Dokument 8:243 S (2025-2026)
Kommunal- og forvaltningskomiteen · 2025-2026
Representantforslag om å bekjempe bostedsløshet blant barnefamilier
Politisk behandling
Saker i høringen
Tid og deltakere
Høringsprogram
Programmet er ikke publisert
Programmet er ikke tilgjengelig ennå
Programmet kan bli publisert eller oppdatert nærmere høringsdagen.
Innspill fra samfunnet
Skriftlige innspill
3 publiserte innspill
Jussbuss · 29. april 2026Jussbuss' innspill til representantforslag om å bekjempe bostedsløshet blant barnefamilier
1. Om Jussbuss
Jussbuss er et rettshjelpstiltak drevet av jusstudenter tilknyttet Universitetet i Oslo. Vi tilbyr gratis rettshjelp i enkeltsaker og arbeider rettspolitisk innenfor utvalgte rettsområder som faller utenfor den offentlige rettshjelpsordningen. I 2025 behandlet vi 668 saker innen husleierett.[1] Jussbuss gir både veiledning og representasjon i enkeltsaker, og arbeider for at våre klienters stemmer blir hørt når ny politikk og nytt regelverk utformes.
2. Overordnede synspunkter
Jussbuss er positiv til at det settes fokus på leietakers rettigheter og botrygghet. I dag leier omtrent én million nordmenn bolig [2], og det er avgjørende at disse sikres bedre vilkår og økt trygghet for sine hjem. Kirkens Bymisjons rapport Snakk om bostedsløshet blant barnefamilier (2026) viser at over dobbelt så mange familier bodde i midlertidige botilbud i 2025, sammenliknet med 2020.[3] Ferske tall fra Husbanken viser også en tredobling i antall bostedsløse barn de siste fem årene [4], noe som understreker behovet for mer stabile og rettslig forutsigbare leieforhold.
I Representantforslag 243 S (2025-2026) fremmes det fire konkrete forslag for å bekjempe bostedsløshet blant barnefamilier. Jussbuss er enig med forslagsstillerne i at det er nødvendig at myndighetene tar grep for å sikre botrygghet og stabilitet for barnefamilier, og er positive til forslagene. Utviklingen viser en økning i bostedsløshet blant barnefamilier som krever målrettede tiltak.
Samtidig mener vi at forslagene ikke er tilstrekkelige alene. Kirkens Bymisjons rapport peker på strukturelle forhold som katalysator for det økende antallet barnefamilier i en utrygg og lite forutsigbar bosituasjon. De konkrete forslagene fra representantene retter seg primært mot avhjelpende tiltak, men adresserer i liten grad de rettslige og strukturelle forholdene i leiemarkedet som bidrar til at barnefamilier havner i bostedsløshet. Jussbuss mener at de foreslåtte tiltakene må suppleres med sterkere strukturelle grep i leiemarkedet for å lykkes med mål om å redusere bostedsløshet blant barnefamilier.
Jussbuss mener særlig at forslag 1 om å utarbeide en handlingsplan mot bostedsløshet og boligusikkerhet blant barnefamilier er et egnet utgangspunkt for å adressere de underliggende årsakene til problemene. Etter vårt syn må en slik handlingsplan særlig omfatte hvordan gjeldende husleieregelverk påvirker barnefamiliers botrygghet (punkt 3), og utfordringer knyttet til tilgang på og kvalitet i kommunale boliger (punkt 4).
3. Hvordan dagens husleieregelverk bidrar til boligusikkerhet for barnefamilier
Erfaringene nedenfor illustrerer hvordan dagens husleielovgivning bidrar til utrygghet for barnefamilier, og hvorfor dette må adresseres i arbeidet med ny boligleielov som en del av en helhetlig handlingsplan.
3.1 Minstetid for tidsbestemte leieavtaler
Etter dagens husleielov er det adgang til å inngå tidsbestemte leieavtaler på tre år. Regjeringen har foreslått å øke minstetiden for slike leieavtaler til fem år. [5] Jussbuss er svært positive til forslaget. Dette er særlig relevant for representantforslagets mål om å forebygge flytting og sikre stabile boforhold for barnefamilier. Uten økt minstetid i leieavtaler vil barnefamilier fortsatt være utsatt for hyppige flyttinger og i verste fall bostedsløshet, til tross for oppfølging fra hjelpeapparatet. Husleielovsutvalgets rapport viser at 37 000 av 41 000 langtidsleiere med tidsbestemte leieavtaler er barnefamilier som jevnlig må fornye leieavtalen sin eller flytte.[6] Tidsbestemte avtaler kan gjøre det vanskeligere for barnefamilier å bygge en tilknytning til nærmiljøet, da de er usikre på om de vil ha råd til å fortsette leieforholdet når kontrakten utløper. En forlengelse av minstetiden vil bidra til økt stabilitet og redusere risikoen for ufrivillige flyttinger.
Gjennom vår saksbehandling har vi erfart at utleieres adgang til å inngå tidsbestemte leieavtaler har bidratt til økende leiepriser. Ved kontraktens opphør, settes den nye leieprisen så høyt at leietakeren ikke har mulighet til å betale den. Dette gjelder også der partene i utgangspunktet har et godt forhold og kunne tenke seg å inngå en ny avtale. For mange leietakere betyr dette at de ikke har muligheten til å fortsette leieforholdet ved utløpet av en tidsbestemt avtale, og må lete etter et nytt sted å bo.
Dette illustrerer hvordan dagens regelverk gir begrenset stabilitet for barnefamilier, og hvorfor behovet for lengre og mer forutsigbare leieforhold må vurderes i arbeidet med ny boligleielov. Økt minstetid for tidsbestemte kontrakter vil bidra til et redusert behov for midlertidige botilbud og færre brudd i barns oppvekst- og skoleløp.
3.2 Manglende forutsigbarhet ved utløpet av leieavtaler
Jussbuss ser også at mange leietakere opplever betydelig usikkerhet knyttet til bosituasjonen når slutten av en tidsbestemt leieavtale nærmer seg. Ofte er det uklarhet hvorvidt utleier vil være villig til å forlenge avtalen, og på hvilke vilkår. Selv der leietaker har oppfylt sine forpliktelser, er det ingen garanti for videre leieforhold.
Vi har også erfart at både leietakere og utleiere ofte ønsker å fortsette leieforholdet med en ny avtale, men at utleier i mange tilfeller krever en vesentlig høyere leiepris i den nye avtalen. Mange leietakere har ikke økonomisk kapasitet til å håndtere en slik drastisk økning, noe som setter dem i en krevende og utrygg situasjon.
Jussbuss mener det bør innføres en forlengelsesrett for leietakere av tidsbestemte leieavtaler når den avtalte leietiden er løpt ut. En slik forlengelsesrett var noe også flertallet i Husleielovutvalget foreslo og anbefalte å ta inn i ny boligleielov.[7] En lovfestet forlengelsesrett vil kunne redusere behovet for midlertidige botilbud, og vil være særlig gunstig for barnefamilier ettersom det både er økonomisk og følelsesmessig belastende å måtte flytte. Barnefamilier som er langtidsleiere har gjerne etablert et hjem og sosialt nettverk i området og ønsker å forbli i nærheten av skole, jobb eller familie.
3.3 Uforutsigbar justering av husleie
Forutsigbare boutgifter er avgjørende for å forebygge bostedsløshet blant barnefamilier. Regjeringen har foreslått å gi utleier en rett til å justere leien til markedsleie hvert tredje år.[8] Forslaget kan etter vår vurdering bidra til ytterligere uforutsigbarhet når det gjelder boutgiftene. Jussbuss er kritisk til forslaget og mener husleien kun bør justeres i tråd med konsumprisindeksen. Markedsleien utvikler seg raskt og kan overstige det mange barnefamilier har økonomisk handlingsrom til å håndtere. Selv med forbedret bostøtte vil justering av leien til markedsleie kunne overstige støtteordningene og føre til at barnefamilier presses ut av boligene sine. Dette illustrerer behovet for reguleringer som sikrer større forutsigbarhet ved leiejustering. Jussbuss mener at barnefamilienes botrygghet ivaretas bedre ved at leieprisen kun kan justeres i tråd med KPI.
4. Utfordringer knyttet til kommunale boliger
Jussbuss erfarer gjennom vår saksbehandling at mange barnefamilier er avhengige av kommunale boliger, fordi de verken kommer inn på boligmarkedet eller leiemarkedet. Tilbudet i dag er imidlertid ikke tilstrekkelig. I 2023 gjennomførte BOVEL en undersøkelse blant ansatte i 170 norske kommuner og syv bydeler i Oslo. Hele 90 prosent oppga at det er behov for flere boliger til vanskeligstilte i deres kommune eller bydel.[9] Mangelen på kommunale boliger gjør at flere barnefamilier som har behov for å leie kommunalt ikke får muligheten til dette, og dermed står uten et sted å bo.
Vår erfaring viser dessuten at flere som får tildelt kommunal bolig, må takke ja til lite egnede boliger, i frykt for å stå uten. Boligene holder ofte lav standard, er ikke tilpasset barnefamiliers behov og er for små for familier med flere barn. Dette har stor innvirkning på leietakernes livskvalitet. For barnefamilier kan dette blant annet innebære manglende privatliv, dårligere oppvekstsvilkår og økt risiko for helseplager.
Mangelen på egnede kommunale boliger bidrar dermed direkte til boligusikkerhet blant barnefamilier. Etter vårt syn må en handlingsplan inneholde konkrete mål for økning i antall kommunale boliger, og kvalitetskrav til dem. I tillegg må boligene i større grad tilpasses barnefamilienes behov.
5. Oppsummering
Jussbuss anbefaler Stortinget å ta forslagene i representantforslaget til følge. Særlig vil vi fremheve at en handlingsplan mot bostedsløshet og boligusikkerhet blant barnefamilier må adressere både strukturelle forhold i leiemarkedet og mangler ved det kommunale botilbudet. Uten slike strukturelle grep vil tiltakene ha begrenset effekt. Dersom målet om å redusere bostedsløshet blant barnefamilier skal nås, må tiltakene i representantforslaget suppleres med endringer i husleieloven som forebygger at barnefamilier havner i boligusikkerhet i utgangspunktet.
***
Spørsmål til innspillet kan rettes til [email protected].
[1] Ingeborg Jorde Petersheim (2026), Årsrapport for Jussbuss 2025, på side 31
[2] Madeleine Schlyter Oppøyen, «Over en million nordmenn leier bolig» (2025), https://www.ssb.no/bygg-bolig-og-eiendom/bolig-og-boforhold/statistikk/boforhold-registerbasert/artikler/over-en-million-nordmenn-leier-bolig
[3] Kirkens Bymisjon (2026), Snakk om bostedsløshet blant barnefamilier, på side 13
[4] NTB, «Stor økning i antall bostedsløse i Norge» (2026) https://kommunikasjon.ntb.no/pressemelding/18872855/stor-okning-i-antall-bostedslose-i-norge?publisherId=2823375&lang=no
[5] Kommunal- og distriktsdepartementet, «Regjeringen vil sikre et trygt og forutsigbart leiemarked» (2025) https://www.regjeringen.no/no/tema/plan-bygg-og-eiendom/boligmarkedet/leiemarkedet/regjeringen-vil-sikre-et-trygt-og-forutsigbart-leiemarked/id3117627/
[6] Kommunal- og distriktsdepartementet, Rapport om kapittel 9 i husleieloven, Kontraktslengde og oppsigelsesvern i boligleieforhold (2024) https://www.regjeringen.no/contentassets/96ba3c51cfdd4935838bba340d35ad4c/kontraktslengde-og-oppsigelsesvern-i-boligleieforhold.pdf, på side 70
[7] NOU 2024: 19 Ny boligleielov, på side 193-194
[8] Kommunal- og distriktsdepartementet, «Regjeringen vil sikre et trygt og forutsigbart leiemarked» (2025) https://www.regjeringen.no/no/tema/plan-bygg-og-eiendom/boligmarkedet/leiemarkedet/regjeringen-vil-sikre-et-trygt-og-forutsigbart-leiemarked/id3117627/
[9] Senter for bolig og velferdsforskning, «Ja, det er behov for flere kommunale utleieboliger!» (2023) https://uni.oslomet.no/bovel/2023/05/10/ja-det-er-behov-for-flere-kommunale-utleieboliger/
Redd Barna · 29. april 2026Høringsinnspill Redd Barna, Bostedsløse barnefamilier
Dok. 8: 243 S (2025/2026) – om å bekjempe bostedsløshet blant barnefamilier.
Redd Barna arbeider nasjonalt og internasjonalt for barns rettigheter slik disse er nedfelt i FNs barnekonvensjon. Redd Barnas Norgesprogram arbeider for at rettighetene til barn i Norge skal respekteres, beskyttes og oppfylles. Vi er særlig opptatt av å beskytte rettighetene til barn og unge i sårbare livssituasjoner, og av at barn og deres familier sikres gode og stabile oppvekstsvilkår.
Barnekonvensjonen artikkel 27 gir barn rett til en tilfredsstillende levestandard, og statene har plikt til å hjelpe familien med å oppnå dette, blant annet gjennom støtte til bolig. Dette følger også av FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter artikkel 11 og FNs bærekraftsmål nr. 11. Tilgang til en egnet bolig er avgjørende for å oppfylle en rekke andre rettigheter, blant annet helse (artikkel 24), utdanning (artikkel 28) og retten til lek og fritid (artikkel 31). Dette tilsier at barnefamilier må prioriteres tydeligere i det boligsosiale arbeidet.
Hvordan barn bor, henger tett sammen med hvordan de har det. En trygg og stabil bolig er avgjørende for barns helse, skolegang og sosiale liv. Trangboddhet og ustabile boforhold gjør det vanskelig å gjøre lekser, invitere venner hjem og oppleve tilhørighet i nærmiljøet. Barn som bor trangt og utrygt, deltar også sjeldnere i organiserte fritidsaktiviteter. Foreldre kan ikke skjerme barna mot konsekvensene av dårlig boligstandard, stigmatisering og vedvarende levekårsstress. Nær 100 000 barn vokser opp i en familie med vedvarende lavinntekt, noe som gir begrensede muligheter for ferie, fritid og sosial deltakelse, samtidig som utfordringer knyttet til boforhold øker.
Bostedsløshet og boligusikkerhet blant barnefamilier er et alvorlig og økende problem. Den nasjonale kartleggingen av bostedsløse, gjennomført av Husbanken (2026), viser en tydelig økning i antall bostedsløse, fra 3 325 i 2020 til om lag 4 200 personer i 2024. Økningen er særlig stor blant barn, fra 142 i 2020 til rundt 500 i 2024. Midlertidige botilbud og hyppige flyttinger skaper utrygghet og er ikke egnet for barn, særlig ikke over tid. Dette understreker behovet for en mer forebyggende og helhetlig innsats i det boligsosiale arbeidet.
Redd Barna støtter alle de fire forslagene i Dok. 8: 243 S (2025–2026) om å bekjempe bostedsløshet blant barnefamilier. Tiltakene – en nasjonal handlingsplan mot bostedsløshet blant barnefamilier, bedre oversikt over kommunenes bruk av midlertidige botilbud, styrket tidlig og helhetlig oppfølging av familier i risikosonen, samt gjennomgang og forbedring av bostøtten og øvrige boligsosiale virkemidler – vil samlet bidra til en mer målrettet, forpliktende og samordnet innsats for å forebygge og redusere bostedsløshet blant barnefamilier.
Redd Barna vil understreke at bostedsløshet blant barnefamilier må forebygges gjennom tidligere innsats, før situasjonen blir akutt. Dette krever bedre samordning mellom tjenester og et tydelig ansvar i kommunene for å sikre stabile og egnede boforhold for barn. Samtidig må barns rettigheter styrkes i den boligsosiale politikken, og hensynet til barn integreres i hele det boligsosiale arbeidet – fra planlegging til tildeling og oppfølging av boliger.
På denne bakgrunn vil Redd Barna peke på følgende tiltak som er avgjørende for å forebygge bostedsløshet blant barnefamilier:
Kommunale boliger er en sentral del av løsningen, men mange barn bor i boliger med lav standard, trangboddhet og utrygge bomiljøer. Selv om boligene er ment å være midlertidige, blir mange barnefamilier boende over lang tid. Barnets beste må være et gjennomgående og forpliktende prinsipp i alle vedtak som gjelder bolig. Vi anbefaler at det skal fremgå av vedtak hvordan hensynet til barnets beste er vurdert, og hvilken betydning dette har hatt for utfallet. Vi viser til FNs barnekomités generelle kommentar nr. 14, avsnitt 6 bokstav c, hvor det heter: «Når vedtak skal besluttes som vil påvirke et bestemt barn, en identifisert gruppe barn eller barn generelt, må beslutningsprosessen inkludere en vurdering av mulige konsekvenser (positive eller negative) av avgjørelsen for barnet eller barna det gjelder. Videre må begrunnelsen for et vedtak vise at retten eksplisitt har blitt tatt hensyn til. I denne forbindelsen skal partene forklare hvordan disse rettighetene er blitt respektert i vedtaket, det vil si hva som har vært ansett å være barnets beste, hvilke kriterier dette er basert på, og hvordan barnets interesser har blitt veid opp mot andre hensyn, enten de er overordnede policyhensyn eller individuelle forhold."
Kommunene må sikre en barnevennlig standard i boliger som tildeles barnefamilier. Boligene må være trygge, egnede og legge til rette for lek, hvile, skolearbeid og sosial deltakelse.
Mangelen på kommunalt disponerte boliger svekker tilbudet til barnefamilier. Tilskudd til utleieboliger for vanskeligstilte (kap. 581 post 76, KDD), som ble avviklet i statsbudsjettet for 2023, var et sentralt virkemiddel og bør gjeninnføres i tråd med Stortingets anmodningsvedtak nr. 797 (14. juni 2024).
For få boliger gjør at barnefamilier blir boende for lenge på krisesenter; familier med barn må derfor prioriteres som egen gruppe i tildeling av bolig og få rask hjelp til reetablering i en trygg bosituasjon.
Stabilitet må sikres gjennom lengre og mer forutsigbar botid for barnefamilier, som hovedregel minimum 5 år, og kortere leietid kun unntaksvis og særskilt begrunnet. Midlertidige og kortvarige løsninger skal ikke benyttes der barn er berørt, og dette bør tydeliggjøres i forskrifter for kommunale boliger og i husleieloven.
Tidlig og helhetlig bistand til familier i risikosonen må styrkes, blant annet gjennom familiekoordinatorer ved alle Nav-kontor. Erfaringer fra prosjektet Nye mønstre viser at tett og koordinert oppfølging gir bedre resultater og kan forebygge boligusikkerhet.
Bostøtten og andre boligsosiale virkemidler må styrkes og forenkles, slik at de dekker reelle boutgifter og når flere barnefamilier med lav inntekt. Hensynet til barnets beste må tydeliggjøres i bostøtteloven.
Skal vi bryte mønstre der levekårsutfordringer går i arv, må barn sikres trygge og stabile boforhold. En stabil bosituasjon er et grunnleggende vilkår for en trygg oppvekst og for barns muligheter senere i livet.
Vi utdyper gjerne innspillene.
Vennlig hilsen Redd Barna
Thale Skybak Stina Eiet Hamberg
seksjonsleder kunnskap og nasjonal politikk spesialrådgiver gode levekår og inkludering
Helsesykepleierne NSF · 28. april 2026Høringsinnspill Representantforslag 8:243 S (2025-2026)
Dokument 8:243 S (2025-2026)
Representantforslag fra stortingsrepresentantene Jorunn Gleditsch Lossius, Ida Lindtveit Røse, Harry Valderhaug og Hans Edvard Askjer om å bekjempe bostedsløshet blant barnefamilier
1. Overordnet innspill
Vi støtter forslagsstillernes mål om at alle barn og unge i Norge skal ha like muligheter til en trygg oppvekst. Helsesykepleiere møter daglig barn og familier som lever i boligusikkerhet, og ser på nært hold hvilke konsekvenser dette har for barns helse, utvikling, skolegang og deltakelse i samfunnet.
Helsesykepleierne NSF deler forslagsstillernes bekymring over utviklingen som beskrives i tall fra Statistisk sentralbyrå og i Kirkens Bymisjons rapport Snakk om bostedsløshet blant barnefamilier (2026). At stadig flere barn vokser opp i midlertidige botilbud eller ustabile boforhold, er et alvorlig problem og et tydelig brudd med barns behov for trygghet, forutsigbarhet og stabile rammer.
Helsesykepleiere møter barn som:
strever med søvn, konsentrasjon og psykisk uhelse
opplever utrygghet, skam og sosial tilbaketrekning
får hyppige brudd i skolegang, helsetjenester og fritidsaktiviteter
Foreldre forteller om stress, skam og redusert arbeidsevne knyttet til boligsituasjonen, noe som ytterligere forsterker barnas belastninger. Helsesykepleierne NSF mener at slike levekår er i strid med barns rett til en trygg oppvekst og tidlig helsefremmende og forebyggende innsats.
2. Konsekvensene
2.1 Økt kompleksitet i arbeidet
Boligusikkerhet og bostedsløshet blant barnefamilier øker kompleksiteten i helsesykepleiernes arbeid. Helsesykepleiere må i større grad håndtere sammensatte utfordringer som familiefattigdom, psykisk uhelse, skolefravær og mangelfull oppfølging fra ulike tjenester – ofte uten tilstrekkelige rammer eller samordning.
Manglende faste boforhold gjør det også vanskelig å sikre kontinuitet i helsetjenestene, følge opp familiesituasjoner over tid og bygge den tilliten som er avgjørende for tidlig intervensjon. Helsestasjons –og skolehelsetjenesten er barnas sikkerhetsnett og den eneste offentlige instansen som ser barnet det første leveåret.
2.2 Behov for bedre tverrsektoriellt samarbeid
Vi støtter forslaget om bedre samordning mellom Nav, barnevern, helsestasjon, skole og frivillige aktører. I dag opplever mange helsesykepleiere at familier faller mellom tjenestene, og at ansvar pulveriseres når boligproblemer ikke håndteres helhetlig.
Helsesykepleiere er ofte en lavterskelinngang og et bindeledd mellom familien og hjelpeapparatet, men mangler i dag strukturelle rammer og ressurser til å delta fullt ut i tverrfaglig samarbeid. Det er også alt for store variasjoner i kommunene hvordan det tverrfaglig samarbeid er organisert og følges opp.
3. Kommentarer til forslagene
3.1 Nasjonal handlingsplan mot bostedsløshet
Helsesykepleierne NSF støtter forslaget om å utarbeide en nasjonal handlingsplan mot bostedsløshet og boligusikkerhet blant barnefamilier. En slik plan bør:
ha tydelige mål for å forebygge bostedsløshet før situasjonen blir akutt
sikre at barns beste legges til grunn i boligsosialt arbeid
tydeliggjøre ansvar og samhandling mellom stat og kommune
En nasjonal handlingsplan vil gi nødvendig retning og forpliktelse, og bidra til mer likeverdige tjenester på tvers av kommuner.
3.2 Oversikt over kommunenes bruk av midlertidige botilbud
Vi støtter forslaget om en nasjonal oversikt over kommunenes utgifter til midlertidig botilbud. Helsesykepleierne NSF vil peke på at midlertidige løsninger ofte er kostbare og lite egnet for barnefamilier, og at midlene i større grad bør brukes på forebyggende og varige boligtiltak.
3.3 Tidlig og helhetlig bistand til familier i risikosonen
Helsesykepleierne NSF støtter forslaget om tidlig og helhetlig bistand til familier i risikosonen for boligusikkerhet. Helsestasjon og skolehelsetjeneste er sentrale arenaer for tidlig identifisering, men dette forutsetter:
tilstrekkelig bemanning av helsesykepleiere
tid til relasjonsbygging og oppfølging
faste samarbeidsstrukturer med Nav, barnevern og boligforvaltning
3.4 Forbedring av bostøtte og boligsosiale ordninger
Helsesykepleierne NSF støtter en gjennomgang og forbedring av bostøtten og øvrige boligsosiale støtteordninger. Mange familier helsesykepleiere møter, faller i dag utenfor ordningene eller opplever dem som lite tilgjengelige og byråkratiske. En forenkling vil kunne bidra til økt økonomisk trygghet og bedre helse for barn og foreldre.
4. Avslutning
Bostedsløshet og boligusikkerhet blant barnefamilier har direkte konsekvenser for barns helse, utvikling og livsmuligheter. Vi oppfordrer Stortinget til å støtte forslagene og sikre en nasjonal, helhetlig og forpliktende innsats som ivaretar barns rett til trygghet, stabilitet og god helse – og som gir helsesykepleiere rammer til å utøve sitt forebyggende samfunnsoppdrag på en faglig forsvarlig måte.
Med vennlig hilsen
Ann Karin Swang
Leder Helsesykepleierne NSF
Kilde: Stortingets høringsprogram og publiserte innspill. Frister og program kan endres; kontroller originalkilden før deltakelse.
Tilbake til alle høringer