Prop. 41 LS (2025-2026), Innst. 31 L (2026-2027)
Familie- og kulturkomiteen · 2025-2026
Endringer i åndsverkloven mv. (gjennomføring av nett- og videresendingsdirektivet og digitalmarkedsdirektivet)
Politisk behandling
Saker i høringen
Tid og deltakere
Høringsprogram
Programmet er ikke publisert
Programmet er ikke tilgjengelig ennå
Programmet kan bli publisert eller oppdatert nærmere høringsdagen.
Innspill fra samfunnet
Skriftlige innspill
48 publiserte innspill
KIKI · 28. september 2026Høringsinnspill fra KIKI
Hei,
vi i KIKI setter pris på å kunne delta i høringsinnspillet til endringer i åndsverksloven, og håper på å kunne bidra med innsikt som kan hjelpe å skape en lysere fremtid for kulturlivet, kulturarbeidere og kunnskapsproduksjon i Norge.
Vedlagt har vi inkludert vår underskriftskampanje med 3778 signaturer i skrivende stund, som krever at Norge ikke lovligjør at KI selskap kan skrape internett for å trene KI på våre åndsverk.
Oppsummering
Av felles interesse så vil vi med korthet oppsummere våres skriftlige og muntlige innspill fra tidligere slik at de kan forstås enkelt og oversiktlig.
• Prop 41 LS inneholder ikke EU DSM Artikkel 7(2). KUD vurderte at den ikke krever gjennomføring i lov (Prop 41 LS side 373).
• Vi mener dette er feil, fordi Norsk Lov ikke har en fellesprovisjon for 3-stegs testen fra Berne Konvensjonen, og EU DSM Artikkel 7(2) krever at nye unntak til opphavsretten fremdeles oppfyller 3-stegs testen fra Berne Konvensjonen.
• Dette betyr at den nye § 50 e og f tillater Norske og fremmede selskaper å trene KI modeller på Norske åndsverk, uten at noen har anledning å stoppe dette eller håndheve sine rettigheter. Fordi Artikkel 7(2) ikke blir tatt med, så blir Artikkel 3 og 4 tolket for bredt.
• Totalt så samsvarer den nye teksten § 50 e og f ikke med eksisterende internasjonale obligasjoner som Norge har under Berne Konvensjonen Artikkel 5(2), Artikkel 9(2), TRIPS avtalen, eller eksisterende EU direktiver slik som EU direktiv 2001/29 EC Artikkel 5(5), EU direktiv 2019/790 Artikkel 7.
Prop 41. LS § 50 d, e og f tolkningen av Artikkel 3 og 4 fra EU Direktiv 2019/790 er for bred, og samsvarer verken med intensjonen eller artiklene i det samme direktivet, tidligere direktiver og internasjonale enigheter.
KIKI støtter derfor Grafills forslag til særmerknad på lik linje med CREO. Vi har inkludert på kopi her:
«Komiteen mener det ikke er dekning for departementets uttalelse i Prop. 41 LS (2025-26) s. 36, pkt. 4.7.1 om at det «ikke lenger er tvil om» at trening av kunstig intelligens kan skje med hjemmel i artiklene 3 og 4. Hva som omfattes av tekst- og datautvinning skal tolkes i tråd med tretrinnstesten. Tekst- og datautvinning er et EU-autonomt begrep som etter sin natur ikke omfatter trening av generativ kunstig intelligens.»
§ 50 fungerer ikke på eget premiss
Om en er uenig i vår tolkning av EU DSM 2019/790, så fungerer ordlyden i § 50 e og f likevel ikke på egne premisser i den fysiske verden.
Det finnes ingen teknisk løsning på problemstillingen rundt reservasjon av rettigheter mot trening av KI som kan faktisk fungere effektivt. Det øyeblikket noen andre laster opp et bilde du eier på internet og glemmer å reservere dette mot trening, så vil bildet bli brukt. Det øyeblikket noen legger ut en tiktok hvor stemmen din fremkommer, så vil dette bli brukt. Dersom noen andre publiserer verket ditt i forbindelse med kritikk, journalistikk, som et samlet verk med lisens eller andre eksisterende unntak til opphavsretten, så vil det bli brukt til trening av KI. Kunstnere opplever daglig at uvedkommende laster opp deres bilder på andre platformer, og disse vil da bli brukt. Etter et bilde er brukt i KI trening så er det ikke mulig for modellen å "glemme" verdien av dette bildet.
For at reservasjon skal kunne fungere som teknisk løsning, så krever det et sentralt registreringsorgan for opphavsrettslige verk, som bryter med Artikkel 5(2) av Berne Konvensjonen nemlig prinsippet om automatisk beskyttelse. Det krever også et digitalt panopticon av konstant overvåkning for å registrere verk på en måte som kan knyttes til individer for å tillate dem å reservere seg. Åndsverk kan skapes, deles og skrapes raskere enn noensinne, og reservasjonsretten må da holde følge. Det finnes også ingen måte for personer å håndheve rettighetene sine og bekrefte at selskaper faktisk har respektert denne reservasjonsretten, fordi ingen får innsikt i hva selskapene har trent på. Alt kan bli brukt, og det er ingen måte for rettighetshavere å håndheve reservasjonsretten eller oppdage at reservasjonen ikke ble respektert.
Denne reservasjonen er derfor verdiløs, og veier ikke opp mot det gapende hullet i opphavsretten som blir skapt i Prop 41. LS.
Underskriftskampanje
Vårt andre krav er viktig for Prop 41. LS, nemlig at Norge ikke må lovligjøre skraping av internet for å trene KI.
Vi har valgt å ikke inkludere navn på signaturer fra denne kampanjen i dette innspillet grunnet Stortingets regler om dokumentoffentlighet, men de kan finnes i skrivende stund på https://underskrift.kikinorge.no
Vi i KIKI setter igjen pris på å kunne delta i denne demokratiske prosessen, og stiller oss tilgjengelig for flere innspill og dialog med komiteen.
med vennlig hilsen,
Benjamin Harbakk
Styremedlem i KIKI og Senior Programvareutvikler
--------------------------------------------------------
underskrift kampanjen begynner under
---------------------------------------------------------
Stans KI-tyveriet - vern om opphavsretten!
Til: Regjeringen, Stortinget, Kultur- og Likestillingsdepartementet og det norske folket.
Kulturen vår står overfor den største trusselen noensinne: En massiv innførsel av generativ KI, skapt med tek-selskapenes ulovlige og uetiske fremgangsmåter. Dersom det får fortsette slik det gjør i dag, beveger vi oss mot en fremtid der mangelen på menneskeskapt litteratur, oversettelser, kunst, illustrasjon, musikk, film og spill utvanner identiteten vår. Og der barn og unges rett til å utfolde seg kreativt ikke lenger blir en naturlig del av oppveksten. Våre skapende og utøvende kunstnere speiler samtiden. De dokumenterer, inspirerer, utfordrer og oppfordrer til refleksjon og utvikling. Uten menneskeskapt kunst mister vi kulturarven vår og muligheten for videreføring av menneskelige erfaringer på tvers av generasjoner.
KI vil alltid være avhengig av dyktige fagarbeidere og god treningsdata, men snart vil flere av disse fagområdene ikke eksistere i Norge dersom vi ikke verner rettighetene til befolkningen som skaper kunsten og kunnskapen til å begynne med. For å forhindre dette så må staten innføre rettferdige spilleregler og håndheve eksisterende lover.
Generativ KI kan aldri erstatte menneskelig kunst, men det klarer fint å ødelegge det økonomiske grunnlaget for kunstnere og skapere.
Vi stiller derfor følgende krav:
1. TEK-SELSKAPENE MÅ BLI PÅTVUNGET TRANSPARENS!
Tillit er avhengig av respekt. For å operere i Norge må det kreves at tek-selskaper legger frem alt materialet de bruker og har brukt for å trene KI modellene sine. Dette for å vise at norske lover og opphavsretten er overholdt, samt at de følger gjensidige internasjonale forpliktelser og rammeverk.
2. TYVERI MÅ FORBLI ULOVLIG!
Vi skal kunne dele kunsten vår uten å være redd for at den blir misbrukt. Skraping av internett for å trene KI-modeller må forbli ulovlig. Dersom KI-trening skal foregå på en etisk og forsvarlig måte, må alle ha et reelt grunnlag for å kunne gi informert samtykke til å velge bidra til dette.
3. OBLIGATORISK MERKING AV KI-INNHOLD
Som forbrukere må vi kunne ta informerte valg. Vi har rett til å vite hva som ikke er laget av mennesker. Spesielt KI-generert materiale som utgir seg for å være ekte, må få tydelig merking. Dette i tråd med prinspippet om ærlig markedsføring.
4. INGEN KULTURSTØTTE TIL ROBOTER!
Skapende mennesker skal ikke konkurrere mot, eller miste livsgrunnlaget sitt til KI. Biblioteker og institusjoner må holdes fritt for KI-generert materiale, og kulturstøtte og statlige insentiver skal aldri bidra til produksjon av KI-generert materiale.
5. BARNDOM UTEN KI!
Barn og unges oppvekst, miljø og utvikling må skjermes fra tek-selskapenes destruktive påvirkning. De neste generasjonene skal også kunne tilegne seg kunnskap, utvikle kompetanse, og ha mulighet til å holde liv i kulturen, og ivareta hverandre og planeten vår i fremtiden.
3778 underskrifter på https://underskrift.kikinorge.no
Nora · 28. september 2026Endring av § 21 med særlig vekt på eventuell adgang til overdragelse av utøverrettigheter
Departementet foreslår i Prop. 41 LS tre endringer/presiseringer knyttet til åvl. § 21:
Avkallsrett,
Alternativ klareringsform og
Overdragelse av utøverrettigheter.
Disse er selvstendige temaer som strengt tatt ikke vedrører hverandre.
Hva de to første angår slutter NORA seg til ferske høringsuttalelser fra GramArt og Creo, og velger her å fokusere kun på siste spørsmål, der vi anmoder Komitéen om å gi føringer for å korrigere et feilskjær i departements proposisjon knyttet til:
BUY-OUT? ADGANG TIL Å SELGE GRAMO-RETTIGHETER
NORA fraråder bestemt forslaget om å etablere overdragelsesadgang på Gramo-området (§ 21). Denne beskrives av departementet slik:
«rettighetshaver kan inngå direkteavtaler om (å) . . . selge alle rettigheter» (prp. s. 239).
En slik rettstilstand ville gi produsenter adgang til frikjøp av utøvernes vederlagsrett, og i så fall etablere den amerikanske modellen med buy-out på Gramo-området. Følgene ville bli dramatiske, og representere en betydelig svekkelse av utøvernes rettsvern.
For ordens skyld: NORA oppfatter begrepene erverv, frikjøp og buy-out som helt synonyme. Tilsvarende gjelder overdra og selge.
Ubestridelig er utøvernes enerett etter § 16 fullt overdragbar. Gramo-paragrafens vederlagsrett (§ 21) representerer imidlertid et unntak fra denne eneretten, og overdragbarhet for eneretten smitter ikke over på vederlagsretten. Det må foretas en spesialvurdering av adgang til erverv/overdragelse på § 21-området.
Spørsmålet om slikt produsenterverv ble aldri lovregulert i den opprinnelige Gramo-lovgivningen. Som sentralt tidsvitne innen Gramo helt fra unnfangelsen av kan undertegnede bestyrke følgende: Alle parter har helt siden Gramos etablering i 1989 praktisert et regime der utøverrettigheter på Gramo-området ikke kan overdras til produsent via direkteavtale. En samlet bransje har forholdt seg til denne praksis, og departementet har til enhver tid vært god kjent med denne. Det forefinnes ikke et eneste eksempel på slik overdragelse i perioden fra 1989 fram til dags dato.
Heller ikke de endringer som ble innført ved åndsverkloven av 2018 etablerte noen rett til frikjøp. Det ble den gang åpnet for en «praksis» med avkall som ga rettighetshaverne adgang til å benytte annen klareringsform enn den som er beskrevet i § 21. Avkall berører imidlertid ikke overdragelse av vederlagsretten. Tvert imot burde alle begripe at det er umulig å selge en rettighetsposisjon man allerede har gitt avkall på.
Ingen bransjeaktører har oppfattet at 2018-loven skulle innføre adgang til produsenterverv av utøverrettigheter. Dersom departementet nå skal forstås dithen at slik adgang har vært gjeldende rett i lengre tid – i det minste fra 2018 av – representerer dette i så fall Norges best bevarte opphavsrettslige hemmelighet
Når departementet i ett og samme avsnitt av proppen omtaler fribruk og frikjøp om hverandre, kan det fremstå som om de rett og slett sammensauser disse to vidt forskjellige beføyelsene. Det er i det minste udiskutabelt at departementet i proposisjonen ikke gjennomfører noen drøfting av adgangen til frikjøp – kun adgangen til fribruk.
I fall Stortinget skulle slutte seg til departementets invitasjon om å lovfeste adgang til å gi avkall, ser NORA ikke behov for noen endring av den foreslåtte lovtekst, ettersom denne ikke nevner frikjøp. Det vil være tilstrekkelig at Komitéen i sin innstilling gir en føring som avklarer at avkall ikke uten videre åpner for salg av utøvernes vederlagsrett etter § 21.
NORA tillater seg å fremme følgende innspill til komitémerknad:
«Komitéen understreker at lovfesting av adgang til å gi avkall på vederlagsrett ikke påvirker spørsmålet om erverv eller frikjøp av utøverrettigheter etter § 21.
Komitéen har merket seg bransjens og Gramos faste praktisering av loven, helt fra 1989 og fram til dags dato, om at overdragelse/frikjøp her utelukkes, og legger dette til grunn. Ved eventuelt ønske om lovregulering av adgangen, bør spørsmålet tydeliggjøres ved endring av bestemmelsens ordlyd, slik det tilsvarende er gjort i paragrafene 17 og 18.
Ærbødigst
Sæmund Fiskvik, styreleder i NORA
TV AS · 28. september 2026Innspill til §57, tredje og fjerde ledd
Det er avgjørende viktig for TV 2s kontroll med sendingene og finansieringen av det kommersielle allmennkringkastingsoppdraget at vi selv kan klarere og kontrollere rettighetene til formidling av våre lineære kringkastingssendinger i Norge, og tilby fullklarerte sendinger til distributørene, uavhengig av hvordan sendingene kategoriseres opphavsrettslig, og uavhengig av om TV 2 selv tilbyr sendingene lineært på egen strømmeplattform. Departementet uttaler seg til støtte for dette i proposisjonens punkt 19.4.6, vi ønsker likevel at komiteen vedtar følgende merknad til § 57 tredje og fjerde ledd:
[Disse medlemmer] viser til at lovforslaget er teknologinøytralt og stadfester at kringkastingsforetaket kan klarere alle rettigheter for sine sendinger uavhengig av hvorvidt de samme kringkastingssendingene også gjøres tilgjengelig av TV 2 selv, for eksempel på TV 2s egen strømmetjeneste. Lovforslaget griper ikke inn i etablert praksis for klarering og betaling og er ment å hindre dobbeltbetaling.
[Disse medlemmer] anser det som viktig at reglene i åndsverkloven legger til rette for at norske kringkastere og distributører og rettighetshavere har klare og forutsigbare rammer for sin virksomhet. [Disse medlemmer] vil derfor presisere at etablert praksis for den opphavsrettslige kategoriseringen av kringkasters sendinger, og adgangen for kringkaster til å klarere alle deler av sine overføringer i Norge, ikke er ment å påvirkes av lovforslaget.
Mediebedriftenes Landsforening · 28. september 2026MBLs innspill til høring om endringer i åndsverkloven - Prop. 41 LS (2025-2026)
Innledning
De redaktørstyrte mediene er viktigere enn noen gang. Samtidig står de under betydelig press fra stadig sterkere globale teknologigiganter som konkurrerer om både oppmerksomhet, annonseinntekter og brukerbetaling, og som i stor grad bygger sine forretningsmodeller på bruk av medienes innhold uten tillatelse eller vederlag. Å ta medienes journalistiske innhold uten tillatelse er tyveri. Utviklingen forsterkes ytterligere av generativ KI, som i raskt tempo endrer hvordan innhold distribueres og brukes, og som lovverket i begrenset grad har rukket å tilpasse seg. Skal det fortsatt produseres og investeres i norsk innhold, er det avgjørende med gode og forutsigbare rammevilkår som sikrer mangfold og verdiskaping i den norske mediebransjen.
Norge har fordelen av sen implementering av direktivene. Dette er en mulighet vi ikke kan la gå fra oss. Erfaringene fra våre europeiske naboland er tydelige: en utgiverrett uten forhandlingsmekanismer fungerer ikke etter intensjonen, og et tekst- og datautvinningsunntak uten reell reservasjonsrett undergraver rettighetshaverne kontroll over eget innhold.
Proposisjonen omhandler grunnleggende rammevilkår for norsk innhold og for norske redaktørstyrte medier, og det må gjøres vesentlige endringer for at dette ikke skal svekkes.
MBL ber komiteen særlig om å gjøre grep på tre områder:
Tekst- og datautvinning (TDU).
Vern av pressepublikasjoner (utgiverretten).
Plattformansvaret.
Komiteen bør legge til grunn en gjennomføring som både er i samsvar med direktivet og som aktivt bruker det nasjonale handlingsrommet EU-retten gir for å sikre norske mediers bærekraft.
Vi viser for øvrig til skriftlige innspill fra TV2 og Schibsted som vi støtter.
Tekst og datautvinning (prop. kap 4)
Kapittel 4 gjennomfører digitalmarkedsdirektivets regler om tekst- og datautvinning. Reglene skal legge til rette for forskning, utvikling av kunstig intelligens og andre datadrevne teknologier og tjenester.
Etter gjeldende rett må aktører som ønsker å foreta tekst- og datautvinning av opphavsrettslig vernet materiale som hovedregel innhente tillatelse fra rettighetshaverne. Forslaget innebærer et betydelig inngrep i dette utgangspunktet ved at store deler av tekst- og datautvinningen blir tillatt uten forhåndssamtykke. For den generelle TDU-regelen erstattes dagens «samtykke først»-modell i praksis med et «reservasjonssystem», hvor rettighetshaverne selv må ta aktive skritt for å motsette seg bruk av materialet. Dette gjør det særlig viktig at reservasjonsretten er reell, praktisk gjennomførbar og enkel å håndheve.
For mediene er det avgjørende at regelverket sikrer at medienes innhold ikke kan utnyttes kommersielt uten avtaler, når reservasjon er uttrykt. Ulovlig kopiering av medienes innhold danner blant annet grunnlag for konkurrerende tjenester, slik som KI-modeller og KI-baserte søke- og nyhetstjenester. Dersom reservasjonsretten ikke fungerer i praksis, risikerer man at investeringene i journalistisk innhold svekkes samtidig som verdien overføres til aktører som ikke selv finansierer innholdsproduksjonen.
På denne bakgrunn ber vi komiteen om følgende:
-Reservasjonsretten må gjøres reell
-Vedta regelverket, men utsett iverksettelsen
Det råder i dag vesentlig usikkerhet om hvordan reservasjoner skal kommuniseres og håndheves, samtidig som det pågår arbeid i EU med å utvikle felles standarder. Departementet peker selv på at det vil «være formålstjenlig at retningslinjer om bruk av anerkjente tekniske metoder for reservasjon utarbeides på EU-nivå». MBL mener derfor at Stortinget bør vedta lovverket, men avvente ikrafttredelse av artikkel 3 og 4 til EU har etablert klare standarder for reservasjon og rettighetshaverne har hatt tid til å implementere det.
Det er ikke uvanlig at regelverk som gjennomfører direktivforpliktelser vedtas med utsatt eller trinnvis ikrafttredelse, blant annet for å gi myndigheter og markedsaktører tid til å etablere nødvendige praktiske og tekniske løsninger. Som eksempel kan det nevnes Lov om register over reelle rettighetshavere som ble vedtatt av Stortinget 1. mars 2019 men satt i kraft trinnvis. De første bestemmelsene trådte i kraft 1. november 2021, mens bestemmelsene om selve registreringen og registeret først trådte i kraft 1. oktober 2024.
Det samme prinsippet bør gjelde her. En reservasjonsrett som forutsetter en anerkjent teknisk metode, bør ikke tre i kraft før slike metoder er identifisert på EU-nivå og rettighetshaverne har hatt rimelig tid til å implementere dem.
Rett til å reservere seg mot tekst- og datautvinning, ny § 50 e (kap. 4.7.3.4)
Departementet peker på at en «utvidet bruk av robots.txt» kan være en aktuell måte å reservere seg mot tekst- og datautvinning. MBL mener dette er et viktig utgangspunkt, men at det samtidig er avgjørende at lovgiver tydelig avklarer hva som skal anses som en tilstrekkelig reservasjon.
Robots.txt har flere begrensninger. Slik robots.txt i utgangspunktet er designet, forutsetter formatet at rettighetshaveren identifiserer konkrete «user-agents» (roboter) for deretter å tillate eller blokkere disse. Løsningen legger dermed opp til en uttømmende og robotspesifikk regulering, hvor rettighetshaveren i prinsippet må ta stilling til hver enkelt crawler som ønsker tilgang til nettstedet. I dagens teknologiske virkelighet er dette en umulig oppgave for rettighetshavere. Nye roboter kommer til hver eneste dag, og det er i praksis ikke mulig for rettighetshavere å ivareta egne rettigheter ved å eksplisitt ta stilling til hver enkelt crawler i verden som kan tenkes å besøke nettsiden.
For det andre gir robotene normalt ingen maskinlesbar informasjon om hvilken anvendelse materialet de crawler skal brukes til. Rettighetshavere kan derfor ikke vite om en robot utelukkende indekserer innhold for en tradisjonell søkemotor, eller om materialet skal benyttes til trening av generative KI-modeller. Flere dominerende aktører benytter dessuten de samme robotene til flere ulike formål. Dermed fratas rettighetshaverne muligheten til å ta et informert valg om hvorvidt den konkrete crawleren skal tillates eller ikke.
Når departementet peker på at en «utvidet bruk av robots.txt» kan være en relevant løsning, må dette etter MBLs syn innebære at rettighetshaverne kan uttrykke en generell tekstlig reservasjon mot tekst- og datautvinning for alle roboter, uten å måtte identifisere og blokkere hver enkelt robot.
MBLs oppfatning er derfor at en generell reservasjon i robots.txt, på nåværende tidspunkt, er en hensiktsmessig og praktisk måte å uttrykke reservasjonsretten på. For å unngå tolkningstvil og sikre at intensjonen med artikkel 4 ivaretas, ber vi om at det presiseres tydelig, for eksempel i komiteens merknader, at en generell reservasjon mot tekst- og datautvinning inntatt i robots.txt skal anses som en «hensiktsmessig måte» etter ny § 50 e.
Forslag til merknad § 50 e:
«Komiteen viser til at departementet peker på en utvidet bruk av robots.txt som en hensiktsmessig metode å reservere seg mot tekst- og datautvinning for åpent materiale på internett. Komiteen understreker at en generell tekstlig reservasjon mot tekst- og datautvinning inntatt i robots.txt, må anses som hensiktsmessig måte.»
Presisering av hvem som har rett til å reservere seg - forslag til endret ordlyd i § 50 e tredje ledd
Flere aktører i medie- og publiseringsbransjen har i høringsrunden tatt til orde for at lovteksten i den nye § 50 e (3) bør bruke begrepet «rettighetshaveren» i stedet for «opphaveren». Departementet har imidlertid avvist dette og begrunner valget med at lovutkastet, gjennom henvisninger i kapittel 2, også vil omfatte andre rettighetshavere.
I en mediebedrift vil det være utgiveren som kontrollerer den digitale infrastrukturen og administrerer robots.txt-filen. Den enkelte opphavsmann (journalisten eller fotografen) har ingen praktisk eller teknisk mulighet til å gjennomføre en maskinlesbar reservasjon for egne verk på mediehusets nettsider. Videre har våre mediehus, i kraft av spesialistprinsippet (samt eventuelt også gjennom avtaler), fått overført de rettighetene som er nødvendige for virksomheten. Selv for de rettighetene som ikke er uttrykkelig overdratt, er det mediehuset som i realiteten forvalter og må håndheve reservasjonsretten for innholdet som publiseres. Direktivet bruker da også uttrykket "rightholders".
Forslag til endret ordlyd i § 50 e (3):
«Første ledd gjelder ikke hvis rettighetshaveren på hensiktsmessig måte har forbeholdt seg retten til slik bruk av verket.»
Definisjonen av tekst- og datautvinning bør ikke dekke KI-trening (kap. 4.7.2)
Departementet skriver bla. at «reglene om tekst- og datautvinning omfatter trening av KI». Europarådets parlamentarikerforsamling har i en resolusjon vedtatt med stort flertall bedt medlemslandene om det følgende: «14.1 clarify in their national legislation that copyright exceptions such as the text and data mining exceptions introduced by the European Union’s Directive (EU) 2019/790 on copyright and related rights in the Digital Single Market are not applicable to the training of AI systems;». Vi ber Stortinget følge denne oppfordringen og avklare dette i merknad.
Forslag til merknad:
«Komiteen viser til Europarådets parlamentarikerforsamlings resolusjon hvor man ber medlemslandene klargjøre at tekst- og datautvinning ikke inkluderer KI-trening. Komiteen påpeker at dette også må gjelde i norsk rett.»
Vern av pressepublikasjoner (prop. kap. 11)
Utgiverretten gir utgiverne en eksklusiv rett til å kontrollere nettbasert bruk av pressepublikasjonene deres av tilbydere av informasjonssamfunnstjenester. I praksis innebærer dette at søkemotorer, nyhetsaggregatorer og – forhåpentligvis, men foreløpig uavklart – sosiale medieplattformer som Google, Microsoft Bing, Facebook og tilsvarende, trenger lisens for å reprodusere og vise innhold fra pressepublikasjonene.
Hensikten – slik den fremgår av DSM-direktivets fortale punkt 54 og 55 - er å styrke utgivernes organisatoriske og finansielle bidrag til produksjon av pressepublikasjoner, samt deres forhandlingsposisjon overfor informasjonssamfunnstjenester som benytter medienes innhold.
Slik forslaget nå er utformet, vil imidlertid ikke rettigheten fungere etter intensjonen. Erfaringene fra flere europeiske land viser at praktiseringen av DSM-direktivet artikkel 15 har vært krevende som følge av teknologiplattformenes sterke markedsposisjon. En utgiverrett uten effektive forhandlingsmekanismer får i liten grad teknologiselskapene til forhandlingsbordet. I Danmark har Meta og TikTok nektet å møte til mekling, og kulturministeren vurderer nå ytterligere lovgivningstiltak.
På denne bakgrunn ber vi komiteen om følgende:
-be regjeringen evaluere utgiverrettigheten ett år etter ikrafttredelse, og på bakgrunn av erfaringene komme med forslag til et reelt forhandlingsrammeverk for norske utgivere som sikrer at rettigheten kan håndheves i praksis. Dette krever blant annet tilgang på informasjon fra informasjonssamfunnstjenester forut for forhandlingene med utgiverne, og en tvisteløsningsmekanisme. En rettighet som ikke kan håndheves effektivt i forhandlinger med teknologiselskapene, er av begrenset verdi uavhengig av hvor godt de øvrige bestemmelsene er utformet.
Departementet opprettholder i proposisjonen at:
«Det ikke er behov for å etablere en egen tvisteløsningsmekanisme for tvister mellom utgivere av pressepublikasjoner og tilbydere av informasjonssamfunnstjenester knyttet til forslaget § 24 a. Selv om styrkeforholdet mellom disse partene kan være ujevnt, vil det normalt være tale om profesjonelle parter som har ressurser og forutsetninger til å håndtere alminnelig domstolsbehandling. Etter departementets syn er det nærliggende å anta at slike tvister uansett vil gå videre i rettssystemet, og at nemndsbehandling derfor kun vil være et unødvendig og fordyrende mellomledd.»
Utfordringen er ikke først og fremst partenes profesjonalitet, men den betydelige ubalansen i forhandlingsstyrke og ressurser mellom presseutgivere og globale teknologiplattformer. Erfaringene fra flere europeiske land viser at nettopp denne ubalansen har gjort det krevende å realisere formålet med artikkel 15 i praksis. En effektiv tvisteløsningsmekanisme kan derfor ha betydning ikke bare for løsningen av konkrete tvister, men også for partenes insentiver til å gjennomføre reelle forhandlinger.
Videre er det helt avgjørende for å kunne ha reelle forhandlinger at informasjonssamfunnstjenestene har en klar opplysningsplikt (for eksempel om antall opplastinger, bruk osv.) forut for avtaleinngåelse.
Avgrens unntaket for «svært korte utdrag» (kap. 11.6.4.3)
Unntaket for «enkeltord eller svært korte utdrag» innebærer at visse begrensede deler av en pressepublikasjon kan brukes uten samtykke fra utgiveren, og dermed faller utenfor utgiverretten. Formålet er å sikre at utgiverretten ikke griper inn i helt bagatellmessig bruk av presseinnhold. Hvor grensen går, er imidlertid avgjørende for om utgiverretten får praktisk betydning. Dersom unntaket tolkes for vidt, risikerer man at sentrale deler av pressepublikasjoner kan brukes systematisk av teknologiplattformer uten lisens eller betaling.
Basert på erfaringene fra våre europeiske naboland er det rimelig å anta at dette vil være et av de viktigste omstridte områdene i praktiseringen av utgiverretten. Det er her vi må forvente at teknologiaktørene vil legge hovedtyngden av sitt omgåelsesforsvar ved å argumentere for at innholdet de bruker faller inn under unntaket. MBL mener derfor at det er avgjørende at grensene for unntaket blir så tydelig som mulig. Per nå mener vi unntaket er for vidt og for uklart.
Forslag til merknad til § 24 a (2):
«Komiteen viser til at departementet legger til grunn at avisoverskrifter normalt vil anses som «svært korte utdrag», men at det vil bero på en konkret vurdering. Komiteen understreker at overskrifter er viktige og kommersielt betydningsfulle elementer i pressepublikasjoner og at det ikke er intensjonen at avisoverskrifter kategorisk skal falle utenfor vernet.»
«Komiteen viser til at «svært korte utdrag» i all hovedsak vil være relevant for tekst, og at unntaket for svært korte utdrag i liten grad vil kunne omfatte bilder og video. Det vises videre til Infopaq-dommen (C-5/08) hvor det fremgår at 11 ord kan være tilstrekkelig for å ha opphavsrettslig vern. Utdrag som er vernet av utgiverretten må således kunne være kortere enn dette. “Svært korte utdrag” som faller utenfor både opphavsretten og utgiverretten må da være enda kortere.»
Avgrens unntaket for «privat eller ikke-ervervsmessig bruk» (kap. 11.6.4.2)
Unntaket innebærer at utgiverretten ikke skal gjelde for enkeltbrukeres private eller ikke-kommersielle bruk av pressepublikasjoner. Formålet er å sikre at privatpersoner fortsatt kan dele og bruke uten at dette påvirkes av den nye utgiverretten. MBL støtter dette formålet.
Det som er uklart, er om informasjonssamfunnstjenestene selv indirekte kan påberope seg unntaket når de videreformidler brukeropplastet innhold. Denne uklarheten er det sentrale problemet med bestemmelsen slik den er utformet.
Når en privatperson deler en avisartikkel på eksempelvis Facebook, LinkedIn eller TikTok uten kommersielt formål, kan selve delingen være privat eller ikke-ervervsmessig. Men plattformens etterfølgende bruk av innholdet er noe annet. Når innholdet distribueres videre gjennom algoritmer, genererer trafikk, brukerengasjement, datainnsamling og annonseinntekter, skjer det som ledd i en kommersiell virksomhet. Det er ikke plattformens kommersielle virksomhet unntaket er ment å beskytte.
Forslag til merknad til § 24 a (2):
«Komiteen understreker at unntaket for privat eller ikke-ervervsmessig bruk foretatt av enkeltbrukere gjelder den enkelte brukers handling, og at informasjonssamfunnstjenester ikke kan påberope seg unntaket for sin egen distribusjon, videreformidling eller kommersielle utnyttelse av presseinnhold som brukere har delt. At en bruker deler innhold privat, fritar ikke plattformen fra plikten til å klarere sin egen bruk av innholdet.»
«Komiteen viser til at direktivets fortale punkt 55 omtaler «enkeltpersoners» private eller ikke-kommersielle bruk, og legger til grunn at «enkeltbrukere» i § 24 a andre ledd skal forstås som fysiske personer.»
«Komiteen presiserer at bruk ikke kan anses som «ikke-ervervsmessig» der informasjonssamfunnstjenesten indirekte oppnår kommersiell verdi av bruken, herunder gjennom datainnsamling, brukerengasjement, trafikk eller annonseinntekter.»
Definisjon av tilbyder av informasjonssamfunnstjeneste (kap. 11.6.2.3)
Komiteen bør opprettholde bekreftelsen om at gratistjenester finansiert av brukerdata og annonsering er omfattet av definisjonen av tilbyder av informasjonssamfunnstjeneste. Det er også positivt at departementet legger til grunn at søkemotorer kan omfattes av definisjonen.
Det er imidlertid behov for at det eksplisitt bekreftes at også sosiale medieplattformer omfattes av definisjonen i forarbeidene, i tråd med den danske tilnærmingen.
Forslag til merknad til § 24 a (1):
«Komiteen viser til at EU-domstolen i sin prejudisielle avgjørelse av 12. mai 2026 legger til grunn at også sosiale medieplattformer er informasjonssamfunnstjenester. Komiteen forutsetter at også den norske implementeringen av direktivet må forstås på samme måte.»
Plattformansvaret (prop. kap 13)
Plattformansvaret innebærer at nettbaserte innholdsdelingstjenester, som Facebook, Instagram og YouTube, må innhente tillatelse når de gjør opphavsrettslig beskyttet innhold tilgjengelig for allmennheten gjennom brukernes opplastinger på plattformen. Plattformansvaret ble innført for å håndtere situasjoner hvor plattformene bygger sin virksomhet på systematisk distribusjon av innhold skapt av andre.
I høringsnotatet foreslo departementet at plattformansvaret skulle gjelde for alle nærstående rettigheter, inkludert den nye utgiverretten for pressepublikasjoner. MBL og flere andre høringsinstanser støttet dette uttrykkelig.
Departementet endret kurs fra høringsnotatet til proposisjonen og la til grunn at plattformansvaret ikke skal omfatte utgivere av pressepublikasjoner. Dette innebærer at plattformene ikke vil være forpliktet til å innhente tillatelse fra presseutgiverne for brukernes opplasting og deling av presseinnhold på plattformen. Plattformen kan la innholdet ligge og tjene annonseinntekter på engasjementet det skaper, uten å betale utgiveren. Til sammenligning har de samme plattformene plikt til å klarere brukeropplastet musikk og film. Det finnes ingen saklig begrunnelse for at presseinnhold skal stilles dårligere. Resultatet er med andre ord at presseutgivere ikke får den samme beskyttelsen som andre rettighetshavere når deres innhold deles, distribueres og kommersialiseres gjennom brukeropplastinger på plattformer. Dette innebærer en vesentlig svekkelse av utgiverretten, og endringen ble gjort etter høringen uten at høringsinstansene fikk anledning til å uttale seg om den konkrete løsningen.
Andre nordiske land har valgt løsninger der utgiverretten omfattes av plattformansvaret. I Danmark er utgiverretten i den danske ophavsretsloven eksplisitt koblet til plattformansvaret i § 52 c.
På denne bakgrunn ber vi komiteen utvide plattformansvaret til å omfatte nærstående rettigheter, herunder den nye utgiverretten i § 24 a, i tråd med det opprinnelige høringsnotatet og den danske gjennomføringen.
Forslag til ny § 86 e:
“§ 86 e Arbeider vernet etter kapittel 2
Det som i §§ 86 til 86 b sies om verk, gjelder tilsvarende for arbeider som er vernet etter kapittel 2.”
Som nevnt i innledningen er de overstående innspillene svært viktige for MBLs medlemmer, både for at den nye utgiverrettigheten skal kunne fungere etter hensikten, og for å sikre en reell mulighet til å reservere seg mot tekst- og datautvinning i strid med utgivers interesser og i konkurranse med medlemmenes egne produkter. Dersom noe er uklart eller det er ønske om nærmere dialog om dette bistår vi selvfølgelig gjerne.
Norsk bibliotekforening · 28. september 2026Høringsinnspill fra Norsk bibliotekforening
Vi takker for muligheten for å gi innspill til behandlingen i Stortinget.
Norsk bibliotekforeningen vil for det første uttrykke glede over at implementeringen av direktivet nærmer seg ferdigstillelse. Direktivet inneholder viktige nye regler for den norske kulturarvsektoren og universitets- og høyskolesektoren.
NBF støttet med noen unntak departementets valg i høringsnotatet. (Se NBF sitt høringssvar her: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing-om-endringer-i-andsverkloven-digitalmarkedsdirektivet-m.v/id3013710/?uid=ffeb53f4-7a86-4c0b-82aa-08a01f90a6c0)
Etter vårt syn var høringsnotatet på de fleste punkter en balansert direktivnær gjennomføring av direktivet.
Departementets utgangspunkt i proposisjonen (Prop. 41 LS (2025–2026)) er en direktivnær gjennomføring. Det er uheldig at departementet har gått langt i å tolke direktivet på områder som i beste fall er uklare. En bedre tilnærming hadde vært å ta hensyn til pågående lovprosesser og rettsutvikling på EU-nivå. Flere av departementets uttalelser har svake begrunnelser, og er i liten grad knyttet til de relevante rettskildene.
NBF oppfordrer derfor komiteen til å se bort fra disse tolkningsuttalelsene og legge de mer nøytrale uttalelsene i høringsnotatet til grunn. I den grad det er behov for å avklare spesifikke tolkningsspørsmål i direktivet mener foreningen at Stortinget bør be departementet om å utrede disse mer i dybden gjennom anmodningsvedtak, for å ta alle relevante hensyn og kilder til større grad i betraktning.
Tekst- og datautvinning
Særlig har departementet gjort valg rundt tekst- og datautvinning som avviker fra høringsnotatet. Endringene i tilnærming til reglene om tekst- og datautvinning er etter vårt syn sterkt bekymringsverdige for bl.a. universitet- og høyskolesektoren.
De nye reglene om tekst- og datautvinning søker å møte det store potensialet som ligger i automatisk analyse av informasjon. Særlig anser man at slike metoder kan ha positiv effekt på forskning og innovasjon. Derfor vil man å sikre rettslig sikkerhet for forskning med slike metoder. Dette kan særlig bidra til unionens (og resten av EØS’) konkurransedyktighet på forskningsområdet og fremme innovasjon.
Det er et sentralt poeng at tekst- og datautvinning vil omfatte langt mer enn kunstig intelligens, og særlig generativ kunstig intelligens, som diskusjonene i høringen har fokusert på. All maskinell analyse som søker informasjon i form av mønstre, trender og analyse vil være tekst- og datautvinning. Resultater av en tekst- og datautvinningsprosess kan derfor være langt mer enn generativ kunstig intelligens.
Samtidig er det viktig å fremheve at tekst- og datautvinningsbegrepet også omfatter generativ kunstig intelligens, slik departementet også legger til grunn, jf. Prop. 41 LS (2025–2026) s. 37. Generativ kunstig intelligens er et av de globalt tyngst finansierte og raskest voksende forskningsområdene. Særlig for mindre land og lavressursspråk som blant annet norsk har forskning på generative løsninger som språkmodeller stor samfunnsverdi. Dette taler for at forskningssektoren skal kunne gjøre en innsats på dette området, og at resultatene av denne aktiviteten skal kunne komme samfunnet som helhet til gode.
(1) I proposisjonen utelukker departementet at forskningsinstitusjoner kan dele forskningsresultater når de er et resultat av en tekst- og datautvinningsprosess for forskningsformål hjemlet i artikkel 3.
Avgrensingen av deling av forskningsresultater var ikke diskutert i høringsnotatet, og derfor er det heller ikke kommentert i Bibliotekforeningens tidligere høringssvar.
Tilnærmingen har ikke grunnlag i direktivet og går imot direktivets formål.
Norsk bibliotekforening er overrasket over at departementet har valgt å eksplisitt begrense bruken av forskningsresultater i proposisjonen fordi det ikke virker å ha noe grunnlag i direktivet. Dette merkes særlig når departementet er så tydelige på at de legger opp til en direktivnær gjennomføring, jf. Prop. 41 LS (2025–2026) s. 35.
Ordlyden til artikkel 3 legger ingen begrensninger på deling av forskningsresultater. Ifølge direktivets fortale kan tekst og datautvinning bistå forskningsaktivitet og fremme innovasjon. Hjemmel til tekst- og datautvinning gis nettopp for å muliggjøre denne allmennyttige aktiviteten som forskning ved forsknings- og kulturarvinstitusjoner er, uten rettslig usikkerhet og behov for å innhente samtykke fra rettighetshavere, jf. direktivets fortalepunkt 8. Siden formålet med artikkel 3 er begrenset til vitenskapelig forskning anses den potensielle skaden på rettighetshaver også minimal og skal ikke kompenseres, jf. fortalepunkt 17.
Direktivets formål om å fremme forskning skal forstås i sammenheng med EU-retten. Det er foreslått å ta inn en eksplisitt definisjon av forskning i personvernforordningen som del av Kommisjonens «digital omnibus»:
“Scientific research” means any research which can also support innovation, such as technological development and demonstration. These actions shall contribute to existing scientific knowledge or apply existing knowledge in novel ways, be carried out with the aim of contributing to the growth of society´s general knowledge and well-being and adhere to ethical standards in the relevant research area. This does not exclude that the research may also aim to further a commercial interest.” (KOM(2025) 837 endelig utgave s. 55)
Direktivets ordlyd gir derfor ikke noe uttrykkelig grunnlag for at man skal utelukke deling av forskningsresultater uten at det av annen grunn skulle kreve rettighetshavers samtykke. Direktivets begrensning ligger i at en kommersiell aktør som har avgjørende innflytelse på en forskningsinstitusjon ikke kan få prioritert tilgang til forskningsresultatene.
Det er viktig å påpeke at dette ikke nødvendigvis vil innebære at forskningsresultater kan deles åpent i alle tilfeller. Som departementet påpekte i høringsnotatet gir ikke tekst- og datautvinningsbestemmelene noe hjemmel til å tilgjengeliggjøre verk eller andre arbeider, jf. høringsnotatet s. 38. Den pågående diskusjonen om generative språkmodeller kan inneholde eller spytte ut treningsdata kan medføre at slike modeller ikke vil kunne deles uten rettighetshavers samtykke. Dette er et spørsmål om modellenes faktiske kvaliteter som må vurderes konkret.
Tilnærmingen er ikke lagt til grunn i resten av Norden.
Ingen av de andre nordiske landene har lagt til grunn noen begrensning i deling av forskningsresultater i sin gjennomføring av artikkel 3.
Et eksempel på en motsatt forståelse er Kungliga biblioteket i Sverige sin utredning av spørsmålet. De skal trene språkmodeller for offentlig sektor på sin samling på oppdrag fra den svenske regjeringen. Aktiviteten regnes som oppdragsforskningsaktivitet og er hjemlet i den svenske gjennomføringen av direktivets artikkel 3. Som et grunnleggende prinsipp og et krav til forskning og oppdragsforskning med hjemmel artikkel 3 fremhever utredningen nettopp at forskningsresultatene «sedermera kommer allmänheten till del». (Kungliga biblioteket, «Analys och förberedelse för en bredare användning av Kungl. bibliotekets språkmodeller i svensk offentlig sektor» KB 2025–930 s. 51-53 tilgjengelig ved: https://urn.kb.se/resolve?urn=urn:nbn:se:kb:publ-784)
Et viktig poeng fra utredningen fra Sverige er at man ikke tror man kan skape «state of the art» løsninger ved Kungliga bibliotekets trening og deling av modeller som forskningsaktivitet i dag. Gjennom den gjentakende prosessen der andre kan bygge videre på slikt arbeid uttrykkes allikevel et håp om at dette kan bli mulig i fremtiden. (Kungliga biblioteket s. 25)
(2) Departementet utelukker at kulturarvs- og forskningsinstitusjonene kan digitalisere materiale for tekst- og datautvinningsformål med hjemmel i gjennomføringen av artikkel 3.
I høringsnotatet la departementet til grunn at også forberedende prosesser til tekst- og datautvinningsprosessen kunne omfattes av fribruksbestemmelsene, herunder digitalisering av materiale. I proposisjonen legger departementet det motsatte til grunn og utelukker at man kan digitalisere materiale for tekst- og datautvinning uten annen rettslig hjemmel, jf. Prop. 41 LS (2025–2026) s. 38.
Tilnærmingen er uavklart på EU-nivå
Tekst- og datautvinning er automatisk analyse av digitalt materiale, jf. direktivets fortalepunkt 8. Dette innebærer ikke nødvendigvis at det allerede må foreligge et digitalt grunnlagsdokument. Ordlyden i artikkel 4 beskrives fribruksbestemmelsen å omfatte eksemplarfremstilling «med henblikk på» tekst- og datautvinning. Det er ingen konsensus på EU-nivå om slike forberedende skritt er omfattet i dag, og spørsmålet må sannsynligvis avklares av EU-domstolen.
Tilnærmingen er ikke lagt til grunn i resten av Norden.
Det er ikke lagt til grunn noen avgrensning mot digitalisering i gjennomføringen i de andre nordiske landene. De danske og finske forarbeidene går ikke inn på temaet, men utelukker ikke at digitalisering kan falle innenfor rammene av tekst- og datautvinning som et forberedende skritt. I de svenske forarbeidene legges det samme til grunn som departementet gjorde i høringsnotatet, at tekst- og datautvinningsbestemmelsene omfatter forberedende steg som digitalisering, jf. Prop. 2021/22:278 s, 45-46.
(3) Departementet utelukker at kulturarv- og forskningsinstitusjonene kan gjennomføre tekst- og datautvikling på materiale delt på internett uten opphavsrettslig hjemmel.
I høringsnotatet og proposisjonen har departementet konsekvent lagt til grunn at tekst- og datautvinning ikke kan gjennomføres på materiale delt på internett i strid med opphavsretten.
NBF har argumentert for det motsatte i sitt høringssvar. Spørsmålet er uavklart på EU-nivå. European Copyright Society har blant annet uttalt seg i motsatt retning av departementet i en nylig uttalelse om spørsmålet. Tolkningen av lovlig tilgang må respektere de politiske formålene bak bestemmelsene og effektiviteten til fribruksreglene. Aktører som handler i god tro, skal ikke trenge å undersøke hvert verk i nettmateriale for dets opphav. Særlig er dette viktig for forskning. (European Copyright Society, “The concept of lawful access and its implications for user freedoms in the EU copyright acquis: Opinion of the European Copyright Society” (2026) tilgjengelig ved: https://europeancopyrightsociety.org/wp-content/uploads/2026/07/ecs-opinion-on-lawful-access.pdf)
Vi ønsker samtidig å gjøre det klart at det ikke argumenteres her for at man uten videre fritt kan bruke alt materiale på internett til å trene generativ KI for kommersielle formål. KI-forordningen setter krav om at aktører som tilbyr modeller med generelt formål må ha en politikk for å respektere opphavsretten, jf. KI-forordningen artikkel 53 nr. 1 bokstav c. Som presisert i Kommisjonens «Code of practice» for etterlevelse av bestemmelsen må man unngå materiale fra nettsider som er funnet «as persistently and repeatedly infringing copyright and related rights on a commercial scale by courts or public authorities in the European Union and the European Economic Area.» (Opphavsrettskapittelet punkt 1.2 (PDF) https://ec.europa.eu/newsroom/dae/redirection/document/118115) Lovlig tilgjengelighet knytter seg altså her til en standard for rettmessig opptreden og behørig aktsomhet (European Copyright Society s. 22). Dette er god praksis som alle aktører som gjennomfører tekst- og datautvinning bør forholde seg til.
(4) Departementet uttaler at pliktavlevert materiale kun kan brukes til tekst- og datautvinning for forskningsformål.
NBF støtter at pliktavlevert materiale blir tilgjengelig tekst- og datautvinning for forskningsformål. Det pliktavleverte materialet er en sentral forskningsressurs for det norske samfunnet.
Samme prinsipp bør gjelde for tekst- og datautvinning for dokumentasjonsformål, jf. pliktavleveringslova § 1. Dokumentasjonsformål omfatter utredningsarbeid, slektsforskning, bygdebokskriving, bakgrunnsarbeid for journalister og forfattere, m.m., jf. Prop. 106 L (2014-2015) s. 17. Dette er aktivitet som er klart innenfor pliktavleveringslovens formål, og hvor automatisk analyse av data kan være like relevant som for forskning.
Materialet må være lovlig tilgjengelig for brukeren, jf. direktivets artikkel 4, men dette er ikke begrenset til samtykke fra rettighetshaver. Også ved fritak fra opphavsretten er materiale lovlig tilgjengelig (European Copyright Society s. 16-17). Pliktavlevert materiale er lovlig tilgjengelig for forsknings- og dokumentasjonsformål.
(5) Foreningens anbefaling
Vi anbefaler at utvalget ikke legger til grunn anbefalingene i proposisjonen som avviker fra høringsnotatet, der departementet har valgt å tolke direktivet innskrenkende på en måte som ikke har støtte i direktivet eller gjennomføringen i resten av Norden. Her bør høringsnotatetlegges til grunn og man bør holde seg til en direktivnær gjennomføring. Slik unngår man at vi får særnorske begrensninger i mulighetene for tekst- og datautvinning for den norske UH-sektoren, som sammenlignbare miljøer i de andre nordiske landene ikke må forholde seg til.
Der departementet har lest direktivet innskrenkende både i notatet og proposisjonen i tolkningsspørsmål som fortsatt er uklare og uavklarete forstår vi at departementets har vurdert spørsmålet inngående. Frem til det foreligger ytterligere avklaring på EU/EFTA-nivå har vi forståelse for at spørsmålet, om uavklart, har blitt grundig vurdert.
Kulturarvdigitalisering
I høringsnotatet og proposisjonen legger departementet til grunn at gjeldende regulering av bevaring av kulturarvmateriale til stor grad er i samsvar med direktivet.
Departementet er åpne i proposisjonen på at artikkel 6 kan innebære behov for å oppdatere forskrift til åndsverkloven §§ 1 til 3. Slike endringer mener NBF at artikkel 6 krever. EU lovgiver har gjort klare valg med tanke på hvilke kulturarvinstitusjoner den nye bestemmelsen skal omfatte og uttrykkelig valgt en formatuavhengig hjemmel til eksemplarfremstilling med formål om å bevare kulturarven. NBF legger til grunn at det vil gjennomføres en egen høring om oppdateringen av forskriften og vil avgi høringssvar med kommentarer i den prosessen.
Klasseromsregelen
NBF påpekte i innspillsrunden at vi synes det er en svakhet ved klasseromsregelen at ordlyden peker på ordinær klasseromsundervisning. Vi ønsket en modernisering av lovteksten gjennom å innføre et begrep som er mer nøytralt med hensyn til tid og rom. Høringsnotatet ga en inngående vurdering av rettsgrunnlaget for at undervisning i begrensede grupper (klasser) regnes å skje innenfor det private området. Vi støttet en tilråding om å videreføre klasseromsregelen, selv om den ikke ville “mykes opp” som vi anbefalte. Vi er skuffet over at departementet til tross for dette endte med å foreslå å fjerne klasseromsregelen i § 43. Klasseromsregelen i dagens lov slår fast at “ordinær klasseromsundervisning anses å skje innenfor det private området”. Vi mener at dette fortsatt er rimelig, i lys av at “ordinær klasseromsundervisning” skjer i et sosialt fellesskap med tette forhold mellom elevene.
Vi registrerer at departementet frykter at klasseromsregelen faktisk kan virke innsnevrende i forhold til andre vurderinger av om overføring/framføring skjer til en privat krets. NBF mener at når klasseromsregelen står i en paragraf som utelukkende handler om fri bruk av verk ved undervisningsvirksomhet, vil den ikke virke ekskluderende overfor andre private kretser som ikke er innenfor undervisningsområdet.
Vi støtter departementets vurdering om at overføringsbegrepet slik det benyttes i “klasseromsbestemmelsen” ikke sidestilles med eksemplarfremstilling i klasserommet.
Norsk Tonekunstnersamfund · 28. september 2026Høringsinnspill fra Norsk Tonekunstnersamfund
Norsk Tonekunstnersamfund støtter de foreslåtte endringene i Åndsverkloven § 114 andre ledd slik at Fond for utøvende kunstnere kan videreføres.
I tillegg: Forslag til komitémerknad
Norsk Tonekunstnersamfund støtter forslaget til komitémerknad som er fremmet av GramArt, og støttet av Creo. Vi mener at en slik merknad vil avklare rekkevidden av den foreslåtte adgangen til avkall, uten at det er nødvendig å endre ordlyden i § 21 femte ledd:
«Komiteen viser til lang og fast praksis med at retten til vederlag etter åndsverkloven § 21 for utøvende kunstnere har tilfalt kunstnerne selv og ikke har vært overdratt til andre. Presiseringen i § 21 femte ledd om adgang til å gi avkall endrer ikke dette. Avkall innebærer at det ikke kreves vederlag for bruken. Avkall kan ikke være grunnlag for at andre overtar vederlagsretten. Uttalelsen i proposisjonen om at rettighetshaver kan ‘selge alle rettigheter’ gjelder ikke denne retten. Komiteen understreker at vederlagskrav etter § 21 fortsatt må gjøres gjeldende overfor de vederlagspliktige gjennom godkjent oppkrevings- og fordelingsorganisasjon, jf. § 21 andre ledd tredje punktum.»
Norsk kritikerlag · 28. september 2026Kritikerlagets høringssvar til Prop. 41 LS (2025-2026). Endringer i åndsverkloven mv.
Norsk kritikerlag er en interesseorganisasjon for kritikere. Vi har som mål å ivareta medlemmenes faglige og økonomiske interesser, samt fremme kritikkens kvalitet og uavhengighet. Per dags dato har laget i overkant av 430 medlemmer fordelt på tre seksjoner: litteratur, kunst og teater, musikk og dans.
Kritikerlaget takker for muligheten til å komme med innspill. Vi viser til skriftlig innspill levert samtidig med den muntlige høringen som ble avholdt i 8. juni 2026.
I denne omgang vil vi særlig bemerke følgende:
I Prop. 41 LS (2025-26), pkt. 4.7.2 skriver departementet «Etter dette er det ikke tvil om at reglene om tekst- og datautvinning omfatter trening av KI.»
Etter Kritikerlagets syn er det ikke grunnlag for en slik uttalelse, hverken i direktivets ordlyd og formål, eller i den europeiske rettsutviklingen. Rekkevidden av bestemmelsene i artikkel 3 og 4 er fremdeles ikke rettslig avklart i EU. DSM-direktivet ble vedtatt i 2019, før generative KI-modeller i dagens forstand var en realitet. Direktivet nevner ikke generativ kunstig intelligens noe sted.
Slik departementet forstår og foreslår å gjennomføre artikkel 3 og 4, kan bestemmelsene få økonomiske konsekvenser for rettighetshaverne av et helt annet omfang enn det som var forutsatt da direktivet ble vedtatt.
Kritikerlaget ber stortinget korrigere påstanden om at reglene om tekst- og datautvinning omfatter trening av KI, gjennom en merknad. Denne påståtte sammenhengen vil vanskeliggjøre opphavers rett til både å samtykke til bruk og å kreve vederlag. Den nylig avsagte tyske rettsavgjørelsen mellom det tyske opphavsrettsselskapet GEMA og Suno, selskapet som lar brukere generere musikk ved hjelp av KI, peker mot at KI-utviklere ikke kan benytte beskyttede verk uten lisens.
Ellers stiller Kritikerlaget seg bak Den norske Forfatterforenings høringsuttalelse.
Kunstnernettverket · 28. september 2026Etterfølgende merknad til Kunstnernettverkets høringssvar til Prop. 41 LS
Kunstnernettverket vil tilføye at vi også stiller oss bak GramArt og Creos innspill til § 21 og vil oppfordre komiteen til å ta inn følgende merknad til de foreslåtte endringene i § 21:
«Komiteen viser til lang og fast praksis med at retten til vederlag etter åndsverkloven § 21 for utøvende kunstnere har tilfalt kunstnerne selv og ikke har vært overdratt til andre. Presiseringen i § 21 femte ledd om adgang til å gi avkall endrer ikke dette. Avkall innebærer at det ikke kreves vederlag for bruken. Avkall kan ikke være grunnlag for at andre overtar vederlagsretten. Uttalelsen i proposisjonen om at rettighetshaver kan ‘selge alle rettigheter’ gjelder ikke denne retten. Komiteen understreker at vederlagskrav etter § 21 fortsatt må gjøres gjeldende overfor de vederlagspliktige gjennom godkjent oppkrevings- og fordelingsorganisasjon, jf. § 21 andre ledd tredje punktum.»
På vegne av Kunstnernettverket
Vennlig hilsen
Geir Egil Bergjord
Leder av arbeidsutvalget
Viaplay Group Norway AS · 28. september 2026INNSPILL TIL PROP. 41 LS (2025–2026) — KAPITTEL 19
1. GENERELT
Viaplay Group vil benytte anledningen til å komme med innspill til to forhold ved de deler av Prop. 41 LS (2025-2026) som omhandler implementering av nett- og videresendingsdirektivet, altså proposisjonens kapittel 19.
For det første kan proposisjonens omtale av distribusjon av kringkastingssendinger ved henholdsvis såkalt «videresending» og «direkte injeksjon» skape unødig tvil rundt kringkasternes fortsatte frihet til selv å styre hvordan deres sendinger skal utsendes og klareres.
For det andre reflekterer ikke proposisjonen i tilstrekkelig grad det veletablerte senderlandsprinsippet for satellitsendinger, selv om dette ikke er endret gjennom nett- og videresendingsdirektivet.
Viaplay Group mener det er ønskelig med avklaring av disse forholdene gjennom merknader i innstillingen.
2. KRINGKASTERS EVENTUELLE STRØMMETJENESTE GJØR IKKE ALL ANNEN DISTRIBUSJON TIL “VIDERESENDING”
Kringkasterne har en sentral rolle for ytringsfrihet og demokrati. Det er viktig at de har reell frihet til selv å bestemme om og hvordan deres sendinger skal kringkastes, herunder hvilke og hvor mange tekniske plattformer som benyttes for deres utsendelser.
Selv om den teknologiske utviklingen har gjort at utsendingen (distribusjonen) av kringkastingssendinger nå i stor grad gjennomføres av eller med involvering av tredjeparter, må kringkasteren selv fortsatt både kunne bestemme hvordan sendingene skal gjøres tilgjengelige for allmennheten og selv kunne velge å klarere alle rettigheter for slik tilgjengeliggjøring ved kilden. Derfor er det også viktig at det fortsatt skilles tydelig mellom kringkasting og såkalt videresending. Skillet innebærer ikke at noen typer utsendelser skal klareres og andre ikke, men påvirker hvordan klareringen skal skje.
Viaplay Group mener at proposisjonens kapittel 19 skaper uklarhet om dette skillet, særlig der kringkaster gjør sine kanaler tilgjengelig som del av egen strømmetjeneste, uten at proposisjonen drøfter de eventuelle konsekvensene. Spesielt uttales det følgende i proposisjonens punkt 19.3.6.3: «... dersom et kringkastingsforetak både overfører sine signaler direkte til allmennheten og i en lukket signalforsendelse til en distributør, som også overfører signalene til allmennheten, vil det foreligge to overføringer til allmennheten, hvor distributørens vil være å anse som en videresending». Proposisjonen kan her leses slik at dersom kringkasteren for eksempel har en egen strømmetjeneste og overfører et kanalsignal gjennom denne, blir all annen distribusjon av den aktuelle kanalen som involverer en tredjepart dermed å anse som «videresending» som må klareres og betales særskilt for av denne tredjeparten i Norge.
En slik forståelse risikerer å viske ut skillet mellom kringkasting og videresending. Den innebærer også risiko for krav om dobbeltbetaling gjennom at rettighetshavere anfører at kringkasterens egen klarering ikke kan omfatte «videresendingsrettighetene», og retter krav mot distributøren for sendingene selv om kringkasteren allerede har klarert sendingene for utspilling via de aktuelle plattformene. Departementet skriver riktignok i proposisjonen at det ikke gjennom lovforslaget legges opp til dobbeltklarering eller dobbeltbetaling, men forslaget inneholder ingen mekanisme som sikrer dette.
Det finnes allerede godt etablerte og velfungerende ordninger for klarering av rettigheter ved ulike former for distribusjon av kringkastingssendinger i Norge, enten sendingene formidles av kringkaster selv eller med involvering av tredjepart. Innholdet i nett- og videresendingdirektivet skaper ikke i seg selv noe behov for endringer i disse ordningene. En kringkaster må fortsatt kunne klarere og betale for retten til å kringkaste sine egne sendinger gjennom flere ulike tekniske distribusjonsplattformer, også med bistand fra en tredjepart. At kringkasteren i tillegg gjør den samme sendingen tilgjengelig i sin egen strømmetjeneste kan ikke i seg selv medføre en avskjæring av denne muligheten gjennom at utspilling på alle øvrige plattformer anses som videresending, som skal klareres av de aktuelle tredjeparter som driver plattformene.
Viaplay Group ber derfor komiteen presisere at etablert praksis for den opphavsrettslige kategoriseringen av kringkasters sendinger, herunder kringkastingsforetakenes anledning til selv å klarere alle deler av sine overføringer i Norge, ikke er ment å påvirkes av lovforslaget.
3. SENDERLANDSPRINSIPPET FOR SATELLITTSENDINGER GJELDER FORTSATT
Proposisjonen omhandler implementering i norsk rett av nett- og videresendings-direktivet, som igjen er et endringsdirektiv til satellitt- og kabeldirektivet fra 1993.
Satellitt- og kabeldirektivet slår i artikkel 1 nr.2 fast at den opphavsrettslige handlingen ved en satellittsending kun anses å skje i det landet der signalene, under kringkasterens kontroll og ansvar, føres inn i sendekjeden opp til satellitten. Dette omtales gjerne som "senderlandsprinsippet", og betyr at rettighetsklarering for en satellittsending kun skal skje i opprinnelseslandet, og ikke i hvert land der satellittsendingen kan mottas. Denne delen av satellitt- og kabeldirektivet er ikke endret i nett-og videresendingsdirektivet. Utenlandske satelittsendinger skal derfor fortsatt klareres i senderlandet, og ikke i Norge.
EU-domstolen har opprettholdt senderlandsprinsippet i en rekke saker. Senest i 2023 slo domstolen definitivt fast at prinsippet også gjelder for en satellittdistributørs eventuelle tilleggsklarering, jf. sak C-290/21. Må distributøren klarere noe i tillegg, for eksempel fordi kringkasters klarering ikke tar høyde for hele det publikum som mottar satellittsendingen via distributøren, skal også denne klareringen skje i senderlandet.
Senderlandsprinsippet for satellittsendinger er ikke omtalt i proposisjonen. Det kan derfor være fare for at forslaget feilaktig leses slik at en satellittdistributørs eventuelle tilleggsklarering for sendinger fra utlandet som både etter direktivet og EU-domstolens praksis skal klareres i senderlandet i fremtiden må skje i Norge, og som videresending. For ordens skyld understrekes det at dette altså ikke er et spørsmål om hvorvidt sendingene, inkludert satellittdistributørens distribusjon av dem, skal klareres, men om hvor slik klarering skal finne sted.
Viaplay Group ber komiteen presisere at de nye reglene i åvl. § 57 tredje og fjerde ledd ikke innebærer noen endring av prinsippet om hvor tilgjengeliggjøring for allmennheten av innholdet i en satellittsending anses å finne sted, eller av den rettslige karakteristikken av sendingene. Slik tilgjengeliggjøring skal fortsatt anses å kun skje i den stat der de programbærende signalene, under kringkasterens kontroll og ansvar, føres inn i sendekjeden og klareres der, jf. satellitt- og kabeldirektivet artikkel 1 nr. 2 bokstav a og b.
Med vennlig hilsen
Hallvard Oftebro
VP Legal, advokat
Viaplay Group
Fond for utøvende kunstnere · 28. september 2026Tillegg til høringen av Prop. 41 LS (2025-2026): åvl §§ 21 og 114 - fra Fond for utøvende kunstnere
Introduksjon – åvl § 21 femte ledd og 114 annet ledd fjerde punktum
Fond for utøvende kunstnere (FFUK) krever inn avgift for offentlig fremføring av innspilt musikk som ikke er vernet i Norge, jf. åvl § 21 femte ledd annet punktum og henvisningen der til fondsloven av 14.12.1956 nr. 4. Den innkrevde avgiften går til tilskudd til utøvende kunstnere som kan søke fondet om støtte til konserter, forestillinger, innspillinger m.m. I årene 2023-2025 delte fondet ut ca. 156 millioner i støtte til musikere, skuespillere og dansere m fl. Fondet har støttet utøvende kunstnere i 70 år, først som et fond med sterk sosial profil, de drøyt siste 20 årene som et selvfinansierende kulturpolitisk fond. Det er de som overfører musikken (kringkastingsvirksomheter, kjøpesentre, butikker osv.) som skal betale, enten vederlag for vernete plater, eller fondsavgift for ikke-vernete plater.
Det antas vanskelig for de utøvende frilanskunstnerne å skulle finne en erstatning for de midlene FFUK tilfører feltet dersom fondsavgiften forsvinner. Det er kanskje derfor de utøvende kunstnernes organisasjoner er positive til fondet og lovendringen som vil bevare fondet.
Det formelle, RAAP-dommen
Ifpi mener at den såkalte RAAP-dommen innebærer at fondsloven ikke kan videreføres uten å komme i strid med EU-retten. Ifpi er følgelig imot forslaget til endringer som gjør at fondet kan videreføres. Fondet støtter departementet som etter å ha innhentet sakkyndig uttalelse fra prof. dr. juris. Ole-Andreas Rognstad, har konkludert med at Norge kan beholde fondsloven uten å komme i konflikt med EØS-avtalen, også i lys av RAAP-dommen. Det er følgelig ikke noe formelt i veien for å videreføre fondsloven og fondsavgiften. Ifpi viser til en betenkning av professor Tarjei Bekkedal. Ifpi er åpne på at det er de som har innhentet betenkningen.
I realiteten står striden om hvorvidt utøvere på amerikanske plater skal ha vederlag for radiospilling og annen offentlig fremføring av amerikanske plater i Norge. Fondsavgiften kreves inn for spilling av plater, som uten fondsloven og Norges tilknytning til Romkonvensjonen av 1960 til vern for utøvende kunstnere og fonogramprodusenter, ville ha vært gratis. I USA har ikke utøverne krav på noe når deres plater spilles i tradisjonell kringkasting, heller ikke de amerikanske utøverne. Det klinger derfor litt hult når ifpi peker på urimeligheten ved at norske artister på amerikanske plateselskap ikke får vederlag for radiospilling i Norge.
Det er en grunn til at spilling av amerikanske plater ikke gir vern for utøvere og plateselskap i Norge: Spilling av norske plater i USA har heller ikke vern, så stillingen er enkelt sagt: vern, null-null. Den urimeligheten ifpi Norge peker på, er en feilslutning: de sammenligner spilling av amerikanske plater i Norge med spilling av f.eks. europeiske plater i Norge. Spilling i Norge av plater fra de fleste europeiske land vil være vernet i Norge fordi de ulike land gir vern til norske utøvere i sitt land og omvendt, her hersker det altså nasjonal materiell gjensidighet, noe USA ikke tilbyr. Vi viser også til vår innsendte høringsuttalelse av 15.3.2024.
Komiteen bør merke seg hvem som er kritiske til forslaget: Organisasjonen ifpi Norge – international federation phonographic industry. Ifpi er en stor og mektig organisasjon med hovedkontor i London og fast tilstedeværelse i Brüssel. De favner den globale musikkindustrien på vegne av plateselskapene. I denne saken skyver ifpi et lite knippe med norske utøvere foran seg, uten å nevne at norske artister på norske plateselskap ikke får tilsvarende vederlag for spilling i USA.
I høringen mandag 8. juni av Prop. 41 LS (2025-2026) formulerte representanten fra ifpi Norge seg om anvendelsesområdet til § 21 og tilhørende forskrift som regulerer åndsverklovens anvendelse på andre lands borgere: Det kunne høres ut som om norske artister utgitt på amerikansk plateselskap vil miste sin rett til vederlag for radiospilling i Norge. Dette er i beste fall upresist: Fondet vil understreke at forslaget ikke vil endre det som av de aller fleste, også departementet, oppfattes som gjeldende rett. Ved å vedta forslaget, vil fondet kunne fortsette å kreve inn avgiften – som nå. Ingen norske musikere vil miste noe de har hatt til nå, som følge av lovendringen. Lovforslaget står for status quo.
De som i dag ikke har rett på vederlag i dag, mister derfor heller ikke noen rett slik ifpi synes å legge til grunn. Men spilling av deres plater i Norge vil generere fondsavgift og midler som de kan søke på, på linje med andre.
Konklusjon - avslutning:
Fond for utøvende kunstnere ber om to ting:
Forslaget til endring av ordlyden i åvl § 114 annet ledd vedtas som foreslått: «Bestemmelsen i § 21 gjelder for lydopptak der produsenten er person eller selskap som nevnt i første ledd, og for lydopptak som er gjort i Norge.» Det vil bety en avklaring og videreføring av dagens situasjon, til beste for de utøvende kunstnerne og norske plateselskap. Dagens situasjon vil videreføres.
Fond for utøvende kunstnere ber om at den foreslåtte endring i § 21 femte ledd og dens såkalte avkallsrett, ikke gis den effekten at bruken av innspilt musikk der utøver eller plateselskap har gitt avkall på vederlag, heller ikke skal gi grunnlag for fondsavgiften. Vi viser til organisasjonen NORA, og ber om at endringene som angår avkallsretten og følgene av den blir revurdert: Om forslaget tolkes som et frikjøp, vil dette bety at utøverne og plateselskapet frasier seg retten til vederlag overfor en bestemt bruk for all fremtid. Frikjøp med tanke på f.eks. radiospilling vil innebære at utøverne og plateselskapet frasier seg vederlagsretten, mens opphaverne (komponistene og tekstforfatterne) fortsatt har sitt vederlagskrav i behold. (§21 omhandler kun to av tre rettighetshavergrupper).
Hvis det er fribruk som er konsekvensen av avkallet, vil dette kunne sidestilles med ikke-vern, og bruken dermed omfattes av fondsloven, stikk i strid med hva forslaget gir som løsning.
Forslaget kan uansett ikke bety at rettighetshaver ved å gi et avkall på en rett til vederlag dermed gjør om platens avgifts-status, slik at brukeren «unnslipper» en offentlig avgift. I så fall blir det alt for lett å omgå en godt begrunnet regel: Når du bruker innspilt musikk, skal du betale, enten vederlag eller avgift. Uten denne utjevnende ordningen, vil konkurransen forstyrres: Brukerne (typisk kringkasterne) vil bli fristet til å bruke mer av den billigste (amerikanske) musikken, den de ikke skal betale vederlag til utøverne og plateselskapene for.
Vi har kun kommentert det som antas å direkte påvirke FFUK.
IFPI Norge · 28. september 2026Skriftlig innspill til Familie- og kulturkomitéen fra IFPI Norge om endringer i åndsverkloven
Oslo, 28. september 2026
Skriftlig innspill til Stortingets familie- og kulturkomité om endringer i åndsverkloven
Dette innspillet sendes inn på vegne av IFPI Norge.
IFPI Norge deltok i muntlig høring i komiteen 8. juni i år, og viser også til tidligere innsendte innspill i den forbindelse.
A. Prop. 41 LS (2025–2026) — vederlagsretten for lydopptak og Norges EØS-rettslige forpliktelser
Innledning og sammendrag:
IFPI Norge representerer norske plateselskaper i Norge, inkludert Universal Music, Warner Music og Sony Music. Alle disse selskapene representerer både norske og internasjonale innspillinger i Norge, inkludert amerikanske.
Innspillet til komiteen fra IFPI gjelder vederlag etter åndsverkloven § 21 for kringkasting og offentlig fremføring av musikk fra produsenter som er hjemmehørende utenfor EØS. Departementets forslag innebærer at slike innspillinger ikke skal gi rett til vederlag på lik linje med innspilt musikk fra produsenter hjemmehørende innenfor EØS. Dette vil ramme en rekke rettighetshavere - både produsenter utenfor EØS og norske og andre utøvere både i og utenfor EØS som deltar på slike innspillinger.
Departementets forslag er i strid med rettspraksis fra EU-domstolens storkammerdom fra 2020 («RAAP-dommen» sak C-265/19).
IFPI Norge mener at departementets forslag, dersom det blir gjennomført i norsk rett, innebærer et klart brudd på Norges forpliktelser etter EØS-avtalens artikkel 6 og prinsippene i ODA-avtalens artikkel 3 nr. 1 om at EFTA-statene skal tolke EØS-regler i samsvar med rettspraksis fra EU-domstolen. Departementets forslag innebærer at Norge lanserer en teori om såkalt «parallelltolkning» som skal innebære at EFTA-statene skal kunne fravike EU-domstolens tolkning av direktiver som er innlemmet i EØS-avtalen.
Det er lite trolig at et slikt syn vil bli akseptert av ESA, EU-kommisjonen og EFTA-domstolen, og departementets forslag innebærer en klar risiko for et erstatningsansvar for staten.
1. Hva som faktisk står på spill — minst 60–70 millioner kroner per år til rettighetshavere
Det følger av RAAP-dommen at enhver rettighetshaver som deltar på et lydopptak har krav på rimelig vederlag når lydopptaket brukes til kringkasting eller overføring til allmennheten i EØS-området, uavhengig av nasjonalitet. Domstolen slo fast at medlemsstatene ikke kan begrense denne vederlagsretten til kun å gjelde rettighetshavere fra bestemte land.
I proposisjonen tar departementet ikke eksplisitt stilling til om RAAP-dommen skal følges, men overlater dette til forskriften som kommer på et senere tidspunkt. Dette innebærer at et spørsmål med vidtrekkende EØS-rettslige konsekvenser avgjøres administrativt i forskrifts form.
I Norge krever Gramo inn og fordeler vederlag fra norske kringkastere og brukere av innspilt musikk — såkalte lydopptak. Amerikanskproduserte innspillinger utgjør en betydelig andel av alle lydopptak.
For lydopptak som i dag ikke er vernet etter norsk lov, herunder de aller fleste amerikanskproduserte innspillinger, går pengene ikke til rettighetshaverne, men Gramo sender pengene (avgiften) videre til til Fond for utøvende kunstnere (FFUK). Den totale verdien utgjør 60-70 millioner kroner per år.
Manglende etterlevelse av RAAP-dommen gjør også at rettighetshaverne får betydelig mindre vederlag gjennom Norwaco for videredistribusjon av §21, enn det de ville fått om dommen følges.
I dag mottar norske artister og musikere, som medvirker på amerikanskproduserte innspillinger, vederlag siden utøverens tilknytning til EØS har avgjørende betydning. I proposisjonen, der utøvertilknytningen foreslås fjernet, vil alle norske artister som er utgitt på amerikanske plateselskaper, miste retten til vederlag i Norge. Dette gjelder artister som Kygo, Alan Walker, Sigrid, Aurora, Røyksopp og A-ha.
2. IFPIs anmodning til komiteen — prinsipielle betraktninger – Norges forhold til EU og EØS-avtalens bestemmelser om homogenitet
Departementets tolkning av RAAP-avgjørelsen reiser et prinsipielt spørsmål om Norges forhold til EU og etterlevelse av EØS-avtalen. Tolkningen utfordrer det grunnleggende homogenitetsprinsippet i EØS-avtalen som er fundamentet for det indre marked, noe som må forventes å bli møtt med reaksjoner fra ESA og EU.
Departementets syn bygger på en utredning fra professor Ole-Andreas Rognstad fra desember 2021 om en såkalt «parallelltolkning» — det vil si at EFTA-statene skal kunne anvende en annen tolkning av direktivet enn den EU-domstolen har fastlagt.
Dette er imøtegått i en betenkning av professor Tarjei Bekkedal fra 2024 som mener at departementets forslag utgjør et klart brudd på EØS-avtalen – med mulig statlig erstatningsansvar.
Professor Rognstad har svart på dette i en presisering fra april 2024 hvor han fastholder sin konklusjon om parallelltolkning, men for øvrig nyanserer sitt syn på flere områder, og erkjenner at spørsmålet er uklart og trenger avklaring i EFTA-domstolen.
Ingen av disse to siste betenkningene er nevnt i proposisjonen, men begge betenkningene har vært en del av høringsprosessen.
Departementets – og Rognstads – syn er etter IFPIs – og Bekkedals – oppfatning også i strid med annen rettspraksis, herunder Kwantum-dommen (C-227/23, EU-domstolen 24. oktober 2024) og L’Oréal-dommen (E-9/07 og E-10/07, EFTA-domstolen).
Departementet har valgt å utsette den rettslige avklaringen rundt RAAP til forskriftsarbeidet. IFPI mener dette ikke bør skje og at Stortinget må gi departementet en klar instruks om å følge EØS-avtalens forpliktelser og etterleve RAAP-dommen.
Dette bygger særlig på følgende begrunnelse:
Departementets egen ekspert anbefaler rettsavklaring, ikke utsettelse. Professor Rognstad anbefaler selv EFTA-domstolsavklaring. Rettsstillingen er omstridt og kan ikke avgjøres administrativt.
Norske artister og musikere taper på ordningen. Norske artister som medvirker på amerikanskproduserte innspillinger, mottar i dag vederlag. I proposisjonen foreslås dette fjernet, slik at norske utøvere på amerikanske innspillinger ikke lenger skal motta vederlag.
Søksmålsrisiko. Professor Bekkedal konkluderer med at departementets tilnærming er et brudd på EØS-avtalen som kan gi grunnlag for statlig erstatningsansvar.
Administrativ kompleksitet øker. Proposisjonens nye tilknytningskriterium, særlig innspillingssted, gjør det vanskeligere å avgjøre hvilke lydopptak som skal kanaliseres til FFUK. Dette er utelukkende en konsekvens av at FFUK-ordningen videreføres. Med full RAAP-implementering faller problemet bort (alle lydopptak blir vernet)
3. Forslag til anmodningsvedtak:
«Stortinget ber regjeringen, ved fastsettelse av forskrift i medhold av åndsverkloven § 116, sikre at forskriften er i samsvar med Norges forpliktelser etter EØS-avtalen, herunder at vederlagsretten for utøvere og produsenter av lydopptak gjennomføres i tråd med utleiedirektivet artikkel 8 nr. 2 slik dette er tolket av EU-domstolen i RAAP-dommen (C-265/19), og at departementet innhenter en bindende avklaring fra EFTA-domstolen dersom det er tvil om EØS-rettslig forpliktelse.»
Avslutningsvis ønsker IFPI å presisere at FFUK er et viktig fond for blant annet norske utøvere, men at fondet ikke kan finansieres med vederlag som skal gå til andre rettighetshavere eller gjennom ordninger som er i strid med Norges EØS-forpliktelser. Fondet bør, som øvrige statlige fond, være basert på bevilgninger gjennom statsbudsjettet.
B. NRK som «kulturarvinstitusjon»
Det vises i sin helhet til innspillet fra Norwaco, men IFPI Norge ønsker å knytte noen ytterligere kommentarer til NRKs uttalelser i forbindelse med spørsmål fra komitémedlem Hashim Abdi om definering av NRK som kulturarvinstitusjon.
IFPI Norge har i mange år hatt avtale med NRK om bruk av fonogrammer på TV og i Radio on demand. Fra og med 2023 ligger disse avtalene i Music Nest Norway. Avtalen inneholder klart definert utnyttelse for NRK, NRK betaler vederlag til IFPI Norge, og nå Music Nest Norway, for bruken, og dette fordeles videre til rettighetshaverne.
På samme måte har IFPI Norge hatt, nå Music Nest Norway, avtaler med en rekke øvrige TV-kringkastere om bruk av fonogrammer i TV-produksjoner, samt klart definert utnyttelse av disse produksjonene.
NRK besitter et stort og rikt arkiv av radio- og tv-programmer som inneholder innspilt musikk, basert på avtaler inngått med rettighetshaverne basert på enerett.
Vi er ikke uenig i at NRK har som del av sitt allmennkringkastingsoppdrag å bevare den kulturarven som dette arkivet utgjør. Dette fremgår også av NRK-plakaten.
Vi er imidlertid sterkt uenige i at NRK med dette skal falle inn under definisjonen "kulturarvinstitusjon", med de privilegier som åndsverkloven gir slike institusjoner.
Vi reagerer sterkt på NRKs uttalelser om at de som kulturarvinstitusjon må ha rett til å kunne gjøre materiale de besitter tilgjengelig for publikum. NRKs rett til tilgjengeliggjøring utledes direkte fra avtalene med rettighetshaverne, som inneholder en rekke begrensinger i utnyttelsen, og hvor det betales vederlag. NRK kan ikke få anledning til å hoppe bukk over klarering av ytterligere bruk, også målt opp mot det ytterligere konkurransefortrinnet NRK eventuelt får ovenfor øvrige TV-kringkastere.
Verken gjeldende bestemmelser i åndsverkloven med forskrifter eller de nye foreslåtte bestemmelser for slike kulturarvinstitusjoner gir rett til å gjøre verk tilgjengelige for allmennheten. Dersom NRK som "kulturarvinstitusjon" skulle ha rett til å fremstille eksemplar av verk for tekst- og datautvinning til forskningsformål i henhold til den foreslåtte bestemmelsen i § 50 f, ville heller ikke dette gi dem rett til å tilgjengeliggjøre resultatene av en slik utvinning for allmennheten. Vi viser her til departementets uttalelser på s. 39 i proposisjonen, en uttalelse vi for øvrig støtter fullt ut:
Dersom en kulturarvinstitusjon (…) ønsker å tilgjengeliggjøre resultatet av en tekst- og datautvinningsprosess for allmennheten, eller dersom prosessen inngår i utvikling av tjenester rettet mot allmennheten (for eksempel et KI-verktøy), er det departementets vurdering at dette faller utenfor avgrensningsbestemmelsen i forslaget til § 50f.
KI-skapt musikk utfordrer markedet for menneskeskapt musikk, og vi er sterk motstander av at NRK som statsfinansiert allmennkringkaster bør gis mulighet til å bidra til å produsere enda mer kunstig musikk. ss
Med vennlig hilsen
Marte Thorsby
Partner
CMS Kluge Advokatfirma AS
Skuespillerforbundet (tidl. Norsk Skuespillerforbund) · 28. september 2026Innspill til Prop. 41 LS
Kort om Skuespillerforbundet (tidl. Norsk Skuespillerforbund)
Norsk Skuespillerforbund skiftet i våren 2026 navn til Skuespillerforbundet.
Skuespillerforbundet er en fagforening og interesseorganisasjon som organiserer rundt 1650 profesjonelle norske skuespillere. Av disse har ca. 150 fast ansettelse i en teaterinstitusjon. De øvrige arbeider i kortvarige, midlertidige tilsetningsforhold.
Skuespillerforbundet er medlem av Kunstnernettverket og Norwaco, og støtter i det hele de skriftlige innspillene fra disse.
I forbindelse med implementeringen av DSM direktivet i norsk rett har Skuespillerforbundet tidligere sendt inn høringssvar den 15. mars 2024, samt skriftlig innspill i forbindelse med muntlig høring i Stortingets Famille- og Kulturkomite den 8. juni i år.
Dette skriftlige innspill supplerer våre tidligere skriftlige høringssvar/innspill.
Innledende merknader
Mye av denne høring angår spørsmål om ny teknologi, generativ KI. Men det som diskuteres angår bare deler av de utfordringer som denne nye teknologien bringer med seg.
Diskusjonen under punkt 4 nedenfor hviler på den forutsetning at det skjer en eller annen form for eksemplarfremstilling i forbindelse med tekst- og datautvinning, herunder trening av generative KI-modeller. Dersom det ikke skjer en eksemplarfremstilling i forbindelse med slik trening utfordres opphavsretten slik den er i dag. I forbindelse med det nylig avholdte Nordiske Opphavsretts Symposium i Reykjavik ble det hevdet at man i dag godt kan trene KI-modeller uten slik eksemplarfremstilling. Om man ikke kan i dag, kan det ikke avvises at man kan i den nærmeste fremtiden. Skuespillerforbundet mener det er behov for en teknologinøytral bestemmelse når det gjelder trening av generativ KI.
Særlig i forhold til utøvende kunstnere skriver Kommisjonen i forbindelse med innhenting av synspunkter til modernisering av EU’s rammer for opphavsrett i mai 20261 bl.a. følgende;
«Dessuten står utøvende kunstnere over for særlige utfordringer i forbindelse med KI-genererte etterligninger av deres personlige karakteristika og fremførelser ("etterligninger"), som reiser komplekse spørsmål, det rekker ut over opphavsrettslig beskyttelse» (oversatt fra dansk).
I den forbindelse bemerkes at § 104 i åndsverksloven beskytter retten til eget bilde. Skuespillerforbundet ser det naturlig i lyset av den teknologiske utviklingen at også retten til egen stemme oppnår beskyttelse.
Endelig reiser den teknologiske utviklingen en rekke andre spørsmål i forhold til anvendelsen av åndsverklovens regler på den nye teknologiske virkelighet. Et av de mest presserende spørsmål er kanskje hva kan lisensieres, og hva kan ikke lisensieres, i henhold til åndsverksloven?
En annen problemstilling er trening av generativ KI på materiale som i forveien er generert ved bruk av generativ KI.
Som vi skriver nedenfor så utvikler teknologien seg med stor fart. Vi har et alarmerende sterkt behov for å se på eventuelle justeringer til opphavsretten i lyset av utviklingen. Det vises i denne sammenheng til Danmark hvor kulturministeriet for over 2 år nedsatte en ekspertgruppe med henblikk på å komme med anbefalinger til hvordan utfordringer med kunstig intelligens kan løses opphavsrettslig. Anbefalinger som etter våre opplysninger snart skal lov behandles i Danmark.
Norge er på mange måter et foregangsland når det gjelder ny teknologi - vi bør også være et foregangsland når det opphavsrett og ny teknologi.
Tekst- og datautvinning (Punkt 4 i Prop. 41 LS (2025-2026))
DSM direktivet ble vedtatt av EU 17. april 2019. Siden da har norske myndigheter jobbet med implementeringen av direktivet i norsk rett.
Kultur- og likestillingsdepartementet ba den 18. desember 2020 de berørte aktører om innspill til gjennomføring av DSM direktivet i norsk rett. I våren 2024 gjennomførte Kultur- og likestillingsdepartementet høring om endringer i åndsverksloven som følge av gjennomføring av bl.a. DSM direktivet.
I de samme knapp 6 år har den teknologiske utviklingen på ingen måter stått stille. Kunstig intelligens – og særlig generativ kunstig intelligens – har utviklet seg langt raskere enn noen kunne forutse. Det går så fort nå, at selv de som står bak utviklingen av slik teknologi har begynt å etterspørre bedre regulering og innføringen av sikkerhetsmekanismer.
Først i senhøsten 2025 begynte EU sin evaluering, eller vurdering, av konsekvensene av denne nye teknologien – særlig generativ kunstig intelligens – i forhold til opphavsretten.
Skuespillerforbundet anerkjenner som sagt Norges plikt til å implementere DSM direktivet, men oppfordrer på samme tid Stortinget til å utnytte hele det nasjonale råderom ved implementeringen.
Det er flere argumenter som taler for å holde trening av generativ kunstig intelligens utenfor fortolkningen av artikkel 3 og 4;
· Ut ifra en språklig fortolkning av direktivet synes det å trene et generativ KI-verktøy å ligge et godt stykke utenfor gjennom «tekst og datautvinning» å «oppnå ny viten og finne frem til nye tendenser», jf. fortale 8 til DSM direktivet.
· Det er utvilsomt snakk om en inngripen i rettighetshavers rett til å råde over egne verk og opptak av prestasjoner. Ifølge art. 17 (2) i EUs charter om grunnleggende rettigheter (2012/C 326/02) må ingen fratas sin intellektuelle eiendomsrett med mindre det skjønnes i nødvendig ut ifra «samfunnets interesser». Mens det ut ifra et forskingsperspektiv er i samfunnets interesser å oppnå ny viten og finne nye tendenser, kan det samme neppe sies om en kommersiell aktørs mulighet for å lisensiere et generativ KI-verktøy som er bygget på andres opphavsrettslige beskyttet innhold.
· Videre står det i art. 52 i EUs charter om grunnleggende rettigheter at evt. begrensninger i eiendomsretten kun kan gjennomføres under iakttakelse av proporsjonalitetsprinsippet såfremt det er «nødvendige» for å oppnå mål av almen interesse. Igjen er det vanskelig å finne argumenter for at tredjeparts kommersielle forretning med å utvikle og lisensiere et KI-verktøy, som er bygget på andres opphavsrettslige beskyttede innhold, er i samfunnets interesse. Og det er ikke proporsjonalt i forhold til den skade dette vil påføre rettighetshaverne.
· Det vil potensielt skape ulik konkurranse mellom «kulturarvinstitusjoner» og kommersielle aktører. Dersom trening av et generativ KI-verktøy omfattes av art. 3 og 4 vil kulturinstitusjoner alltid kunne trene slike verktøy, mens andre kommersielle aktører er avhengig av at rettighetshaver (i hvert fall i teorien) ikke har brukt sin reservasjonsrett. Det er vanskelig å forestille seg et saklig argument for at f.eks. NRK skal ha andre og bedre muligheter for å trene eget generative KI-verktøy enn f.eks. TV2.
Det vises for øvrig til innspill fra Norwaco ang. NRKs status som kulturarvsinstitusjon.
At trening på materiale beskyttet etter åndsverksloven synes å være i tråd med norsk tradisjon / den norske regjerings politikk. Det vises i denne forbindelse til den/de kollektive forvaltningsavtaler som Nasjonalbiblioteket har inngått med Kopinord i forbindelse med trening av førstnevntes nye språkmodell(er). I den forbindelse bemerkes det at Nasjonalbiblioteket etter sigende også holder på å trene en «tekst-til-tale» språkmodell. Motsatt andre rettighetshaverorganisasjoner, har myndighetene enda ikke kontaktet Skuespillerforbundet med henblikk på å forhandle en lisensavtale og/eller oppstille begrensinger for bruken av en slik språkmodell.
· Det har i forbindelse med Familie- og kulturkomiteen sin behandling av lovforslaget blitt pekt på manglende iakttakelse av tre-trinns testen. Skuespillerforbundet stille seg bak denne kritikken.
Kultur- og likestillingsdepartementet anfører bl.a. følgende i Prop 41 LS under pkt. 4.7.1 (side 35);
«Den teknologiske utviklingen har vært omfattende de siste årene, og da særlig utvikling og bruk av kunstig intelligens. Gjennomføringen av direktivet må vurderes i lys av den teknologiske situasjonen på gjennomføringstidspunktet, selvom direktivet ble vedtatt av EU i 2019» (vår understreking)
Det undrer derfor Skuespillerforbundet at Prop 41 LS på under pkt. 4.7.4 (side 43) på et forholdsvis summarisk grunnlag kommer frem til at;
«Bestemmelsenes forhold til tretrinnstesten er allerede vurdert av lovgiver i EU, og de er obligatoriske å gjennomføre. Tekst- og datautvinningsprosesser er spesielle og avgrensede tilfeller og skader ikke den normale utnyttelsen av verket. Også de økonomiske konsekvensene for den enkelte rettighetshaver antas å være liten, og rettighetshaverne kan reservere seg mot bruken» (vår understreking)
Vurderingen må, slik departementet selv skriver, foretas på gjennomføringstidspunktet i lys av den teknologiske utviklingen.
Det er neppe tvil om at den teknologiske situasjonen i dag er annerledes enn den var i 2019. Så sent som i mai måned 2026 skrev Kommisjonen bl.a. følgende i forbindelse med innhenting av synspunkter til modernisering av EU’s rammer for opphavsrett2;
«Særlig utviklingen av generativ KI er forbundet med en rekke utfordringer for innehavere av opphavsrett […]»
og viste på den følgende side til at utviklingen av generativ KI skaper;
«[…] en rekke utfordringer for rettighetshaverne med hensyn til å kontrollere, utstede lisenser og motta vederlag for bruken av verkene deres.» (oversatt fra dansk)
Den teknologiske utviklingen gjør det i dag mulig å skape verktøy som langt på vei kan erstatte fysiske utøveres prestasjoner. Både audiovisuelt, men ikke minst auditivt.
Riktig mange skuespillere ernærer seg helt eller delvis ved stemmeskuespill. At denne gruppe er særlig utsatt er det ikke noe nytt i. Dette pekte vi på allerede i forbindelse med høringssvaret i 2024.
Utvikling av generative KI-verktøy kan fjerne denne gruppes økonomiske livsgrunnlag (!) Derfor vil en utnyttelse av deres verker, f.eks. innleste lydbøker, til å utvikle syntetiske stemmer, som bygger på mange stemmer, men ikke ligner på noen spesifikk stemme, være særdeles problematisk.
Det er altså i dag ikke (bare) et «plagiat»-spørsmål, men i høyere grad et spørsmål om at bli erstattet av noe syntetisk, som bl.a. bygger på ens egen opphavsrettslige beskyttede prestasjon.
Skuespillerforbundet er på ovenstående bakgrunn helt uening i departementes vurdering. Dette vil ha katastrofale økonomiske konsekvenser for rettighetshaverne.
· Usikkerhet forbundet med reservasjonsretten i art. 4 (3) taler etter vår oppfatting også for at trening av generativ KI-verktøy bør holdes utenfor implementeringen av (art. 3 og) art. 4.
Det er stor usikkerhet forbundet med hvordan rettighetshaver på en «hensiktsmessig» måte reserverer seg mot tekst- og datautvinning. Departementet uttaler på side 40 i Prop- LS 41 LS at det er «tilstrekkelig å lovfeste et krav om at metoden skal være hensiktsmessig».
Men det er ikke våre medlemmer som distribuerer. Det er som regel heller ikke våre avtaleparter, produsenten eller forlaget, som distribuerer. Det er senere ledd i verdikjeden, distributøren eller strømmeplattformen, som står for selve distribusjonen.
At våre avtaleparter er skeptiske til å avtale at et senere ledd i verdikjeden på en ikke definert, men «hensiktsmessig, måte skal reservere våre rettigheter mot tekst- og datautvinning er en utfordring.
Det virker som en urimelig (ikke proporsjonal?) byrde å plassere på rettighetshaverne at vi skal definere – for et senere ledd i verdikjeden, som vi mest sannsynlig ikke er i dialog med – hva en «hensiktsmessig måte» er å reservere våre rettigheter på ift. art. 4
· Oppsummert mener Skuespillerforbundet det er mange saklige argumenter for å holde trening av generativ KI utenfor definisjonen av tekst og datautvinning i forbindelse med implementeringen av DSM direktivet i Norge. Ikke minst de katastrofale økonomiske konsekvnser forbundet med dette.
At KI forordningen i fortaler 105 og 106, samt i art. 53 (1)(c) nevner ”tekst og datautvinnings-teknikker” forhindrer etter vår oppfatting, ikke Stortinget i å fortolke art. 3 og 4 til ikke å omfattet trening av generative KI-verktøy.
Bruk av verk i undervisningsvirksomhet (Punkt 5 i Prop. 41 LS (2025-2026))
Det vises til innspillet fra Norwaco.
Vilkår for bruk av verk ved avtalelisens (Punkt 9 i Prop. 41 LS (2025-2026))
DSM-direktivet er et minimums direktiv, og det tillater at det innføres nasjonale ordninger vedr. avtalelisens innenfor de overordnede rettslige rammer fra EU.
Etter Skuespillerforbundet sin oppfatning så er det ikke noe til hinder for at man innfører en utvidet adgang til å bruke avtalelisens. Det trenger ikke bare å være de tilfelle hvor individuell klarering er «byrdefull og upraktisk». Det ville i så fall gjøre avtalelisens-instrumentet mer eller mindre illusorisk.
Det anføres i debatten at "avtalefrihet" bør vektes høyt, og derfor skal muligheten for avtalelisens begrenses.
Men som innførelsen av § 69 i åndsverksloven viser, så kan man stille spørsmål ved hvor langt denne avtalefrihet rekker i en veldig asymmetrisk kulturbransje hvor det er stor forskjell på forhandlingsstyrken mellom partene. Den sterke part vil alltid hevde at en individuell avtale er «rimelig» - det vil i hvert fall ha formodningen imot seg at denne parten mener det motsatte.
At den notorisk svake parten får muligheten for å bli en litt sterkere part jevner ut styrkeforholdet.
Det gir en langt mer rettferdig balanse i styrkeforholdet mellom skapende og utøvende kunstnere på den ene side, og bestillerne av innhold på den annen. I dag er det slik at det er den svake parten som må forfølge evt. påstand om ikke rimelig vederlag etter § 69. Etter vår vurdering ville det neppe være urimelig om det var omvendt; at det var den sterke parten som evt. måtte forfølge en påstand om et ikke rimelig vederlag (dersom det mot forventning skulle være tilfellet).
Dette ikke minst når styrkeforholdet antakeligvis blir enda mer asymmetrisk i fremtiden. Særlig når det gjelder generativ KI vil det være store globale teknologi selskaper vi må forholde oss til.
Prinsipp om rett til rimelig vederlag for opphavere (Punkt 14 i Prop. 41 LS (2025-2026))
Skuespillerforbundet ønsker en presisering av at en total overdragelse mot et engangsvederlag bør være unntaket, ikke reglen, jf. fortalens pkt. 73.
Når unntaket kan anvendes bør være bestemt ut ifra sektoren. Har man i en sektor, som den audiovisuelle sektor, lang historikk for løpende vederlagsbetaling, så bør departementet være tydelige på at den alt overveiende hovedregel er løpende vederlagsbetaling.
Det kan ikke være fordi den sterke parten unntaksvis synes dette er en bra løsning, på tross av hva som er kutymen i sektoren.
Ny ordning for vederlagsjustering (Punkt 15 i Prop. 41 LS (2025-2026))
Som beskrevet i forbindelse med reservasjonsretten i art. 4. (3) så er den, eller de, vi forhandler med ikke alltid den som faktisk står for utnyttelsen.
Ofte produseres auditive og audiovisuelle verk på bestilling fra tredjeparter, såkalte entrepriseproduksjoner. Den vi forholde oss til har mer karakter av serviceleverandør til den som utnytter produksjonen, f.eks. TV2, NRK, Netflix.
Dersom det er snakk om slike entrepriseproduksjoner, hvor vår avtalepart/produsenten ikke selv nyter godt av bruken av verket, bør krav om vederlagsjustering kunne rettes mot bestilleren av verket også.
Tiltredelse til WIPO-traktater av 1996 om opphavsrett (WCT) og fremføringer og fonogrammer (WPPT) (Punkt 20.2 i Prop. 41 LS (2025-2026))
Skuespillerforbundet støtter innspill fra Fond for utøvende kunstnere.
---
Sluttnoter
1 Pkt. A "Problem, som initiativet har til formål at løse"
https://ec.europa.eu/info/law/better-regulation/have-your-say/initiatives/18173-Malrettet-initiativ-med-henblik-pa-et-bedre-ophavsretligt-milj%C3%B8-for-europ%C3%A6isk-kreativitet-og-innovation_da
2 Pkt A "Politisk baggrund" og "Problem, som initiativet har til formål at løse"
https://ec.europa.eu/info/law/better-regulation/have-your-say/initiatives/18173-Malrettet-initiativ-med-henblik-pa-et-bedre-ophavsretligt-milj%C3%B8-for-europ%C3%A6isk-kreativitet-og-innovation_da
Forfatterforbundet · 28. september 2026Høringsinnspill II fra Forfatterforbundet
Prop. 41 LS (2025–2026) – DSM-direktivet - høringsinnspill til Stortingets familie- og kulturkomité fra Forfatterforbundet
Forfatterforbundet en fagforening for skjønnlitterære forfattere, og er et særforbund i Landsorganisasjonen i Norge, LO.
Hvis Regjeringens forslag til ny Lov om opphavsrett til åndsverk vedtas slik det er fremsatt, vil det ramme små og enkeltstående opphavere og næringsdrivende hardt. Forslaget vil styrke de største teknologigigantene og plattformene som for eksempel Meta, Google, OpenAI, Anthropic, Amazon. Dette står i direkte motstrid til hovedmålet med DSM-direktivet, som er å styrke rettighetene til opphavere, og sikre rettferdig/rimelig kompensasjon i møte med teknologigigantene.
DSM-direktivet, slik det ble vedtatt av EU i 2019, er i utakt med dagens virkelighet. I 2019 var bruken av kunstig intelligens en helt annen enn i dag. Begrepet «generativ kunstig intelligens» var i praksis ukjent for allmennheten før 2022. Kritikken mot å la artikkel 3 og 4 i direktivet inkludere trening av KI har vært massiv, og den må ses i sammenheng med hvordan de store teknologiaktørene tar seg til rette. Det pågår flere rettsprosesser i EU mot. Prosesser for å styrke opphavernes stilling gjennon oppdatering og endring av DSM-direktivet er iverksatt i EU og flere medlemsland, for eksempel Danmark.
Plattformansvaret må styrkes
Formålet med direktivets artikkel 17 er å gjøre det lettere å holde store delingsplattformer ansvarlige for å betale opphavere når deres verk lastes opp på plattformene. Plattformansvaret, slik det praktiseres, har ikke resultert i betaling til opphavere, men heller ført til overvåkning av hva brukere laster opp. De store teknologiselskapene benytter i stor grad sine plattformer til å registrere brukernes egen atferd og lagre brukerdata. Dette har kommersiell verdi for dem, men er en verdi opphaverne er fraskåret å kunne ta del i fordi de ikke får noen innsikt i bruken av åndsverk.
Det er i praksis umulig for små opphavere å kreve betaling fra de store plattformene. Endringene i åndsverksloven må derfor sikre opphavernes rettigheter og gi dem en reell mulighet til å få betalt. Lovforslaget slik det nå foreligger, ivaretar ikke dette.
Vi viser også til Kopinors høringsinnspill til DSM-direktivet av 15. mars 2024, der det ligger en konkret forklaring med referanse også til dansk lovginving («ophavsrettsloven) §52C: en tjenestetilbyder skal som utgangspunkt innhente tillatelse fra opphaver for å tilgjengeliggjøre innhold for allenheten. Dette må også gjelde for kunstig intelligens. Reservasjonsretten må være reell.
Fordeling av rimelig kompensasjon (art. 16)
Vi ber Stortinget slutte seg til departementets forslag om å ikke gjennomføre direktivets artikkel 16 i norsk rett. En innføring av artikkel 16 vil skape usikkerhet rundt etablerte posisjoner og forskyve balansen i disfavør av opphaver. Dette er i strid med direktivets formål.
Utgivere av litterære verk, altså forlagene, har etter gjeldende lovgivning ingen «produsentrettigheter» i Norge. De har fått betalt når de utgir boka. Dagens lovgivning sikrer at rettighetshaverne kompenseres.
En utvidelse av denne retten, , vil tilføre utgiverne ytterligere rett til betaling, eller såkalte «produsentrettigheter» det ikke er grunnlag for at utgiverne skal ha. Dette er også i strid med hva som er normal praksis ellers i Europa, og det vil forskyve en allerede sår inntektsbalanse på litteraturfeltet.
Det nasjonale handlingsrommet EU-retten gir, er ikke utnyttet i lovforslaget
EU-direktiver må ikke implementeres ordrett, slik tilfellet er med EU-forordninger. Den enkelte stat har et nasjonalt handlingsrom, et handlingsrom de fleste land benytter seg av. Våre naboland Sverige, Danmark og Finland har benyttet denne muligheten, det må Norge også gjøre.
Forfatterforbundet fastholder at lovforslaget ikke utnytter dette nasjonale handlingsrommet EU-retten gir. Sverige, Danmark og Finland har benyttet dette – Norge bør gjøre det samme.
Avsluttende kommentar
Forfatterforbundet ønsker ikke å stanse KI-utviklingen, men krever en legitim, bærekraftig og rettferdig utvikling. Det må være effektive håndhevingsmekanismer, inkludert bevisregler.
Dette innebærer at opphavere må få innsyn, kontroll og sikres en rimelig kompensasjon, og at det må være reell økonomisk risiko for aktører som bruker beskyttet materiale ulovlig. Dette er allerede nedfelt i åndsverksloven §81, som legger premisser for vederlag og erstatning.
En slik tilnærming er ikke et hinder for innovasjon, men er en forutsetning for en bærekraftig KI-økonomi.
Vi viser ellers til våre tidligere innspill til departementet og til komiteen i sakens første høringsrunde, 31. mai 2026.
Norske Billedkunstnere · 28. september 2026Supplerende høringsinnspill til behandling av Prop. 41 LS (2025–2026)
Norske Billedkunstnere (NBK) er en landsdekkende fagorganisasjon for om lag 3 500 profesjonelle billedkunstnere i Norge, fordelt på 20 grunnorganisasjoner. NBK ivaretar billedkunstnernes faglige, ideelle, økonomiske og sosiale rettigheter og interesser.
Det vises til vårt opprinnelige høringssvar av 4. juni 2026 og komiteens muntlige høring. NBK slutter seg til det oppfølgende høringssvaret fra Kunstnernettverket, og støtter videre merknadene i innspillene fra Kopinor, Norwaco og BONO.
De foreslåtte endringene i åndsverkloven vil få omfattende konsekvenser for en allerede sårbar yrkesgruppe. Det visuelle kunstfeltet er blant de minst regulerte i dag, og billedkunstnere står i en særstilling med et betydelig lavere inntektsnivå fra sin kunstneriske virksomhet enn andre kunstnergrupper.
DSM-direktivets artikkel 3 og 4
Departementets forslag til gjennomføring av DSM-direktivets artikkel 3 og 4 (lovforslagets §§ 50 e og f), gir KI-utviklere adgang til å utnytte opphavsrettslig materiale uten krav om forhåndssamtykke eller vederlag. Etter NBKs oppfatning tillegger lovforslaget dermed direktivet en rekkevidde og et formål det aldri var ment å ha.
Da DSM-direktivet ble vedtatt i 2019 eksisterte ikke generativ kunstig intelligens, og direktivet omtaler heller ikke slik teknologi. Bestemmelsene om tekst- og datautvinning (TDM) i artikkel 3 og 4, ble utformet for tradisjonell data- og informasjonsanalyse, der formålet var å gi forskningsmiljøer og andre aktører adgang til å hente ut informasjon fra datakilder de allerede hadde lovlig tilgang til.
Direktivets fortale (punkt 17) begrunner TDM-unntakene med at tradisjonell dataanalyse kun ville medføre minimal skade for rettighetshaverne, nettopp fordi slik informasjonsutvinning ikke griper inn i den ordinære utnyttelsen av verkene. Generativ KI fungerer imidlertid fundamentalt annerledes ved at KI-modellene absorberer, konsumerer og «memorerer» åndsverk for å masseprodusere «nye» utrykk, som konkurrerer direkte i det samme markedet som originalverkene. Å utvide disse unntaksbestemmelsene til å omfatte kommersiell trening av generative KI-modeller, som utnytter verkets uttrykk for å generere innhold i direkte konkurranse med kunstnerne selv, strider således mot direktivets opprinnelige forutsetninger.
Siden forrige høringsrunde har den rettslige og politiske utviklingen i EU gjort det enda tydeligere at kommersiell KI-trening faller utenfor unntakene for tekst- og datautvinning. I den nylig avsagte tyske rettsavgjørelsen fra Landgericht München (31. juli 2026) mellom GEMA og KI-selskapet Suno, slo retten fast at trening av generative KI-modeller på opphavsrettslig beskytte materiale faller utenfor TDM-unntakets virkeområde, ettersom modellen kan gjenskape treningsdataene.[1]
I avgjørelsen slo retten videre fast at en utvidet bruk av TDM unntakene for kommersielle KI-modeller bryter med forutsetningen i direktivets fortale punkt 17, om at unntaket kun kan påføre rettighetshaverne «minimal skade». Den tyske domstolens avklaring om rekkevidden av TDM-unntaket som grunnlag for kommersiell KI-trening, harmonerer således med synspunktene i Europaparlamentets justiskomités rapport om opphavsrett og kunstig intelligens fra 2025.[2] Rapporten slår tydelig fast at unntakene i artikkel 3 og 4 aldri var ment å hjemle en uregulert kommersiell utnyttelse av åndsverk.
Signalene fra EU har videre blitt forsterket gjennom EU-kommisjonens arbeid med et innspillsnotat (Call for Evidence) for en ny europeisk KI-strategi for den kreative og kulturelle sektoren.[3] Dette initiativet må ses i direkte sammenheng med at Kommisjonen, i henhold til DSM-direktivets artikkel 30, nå har igangsatt den formelle evalueringen av selve direktivet. Kommisjonen har allerede varslet at arbeidet vil resultere i et nytt rettslig initiativ.
Kommisjonen slår prinsipielt fast at teknologien skal forsterke den menneskelige og kreative skaperkraften, ikke erstatte den. Kommisjonen stiller videre spørsmål ved hvorvidt opphavsrettslig beskyttet materiale i det hele tatt skal kunne tjene som treningsgrunnlag for kommersielle KI-modeller, uten at det stilles krav om forhåndsklarering og vederlag. Kjernen i EUs pågående revisjonsarbeid er nettopp å utrede de utfordringene generativ KI påfører skaperne, med særskilt fokus på å styrke rettighetshavernes posisjon gjennom reelle ordninger for lisensiering, vederlag og transparens om treningsdata.
Det vil skape en svært uheldig rettstilstand om Stortinget nå vedtar et utdatert regelverk som gir teknologiaktører vederlagsfri adgang til kunstneres verk uten krav om samtykke, samtidig som EU-kommisjonen parallelt arbeider med å stramme inn TDM-unntakene for å sikre opphavernes råderett gjennom krav om lisensiering, innsyn i treningsdata og rettferdig kompensasjon.
Reservasjonsretten (opt-out)
Dersom TDM-unntakene i lovforslaget likevel gjennomføres, står reservasjonsretten (opt-out) igjen som den eneste mekanismen som skal sikre opphaverens enerett.
For at en reservasjonsrett (opt-out) etter § 50 e skal ha noen verdi, må den være praktisk gjennomførbar for rettighetshaverne. Visuell kunst spres og deles i stort omfang av museer, gallerier, utstillingsbesøkende og privatpersoner på digitale plattformer utenfor kunstnerens kontroll. I denne spredningen fjernes eller overskrives teknisk metadata. Departementets forutsetning om at reservasjon bør skje ved «maskinlesbare metoder», vil i praksis gjøre reservasjonsretten illusorisk for billedkunstnere.
NBK slutter seg til BONOs høringsuttalelse og ber komiteen presisere at en skriftlig reservasjon i vanlig tekst på nettsidene til rettighetshaverne eller deres forvaltningsorganisasjon, er en tilstrekkelig og rettslig gyldig reservasjon.
NBK støtter videre BONOs merknad knyttet til plattformansvaret i § 86. Departementets omtale av parodiregelen i § 86 b må ikke tolkes på en slik måte at det at åpner for en ubegrenset deling av såkalte «memes». Formålet med plattformansvaret (direktivets artikkel 17) er å sikre at rettighetshavere får vederlag når deres verk utnyttes på kommersielle plattformer, og dette ansvaret må gjelde uavkortet for visuelt innhold.
Med vennlig hilsen
Geir Egil Bergjord
Styreleder, Norske Billedkunstnere
[1] https://www.gesetze-bayern.de/Content/Document/Y-300-Z-BECKRS-B-2026-N-17961?hl=true
[2] Copyright and generative artificial intelligence – opportunities and challenges - https://oeil.europarl.europa.eu/oeil/en/procedure-file?reference=2025/2058(INI)
[3] Targeted initiative for a better copyright enviroment for European creativity and innovation https://ec.europa.eu/info/law/better-regulation/have-your-say/initiatives/18173-Targeted-initiative-for-a-better-copyright-environment-for-European-creativity-and-innovation_en
Kunstnernettverket · 28. september 2026Innspill fra Kunstnernettverket vedrørende Prop. 41 LS (2025 – 2026)
Kunstnernettverket samler 19 landsomfattende organisasjoner som representerer skapende og utøvende kunstnere i Norge. Samlet har disse forbundene om lag 30 000 medlemmer. Nettverket arbeider med kunstnerpolitikk, med særlig vekt på kunstneres inntektsforhold, sosiale rettigheter, stipend, vederlag og opphavsrett.
Vi viser til vårt tidligere høringssvar til Prop. 41 LS (2025 – 2026) inngitt 15. mars 2024.
Vi takker for muligheten til å komme med skriftlig innspill i etterkant av Familie- og kulturkomiteens muntlige høring 8. juni 2026.
1. Innledning
Direktivet – og proposisjonen – inneholder mye positivt for kunstnerne. Det store problemet er regjeringens forslag til implementering av art. 3 og 4, som gir utviklere av KI-modeller rett til å bruke vernet innhold uten krav til samtykke eller vederlag. Dette gjelder forskningsvirksomheter (art. 3) og andre virksomheter (art. 4). For sistnevnte gis rettighetshaverne en rett til å reservere seg mot slik bruk. Kunstnernettverket viser til vårt opprinnelige høringssvar for en bred gjennomgang av og kommentarer til proposisjonen. I dette innspillet vil vi fokusere på forslaget til implementering av direktivet artikkel 3 og 4, og utdype vårt syn på dette.
Etter vårt syn, vil en implementering i tråd med forslaget verken være i tråd med direktivets intensjon og ordlyd (pkt. 2 nedenfor). Videre, og særdeles viktig for norske rettighetshavere, vil forslaget klart bryte med den den opphavsrettslige tretrinnstesten, som skal anvendes både ved utforming av lover og forskrifter og ved tolkningen av den (pkt. 3).
Kunstnernettverket anerkjenner samtidig at det for Stortinget vil være problematisk å ikke skulle gjennomføre disse artiklene. Som vi også redegjør for i dette innspillet, er det da også fullt mulig å implementere disse artiklene i tråd med deres ordlyd og direktivets formål (pkt. 4).
2. Proposisjonen bryter med DSM-direktivet ordlyd og formål
DSM-direktivet ble vedtatt på et tidspunkt hvor generativ KI for alle praktiske formål ikke eksisterte. Direktivet omtaler ikke KI eller liknende på noe sted.
I tillegg er reservasjonsretten som rettighetshaverne gis illusorisk, ettersom det per i dag ikke finnes noen protokoller eller annen teknologi som gir mulighet til å bruke den i praksis.
Art. 3 og 4 gjelder «data mining». Dette er omtalt konkret og oversiktlig i fortalen pkt. 8-18, som på en fin måte forklarer hva som egentlig er hensikten med de to artiklene:
«New technologies enable the automated computational analysis of information in digital form, such as text, sounds, images or data, generally known as text and data mining.» (fortalen pkt. 8)
Som det fremgår av artiklene, gir disse forskningsvirksomheter (art. 3) og andre virksomheter (art. 4) rett til
«...reproductions and extractions of lawfully accessible works and other subject matter for the purposes of text and data mining.»
Hovedhensikten med art. 3 og 4 er å gi fag- og forskningsmiljøer mulighet til å bruke data-korpus som de besitter på en mest mulig effektiv måte for å hente ut informasjon, og fjerne rettslig usikkerhet mht. om de i den forbindelse kan benytte teknologi som kartlegger og kopierer informasjon.
«The legal uncertainty concerning text and data mining should be addressed by providing for a mandatory exception for universities and other research organisations, as well as for cultural heritage institutions, to the exclusive right of reproduction and to the right to prevent extraction from a database». (fortalen pkt. 11)
Dette gjelder virksomheter som
«...conduct scientific research or to do so together with the provision of educational service» (fortalen pkt. 12)
Direktivet sier – med rette – at slike unntak vil ha svært begrenset betydning for rettighetshaverne, og ikke påføre dem økonomisk tap:
«In view of the nature and scope of the exception, which is limited to entities carrying out scientific research, any potential harm created to rightholders through this exception would be minimal. Member States should, therefore, not provide for compensation for rightholders as regards uses under the text and data mining exceptions introduced by this Directive.» (fortalen pkt. 17)
Slik artiklene nå er foreslått gjennomført, vil de imidlertid ha potensielt katastrofal økonomisk betydning for rettighetshaverne.
3. Proposisjonen bryter tretrinnstesten
DSM-direktivet har i art. 7 en sikkerhetsventil, ved at det understrekes at den såkalte tretrinnstesten skal gjelder for alle avgrensninger som gis i medhold av art. 3 og 4:
«Article 5(5) of Directive 2001/29/EC shall apply to the exceptions and limitations provided for under this Title.» (fortalen pkt. 7 2. ledd)
Tretrinnstesten er både lovfestet i EUs opphavsrettsdirektiv art. 5 (som DSM-direktivet viser til), I Bernkonvensjonen art. 9 (2) og TRIPS-avtalen art. 13. Den innebærer at unntak fra opphavsretten:
I. ikke må ødelegge rettighetshavernes mulighet til å tjene penger på sine verk på vanlig måte,
II. kun kan gjelde i klare, snevre og avgrensede situasjoner og
III. ikke må ramme opphavspersonenes økonomiske eller personlige interesser på en urettferdig måte
Disse vilkårene er kumulative, som betyr at samtlige må være oppfylt for at en avgrensning av opphavsretten skal være lovlig. Departementets forslag til implementering av særlig art. 4 bryter klart med samtlige vilkår.
Departementet viser i proposisjonen til at forholdet til tretrinnstesten er vurdert. Problemet er bare at denne vurderingen er gjort i forbindelse med at DSM-direktivet ble vedtatt i 2019, ikke når det nå skal gjennomføres, hvor situasjonen er en helt annen.
Spørsmål om hvorvidt anvendelsen av TDM-unntakene (Text and Data Mining) fortsatt er forenlig med tretrinnstestens krav, reises også i GEMA vs. Suno, avsagt av Landgericht München 31.juli 2026. I avgjørelsen, som gjelder den nærmere forståelsen av rekkevidden av artikkel 3 og 4, legger retten bl. a. til grunn:
«If memorisation of the training data cannot be prevented using state-of-the-art technology, training models with copyright-protected training data is not covered by the text and data mining exceptions.»[1]
Denne oppfatningen er som det fremgår i tråd med Kunstnernettverkets syn, og har også fått bred oppmerksomhet og støtte i andre medlemsstater.
EU-parlamentet har nylig uttrykt usikkerhet med hensyn til om en slik gjennomføring av artikkel 3 og 4 vil være i overensstemmelse med tretrinnstesten. Dette fremgår av EU-parlamentets initiativrapport om opphavsrett og kunstig intelligens, gjerne omtalt som Voss-rapporten[2], som ble vedtatt i EU-parlamentet i mars 2026[3]. Det verserer også saker i nasjonale domstoler[4], og en sak for EU-domstolen[5] knyttet til dette temaet.
4. Kunstnernettverkets forslag til videre arbeid med gjennomføring av artikkel 3 og 4
Som det fremgår, mener Kunstnernettverket at forslaget til implementering av art. 3 og 4
· går langt utover direktivets ordlyd;
· bryter klart med tretrinnstesten;
· vil utvilsomt påføre rettighetshaverne enorme tap, både i form av tapt vederlag for klarering av rettigheter i slike tilfeller, og fordi KI-modellene som utvikles på grunnlag av vernede verk på mange områder vil underminere kunstnernes egen virksomhet;
· strider med avgjørelsen i GEMA vs. Suno.
DSM-direktivet art. 3 og 4 – vurdert etter sitt egentlige innhold – er imidlertid godt begrunnet og legger til rette for rimelige avgrensninger i opphavsretten til fordel for fag- og forskningsmiljøer.
På denne bakgrunn mener Kunstnernettverket at Stortinget bør
· avvise implementering av artiklene slik det er foreslått, og heller
· utrede mulighetene for å implementere artiklene i tråd med deres egentlige innhold.
Norge er et foregangsland innen kollektiv klarering av opphavsrett, og har sågar i løpet av de siste to årene utviklet systemer for klarering av bruk av vernede verk til opplæring av KI-modeller. I den grad man ønsker å gi KI-utviklere rett til å bruke vernede verk, er dette fullt mulig å gjøre på en måte som ivaretar rettighetshaverne.
Vårt forslag innebærer at proposisjonen må sendes tilbake til departementet for en endring av hvordan artikkel 3 og 4 skal gjennomføres. Slik vi ser det, kan dette gjøres ved at proposisjonen for øvrig behandles og vedtas i henhold til opprinnelig tidsplan, dvs. i løpet av Stortingets høstsesjon 2026, mens gjennomføringen av artikkel 3 og 4 utsettes.
I den forbindelse vil vi vise til at EU-kommisjonen har initiert en «Call for Evidence» som skal evaluere konsekvensene av DSM-direktivet. Kunstnernettverket oppfordrer Stortinget og departementet å følge dette nært, og vurdere å etablere et utvalg for å utrede de opphavsrettslige utfordringene knyttet til kunstig intelligens og som fortløpende kan følge opp resultatene fra EU-kommisjonens «Call for evidence».
For øvrig vil Kunstnernettverket vise til Norwacos innspill knyttet til henholdsvis klasseromsunntaket og NRKs status som kulturarvinstitusjon i henhold til direktivet, som vi støtter.
På vegne av Kunstnernettverket
Vennlig hilsen
Geir Egil Bergjord
Leder av arbeidsutvalget
[1] Dommens avsnitt 241 og s. 44 i engelsk oversettelse.
[2] European Parliament, Commitee on Legal Affairs, Draft report on on Copyright and generative artificial intelligence – opportunities and challenges (2025/2058(INI)), 27. juni 2025
[3] European Parliament, P10_TA(2026)0066, European Parliament resolution of 10 March 2026 on copyright and generative artificial intelligence – opportunities and challenges (2025/2058(INI))
[4] Se f.eks. de to GEMA-dommene mot hhv. OpenAI og Suno fra tyske førsteinstansdomstoler.
[5] Se bl.a. C-250/25 (Like Company v. Google), en fortolkningssak forelagt EU-domstolen som ennå ikke er avgjort.
Stiftelsen Tinius · 28. september 2026Om tyveri på høylys dag
NY VERSJON
Om tyveri på høylys dag
Vi viser til Stortingets familie- og kulturkomités invitasjon til å levere skriftlige innspill i høring om Prop. 41 LS (2025-2026) Endringer i åndsverkloven mv. (gjennomføring av nett- og videresendingsdirektivet og digitalmarkedsdirektivet).
Stiftelsen Tinius (Tinius) er – gjennom sitt heleide selskap Tinius Media AS – eneeier av Schibsted Media AS (Schibsted). Tinius er en eierstiftelse med et ideelt, allmennyttig formål. Dette formålet går blant annet ut på følgende:
Å sikre frie og uavhengige redaksjoner i Schibsteds medier.
Å sikre at Schibsteds medier tilstreber kvalitet og troverdighet og at de forsvarer verdier som trosfrihet, ytringsfrihet, fri presse, toleranse, menneskerettigheter og demokratiske prinsipper.
Å arbeide for en langsiktig, sunn økonomisk utvikling av Schibsted.
Å arbeide for og støtte prosjekter som påvirker de rammebetingelser som er vesentlige for å sikre frie og uavhengige redaksjoner.
Schibsted har selv levert et godt og viktig innspill i høringen, som Tinius kan stille seg helt og fullt bak. I lys av Tinius’ formål ønsker vi å supplere Schibsteds innspill, med innspill som går videre enn de konkrete lovforslagene som høringen gjelder. Vi mener at det er prekært at norske myndigheter bidrar til at det gjøres tiltak som går langt utover de rent opphavsrettslige spørsmål som søkes løst gjennom de aktuelle lovforslagene.
Som Schibsted peker på med rette, kan kunstig intelligens (KI) være et viktig verktøy for innovasjon, bedre journalistikk og økt tilgang til informasjon, men at utviklingen må skje innenfor rammer som sikrer åpenhet, kontroll og en bærekraftig økonomi for redaktørstyrte medier. Dette utgangspunktet er særlig viktig også i en norsk mediepolitisk sammenheng.
Spørsmålet er ikke om KI skal utvikles, men om utviklingen skal kunne fortsette å bygge på en modell der kommersielle teknologiselskaper bare kan forsyne seg av journalistisk innhold som innsatsfaktor, uten at de redaksjonelle mediene har noen kontroll over bruken eller får del i verdiskapingen.
Kommersielle KI-tjenester (språkmodeller mv.) som bruker redaksjonelle mediers innhold som treningsgrunnlag, kunnskapsbase, sanntidskilde eller faktagrunnlag for genererte svar, utfordrer inntektsgrunnlaget for uavhengig journalistikk og bærebjelken for vår offentlige samtale.
Når brukeren får et ferdig svar, en oppsummering eller en anbefaling direkte fra en KI-tjeneste, reduseres behovet for å oppsøke den opprinnelige publiseringen. Dermed flyttes oppmerksomhet, trafikk, brukerdata og kommersiell verdi bort fra medienes egne flater og over til aktører som ikke har tatt kostnadene ved det journalistiske arbeidet som søkesvaret er basert på.
Mediehusene kan dessuten fjerne innhold fra en søkemotor. Når en språkmodell har trent seg opp ved hjelp av redaksjonelt innhold, ligger det der til evig tid.
Dette problemet kan verken forstås eller søkes løst snevert som et spørsmål om tradisjonell kopiering eller om trening av modeller alene. Den største risikoen ligger i økende grad nedstrøms; i kommersielle aktørers løpende uthenting, sammenstilling, forklaring og distribusjon av informasjon som er tilveiebrakt gjennom journalistisk arbeid og produksjon, gjennom KI-baserte grensesnitt. Slike tjenester kan dermed fungere, og fungerer allerede i økende grad, som erstatninger for møtet mellom publikum og redaksjonelle medier, selv når disse tjenestene ikke gjengir artikler ordrett eller i større utdrag (og dermed «går klar» av åndsverkloven).
Introduksjonen av KI-agenter gjør denne utviklingen særlig alvorlig.
Tradisjonelle søkemotorer og enkelte chatbot-tjenester kan fortsatt lede brukeren videre til kilden. Stadig flere KI-agenter vil derimot opptre som brukerens primære informasjonsforvalter: De kan selv søke etter nyheter, overvåke temaer, hente ut informasjon fra flere kilder, sammenligne fremstillinger, prioritere hva brukeren bør vite, formulere konklusjoner og i enkelte tilfeller iverksette handlinger på brukerens vegne. Når slike agenter baserer seg på redaksjonelt innhold, men samtidig erstatter brukerens direkte møte med mediet, svekkes medienes mulighet til både synlighet, trafikk, abonnementssalg, annonseinntekter og innsamling av lovlige brukerdata.
KI-agenter og agentbasert innhenting kan være vanskelig å oppdage hvis de vil gå under radaren. Dette er et selvstendig reguleringsproblem. Dersom en agent opptrer teknisk på samme måte som en vanlig bruker, uten tydelig identifikasjon, vil mediene i praksis ikke vite hvem som henter innholdet, til hvilket formål det brukes, om bruken skjer for søk, trening, sammenstilling, såkalt «grounding» eller agentbasert videreformidling, og om eventuelle reservasjoner respekteres. Uten redelig opptreden og åpenhet blir både samtykke, håndheving og lisensiering langt på vei illusorisk.
Redaksjonelt innhold er ikke en gratis råvare. Det er resultatet av betydelige investeringer i journalistisk arbeid; innhenting, analyse og bearbeidelse av informasjon, kommunikasjon med kilder, kildekritikk, faktasjekk og redaksjonelle prioriteringer – med tilhørende rettslig ansvar og publisistisk risiko. Norske medier finansierer dette gjennom modeller som forutsetter at publikum faktisk møter journalistikken hos mediet selv – gjennom abonnement, direkte trafikk, lojalitet, reklameeksponering eller andre former for brukerbetaling.
Dersom KI-tjenester og KI-agenter kan høste verdien av dette arbeidet uten tilsvarende kontroll- og vederlagsmekanismer, oppstår en strukturell ubalanse: Mediene bærer kostnadene ved kvalitetssikret informasjon, mens andre kommersielle aktører kan kapitalisere på resultatet, til fortrengsel for medienes egen inntjening.
Dette skjer – som nevnt – uten at resultatet som frembringes og presenteres for brukerne av slike KI-tjenester krenker medienes opphavsrett, ettersom det ikke er ordrette gjengivelser av medienes innhold. Det dreier seg likevel om ren og systematisk parasittvirksomhet, som i en norsk kontekst ville rammes av markedsføringslovens § 25 (om handlinger som strider mot god forretningsskikk) – dersom den enkelte aktør og dens handlinger faktisk lot seg oppdage og identifisere, og i tillegg at den eller de ansvarlige aktørene kunne holdes rettslig ansvarlige i Norge. Disse forutsetningene lar seg ikke oppfylle på noen realistisk, meningsfylt måte, stilt overfor den utviklingen som er beskrevet ovenfor.
Norske politiske myndigheter bør derfor legge til grunn at regulering av KI-basert bruk av redaksjonelt innhold ikke kan begrenses til opphavsretten alene. Opphavsretten er et nødvendig fundament, blant annet for å sikre at tekst- og datautvinning, modelltrening og kommersiell gjenbruk skjer innenfor klare rammer. Men utfordringen gjelder også tilgangskontroll, tekniske standarder, identifikasjonsplikt, transparens, konkurranseforhold, plattformmakt og medienes mulighet til å opprettholde direkte relasjoner til publikum. Det bør derfor arbeides for regler som sikrer at KI-roboter og KI-agenter må identifisere seg, angi formålet med tilgangen, respektere maskinlesbare reservasjoner og kunne dokumentere etterlevelse.
Samtidig bør myndighetene støtte utviklingen av frivillige og reelt markedsbaserte lisensordninger for bruk av journalistisk innhold i KI-systemer. Et slikt marked kan imidlertid bare fungere dersom mediene faktisk vet hvem som bruker innholdet, samt hvordan, til hvilke formål og i hvilket omfang det brukes.
Uten slike rammer risikerer man at KI-økonomien bygges på en gradvis uthuling av det økonomiske grunnlaget for den journalistikken og den faktabaserte informasjonen som våre demokratier er avhengig av for å fungere. Den utviklingen truer derfor vår selvstendighet som demokratisk samfunn. Det er slik sett grunnleggende et beredskapsspørsmål.
Ironien er at slike KI-tjenester undergraver eksistensgrunnlaget for den journalistikken som også de samme KI-tjenestene selv er avhengige av. Man kan imidlertid ikke legge til grunn at den observasjonen vil føre til at de kommersielle aktørene bak disse KI-tjenestene ser det som i sin egeninteresse å løse problemet.
Det er et politisk ansvar å iverksette tiltak som forebygger en slik utvikling, og det ansvaret bør anses som en del av ansvaret for vår nasjonale beredskap.
Selv om disse utfordringene selvsagt vil kreve samarbeid om tiltak på internasjonalt plan, kan ikke norske politiske myndigheter vente på at det skjer. Vi må, parallelt med det som skjer gjennom våre internasjonale samarbeidskanaler, gjøre hva vi kan her hjemme. Handlingsrommet må anses som stort, da det i bunn og grunn dreier seg om å sikre de grunnleggende verdiene som vår stat bygger på og som vår Grunnlov ifølge dens paragraf 2 skal sikre: «[D]emokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.»
TONO · 28. september 2026PROP. 41 LS (2025–2026) ENDRINGER I ÅNDSVERKLOVEN MV. – INNSPILL FRA TONO
Til Familie- og kulturkomiteen
Oslo, 28. september 2026
Prop. 41 LS (2025–2026) Endringer i åndsverkloven mv. – innspill fra TONO
1. Innledning
TONO viser til Prop. 41 LS (2025–2026) og forslaget til gjennomføring av reglene om tekst- og datautvinning ("TDM") i åndsverkloven §§ 50 e og 50 f, og nye bestemmelser om tvisteløsning og mekling i Opphavsrettsnemnda i § 65 flg.
TONO er en kollektiv forvaltningsorganisasjon som forvalter opphavsrettighetene til musikkverk på vegne av norske og utenlandske rettighetshavere. TONO er opptatt av at gjennomføringen av DSM-direktivet sikrer en reell og effektiv beskyttelse av opphavsretten, også i møte med generativ kunstig intelligens.
Som mange rettighetshaverorganisasjoner allerede har påpekt i høringen, ble direktivet vedtatt før generativ KI fikk sitt gjennombrudd. Konsekvensene dette har for rettighetshavere er derfor ikke tilstrekkelig belyst.
Prinsipielt mener TONO derfor at TDM-unntaket ikke bør innføres. Dersom Stortinget likevel vedtar unntaket, må det tydeliggjøres at TDM ikke nødvendigvis omfatter trening av generativ kunstig intelligens. I tillegg må reservasjonsretten være reell, ettersom departementet ikke kan innføre bestemmelser som ikke lar seg gjennomføre ("effet utile").
TONO vil i det følgende utdype disse synpunktene, og avslutningsvis knytte noen bemerkninger til bestemmelsene om tvisteløsning og mekling i Opphavsrettsnemnda i § 65 flg.
2. Unntaket for tekst- og datautvinning 2.1 Unntaket burde ikke implementeres
Det er et akutt behov for å tenke helt nytt om Norges gjennomføring av TDM-reglene i DSM-direktivet. Utviklingen i EU viser at vi risikerer å implementere og sementere en svært problematisk TDM og "opt-out"-modell i norsk rett med forslaget fra Kulturdepartementet. Premissene for direktivet er i ferd med å endre seg, og dersom komiteen vedtar regler basert på et utdatert kunnskapsgrunnlag, risikerer man å implementere et regelverk som EU nå ser ut til å bevege seg bort fra.
TONO vil i denne sammenheng vise til GESAC, som representerer 32 europeiske TONO-selskaper og mer enn 1,2 millioner skapere og rettighetshavere. I sitt innspill til EU-kommisjonen 24. juni 2026 tar både TONO og GESAC til orde for en egen og målrettet lovgivningspakke om generativ KI og opphavsrett. GESAC peker blant annet på at DSM-direktivet bare regulerer enkelte reproduksjonshandlinger knyttet til tekst- og datautvinning, i tillegg til at anvendelsen av TDM-reglene på KI-trening fortsatt er omstridt, og ikke minst at regelverket uansett ikke omfatter hele det vide spekteret av opphavsrettslig relevante handlinger ved ulike bruk av KI-modeller og tilgjengeliggjøring av generative KI-tjenester.
GESAC advarer samtidig mot å bygge et fremtidig lisensmarked på opt-out og reservasjonsmekanismer, da disse er svært mangelfulle og utilstrekkelige for partene, og etterlyser i stedet et rettighetsbasert regelverk som faktisk lar seg håndheve, som kan sikre transparens, lisensiering og vederlag gjennom hele KI-verdikjeden.
Departementet har heller ikke foretatt noen vurdering av hvordan fremveksten av generativ kunstig intelligens vil påvirke opphavernes økonomiske stilling. En undersøkelse gjennomført av Goldmedia på oppdrag fra TONOs søsterselskaper GEMA i Tyskland og SACEM i Frankrike ("AI and Music", 2024) undersøkte konsekvensene av generativ KI for musikkbransjen i Tyskland og Frankrike. Studien viste at innen 2028 kan opptil 27 % av musikkopphavernes inntekter være truet. Dette tilsvarer en estimert nedgang på 950 millioner euro i 2028 alene, og sammenlagt om lag 2,7 milliarder euro for perioden 2023-2028. Samtidig estimeres det at det globale markedet for generativ KI i musikk vil vokse fra om lag 300 millioner til over 3,1 milliarder USD i samme periode, uten at opphaverne deltar i verdiskapingen.[1]
Dersom TDM-unntaket implementeres slik departementet legger opp til i forslaget, vil artikkel 4 heller ikke bestå tretrinnstesten i Bernkonvensjonen artikkel 9 (2). For det første er bruken ikke begrenset til visse spesielle tilfeller, men KI-trening er industriell og systematisk i stor skala. For det andre erstatter den normal utnyttelse av verkene, idet KI-modellene genererer konkurrerende output til det opprinnelige materialet, som kan påvirke etterspørselen etter originale verk. For det tredje skader den rettighetshavernes legitime interesser ved at bruken skjer uten lisens og uten vederlag.
TONO mener derfor at artikkel 4 ikke bør gjennomføres i norsk rett, og viser til at store land som Storbritannia og Australia det siste året har besluttet at bestemmelsen ikke skal gjennomføres. Når bestemmelsen likevel blir implementert, er det viktig at TDM-unntaket ikke får bredere anvendelse enn intensjonen. Det er videre avgjørende at reservasjonsretten utformes på en måte som er effektiv og gjennomførbar for alle rettighetshavere, inklusive de som representeres av kollektive forvaltningsorganisasjoner.
2.2 Tekst- og datautvinning og kunstig intelligens
Departementet har foreslått å definere tekst- og datautvinning i lovteksten, og legger til grunn at begrepet kun omfatter analytiske metoder, må brukes for å analysere tekst og data for å fremskaffe informasjon, og ikke kan brukes til andre formål. Dette er viktige avgrensninger av unntaket, som TONO støtter.
Som det følger av direktivets fortale punkt 8-18, var formålet med artikkel 3 og 4 å fjerne den rettslige usikkerheten som forskningsorganisasjoner og kulturarvsinstitusjoner stod overfor når det gjaldt tekst- og datautvinning av opphavsrettslig beskyttet materiale, og følgelig muliggjøre forskning og innovasjon uten hinder av opphavsretten. Den potensielle skaden til unntaket skulle kun være "minimal", jf. fortalen punkt 17. Bestemmelsene var imidlertid ikke ment til å dekke den komplekse og omfattende utnyttelsen av verk som utgjør trening av KI.
Dette illustreres av den etterfølgende utviklingen etter at direktivet ble vedtatt. Som bemerket i en studie bestilt av Committee on Legal Affairs i EU-Parlamentet (JURI), skiller TDM og generativ KI seg fra hverandre ved at TDM innebærer bruk av programvare til å behandle store mengder tekst, bilder eller andre data for å finne mønstre. Målet er å utvinne kunnskap fra det som allerede eksisterer. Generativ KI utgjør imidlertid maskinlæring som, i stedet for bare å analysere data, er generative KI-systemer konstruert for å behandle store datasett og algoritmisk syntetisere resultater basert på statistiske korrelasjoner. Selv om både TDM og generativ KI er avhengige av data i stor skala, bruker de dataene på grunnleggende forskjellige måter. Studien konkluderer derfor med at storskala KI-trening overskrider rekkevidden til TDM-unntaket i DSM-direktivet. [2]
TONO reagerer derfor på at departementet går langt i å trekke konklusjoner på side 37 om at det "ikke er tvil om at reglene om tekst- og datautvinning omfatter trening av KI", under henvisning til KI-forordningen artikkel 53 og fortalen punkt 105, som departementet mener "uttrykkelig fastslår at leverandører av KI-modeller for allmenne formål må respektere rettighetshaveres rett til å reservere seg mot tekst og datautvinning etter digitalmarkedsdirektivet, og dermed også mot trening av KI".
TONO deler ikke departementets syn på denne tolkningen, og viser til vurderingene gjort av Landgericht München i dommen av 31. juli 2026 i sak nr. 42 O 763/25 (GEMA mot Suno). Dommen er ikke rettskraftig. I motsetning til departementet syn, uttaler retten blant annet at KI-forordningen kun henviser til DSM-direktivet uten å definere dets rekkevidde. Formålet med artikkel 53 i forordningen er å lette rettighetshavernes håndhevelse – ikke å frata dem rettigheter.
Dette bekreftes i fortalens punkt 107, der det heter at det lovmessige formålet bak artikkel 53 er "to facilitate parties with legitimate interests, including copyright holders, to exercise and enforce their rights under Union law". Fortalens punkt 108 fastslår videre uttrykkelig at forordningen ikke berører håndhevelsen av opphavsrettsbestemmelser. KI-forordningen bekrefter altså ikke at TDM dekker KI-trening, men forutsetter at opphavsretten gjelder uavhengig. Artikkel 53 og fortalen punkt 105 gjenspeiler altså en politisk forutsetning om at KI-utviklere vil påberope seg eksisterende opphavsrettslige unntak, men avgjør ikke om disse unntakene faktisk kommer til anvendelse på trening av generativ KI.
Denne forståelsen deles også i EU-parlamentet selv. I sin forklarende uttalelse til JURI-komiteens rapport A10-0019/2026 av 25. februar 2026 uttaler rapportør Axel Voss at det gjeldende TDM-unntaket i artikkel 4 "was not drafted with the intention of enabling the use en masse of copyright-protected material by all through generative AI. And certainly not where it also leads to the creation of a competitive product accessible to the public." Etter rapportørens syn er artikkel 4 ikke anvendelig på generativ KI-trening.[3]
TONO ber derfor komiteen merke seg at spørsmålet om TDM-unntakets anvendelse på KI-trening fortsatt er uavklart. Departementets bruk av KI-forordningen som støtte for at TDM-unntaket "uten tvil" dekker KI-trening, er ikke i samsvar med den rettslige utviklingen i Europa
2.3. Reservasjonsretten i § 50 e
Artikkel 4 innebærer en ordning hvor rettighetshaver må reservere seg mot at kommersielle KI-selskaper utnytter deres åndsverk til trening av KI-modeller. Dette representerer et betydelig inngrep i eneretten, og forutsetter at reservasjonsretten er reell og praktisk gjennomførbar. Utviklingen etter at direktivet ble vedtatt har vist at ordningen med et bredt unntak og mulighet for "opt-out" ikke fungerer.
Dette bekreftes også i den nevnte JURI-rapporten, der det blant annet er understreket at de nåværende systemene for reservasjon av rettigheter ("opt-out") for opphavsrettsbeskyttet innhold ofte er upraktiske og mangler nødvendig transparens som hindrer effektiv iverksettelse og håndheving (punkt K). Den 10. mars 2026 ga EU-parlamentet med 460 mot 71 stemmer full støtte til JURI-rapportens forslag, og ba Kommisjonen utrede nye mekanismer for å sikre at rettighetshavere kan utelukke verkene sine fra å bli brukt til trening av kunstig intelligens.[4] Dette er ikke nevnt i proposisjonen.
Lovforslaget fastsetter at rettighetshaver kan reservere seg "på en hensiktsmessig måte". TONO støtter at bestemmelsen er formulert teknologinøytralt.
Det fremgår imidlertid av forarbeidene at "reservasjon ved maskinlesbare metoder antagelig vil være det eneste hensiktsmessige" for materiale som ligger åpent tilgjengelig på Internett, se Prop. 41 LS (2025-2026) side 40. I tillegg uttaler departementet på side 42 at reservasjonen må skje i tilknytning hvert enkelt verk som skal unntas. Disse føringene innebærer at kollektive forvaltningsorganisasjoner som TONO i praksis ikke vil kunne utøve en gyldig reservasjonsrett.
Ved kollektiv forvaltning av musikkverk er det ikke mulig å innta noe slikt forbehold ved maskinlesbare metoder, og det er heller ikke mulig å knytte reservasjonen til hvert enkelt verk.
For det første er departementets krav om reservasjon ved maskinlesbare metoder for hvert enkelt verk uforenlig med kollektiv forvaltning. Kravene gjør reservasjonsretten praktisk umulig å utøve både for rettighetshavere som representeres av kollektive forvaltningsorganisasjoner, og for rettighetshavere som ikke selv kontrollerer distribusjonen av verkene. De innebærer dermed en systematisk forskjellsbehandling mellom ulike typer rettighetshavere.
For det andre vil en slik tolkning være vanskelig å forene med grunnleggende EU/EØS-rettslige prinsipper, særlig prinsippet om direktivkonform fortolkning og effet utile-prinsippet.[5]
Overført til DSM-direktivet innebærer dette at den norske implementeringen av artikkel 4 må sikre en praktisk gjennomførbar reservasjonsmekanisme for musikkrettigheter på Internett. For TONO er det sentrale at fortalens punkt 18 presiserer at "machine-readable means" inkluderer reservasjon som er gitt i "terms and conditions of a website or a service". En tydelig og uttrykkelig reservasjon i TONOs brukervilkår, og tilsvarende klart tilgjengelig tekst på TONOs hjemmesider, må derfor anses som et maskinlesbart middel etter fortalens egen definisjon. I tillegg vil det være relevant å reservere seg på andre måter, der det finnes hensiktsmessig. Dette kan for eksempel skje gjennom kollektive en bloc-reservasjoner overfor større kunder/brukere, samt gjennom reservasjoner i lisensavtaler og i direkte henvendelser til store KI-aktører.
På den bakgrunn bør komiteen legge til grunn at et klart, uttrykkelig og lett tilgjengelig generelt forbehold for TONOs repertoar – publisert som en tydelig reservasjon i TONOs brukervilkår og/eller som en egen erklæring på TONOs nettsted – kan oppfylle kravet til "hensiktsmessig måte" der reservasjon i andre standardiserte maskinlesbare formater ikke lar seg gjennomføre på en effektiv måte, slik at reservasjonsretten ikke mister sin effektive virkning.
Norge gjennomfører DSM-direktivet på et langt senere tidspunkt enn resten av EU, hvor disse svakhetene ved regelverket er blitt langt tydeligere nå, enn da direktivet ble vedtatt i 2019. Etter TONOs syn tilsier dette at det norske forslaget og handlingsrommet ved gjennomføringen i stedet bør benyttes til å verne om eneretten og eksisterende og fremtidige lisensmarkeder. Reservasjonsadgangen etter artikkel 4 bør derfor ikke underlegges slike tekniske og/eller formelle begrensninger som fremgår av departementets forslag i Prop. 41 (LS).
For å sikre at reservasjonsretten har en reell effektiv virkning (effet utile) også for kollektive forvaltningsorganisasjoner, legger TONO til grunn at reservasjonen må kunne utøves på følgende måter:
tydelige og offentlig tilgjengelige erklæringer, som for eksempel forbehold i form av tekst i TONOs brukervilkår og nettsider
kollektive en bloc-reservasjoner overfor store kunder
andre hensiktsmessige og etterprøvbare former, som reservasjoner i lisensavtaler og i henvendelser til KI-aktører
2.4. NRK som "kulturarvinstitusjon"
Til departementets uttalelse på side 39 om at NRK kan regnes som en kulturarvinstitusjon etter forslaget til § 50 f, viser TONO til Norwacos skriftlige innspill.
2.5 Forslag til komitémerknader
TONO foreslår at komiteen inntar følgende merknader til bestemmelsen i åndsverkloven § 50 e:
Eksemplarfremstilling til tekst- og datautvinningsformål (§ 50 e, første ledd):
Komiteen viser til at DSM-direktivets regler om tekst- og datautvinning ble vedtatt før generativ kunstig intelligens fikk sitt gjennombrudd. Komiteen merker seg at lovens definisjon i § 50 d avgrenser tekst- og datautvinning til analytiske metoder som brukes for å fremskaffe informasjon, og at begrepet ikke kan brukes til andre formål. Komiteen understreker at trening av generative KI-modeller – som ikke er rettet mot å analysere og fremskaffe informasjon fra eksisterende data, men mot å syntetisere nytt innhold – er forskjellig fra tekst- og datautvinning slik dette er definert i loven. Det kan derfor ikke uten videre legges til grunn at unntaket i § 50 e omfatter slik trening. Komiteen merker seg den rettslige utviklingen i Europa, og forutsetter at departementets uttalelser i proposisjonen ikke er ment å foregripe den rettslige avklaringen av dette spørsmålet.
Reservasjonsretten (§ 50 e, tredje ledd):
Komiteen understreker at reservasjonsretten mot bruk av materiale på Internett må være reell og praktisk mulig å utøve for alle rettighetshavere. Der maskinlesbare løsninger ikke er praktisk tilgjengelige, eller det ikke er praktisk mulig å utøve reservasjonen i tilknytning hvert enkelt verk, må reservasjonsretten også kunne utøves på annen hensiktsmessig måte.
3. Tvisteløsningsordningen (Opphavsrettsnemnda)
Departementet har i Prop. 41 LS (2025–2026) på et viktig punkt imøtekommet rettighetshaversiden ved å åpne for at kollektive forvaltningsorganisasjoner som TONO kan opptre på vegne av rettighetshaverne i tvister om rimelig vederlag for Opphavsrettsnemnda. Dette er en nødvendig og velkommen presisering sammenlignet med høringsnotatet.
Samtidig har departementet falt ned på at nemndsbehandling krever enighet mellom partene. Etter TONOs syn innebærer dette at ordningen sannsynligvis vil være uten praktisk betydning.
All erfaring tilsier at ressurssterke motparter som kommersielle kringkastere og TV-distributører i stor grad vil avvise muligheten til å benytte seg av en frivillig tvisteløsningsmekanisme. Dersom tilgangen til nemnda forutsetter samtykke fra begge parter, vil dette i praksis gi den sterkeste parten en effektiv mulighet til å forhindre nemndsbehandling. Konsekvensen er at ordningen risikerer å bli illusorisk i de sakene hvor behovet er størst.
For at Opphavsrettsnemnda skal kunne fylle sin tiltenkte rolle som et effektivt, balansert og lavterskel alternativ til domstolsbehandling, må ordningen være obligatorisk i den forstand at hver av partene kan bringe en tvist inn for nemnda, på samme måte som den eksisterende ordningen i åndsverkloven § 62.
En slik løsning vil kunne sikre reell tilgang til tvisteløsning for rettighetshavere og motvirke ubalanse i forhandlingsstyrke mellom partene, samt bidra til mer effektive og forutsigbare løsninger i markedet.
TONO foreslår at komiteen inntar følgende merknader:
Tvisteløsning ved krav om rimelig vederlag ved overdragelse av opphavsrett (§ 65 c): Komiteen legger til grunn at tvister kan bringes inn for Opphavsrettsnemnda av enhver av partene, uten krav om samtykke fra motparten.
Bestemmelsen bør derfor lyde slik:
Første ledd endres til: "Tvist om størrelsen på vederlag og vederlagsjustering etter § 69 kan hver av partene bringe inn for Opphavsrettsnemnda, som kan fastsette vederlaget på bindende måte."
Tredje ledd oppheves.
4. Avslutning
TONO ber komiteen ikke gjennomføre artikkel 4 i norsk rett, men støtte en revisjon av reglene på EU-nivå. Dersom unntaket likevel vedtas, må det tydeliggjøres at det ikke uten videre omfatter trening av generativ KI, og reservasjonsretten må utformes slik at den er reell og gjennomførbar også for kollektive forvaltningsorganisasjoner. TONO ber videre om at komiteen merker seg behovet for en tvisteløsningsordning som kan benyttes uten motpartens samtykke. Dette er avgjørende for å sikre en effektiv og balansert håndheving av rettighetshavernes interesser.
Med vennlig hilsen,
Karl Vestli
Administrerende direktør
TONO SA
[1]Goldmedia, "AI and music – Generative Artificial Intelligence in the music sector", studie utført på oppdrag fra GEMA og SACEM, 30. januar 2024. Tilgjengelig på: https://www.gema.de/en/news/ai-study
[2] Lucchi, N. (2025), Generative AI and Copyright: Training, Creation, Regulation, studie bestilt av European Parliament, Policy Department for Justice, Civil Liberties and Institutional Affairs, PE 774.095, juli 2025, side 38-42.
[3] Se European Parliament, Committee on Legal Affairs, Report on copyright and generative artificial intelligence – opportunities and challenges, A10-0019/2026, 25. februar 2026, Explanatory Statement. Tilgjengelig på: https://www.europarl.europa.eu/doceo/document/A-10-2026-0019_EN.html
[4] Se https://www.europarl.europa.eu/news/en/press-room/20260306IPR37511/protecting-copyrighted-work-and-the-eu-s-creative-sector-in-the-age-of-ai
[5] EU-domstolen understreket i C-106/89 (Marleasing) at myndighetene i en medlemstat har plikt til å fortolke nasjonale rettsforskrifter "i lyset af direktivets ordlyd og formål og at fremkalde det med direktivet tilsigtede resultat" (avsnitt 8). I samme retning presiserer EU-domstolen i C-268/06 (Impact) at selv om medlemsstatene kan velge form og midler for gjennomføringen, berører ikke dette plikten til å treffe de tiltak som er nødvendige for å sikre direktivet "fuld virkning" i samsvar med formålet (avsnitt 40), og at plikten til å treffe "alle almindelige eller særlige foranstaltninger" for å sikre oppfyllelsen av direktivets mål påhviler alle medlemsstatenes myndigheter (avsnitt 41 og 90).
Den norske Forfatterforening · 28. september 2026Høringsinnspill fra Den norsk Forfatterforening
Høringssvar fra Den norske Forfatterforening (DnF) til til Prop. 41 LS (2025-2026) Endringer i åndsverkloven mv. (gjennomføring av nett- og videresendingsdirektivet og digitalmarkedsdirektivet).
Om Den norske Forfatterforening
Forfatterforeningen organiserer forfattere av skjønnlitterære bøker for voksne. Foreningen ble grunnlagt i 1893, og har 875 medlemmer. Formålet er å fremme norsk litteratur og ivareta norske forfatteres interesser. Forfatterforeningen arbeider for forfatteres ytringsfrihet og at det skal finnes et mangfold av ytringer.
DnF viser til tidligere innspill samt skriftlig innspill levert samtidig med den muntlige høringen som ble avholdt i juni.
DnF stiller seg ellers bak Kunstnernettverkets skriftlige høringsuttalelse.
Vi vil i det følgende anføre enkelte presiseringer knyttet til Artikkel 16, til rettighetsoverdragelse og opphaver, samt til KI og tekst- og datautvinning.
Artikkel 16
DnF vil benytte anledningen til å understreke for komiteen at dette direktivet skal styrke rettighetene til opphavere og andre kunstnere i møte med ny teknologi og grensekryssende tjenester. DnF er bekymret for akkurat dette perspektivet dersom komiteen går inn for en gjennomføring av artikkel 16: Krav om rimelig kompensasjon.
Bakgrunnen for denne bestemmelsen er at EU-domstolen har slått fast at kompensasjon til forlag var i strid med Infosoc-direktivet. I Tyskland og Belgia var kompensasjon til forlag for denne bruken en etablert praksis. Artikkel 16 skal korrigere for denne EU-avgjørelsen.
Men som det står i fortalens punkt 60:
Samtidig som dette direktivet bør få anvendelse på en ikke-diskriminerende måte på alle medlemsstater, bør det respektere tradisjonene på dette området og ikke forplikte medlemsstater som ikke allerede har slike ordninger for deling av kompensasjon til å innføre dem. Det bør ikke berøre eksisterende eller fremtidige ordninger i medlemsstatene for vederlag i forbindelse med offentlig utlån.
Det bør heller ikke berøre nasjonale ordninger vedrørende rettighetsforvaltning og vederlagsrettigheter, forutsat at de er i overensstemmelse med EU-retten.
Direktivets fortale er krystallklar på at denne korreksjonen artikkel 16 åpner for, ikke må få konsekvenser for stater som har andre former for rettighetsforvaltning. Akkurat slik EU-avgjørelsen rokket ved rettighetsforvaltningen i Tyskland og Belgia, vil en innføring av artikkel 16, eller regulering av forlagsrettigheter i åndsverksloven, rokke ved rettighetsbildet i Norge. Rettighetsbildet og litteraturpolitikken knyttet til å skrive og utgi bøker er sammensatt. Dette rettighetsbildet tar utgangspunkt i at forlag har beskyttelse mot illojal utnyttelse fra konkurrenter etter markedsføringsloven, men ikke i åndsverkloven. Rettighetsoverdragelsens omfang er regulert gjennom normalkontraktene. Får forlagene lovfestet vederlagsrett gjennom åndsverksloven, vil dette få konsekvenser for normalkontraktene og alle fordelingsavtaler i Kopinor og Norwaco, som tar utgangspunkt i at forlagene ikke har rettigheter gjennom åndsverksloven.
Ønsker Stortinget å bevilge økonomisk støtte til forlagene kan dette gjøres over statsbudsjettet, og ikke gjennom å svekke forfatternes rettigheter.
Det ville være et stort paradoks hvis en EU-domstolsavgjørelse om at forlag ikke har en automatisk rett til en del av kompensasjonen for privatkopiering, skal medføre at Norge innfører en slik rett, for alle fribruksbestemmelser.
Det er også i tråd med nordisk rettsenhet å ikke gjennomføre artikkel 16 i norsk rett, noe som er et overordnet mål i opphavsretten.
Hvis komiteen likevel vurderer lovfesting av kompensasjoner til forlag i åndsverksloven, er det avgjørende at dere innkaller skribentorganisasjonene til et møte i forkant. En slik endring følger ikke av direktivet og har ikke vært på høring. Dette vil gi dyptgående endringer og få store konsekvenser for forfatterøkonomien, noe som må belyses skikkelig før en så inngripende beslutning eventuelt tas.
Om rettighetshaver/opphaver
Forleggerforeningen skriver i sitt høringssvar at forlag, som har enerett til bokutgivelser gjennom kontrakt, må ha rett til å reservere seg mot tekst- og datautvinning fra sine verk etter foreslått § 50 e. I.
Her legger forleggerforeningen til grunn at opphaver har overdratt en rett til forlagene til å benytte verkene i tekst- og datautvinning. Det er ikke tilfelle. Paragraf 67 i åndsverksloven er tydelig: Ved overdragelse av opphavsrett skal opphaveren ikke anses for å ha overdratt en mer omfattende rett enn det avtalen klart gir uttrykk for.
Dette synet delte også Forleggerforeningen i 2023 da de skrev dette i en nettsak på sine hjemmesider:
Forleggerforeningen sender nå sine medlemmer et notat som oppsummerer regelverket rundt bruk av kunstig intelligens (KI). I notatet gir Forleggerforeningens advokat Mathias Lilleengen en oversikt over det rettslige rammeverket i EU og Norge. Forleggerforeningen følger disse prosessene, og samarbeider tett med den europeiske forleggerforeningen om å sikre opphavsretten og forlagenes interesser. Notatet klargjør også opphavers rett til å verne om egne tekster, og begrensningene forlag har til å inngå avtaler om bruken av opphavsrettslig vernede tekster for trening av kunstig intelligens.
Opphavsretten gir den som skaper et verk enerett til å bestemme hvordan verket brukes. Når en KI-modell trenes på verk, trer denne eneretten inn. Rettighetsoverdragelsen i dagens normalkontrakter er knyttet til utgivelser i bokform i angitte format, samt en rettighet å tillate gjengivelse av deler av verket i periodika.
Det er med andre ord helt riktig og rimelig at reservasjonsretten ligger hos opphaver.
En reservasjonsrett til forlagene, til å reservere verk for en bruk forlagene ikke har rett til, vil skape store utfordringer.
Som i spørsmålet om kompensasjon er det nærliggende å tro dette handler om penger, og at en reservasjonsrett gir forlagene rett til vederlag ved trening av KI på opphavsrettslige beskyttede verk.
Men dette kan ikke gjøres gjennom endringer i en lov som skal beskytte opphavere, det må gjøres over statsbudsjettet.
Tekst-og datautvinning og kunstig intelligens
På side. 36 i I Prop. 41 LS (2025-26), pkt. 4.7.1 skriver departementet «Etter dette er det ikke tvil om at reglene om tekst- og datautvinning omfatter trening av KI.»
DnF ber stortinget korrigere påstanden om at reglene om tekst- og datautvinning omfatter trening av KI, gjennom en merknad. En slik påstått sammenheng vil undergrave opphavers rett til både å samtykke til bruk og å kreve vederlag. Den ferske tyske rettsavgjørelsen mellom Gema og Suno peker nettopp mot at KI-utviklere ikke kan benytte beskyttede verk uten lisens.
Kabel Norge · 28. september 2026Vedr. Stortingets behandling av endringer til åndsverkloven m.v.
For at norske TV-distributører skal kunne tilby sine kanalpakker til norske forbrukere, må de mange underliggende rettighetene som inngår i kanalene, kunne klareres av distributørene på en enkel og teknologinøytral måte uavhengig av om kringkaster selv gjør sine kanaler tilgjengelig for allmennheten eller ikke. Uklarhet om rettighetsklarering fører til unødig tvist, risiko for dobbeltklarering og dobbeltbetaling til skade for norske forbrukere. For distributører og forbrukere er det derfor avgjørende at den praktiske rettighetsklareringen kan overlates til kringkasterne som velger hvilke programmer som skal inngå i kringkasternes kanaler.
Kabel Norge vil derfor oppfordre komiteen til å understreke at lovforslagets § 57 er ment å legge til rette for en videreføring av dagens praksis med at kringkaster kan klarere alle rettigheter av betydning for distributørenes distribusjon.
Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere · 28. september 2026Høringssvar fra NBU til Prop. 41 LS (2025-2026)
Høringssvar fra Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere (NBU) til Prop. 41 LS (2025-2026) Endringer i åndsverkloven mv. (gjennomføring av nett- og videresendingsdirektivet og digitalmarkedsdirektivet).
Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere (NBU) organiserer over 500 barne- og ungdomsbokforfattere. Foreningens formål er å ivareta barne- og ungdomsbokforfatteres faglige og økonomiske interesser, samt å verne om og fremme norsk barne- og ungdomslitteratur.
NBU viser til tidligere innsendt skriftlig innspill og muntlig høring 2. juni. Vi stiller oss også bak innspillene til Kunstnernettverket og Den norske Forfatterforening.
Utover tidligere innsendte innspill, vil vi legge til følgende presiseringer knyttet til Artikkel 16 og til opphavers reservasjonsrett.
Kommentarer til Artikkel 16
NBU vil gjerne få presisere at direktivet er ment å styrke rettighetene til opphavere i møte med ny teknologi. En gjennomføring av artikkel 16: Krav om rimelig kompensasjon vil derimot rokke ved denne intensjonen, og skaper allerede bekymring blant opphavere og andre kunstnere, inkludert forfatterne NBU representerer.
Direktivets fortale er svært tydelige på at artikkel 16 ikke må få konsekvenser for stater som har andre former for rettighetsforvaltning:
Samtidig som dette direktivet bør få anvendelse på en ikke-diskriminerende måte på alle medlemsstater, bør det respektere tradisjonene på dette området og ikke forplikte medlemsstater som ikke allerede har slike ordninger for deling av kompensasjon til å innføre dem. Det bør ikke berøre eksisterende eller fremtidige ordninger i medlemsstatene for vederlag i forbindelse med offentlig utlån.
Det bør heller ikke berøre nasjonale ordninger vedrørende rettighetsforvaltning og vederlagsrettigheter, forutsatt at de er i overensstemmelse med EU-retten.
Det er viktig for NBU å advare mot at en innføring av artikkel 16, eller regulering av forlagsrettigheter i åndsverksloven, vil rokke ved rettighetene til norske forfattere og andre opphavere.
I Norge er rettighetsoverdragelsens ved en bokutgivelse regulert gjennom normalkontraktene som er inngått mellom interesseorganisasjonene til forfatterne og forleggerne. Forlag er beskyttet mot illojal utnyttelse fra konkurrenter etter markedsføringsloven, men ikke i åndsverkloven. Hvis forlagene får lovfestet vederlagsrett gjennom åndsverksloven, vil dette få konsekvenser for normalkontraktene og alle fordelingsavtaler i Kopinor og Norwaco. Dette vil svekke forfatternes rettigheter og få store konsekvenser for forfatterøkonomien.
NBU vil understreke at en så inngripende lovendring ikke kan innføres uten at forfatterorganisasjonene får anledning til å redegjøre for konsekvensene for våre kunstnergrupper.
Om rettighetshaver/opphaver
Den norske Forleggerforening skriver i sitt høringssvar at forlag, som har enerett til bokutgivelser gjennom kontrakt, må ha rett til å reservere seg mot tekst- og datautvinning fra sine verk etter foreslåtte § 50 e. I.
Her legger Forleggerforeningen feilaktig til grunn at forfattere, gjennom normalkontrakten, har overdratt en rett til forlagene til å benytte verkene i tekst- og datautvinning. Forfatter overdrar kun retten til å utgi verket som bok i forskjellige formater. Dermed beskyttes forfatterens rettigheter gjennom § 67 i åndsverksloven:
Ved overdragelse av opphavsrett skal opphaveren ikke anses for å ha overdratt en mer omfattende rett enn det avtalen klart gir uttrykk for.
Opphavsretten gir den som skaper et verk enerett til å bestemme hvordan verket brukes. Reservasjonsretten ligger dermed utvilsomt hos opphaveren selv.
Tekst-og datautvinning og kunstig intelligens
På side. 36 i I Prop. 41 LS (2025-26), pkt. 4.7.1 skriver departementet «Etter dette er det ikke tvil om at reglene om tekst- og datautvinning omfatter trening av KI.»
NBU ber stortinget korrigere påstanden om at reglene om tekst- og datautvinning omfatter trening av KI, gjennom en merknad. En slik påstått sammenheng vil undergrave opphaveres rett til både å samtykke til bruk og å kreve vederlag. Den ferske tyske rettsavgjørelsen mellom Gema og Suno peker nettopp mot at KI-utviklere ikke kan benytte beskyttede verk uten lisens.
NBU takker for muligheten til å avgi innspill.
Vennlig hilsen
Alexander Løken
Leder, NBU
Creo - forbundet for kunst og kultur · 28. september 2026Høringsinnspill fra Creo Prop. 41 LS (2025–2026) – Endringer i åndsverkloven mv.
1. Innledning
Med over 11 500 medlemmer er Creo Norges største fagforening og interesseorganisasjon innen kunst- og kulturfeltet. Vi arbeider for å sikre medlemmene våre bedre lønns, - og arbeidsvilkår, enten de er arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende. Creo er tilsluttet Landsorganisasjonen i Norge (LO).
Vi takker for muligheten til å komme med skriftlig innspill i etterkant av Familie- og kulturkomiteens muntlige høring den 8. juni 2026.
Creo støtter gjennomføringen av de delene av DSM-direktivet som styrker opphaveres og utøvende kunstneres stilling i det digitale markedet.
Creo slutter seg til Kunstnernettverkets innspill og de vurderingene som fremgår der. Etter Creos syn viser den pågående europeiske rettsutviklingen at anvendelsen av DSM-direktivets artikkel 3 og 4 på trening av generative KI-modeller reiser uavklarte rettsspørsmål, herunder knyttet til tretrinnstesten, reservasjonsretten og kravene til transparens og effektiv håndheving.
Etter Creos syn tilsier den pågående europeiske rettsutviklingen at artikkel 3 og 4 bør behandles særskilt og utredes nærmere før bestemmelsene gjennomføres i norsk rett. Den øvrige proposisjonen kan behandles etter planlagt fremdrift.
Vårt innspill omhandler også endringer i åndsverkloven § 21. Creo ber komiteen klargjøre at adgangen til å gi avkall på vederlag ikke innebærer at den utøvende kunstnerens vederlagsrett kan overtas av produsenter eller andre. Det er viktig at lovendringen ikke skaper uklarhet om det etablerte utgangspunktet om at vederlaget tilkommer den utøvende kunstneren selv.
2. Proposisjonen bygger på en for vid forståelse av DSM-direktivets artikkel 3 og 4
2.1 Direktivets ordlyd og formål gir ikke grunnlag for departementets konklusjon
I Prop. 41 LS (2025–2026) s. 36 punkt 4.7.1 uttaler departementet at det «ikke lenger er tvil om» at trening av kunstig intelligens kan skje med hjemmel i artikkel 3 og 4. Etter Creos syn gir verken direktivets ordlyd og formål eller den foreliggende europeiske rettsutviklingen grunnlag for en slik uttalelse.
Bestemmelsene som gjennomfører artikkel 3 og 4, må tolkes i samsvar med EU-retten. Rekkevidden av bestemmelsene er fortsatt ikke rettslig avklart i EU.
DSM-direktivet ble vedtatt i 2019, før dagens generative KI-tjenester fikk sin utbredelse og direktivet omtaler ikke generativ kunstig intelligens på noe sted.
Artikkel 3 og 4 regulerer tekst- og datautvinning («text and data mining»). Hovedhensikten med art. 3 og 4 er å gi fag- og forskningsmiljøer mulighet til å bruke data-korpus som de besitter på en mest mulig effektiv måte for å hente ut informasjon, og fjerne rettslig usikkerhet mht. om de i den forbindelse kan benytte teknologi som kartlegger og kopierer informasjon.
Direktivet bygger på en forutsetning om at unntakene vil ha begrenset betydning for rettighetshavernes interesser og ikke medføre nevneverdige økonomiske konsekvenser. Denne forutsetningen bygger på et faktisk og økonomisk bakteppe som skiller seg vesentlig fra dagens bruk av store mengder vernede verk og prestasjoner ved utviklingen av generative KI-systemer.
Slik departementet forstår og foreslår å gjennomføre artikkel 3 og 4, kan bestemmelsene få økonomiske konsekvenser for rettighetshaverne av et helt annet omfang enn det som var forutsatt da direktivet ble vedtatt.
Trening av generative KI-modeller kan innebære bruk av hele verk og svært store mengder vernet materiale. Modellene kan i enkelte tilfeller memorere og gjengi innhold fra treningsmaterialet, og de kan brukes til å generere innhold som konkurrerer med verkene og prestasjonene som inngikk i treningen. Teknologien legger også til rette for realistiske etterligninger av kunstneres stemmer, fremføringer og andre særpregede uttrykk. Slik bruk kan berøre kunstnernes økonomiske og ideelle interesser på måter som ikke inngikk i det faktiske eller rettslige bakteppet da direktivet ble vedtatt.
At KI-trening etter omstendighetene kan innebære tekst- og datautvinning, betyr derfor ikke at enhver bruk av vernede verk og prestasjoner ved slik trening omfattes av unntakene i artikkel 3 og 4. Unntakenes rekkevidde må fastlegges konkret og i samsvar med EU-retten, herunder tretrinnstesten.
På denne bakgrunn mener Creo at komiteen bør korrigere departementets kategoriske uttalelse i forarbeidene og presisere at det fortsatt ikke er avklart i hvilken utstrekning trening av generativ kunstig intelligens omfattes av artikkel 3 og 4. Creo støtter Grafills forslag til særmerknad som for ordens skyld inntas i sin helhet her.
Forslag til særmerknad:
«Komiteen mener det ikke er dekning for departementets uttalelse i Prop. 41 LS (2025-26) s. 36, pkt. 4.7.1 om at det «ikke lenger er tvil om» at trening av kunstig intelligens kan skje med hjemmel i artiklene 3 og 4. Hva som omfattes av tekst- og datautvinning skal tolkes i tråd med tretrinnstesten. Tekst- og datautvinning er et EU-autonomt begrep som etter sin natur ikke omfatter trening av generativ kunstig intelligens.»
2.2 Tretrinnstesten setter grenser for unntakenes rekkevidde
DSM-direktivet artikkel 7 understreker at tretrinnstesten skal gjelder for alle avgrensninger som gis i medhold av art. 3 og 4. Bestemmelsen innebærer at den alminnelige tretrinnstesten også setter rammene for anvendelsen av unntakene for tekst- og datautvinning:
«Article 5(5) of Directive 2001/29/EC shall apply to the exceptions and limitations provided for under this Title.» (fortalen pkt. 7 2. ledd)
Tretrinnstesten er et grunnleggende opphavsrettslig prinsipp som fremgår av opphavsrettsdirektivet art. 5 (som DSM-direktivet viser til), i Bernkonvensjonen art. 9 (2) og i TRIPS-avtalen art.13.
Tretrinnstesten innebærer at opphavsrettslige unntak må være begrenset til særskilte og klart avgrensede tilfeller, ikke gripe inn i den normale utnyttelsen av verket og ikke påføre rettighetshaveren urimelig skade på dennes økonomiske eller ideelle interesser. Vilkårene er kumulative.
Creo mener at departementets lovforslag bryter klart med samtlige vilkår. Den aktuelle bruken som lovforslaget åpner for, kan omfatte store mengder vernet materiale og er ikke begrenset til særskilte og klart avgrensede tilfeller. Bruken kan dessuten gripe inn i eksisterende utnyttelse av verk og prestasjoner, og kan også åpenbart påføre urimelig skade på rettighetshavernes økonomiske eller ideelle interesser.
Departementet viser til at forholdet til tretrinnstesten ble vurdert da DSM-direktivet ble vedtatt i 2019. Denne vurderingen tok imidlertid utgangspunkt i et teknologisk og markedsmessig landskap som skiller seg vesentlig fra dagens. Fremveksten av generativ kunstig intelligens har gitt opphav til nye former for utnyttelse av opphavsrettslig vernet materiale som ikke inngikk i vurderingsgrunnlaget da direktivet ble vedtatt.
Det kan derfor ikke uten videre legges til grunn at en anvendelse av artikkel 3 og 4 på trening av generative KI-modeller er forenlig med tretrinnstesten. Dette må vurderes i lys av de faktiske og økonomiske konsekvensene slik de fremstår på tidspunktet for gjennomføringen.
2.3 Den europeiske rettsutviklingen viser at spørsmålene fortsatt er uavklarte
Den europeiske rettsutviklingen etter vedtakelsen av DSM-direktivet viser at sentrale spørsmål om forholdet mellom generativ KI og unntakene for tekst- og datautvinning fortsatt er rettslig uavklarte. Dette gjelder blant annet betydningen av memorering og gjenfrembringelse av treningsmateriale og rekkevidden av TDM-unntakene.
I avgjørelsen GEMA mot Suno fra Landgericht München 31. juli 2026, som etter det opplyste er anket, uttalte retten blant annet:
«If memorisation of the training data cannot be prevented using state-of-the-art technology, training models with copyright-protected training data is not covered by the text and data mining exceptions.»
Avgjørelsen illustrerer at memorering og gjenfrembringelse av vernede verk kan få betydning for om trening av KI-modeller omfattes av TDM-unntakene.
Europaparlamentet har også reist spørsmål ved om anvendelsen av artikkel 3 og 4 på trening av generative KI-modeller er forenlig med tretrinnstesten. Dette kommer til uttrykk i Voss-rapporten, som ble vedtatt av Europaparlamentet i mars 2026. Det verserer dessuten flere rettssaker i Europa som berører forståelsen av TDM-unntakene og bruken av opphavsrettslig beskyttet materiale ved utviklingen av generativ KI.
Norge står i en annen situasjon enn mange EU-land fordi DSM-direktivet ennå ikke er gjennomført i norsk rett. Gjennomføringen må skje innenfor rammene av EØS-retten, men den etterfølgende rettsutviklingen og erfaringene fra land som allerede har gjennomført direktivet, må inngå i vurderingen av hvordan bestemmelsene skal gjennomføres. Det bør i den forbindelse foretas en uttrykkelig vurdering av hvilket nasjonalt handlingsrom som foreligger.
2.4 Reservasjonsretten etter artikkel 4, transparens og vederlag
Dersom artikkel 3 og 4 likevel gjennomføres nå, må komiteen tydeliggjøre at bestemmelsenes rekkevidde ikke er endelig avklart, og at de må tolkes i samsvar med tretrinnstesten og den videre rettsutviklingen i EU.
For annen tekst- og datautvinning enn den som omfattes av forskningsunntaket i artikkel 3, bygger artikkel 4 på at rettighetshaverne må reservere seg dersom de vil motsette seg bruken. Reservasjonsretten må derfor være reell, praktisk gjennomførbar og mulig å håndheve.
Kunstnere har ikke kontroll over alle eksemplarer av verk og prestasjoner som finnes på internett. Materialet kan kopieres, republiseres og gjøres tilgjengelig på nye plattformer uten at rettighetshaveren kan knytte en maskinlesbar reservasjon til hver enkelt forekomst. Kravet til reservasjon bør derfor ikke låses til én bestemt teknisk løsning. Også tydelige tekstlige reservasjoner, herunder reservasjoner formidlet gjennom representative organisasjoner, bør etter omstendighetene kunne oppfylle kravet.
Effektiv håndheving forutsetter tilstrekkelig transparens om treningsmateriale og datakilder. Det er verken rimelig eller praktisk gjennomførbart at den enkelte kunstner alene skal bære kostnadene og risikoen ved å avdekke og forfølge mulig urettmessig bruk. Reservasjonsretten må derfor ses i sammenheng med effektive løsninger for innsyn og informasjon om treningsmateriale, felles registreringsordninger, kollektive håndhevingsmekanismer og lisensieringsordninger.
Norge har en sterk tradisjon for kollektiv klarering. Behovet for store mengder treningsmateriale er ikke i seg selv et argument for vederlagsfri bruk. Kollektive lisensierings- og vederlagsordninger kan legge til rette for praktisk klarering og samtidig sikre kunstnerne innflytelse og betaling.
Forslag til komitémerknad
«Komiteen understreker at reservasjonsretten etter artikkel 4 må være praktisk gjennomførbar og enkel å håndheve. Det bør ikke stilles strenge krav til hvordan reservasjonen skal utøves. Komiteen ber regjeringen utrede teknologinøytrale løsninger for registrering og dokumentasjon av reservasjoner, tilstrekkelig transparens om treningsmateriale og kollektive lisensierings- og vederlagsordninger. Utredningen bør også omfatte behovet for vern mot KI-genererte etterligninger av kunstneres stemmer, fremføringer og andre særpregede uttrykk.»
3. § 21 – vederlagsretten for offentlig bruk av lydopptak
3.1 Innledning
Creo fastholder sitt standpunkt fra høringen om at vederlagsretten etter åndsverkloven § 21 skal forvaltes kollektivt, og at vederlagskrav bare skal kunne gjøres gjeldende gjennom organisasjoner godkjent av departementet – i praksis Gramo og Norwaco. I høringsnotatet ønsket departementet å tydeliggjøre dette utgangspunktet. I proposisjonen har departementet imidlertid endret standpunkt og åpner igjen for andre klareringsformer.
Denne kursendringen skaper flere rettslige uklarheter som ikke er tilstrekkelig vurdert i proposisjonen. Det gjelder særlig forholdet mellom avkall og direkteklarering, adgangen til å overdra eller erverve vederlagsretten og forholdet til lovens uttrykkelige krav om kollektiv oppkreving.
3.2 Avkall og «selge alle rettigheter»
Departementet uttaler i punkt 20.1.5 at et avkall også kan innebære at rettighetshaver inngår direkteavtaler om bruk mot vederlag, «herunder selge alle rettigheter». Denne formuleringen skaper uklarhet om hva et avkall etter § 21 faktisk innebærer.
Dersom «selge alle rettigheter» også omfatter vederlagsretten etter § 21, vil en produsent eller annen aktør kunne avtale at utøveren gir fra seg retten til fremtidige § 21-vederlag, for eksempel mot en engangssum i en artist- eller innspillingsavtale. Det vil i praksis åpne for «buy-out» av en vederlagsrett som i dag forvaltes kollektivt og skal sikre at vederlaget tilfaller den enkelte utøver.
Vi kan vanskelig forstå lovforslaget dithen at departement faktisk ønsker å åpne for en slik adgang og vi kan heller ikke se at dette er rettslig vurdert av departementet i proposisjonen. Under en enhver omstendighet må en slik adgang fremgå uttrykkelig av loven, dersom dette skal kunne gjøres gjeldende.
3.3 Direkteklarering og forholdet til § 21
Det er videre uklart hvilket rettslig grunnlag direkteklarering skal bygge på. Dersom en rettighetshaver gir avkall på vederlagsretten etter § 21 og deretter krever betaling for den samme bruken gjennom en direkteavtale, oppstår spørsmålet om betalingen bygger på vederlagsretten etter § 21, enerettene etter §§ 16 og 20 eller en annen rettslig konstruksjon.
Uklarheten forsterkes av at § 21 andre ledd tredje punktum videreføres uendret. Bestemmelsen fastslår at vederlagskravet overfor de vederlagspliktige «må gjøres gjeldende gjennom godkjent oppkrevings- og fordelingsorganisasjon». Loven inneholder et uttrykkelig krav om kollektiv oppkreving, samtidig som departementet legger til grunn at betaling for den samme typen bruk kan klareres direkte.
Dersom direkteklarering skal være et alternativ til ordningen etter § 21, må det klargjøres hvilket rettslig grunnlag dette bygger på og hvordan det forholder seg til § 21 andre ledd.
3.4 Begrunnelsen for endringen fra høringsnotatet
Bakgrunnen for departementets kursendring er vanskelig å forstå. Da det ble åpnet for direkteklarering i 2018, var en viktig begrunnelse at Gramo ikke kunne fordele vederlaget ut fra hvilke innspillinger som faktisk ble brukt. I høringsnotatet fra 2023 viste departementet til at Gramo hadde forbedret sine systemer, slik at dette ikke lenger var et like tungtveiende argument for direkteklarering. Departementet understreket videre at formålet med ordningen ikke var «å åpne for konkurranse på området», og foreslo derfor at vederlag bare skulle kunne kreves inn gjennom en godkjent organisasjon.
Departementet endrer standpunkt i proposisjonen og åpner igjen for alternative klareringsformer. Det begrunnes blant annet med hensynet til eksisterende forretningsmodeller, forutsigbarhet og markedet for direkteklarering. Det er imidlertid uklart hva som har endret seg siden høringsnotatet i 2023. Gramo kan fordele vederlag etter faktisk bruk, og departementet forklarer ikke tydelig hvorfor vurderingen fra 2023 ikke lenger står seg. En så vesentlig endring burde vært bedre begrunnet.
3.5 Konsekvenser for utøverne og den kollektive ordningen
Dersom proposisjonen forstås slik at utøvere kan gi avkall på § 21-vederlaget og samtidig selge eller overdra sine økonomiske interesser til produsenter eller andre aktører, kan det åpne for en helt annen avtalekultur enn den § 21-ordningen bygger på i dag.
I praksis kan resultatet bli at utøvere tilbys en engangssum mot å gi fra seg fremtidige inntekter fra offentlig bruk av innspillingen. Dersom slike erverv blir standardvilkår i artist- og innspillingsavtaler, kan betydelige vederlagsstrømmer flyttes fra den enkelte utøver og den kollektive ordningen til produsenter og andre kommersielle aktører. For utøvere med svak forhandlingsposisjon vil retten til fremtidig vederlag da kunne bli noe man i realiteten må gi fra seg.
Dette kan igjen få direkte konsekvenser for Gramo-systemet. Dersom stadig flere innspillinger tas ut av den kollektive ordningen gjennom avkall og direkteklarering, reduseres både grunnlaget for kollektiv oppkreving og den praktiske betydningen av den lovbestemte vederlagsretten. Det som i proposisjonen fremstår som en avgrenset regulering av alternative klareringsformer, kan dermed få konsekvenser for hele balansen mellom utøvere, produsenter og den kollektive forvaltningen.
Dette er en potensiell konsekvens av lovforslaget som komiteen bør ta på alvor. Adgangen til avkall etter § 21 femte ledd må ikke tas til inntekt for at produsenter eller andre kan kjøpe eller overta utøvernes vederlagsrett. Det må samtidig klargjøres hvilket rettslig grunnlag direkteklarering bygger på, og hvordan dette forholder seg til kravet om kollektiv oppkreving i § 21 andre ledd.
Forslag til komitémerknad
På denne bakgrunnen støtter Creo forslaget til komitémerknad som er fremmet av GramArt. Vi mener at en slik merknad vil avklare rekkevidden av den foreslåtte adgangen til avkall, uten at det er nødvendig å endre ordlyden i § 21 femte ledd:
«Komiteen viser til lang og fast praksis med at retten til vederlag etter åndsverkloven § 21 for utøvende kunstnere har tilfalt kunstnerne selv og ikke har vært overdratt til andre. Presiseringen i § 21 femte ledd om adgang til å gi avkall endrer ikke dette. Avkall innebærer at det ikke kreves vederlag for bruken. Avkall kan ikke være grunnlag for at andre overtar vederlagsretten. Uttalelsen i proposisjonen om at rettighetshaver kan ‘selge alle rettigheter’ gjelder ikke denne retten. Komiteen understreker at vederlagskrav etter § 21 fortsatt må gjøres gjeldende overfor de vederlagspliktige gjennom godkjent oppkrevings- og fordelingsorganisasjon, jf. § 21 andre ledd tredje punktum.»
4. Avslutning
Creo ber Stortinget sikre en gjennomføring som ivaretar opphavsrettens samtykkebaserte utgangspunkt og kunstnernes mulighet til kontroll og rimelig vederlag.
Creos anmoder om at artikkel 3 og 4 tas ut til særskilt behandling. Dersom bestemmelsene vedtas nå, må komiteen gi tydelige føringer om tretrinnstesten, reservasjonsretten, transparens, lisensiering, vederlag og behovet for vern mot KI-genererte etterligninger.
Creo ber videre komiteen presisere at adgangen til å gi avkall etter åndsverkloven § 21 femte ledd ikke innebærer adgang til å overdra eller la andre erverve den utøvende kunstnerens vederlagsrett.
Creo viser for øvrig til Kunstnernettverkets innspill, som vi støtter i sin helhet. Creo støtter også Gramarts innspill og Norwacos innspill om klasseromsunntaket og NRKs status som kulturarvinstitusjon.
Creo stiller seg til disposisjon for ytterligere dialog med komiteen.
Oslo, 28. september 2026
Med vennlig hilsen
Creo – forbundet for kunst og kultur
Hans Ole Rian
Forbundsleder
Norsk Journalistlag · 28. september 2026Høringsinnspill til Prop.41 LS (2025-2026) fra Norsk Journalistlag
Norsk Journalistlag (NJ) er en uavhengig fagforening som organiserer rundt 8700 medlemmer innen mediebransjen. Flesteparten er fast ansatt, mens rundt 600 er frilansere. Medlemmene produserer og leverer stoff på alle flater, både til papir- og digitalaviser og ukepresse samt innhold til tv og radio. De fleste av våre medlemmer er opphavere.
NJ mener overordnet at det er viktig at unntakene i loven gjøres så snevre som direktivet tillater slik at opphavernes interesser ivaretas på best mulig måte.
Tekst og datautvinning
Reglene om tekst- og datautvinning reiser særlige spørsmål i lys av den raske utviklingen innen generativ kunstig intelligens. Direktivets bestemmelser ble utformet før dagens omfattende bruk av opphavsrettslig beskyttet materiale til trening av generelle KI-modeller. I lys av dette, er det viktig at åndsverklovens regler om tekst- og datautvinning utformes på en måte som gir klare og forutsigbare rammer for bruk av opphavsrettslig beskyttet materiale.
Reservasjonsretten må være reell
Forslaget bygger på at rettighetshavere aktivt må reservere seg dersom deres verk ikke skal kunne benyttes til tekst- og datautvinning etter § 50 e. Dette innebærer at hovedregelen om opphavers enerett i realiteten snus på hodet. Når loven gjør bruk tillatt med mindre rettighetshaver reserverer seg, må reservasjonsretten være reell, enkel å utøve og praktisk gjennomførbar for alle rettighetshavere. Dette gjelder ikke minst journalister, fotografer og frilansere som gjennom et langt yrkesliv kan ha produsert og publisert tusenvis av verk. NJ mener derfor at reservasjonsretten må kunne utøves gjennom både kollektive reservasjoner, tekstlige erklæringer og etablerte tekniske standarder som robots.txt.
Tretrinnstesten må vurderes i lys av generativ KI
Direktivets bestemmelser ble vedtatt før generativ KI fikk sitt gjennombrudd. Etter NJs syn er det ikke tilstrekkelig å bygge på de vurderingene som ble gjort på dette tidspunktet. Bruk av journalistisk innhold til trening av generative KI-systemer kan få direkte betydning for markedet for journalistikk, fotografi og annet redaksjonelt innhold. Det er derfor nødvendig å vurdere på nytt om unntaket oppfyller tretrinnstesten, herunder om unntaket kommer i konflikt med den normale utnyttelsen av verkene og rettighetshavernes legitime interesser.
Forskningsunntaket må ikke kunne misbrukes
NJ støtter MBL, og mener som de at «det er svært viktig å opprettholde departementets vurdering av at unntaket for tekst- og datautvinning i § 50 f ikke omfatter tilfeller der resultatet av tekst- og datautvinning gjøres tilgjengelig for allmennheten eller inngår i utvikling av tjenester rettet mot allmennheten, som for eksempel KI-verktøy».
Vern av pressepublikasjoner
Formålet med artikkel 15 er å bidra til at verdiene som skapes gjennom bruk av journalistisk innhold i digitale plattformer i større grad tilfaller dem som investerer i og skaper innholdet. For NJ er det avgjørende at denne verdiskapingen ikke stopper hos utgivere eller plattformer, men også kommer opphaverne til gode, slik direktivet uttrykkelig forutsetter.
Departementet foreslår å gjennomføre direktivets krav om at opphavere skal motta en passende andel av inntektene som presseutgivere mottar for plattformenes bruk av pressepublikasjoner. Dette støtter NJ.
Rettigheten blir imidlertid i stor grad illusorisk dersom opphaverne mangler innsyn i hvilke inntekter som faktisk genereres og hvordan disse beregnes.
Plattformavtaler er ofte komplekse og kan inneholde ulike former for verdioverføring. Dersom opphavere ikke gis tilstrekkelig innsyn, vil det i praksis være umulig å kontrollere om den andelen som utbetales er «passende» i direktivets forstand.
NJ ber derfor komiteen understreke at opphavere må sikres nødvendig informasjon om avtalene som danner grunnlag for beregningen av deres andel.
Globale plattformer kan overføre verdi på andre måter enn gjennom rene pengevederlag. Også teknologisamarbeid, markedsføringsytelser, datautveksling og andre økonomiske fordeler må inngå i beregningsgrunnlaget for opphavernes andel. Komiteen bør presisere dette i sine merknader.
For øvrig er NJ fornøyd med at departementet presiserer at utgivere som har ervervet opphavsrett i pressepublikasjoner, bare kan inngå avtaler med tilbydere av informasjonssamfunnstjenester om pressepublikasjonen dersom rettighetsovergangen tillater slik bruk.
Andre innspill
For øvrig viser NJ til og støtter i det vesentlige innspillene fra Kopinor og Norwaco.
Schibsted · 28. september 2026Endringer i åndsverkloven - høringssvar fra Schibsted
Schibsted viser til høring om endringer i åndsverkloven, og takker for muligheten til å komme med innspill. Endringene berører mange ulike områder og aspekter ved Schibsteds virksomhet, og det er ikke mulig eller hensiktsmessig å kommentere alle aspektene. Mediebedriftenes Landsforening har også en grundig høringsuttalelse som Schibsted i sin helhet slutter seg til.
De redaktørstyrte mediene bidrar på uvurderlig vis til velfungerende, liberale demokratier, og det finnes ingen reelle alternativer til den samfunnsfunksjonen mediene ivaretar. Velfungerende medier bidrar til at samfunnsdebatten bygger på en felles virkelighetsoppfatning, sørger for at ulike meninger får bred offentlig eksponering, og er maktkritiske. Uten en felles virkelighetsoppfatning basert på fakta, øker faren for polarisering i samfunnet. Når ulike grupper i et samfunn baserer sine meninger og holdninger på ikke-verifiserbar informasjon forsvinner mye av grunnlaget for en bred offentlig samtale. Uten en bred eksponering av ulike meninger svekkes muligheten for å gjøre opplyste valg, og uten maktkritikk øker faren for misbruk av makt, til fordel for de få og til ulempe for de fleste.
Norske medier beskattes og pålegges ansvar på en helt annen måte enn globale plattformer, til tross for at vi i teorien skal forholde oss til samme EU-regelverk. I en tid hvor de redaktørstyrte mediene er under press på flere områder, både fra store globale techaktører, sosiale medier og nå også med inntoget av generativ kunstig intelligens er det desto viktigere å sørge for betingelser som sikrer at man også i fremtiden vil ha redaktørstyrte medier som verifiserer, faktasjekker og jobber etter høye etiske standarder.
Dette forutsetter også en bærekraftig medieøkonomi. KI skaper muligheter for journalistikken, men må reguleres slik at den ikke svekker finansieringsgrunnlaget for uavhengige redaktørstyrte medier. Journalistisk innhold er resultatet av betydelige investeringer i redaksjoner, kompetanse og samfunnsoppdrag. Når dette innholdet, med eller uten samtykke, brukes kommersielt til å utvikle eller forbedre KI-tjenester, må rettighetshaverne ha reell kontroll over hvordan innholdet brukes, mulighet til å reservere seg og rett til å forhandle om bruken og kompensasjon. Målet er ikke å bremse KI-utviklingen, men å sikre at verdiskapingen også kommer de som produserer innholdet KI bygger på til gode.
Kap 4.7.3.2: Hvem som kan benytte seg av tekst- og datautvinningsbestemmelsene
I proposisjonen, under kap. 4.7.3.2 gir departementet uttrykk for at også offentlige kringkastingsforetak bør anses som «kulturarvinstitusjoner» etter direktivet. Etter Schibsteds syn er dette vanskelig å forene med direktivets ordlyd og systematikk, og en slik tolkning bør ikke legges til grunn.
Begrepet «kulturarvinstitusjon» er uttrykkelig definert i artikkel 2 nr. 3 som «et offentlig tilgjengelig bibliotek eller museum, et arkiv eller et film- eller lydarkiv». Definisjonen er dermed knyttet til institusjoner hvis primære formål er bevaring og tilgjengeliggjøring av kulturarv. Offentlige kringkastingsforetak er ikke nevnt i denne definisjonen. Fortalen gir ytterligere veiledning for forståelsen av begrepet. I fortalepunkt (13) fremgår det at også «public sector broadcasting organisations» kan omfattes, men uttrykkelig begrenset til «as far as their archives and publicly accessible libraries are concerned» . Dette viser etter vårt syn klart at direktivet ikke likestiller kringkastingsforetak som sådanne med kulturarvinstitusjoner, men åpner for at enkelte avgrensede funksjoner – særlig arkivvirksomhet – kan omfattes.
NRK er først og fremst en kringkaster med et bredt redaksjonelt og publisistisk formål. Selv om NRK, som andre medieforetak, har opparbeidet seg omfattende arkiver, er dette ikke virksomhetens primære formål, men et resultat av løpende innholdsproduksjon. Arkivfunksjonen kan etter omstendighetene falle innenfor direktivets begrep, men dette kan ikke begrunne at NRK som helhet klassifiseres som en kulturarvinstitusjon. En utvidende tolkning hvor NRK generelt anses som kulturarvinstitusjon, vil etter Schibsteds syn innebære en materiell utvidelse av direktivets anvendelsesområde. Dette kan gi offentlige kringkastingsforetak tilgang til rettigheter og unntak som ikke er ment for kommersielle medieaktører, og dermed påvirke konkurranseforholdene i mediemarkedet.
Schibsted støtter departementets vurdering av at unntaket i § 50 f ikke omfatter tilfeller der resultatet av tekst- og datautvinning gjøres tilgjengelig for allmennheten eller inngår i utvikling av tjenester rettet mot allmennheten, som for eksempel KI-verktøy. En slik avgrensning er etter vårt syn i tråd med direktivets formål og systematikk, hvor unntaket i artikkel 3 er begrenset til «vitenskapelig forskning» utført av forskningsorganisasjoner og kulturarvinstitusjoner. Fortalen understreker at disse aktørene kjennetegnes ved å operere på ikke-kommersielt grunnlag eller innenfor et allmennnyttig formål (fortalen punkt 12) . Dette tilsier at bruk som tar sikte på bred offentlig tilgjengeliggjøring eller kommersiell tjenesteutvikling faller utenfor unntaket, og i stedet må vurderes etter den generelle bestemmelsen, herunder med respekt for rettighetshavernes reservasjonsrett. Departementets presisering bidrar dermed til å opprettholde den balansen direktivet legger opp til mellom tilgang til data for forskning og vern av rettighetshavernes interesser.
Kap 4.7.3.4: Rett til å reservere seg mot tekst- og datautvinning
I dag råder mediehusene våre over det journalistiske innholdet som publiseres på våre plattformer, feks VG.no eller aftenposten.no. Utgangspunktet har vært enkelt: Dersom noen ønsker å bruke vårt innhold, må de innhente tillatelse. Det gir oss kontroll over hvordan innholdet brukes, og det gjør det mulig å inngå lisensavtaler som bidrar til å finansiere journalistikken.
Med gjennomføringen av DSM-direktivet endres dette utgangspunktet. Nå kan KI-aktører hente alt innholdet fra våre sider for å trene sine modeller med mindre vi på forhånd har reservert oss på en hensiktsmessig måte. Slik departementet peker på, legger direktivet opp til at reservasjonsretten for nettbasert materiale bør utøves ved bruk av maskinlesbare metoder. Departementet fremhever at en "utvidet bruk av robots.txt" peker seg ut som en relevant plattform.
Schibsted er enig i at robots.txt foreløpig er den mest aktuelle metoden. Hver dag besøkes nettsidene til våre mediehus av et stort antall automatiserte roboter, såkalte bots eller crawlere. Noen brukes av tradisjonelle søkemotorer. Andre brukes til innsamling av innhold for trening av kunstig intelligens. For å kommunisere med disse robotene benytter man en tekstfil som heter robots.txt-fil. Slik robots.txt i utgangspunktet er designet, forutsetter formatet at rettighetshaver identifiserer konkrete "user-agents" (roboter) for deretter gjennom robots.txt-filen å gi instruksjoner til søkemotorer og andre automatiserte roboter om hvilke deler av nettstedet de kan eller ikke kan besøke og ta innhold fra.
Problemet for rettighetshaverne er at nye roboter kommer til hver eneste dag. Det er ikke praktisk mulig å ivareta egne rettigheter ved å eksplisitt ta stilling til hver enkelt crawler i verden som kan tenkes å besøke nettsiden.
Videre gir ikke de ulike robotene noen form for maskinlesbar informasjon om hvilken anvendelse de skal gjøre av det materialet de crawler. For rettighetshavere er det derfor ikke mulig å vite om en robot utelukkende indekserer for en tradisjonell søkemotor, eller om materialet skal benyttes til trening av generative KI-modeller. Flere dominerende aktører benytter dessuten de samme robotene til flere ulike formål. Dermed fratas rettighetshaverne muligheten til å ta et informert valg om hvorvidt man skal tillate den konkrete crawleren eller ikke. Bare fra Q1 2025 til Q2 2025 så man en vekst i robottrafikk hvor andelen KI-besøk i forhold til menneskelige besøk økte fra 1:200 til 1:50 (Kilde: Fremtidsrapporten). Denne massive trafikken fra roboter med ukjent formål er ikke håndterbar, ikke en gang for en relativt stor aktør som Schibsted.
Når departementet legger til grunn at en "utvidet bruk" av robots.txt er en mulighet, må vi også kunne legge til grunn at denne utvidede bruken innebærer rom for en generell reservasjon for alle roboter som driver med tekst- og datautvinning.
Flere store mediehus forsøker i dag å bruke robots.txt-filen for å uttrykke en slik generell reservasjon. Utfordringen er at man ved en generell reservasjon går noe utover det opprinnelige formatet som var tiltenkt filen, noe som medfører en risiko for at visse crawler-roboter ikke nødvendigvis vil lese og forstå innholdet. Schibsteds oppfatning er likevel at dette på nåværende tidspunkt, hvor en universell internasjonal standard foreløpig ikke eksisterer, er en hensiktsmessig og enkel måte å uttrykke reservasjonsretten på.
For å sikre at intensjonen ivaretas, anmoder Schibsted om at det presiseres tydelig i komiteens merknader at en generell reservasjon mot tekst- og datautvinning inntatt i robots.txt, skal anses som en "hensiktsmessig metode" etter ny § 50 e, og at det påhviler aktører som gjennomfører tekst- og datautvinning å innrette seg etter slike reservasjoner.
I tillegg ønsker Schibsted å knytte noen bemerkninger til forslaget til § 50 e tredje ledd hvor departementet har valgt å benytte begrepet «opphaveren». Flere aktører i medie- og publiseringsbransjen har i høringsrunden tatt til orde for at dette må endres til «rettighetshaveren».
I en mediebedrift som Schibsted vil det være utgiveren som kontrollerer den digitale infrastrukturen og administrerer robots.txt-filen. Den enkelte opphavsmann (journalisten eller fotografen) har ingen praktisk eller teknisk mulighet til å gjennomføre en maskinlesbar reservasjon for egne verk på mediehusets nettsider. Videre har våre mediehus, i kraft av spesialistprinsippet (samt eventuelt gjennom avtaler), fått overført de rettighetene som er nødvendige for virksomheten. Selv for de rettighetene som ikke er uttrykkelig overdratt, er det mediehuset som i realiteten forvalter og må håndheve reservasjonsretten for innholdet som publiseres. Det er derfor av avgjørende betydning at lovteksten ikke sår noen som helst tvil om mediehusenes adgang til å utøve denne retten.
EUs digitalmarkedsdirektiv artikkel 4 nr. 3 benytter uttrykkelig begrepet «rightholders» (rettighetshaverne). Danmark har lagt seg tett opp mot direktivets presise ordlyd og bruker begrepet rettighedshaveren (ophavsretsloven § 11 c stk. 1). For å unngå rettslig uklarhet rundt mediehusenes rett til å forvalte reservasjoner på egne plattformer, anmoder Schibsted komiteen om å endre lovteksten. Betegnelsen «opphaver» i forslaget til § 50 e tredje ledd (og tilsvarende bestemmelser) må endres til «rettighetshaver».
Kap 11: Vern av pressepublikasjoner
Schibsted støtter innføringen av en egen nærstående rettighet for utgivere av pressepublikasjoner.
I lys av den økende kommersielle utnyttelsen av journalistisk innhold gjennom søkemotorer, sosiale medieplattformer og generative KI-tjenester er det avgjørende at den nye utgiverretten gis et reelt innhold. Dersom gjennomføringen åpner for vide unntak eller betydelig tolkningsusikkerhet, vil formålet med artikkel 15, å styrke finansieringen av uavhengig journalistikk, i stor grad falle bort. Flere av de foreslåtte unntakene er formulert på en måte som gir betydelig tolkningsrom og risiko for at eneretten uthules. Dette vil svekke utgivernes mulighet til å lisensiere bruk av journalistisk innhold og dermed undergrave formålet med bestemmelsen.
Schibsted mener derfor at det er behov for enkelte justeringer og presiseringer:
Unntaket for «svært korte utdrag»
Departementet legger til grunn at avisoverskrifter normalt vil kunne anses som «svært korte utdrag», og at unntaket i utgangspunktet kan omfatte alle typer innhold, herunder bilder og video. Fortalen punkt 58 presiserer uttrykkelig at unntaket skal tolkes slik at det ikke undergraver den nye enerettens effekt. Dersom overskrifter eller andre sentrale elementer i journalistiske artikler generelt faller utenfor vernet, vil store deler av den kommersielle verdien av pressepublikasjonene kunne utnyttes uten lisens. Det vil i praksis kunne gjøre eneretten illusorisk. Schibsted mener derfor at komiteen bør presisere at unntaket for «svært korte utdrag» skal tolkes snevert, at avisoverskrifter ikke som utgangspunkt bør anses omfattet, og at unntaket ikke bør omfatte bilder eller video.
Unntaket for privat eller ikke-ervervsmessig bruk
Schibsted mener at departementets forståelse av begrepet «enkeltbrukere» skaper uklarhet. Departementet legger til grunn at også juridiske personer kan omfattes av unntaket. Etter Schibsteds syn åpner dette for at kommersielle plattformaktører som Facebook og TikTok kan argumentere for at bruk av pressepublikasjoner gjennom deres tjenester omfattes av unntaket fordi brukernes deling er “ikke-ervervsmessig”, selv om plattformene selv oppnår betydelige økonomiske fordeler gjennom økt trafikk, innsamling av brukerdata og annonseinntekter. Det bør presiseres at unntaket er begrenset til fysiske personer og at «ikke-ervervsmessig bruk» ikke omfatter bruk som indirekte inngår i kommersiell virksomhet eller kommersielle digitale plattformers forretningsmodell.
Hyperlenker
Schibsted støtter departementets forslag om å lovfeste at hyperlenker i seg selv ikke omfattes av eneretten. Samtidig bør det presiseres at unntaket ikke kan benyttes til å omgå vernet gjennom løsninger som i realiteten innebærer utnyttelse av pressepublikasjonens innhold utover det som naturlig følger av en ren lenke. En slik presisering vil være i samsvar med direktivets systematikk og bidra til å sikre at unntaket ikke uthuler den nye eneretten.
Vernets varighet
Departementet foreslår at vernetiden skal regnes fra tidspunktet pressepublikasjonen «første gang» ble utgitt. Schibsted mener denne formuleringen går lenger enn direktivets ordlyd og kan skape unødig usikkerhet for digitale pressepublikasjoner som oppdateres løpende. Moderne nettaviser består ofte av artikler som utvikles gjennom dagen ved tilføyelse av nye opplysninger, bilder og annet redaksjonelt innhold. Det bør derfor ikke etableres en lovtekst som kan tolkes slik at senere tilføyelser automatisk mister muligheten for selvstendig vern.
Schibsted mener derfor at formuleringen «første gang» bør utgå av lovteksten, slik at gjennomføringen ligger nærmere direktivets ordlyd og åpner for en dynamisk vurdering av nye redaksjonelle bidrag i tråd med utviklingen av digitale pressepublikasjoner.
Avtalelisens
Schibsted støtter departementets forslag om å innføre en særskilt avtalelisensbestemmelse for bruk av pressepublikasjoner. Dette vil kunne forenkle rettighetsklarering og legge til rette for effektive kollektive lisensieringsløsninger. Samtidig bør det presiseres at avtalelisens også skal kunne benyttes når lisensieringen kun gjelder utgiverrettigheten etter § 24 a, uten at opphavsrettighetene til de enkelte verkene nødvendigvis omfattes av samme avtale. Dette vil gi større fleksibilitet og bedre samsvare med hvordan lisensiering av pressepublikasjoner forventes å fungere i praksis.
Kap. 13: Plattformansvaret
I høringsnotatet foreslo departementet at plattformansvaret skulle gjelde for alle nærstående rettigheter, inkludert den nye utgiverretten for pressepublikasjoner, men dette synspunktet ble forlatt. Resultatet er at presseutgivere ikke får den samme beskyttelsen som andre rettighetshavere når deres innhold deles, distribueres og kommersialiseres gjennom brukeropplastinger på plattformer. Slik Schibsted ser det bør derfor komiteen utvide plattformansvaret til å omfatte nærstående rettigheter, slik som utgiverretten.
Kap 15: Ny ordning for vederlagsjustering (§ 69 tredje ledd)
Etter Schibsteds syn er det viktig at loven legger til rette for forutsigbare rammevilkår som gjør det mulig å utvikle og finansiere norsk innholdsproduksjon, samtidig som opphavernes interesser ivaretas på en balansert måte. Schibsted støtter departementets presisering om at krav om vederlagsjustering bare kan rettes mot den opprinnelige avtaleparten og at vurderingen skal ta hensyn til den økonomiske risiko og de investeringer rettighetserververen har påtatt seg. Innen audiovisuelle produksjoner bæres ofte betydelig økonomisk risiko av produsent og bestiller. Det er derfor viktig at loven gir rom for en helhetlig vurdering hvor investeringer, kommersiell risiko og etablert bransjepraksis inngår som sentrale momenter.
Kap 16: Opplysningsplikt om bruk av rettigheter (§ 69 a)
Schibsted støtter departementets forslag om en særregel for audiovisuelle produksjoner.
Audiovisuelle produksjoner involverer ofte et betydelig antall bidragsytere. En generell og detaljert rapporteringsplikt overfor samtlige medvirkende ville kunne innebære en betydelig administrativ belastning uten at dette nødvendigvis står i forhold til formålet bak bestemmelsen.
Kap 17: Rett til å tilbakekalle rettigheter ved manglende bruk (§ 74)
Schibsted støtter departementets forslag om å unnta audiovisuelle produksjoner og verk som er skapt for bruk i slike produksjoner fra tilbakekallingsretten. Audiovisuelle produksjoner kjennetegnes ved omfattende investeringer og et komplekst samspill mellom et stort antall rettighetshavere. For slike produksjoner er forutberegnelighet avgjørende.
Kap. 20.1 Vederlagsretten i åndsverkloven § 21 og direkteklarering av musikk
Schibsted støtter departementets forslag om å lovfeste at rettighetshavere fortsatt kan gi avkall på vederlagsretten etter åndsverkloven § 21 og benytte alternative klareringsformer, herunder direkteklarering av såkalt frikjøpt musikk. Etter Schibsteds syn bidrar forslaget til å opprettholde nødvendig avtalefrihet og fleksibilitet i markedet.
Kap. 21.1 Forliksrådsbehandling av saker om opphavsrett
Schibsted støtter Departementets forslag om at tvisteloven § 6-2 første ledd bokstav c endres, slik at det tydelig fremgår at saker etter åndsverksloven ikke omfattes av forliksrådets saklige kompetanse. Det er hensiktsmessig med tanke på en ensrettet rettsutvikling at disse sakene fremmes direkte for Oslo tingrett.
Avsluttende bemerkninger
Schibsted mener endringene i åndsverkloven må sees i lys av en grunnleggende utfordring for den redaktørstyrte mediebransjen: journalistikk er avhengig av betydelige og langsiktige investeringer, samtidig som verdien av det journalistiske innholdet i økende grad utnyttes av globale aktører som ikke bærer kostnaden ved å produsere innholdet.
Det er derfor avgjørende at de rettighetene som nå innføres ikke kun eksisterer på papiret, men gir mediehusene en reell anledning til å kontrollere og lisensiere bruken av innholdet sitt. Dette gjelder særlig retten til å reservere seg mot tekst- og datautvinning og den nye nærstående retten for utgivere av pressepublikasjoner. Dersom reservasjonsretten er vanskelig å praktisere, eller dersom den nye utgiverretten uthules gjennom brede unntak og uklarheter, svekkes den økonomiske verdien av rettighetene og dermed også formålet med lovendringene.
Etter Schibsteds syn er dette ikke kun et spørsmål om teknisk gjennomføring av europeisk regelverk. Det handler om hvilke rammevilkår vi ønsker for norsk journalistikk i en tid hvor stadig med av verdien i mediemarkedet flyttes til globale teknologiplattformer. Dersom Norge skal ha sterke, uavhengige, redaktørstyrte medier også i fremtiden, må lovverket gi disse mediene en reell mulighet til å kontrollere, beskytte og skape verdi av det innholdet de lever av å produsere.
Vennlig hilsen
Tone Solbakk, Konsernadvokat
Christina Højer Mørkve, Public Policy Manager
Forleggerforeningen · 28. september 2026Forleggerforeningens supplerende høringssvar
Dette innspillet utdyper vårt høringsinnspill til Stortingets høring av Prop. 41 LS (2025-2026) i juni om innføring av digitalmarkedsdirektivet i åndsverkloven: www.stortinget.no/no/Hva-skjer-pa-Stortinget/Horing/horingsinnspill/?dnid=86254&h=10005807
DSM artikkel 4:
Trening av språkmodeller på åndsverk forutsetter samtykke, forlagene må ha reservasjonsrett
Forleggerforeningen støtter Kopinor og andre i at innretningen i direktivet art. 4 er problematisk idet rettighetshavere aktivt må reservere seg uten at det finnes gode og enkle måter å gjøre dette på. Norge er forpliktet etter Bernkonvensjonen, og Forleggerforeningen støtter også NFFOs vurdering av at Stortinget har et betydelig handlingsrom og ikke kan vedta lovgivning som bryter med Norges forpliktelser etter den såkalte tretrinnstesten (Bernkonvensjonens artikkel 9 (2), som er grunnleggende i opphavsretten. Den såkalte tretrinnstesten i Bernkonvensjonen (artikkel 9 nr. 2) setter rammene for når medlemslandene har lov til å gjøre unntak fra opphavsretten. Unntak er bare lovlig om det oppfyller alle disse tre vilkårene (trinnene) samtidig:
Unntaket kan ikke være generelt eller uklart, men må gjelde konkrete, spesifiserte, avgrensede situasjoner.
Unntaket må ikke hindre opphavsrettspersonen i å tjene penger på eller utnytte verket sitt på vanlig måte (for eksempel gjennom ordinært salg eller lisensiering).
Unntaket må ikke ramme opphavspersonens økonomiske eller ideelle interesser på en urimelig hard eller urettferdig måte.
Stortinget må – uavhengig av hvorvidt man benytter seg av dette handlingsrommet eller ikke – uansett sikre at forlag som har fått overdratt utgiverretten til seg gjennom kontrakt, har rett til å reservere seg mot tekst- og datautvinning fra sine verk etter foreslått § 50 e. I proposisjonen (s. 40) viser departementet til at andre rettighetshavere etter loven er omfattet av begrepet «opphaver» «gjennom henvisninger til de aktuelle nærstående rettighetene i kapittel 2». Forlag er ikke omfattet av disse nærstående rettighetene etter loven, men har likevel enerett til utgivelse.
I proposisjonen til Stortinget har Regjeringen brukt korrekt oversettelse: «Unntaket eller avgrensningen fastsatt i nr. 1 får anvendelse under forutsetning av at rettighetshaverne til verk og andre vernede arbeider omhandlet i nevnte nummer ikke uttrykkelig har forbeholdt seg bruken av disse på en hensiktsmessig måte, f.eks. en maskinleselig metode, med hensyn til innhold som er gjort offentlig tilgjengelig på internett.» (Prop 41 LS s. 337, vår utheving.) Vi forutsetter at det er ved en inkurie at ikke også forlag omfattes: Det er både ulogisk, praktisk svært uhensiktsmessig og urimelig om bare forfattere (eller andre originære opphavere til bokverk) skal ha denne retten.
Når det gjelder gjennomføringen av art. 3 og 4, har Forleggerforeningen for øvrig forståelse for at det nasjonale handlingsrommet er relativt lite, og at departementet legger seg på en direktivnær gjennomføring. Det er samtidig avgjørende for litteratur- og medienæringen at departementet følger prosessene i EU tett, og agerer raskere når det skjer endringer, innstramminger eller avklaringer i EU-systemet (inkludert domstolen) på dette området. Departementet må i tillegg utnytte mulighetene til å påvirke prosessene i EU på en slik måte at rettighetshaveres interesser sikres, slik at forutsetningene for å skape nye verk ivaretas, i tråd med opphavsrettens begrunnelse og formål.
Forlag må kunne reservere seg mot bruk av deres verk til tekst- og datautvinning (ny § 50 e). «Opphaveren» må erstattes av «Rettighetshaveren», slik at Direktivteksten gjennomføres korrekt.
Oppfølging av endringer i opphavsretten i EU må følges opp raskere i Norge
DSM artikkel 5:
Bruk i undervisningsvirksomhet
Det er åtte år siden Stortinget vedtok gjennomgang av undervisningsbestemmelsene, også avtalelisens for overføring av verk i klasserommet (anmodningsvedtak nr. 728-731 av 22.05.18):
Stortinget ber regjeringen komme tilbake med forslag om å justere «klasseromsregelen» i åndsverkloven § 43 dersom det viser seg at bruken etter bestemmelsen utvikler seg slik at den skader rettighetshavernes interesser på en urimelig måte. (vedtak 728)
Stortinget ber regjeringen utrede og komme tilbake til Stortinget med sak om hvordan og hvorvidt verk som overføres i klasserommet, deriblant strømming fra Internett, kan likestilles med eksemplarframstilling i klasserommet, og dermed bli vederlagspliktig, slik at det blir mulig for partene å inngå avtalelisens også for strømming og annen overføring. (vedtak 731)
Klasseromsregelen er i strid med EU-retten, vi advarer mot KS’ forståelse av regjeringens handlingsrom når det gjelder å beholde bestemmelsen. Forleggerforeningen støtter for øvrig Kopinor og Norwacos respektive innspill, og viser til at avtalelisens er en egnet ordning som ivaretar både rettighetshaveres krav på rimelig vederlag og skolenes behov for å enkelt kunne ta i bruk åndsverk på en lovlig måte. Det må innføres avtaleforrang, slik at bestemmelsen som tillater bruk av verk til illustrasjonsformål ved undervisning bare skal gjelde der det ikke tilbys egnede avtaler, det være seg avtalelisens eller kommersielle lisenser.
Vi mener for øvrig at digitale læremidler i alle tilfeller unntas fra fribruksregelen i § 43 (2), slik direktivet åpner for, jf. fortalen pt. 23 og proposisjonen s. 52. Det er ulogisk og urimelig at verk som er utarbeidet for undervisning skal kunne brukes til illustrasjonsformål i undervisning uten at det kompenseres for. En slik ordning innebærer en reell risiko for at fribruk går i direkte konkurranse med rettighetshavernes egen utnyttelse av verkene i det eneste markedet. Som Kopinor tidligere har påpekt bør disse konkrete endringene gjennomføres:
Fribruksbestemmelsen i §43 endres til å bare gjelde fremføring for et tilstedeværende publikum
I § 46 inkluderes både eksemplarfremstilling og overføring av utgitte verk
Det innføres en ny § 46 a som gir en ufravikelig fribruksbestemmelse uten kompensasjon for digital overføring i undervisning for de tilfellene der det ikke finnes egnede lisenser og avtaler lett tilgjengelig på markedet.
Vi viser til Kopinors gjennomarbeidede forslag til lovtekst, vedlegg til Kopinors høringssvar til Regjeringens høring: www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing-om-endringer-i-andsverkloven-digitalmarkedsdirektivet-m.v/id3013710/Download/?vedleggId=a8a4da31-e423-4806-adda-b0333f2b87ce
DSM artikkel 16:
Rett til rimelig kompensasjon
I Norge reguleres forholdet mellom forfattere og forlag i normalkontrakter der forfatter overdrar retten til å utgi boken sin til forlag. Forlaget tar økonomisk risiko ved selve utgivelsen, og inntektene fra salget av bøkene deles mellom forfatter og forlag.
Åndsverkloven har en håndfull bestemmelser som gir rett til å bruke verk uten samtykke fra rettighetshavere, mot at opphavere kompenseres. Selv om opphaveren har overdratt utgiverretten til forlaget, og forlaget har tatt store investeringer i å utgi verket, får ikke forlaget kompensasjon for sitt tap når utgivelsene tas i bruk med hjemmel i slike tvangslisensbestemmelser. Opphaveren kompenseres, men jevnt over lavere enn om boken hadde funnet sin normale vei inn i det litterære økosystemet gjennom salg eller utlån.
EU-direktivet gir land adgang til å velge om det skal innføres kompensasjon eller ikke. Men når Norge har innført en kompensasjonsordning må den ta utgangspunkt i tapet fribruken medfører. Ordningen kan ikke vilkårlig kompensere noen rettighetsgrupper og ikke andre. Kompensasjonsordningene må gjelde alle rettighetshavergrupper som lider tap. Ordningene er altså ikke – slik Regjeringen hevder - «i første rekke et budsjettspørsmål». Det er vilkårlig å la budsjettrammen være styrende for størrelsen på kompensasjon. Staten er pliktig å foreta en forsvarlig vurdering av hvilket tap som påføres på grunn av fribruken. Ifølge Regjeringen er det heller «ikke noe nytt som tilsier at disse vurderingene skal falle annerledes ut i dag». Også dette er feil. Det er ikke relevant at det ikke tidligere er betalt kompensasjon til utgivere, når dette er basert på en feil forståelse av EU-retten. Og det har uansett kommet til noe nytt i form av digitaliseringen. Den teknologiske utviklingen har ført til økt bruk etter unntaksbestemmelsene.
En slik bestemmelse finnes i åndsverkloven § 56. Med hjemmel i denne bestemmelsen, tilgjengeliggjøres bøker i lydbokstrømmetjenesten TIBI, som brukes gratis av mennesker med dysleksi, ADHD, nedsatt syn eller som av andre grunner har vansker med å lese trykt tekst på vanlig måte. Bestemmelsen innebærer at hverken forfatter eller forlag kan nekte myndighetene å spille inn lydbøker og gjøre dem tilgjengelige i TIBI-tjenesten, som fra brukerens side er til forveksling lik andre strømmetjenester for lydbøker. Bortsett fra at den er gratis. Forlagene får ingen kompensasjon for denne svært omfattende bruken, men lider store økonomiske tap som følge av at brukerne ikke heller benytter seg av en betalingstjeneste eller av folkebibliotekenes lydboktjenester. På toppen av dette er ikke strømmetjenesten TIBI underlagt den samme begrensningen som kommersielle lydbokforlag etter Bokloven. Bokloven stenger for strømming av lydbøker i fastprisperioden. Dette er en ekstra ulempe for utnyttelsen av verket i det kommersielle markedet, at verket kan utgis for gratisstrømming før den kommersielle lydboken kan legges ut for strømming.
Åndsverkloven §§ 26, 44 og 45 er eksempler på andre tvangslisenser som påfører forlagene tap, men hvor forlagene ikke blir kompensert.
Etter opphavsrettsdirektivet art. 5 (5) kan unntak i form av fribruksregler eller tvangslisenser fastsettes bare i særlige tilfeller som ikke er i strid med en normal utnyttelse av et verk og som ikke fører til urimelig skade for rettighetshaverens interesser. Bruken av lydbøker i Tibi er omfattende, og tilsvarer så mye som 25 prosent av all lydbokstrømming i kommersielle tjenester. Dersom lydbøkene hadde vært distribuert som normale lydbokutlån i folkebibliotek, ville forlagsinntektene beløpet seg til mellom 50 og 100 millioner kroner årlig. Lydbøker i strømming er forlagenes viktigste vekstmarked. Staten har etablert en konkurrerende gratis strømmetjeneste med 90.000 brukere, og nesten to millioner utlån per år. Det er klart over grensen for hvilke inngrep som kan tillates etter opphavsrettsdirektivet uten kompensasjon. Bruken er både klart i strid med forlagenes normale utnyttelse, og til urimelig skade. Norge har om ikke det største, ett av de største lydbokmarkedene i Europa, og skaden er derfor presumptivt størst her, men selv i land som Danmark med mindre marked kompenseres forlagene for bruken av lydbøker gjennom tilsvarende tvangslisens i den danske Ophavsretsloven.[2] Forarbeidene angir at der forfatter har overdratt utgiverretten til forlaget skal forlagene kompenseres.[3]
I Norge har Stortinget med overveldende flertall i Innst. 121. (2024-2025) allerede påpekt at DSM art. 16 bør gjennomføres i norsk rett.
Det haster å få rettet opp myndighetenes praksis knyttet til tvangslisenser. DSM art. 16 må gjennomføres ved at det tas inn en ny bestemmelse i åndsverkloven:
«I tillfellet opphaver har overdratt en rettighet eller en lisensrettighet til en utgiver, er denne overdragelsen et tilstrekkelig rettsgrunnlag for at utgiver kan kreve kompensasjon etter §§ 26, 43, 44, 45, 50, 56 og 56a når det tilbys vederlag for bruk av verket.»
En kompensasjonsordning må ta utgangspunkt i det faktiske tapet fribruk og tvangsbruk medfører, rettmessig vederlag til forlag skal ikke gå på bekostning av originære opphaveres vederlag.
[2] § 17d, jf. §§ 17-17e
[3] Jf. Folketingstidende 2017-18, tillæg A, LSF 230, specialbemærkningerne til § 17 d
Norske Dansekunstnere, forbundet for dansere, koreografer og pedagoger · 28. september 2026Høringsinnspill til Prop. 41 LS (2025–2026) fra Norske Dansekunstnere
Norske Dansekunstnere (NoDa) takker Stortingets familie- og kulturkomité for muligheten til å gi høringsinnspill til Prop. 41 LS (2025–2026). Vårt høringssvarfokuserer på utøvende og skapende kunstneres rettighetsvern og økonomiske vilkår i møte med ny teknologi, kunstig intelligens (KI) og gjennomføringen av EUs digitalmarkedsdirektiv (DSM) i norsk rett. Vårt innspill er informert av vår advokat Hans Marius Graasvolds og forbundets styre støtter hans vurdering av saken.
Generelle merknader til Prop. 41 LS og DSM-gjennomføringen
Digitalmarkedsdirektivet (DSM) og proposisjonen ble utformet for å styrke opphavere og utøvende kunstnere i det digitale markedet. Proposisjonens forslag til innføring inneholder mye bra for kunstnerne.
Viktig justering av åvl §114 andre ledd
Vi støtter de foreslåtte endringene i åvl § 114 andre ledd. Dette er en viktig presisering for vårt felt som gjør at Fond for utøvende kunstnere kan videreføres. Endringene viderefører departementets høringsutkast fra 2023. Forslaget avklarer hvordan § 114 skal forstås etter at RAAP-dommen (C-265/19), som gjaldt tolkningen av art. 8.2 i utleie- og utlånsdirektivet (2006/115 EF), aktualiserte et nytt blikk på åndsverklovens anvendelsesområde for overføring av musikk innspilt i USA.
Rett til passende og forholdsmessig vederlag og kontraktsrettslig vern
NoDa er tilfreds med at § 69 første ledd endres slik at prinsippet om «passende og forholdsmessig (rimelig) vederlag» lovfestes i tråd med direktivets artikkel 18. For at dette prinsippet skal ha reell virkning i danse- og scenekunstfeltet må Stortinget understreke følgende:
Begrensning av engangsutbetalinger og totaloverdragelser: Fullstendig frikjøp og totaloverdragelse mot et engangsbeløp må ikke bli normen. Engangsutbetalinger må forbli unntaket og være underlagt streng vurdering av om vederlaget er forholdsmessig i hele utnyttelsesperioden.
Reell opplysningsplikt og vederlagsjustering (§ 69 a og 69 3. ledd): Opplysningsplikten må gjelde effektivt overfor alle erververe, slik at skapende og utøvende dansekunstnere får nødvendig innsyn i inntektsstrømmene for å kunne fremme krav om vederlagsjustering dersom vederlaget viser seg å være uforholdsmessig lavt.
Styrking av alternativ tvisteløsning: Opprettelsen av Opphavsrettsnemnda for behandling av tvister om vederlag, opplysningsplikt og avtalejustering er et viktig tiltak for å gi kunstnere lavterskel adgang til rettshåndhevelse.
Artikkel 3 og 4 - en potensielt katastrofal økonomisk betydning for rettighetshaverne
På tross av de to gode endringene nevnt over må NoDa likevel slå fast at regjeringens forslag til innføring slik det foreligger i Prop. 41 LS, i sin nåværende form, vil skade rettighetshaverne. Problematikken er knyttet til innføring av artikkel 3. og 4. Forslaget åpner for en ubalansert verdiforskyvning fra skapende og utøvende kunstnere til globale teknologiselskaper og kommersielle KI-aktører.
For en tydeligere juridisk redegjørelse for problematikken henviser vi til vårt felles høringssvar i Kunstnernettverket.
Vår anbefaling
Vår anbefaling er at direktivet innføres med unntak av artikkel 3 og 4. Og videre at disse artiklenes innføring bearbeides av departementet på oppdrag fra Stortinget. Bearbeidelsen må ha mål om at norsk rett ikke snevrer inn kunstnernes vern mer enn det direktivet krever, men i stedet utnytter det nasjonale handlingsrommet for å beskytte skapende og utøvende kunstnere.
Direktivets artikler 3 og 4 ble skrevet før kommersiell generativ KI var en realitet, og ble utformet for avgrensede analytiske formål.
Når proposisjonen lar disse to artiklene legge til rette for trening av generative KI-modeller, basert på bruk av beskyttede verk uten samtykke og vederlag, legges det opp til en lovfestet overføring av verdi fra rettighetshavere til kommersielle aktører. En ren «opt-out» eller reservasjonsrett, som direktivet viser til, gir i praksis ikke kunstnerne en reell mulighet til å beskytte sine verk og sine sceniske prestasjoner mot masseutnyttelse. Det er rett og slett ikke teknisk mulig i møte med KI.
Bruk av det nasjonale handlingsrommet og «Den nordiske modellen»
Norge er et av verdens mest digitaliserte land og har lange tradisjoner for velfungerende kollektiv rettighetsforvaltning og avtalelisens. Vi behøver ikke å vente på EU eller ukritisk kopiere andre lands uklare gjennomføringer.
En konkret løsning finnes allerede i «den nordiske modellen»: Avtalen mellom Nasjonalbiblioteket (NB) og Kopinor viser at samfunnets og forskningens behov for KI-trening utmerket godt kan forenes med kunstnernes rettigheter gjennom kollektive avtaler med avtalelisens og vederlag. Ved å satse på kollektive forhandlinger og avtalelisenser sikres det at kunstnerne får betalt for bruken av sine verk, samtidig som teknologisk innovasjon skjer i ordnede former.
Oppsummering og anbefalinger til familie- og kulturkomiteen
Norske Dansekunstnere oppfordrer Stortingets familie- og kulturkomité om å vedta innføring av direktivet i tråd med opposisjonens forslag, med unntak av artikkel 3 og 4. Dette vil blant annet innføre direktivets forslag til endring i åvl § 114 andre ledd og ivareta en viktig del av norsk kunstpolitisk økonomi. Videre vil det sikre en hensiktmessig anvendelse av åndsverkloven § 69 og § 69 a.
Vi anbefaler at Stortinget sender artikkel 3 og 4 tilbake til departementet for bearbeidelse. En bearbeidelse bør ha som mål
At TDM-unntakene ikke gir frihjemmel for kommersiell trening og utvikling av generative KI-modeller på opphavsrettslig beskyttet materiale uten samtykke og vederlag.
Legge til rette for kollektive avtaler og avtalelisens («den nordiske modellen») for å løse rettighetsklarering og vederlag ved KI-trening, på linje med avtalen mellom Nasjonalbiblioteket og Kopinor.
Ivaretakelse av direktivets fortale og tretrinnstesten: Lovteksten må utformes nært opp til direktivets egentlige formål og tolkes i lys av tretrinnstesten, slik at utnyttelsen ikke skader den alminnelige utnyttelsen av verket eller urimelig tilsidesetter kunstnernes legitime interesser.
Vi viser til vårt felles innspill i Kunstnernettverket og vi støtter Norwacos innspill knyttet til henholdsvis klasseromsunntaket og NRKs status som kulturarvinstitusjon i henhold til direktivet, som vi støtter.
Med vennlig hilsen,
Norske Dansekunstnere
Live Rosenvinge Guro Rimeslåtten
Forbundsleder Nestleder
GramArt · 28. september 2026Skriftlig innspill fra GramArt til Prop. 41 LS (2025–2026): åvl. § 21
GramArt ber med dette om at familie- og kulturkomiteen inntar en merknad til de foreslåtte endringene i åvl. § 21 femte ledd. Siden innføringen av vederlagsretten i den gamle åndsverklovens § 45b (i 1989), erstattet av § 21 i 2018-loven, har ordningen bygget på at en utøvende kunstners rett til Gramo-vederlag ikke overdras til produsenten. Vederlaget har alltid gått fra Gramo direkte til artisten eller musikeren. Spørsmålet har aldri vært omstridt, og så vidt vi vet har det aldri vært satt på spissen. Departementets uttalelser i Prop. 41 LS kan rokke ved dette.
Hva er problemet?
Departementet foreslår å lovfeste at rettighetshavere kan gi avkall på vederlaget etter § 21. I punkt 20.1.5 (s. 239) drøfter departementet om et avkall også innebærer at rettighetshaver kan inngå direkteavtaler om bruk av musikk mot vederlag, «herunder selge alle rettigheter». Departementet konkluderer med at det «fortsatt bør være adgang til å benytte andre klareringsformer enn den som er beskrevet i § 21». Spesialmerknaden til § 21 femte ledd (s. 258) gjentar koblingen mellom avkall og direkteklarering.
Leser man dette bokstavelig, kan det gi grunnlag for forsøk på å innta bestemmelser om erverv av § 21-vederlaget i platekontrakter. Vederlaget til artister og musikere har alltid gått fra Gramo direkte til dem, uavhengig av avtalene med plateselskapet. Prinsippet har aldri vært omtvistet, og vi kjenner ikke til et eneste tilfelle av at det har vært fraveket, verken i Norge eller i andre land. Proposisjonen drøfter ikke spørsmålet, og det er derfor vanskelig å forstå hvorfor departementet velger å fremme et slikt forslag. Uttalelsen kan få stor betydning for hvordan loven blir tolket. I 2025 ble det utbetalt totalt ca. kr. 70,3 millioner fra Gramo til musikere og artister.
Avkall er ikke direkteklarering
Avkall innebærer at man ikke krever vederlag. Direkteklarering betyr at man krever vederlag, men et annet sted enn gjennom Gramo. De to henger ikke logisk sammen.
I spesialmerknaden (på s. 258) skriver departementet at et avkall gir rettighetshaverne adgang til å benytte annen klareringsform enn den som er beskrevet i § 21, «herunder ved at såkalt frikjøpt musikk direkteklareres. Dette har vært praksis siden 2018 [...]». Dette er ikke en korrekt gjengivelse av virkeligheten. Tilbydere av frikjøpt musikk har direkteklarert bruk siden 2018, men ikke på grunnlag av avkall. Gramo har knapt mottatt skriftlige avkall i denne perioden. I Danmark, som departementet viste til i 2018, krever Gramex (Gramos danske søsterorganisasjon) skriftlig avkall fra alle medvirkende musikere og produsenten. At plateselskaper erverver § 21-vederlaget til artister og musikere, har aldri vært praksis, verken før eller etter 2018.
Lovfestingen av avkall endrer heller ikke § 21 andre ledd tredje punktum. Etter denne bestemmelsen skal vederlagskravet gjøres gjeldende gjennom en organisasjon som er godkjent av departementet. Den som krever inn vederlag for bruk etter § 21, må derfor ha slik godkjenning. Når departementet behandler en søknad om godkjenning, kan det vurdere om virksomheten svekker den kollektive ordningen til skade for rettighetshaverne.
Departementets eget syn fra 2023
I høringsnotatet fra 2023 (s. 306-307) skrev departementet at det avgjørende argumentet for direkteklarering i 2018 var at Gramo ikke kunne fordele vederlag etter faktisk bruk. Gramo har nå løst dette. Departementet skrev også at «å åpne for konkurranse på området var ikke en målsetning». Proposisjonen snur likevel, og bygger på markedshensyn i stedet for nye rettslige argumenter. Det er vanskelig å se gode argumenter for denne helomvendingen.
Forslag til komitémerknad
GramArt ber om at komiteen inntar en merknad til bestemmelsene. Departementet har i sitt forsøk på å løse utfordringene med såkalt frikjøpt musikk satt hele ordningen i spill. Det bør være i komiteens interesse å unngå dette. Vårt forslag til slik merknad er som følger:
«Komiteen viser til lang og fast praksis med at retten til vederlag etter åndsverkloven § 21 for utøvende kunstnere har tilfalt kunstnerne selv og ikke har vært overdratt til andre. Presiseringen i § 21 femte ledd om adgang til å gi avkall endrer ikke dette. Avkall innebærer at det ikke kreves vederlag for bruken. Avkall kan ikke være grunnlag for at andre overtar vederlagsretten. Uttalelsen i proposisjonen om at rettighetshaver kan "selge alle rettigheter" gjelder ikke denne retten. Komiteen understreker at vederlagskrav etter § 21 fortsatt må gjøres gjeldende overfor de vederlagspliktige gjennom godkjent oppkrevings- og fordelingsorganisasjon, jf. § 21 andre ledd tredje punktum.»
Vi er kjent med at Creo kommer til å be om en identisk komitémerknad, slik at forslaget kommer fra et samlet musikkutøverfelt.
Ellers viser vi til vårt skriftlige innspill til komiteen fra juni d.å. Vi stiller oss også bak innspillene fra Kunstnernettverket og Musikkindustriens Næringsråd, samt Creos innspill vedrørende implementeringen av DSM-direktivets artikkel 3 og 4.
Med vennlig hilsen
Marius Øvrebø-Engemoen
daglig leder
GramArt
Norsk rikskringkasting AS · 28. september 2026NRKs høringsinnspill til de foreslåtte endringer i åndsverkloven (Prop. 41 LS (2025–2026))
1. Innledning
Vi viser til familie- og kulturkomiteens invitasjon til skriftlig innspill om endringer i åndsverkloven med frist 28. september 2026, og takker for muligheten til å komme med ytterligere synspunkter til lovforslaget.
NRK deltok i komiteens muntlige høring 8. juni 2026 og innga i den forbindelse et skriftlig notat.
På vegne av NRK ønsker vi å gi en mer utfyllende høringsuttalelse om de lovforslagene som i særdeleshet berører kringkastingssektoren og vår virksomhet, se punkt 3 følgende.
Som allmennkringkaster er NRK en betydelig rettighetshaver i kraft av verk vi selv produserer, og samtidig en stor bruker av andres verk ved alt det innhold vi publiserer og gjør tilgjengelig for våre seere, lyttere og lesere. NRK har derfor forståelse for de hensyn og argumenter som gjør seg gjeldende fra både rettighetshaver- og brukerperspektivet. Som redaktørstyrt medievirksomhet er vi i tillegg særskilt opptatt av at reguleringen av rettighetsbeskyttelse må avveies mot ytringsfriheten og hensynet til en åpen og fri samfunnsdialog.
2. Særlig om den opphavsrettslige balansen
Etter åndsverkloven § 1 skal loven ivareta en rimelig balanse mellom rettighetshavernes interesser på den ene siden og brukernes og allmennhetens interesser på den andre. At denne balansen opprettholdes, er helt sentralt når man skal innføre ny lovgivning på dette feltet. Det er avgjørende for at loven skal virke etter sin hensikt, av hensyn til det opphavsrettslige økosystemet og for at opphavsretten som konstruksjon skal bli respektert. Siden loven i hovedsak regulerer forholdet mellom private parter, kan endringer i balansen få store konsekvenser for både rettighetshavere og brukere.
NRK har deltatt aktivt i høringsprosessene som departementet har invitert til i forbindelse med direktivgjennomføringen, først den innledende innspillsrunden i 2021 og deretter alminnelig høring i 2024. Generelt opplever vi at departementet i proposisjonen har foretatt en grundig utredning av forslagene. Videre mener vi at det i proposisjonen, i større grad enn i høringsnotatet, erkjennes at det er behov for å gjøre sektortilpasninger, slik at negative konsekvenser av lovendringene kan dempes i tråd med direktivets handlingsrom.
Selv om NRK ikke har fått gjennomslag for alle våre synspunkter i høringsprosessen, mener vi proposisjonens forslag samlet sett ivaretar en rimelig og god balanse av de ulike interessene på en bærekraftig måte.
NRK vil advare mot endringer som forskyver balansen i lovforslaget. Eventuelle justeringer kan få store utilsiktede konsekvenser og krever i så fall grundig utredning.
3. Tilbakekallingsrett
Forslaget til § 74 gjennomfører digitalmarkedsdirektivet artikkel 22, som gir opphavere og utøvende kunstnere rett til på visse vilkår å få tilbakeført eksklusive rettigheter som ikke blir benyttet av erverver. En slik "hevingsrett" utgjør et betydelig inngrep i det grunnleggende kontraktsrettslige prinsippet om at avtaler skal holdes. En vidtrekkende tilbakekallingsrett vil ha svært uheldige konsekvenser for bestiller og erverver av rettighetene, noe som også vil påvirke investeringsviljen i opphavsrettsbeskyttet materiale. I kampen om publikums oppmerksomhet står norske kringkastere i sterk konkurranse med store utenlandske medieaktører. En tilstramming av rammevilkårene for norske innholdsprodusenter vil ha negativ effekt på investeringsviljen i nye produksjoner, og dermed inntektsmulighetene til rettighetshaverne. Dette vil ingen være tjent med.
En generell bestemmelse om tilbakekalling av rettigheter ved manglende bruk vil særlig ramme markedet for audiovisuelle produksjoner. I radio- og TV-produksjoner inngår åndsverk og prestasjoner fra et stort antall opphavere og utøvende kunstnere. Det kan være tale om verk som er helt sentrale for produksjonen, og verk som kun inngår som kortere eller mindre innslag i produksjonen. NRK inngår en stor mengde av avtaler med rettighetshavere for å muliggjøre en slik produksjon, på ulike tidspunkter, både før og etter produksjonsstart. I tillegg kan rettigheter til verk som inngår i produksjoner være et resultat av felles innsats som ikke lar seg skille ut i selvstendige verk. Dette er gjerne tilfelle i større produksjoner som foregår over tid, og hvor mange aktører og opphavere er involverte i utviklingen av for eksempel manus og regi.
NRKs erverv av rettigheter er videre i stor grad regulert av kollektive rammeavtaler. NRK betaler både for arbeidsinnsatsen til rettighetshaverne og for erverv av nødvendige rettigheter for å publisere den endelige produksjonen. For å sikre en nødvendig forutsigbarhet for NRK, forhåndsbetaler NRK for fremtidige publiseringsrettigheter. På den måten sikrer NRK at publikum får fleksibel tilgang til NRKs produksjoner.
En omfattende og generell rett til tilbakekalling av rettigheter, ville rokket ved grunnlaget for disse avtalene. Det vil skape stor uforutsigbarhet for NRK og andre produsenter, og dermed vanskeliggjøre NRKs mulighet til å svare på Stortingets ønske om at NRKs innhold skal være mest mulig tilgjengelig for allmennheten.
NRK mener det har stor betydning at departementet har lyttet til høringsinnspillene fra produsentsiden i den audiovisuelle sektoren. Ved å utnytte handlingsrommet i direktivbestemmelsen og gjøre nødvendige justeringer i lovforslaget, reduseres de negative konsekvensene av en slik tilbakekallingsrett. NRK støtter derfor proposisjonens forslag om å gjøre unntak for audiovisuelle produksjoner og for verk overdratt i arbeidsforhold (§ 74 fjerde ledd bokstav b og d). Videre støtter NRK at bestemmelsen kan fravikes i oppdragsforhold og kollektive avtaler (§ 74 femte ledd). Ved disse justeringene unngår man risikoen for at enkeltstående rettighetshavere kan trekke tilbake sine rettigheter som er overdratt til NRK eller andre produsenter, og ved dette hindre at produksjonen blir gjennomført og produsert.
I de tilfeller der rettighetene kan trekkes tilbake, støtter NRK at det kan avtales at forhåndsbetalt honorar for rettighetene skal tilbakebetales, slik det er foreslått i § 74 femte ledd. Dette er i tråd med bransjepraksis. Det ville vært urimelig om en opphaver som på bestilling fra en produsent får betalt for å utvikle et verk, kostnadsfritt kan ta dette tilbake i kraft av § 74 for så å utnytte dette videre hos en konkurrent.
NRK støtter også forslaget om at det må være enighet mellom opphaverne i fellesverk, dersom det skal være adgang til å tilbakekalle rettighetene til dette.
Etter NRKs syn er de foreslåtte tilpasningene ved gjennomføring av tilbakekallingsretten helt avgjørende for medie- og innholdsbransjen. Proposisjonens forslag bør derfor opprettholdes.
4. Vederlagsjustering
Bestemmelsen i § 69 tredje ledd gjennomfører digitalmarkedsdirektivet artikkel 20 og gir opphaver rett til nytt vederlag dersom det avtalte vederlaget er uforholdsmessig lavt sammenlignet med erververens inntekter.
Forslaget til bestemmelsen om ytterligere vederlag kan skape uforutsigbarhet for erververe og produsenter av norsk innhold når det inngås avtaler om kjøp av rettigheter. NRK forhåndsbetaler både for arbeidsinnsats og rettighetserverv når det inngås avtaler med rettighetshavere. Dersom disse ved en senere anledning fremmer et ytterligere vederlagskrav, kan dette potensielt føre til at man nedjusterer det opprinnelige vederlaget ved nye avtaleinngåelser. Dette for å ha en buffer for mulige etterfølgende krav fra rettighetshaverne. I proposisjonen er det imidlertid inntatt noen viktige presiseringer for å avbøte de mest negative konsekvensene av bestemmelsen.
En viktig presisering er at økonomisk risiko og investeringer kan inngå i vurderingen av om et avtalt vederlag er uforholdsmessig lavt. Det er produsentene som bærer den økonomiske risikoen i prosjektene, og det er derfor sentralt at investeringer og risiko hensyntas når man skal vurdere om det avtalte vederlaget til opphaver er uforholdsmessig lavt hensett til produsentens inntekter for bruken av verket.
NRK støtter også uttalelsen i proposisjonen om at artikkel 20 ikke åpner for et etteroppgjør for bruk som har funnet sted, og at en eventuell revisjon må gjelde for den gjenstående delen av kontrakten.
Videre støtter NRK at eventuelle krav om ytterligere vederlag kun kan rettes mot opphaverens direkte avtalepart, og ikke senere ledd i verdikjeden. Noe annet ville skape stor uforutsigbarhet ved distribusjonsavtaler av rettighetsbelagt materiale.
Etter NRKs syn er det viktig at presiseringene knyttet til bestemmelsen om vederlagsjustering opprettholdes.
5. Opplysningsplikt
Ny § 69 a gjennomfører digitalmarkedsdirektivet artikkel 19 og gir opphaver rett til informasjon om bruk av rettigheter som har betydning for deres rettighetsvederlag. Formålet med bestemmelsen er å ivareta rettighetshavernes behov for opplysninger for å kunne vurdere den økonomiske verdien av sine rettigheter.
Opplysningsplikten vil potensielt innebære en stor administrativ byrde for NRK og andre produsenter av medieinnhold, og det er viktig at lovbestemmelsen ikke fører til en unødvendig rapporteringsforpliktelse.
NRK er Norges største produsent og erverver av rettighetsbelagt materiale. NRK tilbyr lineært innhold 24 timer i døgnet, 365 dager i året på en rekke kanaler, i tillegg til ikke-lineære tjenester på blant annet NRKTV og NRK Radio. NRK inngår derfor tusenvis av avtaler med rettighetshavere i løpet av året for å tilby innhold på alle disse flatene. En generell opplysningsplikt om all bruk av slikt innhold til alle rettshavere og medvirkende, ville være en tilnærmet umulig oppgave. Direktivbestemmelsen gir imidlertid nasjonalt handlingsrom til å gjøre sektortilpasninger, noe departementet har benyttet for å begrense den administrative byrden spesielt for audiovisuell sektor. Etter NRKs syn er det avgjørende at disse forslagene opprettholdes.
For det første støtter NRK proposisjonens presisering om at opplysningsplikten i § 69 a kun gjelder dersom erververen har hatt inntekter fra bruken av verket. Dette innebærer at allmennkringkastingstilbudet til NRK normalt ikke utløser opplysningsplikt, da dette ikke genererer inntekter til NRK.
For det andre er det viktig at særregelen for audiovisuelle produksjoner opprettholdes, slik at den automatiske rapporteringsplikten kun begrenses til produksjonens hovedbidragsytere, jf. 69 a femte ledd, i tillegg til presiseringen om at rapporteringen kan gjøres for produksjonen som helhet. Samlet innebærer dette at NRK ikke må rapportere eventuelle inntekter brutt ned til den enkelte rettighetshaver i den enkelte produksjonen, og at man heller ikke må rapportere uoppfordret til alle små bidragsytere i produksjoner.
For det tredje er det avgjørende at det opprettholdes en terskel for å kreve opplysninger knyttet til såkalte «ikke betydelige bidrag», jf. 69 a tredje ledd. NRK produserer innhold med svært mange slike medvirkende og vi støtter derfor departementets forslag om at rettighetshaver må ha objektive holdepunkter som viser at vedkommende trenger opplysningene når hen ber om innsyn. Uten en slik terskel, vil den administrative byrden for å fremskaffe opplysninger og distribuere disse til alle rettighetshavere som medvirker til NRKs produksjoner, bli uforholdsmessig stor.
Etter NRKs syn er de foreslåtte sektortilpasningene ved gjennomføring av opplysningsplikten helt avgjørende for medie- og innholdsbransjen. Proposisjonens forslag bør derfor opprettholdes.
6. Alternativ tvisteløsning
I proposisjonen punkt 18 foreslås Opphavsrettsnemnda som alternativ tvisteløsningsordning knyttet til en rekke tvister. Der dette følger av direktivforpliktelser, er det krav om at begge parter må være enige dersom ordningene skal benyttes. Blant annet gjelder det tvister om opplysningsplikt, vederlagsjustering og rettigheter i audiovisuelle bestillingstjenester (digitalmarkedsdirektivet artikkel 13 og 21). Her utelukker altså direktivet at det innføres en obligatorisk eller tvungen ordning.
I tillegg til å innføre tvisteløsningsordninger som følger av direktivet, foreslås også alternativ tvisteløsning for blant annet tvister om rimelig vederlag. Også her er det lagt opp til at ordningen skal være frivillig å benytte. NRK støtter denne vurderingen. Etter vårt syn er det fornuftig at samtlige tvister behandles etter samme regler.
NRK mener det er flere vektige argumenter mot å innføre en obligatorisk alternativ tvisteløsningsordning for tvister om rimelig vederlag. Generelt anser NRK at tvister om rimelig vederlag er lite egnet for behandling i nemnd. Hva som i en konkret overdragelse er å anse som rimelig vederlag vil ofte være vanskelig å vurdere, også i saker hvor tvistesummen er lav. Sannsynligvis vil det også være noe av bakgrunnen for at partene ikke har greid å komme til enighet på egen hånd. Etter NRKs syn er domstolene best egnet til å behandle slike komplekse saker. Vi minner i den forbindelse om at Oslo tingrett som tvungent verneting har spesialkompetanse til å behandle saker etter åndsverkloven.
Ønsket om et enkelt, rimelig, raskt og høyt kompetent alternativ til ordinær domstolsbehandling trekkes ofte frem som begrunnelse for hvorfor det er behov for alternativ tvisteløsning for tvister om rimelig vederlag. Tilsynelatende kan det virke fornuftig, men man glemmer her at alle disse ønskene vanskelig lar seg forene. Spesielt gjelder dette hvis nemnda også skal komme frem til riktige resultater.
Det er betydelig risiko for at én av partene ikke vil akseptere avgjørelsen ved en slik forenklet tvistebehandling, og at vedkommende vil ta saken videre i de ordinære domstolene. I slike tilfeller vil en obligatorisk ordning kun innebære et fordyrende mellomledd for begge parter. Alternativ tvisteløsning vil da ikke virke etter sin uttalte hensikt.
Dersom begge parter ønsker at nemda skal behandle tvisten, er det etter vårt syn imidlertid større sjanse for at begge parter slår seg til ro med resultatet som nemnda kommer til. NRK støtter derfor at alternativ tvisteløsning må være frivillig, slik det legges opp i proposisjonen.
NRK mener nemndsbehandling av tvister om rimelig vederlag må baseres på at begge parter er enige om å benytte denne muligheten. Proposisjonens forslag bør derfor opprettholdes.
7. Vederlagsretten i § 21 og «frikjøpt» musikk
I proposisjonen punkt 20.1 foreslås det en justering i § 21 som kodifiserer gjeldende praksis (siden 2018) om at rettighetshavere kan gi avkall på vederlag etter paragrafen. Dette innebærer at det kan benyttes alternative klareringsformer (såkalt frikjøpt eller direkteklarert musikk).
NRK støtter forslaget, og mener det er viktig av to grunner.
For det første er NRK en storbruker av produksjonsmusikk som er direkteklarert med tilbyderen. Per i dag har vi avtaler med syv musikkproduksjonsselskaper som gir tilgang til store musikkataloger. NRK har i likhet med andre produsenter et stort behov for musikken disse selskapene tilbyr, og det er derfor viktig å bevare muligheten til å inngå slike avtaler.
Spesielt er det viktig fordi musikken er spesiallaget for medieproduksjoner og dermed svært godt egnet til vår bruk, men også fordi brukergrensesnittet gjør det enkelt for våre ansatte å finne riktig musikk til riktig produksjon. Musikken brukes i alle programsjangre, og programmene den inngår i, tilbys på alle plattformer. For eksempel benyttes produksjonsmusikk som underlag, bakgrunner og overganger – ofte som en del av det underliggende lydbildet.
Avtalene sikrer NRK nødvendige rettigheter for tilgjengeliggjøring på egne plattformer og tillater også nordisk utveksling. Kort sagt – avtalene gir godt repertoar, lett tilgang og riktige rettigheter. I mange tilfeller er den kommersielt utgitte musikken ikke et fullgodt alternativ til produksjonsmusikken.
For det andre er NRK bekymret for markedet for og tilbudet av produksjonsmusikk dersom adgangen til direkteklarering innskrenkes. Vi er helt enige i uttalelsene i proposisjonen om at direkteklarert musikk har utviklet seg til et eget musikksegment som egentlig ikke konkurrerer med kommersielt utgitt musikk – som oftest er utgitt for helt andre formål og bruk – og at aktørene i markedet har innrettet seg etter gjeldende praktisering av § 21. Etter NRKs syn vil det kunne få uheldige konsekvenser dersom forslaget ikke opprettholdes. Dette gjelder i høyeste grad også for de utøverne som livnærer seg på slik musikk, og som i dag mottar stabil inntekt i form av forhåndsbetalt vederlag fra musikkproduksjonsselskaper.
For NRKs virksomhet er det viktig at forslaget til justeringer og presiseringer knyttet til vederlagsretten i § 21 opprettholdes.
8. Tekst- og datautvinning
Forslaget til ny § 50 f regulerer forsknings- og kulturarvinstitusjoners adgang til å benytte tekst- og datautvinning på materiale i egne samlinger. I proposisjonen legges det til grunn at «kulturarvinstitusjoner» også omfatter film- og lydarkiv tilknyttet offentlig kringkastingsforetak, se proposisjonen side 38 og 264.
I innspillene til komiteen i juni var enkelte aktører negative til å definere offentlige kringkastingsforetak som NRK som «kulturarvinstitusjoner». Det ble hevdet at en slik forståelse ikke var i tråd med direktivet.
NRK vil til dette bemerke at direktivets fortale punkt 13 eksplisitt nevner offentlige kringkastingsforetak som eksempel på institusjoner som omfattes av betegnelsen «kulturarvinstitusjoner». Det bør derfor være helt klart at uttalelsene i proposisjonen er i samsvar med direktivet.
NRK mener det er helt i tråd med direktivet at offentlige kringkastingsforetak defineres om «kulturarvinstitusjoner».
9. Oppsummering
Opphavsretten er en viktig del av de samlede rammebetingelsene for norsk medie- og innholdsbransje. Oppsummert mener NRK forslaget i proposisjonen ivaretar en nødvendig balanse mellom de ulike interessene loven er ment å beskytte, og som interessegruppene kan leve med. Fra NRKs perspektiv er det viktig at det ikke gjøres endringer i forslaget slik at det blir vanskeligere å produsere innhold til det norske publikumet.
Vi står til disposisjon dersom komiteen har spørsmål eller behov for ytterligere informasjon.
Vennlig hilsen
Olav A. Nyhus
Direktør NRK Juridisk og stab
Norsk Komponistforening · 28. september 2026Høringssvar Norsk Komponistforening
Høringssvar Norsk Komponistforening – Prop. 41 LS (2025–2026)
Norsk Komponistforening viser til Prop. 41 LS (2025–2026) om endringer i åndsverkloven som følge av gjennomføring av direktiv (EU) 2019/790 om opphavsrett i det digitale indre marked. NKF representerer profesjonelle skapende kunstnere som lever av å skape og eie åndsverk. Vår vurdering tar utgangspunkt i opphaveres grunnleggende rett til vern om sin immaterielle eiendom og til rimelig og forholdsmessig vederlag for bruk av denne.
Innledningsvis vil vi minne om vårt høringssvar fra 2024. I dette uttrykte vi sterk bekymring for innføringen av direktivets artikkel 3 og 4 om tekst‑ og datautvinning, særlig i lys av fremveksten av generativ kunstig intelligens. Disse bekymringene er sterkere i dag. Utviklingen i KI‑markedet, samt nye politiske signaler fra EU‑parlamentet har synliggjort hvor utilstrekkelig og rettighetssvekkende disse bestemmelsene fungerer i praksis.[1]
§ 50 d, 50 e og 50 f undergraver retten til eget åndsverk
Proposisjonens §§ 50 d, 50 e og 50 f representerer lovgrunnlaget for DSM-direktivets artikkel 3 og 4.
Formuleringen og definisjonen i § 50 d er teknologisk vid og innholdsmessig uavgrenset. Den skiller ikke mellom analyse som et hjelpemiddel til forskning og utvikling, og analyse som direkte inngår i trening av generative KI‑modeller som konkurrerer i de samme markedene som verkene de er trent på. Dermed synes definisjonen også å omfatte trening av KI‑systemer som produserer tekst, bilder, musikk og annet kulturelt innhold i direkte konkurranse med menneskeskapte verk.
Formuleringen og definisjonen i § 50 e innebærer et grunnleggende systemskifte i norsk opphavsrett. Eneretten erstattes av en opt‑out‑modell der byrden flyttes fra bruker til opphaver. For kunstnere, forfattere, komponister, journalister og andre skapende og kunnskapsbaserte yrker gir dette ikke et reelt vern. I praksis er det umulig å håndheve en reservasjonsrett i et digitalt økosystem der verk kontinuerlig lastes opp, deles videre, kopieres og gjenbrukes av tredjeparter uten opphaverens kontroll. Selv dersom en opphaver reserverer seg, finnes det ingen effektiv måte å sikre at reservasjonen følger verket «nedstrøms» på, eller å kontrollere om KI‑selskapene faktisk respekterer den. Uten krav til datasett‑transparens er retten i realiteten bare etterprøvbar i teorien.
Lovforslaget tar ikke stilling til de helt avgjørende markedsvirkningene av KI‑bruk. Generative KI‑modeller som er trent på opphavsrettsbeskyttet materiale, er nettopp designet for å erstatte behovet for det originale verket i markedet. De tilbyr billig, skalerbart og rettighetsfritt innhold som konkurrerer direkte med menneskeskapte verk. Dette bringer § 50 e i konflikt med grunnleggende internasjonale opphavsrettslige forpliktelser, herunder tretrinnstesten i Bernkonvensjonen, TRIPS‑avtalen og Infosoc‑direktivet. Disse krever at unntak bare kan anvendes i «særlige tilfeller» som ikke griper inn i den normale utnyttelsen av verket og som ikke urimelig skader rettighetshavernes legitime interesser. Det er vanskelig å karakterisere en global, kommersiell KI‑industri som et «særlig tilfelle».
I proposisjonen etablerer § 50 f et obligatorisk unntak for tekst‑ og datautvinning til forskningsformål, uten krav til samtykke eller vederlag. Det finnes her ingen reservasjonsrett for opphavere, til tross for at departementet selv erkjenner at skillet mellom forskning og kommersiell utvikling er uklart. Resultatet er at verk kan inngå i omfattende treningsprosesser som senere danner grunnlag for kommersielle KI‑tjenester, uten at opphavere har noen reell kontroll.
Den foreslåtte reguleringen behandler fundamentalt ulike KI‑anvendelser likt. Lovteksten skiller ikke mellom KI brukt til medisinsk forskning eller trafikksikkerhet, og KI som masseproduserer kulturelt innhold i direkte konkurranse med kunstnere. Konsekvensene for livsgrunnlaget til skapende kunstnere blir ikke rettslig vurdert, til tross for at nettopp slike markedseffekter er sentrale i både tretrinnstesten og opphavsrettens formål.[2]
Endringene i åndsverksloven er ikke en teknisk gjennomføring av EU‑rett. De utgjør politiske valg for hvordan norske lover skal regulere eiendomsretten til kunstneriske verk i møte med kunstig intelligens. Når generativ KI er kunstig billig fordi den er bygget på eksisterende verk uten betaling, flyttes kostnaden fra teknologiselskapene til samfunnet og til menneskene som skaper kunsten og kunnskapen KI‑systemene lever av. Over tid undergraver dette insentivene til å skape, dele og utvikle kunstnerisk og språklig kompetanse i Norge.
Nye signaler fra EU
Etter Norsk Komponistforenings vurdering innebærer Prop. 41 LS samlet sett en betydelig rettslig og politisk forskyvning av risiko fra teknologiselskaper til kunstnere, og samtidig en verdioverføring fra kunstnere til teknologiselskaper. Dette skjer samtidig som EU selv har anerkjent svakheter og uklarheter i dagens regelverk. EU-kommisjonen har i oppdrag å evaluere DSM‑direktivets virkninger i 2026. Prosessen er allerede påbegynt, og en konklusjon er forventet i oktober 2026. Med sin høringsfrist ultimo september risikerer regjeringen og Stortinget at Norge innfører et lovverk samtidig som EU reviderer det samme lovverket. Denne situasjonen er ikke ideell. Norsk Komponistforening mener det er rettspolitisk uheldig og prinsipielt problematisk å innføre de mest kontroversielle delene av direktivet i norsk rett nå, rett før de kan bli justert og endret i EU.
Vi viser i denne sammenhengen til EU-parlamentets egen juridiske komité, som har uttalt at det er omfattende uklarheter i og svakheter ved det gjeldende direktivet som regjeringen nå ønsker å innlemme i norsk lov. Komiteen uttaler blant annet:
«The application of existing EU legislation in the context of generative AI training remains ambiguous as regards the use of copyright-protected material as input, particularly concerning authorisation from, and compensation of, rights-holders, and the application of the text and data mining exception under Directive (EU) 2019/790 (the EU Copyright Directive»
Og videre:
«The Legal Affairs Committee's report recommends that the Commission urgently carry out a thorough assessment of the existing legal uncertainties and their competitive effects. It acknowledges widespread violations of copyright rules by providers of generative AI and the need to improve the bargaining power of rights-holders. When it comes to generative AI training, the report demands respect of rights-holders' refusal to have their content used for AI training.»[3]
NKF stiller spørsmål ved om klokskapen ved å forsere innføringen av et sju år gammelt regelverk, utformet før det store gjennombruddet for generativ KI, i en situasjon hvor et nytt oppdatert og justert lovverk som hensyntar teknologisk utvikling og rettspraksis i EU er underveis.
Slik man ser av eksemplene over er rettsutviklingen i EU ikke avsluttet
De viktigste avklaringene vil komme gjennom EU-domstolens praksis. Dette understrekes også av professor Ole-Andreas Rognstad som har fremhevet at forarbeidene må leses i lys av den løpende utviklingen i EU-retten, og at de sentrale avklaringene i siste instans vil komme gjennom EU-domstolen.
I juli vant tyske GEMA frem med sitt søksmål mot Suno. Avgjørelsen slår fast at Suno krenket opphavsretten ved bruk av ulisensierte verk i opptrening av sin generativ KI-modell. Avgjørelsen er påanket.
Vi mener Stortinget bør be regjeringen om en uttrykkelig vurdering av hvilket nasjonalt handlingsrom som fortsatt eksisterer ved gjennomføringen av artikkel 3 og 4 i den norske Åndsverksloven. Videre bør det vurderes å foreslå et eget utvalg for å utrede de opphavsrettslige utfordringene knyttet til kunstig intelligens. Og som fortløpende følger opp resultatene fra kommisjonens «Call for evidence»
Videre vil vi sette fram at norske forarbeider ikke bør fremstille rekkevidden av artikkel 3 og 4 som avklart, se Prop. 41 LS (2025-26) (s. 36, pkt. 4.7.1). I tråd med dette ber NKF om at en innarbeider en uttrykkelig forarbeidsmerknad i forslaget om at rekkevidden av artikkel 3 og 4 må tolkes i lys av fremtidig praksis fra EU-domstolen og den videre europeiske rettsutviklingen.
Et prinsipielt veivalg for norsk kulturpolitikk og samfunnsutvikling
Unntakene i DSM-direktivets artikkel 3 og 4 er formelt balansert med forbehold om tretrinnstesten i artikkel 7 (2), som henviser til Infosoc-direktivets (2001/29/EC) artikkel 5(5), der dette er nedfelt. Departementet mener en eventuell norsk lovfesting av den samme balansen må utredes nærmere. Det innebærer at implementeringen ikke blir direktivnær på dette punktet, men bare direktivnær på punktet som omhandler unntakene i artikkel 3 og 4. Dette medfører en ubalanse.
Da DSM-direktivet ble skrevet, var tekst- og datautvinning noe grunnleggende annet enn det er i dag. Tekst- og datautvinning er nå i utstrakt bruk uten at lovforståelsen i DSM tok høyde for dagens praksis. Slik vi ser det, kan KI-selskapenes omfattende utnyttelse gjennom tekst- og datautvinning umulig regnes som et «særlig tilfelle» innenfor lovverket. Vi mener en nærmere vurdering av lovfesting av tretrinnstesten (7.6.2) må ses i sammenheng med lovfesting av unntakene som den skal være balansert mot. Det betyr etter vår mening at §§ 50 d – 50 f ikke kan innføres nå uten en tilsvarende balanse i lovgivning som den EU selv lener seg til i Infosoc-direktivets (2001/29/EC) artikkel 5(5).
Dersom §§ 50 d og 50 e vedtas slik de nå er foreslått vil konkurransen fra KI systematisk fortrenger menneskeskapte verk. Dette vil få varige konsekvenser for norsk kunst‑ og kulturliv, for ytringsmangfoldet og for hvem som faktisk kan leve av kreativt arbeid i fremtiden. Stortingets behandling av Prop. 41 LS er derfor ikke bare en implementeringssak, men et prinsipielt veivalg for norsk opphavsrett, norsk kulturpolitikk og samfunnsutvikling.
Gjennom forslaget i § 50 f etableres et vidtgående, obligatorisk unntak fra opphavsretten for tekst‑ og datautvinning til forskningsformål, uten samtykke og uten vederlag. Proposisjonen erkjenner at skillet mellom forskning og kommersiell utvikling i realiteten er uklart, men velger likevel å overse de praktiske konsekvensene dette har for opphavere. Når opphavsrettslig beskyttede verk kan brukes i omfattende trenings‑ og analyseprosesser som senere inngår i kommersielle KI‑systemer, uten noen form for rettighetsavklaring, innebærer dette etter vår oppfatning en betydelig uthuling av selve eneretten.
Enda mer problematisk er §50 e, som i praksis gjør tekst‑ og datautvinning til et gratis og tillatt utgangspunkt for alle aktører, så lenge opphaveren ikke aktivt har reservert seg. Dette representerer et prinsipielt brudd med grunnleggende opphavsrettslig logikk. Eneretten erstattes av en reservasjonsrett, og byrden for rettighetsbeskyttelse flyttes over på den enkelte opphaver. For profesjonelle komponister og andre kunstnere, som i stor grad er avhengige av kollektive løsninger og som opererer i markeder dominert av globale teknologiselskaper utgjør ikke dette et reelt rettsvern. Eneretten blir utvannet til å bli en formell rett uten praktisk gjennomslagskraft.
Norge støtter konsistent og prinsipielt folkeretten, som menneskerettighetene er del av. Artikkel 27 punkt 2 i menneskerettighetene fastslår at “Enhver har rett til beskyttelse av de åndelige og materielle interesser som er et resultat av ethvert vitenskapelig, litterært eller kunstnerisk verk som han har skapt.» En innføring av §50 e og f vil kunne innebære et brudd på den langvarige prinsipielle støtten til folkeretten. Dette vil kaste skygger over Norges internasjonale posisjon som forsvarer av folkeretten, og gjøre posisjonen hul.
I tråd med betenkningene over mener NKF Stortinget bør be regjeringen om at det foretas en nasjonal vurdering av om unntakene i artikkel 3 og 4 oppfyller tretrinnstesten.
Et brudd med gjeldende politikk og kollektiv forvaltning
Kulturdirektoratets oversendelsesnotat til Kultur- og likestillingsdepartementet om verdiprinsipper for rimelig betaling slår fast at kunstnerisk arbeid har en samfunnsverdi som forutsetter økonomisk bærekraft, og at rimelig betaling forutsetter reell forhandlingsmakt, transparens og balanse mellom partene. Verdiprinsippene er en av tiltakspunktene i Meld. St. 22 (2022-2023) Kunstnarkår. Når bruk av kunstneriske verk i KI‑utvikling tillates uten samtykke og uten vederlag, og når ansvaret for å motsette seg slik bruk legges på den enkelte opphaver, mener Norsk Komponistforening at dette er klart i strid med regjeringens egne utarbeidede verdiprinsipper.[4]
Videre er foreningen sterkt kritisk til departementets tolkning og avgrensning av åndsverkloven § 69. Bestemmelsen er ment å fungere som et sikkerhetsnett for opphavere i situasjoner der avtaler, inngått under asymmetriske maktforhold, over tid viser seg å gi urimelig lav kompensasjon. Når proposisjonen avgrenser vurderingen av rimelig vederlag til avtaletidspunktet og begrenser betydningen av etterfølgende forhold, svekkes bestemmelsens praktiske funksjon vesentlig. Dette rammer særlig situasjoner der man ikke har fullt overblikk over fremtidig utnyttelse hvor verdiskapingen ofte først blir synlig lenge etter at verkene er tatt i bruk.
Det gis enkelte unntak, men imidlertid ikke for avtaler inngått av kollektive forvaltningsorganisasjoner. Det innebærer en vingeklipping av hele det kollektive forvaltningssystemet. På dette området vil vi støtte TONOs innspill til departementets høring i 2024:
«På rettighetshaversiden er det stor motstand mot at hele § 69 avgrenses mot avtaler inngått av kollektive forvaltningsorganisasjoner. Ifølge TONO vil forslaget undergrave fundamentale prinsipper om opphavers rett til rimelig vederlag, og det kan rokke ved hele grunnlaget for kollektiv forvaltning.»[5]
Oppsummert
Summen av de foreslåtte lovendringene medfører et angrep på privat intellektuell eiendomsrett og på livsgrunnlaget til norske skapende kunstnere og tar ikke inn over seg endringene i EUs nye lovtolkning. Forarbeide til loven må derfor tydeliggjøres slik at disse tar inn over seg framtidige justeringer i EUs lovverk og lovpraksis og man må sikre seg at endringene i loven ikke er i strid med tretrinstesten i EUs avtaleverk. Norsk Komponistforening oppfordrer Stortinget til å justere loven i henhold til innspillene eller utsette innføringen av §§ 50 d, 50 e og 50 f i åndsverkloven, og til å revurdere den foreslåtte, snevre tolkningen av § 69.
I tråd med dette støtter vi Kunstnernettverket sitt innspill som slår fast «at Stortinget bør
· avvise implementering av artiklene slik det er foreslått, og heller
· utrede mulighetene for å implementere artiklene i tråd med deres egentlige innhold.»
og videre
«Vårt forslag innebærer at proposisjonen må sendes tilbake til departementet for en endring av hvordan artikkel 3 og 4 skal gjennomføres. Slik vi ser det, kan dette gjøres ved at proposisjonen for øvrig behandles og vedtas i henhold til opprinnelig tidsplan, dvs. i løpet av Stortingets høstsesjon 2026, mens gjennomføringen av artikkel 3 og 4 utsettes.»
Norsk rett bør utformes i tråd med grunnleggende opphavsrettslige prinsipper, internasjonale konvensjonsforpliktelser og regjeringens egne politiske mål om rimelig betaling og bærekraftige kunstneriske yrker. Det er først da norsk lovgivning vil gi et reelt og fremtidsrettet vern for de opphaverne som skaper verdiene i vår felles kultur.
[1] https://www.europarl.europa.eu/RegData/etudes/ATAG/2026/782674/EPRS_ATA(2026)782674_EN.pdf, https://www.europarl.europa.eu/thinktank/en/document/EPRS_ATA(2026)782674
[2] https://www.europarl.europa.eu/RegData/etudes/ATAG/2026/782674/EPRS_ATA(2026)782674_EN.pdf, https://www.europarl.europa.eu/thinktank/en/document/EPRS_ATA(2026)782674
[3] https://www.europarl.europa.eu/RegData/etudes/ATAG/2026/782674/EPRS_ATA(2026)782674_EN.pdf
[4] https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing-av-verdiprinsipper-for-rimelig-betaling-for-kunstnerisk-arbeid/id3140749/
[5] Prop. 41 LS (2025-2026), side 147 https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop.-41-ls-20252026/id3154279/
Virke Produsentforeningen · 28. september 2026Høringssvar til Endringer i åndsverkloven mv. (
Virke Produsentforeningen viser til vårt innspill i muntlig høring 8. juni 2026 og tilhørende høringsnotater.
Når det gjelder NRKs rolle som «kulturarvinstitusjon» ønsker Virke Produsentforeningen å presisere:
At NRK kan drive tekst- og datautvinning på egenprodusert materiale til forskningsformål er i og for seg greit. Vi finner det imidlertid betenkelig at de skal kunne drive slik utvinning på andre, kommersielle aktørers materiale. Dette kan f. eks være TV-programmer og spillefilmer produsert av eksterne produsenter, og som NRK har lovlig tilgang til fordi de har kjøpt en visningsrett, eller avisartikler publisert av kommersielle mediehus og som ligger åpent tilgjengelig på internett.
Selv om NRK er en offentlig finansiert ikke-kommersiell allmennkringkaster, konkurrerer de om både rettigheter og publikum i et ytterst kommersielt marked. Vi finner det derfor betenkelig at deres bevaringsoppdrag knyttet til sitt egenproduserte arkiv skal gi NRK status som en kulturarvinstitusjon som sådan.
Vi ber derfor komitéen om å presisere at i den grad NRK skal defineres som kulturarvinstitusjon, med den virkning at de omfattes av flere av de foreslåtte unntaksbestemmelser for slike institusjoner, gjelder dette kun egenprodusert materiale og kun i den utstrekning formålet med utnyttelsen er å bevare den kulturarven de selv besitter, nemlig sitt eget arkivmateriale.
Vi er kjent med at dette også er spilt inn fra Norwaco, Virke Produsentforeningen er til orientering medlem i Norwaco.
Norwegian Entertainment Managers and Agents Association (NEMAA) · 28. september 2026I konkurranse med AI må åndsverksloven stå sterkere enn rettighetene til AI-selskapene
Høringsinnspill fra NEMAA til Prop. 41 LS (2025–2026)
Endringer i åndsverkloven mv. (gjennomføring av nett- og videresendingsdirektivet og digitalmarkedsdirektivet)
NEMAA (Norwegian Entertainment Managers and Agents Association) er en bransjeorganisasjon for managere og agenter i norsk musikk- og underholdningsnæring. NEMAA har i dag over 70 medlemmer som representerer de største selskapene og artistene i Norge. Våre medlemmer har over 2 milliarder i årlig omsetning. NEMAA er medlem og innehar nestlederrolle i EMMA (European Music Managers Alliance), som representerer over 2000 managere og 10.000 artister og utøvere over 16 europeiske land. NEMAA er også medlem av Musikkindustriens Næringsråd (MIR) og støtter MIRs innspill til proposisjonen. Vi supplerer det med synspunkter på tre punkter.
1. Tekst- og datautvinning (§ 50 e)
NEMAA støtter MIRs anbefalinger: en komitémerknad om at reservasjonsretten må være reell og praktisk mulig å bruke for musikk, at regjeringen sørger for at KI-forordningens åpenhetskrav i artikkel 53 blir gjeldende i Norge så raskt som mulig, at tretrinnstesten blir et sentralt tolkningsmoment og utredes lovfestet, og at regjeringen følger EUs gjennomgang av direktivet.
Vi vil tilføye to punkter:
• Departementet legger til grunn at det finnes flere relevante metoder for å reservere seg. For musikk, som spres via strømmetjenester og sosiale medier og lastes opp på nytt, stemmer ikke det i praksis. Vi ber komiteen understreke at kravet om «hensiktsmessig måte» ikke skal tolkes strengere enn det tilgjengelig teknologi gjør mulig.
• Departementet mener at avtalelisens etter § 63 annet ledd kan brukes til å klarere KI-trening, og utelukker ikke en egen bestemmelse senere. NEMAA ber om en merknad om at avtalelisens skal benyttes til dette, og at vederlaget skal komme utøvende kunstnere og låtskrivere til gode.
2. Plattformansvar (§§ 86–86 d)
NEMAA støtter MIRs vurdering av plattformenes selvstendige ansvar. Vi ber komiteen understreke at vederlag fra plattformene skal komme opphavere og utøvende kunstnere til gode, ikke bare rettighetshavere i mellomleddene.
3. Opphavsrettsnemnda (§ 65 c)
Etter forslaget kan tvist om vederlag etter § 69 bare bringes inn for Opphavsrettsnemnda «dersom partene er enige om det». Departementet erkjenner selv at en ressurssterk part da kan hindre nemndsbehandling og presse en motpart med begrensede midler til å avstå fra å forfølge saken.
Loven bruker allerede en annen løsning andre steder. Etter § 65 a kan «enhver av partene» bringe inn tvist om vederlag ved tvangslisens, og etter § 65 b kan «hver av partene» kreve mekling ved avtalelisens. Direktivets artikkel 21 krever frivillighet bare for tvister om vederlagsjustering og opplysningsplikt. Frivilligheten for tvister om rimelig vederlag etter § 69 første ledd er valgt av hensyn til likebehandling, og er dermed et politisk valg.
NEMAA foreslår at § 65 c første og annet ledd endres slik:
«Tvist om størrelsen på vederlag etter § 69 første ledd kan enhver av partene bringe inn for Opphavsrettsnemnda, som kan fastsette vederlaget på bindende måte. Enhver av partene kan kreve at Opphavsrettsnemnda mekler i forhandlinger om vederlag etter § 69 første ledd.»
For tvister om vederlagsjustering (§ 69 tredje ledd) og opplysningsplikt (§ 69 a) aksepterer vi at ordningen er frivillig, slik direktivet krever.
Subsidiært ber vi om at komiteen ber regjeringen evaluere ordningen innen tre år og rapportere til Stortinget om bruken. Departementet har selv uttalt at det vil følge med på om ordningen tas i bruk i tråd med intensjonen.
Vennlig hilsen
Erlend Buflaten, nestleder
NEMAA
Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening · 28. september 2026NFFOs skriftlige høringsinnspill til Prop. 41 LS (2025-2026)
Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) er en interesseorganisasjon for alle som skriver og oversetter faglitteratur. Foreningen skal fremme medlemmenes rettigheter, samordne deres faglige og økonomiske interesser og arbeide for god faglitteratur og trygging av ytringsfriheten. Med faglitteratur menes allmenn sakprosa for barn, unge og voksne, fagbøker og andre tekster i akademia og arbeidslivet samt læremidler og lærebøker for hele utdanningsløpet.
NFFO takker for muligheten til å delta i både den muntlige og skriftlige høringen. I den muntlige høringen fikk vi en rekke spørsmål som vi ønsker å utdype ytterligere i dette høringssvaret.
Til proposisjonens kapittel 4: tekst- og datautvinning
Omfatter unntakene i art. 3 og 4 trening av språkmodeller? Vil et slikt unntak stride med Bernkonvensjonens tretrinnstest?
DSM-direktivets artikkel 3 og 4 fastslår at det skal gjøres unntak fra eller begrensninger i en rekke eneretter[1] for reproduksjon og uttrekk av lovlig tilgjengelige verk og andre frembringelser til tekst- og datautvinningsformål. Direktivets artikkel 2 (2) definerer «tekst- og datautvinning» som enhver automatisert analytisk fremgangsmåte som har til formål å analysere tekst og data i digital form med sikte på å generere opplysninger, eksempelvis, men ikke begrenset til, mønstre, tendenser og korrelasjoner.
Departementet har lagt til grunn at trening av språkmodeller faller inn under unntakene for tekst- og datautvinning. Det er høyst uklart hvordan departementet har kommet til denne konklusjonen.
Det fremgår ikke klart av ordlyden i direktivet at trening av språkmodeller er omfattet. Norge kan uansett ikke fastsette unntak fra opphaverens enerett dersom unntaket strider med den såkalte «tretrinnstesten» i Bernkonvensjonens artikkel 9 (2). Det samme prinsippet er henvist til i direktivets artikkel 7.
Departementet har ikke foretatt noen selvstendig vurdering av hvorvidt det kan gjøres unntak fra opphaverens enerett til trening av språkmodeller. I Prop. 41 LS (2025-2026) forutsetter departementet at vilkårene etter tretrinnstesten er oppfylt.
Teknologien som muliggjør generativ kunstig intelligens slik vi kjenner den i dag, eksisterte ikke på det tidspunkt DSM-direktivet ble vedtatt. Direktivet nevner verken språkmodeller eller kunstig intelligens. Ved utformingen av direktivet har heller ikke EU vurdert hvorvidt bruk av vernede verk til trening av generativ kunstig intelligens er i tråd med Bernkonvensjonens art. 9 (2) – «tretrinnstesten». På denne bakgrunn kan NFFO ikke forstå hvordan departementet har kommet til at vilkårene i tretrinnstesten er oppfylt.
Bernkonvensjonens art. 9 (2) fastslår at det kun kan gjøres unntak fra opphaverens enerett dersom tre vilkår er oppfylt. Et unntak «skal bare gjelde i spesielle og avgrensede tilfeller, ikke skade den normale utnyttelsen av verket og ikke på urimelig måte tilsidesette opphavspersonens legitime interesser».
I lang tid fikk forfattere i all hovedsak kun utnyttet sin enerett gjennom salg av fysiske bokeksemplarer. Med den teknologiske utviklingen har dette endret seg betydelig. Forfattere kan i dag utgi verket som e-bok eller lydbok, og læremiddelforfattere får betalt for at deler av boka inngår i digitale læringsplattformer. Helt avhengig av bokas tematikk vil man kunne utvikle ulike univers og digitale løsninger. Bokas verdi ligger nettopp i forfatterens enerett til å forvalte og utnytte denne.
Forfatters mulighet til å utnytte boka til trening av språkmodeller utgjør en ny utnyttelsesform som har vokst frem ved teknologiutviklingen. I det statsfinansierte forskningsprosjektet Mimir ble faglitteraturens betydning for trening av språkmodeller fremhevet som essensielt for modellenes kvalitet. Departementet har, uten å vurdere hvordan det skader forfatternes interesser, i realiteten fastslått at forfatter ikke får ta del i denne nye utnyttelsesformen som har oppstått som følge av den teknologiske utviklingen. Som påpekt ovenfor ligger åndsverkets verdi i opphaverens enerett til utnyttelse av denne. Departementet foreslår for første gang en rettstilstand der opphaver er fratatt råderetten over eget verk uten kompensasjon for den åpenbare skaden dette påfører dem.
Nasjonalbiblioteket og Kopinor har fremforhandlet verdens første avtale som sikrer forfattere betaling for utvikling av en språkmodell. De samme partene inngikk i fjor tilsvarende avtale om trening av språkmodeller på avisinnhold, der staten kompenserer opphaverne 45 millioner kroner årlig for å bruke verkene deres i trening av språkmodellen. Staten v/Nasjonalbiblioteket har dermed anerkjent at samtykke og kompensasjon kreves ved utvikling av språkmodeller som trener på forfatteres verk. Samme prinsipp må også gjelde for kommersielle og andre utviklere av språkmodeller.
I stedet har departementet lagt til grunn at utviklere av språkmodeller, som konkurrerer direkte med forfattere av den litteraturen som blir brukt til treningsdata, står fritt til å bruke forfatternes verk, så fremt opphaverne ikke har reservert seg. I dag er det tilnærmet umulig å reservere seg effektivt mot skraping av verk på internett, hvilket gjør denne reservasjonsadgangen illusorisk. Dermed vil tek-gigantene få tilgang på alt vernet materiale, mens forfatteren verken får kompensasjon eller råderett over eget verk.
Det kan altså på ingen måte «forutsettes» at et unntak fra forfatterens enerett til bruk av deres verk i trening av språkmodeller oppfyller tretrinnstesten. Motsatt konklusjon fremstår langt mer åpenbar. Derav er det heller ikke «åpenbart» at trening av språkmodeller faller inn under art. 3 og 4.
Den åpenbare konklusjonen er at generativ kunstig intelligens faller utenfor art. 3 og 4 som følge av at vilkårene i tretrinnstesten ikke er innfridd.
Språkmodellene memorerer verk – strider med både tretrinnstesten og art. 3 og 4
Når en fremstiller nytt eksemplar av et verk i forbindelse med tekst- og datautvinning, skal eksemplaret i henhold til direktivets art. 4 (2) kun oppbevares så lenge det er nødvendig for selve tekst- og datautvinningen. Eksemplarene skal slettes etter at formålet om tekst- og datautvinning er oppfylt.
Når en språkmodell har fått tilgang til et verk, oppstår det uunngåelig en risiko for at modellen vil gjengi verket overfor en sluttbruker. Flere av de mest kjente KI-tjenestene har lagt inn «sperrer» for å hindre at slikt skjer, men det viser seg fullt mulig for brukere å omgå disse sperrene. Eksempelvis har forskere ved Standford University fått ulike modeller til å gjengi brorparten av kjente bøker ord for ord.[2] Det er en iboende risiko ved språkmodeller som gjør det mulig å få tilgang til forfatteres verk uten å betale for det.
Dette illustreres godt av den såkalte GEMA-dommen avsagt av den tyske domstolen Landgericht München 31.juli 2026[3]. Dommen er svært relevant for Norge, da den går dypt inn i DSM-direktivets art. 3 og 4.
Den tyske opphavsrettsforeningen GEMA (tilsvarende Norges TONO) saksøkte det amerikanske KI-selskapet SUNO for brudd på opphavsretten. SUNO hadde utviklet språkmodeller som genererte musikk. I likhet med modellene forskerne ved Standford University undersøkte, viste det seg at SUNOs språkmodeller også gjenga eksisterende åndsverk. Musikklåtene SUNO genererte var altså tilnærmet identiske med allerede eksisterende verk. Et sentralt spørsmål for retten var hvorvidt SUNOs utnyttelse av verket falt inn under unntaket i DSM-direktivets artikkel 4, noe som medførte en omfattende vurdering av reproduksjonsvilkåret i bestemmelsen. Retten trakk et skille mellom reproduksjon som er nødvendig for innsamling og analyse av datasett, og reproduksjon som innebærer såkalt «memorering». Med memorering sikter retten nettopp til tilfeller hvor eksisterende verk gjengis ovenfor en sluttbruker, noe som forutsetter at modellen har «memorert» verket. Dette til forskjell fra å ha «lært av» verket. På den bakgrunn konkluderte retten med at treningsdataene, herunder musikkverkene, var permanent lagret i modellen. Retten fremhevet at unntaket til tekst- og datautvinning ikke åpner for at modeller kan gjengi hele eller deler av verk, ettersom dette strider med opphaverens enerett til verket.
Opphaver har enerett til å råde over verket ved for eksempel å fremstille midlertidig eller varig eksemplar av åndsverket, samt gjøre verket tilgjengelig for allmennheten. Som gjennomgått fastsetter artikkel 3 og 4 unntak fra opphaverens enerett til reproduksjon av verk til tekst- og datautvinningsformål. Det er ikke gjort unntak fra opphaverens enerett til å tilgjengeliggjøre verket. Når det da viser seg at språkmodellene memorerer eksisterende verk, og kan dele disse med sluttbrukeren, er dette en klar tilgjengeliggjøring. Dette strider med opphaverens enerett og vil skade den normale utnyttelsen av verket, jf. Bernkonvensjonens tretrinnstest.
Endelig ønsker NFFO å trekke frem følgende utsagn fra den tyske domstolen:
«If memorisation of the training data cannot be prevented using state-of-the-art technology, training models with copyright-protected training data is not covered by the text and data mining exceptions»[4].
Hva bør Stortinget gjøre?
Det er Stortingets ansvar å gjennomføre direktivet på en måte som ikke skader opphaverens interesser. Dersom Stortinget, slik departementet har foreslått, tillater fri trening av språkmodeller på vernede verk, vil dette som vist klart utgjøre brudd på tretrinnstesten.
Som EØS-land har Norge hatt betydelig lengre tid på å gjennomføre direktivet, og derfor også følge alle reaksjonene som har oppstått. De store tek-gigantene hjemler bruk av opphavsrettslig materiale til trening av generative språkmodeller i DSM-direktivets artikkel 4. Dette har blitt møtt med massiv kritikk, nettopp fordi det strider med Bernkonvensjonens tretrinnstest og det har vist seg at disse modellene «memorerer» verkene de er trent på.
EU har igangsatt en evaluering av DSM-direktivet, herunder særlig artikkel 3 og 4. Europaparlamentets intitativrapport om opphavsrett og kunstig intelligens (Voss-rapporten) går langt i å antyde at trening av generative språkmodeller faller utenfor unntakene i artikkel 3 og 4.
I lys av overnevnte bør det være helt trygt for både Stortinget og departementet å legge til grunn at rettstilstanden er svært uklar. Stortinget er ikke forpliktet til ukritisk å legge til grunn at trening av språkmodeller på åndsverk uten eksplisitt samtykke skal være lov. Stortinget har her et betydelig handlingsrom. For å ivareta opphavsrettens grunnmur og overholde Bernkonvensjonens artikkel 9 (2), tretrinnstesten, bør Stortinget følgelig presisere at unntakene for tekst- og datautvinning ikke omfatter trening av språkmodeller.
NFFO foreslår at Stortinget i ny § 50 e-f i åndsverkloven inntar et presiserende ledd om at bestemmelsen ikke omfatter trening av språkmodeller på beskyttede verk.
Alternativt foreslår vi at Stortinget utsetter implementeringen av DSM-direktivets artikkel 3 og 4 frem til den usikre rettstilstanden er avklart nærmere.
Hvordan sikre opphavere i møte med den teknologiske utviklingen
DSM-direktivets formål er som kjent å sikre og beskytte opphavere i møte med den teknologiske utviklingen. Departementets forslag gjør på ingen måte dette, noe som fremgår tydelig ovenfor.
Trening av språkmodeller strider med tretrinnstesten, og unntakene i artikkel 3 og 4 åpner følgelig ikke for trening av språkmodeller. I tillegg bør Stortinget fastsette grenser for såkalt output. Memorering av verk fører til at KI-modellen kan tilgjengeliggjøre verk for allmennheten. Dersom tek-gigantene ikke kan forhindre slik memorering, vil artikkel 3 og 4 ikke gi hjemmel for utvikling av KI-modeller.
Direktivets artikkel 4 fastslår uttrykkelig at opphavere skal kunne reservere seg mot bruk av deres verk til såkalt «tekst- og datautvinning». Imidlertid foreligger det verken internasjonale eller EU-standarder for slik reservasjon. Reservasjonsadgangen er i dag illusorisk. Reservasjonsadgangen er betinget av opphavsrett til åndsverket, noe som gjør det helt naturlig at det kun er opphaver som skal kunne reservere seg mot «tekst- og datautvinning». Dette er også i tråd med dagens lovregulering i åndsverkloven.
Stortinget må fastsette klare rammer for hvordan opphavere skal kunne reservere seg effektivt mot at verket deres blir brukt som treningsdata til tekst- og datautvinningsformål. Reservasjonsretten må kunne håndheves. Utover overnevnte henviser NFFO til vårt høringsinnspill til Dokument 8:249S (2025-2026).
Stortinget bør også utrede muligheten for å opprette avtalelisens for bruk av vernede verk i trening av eksempelvis språkmodeller. Dette vil kunne sikre en rimelig balanse mellom opphavere og de store tek-gigantene i tråd med direktivets formål. Kopinor har lang erfaring med avtalelisens, og vil kunne forvalte denne. Utover overnevnte henviser NFFO til vårt høringsinnspill til Dokument 8:249S (2025-2026).
Til proposisjonens kapittel 5: bruk av verk i undervisningsvirksomhet og handlingsrom
Det nasjonale handlingsrommet er svært tydelig hva gjelder DSM-direktivets artikkel 5 om bruk av verk i undervisningsvirksomhet. Det er opp til Norge å avgjøre om vi ønsker å innføre et prinsipp om avtaleforrang eller om vi ønsker tvangslisensiering av verk i undervisningssituasjonen.
Departementet foreslår, i motsetning til hva som er gjort i de øvrige nordiske landene, ikke å innføre prinsippet om avtaleforrang. Dette innebærer at avtaler om bruk av verk ikke skal gis forrang ovenfor tvangslisensiering av verk. Dette er vi svært kritiske til. Hovedårsaken til at DSM-direktivet hjemler en slik adgang, er nettopp de nordiske landenes sterke tradisjon for kollektivt forhandlede rettighetsavtaler. Handlingsrommet i DSM-direktivets artikkel 5 er utformet nettopp med Norge og de andre nordiske landene for øyet. Det er derfor svært spesielt at departementet ikke utnytter dette uttrykkelige handlingsrommet.
Departementets begrunnelse er at det er stor usikkerhet knyttet til hvilke administrative og økonomiske konsekvenser prinsippet vil få. Dette er en merkelig tankegang. Vedtas departementets forslag, blir Norge det eneste nordiske landet uten et prinsipp om avtaleforrang. Dette er egnet til å skape vel så mye, om ikke mer, usikkerhet om administrative og økonomiske konsekvenser.
Avtaleforrang vi gi et insitament til utvikling av digitale innholdstjenester, særlig i utdanningssektoren, noe vi legger til grunn at Stortinget ønsker å tilrettelegge for. Vi ber Stortinget bruke det nasjonale handlingsrommet, som er fremforhandlet nettopp for Norge, til å innføre prinsippet om avtaleforrang.
Til proposisjonens kapittel 12: Fordeling av rimelig kompensasjon
NFFO støtter departementets forslag om ikke å gjennomføre artikkel 16 i norsk rett. Som tidligere påpekt retter ikke bestemmelsen seg mot Norge, nettopp fordi våre ordninger ikke ble begrenset av Reprobel-avgjørelsen. NFFO understreker at det norske systemet er velfungerende og både sikrer og ivaretar utgivere rimelig kompensasjon. Innføring av art. 16 vil medføre uklarhet om etablerte rettsposisjoner og innebære en unødvendig omveltning av en velfungerende og bærekraftig ordning i kultursektoren. NFFO støtter derfor ikke Forleggerforeningens forslag knyttet til tvangslisensen i åndsverklovens § 56 som regulerer Tibi. Dette vil også forskyve balansen i disfavør opphaver, i strid med direktivets formål. Vi ber derfor Stortinget støtte departementets forslag.
Vennlig hilsen
Cathrine Sandnes
Generalsekretær
[1] Gjelder følgende eneretter:
· Direktiv 96/9/EF art. 5 (a) og art. 7 (1) (databasedirektivet)
· Direktiv 2001/29/EF art. 2 (InfoSoc-direktivet)
· Direktiv 2009/24/EF art. 4 (1) (a) og (b) (direktivet om rettslig vern av datamaskinprogrammer)
· Direktiv EU 2019/790 art. 15 (1) (DSM-direktivet)
[2] Ahmed, Ahmed et.al (2026) Extracting books from production language models. Hentet fra arXiv.org https://arxiv.org/html/2601.02671v1#A4
[3] Saksnummer 42 O 763/25
[4] Dommens avsnitt 304
Musikkindustriens Næringsråd · 28. september 2026Avgjørende at opphavsretten beskyttes i AI-tidsalderen
Høringssvar til Prop. 41 LS (2025–2026) Endringer i åndsverkloven mv. (gjennomføring av nett- og videresendingsdirektivet og digitalmarkedsdirektivet)
MIR er et samarbeidsorgan for de sentrale organisasjonene i norsk musikkbransje, og samler hele verdikjeden fra låtskrivere, komponister og artister til plateselskaper, musikkforlag, managere, arrangører, kulturhus og scenetekniske leverandører. Gjennom våre medlemsorganisasjoner representerer vi [antall] medlemmer og virksomheter som til sammen utgjør kjernen i norsk musikknæring.
Vi i Musikkindustriens Næringsråd (MIR) takker for muligheten til å komme med innspill til Prop. 41 LS (2025–2026). MIR er positiv til gjennomføringen av digitalmarkedsdirektivet, som skal gi rettighetshaverne et høyt vern i den digitale økonomien. Vi knytter vår uttalelse til to deler av lovforslaget: tekst- og datautvinning og plattformenes ansvar. MIR oppfordrer komiteen til å sikre at gjennomføringen gir norske musikkskapere og musikkselskaper et reelt vern, og ikke bare et formelt. Vi stiller oss til disposisjon for erfaringsutveksling og rådgivning i dette arbeidet.
Direktivet ble vedtatt i 2019, før generativ kunstig intelligens var tatt i bruk i stor skala. Departementet legger selv til grunn at trening av KI-modeller omfattes av reglene om tekst- og datautvinning. I dag brukes innspilt musikk og musikkverk til å trene modeller som lager musikk i direkte konkurranse med den musikken de er trent på. MIR støtter at departementet har tatt inn kravet om en analytisk metode i definisjonen av tekst- og datautvinning, og at verk fra ulovlige kilder ikke omfattes.
Lovforslaget bygger på at rettighetshaverne selv må reservere seg mot slik bruk. Departementet erkjenner at det ikke finnes etablerte standarder for hvordan en reservasjon skal formidles, og at metoder som robots.txt og metatagger ikke passer for alle typer verk. Dette gjelder i høy grad musikk. Musikk spres gjennom strømmetjenester og sosiale medier, lastes opp på nytt og spilles inn i nye versjoner, uten at reservasjonen følger med. Uten innsyn i hvilke data modellene er trent på, kan rettighetshaverne heller ikke kontrollere om reservasjonen blir respektert. KI-forordningen artikkel 53 krever at leverandørene offentliggjør et sammendrag av treningsdataene, men forordningen er ennå ikke innført i norsk rett. En rettighet som ikke kan håndheves, gir ikke reelt vern.
Unntak fra eneretten må oppfylle tretrinnstesten. Departementet mener testen er oppfylt, blant annet fordi tekst- og datautvinning regnes som spesielle og avgrensede tilfeller, og fordi de økonomiske følgene for rettighetshaverne antas å være små. MIR deler ikke denne vurderingen når det gjelder trening av generative KI-modeller. Dette er en global, kommersiell virksomhet som frembringer musikk som konkurrerer med menneskeskapt musikk i det samme markedet. Departementet utelukker selv ikke at tretrinnstesten kan få betydning for domstolenes tolkning av reglene, og heller ikke at testen kan lovfestes senere, slik det er foreslått i Sverige. Direktivet skal også gjennomgås av Europakommisjonen, tidligst fra juni 2026.
For tekst- og datautvinning anbefaler MIR følgende:
En komitémerknad om at reservasjonsretten må være reell og praktisk mulig å bruke for musikk.
– Kravet om at reservasjonen skal skje på en hensiktsmessig måte, må ikke tolkes strengere enn det tilgjengelig teknologi gjør mulig.
At regjeringen bes om å sørge for at åpenhetskravene i KI-forordningen artikkel 53 blir gjeldende i Norge så raskt som mulig.
– Uten innsyn i treningsdata kan reservasjonsretten ikke håndheves.
En komitémerknad om at tretrinnstesten skal være et sentralt tolkningsmoment når § 50 e anvendes, og at regjeringen bes om å utrede en lovfesting av tretrinnstesten.
– Vurderingen må legge særlig vekt på virkningene for markedet for menneskeskapt musikk.
At regjeringen bes om å følge EUs gjennomgang av direktivet og komme raskt tilbake til Stortinget med forslag til endringer dersom regelverket endres i EU.
– Norske rettighetshavere må ikke få et svakere vern enn rettighetshavere i EU.
MIR støtter lovforslagets tydeliggjøring av at plattformer med brukeropplastet innhold har et selvstendig opphavsrettslig ansvar, og at de som utgangspunkt må innhente tillatelse for bruk av vernet innhold. En stor del av dagens musikkbruk skjer på slike plattformer. Plattformansvaret er et viktig skritt for å sikre at verdiene musikken skaper på nettet, i større grad kommer tilbake til dem som skaper og investerer i musikken.
Musikknæringen skaper verdier og arbeidsplasser langt utover musikkfeltet. Denne verdiskapingen bygger på at opphavsretten gir et reelt vern, og at de som skaper og investerer i musikk, får betalt når musikken brukes. Stortingets behandling av Prop. 41 LS er avgjørende for at dette vernet også skal gjelde i møte med ny teknologi.
Vennlig hilsen
Musikkindustriens Næringsråd, bestående av:
Arrangørforum
BFSP – Bransjeforeningen for Scenetekniske Produksjoner
FONO
GramArt
IFPI
Music Norway
Musikkforleggerne
Musikkontorene
Nemaa – Norwegian Entertainment Managers & Agents Association
NOPA
Norske Kulturarrangører
Norske kulturhus
Norsk Komponistforening
Norsk Oversetterforening · 28. september 2026Norsk Oversetterforenings høringsinnspill til Prop. 41 LS (2025–2026)
Norsk Oversetterforening (NO) ble stiftet i 1948 og har om lag 350 medlemmer som til sammen oversetter fra rundt 50 språk. Foreningen organiserer skjønnlitterære oversettere og arbeider for å styrke kvaliteten på norske oversettelser, ivareta oversetternes faglige og økonomiske interesser og verne om den skjønnlitterære oversettelsen som åndsverk. NO arbeider også for å fremme forståelsen for den samfunnsmessige betydningen av språkkompetanse.
Innledning
Norsk Oversetterforening takker for muligheten til å delta i høringen. Vi vil bare kommentere de punktene som har direkte relevans for opphaverne vi representerer. Litterære oversettere er en spesielt utsatt opphavergruppe. Etter gjennombruddet med generative språkmodeller i utviklingen av kunstig intelligens (KI), er slike verktøy i økende omfang tatt i bruk i ulike former for kreativ og kunstnerisk virksomhet. Stadig flere forlag tar i bruk slike språkmodeller og verktøy til litterær oversettelse og reduserer oversetterens oppgave til å redigere den maskingenererte teksten. På sikt er det fare for at den viktige kompetansen denne kunstnergruppen innehar, uthules, eller i verste fall forsvinner. Skjønnlitterære oversettere gir betydelige bidrag til vernet – og den stadig pågående utviklingen – av norsk som et levende kulturspråk. Det er god grunn til å stille spørsmål om hvordan bruken av generative språkmodeller, som for en stor del er utviklet innenfor en angloamerikansk kulturell kontekst, påvirker norsk språk. Det vi ser i maskingenerert tekst, selv etter til tider kyndig etterredigeringsarbeid, er en språklig forflating der nyanser, brodd og vitalitet forsvinner. I tillegg er denne bruken problematisk på et opphavsrettslig grunnlag. Språkmodellene er i stor grad frambrakt gjennom trening på opphavsrettslig beskyttet materiale, uten at oversetterne har gitt sitt samtykke eller blir kompensert for utnyttelsen.
Generell kommentar til DSM-direktivet og endringene i åvl.
NO mener at implementeringen av direktivet til dels er problematisk og i strid med direktivets formål: Å sikre og beskytte opphavere i møte med den teknologiske utviklingen. Hvis lovforslaget vedtas i uendret form, anmoder vi Stortinget om å pålegge Regjeringen å fremme forslag om lovendringer som skaper lovharmoni med andre europeiske land. Artikkel 3 og 4 ble laget for å åpne for bruk av tekst og data i forskning og innovasjon. I praksis brukes de nå som smutthull og en snarvei til å omgå opphavsretten og dermed slippe unna betaling for massiv bruk av verk i KI-trening. Grensene mellom forskning og annen bruk, direktivets artikkel 3 og 4, må gjøres langt tydeligere enn det det er gjort i lovforslaget.
Norsk Oversetterforening stiller seg i det vesentlige bak høringsinnspillene fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO), Forfatterforbundet (FF), Den norske Forfatterforening (DnF) og Kunstnernettverket.
Til proposisjonens kapittel 4: Tekst- og datautvinning
Den eksplosive utviklingen innenfor generativ KI har funnet sted etter at DSM-direktivet ble vedtatt, og også etter at de fleste EU-landene gjennomførte direktivet. Det har kommet massiv kritikk mot å la artikkel 3 og 4 omfatte KI. Det pågår flere rettssaker om bruk av opphavsrettslig vernet materiale i generative KI-modeller, der spørsmål om bestemmelsenes forenlighet med etablerte EU-prinsipper og Bernkonvensjonens tretrinnstest er sentrale. I 2026 ble det igangsatt en evaluering av DSM-direktivet på EU-nivå. Enkelte land har utsatt gjennomføringen av direktivet i påvente av utfallet av de rettslige prosessene. NO vil understreke at grunnleggende åndsverklover krever at opphaver samtykker til bruk av det opphavsbeskyttede, ikke det motsatte, at opphaver må reservere seg. De maskinlesbare løsningene som i proposisjonen anbefales for reservasjon mot datahøsting til KI-formål, gjør det svært vanskelig for opphaverne å beskytte materialet sitt mot uønsket bruk. NO deler derfor de andre skribentorganisasjonenes ønske om at artikkel 3 og 4 ikke implementeres i sin nåværende form. Skulle derimot artikkel 3 og 4 innarbeides, må reservasjonsløsningene være så enkle, lettfattelige og allment tilgjengelige som mulig.
Konkret endringsforslag:
Definisjonen av tekst- og datautvinning i § 50 d foreslås innstrammet:
«Med tekst- og datautvinning menes i §§ 50 e og 50 f enhver automatisert analytisk metode som brukes for å analysere tekst og data i digital form for å fremskaffe informasjon, såfremt bruken ikke tilsidesetter opphaverens legitime interesser.»
§ 50 e fjerde ledd foreslås forenklet for å tydeliggjøre at reservasjonsretten må være lett tilgjengelig for opphaveren:
«Første ledd gjelder ikke hvis opphaveren har reservert seg mot slik bruk av verket.»
Til proposisjonens kapittel 5: Bruk av verk i undervisningsvirksomhet
NO støtter NFFOs innspill til dette punktet. Vi støtter også at kopiering i undervisning fortsatt skal være vederlagspliktig.
Til proposisjonens kapittel 12: Fordeling av rimelig kompensasjon
NO støtter departementets forslag om ikke å gjennomføre DSM-direktivets artikkel 16 i norsk rett. Bestemmelsen er frivillig, og ble i all hovedsak formulert for å møte konsekvensene av en tidligere dom som gjaldt Tyskland og Belgia (Reprobel). NO stiller seg på dette punktet helt på linje med Den norske forfatterforening, og vil advare om at en innføring av bestemmelsen kan forrykke forholdet mellom opphavere og utgivere på måter som er i strid med gjeldende norsk praksis og med veletablerte ordninger. Nye rettigheter til utgiverne vil svekke opphavernes rettslige og økonomiske situasjon betydelig, noe som er i strid med DSM-direktivets hensikt.
Til proposisjonens kapittel 14 og 15: Rett til rimelig vederlag for opphavere og vederlagsjustering
NO er imot gjennomføringen av artikkel 18 og 20 i åvl. § 69 og ber Stortinget sikre opphaverens rettigheter i tråd med direktivet og dets formål, jf. NFFOs innspill til dette punktet.
Konkret endringsforslag:
Første punktum av § 69s fjerde ledd foreslås strøket. Fjerde ledd vil da se slik ut:
«Bestemmelsen i tredje ledd får ikke anvendelse dersom opphaveren har en sammenlignbar rett til vederlagsjustering etter tariffavtale eller annen, kollektivt forhandlet avtale.»
Til proposisjonens kapittel 16: Opplysningsplikt om bruk av rettigheter
NO ber Stortinget utvide virkeområdet til åvl. § 69a. Alle ledd i verdikjeden må pålegges opplysningsplikt. I tillegg må opphaver kunne be om opplysninger fra tredjeparter uten at det foreligger «særlige grunner». Opphaveren må kunne kontrollere om vederlaget er forholdsmessig, og bør ha krav på regelmessige og utfyllende opplysninger om eksemplarsalg, nedlastinger, strømming og annen bruk av det opphavsbeskyttede materialet.:
Konkret endringsforslag:
Ny § 69 a fjerde ledd endres til:
«Dersom erververen har gitt en tredjepart tillatelse til bruk av verket, vil også denne være underlagt opplysningsplikten overfor opphaver etter første ledd. Erververen plikter å informere opphaveren om tredjepartens identitet. Anmodning om opplysninger fra tredjeparten og oversendelse av slike opplysninger til opphaveren kan enten gå via erverver eller direkte via tredjepart.»
Til proposisjonens kapittel 17: Rett til å tilbakekalle rettigheter ved manglende bruk
NO ber Stortinget fjerne unntaket i § 74 siste ledd om kollektivt forhandlede avtaler, og mener hevingsretten bør være ufravikelig. Opphaver vil ha legitim interesse av å tilbakekalle rettigheter til verk som ikke benyttes.
Konkret endringsforslag:
Følgende setning fjernes fra foreslått § 74:
«Bestemmelsene kan likevel fravikes dersom det følger av en kollektivt forhandlet avtale eller verker er overdratt i oppdragsforhold.»
Forskerforbundet · 28. september 2026Innspill fra Forskerforbundet Endringer i åndsverkloven mv. (Prop. 41 LS (2025-2026))
Høringsinnspill Endringer i åndsverkloven mv. (gjennomføring av nett- og videresendingsdirektivet og digitalmarkedsdirektivet) Prop. 41 LS (2025-2026)
Forskerforbundet oversender med dette vårt høringsinnspill vedrørende endringer i åndsverkloven som følge av gjennomføring av digitalmarkedsdirektivet. Vi avgir ikke innspill til nett- og videresendingsdirektivet.
Forskerforbundet støtter i hovedsak departementets forslag til gjennomføring av digitalmarkedsdirektivet i norsk rett. Våre medlemmer er både opphavere til vitenskapelige og faglige verk og brukere av andres opphavsrettslig beskyttede arbeider i forskning, undervisning og formidling. Det er derfor avgjørende at regelverket balanserer hensynet til forskning, innovasjon og digital utvikling mot vern av opphavernes rettigheter.
Tekst- og datautvinning til forskningsformål (§ 50 f)
Forskerforbundet støtter forslaget om å innføre en egen bestemmelse som gir forskningsinstitusjoner og kulturarvinstitusjoner adgang til tekst- og datautvinning for vitenskapelig forskning.
Bestemmelsen gir et rettslig grunnlag for bruk av moderne forskningsmetoder, herunder maskinlæring og kunstig intelligens. Forskerforbundet støtter departementets vurdering av at trening av KI-modeller kan innebære tekst- og datautvinning, og at bestemmelsene må forstås teknologinøytralt slik at de også kan anvendes på fremtidige analyseteknologier. Samtidig er vi av den oppfatning at det ikke er grunnlag for å konkludere generelt at unntaket for tekst- og datautvinning til forskningsformål ikke gir grunnlag for å tilgjengeliggjøre resultatet av en tekst- og datautvinningsprosess. Når utvinningen er avsluttet og resultatet tilgjengeliggjøres, skjer det i utgangspunktet ingen ny eksemplarfremstilling som må begrunnes i unntaket for tekst- og datautvinning. Om slik tilgjengeliggjøring skal anses å falle utenfor unntaket, må det i så fall begrunnes i at den senere bruken gjør at selve utvinningen ikke har et forskningsformål. Dette er imidlertid uavklart, og dette bør fremgå av forarbeidene.
Forskerforbundet støtter at forskningsinstitusjoner må kunne lagre fremstilt materiale med sikte på etterprøving, kvalitetskontroll og videre vitenskapelig forskning. Dette er i samsvar med grunnleggende prinsipper om forskningsintegritet, etterprøvbarhet og god vitenskapelig praksis.
Det er positivt at forskningsunntaket ikke begrenses til institusjonens egen forskning, men kan benyttes i offentlig-private forskningssamarbeid. Forskerforbundet vil imidlertid også understreke behovet for å legge til rette for at data som forskere har lovlig tilgang til, gjøres tilgjengelige på en måte og i et format som gjør tekst- og datautvinning mulig. Dette gjelder for eksempel offentlige data som omfattes av den nylig vedtatte loven om datadeling og dataforvaltning, men også opphavsrettslig beskyttet materiale i samlingene til kulturarvinstitusjoner, som Nasjonalbibliotekets samling av pliktavleverte eksemplar.
Generell tekst- og datautvinning og reservasjonsrett (§ 50 e)
Digitalmarkedsdirektivet artikkel 4 bygger på en modell hvor rettighetshaver kan reservere seg mot tekst- og datautvinning i kommersielle sammenhenger.
Mange av Forskerforbundets medlemmer er selv opphavere til bøker, artikler, læremidler og annet faglig materiale som kan være aktuelt for kommersiell KI-trening. Reservasjonsretten må være reell for at balansen mellom innovasjon og opphavsrett skal fungere i praksis.
Forskerforbundet mener at det bør utvikles standardiserte og brukervennlige løsninger for reservasjon mot tekst- og datautvinning, blant annet når verk benyttes til trening av KI-modeller. For å sikre rettighetshaverne forutsigbarhet bør det utarbeides felles europeiske standarder.
Det bør i tillegg følges nøye med på om reservasjonsordningen fungerer effektivt i praksis etter at bestemmelsen trer i kraft.
Forskerforbundet deler departementets vurdering av at spørsmålet om opphavsrett og kunstig intelligens fortsatt er under utvikling, og at ytterligere lovgivning kan bli nødvendig etter hvert som rettspraksis og EU-regelverket utvikler seg.
Bruk av verk i undervisning (§ 43)
Forskerforbundet vil understreke at universitets- og høyskolesektoren i økende grad baserer seg på digitale læringsressurser produsert av faglig ansatte. Forelesninger, digitale kurs, presentasjoner, videoforelesninger og annet undervisningsmateriale representerer betydelige faglige og kreative bidrag fra den enkelte ansatte.
Forskerforbundet mener regelverket må legge til rette for at undervisere kan bruke opphavsrettslig beskyttet materiale på en praktisk og forutsigbar måte i ordinær undervisning, både fysisk, digitalt og i hybride undervisningsformer.
Forskerforbundet viser her også til Infosoc-direktivet artikkel 3.1 som regulerer opphavers enerett til overføring til allmenheten. Når klasseromsregelen oppheves, faller man tilbake på overføringsretten til allmenheten. Forskerforbundet viser til at det er ikke klarlagt hva som utgjør en "allmennhet" etter artikkel 3 (1). Dette innebærer en uklarhet knyttet til rekkevidden av allmennhetsbegrepet.
Digital tilgjengeliggjøring av undervisning bør ikke skape uklarhet om hvem som er opphaver til materialet eller gi grunnlag for utvidede disposisjonsrettigheter for arbeidsgiver uten særskilt avtale.
Rimelig vederlag og opplysningsplikt (§§ 69 og 69 a)
Forskerforbundet støtter departementets forslag om å styrke opphavernes kontraktsmessige stilling gjennom reglene om rimelig vederlag, vederlagsjustering og opplysningsplikt.
For den enkelte opphaver har innsyn i hvordan verk utnyttes stor betydning. Dette gjelder særlig i en digital økonomi hvor verk kan utnyttes gjennom komplekse lisens- og distribusjonsmodeller som er vanskelige for opphaveren å få oversikt over.
Forskerforbundet støtter derfor innføringen av den nye opplysningsplikten i § 69 a og legger til grunn at bestemmelsen må praktiseres slik at den får reell betydning for individuelle opphavere. Terskelen for å anvende unntakene knyttet til uforholdsmessig byrde eller ikke-betydelige bidrag bør tolkes restriktivt.
Opplysningsplikten er også viktig fordi den danner grunnlaget for å kunne håndheve retten til rimelig vederlag og eventuelt kreve vederlagsjustering etter § 69 tredje ledd.
Tilbakekallingsrett ved manglende bruk (§ 74)
Forskerforbundet er positiv til at det innføres en generell tilbakekallingsrett når overdratte rettigheter ikke tas i bruk innen rimelig tid. Vår erfaring er at arbeidsgivere i kunnskapssektoren gjennom særskilt avtale og interne reglementer, sikrer seg rettighetene til åndsverk som arbeidstakerne har skapt i arbeidsforholdet.
Vi stiller derfor spørsmål ved forslaget om å unnta arbeidsforhold generelt fra bestemmelsen. Store deler av kunnskapsproduksjonen som omfattes av åndsverkloven, skapes av ansatte forskere, undervisere og fagpersoner som arbeider innenfor et ansettelsesforhold. Et generelt unntak kan føre til at ansatte opphavere får et svakere vern enn andre opphavere, selv om hensynene bak tilbakekallingsretten i mange tilfeller kan gjøre seg like sterkt gjeldende.
Forskerforbundet mener derfor at et generelt unntak for alle verk som er overdratt i arbeidsforhold går for langt. Vi ber Stortinget vurdere om unntaket kan utformes mer målrettet, slik at det tas hensyn både til arbeidsgivers legitime behov for å disponere over ervervede rettigheter og til den ansattes interesse i å kunne utnytte et verk som arbeidsgiver ikke tar i bruk. Dette er særlig viktig i kunnskapssektoren, hvor hensynet ikke bare er økonomisk, men hvor det også handler om forskeres mulighet til å publisere, formidle og videreutvikle eget faglig arbeid. Forskerforbundet mener derfor at en mer hensiktsmessig formulering vil være at tilbakekallingsretten kun begrenses når arbeidsgiver har et legitimt eller dokumenterbart behov for fortsatt eksklusivitet.
Digital bevaring av kulturarvmateriale (§ 49)
Forskerforbundet støtter forslagene som legger til rette for at kulturarvinstitusjoner kan fremstille eksemplarer av verk i sine samlinger for bevaringsformål. Vi mener reglene gir et viktig og nødvendig grunnlag for digital bevaring av kulturarv og støtter at ordningen også legger til rette for bistand til digitalisering på tvers av institusjoner.
Avsluttende bemerkninger
Forskerforbundet mener proposisjonen i hovedsak representerer en balansert gjennomføring av digitalmarkedsdirektivet. Forslaget vil styrke forskningssektorens muligheter til å benytte moderne digitale metoder og kunstig intelligens i forskning, samtidig som det innføres flere tiltak som bidrar til bedre vern av opphavernes økonomiske og ideelle interesser.
Særlig viktig er bestemmelsene om tekst- og datautvinning til forskningsformål, opplysningsplikt og rimelig vederlag. Samtidig mener Forskerforbundet at spørsmålene knyttet til reservasjonsrett ved kommersiell KI-trening og unntaket for arbeidsforhold i tilbakekallingsbestemmelsen ikke er tilstrekkelig avklart. Dette bør derfor vurderes nærmere under den videre behandlingen av lovforslaget.
Stiftelsen LESE · 28. september 2026Vern av opphavsrett er også lesepolitikk
Endringer i åndsverkloven mv. (gjennomføring av nett- og videresendingsdirektivet og digitalmarkedsdirektivet)
Stiftelsen LESE viser til behandlingen av Prop. 41 LS (2025–2026).
Stiftelsen LESE er en ideell organisasjon som arbeider for å skape leselyst og leseglede, fremme leseferdigheter og sikre lik tilgang til litteratur og gode leseopplevelser for barn, unge og voksne i hele Norge. Gjennom leselysttiltak, litteraturformidling og utvikling av universelt utformet og tilrettelagt litteratur arbeider vi for å styrke lesingen som grunnlag for læring, deltakelse, livsmestring og demokrati.
Vi støtter målet om å modernisere opphavsrettslovgivningen slik at den fungerer i en digital virkelighet. Samtidig er det avgjørende at endringene ivaretar opphavernes rettigheter og sikrer et bærekraftig grunnlag for framtidig produksjon av norsk litteratur, språk og kultur.
Litteraturpolitikk er også lesepolitikk
For Stiftelsen LESE er det en nær sammenheng mellom opphavsrett, litteraturproduksjon og lesing.
Barn, unge og voksne utvikler leselyst gjennom møter med gode fortellinger, kvalitetslitteratur og et mangfold av litterære uttrykk. Dette forutsetter at det finnes forfattere, illustratører, oversettere og andre opphavere som har mulighet til å skape nytt innhold og motta rimelig betaling for sitt arbeid.
Når digital teknologi og nye markeder endrer vilkårene for skapende arbeid, må lovverket bidra til å sikre at verdiskapingen også kommer opphaverne til gode. Et sterkt opphavsrettsvern er derfor ikke bare kulturpolitikk, men også lesepolitikk.
Betydningen av norsk språk og norsk innhold
Stiftelsen LESE vil særlig understreke betydningen av å sikre produksjonen av norsk kvalitetslitteratur i en tid der stadig mer innhold produseres, distribueres og brukes digitalt.
Norsk språk er et lite språkområde. Dersom opphavernes økonomiske grunnlag svekkes, risikerer vi på sikt mindre mangfold, færre utgivelser og redusert tilgang til litteratur som speiler norske språk, erfaringer og samfunnsforhold.
Dette vil være særlig uheldig for barn og unge, som trenger tilgang til litteratur på eget språk for å utvikle språkforståelse, leselyst og lesekompetanse.
Kunstig intelligens og tekst- og datautvinning
Stiftelsen LESE mener det er viktig at de nye reglene om tekst- og datautvinning praktiseres på en måte som sikrer reell kontroll for rettighetshaverne. Lovverket må være tilstrekkelig transparent til at opphavere kan vite når og hvordan verk brukes.
I en tid der kunstig intelligens i stor grad utvikles gjennom analyse av store mengder tekst, er det avgjørende at opphavernes rettigheter ikke svekkes i praksis. Muligheten til å reservere seg mot bruk av verk må være forståelig, tilgjengelig og reelt gjennomførbar.
Tilgang til litteratur for alle
Stiftelsen LESE vil understreke betydningen av at endringer i åndsverkloven fortsatt legger til rette for god tilgang til litteratur for personer med synsnedsettelser, lesevansker, kognitive utfordringer og andre funksjonsnedsettelser. Et sentralt mål for vår virksomhet er å sikre at alle mennesker får mulighet til å oppleve leseglede, mestring og deltakelse gjennom litteratur, uavhengig av funksjonsevne.
Tilrettelagte formater, universell utforming og tilgjengeliggjøring av litteratur er avgjørende virkemidler for å sikre like muligheter til lesing, læring, deltakelse og livslang mestring. Hensynet til inkludering, likestilling og deltakelse må derfor stå sentralt i den videre utviklingen av regelverket.
For Stiftelsen LESE er dette også et spørsmål om demokrati. Tilgang til litteratur og informasjon er en grunnleggende forutsetning for aktiv samfunnsdeltakelse, kritisk tenkning og livslang læring. Vi oppfordrer derfor komiteen til å sikre at gjennomføringen av de nye reglene ikke svekker adgangen til å utvikle, produsere og distribuere universelt utformet og tilrettelagt litteratur, men tvert imot bidrar til at flere får tilgang til bøker, kunnskap og leseglede.
Avslutning
Lesing er en grunnleggende demokratisk ferdighet. For å sikre framtidens lesere må vi også sikre framtidens forfattere, illustratører, oversettere og andre opphavere.
Stiftelsen LESE mener derfor at gjennomføringen av direktivene må ha som overordnet mål å styrke balansen mellom teknologisk utvikling, tilgang til kunnskap og et bærekraftig grunnlag for skapelsen av ny norsk litteratur. Vern av opphavernes rettigheter er samtidig en investering i leselyst, språk, kultur og demokrati.
NOPA Norsk forening for komponister og tekstforfattere · 28. september 2026Høringsnotat fra NOPA vedrørende endringer i åndsverkloven mv.. Prop. 41 LS (2025-2026)
NOPA, Norsk forening for komponister og tekstforfattere, er en interesseorganisasjon for opphavere til musikkverk. Foreningen har 1700 medlemmer og over 600 tilknyttede som skaper musikk på alle språk og i alle sjangre. Det finnes få faste ansettelsesforhold for denne kunstnergruppen. Felles for NOPAs medlemmer er derfor at de oppretter sin egen arbeidsplass, de fleste som selvstendig næringsdrivende eller frilansere. Under følger vårt innspill i forbindelse med implementeringen av DSM-direktivet. Vi har forsøkt å være så spesifikke som mulig.
Implementering av DSM-direktivet art. 3 og 4
DSM-direktivet ble vedtatt i 2019. Direktivet utgjør en del av EUs DSM-strategi som ble vedtatt i 2015, og er ett av til sammen fire rettsakter på opphavsrettsområdet. Det representerer den mest omfattende endringen av opphavsretten siden 2001. Formålet med direktivet er å styrke skapende og utøvende kunstneres rettigheter i det digitale markedet og samtidig sikre flyt av varer og tjenester samt konkurranseevne i EUs indre marked.
Direktivet – og proposisjonen – inneholder mye positivt for kunstnerne. Det store problemet er regjeringens forslag til implementering av art. 3 og 4, som gir utviklere av KI-modeller rett til å bruke vernet innhold uten krav til samtykke eller vederlag. Dette gjelder forskningsvirksomheter (art. 3) og andre virksomheter (art. 4). For sistnevnte gis rettighetshaverne en rett til å reservere seg mot slik bruk.
Problem 1 - Proposisjonen bryter med DSM-direktivet
Det er avgjørende å ha med seg at DSM-direktivet ble vedtatt på et tidspunkt hvor generativ KI for alle praktiske formål ikke eksisterte. Direktivet omtaler ikke KI eller liknende noe sted. I tillegg er reservasjonsretten som rettighetshaverne gis illusorisk, ettersom det per i dag ikke finnes noen protokoller eller annen teknologi som gir mulighet til å bruke den i praksis.
Art. 3 og 4 gjelder «data mining». Dette er omtalt konkret og oversiktlig i fortalen pkt. 8-18, som på en fin måte forklarer hva som egentlig er hensikten med de to artiklene: «New technologies enable the automated computational analysis of information in digital form, such as text, sounds, images or data, generally known as text and data mining.» (fortalen pkt. 8.
Som det fremgår av artiklene, gir disse forskningsvirksomheter (art. 3) og andre virksomheter (art. 4) rett til: «...reproductions and extractions of lawfully accessible works and other subject matter for the purposes of text and data mining.»
Hovedhensikten med art. 3 og 4 er å gi fag- og forskningsmiljøer mulighet til å bruke data-korpus som de besitter på en mest mulig effektiv måte for å hente ut informasjon, og fjerne rettslig usikkerhet mht. om de i den forbindelse kan benytte teknologi som kartlegger informasjon.
«The legal uncertainty concerning text and data mining should be addressed by providing for a mandatory exception for universities and other research organisations, as well as for cultural heritage institutions, to the exclusive right of reproduction and to the right to prevent extraction from a database». (fortalen pkt. 11).
Dette gjelder virksomheter som: «...conduct scientific research or to do so together with the provision of educational service» (fortalen pkt. 12). Direktivet sier – med rette – at slike unntak vil ha svært begrenset betydning for rettighetshaverne, og ikke påføre dem økonomisk tap:
«In view of the nature and scope of the exception, which is limited to entities carrying out scientific research, any potential harm created to rightholders through this exception would be minimal. Member States should, therefore, not provide for compensation for rightholders as regards uses under the text and data mining exceptions introduced by this Directive.» (fortalen pkt. 17).
Slik artiklene nå er foreslått gjennomført, vil de imidlertid ha potensielt katastrofal økonomisk betydning for rettighetshaverne.
Problem 2 - Proposisjonen bryter tretrinnstesten
DSM-direktivet har i art. 7 en sikkerhetsventil, ved at den såkalte tretrinns-testen skal gjelder for alle unntak som gis i medhold av art. 3 og 4: «Article 5(5) of Directive 2001/29/EC shall apply to the exceptions and limitations provided for under this Title.» (fortalen pkt. 7 2. ledd)
Tretrinnstesten er både lovfestet i EUs opphavsrettsdirektiv art. 5 (som DSM-direktivet viser til), I Bernkonvensjonen art. 9 (2) og TRIPS-avtalen art. 13. Den innebærer at unntak fra opphavsretten må:
· ikke ødelegge rettighetshavernes mulighet til å tjene penger på sine verk på vanlig måte
· kun gjelde i klare, snevre og avgrensede situasjoner og
· ikke må ramme opphavspersonenes økonomiske eller personlige interesser på en urettferdig måte
Departementets forslag til implementering av særlig art. 4 bryter klart med alle delene av tretrinnstesten. Departementet viser i proposisjonen til at forholdet til tretrinnstesten er vurdert. Problemet er bare at denne vurderingen er gjort i forbindelse med at DSM-direktivet ble vedtatt i 2019, ikke når det nå skal gjennomføres, hvor situasjonen er en helt annen.
Løsning
Forslaget til implementering av art. 3 og 4 går langt utover direktivets ordlyd og bryter klart med tretrinnstesten. Direktivet vil utvilsomt påføre rettighetshaverne enorme tap, både i form av tapt vederlag for klarering av rettigheter i slike tilfeller, og fordi KI-modellene som utvikles på grunnlag av vernede verk på mange områder vil underminere kunstnernes egen virksomhet. Direktivet strider i tillegg med EU-domstolens nylig avsagte dom i GEMA-saken.
DSM-direktivet art. 3 og 4 – vurdert etter sitt egentlige innhold – er godt begrunnet og legger til rette for rimelige unntak til gode for fag- og forskningsmiljøer.
NOPA mener at Stortinget bør:
· avvise implementering av artiklene slik det er foreslått, og heller
· utrede mulighetene for å implementere dem i tråd med deres egentlige innhold.
Norge er et foregangsland innen kollektiv klarering av opphavsrett, og har sågar i løpet av de siste to årene utviklet systemer for klarering av bruk av vernede verk til opplæring av KI-modeller. I den grad man ønsker å gi KI-utviklere rett til å bruke vernede verk, er dette fullt mulig å gjøre på en måte som ivaretar rettighetshaverne.
NOPA stille seg bak høringsinnspillet til Kunstnernettverket og viser til vårt tidligere innsendte høringsinnspill: https://www.stortinget.no/no/Hva-skjer-pa-Stortinget/Horing/horingsinnspill/?dnid=86265&h=10005807
GRAMO · 27. september 2026Gramos supplerende innspill om ikrafttredelse av endrede verneregler
Gramo viser til vårt skriftlige høringsinnspill til familie- og kulturkomiteen i forbindelse med komitéhøringen 8. juni 2026. I den supplerende skriftlige høringen ønsker Gramo å presisere ett praktisk viktig spørsmål knyttet til ikrafttredelsen av endringer i vernereglene for lydopptak.
Endringer i vernereglene må tre i kraft 1. januar
I vårt tidligere høringsinnspill ba Gramo om at endringer i vernereglene for lydopptak – enten de følger direkte av lov eller fastsettes i forskrift med hjemmel i åndsverkloven § 116 – trer i kraft 1. januar det første kalenderåret etter at regelverket er endelig fastsatt og nødvendige systemtilpasninger kan gjennomføres.
Gramo ønsker å understreke betydningen av dette.
Gramo forvalter to parallelle ordninger: vederlag etter åndsverkloven § 21 for vernede lydopptak og fondsavgift på vegne av Fond for utøvende kunstnere etter fondsloven § 3 for ikke-vernede lydopptak. Vernestatusen til det enkelte lydopptak er dermed avgjørende for hvilken ordning bruken skal behandles under.
Gramos vederlagsår følger kalenderåret. En endring av vernekriteriene i løpet av kalenderåret innebærer derfor at selve grunnlaget for klassifisering og fordeling endres midt i et pågående vederlagsår.
Dette kan ikke håndteres som en ordinær regelendring som bare får betydning for nye saker fra ikrafttredelsestidspunktet. Vernereglene anvendes på bruksdata for lydopptak som inngår i Gramos avregninger. Dersom reglene endres midt i vederlagsåret, må ulike verneregler anvendes på bruksdata innenfor samme kalenderår. Dette kan nødvendiggjøre reklassifisering og rekalkulering og øker risikoen for feilavregning og feilutbetalinger, herunder at rettighetshavere mottar vederlag de etter de nye reglene ikke skulle ha mottatt. Slike utbetalinger vil i praksis ikke være mulig å reversere.
Som påpekt i vårt tidligere høringsinnspill forsterkes dette av Gramos aktive fordelingsplikt etter lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv. § 21 tredje ledd, jf. § 12 fjerde ledd bokstav b. En reklassifisering kan derfor få konsekvenser for fordelingsgrunnlaget også utover det enkelte vederlagsåret.
Gramos avregning bygger på internasjonale rettighetsdata
Problemstillingen må også ses i sammenheng med hvordan moderne kollektiv rettighetsforvaltning faktisk foregår.
Gramos rettighetsforvaltning er koblet til internasjonale systemer for utveksling og kvalitetssikring av rettighetsdata for både produsenter og utøvere.
På produsentsiden skjer datautvekslingen blant annet gjennom RDx (Repertoire Data Exchange). RDx er en internasjonal datautvekslingshub hvor plateselskaper kan levere opplysninger om lydopptak og tilhørende rettigheter til kollektive forvaltningsorganisasjoner. Systemet legger samtidig til rette for validering av data og identifisering av motstridende rettighetskrav.
Mer informasjon:
RDx – How RDx Works
https://www.rdx-portal.org/How-RDx-Works.html
På utøversiden benytter Gramo de internasjonale informasjonssystemene utviklet gjennom SCAPR, herunder International Performer Database (IPD) og Virtual Recordings Database (VRDB). Systemene understøtter blant annet identifikasjon av utøvere, representasjonsforhold og repertoar samt internasjonal utveksling av data som er nødvendige for korrekt fordeling av vederlag.
Mer informasjon:
SCAPR – Services
https://www.scapr.org/services/
De norske vernekriteriene må dermed anvendes på omfattende rettighets- og bruksdata som inngår i etablerte internasjonale datautvekslinger. En endring av vernekriteriene er derfor ikke bare en intern administrativ justering hos Gramo. Endringen får betydning for hvordan internasjonalt innhentede rettighetsdata skal klassifiseres og behandles etter norsk rett som grunnlag for innkreving og fordeling av vederlag i Norge.
Gramos anmodning
På denne bakgrunn ber Gramo komiteen om å sikre at endringer i vernereglene for lydopptak – enten de følger direkte av lov eller fastsettes i forskrift med hjemmel i åndsverkloven § 116 – ikke gis virkning midt i et vederlagsår.
Ikrafttredelse bør skje 1. januar.
Dersom de nye reglene blir endelig fastsatt i tilstrekkelig tid til at nødvendige systemtilpasninger, testing og kvalitetssikring kan gjennomføres, kan ikrafttredelse skje 1. januar 2027. Dersom dette ikke lar seg gjennomføre på en forsvarlig måte, er neste praktisk gjennomførbare tidspunkt for Gramo 1. januar 2028.
En ikrafttredelse eksempelvis 1. juli 2027 vil innebære at to forskjellige sett med verneregler må anvendes på bruksdata innenfor samme vederlagsår. Dette vil skape betydelige systemmessige og fordelingsmessige utfordringer og øke risikoen for feilklassifisering og feilavregning.
Gramo ber derfor komiteen om å legge til grunn at endringer i vernereglene skal tre i kraft ved inngangen til et kalenderår, og at det må være tilstrekkelig tid mellom tidspunktet reglene er endelig fastsatt og tidspunktet de skal anvendes, slik at nødvendige systemtilpasninger, testing og kvalitetssikring kan gjennomføres.
Med vennlig hilsen
Kim Skarning Andersen
daglig leder
Uyghur Transitional Justice Database · 27. september 2026Uigurisk litteratur: digitalisering for tekst- og datautvinning, arkiver og § 49 a
Til: Stortingets familie- og kulturkomité
Sak: Prop. 41 LS (2025–2026) Endringer i åndsverkloven mv. – innspill til ny § 49 a og nye §§ 50 d–50 f
Fra: Uyghur Transitional Justice Database
Dato: 27. september 2026
Vi ber komiteen om tre presiseringer i forslaget til endringer i åndsverkloven:
1. at retten til å fremstille eksemplar for tekst- og datautvinning også omfatter digitalisering av analogt materiale når verket ikke finnes lovlig tilgjengelig i digital form – slik at også tjenester som betjener et språksamfunn, for eksempel språkteknologi og KI-verktøy, kan bygges lovlig for språk som er forfulgt i sitt hjemland;
2. at allment tilgjengelige, ideelle arkiver og biblioteker som tjener minoritets- og diasporaspråk, kan regnes som kulturarvinstitusjoner etter § 50 f;
3. at litteratur på språk som forfølges i hjemlandet, kan gjøres tilgjengelig for allmennheten av slike institusjoner etter den foreslåtte § 49 a.
Alle tre punktene har særlig betydning for språk som ikke lenger kan utvikles fritt i eget hjemland. Uigurisk er et slikt språk.
Bakgrunn: uigurisk må nå bevares utenfor hjemlandet
Det uavhengige folketribunalet The Uyghur Tribunal i London, ledet av Sir Geoffrey Nice og med blant andre Audrey Osler, i dommen oppført som professor ved Universitetet i Sørøst-Norge, som medlem, avsa sin dom 9. desember 2021. Tribunalet fant det bevist utover rimelig tvil at Folkerepublikken Kina har begått tortur og forbrytelser mot menneskeheten mot uigurer, og at Kina, ved tiltak for å hindre fødsler, har begått folkemord (dommens avsnitt 180, 181 og 190).
Om språk og kultur fant tribunalet blant annet bevist:
· «The use of the Uyghur language has been punished. Children from an early age have been denied education in their native language and have been punished for the use of it.» (avsnitt 33 p)
· «Religious, cultural, political and business leaders have been imprisoned, ‘disappeared’ and, in some cases, known to have been killed or died.» (avsnitt 33 h)
· at Kina har ført en bevisst politikk for å skille barn fra familiene sine «for the purpose of eradicating their Uyghur cultural identity and connections» (avsnitt 128)
· at undertrykkelsen av religiøse og kulturelle uttrykk er blant bevisene tribunalet regnet inn under forbrytelsen mot menneskeheten «other inhumane acts», som det fant bevist (avsnitt 170 k)
Etter vårt syn utgjør dette til sammen et kulturelt folkemord mot uigurene i Øst-Turkestan.
Uigurisk forlagsvirksomhet er i praksis lagt under full statlig kontroll. I rapporten fra mars 2019 opplyser Uyghur Human Rights Project (UHRP) at minst 20 uiguriske ansatte i Xinjiang Educational Press, fem medlemmer av Xinjiang Gazettes uiguriske redaksjon og 13 daværende og tidligere ansatte i Kashgar Uyghur Press, deriblant daværende og tidligere ledelse, var internert eller på annen måte straffet. UHRP beskriver forfølgelsen av de ansatte i de få gjenværende uigurspråklige forlagene og de statlige forskningsinstituttene som «clear evidence of the campaign to eradicate learning and scholarship in the Uyghur language».
Lederne og redaktørene bak de uiguriske lærebøkene i språk og litteratur er dømt: Sattar Sawut til døden med to års utsettelse av fullbyrdelsen, Alimjan Memetimin til livsvarig fengsel og forfatteren og litteraturkritikeren Yalqun Rozi til 15 års fengsel (The China Project, 5. oktober 2023). Ifølge samme kilde ble de fleste av regionens forfattere pågrepet fra februar 2017, og verkene deres ble forbudt.
Bøker av uiguriske forfattere er trukket fra salg, blant annet alle bøkene til regionens første formann, Seypidin Aziz. Lederen for salgssenteret i den statlige Xinhua-bokhandelen i Ürümchi sa til Radio Free Asia: «You can’t buy his books from any bookstore» (Radio Free Asia, 14. august 2017).
Bøker er også brent. I 2002 brente kinesiske myndigheter titusenvis av uiguriske bøker, blant annet 32 320 eksemplarer av «Ancient Uyghur Craftsmanship», og det statlige Kashgar Uyghur Publishing House brente eksemplarer av Turghun Almas’ bøker. I 2020 ble Ahtam Omers novellesamling «Child of the Eagle» brent sammen med andre bøker (The China Project, 5. oktober 2023, som for 2002 viser til en rapport fra Unrepresented Nations and Peoples Organization, juli 2002).
I mars 2026 vedtok Kina en lov om «etnisk enhet». I en Xinhua-artikkel publisert på Kinas justisdepartements nettsted opplyses det at loven fastsetter at staten skal fremme «the standard spoken and written Chinese language», samtidig som retten til å lære og bruke minoritetsspråk skal respekteres (en.moj.gov.cn, 2. juli 2026). Ifølge Al Jazeera pålegger lovens artikkel 15 opplæring i standard kinesisk (mandarin) fra før barnehagen og gjennom hele skolegangen (Al Jazeera, 2. juli 2026).
Når et språk forfølges i hjemlandet, faller ansvaret for å bevare og utvikle det på diasporaen. Nesten alle uiguriske bøker finnes i dag bare på papir – mange av dem i eksemplarer som er brakt ut av landet, og som ikke kan kjøpes i lovlig digital form. En omfattende digitalisering av god kvalitet finnes ennå ikke.
Språkteknologi – maskinoversettelse, talegjenkjenning, talesyntese og KI-assistenter på uigurisk – er i dag blant de viktigste verktøyene for å holde språket levende, ikke minst for barn og unge i diasporaen. Slike verktøy kan bare bygges dersom den eksisterende litteraturen kan analyseres.
Forslag 1: digitalisering av analogt materiale
Proposisjonen (punkt 4.7.3.1) legger til grunn at forberedende prosesser er tillatt for digitalt materiale, men at «digitalisering av analogt materiale» ikke omfattes og må ha rettslig grunnlag i andre bestemmelser. Vi ber komiteen vurdere dette på nytt:
a) Direktivet er ikke til hinder. Departementet skriver selv at «[d]irektivet spesifiserer ikke hvilket format eksemplar av verk og vernede arbeider må ha for å kunne brukes til tekst- og datautvinning» (punkt 4.7.3.1). Spørsmålet ligger dermed innenfor det nasjonale handlingsrommet.
b) Departementet mente det samme i høringsnotatet. Høringsnotatet la til grunn at avgrensningene også omfatter digitalisering av analogt materiale. Dette ble støttet av blant andre Forsvarets forskningsinstitutt, KS og Norsk Bibliotekforening. Standpunktet ble endret etter innvendinger fra rettighetshaversiden om at det ville utvide bestemmelsenes rekkevidde (punkt 4.6.3 og 4.7.3.1).
c) Begrensningen rammer de svakeste språkene hardest. For språk med et omfattende digitalt litteraturtilbud betyr den lite. For språk der litteraturen i hovedsak finnes på papir, stenger den døren til språkteknologi. Regjeringens handlingsplan «Frå ord til handling» (tiltak 19) vil bruke gjennomføringen av digitalmarkedsdirektivet til å legge til rette for bokmål, nynorsk og norske dialekter i digitale tjenester og verktøy (punkt 4.7.1). Behovet er enda større for språk som forfølges i sitt eget hjemland.
d) Et avgrenset forslag som ivaretar rettighetshaverne. Vi ber ikke om en generell utvidelse. Digitalisering bør være tillatt når
· verket ikke er lovlig tilgjengelig i digital form, eller opphaveren er fengslet, internert, satt i husarrest eller forsvunnet og derfor ikke fritt kan gi eller nekte samtykke,
· digitaliseringen skjer utelukkende for tekst- og datautvinning,
· eksemplarene oppbevares sikkert og ikke lenger enn nødvendig for formålet, jf. § 50 e første ledd andre punktum – for et språk som forfølges i hjemlandet, må «nødvendig» forstås som så lenge språket ikke fritt kan bevares og utvikles der, og
· opphaverens reservasjonsrett etter § 50 e respekteres.
Med disse vilkårene gjelder unntaket et spesielt tilfelle; det skader ikke den normale utnyttelsen av verket, fordi det ikke finnes noe lovlig digitalt marked for disse verkene som kan skades; og opphaverens legitime interesser ivaretas gjennom reservasjonsretten. Forslaget er dermed i samsvar med tretrinnstesten.
e) Tjenester for språksamfunnet må også kunne bygges. Departementet peker på at § 50 f ikke dekker utvikling av tjenester rettet mot allmennheten, for eksempel et KI-verktøy (punkt 4.7.3.2). For et forfulgt språk er nettopp slike tjenester – en KI-assistent, maskinoversettelse og talesyntese på uigurisk – en del av selve bevaringen. Vi ber derfor om at digitaliseringsadgangen også gjelder etter § 50 e, slik at tjenester som betjener uigurer og andre forfulgte språksamfunn, kan bygges lovlig.
Forslag til presisering (nytt punktum i § 50 e første ledd og i § 50 f første ledd):
«Retten omfatter også digitalisering av analoge eksemplar av verket når verket ikke er lovlig tilgjengelig i digital form, eller opphaveren er fengslet, internert, satt i husarrest eller forsvunnet og derfor ikke fritt kan gi samtykke, og digitaliseringen er nødvendig for tekst- og datautvinningen.»
Subsidiært, dersom komiteen ikke vil endre lovteksten, ber vi om
· at digitaliseringsadgangen i det minste gjelder etter § 50 f – departementet har selv, i en annen sammenheng, lagt til grunn at «konsekvensene for rettighetshaverne vil være mindre ved bruk etter forslaget til § 50 f enn for § 50 e» (punkt 4.7.3.3), og
· en komitémerknad om at departementet skal vurdere spørsmålet på nytt når bestemmelsene har virket en tid, med særlig vekt på minoritetsspråk.
Forslag 2: arkiver som tjener minoritets- og diasporaspråk
Etter direktivets fortale punkt 13, slik proposisjonen gjengir den, omfatter «kulturarvinstitusjoner» allment tilgjengelige bibliotek og museer «uavhengig av hvilke typer verk eller andre arbeider som inngår i deres faste samlinger», og også arkivinstitusjoner, filmarkiv og lydarkiv (punkt 4.7.3.2). Departementet har, etter innspill fra NRK, lagt til grunn at også offentlige kringkastingsforetaks arkiver omfattes.
Vi ber komiteen presisere i innstillingen at allment tilgjengelige, ideelle arkiver og biblioteker som samler og bevarer litteratur og lydopptak på minoritets- og diasporaspråk, kan være kulturarvinstitusjoner etter § 50 f – også når de er nyetablerte. Et uigurisk arkiv og bibliotek for kultur og litteratur finnes ennå ikke i Norge; det må etableres, og det er nettopp et slikt arkiv i diasporaen som kan ta vare på den kulturarven som ikke lenger kan bevares fritt i hjemlandet. Departementet understreker selv, i merknaden til § 49 a, at det «ikke [er] avgjørende om disse institusjonene mottar offentlig støtte eller ikke».
Vi er klar over at § 50 f gjelder forskning og ikke tjenester rettet mot allmennheten. Dette forslaget gjelder derfor bevaring og forskning; tjenester for språksamfunnet er behandlet i forslag 1.
Forslag 3: litteratur på forfulgte språk må kunne gjøres tilgjengelig
Å bevare en litteratur er ikke nok; den må også kunne leses. Et arkiv eller museum som ikke kan vise samlingen sin, bevarer den for ingen.
Forslaget til ny § 49 a gir offentlig tilgjengelige bibliotek, museer og arkiver rett til å fremstille eksemplar av verk i egne samlinger som ikke finnes i handelen, og å gjøre dem tilgjengelige for allmennheten, når det ikke finnes en kollektiv forvaltningsorganisasjon som kan inngå avtale om bruken. Departementet presiserer i merknaden at dette kan skje «i alle formater, for eksempel digitalisering av analogt materiale for tilgjengeliggjøring på Internett». Bruken skal være ikke-ervervsmessig, kjente rettighetshavere skal navngis, og opphaveren kan nedlegge forbud.
For uigurisk litteratur er dette den eneste realistiske veien:
· mange av verkene er trukket fra salg i hjemlandet, og de kan i praksis ikke kjøpes lovlig her;
· mange opphavere er fengslet eller forsvunnet og kan verken gi tillatelse eller melde seg inn i en forvaltningsorganisasjon;
· så vidt vi kjenner til, representerer ingen kollektiv forvaltningsorganisasjon i Norge uiguriske opphavere, og en organisasjon i hjemlandet kan ikke forventes å ivareta opphavere som forfølges av den samme staten.
Vi ber komiteen presisere i innstillingen at § 49 a kan brukes for litteratur på språk som forfølges i hjemlandet, når verkene ikke finnes i lovlig handel og opphaverne ikke er representert av noen fri forvaltningsorganisasjon – og at kulturarvinstitusjoner i Norge som tjener slike språksamfunn, jf. forslag 2, kan gjøre denne litteraturen tilgjengelig for allmennheten. Vilkårene i § 49 a – ikke-ervervsmessig bruk, navngivelse og opphaverens forbudsrett – ivaretar opphavernes interesser, også den dagen de igjen kan tale fritt.
Avslutning
Et språk lever så lenge det brukes – i dag også digitalt. Når et språk forfølges i hjemlandet, må det få muligheten til å leve videre et annet sted. Norge kan, innenfor direktivets rammer, gi forfulgte språksamfunn en lovlig vei til å gjøre sin egen litteratur tilgjengelig for språkteknologi. Vi står gjerne til disposisjon for komiteen.
Med vennlig hilsen
Bahtiyar Ømer
administrerende direktør
Uyghur Transitional Justice Database
E-post: [email protected]
Kilder
· Prop. 41 LS (2025–2026), punkt 4.4, 4.6.3 og 4.7: https://www.regjeringen.no/contentassets/80d80f94efe84d01b343059ed79e47ba/no/pdfs/prp202520260041000dddpdfs.pdf
· Uyghur Tribunal Judgment, 9. desember 2021: https://uyghurtribunal.com/wp-content/uploads/2021/12/Uyghur-Tribunal-Summary-Judgment-9th-Dec-21.pdf
· Stortinget, saken og fristen: https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Saker/Sak/?p=200243
· Uyghur Human Rights Project, «Detained and Disappeared: Intellectuals Under Assault in the Uyghur Homeland», mars 2019: https://docs.uhrp.org/pdf/Detained-and-Disappeared-Intellectuals-Under-Assault-in-the-Uyghur-Homeland.pdf
· The China Project, 5. oktober 2023: https://thechinaproject.com/2023/10/05/long-prison-sentence-for-book-loving-uyghur-who-tried-to-preserve-history-culture-for-kids/
· Radio Free Asia, 14. august 2017: https://www.rfa.org/english/news/uyghur/ban-08142017153148.html
· Al Jazeera, 2. juli 2026: https://www.aljazeera.com/news/2026/7/2/whats-chinas-new-ethnic-unity-law-and-what-does-it-mean-for-minorities
· Kinas justisdepartement (en.moj.gov.cn), 2. juli 2026: https://en.moj.gov.cn/2026-07/02/c_1194614.htm
Norske filmregissører · 27. september 2026Høringssvar Prop. 41 LS (2025-2026) fra Norske filmregissører
HØRINGSSVAR NORSKE FILMREGISSØRER (NFR):
ENDRINGER I ÅNDSVERKLOVEN MV. (GJENNOMFØRING AV NETT- OG VIDERESENDINGSDIREKTIVET OG DIGITALMARKEDSDIREKTIVET) Prop. 41 LS (2025-2026)
Norske filmregissører takker for muligheten til å gi høringsinnspill til komiteen.
Vi er medlemmer av Kunstnernettverket og sender inn felles høringssvar via nettverket, men ønsker likevel å sende et notat for å understreke noen viktige punkter på vegne av NFRs medlemmer:
For våre medlemmer er det viktig både for den enkeltes økonomi og for fagfunksjonens eksistens at man ikke forhaster seg, men utsetter vedtak vedrørende artikkel 3 og 4, slik at det kan utredes nærmere. Implementerer Stortinget artikkel 3 og 4 som foreslått nå, uten restriksjonene som ligger i DSM-direktivets artikkel 7, setter våre folkevalgte levebrødet til filmregissører og andre kunstnere i fare.
Videre er transparens og en enkel reservasjonsmulighet viktig. Vi ber komiteen sikre at kunstnere/rettighetshavere i tillegg til å kompenseres for bruk av opphavsrettsbeskyttet materiale også på enkelt vis har mulighet til å reservere seg mot denne bruken, også hva angår generativ KI. I tillegg må det være enkelt å få innsyn i om eget materiale blir brukt og hva det brukes til, såvel som hvilke inntekter bruken genererer, også når verket/materialet ikke er lastet opp på nettet av kunstneren selv, men av kjente eller ukjente tredjeparter.
Til slutt ber vi komiteen behandle Prop. 41 med det for øyet at det fortsatt er mye vi ikke vet om kommende års teknologiske utvikling. Selv om kunstig intelligens kan være et nyttig verktøy i mange sammenhenger, kan det også bidra til at vi skriver, analyserer og nærmest tenker mindre selv, og verktøyet kan potensielt også utkonkurrere skapende kunstnere på sikt. Om vi ser på verden i dag er det kanskje unødvendig å påpeke verdien av menneskeskapt kunst som kommuniserer menneske til menneske, men her er vi altså likevel.
Vi takker igjen for å bli hørt, og viser i det øvrige til vårt høringssvar via Kunstnernettverket.
Vibeke Heide
Forbundsleder, Norske filmregissører
Norwaco · 25. september 2026Skriftlig innspill til Stortingets familie- og kulturkomité om endringer i åndsverkloven
Norwaco deltok i muntlig høring i komiteen 8. juni i år, og viser til vårt tidligere innsendte innspill i den forbindelse. I dette innspillet ønsker vi å kommentere et par av de andre aktørenes innlegg i den muntlige høringen.
Klasseromsbestemmelsen
For det første ønsker vi å knytte noen kommentarer til KS’ uttalelser om klasseromsbestemmelsen. KS mener at klasseromsbestemmelsen må videreføres, blant annet fordi EU-retten i noen tilfeller går lenger enn klasseromsbestemmelsen, og at skolene klarerer mer enn de må.
KS og Norwaco har fremforhandlet mønsteravtaler for bruk av TV, film og musikk i undervisning i kommunale og fylkeskommunale skoler. Avtalene dekker bare eksemplarfremstilling, ikke rene fremførings- eller overføringshandlinger, så som f. eks strømming. Det vil si at klasseromsbestemmelsen ikke er relevant for den utnyttelsen vi klarerer. For så vidt gjelder TV, film og musikk klarerer derfor ikke kommunene og fylkeskommunene «mer enn de må». Tvert imot klarerer de ikke strømming av audiovisuelle verk og musikk overhodet, heller ikke for bruk som unektelig krever tillatelse fordi bruken ikke skjer i klasserom eller utvilsomt er «overføring til allmennheten». Norwaco har mandater til å tilby en avtale som også dekker strømming for skolene på KS-området, men klasseromsbestemmelsen har reist tvil om skolene trenger slike avtaler. Vi har gjennomført statistisk undersøkelse som avdekker at det foregår strømming i skolene som utvilsomt skulle vært klarert med rettighetshaverne, men som altså skjer uten tillatelse og uten betaling til rettighetshaverne per i dag.
Videre er det KS’ påstand at lærere må gjøre krevende juridiske vurderinger når de skal fremføre eller overføre verk i klasseromsundervisning. Til dette vil vi bemerke at det kun er dersom skoleeierne ikke vil klarere strømming av verk i undervisning at dette blir et problem. Norwaco kan tilby kollektiv avtale som dekker overføring til allmennheten av TV-programmer. Vår tradisjon er å forhandle frem mønsteravtaler med KS som de enkelte kommuner og fylkeskommuner kan inngå. I slike forhandlinger skjer de juridiske avveiningene mellom to kompetente parter med juridisk ekspertise på området. Dette for at de individuelle brukerne skal slippe denne belastningen. Vi har også erfaring med å gjøre fradrag for ikkeklareringspliktig bruk.
Bruk av audiovisuelle verk omfattes ikke av fribruksbestemmelsene, verken etter gjeldende rett eller det forslaget som nå behandles. Det vil si at all bruk som er opphavsrettslig relevant, skal klareres. Dette er ikke frivillig. Enten skal bruken klareres, ellers så må skolene la være å bruke verkene på en måte som innebærer overføring til allmennheten.
Dersom kommuner og fylkeskommuner ønsker å strømme f. eks TV-programmer fra NRK TV, kan dette klareres på en enkel måte via Norwaco. Læreren slipper dermed å måtte gjøre krevende juridiske vurderinger og lese uttallige avgjørelser fra EU-domstolen om "overføring til allmennheten". Dersom kommunene derimot ikke vil inngå avtale og betale rettighetsvederlag for opphavsrettslig relevant bruk, blir lærerne tvunget til å gjøre slike vurderinger. Det er således bare de kommuner og fylkeskommuner som ikke vil inngå avtale med rettighetshaverne som får denne byrden.
Vi mener KS må bistå kommuner og fylkeskommuner med å forhandle en avtale som gir dem den friheten til trenger til å utføre sitt undervisningsoppdrag på best mulig måte. Dersom KS ikke vil forhandle en slik mønsteravtale, er det i praksis KS som overlater de krevende juridiske vurderingene til lærerne. Det fremstår for oss som at KS her skyver lærerne foran seg når det egentlige formålet er å spare penger for kommuner og fylkeskommuner. Som nevnt har vi gjennomført undersøkelser som viser utstrakt kumulativ bruk av audiovisuelle verk i grunn- og videregående skoler. Dette er bruk som utvilsomt skulle vært klarert med rettighetshaverne, og som rettighetshaverne ikke har fått rettmessig vederlag for, under henvisning til klasseromsbestemmelsen.
Klasseromsbestemmelsen står i et anstrengt forhold til EU-retten, noe departementet har tatt ansvar for ved å foreslå den opphevet. Vi vil derfor advare sterkt mot å videreføre bestemmelsen, da den kan være EU-rettsstridig. Vår klare oppfordring er derfor at Stortinget vedtar å oppheve klasseromsbestemmelsen slik departementet foreslår.
NRK som «kulturarvinstitusjon»
Vi ønsker også å knytte noen kommentarer til uttalelser fra NRK i forbindelse med spørsmål fra komitémedlem Hashim Abdi om definering av NRK som kulturarvinstitusjon.
Norwaco har siden 2014 hatt avtale med NRK som gir dem rett til å tilgjengeliggjøre egne produksjoner fra sitt arkiv til allmennheten i form av en på forespørsel-tjeneste. Avtalen suppleres av avtalelisens, som gir NRK rett til å bruke verk også av rettighetshavere som Norwaco ikke representerer. NRK betaler vederlag til Norwaco for bruken, og dette fordeles videre til rettighetshaverne.
Som eneste allmennkringkaster i flere tiår, besitter NRK et stort og rikt arkiv av radio- og tv-programmer. Vi er derfor ikke uenig i at NRK har som del av sitt allmennkringkastingsoppdrag å bevare den kulturarven som dette arkivet utgjør. Dette fremgår også av NRK-plakaten. Hvorvidt dette gjør dem til "kulturarvinstitusjon", med de privilegier som åndsverkloven gir slike institusjoner, fremstår for oss mer tvilsomt. Vi reagerte særlig på NRKs uttalelser om at de som kulturarvinstitusjon må ha rett til å kunne gjøre materiale de besitter tilgjengelig for publikum. Vi er ikke uenig i dette, men vi ser ikke hvordan det å definere NRK som kulturarvinstitusjon gir dem rett til å publisere alt materiale de besitter for allmennheten, i full konkurranse med kommersielle aktører, uten at dette skal klareres med rettighetshaverne og betales vederlag for.
Verken gjeldende bestemmelser i åndsverkloven med forskrifter eller de nye foreslåtte bestemmelser for slike kulturarvinstitusjoner gir rett til å gjøre verk tilgjengelige for allmennheten. Dersom NRK som "kulturarvinstitusjon" skulle ha rett til å fremstille eksemplar av verk for tekst- og datautvinning til forskningsformål i henhold til den foreslåtte bestemmelsen i § 50 f, ville heller ikke dette gi dem rett til å tilgjengeliggjøre resultatene av en slik utvinning for allmennheten. Vi viser her til departementets uttalelser på s. 39 i proposisjonen, en uttalelse vi for øvrig støtter fullt ut:
Dersom en kulturarvinstitusjon (…) ønsker å tilgjengeliggjøre resultatet av en tekst- og datautvinningsprosess for allmennheten, eller dersom prosessen inngår i utvikling av tjenester rettet mot allmennheten (for eksempel et KI-verktøy), er det departementets vurdering at dette faller utenfor avgrensningsbestemmelsen i forslaget til § 50f.
At NRK kan drive tekst- og datautvinning på egenprodusert materiale til forskningsformål er i og for seg greit. Vi finner det imidlertid betenkelig at de skal kunne drive slik utvinning på andre, kommersielle aktørers materiale. Dette kan f. eks være TV-programmer og spillefilmer produsert av eksterne produsenter, og som NRK har lovlig tilgang til fordi de har kjøpt en visningsrett, eller avisartikler publisert av kommersielle mediehus og som ligger åpent tilgjengelig på internett.
Selv om NRK er en offentlig finansiert ikke-kommersiell allmennkringkaster, konkurrerer de om både rettigheter og publikum i et ytterst kommersielt marked. Vi finner det derfor betenkelig at deres bevaringsoppdrag knyttet til sitt egenproduserte arkiv skal gi NRK status som en kulturarvinstitusjon som sådan.
Vi ber derfor komitéen om å presisere at i den grad NRK skal defineres som kulturarvinstitusjon, med den virkning at de omfattes av flere av de foreslåtte unntaksbestemmelser for slike institusjoner, gjelder dette kun egenprodusert materiale og kun i den utstrekning formålet med utnyttelsen er å bevare den kulturarven de selv besitter, nemlig sitt eget arkivmateriale.
Grafill · 25. september 2026Innspill fra Grafill, Prop. 41 LS (2025-26): Endringer i åndsverkloven
1. Innledning
Grafill er foreningen for design, illustrasjon og visuell kommunikasjon. Våre ca. 1 850 medlemmer er visuelle skapere innen fagområdene illustrasjon, tegneserieskaping, grafisk design, animasjon, digital design og tjenestedesign.
Grafill deltar i Kunstnernettverket, og Kunstnernettverkets innspill kan i all hovedsak tas til inntekt for Grafills syn.
Vi støtter også i det vesentlige innspillene til våre forvaltningsorganisasjoner Kopinor og Norwaco.
2. DSM artikkel 3 og 4 (utkastet §§ 50 d til 50 f)
2.1. Innledning:
Vi viser til vårt skriftlige innspill, samt deltagelse i muntlig høring i juni.
Grafill har i høringen særlig fokusert på artikkel 3 og 4 i DSM-direktivet. Grafill ønsket utsatt gjennomføringen av artikkel 3 og 4 på grunn av stor usikkerhet knyttet til hvordan disse bestemmelsene kan tenkes å undergrave kunstnernes rettigheter i møte med generativ kunstig intelligens (GKI). Særlig i lys av at det nå skjer en utvikling i EU som departement ikke virker å ta innover seg. Samtidig er det mange bestemmelser i DSM-direktivet som er svært positive for våre medlemmer og andre rettighetshavere. Vi opprettholder vårt primære standpunkt om at utsatt gjennomføring av artikkel 3 og 4 er å foretrekke.
For det tilfellet at et flertall ønsker å gjennomføre direktivet i sin helhet, fremmer vi under forslag til merknader som kan dempe ulempene knyttet til artikkel 3 og 4.
2.2. Generelt om artiklene 3 og 4:
Grafill mener det er viktig at forarbeidende til endringene i åndsverkloven anerkjenner opphavsretten. Utgangspunktet er at man skal innhente tillatelse fra opphaveren og betale for bruk. Dette gjelder også der verk skal brukes til å trene GKI. Hvilket allerede er anerkjent av Stortinget gjennom bevilgningen av betaling for Nasjonalbibliotekets trening av språkmodeller.
Artiklene 3 og 4 gjelder tekst- og datautvinning (Text and Data Mining, TDM). Bestemmelsene var ikke så kontroversielle da direktivet ble vedtatt i 2019. De skulle fremme innovasjon ved at utviklere kunne nyttiggjøre seg statistiske data, meteorologiske data, faktainformasjon og lignende uten at databasevern og andre opphavsrettslige hindre skulle stå i veien. Kunstig intelligens var ikke et tema, og er heller ikke nevnt i de forberedende dokumentene til direktivet eller i direktivets fortale.
Generativ kunstig intelligens i form av Chat GPT ble lansert november 2022, tre år etter at direktivet ble vedtatt. GKI er trent på hele åndsverk, til og med hele kataloger av åndsverk, uten samtykke eller betaling. Dette er noe helt annet enn rene data eller tekstsnutter, som man diskuterte i 2019.
Internt i EU erkjenner man nå utfordringene med artiklene 3 og 4. Dette kommer særlig til uttrykk i Voss-rapporten fra juni 2025[1], vedtatt i EU-parlamentet i mars 2026[2]. Det verserer nå saker i nasjonale domstoler[3], og en sak for EU-domstolen[4].
2.3. Artiklene 3 og 4 tillater ikke at GKI kan trene på åndsverk
I Prop. 41 LS (2025-26) s. 36, pkt. 4.7.1 uttaler departementet at det «ikke lenger er tvil om» at KI-trening kan skje med hjemmel i artiklene 3 og 4.
Det er ikke dekning for denne uttalelsen.
Lovbestemmelsene som implementerer artiklene 3 og 4 må tolkes i samsvar med EU-retten. Det er ennå ikke avgjort av EU-domstolen om en KI-utvikler med hjemmel i artikkel 3 eller 4 kan kopiere eller tilgjengeliggjøre store deler av åndsverk som ledd i KI-trening.
Uttalelsen fra departementet er derfor ikke bare upresis. Den er også unødvendig: Opphavsrettens system er bygget på at opphaver skal samtykke til bruk. Og dermed har opphaver en rett til å kreve vederlag for bruken. Stortinget har et selvstendig ansvar for å sørge for at gjennomføringen av artiklene 3 og 4 ikke undergraver dette systemet. Da bør ikke forarbeidene skape et feilaktig inntrykk av at KI-utviklerne har et større handlingsrom på rettighetshavernes bekostning enn det er rettslig dekning for.
Grafill ber derfor komiteen om å ta avstand fra departementets uttalelser i Prop. 41 LS s. 36. Komiteen bør heller bemerke at artiklene 3 og 4 ikke hjemler KI-trening. Bestemmelsene må tolkes restriktivt til rettighetshavernes fordel i samsvar med tretrinnstesten.
Forslag til særmerknad:
«Komiteen mener det ikke er dekning for departementets uttalelse i Prop. 41 LS (2025-26) s. 36, pkt. 4.7.1 om at det «ikke lenger er tvil om» at trening av kunstig intelligens kan skje med hjemmel i artiklene 3 og 4. Hva som omfattes av tekst- og datautvinning skal tolkes i tråd med tretrinnstesten. Tekst- og datautvinning er et EU-autonomt begrep som etter sin natur ikke omfatter trening av generativ kunstig intelligens.»
2.4. Reservasjonsretten etter art. 4 må være reell
For visuelle skapere er ikke reservasjonsretten gjennomførbar i praksis, ettersom det ikke finnes egnede metoder for å reservere seg mot at bilder blir «skrapet» på nettet. Opphaveren vil også miste enhver kontroll dersom for eksempel en illustrasjon kopieres av andre og legges ut på Instagram, Facebook, Pinterest eller andre steder.
Stortinget må tilrettelegge for praktisk gjennomførbare reservasjonsløsninger.
Departementet uttaler på side 40-42 i Prop. 41 LS at maskinlesbare metoder for reservasjon, antakelig vil være «eneste hensiktsmessige» reservasjonsmetode for materiale som ligger tilgjengelig på Internett. Departementet går også unødig langt i å avvise at rene tekstlige reservasjoner, f.eks. generelle forbehold på en forvaltningsorganisasjons hjemmesider, oppfyller dette kravet.
Grafill mener det ikke er rettslig dekning for denne tolkningen, og komiteen bør ta eksplisitt avstand fra den. Komiteen bør åpne for at også tekstlige reservasjoner i et naturlig språk bør være tilstrekkelig.
Forslag til særmerknad:
«Komiteen mener det må vurderes konkret hva slags reservasjon som er «hensiktsmessig» etter loven. Komiteen mener at tekstlige reservasjoner i et naturlig språk, kan oppfylle kravet.»
Enkelte har tatt til orde for at EUIPO bør føre et register over reservasjoner. Det er et interessant innspill. Inntil en felleseuropeisk løsning er på plass kan det også vurderes om Patentstyret kan føre et register for norske rettighetshavere som ønsker å reservere seg.
Det er videre urealistisk for en skaper å ta rettslige skritt mot tech-giganter for å håndheve eventuelle brudd på reservasjonsretten. Et mulig avhjelpende tiltak kunne også vært om det ble lagt til rette for noen forenklede prosessformer for slike brudd.
2.5. Videre oppfølging
Artikkel 3 og 4 reiser store og komplekse spørsmål. De kommersielle motkreftene som ønsker å svekke kunstnernes rettigheter er sterke. Det kan være behov for videre oppfølging også om reglene implementeres slik de står.
Blant annet er det viktig at opphavere sikres rett til innsyn slik at de kan kontrollere om deres verk blir benyttet til tekst- og datautvinning. Det er videre viktig at opphavere sikres rimelig vederlag dersom deres verk benyttes til tekst- og datautvinning, for eksempel gjennom avtalelisensordninger.
Som ledd i dette er det naturlig at Stortinget be regjeringen om å nedsette et utvalg som kan vurdere de opphavsrettslige utfordringene knyttet til kunstig intelligens, slik man har gjort i Danmark[5].
3. DSM artikkel 5 (utkastet §§ 43 flg.)
Avslutningsvis vil Grafill også be Stortinget om å følge forslagene fra Kopinor og Norwaco når det gjelder undervisningsbestemmelsene i åndsverkloven. Dette vil sikre nordisk rettsenhet, og en sunnere økonomi for norske rettighetshavere.
[1] European Parliament, Commitee on Legal Affairs, Draft report on on Copyright and generative artificial intelligence – opportunities and challenges (2025/2058(INI)), 27. juni 2025
[2] European Parliament, P10_TA(2026)0066, European Parliament resolution of 10 March 2026 on copyright and generative artificial intelligence – opportunities and challenges (2025/2058(INI))
[3] Se f.eks. de to GEMA-dommene mot hhv. OpenAI og Suno fra tyske førsteinstansdomstoler.
[4] Se bl.a. C-250/25 (Like Company v. Google), en fortolkningssak forelagt EU-domstolen som ennå ikke er avgjort.
[5] https://kum.dk/kulturomraader/ophavsret/ekspertgruppe-for-ophavsret-og-kunstig-intelligens
Norges Fotografforbund · 25. september 2026Prop. 41 LS (2025-2026): Endringer i åndsverksloven
Norges Fotografforbund (NFF) er landets største og eldste organisasjon for profesjonelle fotografer. Vi arbeider for å ivareta fotografers vilkår og synliggjøre behovet for profesjonelle, bildebaserte tjenester. Våre medlemmer arbeider innen alle fotografiske sjangre eller er tilknyttet bransjen på annen måte.
I høringen vi sendte for to år siden skrev vi at det var en krevende brytningstid for fotografer, både fordi fotografiene deres blir lastet ned og brukt uten tillatelse, og fordi utviklingen i generativ kunstig intelligens har skutt fart. Det har ikke gått roligere siden den gang. Fotografers bilder er brukt i treningen av disse modellene - uten tillatelse og uten økonomisk kompensasjon. I neste omgang konkurrerer disse bildegeneratorene med fotografene når bilder skapes. Fotografene taper økonomisk i alle ledd mot sterke teknologigiganter. Fotografienes troverdighet svekkes på grunn av genererte, syntetiske bilder - noe som igjen er en stor fare for ytringsfriheten, demokratiet og kreativ kvalitet. Det er særdeles viktig at bruken av opphavsrettslig materiale i trening av generativ kunstig intelligens reguleres og kompenseres.
Norges Fotografforbund viser til innspillene fra Kopinor, Norwaco, BONO og Grafill, og støtter disse. Vi viser også til vårt muntlige høringsinnspill i Familie- og kulturkomiteen i juni, med tilhørende skriftlige notat.
Artikkel 3 og 4: Tekst- og datautvinning
Digitalmarkedsdirektivet ble vedtatt i 2019, og forarbeidene startet lenge før. Det er først etter dette at skrapingen av nettet og omfattende maskinlæring har skutt fart. Artikkel 3 og 4 ville nok sett annerledes ut om direktivet skulle ha blitt utarbeidet og vedtatt i dag. Det har EU sett, og ser nå blant annet på digitalmarkedsdirektivet på nytt.
Vi undrer oss derfor over at departementet i Prop. 41 LS s. 36, pkt. 4.7.1 skriver at departementet «ikke lenger er i tvil» om at KI-trening kan skje med hjemmel i artiklene 3 og 4. Det er det ikke dekning for. Lovbestemmelsene skal tolkes i samsvar med EU-retten, som ennå ikke har avgjort om en KI-utvikler med hjemmel i artikkel 3 eller 4 kan kopiere eller tilgjengeliggjøre store deler av åndsverk som ledd i KI-trening. Det er både upresist og unødvendig av departementet å skape et feilaktig inntrykk av at KI-utviklerne har et større handlingsrom på bekostning av rettighetshaverne.
Vi støtter her Grafills forslag til særmerknad fra komiteen:
«Komiteen mener det ikke er dekning for departementets uttalelse i Prop. 41 LS (2025-26) s. 36, pkt. 4.7.1 om at det «ikke lenger er tvil om» at trening av kunstig intelligens kan skje med hjemmel i artiklene 3 og 4. Hva som omfattes av tekst- og datautvinning skal tolkes i tråd med tretrinnstesten. Tekst- og datautvinning er et EU-autonomt begrep som etter sin natur ikke omfatter trening av generativ kunstig intelligens.»
Reservasjonsrett etter art. 4
Artikkel 4 blir foreslått gjennomført i åndsverkslovens § 50 e. I stedet for den vanlige praksisen om at man må be om tillatelse til å bruke andres verk, er det rettighetshaverne som aktivt må reservere seg mot bruk i tekst- og datautvinning. Det skal gjøres på en hensiktsmessig måte. Problemet er at det ikke finnes egnede metoder for å gjøre dette for det visuelle feltet. Det er heller ingen egnet måte å kunne kontrollere om ens verk er blitt brukt i opptrening. Det er vanskelig å se for seg at en fotograf skal kunne gå til sak mot teknologigiganter for å få avklart eventuelle brudd. Det må derfor legges til rette for praktisk gjennomførbare reservasjonsløsninger. Vi mener at departementet går for langt når det hevder at maskinlesbare metoder for reservasjon vil være den eneste hensiktsmessige reservasjonsmetoden. De finnes, som nevnt, ikke for bilder. Vi ber derfor komiteen om å ta avstand fra departementets tolkning på dette punktet, og støtter også her Grafills forslag om særmerknad:
«Komiteen mener det må vurderes konkret hva slags reservasjon som er «hensiktsmessig» etter loven. Komiteen mener at tekstlige reservasjoner i et naturlig språk, kan oppfylle kravet»
Videre arbeid
Europaparlamentet har, på bakgrunn av Voss-rapporten fra juni 2025, vedtatt en resolusjon om opphavsrett og generativ kunstig intelligens som stiller krav til åpenhet om treningsdata, muligheten til reservasjon og lisensiering av rettigheter. Dette er et tydelig signal om at de ser på en innstramming av lovverket. Det har departementet ikke tatt innover seg. Vi risikerer dermed at vi innfører et lovverk som er utdatert før det blir tatt i bruk.
Vi skulle derfor helst sett at bestemmelsene om tekst- og datautvinning ikke ble innført på nåværende tidspunkt. Dersom Stortinget mener det må gjennomføres som en del av direktivet, ber vi komiteen om å anmode regjeringen om å følge opp dette på en aktiv og effektiv måte, for å sikre rettighetshaverne, jfr. forslagene om særmerknader i teksten over.
Departementet følger opp artikkel 3 i ny § 50 f. I den ligger fribruk av tekst- og datautvinning til vitenskapelige forskningsformål. Vi støtter departementets tydeliggjøring av at tekst- og datautvinning gjort som ledd i forskning, ikke skal tilgjengeliggjøres for allmennheten eller benyttes for andre formål. Vi oppfordrer komiteen til å understreke betydningen av dette spesielt.
Undervisningsbestemmelsene i Åndsverksloven (DSM artikkel 5)
Vi støtter Kopinor og Norwacos forslag som gjelder undervisningsbestemmelsene. Vi vil da få lovverk som samsvarer med de andre nordiske landene og som sikrer rettighetene til norske rettighetshavere.
Artikkel 14 - billedkunst som ikke er vernet av opphavsrett
Et fotografi er normalt beskyttet av åndsverksloven enten som et fotografisk bilde eller et fotografisk verk. Det gir fotografen enerett til sine bilder, og de kan kreve vederlag for bruk og kreditering. Med innføringen av art. 14 i norsk lov, skal det gjøres unntak fra dette når det gjelder fotografier som utelukkende gjengir billedkunst som har falt i det fri.
Det svekker fotografers rettigheter og Norges Fotografforbund mener unntakene ikke burde være mer omfattende enn det som er strengt nødvendig ut fra direktivet. Vi mener at gjennomføringen av artikkel 14 må begrenses til å gjelde reproduksjoner av todimensjonale verk innen billedkunsten, som har falt i det fri, med mindre reproduksjonen oppfyller kravet til verkshøyde.
NFF argumenterte for dette i høringen i 2024, sammen med blant andre BONO og Institusjonsfotografenes Forening. Det har ikke departementet tatt hensyn til. De har derimot inkludert fotografier av tredimensjonal billedkunst som har falt i det fri i unntaket. Ved fotografering av tredimensjonal kunst tar fotografen en rekke valg når det gjelder både linser, vinkel, lys - for å nevne noe. Det burde kvalifisere som minimum vern som fotografisk bilde.
Departementets forslag svekker fotografens rettigheter unødvendig, og kan føre til vanskelige grensedragninger mellom fotografiske bilder av verk som er falt i det fri, fotografiske bilder som gjengir kunst, men ikke som hovedmotiv, og fotografiske verk som nyter vern etter åvl. § 2.
Vi foreslår at komiteen kommer med en særmerknad der dere ber regjeringen sikre at gjennomføringen av artikkel 14 må begrenses til å gjelde reproduksjoner av todimensjonale verk, som har falt i det fri, med mindre reproduksjonen oppfyller kravet til verkshøyde.
Norges Fotografforbund ber Stortinget om å:
1) utsette gjennomføringen av art. 3 og 4, sekundært be regjeringen følge opp dette på en aktiv og effektiv måte, slik at rettighetshavernes rettigheter blir ivaretatt.
2) be regjeringen da om å komme tilbake med et revidert forslag til gjennomføring av art. 3 og 4 etter EU-kommisjonens evaluering, hvor den blant annet utreder mulighetene for:
a. konkret å vurdere hva slags reservasjon som er «hensiktsmessig» etter loven, og anbefale at tekstlige reservasjoner i et naturlig språk kan oppfylle kravet.
b. at brukere ilegges en reell plikt til å respektere reservasjoner,
c. at opphavere sikres rett til innsyn slik at de kan kontrollere om deres verk blir benyttet til tekst- og datautvinning,
d. og at opphavere sikres rimelig vederlag dersom deres verk benyttes til tekst- og datautvinning, for eksempel gjennom avtalelisensordninger.
3) sende følgende særmerknad: «Komiteen mener det ikke er dekning departementets uttalelse i Prop. 41 LS (2025-26) s. 36, pkt. 4.7.1 om at det «ikke lenger er tvil om» at trening av kunstig intelligens kan skje med hjemmel i artiklene 3 og 4. Hva som omfattes av tekst- og datautvinning skal tolkes i tråd med tretrinnstesten. Tekst- og datautvinning er et EU-autonomt begrep som etter sin natur ikke omfatter trening av generativ kunstig intelligens.»
4) be regjeringen om å nedsette et utvalg som kan vurdere opphavsrettslige utfordringer knyttet til kunstig intelligens.
5) be regjeringen sikre at gjennomføringen av artikkel 14 må begrenses til å gjelde reproduksjoner av todimensjonale verk som har falt i det fri, med mindre reproduksjonen oppfyller kravet til verkshøyde
BONO · 24. september 2026BONOs skriftlige innspill om endringer i åndsverkloven
BONO ønsker å knytte noen kommentarer til det generelle unntaket for tekst- og datautvinning i foreslåtte § 50 e, og til plattformansvarsbestemmelsene i foreslåtte §§ 86 - 86d.
Reservasjonsretten i det generelle unntaket for tekst- og datautvinning i åvl. § 50 e
Unntakene for tekst- og datautvinning gjelder, ifølge departementet, for trening av KI-modeller. Det er viktig for rettighetshaverne å kontrollere den opphavsrettslig relevante bruken som finner sted i utvikling av KI-modeller, fordi ulike former for modeller kan brukes til formål som påvirker deres interesser i vesentlig grad, herunder til generering av nye bilder som kan utgjøre alternativ til menneskeskapte verk. BONO ønsker å knytte noen kommentarer til det kommersielle unntaket i foreslåtte § 50 e.
Overordnet mener BONO at det er avgjørende at det er mulig for rettighetshaverne å kreve vederlag fra tech-selskapene. Bruk av vernede verk til utvikling av KI-modeller kan lisensieres. Lisensiering vil kunne sikre vederlag til rettighetshaverne for utnyttelsen, og rettslig sikkerhet for selskapene som ønsker tilgang til verk for å trene sine modeller. Det finnes allerede muligheter for dette gjennom kollektive forvaltningsorganisasjoner som BONO.
Den foreslåtte § 50 e introduserer en avgrensingsregel for eksemplarfremstilling til tekst- og datautvinningsformål og en reservasjonsrett. Reservasjonsretten skal gi rettighetshaverne anledning til å komme tilbake til det rettslige utgangspunktet, som er en eksklusiv rett til eksemplarfremstilling.
Reservasjonsadgangen er likevel av liten betydning dersom det ikke er praktisk mulig for rettighetshaverne å benytte seg av den. BONO mener at departementet går for langt i å hensynta de som utvikler KI-modeller i proposisjonen, på bekostning av rettighetshaverne. På side 40 i proposisjonen står det at «reservasjon mot bruk av materiale på internett bør skje ved maskinlesbare metoder, slik at den effektivt kan oppfattes av automatiserte systemer som benyttes til å høste slikt materiale», og på s. 42 står det videre at «ensidige erklæringer i naturlig språk på organisasjoners nettsider antagelig ikke vil være en optimal måte å gi informasjon til de maskinene som benyttes til å høste materialet».
For de rettighetshaverne BONO representerer er det umulig i praksis å benytte noe annet enn ensidige reservasjoner i naturlig språk for å reservere seg mot datainnsamling. Denne gruppen består av et bredt spekter av visuelle kunstnere.
Digital tilgjengeliggjøring av visuelle verk kan ta ulike former. Verkene kan digitaliseres og publiseres på museumsnettsteder, i kontrollerte former med lisens fra BONO, men de publiseres også av kunstnere selv på egne nettsteder, og av tredjeparter, for eksempel på sosiale medier. Verkene lastes opp, kopieres, beskjæres, gjøres om til såkalte «memes» og spres på tvers av nettsteder og plattformer som kunstnerne ikke selv administrerer. Dette skjer utenfor rettighetshavernes kontroll og uten at de har muligheten til å implementere metadata i filene, eller begrense tilgangen til nettstedene. I tillegg til vanskeligheter med all fremtidig digital publisering, er internett allerede fylt med bilder av verk som ble distribuert lenge før rettighetshavere måtte reservere seg mot bruk til tekst- og datautvinning.
Tolkningen av kravene til reservasjonsadgangen må for det første informeres av hva som er teknisk mulig for rettighetshaverne å gjøre, iht. tolkningsprinsippet om effet utile. I tillegg til dette må lovgiver anerkjenne at rettighetshavernes interesser er et sentralt tolkningsmoment for forståelsen av de kravene som stilles til reservasjonen. I C-797/23 (Meta) uttaler EU-domstolen at rettsvernet i den Italienske gjennomføringen av direktivets artikkel 15 «is not limited to the enjoyment of those rights, but also extends to the exercise of those rights, exercise which, in practice, must be effective”. Domstolens uttalelse, og avgjørelse, i saken viser at nasjonale lovgivere har anledning til å ta grep i lovgivningen som effektuerer rettsvern som er gitt etter bestemmelsene i direktivet, i det tilfellet en ufravikelig rett til vederlag for presseutgivere for tilgjengeliggjøring av deres publikasjoner på nettbaserte innholdsdelingstjenester.
Vi understreker at reservasjonsretten må være reell og effektiv for at rettighetshaverne skal kunne gjøre nytte av vernet og beholde sin opphavsrett. Derfor vil vi be familie- og kulturkomiteen om å presisere i sin innstilling at:
Ensidige reservasjoner i naturlig språk på rettighetshavernes og kollektive forvaltningsorganisasjoners nettsteder er en egnet måte å reservere seg mot bruk i tekst- og datautvinning.
Plattformansvaret i åvl. §§ 86 - 86 d
BONO er tilfreds med å se at mange av våre anbefalinger er hensyntatt i departementets forslag til gjennomføring av direktivets artikkel 17. Vi ønsker likevel å knytte noen kommentarer til § 86 b annet ledd.
Departementet skriver på side 136 at «Parodiregelen gir […] brukerne adgang til å tilgjengeliggjøre såkalte «memes», forutsatt at de er å anse som parodier».
Som BONO også skrev i høringssvaret til Kultur- og likestillingsdepartementet kan det virke som det er ønskelig fra departementets side at «memes» skal kunne deles fritt på plattformer, og at de er fritatt plattformtilbydernes ansvar etter § 86. Vi minner om at plattformansvaret nettopp skal legge til rette for klarering, og lovlig deling av innhold på plattformer, samtidig som rettighetshavernes interesser blir ivaretatt. BONO er bekymret for at departementets omtale kan skape et inntrykk av at det gjelder et generelt unntak for «memes». Et bredt unntak for «memes» vil i vesentlig grad kunne tilsidesette interessene til de rettighetshaverne som BONO representerer.
Derfor ber vi Stortinget understreke at formuleringen i proposisjonen ikke innebærer noen generell regel om at «memes» er unntatt plattformansvaret i åvl. § 86.
Bokhandlerforeningen · 22. september 2026Rettighetshavere må kunne reservere og lisensiere bruk av egne verk
Bokhandlerforeningen har merknader til forslaget om gjennomføring av artikkel 3, 4 og 5 i DSM-direktivet.
Tekst- og datautvinning (artikkel 3 og 4)
Den raske utviklingen innen generativ kunstig intelligens har endret forutsetningene vesentlig siden DSM-direktivet ble vedtatt i 2019. Bestemmelsene om tekst- og datautvinning ble ikke utformet med dagens bruk av store språkmodeller og generativ KI for øye. Samtidig pågår det nå både politiske og juridiske prosesser i EU for å avklare hvordan opphavsretten skal ivaretas i møte med denne teknologien.
Bokhandlerforeningen er bekymret for at den foreslåtte gjennomføringen av artikkel 3 og 4 gir rettighetshavere et svakere vern enn det som er ønskelig. Når opphavsrettsbeskyttede verk kan benyttes til trening av KI-systemer med mindre rettighetshaveren aktivt reserverer seg, flyttes ansvaret fra brukeren til opphaveren. En slik reservasjonsrett gir ikke et reelt vern dersom det ikke finnes enkle, standardiserte og allment tilgjengelige løsninger for å utøve den i praksis.
Vi støtter derfor synet som Kopinor, Den norske Forfatterforening, Forfatterforbundet og flere andre rettighetshaverorganisasjoner har fremmet om at gjennomføringen av artikkel 3 og 4 bør utsettes inntil de pågående prosessene i EU er nærmere avklart. Dersom Stortinget likevel velger å gjennomføre bestemmelsene nå, bør regjeringen pålegges å følge utviklingen i EU tett og arbeide aktivt for at rettighetshavere får reelle muligheter til både å reservere seg mot tekst- og datautvinning og lisensiere slik bruk av egne verk.
Bokhandlerforeningen støtter derfor Kopinors forslag om at:
«Komiteen ber regjeringen aktivt følge og påvirke politiske prosesser i EU for å sikre reelle muligheter for rettighetshaverne til å kunne reservere seg mot tekst- og datautvinning på en hensiktsmessig måte og til å kunne lisensiere bruken av sine verk og arbeider også på dette området.»
Vi støtter også at det trekkes et tydelig skille mellom forskning og kommersiell KI-utvikling. Dersom tekst- og datautvinning tillates for vitenskapelige forskningsformål, må resultatene ikke kunne benyttes til utvikling av kommersielle KI-verktøy eller andre formål enn det forskningsunntaket er ment å dekke.
Bruk av verk i undervisning (artikkel 5)
Bokhandlerforeningen støtter prinsippet om avtaleforrang i undervisningsbestemmelsene. Der det allerede finnes velfungerende avtale- og lisensordninger som sikrer både tilgang til innhold og vederlag til rettighetshaverne, bør disse videreføres og styrkes.
Dette er løsningen som er valgt i flere andre nordiske land, og den gir en god balanse mellom behovet for tilgang til læremidler og respekt for opphavsretten. Avtaleløsninger bidrar til at forfattere, illustratører, oversettere og forlag fortsatt kan investere i utvikling av nytt innhold til undervisning og utdanning.
Bokhandlerforeningen oppfordrer derfor Stortinget til å sikre at avtaleløsninger gis forrang også i den norske gjennomføringen av artikkel 5, i tråd med anbefalingene fra Kopinor, forfatterorganisasjonene og Forleggerforeningen.
Bokhandlerforeningen er interesseorganisasjonen for alle landets bokhandler. Vi arbeider for å styrke litteraturen og bokas plass i samfunnet og skal sikre bokhandlerne forutsigbare rammevilkår som bidrar til at folk i hele landet får tilgang til et mangfold av litteratur.
Norsk Artistforbund · 28. august 2026Norske utøvere må ikke miste vederlag fordi de arbeider internasjonalt
Norsk Artistforbund avviser forslaget om å begrense vederlagsretten for norske utøvere på utenlandsk-produserte innspillinger
Norsk Artistforbund avviser den foreslåtte endringen i åndsverkloven § 114, slik den er lagt frem i Prop. 41 LS (2025–2026).
Forslaget innebærer i praksis at en norsk utøver kan miste sin vederlagsrett etter § 21 dersom innspillingen er produsert av en amerikansk produsent og ikke er tilvirket i Norge – selv om den norske artisten har medvirket på innspillingen og verket brukes kommersielt i Norge.
Dette er ikke en rimelig eller tidsriktig løsning.
Norsk musikkbransje er i dag internasjonal. Norske artister, musikere og produsenter arbeider og spiller inn i verdens ledende musikkmiljøer, blant annet i New York, Los Angeles og Nashville. For mange er samarbeid med amerikanske produsenter, låtskrivere og plateselskaper både en kunstnerisk og profesjonell nødvendighet – og ofte et resultat av at de faktisk har nådd et internasjonalt nivå.
Det kan ikke være slik at en norsk utøvers rett til vederlag for egen medvirkning svekkes fordi arbeidet er gjort i utlandet, eller fordi produsenten er amerikansk. Innspillingssted og produsentens nasjonalitet sier lite om den norske utøverens reelle, kunstneriske bidrag.
Forslaget bygger dessuten på en problemstilling som har vært under behandling i mange år, men som ikke i tilstrekkelig grad synes å ta høyde for den utviklingen som har skjedd i norsk musikkbransje. I 2026 arbeider norske artister i et globalt marked. Regelverket må støtte denne utviklingen, ikke straffe dem som lykkes internasjonalt.
Vi har forståelse for ønsket om å sikre Fond for utøvende kunstnere et stabilt økonomisk grunnlag. Men FFUK bør ikke styrkes gjennom en ordning som gjør at vederlag som ellers kunne vært utløst av en norsk utøvers medvirkning, i stedet går inn i fondets avgiftsgrunnlag. Da erstattes en konkret, individuell vederlagsrett med en søknadsbasert ordning, hvor utøveren må konkurrere med tusenvis av andre om støtte. Det er ikke et tilstrekkelig vern av den enkelte utøver.
Norsk Artistforbund mener derfor at vederlagsretten må knyttes til den utøvende kunstnerens tilknytning og faktiske medvirkning, ikke ensidig til produsentens nasjonalitet eller hvor innspillingen fant sted.
Vi ber om at forslaget trekkes eller endres slik at norske og EØS-baserte utøvere beholder sin vederlagsrett når de medvirker på internasjonale innspillinger, også der produsenten er amerikansk og innspillingen er gjort utenfor Norge.
Vennlig hilsen
Atle Bakken.
Styreleder Norsk Artistforbund
Anonym · 22. juni 2026Innspill til departementets vurdering av åvl. § 50 f punkt 4.7.3.2 - etterfølgende bruk
Innledning:
I proposisjonens punkt 4.7.3.2 uttrykker departementet sin vurdering slik:
«Dersom en kulturarvinstitusjon eller en forskningsinstitusjon ønsker å tilgjengeliggjøre resultatet av en tekst- og datautvinningsprosess for allmennheten, eller dersom prosessen inngår i utviklingen av tjenester rettet mot allmennheten (for eksempel et KI-verktøy), er det departementets vurdering at dette faller utenfor avgrensningsbestemmelsen i forslaget til § 50 f»
Uttalelsen innebærer at rekkevidden av unntaket begrenses i lys av hvordan resultatet av tekst- og datautvinningen vil bli brukt. Dette er problematisk, da direktivets artikkel 3 ikke oppstiller noe vilkår knyttet til etterfølgende bruk.
Kort om direktivartikkelen:
Art. 3 i direktivet legger opp til et unntak for tekst- og datautvinning for forskningsinstitusjoner og kulturarvinstitusjoner med lovlig tilgang, såfremt bruken er til forskningsformål. Det er her fire vilkår: Hva, hvem, på hvilke premisser og formål.
Såfremt disse vilkårene er oppfylt, skal reproduksjoner og uttrekk som ledd i tekst- og datautvinning være lovlige.
Det er imidlertid bare denne tekst- og datautvinningen unntaket omfatter. Den oppstiller ikke noe vilkår knyttet til den etterfølgende bruken av resultatene. Som fremhevet av Eleonora Rosati, Professor of Intellectual Property Law (Stockholm University), i hennes kommentarutgave til direktivet:*
«The end goal of the scientific research activity at issue, ... , is not relevant per se. Unlike other provisions in the Directive ..., Article 3 is not limited to non-commercial TDM» (Se side 43)
Departementets vurdering innebærer dermed en sammenblanding av tekst- og datautvinning og den etterfølgende anvendelsen av resultatene – forhold som direktivet ikke regulerer.
Kort om forholdet mellom TDM og sluttresultat
Det er for øvrig ikke slik at unntaket for tekst- og datautvinning for forskningsformål uten videre unntar all bruk i samme prosess fra å være inngrep. Unntaket gjelder bare tekst- og datautvinningen. Dersom sluttresultatet gjengir vernede verksdeler på en gjenkjennelig måte (C-580/23 og C-795/23 avsnitt 86), vil dette sluttresultatet i utgangspunktet fortsatt være et opphavsrettsinngrep.
Prosessen som ledet opp til dette resultatet, altså tekst- og datautvinningen, kan likevel i denne situasjonen måtte anses omfattet av unntaket i § 50f. Dette såfremt vilkårene er oppfylt. Opphavsrettsinngrepet i denne situasjonen vil derfor være alminneliggjøringen av sluttproduktet, ikke prosessen som ledet opp til det.
Det konkrete problemet:
Dersom den fremtidige bestemmelsen praktiseres slik departementet har vurdert den, vil det innebære en risiko for mangelfull gjennomføring av EØS-forpliktelsen. Dette fordi unntaket i Norge vil bli gitt et snevrere virkeområde enn det som er forutsatt i direktivet.
Tekst- og datautvinning foretatt for vitenskapelige formål vil kunne falle utenfor unntakets virkeområde, selv om direktivets vilkår er oppfylt.
Konkret forslag:
Den enkleste løsningen vil være en presisering av at etterfølgende bruk av resultatene av tekst- og datautvinning er uten betydning for anvendelsen av § 50 f. Eventuelt med den kommentar om at unntaket bare gjelder selve tekst- og datautvinningen.
*Rosati, E. (2021). Copyright in the digital single market: article-by-article commentary to the provisions of directive 2019/790. Oxford University Press.
Norske Scenografer · 3. juni 2026Norske Scenografers høringsnotat vedr. foreslåtte endringer i åndsverksloven
Norske Scenografer organiserer primært kunstnere som skaper visuell scenekunst beskyttet av åndsverksloven.
Alle lovforslag eller endringer i den juridiske ordlyden av paragrafer som regulerer vårt arbeide vedgår og bekymrer vår faggruppe sterkt. Også forslaget til ordlyden av §50 e og d i Prop 41 LS.
Slik vi tolker det vil dette lovforslaget gi en blank tillatelse for KI-selskaper å trene på alt kreativt materiale uten å søke lovlig lisens, og vil føre til at opphavsrettighetene til det skapte materialet ikke lenger kan beskyttes juridisk. Da har vi i praksis ikke lenger et vern av det menneskeskapte åndsverket som våre visuelle scenekunstnere helt konkret lever av.
Ikke bare er denne lovforslagsteksten en brist med eksisterende internasjonale avtaler og dagens lover om opphavsrett, men den er potensielt et dolkestøt mot alt det kreativt menneskeskapte som utgjør det vi kaller norsk kultur. Åndsverkslovens prinsipper må vernes i den form den har, i tråd med Berne-konvensjonen.
Norske Scenografer vil med dette si tydelig ifra at vi protesterer mot en hver endring av ordlyden i åndsverkslovens og opphavsrettens grunnvoller.
Solveig Holthe Bygdnes, leder Norske Scenografer
Åsmund Færavaag, nestleder Norske Scenografer
FOLKORG - ORGANISASJON FOR FOLKEMUSIKK OG FOLKEDANS · 1. juni 2026Søttar opp om endringane i åvl §114 andre ledd
FolkOrg har mange aktive utøvande kunstnarar i det frie feltet, og mange prosjekt og kunstnarverksemder får viktig støtte frå ulike tilskotsordningar. FFUK ein av dei viktige! Difor støttar FolkOrg opp om dei foreslåtte endringane i åvl § 114 andre ledd slik at Fond for utøvande kunstnarar kan førast vidare.
Kilde: Stortingets høringsprogram og publiserte innspill. Frister og program kan endres; kontroller originalkilden før deltakelse.
Tilbake til alle høringer