Prop. 61 L (2025-2026), Innst. 436 L (2025-2026), Lovvedtak 73 (2025-2026)
Energi- og miljøkomiteen · 2025-2026
Lov om motorferdsel i utmark og vassdrag (motorferdselloven)
Politisk behandling
Saker i høringen
Tid og deltakere
Høringsprogram
Programmet er ikke publisert
Programmet er ikke tilgjengelig ennå
Programmet kan bli publisert eller oppdatert nærmere høringsdagen.
Innspill fra samfunnet
Skriftlige innspill
27 publiserte innspill
Region Saltfjellet, Stor- Graddis og Skaiti · 3. mai 2026Hvorfor lovgivningen ikke fungerer i praksis, og heller ikke vil fungere etter revideringen
Prop. 61 L (2025–2026): Lov om motorferdsel i utmark og vassdrag
Takk for muligheten til å gi innspill til ny motorferdsellov. Forslaget inneholder flere gode elementer, men vi ønsker å løfte noen viktige problemstillinger. Ta gjerne kontakt for kildehenvisninger eller ytterligere informasjon.
Klage og innsigelse (pkt. 11.7.2)
Tre av fire kommuner har siden 2015, etablert løyper i områder som var kategorisert som svært viktig friluftslivsområde, områder for reindrift og naturmangfold. Av 24 saker som var klaget inn til statsforvalterne mellom 2015 og 2022, tapte natur og friluftsinteressene i 23. Det er kun unntaksvis gitt medhold til klager også etter 2022. Dette står i sterk kontrast til lovens klare føringer og intensjoner i M.fl - §4a, som ble stemt inn av Stortinget i 2015.
Hvorfor lovgivningen ikke fungerer i praksis, og heller ikke vil fungere etter revideringen
I brev av 4. oktober 2017 fra Klima- og miljødepartement til samtlige av landets statsforvaltere, presiseres det at kommunens skjønn skal veie tyngst i alle saker som omhandler etablering av skuterløyper.
I juss opererer man med «hensynsjuss» og «forpliktende juss», hvor kun det siste forplikter.
Endringene i loven i 2015, underlegger alt som berører friluftsliv, hyttefelt, naturmangfold og kulturminner uforpliktende hensynsjuss:
Der loven sier at det skal tas hensyn til f.eks. friluftsliv, betyr det ikke at de ikke skal legge løyper her, men at de kan, om de viser hensyn.
Hensyn til natur og friluftsliv settes som vi ser i tallmaterialet over, til side med verdiløs hensynsjuss, mens motorferdsel sikres med forpliktende juss i favør av kommuners skjønn.
Med denne kombinasjonen av hensynsjuss i §4a fra 2015 og brev av 4. oktober 2017, settes Stortingets intensjon av 2015 til side: loven beskytter plutselig retten til motorferdsel, ikke naturmangfoldet eller friluftslivet
Praktisk eksempel på hvordan kommunens skjønn i kombinasjon med hensynsjuss setter lovens intensjon ut av funksjon
Umbukta-løypa (2020) ble etablert til tross for at både Statsforvalteren, kommunens egen administrasjon og faglige vurderinger konkluderte med at løypeetablering brøt med hensynssoner i lovens §4a. Ingen av klagene ble tatt til følge.
Skaiti-løypa (2021) ble vedtatt igjennom reinbeiter, i svært viktig friluftslivsterreng for fastboende og tre hyttefelt, samt habitater for flere av våre utrydningstruede og rødlistede dyrearter.
Det kom inn 11 klager, ingen ble tatt til følge.
SF kommenterte sine egne vedtak i favør av snøskuterløyper i disse sakene slik (utdrag):
En slik løype eri strid med lovgivers ønske
Sannsynligvis medfører vedtaket at for friluftslivet blir områdets kvaliteter redusert og at friluftsfolket kan bli fortrengt fra et attraktivt friluftslivsområde
(SF) vilsterkt fraråde kommunen å etablere løype i slike viktige og svært viktige friluftslivsområder
Ikke å anlegge løypa vil være i tråd med lovgivers intensjon
Det er betimelig å sette spørsmålstegn ved om friluftslivsinteressene, med dagens ordlyd, har et tilstrekkelig rettsvern i nf. § 4a
Kombinasjonen hensynsjuss og kommunalt skjønn undergraver rettssikkerheten for naturmangfold, friluftsliv og reindrift. Statsforvalteren mangler reell mulighet til å overprøve kommunenes skjønn, også der kommunens skjønn bryter med lovtekstens egen intensjon.
Dette står fast med liknende ordlyd i ny lovtekst, og vi ser ikke hvordan loven dermed skal kunne beskytte de naturverdier den er ment å beskytte i dagens §4a heller i fremtiden.
En tydeligere lovtekst hvor hensynsjuss byttes ut med forpliktende juss, er nødvendig for å sikre nasjonale og regionale natur og friluftslivsverdier, gi forutsigbarhet, og redusere ressurskrevende klageprosesser.
Avgrensning av tidsrom, antall trer og traseer (§ 40)
Motorferdsel i utmark skal i følge ny lovtekst fortsatt være forbudt. Dispensasjoner skal være unntaket. I dag er det uklart hva som regnes som «nødvendig kjøring», både når det gjelder omfang, hyppighet og type transport.
Manglende presiseringer, gjør dispensasjonene vanskelige å kontrollere. Dette åpner for misbruk, som igjen skaper konflikter og svekker tilliten til regelverket. For eksempel kan transport av små mengder gods, brukes som påskudd for unødvendig kjøring.
Etter at 2,5 km grensen ble fjernet, gis det nå dispensasjoner til hytter som ligger svært nær vei, noe som fremstår som unødvendig. I enkelte tilfeller kjøres det lange omveier med snøskuter, i stedet for korte gåavstander.
Det bør legges til grunn, at det som kan bæres til fots om sommeren, i utgangspunktet også kan transporteres til fots vinterstid. Ved avstander hvor gange benyttes sommertid til hytte, bør det settes en øvre grense for antall turer, for eksempel maks seks turer per sesong. Vi mener dispensasjoner i digital kjørebok må konkretisere og sannsynliggjøre behovet i henhold til:
hva som skal fraktes
hvor ofte kjøring er nødvendig
avstand
minst mulig belastende trasé
Vi mener også at leiekjøring for varetransport fra lokale næringsdrivende igjen bør beskyttes av lovens ordlyd, slik det var før bortfallet av 2,5 km grensen. Har et område leiekjøring, har man i denne en året rundt beredskap og varetransport for alle som har slikt behov. Lovtekstens følgetekst anvender nødvendig kjøring som kriterium. Har området leiekjører, er annen kjøring ikke nødvendig.
Dette vil redusere behovet for dispensasjoner og unødvendig byråkrati i kommunene. Vi anser også at det er viktig at man støtter lokal næring ved leiekjøring, som også bidrar med skatt til kommunekassen og som kan bistå lokalt med trygg helårsberedskap.
Kontroll og sanksjoner (pkt. 12)
Lovforslagets følgetekst slår fast at ulovlig kjøring er et stort, økende og veldokumentert problem fra myndighetenes side. Slik kjøring har økt betraktelig med antallet løypemeter. Dette er også vår erfaring, og noe vi påpekte og dokumenterte i høringsteksten sitert i NOU:24. Se også presselenker nederst i dette dokumentet.
Vi støtter derfor strengere sanksjoner for avskrekkende effekt i tråd med annen miljø og motorlovgivning i samfunnet. Samtidig bør moderne teknologi tas i bruk:
geofencing og GPS – tracking kan bidra til bedre kontroll
digital kjørebok bør innføres som krav
Geo-fencing, gps-tracking og digital løsning hvor hver tur registreres med formål og last, vil gjøre kjøringen etterprøvbar og redusere behovet for ressurskrevende kontroll. Dette vil minske byråkrati, styrke håndheving og redusere misbruk.
Utredninger etter plan- og bygningsloven
Dagens praksis med utredninger bestilt av aktører med egeninteresse i tiltaket, skaper utfordringer. Erfaring viser at uønskede konklusjoner kan føre til nye bestillinger fra andre aktører som svarer etter ønsket til tiltakshaver. For å sikre uavhengighet bør utreder oppnevnes av en nøytral og naturkompetent instans, for eksempel av Statsforvalteren.
Demokratisk balanse og interesseavveining
Det er viktig at loven reflekterer reelle samfunnsinteresser. Snøskuterbruk er en marginal aktivitet:
ca. 1,6 % av befolkningen eier snøskuter
det finnes allerede rundt 10 000 km med løyper, Norge 6 ganger på langs
Samtidig organiserer friluftslivet nærmere en million mennesker, og enda flere bruker naturen som uorganiserte. Validerte, jevnlige undersøkelser viser stabil motstand mot økt snøskutertrafikk i over tre tiår, og sterk støtte til ytterligere vern og friluftsliv.
Vi mener fornøyelseskjøringen med 10.000 km har fått nok løypemeter, og at nødvendig kjøring skal prioriteres. Nye skuterløyper i fremtiden vil komme i tillegg til de enorme naturtap til vindturbinanlegg, utbygging av datasentre og hytteutbygging vi nå ser.
For oss er det også viktig å påpeke at naturmangfoldet og økosystemene i seg selv har behov for vern for å fungere. Natur er ikke en forbruksvare, og tåler ikke for mange forstyrrelser fra hverken turgåere eller motorisert ferdsel.
Konklusjon:
Naturmangfold og bærekraftige økosystemer er avgjørende i møte med klimakrisen, og friluftsliv slik definisjonen er ment i skriv fra regjeringen (å bevege seg i natur) er en viktig kilde til god folkehelse og livskvalitet.
Klare regler, bedre kontroll og uavhengige vurderinger vil kunne redusere lokale konflikter rundt snøskuterbruk, reduserer byråkrati, og sikre en mer bærekraftig forvaltning av nasjonale og regionale naturverdiers sammenhengende verdi.
Vi ber om at kommunene i dispensasjoner setter konkrete, etterprøvbare avgrensinger som må dokumenteres av snøskuterkjøreren. Vi ber om at det benyttes forpliktene juss i lovteksten for å beskytte naturmangfold, friluftsliv og reindrift.
...*...
Innspillet baserer seg på fem tidligere høringsinnspill bestående av blant annet reindrifta på saltfjellet, reindrift svensk-norsk side, oppsyn svensk side, fastboende, hytteeiere og næring i regionen, og er sammenfattet i dette dokumentet av høringsgruppen under. Ta kontakt for kildehenvisninger, spørsmål eller om dere ønsker utdyping av problemstillinger vi løfter frem.
Med vennlig hilsen
Kajsa Zetterquist (fastboende og næringsdrivende i Graddis), Anders Erling Fjällås (reineier, Semisjaur-Njarg samelandsby), Kjell-Gunnar Brenna (Austerås Fjellgård), Ivar Dillan (hytte og grunneier, Graddis), Lisa Dillan (gårdbruker, næringsdrivende og kontaktperson)
Presseklipp:
1.
Skaitiløypa: lokale konflikter ødelegger familier og bygda (NRK)
https://www.nrk.no/nordland/familier-ble-splittet-da-skuterloypa-kom-til-bygda-skaiti-i-nordland-1.15805372
2.
Reindrift, svenske samiske rettigheter på norsk jord, beboere og hyttefelt skadelidende (NRK)
https://www.nrk.no/nordland/norske-skuterloyper-skaper-reaksjoner-i-sverige-_-mener-rein-kan-do-1.15820074
3.
Ulovlig kjøring: Svenskene lei av nordmenns råkjøring ved grensen (Aftonbladet, VG)
https://www.vg.no/nyheter/i/XwkXdm/svensk-kommune-er-lei-av-norske-scooter-turister-de-svenske-fjellene-har-blitt-en-lekestue
4.
Ulovlig kjøring øker i omfang (Aftenposten)
https://www.aftenposten.no/norge/i/WbwEjj/dobbelt-saa-mange-anmeldt-for-ulovlig-snoescooterkjoering
5.
Ulovlig kjøring dokumenteres av SNO (NRK)
https://www.nrk.no/trondelag/avslorer-ulovlig-skuterkjoring-fra-lufta_-_-dette-er-rett-og-slett-nedslaende-1.14517878
Norges Handikapforbund · 3. mai 2026Motorferdsel i utmark
Norges Handikapforbund støtter forslaget til endringer i motorferdsel i utmark.
Departementet foreslår videre at bruk av lettere motoriserte rullestoler og lignende hjelpemidler skal være tillatt overalt, og at bruk av tyngre rullestoler skal være tillatt på veier og opparbeidede stier. Dette innebærer at adgangen til motorferdsel for personer med funksjonsnedsettelser utvides betydelig, sammenlignet med dagens regelverk. Vi mener dette er i tråd med FNs konvensjon for personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD) og endringen er etterspurt blant våre medlemmer. Tilgang til naturen er både fysisk og psykisk folkehelse. Å kunne dele naturopplevelser med venner og familie er et gode som til nå er avgrenset for mange personer med funksjonsnedsettelse.
Lovforslaget åpner for at departementet kan gi forskrift om hvilke hjelpemidler som omfattes av første ledd. Dersom departementet ønsker å utarbeide forskrifter til denne paragrafen, forutsetter vi at det gis en reell medvirkning fra funksjonshemmedes organisasjoner. NHF mener at en eventuell forskrift ikke må baseres på spesifikke produkter, men heller generelle prinsipper og mål. Dette kan være krav til dokumentert marktrykk, støy og topphastighet. Ved beregning av marktrykk må man ha objektive og lett målbare parametere, som tyngde og volum på dekk. Det er vesentlig at slike reguleringer ikke blir for rigide i formen, slik at man stimulerer innovasjon av fremtidige hjelpemidler.
822342752 · 3. mai 2026Innspill om foreslått forbud mot bruk av elsykkel i villreinområder
Høringsuttalelse til forslag om ny motorferdsellov
Innspill om foreslått forbud mot bruk av elsykkel i villreinområder
Fra: Opplysningskontoret for Terrengsykling
Til: Klima- og miljødepartementet
Opplysningskontoret for Terrengsykling viser til forslag til ny motorferdsellov og ønsker med dette å gi innspill til forslaget om å forby bruk av elsykkel i villreinområder.
Opplysningskontoret for Terrengsykling arbeider for kunnskapsbasert, ansvarlig og bærekraftig utvikling av terrengsykling i Norge. Våre medlemmer og samarbeidspartnere representerer terrengsykkelanlegg, destinasjoner og fagmiljøer som jobber med tilrettelegging, kanalisering av ferdsel, sikkerhet, lokal verdiskaping og gode naturopplevelser.
Vi er positive til at regjeringen ikke foreslår et generelt forbud mot bruk av elsykkel i Norge. Det er viktig og riktig. Samtidig mener vi at det foreslåtte forbudet mot elsykkel i villreinområder blir for bredt, for lite presist og for svakt begrunnet.
Vi støtter et sterkt villreinvern. Hensynet til villreinens leveområder må tas på alvor. Men nettopp derfor bør virkemidlene være kunnskapsbaserte, målrettede og lokalt forankret.
De samme argumentene bør gjelde i villreinområder
Departementet peker selv på flere gode grunner til at det ikke bør innføres et generelt forbud mot elsykkel i utmark.
Bruk av elsykkel har vært tillatt i utmark siden 2017. Et generelt forbud eller en generell innstramming ville derfor være et betydelig inngrep overfor dem som har anskaffet elsykkel i tillit til gjeldende regler. Departementet skriver også at det ikke er grunnlag for en slik generell innstramming.
Videre har det vært et viktig hensyn at elsykkel bidrar til folkehelse, lavere terskel for aktivitet og grønnere transport. Et enkelt, oversiktlig og brukervennlig regelverk har også vært vektlagt. Det er nettopp disse hensynene som tilsier at man bør være varsom med brede forbud.
Etter vårt syn bør denne vurderingen også gjelde i villreinområder. Dersom det ikke er grunnlag for et generelt forbud i landet som helhet, bør det heller ikke innføres et generelt forbud i svært store og sammensatte villreinområder uten en langt mer presis vurdering av hvor ferdselen faktisk er problematisk.
Et svært omfattende forbud
Forslaget vil kunne berøre svært store arealer. De norske villreinområdene utgjør samlet om lag 50 000 km². Avhengig av hvilke villreinavgrensninger og hvilket arealgrunnlag som legges til grunn, tilsvarer dette arealer i størrelsesorden opp mot en fjerdedel av arealet sør for Trondheim.
Dette viser at forbudet ikke bare vil gjelde noen få særlig sårbare høyfjellsområder. Det vil kunne omfatte store deler av Sør-Norge, inkludert bygdenære turveier, skogsveier, stier, hytteområder, reiselivsdestinasjoner og etablerte ferdselsårer.
Når et forbud kan få et så stort geografisk nedslagsfelt, må det stilles høye krav til dokumentasjon, presisjon og forholdsmessighet.
Villreinområder kan gå helt ned til bebyggelse
Et konkret eksempel er Alvdal i Nord-Østerdal hvor Sølnkletten villreinområde går helt ned til sentrum.
Dette illustrerer et viktig poeng: Villreinområder er ikke bare avsidesliggende høyfjellsnatur. De kan også omfatte randsoner, bygdenære landskap og områder tett på fast bosetting og daglig bruk.
Et generelt forbud mot elsykkel i slike områder vil derfor ikke bare være et tiltak for å skjerme villrein i sårbare fjellområder. Det kan også ramme lokalbefolkningens bruk av nærområder, hverdagsferdsel, lavterskel friluftsliv og aktivitetstilbud.
Elsykkel er ikke tung motorferdsel
Elsykkel skiller seg vesentlig fra snøskuter, ATV, motorsykkel og andre kjøretøy motorferdselloven tradisjonelt har vært rettet mot. En lovlig elsykkel er en sykkel med elektrisk hjelpemotor. Den krever tråkk, har begrenset motoreffekt og regnes som sykkel etter veitrafikkregelverket. Departementet peker også på at elsykler skiller seg fra andre små elektriske kjøretøy fordi de drives delvis med muskelkraft.
Det er derfor uheldig dersom elsykkel i praksis reguleres etter samme logikk som mer inngripende motorferdsel. Dersom det finnes områder eller perioder hvor ferdsel med sykkel eller elsykkel utgjør en dokumentert utfordring for villrein, bør dette håndteres målrettet og lokalt.
Forbudet er for lite presist
Villreinområdene omfatter både sårbare kjerneområder og randsoner med langt lavere konfliktnivå. De omfatter også områder med eksisterende veier, hyttefelt, bygdenære turveier, skogsbilveier, reiselivsanlegg og etablerte stier.
Et generelt forbud skiller ikke godt nok mellom disse ulike situasjonene. Når hele områder behandles som like sårbare, svekkes presisjonen i forvaltningen. Resultatet kan bli at forbudet rammer bredt, også der konflikten med villrein i praksis er liten.
Et godt villreinvern krever prioritering. Innsatsen bør rettes mot de områdene og periodene der villreinen faktisk er mest sårbar.
Lokale løsninger er bedre enn generelle forbud
Departementet peker selv på at det er store forskjeller i hvor problematisk elsykling oppleves i ulike deler av landet, og at kommunene bør ha gode muligheter til å regulere bruken lokalt. Dette er et viktig prinsipp som også bør gjelde i villreinområder.
Ferdsel kan kanaliseres bort fra sårbare områder gjennom lokale forskrifter, sesongregulering, informasjon, skilting, anbefalte traseer og samarbeid med kommuner, grunneiere og lokale aktører. Gode stier og tydelige traseer samler ferdsel. Manglende tilrettelegging kan derimot føre til mer spredt og uforutsigbar bruk.
Terrengsykkelmiljøet har lang erfaring med ansvarlig tilrettelegging og kanalisering av ferdsel. Dette miljøet bør brukes som en medspiller i villreinforvaltningen.
Folkehelse og inkludering
Elsykkel har senket terskelen for å delta i friluftsliv og fysisk aktivitet. Den gjør det mulig for flere å komme seg ut, også eldre, nybegynnere, personer med redusert fysisk kapasitet og folk som bor i kuperte distriktsområder.
For mange er elsykkel ikke bare et fritidsprodukt, men et praktisk hjelpemiddel for mobilitet, aktivitet, mestring og deltakelse. Et generelt forbud i store villreinområder kan derfor få negative konsekvenser for folkehelse og lokalt friluftsliv, også i områder der konflikten med villrein er liten.
Konklusjon
Opplysningskontoret for Terrengsykling ber om at det generelle forbudet mot bruk av elsykkel i villreinområder tas ut av lovforslaget.
Vi er glade for at regjeringen ikke foreslår et generelt forbud mot elsykkel i Norge. De samme hovedargumentene som ligger bak denne vurderingen — folkehelse, grønn mobilitet, brukervennlig regelverk, manglende grunnlag for generell innstramming og muligheten for lokale reguleringer — tilsier også at man ikke bør innføre et generelt forbud i villreinområder.
Villreinvernet bør ivaretas gjennom kunnskapsbaserte, målrettede og lokalt forankrede tiltak. Eventuelle restriksjoner må være geografisk presise, godt dokumentert og tilpasset faktisk sårbarhet.
Et sterkt villreinvern oppnås ikke ved å behandle alt areal som like sårbart. Det oppnås gjennom kunnskap, prioritering, lokal forankring og tiltak som virker der behovet faktisk er størst.
Med vennlig hilsen
Opplysningskontoret for Terrengsykling
Høvlerivegen 6, 3560 Hemsedal
[email protected] / stibygg.no
Siv Aas · 3. mai 2026Høringsinnspill Ny Motorferdselslov 03.05.26
Høringsinnspill ny Motorferdselslov 03.05.26
Hvor lenge skal Stortinget akseptere et lovverk som systematisk forskjellsbehandler folk etter hvor i landet de bor? For eksempel - hvorfor er motorbåt på sjøen akseptert friluftsliv og fritt fram, mens snøskuter i faste løyper i fjellet behandles som et stort problem?
Friluftsliv i vinterfjellet har stor betydning. For eldre mennesker, personer med nedsatt helse og familier med små barn, er snøskuter og snøskuterløyper et viktig og nødvendig hjelpemiddel for å kunne bedrive sitt friluftsliv på vinters tid. Og for mange av oss er det en forutsetning for å opprettholde helse, livskvalitet og mening. Hvem i Stortinget og befolkningen for øvrig, mener at friluftsliv bare er legitimt hvis man er ung, frisk og sterk nok til å bære alt på egen rygg?
Sol over hvite vidder, skuteren som tar oss trygt innover fjellet, til fiskehullet og kaffekjelen ved bålet. Noen tar skiene fatt, andre senker skuldrene og nyter utsikten og hører på rypa som kakler i fjellbjørkeskogen. Dette er friluftsliv av høy kvalitet. Og snøskuteren gjør samme funksjon og nytte og er like naturlig for fjellfolk, som båten for kystfolk. Likevel fremstilles snøskuteren som et miljøproblem. Motorferdselloven skiller fjell fra fjord. På sjøen er motorferdsel fritt fram og fullt ut akseptert som friluftsliv, mens snøskuter og snøskuterløyper møter mistenkeliggjøring, forbud og straffeforfølgning.
Skal man se på hva som forstyrrer fugler og vilt i vinterfjellet, så må man faktisk ta inn over seg at mennesker på ski, forstyrrer viltet mer enn en snøskuter i ei løype. Skiløpere kan ferdes over alt i fjellet, og kanskje har de også med seg en kite, eller en hund eller to. Det må for øvrig nevnes at ei snøskuterløype er til god hjelp for viltet ved store snøfall.
83,5 prosent av befolkningen bor i tettsteder, og dette gjenspeiles i holdninger til Motorferdselsloven. Når lokal forvaltning svekkes og/eller overstyres av statlige instanser som sitter langt unna både fjell og hverdag, svekkes både tilliten og legitimiteten. Kommunene kjenner naturen, dyrelivet og forholdene best – og må få større ansvar for forvaltningen. Mer lokalt selvstyre og fleksible regler tilpasset lokale forhold. Og anerkjennelse av snøskuterbasert friluftsliv er nødvendig for inkludering, livskvalitet, bolyst og levende lokalsamfunn. Se til Sverige: Der fungerer snøskuterløyper, skiløyper og reindrift side om side. Naturen tas vare på, friluftslivet blomstrer, og distriktene styrkes.
Stortinget viser liten tillit til kommuner og lokalbefolkningen som har forvaltet fjellet ansvarlig i generasjoner. Ytterligere innstramminger og strengere straffer er et blindspor – strenge forbud skaper flere lovbrudd, ikke færre. Og det gir heller ikke bedre naturvern. Et rigid regelverk uten lokal forankring fungerer dårlig. For å redusere ulovlig kjøring må man i stedet legge til rette for lovlig ferdsel i godkjente løyper, og ikke straffe folk som bruker snøskuter til friluftsliv. Det må også være mulig å kjøre ut av løypa for fisking og rasting, og det burde være mulig å kjøre til egen hytte og benytte nedsnødde veier – alt innenfor kommunens rammer.
Ønsker Stortinget seg et mangfoldig friluftsliv for alle – eller et idealisert friluftsliv tilpasset byfolk som vil til fjells for å nyte stillheten, har god helse og aldri har trengt hjelpemidler for å komme seg ut? Friluftsliv med snøskuter er like viktig som alle andres sitt friluftsliv!
Hvis hensynet til natur og dyreliv er avgjørende – hvorfor gjelder da ikke Motorferdselsloven til sjøs? Hvorfor aksepteres motorstøy, utslipp og ferdsel midt i hekke- og yngletid på fjorden, mens snøskuter i vinterlandskapet stemples som uakseptabelt?
Er det rimelig at snøskuterløyper, som trenger minimal tilrettelegging og hvor sporene forsvinner når snøen smelter, skal inn i Plan- og bygningsloven, og utredes på samme nivå som atomkraftverk og motorveier? Er dette seriøs politikk – eller ren symbolpolitikk på bekostning av distriktene?
Og når strengere straffer foreslås: Hvem er det man egentlig vil ramme? Er det miljøkriminelle – eller vanlige folk som følger løyper, og bruker snøskuter som nødvendig transport for å leve gode liv i fjellbygdene?
Stortinget kan ikke lenger late som dette handler om naturvern alene. Dette handler om makt, prioriteringer og hvem sitt friluftsliv som teller. Enten anerkjenner dere at snøskuteren er et legitimt verktøy for friluftsliv i fjell-Norge – eller så erkjenner dere at Norge har valgt et todelt friluftsliv, der noen får frihet og andre får forbud. Valget er politisk. Ansvaret er deres.
----------
Jeg vil også komme med noen tilleggskommentarer etter at jeg fulgte med på høringen i Energi- og miljøkomiteen den 27.04.26.
I denne høringen var det faktisk ingen som stilte noen spørsmål om hvorfor denne loven ikke gjelder motorferdsel til sjøs. Hensynene bak motorferdselsloven er natur, dyreliv, forurensning og stillhet. Dette er viktige hensyn å ta for alle, men hvorfor gjelder da denne loven ikke til sjøs? Og hvorfor stiller ingen spørsmål omkring dette?
Derimot var temaet i denne høringen, og også i tidligere høringer, i hovedsak om bruk av snøskuter og snøskuterløyper. Og snøskuteren fremstilles ofte som det store problemet i debattene omkring motorferdsel og friluftsliv.
Motorferdselsloven fra 1977 skapte et tydelig skille mellom fjell og fjord, og også fra nord til sør. Som nevnt tidligere er motorbåt på sjøen fullt ut akseptert som friluftsliv og fritt fram for kjøring. Mens snøskuter på snødekt fjell er strengt regulert og stadig mistenkeliggjort. Dette er ikke et naturgitt skille – det er et politisk valg.
I en debatt på Dagsnytt 18 på NRK sommeren 2025, ble det diskutert om en eventuell innføring av en praktisk båtførerprøve, og hvorfor dette ikke allerede var innført. Daværende fungerende sjøfartsdirektør, fortalte da at dette faktisk ble vurdert ved innføringen av den teoretiske prøven. Men at stordelen av høringsinstansene anså dette som et alt for inngripende tiltak ovenfor båtfolket, og det ble derfor ikke vedtatt. Dette sier mye om forskjellsbehandling. Og jeg antar at det kanskje var samme begrunnelse for at båtkjøring ikke ble inkludert da Motorferdselsloven ble etablert også. Sjøfartsdirektøren avsluttet med at fritt båtliv er en positiv fritidsaktivitet! Og MDG sin representant sa at en innføring av en praktisk båtførerprøve ikke skulle føre til økte kostnader for den enkelte båteier, og det skulle heller ikke føre til flere kontroller eller politi på sjøen. Han avsluttet med at det skal fortsatt være koselig, hyggelig, trygt og trivelig for alle på sjøen. Disse uttalelsene sier ganske mye om den generelle holdningen til båtliv kontra snøskuterbruk i fjellet.
Snøskuterløyper krever minimal tilrettelegging, sporene forsvinner når snøen smelter, og påvirkningen på flora, fauna, fugler og vilt er svært begrenset. Likevel stilles det langt strengere krav i fjellet enn til sjøs, der motorisert ferdsel er svært omfattende – også i hekke- og yngletiden. Hvor er den prinsipielle konsekvensen?
----------
De store friluftsorganisasjonene er svært tydelige på at de er imot stort sett alt som har med snøskuterkjøring å gjøre. Og under denne høringen, samt i Norsk Friluftsliv sin gjentagende, massive og store negative propaganda mot snøskuterkjøring, så bruker de hele medlemsmassen til sin fordel. Hvilke medlemsorganisasjoner kan bruke hele sin medlemsmasse til å fronte sin sak, uten å ha kontaktet medlemmene?
Foreningen Norsk Friluftsliv er en sammenslåing av 19 forskjellige medlemsforeninger. Flere av disse foreningene handler om aktiviteter til sjøs, og aktiviteter som ikke har noe med vinterfjell og/eller snøskuterkjøring å gjøre. Likevel benyttes altså hele denne medlemsmassen til å promotere negativ påvirkning mot snøskuterkjøring. Dette blir jo selvfølgelig helt uriktig og usaklig. Jeg er selv medlem i en av foreningene som er samlet i Norsk Friluftsliv, og hverken jeg eller noen av mine bekjente som jeg har diskutert dette med, har blitt forespurt om hva vi faktisk mener om denne saken.
----------
Det samiske miljøet fronter selvfølgelig sine ønsker og behov. Og her går mye av begrunnelsen på at naturalhusholdning er en samisk utførelse og levemåte. De er født og oppvokst i naturen, og er avhengig av naturen til høsting av alt det den gir. Og at dette er bakgrunnen for deres opprinnelse, og er noe som har gått i arv i generasjon etter generasjon, og må videreføres. Dette har jeg stor forståelse for, men dette gjelder også mange andre.
Vi som bor i spredtbygde strøk i Utkant-Norge, også sør for Nordland, har samme bakgrunn og ønsker som samene. Det har også her vært naturalhusholdning med sanking, jakt, fiske og bruk av naturen gjennom generasjoner. Noe som var helt nødvendig for å kunne overleve. Og uten matforrådet og mulighetene i naturen, hadde ikke bygde-Norge eksistert. Våre forfedre har brukt og forvaltet naturen på beste måte. Og dette vil vi videreføre til de kommende generasjoner. Det må bli likhet og rettferdige muligheter for alle i Norges land.
For mange er det rett og slett helt nødvendig å kunne bruke motorisert ferdsel, bl.a. for tilsyn til dyr, gjerder, eiendom og hus i utmarka, vedhogst og tømmerhogst med mere. Men her gjør Motorferdselsloven en stor forskjellsbehandling mellom folk. Både mellom samer og befolkningen for øvrig, mellom sjøfolk og fjellfolk, og også mellom landsdeler. Vi kan ikke akseptere at lovverket deler landet i to eller flere deler. Og heller ikke akseptere at enkeltgrupper får direktehjemmel i loven og dermed store fordeler i forhold til andre. Loven må være lik for alle, men den må i tillegg være romslig.
I saker vedrørende Motorferdselsloven er det ofte kommunene som sitter med den største kjennskapen og kunnskapen. Gi større tillit og myndighet til kommunene som har denne lokale kompetansen. Kommunene kjenner området, forholdene for naturen, fugler og vilt, vær og føre og innbyggernes behov. Og de kan ta de riktige avgjørelsene.
----------
Mange av innspillene vil ha en strengere motorferdselslov i forhold til snøskuterkjøring, og at snøskuterløyper skal inn i Plan- og bygningsloven. Men mange av de samme aktørene vil også ha direktehjemler for sitt eget bruk. Dette er en svært egoistisk tankegang - bare jeg får dekket mine behov, så gir jeg blanke i alle andre. Som nevnt tidligere så må loven være lik for alle. Og i stedet for direktehjemler for enkelte grupper, bør rammene i lovverket utvides, slik at kommunene kan være beslutningsdyktige i slike saker.
Flere av innspillene i den muntlige høringen ga klart uttrykk for at lovverket måtte bli strengere for snøskuterkjøring, og at alt som hadde med snøskuter å gjøre må inn i Plan og bygningsloven. Forstår de som uttalte dette hva dette egentlig vil bety? Det vil først si at snøskuterløyper må gjennom de samme utredningene som for atomkraftverk, militært skyteanlegg og motorveier mm. Dette høres svært urimelig ut. En snøskuterløype trenger minimal tilrettelegging, og mange steder kan den også legges på eksisterende veier som ikke blir brøytet. Og når våren kommer så forsvinner sporene. Ei skuterløype er sesongbetont 2-5 måneder i året, og er ikke en varig installasjon. Og det er helt urimelig at snøskuterløyper skal utredes på samme måte som disse store, krevende og evigvarende anleggene. Blir dette lagt inn i Plan og bygningsloven, så vil dette sette en stopper for så godt som alt som har med snøskuterløyper, skiløyper og ikke minst redningsaksjoner i fjellet – både sommer- og vinterstid. Dette er noe å tenke over!
Mange vet ikke, eller forstår ikke, hva friluftsliv med snøskuter er. Og vet heller ikke forskjell på vanlig kjøring i snøskuterløyper kontra de som driver med snøskutercross og/eller frikjøring. Kjøring i snøskuterløyper er turkjøring og friluftsliv. Mens frikjøring og skutercross er en helt annen type kjøring, og må ikke forbindes med løypekjøring. Dessverre benytter media ofte bilder av en snøskuter i lufta ved ethvert innlegg om snøskuter og snøskuterkjøring, noe som rett og slett ikke har noe med kjøring i snøskuterløyper å gjøre. Jeg vil likevel presisere at det er de sistnevnte (cross- og frikjørerne), som er kapable til å stille opp i redningsaksjoner for å redde meg og deg.
Jeg må her nevne litt mer i forhold til redningsaksjoner. I Norge er mye av redningsarbeidet utført av lokale grupper, bl.a. av Røde Kors og Norsk Folkehjelp. Og dette arbeidet blir utført av frivillige. Disse frivillige bruker sitt private utstyr og bruker av sin fritid for å redde deg og meg. For at disse skal kunne rykke ut, må de være fjellvante, håndtere kjøretøyet (snøskuter/firhjuling el.l.), og de må være lokalkjente. Vær og føreforhold forandrer seg til stadighet, og framkommeligheten i vinterfjellet endrer seg i takt med vær og føre. Derfor må disse frivillige redningsaktørene gjøre seg kjent i vinterfjellet hver eneste vinter, og eneste måten å gjøre dette på er å kjøre snøskuter i fjellet i all slags vær og føre. Redningsforeningene får ofte dispensasjon til en øvelse eller to for året, men dette er ofte ikke nok trening i forhold til behovet. For noen år siden var det en reportasje i en regionavis om betydningen av lokale redningsfolk. Og politiet roste de lokale redningstjenestene. Det kom også fram at en av de dyktigste i en konkret redningsforening, hadde kjørt en god del ulovlig i forhold til lovverket. Men det kom også fram at hadde han ikke gjort det, så hadde han heller ikke kunnet delta i noen redningsaksjon, og menneskeliv kunne gått tapt.
----------
Flere sa også i høringen at det skulle være muligheter for at mennesker som på grunn av alder og/eller helsemessige utfordringer, burde få bruke snøskuter som hjelpemiddel. Dette er i seg selv positivt. Men det mange ikke forstår, er at de fleste i denne brukergruppen ikke har muligheter for å bruke snøskuter hvis det ikke eksisterer et løypenett i nærheten. Jeg selv er i denne brukergruppen og snøskuteren er mitt viktigste hjelpemiddel for at jeg fortsatt kan få nyte mitt friluftsliv og få mine nødvendige naturopplevelser. Dette er beste medisin i forhold til min helse, og det gir meg også livskvalitet og bolyst! Men hadde det ikke vært for at jeg har fine og preparerte snøskuterløyper i min nærhet, hadde jeg nok ikke klart disse turene. Og dette gjelder nok de fleste i denne brukergruppen.
----------
Snøskuterkjøring blir ofte omtalt som fornøyelseskjøring – med negativ toning. Hvorfor? Snøskuteren blir brukt til arbeid og friluftsliv i naturen. Vårt friluftsliv er like viktig som alle andre sitt friluftsliv! Det er for eksempel ikke hverken mer eller mindre fornøyelse å kjøre snøskuter enn å kjøre en båt på kysten, eller å bruke bilen for å komme seg på skitur eller alpinanlegg osv. Alt er friluftsliv og rekreasjon!
----------
I forbindelse med alle høringene i Motorferdselsloven, så er all negativ respons rettet mot snøskuter og snøskuterkjøring. Og dette selv om denne kjøringen kanskje er den mest miljøvennlige av alle. Kan for eksempel nevne at brøyting av hytteveier etc. krever brøyting gjennom hele vinteren. Etter at veien er brøytet, kan man kjøre fram og tilbake med bil så mye man vil. Og er veien nedsnødd og ubrøytet, så kan man kjøre bil så lenge man kommer fram. Men blir det derimot umulig å kjøre med bil, så får man heller ikke bruke snøskuter på den samme veien. Dette er for mange helt uforståelig. Og i forhold til miljø og forurensing er jeg ganske sikker på at en ubrøyta vei med skutertrafikk, er mer miljøvennlig enn en brøytet hyttevei.
Noen av instansene som har gått hardt ut mot snøskuterkjøring, har også «innrømmet» at det er barmarkskjøringen som skaper spor og ødeleggelser i naturen. Også Økokrim nevnte dette i den ordinære høringsrunden. Men likevel er det snøskuteren som får skylda. Hvorfor er snøskuteren blitt et hatobjekt?
----------
I mangel på andre argumenter så er stillhet et ord som blir brukt i alle sammenhenger mot snøskuterbruk. All annen motorisert aktivitet skaper lyd, uten at noen reagerer på det. Men på fjellet skal det være stille – ja helt stille. Byfolk vil til fjells for å nyte stillheten, og derfor er snøskuter fy, fy. Det er ikke skuterløyper i hytt og pine, for det er langt imellom hver enkelt løype, og langt ifra noe Sinsen-kryss. Og er man frisk og sprek, så kan man legge skituren langt unna ei skuterløype.
For mange av oss fastboende er snøskuterløyper et svært viktig tilbud. Det har stor betydning for både helse, trivsel, livskvalitet, bolyst og er også viktig for næringslivet. Og dette er igjen viktig for hyttefolket og andre besøkende.
----------
Det fremlagte lovforslaget må trekkes tilbake. Motorferdselsloven må under ingen omstendigheter legges inn under Plan og bygningsloven. Kommunene må bli tildelt større tillit og myndighet. Og man bør begynne å lytte til lokalbefolkningen og deres kjennskap, kunnskaper og behov.
Ullensvang kommune · 3. mai 2026Høyringsinnspel frå Ullensvang kommune – Motorferdsellov (Prop. 61 L (2025– 2026))
1. Innleiing
Ullensvang kommune viser til Stortinget sitt anmodningsvedtak nr. 973 (25.05.2021) om revidering av motorferdsellova for å styrkje lokalt sjølvstyre og redusere byråkrati, samstundes som natur- og friluftslivomsyn blir ivaretekne. Kommunen merkar seg at lovforslaget har som mål å samle og modernisere regelverket og leggje til rette for meir effektiv og digitalisert forvaltning.
Ullensvang har store fjell- og utmarksareal, mykje verna areal og omfattande statsallmenningar og gardsutmark. Bratt topografi, lange avstandar frå veg og meir variable vintrar gjer at snøbasert transport ikkje alltid er mogleg. Dette krev tydelege heimlar og praktiske løysingar som både vernar naturen og gjer lovleg, kontrollerbar utmarksbruk mogleg.
2. Verneområde: dobbeltregulering og behov for «éin-dør»-løysing
Lovutkastet § 3 slår fast at i verneområde gjeld verneforskrifta sine reglar om motorferdsel i tillegg til motorferdsellova. Miljødirektoratet presiserer tilsvarande at når ei handling krev løyve etter både verneforskrift og anna regelverk, må ein ha løyve etter begge før tiltak kan gjennomførast. Dette gir i praksis dobbelt sakshandsaming for same tiltak, med meirressursbruk, større risiko for misforståingar og auka press på dispensasjon.
I fleire verneområde er verneforskrifta utforma med konkrete unntak/dispensasjonskatalogar som kan vere meir presise (og i praksis meir opnande) for tradisjonell bruk enn motorferdsellova sine generelle heimlar for tilsvarande aktivitetar. Hardangervidda-verneforskrifta illustrerer dette ved å ha eit eige motorferdsle-regime som både understrekar låg motorferdsle og samstundes opnar for bestemte former for naudsyn transport gjennom løyveordningar. Kommunen peikar særleg på at denne opninga kan bli «avkorta» når motorferdsellova krev eige vedtak.
Ullensvang ber derfor om at samordningstanken i lovutkastet blir følgd opp med ei praktisk «éin-dør»-løysing: éin søknad, samordna vedtak og tydeleg ansvarsdeling/klagespor. Lovutkastet viser til samordning i verneområdesaker, men sikrar ikkje eit reelt felles saksbehandlingsløp i praksis.
3. Statsallmenningar/gardsutmark, helikopter og «enkle» buer – risiko for meir dispensasjon
Ullensvang forutsett at fjellstyra si drift og bruksrettene på statsallmenningene vert omfatta av begrepet «utmarksnæring», og at forvaltning av statsallmenningar og gardsutmark blir behandla likt. Det bør kome presiseringar for stølar/utmarksforvaltning, slik at næringssporet ikkje i praksis blir avgrensa til aktivt dyrehald, når utmarksressursane likevel blir forvalta og nyttiggjort. Begge forvaltningsregima handlar i praksis om langsiktig ressursforvaltning, oppsyn/tilsyn, vedlikehald av infrastruktur og utøving av rettar knytt til jakt, fiske og sanking. Når transportbehovet er legitimt og forvaltningsmessig grunngjeve, bør regelverket gi like føreseielege rammer uavhengig av om ressursen ligg i statsallmenning eller privat utmark.
Samtidig merkar kommunen seg at utvalet føreslo å opne for luftfartøy i godstransport til eigen fritidsbolig, men at departementet tok dette ut og viser mellom anna til «manglande dokumentert behov i høyringa» og vil heller handtere det unntaksvis via dispensasjon. Vi meiner dette vert feil. Høyringa skal nettopp fange lokale behov, og det er lite treffande å måle behov etter kor sterkt ein argumenterer for noko som framstod som ivareteke i forslaget.
Vidare legg departementet til grunn at «heilt enkle» bygningar (koier/buer) normalt ikkje er «fritidsbolig», medan § 36 berre gir eit klart spor for fritidsboligtransport på snødekt mark og vassdrag. I fjellkommunar er låg standard ofte medvite, utan at transportbehovet er lite. Når «enkle» blir eit skjønnsprega terskelord, risikerer ein at tradisjonelle buer fell utanfor § 36 og blir skyvde over i dispensasjon (§ 39) – med meir skjønn, meir ulik praksis og meir byråkrati.
4. Garnfiske (normal bruk): klare heimlar og handterbar forvaltning
Ullensvang peikar særskilt på normal garnfiskeutøving (det som ikkje er fiskekultivering og ikkje er næring). I verneområde er garnfiske ofte regulert gjennom verneforskrift/praksis med vilkår og løyveordningar, der motorferdsel kan vere nødvendig for å utøve aktiviteten innanfor stramme rammer.
Samstundes er lovutkastet si heimel for fiskekultivering målretta tiltak, og er ikkje ein generell “garnfiskeheimel”. Kommunen ber om at departementet klargjer korleis transportbehov knytt til normal garnfiskeutøving skal handterast utan at dispensasjon blir standardløysing, og at dette blir sett i samanheng med verneområde-samordning (punkt 2), slik at forvaltninga blir lik, føreseieleg og kontrollerbar.
5. Hardangervidda / storviltjakt: vidareføring og overgang
Ullensvang merkar seg at departementet vil kunne vidareføre slepe-ordninga for villreinjakt på Hardangervidda gjennom forskrift, avgrensa til same omfang som før igjennom §55. Dette er bra, og heilt naudsynt. Ullensvang legg til grunn at “motorkøyretøy” inkluderer lufttransport med sjøfly og helikopter.
Vidareføring av dagens ordning (§ 2b i gjeldande forskrift) omfatter berre villreinjakt. Det er ein stadig aukande bestand av særlig elg, men også hjort, innenfor Hardangervidda villreinområde. Transportbehovet er like stort ved elg- og hjortejakt som ved villreinjakt.
Lovutkastet gjer klart at start/landing med luftfartøy (inkl. hovring/underhengande last) er motorferdsel. Planfesta landingsplassar kan brukast, men kan ikkje leggjast i verneområde med mindre verneforskrifta opnar for det.
Kommunen ber om tydelege overgangsreglar slik at eksisterande lovlege landingsordningar ikkje fell bort medan plan-/forskriftsløp pågår. Vidare trengst operativ avklaring av kva dokumentasjon som tel som «tidlegare tillate» der dette er avgjerande for vidareføring/planlegging.
6. Oppsummering
Dersom lovforslaget skal vera i tråd med anmodningsvedtak nr. 973 si målsetjing om meir lokalt sjølvstyre og mindre byråkrati, ber Ullensvang kommune særleg om:
Ei reell «éin-dør»-løysing i saker knytt til verneområda, i form av samordna søknad/vedtak og digital ruting.
Presiseringar for stølar/utmarksforvaltning slik at næringsspor ikkje i praksis blir avgrensa til aktivt dyrehald, når utmarksressursane likevel blir forvalta og nyttegjort (jakt, fiske, sanking, tilsyn).
Ein forutsett at fjellstyra si drift og bruksrettane i statsallmenningane vert omfatta av begrepet «utmarksnæring» (§28). Ein lyt ha lik behandling av statsallmenningar og gardsutmark (bruksrettar).
Ei klår anerkjenning av at helikopter er naudsynt framkomstmiddel for best utøving av forvaltning i fjellterreng, kor avstanden til annan infrastruktur er lang.
Presisering av «enkle» buer/koier og opphaldslengde, slik at tradisjonell fjellbruk ikkje blir pressa over i eit dispensasjonsspor.
Tydelege rammer for utøving av normalt garnfiske og tilhøyrande transportbehov, særleg i verneområda. Dette for å sikre kontrollerbar og føreseieleg praksis.
Ein ber om at det i § 55 står «motorkøyretøy og luftfartøy».
Ein må sikre at lovverket også ivaretek transportbehovet til elg- og hjortejakt på Hardangervidda.
Privatperson · 3. mai 2026Innstramming for medieaktører truer ytringsfrihet og likebehandling i ny motorferdselslov
Innspill til ny motorferdselslov
Jeg ønsker å løfte et perspektiv knyttet til ytringsfrihet og likebehandling i forbindelse med ny motorferdselslov.
I Prop. 61 L (2025–2026) foreslås det at dispensasjon til motorferdsel i utmark for journalistiske formål knyttes til «redaktørstyrte journalistiske medier på reportasjeoppdrag». Dette innebærer en innstramming sammenlignet med tidligere formulering «massemedia på reportasjeoppdrag», og reiser spørsmål om likebehandling av ulike medieaktører.
I dagens medielandskap finnes det en rekke uavhengige aktører, som podkaster og andre digitale plattformer, som driver samfunnskritisk journalistikk og formidling til et stort publikum. Disse aktørene kan ha et legitimt behov for å undersøke forhold i utmark, ettergå informasjon fra etablerte medier og bidra til opplyst offentlig debatt. Dersom kun «redaktørstyrte journalistiske medier» gis adgang til dispensasjon, kan dette i praksis begrense muligheten for slike aktører til å utføre sitt arbeid.
Dette kan oppfattes som en indirekte begrensning av ytringsfriheten, ved at staten gjennom regelverk påvirker hvilke aktører som har praktisk mulighet til å samle inn informasjon og formidle den videre. Det er viktig at lovverket ikke bidrar til å skape et skille mellom etablerte og uavhengige medier når det gjelder tilgang til virkemidler som er nødvendige for journalistisk arbeid.
Et konkret eksempel kan være behovet for å undersøke påstander om naturforhold, miljøendringer eller omfanget av ulovlig motorferdsel. Dersom mindre medieaktører ikke har mulighet til å søke dispensasjon for å gjennomføre slike undersøkelser, kan det svekke bredden i informasjonsgrunnlaget som når offentligheten.
Jeg vil derfor oppfordre til at loven utformes slik at også uavhengige og ikke-redaktørstyrte medieaktører, som driver dokumenterbar formidling til et bredt publikum, kan vurderes for dispensasjon på lik linje med etablerte medier. Kriteriene bør i større grad knyttes til formålet med aktiviteten og samfunnsnytten, heller enn til organisasjonsform eller tilknytning til bestemte mediestrukturer.
Avslutningsvis vil jeg også peke på at teknologiutviklingen går raskt, og at nye måter å samle inn og formidle informasjon på vil fortsette å utvikle seg. Det er derfor viktig at lovverket er fleksibelt og ikke låser seg til definisjoner som raskt kan bli utdaterte.
Hilsen Håvard Nordgård
Håvard Nordgård · 3. mai 2026Insentiver for teknologiutvikling kan bidra til å erstatte mer skadelig motorferdsel.
Innspill til ny motorferdselslov.
Jeg vil gjerne komme med noen perspektiver angående ny teknologi som jeg tror i et langsiktig perspektiv vil bidra til å løse mange av de problemene som har vært med motorferdsel siden 70-tallet og fram til i dag, og som i framtiden vil redusere konfliktene mellom partene angående ny motorferdselslov.
Både i NOU, høringer og debatten er det lite fokus på hvordan ny teknologi i et langt perspektiv kan bidra til å redusere mer skadelig motorferdsel, med teknologi som er mer vennlig mot natur, urfolks naturutøvelse og tradisjonelt friluftsliv.
Folks synspunkter og bilde på motorferdsel i utmark er forankret og formet av gammel motorteknologi fra 1970-tallet og fram til i dag. En kan si at støy, høy fart, ekstremt store bensinmotorer og høy vekt på framkomstmidlene er det det er mest aggresjon mot. Det er mest motstand mot motocross og frikjøring enn rolig transport av ved fra skogen. Det er mer motstand mot bruk av motor i høyfjellet enn i nærmiljømark. Det er litt rart at motstanden mot snøscooter er veldig mye større enn motstanden mot skogsmaskiner, når skogsmaskiner har et mye større skadepotensial enn snøscootere.
I hovedsak argumenterer alle som ønsker en strengere lov ut fra frykten for gammel teknologi som støyer, forurenser og lager terrengskader. Straks noen hører om «motorferdsel i utmark», er de helt låst til gammel snøscooter- og ATV-teknologi. Det virker som de som vil ha en strengere lov bevisst kun bruker problemer med motorteknologi fra 1990-tallet som sin referanse i argumentasjonen, heller enn dagens og framtidens mer skånsomme teknologi.
Jeg har ikke sett et eneste innspill fra dem som argumenterer for en strengere lov der de erkjenner at problemene med støy og forurensning blir sterkt redusert med teknologiutviklingen.
Det er veldig positivt at de som vil ha en strengere lov har gode intensjoner om å ivareta natur, og jeg støtter at vi skal ta vare på stille og urørt natur, men det blir litt uredelig å bruke utelukkende frykten for problemer med bare gammel teknologi for å argumentere for en strengere lov.
Et eksempel på dette er Norsk Friluftsliv som lagde en videokampanje på sosiale medier i mars/april 2026 hvor de brukte støy som sitt hovedargument for en strengere lov, uten å si noe om at ny teknologi allerede har løst dette problemet. Dette problemet med støy vil ikke forsvinne over natten, men vil gradvis reduseres hvis ny lov legger til rette for det.
Dette er ikke et innlegg om fri ferdsel med ny og stille teknologi, fordi stille ferdsel i høy fart kan skape nye og andre typer problemer for både dyreliv og sikkerhet for mennesker som ferdes i naturen.
Dette er et innlegg for å gjøre det vi kan for å erstatte mer skadelig motorferdsel med ny teknologi, som både er snillere for naturen, miljøet og tradisjonelt friluftsliv.
Det vil ligge en stor samfunnsnytte i at en ny motorferdselslov legger opp til insentiver for teknologiutvikling i retning av å erstatte mer skadelig motorferdsel, både gjennom lovarbeidet og ved å sette av pengestøtte til slik teknologiutvikling i Norge. Dersom loven legger til rette for insentiver til teknologiutvikling og staten støtter dette økonomisk, kan vi raskere lykkes med å redusere ulempene ved motorferdsel.
Da vil den motorferdselen det åpnes opp for være snillere for dem som ønsker en strengere lov, uten at man går «helt bananas» og lar motorsportmiljøet herje fritt i naturen. Det kan dreie seg om autonome tråkkemaskiner for preparering av løyper til langrenn og andre aktiviteter i naturen, eller teknologiutvikling av elektriske framkomstmidler som både er helt stille, lettere i vekt og som kan bruke AI-teknologi med digitale kart. I dag finnes det kun slik teknologiutvikling i våre naboland, fordi det er for mye byråkrati og det er for vanskelig å starte opp og drive næringsvirksomhet i Norge når det er så mye byråkrati og så høyt skattenivå.
Dette vil raskt fornye kjøretøyparken og redusere ulempene med motorferdsel både i eksisterende og nye løyper. Det totale støynivået vil reduseres. Når framkomstmidlene blir helt stille, vil folks opplevelse av ferdsel med ny teknologi smelte mer sammen i retning av at all ferdsel er «ekte friluftsliv».
Loven bør skille mellom eldre teknologi med høyt skadepotensial og nyere teknologi som har lavere skadepotensial. Det kan i forskrift gjøres ved at det blir lettere å få tillatelse til bruk av stille og lette framkomstmidler når det søkes dispensasjon, og det bør være enklere byråkrati for å få opprette en snøscooterløype for teknologi som er stille og mer skånsom.
En kan tenke seg til at små og skånsomme AI-roboter med mange bein som kan ha «fjellsko», vil komme på markedet og erstatte terrengskader fra ATV som lager kjørespor på barmark. Da kan vi i løpet av 5–10 år kanskje få redusert skader fra ATV som brukes i reindrifta. Det finnes allerede skogsmaskiner som ser ut som en edderkopp og som ikke lager hjulspor i terrenget.
Når solid state-batterier kommer for fullt på markedet, vil batteripakkene veie 40–60 % mindre og inneholde 70–150 % mer energi enn tilsvarende litium-ion-pakker i dag, samtidig som brannfaren i praksis elimineres. Det gjør at snøscootere kan veie mindre og ha lang nok rekkevidde.
Når lydløse, lette snøscootere med AI-teknologi kan installere digitale kart med ferdig innstilte reguleringer, vil det bidra til at føreren kan bruke teknologien på en mest mulig hensynsfull og trygg måte i naturen. Vi har kanskje ikke den teknologien i dag, men om 3–4 år kan vi ha så avansert hjelpeteknologi. AI kan bidra til å hjelpe føreren med ferdsel som er mest mulig skånsom og følger loven. Vi kan med 100 % sikkerhet si at ny teknologi vil erstatte gammel teknologi i et høyt tempo.
Vi vet at teknologiutvikling går i et hurtig tempo, og framtiden kan gi oss AI-teknologi som er mer skånsom enn både fjellsko og dyretråkk. I framtiden vil teknologien være så stille og skånsom at det ikke er framkomstmiddelet som er problemet, men antall mennesker i naturen. Det blir litt rart å bare legge regulering på framkomstmiddelet og ikke ta med totalbelastningen med all ferdsel i et område. All ferdsel som bidrar til press og skade på naturen, fra slitasje fra fjellsko til skogsmaskiner, bør være med i totalbelastningen på naturen. AI-teknologi vil hjelpe oss å organisere dette til en lav kostnad, men det må gjøres på en måte som også ivaretar personvernet.
For å bidra til å løse problemene, redusere ulempene og redusere konfliktene bør staten legge til rette for bærekraftig teknologiutvikling gjennom ny motorferdselslov og økonomiske støtteordninger som skal gi arbeidsplasser i Norge.
Vi må legge til rette for løsninger som bidrar til en bedre framtid for flest mulige interesser, da vil også kostnadene med kontroller og behovet for statlig styring og byråkrati reduseres.
Jeg tror de som ønsker seg en strengere lov ikke er imot reduksjon i støy i naturen etc, og derfor vil en slik retning i lovarbeidet bidra til å gi loven en retning som skaper mindre konflikter i samfunnet.
Vi vet hva problemene er, og vi har allerede teknologi som kan løse de fleste problemene med motorferdsel i naturen. Vi trenger bare statlig vilje til å sette fart på prosesser som løser problemene.
920515649 · 3. mai 2026Innspill om foreslått forbud mot bruk av elsykkel i villreinområder
Urørt Ski og Sykkeleventyr viser til høringen om forslag til ny motorferdsellov og ønsker med dette å gi innspill til forslaget om å forby bruk av elsykkel i villreinområder.
Vi driver med naturbaserte ski- og sykkelopplevelser i fjell- og bygdeområder, og er avhengige av at naturen forvaltes godt. Hensyn til sårbare arter, villreinens leveområder, grunneiere, lokalsamfunn og andre brukere av utmarka er en del av vår daglige virksomhet. Vi er derfor ikke imot regulering. Tvert imot mener vi at god ferdselsstyring er nødvendig.
Men vi mener at et generelt forbud mot bruk av elsykkel i villreinområder er feil virkemiddel.
Vi støtter villreinvernet, men tiltakene må treffe riktig
Villreinen er under press, og det er nødvendig å ta hensyn til både leveområder, trekkveier og særlig sårbare perioder. Dette krever reelle tiltak. Samtidig må tiltakene være presise nok til at de faktisk virker der behovet er størst.
Et generelt forbud mot elsykkel i alle villreinområder blir etter vårt syn for grovt. Det skiller ikke godt nok mellom sårbare kjerneområder, randsoner, etablerte ferdselsårer, bygdenære områder, skogsveier og områder der ferdsel i praksis har liten eller ingen betydning for villreinen.
Dersom alt innenfor en stor kartavgrensning behandles som like sårbart, mister forvaltningen både presisjon og legitimitet.
Forbudet vil kunne ramme svært store arealer
Villreinområdene i Norge dekker store deler av Sør-Norge. Samlet er de anslått til om lag 50 000 km². Avhengig av hvilke avgrensninger og hvilket arealgrunnlag som legges til grunn, tilsvarer dette arealer i størrelsesorden opp mot en fjerdedel av arealet sør for Trondheim.
Dette viser at forbudet ikke bare vil gjelde avsidesliggende høyfjellsområder. Det vil også kunne omfatte bygdenære landskap, skogsbilveier, turveier, seterveier, hytteområder og områder som brukes i det daglige av lokalbefolkningen.
Et så omfattende forbud må ha et svært solid kunnskapsgrunnlag. Vi kan ikke se at det er dokumentert at lovlig bruk av elsykkel i seg selv utgjør et generelt problem i alle disse områdene.
Villreinområder går helt ned til der folk bor
Et konkret eksempel er Alvdal i Nord-Østerdalen. Med Glomma som grense for Sølnkletten og Knutshø villreinområder i øst, så vil det si at nærmere 40 % av lokalbefolkningen i Alvdal ikke kan bruke el-sykkel i sitt eget nabolag. Den nye motorferdselloven klarer heller ikke å si tydelig hvor forbudet faktisk skal gjelde. Er det Naturbase-grensene for villreinens biologiske leveområde som skal brukes, eller grensene i de regionale planene? Hvis man legger regional plan for Rondane og Sølnkletten til grunn, så innbefatter dette også et av Norges mest trafikkerte veikryss, Steimokrysset, der den nasjonale hovedfartsåren rv3 møter fv27. Rett ved ligger også et av Alvdals største boligfelt og Steimoegga idrettspark, begge disse to omfattes da av forbudet mot el-sykkel innenfor grensen til Knutshø villreinområde.
Dette illustrerer et viktig poeng: Villreinområder er ikke bare urørte fjellområder langt fra folk. De kan også omfatte randsoner og bygdenære områder der lokalbefolkningen ferdes til daglig.
Et generelt forbud mot elsykkel vil derfor kunne få konsekvenser som går langt ut over det mange forbinder med villreinvern. Det kan ramme folks bruk av egne nærområder.
Lokal erfaring viser at styring virker bedre enn forbud
Urørt Ski og Sykkeleventyr jobber praktisk med disse avveiningene. Når vi planlegger turer, vurderer vi sårbare områder, ferdselstrykk, sesong, lokale hensyn og mulige konflikter.
Vi har allerede gjort konkrete endringer av hensyn til natur og villrein. Blant annet har vi endret traseen på turen vår fra Gudbrandsdalen til Østerdalen. Der den tidligere gikk øst–vest, går den nå nord–sør for å styre unna mer sårbare områder. Vi har også avviklet turen vår gjennom Grimsdalen, der man over tid har sett utfordringer knyttet til økt trafikk.
Dette er eksempler på at ansvarlig ferdselsstyring virker. Når aktører med lokalkunnskap får ansvar og tydelige rammer, kan ferdsel flyttes, kanaliseres og tilpasses. Det gir bedre vern enn et generelt forbud som rammer likt over store arealer.
Elsykkel gjør ikke all ferdsel mer problematisk
En lovlig elsykkel er fortsatt en sykkel. Den krever tråkk, har begrenset motorkraft og gir ikke samme støy, terrengslitasje eller rekkevidde som motoriserte kjøretøy som snøskuter, ATV eller motorsykkel.
Elsykkel kan føre til at flere kommer seg ut, og at noen kommer lenger enn de ellers ville gjort. Det kan være relevant i enkelte sårbare områder. Men det betyr ikke at all bruk av elsykkel i alle villreinområder er problematisk.
Dersom problemet er ferdsel i bestemte områder eller til bestemte tider, bør reguleringen rettes mot dette. Da bør man styre samlet ferdsel, ikke innføre et generelt forbud mot ett bestemt hjelpemiddel.
Folkehelse og deltakelse må veie med
I distriktskommuner med store avstander, bratte bakker og spredt bosetting har elsykkelen fått stor betydning. For mange er den ikke et luksusprodukt, men et hjelpemiddel for aktivitet, mestring og deltakelse.
Dette gjelder særlig eldre, personer med redusert fysisk kapasitet og andre som ellers ville hatt vanskeligere for å bruke nærområdene. Elsykkel gjør det mulig å holde seg aktiv lenger, komme seg ut på tur og delta i lavterskel friluftsliv.
Dersom et forbud også rammer bygdenære skogsveier, turveier og nærområder, kan det få negative konsekvenser for folkehelsen. Dette må tas på alvor, særlig i distriktskommuner med en aldrende befolkning.
Lokale løsninger gir bedre legitimitet
Villreinvernet er avhengig av tillit. Det må ha oppslutning hos kommuner, grunneiere, lokalbefolkning, næringsaktører og brukere av utmarka.
Regler som oppleves som urimelige, uklare eller for lite kunnskapsbaserte, skaper motstand. Det gagner ikke villreinen. Et vern som folk forstår og opplever som rettferdig, har langt større sjanse for å bli etterlevd.
Vi mener derfor at lokale og målrettede løsninger må være hovedsporet. Det kan for eksempel være:
• sesongregulering i sårbare perioder
• ferdselsforbud eller restriksjoner i konkrete kjerneområder
• anbefalte og kanaliserte traseer
• skilting og informasjon
• lokale forskrifter der behovet er dokumentert
• samarbeid mellom kommuner, grunneiere, villreinforvaltning og turaktører
Slike virkemidler gjør det mulig å beskytte villreinen der behovet er størst, uten å stenge store arealer for all bruk av elsykkel.
Konklusjon
Urørt Ski og Sykkeleventyr ber om at det generelle forbudet mot bruk av elsykkel i villreinområder tas ut av lovforslaget.
Vi støtter et sterkt villreinvern, men mener at vernet må bygge på kunnskap, lokalkunnskap og presise virkemidler. Et bredt forbud mot elsykkel i alle villreinområder vil kunne ramme store deler av Sør-Norge, inkludert bygdenære områder og daglig bruk av nærområder, uten at effekten for villreinen er godt nok dokumentert.
Vi ber departementet velge målrettet ferdselsstyring framfor generelle forbud. Det vil gi bedre vern, bedre etterlevelse og større lokal oppslutning.
Med vennlig hilsen
Audun Lutnæs
Urørt Ski og Sykkeleventyr
Anonym · 3. mai 2026Tenk mer digitalt!
Høringsinnspill – ny motorferdsellov
Øines Digital AS er leverandør av Motorferdsel.no – en digital løsning som automatiserer søknad, saksbehandling og arkivering av motorferdsel i utmark ved hjelp av integrasjoner og KI-analyse, noe som reduserer behandlingstiden fra timer til minutter.
Øines Digital AS og kommunesamarbeidet i Værnesregionen er nominert til årets digitaliseringspris fra Digitaliseringsdirektoratet for arbeidet med Motorferdsel.no
Med digitale løsninger som Motorferdsel.no, forenkles byråkratiet ved at manuelle prosesser automatiseres, offentlige data gjenbrukes og saksbehandlere trenger kun å bruke tid på avgjørelser knyttet til skjønn.
Når kartgrunnlag for søknader og saksbehandling blir heldigitalt, kan det utføres KI-analyser av de geografiske dataene som er knyttet til saksbehandlingen. Dette gjør at saksbehandlere får oversikt over søknader som berører verneområder, fritidsområder, villreinområder, rødlistearter, kulturminner osv direkte i sitt saksbehandlingsverktøy når behandlingen av en søknad begynner. Et eksempel på hvordan dette fungerer kan ses på https://motorferdsel.no/ai - en tilsvarende løsning kan også etableres for samling av datagrunnlag ved etablering av nye løyper.
En konsekvens av løsninger som Motorferdsel.no, er at muligheten for ytterligere forenklinger og rapporteringsmuligheter oppstår.
Eksempel 1: Dersom både Statsforvaltere og kommuner bruker en heldigital løsning, kan saksbehandlingen hos begge parter (som er nødvendig i eksempelvis verneområder) forenkles og effektiviseres.
Eksempel 2: Kontroll myndigheter kan få automatiske oversikter over tillatelser som er aktive i sine områder.
Eksempel 3: Det kan etableres automatisert generering av naturregnskap som viser belastning av motorferdsel.
Eksempel 4: Det kan etableres kjørebok som har variabel sporing av brukere – slik at kjøring til egen hytte får en langt mindre personvernpåvirkning enn kjøring i verneområder. Dette bør lovverket ta høyde for.
Eksempel 5: Det kan enkelt etableres løsninger for åpning og lukking av områder hvor det er gitt tillatelser til motorferdsel i tidsbegrensede perioder for å forbedre samspillet mellom reindrift og øvrig publikum.
Vi har vært i dialog med kommuner i hele landet knyttet til motorferdsel i utmark. Den største hindringen kommunene har for å ta i bruk verktøy som Motorferdsel.no er finansiering av teknologi som ikke finnes som egne budsjettposter. Muligheten til å legge gebyr på saksbehandling som er foreslått, kan bidra til å senke denne terskelen.
Vi vil oppfordre til at det etableres en tilskuddsordning for anskaffelse av digitale verktøy knyttet til motorferdsel i utmark – og viser til hvordan fornyingen av kommunale journalsystemer har skutt fart med hjelp av helseteknologiordningen. En slik ordning vil bidra til at både kommuner og statsforvaltningen i fellesskap fordeler kostnader – og gevinster, samt sikre en raskere utbredelse av digitale løsninger.
En løsning med ren selvkost i kommunene, vil ikke gjøre det lønnsomt for kommuner med et lavt antall søknader per år å etablere digitale løsninger for saksbehandling og rapportering.
Snøscooterklubbenes Fellesråd · 3. mai 2026Utfyllende informasjon fra Snøscooterklubbenes Fellesråd
Basert på informasjon fremkommet i forbindelse med høringen 27.04.26 - er vi blitt klar over at innspill som er tidligere sendt Motorferdsellovutvalget ikke nødvendigvis følger med videre til komiteen.
Det er derfor mange av våre opplysninger som ikke kommer komiteen i hende. Vi mener at avgjørelser bør tas på så komplett grunnlag som mulig - så derfor legger vi til en link i dette hvor vårt høringssvar til Motorferdsellovutvalget kan finnes. Selv om vi forstår linker ikke fungerer direkte i dette formatet.
Det er ikke plass til vårt høringssvar her, derfor må det hentes eksternt, og vi har lastet det opp på vår nettside.
I tillegg sitter Snøscooterklubbenes Fellesråd på mye informasjon om undersøkelser som viser at snøscooterbruk ikke forstyrrer dyrelivet slik våre meningsmotstandere ofte hevder. Denne informasjonen er også delt med motorferdsellovutvalget, uten at den er tatt med i deres rapport / lovforslag. Dette kan oversendes utvalget.
Under legges inn utdrag fra rapportene slik at komiteens medlemmer kan se at svaret ikke er så sort/hvitt som f.eks Norsk Friluftsliv prøver påstå. Vi ber komiteenes medlemmer om å gjøre seg kjent med all informasjon før en innstilling skal avgis. Vi mener at dette er ikke er en lov som skal baseres på følelser, synsing eller personlige meninger - men på fakta.
Mvh
Frode E. Rydningen
nestleder, Snøscooterklubbenes Fellesråd
Link til vårt komplette høringssvar:
https://skfr.no/horing-om-ny-motorferdsellov/
Her er noen utdrag fra noen av overnevnte rapporter som finnes;
«Terrängkörningens påverkan på djurlivet»
2003 villrein – Forstyrret av skigåere, - effekt negativ...
2010 tamrein – Fortyrret av ski- vandringsveier, effekt negativ
Mänsklig aktivitet ”on trail” kan vara lättare för djuren att förutspå eftersom det förekommer ofta och längs en viss sträcka och djuren kan vänja sig vid denna typ av aktivitet.
Snøscooterløyper er altså å foretrekke.
Kenny & Knight (1992) visade i en studie på fåglar att i områden där mänsklig aktivitet var vanligt förekommande var fåglarna mindre stressade än i områden med mindre mänsklig aktivitet
Stresser altså ikke dyrene...
Kan skoterspår öka konkurransen mellan arter?
...inte heller sågs någon ökad konsumtion av snöskohare i närheten av spåren.
Nei, snøscootersporet fører ikke til at noen dyr «får overtaket»
..den totala sträckan som renarna flydde längre när de blivit provocerade av skidåkare i jämförelse med skoteråkare...
Skigåere skremmer dyrene lengst. Hvem skulle man forbys å ferdes i fjellet...?
När området sedan återinventerades år 2000 konstaterades att vajorna uppehöll sig närmare turismanläggningen än tidigar
Dyrene venner seg til mennesklig aktivitet
Colescott & Gillingham (1998) som studerade effekten av snöskotertrafik hos övervintrande älgar (Alces alces) såg inte att älgarnas aktivitet signifikant ändrade sig
Interessant.... Ikke hva andre hevder....
Några bevis för att snöskotertrafik de senaste 35 åren på- verkat populationsdynamiken eller demografin hos djuren kunde inte påvisas,
35 år!
...björnarna generellt valde en plats en till två kilometer från mänsklig aktivitet och att de verkade tolerera det mesta som förekom bortom en kilometer från platsen
Igjen, dyrene tilpasser seg
Steven m.fl. (2011) genomförde en sammanställning över vetenskapliga artiklar om fåglars respons av icke-motoriserad rekreation. Av de 69 vetenskapliga artiklar som ingick i studien påvisade majoriteten (88 %) negativa konsekvenser
Ikke-motorisert! Også negativ!
Sanecki m.fl. (2006b) konstaterade att det inte behöver råda någon konflikt mellan övervintrande små däggdjur och aktiviteter på snö
Nei, smådyrene tar heller ikke skade av snøscooteren som kjører oppå snøen
Fra andre forskningsrapporter:
Montana: …snowmobiles appear less distressing than cross-country skiers …
California: This study concluded that the deer at Rock Creek were not affected by the ORV's because no trends in the data existed to suggest otherwise (ORV: Off Road Vehicle)
Hollister Hills California: No significant correlation was found between OHV activity levels… (OHV: Off Highway Vehicle
Studies have shown that animals reacted minimally to disturbances on established trails and roads
Junction Butte California: The study found that mule deer were disturbed more by persons on foot than by snowmobiles.
Wisconsin: Data showed that snowmobile activity had no significant effect on home-range size, habitat use, or daily activity patterns of white-tailed deer wintering in Wisconsin
Deer appeared to react more to a person walking/skiing than on snowmobiles
Maine: A significantly greater number of deer ran from a person walking than from a person on snowmobile
Eidfjord kommune · 3. mai 2026Eidfjord kommune - høyringsinnspel til ny motorferdsellov
Eidfjord kommune viser til Klima- og miljødepartementet sitt framlegg til ny lov om motorferdsel i utmark og vassdrag. Vi støttar målet om eit meir oversiktleg regelverk, men vil peike på fire vesentlege problem med lovframlegget slik det no ligg føre.
1. Villreinjakt og garnfiske på Hardangervidda
Lovframlegget fjernar heimelen for motorferdsel i samband med villreinjakt på Hardangervidda. Kommunen kan etter framlegget gje forskrift om «uthenting av anna vilt», men dette gjeld etter ordlyden ikkje transport i samband med sjølve jakta. I praksis vil det seie at jegeren må felle dyret, reise heim, hente transportmiddelet og deretter returnere for å hente kjøttet – eller nytte helikopter.
Dette er ikkje i tråd med dei signala departementet sjølv har gjeve om at motorferdsel i samband med reinsjakt skal vidareførast som i dag. Dersom lova ikkje vert endra til å gjelde transport i samband med jakt, må det kome ei kongeleg forskrift som avklarar dette før lova trer i kraft.
Vidare slår departementet fast at garnfiske som ikkje er næringsfiske ikkje er å rekne som fiskekultivering, og difor ikkje kan handsamast etter § 35 om fiskekultivering. Dette innsnevrar praksisen som lokalbefolkninga i dag er avhengig av, og er i strid med den tradisjonen for bruk av Hardangervidda som har vore lagt til grunn.
Eidfjord kommune ber komiteen om at:
Lovteksten vert endra slik at motorferdsel i samband med villreinjakt eksplisitt er heimla.
Garnfiske vert inkludert i heimelen for fiskekultivering i § 35, eller at det vert oppretta ein eigen heimel for slik ferdsel.
Dersom lova ikkje vert endra, må ei kongeleg forskrift som sikrar vidareføring av gjeldande praksis vere klar samstundes som lova trer i kraft.
2. Jakt- og fiskebuer fell utanfor definisjonen av fritidsbustad
Lovframlegget opnar for at kommunen kan gje løyve til godstransport til søkjaren sin eigen fritidsbustad. Definisjonen av «fritidsbustad» omfattar hus, leilegheiter og hytter meinte for lengre opphald. Enkle bygningar som jakt- og fiskebuer, steinbuer og koier – meinte for kortare opphald – fell utanfor definisjonen og vil difor ikkje gje grunnlag for transportløyve.
På Hardangervidda finst det mange slike gamle buer som er heilt avgjerande for å oppretthalde forvaltninga av eigedomar og ressursar, vareta bruksrettar i statsallmenningane og leggje til rette for jakt og fiske. Det har vore ein medviten praksis å halde standarden på bygningar i nasjonalparken enkel. Det er urimeleg at eigarar no skal «straffast» for å ha følgt denne praksisen. Det bør vera behovet for transport som avgjer om løyve kan gjevast – ikkje storleiken på bygget.
Eidfjord kommune ber om at:
Definisjonen av «fritidsbustad» vert utvida, eller det vert innført ein eigen heimel, slik at transportbehovet – ikkje bygningstypen – er avgjerande for om løyve kan gjevast.
3. Helikopter til stølsområde
Topografien i Eidfjord er svært varierande. Stølsområde i kommunen er berre tilgjengelege med snøskuter eller helikopter – andre køyretøy er ikkje aktuelle korkje med tanke på terreng eller naturavtrykk. NOU-framlegget hadde ein eigen heimel for helikoptertransport til slike område, på lik linje med snøskuter til fritidsbustad. Departementet valde å fjerne denne heimelen i sitt framlegg.
Utan denne heimelen vil helikoptertransport til stølsområde måtte søkjast som dispensasjon for særskilt behov, noko som aukar byråkratibyrda og gjev større uvisse for eigarane. Dette er eit uheldig steg tilbake samanlikna med NOU-framlegget.
Eidfjord kommune ber om at:
Heimelen for helikoptertransport til stølsområde som berre er tilgjengelege med snøskuter eller helikopter vert gjeninnført i lova, i tråd med NOU-framlegget.
4. Auka saksmengde og trong for delegeringsheimel
Lovframlegget gjer fleire tidlegare unntakne tiltak søknadspliktige. Dette vil føre til ein vesentleg auke i saksmengda for kommunane. For Eidfjord og andre distriktskommunar med avgrensa administrasjonskapasitet er dette ei reell utfordring.
Lova gjev kommunane større myndigheit, men utan tilstrekkelege verktøy til å handtere saksvolumet effektivt. For at intensjonen om betre og meir heilskaplege avgjersler lokalt skal kunne realiserast, er det nødvendig at Stortinget innfører ein klar delegeringsheimel.
Eidfjord kommune ber om at:
Lova får ein eksplisitt heimel som gjer det mogleg for kommunen å delegere myndigheit etter motorferdselloven til administrasjonen eller kommunalt oppnemnte utval.
Eidfjord kommune stiller seg til disposisjon for vidare dialog dersom komiteen ynskjer det.
Statkraft · 3. mai 2026Høringsinnspill til Prop. 61 L (2025-2026)
Oppsummering av Statkrafts overordnede syn
Norge og Europa trenger mer fornybar kraft og effekt de kommende årene for å sikre energisikkerhet, konkurransekraft og omstilling. Mange teknologier kan bidra til dette. Imidlertid er utbygging av vindkraft på land og oppgradering av vannkraft det som i Norge kan bygges ut og gi større volum og økt effekt raskest, uten subsidier og til en pris eksisterende norsk industri er villig til å betale.
Samtidig krever vind- og vannkraftprosjekter ofte mange separate tillatelser fra ulike myndigheter, noe som kan gi økt tidsbruk, uforutsigbarhet og en fragmentert saksbehandling. Derfor mener vi det bør være et prioritert mål å effektivisere saksbehandlingen, tydeliggjøre roller og ansvar og redusere unødvendige barrierer og kompleksitet som i dag forsinker ny kraftutbygging. Vi mener Stortinget har en god mulighet til å nettopp bidra til dette når ny motorferdsellov nå er til behandling.
Overordnet sett ønsker Statkraft at grensen for når kraftutbyggingsprosjekter innlemmes i direktehjemmelen i motorferdselloven (forslagets § 10) utvides, både i forhold til gjeldende lov og proposisjonens forslag til ny lov. Direktehjemmelen gir prosjekter unntak fra lovens generelle forbud mot motorferdsel i vassdrag og utmark, og dermed også søknadsplikt for dispensasjoner fra forbudet. Vi mener direktehjemmelen bør gjelde fra innsendt planinitiativ eller melding, og fra innsendt konsesjonssøknad for O/U-prosjekter som ikke krever melding. Da vil også nødvendig motorferdsel tilknyttet f.eks. utredningsarbeid i tidligere faser av prosjektutvikling treffes av samme foreslåtte bestemmelse som pålagte og nødvendige aktiviteter som skjer etter konsesjonsvedtak.
Utvikling og utbygging av ny kraftproduksjon må samtidig skje på en måte som ivaretar naturhensyn. Vi vil understreke at proposisjonens forslag til § 6 fastsetter en generell aktsomhetsplikt, slik at ferdselen ikke unødig påfører naturen, friluftslivet eller den samiske kulturutøvelsen skade eller ulempe. Det er også presisert at unntaket i § 10 kun gjelder for «nødvendig» motorferdsel. Vi mener dette er fornuftige begrensninger.
Innspill om unntak for motorferdsel i utviklingsfasen av energiprosjekter
Statkraft er positive til at det i Prop. 61 L (2025-2026) presiseres at kraftanlegg med konsesjon, både kraftproduksjon og strømnett, omfattes av unntaksbestemmelsen i § 10. Dette er i tråd med bransjens innspill i høringen av NOU 2024: 10.
I proposisjonen presiseres det at “nødvendig ferdsel til hydrologiske undersøkelser for vann og vassdrag, som vassdragsmyndighetene har pålagt konsesjonshaver”, omfattes av begrepene “drift” og “vedlikehold” og dermed av direktehjemmelen i § 10. Stortinget kan med fordel presisere at dette også gjelder andre pålegg et energianlegg har, enten gjennom vilkår i konsesjon eller gjennom vassdrags- og energilovgivningen, og som i sin natur krever motorferdsel i utmark og vassdrag. Dette kan tydeliggjøre at f.eks. konsesjonspålagte snømålinger eller ulike miljøforbedringstiltak i driftsfasen ikke krever særskilte tillatelser, men er omfattet av unntaket. Dette har det vært noe usikkerhet rundt i praktiseringen av gjeldende lov, og vi tolker proposisjonens forslag til § 9 bokstav e og g slik at disse formulerte unntakene heller ikke ivaretar disse tilfellene i sin helhet.
Vi mener etableringsbegrepet i § 10 defineres for snevert i proposisjonen, og at det kan skape praktiske utfordringer og økt byråkrati dersom unntaket først begynner å gjelde når konsesjon eller byggetillatelse er gitt. Dette vil innebære at for hvert trinn i planleggingen og arbeidet fram mot endelig konsesjonsvedtak som krever motorferdsel i utmark og vassdrag, må i tilfelle kommunen gi tillatelse til utbygger. Vi mener dette ikke harmonerer med Stortingets intensjoner i anmodningsvedtak nr. 973 av 25. mai 2021 og nr. 1098 av 16. juni 2025, der redusert byråkrati knyttet til praktiseringen av loven var et fremhevet hensyn.
Den foreslåtte avgrensningen vil f.eks. kunne vanskeliggjøre gjennomføring av nødvendige målinger i tilknytning til vassdrag og av vindforhold i prosjekterings- og konsekvensutredningsfasene, som skjer før konsesjonsvedtak er fattet. NOU 2024: 10 definerte ikke dette begrepet nærmere i sine merknader.
Vårt innspill er at begrepet «etablering» også defineres å omfatte nødvendig utredningsarbeid i planleggingsfasen for et prosjekt, eventuelt at «planlegging» eller lignende introduseres som et eget begrep i § 10. Et konkret forslag er at planleggings-/etableringsfasen kan anses som påbegynt etter innsendt melding eller planinitiativ for energiprosjekter der dette er en del av prosessen, mens for O/U-prosjekter som ikke krever melding kan det være når konsesjonssøknad er innsendt.
Motorferdsel tidligere enn dette i utviklingsfasen, avhengig av hvor Stortinget bestemmer å plassere grensen, legger vi til grunn at omfattes av hjemmelen i forslagets § 32, som sier at “[k]ommunen kan gi tillatelse til motorferdsel som er nødvendig for å gjennomføre forundersøkelser i forbindelse med planlegging av veier og anlegg som nevnt i § 10.” Dette er i tråd med bransjens innspill i høringen av NOU 2024: 10, som etterlyste en slik presisering av lovverket.
I noen tilfeller i utviklingsfasen som omfatter motorferdsel på åpne vassdrag, vil unntaket i § 18 og hjemmelen for at kommunen kan vedta unntak i § 24 kunne komme til anvendelse. Vi vil likevel understreke at dette kun treffer deler av motorferdselen som vil kreves ved utviklingen av energianlegg, og at det ikke er en slik hjemmel som også dekker relevant motorferdsel i utmark som ikke er dekket av direktehjemmelen i § 10. Sett i sammenheng med forslagets § 8 om at kommunen ikke får hjemmel til å regulere motorferdsel som er tillatt i medhold av § 10, anser vi det likevel som nødvendig å utvide virkeområdet for direktehjemmelen i § 10 som beskrevet ovenfor.
Vi vil understreke at proposisjonens forslag til § 6 uansett fastsetter et generelt prinsipp om at «[a]ll motorferdsel i utmark og vassdrag skal være aktsom og hensynsfull, slik at ferdselen ikke unødig påfører naturen, friluftslivet eller den samiske kulturutøvelsen skade eller ulempe. Det skal utvises særlig aktsomhet ved motorferdsel i vårløsningen eller i vått terreng, i yngletiden for vilt og i kalvingstiden for rein.» Det er også presisert at unntaket i § 10 kun gjelder for «nødvendig» motorferdsel. Vi mener dette er fornuftige begrensninger.
Statkraft bidrar gjerne med ytterligere faglige vurderinger og deling av erfaringer i det videre arbeidet.
Med vennlig hilsen
Ingvild Elisabeth Rygg
Fungerende leder for samfunnskontakt Norge i Statkraft
Rávttošvuomi siida / Stabbursdalen sameielag · 3. mai 2026Meahcásteapmi må lovfestes
Den nye motorferdselloven
Rávttošvuomi siida/Stabbursdalen sameielag er politisk nøytral organisasjon for grunneiere og rettighetshavere i Stabbursdalen i Porsanger kommune. Dette er et urgammelt samisk/kvænsk kjerneområde. Ialt 14 matrikulerte private grunneiendommer er tilslutta Rávttošvuomi siida, de fleste bebygde.
Rávttošvuomi siida mener at fremlagt utkast til ny motorferdsellov ikke holder forsvarlig mål på vesentlige punkter. Stortingets oppdrag til regjeringa var en ny lov som gir mindre byråkrati og større kommunalt sjølstyre. Resultatet av det foreliggende utkast er i hovedsak det stikk motsatte, mer byråkrati og mindre kommunalt sjølstyre.
Det er ikke uten grunn at et tverrpolitisk Finnmark raser mot lovforslaget. Dette fremstår som en kulturkonflikt mellom sørnorsk «kolonitankegang» og de «innfødte» i nord. Det virker også splittende innad i det samiske folket, idet reindrifta sikres ferdselsrett som de fastboende nektes (splitt-og-hersk-politikk).
Meahcásteapmi må lovfestes
Meahcásteapmi (samisk utmarksbruk) må skrives inn i lovteksten med en særskilt paragraf som presiserer: Forbudet i § 5 gjelder ikke motorferdsel som er nødvendig i forbindelse med meahcásteapmi i Sápmi.
Meahcásteapmi er en grunnleggende og uadskillelig del av samisk og lokal kulturutøvelse i Sápmi. Meahcásteapmi omfatter blant annet høsting, ferdsel, fiske, jakt, bærplukking, uttak av brensel og trevirke, sennagress og annen utmarksbruk.
Meahcásteapmi er ikke fritidssyssel, men kulturbasert utmarksbruk for urfolk og minoriteter i Sápmi som er beskyttet i folkeretten og som staten Norge plikter å respektere. Jamfør blant annet kulturvernbestemmelsen i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP 27), ILO-konvensjon nr 169 og FNs konvensjon om urfolks rettigheter.
Andre innspill
Kommunalt sjølstyre i motorferdselsaker må lovfestes.
Statens embetsverk må fratas enhver mulighet til å overprøve og omgjøre lovlige demokratiske vedtak i folkevalgte organer. Statlig tilsynsfunksjon må begrenses til ren lovlighetskontroll, uten at embetsverket gis adgang til å drive privat politikk.
Kommunene må ha full hjemmel til å gi kommunal forskrift for å opprette, endre og eventuelt oppheve offentlige sneskuterløyper og barmarksløyper. Herunder må kommunene også ha hjemmel til å regulere ferdsel for personer som ikke er bosatt i kommunen eller fylket, samt transportformål.
§ 4. Forholdet til grunneiere og andre rettighetshavere:
Det må presiseres i loven at grunneiere skal ha mulighet til ikke bare å nekte eller regulere, men også tillate motorferdsel. Lovteksten må endres slik (endring markert): Loven påvirker ikke grunneieres og andre rettighetshaveres mulighet til å tillate, nekte eller regulere motorferdsel.
§ 14. Bebygde eiendommer:
Retten til nødvendig transport til private utmarksbygg på snedekt mark, på vassdrag og etter eksisterende traseer på barmark må lovfestes. Den nåværende dispensasjonsordning er svært ressurskrevende, både for kommunene og private, uten noen form for påviselig positiv nytteeffekt, kun unødvendig byråkrati, mistillit og formynderskap.
I dag er eiere av hytter, gammer og andre byggverk i utmarka/meahci henvist til å måtte søke om tidsbegrensa kjøretillatelse for å utføre nødvendig transport, samtidig som dette transportbehovet naturligvis vil være til stede så lenge bygget står på tomta.
Regjeringas lovforslag vil forsterke byråkratiet og umyndiggjøringa av eiere av bygg i utmarka/meahci, uten noen påviselig nytteeeffekt. Å lovfeste retten til ferdsel til bebygde private eiendommer (ikke bare faste bosteder) vil frigjøre vesentlige ressurser, både for kommunene og private byggeiere (endring markert):
Forbudet i § 5 gjelder ikke motorferdsel som er nødvendig for transport til og fra faste bosteder og andre bebygde eiendommer.
Subsidiært må den offentlige regulering av nødvendig transport til og fra faste bosteder og andre bebygde eiendommer avgrenses til kun å godkjenne kjøretrasé. Ytterligere regulering i form av tidsbegrensning av ferdselsrett samt antall turer per sesong og at turer skal registreres på forhånd må avvises blankt, da dette innebærer overvåkning, mistenkeliggjøring og formynderskap mot berørte eiendomsbesittere.
§ 20. Sneskuterløyper:
Kommunens forskriftsadgang må hjemles i motorferdselloven og ikke i plan- og bygningsloven.
Paragrafen endres slik: Forbudet i § 5 gjelder ikke motorferdsel på snødekt mark og islagt vassdrag i løyper og tilhørende rastesoner som er fastsatt i kommunal forskrift. I rastesoner er det kun tillatt med nødvendig motorferdsel til og fra løypa og rastestedet. All motorferdsel må skje innenfor rammene som er fastsatt i forskriften.
§ 25. Fastsetting av arealer til motorferdsel i arealplan etter plan- og bygningsloven:
Løyper for motorferdsel på snedekt mark og islagt vassdrag (sneskuterløyper) og tilhørende rastesoner, jamfør § 20, skal reguleres ved kommunal forskrift etter motorferdselloven – og ikke plan- og bygningsloven.
Bokstav b i lovutkastet utgår dermed og må strykes fra lovteksten.
§ 26: Bestemmelser om bruk og merking av arealer til motorferdsel: Kommunens forskriftsadgang må hjemles i motorferdselloven og ikke i plan- og bygningsloven. Kommunene må gis full adgang til å regulere kjøreformål samt å beslutte sesongslutt basert på den aktuelle situasjonen på det enkelte sted.
Geografiske og varierende klimatiske forhold i det langstrakte landet (og innad i den enkelte kommune) tilsier at det er uaktuelt å innføre rigide nasjonale regler, som muligens kan passe et sted, men være håpløse andre steder.
Naturen vil alltid sjøl bestemme sesongslutt for snedekt mark – helt uavhengig av lovgiver. Kommunene (særlig i Sápmi) må forutsettes å ha de aller beste forutsetninger for å forholde seg korrekt til naturens suverene avgjørelser.
Forslaget om å lovfeste nasjonal dato for sesongslutt er like tøvete og meningsløst som andre byråkratiske sørnorske forsøk på å styre naturen. Jamfør nasjonalt bålforbud fra 15. april (mens det normalt er full vinter i Finnmark) og at gåseegg bare kan lovlig plukkes frem til 15. april (mens gåsa i Finnmark først legger egg et par uker senere, i månedsskiftet april/mai, og etter loven altså må sankes et par uker før de blir verpa).
Lovteksten redigeres slik:
Kommunen kan fastsette forskrift med nærmere bestemmelser om motorferdsel, inkludert om når og hvordan ferdsel kan skje, og hvilke transport- og fremkomstmidler som kan benyttes.
I snøskuterløyper kan det bare åpnes for motorferdsel med snøskuter eller lignende eller lettere transport- og fremkomstmidler. Det kan gis bestemmelser om at snøskuterløypene bare kan anvendes til bestemte formål.
Kommunen skal fastsette sesongslutt for snøskuterløypene på snødekt mark og islagt vassdrag.
Kommunen kan i arealplan fastsette at landingsplasser etter § 25 første ledd bokstav e bare skal benyttes til ferdsel for angitte formål, og at kommunen skal varsles før landing.
§ 29. Mineralundersøkelser:
Forslaget om at kommunen «skal» gi tillatelse til motorferdsel som er nødvendig for undersøkelser av mineraler etter mineralloven kapittel 4, representer utilbørlig overstyring av det kommunale sjølstyret. Dette antas dessuten folkerettsstridig, særlig i samiske kommuner.
Lovteksten må omformuleres, slik at ordet «skal» endres til «kan».
§ 31. Personer med funksjonsnedsettelse:
Forslaget om at kommunen «kan» gi tillatelse til personer med varig funksjonsnedsettelse representer utilbørlig innskrenkning av funksjonshemmedes rettigheter etter FNs CRPD-konvensjon.
Lovteksten må omformuleres for å oppfylle folkeretten, ved at ordet «kan» endres til «skal».
§ 36 Godstransport til fritidsbolig:
Paragrafen strykes og utgår, i tråd med foreslått endring av § 14.
§ 37 Byggearbeid:
Etter dagens nasjonale forskrift § 3d kan motorkjøretøy på vinterføre nyttes til transport av materialer, utstyr og arbeidsfolk til bygging i samsvar med byggetillatelse. Departementet har avklart at tilsvarende gjelder for tilfeller hvor det ikke foreligger krav om byggetillatelse (mindre byggetiltak uten søknads- og/eller meldeplikt).
Utkast til ny § 37 vil innføre ny søknadsplikt for transport i forbindelse med lovlig byggearbeid som i dag kan skje med direkte hjemmel i regelverket. Dette er å innføre et nytt totalt meningsløst byråkrati i strid med Stortingets intensjon om redusert byråkrati.
For å imøtekomme Stortingets krav om redusert byråkrati må § 37 omformuleres slik (endring markert):
Motorferdsel som er nødvendig for å transportere gods og personer i forbindelse med lovlige byggearbeider, er tillatt. Dette gjelder bare for transport med luftfartøy, transport på traktorvei, transport på vassdrag og transport på snødekt mark.
§ 40. Kommunal saksbehandling og behandling av personopplysninger:
1., 2. og 5. ledd strykes og utgår forsåvidt gjelder transport til bebygde eiendommer, i tråd med foreslått endring av § 14.
§ 42. Adgang til å ta gebyr og brukerbetaling:
Denne paragrafen må strykes som direkte umoralsk og urimelig.
Her vises til at eiere av sneskutere er pålagt å betale diverse avgifter til statskassa (mva på innkjøp, særavgifter og mva på drivstoff, samt årlig trafikkavgift), uten at staten har noen utgifter som kan rettferdiggjøre avgiftene.
Inntektene fra denne statlige fiskalavgiften bør uavkortet tilfalle kommunene og øremerkes motorferdsel, slik at behovet for kommunale gebyrer og brukerbetaling bortfaller. Dette bør enten presiseres i § 42, eller at paragrafen strykes.
§ 47. Klagemyndighet:
Statlig embetsverk ved statsforvalteren og direktoratet må fratas enhver funksjon som klageinstans for demokratiske lovlige vedtak i folkevalgte organer.
Det må opprettes regionale klagenemnder oppnevnt av fylkestinget, med samisk representasjon der dette ikke ivaretas av fylkestinget. Videre må opprettes en nasjonal miljøklagenemnd med samisk representasjon fra Sametinget.
§ 52 Tvangsmulkt og § 53 Overtredelsesgebyr (Administrativ straff):
Bestemmelsen i § 52 er ny, mens § 53 er videreføring og forsterking av dagens § 12b.
Systemet med administrativ straff medfører at statsforvaltninga opptrer i uforenlige dobbeltroller som part, anklager, dommer og bøddel overfor private, i strid med Grunnlovens skille mellom de tre uavhengige statsmakter.
Her blir rettssikkerheten snudd fullstendig på hodet, hvor private parter sjøl må ta initiativ for å få frifinnende dom for egen uskyld. Systemet strider mot uskyldspresumpsjonen som er et fundamentalt og bærende prinsipp i ethvert rettssamfunn.
Administrativ straff kan dog være hensiktsmessig i visse tilfeller, men forutsatt at den private parten erkjenner forholdet og frivillig godtar straffen, etter mal av ordninga med forenklet forelegg for trafikkforseelser (jamfør § 4, nr 1, i forskrift om forenklet forelegg i veitrafikksaker).
Det må derfor presiseres i loven: Administrativ straff kan ikke ilegges dersom den siktede nekter å vedta dette.
Altså at dette kun blir et tilbud om å løse «kurante» saker uten domstolsbehandling.
§ 54. Straff:
Det foreligger ikke rimelig grunnlag for å innføre strengere straffebestemmelser enn dagens lov § 12. Forslaget om å innføre fengsel i inntil to år for påståtte brudd på loven er horribelt.
Nåværende lov må videreføres slik: Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer denne lov eller forskrifter, regler eller vilkår fastsatt i medhold av loven, straffes med bøter.
Videre må tilføyes et tillegg: Dette gjelder også offentlige tjeneste/embetsmenn som bryter loven eller ved sin opptreden krenker og/eller hindrer lovlige ferdselsrettigheter.
§ 55. Videreføring av særskilte bestemmelser om motorferdsel:
Forslaget i 1. og 2. ledd om at departementet kan gi forskrifter må endres slik at forskriftsmyndigheten ligger hos kommunene og ikke hos departementet.
Endring 1. ledd: «Departementet» endres til «Kommunen».
Endring 2. ledd: «Departementet kan gi forskrift om at kommuner i Nord-Troms og Finnmark kan gi» endres til «Kommuner i Nord-Troms og Finnmark kan gi forskrift om».
§ 57. Overgangsbestemmelser:
Alle eksisterende tillatelser og løyper på tidspunkt for den nye lovens ikrafttredelse må anses lovlige uten noe behov for meningsløs ny byråkratisk og ressurskrevende saksbehandling.
ledd endres slik: Enkeltvedtak fattet i medhold av lov 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag og forskrifter gitt i medhold av samme lov gjelder inntil de erstattes av bestemmelser fastsatt i eller i medhold av denne loven.
ledd endres slik: Forskrifter vedtatt med hjemmel i lov 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag § 4 a annet ledd om løyper for kjøring med snøskuter på vinterføre gjelder inntil de erstattes av nye vedtak. Tilsvarende gjelder for forskrifter om barmarksløyper i Finnmark.
§ 58. Endringer i andre lover:
Foreslått punkt 5 med endringer i lov av 27.06.2008 nr 71 om planlegging og byggesaksbehandling utgår og slettes.
Forøvrig vises til lederartikler i den samiske dagsavisa Ságat som bør leses:
https://www.sagat.no/leder/debatt/mistillit-og-overvaking/19.56416
https://www.sagat.no/leder/debatt/staten-styrer-samisk-virkelighet-overkjores/19.56542
https://www.sagat.no/leder/debatt/flere-dusteforslag/19.56635
https://www.sagat.no/leder/debatt/gode-toner-fra-finnmark-ap/19.56761
Dilljávrre geaidnosearvi / Dilljávre veilag · 2. mai 2026INNSPILL STORTINGET - DILLJÁVRE VEILAG
Den nye motorferdselloven
Dilljávrre geaidnosearvi/Dilljávre veilag er styringsorgan for privat adkomstvei til
matrikulerte eiendommer ved Dilljávre i Stabbursdalen i Porsanger kommune. Dette
er et tradisjonelt samisk/kvænsk kjerneområde med fem matrikulerte private
grunneiendommer, som alle er bebygde og tilslutta veilaget.
Dilljávrre geaidnosearvi påpeker at regjeringas utkast til ny motorferdsellov ikke
holder forsvarlig mål på vesentlige punkter. Stortingets oppdrag til regjeringa var en
ny lov med mindre byråkrati og større kommunalt sjølstyre. Resultatet av det
foreliggende utkast er i hovedsak det stikk motsatte, mer byråkrati og mindre
kommunalt sjølstyre.
Det er ikke uten grunn at et tverrpolitisk Finnmark raser mot lovforslaget. Dette
fremstår som en kulturkonflikt med sørnorsk «kolonistyring» mot de «innfødte» i
nord. Det virker også splittende innad i det samiske folket, idet reindrifta sikres
rettigheter som de fastboende nektes (splitt-og-hersk-politikk).
Rettssikkerheten må styrkes
Regjeringas lovforslag medfører på viktige punkter markert svekka rettssikkerhet for
befolkninga. Samtidig gis statens maktapparat gis ytterligere makt på bekostning av
folket.
§ 52. Tvangsmulkt og § 53. Overtredelsesgebyr (administrativ straff):
Bestemmelsen i § 52 er ny, mens § 53 er videreføring og forsterking av dagens §
12b. Vår erfaring er at adgangen til administrativ straff blir tildels grovt misbrukt av
statsforvaltninga, som sjøl kan bryte loven med åpne øyne uten at det får noen
konsekvenser for dem.
Systemet med administrativ straff medfører at statsforvaltninga opptrer i uforenlige
dobbeltroller som part, anklager, dommer og bøddel overfor private, i strid med
Grunnlovens skille mellom de tre uavhengige statsmakter.
Her snus rettssikkerheten fullstendig på hodet, hvor private parter sjøl må ta initiativ
for å få frifinnende dom for egen uskyld. Systemet strider mot
uskyldspresumpsjonen som er et fundamentalt og bærende prinsipp i ethvert
rettssamfunn, noe Norge burde være.
Administrativ straff kan dog være hensiktsmessig i visse tilfeller, men forutsatt at den
private parten erkjenner forholdet og frivillig godtar straffen, etter mal av ordninga
med forenklet forelegg for trafikkforseelser (jamfør § 4, nr 1, i forskrift om forenklet
forelegg i veitrafikksaker).
Det må derfor presiseres i loven: Administrativ straff kan ikke ilegges dersom den
siktede nekter å vedta dette.
Altså at dette kun blir et tilbud om å løse «kurante» saker uten domstolsbehandling.
§ 54. Straff:
Det foreligger ikke rimelig grunnlag for å innføre strengere straffebestemmelser enn
dagens lov § 12. Forslaget om å innføre fengsel i inntil to år for påståtte brudd på
loven er horribelt.
Det er dessuten uholdbart med straffeskjerpelser som rammer en lovlydig allmue,
samtidig som statens maktbase over privat autonomi styrkes.
1977-loven må videreføres slik: Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer denne
lov eller forskrifter, regler eller vilkår fastsatt i medhold av loven, straffes med
bøter.
Videre må følgende tillegg tilføyes: Dette gjelder også offentlige
tjeneste/embetsmenn som bryter loven, eller ved sin opptreden krenker og/eller
hindrer lovlige ferdselsrettigheter.
Andre innspill
Meahcásteapmi (samisk utmarksbruk) må skrives inn i lovteksten med en
særskilt paragraf som presiserer: Forbudet i § 5 gjelder ikke motorferdsel
som er nødvendig i forbindelse med meahcásteapmi i Sápmi.
Meahcásteapmi er en grunnleggende og uadskillelig del av samisk og lokal
kulturutøvelse i Sápmi. Meahcásteapmi omfatter blant annet høsting, ferdsel,
fiske, jakt, bærplukking, uttak av brensel og trevirke, sennagress og annen
utmarksbruk.
Meahcásteapmi er ikke fritidssyssel, men kulturbasert utmarksbruk for urfolk
og minoriteter i Sápmi som er beskyttet i folkeretten og som staten Norge
plikter å respektere. Jamfør blant annet kulturvernbestemmelsen i FNs
konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP 27), ILO-konvensjon nr 169
og FNs konvensjon om urfolks rettigheter.
Kommunalt sjølstyre i motorferdselsaker må lovfestes. Statens embetsverk
må fratas enhver mulighet til å overprøve og omgjøre lovlige demokratiske
vedtak i folkevalgte organer. Statlig tilsynsfunksjon må begrenses til ren
lovlighetskontroll, uten at embetsverket gis adgang til å drive privat politikk.
Kommunene må ha full hjemmel til å gi kommunal forskrift for å opprette,
endre og eventuelt oppheve offentlige sneskuterløyper og barmarksløyper.
Herunder må kommunene også ha hjemmel til å regulere ferdsel for personer
som ikke er bosatt i kommunen eller fylket, samt transportformål.
§ 4. Forholdet til grunneiere og andre rettighetshavere:
Det må presiseres i loven at grunneiere skal ha mulighet til ikke bare å nekte
eller regulere, men også tillate motorferdsel.
Lovteksten må endres slik (endring markert): Loven påvirker ikke grunneieres og
andre rettighetshaveres mulighet til å tillate, nekte eller regulere motorferdsel.
§ 14. Bebygde eiendommer:
Retten til nødvendig transport til bebygde eiendommer på snedekt mark, på vassdrag og etter eksisterende traseer på barmark må lovfestes. Den nåværende dispensasjonsordning er svært ressurskrevende, både for kommunene og private, uten noen form for påviselig positiv nytteeffekt, kun unødvendig byråkrati, mistillit og formynderskap.
I dag er eiere av hytter, gammer og andre byggverk i utmarka/meahci henvist til å søke om tidsbegrensa kjøretillatelse for å utføre nødvendig transport, samtidig som dette transportbehovet naturligvis vil være til stede uten tidsbegrensning så lenge bygget står på tomta.
Regjeringas lovforslag vil forsterke byråkratiet og umyndiggjøringa av eiere av bygg i utmarka/meahci, uten noen påviselig nytteeeffekt. Å lovfeste retten til ferdsel til bebygde private eiendommer (ikke bare faste bosteder) vil frigjøre viktige ressurser, både for kommunene og private byggeiere (endring markert):
Forbudet i § 5 gjelder ikke motorferdsel som er nødvendig for transport til og fra faste bosteder og andre bebygde eiendommer.
Subsidiært må offentlig regulering av nødvendig transport til og fra faste bosteder og andre bebygde eiendommer avgrenses til kun å godkjenne kjøretrasé. Ytterligere regulering i form av tidsbegrensning av ferdselsrett samt antall turer per sesong og at turer skal registreres på forhånd (!!!) må avvises blankt, da dette innebærer ulovlig overvåkning, mistenkeliggjøring og formynderskap mot berørte eiendomsbesittere.
§ 20. Sneskuterløyper:
Kommunens forskriftsadgang må hjemles i motorferdselloven og ikke i plan-og bygningsloven.
Paragrafen endres slik: Forbudet i § 5 gjelder ikke motorferdsel på snødekt mark og islagt vassdrag i løyper og tilhørende rastesoner som er fastsatt i kommunal forskrift. I rastesoner er det kun tillatt med nødvendig motorferdsel til og fra løypa og rastestedet. All motorferdsel må skje innenfor rammene som er fastsatt i forskriften.
§ 25. Fastsetting av arealer til motorferdsel i arealplan etter plan- og bygningsloven:
Løyper for motorferdsel på snedekt mark og islagt vassdrag (sneskuterløyper) og tilhørende rastesoner, jamfør § 20, skal reguleres ved kommunal forskrift etter motorferdselloven – og ikke plan- og bygningsloven.
Bokstav b i lovutkastet utgår dermed og må strykes fra lovteksten.
§ 26. Bestemmelser om bruk og merking av arealer til motorferdsel:
Kommunens forskriftsadgang må hjemles i motorferdselloven og ikke i plan- og bygningsloven. Kommunene må gis full adgang til å regulere kjøreformål samt å beslutte sesongslutt basert på den aktuelle situasjonen på det enkelte sted.
Geografiske og varierende klimatiske forhold i det langstrakte landet (og innad i den enkelte kommune) tilsier at det er uaktuelt å innføre rigide nasjonale regler, som muligens kan passe ett sted, men være håpløse andre steder.
Naturen vil alltid sjøl bestemme sesongslutt for snedekt mark – helt uavhengig av lovgiver. Kommunene (særlig i Sápmi) må forutsettes å ha de aller beste forutsetninger for å forholde seg korrekt til naturens suverene avgjørelser.
Forslaget om å lovfeste nasjonal dato for sesongslutt er like tøvete og meningsløst som andre byråkratiske sørnorske forsøk på å styre naturen. Jamfør nasjonalt bålforbud fra 15. april (mens det normalt er full vinter i Finnmark) og at gåseegg bare kan lovlig plukkes frem til 15. april (mens gåsa i Finnmark først legger egg et par uker senere, i månedsskiftet april/mai, og etter loven altså må sankes et par uker før de blir verpa).
Lovteksten redigeres slik:
Kommunen kan fastsette forskrift med nærmere bestemmelser om motorferdsel, inkludert om når og hvordan ferdsel kan skje, og hvilke transport- og fremkomstmidler som kan benyttes.
I snøskuterløyper kan det bare åpnes for motorferdsel med snøskuter eller lignende eller lettere transport- og fremkomstmidler. Det kan gis bestemmelser om at snøskuterløypene bare kan anvendes til bestemte formål.
Kommunen skal fastsette sesongslutt for snøskuterløypene på snødekt mark og islagt vassdrag.
Kommunen kan i arealplan fastsette at landingsplasser etter § 25 første ledd bokstav e bare skal benyttes til ferdsel for angitte formål, og at kommunen skal varsles før landing.
§ 29. Mineralundersøkelser:
Forslaget om at kommunen «skal» gi tillatelse til motorferdsel som er nødvendig for undersøkelser av mineraler etter mineralloven kapittel 4, representer utilbørlig overstyring av det kommunale sjølstyret. Dette antas dessuten folkerettsstridig, særlig i samiske kommuner.
Lovteksten må omformuleres, slik at ordet «skal» endres til «kan».
§ 31. Personer med funksjonsnedsettelse:
Forslaget om at kommunen «kan» gi tillatelse til personer med varig funksjonsnedsettelse representer utilbørlig innskrenkning av funksjonshemmedes rettigheter etter FNs CRPD-konvensjon.
Lovteksten må omformuleres for å oppfylle folkeretten, ved at ordet «kan» endres til «skal».
§ 36. Godstransport til fritidsbolig:
Paragrafen strykes og utgår, i tråd med foreslått endring av § 14.
§ 37. Byggearbeid:
Etter dagens nasjonale forskrift § 3d kan motorkjøretøy på vinterføre nyttes til transport av materialer, utstyr og arbeidsfolk til bygging i samsvar med byggetillatelse. Departementet har avklart at tilsvarende gjelder for tilfeller hvor det ikke foreligger krav om byggetillatelse (mindre byggetiltak uten søknads- og/eller meldeplikt).
Utkast til ny § 37 vil innføre ny søknadsplikt for transport i forbindelse med lovlig byggearbeid som i dag kan skje med direkte hjemmel i regelverket. Dette er å innføre et nytt totalt meningsløst byråkrati i strid med Stortingets intensjon om redusert byråkrati.
For å imøtekomme Stortingets krav om redusert byråkrati må § 37 omformuleres slik (endring markert):
Motorferdsel som er nødvendig for å transportere gods og personer i forbindelse med lovlige byggearbeider, er tillatt. Dette gjelder bare for transport med luftfartøy, transport på traktorvei, transport på vassdrag og transport på snødekt mark.
§ 40. Kommunal saksbehandling og behandling av personopplysninger:
1., 2. og 5. ledd strykes og utgår forsåvidt gjelder transport til bebygde eiendommer, i tråd med foreslått endring av § 14.
§ 42. Adgang til å ta gebyr og brukerbetaling:
Denne paragrafen må strykes som direkte umoralsk og urimelig.
Her vises til at eiere av sneskutere er pålagt å betale diverse avgifter til statskassa (mva på innkjøp, særavgifter og mva på drivstoff, samt årlig trafikkavgift), uten at staten har noen utgifter som kan rettferdiggjøre avgiftene.
Inntektene fra denne statlige fiskalavgiften bør uavkortet tilfalle kommunene og øremerkes motorferdsel, slik at behovet for kommunale gebyrer og brukerbetaling bortfaller. Dette bør enten presiseres i § 42, eller at paragrafen strykes.
§ 47. Klagemyndighet:
Statlig embetsverk ved statsforvalteren og direktoratet må fratas enhver funksjon som klageinstans for demokratiske lovlige vedtak i folkevalgte organer.
Det må opprettes regionale klagenemnder oppnevnt av fylkestinget, med samisk representasjon der dette ikke ivaretas av fylkestinget. Videre må opprettes en nasjonal miljøklagenemnd med samisk representasjon fra Sametinget.
§ 55. Videreføring av særskilte bestemmelser om motorferdsel:
Forslaget i 1. og 2. ledd om at departementet kan gi forskrifter må endres slik at forskriftsmyndigheten ligger hos kommunene og ikke hos departementet.
Endring 1. ledd: «Departementet» endres til «Kommunen».
Endring 2. ledd: «Departementet kan gi forskrift om at kommuner i Nord-Troms og Finnmark kan gi» endres til «Kommuner i Nord-Troms og Finnmark kan gi forskrift om».
§ 57. Overgangsbestemmelser:
Alle eksisterende tillatelser og løyper på tidspunkt for den nye lovens ikrafttredelse må anses lovlige uten noe behov for meningsløs ny byråkratisk og ressurskrevende saksbehandling.
1. ledd endres slik: Enkeltvedtak fattet i medhold av lov 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag og forskrifter gitt i medhold av samme lov gjelder inntil de erstattes av bestemmelser fastsatt i eller i medhold av denne loven.
2. ledd endres slik: Forskrifter vedtatt med hjemmel i lov 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag § 4 a annet ledd om løyper for kjøring med snøskuter på vinterføre gjelder inntil de erstattes av nye vedtak. Tilsvarende gjelder for forskrifter om barmarksløyper i Finnmark.
§ 58. Endringer i andre lover:
Foreslått punkt 5 med endringer i lov av 27.06.2008 nr 71 om planlegging og byggesaksbehandling utgår og slettes.
Forøvrig vises til lederartikler i den samiske dagsavisa Ságat som bør leses:
https://www.sagat.no/leder/debatt/mistillit-og-overvaking/19.56416
https://www.sagat.no/leder/debatt/staten-styrer-samisk-virkelighet-
overkjores/19.56542
https://www.sagat.no/leder/debatt/flere-dusteforslag/19.56635
https://www.sagat.no/leder/debatt/gode-toner-fra-finnmark-ap/19.56761
Rohči siida · 2. mai 2026Den nye motorferdselloven.
Den nye motorferdselloven
Rohči siida er politisk nøytral organisasjon for grunneiere og rettighetshavere i Rohči i
Porsanger kommune. Dette er et tradisjonelt samisk/kvænsk bruksområde med ialt 16
matrikulerte private grunneiendommer, de fleste bebygde og tilsluttet Rohči siida.
Rohči siida mener at fremlagt utkast til ny motorferdsellov ikke holder forsvarlig mål på
vesentlige punkter. Stortingets oppdrag til regjeringa var lovforslag som medfører mindre
byråkrati og større kommunalt sjølstyre. Resultatet av det foreliggende utkast er i
hovedsak det stikk motsatte, mer byråkrati og mindre kommunalt sjølstyre.
Det er ikke uten grunn at et tverrpolitisk Finnmark raser mot lovforslaget.
Nødvendig transport til bebygde eiendommer
Rohči siida krever lovfesting av retten til nødvendig transport til private utmarksbygg på
snedekt mark, på vassdrag og etter eksisterende traseer på barmark.
Den nåværende dispensasjonsordning er svært ressurskrevende, både for kommunene
og private, uten noen form for påviselig positiv nytteefekt, kun unødvendig byråkrati,
mistillit og formynderskap.
I dag er eiere av hytter, gammer og andre byggverk i utmarka/meahci henvist til å måtte
søke om tidsbegrensa kjøretillatelse for å utføre nødvendig transport, samtidig som
transportbehovet naturligvis vil være til stede så lenge bygget står på tomta.
Det fremlagte lovforslaget vil forsterke byråkratiet og umyndiggjøringa av eiere av bygg i
utmarka/meahci, uten noen påviselig nytteeeFekt.
Det vil derfor frigjøre vesentlige ressurser, både for kommunene og private byggeiere, at
retten til ferdsel til bebygde private eiendommer skrives direkte inn i loven, for eksempel
slik (endring uthevet):
§ 4. Forholdet til grunneiere og andre rettighetshavere: Loven påvirker ikke grunneieres og
andre rettighetshaveres mulighet til å tillate, nekte eller regulere motorferdsel.
§ 14. Bebygde eiendommer: Forbudet i § 5 gjelder ikke motorferdsel som er nødvendig for
transport til og fra faste bosteder og andre bebygde eiendommer.
Innspillet medfører at § 36 Godstransport til fritidsbolig og § 40 Kommunal
saksbehandling og behandling av personopplysninger (1., 2. og 5. ledd) strykes og utgår
forsåvidt gjelder transport til bebygde eiendommer.
Subsidiært må den ofentlige regulering av nødvendig transport til og fra faste bosteder
og andre bebygde eiendommer avgrenses til kun å godkjenne kjøretrasé. Ytterligere
regulering i form av tidsbegrensning av ferdselsrett samt antall turer per sesong og at
turer skal registreres på forhånd må avvises blankt, da dette innebærer overvåkning,
mistenkeliggjøring og formynderskap mot berørte eiendomsbesittere.
Byggearbeid
Etter dagens nasjonale forskrift § 3d kan motorkjøretøy på vinterføre nyttes til transport
av materialer, utstyr og arbeidsfolk til bygging i samsvar med byggetillatelse.
Departementet har avklart at tilsvarende gjelder for tilfeller hvor det ikke foreligger krav
om byggetillatelse (mindre byggetiltak uten søknads- og/eller meldeplikt).
Foreslått ny § 37 vil innføre ny søknadsplikt for transport i forbindelse med lovlig
byggearbeid som i dag kan skje med direkte hjemmel i regelverket. Dette er å innføre et
nytt meningsløst byråkrati i strid med Stortingets intensjon om redusert byråkrati.
For å imøtekomme Stortingets krav om redusert byråkrati må § 37 omformuleres slik
(endring uthevet):
§ 37 Byggearbeid: Motorferdsel som er nødvendig for å transportere gods og personer i forbindelse
med lovlige byggearbeider, er tillatt. Dette gjelder bare for transport med luftfartøy, transport på
traktorvei, transport på vassdrag og transport på snødekt mark.
Andre innspill
• Meahcásteapmi (samisk utmarksbruk) må skrives inn i lovteksten med en
særskilt paragraf som presiserer: Forbudet i § 5 gjelder ikke motorferdsel som
er nødvendig i forbindelse med meahcásteapmi i Sápmi. Her er det ikke snakk
om fritidssyssel, men om kulturbasert utmarksbruk for urfolk og minoriteter som
er beskyttet i folkeretten og som staten Norge plikter å respektere. Jamfør blant
annet kulturvernbestemmelsen i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter
(SP 27), ILO-konvensjon nr 169 og FNs konvensjon om urfolks rettigheter.
• Kommunalt sjølstyre i motorferdselsaker må lovfestes. Statens embetsverk må
fratas enhver mulighet til å overprøve og omgjøre lovlige demokratiske vedtak i
folkevalgte organer. Kommunene må ha full hjemmel til å gi kommunal forskrift
for å opprette, endre og eventuelt oppheve oFentlige sneskuterløyper og
barmarksløyper. Herunder bør kommunene ha hjemmel til å regulere ferdsel for
personer som ikke er bosatt i kommunen eller fylket, samt transportformål.
• § 20. Sneskuterløyper:
Kommunens forskriftsadgang må hjemles i motorferdselloven og ikke i plan- og
bygningsloven. Paragrafen endres slik: Forbudet i § 5 gjelder ikke motorferdsel på snødekt
mark og islagt vassdrag i løyper og tilhørende rastesoner som er fastsatt i kommunal forskrift. I
rastesoner er det kun tillatt med nødvendig motorferdsel til og fra løypa og rastestedet. All
motorferdsel må skje innenfor rammene som er fastsatt i forskriften.
• § 25. Fastsetting av arealer til motorferdsel i arealplan etter plan- og
bygningsloven:
Løyper for motorferdsel på snedekt mark og islagt vassdrag (sneskuterløyper) og
tilhørende rastesoner, jamfør § 20, skal reguleres ved kommunal forskrift etter
motorferdselloven – og ikke plan- og bygningsloven.
Bokstav b i lovutkastet utgår dermed og må fjernes fra lovteksten.
• § 26: Bestemmelser om bruk og merking av arealer til motorferdsel:
Kommunens forskriftsadgang må hjemles i motorferdselloven og ikke i plan- og
bygningsloven. Kommunene må gis full adgang til å regulere kjøreformål samt å
beslutte sesongslutt basert på den aktuelle situasjonen på det enkelte sted.
Geografiske og varierende klimatiske forhold i det langstrakte landet (og innad i
den enkelte kommune) tilsier at det er uaktuelt å innføre rigide nasjonale regler,
som muligens kan passe et sted, men være håpløse andre steder.
Naturen vil alltid sjøl bestemme sesongslutt for snedekt mark – helt uavhengig av
lovgiver. Kommunene (særlig i Sápmi) må forutsettes å ha de aller beste
forutsetninger for å forholde seg korrekt til naturens suverene avgjørelser.
Forslaget om å lovfeste nasjonal dato for sesongslutt er like tøvete og
meningsløst som andre byråkratiske sørnorske forsøk på å styre naturen. Jamfør
nasjonalt bålforbud fra 15. april (mens det normalt er full vinter i Finnmark) og at
gåseegg bare kan lovlig plukkes frem til 15. april (mens gåsa i Finnmark først
legger egg et par uker senere, i månedsskiftet april/mai, og etter loven altså må
sankes et par uker før de blir verpa).
Lovteksten må redigeres slik:
Kommunen kan fastsette forskrift med nærmere bestemmelser om motorferdsel, inkludert om når
og hvordan ferdsel kan skje, og hvilke transport- og fremkomstmidler som kan benyttes.
I snøskuterløyper kan det bare åpnes for motorferdsel med snøskuter eller lignende eller lettere
transport- og fremkomstmidler. Det kan gis bestemmelser om at snøskuterløypene bare kan
anvendes til bestemte formål.
Kommunen skal fastsette sesongslutt for snøskuterløypene på snødekt mark og islagt vassdrag.
Kommunen kan i arealplan fastsette at landingsplasser etter § 25 første ledd bokstav e bare skal
benyttes til ferdsel for angitte formål, og at kommunen skal varsles før landing.
• § 29. Mineralundersøkelser:
Forslaget om at kommunen «skal» gi tillatelse til motorferdsel som er nødvendig
for undersøkelser av mineraler etter mineralloven kapittel 4, representer utilbørlig
overstyring av det kommunale sjølstyret. Dette antas dessuten folkerettsstridig,
særlig i samiske kommuner.
Lovteksten må omformuleres, slik at ordet «skal» endres til «kan».
• § 31. Personer med funksjonsnedsettelse:
Forslaget om at kommunen «kan» gi tillatelse til personer med varig
funksjonsnedsettelse representer utilbørlig innskrenkning av
funksjonshemmedes rettigheter etter FNs CRPD-konvensjon. Lovteksten må
omformuleres for å oppfylle folkeretten, ved at ordet «kan» endres til «skal».
• § 42. Adgang til å ta gebyr og brukerbetaling:
Denne paragrafen strykes som direkte umoralsk og urimelig.
Eiere av sneskutere er pålagt å betale diverse avgifter til statskassa (mva på
innkjøp, særavgifter og mva på drivstoF, samt årlig trafikkavgift), uten at staten
har noen utgifter som kan rettferdiggjøre avgiftene.
Inntektene fra denne statlige fiskalavgiften bør uavkortet tilfalle kommunene og
øremerkes motorferdsel, slik at behovet for kommunale gebyrer og
brukerbetaling bortfaller. Dette bør enten presiseres i § 42, eller at paragrafen
strykes.
• § 47. Klagemyndighet:
Statlig embetsverk ved statsforvalteren og Miljødirektoratet må fratas enhver
funksjon som klageinstans for demokratiske lovlige vedtak i folkevalgte organer.
Det må opprettes regionale klagenemnder oppnevnt av fylkestinget, med samisk
representasjon der dette ikke ivaretas av fylkestinget. Videre må opprettes en
nasjonal miljøklagenemnd med samisk representasjon fra Sametinget.
• § 52. Tvangsmulkt og § 53 Overtredelsesgebyr (administrativ stra;): Bestemmelsen
i § 52 er ny, mens § 53 er videreføring og forsterking av nåværende § 12b.
Systemet med administrativ stra@ medfører at statsforvaltninga opptrer i uforenlige
dobbeltroller som part, anklager, dommer og bøddel overfor private, i strid med
Grunnlovens skille mellom de tre uavhengige statsmakter.
Her blir rettssikkerheten snudd fullstendig på hodet, hvor private parter sjøl må ta
initiativ for å få frifinnende dom for egen uskyld. Systemet strider mot
uskyldspresumpsjonen som er et fundamentalt og bærende prinsipp i ethvert
rettssamfunn.
Administrativ stra@ kan dog være hensiktsmessig i visse tilfeller, men forutsatt at den
private parten erkjenner forholdet og frivillig godtar stra@en, etter mal av ordninga med
forenklet forelegg for trafikkforseelser (jamfør § 4, nr 1, i forskrift om forenklet forelegg i
veitrafikksaker).
Det må derfor presiseres i loven: Administrativ stra, kan ikke ilegges dersom den
siktede nekter å vedta dette.
Altså at dette kun blir et tilbud om å løse «kurante» saker uten domstolsbehandling.
• § 54. Straff:
Det foreligger ikke noe rimelig grunnlag for å innføre strengere
straFebestemmelser enn dagens lov § 12. Forslaget om å innføre fengsel i inntil
to år for påståtte brudd på loven er horribelt.Nåværende lov må videreføres slik: Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer
denne lov eller forskrifter, regler eller vilkår fastsatt i medhold av loven,
stra@es med bøter.
Videre tilføyes et tillegg: Dette gjelder også offentlige tjeneste/embetsmenn
som bryter loven eller ved sin opptreden krenker og/eller hindrer lovlige
ferdselsrettigheter.
• § 55. Videreføring av særskilte bestemmelser om motorferdsel:
Forslaget i 1. og 2. ledd om at departementet kan gi forskrifter må endres slik at
forskriftsmyndigheten ligger hos kommunene og ikke hos departementet.
Endring 1. ledd: «Departementet» endres til «Kommunen».
Endring 2. ledd: «Departementet kan gi forskrift om at kommuner i Nord-Troms og
Finnmark kan gi» endres til «Kommuner i Nord-Troms og Finnmark kan gi
forskrift om».
• § 57. Overgangsbestemmelser:
Alle eksisterende tillatelser og løyper på tidspunkt for den nye lovens
ikrafttredelse må anses lovlige uten noe behov for meningsløs ny byråkratisk og
ressurskrevende saksbehandling.
1. ledd endres slik: Enkeltvedtak fattet i medhold av lov 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i
utmark og vassdrag og forskrifter gitt i medhold av samme lov gjelder inntil de erstattes av
bestemmelser fastsatt i eller i medhold av denne loven.
2. ledd endres slik: Forskrifter vedtatt med hjemmel i lov 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel
i utmark og vassdrag § 4 a annet ledd om løyper for kjøring med snøskuter på vinterføre gjelder
inntil de erstattes av nye vedtak. Tilsvarende gjelder for forskrifter om barmarksløyper i
Finnmark.
• § 58. Endringer i andre lover:
Foreslått punkt 5 med endringer i lov av 27.06.2008 nr 71 om planlegging og
byggesaksbehandling utgår og slettes.
Forøvrig vises til lederartikler i den samiske dagsavisa Ságat som bør leses:
https://www.sagat.no/leder/debatt/mistillit-og-overvaking/19.56416
https://www.sagat.no/leder/debatt/staten-styrer-samisk-virkelighet-
overkjores/19.56542
https://www.sagat.no/leder/debatt/flere-dusteforslag/19.56635
https://www.sagat.no/leder/debatt/gode-toner-fra-finnmark-ap/19.56761
Rohči geaidnosearvi / Rohči veilag · 2. mai 2026Den nye motorferdselloven – Kommunalt sjølstyre må lovfestes
Rohči geaidnosearvi/Rohči veilag er styringsorgan for privat adkomstvei til matrikulerte eiendommer i Rohči i Porsanger kommune. Dette er et tradisjonelt samisk/kvænsk kjerneområde med ialt 16 matrikulerte private grunneiendommer, de fleste bebygd og tilslutta veilaget.
Rohči geaidnosearvi mener at fremlagt utkast til ny motorferdsellov ikke holder forsvarlig mål på vesentlige punkter. Stortingets oppdrag til regjeringa var en ny lov med mindre byråkrati og større kommunalt sjølstyre. Resultatet av det foreliggende utkast er i hovedsak det stikk motsatte, mer byråkrati og mindre kommunalt sjølstyre.
Det er ikke uten grunn at et tverrpolitisk Finnmark raser mot lovforslaget. Dette fremstår som en kulturkonflikt mellom sørnorsk imperialisme/koloniholdninger og de «innfødte» i nord. Det virker også splittende innad i det samiske folket, idet reindrifta sikres rettigheter som de fastboende nektes (splitt-og-hersk-politikk).
Kommunalt sjølstyre må lovfestes
Kommunalt sjølstyre i motorferdselsaker må lovfestes.
Statens embetsverk må fratas enhver mulighet til å kunne overprøve og omgjøre lovlige demokratiske vedtak i folkevalgte organer.
Statlig tilsynsfunksjon må eventuelt begrenses til ren lovlighetskontroll, uten at embetsverket gis noen form for mulighet til å drive privat politikk over hodet på/bak ryggen på folkevalgte organer.
I dag opplever kommuner og befolkning i nord at statsforvalter/direktorat grovt kan misbruke sin posisjon til å bedrive privat politikk ved å påklage/omgjøre/overprøve lovlige demokratiske vedtak i folkevalgte organer. Dette myndighetsmisbruket må bringes til snarlig opphør!
Kommunene må ha full hjemmel til å fatte enkeltvedtak samt å gi kommunal forskrift for å opprette, endre og eventuelt oppheve offentlige sneskuterløyper og barmarksløyper. Herunder må kommunene også ha hjemmel til å regulere såvel transportformål som ferdsel for personer som ikke er bosatt i kommunen eller fylket.
I dag tvinges kommunene til å godta at offentlige løyper må være åpne for allmenheten fra hele verden, på en måte som kan fortrenge bygdefolk og lokalbefolkninga. Dette kravet bidrar til økt uønsket motorferdsel i utmark og press på samiske naturressurser.
Eksempel: Tana kommune ville opprette såkalte dispensasjonsløyper for bygdefolket og den øvrige lokalbefolkning, noe statsforvalteren nekta å godta, fordi ansatte hos statsforvalteren i Vadsø da fryktet for at de sjøl som utenbygdsboende ville blitt utestengt fra samiske jaktmarker og samiske fiskevann/elver langs løypa.
Andre innspill
Meahcásteapmi (samisk utmarksbruk) må skrives inn i lovteksten med en særskilt paragraf som presiserer:
Meahcásteapmi er en grunnleggende og uadskillelig del av samisk og lokal kulturutøvelse i Sápmi. Meahcásteapmi omfatter blant annet høsting, ferdsel, fiske, jakt, bærplukking, uttak av brensel og trevirke, sennagress og annen utmarksbruk.
Meahcásteapmi er ikke fritidssyssel, men kulturbasert utmarksbruk for urfolk og minoriteter i Sápmi som er beskyttet i folkeretten og som staten Norge plikter å respektere. Jamfør blant annet kulturvernbestemmelsen i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP 27), ILO-konvensjon nr 169 og FNs konvensjon om urfolks rettigheter.
§ 4. Forholdet til grunneiere og andre rettighetshavere:
Det må presiseres i loven at grunneiere skal ha mulighet til ikke bare å nekte eller regulere, men også tillate motorferdsel.
Lovteksten må endres slik (endring markert): Loven påvirker ikke grunneieres og andre rettighetshaveres mulighet til å tillate, nekte eller regulere motorferdsel.
§ 14. Bebygde eiendommer:
Retten til nødvendig transport til private utmarksbygg på snedekt mark, på vassdrag og etter eksisterende traseer på barmark må lovfestes. Den nåværende dispensasjonsordning er svært ressurskrevende, både for kommunene og private, uten noen form for påviselig positiv nytteeffekt, kun unødvendig byråkrati, mistillit og formynderskap.
I dag er eiere av hytter, gammer og andre byggverk i utmarka/meahci henvist til å måtte søke om tidsbegrensa kjøretillatelse for å utføre nødvendig transport, samtidig som dette transportbehovet naturligvis vil være til stede så lenge bygget står på tomta.
Regjeringas lovforslag vil forsterke byråkratiet og umyndiggjøringa av eiere av bygg i utmarka/meahci, uten noen påviselig nytteeeffekt.
Å lovfeste retten til ferdsel til bebygde private eiendommer (ikke bare faste bosteder) vil frigjøre vesentlige ressurser, både for kommunene og private byggeiere (endring markert):
Forbudet i § 5 gjelder ikke motorferdsel som er nødvendig for transport til og fra faste bosteder og andre bebygde eiendommer.
Subsidiært må den offentlige regulering av nødvendig transport til og fra faste bosteder og andre bebygde eiendommer avgrenses til kun å godkjenne kjøretrasé.
Ytterligere regulering i form av tidsbegrensning av ferdselsrett samt antall turer per sesong og at turer skal registreres på forhånd må avvises blankt, da dette innebærer ulovlig overvåkning, mistenkeliggjøring og formynderskap mot berørte eiendomsbesittere.
§ 20. Sneskuterløyper:
Kommunens forskriftsadgang må hjemles i motorferdselloven og ikke i plan- og bygningsloven.
Paragrafen endres slik: Forbudet i § 5 gjelder ikke motorferdsel på snødekt mark og islagt vassdrag i løyper og tilhørende rastesoner som er fastsatt i kommunal forskrift. I rastesoner er det kun tillatt med nødvendig motorferdsel til og fra løypa og rastestedet. All motorferdsel må skje innenfor rammene som er fastsatt i forskriften.
§ 25. Fastsetting av arealer til motorferdsel i arealplan etter plan- og bygningsloven:
Løyper for motorferdsel på snedekt mark og islagt vassdrag (sneskuterløyper) og tilhørende rastesoner, jamfør § 20, skal reguleres ved kommunal forskrift etter motorferdselloven – og ikke plan- og bygningsloven.
Bokstav b i lovutkastet utgår dermed og må strykes fra lovteksten.
§ 26: Bestemmelser om bruk og merking av arealer til motorferdsel:
Kommunens forskriftsadgang må hjemles i motorferdselloven og ikke i plan- og bygningsloven. Kommunene må gis full adgang til å regulere kjøreformål samt å beslutte sesongslutt basert på den aktuelle situasjonen på det enkelte sted.
Geografiske og varierende klimatiske forhold i det langstrakte landet (og innad i den enkelte kommune) tilsier at det er uaktuelt å innføre rigide nasjonale regler, som muligens kan passe et sted, men være håpløse andre steder.
Naturen vil alltid sjøl bestemme sesongslutt for snedekt mark – helt uavhengig av lovgiver. Kommunene (særlig i Sápmi) må forutsettes å ha de aller beste forutsetninger for å forholde seg korrekt til naturens suverene avgjørelser.
Forslaget om å lovfeste nasjonal dato for sesongslutt er like tøvete og meningsløst som andre byråkratiske sørnorske forsøk på å styre naturen. Jamfør nasjonalt bålforbud fra 15. april (mens det normalt er full vinter i Finnmark) og at gåseegg bare kan lovlig plukkes frem til 15. april (mens gåsa i Finnmark først legger egg et par uker senere, i månedsskiftet april/mai, men ifølge regelverket altså må sankes et par uker før de blir verpa).
Lovteksten redigeres slik:
Kommunen kan fastsette forskrift med nærmere bestemmelser om motorferdsel, inkludert om når og hvordan ferdsel kan skje, og hvilke transport- og fremkomstmidler som kan benyttes.
I snøskuterløyper kan det bare åpnes for motorferdsel med snøskuter eller lignende eller lettere transport- og fremkomstmidler. Det kan gis bestemmelser om at snøskuterløypene bare kan anvendes til bestemte formål.
Kommunen skal fastsette sesongslutt for snøskuterløypene på snødekt mark og islagt vassdrag.
Kommunen kan i arealplan fastsette at landingsplasser etter § 25 første ledd bokstav e bare skal benyttes til ferdsel for angitte formål, og at kommunen skal varsles før landing.
§ 29. Mineralundersøkelser:
Forslaget om at kommunen «skal» gi tillatelse til motorferdsel som er nødvendig for undersøkelser av mineraler etter mineralloven kapittel 4, representer utilbørlig overstyring av det kommunale sjølstyret. Dette antas dessuten folkerettsstridig, særlig i samiske kommuner.
Lovteksten må omformuleres, slik at ordet «skal» endres til «kan».
§ 31. Personer med funksjonsnedsettelse:
Forslaget om at kommunen «kan» gi tillatelse til personer med varig funksjonsnedsettelse representer utilbørlig innskrenkning av funksjonshemmedes rettigheter etter FNs CRPD-konvensjon.
Lovteksten må omformuleres for å oppfylle folkeretten, ved at ordet «kan» endres til «skal».
§ 36. Godstransport til fritidsbolig:
Paragrafen strykes og utgår, i tråd med foreslått endring av § 14.
§ 37. Byggearbeid:
Etter dagens nasjonale forskrift § 3d kan motorkjøretøy på vinterføre nyttes til transport av materialer, utstyr og arbeidsfolk til bygging i samsvar med byggetillatelse. Departementet har avklart at tilsvarende gjelder for tilfeller hvor det ikke foreligger krav om byggetillatelse (mindre byggetiltak uten søknads- og/eller meldeplikt).
Regjeringas utkast til ny § 37 vil innføre ny søknadsplikt for transport i forbindelse med lovlig byggearbeid som i dag kan skje med direkte hjemmel i regelverket. Dette er å innføre et nytt totalt meningsløst byråkrati i strid med Stortingets intensjon om redusert byråkrati.
For å imøtekomme Stortingets krav om redusert byråkrati må § 37 omformuleres slik (endring markert):
Motorferdsel som er nødvendig for å transportere gods og personer i forbindelse med lovlige byggearbeider, er tillatt. Dette gjelder bare for transport med luftfartøy, transport på traktorvei, transport på vassdrag og transport på snødekt mark.
§ 40. Kommunal saksbehandling og behandling av personopplysninger:
1., 2. og 5. ledd strykes og utgår forsåvidt gjelder transport til bebygde eiendommer, i tråd med foreslått endring av § 14.
§ 42. Adgang til å ta gebyr og brukerbetaling:
Denne paragrafen må strykes som direkte umoralsk og urimelig.
Her vises til at eiere av sneskutere er pålagt å betale diverse avgifter til statskassa (mva på innkjøp, særavgifter og mva på drivstoff, samt årlig trafikkavgift), uten at staten har noen utgifter som kan rettferdiggjøre avgiftene.
Inntektene fra denne statlige fiskalavgiften bør uavkortet tilfalle kommunene og øremerkes motorferdsel, slik at behovet for kommunale gebyrer og brukerbetaling bortfaller. Dette må enten presiseres i § 42, eller at paragrafen strykes.
§ 47. Klagemyndighet:
Statlig embetsverk ved statsforvalteren og direktoratet må fratas enhver funksjon som klageinstans for demokratiske lovlige vedtak i folkevalgte organer.
Det må opprettes regionale klagenemnder oppnevnt av fylkestinget, med samisk representasjon der dette ikke ivaretas av fylkestinget. Videre må opprettes en nasjonal miljøklagenemnd med samisk representasjon fra Sametinget.
§ 52. Tvangsmulkt og § 53. Overtredelsesgebyr (administrativ straff):
Bestemmelsen i § 52 er ny, mens § 53 er videreføring og forsterking av dagens § 12b.
Systemet med administrativ straff medfører at statsforvaltninga opptrer i uforenlige dobbeltroller som part, anklager, dommer og bøddel overfor private, i strid med Grunnlovens skille mellom de tre uavhengige statsmakter.
Her blir rettssikkerheten snudd fullstendig på hodet, hvor private parter sjøl må ta initiativ for å få frifinnende dom for egen uskyld. Systemet strider mot uskyldspresumpsjonen som er et fundamentalt og bærende prinsipp i ethvert rettssamfunn.
Administrativ straff kan dog være hensiktsmessig i visse tilfeller, men forutsatt at den private parten erkjenner forholdet og frivillig godtar straffen, etter mal av ordninga med forenklet forelegg for trafikkforseelser (jamfør § 4, nr 1, i forskrift om forenklet forelegg i veitrafikksaker).
Det må derfor presiseres i loven: Administrativ straff kan ikke ilegges dersom den siktede nekter å vedta dette.
Altså at dette kun blir et tilbud om å løse «kurante» saker uten domstolsbehandling.
§ 54. Straff:
Det foreligger ikke rimelig grunnlag for å innføre strengere straffebestemmelser enn dagens lov § 12.
Forslaget om å innføre fengsel i inntil to år for påståtte brudd på loven er horribelt.
Nåværende lov må videreføres slik: Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer denne lov eller forskrifter, regler eller vilkår fastsatt i medhold av loven, straffes med bøter.
Videre må tilføyes: Dette gjelder også offentlige tjeneste/embetsmenn som bryter loven eller ved sin opptreden krenker og/eller hindrer lovlige ferdselsrettigheter.
§ 55. Videreføring av særskilte bestemmelser om motorferdsel:
Forslaget i 1. og 2. ledd om at departementet kan gi forskrifter må endres slik at forskriftsmyndigheten ligger hos kommunene og ikke hos departementet.
Endring 1. ledd: «Departementet» endres til «Kommunen».
Endring 2. ledd: «Departementet kan gi forskrift om at kommuner i Nord-Troms og Finnmark kan gi» endres til «Kommuner i Nord-Troms og Finnmark kan gi forskrift om».
§ 57. Overgangsbestemmelser:
Alle eksisterende tillatelser og løyper på tidspunkt for den nye lovens ikrafttredelse må anses lovlige uten noe behov for meningsløs ny byråkratisk og ressurskrevende saksbehandling.
1. ledd endres slik: Enkeltvedtak fattet i medhold av lov 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag og forskrifter gitt i medhold av samme lov gjelder inntil de erstattes av bestemmelser fastsatt i eller i medhold av denne loven.
2. ledd endres slik: Forskrifter vedtatt med hjemmel i lov 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag § 4 a annet ledd om løyper for kjøring med snøskuter på vinterføre gjelder inntil de erstattes av nye vedtak. Tilsvarende gjelder for forskrifter om barmarksløyper i Finnmark.
§ 58. Endringer i andre lover:
Foreslått punkt 5 med endringer i lov av 27.06.2008 nr 71 om planlegging og byggesaksbehandling utgår og slettes.
---
Forøvrig vises til lederartikler i den samiske dagsavisa Ságat som bør leses:
https://www.sagat.no/leder/debatt/mistillit-og-overvaking/19.56416
https://www.sagat.no/leder/debatt/staten-styrer-samisk-virkelighet-overkjores/19.56542
https://www.sagat.no/leder/debatt/flere-dusteforslag/19.56635
https://www.sagat.no/leder/debatt/gode-toner-fra-finnmark-ap/19.56761
Anonym · 2. mai 2026Høringsinnspill fra privatperson, bosatt i Finnmark
Jeg er en privatperson, bosatt i Øst-Finnmark. Loven slik den er formulert berører meg dypt. Noen mener mye om hvordan jeg skal kjøre skuter i mine nærområder, og de er svært bekymret over hvordan dette påvirker friluftslivet og dyrelivet her hvor jeg bor. Mange av disse som mener dette, har nok ikke vært særelig mye i Finnmark. Man kan selvsagt ha sterke meninger om politikk som rammer hverdagslivet til andre, men jeg opplever at lokale stemmer i Finnmark ikke blir hørt. Det er ikke så lett å rope høyt nok når man ikke er så mange som bor her og det er langt ned til hovedstaden. Snøscooterklubbenes Fellesråds får ikke statsstøtte, da det ikke faller inn under den snevre betegnelsen friluftsliv. Det gjør flere av våre meningsmotstandere, og setter dem i større grad i stand til å fremme sitt budskap. Dette opplever jeg som et demokratisk problem. Snøskuterkjøring oppfattes som friluftsliv av veldig mange, her i Finnmark.
Uansett vil jeg ytre meg så godt jeg kan, på tross av det jeg opplever som en kort frist i en ellers travel hverdag, og peke på noe av det jeg reagerer mest på.
Strafferammer
I høringsnotatet til endring i strafferammen til blant annet motorferdselloven, skrives det "Departementet vurderer at dagens straffenivå ikke reflekterer alvorligheten i slik miljøkriminalitet og at straffenivået ikke fungerer tilstrekkelig avskrekkende". En betydelig økning i strafferammene har blitt tatt med i lovforslaget, til tross for sterk motstand i de kommunene der det foregår mest motorferdsel i utmark. Finnmark er et godt eksempel på dette.
Klima og miljøministeren vår fikk et spørsmål av avisa Nordlys om følgende: På hvilket grunnlag mener du at en strengere lov vil være mer avskrekkende enn dagens, når du selv uttaler at fengselsstraff sjeldent vil være det reelle utfallet av de fleste overtredelser? Det legges til at det reelle straffeansvaret fremstår å være ganske likt som dagens i de fleste overtredelser. Da svarte han noe sånt som at man må se på hvem loven skal være avskrekkende for, og trekker frem et eksempel med en skogsmaskin som kjører i vernet natur for profitt.
Han trekker frem det mest alvorlige tilfellet av barmarkskjøring, som ikke likner noe på snøskuterkjøring på godt snødekt mark. Og enda mindre snøskuterkjøring i Finnmark, der det er enorme utmarksområder og snøskuterkjøringen er en selvfølgelig del av friluftslivet for veldig mange. Loven som skal avskrekke kjøring med skogsmaskinen, kommer til å bli brukt for å åpne opp om straffeprosessuelle virkemidler hos politiet og naturoppsynet som i all hovedsak kommer til å bli brukt mot de som kjører snøskuter. Snøskuterkjøring kan ikke ha trusler om straff på lik linje med skogsmaskiner i sårbar natur for priofitt. Handlingene er så ulike, at min rettsoppfatning tilsier at forslaget om straff må skrotes. Hvis det skal være trusler om fengselsstraff i loven, må kjøring på godt snødekt mark med snøskuter tas ut av vilkårene for det som gir fengselsstraff. Dette må straffes med bøter, slik som før.
Straffeprosessuelle virkemidler
Heving av strafferammene muliggjør at politiet kan pågripe og ransake personer man med skjellig grunn mistenker at har begått en overtredelse motorferdselloven, deriblant ulovlig snøskuterkjøring. Satt på spissen, også skuterkjøring kun noen titals meter fra løypa. Departementet mener at dette er sentrale virkemidler for oppklaring av slike saker. Dette mener jeg er feil. I beste fall en sannhet med sterke modifikasjoner.
De aller fleste anmeldelser jeg er kjent med i Finnmark, skjer på bakgrunn av observasjoner gjort av kontrollører på stedet. Mer eller mindre ferdig etterforsket der og da. Er ikke kjøringen observert og det er uklart hvem som har kjørt hvor, vil ransaking av digitale enheter kunne bidra til bevis i etterforskningen. Departementet viser blant annet til go-pro kameraer. Jeg går ut ifra at dette også gjelder beslag og ransaking av telefoner, noe av det meste private man har. Dette er overformynderi og vil svekke tilliten til politiet i en del av landet hvor tilliten allerede er lav (se politiets innbyggerundersøkelse). Det vil også presse politiet i Finnmark, som allerede står i en krevende situasjon med antall pågående straffesaker (Se blant annet inspeksjonsrapport fra statsadvokaten i 2023 og 2024). Dette er nok ikke det sentrale virkemiddelet depatementet ser for seg. Observasjonene kontrollørene gjør er de sentrale bevisene i saken.
Enhver plikter å stoppe for kontroll, og pågripelse fremstår heller ikke som et viktig virkemiddel myndighetene mangler i dag.
Det vises også til at myndighetene rapporterer om omfattende kontrollutfordringer. Det kan jeg se for meg vil vedvare hvis slike tvangsmidler blir tatt i bruk. Det er også høyst uklart om dette vil virke avskrekkende på de som i dag kjører snøskuter ulovlig.
Frikjøring i rastesonen
Det fremkommer av loven at kommunene ikke får anledning til å etablere områder for frikjøring med snøskuter. Loven oppleves som svært streng for oss som kjører mye snøskuter, og som faktisk ferdes mye i og rundt løypene våre i Finnmark. Løypene er godt utredet, og det er rastesonene våre også. For å stilne noe av frustrasjonen hos oss som opplever loven som alt for streng, særlig med tanke på at våre naboland har en mye mer liberal lov, foreslår jeg at det åpnes opp om forsøk på frikjøring i rastesonen av løyper i Finnmark. Dette er områder som uansett berøres av kjøringen og som det fritt kan kjøres i, men med krav om reelt formål om rasting.
Mye av den ulovlige kjøringen skjer i rastesonen, men med betydelig mindre miljøbelastning enn kjøring utenfor denne, der det naturlig nok er mindre snøskuterkjøring. Utfallet av dette er jeg overbevist om at ikke vil resultere i en særlig økning i kjøringen i rastesonen, men heller at ungdommen vår slipper straffeansvar for handlinger mange tenker er en sunn friluftsaktivitet. Dette bidrar positivit til både mentalt og fysisk helse.
Bolyst
Denne loven henger tett sammen med bolyst i Finnmark. Mange av oss som fortsatt velger å bo her, gjør det på grunn av måten vi kan bruke naturen rundt oss. Jeg må bare gjenta det jeg har skrevet i tidligere høringer rundt denne loven:
I en tid hvor det er stadig viktigere at det bor folk i de nordligste kommunene i landet, er det på tide at forslag til endringer i motorferdselloven har Finnmark i tankene. Det skrives som at dette er ferdsel som foregår hovedsakelig i sørnorge, med de holdningene til friluftsliv, tettheten av mennesker og utmarksarealene som finnes der. Dette blir veldig feil, da mesteparten av snøskuterkjøringen skjer i Finnmark. Det er derfor så provoserende at politikere som har så liten forståelse for dette, i det sentrale Oslo, skal på tross av sterke motsigelser hos kommunene ytteligere stramme til straffenen på lovbrudd mange her oppe ikke ser på som kriminalitet.
Vi er så fryktelig få mennesker som bor her, og å ytteligere kriminalisere en aktivitet som i all hovedsak utøves av oss i de nordligste kommunene oppleves ikke rett. I ytterste konsekvens er dette med på å redusere folketallet i finnmark. Det snakkes mye totalforsvaret. Det må bo mennesker her i nord. Særlig i de østlige kommunene våre, som grenser til Russland. Skal vi beholde ungdommen, er dette forslaget utvilsomt et skritt i feil rettning.
Jeg tillater meg avsluttningsvis å gjengi et avsnitt Porsanger kommune skrev som et høreingssvar til ny motorferdsellov, fordi jeg mener den også er relevant her:
«Ungdom, risiko og snøscooterkjøring» er en doktorgradsavhandling fra Universitet i Tromsø av Grete Mehus, fra august 2012. Der skriver Mehus at kjøring og fjelliv engasjerer ungdommen, gir dem overskudd, bolyst og bidrar til sosialisering med venner. Snøscooterkjøringen inngår i en livsform blant ungdom i Nord-Norge, som utøves med engasjement, en intensitet og en livsglede særlig hos unge gutter. Dette kan være et bidrag til god psykisk helse.
Avsluttning
Utfalllet av dette forslaget og formuleringen av ny motorferdsellov, vil kunne være avgjørende for om jeg og den lille familien min fortsatt ønsker å være bosatt i Finnmark. Loven må liberealisres og strafferammen for ulovlig snøskuterkjøring må forbli slik den er i dag. Rekreasjonskjøring må få høyere status. Det er en viktig bidragsyter til god psykisk helse. Dette mener jeg er like viktig som å hente ved i vedteigen, som man har direktehjemmel i dagens og ny motorferdsellov. Snøskuterkjøring er også friluftsliv og er en av hovedårsakene til at vi fortsatt trives her i Finnmark. Vinteren er lang, kald og mørk. Da kan faktisk rekreasjonskjøringen være viktigere enn nyttekjøringen, for både meg selv mange av menneskene jeg kjenner som bor her.
Kvamsfjell Hytteforening · 2. mai 2026Innspill til ny motorferdsellov
Til Energi- og miljøkomiteen
Viser til komiteens behandling av forslag til ny motorferdsellov, og ønsker med dette å fremme et høringsinnspill.
I store deler av fjell-Norge er snøskuter en nødvendig forutsetning for praktisk bruk av hytte og for utøvelse av friluftsliv vinterstid. Regelverket bør derfor ta utgangspunkt i faktisk bruk og reelle behov, og ikke utformes på en måte som i praksis gjør lovlig og ansvarlig ferdsel unødig vanskelig.
Slik lovforslaget nå foreligger, mener jeg det reiser flere prinsipielle og praktiske utfordringer:
1. Bruk til egen hytte – behov for fleksibilitet
Forslaget om å begrense antall turer til og fra egen hytte fremstår som lite treffsikkert og bør ikke innføres. Bruksmønsteret varierer betydelig mellom brukere og over tid, og et fast tak vil i praksis kunne hindre normal og legitim bruk.
Videre bør det åpnes for at nær familie, herunder barn og barnebarn, kan benytte samme tillatelse. Dette samsvarer med faktisk bruk av fritidseiendom i Norge, hvor hytter ofte benyttes av flere generasjoner.
Det bør også presiseres at tillatt bruk ikke begrenses til transport av ved, bagasje og utstyr, men også omfatter persontransport til og fra hytta og i tilknytning til opphold, innenfor fastsatte rammer.
2. Ferdsel mellom hytter og vegløse bosteder
I mange fjellområder finnes både fritidsboliger og faste bosteder uten vintervegadkomst. For disse er snøskuter en nødvendig forutsetning for transport, kontakt og sosial deltakelse.
Det bør derfor åpnes for ferdsel mellom hytter, samt mellom hytter og faste, vegløse bosteder, via etablerte løyper. Slike reiser er en naturlig del av hverdags- og friluftsliv i disse områdene, og har stor betydning for bruk av eiendom og for sosial tilknytning.
I en rekke områder eksisterer det allerede løypenett som har vært i bruk over lang tid til slike formål. Regelverket bør i større grad ta utgangspunkt i disse etablerte ordningene, fremfor å begrense ferdsel som i praksis fungerer godt og har lokal aksept.
3. Krav til dokumentasjon og loggføring
Forslag om krav til dokumentasjon og loggføring av hver enkelt tur fremstår som unødig inngripende og lite formålstjenlig. En slik kontinuerlig rapporteringsplikt vil være krevende både å etterleve og å håndheve, og står etter vårt syn ikke i rimelig forhold til formålet. Regelverket bør i større grad baseres på tillit og overordnede rammer.
4. Straffenivå og bruk av tvangsmidler
Forslaget om skjerpede straffer, herunder fengsel i inntil to år, synes i stor grad begrunnet i avskrekking. Et slikt straffenivå gir samtidig adgang til bruk av inngripende tvangsmidler som pågripelse, ransakelse og beslag.
Dette reiser spørsmål om forholdsmessighet. For overtredelser som ofte vil være av begrenset alvorlighetsgrad, fremstår reaksjonsnivået som uforholdsmessig. Det bør foretas en tydeligere differensiering mellom alvorlige og mindre alvorlige brudd, både når det gjelder straff og hvilke tvangsmidler som kan benyttes.
5. Økt byråkrati – i strid med intensjonen
Ett av hovedformålene med ny motorferdsellov har vært forenkling og redusert byråkrati. Slik forslaget nå er utformet, er det imidlertid en klar risiko for økt administrativ belastning.
Krav til søknader, dokumentasjon, loggføring og oppfølging vil binde opp ressurser både i kommunene og hos brukerne, og gjøre regelverket mer komplekst å etterleve. Lovverket bør i større grad baseres på klare og enkle rammer, med begrenset behov for løpende saksbehandling.
6. Reell adgang til dispensasjoner
Det er etter vårt syn avgjørende at det fortsatt finnes reell adgang til dispensasjoner. Lokale forhold varierer betydelig, og generelle bestemmelser vil ikke kunne dekke alle praktiske situasjoner.
Kommunene bør derfor ha nødvendig handlingsrom til å foreta konkrete, lokale vurderinger innenfor tydelige rammer.
7. Snøskuter som del av friluftslivet
For mange er bruk av snøskuter i etablerte løyper og i tilknytning til hyttebruk en integrert del av friluftslivet. Regelverket bør i større grad anerkjenne dette, fremfor å behandle all motorisert ferdsel som et avvik.
8. Nødvendig og tradisjonell bruk
Det bør gis tydelig adgang til bruk av snøskuter til praktiske formål knyttet til hyttebruk, herunder transport av vann, ved og utstyr. Videre bør bruk i forbindelse med aktiviteter som isfiske tillates innenfor etablerte rammer. Dette er utbredt og tradisjonell bruk i mange deler av landet.
9. Lokal forankring og eksisterende løypenett
Eksisterende skuterløyper som har fungert godt over tid bør videreføres og forvaltes med sterk lokal forankring. Generelle nasjonale innstramninger risikerer å ramme løsninger som allerede fungerer tilfredsstillende.
Avslutningsvis vil vi understreke behovet for et regelverk som på en bedre måte balanserer hensynet til natur og miljø mot hensynet til praktisk bruk, tilgjengelighet og lokal virkelighet. Et mer tillitsbasert og differensiert regelverk vil etter vårt syn gi bedre etterlevelse og høyere legitimitet.
Privatperson · 30. april 2026Aktivitetsturisme med små og stille grønne framkomstmidler i reiselivet
Innspill til ny motorferdselslov 30. april 2026
Dette innspillet handler utelukkende om aktivitetsturisme (næringsvirksomhet) med små og stille grønne framkomstmidler i forbindelse med turistanlegg.
Sidetall fra proposisjonen som er relevant for dette innspillet er listet opp til slutt.
I reiselivet er det en for omfattende og byråkratisk prosess å måtte bruke plan- og bygningsloven for å opprette løyper til turkjøring, opplevelsesturer og gjestetransport med små, lette og stille grønne framkomstmidler inn til og i forbindelse med turistanlegg.
Dette er små elektriske framkomstmidler som veier ca 40 kg med en topphastighet på 15-20 km i timen som har blitt tatt inn under lovens virkeområde på tross av at de har lavere skadepotensial enn elsykkel på barmark. Samtidig åpner departementet på side 78 i proposisjonen opp for at små og stille «grønne framkomstmidler» kan unntas lovens virkeområde via forskrift, på grunn av sitt lave skadepotensial.
Ny motorferdselslov bør bidra til insentiver for å skape et mer naturvennlig reiseliv og utvikling av nullutslippsteknologi som kan erstatte mer skadelig motorferdsel i reiselivet.
Vi trenger strengt tatt flere faste arbeidsplasser og næringsvirksomhet i Norge, og da må vi ikke gjøre det så vanskelig at det blir umulig for små gründere å starte og drive lønnsom virksomhet i Norge. Sannsynligvis vil det være så ressurskrevende og ta så mange år å få opprettet en løype at små næringsaktører i praksis ikke klarer å stå igjennom en svært langtekkelig prosess etter plan- og bygningsloven. Da vil lokal verdiskaping bli utkonkurrert av store selskaper, ofte med eierskap utenfor Norge.
Aktivitetsturisme påvirker lønnsomheten i hele verdikjeden i reiselivet, alt fra årsaken til at turisten besøker Norge, transport av turister fra hoteller til overnatting på turistanlegg og omsetning i opplevelser. Ny motorferdselslov bør legge til rette for et mer bærekraftig reiseliv med ny teknologi som er stille og skånsom.
Stille og rolige safariturer med små elektriske sparkesykler som veier ca. 40 kg og kjører på snø i 15–20 km i timen, har en sterk kobling mellom fysisk aktivitet og naturopplevelse, der stillhet og naturens ro er en viktig del av opplevelsen. Det samme gjelder for elektriske ski. En turguide har ansvaret for hver turgruppe og sørger for at aktiviteten skjer i harmoni med naturen.
Et testprosjekt utenfor Tromsø viser at flere hundre turister elsker denne nye typen stille aktivitetsturisme, med jakt på nordlyset og ferske harespor i snøen.
To grunneiere fra prosjektet har uttalt skriftlig at de ikke opplevde noen problemer eller utfordringer med aktiviteten på deres eiendom. Ingen støy, ingen forstyrrelser og ingen skade på naturen.
Omfanget av byråkratiet for å få opprettet en løype står ikke i forhold til at slike framkomstmidler på snødekket mark har lavere skadepotensial enn elsykkel på barmark. Elsykkel på barmark er unntatt fra lovens virkeområde, mens små elektriske framkomstmidler på snø er tatt inn under loven på grunn av føre-var-prinsippet.
Totalbelastning på naturen brukes som argument for å bruke føre-var-prinsippet på nye «grønne framkomstmidler», mens andre ferdselsformer som gir større belastning uten motor ikke er tatt med i samme vurdering.
Det fremstår som merkelig at noe som har lavere skadepotensial er tatt inn i lovens virkeområde på grunn av føre-var-prinsippet, samtidig som ferdselsformer med større skadepotensial ikke er regulert på samme måte. Det blir veldig lite logikk i at juridiske prinsipper skal avgjøre hva loven skal regulere og ikke skadepotensial på natur.
Små og stille «grønne framkomstmidler» som veier 40 kg på snødekket mark har lavere skadepotensial enn ferdsel med hundespann og preparering av langrennsløyper med 8–12 tonn tunge tråkkemaskiner.
Erfaringene med turistkjøring med hundespann tilsier at det, på tross av ulemper med støy fra hunder og konflikter med reindrifta, ikke pålegges ferdsel med hundespann et omfattende byråkrati. Det er problematisk og ulogisk at ny motorferdselslov pålegger ny og skånsom teknologi omfattende byråkrati, selv om påvirkningen på omgivelsene er mindre.
Det er ingen stor motstand mot ferdsel med hundespann og tråkkemaskiner i befolkningen, og det er heller ingen stor motstand mot stille og rolig ferdsel med grønne framkomstmidler i regi av næringsvirksomhet.
Det er fornuftig med mindre byråkrati og «enkle» konsekvensutredninger i noen uker eller måneder for å avklare ulike trasévalg som kan legges for å unngå konflikter med reindriftsinteresser, inngå avtaler med grunneiere, unngå rasfare og dialog med NINA for å unngå ferdsel ved ekstra sårbare naturverdier. Lokal dialog kan finne fram til gode løsninger.
Løyper på vinterføre er ikke faste installasjoner i terrenget, og dersom det blir behov, er det mulig å gjøre justeringer underveis etter at virksomheten har startet. Når det søkes om løyper til små grønne framkomstmidler med så lavt skadepotensial, er det urimelig strengt dersom dispensasjonsadgangen strammes inn fra «særlige grunner» til «strengt nødvendig».
Jeg ber om at små og stille grønne framkomstmidler brukt i næringsvirksomhet holdes utenfor og ikke blir rammet av så urimelig strenge krav.
En reiselivsbedrift som skal leve av å tilby turkjøring, opplevelsesturer og gjestetransport, har stor interesse av å sørge for at naturen blir ivaretatt i det området virksomheten foregår. Det er selve nerven i lønnsom virksomhet å tilby naturopplevelser som ikke blir skadet av reiselivsvirksomheten i seg selv.
I proposisjonen står det at elsykkel har vært tillatt siden 2017, uten behov for lokale restriksjoner. Samtidig blir små og stille «grønne framkomstmidler» med lavere skadepotensial underlagt omfattende byråkrati.
Departementet har i proposisjonen også åpnet opp for å kunne lage forskrifter som unntar små og stille «grønne framkomstmidler» fra lovens virkeområde. Det viser egentlig at departementet langt på vei vurderer at små grønne framkomstmidler ikke vil innebære noen særlig negative konsekvenser for hensynene loven skal ivareta. Dette står på side 78 i proposisjonen.
For å bidra til å legge til rette for lønnsomhet i hele verdikjeden i reiselivet, fra transport fra hoteller til overnatting på turistanlegg og omsetning i aktivitetsturisme, ber jeg om at turkjøring, opplevelsesturer og gjestetransport med små og stille grønne framkomstmidler til og i forbindelse med turistanlegg blir tillatt. Disse framkomstmidlene har ikke et nevneverdig skadepotensial og vil ikke innebære noen særlig negative konsekvenser for hensynene loven skal ivareta.
Det vil være mulig å organisere en slik virksomhet slik at ferdsel skjer skånsomt og i harmoni med naturen, tett opp mot ferdsel som er tillatt etter friluftsloven, altså stille ferdsel til fots. Det er ikke grønne framkomstmidler som er utfordringen, men antallet personer som ferdes på en løype. Da er det mer naturlig å regulere antall mennesker, ikke framkomstmiddelet.
I et folkehelseperspektiv bør det være lov å preparere løyper for små «grønne framkomstmidler» for stille og rolig turkjøring i organisert virksomhet. I dag åpner proposisjonen bare opp for preparering av tradisjonelle aktiviteter som skiløyper og alpinbakker. De fleste vil nok være enige i at det er bedre at barn og ungdom er ute på tur med venner i naturen med små og stille grønne framkomstmidler, enn at de sitter og scroller på en mobilskjerm og er "fanget" av Big Tech-selskapene sine avhengighetsskapende algoritmer.
I forhold til samfunnsutviklingen og mental helse bør det bli lettere å komme seg ut i naturen på nye og mer teknologinøytrale og skånsomme måter. Personer som ikke mestrer tradisjonelt friluftsliv, som skiturer, kan bruke små elektriske framkomstmidler for å komme seg ut på stille og rolig turkjøring på egne løyper vinterstid.
Altså ikke ferdsel på samme løype som langrenn, men egne løyper som bidrar til minst mulig interessekonflikter. For eksempel egne løyper i soner i Nordmarka utenfor Oslo som ikke kommer i konflikt med skigåing. Jeg presiserer at slik ferdsel og aktivitet må skje i organisert virksomhet, for å unngå samme problemer som med sparkesykkel i byene, hvor problemene oppstår når aktiviteten ikke skjer i organisert virksomhet. En turguide/aktivitetsleder må ta ansvaret for hver tur og sørge for at aktiviteten skjer i harmoni med naturen.
Slik jeg oppfattet høringen 27. mars, proposisjonen og leserinnlegg i norske aviser, har det ikke vært noen motstand mot turkjøring, opplevelsesturer og gjestetransport med små og stille grønne framkomstmidler inn til og i forbindelse med turistanlegg i regi av ansvarlige reiselivsaktører.
Konfliktene handler i hovedsak om privates bruk av bensinsnøscooter i utmark og de som vil drive med "motocross" i naturen. Altså støy, høy fart og uvettig kjøring som forstyrrer friluftslivet og har høyt skadepotensial. De som er for en strengere lov bruker også gammel og utdatert teknologi som sitt referansegrunnlag for å argumentere for en strengere lov.
Det ble også sagt i høringen at konfliktnivået er redusert, og ny teknologi vil bidra til å redusere interessekonfliktene enda mer når motorstøy forsvinner fra naturen.
Fakta er at ny teknologi vil bidra til å gjøre ferdsel med motor tilsvarende skånsom som det som er tillatt etter friluftsloven. Det vil komme teknologi som løser de fleste problemer som har vært med motorferdsel i utmark siden 70 tallet. Det kommer ikke til å være så stor forskjell på hundespann, skigåing eller framkomstmiddel med motor.
Dersom ny motorferdselslov blir sendt tilbake til ny behandling hos departementet, er det veldig dumt og unødvendig om hele loven sendes tilbake til ny behandling når det bare er deler av loven det er konflikt rundt.
Jeg håper stortingspolitikerne kan bidra til løsninger slik at reiselivet kan starte å søke kommuner om å få opprette løyper i løpet av 2026, enten gjennom prøveprosjekt eller bruk av forskrift som omtalt på side 78 i proposisjonen. Slik at denne typen virksomhet kan starte opp vinteren 2026/2027.
Håper at energi- og miljøkomiteen vil bidra til at alt arbeidet jeg har lagt ned siden 2023 med innspill til ny lov og utvikling av konsept for aktivitetsturisme med små og stille grønne framkomstmidler bidrar til nye muligheter i reiselivet til «helt elektriske naturopplevelser».
Sidetall i proposisjonen som kan være nyttig for å finne fram til mer info om dette temaet i loven.
Side 131, 168
Baner tilknyttet hoteller/turistanlegg
Side 142, 131, 186
Elektriske beltesparkesykler i snøskuterløyper
Side 181, 294, 302
Unntak for lettere framkomstmidler i forskrift
Side 78
Føre-var-prinsippet og nye framkomstmidler
Side 29, 30, 138
Miljøvennlig teknologi og tilrettelegging
Side 75, 127, 267
Elsykkel og lokale restriksjoner
Side 138, 140, 142
Utmarkskommunenes Sammenslutning (USS) om spor i snøen
Side 141
Preparering av tradisjonelle aktiviteter
Side 168
Hilsen Håvard Nordgård
40019252
[email protected]
Anonym · 30. april 2026Høringsinspill til ny Motorferdsellov
Til Energi- og miljøkomiteen,
Jeg viser til komiteens behandling av forslag til ny motorferdsellov, og ønsker med dette å gi et høringsinnspill.
I store deler av fjell-Norge er snøskuter en forutsetning for praktisk bruk av hytte og utøvelse av friluftsliv vinterstid. Regelverket bør derfor utformes med utgangspunkt i faktisk bruk og behov, og ikke baseres på løsninger som i praksis vanskeliggjør lovlig og ansvarlig ferdsel.
Slik forslaget nå foreligger, reiser det flere prinsipielle og praktiske utfordringer:
1. Bruk til egen hytte – fleksibilitet, familie og persontransport
Forslag om å begrense antall turer til og fra egen hytte fremstår som lite treffsikkert og bør ikke innføres. Bruksmønsteret varierer betydelig, og et fastsatt tak vil i praksis kunne hindre normal bruk.
Det bør videre åpnes for at nær familie, herunder nedadstigende slekt (barn og barnebarn), kan benytte samme løyve uten at det må søkes om ytterligere løyve for bruk av samme hytte. Dette gjenspeiler faktisk bruk av hytter i Norge, hvor flere generasjoner benytter samme eiendom, og spesiellt for hytter som ikke ligger midt i en slalombakke hvor det er enkelt å komme til med bil. Det er faktisk slik at det er hytteiere (ref. undertegnede som har 12 km fra alfarvei og inn til hytta), og som det blir meget vanskelig å bruke på lik linje som andre hytteiere med fri tilgang via bilvei. Dette har fungert veldig godt i Vinje kommune tidligere år, og bør fortsette innenfor samme rammeverk fremover.
I tillegg bør det presiseres at tillatt bruk ikke kun skal gjelde transport av ved, bagasje og utstyr. Det må også åpnes for ren persontransport til og fra hytta og i tilknytning til opphold, innenfor etablerte rammer.
2. Ferdsel mellom hytter og vegløse bosteder
I mange fjellområder finnes det både fastboende og hytter som ligger veiløst til, uten ordinær adkomst vinterstid. For disse er snøskuter en forutsetning for kontakt, transport og sosial deltakelse.
Det bør derfor åpnes for bruk av snøskuter mellom hytter, samt mellom hytter og faste, vegløse bosteder, slik at det er mulig å besøke hverandre via etablerte løyper. Slike reiser er en naturlig del av hverdagsliv og friluftsliv i disse områdene, og har stor betydning for å opprettholde sosial kontakt, tilhørighet og bruk av eiendom.
I mange områder eksisterer det allerede løypenett som har vært benyttet over lang tid til slike formål. Regelverket bør legge til rette for videre bruk av disse, fremfor å begrense ferdsel som i praksis er godt innarbeidet og fungerer tilfredsstillende.
3. Krav til dokumentasjon og loggføring av hver tur
Krav om å dokumentere og loggføre hver enkelt tur fremstår som både uhensiktsmessig og unødvendig inngripende. Dette innebærer en kontinuerlig rapporteringsplikt som ikke står i forhold til formålet, og som vil være krevende å etterleve og håndheve. Regelverket bør i stedet baseres på tillit og overordnede rammer.
4. Uforholdsmessig straffenivå og inngripende reaksjoner
Forslaget om skjerpede straffer, herunder fengsel i inntil to år, fremstår som et virkemiddel primært begrunnet i avskrekking. Et slikt straffenivå medfører samtidig at politiet gis adgang til bruk av tvangsmidler som pågripelse, ransakelse og beslag.
Dette reiser klare spørsmål om forholdsmessighet. For overtredelser som i mange tilfeller vil være av begrenset alvorlighetsgrad, fremstår et slikt reaksjonsnivå som uforholdsmessig og lite balansert. Det bør foretas en tydeligere differensiering mellom alvorlige og mindre alvorlige brudd, både i straffenivå og i hvilke tvangsmidler som kan benyttes.
5. Økt byråkrati – i strid med lovens intensjon
Et sentralt formål med ny motorferdsellov har vært forenkling og reduksjon av byråkrati. Slik forslaget nå foreligger, vil det imidlertid kunne føre til det motsatte.
Krav til søknader, dokumentasjon, loggføring og oppfølging vil medføre økt administrativ belastning både for kommunene og for innbyggerne. Dette kan binde opp ressurser i forvaltningen og samtidig gjøre regelverket mer komplisert å etterleve.
Regelverket bør i større grad utformes med sikte på enkle, klare rammer og mindre behov for løpende saksbehandling.
6. Behov for adgang til dispensasjoner
Det er viktig at det fortsatt gis reell adgang til dispensasjoner. Lokale forhold varierer betydelig, og det vil alltid oppstå situasjoner som ikke fanges opp av generelle bestemmelser.
Kommunene bør ha handlingsrom til å gjøre konkrete vurderinger basert på lokale behov, innenfor tydelige rammer.
7. Anerkjennelse av snøskuter som del av friluftslivet
Bruk av snøskuter i etablerte løyper og i tilknytning til hyttebruk er for mange en integrert del av friluftslivet. Regelverket bør i større grad reflektere dette, fremfor å behandle all motorisert ferdsel som et avvik.
8. Nødvendig og tradisjonell bruk
Det bør åpnes tydelig for bruk av snøskuter til praktiske formål knyttet til hyttebruk, herunder transport av vann, ved og utstyr. Videre bør det være adgang til bruk av snøskuter i forbindelse med aktiviteter som isfiske, innenfor etablerte rammer. Dette er utbredt og tradisjonell bruk i mange områder.
9. Lokal forankring og eksisterende løypenett
Eksisterende skuterløyper har i mange tilfeller fungert godt over tid og bør videreføres og forvaltes med lokal forankring. Generelle nasjonale innstramninger risikerer å ramme løsninger som allerede fungerer tilfredsstillende.
Avslutningsvis vil jeg understreke behovet for et regelverk som balanserer hensynet til natur og miljø med hensynet til praktisk bruk, tilgjengelighet og lokal virkelighet. Et mer tillitsbasert og differensiert regelverk vil etter mitt syn gi bedre etterlevelse og høyere legitimitet.
Utvalg for motorferdsel i Eidfjord kommune · 30. april 2026Høyringsinnspel ny motorferdsellov, utvalg for motorferdsel i Eidfjord kommune
Utval for motorferdsel i Eidfjord kommune ynskjer med dette å koma med fylgjande innspel til høyringa om motorferdsellova med frist 3. mai 2026.
Me har fått opplyst 29.04.26 at det er ein kort frist for uttale til ny motorferdselslov for dei som ikkje var tilstades på muntlig høyring 27 april. Me kjenner også til at kommunane ikkje var velkomen på den muntlege høyringa. Me forstår det slik at denne fristen om å koma med innspel har vore kjend i eit mindre miljø kring arbeidet med lova men har ikkje vore annonsert utad slik at det har vore mogeleg å fange opp, eller informert direkte til kommunane.
Me reagerer sterkt på at fristen for uttale difor vert på 5 dagar for oss som ikkje vart informert tidlegare. Høyringsfristen er også lagt til ei langhelg der 1. mai er på fredagen, det er difor kun 2 virkedagar for å få laga og vedtatt eit høyringsinnspel. Me meiner at framlegget til ny motorferdsellov bør forkastast og at eit nytt lovforslag må i større grad ta omsyn til dei faktiske utfordringane som dagens lovverk har for kommunane og innbyggjarane. Om framlegget ikkje vert forkasta meiner me at det må leggjast opp til ei brei høyring med lovfesta fristar som gjer det mogeleg å gjennomføra lovfesta demokratiske prosessar.
Me viser til Utredningsinnstruksen §3-3 som seier at høyringsfristen normalt skal vera tre månadar, og ikkje mindre enn 6 veker. Ved å setja korte fristar som 5 dagar undergrev Stortinget ved Energi- og miljøkomiteen demokratiske prosessar og gir for lita tid til å setja seg inn i konsekvensar for natur og innbyggjarar.
Motorferdsellova var fyrst på høyring sommaren 2024, også då var fristane for høyring sett slik at arbeidet med høyringssvar måtte skje i fellesferien og i den perioden kommunestyret normalt ikkje er i aktivitet. Framlegget til ny motorferdsellov vart publisert rett før påske i 2026 og det vart sagt at det ikkje var høyring i denne runden, men at framlegget skulle rett til politisk handsaming før sommaren. For Utvalg for motorferdsel og Kommunestyret var det difor ikkje sett i gang arbeid med eit høyringssvar.
Administrasjonen fekk i oppdrag av kommunestyret å laga ei samanstilling som viste konsekvensar den nye lova ville ha for Eidfjord kommune og våre brukarar av motorferdsel, dette notatet skulle vera ferdig 30.04.26. Ved ein tilfeldigheit vart det plukka opp at det no var opna ein ny høyringsrunde. Slik dette no er lagt opp vil det ikkje vera mogeleg å handsama dette etter dei politiske retningslinjene for høyringssvar. Dette meiner me er svært kritikkverdig og det gjev grobotn for konspirering med så lite opne prosessar.
Det er mange ting me kunne tenkja oss å adressera i ei skikkelig høyring som me ikkje får høve til å ta tak i no.
Mandat
Me meiner at Motorferdselutvalet som har utarbeida lova ikkje har halde seg til mandatet som er beskrive i Stortinget sitt vedtak nr. 973 av 25. mai 2021: «Stortinget ber regjeringen fremme forslag om revidering av lov om motorferdsel i utmark og vassdrag med sikte på økt lokalt selvstyre og redusert byråkrati knyttet til praktiseringen av loven, samtidig som hensyn til natur og friluftsliv blir ivaretatt” (NOU 2024:10 s.17). Dette vart påpeika av dei fleste instansar i høyringa i 2024, men me opplever at framlegget til ny Motorferdsellov i liten grad har tatt til seg desse attendemeldingane.
Hardangervidda
Hardangervidda er eit svært stort område med avgrensa vegtilkomst. Bruk til landbruk, beite, næringsfiske, reiseliv og forvaltning av eigedomar og ressursar krev transport. Ved opprettinga av nasjonalparken vart det lova at slik transport skulle kunne halde fram.
Forvaltninga av den største villreinstamma i Noreg krev omfattande jakt, som igjen føreset motorisert transport av jegerar, utstyr og felt dyr. Verneforskrifta opnar for slik ferdsel, men forslaget til ny motorferdsellov vil kunne forby mykje av den etablerte og lovlege bruken.
Eidfjord består også områder som ikkje er omfatta av nasjonalparken som også har stølsområder og fritidsbustadar som er langt frå veg med utfordrande topografi. I tillegg er mesteparten av landarealet over 700 meter definert som villreinområde.
Jakt og fiske
I kommunen er det lange tradisjonar for jakt og fiske. Innbyggjarane er med og bidreg til forvalting av ressursane på fjellet med å utføra jakt og garnfiske. I det nye lovforslaget reagerer me sterkt på at dei har valgt å ta vekk heimelen for motorferdsel i samband med villreinjakt på Hardangervidda. Dei viser til at kommunen kan lage forskrift, men dette vil vera avgrensa til uthenting av vilt. Dei har og skrive i vurderingane at garnfiske som ikkje er næringsfiske ikkje gjeld som kultivering, og kan difor ikkje søkjast etter §35, fiskekultivering.
På Hardangervidda er det mange private som bidreg til å kultivere vatna ved bruk av garnfiske. Dette er i tillegg til å vera naudsynt for halda vatna og fiskestamma friske og i god kondisjon også ein kulturtradisjon med lange røter. I det nye framlegget er slik fiske av private rekna som fritidsfiske, og skal ikkje få mulighet for motorisert ferdsel. Dette er difor ein tradisjon som vil forsvinna då det ikkje er mogeleg å utføra dette uten transport med traktor langs gamle sleper eller helikopter.
Forslaget vil få konsekvensar for dei som driv med jakt og fiske på Hardangervidda, og dersom staten vurderar at dette ikkje er eit særskilt behov etter ny lov kan det verte slutt på denne typen ferdsel. Dei avsluttar med å nemne at kongen kan vedta ei forskrift som opnar for ferdsel som tidlegare har vore tillat. Det er difor mogleg at det kjem ei forskrift som opnar for motorferdsel på Hardangervidda i samband med villreinjakt.
Det må presiserast i forskrifta at dagens transportmoglegheiter skal førast vidare. Fastsetjing av ny forskrift må ikkje føre til ein omkamp om den transporten som allereie er tillaten på slepene i dag. Ei slik forskrift må også opna for at det er tillete å nytta slepene til transport i samband med garnfiske og landbruksnæring. Det må også opnast for motorisert transport langs godkjende sleper i samband med jakt på elg og hjort, ikkje berre villrein. Verneforskrifta for nasjonalparken har opna for transport ved storviltjakt, og dette må òg vidareførast i ny motorferdsellov.
Fritidsbustad
Det vert føreslått at kommunen kan gje løyve til motorferdsel som er nødvendig for godstransport til søkjaren sin eigen fritidsbustad. Omgrepet «fritidsbustad» vert definert som hus, leilegheiter og hytter som er meinte for opphald over lengre periodar. Svært enkle bygningar, som til dømes enkle gammer, koier og jakt- eller fiskebuer, som er meinte for kortare opphald og der det normalt er mindre behov for transport av gods, vert ikkje rekna som «fritidsbustad».
På Hardangervidda finst det mange slike gamle jakt- og fiskebuer, steinbuer med meir, som er heilt avgjerande for å oppretthalde forvaltninga av eigedommane og området, ta vare på bruksrettane i statsallmenningane, forvaltninga av villrein, leggje til rette for jakt og fiske, fiskekultivering osb. Det har vore ein medviten praksis å halde standarden på bygningane i nasjonalparken enkel. Det er urimeleg at ein no skal «straffast» for å ha fulgt denne praksisen.
Det må vere behovet for transport som avgjer transporten, ikkje storleiken på bygget, omfanget av bruk eller økonomisk overskot.
Helikopter til fritidsbustad
Toppografien i kommunen vår er svært varierande med bratte fjell i vest og store fjellvidder mot aust. Fritidsbustadar i stølsområder i Eidfjord kommune er kun tilgjengelig ved snøskuter eller helikopter, andre køyretøy er ikkje aktuelle ift topografi og avtrykk i naturen. Køyreløyver for å nytte helikopter til stølsområda var tidlegare søkt som dispensasjon for særskilt behov, noko som vil vera likt ved ny lov. I NOU sitt forslag så var det føreslått at dette skulle vera heimla i lova på lik linje med å køyra snøskuter til fritidsbustad, noko som departementet valgte å fjerne i sitt forslag.
Auka råderett for kommunen
I framlegg til ny lov er det fleire ting som tidlegare var unntatt søknadsplikt som no er søknadspliktig. Dømer på dette er:
Flyging med underhengande last.
Transport i samband med bygging, der det føreligg byggjeløyve.
Transport til betjente turistanlegg på barmark, og helikopter.
Fiskekultivering i offentlig regi.
Transport i samband med vitskapelege undersøkingar.
Tilrettelegging for skiløyper og anlegg (med mindre det er regulert i plan).
Det vert og satt eit lovpålagt krav om at det skal definerast maks tal turar i løyvet av kommunen.
Samtidig vert det lagt opp til å i større grad regulere motorferdsel i arealplanar, etter plan og bygningslova. Sidan kommunen er plan og bygningsmyndigheit ligg ansvaret å regulere dette hjå kommunen.
Totalt sett tyder dette auka råderett for kommunen, men som konsekvens er det mindre råderett for enkeltpersonar og aktørar. Det vil vera større råderett for mange andre kommunar, samanlikna med Eidfjord, sidan forslaget seier at arealplanar for motorferdsel ikkje kan leggjast i villreinområde. Sidan store delar av kommunen ligg innanfor Hardangervidda villreinområde vil difor ikkje dette verte særleg aktuelt her.
Når alt skal regulerast gjennom planar som kommunane skal laga er det ei fare for at det vert overstyrt frå andre nivå av forvaltinga, som igjen medfører at det i praksis ikkje vert meir lokalt styrt.
Meir byråkrati
Slik lova no er utforma medfører det at mykje meir vert søknadspliktig enn tidlegare. Dette medfører meir sakshandsaming og meir byråkrati. For Eidfjord sin del skulle me også ynskt å bli høyrt på kjende utfordringar som me har.
I dag medfører det tungvint byråkrati dersom du må skal køyre i eit verneområde og må då ha løyve frå både etter verneforskriften og motorferdselloven. Slik er dagens reglar og, men har ikkje vore praktisert i Eidfjord og Ullensvang før vinteren 2026. Dette medfører at at ein tur som startar utanom verneområdet i ein kommune og har mål inne i verneområdet i ein annan kommune vil få tre handsamingar.
Slik lovverket er i dag og i framlegget er det ikkje høve til å delegere sakshandsaminga til vernemyndighetene som eigentleg er dei som set premiss for om det er mogeleg å gje løyve. Dersom dette hadde vore gjort hadde søkjar kun sendt ein søknad som vart handsama av ein instans og ikkje tre ulike handsamingar.
Konklusjon
Me opplever at det nye framlegget til lov ikkje tek høgde for den realiteten som me har i vårt område. I forslaget vil det samla verta meir råderett til kommunane, gjennom at meir aktivitet vert søknadspliktig, og enkelte typar ferdsel kan regulerast i arealplanar. Det er mange kommunar som vil få større råderett enn Eidfjord, sidan det meste av arealet i kommunen ligg i villreinområdet. Det kan få konsekvensar for dei som driv med jakt og fiske på fjellet, sidan dette vert søknadspliktig. Samt det vil få konsekvensar på dei punkta der ting er tolka feil samanlikna med tidlegare dommar og rundskriv, og departementet har valt å ikkje legalisere feiltolkinga.
I staden for å skunda seg å handsame eit lovverk med så stor motstand burde framlegget til nytt lovverk vorte omfattande testa ut på ulike søknadar i kommunane. Slik vil ein sjå kva konsekvensar eit slikt lovverk vil få og kva endringar som bør gjerast. Det bør difor brukast meir tid til ei konsekvensvurdering av det nye regelverket.
Me ynskjer difor at framlegget til ny lov vert forkasta og at eit nytt lovforslag vert utarbeida som i mykje større grad ivaretar lokale brukarinteresser og rettigheter.
Utvalg for motorferdsel i Eidfjord kommune (UMO)
Scandinavian Seaplanes AS · 30. april 2026Høringsinnspill til § 18 (motorferdsel på åpent vann) på vegne av Scandinavian Seaplanes AS
Høringsinnspill til § 18 (motorferdsel på åpent vann)
Regjeringen foreslår en særskilt og streng regulering av sjøfly, i lovens § 18 om motorferdsel på åpent vann. Scandinavian Seaplanes mener sterkt at luftfartøy/sjøfly bør likestilles med annen motorferdsel på vann, i tråd med lovutvalgets anbefaling. Dette gir forutsigbare og forholdsmessige rammevilkår for oss som næringsaktør.
Scandinavian Seaplanes er i dag den eneste kommersielle sjøflyoperatøren i Norge, med base i Bergen og operasjoner flere steder i landet fra Sør-Norge til Finnmark. Selskapet har driftstillatelse for passasjer- og godstransport og gjennomfører over 4000 kommersielle flygninger i året fordelt på land – og sjøfly. Selskapet er også eneste sjøfly aktør som har lov å fly i Hardangervidda Nasjonalpark.
Typiske oppdrag er sightseeing og opplevelsesflygninger over fjorder og fjell, charter for næringsliv og privatpersoner og transport direkte til destinasjoner uten flyplass, særlig innen jakt og fiske. Virksomheten er dermed et nisjeprodukt i skjæringspunktet mellom transport, reiseliv og spesialiserte tjenester.
Unntaksbestemmelsen der kommunene selv kan velge å regulere inn ferdsel med sjøfly proaktivt tror vi vil være altfor byråkratisk, ettersom det norske sjøflymiljøet er svært lite. Sjøflysegmentet i Norge består av anslagsvis 25–30 fly totalt. Forslaget synes i stor grad begrunnet i hypotetiske fremtidsscenarioer, ikke i dagens aktivitetsnivå.
Sjøflydrift er avhengig av fleksibel tilgang til vannflater. Når dette begrenses, reduseres i praksis antall kommersielt gjennomførbare oppdrag. For Scandinavian Seaplanes innebærer dette ikke bare lavere aktivitet, men en reell risiko for at deler av virksomheten ikke lenger er økonomisk bærekraftig. For en operatør med begrenset volum og små marginer vil selv mindre innstramminger raskt slå direkte ut i redusert aktivitet og lønnsomhet.
I Sverige og Finland er sjøfly i hovedsak likestilt med annen motorferdsel på vann. Dette gir mer stabile og forutsigbare rammer for kommersiell drift. En særnorsk regulering vil svekke konkurranseevnen sammenliknet med naboland, og bidra til ytterligere marginalisering av en allerede liten næring. I USA og Kanada er sjøfly en vanlig del av hverdagen for pendlere, turister og næringslivet. Pga av topografien har Norge samme potensial for sjøflly som transportmiddel og det burde lagt til rette for dette politisk.
Sjøfly er en attraktiv og bærekraftig del av Norges transportløsninger – ikke bare på grunn av den lange tradisjonen for kommersiell sjøflytransport i landet, men også fordi sjøfly krever langt mindre infrastruktur enn andre transportmidler. Sammenlignet med transportformer som forutsetter toglinjer, veier, tunneler eller flyplasser med betydelige miljøinngrep, har sjøfly et vesentlig lavere naturavtrykk.
Sjøfly trenger kun en flytebrygge som avgangs- og ankomststed, og kan derfor etableres også i mindre tettsteder uten egen flyplass i nærheten.
Sjøfly er dessuten et av få transportmidler som i praksis ikke etterlater spor i naturen – utover små bølger i vannet. På grunn av sin miljøprofil er sjøfly det eneste motoriserte transportmiddelet som er tillatt i mange nasjonalparker i USA og ved Great Barrier Reef i Australia. Også Statens naturoppsyn (SNO) har uttalt at sjøfly bør prioriteres høyest blant motoriserte fremkomstmidler i Hardangervidda nasjonalpark. I motsetning til båttrafikk gir sjøfly heller ingen utslipp til vann.
Scandinavian Seaplanes arbeider i tillegg med elektrifisering av eksisterende sjøfly. På grunn av forretningsmodellen med korte flyvninger, kan sjøfly bli den første økonomisk bærekraftige modellen for kommersiell luftfart med elektriske fly i Norge.
Med vennlig hilsen
Daniel Boden
Daglig leder & Flygesjef
Scandinavian Seaplanes AS
Norges Luftsportforbund · 30. april 2026Følg anbefalingen til til lovutvalget: Inkluder sjøfly i motorferdsel på åpent vann (§ 18)
Innspillet gjelder lovforslagets § 18 om motorferdsel på åpent vann. Regjeringen foreslår her at sjøfly skal ha en særskilt streng regulering med at "[s]tart og landing med luftfartøy er likevel ikke tillatt". Norges Luftsportforbund (NLF) mener denne begrensningen bør fjernes, basert på følgende argumenter:
1. Regjeringen går på tvers av lovutvalgets anbefaling. Utvalgets åtte medlemmer var enstemmige i forslaget om å regulere sjøfly likt som annen motorferdsel (se NOU punkt 26.4.4 Start og landing på vassdrag). Regjeringen valgte likevel å gå på tvers av utvalgets anbefaling, og peker på hypotetiske problemstillinger som for eksempel faren for ukontrollert vekst på grunn av teknologiutvikling og at det er krevende å håndheve luftfartsloven.
2. Sjøflyaktiviteten på innsjøer er allerede begrenset gjennom luftfartsloven. Som eneste motorfartøy er aktivitetsnivået til sjøfly regulert. Såkalte «naturlige landingsplasser» (typisk innsjøer) kan maksimalt benyttes for 6 landinger og 6 avganger per uke. Dette følger av forskrift om konsesjon for landingsplasser som gjennomfører luftfartslovens konsesjonsregler om landingsplasser der trafikken har begrenset omfang. Skal det være mer aktivitet enn dette krever regelverket flyplasskonsesjon. Dette gjør at aktivitetsnivået til sjøfly uansett er begrenset.
3. De mest sårbare områdene er uansett stengt for sjøfly. På innsjøer i nasjonalparker og verneområder er det forbudt å starte og lande med luftfartøy. Så godt som alle disse ble opprettet etter at dagens strenge regulering av sjøfly i motorferdselloven ble innført i 1978. At det ble innført et generelt forbud den gangen, må ses i sammenheng med at det den gangen var «fritt frem» både i Jotunheimen og på Hardangervidda – som ikke er tilfelle i dag.
4. Grunneierinteresser er allerede ivaretatt i vannressursloven. Etter vannressursloven kan grunneiere «forby motorisert ferdsel» i vassdrag. Ifølge lovforarbeidene gjelder dette både «i forhold til både motorfartøy og luftfartøy». Dette viser for det første at grunneierinteresser er ivaretatt. For det andre underbygger det et prinsipp om likebehandling av sjøfly og motorbåter som også bør reflekteres i motorferdselloven.
5. Ekstremt mye strengere enn i Sverige og Finland. I våre naboland er sjøfly likestilt med andre motorfartøy når det kommer til ferdsel på åpent vann. Reglene er ikke omstridt. Forbud mot ferdsel i sårbare områder ivaretas gjennom opprettelse av verneområder og nasjonalparker. Hvorfor skal det være annerledes i Norge?
6. Sjøfly og båt bør likestilles, slik som i havne- og farvannsloven. Sjøfly er den eneste type fartøy som regjeringen foreslår at forbys på innsjøer og vassdrag. Dette står i kontrast til hvordan båt og sjøfly er regulert i den nye havne- og farvannsloven, der sjøfly har rett til ferdsel og tilgang på havner og fjorder på linje med andre fartøy.
7. Sjøflyaktiviteten i Norge er sårbar og forsvinnende liten. Samferdselsdepartementets småflystrategi fra 2017 slår fast at sjøflymiljøet i Norge «er svært sårbart for ytterligere reduksjon i tallet på sjøflyplasser». Antall fly med flottørunderstell er mellom 20 og 30 på landsbasis, sammenliknet med over én million fritidsbåter.
8. Sjøfly har flere særegne miljømessige fordeler. Støyen til omgivelsene er svært kortvarig, og er kun i avgangsfasen. Få sekunder etter avgang er et sjøfly bortenfor hørbar radius. Sammenliknet med båter opererer sjøflyene uten propeller og lokale utslipp til vannmassene. Flottørene er heller ikke like dyptgående, som regel kun 30-40 centimeter.
9. Regjeringens lovforslag vil føre til økt byråkrati. I alt er det i dag over 50 kommuner som har vedtatt en lokal forskrift som tillater start og landing med sjøfly på innsjøer, og tallet har vært stigende med tiden. Den nye loven stiller krav om arealregulering med tilhørende konsekvensutredning for å åpne opp for sjøfly. Dette vil medføre økt byråkrati og bryte med prinsippet om at den nye loven ikke skal vanskeliggjøre allerede etablerte ordninger.
10. Kommunene bevarer samme myndighet og kan velge å forby aktiviteten. Med den nye loven vil kommunen ha adgang til å forby motorferdsel på innsjøer der det i utgangspunktet er tillatt. Å la luftfartøy/sjøfly omfattes av regelen om ferdsel på innsjøer vil derfor ikke fjerne den lokale reguleringsmuligheten.
Avslutningsvis vil NLF gi et innspill til § 23 om landingsplasser. Denne bestemmelsen vil gi et unntak fra det generelle forbudet mot motorferdsel, ved å tillate start og landing med luftfartøy på landingsplasser som er fastsatt i reguleringsplan etter plan- og bygningsloven. For flyging med ski-understell på snødekte flater vinterstid, representerer dette forslaget til bestemmelse en kraftig skjerpelse. NLF mener at det ikke bør stilles krav om arealplan, men at det heller bør åpnes for mer smidige løsninger, som for eksempel tillatelse gjennom kommunale enkeltvedtak eller forskrifter. Spesielt gjelder dette når det er snakk om enkeltstående arrangement på områder som svært sjelden har denne type aktivitet. At området der aktiviteten skjer skal være regulert i en arealplan bør først være et krav dersom aktiviteten skal ha en permanent karakter.
NLF er en paraplyorganisasjon for luftsport i Norge, som organiserer ulike aktiviteter som seilflyging og motorflyging. NLF er tilsluttet Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité og det internasjonale luftsportsforbundet Fédération aéronautique internationale. Forbundet organiserer alt fra lokale flyklubber til nasjonale konkurranser, og legger til rette for opplæring og senere rekruttering til sivil og militær luftfart. Forbundet teller omtrent 18.000 medlemskap over hele landet og har røtter tilbake til 1909.
Kilen sjøflyklubb · 29. april 2026Høringsinnspill til § 18 (motorferdsel på vann)
Kilen sjøflyklubb er et ev Europas største miljøer for sjøfly med base på Fornebu utenfor Oslo. Klubben tilbyr utdanning på sjøfly til de som ønsker å lære seg dette, samt videreutdanning og utleie av sjøfly. Klubben er en del av Norges Luftsportforbund og Norges Idrettsforbund.
Innspillet gjelder lovforslagets § 18 om motorferdsel på åpent vann tredje ledd, der regjeringen foreslår at sjøfly skal ha en særskilt streng regulering på innsjøer og vassdrag. Forslaget går på tvers av hva Motorferdsellovutvalget anbefalte, og spørsmåløet bør derfor behandles grundig.
Vi oppfordrer komiteens medlemmer til å vedta en ny lov der forslaget om en særskilt bestemmelse om start og landing med luftfartøy strykes, og at sjøfly skal reguleres på lik linje med annen motorferdsel på åpent vann, slik som lovutvalget også anbefalte.
Et viktig poeng er at aktiviteten med hvor mye et sjøfly kan lande og ta av på samme sted allerede er regulert gjennom en annen lov. Luftfartsloven slår fast at det er tillatt med maksimalt 6 landinger og 6 avganger per uke på "naturlige landingsplasser" som for eksempel innsjøer. Skal det være mer aktivitet enn dette er det krav om flyplass-konsesjon.
Krav om reguleringsplan og tilhørende prosesser – slik lovforslaget legger opp til – burde fremstå unødvendig, all den tid sjøfly-aktiviteten uansett er begrenset gjennom Luftfartsloven. Dessuten vil det medføre økt byråkrati og bryte med prinsippet om at den nye loven ikke skal vanskeliggjøre allerede etablerte ordninger. Dette burde i seg selv være argument godt nok
I våre naboland Sverige og Finland er sjøfly likestilt med andre motorfartøy når det kommer til ferdsel på åpent vann. Det har fungert i flere tiår. Forbud mot ferdsel i sårbare områder ivaretas gjennom opprettelse av verneområder og nasjonalparker. Hvorfor skal reglene være så mye strengere i Norge?
Når det gjelder sjøfly er miljøavtrykket meget begrenset. Støyen til omgivelsene kan være sjenerende, men er svært kortvarig, og finnes kun i avgangsfasen. Få sekunder etter avgang er et sjøfly bortenfor hørbar radius. Sammenliknet med båter opererer sjøflyene uten propeller og utslipp til vannet.
Alle nasjonalparker har et generelt forbud mot sjøfly og beskytter mot motorferdsel med luftfartøy. Da eksisterende motorferdsellov ble utredet og vedtatt på 1970-tallet fantes det nesten ingen nasjonalparker eller verneområder i Norge. Og lite visste man den gangen om hvor mange sjøfly som ville komme i drift.
I dag vet vi fasit: Antall verneområder og nasjonalparker har økt mye, hvorpå natur- og friluftslivet i de mest verdifulle områdene er strengt regulert mot start og landing med luftfartøy. Videre er sjøflymiljøet i Norge er svært begrenset, med anslagsvis 25–30 fly totalt hvor antallet dessverre har vært avtakende med årene.
Dette er heller ikke et spørsmål om lokalt selvstyre. Kommunene vil med vårt forslag kunne velge å begrense aktiviteten der den i utgangspunktet er tillatt, slik som med all annen ferdsel på åpent vann. Å la luftfartøy/sjøfly omfattes av regelen om ferdsel på vassdrag og større innsjøer vil derfor ikke fjerne den lokale reguleringsmuligheten.
For klubber som Kilen sjøflyklubb, som bidrar til rekruttering og kompetanse, vil ytterligere innstramminger kunne få direkte konsekvenser for videre aktivitet. Når miljøet er så lite, vil selv mindre endringer i rammevilkår kunne få uforholdsmessig store utslag.
Med vennlig hilsen,
Jon Andre Løkke
Styreleder i Kilen sjøflyklubb
Jan Lilleby
Sjøflyinstruktør i Kilen sjøflyklubb
Espen Østvedt Skjellaug · 29. april 2026Innspill
Innspill til Prop. 61 L (2025–2026) – ny motorferdsellov
Jeg ønsker å gi innspill som privatperson og hytteeier i fjellområde, med praktisk erfaring fra bruk av snøskuter som transportmiddel.
Lovforslaget fremstår etter mitt syn som for restriktivt og lite tilpasset faktisk bruk. Særlig gjelder dette begrensninger i antall turer, snever definisjon av tillatt formål og et generelt høyt detaljnivå i reguleringen.
Jeg vil særlig fremheve følgende:
1. Begrensning i antall turer og dokumentasjon
I mange fjellområder er det betydelig avstand fra bilvei til hytte. I slike tilfeller er snøskuter en nødvendig forutsetning for bruk av eiendommen. Foreslåtte begrensninger på antall turer fremstår derfor som uforholdsmessige, og vil i praksis kunne hindre normal bruk av hytta gjennom sesongen. Kravet om å dokumentere/loggføre hver eneste tur til egen hytte oppfattes også som særdeles tungvint og inngripende.
2. Tillatt bruk – også persontransport
Det fremstår som lite hensiktsmessig at bruk i stor grad knyttes til transport av ved, bagasje og annet gods. Snøskuter bør anerkjennes som et transportmiddel, og det må være adgang til ren persontransport til og fra egen hytte og nærliggende områder. Henting av ved fra skog til eget bruk bør også være lovlig.
3. Sammenligning med sjøbasert ferdsel
Hytteeiere ved sjøen kan benytte båt fritt, uten begrensninger i antall turer eller tidspunkt. Det fremstår som lite konsistent at ferdsel i fjellet reguleres langt strengere, særlig når kjøring i hovedsak skjer i etablerte løyper.
4. Eksisterende løypenett
I mange områder finnes det fastsatte skuterløyper som kanaliserer ferdselen og begrenser belastningen på natur og dyreliv. Mange av disse løypene har eksistert i flere tiår og fungerer godt i praksis. Regelverket bør i større grad ta utgangspunkt i disse etablerte løsningene.
5. Sosial bruk og besøk mellom hytter
Det bør åpnes for å benytte snøskuter mellom faste bosteder og hytteområder, samt mellom hytter, slik at man lovlig kan besøke hverandre. I mange områder ligger hytter spredt med betydelig avstand, og snøskuter er eneste realistiske transportform vinterstid. Slik kjøring vil i all hovedsak foregå i etablerte løyper og representerer ikke ny belastning på naturen.
6. Familie og praktisk bruk
Tillatelser bør gjelde for rett nedstigende familie. Dagens og foreslåtte begrensninger skaper unødvendige praktiske utfordringer i normal bruk av familieeiendom.
7. Kjøring til fast bosted
Det bør være adgang til snøskuterkjøring til faste bosteder der dette er en naturlig del av tilkomst.
8. Bruk av eksisterende traseer
Kjøring på islagte vann og på bilveier som er åpne sommerstid, bør som hovedregel være tillatt. Dette er traseer som allerede er tatt i bruk og som gir begrenset tilleggsbelastning.
9. Vanlig friluftsbruk
Det bør være tillatt å benytte snøskuter til alminnelige aktiviteter som isfiske, henting av vann, eller for å ta seg ut i godkjent løypenett fra egen hytte.
10. Kommunalt handlingsrom
Kommunene bør gis større frihet til å tilpasse regelverket til lokale forhold, da behov og geografi varierer betydelig.
11. Proporsjonalitet i reaksjoner
Forslaget begrunner økt straffenivå med en antatt preventiv effekt, samt behov for utvidede virkemidler som pågripelse, beslag og ransaking. Etter mitt syn fremstår dette som uforholdsmessig, særlig sett i lys av at det i mange tilfeller dreier seg om mindre overtredelser knyttet til transport til egen hytte. Et slikt nivå på reaksjoner kan svekke tilliten til regelverket.
Oppsummert mener jeg at lovforslaget i større grad bør bygge på proporsjonalitet, praktisk bruk og lokal tilpasning. Slik det nå foreligger, risikerer det å bli både vanskelig å etterleve og lite legitimt blant dem det gjelder.
Istindli Grendehus · 29. april 2026Høringsuttalelse
Stortinget ba regjeringen om en lovrevisjon som sikrer økt lokalt selvstyre og redusert byråkrati, samtidig som natur og friluftsliv ivaretas. Mange høringsinstanser har påpekt at lovutvalgets forslag (NOU 2024:10) i enkelte tilfeller går i motsatt retning ved å stramme inn det kommunale handlingsrommet.
Høringsuttalelse: Forslag til ny motorferdsellov (NOU 2024:10)
Til: Klima- og miljødepartementet
1. Innledning
Istindli Grendehus viser til høringen om ny motorferdsellov. Vi legger til grunn Stortingets anmodningsvedtak fra mai 2021, der regjeringen ble bedt om å fremme et forslag med sikte på økt lokalt selvstyre og redusert byråkrati.
2. Lokalt selvstyre og demokratisk forankring
Vi mener lovforslaget i for liten grad følger opp Stortingets bestilling om å flytte beslutningsmyndighet nærmere de det gjelder.
Kommunal myndighet: Kommunene kjenner de lokale forholdene, sårbarheten i naturen og bruksbehovene best. Den foreslåtte loven må sikre at kommunene har reell myndighet til å forvalte motorferdsel uten unødig overstyring fra statlige organer.
Klageadgang: Vi støtter forslaget om at kommunene skal få mulighet til å klage på vedtak fattet av Statsforvalteren til et overordnet departement (f.eks. Kommunal- og distriktsdepartementet), for å sikre en balansert behandling av lokaldemokratiske hensyn.
3. Redusert byråkrati og forenkling
Stortinget bestilte en lov som er enklere å praktisere. Vi har følgende merknader til forenkling:
Dispensasjoner over tid: Vi foreslår at kommuner skal kunne gi dispensasjoner for et ubegrenset tidsrom i saker der det gjelder samme trasé og samme hytteeier, i tråd med representantforslagene i Stortinget. Dagens praksis med hyppige fornyelser skaper unødig byråkrati for både innbygger og kommune.
Fjerning av antall turer: Kravet om å spesifisere et eksakt antall turer bør fjernes i dispensasjonsvedtak der formålet er klart definert (f.eks. nødvendig vedlikehold eller transport av funksjonshemmede).
4. Spesifikke bruksområder
For å sikre praktiske løsninger i Distrikts-Norge, foreslår vi:
Ubrøytet vei: Kommunene må få myndighet til å åpne for kjøring på ubrøytet vei når dette er hensiktsmessig, uten at det kreves omfattende dispensasjonsrunder.
Leid hytte likestilles med eid hytte: For å sikre likebehandling og forenkle regelverket, bør transport til leid hytte sidestilles med transport til eid hytte i lovverket.
Nytte- og næringskjøring: Lovverket må være fleksibelt nok til å ivareta landbrukets og reindriftens behov for effektiv drift uten kompliserte søknadsprosesser for gjentakende oppgaver.
5. Natur og friluftsliv
Vi anerkjenner behovet for å ivareta naturverdier og stillhet i utmarka. Økt lokalt selvstyre betyr ikke en svekkelse av miljøhensyn, men at avveiningen mellom bruk og vern skjer gjennom lokale planprosesser etter plan- og bygningsloven. Dette sikrer medvirkning og lokale tilpasninger som har høyere legitimitet i befolkningen.
6. Oppsummering
Istindli Grendehus mener at regjeringens endelige lovforslag må i større grad enn NOU-en reflektere Stortingets tydelige ønske om:
At kommunene får mer tillit og ansvar.
At regelverket blir mindre rigid og mer brukervennlig.
At saksbehandlingstiden og det administrative apparatet reduseres.
Med vennlig hilsen, Vidar Tråsdahl
941 727 603 · 29. april 2026Høringsinnspill til lovforslag om motorferdsel i utmark og vassdrag (§ 18)
Regjeringen foreslår i § 18 å innføre en særskilt og strengere regulering av start og landing med luftfartøy på vann, som i praksis innebærer et generelt forbud mot sjøfly. Notodden Flyteknisk AS vil på denne bakgrunn anbefale at sjøfly reguleres på lik linje med annen motorferdsel på vann, i tråd med faglige anbefalinger fra lovutvalget.
Vi er bekymret for at den foreslåtte særreguleringen kan få utilsiktede konsekvenser for et allerede marginalt og sårbart miljø. Etter vår vurdering kan lovforslaget bidra til ytterligere reduksjon i aktiviteten, med direkte konsekvenser for både kompetansemiljøer og næringsgrunnlaget rundt sjøfly i Norge.
Notodden Flyteknisk AS har siden 1982 levert service og vedlikeholdstjenester til sjøfly i Norge. Virksomheten sysselsetter i dag om lag 10 årsverk og utgjør et spesialisert fagmiljø med begrenset nasjonal utbredelse. Aktiviteten knyttet til sjøfly bidrar til å opprettholde en jevn kapasitetsutnyttelse gjennom året, og er særlig viktig om vinteren når øvrig flyaktivitet er lavere.
Det finnes anslagsvis 25–30 sjøfly i Norge. Dette illustrerer at aktiviteten allerede er svært begrenset. Tidligere vurderinger fra Samferdselsdepartementet har også pekt på at miljøet er sårbart for ytterligere reduksjon. I en slik situasjon vil selv moderate innstramminger kunne få uforholdsmessig stor effekt.
Sjøfly er underlagt omfattende regulering gjennom Luftfartsloven. For bruk av naturlige landingsplasser gjelder blant annet klare begrensninger på antall bevegelser per uke, og ved økt aktivitet utløses konsesjonsplikt. Dette sikrer at aktivitetsnivået allerede er kontrollert og forutsigbart.
Lovforslaget synes i stor grad å være begrunnet i mulige fremtidige utviklingsbaner, som økt aktivitet som følge av teknologiutvikling. Etter vår vurdering er dette i begrenset grad i tråd med dagens situasjon, hvor aktiviteten over tid har vært stabil eller svakt avtakende. Når det gjelder regjeringens argumenter om påvirkning av dyr- og friluftslivet, så gjelder dette like mye annen motorferdsel – sjøfly bør ikke særbehandles. Sjøflyaktivitet er avgrenset i tid og påvirker omgivelsene primært i forbindelse med avgang og landing. Aktiviteten etterlater ikke fysiske inngrep i naturen, og har begrenset varighet sammenlignet med mange andre former for motorferdsel på vann.
For Notodden Flyteknisk AS vil redusert aktivitet i sjøflysegmentet påvirke etterspørselen etter vedlikeholdstjenester og dermed også grunnlaget for å opprettholde spesialisert kompetanse. På lengre sikt kan dette bidra til at Norge mister et av sine få operative fagmiljøer på området.
Vi stiller gjerne til disposisjon dersom komiteen ønsker ytterligere informasjon eller konkrete eksempler fra bransjen.
Med vennlig hilsen
Runar Vassbotten
Notodden Flyteknisk AS
Kilde: Stortingets høringsprogram og publiserte innspill. Frister og program kan endres; kontroller originalkilden før deltakelse.
Tilbake til alle høringer