Dokument 8:281 S (2025-2026)
Kommunal- og forvaltningskomiteen · 2026-2027
Representantforslag om egenbetaling for tolketjenester etter tre års opphold i Norge
Politisk behandling
Saker i høringen
Tid og deltakere
Høringsprogram
Programmet er ikke publisert
Programmet er ikke tilgjengelig ennå
Programmet kan bli publisert eller oppdatert nærmere høringsdagen.
Innspill fra samfunnet
Skriftlige innspill
4 publiserte innspill
Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) · 7. oktober 2026JURKs innspill til representantforslag 281 S (2025-2026)
Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) viser til representantforslag 281 S (2025-2026) om egenbetaling for tolketjenester etter tre års opphold i Norge.
Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) er et uavhengig rettshjelptiltak som gir gratis rettshjelp til alle som identifiserer seg som kvinner. JURK jobber for at likestilling praktiseres, og at alle kvinner er bevisst sin rettsstilling. JURK drives av jusstudenter i samarbeid med daglig leder og fagrådgiver. Vårt arbeid består av rettsinformasjon, rettspåvirkning og bistand i konkrete saker.
Gjennom vår saksbehandling møter vi ofte kvinner i særlig sårbare situasjoner hvor utfordringene ofte forsterkes av begrensede norskkunnskaper. I 2025 hadde 52 % av våre klienter et annet opprinnelsesland enn Norge, og 35 prosent oppga at de snakket lite eller ikke norsk. I løpet av året ga vi veiledning og rettshjelp på 22 ulike språk, ved hjelp av både intern språkkompetanse og eksterne tolketjenester.[1]Våre uttalelser bygger på erfaringene vi har gjort oss gjennom arbeidet med denne sammensatte målgruppen.
Innledende bemerkninger
Som det fremgår av representantforslaget, er god språkforståelse en grunnleggende forutsetning for integrering i det norske samfunnet.
I integreringsprosessen, så vel som i hverdagen for øvrig, må innvandrere forholde seg til en rekke offentlige instanser og et omfattende regelverk. JURK erfarer gjennom sitt arbeid at dagens lover og regler i liten grad er utformet på en tilgjengelig og forståelig måte. Dette gjør dem særlig krevende å navigere for personer med begrensede norskkunnskaper.
JURK er opptatt av at alle kvinner skal være bevisste sin rettsstilling. Kvinner med slik bevissthet har et bedre utgangspunkt for å kunne ivareta egne rettigheter og delta aktivt i samfunnet. Tilgang til kvalifisert tolk er av avgjørende betydning for at innvandrerkvinner skal kunne oppnå en slik bevissthet.
Gjennom vår saksbehandling opplever vi allerede i dag en betydelig etterspørsel etter bistand til å forstå rettigheter og plikter i det norske samfunnet. JURK mener at gode norskkunnskaper og tilgang til nødvendige tolketjenester ikke er motsetninger. Selv om norskopplæring er viktig for integrering, vil det fortsatt være personer som har behov for tolk i møte med offentlige myndigheter, uavhengig av hvor lenge de har oppholdt seg i Norge.
Innføring av egenbetaling etter en bestemt oppholdstid vil kunne skape ytterligere barrierer for personer som allerede har vanskeligheter med å nyttiggjøre seg offentlige tjenester. Etter JURKs syn kan dette svekke rettssikkerheten til en allerede sårbar gruppe og føre til at et større ansvar i praksis forskyves fra det offentlige til rettshjelptiltak og ideelle organisasjoner.
Til forslaget
Representantforlsagets overskrift oppgir en tre års oppholdstid før egenbetalingen skal tre i kraft. Avsluttningsvis oppgis det derimot en oppholdstid på fem år. Uavhengig av hvilken tidsgrense som legges til grunn, mener JURK at botid alene ikke gir et tilstrekkelig grunnlag for å vurdere den enkeltes behov for tolk.
JURK støtter ikke forslaget om egenbetaling for tolketjenester etter tre eller fem års opphold i Norge. Dette begrunner vi i følgende punkter:
Rettssikkerhet:
Statitikken til JURK viser at 35% av klientene våre enten ikke snakker norsk eller snakker lite norsk. Vår erfaring er at norske språkferdigheter har stor betydning for klienters muligheter til å orientere seg om sine plikter og rettigheter i samfunnet, og i hvilken grad hun kan nyttiggjøre seg av det offentliges veiledningsplikt. Svake norskkunnskaper kan føre til at klienten ikke forstår informasjon distribuert av det offentlige, og skape hindringer med tanke på å bli gjort kjent med og komme i kontakt med rette instans.[2]
Flere av våre klienter opplyser videra at de har vansker med å klare seg selv i skriftlige prosesser hvor det offentlige er motpart, for eksempel klagesaker innen trygd-, sosial- eller utlendingsrett. Særlig kan det være vanskelig å forstå vedtak fattet av det offentlige, noe som kan føre til at klienten ikke forstår hvilke rettigheter og plikter man har overfor det offentlige. Manglende forståelse kan få alvorlige konsekvenser, blant annet dersom klienten oversitter klagefrister og dermed mister muligheten til å få prøvd sin sak..[3]
Allerede etter dagens forvaltningspraksis er det vanskelig for våre ikke-norsktalende klienter å nyttiggjøre seg av forvaltningens veiledningsplikt og få tilgang til tolk i møte med det offentlige. En ytterligere begrensning i tolketilgangen vil forsterke disse utfordringene og øke risikoen for alvorlige rettstap.
JURK stiller derfor spørsmål ved hvordan en ordning med egenbetaling skal forenes med offentlige organers plikt til å bruke tolk når dette er nødvendig for å ivareta rettssikkerheten eller yte forsvarlig hjelp og tjeneste, jf. tolkeloven § 6. Dersom personer av økonomiske årsaker avstår fra nødvendig tolking, kan dette få alvorlige konsekvenser for deres mulighet til å ivareta egne rettigheter. Dette vil igjen kunne medføre at forvaltningen må bruke mer tid og ressurser på hver enkelt sak, noe som kan føre til lengre saksbehandlingstid og en mindre effektiv forvaltning.
Individuelle behov og utfordringer:
En generell tidsbegrensning på tre år tar ikke tilstrekkelig høyde for individuelle behov og utfordringer. Innvandrere som kommer til Norge har svært ulike forutsetninger når det gjelder utdanning, språkkompetanse, arbeidserfaring, økonomi og kulturell bakgrunn. JURK erfarer også at det er tydelige forskjeller mellom mannlige og kvinnelige innvandreres situasjon.
Mange av JURKs klienter befinner seg i særlig sårbare situasjoner. I 2025 oppga 62 prosent av våre klienter at de var enslige, skilte, separerte eller enker, mens 51 prosent hadde forsørgeransvar for ett eller flere barn. Blant klientene med barn oppga 19 prosent at de var eneforsørgere.[4]. Dette illustrerer at våre klienter har svært ulike livssituasjoner og omsorgsforpliktelser. For enkelte innvandrerkvinner kan omfattende omsorgsansvar, svak økonomi eller manglende tilknytning til arbeidslivet begrense muligheten til å delta i norskopplæring og praktisere norsk i hverdagen. Dette gjelder også kvinner som lever i kontrollerende relasjoner, hvor deres mulighet til å treffe frie og selvstendige valg kan være begrenset.Slike forhold kan i betydelig grad svekke muligheten til å lære norsk og til å orientere seg i det norske samfunnet på egen hånd.
Etter gjeldende tolkelov beror spørsmålet om bruk av tolk på en konkret og helhetlig vurdering. Det skal blant annet legges vekt på om partene kan kommunisere forsvarlig uten tolk, samt sakens alvor og karakter, jf. tolkeloven § 6 første ledd. Regelverket er dermed utformet slik at individuelle behov og forutsetninger inngår i vurderingen.
Det foreliggende forslaget inneholder ingen tilsvarende tilpasninger til den enkelte situasjon. Etter JURKs syn vil dette kunne svekke formålet med tolkeloven, som er å sikre rettssikkerhet og forsvarlig hjelp og tjeneste for personer som ikke kan kommunisere forsvarlig uten tolk, jf. § 1 første ledd. En tidsbegrensning vil blant annet kunne ramme de utfordringene som i særlig grad gjør seg gjeldende for innvandrerkvinner.
Forslaget oppstiller kun et unntak for situasjoner som gjelder øyeblikkelig hjelp og helsehjelp. JURK stiller seg kritisk til hvordan en slik unntaksregel vil fungere i praksis. Språkbarrierer kan medføre at avgjørende opplysninger ikke kommer frem, herunder opplysninger som ville ha gjort det mulig å identifisere en situasjon som akutt. Dette kan blant annet være relevant for kvinner som er utsatt for vold i nære relasjoner. Dersom kvinnen ikke har tilstrekkelige norskkunnskaper til å formidle sin situasjon, kan det være vanskelig for offentlige myndigheter å identifisere behovet for umiddelbar bistand.
Klasseskille i integregreringen:
Personer med svak økonomi er ofte i større grad avhengig av bistand og veiledning i det offentlige. Tolketjenester er kostbare, og i en tid preget av økte priser og levekostnader vil egenbetaling kunne utgjøre en betydelig barriere. For personer som allerede befinner seg i en sårbar økonomisk situasjon, vil dette kunne innebære at nødvendige tolketjenester i praksis blir utilgjengelige.
En betydelig del av JURKs arbeid består i å veilede klienter i deres kontakt med offentlige organer som NAV, UDI og Statsforvalteren. Om lag 40 prosent av våre klienter født utenfor Norge hadde en brutto inntekt på 250 000 kroner eller lavere per år, og en andel tjener enda mindre. For denne gruppen er det ikke en reell mulighet å dekke kostnadene til tolketjenester selv. Betalingsevnen må også ses i sammenheng med den enkeltes forsørgeransvar og øvrige livssituasjon. En betydelig andel av JURKs klienter er enslige eller har forsørgeransvar for barn. For personer med lav inntekt og omfattende omsorgsforpliktelser vil selv relativt begrensede utgifter til tolketjenester kunne utgjøre en betydelig økonomisk belastning.For personer med svak økonomi vil egenbetaling kunne innebære at de i praksis ikke har råd til nødvendig tolking. Dette vil svekke deres mulighet til å kommunisere med offentlige myndigheter og ivareta egne rettigheter.
Innføring av egenbetaling for tolketjenester vil etter JURKs syn kunne bidra til å forsterke klasseskille i integreringsprosessen. Når tilgangen til nødvendige ressurser som tolk i større grad blir avhengig av betalingsevne, vil forskjellene mellom innvandrere med god og dårlig økonomi forsterkes.
JURK er særlig bekymret for konsekvensene dette kan få for kvinner som er økonomisk avhengige av en partner. For kvinner som lever i kontrollerende relasjoner, kan en betalingsplikt innebære at de må be partneren om penger for å kunne kommunisere med offentlige myndigheter. Dette kan skape ytterligere barrierer for å oppsøke hjelp og få informasjon om egne rettigheter.
Forskyving av ansvar til frivillige organisasjoner:
Som tidligere nevnt vil forslaget om å begrense tilgangen til tolketjenester ikke redusere det reelle behovet, men snarere forskyve ansvaret fra det offentlige til rettshjelpstiltak som JURK og andre ideelle organisasjoner.En reduksjon i tilgangen til tolketjenester vil ikke føre til at flere innvandrere utvikler bedre norskkunnskaper, men snarere innebære at de enten lider rettstap eller må oppsøke bistand fra andre aktører.
JURK erfarer allerede i dag at vi i en del saker må yte praktisk, ikke-juridisk bistand til klienter som ikke behersker norsk, fordi de har vanskeligheter med å nyttiggjøre seg offentlige tjenester. Vi bistår blant annet klienter med å forstå og besvare brev fra offentlige myndigheter og med å klage på vedtak. I 2025 ga vi veiledning og rettshjelp på 22 ulike språk. Ved behov benytter vi også eksterne tolketjenester, blant annet for å oversette brev til klientenes morsmål.
Slike tjenester er kostbare, og JURK har allerede i dag begrensede muligheter til å tilby dem i det omfanget det er behov for. Dersom egenbetaling fører til at flere avstår fra å benytte tolk i møte med det offentlige, risikerer man at et enda større ansvar skyves over på rettshjelptiltak og andre ideelle organisasjoner.I 2025 behandlet JURK over 6 000 saker, fordelt på 24 saksbehandlere. JURK og lignende organisasjoner har verken kapasitet til, eller kan forventes å bære, konsekvensene av at forvaltningen i praksis gjøres mindre tilgjengelig.[5]
Avsluttende bemerkninger
Avslutningsvis vil JURK bemerke at statistikken som forslagsstillerne viser til, fremstår som misvisende. Det vises til en markant økning i bruk av tolketjenester fra 2021 til 2025, uten at det samtidig påpekes at ny tolkelov trådte i kraft i 2022. Loven hadde som hovedformål å tydeliggjøre offentlige organers ansvar for bruk av tolk, og det ble i forarbeidene også fremhevet at det forelå et underforbruk av tolketjenester i forvaltningen.[6]
Økningen i tolkebruk etter lovens ikrafttredelse er dermed ikke en konsekvens av «manglende språklig integrering», men snarere et resultat av en bevisst politisk prioritering og en nødvendig oppfølging av gjeldende regelverk.
Etter JURKs syn bør tiltak for å styrke norskkunnskapene blant innvandrere ikke gjennomføres på en måte som gjør tilgangen til nødvendige tolketjenester avhengig av den enkeltes økonomi, fremfor vedkommendes faktiske behov.»
For Juridisk rådgivning for kvinner (JURK)
Anahita Mirghafari Maria Isabella Mayora Synnes
Saksbehandler Saksbehandler
Susan Shankavi Gunasegaram Arulanantham
Daglig leder
[1] JURK Årsrapport 2025 s. 53
[2]JURK årsrapport 2025 s. 52- 53
[3] JURK årsrapport 2025 s. 52- 53
[4] JURK årsrapport 2025 s. 51- 52
[5] JURK Årsrapport 2025, s. 28
[6] Prop. 156 L (2020-2021) s. 6 og NOU 2014:8 s. 13
Redd Barna · 7. oktober 2026Egenbetaling for tolketjenester etter tre års opphold i Norge
Redd Barna takker for muligheten til å komme med innspill til representantforslaget.
Redd Barna er bekymret for at forslaget vil kunne føre til at barn og unge i enda større grad enn i dag vil bli brukt til å oversette viktig informasjon til foreldre fra myndighetene, helsetjenester, bank og skole. Mange foreldre i målgruppen har dårlig økonomi, og mangel på tolketjenester kan føre til at foreldre kan gå glipp av svært viktig informasjon som kan få store konsekvenser.
Tolkeloven § 4 forbyr at barn skal brukes som tolk og formidling av informasjon. En ny rapport fra PROBA Samfunnsanalyse (2026) på oppdrag fra IMDI, Barn og unges erfaringer med å gi språklig bistand, viser at mange foreldre har behov for hjelp til å forstå muntlig og skriftlig informasjon fra og til offentlig sektor (s. 68):
Barn og unge er i stort omfang språkhjelpere for sine foreldre i dialogen med offentlige organer, både i møter og i skriftlig kommunikasjon. At barn er språkhjelpere kan få små og store omkostninger for barn og unge, og øker risikoen for brudd på rettssikkerhet og forsvarlige tjenester. Denne undersøkelsen viser at kunnskapen i tjenestene om tolkeloven, forskriften og unntaksbestemmelsene ikke er god nok, og at bevisstheten om barn og unges utbredte språkhjelp når det gjelder skriftlig kommunikasjon er lav. Det er behov for økt kunnskap om tolkeloven, tolkeforskriften og «Veileder til tolkeloven og tolkeforskriften». Det er behov for økt bevissthet i offentlige tjenester om i hvilke situasjoner det er risiko for at barn fungerer som språkhjelpere og hvordan tjenestene kan etterleve tolkeloven § 4. De bør legge til grunn kunnskap om at totalbelastningen kan være stor, både når det gjelder omfang og emosjonelt, og at det er en risiko for å undervurdere barnets opplevelse av informasjonens alvorlighetsgrad.
Å forstå viktig informasjon fra det offentlige handler om rettssikkerhet, og vi er dypt bekymret for hva dette forslaget kan føre til og hvilken økt belastning det vil kunne påføre barn og unge. Redd Barna støtter derfor ikke forslaget om egenbetaling av tolketjenester.
Med vennlig hilsen
Redd Barna
Thale Skybak
Seksjonsleder kunnskap og nasjonal politikk
Rannveig Åsheim
Spesialrådgiver integrering og barns rettigheter
Akademikerforbundet · 7. oktober 2026Akademikerforbundets innspill til høring om Dokument 8:281 S (2025-2026)
Akademikerforbundet tilhører hovedsammenslutningen UNIO. Vi organiserer ulike profesjoner i velferdsstaten, deriblant barnevernspedagoger og tolker. Innspillet er i hovedsak utarbeidet av faggruppen Tolkene i Akademikerforbundet (TiA).
TiA er et fag- og interessefellesskap i Akademikerforbundet, hvor medlemmene er tegnspråk-, skrive- og talespråktolker med tolkeutdanning og formell godkjenning. TiA har som mål å bedre tolkenes lønns- og arbeidsvilkår, profesjonalisere tolkeyrket og heve profesjonens status. TiA skal også være en pådriver i arbeidet med å sikre og styrke rettighetene til de som våre medlemmer tolker for, blant annet gjennom samarbeid med tolkebrukernes interesse- og brukerorganisasjoner.
I Dokument 8:281 S (2025-2026) Representantforslag om egenbetaling for tolketjenester etter tre års opphold i Norge fremmes det et forslag om at regjeringen skal foreslå «nødvendige lovendringer slik at utlendinger selv må betale for tolketjenester etter at de har hatt opphold i Norge i tre år, med unntak av situasjoner som krever øyeblikkelig hjelp og helsehjelp».
Akademikerforbundet mener at forslaget må avvises. Forslaget er direkte farlig ved at man søker å stoppe en lovpålagt, nødvendig og integrert del av offentlige tjenester ved å nekte innbyggere kommunikasjon på sitt eget språk. Forslaget tar ikke hensyn til at bruk av tolk er en plikt: Tolkeloven pålegger offentlige organer å «bruke tolk når det er nødvendig for å ivareta hensynet til rettssikkerhet eller for å yte forsvarlig hjelp og tjeneste». Tolketjeneste er med andre ord ikke en tjeneste med datostempling.
Forslaget med egenbetaling etter tre års opphold tilsvarer ordningen som danskene innførte 1. juli 2018. Ordningen har ført til usikkerhet blant helsepersonell om de får kommunisert korrekt med minoritetsspråklige, og om de får gitt tilstrekkelig og korrekt helsehjelp. I 2019 gjennomførte den danske Lægeforeningen en undersøkelse blant 600 leger, for å få deres erfaring med ordningen. Resultatet var nedslående og skremmende; Over 90 % av legene svarte at egenbetalingen førte til økt risiko for feil eller manglende diagnostikk og behandling. Egenbetalingen førte til kommunikasjonsproblemer, dårligere pasientsikkerhet og bruk av mer tid på både konsultasjoner og det administrative arbeidet. Pasientbehandlingen og effektiviteten gikk ned, mens kostnadene gikk kraftig opp.
De dokumenterte erfaringene fra den danske ordningen viser med all tydelighet hvorfor bruk av tolk er en nødvendig og integrert del av helsetjenesten som er ressurseffektiv – og å lovfeste den, slik det i Norge er gjort gjennom tolkeloven. Bruk av tolk i helsevesenet er ikke valgfritt, nettopp fordi det gir bedre pasientbehandling, bedre pasientsikkerhet og bedre effektivitet – og er derfor bærekraftig.
At man trekker inn ulik økning i antall tolkeoppdrag på norsk tegnspråk opp mot «andre språkoppdrag», blir som å blande epler og pærer. Tegnspråklige døve har i henhold til folketrygdloven lenge hatt en personlig rett til tolk, og dermed gav innføringen av tolkeloven ikke en spesielt stor økning i bruk av tegnspråktolking. Minoritetsspråklige som ikke kan kommunisere på norsk med offentlige organer har ikke en slik rett, men med innføringen av tolkeloven 1. januar 2022 ble det stilt klare krav til at offentlige organer skal bruke tolk «når det følger av lov» og «når det er nødvendig for å ivareta hensynet til rettssikkerheten eller for å yte forsvarlig hjelp og tjeneste». Dermed fikk vi den økningen som forslagsstillerne påpeker.
I tillegg til tolkeloven, stiller helsepersonelloven og pasient- og brukerrettighetsloven klare krav til informasjon til pasienter og pårørende tilpasset «kultur- og språkbakgrunn». Dette er viktig, fordi utredninger og forskning viser at språkbarrierer mellom helsepersonell og pasienter medfører risiko for pasientsikkerheten og uønskede hendelser. Altså er tolketjeneste en lovpålagt, nødvendig og integrert del av offentlige tjenester generelt og helsetjenester spesielt, og ikke et valgfritt tillegg.
Forslagsstillerne hevder at «dagens system i for liten grad stiller krav og følger opp forventninger til norskferdigheter» når personer er avhengige av tolk i møte med offentlige tjenester selv etter flere års opphold i Norge. Det tas ikke med at det kan skyldes manglende tilgang på norskopplæring, for dårlig opplæring i norsk – eller rett og slett det faktum at vedkommende er i Norge midlertidig.
Det pekes på at det i dag tilbys «omfattende integreringstiltak for nyankomne innvandrere og flyktninger», og at dette skal gi disse «grunnleggende ferdigheter i norsk». At «grunnleggende ferdigheter i norsk» skal være nok til å kunne klare seg uten tolk i møtet med offentlige virksomheter, faller på sin egen urimelighet, ikke minst når det samtidig er stor enighet om at norskopplæringen for minoritetsspråklige innvandrere og flyktninger er for dårlig. Grunnleggende ferdigheter vil si at man kan gjøre seg nok forstått til å kunne fungere i det daglige, og vil ikke være tilstrekkelig til å kunne forstå og gjøre seg forstått i møte med Nav, helsevesenet og andre offentlige tjenester og kontorer. Forskning har vist at det tar gjennomsnittlig sju år før man behersker et andrespråk tilstrekkelig til å kunne bruke det i annet enn dagligdagse samtaler, og samtidig er det grundig dokumentert at selv personer med norsk som morsmål kan ha språklige utfordringer i møter med offentlige tjenester. Det blir derfor helt feil og strider mot all dokumentasjon å hevde at minoritetsspråklige skal klare seg uten tolk etter bare tre års opphold i Norge.
Videre blir det helt feil når påstander om dårlig integrering av innvandrere og flyktninger kobles sammen med «en betydelig økning i tolkeutgiftene hos de regionale helseforetakene" fra 2021 til 2025. Her sammenstilles tall fra før tolkeloven – Lov om offentlige organers ansvar for bruk av tolk mv. – ikrafttredelse 1.1.2022 med tall fra tre år etter at loven trådte i kraft. Dermed viser tallene i realiteten at tolkeloven er en suksess, fordi de viser en økning i bruk av kvalifiserte tolker, noe som bidrar «til å sikre rettssikkerhet og forsvarlig hjelp og tjeneste». For det er ingen tvil om at bruk av tolk i helsetjenesten redder liv og er samfunnsøkonomisk lønnsomt ved å gi bedre, sikrere, mer likeverdige og mer effektive tjenester.
Tallene viser at vi har kommet en lang vei siden NOU 2014:8 Tolking i offentlig sektor, som påviste et kraftig underforbruk av tolker. En økning i helsetjenestens utgifter til tolketjenester viser dermed hvilken suksess tolkeloven har vært etter at den ble innført 1. januar 2022, og ikke at det er et økende antall minoritetsspråklige som trenger tolk grunnet (fortsatt) manglende ferdigheter i norsk.
NOU 2014:8 og flere forskningsrapporter har dokumenter hvordan manglende bruk av kvalifisert tolk gir kommunikasjonsutfordringer som kan medføre feilbehandling, skader og til og med dødsfall. Dette underbygger det faktum at bruk av kvalifisert tolk ikke er et problem, men en god og lovpålagt løsning som både gir økt pasientsikkerhet, likeverdige tjenester, og en samfunnsøkonomisk gevinst.
Ut fra dette mener Akademikerforbundet at forslaget må avvises.
Norsk tolkeforening · 6. oktober 2026Høringssvar: Representantforslag om egenbetaling for tolketjenester etter tre års opphold i Norge
Vi viser til representantforslag om egenbetaling for tolketjenester etter tre års opphold i Norge - Dokument 8:281 S (2025-2026).
Norsk tolkeforening ønsker å gi innspill til behandling av forslaget.
Om Norsk tolkeforening
Norsk tolkeforening er en interesseorganisasjon for kvalifiserte tolker, som har over 400 medlemmer. Vårt mål er å forbedre tolkers arbeidsvilkår og sikre en uavhengig tolkeprofesjon med høy kvalitet i yrkesutøvelsen.
Generelt om tolkegebyr
Norsk tolkeforening mener at forslaget ikke skal vedtas. Innføringen av tolkegebyr ville vært i strid med eksisterende lovgivning og ville undergravd tolkeloven og arbeidet med å sikre god tilgang til tolk i offentlig sektor, som har blitt gjort de siste årene.
Ikke minst har tolkegebyr blitt praktisert i Danmark siden 2018, og man har derfor kunnskap om dets konsekvenser. Erfaringene viser at tolkegebyret fører til økt ulikhet i helse, forsinker helsehjelp, skaper merarbeid og merkostnader som følge av misforståelser eller mangel på kontakt og vanskeliggjør helsepersonells arbeid. Gebyret fører heller ikke til økonomiske besparelser.
Hjemmel for bruk av tolk i norsk lov
Bruk av tolk er regulert i Lov om offentlige organers ansvar for bruk av tolk mv. (tolkeloven). I §6 leser vi: «Offentlige organer skal bruke tolk når det følger av lov. I tilfeller der plikt til å bruke tolk ikke er regulert i annen lov, skal offentlige organer bruke tolk når det er nødvendig for å ivareta hensynet til rettssikkerhet eller for å yte forsvarlig hjelp og tjeneste.»
Det er altså ikke den enkeltes rett til tolk som er lovfestet, men heller det offentliges plikt til å anvende det når det er nødvendig for at organet skal kunne utføre sine oppgaver. Det er ikke mulig for den enkelte borgeren å velge bort å forsvarlig kommunikasjon av hensyn til kostnader, ettersom det ikke er borgeren som er ansvarlig for at tolk skal brukes.
Lovens §7 stadfester også at det skal brukes kvalifisert tolk, med visse unntak der det ikke er forsvarlig å vente. Det betyr at bruk av pårørende eller andre ukvalifiserte personer til å yte gratis språkhjelp er lovstridig.
Kommunikasjon i helsevesenet er dessuten regulert i Lov om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven), som omtaler informasjonens form spesifikt i § 3-5: «Informasjonen skal være tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger, som alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn. Informasjonen skal gis på en hensynsfull måte. Personellet skal så langt som mulig sikre seg at mottakeren har forstått innholdet og betydningen av informasjonen. […]». Plikten til å sikre god kommunikasjon hviler altså på helsepersonell og ikke på den enkelte pasienten.
I tillegg strider ideen om tolkegebyr mot prinsippet om likeverdige helsetjenester, altså helsetjenester som utjevner de individuelle barrierene som står i veien for god og forsvarlig helsehjelp. Blir tilgang til tolk vanskeliggjort ved en økonomisk hindring, vil det utgjøre en forskjell på kvaliteten på helsehjelp gitt til personer som behersker norsk og de som ikke gjør det. Helsedirektoratet skriver i sin retningslinje for tolkebruk at «[m]anglende bruk av tolk kan være diskriminering på grunn av etnisitet (språk), jf. likestillings- og diskrimineringsloven § 6.»[1]
Vi ser derfor ikke hvordan tolkegebyr i helsevesenet kan innføres uten at det ville stredet med den norske lovgivningen.
Tolkegebyr i Danmark
I diskusjonen om mulige løsninger i Norge er det naturlig å se til Danmark, der tolkegebyr har vært praktisert siden 2018. Da ble det innført et gebyr for bruk av tolk i helsevesenet for personer som har bodd i landet i over 3 år. Regelen er nedfelt i sundhedsloven §50-2 og omfatter besøk i poliklinikk, innleggelser på sykehus og konsultasjoner på legekontor. Gebyrsatsene er sentralt fastsatt. Det finnes unntak for personer som på grunn av funksjonsnedsettelse ikke kan lære seg språket (krever framlegging av legeattest), barn, foreldre som trenger tolk i forbindelse med sitt barns konsultasjon, og tysk, grønlandsk og færøysk språkminoritet[2]. Gebyrene blir krevd inn av det regionale helseforetaket (region).
Det økonomiske aspektet
I 2024 stilte representant i regionsrådet i Region Hovedstaden Emilie Haug Rasch spørsmål til regionens administrasjon om bl.a. hvor mye penger regionen får i gebyr og hvor mye det koster å kreve inn pengene[3]. I svaret ble det opplyst at de administrative utgiftene oversteg inntektene. Samtidig informeres det om at antall tolketimer i regionen har falt siden innføringen av gebyret og at tolkeutgiftene dermed er lavere.
Kostnadene ved å innkreve gebyret i regionen er estimert til ca. 1,7 millioner danske kroner, som tilsvarer 3,25 årsverk. Det spesifiseres at dette ikke omfatter legearbeid som går ut på å vurdere behov for tolk og utstede legeerklæring om gebyrfritak.
Videre leser vi: «Administrationen vurderer, at en afskaffelse af tolkegebyret isoleret set vil medføre en besparelse i Region Hovedstaden i og med udgifterne til administration af ordningen ophører.»
Gebyret ble foreslått fjernet i Folketinget, men forslaget ble stemt ned[4].
Mangel på tolk forverrer helsetjenester
I 2023 viste en undersøkelse blant nesten 500 pasienter med utenlandsk bakgrunn[5] at 42 % har unnlatt å søke helsehjelp på grunn av tolkegebyret, og at 73 % har benyttet seg av uprofesjonelle tolker (pårørende og bekjente). Studien peker på at gebyret hovedsakelig rammer de med ulike risikofaktorer for dårlig helse: asylsøkere, personer med lav utdanning og lav inntekt, og dermed øker helseforskjeller.
I samme undersøkelse svarte 77 % av respondentene at innføring av tolkegebyret har fått dem til å prøve å lære seg dansk raskere. Det betyr likevel ikke at personene har lyktes i å bedre sine språkkunnskaper og klare seg uten tolk. Vi mener derfor at denne statistikken utgjør et svært svakt grunnlag for å hevde at gebyret faktisk fører til mindre behov for tolk og bedre språkinnlæring.
Det har vært flere saker i Danmark der barnedødsfall ble koblet til språkproblemer og mangel på tolk (riktignok ikke direkte til tolkegebyret), og eksperter mener at det skriver seg inn i en større trend med underforbruk av tolk.[6] Det kan tyde på at det er negative holdninger til bruk av tolk i det danske samfunnet, og at tolkegebyret er et symptom på det tankesettet.
Kritikk fra leger
Gebyret har blitt kritisert av de som daglig må forvalte det. Lægeforeningens leder, Camilla Rathcke har uttalt: «Tolkegebyret skal afskaffes, hellere før end siden»[7]. Hun påpeker at gebyret er uhensiktsmessig, helseskadelig og en administrativ byrde, og at det skaper ulikhet i helse. Hun påpekte at det å vurdere hvem som bør få unntak fra gebyret ikke bør være en legeoppgave, og at det nå skaper mye administrativt arbeid.
En undersøkelse blant over 600 leger viste at flesteparten av respondenter mente tolkegebyret påvirket kvaliteten på helsetjenester negativt og at det vanskeliggjorde legearbeidet.[8] En annen studie blant fastleger[9] konkluderte med at tolkegebyret førte til verre helsetjenester for pasienter med behov for tolk – både når ingen tolk var til stede og når pårørende tok på seg oppgaven. Legene beskrev også at gebyret satte dem i faglige og etiske dilemmaer og førte til «stor frustrasjon og følelsen av å ha blitt tatt som gissel av politikerne», ettersom det fremdeles var forventet at de skulle yte hjelp på samme måte som før, selv om gebyret var et vesentlig hinder i deres arbeid.
Den danske Lægeforening skriver på sine nettsider: «En del medlemmer oplever, at det nødvendige tillidsforhold mellem læge og patient bliver brudt, hvis lægen ikke oplyser om gebyrkravet, inden behandlingen sættes i gang, ligesom flere læger har fortalt om patienter, der vender om i døren til konsultationen eller helt udebliver fra behandlingen, når de bliver oplyst om tolkegebyret.»[10] Det tyder på at det er selve gebyret som vanskeliggjør helsehjelpen.
Prosessen i Sverige
Også i nabolandet Sverige har innføring av tolkegebyr blitt foreslått flere ganger, både lokalt og på nasjonalt nivå. Gebyret ble likevel aldri vedtatt.
I 2023 ble det besluttet i Region Blekinge i Sverige at det skulle innføres tolkegebyr i helsevesenet. Avgjørelsen gikk gjennom flere rettsinstansen, men ble definitivt stoppet i år.[11]
Parallelt ble det utarbeidet en offentlig utredning om tolkegebyr[12] som fant at det var lovstridig å innføre tolkegebyr i en rekke ulike situasjoner, bl.a. i helsevesenet, sosialsektoren, skole, i saker om kontaktforbud, i saker om tvungen omsorg, i straffesaker, på overgrepsmottak og i domstoler. Likevel anbefaler utredningen å innføre et tolkegebyr på 400 svenske kroner for personer som har bodd i Sverige i over 6 år, med visse unntak. Utredningen presiserer også at målet med å innføre gebyret ikke er å fullt ut dekke tolkeutgifter, men heller å få borgere til å lære seg svensk raskere.
Vårt standpunkt
Tolkegebyr bærer med seg store sosiale, helsemessige og juridiske utfordringer og øker forskjeller i samfunnet.
Det at tolkegebyret i Danmark har vist seg et økonomisk tapsprosjekt, og at den svenske utredningen ikke forutsetter at utgifter til tolk skal kunne dekkes av gebyret, illustrerer etter vår mening at innføring av tolkegebyr er et symbolpolitisk grep, og at argumenter om for store tolkeutgifter ikke er den egentlige grunnen til at gebyrets tilhengere ønsker å innføre det.
Det er viktig å påpeke at ikke alle grupper i Norge har like muligheter til språkopplæring. Innvandrere fra EØS har faktisk verken rett eller plikt til språkopplæring,[13] og svært mange av dem har en svak tilknytning til Norge, enten de er pendlere, sesongarbeidere eller lever med et D-nummer over mange år. Flyktninger derimot, som er omfattet av introduksjonsprogrammet og dermed gratis norskopplæring, er den gruppen som på det jevne har dårligste forutsetninger for å lære seg norsk, av ulike årsaker: varierende skolegang, alder, helsetilstand, morsmål som er svært forskjellig fra norsk osv.
Behov for tolk er ikke nødvendigvis statisk, og en person som klarer å kommunisere selvstendig i hverdagslige situasjoner kan ha behov for tolk i andre situasjoner, f.eks. i helsevesenet. Å få språkopplæring myntet på dagligliv og arbeid fører ikke nødvendigvis til at innbyggeren vil tilegne seg ordforråd og uttrykk fra mer spesialiserte domener.
Det kreves avanserte språkferdigheter for å kunne få innsikt i egen helsesituasjon, følge opp behandlingsanbefalinger og medvirke som pasient.
Forslaget om å innføre tolkegebyr er samlet sett ugunstig for folkehelsen, det offentliges utgifter, helsepersonells integritet og arbeidsbelastning og for de minoritetsspråklige innbyggernes helse og pasientsikkerhet.
Norsk tolkeforening ber komiteen ikke vedta forslaget.
[1] https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/tolketjenester-i-helse-og-omsorgstjenesten/bruk-av-tolketjenester-i-helse-og-omsorgstjenesten#dove-horselshemmede-og-dovblinde-personer-skal-ha-tilgang-pa-tolketjenester-i-mote-med-helse-og-omsorgstjenesten
[2] https://www.retsinformation.dk/eli/lta/2018/855
[3] https://www.regionh.dk/politik/spoergsmaal-fra-regionsraadet-til-administrationen/Documents/2024/Svar-paa-RR-042-24-vedr-afskaffelse-af-tolkegebyrordningen-stillet-af-Emilie-Haug-Rasch-%C3%98.pdf
[4] https://www.ft.dk/samling/20231/beslutningsforslag/b164/index.htm
[5] https://curis.ku.dk/ws/portalfiles/portal/368582797/Fulltext.pdf
[6] https://radio4.dk/nyheder/advarede-om-problemer-i-2017-professor-foeler-sig-ignoreret-efter-sager-om-doede-boern-lgoCD1Jaz8ra0ue5AQj4
[7] https://ugeskriftet.dk/nyhed/laegeformand-om-tolkegebyr-det-er-virkelig-fantastisk-der-nu-er-forslag-om-afskaffe-det
[8] https://menneskeret.dk/udgivelser/egenbetaling-tolkebistand-laegers-erfaring-ordningen
[9] https://curis.ku.dk/ws/portalfiles/portal/305917351/General.pdf
[10] https://laeger.dk/foreninger/laegeforeningen/faa-hjaelp-og-raadgivning/juridisk-raadgivning/laegens-ansvar-og-pligt/naar-patienten-har-brug-for-tolk-hvad-skal-du-huske
[11] https://www.dagenssamhalle.se/styrning-och-beslut/juridik/domstol-satter-definitivt-stopp-for-tolkavgifter/
[12] https://www.regeringen.se/contentassets/4d394bb70517476b919b15ad70c5776d/tolkavgift-och-forbud-mot-barntolkning-sou-202623.pdf
[13] https://sprakradet.no/wp-content/uploads/Norskopplaering-og-norskferdigheter-blant-ulike-innvandrergrupper.pdf
Kilde: Stortingets høringsprogram og publiserte innspill. Frister og program kan endres; kontroller originalkilden før deltakelse.
Tilbake til alle høringer