Dokument 8:264 S (2025-2026)
Helse- og omsorgskomiteen · 2025-2026
Representantforslag om utredning av selvbestemt livsavslutning
Politisk behandling
Saker i høringen
Tid og deltakere
Høringsprogram
Programmet er ikke publisert
Programmet er ikke tilgjengelig ennå
Programmet kan bli publisert eller oppdatert nærmere høringsdagen.
Innspill fra samfunnet
Skriftlige innspill
232 publiserte innspill
Anonym · 14. september 2026Nei til dette forslaget.
Nei, jeg ønsker ikke dette innført.
Anonym · 14. september 2026Høringsinnspill om utredning av selvbestemt livsavsluttning
Hørings innspill.
Jeg har vært sykepleier I kommunehelsetjenesten i snart 20år.
Jeg har i flere anledninger blitt spurt av pasienter, spesielt på sykejem om jeg kan hjelpe dem med å svslutte livet. Ofte har spørsmålet vært om jeg kan gi dem en sprøyte.
Grunnen er at dem føler seg så syke og får ikke den hjelpen de trenger, de er demente og har ikke besluttningskompetanse.
Dette er ofte resultatet og frustrasjon ifra pasientene når vi pleiere ikke strekker til, fordi det burde vært en høyere bemanning i avdelingen, pasientene burde ha vært innlagt alderspsykiatri, tilsynslegen ikke forstår smerteproblematikken godt nok eller ikke tørr å prøve ut tilstrekkelig medikamentell behandling.
Jeg skulle gjerne sittet hos en engstelig pasient, men har ikke tilstrekkelig erfaring eller kunnskap om å snu samtalene og tankegangen til noe positivt.
Vi har ikke prøvd alt og flere ledd har sviktet.
Vi bør heller ha fokus på kunnskap og kompetanseløft, livsmestring, livsglede, angst, bekymring, psykisk selvhjelp, leger som tørr å prøve ut medikamenter.
Kartlegging av depresjon, smerter og veiledere til å snu samtaler til at livet blir vertd å leve, selv for mennesker med kognitiv svik eller depresjon.
Tørr å gå inn i vanskelig samtaler og ha tid til å stå i slike samtaler, uten at man som pleier skal komme på etterslep med rutiner og at det går ut over andre pasienter sin tid og behov for hjelp.
Selvhjelpsgrupper for eldre og ensomme og andre.
Flere få tilgang til apper som Assistert selvhjelp som sliter psykisk, at det ikke er skam å slite psykisk. Åpenhet er viktig og at det er lett å få hjelp.
Mye bør gjøres før man tenker en slik tanke som dette hørings dokumentet står for.
Jeg vil aldri hjelpe noen med å dø på en slik måte. Livet er for verdifult og alle har noe å bidra med selv når det er vanskelig. Alle har en viktig betydning selv om man er dårlig fysisk og alt føles ut som er prøvd.
Anonym · 14. september 2026Livshjelp til en naturlig død
At jeg skulle skrive et høringsinnspill til stortinget,hadde jeg aldri trodd. Men jeg klarte ikke å la være når jeg ser at det er snakk om at aktiv dødshjelp kan bli lovlig i Norge.
Jeg har jobbet som sjukepleier og kreftsjukepleier i over 30 år. De fleste av årene innen palliasjon.
For meg er alle liv ukrenkelige og verdifulle..
Jeg ønsker at dere som lager lover og bestemmelser får vidom til å ta kloke avgørelser til beste for alle .
Det er trist at vi har et samfunn hvor noen føler at de er til bry og for stor belastning for samfunnet når livet byr på lidelser , fysisk og psykisk .
Ingen av oss går gjennom livet uten motgang og sjukdom .Det hører livet til
Det norske samfunnet må fortsette å vise neste kjærlighet i praksis. Nestekjærlighet er å gi livshjelp gjennom hele livet fra vugge til grav,
Så lenge det finnes mennesker på jorden vil det være lidelse og nød. Hvordan vil vi som samfunn møte det?
Vi har råd til å hjelpe de svakeste .
Vi har et rettighetsamfunn som setter store krav til liv og død. Det er for stort, og for vanskleig å bestemme når et liv skal ta slutt. La oss slippe å føle at vi må ta den avgjørelsen selv,
Tenk deg tanken;
"Du eller jeg er dødssyk. Har store smerter og trenger hjelp til alt. Så vet vi at det norske samfunnet har vedtatt at vi har en rett til å avslutte livet gjennom aktiv dødshjelp. Hvordan tror du ,eller jeg ,det er å ligge der i sykesengen når de som hjelper deg og du selv vet at du har en rett og mulighet til å avslutte livet ?"
Jeg ber om at dere politikere ikke gir oss mulighet til å ta det valget.
Ja til livshjelp .
Mvh
Hanne Espeland Meling
Anonym · 14. september 2026Livets verdi
Å hjelpe mennesker til selvmord har det vært moralske barrierer mot i Norge helt siden vikingenes barbari ble avviklet. Det er vondt å se at vi har folkevalgte som søker å angripe livets verdi i begge ender av livsløpet.
Det representantene virkelig bør ta innover seg er hvilket signal man sender med et sånt steg. Enkelte liv er ikke verd å kjempe for. Det er bedre at de ikke blir levd. Mennesker som opplever sin eksistens som en belastning for samfunnet og de rundt seg vil kunne ta signalet som en implisitt oppfordring. Andre vil se det som det jo faktisk også er, som en offentlig anerkjennelse av selvmord, og en legitim måte å løse vanskelige omstendigheter på.
Vi bør ikke vedkjenne oss å være et samfunn som søker menneskers død, enten det er selvdrap eller drap av ufødte små barn. Vi burde gå andre veien, og bygge opp de barrierene som fortalte om hva et liv er verdt, enten det er et foster i mors liv eller det er en person med en vanskelig helsesituasjon.
Norsk katolsk bisperåd, Den katolske kirke i Norge · 14. september 2026Ikke åpne døren for dødshjelp i Norge
Norsk katolsk bisperåd vil på det sterkeste fraråde Stortinget å vedta Representantforslag 264 S (2025–2026). Våre hovedgrunner er:
· Menneskeverdet er iboende og ukrenkelig. Ethvert menneske har den samme verdigheten, uavhengig av alder, helse, funksjonsevne, selvstendighet og opplevd livskvalitet. En lovfestet rett til dødshjelp bryter med prinsippet om at ethvert menneskeliv har den samme ubetingede retten til vern.
· En utredning vil ikke være et nøytralt første skritt. Forslaget ber ikke bare om å undersøke dødshjelp, men om å utrede «om og på hvilken måte retten til selvbestemt livsavslutning kan innarbeides i norsk lov». Allerede her omtales dødshjelp som en rett.
· Vi har allerede omfattende dokumentasjon og erfaringer fra andre land som viser de alvorlige problemene som har oppstått etter legalisering. Norge trenger ikke en norsk offentlig utredning for å få kunnskap om hva som skjer når dødshjelp legaliseres. Det vet vi allerede.
· Erfaringene fra land som har legalisert dødshjelp, viser at grensene stadig flyttes. Ordninger som opprinnelig var avgrenset, er senere blitt utvidet til stadig nye grupper – blant annet mennesker som ikke er i livets sluttfase, mindreårige og mennesker med demens eller psykiske lidelser.
· Det skyldes at begrepet «selvbestemt livsavslutning» rommer et grunnleggende grensedragningsproblem. Dersom selvbestemmelse brukes som begrunnelse for retten til dødshjelp, blir det logisk umulig å begrunne hvorfor staten skal nekte noen denne retten.
· Dødshjelp endrer forholdet mellom pasient, helsevesen og samfunn. Særlig mennesker med funksjonsnedsettelser og andre sårbare grupper risikerer å oppleve et press i retning av dødshjelp når dette først blir et lovlig og legitimt alternativ.
· Vi trenger ikke dødshjelp for å gi mennesker en god død. Moderne palliasjon kan lindre fysiske og psykiske plager og møte sosiale, eksistensielle og åndelige behov. Alle må sikres tilgang til god lindrende behandling og omsorg ved livets slutt – ikke tilbys drap som behandlingsmetode.
· Dette prinsippet må stå fast i Norge: Staten skal ikke ta livet av sine egne innbyggere.
Menneskets ukrenkelige verdi
Spørsmålet om dødshjelp berører noen av de mest grunnleggende prinsippene vårt samfunn bygger på: menneskets ukrenkelige verdi, retten til liv, samfunnets ansvar for syke og sårbare mennesker og helsevesenets oppgave. En eventuell legalisering vil innebære et grunnleggende skifte i norsk lovgivning og i samfunnets forhold til menneskelivets verdi.
På denne bakgrunn er det påfallende at representantforslaget er så kortfattet og svakt begrunnet. Forslaget inneholder ingen egentlig etisk drøftelse av dødshjelp, ingen analyse av konsekvensene for sårbare grupper og ingen reell drøftelse av erfaringene med utvidede kriterier i land som allerede har legalisert dødshjelp. Menneskeverdet – som etter vårt syn må være utgangspunktet for enhver behandling av spørsmålet – nevnes ikke.
En utredning er ikke et nøytralt første skritt
Representantforslaget er heller ikke formulert som en åpen utredning av hvorvidt Norge bør legalisere dødshjelp. Stortinget bes om å utrede både om og på hvilken måte «retten til selvbestemt livsavslutning» «kan» innarbeides i norsk lov.
Det kan innvendes at forslaget «bare» ber om en utredning, og ikke om legalisering. Men også beslutningen om å utrede innebærer et viktig politisk og normativt skritt. En offentlig utredning flytter spørsmålet fra om staten skal åpne for dødshjelp, til hvordan en slik ordning kan utformes. Dette ligger allerede i forslagets ordlyd. Utredningen tar for gitt og pålegger et premiss som i virkeligheten er dypt omstridt: at det finnes en «rett» til dødshjelp.
Norsk katolsk bisperåd advarer mot forestillingen om at en utredning er et nøytralt eller ufarlig første skritt. Det er det ikke.
Selvbestemmelsens innebygde grensedragningsproblem
Når dødshjelp omtales som «selvbestemt livsavslutning», gjøres autonomi til et bærende argument. Dermed oppstår et grunnleggende grensedragningsproblem: Hvis staten anerkjenner at ett menneskes selvbestemte vurdering av egen lidelse gir rett til hjelp til å dø, på hvilket prinsipielt grunnlag skal den samme retten nektes et annet menneske som opplever sin egen situasjon som like uutholdelig? Det ville gå direkte ut over selvbestemmelsen. Prinsippet som begrunner ordningen, gjør samtidig grensene logisk umulige å begrunne.
Og hva er alternativet til selvbestemmelse? Hvor skal grensene i så fall kunne trekkes? Dette er ikke et hypotetisk problem. Utviklingen i land som har legalisert dødshjelp viser at grenser som ble satt ved innføringen, senere er blitt flyttet.
Vi kjenner allerede konsekvensene – erfaringene fra Canada, Nederland og Belgia
Forslagsstillerne ber om en utredning blant annet fordi andre land har opparbeidet erfaring med dødshjelp. Men disse erfaringene foreligger allerede, og de bør studeres før Stortinget beslutter å åpne en prosess med sikte på å innføre en «rett til selvbestemt livsavslutning» i Norge.
Norsk katolsk bisperåd mener erfaringene fra Nederland, Belgia og Canada gir tungtveiende grunner til å avvise en slik utredningsprosess i Norge.
Belgia legaliserte eutanasi i 2002. I 2014 ble loven utvidet slik at også mindreårige kan få eutanasi under bestemte vilkår. I 2025 ble det registrert 4 486 eutanasitilfeller, en økning på 12,4 prosent fra året før, etter en økning på hele 16,6 prosent i 2024. Eutanasi utgjorde dermed 4 prosent av alle dødsfall i Belgia i 2025, mot 3,1 prosent bare to år tidligere. 1 117 av eutanasitilfellene gjaldt mennesker hvis død ikke var forventet på kort sikt, opp fra 932 i 2024 og 713 i 2023.
Blant tilfellene i 2025 var 74 knyttet til psykiske lidelser og 77 til kognitive lidelser, herunder demens. Det ble også registrert et eutanasitilfelle hos en mindreårig i 2025. Siden loven ble utvidet til mindreårige i 2014, er det registrert syv slike tilfeller.
Nederland legaliserte eutanasi og assistert selvmord gjennom loven som trådte i kraft i 2002. I 2025 ble det registrert 10 341 eutanasitilfeller, tilsvarende om lag seks prosent av alle dødsfall i landet. Blant disse var 499 tilfeller knyttet til demens og 174 tilfeller der lidelsen var knyttet til psykisk sykdom. Det ble også registrert 33 eutanasitilfeller blant personer mellom 18 og 29 år og ett tilfelle hos en mindreårig.
Et særlig alvorlig eksempel fra Nederland viser hvor vanskelig begrepet «selvbestemt» er. En 74 år gammel kvinne med Alzheimers sykdom hadde mens hun fortsatt var samtykkekompetent skrevet en forhåndserklæring om eutanasi dersom hun fikk alvorlig demens og måtte på pleiehjem. Da eutanasien senere skulle gjennomføres, hadde hun fremskreden demens og kunne ikke lenger gi et kompetent samtykke. Legen, Marinou Arends, ga henne først et beroligende middel i kaffen uten å informere henne. Da det dødelige medikamentet skulle administreres, kjempet kvinnen imot. Svigersønnen la henne ned igjen og familien holdt henne fast mens legen fullførte prosedyren og gav henne giftsprøyten. Saken ble prøvd rettslig, og Nederlands høyesterett slo i 2020 fast at en lege under bestemte vilkår kan gjennomføre eutanasi på grunnlag av en tidligere skriftlig erklæring hos en pasient med fremskreden demens.
Saken illustrerer et grunnleggende problem ved forestillingen om «selvbestemt livsavslutning»: Hvor frivillig og selvbestemt var denne «livsavslutningen»?
Canada legaliserte medisinsk hjelp til å dø (MAID) i 2016. Ordningen var da begrenset til personer hvis naturlige død var «reasonably foreseeable». Allerede i 2021 ble dette vilkåret fjernet, og det ble opprettet et eget regelverk for personer hvis naturlige død ikke er rimelig nært forestående. I Canada mottok 5,1 prosent av alle som døde i 2024 MAID. Dette året mottok 16 499 mennesker MAID i Canada. 732 av dem tilhørte gruppen der døden ikke var rimelig nært forestående. Dødshjelp er dermed ikke lenger begrenset til mennesker som befinner seg i livets sluttfase.
Erfaringene fra Canada viser hvordan dette også kan endre møtet mellom pasient og helsevesen. Den 79 år gamle katolske presten Larry Holland fortalte i 2026 at han, mens han var innlagt på Vancouver General Hospital etter et hoftebrudd, to ganger ble tilbudt MAID av helsepersonell. Han var ikke døende. Holland fortalte at han hadde så sterke smerter at han kunne kjenne fristelsen til å takke ja. Når helsevesenet selv introduserer døden som et svar på lidelse overfor en sårbar pasient, er ikke dødshjelp bare «et selvstendig valg» for pasienten. Det blir noe hun eller han må aktivt si nei til – og deretter må pasienten holde fast ved sitt nei når valget reintroduseres.
Ingen utøver selvbestemmelse i et vakuum
Begrepet «selvbestemt» kan gi inntrykk av at beslutningen om å dø treffes av et autonomt individ uavhengig av omgivelsene. Slik fungerer ikke menneskelige valg.
Vi påvirkes av våre relasjoner, av vår økonomiske og sosiale situasjon, av hvilke helsetjenester og hvilken omsorg som er tilgjengelig, og av hvordan vi opplever at andre ser på oss.
Dette er særlig viktig for mennesker som er avhengige av omfattende hjelp. En alvorlig syk eller funksjonshemmet person kan oppleve seg som en belastning for familien eller samfunnet. En gammel person kan kjenne på ensomhet eller frykt for å være til bry. Et menneske som mangler tilstrekkelig pleie, smertelindring eller psykososial støtte, kan oppleve livet som uutholdelig.
Forskning innen palliativ omsorg viser at ønsket om å dø ved alvorlig sykdom ikke bare er knyttet til fysisk smerte, men også til psykiske, sosiale, eksistensielle og åndelige belastninger. God palliasjon må derfor møte hele mennesket.
Når alvorlig eller uhelbredelig syke opplever at deres spørsmål om mening, sammenheng og relasjoner – til seg selv, andre mennesker og i sin tro – blir lyttet til og tatt på alvor, opplever de større trygghet, indre ro, godtakelse av sin situasjon, bedre smertemestring og mindre behov for medisinsk intervensjon.
Erfaringene fra Canada illustrerer dette på en særlig alvorlig måte. For å være berettiget til MAID må personen blant annet oppleve «enduring physical or psychological suffering that is intolerable to them and that cannot be relieved under conditions that they consider acceptable». Behandlerne rapporterer så hvilke former for lidelse knyttet til personens medisinske tilstand som forelå, og som begrunner MAID. Flere kategorier kan registreres samtidig.
For Track 2 – altså mennesker hvis naturlige død ikke var rimelig nært forestående – rapporterte behandlerne blant annet tap av selvstendighet hos 78,7 prosent, opplevd tap av verdighet hos 73,9 prosent, emosjonell eller eksistensiell lidelse, angst eller frykt hos 63,3 prosent, opplevelsen av å være en byrde for familie, venner eller omsorgspersoner hos 50,3 prosent, og isolasjon eller ensomhet hos 44,7 prosent.
Disse tallene fra Canada bør mane til stor varsomhet. Samfunnets svar på ensomhet, avhengighet, tap av selvstendighet eller frykten for å være en byrde kan ikke være å tilby døden.
Så lenge dødshjelp ikke er et lovlig alternativ, trenger den syke heller aldri å spørre seg om han eller hun burde velge døden av hensyn til familien eller samfunnet. Når dødshjelp først blir et legitimt alternativ, oppstår muligheten for et uttalt eller uuttalt press om å benytte seg av dette alternativet.
Paradoksalt nok kan derfor en ordning som innføres i selvbestemmelsens navn, svekke den reelle valgfriheten til mennesker som befinner seg i livets mest sårbare situasjoner.
Når samfunnet først definerer noen livssituasjoner som kvalifiserende for dødshjelp, endres situasjonen for alle som befinner seg i disse livssituasjonene. Den enkelte kan oppleve at han eller hun ikke bare må velge om han eller hun ønsker å dø, men også må forsvare overfor seg selv og andre hvorfor han eller hun fortsatt ønsker å leve.
Staten er ikke nøytral når den lovfester hvilke former for sykdom, funksjonstap og lidelse som kan gjøre et menneske kvalifisert for dødshjelp. Det sender uunngåelig et budskap også til andre mennesker som lever med de samme diagnosene og funksjonstapene: Grenser settes for det som anses som leveverdig liv. Når mennesker ser at deres egen livssituasjon plasseres i en kategori som staten vurderer som «ikke verdt å beskytte», vil det påvirke hvordan de ser på sitt eget liv og sin egen verdi. Befinner man seg i grenseland, et sårbart sted, vil man oppleve et mer eller mindre subtilt press til å velge døden.
Denne bekymringen deles av organisasjoner som representerer mennesker med funksjonsnedsettelser. Disability Rights UK har motsatt seg legalisering av assistert selvmord i England og Wales og advart mot press til å dø fra helsepersonell og familiemedlemmer. Organisasjonen peker på et grunnleggende paradoks: Funksjonshemmede mennesker får i dag ikke alltid den hjelpen de trenger for å leve selvstendige og verdige liv. Dersom det samtidig blir lettere å få tilgang til hjelp til å dø enn til nødvendig bolig, helse- og omsorgstjenester, kan man vanskelig tale om et fritt valg.
De minst bemidlede vil rammes først. Idéen om absolutt autonomi, unnfanget i intellektuelle kretser, vil utspille seg med fryktelige konsekvenser blant underprivilegerte kvinner, menn og barn som mangler de materielle ressurser og sosiale nettverk som trengs for å opprettholdes i en utsatt livssituasjon, slik at tilbudet om død i økende grad vil fremstå som eneste realistiske utvei. Samfunnets svar til mennesker som trenger hjelp, må være hjelp til å leve – ikke hjelp til å dø.
Helsevesenet skal lindre lidelse – ikke ta liv
En legalisering av dødshjelp vil innebære et grunnleggende skifte i helsevesenets rolle.
Den syke skal kunne møte helsevesenet i trygg forvissning om at helsepersonellets oppgave er å behandle når det er mulig, lindre når sykdommen ikke kan helbredes, og gi omsorg helt frem til den naturlige døden.
Dødshjelp innfører et annet prinsipp: at helsepersonell under bestemte omstendigheter må medvirke aktivt til å forårsake pasientens død. Dersom staten etablerer en «rett» til dødshjelp, vil den samtidig pålegge helsevesenet – i praksis: helsearbeidere – en tilsvarende plikt. Slik endres helsearbeidernes situasjon.
Dette spørsmålet berører derfor ikke bare den enkelte pasienten som ber om dødshjelp. Det forandrer rammene for møtet mellom helsevesenet og alle alvorlig syke og døende mennesker.
Når et menneske sier «jeg vil dø», må samfunnets første svar være: Hva er det som gjør livet ditt uutholdelig og hvordan kan vi hjelpe deg?
Syke og døendes verdighet ivaretas gjennom helhetlig ledsagelse: gjennom medisinsk behandling, god smertelindring, lyttende nærvær, omsorgsfull pleie og ivaretakelse av psykiske, sosiale, eksistensielle og åndelige behov. Deres verdighet ivaretas ikke gjennom «retten til selvbestemt livsavslutning». «Selvbestemt livsavslutning» er en eufemisme som tilslører hva handlingen faktisk består i: at et liv elimineres.
Dette innebærer ikke at all medisinsk behandling skal fortsette så lenge det teknisk er mulig. Det kan være riktig å unnlate eller avslutte behandling som er nytteløs eller uforholdsmessig belastende, og la sykdommen få sitt naturlige forløp. Det er imidlertid en grunnleggende forskjell mellom å la et menneske dø naturlig av sin sykdom og å ta livet av et menneske.
Du trenger ikke dødshjelp for å få en god død
Norsk katolsk bisperåd har dyp medfølelse med mennesker som lever med alvorlig sykdom og store lidelser, og med familiene som står sammen med dem.
Samfunnet har en særlig plikt til å beskytte mennesker mot irreversible beslutninger når de befinner seg i en situasjon preget av alvorlig sykdom, smerte, frykt eller håpløshet. Smerte kan lindres, ensomhet kan brytes, frykt kan møtes og håp kan vende tilbake. Også medisinske fremskritt kan endre prognoser og behandlingsmuligheter på måter vi ikke kan forutse. Men døden er irreversibel.
Debatten om dødshjelp kan gi inntrykk av at valget står mellom uutholdelig lidelse og dødshjelp. Men det er ikke sant. Det finnes et annet svar: god palliasjon.
På dette området gjør Den katolske kirke allerede en innsats i Norge gjennom sine karitative institusjoner. Vi vil gjerne gjøre mer. Dersom myndighetene ønsker å gi Kirken en større oppgave innen palliasjon og omsorg ved livets slutt, står vi til rådighet.
Det er påfallende at motstanden mot dødshjelp er særlig sterk blant legene som hver dag arbeider nettopp med døende mennesker og lindring av alvorlig lidelse – de palliative legene. En norsk studie publisert i 2025 viste at 88 prosent av palliative leger var imot å tillate eutanasi for terminalt syke pasienter med kort forventet levetid.
Da vi spurte overlege Anne Kalgraff ved Hospice Sangen hvorfor palliative leger er blant dem som er sterkest imot dødshjelp, svarte hun: «Fordi vi vet at vi har så mye annet å tilby, som folk ikke vet om. Du trenger ikke dødshjelp for å få en god død.»
Vi bør styrke den palliative behandlingen, eldreomsorgen, psykisk helsevern, støtten til mennesker med funksjonsnedsettelser og omsorgen for mennesker som opplever ensomhet og eksistensiell lidelse. Med de gode mulighetene for smertelindring som finnes i dag, skal ingen måtte frykte sterke smerter. Ingen skal oppleve at manglende omsorg gjør døden til den eneste utveien. Og ingen skal måtte spørre seg om verden ville vært bedre uten dem.
Et samfunn viser sitt menneskesyn aller tydeligst i møtet med mennesker som ikke kan klare seg alene.
Menneskeverdet er iboende og umistelig
Norsk katolsk bisperåd vil understreke et grunnleggende prinsipp: Ethvert menneske har den samme iboende og ukrenkelige verdighet, uavhengig av alder, helse, funksjonsevne, selvstendighet og opplevd livskvalitet.
Menneskets verdighet reduseres ikke når et menneske blir alvorlig sykt, hjelpetrengende eller avhengig av andre.
Dette er avgjørende også for hvordan vi forstår begrepet «en verdig død». Verdighet kan ikke være noe et menneske mister fordi kroppen svikter eller fordi man blir avhengig av andres hjelp. Uverdighet oppstår når mennesker ikke får den omsorgen, lindringen, nærheten og hjelpen deres livssituasjon krever – ikke ved det at de trenger denne hjelpen.
Avhengighet er heller ikke et avvik fra den menneskelige tilstanden. Vi begynner livet fullstendig avhengige av andre, og gjennom hele livet er vi gjensidig avhengige av hverandre. Sykdom og alderdom gjør denne avhengigheten mer synlig, men den gjør oss ikke mindre menneskelige eller mindre verdifulle.
Det kristne menneskesynet minner oss om at friheten aldri eksisterer isolert fra våre relasjoner og vårt ansvar for hverandre. Når friheten løsrives fra menneskets relasjon til andre, risikerer den å undergrave nettopp det menneskeverdet den er ment å beskytte.
En lovfestet rett til dødshjelp innebærer et fundamentalt skifte: Samfunnet går fra et prinsipp om at ethvert menneskeliv skal vernes, til å akseptere at enkelte situasjoner kan begrunne at staten og helsevesenet griper inn og eliminerer et liv (en handling som også kan beskrives som drap). Dette utgjør et ekstremt sprang i menneskesynet [xiii]. Menneskelivet gis en vilkårlig verdi, overlatt til politiske, ideologiske og subjektive vurderinger som i praksis er umulige å regulere.
Menneskeverdet er ikke avhengig av vår selvstendighet. Retten til liv er ikke avhengig av vår helse. Menneskets verdi blir ikke mindre når vi trenger andre.
Dette prinsippet må stå fast i Norge: Staten skal ikke ta livet av sine egne innbyggere.
Norsk katolsk bisperåd fraråder på det sterkeste at Norge tar de første skrittene på en vei vi allerede ser de tydelige konsekvensene av i andre land. Å sette i gang en offentlig utredning om innføring av dødshjelp er nettopp et slikt første skritt.
Norsk katolsk bisperåd vil på det sterkeste fraråde Stortinget å vedta Representantforslag 264 S (2025–2026).
Oslo og Trondheim, 14. september 2026
✠ Fredrik Hansen ✠ Erik Varden OCSO
Biskop av Oslo Biskop-prelat i Trondheim stift
Apostolisk administrator i Tromsø stift
Anonym · 14. september 2026Verdighet og trygghet! Mitt selvbestemte, prinsipielt og empirisk begrunna nei til Venstres forslag.
Verdighet og trygghet er viktige prinsipper når jeg velger å avvise Venstres forslag om selvbestemt livsavslutning.
Representantforslaget fra Venstre sier riktignok at «verdighet og trygghet er viktige prinsipper når man diskuterer muligheten for selvbestemt livsavslutning», men dessverre opplever jeg at forslagsstiller opererer med en grunn og ensidig forståelse av både verdighet og trygghet.
Dessverre har jeg for sent blitt oppmerksom på høringen og tilhørende tidsfrist, så jeg får ikke tid til å utdype dette. Likevel kort og stikkordsmessig:
Menneskeverdet tilsier at vi sier nei til å gi opp for fort. Ellers: Signaleffekt ut i samfunnet og slektledd fremover… Enkeltmenneskers ønske om opplevd verdighet versus menneskets prinsipielle og gudgitte verd.
Tryggheten blir lett rokket når man ser på praksis-glidning; sårbare grupper reagerer: Tilliten til helsevesenet svekkes.
Palliasjon er langt å foretrekke – og bør få økt bevilgning.
Verdighet og trygghet for helsepersonell bør òg hensyntas.
***
Empiri
(Haldninga hos helsepersonell.
Utglidinga over tid i land der dette allereie er innført. Kjensler i pasientgrupper).
Usorterte / uredigerte moment notert i hui og hast:
Blant leger og sykepleiere er det motstand og skeptisk. Disse vet hvor skoen trykker.
Nesten 90% ønsket reservasjonsrett i forbindelse med dødshjelp hvis dødshjelp skulle bli tillatt. (Tidsskriftet 13.mai 2025)
Selvbestemt for pasient, men hva med den som skal utføre / tilrettelegge? Skal det endres fra forholdet pasient – hjelper til kunde og selger?!
Teknisk Ukeblad des 24: Nærmere 5 prosent av alle dødsfall i Canada i 2023 skjedde som følge av aktiv dødshjelp, viser tall fra det canadiske helsedepartementet.Tallet på slike dødsfall har økt jevnt siden Canada legaliserte aktiv dødshjelp i 2016.
Omsorg for terminale pasientar er positivt.
Gode ordningar er viktig, og samfunnet må gjerne bruke meir ressursar på det.
Betre å aktivt styrke den palliative omsorgen.
Oregon: 43 prosent oppgir også at de opplever seg som en byrde for familien. Statistikk viser lignende resultater for land som Belgia, Nederland og Canada.
Som Eivor Oftestad skriv i Klassekampen, «Dødshjelp og klasse»: Det er utglidninger i alle land der dødshjelp er legalisert, og i 2021 gjorde Canada MAiD tilgjengelig for flere enn terminalt syke. De kalte det Track 2. Og i denne gruppen topper de mindre privilegerte en dyster statistikk. For eksempel utgjør personer fra de 20 prosentene av befolkningen med dårligst boforhold, nærmere halvparten av de som ber om MAiD i Track 2. De marginaliserte søker og får innvilget statsstøttet død. … Også kvinner er overrepresentert. I europeiske land er det dobbelt så mange kvinner som menn som får dødshjelp på grunn av mentale lidelser.
De økonomiske fordelene ved aktiv dødshjelp er slående, og potensielt urovekkende. (Gjems-Onstad)
Erfaringane frå Nederland og Canada at kriteria ikkje held seg stabile. Nye diagnosegrupper kjem til. Grensene flyttar seg. Det som starta som eit smalt unntak for terminalt sjuke, har i Canada på åtte år vakse til å vere den femte hyppigaste dødsårsaka i landet.
De fem nordiske legeforeningenes etiske råd og komiteer nordisk etikkmøte Lund 5.sep 2025 går sterkt imot all dødshjelp, da det går tvert imot hensikten med deres arbeid. De ønsker ikke å fremme død, men fremme helse.. Anbefaler omfattende palliativ omsorg der både fysisk og psykisk, eksistensiell støtte gis.
Hvilke signal gis med dette overfor sårbare potensielle pasienter og omsorgstrengende (eldre, psykisk og sosialt marginaliserte)?
FNs menneskerettighetskomité for personer med nedsatt funksjonsevne har overfor Canada uttrykt bekymring for om personer med nedsatt funksjonsevne er blitt presset til å velge dødshjelp. (Ole Gjems Onstad i DN, 11.mai 2025, «Dødshjelp er farlig bra for budsjettet»)
Fare for å være med å ødelegge tilliten til helsevesenet. Som Ole Gjems-Onstad skriver DN 11.mai 2025: Kanadiske myndigheter har beregnet nettobesparelsen i offentlige utgifter. Siden introduksjonen i 2016 har antall MAID (Medical Assistance in Dying) økt mye hvert år, og kom opp i rundt 16.000 i 2024.
De gjennomsnittlige sparte behandlingskostnadene, eksklusive kostnadene ved assistert selvmord, er omtrent 70.000 kroner per person, og gir en samlet årlig besparelse på cirka én milliard kroner. Innsparingen på 70.000 kroner per avlivet er overraskende lavt, og kanskje basert på en antagelse om at de berørte ville avslå kreft- og intensivbehandling.
For Norge kunne det trolig spares flere hundre tusen kroner per alvorlig syk person som valgte å forkorte livet med noen måneder.
Erfaringene fra andre land viser at grensene flytter seg. Det starter med et smalt unntak, men utvides over tid. Vi må spørre oss: Hvilke pasienter vil føle seg forpliktet til å velge døden? Å innta et nøytralt standpunkt, er første steg på veien mot legalisering, sa Magelssen.
Morten Magelsen:
– Hvis legens rolle blir å gi død i stedet for lindring, endrer vi noe helt grunnleggende i relasjonen mellom lege og pasient. Vi overskrider en farlig grense.
Et tydelig «nei» til aktiv dødshjelp, og et like tydelig «ja» til en verdig død. I et av verdens rikeste land bør det være mulig. Kunnskapen og mulighetene for å lindre har aldri vært bedre enn i dag, men vi behøver kloke politikere som tar inn over seg alvoret. (Mildrid Haugrønning Søndbø, leder for Rådet for sykepleieetikk, Norsk Sykepleierforbund)
Norske pasientar har allerede lovfesta rett til å takke nei til livsforlengjande behandling! (Helge Sårheim, lege)
Privatperson · 14. september 2026Et "valg" under press
"Selvbestemt livsavslutning" er det samme som aktiv dødshjelp, men navnet er endret for å pynte på sannheten.
Aktiv dødshjelp, som dette egentlig heter, vil definitivt presse mennesker i en sårbar situasjon som føler seg til bry for andre, til å ta et permanent valg som ikke ganger de selv, for å gjøre livet lettere for famile/andre.
Vi ser allerede denne tendensen i land som har innført dette (Canada, Nederland bl.a), hvor syke/sårbare (oftest eldre) mennesker har tatt avgjørelsen for å ikke være en byrde for familien. Da er det ikke lengre "selvbestemt", men et valg tatt under press.
En annen faktor som gjør dette vanskelig er at tilbudet om palliativ behandling er veldig varierende fra kommune til kommune. Hvis tilbudet om palliativ behandling ikke føles tilstrekkelig i en kommune blir kanskje "valget" om aktiv dødshjelp påvirket av dette. Valget kommer igjen under press fra ytre faktorer.
Jeg er imot "Selvbestemt livsavslutning"/aktiv dødshjelp fordi jeg mener det er for mange ytre faktorer som er med og påvirker valget på flere områder og at dette fort kan bli noe som andre/familie velger for deg. Da er vi inne på farlig farvann.
Berit Hognestad · 14. september 2026Høringsinnspill til representantforslag om utredning av selvbestemt livsavslutning.
Selvmordsstatistikken i Norge anses å være urovekkende. Medvirkning til selvmord er straffbart. Vi søker å redde liv, ikke ta liv. Å utrede om det skal være lov til å hjelpe folk som har det vanskelig til å ta sitt eget liv er et totalt uakseptabelt forslag. I Norge søker vi å redde liv og å hjelpe folk som er i en vanskelig situasjon med alle midler vi har. Å "hjelpe" dem til å ta sitt eget liv er ingen løsning. Det er å gi opp. Det at et menneske lider tar ikke fra det dets verdighet, å hevde det ville være å gi uttrykk for et kynisk og grusomt menneskesyn. Å gi folk medhold i at deres liv er verdiløst, og at det er bedre at de dør, er en grusomhet som fortsatt må være straffbar.
Anne-Gro Årmo · 14. september 2026Nei til å utrede selvbestemt livsavslutning
Jeg ber stortinget si nei til utredning av selvbestemt livsavslutning.
En lovendring som vil tillate selvbestemt livsavslutning vil, slik man erfarer i land det er lov, føre til at mennesker opplever det som et uutalt krav fra familie, venner og samfunn til å avslutte livet hvis helsa blir så dårlig at de blir til en byrde.
Da er det ikke selvbestemt livsavslutning med tvunget selvdrap.
Anonym · 14. september 2026Ikkje opne døra som vil gjere det lovleg å ta menneskeliv i Noreg
Ein bør halde sterkt fast på eit forbod mot dødshjelp i Noreg. Eit viktig argument for dette er at om ein først opnar den døra på gløtt, er det vanskeleg å forhindre at den glir opp. Me må ikkje tråkke over den naturlege og logiske grensa det er ikkje lov å ta livet av eit anna menneske og gå inn i eit landskap der drap er tillate og ønskeleg under gitte føresetnader. Desse føresetnadane vil vere svært lette å skyve på ettersom det då ikkje lenger finst ein grunnleggjande tanke om at menneskelivet er ukrenkjeleg.
Ein kan sjå føre seg mange spørsmål om grensedragningar dersom dødshjelp skulle bli legalisert: Er det logisk å tillate alvorleg sjuke menneske med ei antatt maks restlevetid på seks månadar å få avslutta livet, medan menneske med eitt års forventa resterande levetid ikkje får lov? Kva skal aldersgrensene vere? Skal kun fysisk, eller også psykisk sjukdom kvalifisere? Må ein absolutt vere sjuk? Kva om ein har uuthaldelege smerter til dømes grunna fråverande eller knuste relasjonar? Kva om livet kjennest meiningslaust? Kva viss livspartnaren er dødssjuk og ein ikkje kan sjå føre seg eit liv utan - kan ein då få døy saman? Kva om ein er nøgd med livet og ikkje ser at det kan kome noko særleg meir av verdi? Kvifor skal personar som står i nokre av desse scenarioa lovleg få hjelp til å avslutte livet, medan andre ikkje skal det? Om noko skulle bli lovleg, vil det vere vanskeleg å grunngi kvifor andre tilgrensande tilfelle ikkje også då bør bli lovlege anna enn ved argumentet «fordi me har trekt grensa akkurat her». Og dette argumentet vil sannsynlegvis ikkje halde seg over tid sidan legalisering fører til normalisering, noko som lett kan føre til aksept og ytterlegare liberalisering: «lovverket [...] gjenspeiler [ikke bare] opinionen - det former den» (S. Braut i Stocke-Nicolaisen, 2026).
I Nederland vart dødshjelp lovleg i 2002. No er det eit lovforslag på bordet der ein ønsker å utvide retten til dødshjelp etter 75 år (Børringbo, 2025). Og det er vanskeleg å finne ein grunn til at eit eventuelt positivt vedtak skulle stoppe der. Det vil bli vanskeleg å argumentere logisk for ei nedre aldersgrense. Philip Nitschke, utviklaren av «Sarco» - ein 3D-printa sjølvmordskapsel, skriv i artikkelen sin (Nitschke, 2022): «As my work in this field has matured, my vision has shifted from supporting the idea of a dignified death for the terminally ill (the medical model) to supporting the concept of a good death for any rational adult who has “life experience” (the human rights model).»
Ein ser altså at med legalisering og normalisering kjem nye krav og ønsker. Konklusjonen blir difor: For å forhindre døra i å opne seg på vidt gap er det best å ikkje opne den.
Referansar:
Børringbo, A. (2025, 7. september). Maria har skrevet erklæring om at noen kan ta livet hennes. NRK. https://www.nrk.no/urix/xl/dodshjelp-i-nederland-1.17550381
Nitschke, P. (2022, 28. mars). Here's Why I Invented A 'Death Machine' That Lets People Take Their Own Lives. Huffpost. https://www.huffpost.com/entry/sarco-death-philip-nitschke_n_5abbb574e4b03e2a5c7853ca
Stocke-Nicolaisen, P. (2026, 19. mars). Dødshjelp kan bli den neste store verdikampen. Den katolske kirke. https://www.katolsk.no/nyheter/2026/03/dodshjelp-kan-bli-den-neste-store-verdikampen
KrF Kvinner · 14. september 2026Nei til selvbestemt livsavslutning - vern om menneskeverdet
Høringssvar fra KrF Kvinner
Til Helse- og omsorgskomiteen Vedrørende Dokument 8:264 S (2025–2026) – forslag om utredning av selvbestemt livsavslutning
KrF Kvinner er sterkt og prinsipielt imot forslaget om å utrede hvordan en rett til selvbestemt livsavslutning kan innarbeides i norsk lov.
For oss handler dette først og fremst om hvilket menneskesyn og hvilke grunnleggende verdier det norske samfunnet skal bygge på. For KrF Kvinner begynner politikken med menneskeverdet. Hvert menneske har en ukrenkelig verdi fra livets begynnelse til naturlig død. Verdien vår blir ikke mindre når vi blir gamle, syke, mister funksjonsevne, opplever redusert livskvalitet eller blir avhengige av andre.
Derfor er vår prinsipielle grense klar:
Ingen skal gis rett til å ta et annet menneskes liv.
Dette gjelder også når intensjonen er å lindre lidelse, og når handlingen begrunnes med omsorg, medfølelse eller respekt for selvbestemmelse. Når samfunnet åpner for at ett menneske kan avslutte et annet menneskes liv som en legitim medisinsk handling, flyttes en grunnleggende grense.
Det er denne grensen KrF Kvinner mener Norge ikke skal flytte.
Helsevesenets oppgave skal være å beskytte liv, behandle sykdom, lindre smerte og gi omsorg, ikke å forårsake døden.
Samtidig er det avgjørende å skille mellom å la dø og å ta liv. Når behandling ikke lenger har medisinsk nytte, eller når en beslutningskompetent pasient ikke ønsker livsforlengende behandling, kan det være riktig å avslutte eller avstå fra behandling. God palliativ behandling og omsorg skal samtidig sørge for best mulig lindring av smerter og andre plager.
Dette er prinsipielt noe annet enn at helsepersonell med hensikt utfører en handling som forårsaker pasientens død.
Vi kan akseptere at døden ikke skal utsettes for enhver pris. Vi kan ikke akseptere at helsevesenet skal få som oppgave å forårsake døden.
En lovfestet rett til selvbestemt livsavslutning handler derfor ikke bare om den enkeltes selvbestemmelse. Dersom én person gis en rett til å få hjelp til å avslutte livet, forutsetter det at andre får adgang til å medvirke til å oppfylle denne retten. I praksis vil dette først og fremst berøre leger og annet helsepersonell.
Det er en fundamental forskjell mellom:
«Du skal få bestemme hvilken behandling du ønsker.»
og
«Du skal kunne kreve at et annet menneske medvirker til å avslutte livet ditt.»
Selvbestemmelse er viktig, men den kan ikke være absolutt. Selvbestemmelse kan ikke innebære en rett til å kreve at et annet menneske avslutter livet ditt.
En slik endring vil ikke bare utvide pasientens rettigheter. Den vil også endre helsepersonellets rolle og reise alvorlige spørsmål om medisinsk yrkesetikk og samvittighetsfrihet.
KrF Kvinner anerkjenner samtidig at ønsket om dødshjelp ofte springer ut av reell frykt for lidelse, tap av kontroll, ensomhet eller opplevelsen av å miste verdighet. Dette er alvorlige bekymringer som må møtes med respekt og medfølelse. Nettopp derfor mener vi at samfunnets svar må være bedre lindring, sterkere omsorg og større nærhet til mennesker i livets sårbare faser, ikke aktiv livsavslutning.
KrF Kvinner reagerer også på premisset i representantforslaget. Stortinget bes ikke bare om å utrede argumentene for og imot dødshjelp. Selvbestemt livsavslutning omtales allerede som en «rett», og regjeringen bes utrede «om og på hvilken måte» denne retten kan innarbeides i norsk lov.
Etter vårt syn indikerer dette en retning mot mulig lovfesting. Før Stortinget spør hvordan en slik rett kan innføres, må derfor det mer grunnleggende spørsmålet stilles:
Skal Norge i det hele tatt etablere en rett som innebærer at andre mennesker skal medvirke til å avslutte liv?
KrF Kvinners svar er nei.
Et annet grunnleggende spørsmål er forholdet mellom menneskeverd og livskvalitet.
Et menneskes verdi og et menneskes opplevelse av livskvalitet er ikke det samme.
Et menneske kan oppleve livet som svært vanskelig uten at livet dermed har mindre verdi. Sykdom kan endre seg. Smerter kan lindres. Depresjon kan behandles. Ensomhet kan brytes. Relasjoner kan gjenopprettes. Omsorg kan styrkes. Livssituasjoner kan forandres.
Men en beslutning om å avslutte et liv er irreversibel.
Derfor har samfunnet en særlig plikt til å beskytte mennesker mot irreversible beslutninger når de befinner seg i en situasjon preget av smerte, frykt, håpløshet eller sterk avhengighet.
Den prinsipielle utfordringen blir enda tydeligere når personen ikke selv kan uttrykke et informert og selvstendig ønske. Hva skjer med mennesker med alvorlig kognitiv svikt? Hva med mennesker som mangler beslutningskompetanse? Hva med barn og nyfødte?
Da kan ikke selvbestemmelse lenger være det avgjørende prinsippet. Da må andre mennesker gjøre vurderinger på vegne av den som ikke selv kan samtykke.
Nederland illustrerer hvorfor denne grensen må tas på alvor. Der finnes en særskilt regulering for livsavslutning av nyfødte med svært alvorlige medisinske tilstander. Under strenge vilkår kan lege avslutte livet til et nyfødt barn når barnet vurderes å ha uutholdelig lidelse uten utsikt til bedring, det ikke finnes et rimelig alternativ og foreldrene samtykker, sammen med øvrige kontrollmekanismer.
Barnet kan selvsagt ikke selv uttrykke et ønske om å dø. Her er det derfor ikke selvbestemmelsen som er avgjørende. Andre må vurdere om barnets lidelse er slik at vilkårene for å avslutte livet er oppfylt.
Det reiser et dypt prinsipielt spørsmål:
Hvem skal få definere når et liv innebærer så mye lidelse at døden vurderes som bedre enn livet?
For KrF Kvinner er prinsippet det motsatte:
Jo mindre et menneske kan tale sin egen sak, desto sterkere skal samfunnets vern være.
Et menneske skal ikke miste sitt vern fordi det ikke lenger kan uttrykke sin egen vilje. Et barn med funksjonsnedsettelse har ikke mindre menneskeverd. Et menneske med alvorlig sykdom eller kognitiv svikt har ikke mindre menneskeverd. Et menneske som trenger omfattende hjelp har ikke mindre menneskeverd.
Menneskeverdet har ingen utløpsdato.
Vi er også bekymret for hvordan følelsen av å være en byrde kan påvirke ønsket om å dø. Erfaringer fra Oregon viser at bekymring for å være en belastning for familie, venner eller omsorgspersoner forekommer blant mennesker som benytter ordningen for legeassistert selvmord.
Dette treffer kjernen i vår bekymring.
Hva skjer når et alvorlig sykt eller eldre menneske sier:
«Jeg vil ikke være en byrde for barna mine.»
Er dette alltid et uttrykk for et fritt valg? Eller kan det også være et uttrykk for ensomhet, utilstrekkelig omsorg, økonomisk utrygghet, smerter eller frykt for å være til belastning?
Reell selvbestemmelse forutsetter reelle alternativer.
Ingen skal oppleve at døden er det mest ansvarlige eller hensynsfulle valget fordi man trenger pleie eller er redd for å belaste familien eller samfunnet.
Alle mennesker er avhengige av andre på ulike tidspunkt i livet. Som barn er vi helt avhengige av andre. Ved sykdom eller funksjonsnedsettelse kan vi trenge omfattende hjelp. Og når vi blir gamle, kan vi igjen bli avhengige av andre for å kunne leve et trygt og verdig liv.
Dette er ikke et tap av menneskeverd.
Avhengighet er en del av det å være menneske.
Derfor må vi bygge et samfunn hvor det er trygt å si:
«Jeg trenger hjelp.»
uten samtidig å føle:
«Da er kanskje livet mitt ikke verdt å leve.»
Dette perspektivet blir særlig viktig når vi ser på selvmordsutviklingen i Norge. Selvmord og dødshjelp er ikke det samme. KrF Kvinner hevder heller ikke at utviklingen i selvmordstallene skyldes holdninger til dødshjelp. Forskjellene mellom fenomenene er betydelige.
Likevel berører begge spørsmål hva samfunnet gjør når et menneske uttrykker et ønske om å dø. Derfor er det relevant å drøfte hvilke holdninger og verdier samfunnet ønsker å styrke.
Selvmordsforebygging bygger på et grunnleggende prinsipp: Når et menneske ønsker å dø, skal vi forsøke å forstå årsaken, redusere lidelsen og hjelpe mennesket gjennom situasjonen.
Vi spør:
«Hva kan vi gjøre for at du skal ønske å leve?»
Vi setter inn psykisk helsehjelp. Vi forsøker å bryte ensomhet. Vi behandler depresjon. Vi arbeider for å skape håp og hindre at mennesker tar irreversible beslutninger i perioder der livet oppleves uutholdelig.
Samtidig viser representantforslaget selv til mennesker som har reist til Sveits for å få hjelp til å avslutte livet.
Flere former for assistert livsavslutning innebærer nettopp at et menneske får hjelp til å avslutte sitt eget liv. KrF Kvinner mener derfor at det oppstår et alvorlig prinsipielt spenningsforhold dersom samfunnet på den ene siden bruker store ressurser på å forebygge selvmord, mens vi på den andre siden vurderer å etablere en lovfestet rett til hjelp til å avslutte livet.
Når et menneske ønsker å dø, skal samfunnet møte det med hjelp til å leve, ikke hjelp til å dø.
Et nei til dødshjelp er ikke et ja til lidelse. Tvert imot forplikter vårt standpunkt oss til å gjøre mer.
Norge må styrke palliativ behandling og omsorg slik at mennesker med alvorlig og uhelbredelig sykdom får god smerte- og symptomlindring, trygghet, nærhet og verdighet helt frem til livets naturlige slutt.
God palliasjon handler ikke bare om smertelindring. Det handler om hele mennesket: fysiske plager, psykiske belastninger, sosiale behov og støtte til familien og de pårørende. Tilgangen til god palliativ omsorg må være reell og tilgjengelig uavhengig av diagnose, alder, økonomi og bosted.
Vi må samtidig styrke eldreomsorgen, psykisk helsehjelp, selvmordsforebygging, støtte til pårørende og arbeidet mot ensomhet.
Når vi ikke lenger kan helbrede, skal vi fortsatt lindre, pleie og være nær.
Et samfunn viser sitt menneskesyn tydeligst gjennom hvordan det møter mennesker når de er svake, syke, gamle, funksjonshemmede eller avhengige av andre.
Vårt svar skal være:
Du er fortsatt like mye verdt. Du er ikke en byrde. Vi skal hjelpe deg. Vi skal lindre smertene dine. Vi skal stå sammen med deg.
KrF Kvinner står fast på menneskets ukrenkelige verdi fra livets begynnelse til naturlig død.
Vi mener at mennesker ikke skal gis rett til å avslutte andre menneskers liv. Helsepersonell skal ikke få som oppgave å forårsake pasientens død. Selvbestemmelse kan ikke alene begrunne en rett til å få hjelp til å dø. Og når et menneske ikke kan tale sin egen sak, skal beskyttelsen være sterkere, ikke svakere.
Vi ber derfor Helse- og omsorgskomiteen anbefale Stortinget å avvise Dokument 8:264 S (2025–2026).
Vårt alternativ er tydelig:
Styrk palliasjonen. Styrk omsorgen. Styrk fellesskapet.
Verdighet skal ikke være noe man må velge døden for å få.
Menneskeverdet varer hele livet. Derfor skal omsorgen også gjøre det.
Legeforeningen · 14. september 2026Legeforeningens innspill til partiet Venstres forslag om utredning av selvbestemt livsavslutning
Det vises til Venstres representantforslag der regjeringen bes utrede om og på hvilken måte retten til «selvbestemt livsavslutning» kan innarbeides i norsk lov.
Spørsmålet om legalisering av dødshjelp er en kompleks og etisk problemstilling som berører hele samfunnet, og vi mener det er viktig at terminologien er presis, beskrivende og faglig forankret. Begrepet «selvbestemt livsavslutning» mener vi er upresist, og kan bidra til å tilsløre hva som ønskes utredet: dødshjelp (assistert selvmord og eutanasi).
Representantforslaget innledes med henvisning til et lovforslag som ble fremmet av en pasient med uhelbredelig kreft, i samarbeid med Foreningen retten til en verdig død. Lovforslaget hadde som formål å sikre uhelbredelig syke hjelp til å avslutte livet med verdighet og trygghet.
Ulike mennesker har ulike historier å fortelle etter å ha vært pårørende til alvorlig syke eller eldre, døende pasienter. Noen forteller om en verdig og trygg avslutning preget av god omsorg gitt av kompetent personell. Andre har helt andre opplevelser preget av uro, engstelse, utrygghet og smerter. Legeforeningen vil fortsatt jobbe for at både helsetjenesten og samfunnet for øvrig gjør det som står i deres makt for at livets avslutning skal preges av verdighet og trygghet, for alle.
Norge har gjennom pasient- og brukerrettighetslovgivningen allerede etablert juridiske mekanismer som skal sikre pasienters medbestemmelse, også i livets sluttfase. Palliativ medisin handler om lindring og livskvalitet, i tråd med pasienter og pårørendes ønsker, gjennom hele forløpet av livstruende sykdom. I dette inngår god pleie og lindrende behandling med mål om å sikre verdighet og trygghet i livets siste fase, helt frem til døden. Det gjelder både for dem som dør av alvorlig sykdom eller skade, og for dem som nærmer seg døden som følge av høy alder.
Legeforeningen mener at både fagfolk, Stortinget og Regjeringen først og fremst må jobbe for å styrke det palliative tilbudet i Norge. Målet må være å sikre at innbyggerne kan være trygge på at de får god pleie og lindring når de trenger det, enten det skyldes alvorlig sykdom eller høy alder. Begrensning av livsforlengende behandling, i forståelse med pasient og pårørende er ikke å regne som dødshjelp, fordi pasienten da dør av sin underliggende sykdom. Det samme gjelder lindrende sedering, der hensikten er å få kontroll med symptomer som ikke lar seg lindre på annen måte. Når denne tematikken er på dagsorden er det viktig å huske på at nær halvparten av alle dødsfall skjer på sykehjem (Dødsårsaksregisteret 2025) [1].
I Legeforeningen foregår en åpen diskusjon om dødshjelp[2]. Legers holdning til tema ble undersøkt i 2025 [3]. For å få mer kunnskap om befolkningens forståelse av medisinske tiltak i livets sluttfase, gjennomførte Legeforeningen vinteren 2026 en innbyggerundersøkelse[4]. Den viste at et stort flertall oppfatter ulike lindrende tiltak som god behandling, men mange tror at dagens lovverk forbyr slik behandling. Undersøkelsen avdekket også at det i befolkningen er usikkerhet om hva som regnes som lindrende behandling, og hva som regnes som dødshjelp. Den danske legeforening gjennomførte i 2024 en lignende undersøkelse og fant at befolkningen manglet kunnskap om hva som er etablert lindrende behandling og hva som er dødshjelp [5].
Legeforeningen mener det er behov for informasjon om at god lindrende behandling kan tilbys, også innenfor dagens lovverk. Innbyggernes rett til god pleie og lindring, uavhengig av diagnose, alder, bosted og økonomi, må sikres. Vi vet at tilbudet i dag er mangelfullt, med store forskjeller mellom diagnosegrupper, kommuner, institusjoner og regioner. En satsing på god pleie og lindring i livets siste fase vil være et viktig og nødvendig skritt på veien for å trygge befolkningen på at de, den dagen de trenger det, dør med verdighet og trygghet.
Innsatsen må først og fremst rettes inn mot styrking av det palliative tilbudet og god informasjon til befolkningen, så de blir kjent med hvilke rettigheter de har i livets siste fase, før det vurderes en utredning om og på hvilken måte dødshjelp kan innarbeides i norsk lov.
Legeforeningen ber om at Stortinget vurderer følgende forslag til vedtak:
Regjeringen bes om å arbeide for at innbyggerne får god pleie og lindring, uavhengig av diagnose, alder, bosted og økonomi. Innbyggerne må gjøres godt kjent med de mulighetene de har for medbestemmelse i livets siste fase, og at god lindrende behandling kan tilbys, også innenfor dagens lovverk.
Dokumentet er godkjent elektronisk
[1] Dødsfall etter dødssted og bofylke, antall - Dødsårsakregisteret (DÅR) - FHI Statistikk
[2] https://tidsskriftet.no/2025/06/aktuelt-i-foreningen/opplysende-debatt-om-dodshjelp
[3]Holdninger til dødshjelp blant leger i Norge | Tidsskrift for Den norske legeforening
[4] Medisinske tiltak og beslutninger i livets sluttfase
[5]Kun 1 ud af 5 ved hvad aktiv dødshjælp er - Tænketanken Prospekt
Sven Anker Hognestad · 14. september 2026Venstres forslag bryter med prinsippet om at samfunnet skal beskytte liv
Forslaget fra Venstres stortingsgruppe inneholder ingen prinsipielle argumenter for at man skal foreta en utredning for å gjøre det lovlig å medvirke til selvmord.
I dag er det straffbart å medvirke til at noen tar sitt liv.
Årsakene til dette er at norsk lov og derved samfunnet, skal beskytte menneskeliv og sårbare personer. Samfunnet har iverksatt en betydelig innsats for å forebygge selvmord, eller som forslaget har omskrevet selvmord som: selvvalgt livsavslutning.
Et samfunns viktigste oppgave er å beskytte borgerne, gi dem sikkerhet, beskytte borgernes liv.
Et vedtak om å utrede å gjøre medvirkning til selvmord lovlig, vil ikke bare være et steg mot å bryte prinsippet det norske samfunn er bygget på, vern av liv, det vil være å bryte dette prinsippet.
Ved at Stortinget vedtar å utrede om, og hvordan retten til medvirkning til selvmord skal innarbeides i norsk lov, vil Stortinget ha endret det norske samfunnet til det verre. Endringen vil være fra å være et samfunn som skal beskytte liv, beskytte sårbare personer og gi hjelp til mennesker som sliter, til å være et samfunn som ikke lenger anser liv som verdt å beskytte. Et liv vil heretter prinsipielt være noe man utreder om det er verdt å beskytte.
Anonym · 14. september 2026Aktiv dødshjelp
Eg ønsker ikkje at politikarane skal legalisere aktiv dødshjelp. Eg ønsker meg eit samfunn der vi kjemper for livet, eit samfunn som har plass til alle, også dei sjuke og sårbare.
Ved å legalisere dødshjelp vil ein kunne gje kronisk sjuke og eldre som kjenner seg som ei byrde for samfunnet, ein intensjon om å avslutte livet. Vi bør heller styrke helse og omsorgen i Norge, slik at fleire får det betre og livsglede i vanskelige dager/perioder av livet.
Å seie ja til aktiv dødshjelp vil vere å flytte ei grense, som igjen vil føre til nye etiske dilemmaer og ytterlegare pushing av grensa. Ein kan komme opp i situasjoner der både fysisk og psykisk sjukdom vert argumenter for dødshjelp, når ein egentleg har moglegheiter til å behandle pasienten.
Eit anna innspel er at det å skifte namn frå dødshjelp til livsavslutning er skemmande! Det er ein måte å forskjønne noko som ikkje er positivt. Det er en verbal form for manipulasjon der ein fjerner brodden i kva dødshjelp faktisk innebærer.
Torbjørn Honnemyr · 14. september 2026Livet er ukrenkelig og alle trengst.
Jeg ser at noen finner grunner for å debattere saken om selvbestemt livsavslutning.
Jeg vil hevde at livet er ukrenkelig, og selvbestemt livsavslutning bør derfor ikke tillates. Begynner vi å tukle med dette så blir det kjempeproblematisk for enkeltmennesker, samfunnet, familiemedlemmer og de som jobber i helse- og sosialtjenestene. Og i et lengre perspektiv også for de unge som ser og følger etter. Vil det ikke bli en snøball som blir større og større og ruller fortere og fortere?
I tillegg til andre argumenter som helt sikkert andre har belyst, vil jeg trekke fram:
Ethvert menneske er et ukrenkelig individ som har sine retter og plikter.
Rett til at samfunnet gjør sitt ytterste for å gi medisinsk behandling og smertestillende behandling for å gi hvert menneske den omsorg og respekt det har krav på. Stadig forskning er også en viktig del av dette.
Rett til å motta kjærlighet og omsorg fra oss medmennesker.
Rett til å tenke at han/hun er verdifull og nyttig tross sin svakhet og hjelpeløshet. Menneskets verdi er ikke proporsjonal med produksjonsevnen, for mennnesket er så mye mer enn hva materialismen sier.
Håp er viktig. Det er håp i at helsevesenet stadig når lenger med sin forskning og behandlingsmetoder. Det kan gi håp å tenke på at det kan finnes redning rundt neste sving i livet.
Plikt til å tåle livet. Hvert menneske trengst. Vi trenger hverandre. Vi alle, og ikke minst de unge, trenger å se at den som er rammet av alvorlig sykdom eller møter annen ulykke holder ut i lidelsene. Kan det ikke tenkes at den som er rammet av alvorlig sykdom også trenger å høre at vi andre trenger at de holder ut? Kan ikke dette faktisk gi dem noe å leve for, og mening, tross uutholdelige smerter? De unge vil se dette og kunne få en ballast til å tåle motgang som i sin tur kan møte dem selv senere i livet.
Og den som er alvorlig syk og hjelpeløs kan gi oss andre og samfunnet en mulighet til å oppfylle vår plikt til å gi vår kjærlighet og ære til ham/henne.
Jeg frykter at en tilrettelegging for selvbestemt livsavslutning vil gjøre oss alle mindre robuste. Det er ikke hva vi og de unge trenger.
Jeg er kristen og tror på Gud som kan gi livet mening midt i motgang. Og som også kan helbrede. Og som har skapt mennesket i sitt bilde. Og som kjenner alle våre dager. Men jeg mener at mitt innspill kan begrunnes like godt uten å ha den troen.
Norske professorer samt psykiatere · 14. september 2026Autonomi og Verdighet – to misforståtte premisser i Venstres forslag
Ledelsen i partiet Venstre har foreslått at Stortinget ber regjeringen utrede «om og på hvilken måte retten til selvbestemt livsavslutning kan innarbeides i norsk lov.»
Urimelig premiss: Venstres forslag bør avvises av flere grunner. Selv om det er et forslag om utredning og utfallet ikke er gitt, lener det seg klart i én retning. Slik det kommer frem i forklaringen til forslaget, er det basert på at «selvbestemt livsavslutning» er individets selvsagte rettighet og et samfunnsgode. Dette er ikke innlysende.
Premisset utfoldes i en begrunnelse som kun tar utgangspunkt i enkeltsaker kjent gjennom media. Disse underbygger to påstander: at det handler om «verdighet», og at systemet er urettferdig. Logikken er klar: «Rett til verdig død» bør sikres alle gjennom likhet for loven. Forslaget er preget av en endimensjonal logikk og forskjønnende språkbruk, der verdiladede begreper som «selvbestemt livsavslutning» og «verdig død» brukes i stedet for gjeldende medisinsk terminologi («assistert selvmord» og «eutanasi»[i]). Slik avskjæres muligheten for et bredere og mer relevant politisk perspektiv på dødshjelp, nemlig hva legalisering av dødshjelp betyr i et samfunn som skal ta vare på alle, også de sårbare blant oss.
I tillegg bør forslaget avvises fordi:
forslaget er unødvendig fordi vi allerede har et bredt kunnskapsgrunnlag.
forslaget er basert på misforståtte oppfatninger av «autonomi» og «verdighet».
dødshjelp bør erstattes av livshjelp.
En begrunnelse for dette følger her:
Kunnskapsgrunnlag: Forslaget bør avvises fordi det allerede finnes et bredt kunnskapsgrunnlag om dødshjelp, både erfaring fra land som har praktisert dødshjelp i lengre tid, og fra for eksempel Den norske legeforenings kunnskapsgrunnlag fra 2023.[ii] Det eksisterer ikke et behov for å utrede hvordan legalisering kan foregå i Norge.
«Autonomi» og «verdighet»: Det vi derimot trenger, er en bred offentlig bevisstgjøring om hva debatten om dødshjelp handler om. Her mener vi at kulturanalytiske og historiske perspektiver er helt nødvendige i tillegg til medisinske og etiske. Det vil bidra til å løfte blikket fra enkeltsaker og løsne grepet fra den verdiladede retorikken.
Et historisk blikk viser hvordan debatten er forskjøvet fra å handle om «uutholdelig lidelse» til «autonomi», og hvordan «autonomi» nå fungerer som premiss for å åpne dødshjelp for stadig flere grupper.
Et historisk blikk viser også hvordan vår forståelse av «verdighet» har endret seg.
Til sammen gir dette nye forutsetninger når samfunnet reflekterer over dødshjelp som løsning.
Autonomi: Debatten er endret i løpet av få år. Da dødshjelp ble diskutert på nittitallet, og så legalisert i Oregon i 1997 og i Nederland i 2001, var «barmhjertighetsdrap» begrepet som ble brukt. Det viste til at det handlet om å avslutte uutholdelig lidelse. Den typiske pasienten var uhelbredelig syk med store smerter og kort forventet levetid. Det er all grunn til å anerkjenne den lidelsen som kommer frem i personlige fortellinger i debatten, og de dilemmaer som oppstår. Men i et samfunnsperspektiv er det samtidig også god grunn til å utvide perspektivet og rette oppmerksomheten mot premissene for debatten og den endrede kulturen debatten føres i. I dag er debatten forskjøvet fra å handle om uhelbredelig lidelse til å handle om autonomi. Begrepsbruken – og dermed forståelsen – er endret. Argumentasjonen handler nå først og fremst om retten til selv å bestemme over egen kropp og eget liv, og frykten for å miste kontroll. Begrepet som brukes, er «selvbestemt livsavslutning». (Hvis man går inn i enkeltsakene Venstres forslag løfter frem, ser vi at retorikken også her handler om retten til å bestemme, ikke først og fremst om lidelse.)
Det er ikke vanskelig å forstå utviklingen. Autonomi står sterkt i en moderne sekulær kultur. Samtidig oppstår et reelt og særlig alvorlig dilemma, fordi samfunnet har påtatt seg et ansvar for å ivareta de svake. Ser vi på erfaringene fra land der dødshjelp er tillatt, ser vi at legaliseringen av individets rett til dødshjelp gjør utsatte grupper enda mer utsatt. Vi vil understreke at dette er en konsekvens det ikke er mulig å regulere bort ved en «vanntett lov».
For å understøtte dette kan vi vise til to land der dødshjelp praktiseres: Nederland og Canada. I disse landene ser vi hvordan et tilbud om dødshjelp møter trender i vår egen tid på måter som viser at tilbudet ikke bare er en løsning på lidelse på dødsleiet.
Den ene trenden er en økning i ulike former for psykisk lidelse, som depresjon, ikke minst blant unge. Her fremstår Nederland som et særlig interessant eksempel.[iii] Loven er ikke endret siden 2002, samtidig har praksisen endret seg radikalt. I 2010 var psykisk lidelse grunn for to tilfeller av dødshjelp. Det økte til 138 i 2023, 219 i 2024 og 174 i 2025.[iv] Det statlige kontrollorganet for eutanasi i Nederland maner til å trå varsomt, men presset øker. Døren er åpnet, og det opplagte argumentet er at det ikke er rettferdig å skille mellom fysisk og psykisk lidelse[v]. I Canada blir psykisk lidelse som eneste kvalifikasjon for dødshjelp godkjent fra og med mars 2027, hvis den vedtatte lovendringen blir stående[vi]. (En annen sak er at det i praksis vil være vanskelig å skille fysisk og psykisk lidelse, da disse ofte henger sammen gjennom komorbiditet.)
Den andre trenden er en økning i eldre mennesker som kjenner seg ensomme og til overs i den vestlige verden. I en ny ph.d.-avhandling (2026) undersøkte Vera van den Berg opplevelsene til eldre, friske mennesker i Nederland som har uttrykt ønske om å dø.[vii] Bakgrunnen er debatten etter lovforslag i Nederland om å legalisere eutanasi etter «fullført liv» som eneste kriterium, for mennesker over 75 år. Når van den Berg snakker med denne gruppen, finner hun likevel ikke noe entydig ønske om spesifikt å dø. Det hun finner, er snarere et eksistensielt tap av mening og et ønske om å bety noe.
Det som ikke minst vekker uro når det gjelder eldre, er at det eksistensielle problemet henger sammen med det som også er i ferd med å bli et av vår tids økonomiske problemer, nemlig en sterk økning i antallet eldre når babyboomgenerasjonen blir gammel. Vi vet altfor godt at menneskelig omsorg og presset økonomi er en dårlig kombinasjon.
Hvordan vil økt aksept for «selvbestemt død» virke sammen med et behov for løsning på psykisk lidelse og ensomhet? Erfaring tilsier at dette har kulturelle konsekvenser som lovgivere ikke har kontroll på.
Likhet for loven? Erfaringene fra land som alt har legalisert dødshjelp, kan også kaste lys over forslagstillernes bruk av skjev fordeling av goder som en begrunnelse for å legalisere dødshjelp. Forslagsstillerne ønsker at et tilbud skal være likt tilgjengelig for alle, ikke bare for de med «midler og støtteapparat» - som kan «reise til Sveits» – men også for dem som ellers blir henvist til et «svart marked».
Erfaringene fra Canada tilsier imidlertid at den selvbestemte døden ikke nødvendigvis fordeler seg jevnt. Dette viser for eksempel en rapport om MAiD (Medical Assistance in Dying) i Canada fra 2025[viii]. I 2021 gjorde Canada MAiD tilgjengelig for flere enn terminalt syke. De kalte det «Track 2». I denne gruppen topper de mindre privilegerte en dyster statistikk. For eksempel utgjør personer fra de 20 prosentene av befolkningen med dårligst boforhold nærmere halvparten av dem som ber om MAiD i Track 2. De marginaliserte søker og får innvilget statsstøttet død. Også kvinner er overrepresentert. I europeiske land er det dobbelt så mange kvinner som menn som får dødshjelp på grunn av mentale lidelser. Kritikere, slik som dr. Sonu Gaind, ledende kanadisk psykiater som også har ledet MAiD-team på sitt sykehus, advarer mot at lover som opprinnelig var ment å hjelpe mennesker å unngå en smertefull død, nå legger til rette for selvmord for dem som søker å unnslippe et smertefullt liv.[ix]
Paradokset er at selvbestemmelse, ikke minst ved livets slutt, er avhengig av sosial kontekst. Erfaringene fra land der dødshjelp er tillatt, tilsier at sosial isolasjon, manglende støtte og engstelse for å bli en byrde, spiller en viktig rolle når etterspørselen etter dødshjelp øker.
I et samfunn som skal ivareta de svake fremstår «selvbestemt livsavslutning» derfor ikke som et gode som bør fordeles likt. «Selvbestemt livsavslutning» er snarere en «luksusoverbevisning»,[x] det vil si en idé unnfanget av de privilegerte, de som ikke rammes av konsekvensene selv hvis den innføres på samfunnsnivå. Det er ikke de privilegerte som betaler for en eventuell realisering av denne ideen, men de underprivilegerte.
Ideen om menneskets totale autonomi er en slik luksusoverbevisning. Det er bare i de privilegertes beskyttede sfære vi har råd til å holde oss med denne illusjonen.
Et historisk blikk peker altså på hvordan «autonomi» fungerer som premiss for å åpne dødshjelp for stadig flere grupper. Et historisk blikk viser også hvordan vår forståelse av «verdighet» har endret seg.
Verdighet: For hva er verdighet når vi, slik vi kan høre i den norske debatten, ikke vil ende opp inkontinente på sykehjem fordi vi mener at funksjonsnedsettelse og tap av kontroll – for oss – er «uverdig»? Fra unnfangelse til aldring og død er alle mennesker avhengige av andre - deres omsorg, hjelp og støtte. Når ble det uverdig å motta hjelp?
Det er vanskelig å forestille seg noe som står mer direkte i motsetning til tanken om at menneskets verdighet ganske enkelt er knyttet til det å være menneske. Slik ser vi ikke lenger på det.
Nå er forståelsen av «verdighet» i endring. Den franske forfatteren Michel Houellebecq kommenterte dette da han advarte mot legalisering av dødshjelp i Frankrike, tidligere i sommer. Han treffer noe viktig: «Nå er det verdige menneskelivet noe som gradvis forvitrer i oss. Livet vårt er i seg selv en forfallsprosess, og vi må være klare til å rettferdiggjøre eksistensen vår når som helst, både i våre egne og i andres øyne.»[xi] Er vi klar over at vi er i ferd med å innføre en slik forståelse av verdighet, er spørmålet vi kan stille med Houllebecq.
En legalisering av dødshjelp vil nødvendigvis virke sammen med kulturens endrede forståelse av «verdighet», uavhengig av lovgivers intensjon.
På bakgrunn av disse observasjonene vil vi holde fast ved at samfunnets solidaritet bør ligge hos de svake gruppene. Spørsmålet er da ikke «om og på hvilken måte retten til selvbestemt livsavslutning kan innarbeides i norsk lov», men: Hvordan vi kan unngå at grupper i samfunnet ser på selvbestemt død som en løsning?
Det er fellesskapets ansvar å sørge for at de som er i randsonen ikke opplever behov for dødshjelp. Det handler om økt satsing på palliativ omsorg ved livets slutt, men det handler også om å møte dem som lever i ensomhet og med kroniske smerter, fysiske og psykiske. Det handler om livshjelp i bred forstand. Vi må bygge et samfunn der vi gir livshjelp, ikke dødshjelp.
Eivor Andersen Oftestad, professor i kristendomshistorie, Universitetet i Innlandet
Kristin Bliksrud Aavitsland, professor i kunsthistorie, Universitetet i Oslo
Sivert Angel, professor i kirkehistorie, Universitetet i Oslo
Marius Mjaaland, professor i teologi, Universitetet i Oslo
Henrik Syse, professor, PRIO
Henning Laugerud, professor i kunsthistorie, Universitetet i Bergen
Julie Wilhelmsen, forskningsleder, NUPI
Aslak Syse, professor i rettsvitenskap, Universitetet i Oslo
Tarald Rasmussen, professor i kirkehistorie, Universitetet i Oslo
Line Cecilie Engh, professor i idehistorie, Universitetet i Oslo
Torunn Landrø, overlege i psykiatri, Oslo
Morten Selle, overlege i psykiatri, Oslo Universitetssykehus
Markus Lindholm, professor ved Steinerhøyskolen
[i] «Dødshjelp omfatter «eutanasi» og «assistert selvmord». Eutanasi er å ta livet av en person etter personens frivillige forespørsel, for eksempel ved å injisere dødbringende medikamenter. Assistert selvmord er å bistå en annen med å ta sitt eget liv, for eksempel ved å gi den andre dødbringende medikamenter, som personen så tar selv.», Ursin, Lars: dødshjelp i Store medisinske leksikon på snl.no. Hentet 14. september 2026 fra https://sml.snl.no/d%C3%B8dshjelp.
[ii] Legeforeningens råd for legeetikk utarbeidet i 2023 et kunnskapsgrunnlag for dødshjelp (11.12.23).
[iii] van Os, J., van Rooij,W., Komrad M.S, Psychiatric Euthanasia in the Netherlands: Young People, Procedural Medicine, and the Limits of Psychiatry, Psychiatric Times, 05.03.2026. (https://www.psychiatrictimes.com/view/psychiatric-euthanasia-in-the-netherlands-young-people-procedural-medicine-and-the-limits-of-psychiatry)
[iv] Rapporten for assistert selvmord i Nederland, 2025 ligger her https://wfrtds.org/medical/the-netherlands-publishes-it-2025-report-on-assisted-dying/
[v] Se f.eks. argumentasjonen til Dying With Dignity i Canada (https://www.dyingwithdignity.ca/advocacy/maid-for-mental-illness/)
[vi] Det foregår for tiden kamp om dette. Special Joint Committee on Medical Assistance in Dying publiserte en rapport i juni 2026, der de anbefaler å ekskludere psykisk lidelse som eneste grunn for tilbud om dødshjelp (https://www.parl.ca/DocumentViewer/en/45-1/AMAD/report-1/). Parlamentet, som har vedtatt loven, skal nå respondere på denne rapporten. Dying With Dignity argumenterer med autonomi for at at også psykisk lidende skal få beholde retten til dødshjelp.
[vii] Vera van den Berg, Is this it? The lived experience of older adults with a wish to die who are not severely ill, University of Humanistic Studies 2026.
[viii] Sixth Annual Report on Medical Assistance in Dying in Canada (https://www.canada.ca/en/health-canada/services/publications/health-system-services/annual-report-medical-assistance-dying-2024.html)
[ix] Gemma Ware, “Assisted dying: Canada grapples with plans to extend euthanasia to people suffering solely from mental illness”, The Conversation, 16.05.2024.
[x] «Luxury belief», et fenoment forklart av den amerikanske forfatteren Rob Henderson.
[xi] Michel Houellebecq, “The Euthanasia of the West”, publisert i The Unheard, 4.07.2026
Thom Alexander Svardal Sørlien · 14. september 2026Høringsinnspill mot legalisering av eutanasi
Jeg vil med dette uttrykke tydelig motstand mot legalisering av eutanasi og legeassistert selvmord.
Et menneskes menneskeverd kan ikke avhenge av helse, funksjonsevne, selvstendighet eller opplevt livskvalitet.
Vårt samfunns menneskesyn kommer særlig til uttrykk i hvordan det møter mennesker som er syke, sårbare, funksjonshemmede eller døende. Menneskeverdet tilhører ethvert menneske og består gjennom hele livet, også når sykdom og lidelse gjør en person avhengig av andres omsorg.
Eutanasi innebærer at en handling eller unnlatelse har som hensikt å fremkalle et menneskes død for å avslutte lidelse. Dette må holdes klart adskilt fra legitim behandlingsbegrensning. Det kan være både medisinsk og etisk forsvarlig å avslutte behandling som er uforholdsmessig belastende, farlig, nytteløs eller uten rimelig utsikt til å hjelpe pasienten. Da er hensikten ikke å fremkalle døden, men å erkjenne at døden ikke lenger kan forhindres.
Det må også skilles mellom eutanasi og god lindrende behandling. Smertestillende medisiner kan gis selv om de i enkelte tilfeller kan innebære en risiko for å forkorte livet, så lenge hensikten er å lindre smerte og ikke å forårsake død. Pasienten må samtidig sikres grunnleggende pleie, omsorg, nærvær og respekt helt frem til en naturlig død.
Ønsket om å dø oppstår ofte i møte med smerte, ensomhet, depresjon, tap av kontroll eller frykt for å være en byrde. Samfunnets svar bør ikke være å bekrefte at enkelte liv kan avsluttes, men å styrke palliasjon, psykisk helsehjelp, støtte til pårørende og omsorg ved livets slutt. Ingen skal måtte oppleve at døden fremstår som den mest ansvarlige løsningen av hensyn til familien, helsevesenet eller fellesskapets ressurser.
En legalisering vil dessuten endre helsepersonellets rolle. Legens oppgave er å helbrede når det er mulig, lindre når det er nødvendig, og alltid gi omsorg. Dersom helsevesenet også får ansvar for å fremkalle døden, vil dette svekke tilliten mellom pasient og behandler, særlig blant mennesker som allerede opplever seg som sårbare eller avhengige.
Det finnes en grunnleggende etisk forskjell mellom å la en naturlig dødsprosess gå sin gang og å gjøre døden til mål eller middel. Denne forskjellen må bevares både i lovverket og i medisinsk praksis.
På dette grunnlaget oppfordrer jeg til at eutanasi og legeassistert selvmord fortsatt skal være forbudt. Myndighetene bør i stedet sikre et likeverdig og tilgjengelig tilbud innen lindrende behandling, smertebehandling, psykososial støtte og omsorg ved livets slutt. Et verdig samfunn tilbyr ikke døden som løsning på lidelse, men møter den lidende med behandling, lindring, nærvær og ufravikelig respekt for menneskelivet.
Gunnar Thorset · 14. september 2026Nei til aktivt dødshjelp
Nei til aktiv dødshjelp.
I Nederland så har det blitt utvidet, ikke bra
-Eldre og syke kan kjenne seg til bry og kan føle de blir tvunget til å avslutte livet.
-Dette er assistert selvmord.
-Helsepersonell kan føle de går utover sitt etiske kompass
-Det setter også pårørende i et vanskelig etisk dilemma.
Indremisjonen · 14. september 2026Professor emeritus
Alle former for dødshjelp undergraver menneskeverdet. Dersom smerte i sykdom og alderdom blir akseptert som grunnlag for dødshjelp, blir denne livsfasen sett ned på og på sikt blir den betraktet som en byrde for samfunnet. Helsevesenet er opprettet for å verne om livet, ikke for å ta liv.
Anonym · 14. september 2026Helt IMOT selvbestemt livsavslutning
Jeg er helt i mot selvbestemt livsavslutning. Vi har ikke rett til å ta liv, eller hjelpe noen til å gjøre det.
Det er Gud som skal bestemme hvor lenge vi lever.
Dersom dette går gjennom vil mange føle press til å si at de vil av hensyn til folk rundt de. Dersom samfunnet ikke er villig til å legge til rette for best mulig livskvalitet, vil det også være press middel.
De som jobber i helsevesenet vil bli oppfordret til å gå mot etiske retningslinjer og gjøre jobben mer krevende eller at de må finne ett annet yrke.
Dersom dette går gjennom er vi på vei til å følge Hitler's eksemple.
Jeg ble gjort oppmerksom på dette nettopp.
Jeg har alltid vært mot aktiv dødshjelp.
Hvert menneske er verdifull!
Indremisjonsforbundet · 14. september 2026Angående selvbestemt livsavslutning
Vårt helsevesen er opprettet for å hindre at folk tar livet sitt.
Dødshjelp innebærer at vi ringakter den livsfasen som eldre og syke kan komme i.
Når grensene for liv undergraves så slippe vi løs krefter som ringakter menneskelivet.
Jeg er derfor sterkt imot at denne loven innføres
Anonym · 14. september 2026Høringsinnspill til Representantforslag om utredning av selvbestemt livsavslutning
Jeg ønsker å avgi et høringsinnspill vedrørende utredning av selvbestemt livsavslutning eller aktiv dødshjelp.
Jeg har stor forståelse for at det er utrolig tøffe skjebner involvert i disse spørsmålene og at det ikke er lette svar på mange spørsmål. Jeg mener likevel at vårt helsetjenestes sin palliative omsorg, mulighet for smertestillende og ivaretakelse av de med kroniske sykdommer, er så god,- at det å åpne for aktiv dødshjelp i praksis er å begynne på en vei som både er unødvendig, nedgraderende for menneskeverdet og en fallitterklæring for oss som samfunn.
Jeg ber om at dere tar en god titt på Nederland, der ett av 20 dødsfall skjer gjennom aktiv dødshjelp. (https://www.cbs.nl/en-gb). De samme tallene finner en i Canada. Og i begge land øker tallene markant hvert år. (https://www.canada.ca/en/health-canada/services/publications/health-system-services/annual-report-medical-assistance-dying-2023.html). Ett av tyve dødsfall. Smak litt på den statistikken. Om vi kunne våge å ta et skikkelig dykk. Ikke bare på overflaten, men virkelig å gå inn hva en slik eventuell lovendring vil gjøre med vårt syn på de syke, de eldre og de såkalt "svake" i vårt samfunn. Hvor langt det har kommet der! Hva gjør det med Nederland som samfunn? Med deres menneskesyn, livshåp og med hvilke signaler praksisen sender ut til hvert eneste dyrebare menneske i Nederland. Har dere opplevd klimaet der, sett hva dette gjør med enkeltmennesker, familier og samfunn?
Jeg savner en dypere refleksjon om hva bare dette å åpne for aktiv dødshjelp, betyr for vårt menneskesyn. At vi lytter til stemmer som har stått i denne problematikken lenge og som har faglig kompetanse. Er det slik at mennesker kun har verdi dersom det klarer seg alene (noe ingen av oss gjør!), ikke har smerter eller er "til belastning" for helsevesenet og samfunnet? Jeg forstår selvsagt at argumentasjonen for selvbestemt livsavslutning er at mennesker lever med kroniske smerter/ at de er i en avsluttende livsfase. Og at det ofte kommer fra de selv/ pårørende. Det er stor forskjell på å avslutte livsforlengende behandling og på å aktivt gå inn og ta et liv. Jeg forstår også at det ofte er historiene fra berørte som berører, og som skaper til tider en indignasjon på deres vegne; dette burde absolutt vært lov!
Men. Med vårt helsevesen er vi så ufattelig heldige, vi har så mange muligheter for både palliativ omsorg og for å hjelpe mennesker med ulike fysiske og mentale problemstillinger. Vi har en lang rekke problemstillinger i vårt samfunn vi er nødt til å ta tak i, og det finnes mye forbedringspotensiale. Men det er alltid håp! Den dagen vi for eksempel gir opp håpet for at en rusmisbruker kan bli fri fra rus, den dagen har vi begynt på fallitterklæringen til vårt samfunn. Det finnes tusenvis av vitnesbyrd om at det er mulig å bli fri fra rus! Det samme gjelder med mange andre problemstillinger. Som samfunn må vi alltid søke å redde liv, alltid gi håp!
Vil gjerne legge ved et par artikler som tar opp temaet på hver sin måte. Den første fra NRK 19.02.25. Om Pedersen fra Arendal. Et lite klipp fra artikkelen:
«Cecilie Knagenhjelm Hertzberg er antropolog og stipendiat ved Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo.
Hun dro til Nederland i 2016 for å undersøke hvordan det fungerer der. Da hun dro, var hun positiv til aktiv dødshjelp.
– Jeg hadde vel en holdning om at folk må få bestemme selv over hva de vil gjøre med livet sitt.
Men månedene i Nederland fikk henne til å endre mening.
– Det skjedde ganske fort under feltarbeidet mitt. Og så ble jeg bare mer og mer skeptisk i løpet av datainnsamlingen. Jeg så hvordan det var et behov for å kontrollere alle aspekter, livet, også døden. Jeg så en frykt for å være en byrde. Jeg så at folk ikke så verdien i alderdom.»
https://www.nrk.no/norge/halvparten-i-befolkningen-er-for-aktiv-dodshjelp_-_-vi-trenger-en-debatt-1.17290584
I nevnte artikkel vises også en dokumentar fra NRK der Liz Carr, også mener dette vil komme til å omfatte mennesker med ulike funksjonsnedsettelser.
https://www.nrk.no/video/KOID22009224
Vi ser i Nederland at også de med psykiske lidelser, kan få aktiv dødshjelp.
Avisen Dagen hadde for en tid tilbake, en reportasjeserie som følger en tobarnsmamma, som planlegger og vil gjennomføre å avslutte livet. Tilbake står hennes mann og to barn, knust.
https://www.dagen.no/nyheter/her-far-tobarnsmora-ingrid-41-ja-til-dodshjelp-1/1565088
For tror vi at dette kommer til å stoppe ved de med livstruende og svært smertefulle tilstander hos dødende, mener jeg at vi i beste fall er naive. Jeg ber dere være så snill å tenke igjennom implikasjonene denne eventuelle lovendringen har å si for enkeltmennesker, for vårt håp, for vårt menneskesyn, for de strukturelle endringene dette kommer til å ha på hele vårt samfunn. Ikke følg etter Nederland!
For der er håp! Det er alltid håp!
Med denne eventuelle lovendringen mener jeg vi baner vei for et meget mer menneskefientlig og nihilistisk samfunn som verdsetter mennesker etter hvor selvstendige og produktive de er. Som baner vei for om livet er utrolig vanskelig eller smertefullt, man føler man er til belastning eller er uten verdi, så kan man ta sitt eget liv. Med legens hjelp. For det er ikke håp likevel.
En utvikling som vil gi mennesker en ufattelig stor byrde: Å selv avgjøre sin egen dødstime. Og for helsepersonell: Å være nødt til å avslutte andres liv. De som har avgitt løfte om å berge liv. Er det samfunnets oppgave å bestemme når et menneske skal dø?
Er dette verdier vi ønsker oss? En utvikling vi ønsker oss? Er dette et samfunn vi ønsker oss?
For oss selv, for våre barn?
Anonym · 14. september 2026Nei til aktiv dødshjelp
Nei til aktiv dødshjelp.
-Eldre og syke kan kjenne seg til bry og kan føle de blir tvunget til å avslutte livet.
-Helsepersonell kan føle de går utover sitt etiske kompass
Anonym · 14. september 2026Ja til å få lov til å få hjelp til å ta livet sitt.
Noen er født mer sårbar for å ikke klare å leve livet som vanlige menneske. Sårbar for å bli en byrde for samfunn og helsevesenet. Jeg sier ja til å få lov til å få hjelp til å dø. Rus skader i mors mage synes jeg at man kan få lov til å dø , få hjelp til å dø, og heller gi organene til å redde andre liv. Det kan være valgfritt, noen lever ett fint liv og andre igjen gjør ikke det. Om man ikke har folk i rundt seg blir livet også belastende. Ensomt og med en sårbar for belastninger blir utholdene å leve i og kjenne på at en blir til byrde for alle rundt seg.
Vil styrke psykologer til de som ikke "sliter" nok ikke er "syke" nok. Man vil heller velge å dø enn å leve i ett samfunn der en ikke får hjelpen man treng og behov for. Negativ utvikling. Derfor velger jeg heller ja til å få hjelp til å dø. Slik at ikke enda flere slit. Må være strengt, slik at ikke alle kan få slutt på livet. Og fjern makt syke folk som vil skade andre, samt dreper for å drepe. Må sjekket nøye opp hvem som kan hjelpe andre å dø.
Helge Torbjørn Bull Hove · 14. september 2026Menneskeliv har vært regnet som ukrenkelig i Norge
Jeg mener at forslaget gir en presedens for at grensen om menneskets ukrenkelighet og egenverdi blir brudt.
Vi kom ut av andre verdenskrig med en styrket holdning om at "aldri mer". Nå er tydeligvis denne leksen i ferd med å bli glemt. Ser vi bort fra livets ukrenkelighet vil føgen bli et hardere samfunn der andre rettigheter snart kommer i spill.
Det er utallige eksempler på at mennesker som har vært i depresjon har fått hjelp og igjen har verdsatt livet. Den prinsipielle grensen som brytes når staten tar liv i fredstid vil bli holdningsdannende og på sikt medføre et samfunn der livet er billigere, der motstandere kan avlives og menneskeretttigheter kan brytes.
Åse Ottersen · 14. september 2026DU SKAL IKKE SLÅ I HJEL
LIVET ER EN GUDS GAVE!
De Ti Bud som Gud gav til Moses er universelle lover som gjelder alle menensker. Det femte bud sier, "Du skal ikke slå ihjel! Det betyr: Du skal ikke drepe og ikke skade deg selv eller andre mennesker!" Mennesker kan ikke sette seg over Gud og har ikke rett til å ta liv, enten det gjelder en selv eller andre mennesker og heller ikke foster. Menneskelivet begynner ved unnfangelsen og slutter ved en naturlig død, men sjelen lever videre.
Hvis en nasjon tillater drap, så vil den stå i alvorlig gjeld til Gud og en kollektiv blodskyld som kan mefdføre en rettferidg straff. Gud kan trekke seg tilbake og la oss gå våre egne veier fordi vi har fri vilje, men vi kan ikke forvente hans velsignelse og beskyttelse hvis vi velger å bryte budene. Vi har allerede tatt livet av over 600 000 norske innbyggere i mors liv. Dette er en alvorlig synd! Det kan føre til naturkatastrofer, store ulykker eller krig og vår evige frelse står i fare. Det er en vei som fører til liv og velsignelser og en annen som fører til død og forbannelser. Bibelen. 5. Mosebok kapittel 28.
Som sykepleier har jeg også avlagt løfte om å tjene livet fram til en naturlig og verdig død, og gjøre alt man kan for lindre og gi god omsorg til det siste, både i forhold til de fysiske, psykiske, sosiale og åndelige aspektene av mennesket. Som kristen og katolikk vil det også være sterkt mot min samvittighet å være medansvarlig for et annet menneskes død. Lege-etikkens første Bud er å ikke skade!
Pave Johannes Paul 2. advarte sterkt mot det ham kalte en dødskultur, og mange av hans advarseler og forutsigelser har dessverre gått i oppfyllelse. Utdrag fra Encyclikaen Evangelium Vitae i norsk oversettelse
https://www.katolsk.no/dokumenter/dokumenter-fra-vatikanet/jp2/evangelium-vitae :
Med den autoritet som Kristus overgav Peter og hans etterfølgere, og i enhet med Den katolske kirkes biskoper, bekrefter jeg at det direkte og overlagte drap av et uskyldig menneske alltid er dypt umoralsk.
Eutanasiens tragedie
64. I livets siste fase befinner mennesket seg stilt overfor dødens mysterium. Som resultat av medisinske fremskritt og i en kulturell kontekst som ofte er lukket for det transcendente, får erfaringen av døden nye trekk. Gitt den utbredte tendens at livet verdsettes bare i den grad det bringer glede og velbehag, blir lidelsen et utålelig nederlag, noe man for enhver pris vil bli kvitt. Døden, som synes «meningsløs» når den brått avbryter et liv som enda hadde fremtiden og nye og interessante opplevelser foran seg, blir en «rettmessig befrielse» når livet anses for å være blottet for mening fordi det er fylt med smerte og bare kan imøtese større lidelse.
Når mennesket dessuten fornekter eller glemmer sin grunnleggende relasjon til Gud, blir det sin egen normgiver og målestokk og mener videre å ha rett til at samfunnet stiller muligheter og midler til rådighet slik at mennesket i fullstendig autonomi skal kunne bestemme over sitt liv. Denne tendens er især utbredt i den «utviklede» del av verden, oppmuntret som man der er av medisinens og teknologiens stadige fremskritt. Ved bruk av høyt sofistikerte systemer og utstyr er vitenskapen og den medisinske praksis i dag ikke bare i stand til å behandle kasus man tidligere stod maktesløse overfor, og til å redusere og fjerne smerte, men også til å understøtte og forlenge liv som er svært skrøpelig, til kunstig å gjenopplive pasienter hvis basale biologiske funksjoner plutselig er kollapset, og ved spesielle prosedyrer gjøre organer disponible for transplantasjon.
I denne kontekst blir fristelsen til å gjøre eutanasi tilgjengelig stadig større, det vil si fristelsen til å gjøre seg til herre over døden og fremprovosere den før dens tid er inne. Eutanasi kan fremstå som en «mild» måte å avslutte et liv på. Dette som kan se logisk og menneskelig ut ved første øyekast, er imidlertid meningsløst og inhumant. Dette er enda et alarmerende trekk ved den «dødens kultur» som først og fremst er utbredt i velstående samfunn og som er karakterisert av en utilitaristisk mentalitet som ser det voksende antall eldre og hjelpetrengende som en utålelig belastning. Disse lever ofte isolert i forhold til familie og samfunn, som på sin side nesten utelukkende organiserer sitt liv ut fra krav om størst mulig effektivitet og produktivitet; krav som fratar den uføres og arbeidsudyktiges liv enhver verdi.
65. For å gi en korrekt moralsk vurdering av eutanasi, er en klar definisjon nødvendig. Eutanasi i strikt betydning er forstått som en handling eller en unnlatelse som i seg selv er i stand til og har som intensjon å forårsake døden for derved å gjøre slutt på all lidelse. «Eutanasiens kriterier ligger følgelig i intensjonene og i de anvendte metodene.»[76]
Man må skjelne eutanasi fra avgjørelsen om å avstå fra såkalt «aggressiv medisinsk behandling», det vil si visse former for medisinsk bistand som ikke korresponderer med den sykes faktiske situasjon, enten fordi den ikke lenger står i forhold til noe forventet resultat eller fordi den vil medføre store ekstra belastninger for pasienten og dennes familie. I slike situasjoner når døden er nær forestående og uomgjengelig, er det forsvarlig å «avvise behandlingsmetoder som bare fører til en usikker og tyngende forlengelse av livet, uten at man opphører å gi den normale pleie som den syke i slike tilfeller har behov for».[77] Det er sikkert at det er en moralsk forpliktelse å ta vare på seg selv og å tillate seg selv å bli tatt vare på, men denne plikten må ta hensyn til den konkrete situasjon. Det vil si at man må avgjøre om de tilgjengelige behandlingsmetoder står objektivt i forhold til utsiktene til forbedring. Å avstå fra ekstraordinære eller uforholdsmessige tiltak er ikke ekvivalent til selvmord eller eutanasi, men uttrykker heller en aksept av de menneskelige betingelser foran døden.[78]
Moderne medisin retter økende oppmerksomhet mot «palliativ behandling» som søker å lindre lidelsen i sykdommens avsluttende fase og sørge for at pasienten har menneskelig støtte og ledsagelse. Blant de spørsmål som her reiser seg er rettmessigheten av å bruke smertestillende og beroligende midler når disse innebærer risiko for å forkorte pasientens liv. Man kan prise det mennesket som aksepterer lidelsen og velger å avstå fra smertestillende behandling for å være ved full bevissthet, og, hvis det er en troende, å ville ta del i Herrens lidelse. En slik «heroisk» adferd kan imidlertid ikke påhvile alle og enhver. Pius XII stadfestet at det er fullt tillatt å lindre smerte ved narkotiske medisiner selv når det fører til svekket bevissthet og forkortelse av livet, såfremt «det ikke eksisterer andre midler, og det under de gitte omstendigheter ikke forhindrer utførelsen av andre religiøse og moralske plikter».[79] I slike tilfeller er ikke døden villet eller søkt selv om man vet at man kan fremskynde den: der er simpelthen et ønske om å mildne smerten effektivt ved å benytte de smertestillende midler medisinen rår over. Man må imidlertid «ikke berøve et døende menneske bevisstheten uten særlig vektig grunn»:[80] et døende menneske må få hjelp til å møte familiære og følelsesmessige aspekter omkring døden, og i full bevissthet forberede seg på det endelige møtet med Gud.
På denne bakgrunn, i overensstemmelse med mine forgjengere[81] i læreembetet og i enhet med Den katolske kirkes biskoper stadfester jeg at eutanasi er et alvorlig brudd på Guds lov ettersom det dreier seg om en overlagt og moralsk uakseptabel avliving av et menneske.
Denne læren er grunnlagt på naturloven og på det skrevne Guds ord som er overbragt i Kirkens tradisjon og som blir undervist av det ordinære og universelle læreembete.[82]
Alt etter omstendighetene er denne praksis et onde på linje med selvmord eller mord.
66. Selvmord er alltid moralsk uakseptabelt på samme vis som mord. Kirkens tradisjon har alltid avvist det som et grunnleggende galt valg.[83] Selv om visse psykologiske, kulturelle og sosiale betingelser kan forlede et menneske til å utføre en handling som så radikalt står i motsetning til hvert menneskes iboende trang til å ville bevare livet, og følgelig reduserer eller fjerner det subjektive ansvar; så er selvmord objektivt sett en alvorlig umoralsk handling. Det innebærer en fornektelse av kjærligheten til seg selv, og det krenker også forpliktelsene til å vise rettferd og barmhjertighet overfor sin neste, de fellesskap man er del av og overfor samfunnet i sin helhet.[84] I sin dypeste grunn er selvmord en fornektelse av Guds absolutte herredømme over liv og død, slik Israels gamle visdom gir uttrykk for i denne bønnen: «For du har makt over liv og død, du fører et menneske ned til dødsrikets porter, og kan føre det opp derfra» (Visd. 16,13; kfr. Tob. 13,2).
Å støtte en person i intensjonen om å begå selvmord og hjelpe vedkommende å utføre det, såkalt «assistert selvmord», vil si å medvirke til og noen ganger aktivt utføre en utillatelig handling som aldri kan rettferdiggjøres selv om man blir bedt om det. St. Augustins kommentar er høyst relevant: «det er aldri tillatt å drepe en annen selv om han skulle ønske det, enda mer om han ba om det fordi han befant seg mellom liv og død og tryglet om hjelp til å befri sjelen fra de jordiske bånd i lengselen etter forløsning; ei heller er det tillatt om den syke ikke var i stand til å overleve.»[85] Men selv om motivet ikke skulle være selvisk vegring mot å bli belastet med ansvaret for et lidende menneske, må eutanasi likevel betegnes som falsk barmhjertighet, og da i en foruroligende «pervertert» utgave. Sann «medlidelse» ytrer seg i solidarisk deltagelse i nestens smerte, den dreper ikke det mennesket hvis lidelser man har tungt for å bære. Eutanasi blir enda verre om den utføres av dem som er de nærmeste og som forventes å ledsage et familiemedlem med tålmodighet og kjærlighet, eller av dem som i kraft av sin ekspertise nettopp burde vise omsorg selv i de mest smertefulle faser mot livets slutt.
Avgjørelsen om å foreta eutanasi blir desto mer alvorlig når den tar form av mord og rettes mot et menneske som verken har bedt om det eller gitt sin tilslutning. Toppen av vilkårlighet og urettferdighet er nådd når enkelte mennesker, som leger eller lovgivere, tiltar seg makten til å avgjøre hvem som skal leve og hvem som skal dø. Igjen står vi overfor fristelsen i Edens have: å bli som Gud og «kjenne godt og ondt» (kfr. 1. Mos. 3,5). Gud alene har makten over liv og død: «Jeg bringer død og jeg gir liv» (5. Mos. 32,39; kfr. 2. Kong. 5,7: 1. Sam. 2,6). Men han gjør bare bruk av sin makt ifølge sin vise og kjærlighetsfulle plan. Når mennesket legger beslag på denne makten og utøver den etter sin egen meningsløse og egoistiske logikk, fører det uvilkårlig til urett og død. De svakes liv blir prisgitt de sterkere; i samfunnet går rettferdighetssansen tapt, og den gjensidige tillit som er fundamentet for enhver sann relasjon mennesker imellom, undergraves.
67. Helt annerledes er den kjærlighetens og sanne barmhjertighets vei som vår felles menneskehet trenger, og som troen på Kristus forløseren, som døde og oppsto igjen, stadig kaster nytt lys over. Det rop som stiger fra menneskets hjerte når det konfronteres med lidelse og død og fristelsen til å gi opp er nærliggende, er fremfor alt et rop om ledsagelse, medfølelse og støtte i prøvelsens tid. Det er en bønn om håp, når alt menneskelig håp er borte. Som Det annet Vatikankonsil minner oss om: «Det er overfor døden at menneskelivets gåte blir størst» og likevel tar «hjertets instinkt (...) ikke feil når det avskyr og avviser personlighetens totale utslettelse og ugjenkallelige bortgang. Den evighetens sæd som vi bærer i oss, lar seg ikke helt føre tilbake til materien, og gjør derfor opprør mot døden».[86]
Den naturlige avvisning av døden og det gryende håp om udødelighet opplyses og fullbyrdes i kristentroen som både lover og tilbyr delaktighet i den oppstandne Kristi seier: Hans seier, som ved sin frelsende død har befridd mennesket fra døden, «syndens lønn» (Rom. 6,23), og gitt det sin Ånd, pantet på oppstandelsen og livet (Rom. 8,11). Vissheten om fremtidig udødelighet og håpet om den lovede oppstandelsen kaster nytt lys over lidelsens og dødens mysterium, og fyller den troende med ekstraordinær kraft til å stole fullt og fast på Guds plan.
74. At urettmessig lovgivning vedtas fører ofte til konfliktfylte samarbeidssituasjoner for mennesker med rettskaffen samvittighet, ettersom de har rett til å reservere seg mot å delta i handlinger som er moralsk onde. Noen ganger kan valget være vanskelig; det kan føre til å måtte gi avkall på prestisjefylte posisjoner i yrkeslivet eller å måtte renonsere på et berettiget håp om avansement. Andre ganger kan utførelsen av handlinger som i seg selv er indifferente, eller for den del positive, og som er nedfelt i urettmessige lover, tjene til å beskytte liv som er truet. På den annen side kan man frykte at utførelsen av slike handlinger ikke bare vil vekke skandale og svekke den nødvendige opposisjon mot angrep på livet, men ytterligere bidra til å kapitulere for tillatelighetens mentalitet.
For å kaste lys over disse vanskelige spørsmål, er det nødvendig å gjenkalle de generelle prinsipper som gjelder for medvirkning til onde handlinger. Alle kristne, såvel som alle mennesker av god vilje, er kalt til, under plikt av samvittigheten, ikke å ta del i praksis som – selv om den er tillatt i lovverket – strider imot Guds lov. Fra et moralsk standpunkt er det aldri tillatt formelt å medvirke til det som er ondt. En slik medvirkning finner sted når en handling, enten ut fra sin natur eller ved den form den antar i en gitt situasjon, kan defineres som direkte deltagelse i et angrep på uskyldig menneskeliv eller som samtykke i den handlende persons moralsk onde intensjon. En slik medvirkning kan aldri rettferdiggjøres verken ved å påberope seg respekt for andres frihet eller ved å henvise til det faktum at det sivile lovverket tillater eller påbyr det. Ethvert individ har et moralsk ansvar for de handlinger det personlig utfører; ingen kan unntas fra dette ansvar, og det er på grunnlag av dette at hver enkelt skal dømmes av Gud (kfr. Rom 2,6; 14,12).
Å nekte å ta del i en urett er ikke bare en moralsk plikt, det er også en grunnleggende menneskerett. Var det ikke slik, ville mennesker kunne tvinges til å utføre handlinger som strider imot menneskets verdighet. Og menneskets frihet, hvis egentlige mål og mening er å orientere seg mot det sanne og det gode, ville derved bli radikalt skadelidende. Det som står på spill er en grunnleggende rettighet som, nettopp i kraft av å være rettighet, må anerkjennes og beskyttes av samfunnets lovgivning. Således må muligheten for å reservere seg mot å delta i behandlingens ulike faser: konsultasjoner, forberedelser og utføring av handlingene mot livet, garanteres leger, helsearbeidere og ledere for hospitaler, klinikker og helsesentra. De som reserverer seg av samvittighetsgrunner, må beskyttes mot å bli strafferettslig forfulgt, og også mot negative effekter på det legale, disiplinære, finansielle og profesjonelle plan.
Privat · 14. september 2026NEI til aktiv dødshjelp
Jeg ber om at dere ikke må godta aktiv dødshjelp i Norge. La oss ikke komme der i dette landet.
Anne Gunn Pettersen · 14. september 2026Nei til selvbestemt assistert livsavslutning
Jeg mener at et samfunn ikke har rett til å hjelpe noen til å dø. Livet som er gitt hvert menneske skal respekteres og ikke avbrytes med vilje, enten personen ennå ikke har blitt født eller er svært syk eller gammel.
Å ha det vondt er noe vi alle må finne oss i av og til. Vi må læres opp til å tåle smerte og finne oss i å leve til vi dør. "Ærefrykt for livet" har tidligere vært en sunn holdning som jeg mener bør fortsette.
Hvis man først begynner å assistere noen for å få avsluttet deres liv, vil det spre seg en oppfatning om at livet ikke er verdt å ta vare på. Det er en farlig vei å gå. Psykisk helse blant unge er et satsingsområde, og det blir helt umulig å motivere til fortsatt liv når det samtidig skjer at andre får hjelp til å dø.
Ja til livet!
Anonym · 14. september 2026Menneskelivet har en ukrenkelig verdi
Livet har en absolutt verdi i seg selv. Ikke oss selv eller en lege skal ha retten til å avslutte et liv. Verdien er absolutt uansett sykdom eller tilstand. Det er hellig og gitt av Gud
Anonym · 14. september 2026Rett til liv
Mennesket har en ukrenkelig verdi i seg selv, ved å bare være til. Norge er bygget på gode verdier, og burde se seg alt for god til å i det hele tatt ta opp temaet om aktiv dødshjelp! Norge burde være et land som hjelper personer i sårbare livssituasjoner, ikke et land som legger en ekstra byrde på en allerede krevende situasjon! Norge burde være for mennesker. Norge burde være for livet. Politikere burde heller sette av tid og ressurser til å styrke helsevesenet, i stede for å bruke tid på å utrede aktiv dødshjelp.
Privatperson · 14. september 2026Høringsinnspill fra Øystein Buer
Til Stortinget. Dere avgjør det norske samfunnets ordninger og rettigheter innenfor helsehjelp. Dette er ofte rettigheter med verdier innebygget. Spørsmålene rundt aktiv dødshjelp er et verdispørsmål.
Vi vet fra andre land som har innført ordning med aktiv dødshjelp at bruken av denne ordningen starter ett sted og utvikler seg mot noe annet, slik Nederland sitt eksempel viser.
Det starter ofte med en slags barmhjertighet med den som lider i det "få slutt på lidelsene". Tradisjonelt startet kravet om aktiv dødshjelp som en hjelp inn mot somatiske lidelser under lange og smertefulle sykdomsforløp uten kurativt sikte. Nå vet vi at psykiske lidelser hos unge mennesker inngår i begrunnelsen for aktiv dødshjelp, blant annet i Canada.
Man kan tenke at med klare regler som avgrenser et slikt tilbud vil det være få som får innvilget aktiv dødshjelp innenfor helsevesenet. Sannsynligvis vil antallet som ønsker aktiv dødshjelp også gjelde kronisk syke, funksjonshemmede og ensomme eldre som opplever å ligge det materialistiske produksjonssamfunnet til byrde.
Dersom aktiv dødshjelp innføres, innføres et sorteringsmiddel som de svakeste blant oss får størst behov for å innrette seg etter. Muligheten skaper bruk av tilbudet for mennesker som i mange tilfeller har andre veier i livet enn døden.
Hvorfor ikke heller går for et samfunn med kompetanse, innovasjon og verdier som fremmer gode liv også for de som lider somatisk, psykisk og sosialt.
Vi vet at lindrende sedasjon, som er avansert smertelindring, kan brukes ved ekstreme somatiske smerter man per idag ikke kan lindre på annen måte enn å legge personen i kunstig koma. Hvorfor ikke oppgradere denne funksjonen og kompetansen flere steder i landet så smertelindringen er en faktisk mulighet for de med ekstreme smerter under den siste tiden av livet. Også for pårørende er god smertelidring viktig, og er å foretrekke fremfor aktiv dødshjelp. Gjør helsevesenet i Norge til et foregangsvesen for smertelindring.
Aktiv dødshjelp som en utvei for de med psykiske lidelser er egentlig en sårbar og destruktiv løsning dersom det innføres. Hvordan skal man skape tydelige kriterier for de som skal få aktiv dødshjelp? Er det virkelig nok å ønske å dø over tid? Her må vi velge innsatsfaktorer for et liv med mer livskvalitet og håp, enn dette å gi muligheten til å avslutte livet med assistanse. Aktiv dødshjelp for de som har dødsønske over tid kan sees på i kombinasjon med suicidalitet generelt, og man kan aktivt gripe an mot dette samfunnsproblemet på en mer omfattende måte. Hvorfor ikke heller gjøre forskningen rundt suicidalitet til et større felt. Dette vil gavne de med psykiske lidelser som går med dødsønske over tid, og gi oss som samfunn mer kunnskap om suicidalitet generelt. La oss være et samfunn med visjoner for livet også når det er bekmørkt for en ganske stor andel av våre medborgere.
Grupper som skiller seg ut ved å ikke klare arbeidslivet, familieliv eller vanlig sosial deltakelse er spesielt utsatt dersom man innfører aktiv dødshjelp. Dette kan være enkeltpersoner med stort omsorgsbehov som opplever at man er til byrde etterhvert som tiden går. Dersom man i tillegg får en kronisk lidelse med behov for helsehjelp vil dette presset øke, fordi man er en som må motta så mye hjelp. Disse menneskene er i virkeligheten verdifulle for de som har med dem gjøre. De har ofte mye å bidra med iform av klokskap, humor og originalitet. Verdier vårt materialistiske samfunn trenger. Vi trenger dem mer enn de trenger oss. La Norge forbli et samfunn der alle er like mye verdt, ikke et ennå mer effektivt samfunn.
Det er ikke en liberal høytravende verdi å innføre aktiv dødshjelp, det er en kamuflert ordning som hindrer oss som et verdibasert samfunn med gode visjoner for livet, å klare å utvikle oss videre på en bedre måte, med ekte verdier der mennesket er i sentrum.
Anonym · 14. september 2026Høringsinnspill Selvbestemt assistert livsavslutning
Jeg mener at samfunnets svar på utfordrende livssituasjoner må være hjelp til å leve, og ikke til å dø. Uansett livssituasjoner mener jeg at samfunnet ikke kan anbefale døden som en løsning. Et menneske som ikke lenger kan bidra slik det gjorde før, er ikke mindre verdifullt. Et velfungerende samfunn må ta avstand fra slike handlinger.
Jeg ber med dette at Stortingets representanter stemmer ned forslaget om Selvbestemt livsavslutning.
Anonym · 14. september 2026Høringsinnspill
Jeg vil be vårt storting på det sterkeste om å avstå fra å innføre aktiv dødshjelp. Med henvisning til erfaringer fra land der dette er innført er det svært sterke tendenser til at omfang av aktiv dødshjelp øker og hvilke grupper som omfattes utvides løpende. For ett menneske kan en rett til å dø, bety en ny mulighet til å vurdere dødshjelp for et annet menneske. Å søke dødshjelp blir en valgmulighet som ikke for mange mennesker ikke ville vært et tenkbart alternativ dersom man ikke tillater åpning for dette i lovverket.
De sterke enkelthistoriene om mennesker som ønsker og har fått aktiv dødshjelp blir løftet opp som ofre i en særstilling. Hva med alle mennesker som vil oppleve tap av funksjoner og selvstendighet som følge av sykdom, og som vil få en mye "kortere vei" mot døden dersom man med henvisning til landets lover kan vise til at man er "kvalifisert for dødshjelp"? I ekstra tunge stunder vil da et dødshjelp-alternativ kunne bli et reelt alternativ for enkeltmennesker som ikke ville vurdert å ta sitt liv på egen hånd. Fortjener ikke disse ofrene også å løftes frem, og om det kan spare noen liv ved å ikke innføre dødshjelp som alternativ?
Hvordan kan regjeringen hevde at man vil jobbe for selvmordsforebygging dersom aktiv dødshjelp tillates?
Minner om Vestres ord på www.regjeringen.no:"– For mange i Norge begår selvmord, og bak hvert eneste selvmord er det en person, en skjebne, en familie og et nettverk. Det tar vi på det dypeste alvor. Vi vil ha et varig, nasjonalt selvmordsregister, fordi tiltakene vi setter inn for å forebygge selvmord må bygge på best mulig kunnskap, sier helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre."
Anonym · 14. september 2026Dødshjelp
Jeg mener at en utredning av dødshjelp ikke er veien å gå.
Vi trenger heller en styrking av den palliative behandlingen, gi omsorg og gi mennesker i livets siste fase hjelp, trygghet og lindring.
Anonym · 14. september 2026Ang aktiv dødshjelp
Høringsuttalelse om aktiv dødshjelp
Jeg har jobbet som fastlege siden 2013, og møter gjennom mitt arbeid mange pasienter som er syke, gamle, funksjonshemmede eller på andre måter sårbare. På bakgrunn av disse erfaringene er jeg sterkt bekymret for en legalisering av aktiv dødshjelp.
For mange sårbare mennesker vil det være vanskelig å vite om ønsket om å dø virkelig er et fritt og selvstendig ønske, eller om det er påvirket av opplevelsen av å være til belastning for familien, helsevesenet eller samfunnet. Selv et tilbud som formelt er frivillig, kan derfor oppleves som et forventningspress.
Jeg er også bekymret for at helsepersonell vil få en svært vanskelig oppgave dersom aktiv dødshjelp skal presenteres som ett av flere «valg» for pasienten. Det er vanskelig å formidle et slikt alternativ helt nøytralt. Selve det at legen presenterer muligheten, kan for enkelte pasienter oppleves som et signal om at deres liv og videre behandling er mindre verdifull, eller at de bør vurdere å avslutte livet for å spare andre for belastning.
Det er samtidig viktig å se dette som mer enn en endring i medisinsk praksis. Å gi staten og helsevesenet en legitim adgang til å medvirke til å avslutte et menneskes liv, representerer prinsipielt noe nytt. Det krever etter mitt syn et svært sterkt etisk og filosofisk fundament. Jeg er ikke overbevist om at et slikt fundament finnes.
Norsk samfunnsetikk har i lang tid vært sterkt påvirket av kristen etikk, der menneskelivet har en grunnleggende og ukrenkelig verdi uavhengig av alder, funksjonsevne, sykdom, produktivitet eller livskvalitet. En legalisering av aktiv dødshjelp vil innebære et brudd med denne langvarige etiske tradisjonen og kan bidra til en grunnleggende endring i vårt menneskesyn.
Jeg frykter særlig at et første vedtak kan bli en «fot innenfor døren». Selv om ordningen i utgangspunktet begrenses til strenge kriterier og bestemte pasientgrupper, vil grensene over tid kunne endres. Når selve prinsippet om at det kan være riktig og legitimt for helsevesenet å bidra til at en pasient dør først er etablert, kan det bli vanskeligere å begrunne hvorfor dette ikke også skal gjelde andre grupper eller situasjoner.
Dette handler derfor ikke bare om hvor grensene skal trekkes i en eventuell lov. Det handler om hvilken retning vi ønsker at samfunnet skal utvikle seg i, og hvilket menneskesyn som skal ligge til grunn for helsevesenet.
Som fastlege mener jeg at vårt viktigste ansvar overfor sårbare pasienter er å sikre god behandling, lindring, omsorg og støtte – også når sykdommen ikke kan helbredes. Jeg frykter at en legalisering av aktiv dødshjelp kan endre denne grunnleggende tillitsrelasjonen og gjøre enkelte pasienter utrygge på om helsevesenet først og fremst ønsker å hjelpe dem til å leve, eller også kan hjelpe dem med å dø.
Jeg ber derfor Stortinget om å ikke legalisere aktiv dødshjelp. Etter min vurdering er risikoen for opplevd press på sårbare mennesker, endringer i menneskesyn og en gradvis utvidelse av praksisen alvorlige konsekvenser som ikke bør tas lett på.
Anonym · 14. september 2026Høringsinnspill Selvbestemt livsavslutning
Menneskeverdet forsvinner ikke selv om livet blir vanskelig. Et menneskes verdi må ikke være avhengig av hvor friksk, selvstendig eller produktivt det er.
Sykdom, alder, funksjonsnedsettelse eller andre forhold kan gjøre oss avhengig av hjelp fra andre omsorgspersoner. Slik kan livet i perioder by på utfordringer for de fleste av oss. Uansett er det ikke riktig å peke på døden som en løsning når mennesker i sin fortvilelse har det vanskelig.
Derfor mener jeg at samfunnet ikke må la døden være en løsning på utfordringene. Det vil være et stort overgrep overfor mennesker i en sårbar livssituasjon. I ytterste konsekvens ser jeg også muligheter for at en slik lov i gitte tilfeller kan bli misbrukt.
Jeg vil derfor be Stortingets representanter å stemme ned forslaget om Selvbestemt livsavslutning.
Kjersti Thorset Kvernhaugen · 14. september 2026Nei til aktiv dødshjelp
Nei til aktiv dødshjelp
Borgerrettsstiftelsen Stopp Diskrimineringen · 14. september 2026Høringsinnspill til Dokument 8:264 S (2025–2026) om utredning av selvbestemt livsavslutning
Borgerrettsstiftelsen Stopp Diskrimineringen vil advare på det sterkeste mot Venstres forslag om utredning av «selvbestemt livsavslutning».
Stopp Diskrimineringen har fulgt nøye med på utviklingen av eutanasi/PAS-lovgivning i andre land siden vår oppstart i 2002. Vi har samlet inn fakta og erfaringer, (se kildeliste bakerst) ikke minst fra NotDeadYet, en verdensomspennende protestbevegelse av funksjonshemmede.
Vi er ikke overrasket over at det nå foreligger et forslag om utredning. Tilhengerne fra ulike partier og miljøer har blitt stadig synligere i den offentlige debatten.
Samtidig har mange av de store mediene viet mye plass til temaet med særlig fokus på sterke historier fra enkeltpersoner som vil avslutte livet. Med unntak av medier med et kristent livssyn, er oppmerksomheten i liten grad rettet mot de sterke historiene til personer som i stedet for å få helsehjelp, hjelpemidler osv., i stedet får et tilbud fra staten om å dø i land som har innført slik lovgivning.
Dessverre har det vist seg svært vanskelig å få en stemme i debatten.
Siden erfaring fra andre land viser at det nettopp er funksjonshemmede som er en av de befolkningsgruppene som blir mest risikoutsatt i land med eutanasi/PAS-lovgivning, har vi forsøkt å få slippe til i debatten og tatt kontakt med både medier og talspersoner i ulike miljøer og partier.
I 2024 henvendte vi oss derfor til samtlige partier representert på Stortinget med faktastoff og tilbud om dialog og informasjon. Ingen av partiene viste interesse. Dette ble gjentatt i 20205 med samme resultat.
For oss er det svært bekymringsfullt at særlig politiske partier ikke viser interesse for å høre om funksjonshemmedes motstand og erfaringer fra andre land med slik lovgivning.
Vårt innspill tar utgangspunkt i menneskerettighetene med særlig vekt på CRPD, FNs konvensjon om funksjonshemmedes menneskerettigheter, ratifisert av Norge i 2013 og inkorporert i menneskerettsloven i 2026.
Vi merker oss at Venstre i sitt forslag om utredning ikke forholder seg til Norges internasjonale forpliktelser nedfelt i ulike menneskerettskonvensjoner tatt inn i Menneskerettsloven.
Vi vil understreke at som grunnlag for igangsetting av en utredning av et så alvorlig spørsmål, gir argumentasjonen fra Venstres Stortingsrepresentanter stor grunn til bekymring; i beste fall må den kunne sies å være lite gjennomtenkt.
Vi reagerer særlig sterkt på at eksistensen av illegal virksomhet, jf. henvisningen til TV 2 sin avsløring av at en mann tar livet av folk, dvs. begår drap, brukes som argument for en utredning av å tillate staten å ta en borgers liv, dvs. et absolutt irreversibelt inngrep. For oss er dette en helt uakseptabel tankegang.
Vi vil snarere hevde at det er motsatt.
Statens ansvar er å sørge for at drap ikke skjer.
Å tillate staten å avslutte liv, flytter grenser som vil påvirke hele samfunnets oppfatning av rett og galt, av hva som er verdige liv og hvem som lever verdige liv. Som vi påpeker nedenfor, vil det også med eutanasi/PAS-lovgivning finnes mennesker som ikke fyller kriteriene, og det er derfor naivt å tro at problemet med at noen utnytter dette, blir borte. Det er ulike grunner til at folk kan oppleve at livet er uutholdelig, men svaret må aldri bli at staten skal avlive sine borgere.
Illusjonen om selvbestemmelse
Forslagets utgangspunkt er at det kan innføres en rettighet til selvbestemt livsavslutning. Det skaper et inntrykk av at den enkelte selv får en rett til å kreve bistand fra staten til å avslutte livet.
Til og med i landene som har den svakeste lovgivningen, skjer det en overprøving etter visse kriterier, riktignok mer eller mindre eksplisitt uttrykt i loven.
Det viktigste er imidlertid, at Stortinget er klar over hva som egentlig skjer når slik lovgivning innføres.
I land etter land som innfører lovgivning som tillater staten å ta liv, skjer det en intendert eller ikke intendert gradvis utglidning mht. kriterier og utvidelse av personkretsen over tid.
Stadig flere grupper innlemmes i personkretsen.
Hvorfor?
Inngrepet som ble foregitt å skulle være utelukkende basert på selvbestemmelse, kommer allerede fra første stund under press. Press fra ulike aktører og miljøer, pårørende, verger og andre med kryssende interesser, fører til en gradvis utvidelse av personkrets og kriterier.
Vi har allerede sett at dette også vil bli tilfellet i Norge. Fra vår kamp mot ufrivillig vergemål, abort og sterilisering og mot tvang, har vi ingen grunn til å tro at Norge vil håndtere verken selvbestemmelsesspørsmålet eller sikre kontrollmekanismer på en bedre eller helt annen måte enn landene vi sammenligner oss med.
Et annet fremtredende trekk etter at eutanasi/PAS har blitt et akseptert inngrep, er at bla funksjonshemmede og demente blir tilbudt å dø, uten å ha ytret ønske om det selv.
Vi har sett mange eksempler på mennesker som i stedet for hjelpemidler, nødvendig behandling, inklusive palliativ medisin og pleie, tilbys å dø. Hvor utbredt dette er, vet vi ikke, men det skjer stadig oftere i land som vi liker å sammenligne oss med som Canada.
Dette viser konsekvensen av å passere grensen for hva en stat kan tillate seg overfor sine borgere, uavhengig hva som var intendert fra lovgivers side.
Levetidsprognoser og diagnoser som kriterier
Kort gjenstående levetid og dødelig sykdom anses som de mest pålitelige og restriktive kriteriene i alle land, og det er disse kriteriene som har størst betydning for at det blir flertall for eutanasi/PAS-lovgivning.
Kriteriene forutsetter at legevitenskapen kan predikere dødstidspunkt og at en diagnose som er satt, aldri vil bli endret.
Virkeligheten har vist at både levetidsprognoser og diagnoser kan være svært usikre.
Folk fra hele verden forteller bla via NotDeadYet sin historier om at de har overlevd, selv om de ifølge prognosen skulle vært døde. Dette gjelder også folk som har kreft. Kreftsyke utgjør i noen land den største andelen av dem som får eutanasi/PAS. I stadig større grad opplever folk at prognosen er usikker takket være store nye fremskritt når det gjelder behandling de siste årene. En kreftsvulst kan dessuten innkapsle seg.
Store fremskritt innen legevitenskapen når det gjelder behandlingsmåter og når det gjelder fastsetting av diagnoser, bidrar også til at prognosene er upålitelige. Folk står frem og forteller at de har blitt omdiagnostisert og gitt endrede levetidsutsikter.
Et glimrende eksempel på det er nå avdøde Stephen Hawking som hadde ifølge legene to år igjen å leve da han var 21 år. Særlig de siste årene ser vi at det er en rivende utvikling innen legevitenskapen. Alt dette tilsier at staten ikke må få lov til å ta i bruk irreversible inngrep, da det alltid vil hefte usikkerhet, uansett hvor strenge kriterier loven stiller.
At det kun er den enkelte borger selv som har rett til å ta sitt eget liv og nekte livsforlengende behandling, utgjør det sterkeste vernet om den enkeltes liv og gir den eneste mulige garantien for at ingen risikerer lovlig å bli tatt livet av mot sin vilje.
Direkte sammenheng mellom livslyst og livsbetingelser
Vi vil hevde at det er livsfarlig å overse den direkte sammenhengen mellom livslyst og livsbetingelser.
Det er grundig dokumentert at eutanasi/PAS først og fremst tar livet av folk som ser dette som siste utvei fra et uutholdelig liv. Stadig flere som blir tilbudt eutanasi/PAS er personer som har funksjonsnedsettelser (fysiske, psykososiale, kognitive) og kronisk sykdom. Disse får tilbudet Ikke fordi de har uutholdelige smerter eller kort levetid igjen. Derimot faller de ofte inn i kategorien uhelbredelig. Andelen demente øker kraftig også.
De årsaker folk selv oppgir når de blir spurt om hvorfor de vurderer/ønsker å avslutte livet er svært like fra land til land:
Frykt for/opplevelse av tap av verdighet og autonomi
Frykt for/opplevelse av ensomhet og isolasjon
Frykt for å bli en byrde for familie og samfunnet
De har ikke fått den hjelpen fra staten de trenger for å opprettholde et godt liv
De har ikke råd til nødvendig behandling eller nødvendige medisiner, til omsorg og pleie, til hjelpemidler, hjelp og støtte fra andre for å leve aktivt og selvstendig på linje med andre
Ingen av disse årsakene gir grunn for staten til å ta livet av folk.
Alt dette handler om livsbetingelser og levekår.
Vi ser en skremmende utvikling i land med slik lovgivning der staten fraskriver seg ansvar for å beskytte menneskets iboende verdighet og rett til gode livsbetingelser og levekår.
Årsakene er ikke at folk vil dø, men at de vil slippe unna det som oppleves som et uverdig og eller meningsløst liv.
Stadig flere lever lenger, noe som fører til økte utgifter og økonomisk press på velferdsgodene. Dette skjer også i Norge og funksjonshemmede merker en tilspissing av debatten og endring av holdningsklima med fokus på hvor mye funksjonshemmede koster.
Videre slår fagfolk i helsevesenet alarm om for lite ressurser og at palliativ medisin og omsorg ikke prioriteres, men snarere bygges ned.
Det må erkjennes at i Norge som i andre land vil det samlede trykket drive opp antall borgere som føler seg presset til å dø for å ikke være en byrde.
Menneskerettighetene settes på prøve
Det er alle disse utviklingstrekkene og faktorene norske politikere bør være opptatt av. Dette kan kun skje ved at politikken forankres i menneskerettighetene.
Norge har de beste forutsetninger for å kunne oppfylle menneskerettighetene slik de er nedfelt i CRPD, EMK og FNs kjernekonvensjoner, og sikre gode levekår for befolkningen uavhengig av nedsatt funksjonsevne, sykdom, demens.
CRPD gir ikke nye rettigheter, men tydeliggjør hvordan sivile og politiske, og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter skal forstås i et funksjonshemningsperspektiv, på samme måte som CEDAW og CRC tydeliggjør i hhv. et kvinne- og et barneperspektiv.
Vi minner om at menneskerettsloven ble innført for å styrke menneskerettenes stilling i Norge. I Ot.prp. 3 (1998-1999) Om lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett, siteres menneskerettsutvalget i kap. 5.3 som klargjør betydningen nasjonalt av å inkorporere konvensjoner i en menneskerettslov, slik:
Også på det nasjonale plan vil en slik reform vise at norske myndigheter tar menneskerettighetene på alvor. Det er å håpe at dette blant annet vil styrke menneskerettighetenes mulighet til å få gjennomslag når andre strømninger i samfunnet kommer i konflikt med dem.
For oss står det helt klart at vi står overfor skiftende politiske strømninger når både humanister og politikere fra ulike partier mener at den norske stat skal få lov til å ta liv. Det er ikke reist noe krav fra de berørtes organisasjoner i sivilsamfunnet, derimot fra flere ungdomspartier og andre unge talspersoner som frykter for tap av selvstendighet og kontroll i en fremtid.
Deres frykt og vurdering av hva som er et verdig liv, henger uløselig sammen med hva de vet om hvordan eldre, alvorlig syke og funksjonshemmede har det.
Vi viser til utallige oppslag i media hvor deres frykt bekreftes.
For eksempel er folk innesperret i egen leilighet fordi de ikke får nødvendig eller tilstrekkelig assistanse. Mange opplever utenforskap, mobbing og eksklusjon. Folk tvangsflyttes fra eget hjem og «institusjonaliseres» osv.
Ved å vise at Norge tar menneskerettighetene på alvor, ved å styrke, i stedet for å svekke og bryte menneskerettigheter, vil man også påvirke folks verdisyn.
Til slutt vil vi presisere at Stortinget går over en grense ved å sette i gang en prosess med sikte på muligheten for å innføre eutanasi/PAS-lovgivning.
Grenseoverskridelsen handler om å åpne for at en stat som er menneskerettslig forpliktet til å verne om borgernes liv, forplikter helsevesenet til å avslutte borgeres liv.
Vi har ingen eksempler på land som har klart å stoppe den, bare bremse den midlertidig. I Storbritannia har tilhengerne av slik lovgivning, ikke gitt seg selv om de tapte denne gangen. Dette bør alle norske partier følge nøye med på.
En utredning av et irreversibelt inngrep som innebærer at staten tar livet av borgere på andre grunnlag enn de som gjelder i Norge i dag, anser vi som klart menneskerettsstridig og forkastelig.
Tilbakevisning av påstander om at minst halvparten av befolkningen er for aktiv dødshjelp.
Til slutt føler vi oss nødt til å vie de såkalte meningsmålingene om aktiv dødshjelp spesiell oppmerksomhet.
I Norge som i andre land, stilles spørsmålet uten noen form for presisering av hvilke omstendigheter og kriterier dødshjelp skal gis under.
Det overlates til de spurte å tolke spørsmålet. Dette gjelder både Nettavisens In Fact og NRKs Norstat undersøkelse som stadig vises til som dokumentasjon.
Vi viser til kildelisten nedenfor, og særlig til Stahles artikkel om Oregon.
Det som ikke blir spurt om, er hvorvidt folk støtter aktiv dødshjelp dersom det finnes livsforlengende behandling, eller dersom sykdommene ikke er uhelbredelige med adekvat behandling.
Videre må politikere stille seg spørsmålet om hva som kan ha påvirket folks holdninger og tolkning av spørsmålet. Siden disse meningsmålingene er utført mens mediene stadig publiserte hjerteskjærende historier om folk som vil dø, kan det ikke herske tvil om dette har påvirket folk.
Vi viser forøvrig til høringsuttalelser fra Uloba, Lars Rovik Ødegård og Morten Horn.
Kildeliste:
Stopp Diskrimineringens faktaside om eutanasi før og nå, artikler og kilder
https://stopdisk.no/eutanasi/
NotDeadYet
https://notdeadyet.org/
https://www.facebook.com/NotDeadYetUSA/?fref=ts
Oregon Health Authority Reveals Hidden Problems with the Oregon Assisted Suicide Model
By Fabian Stahle, Sweden
January, 2018
https://drive.google.com/file/d/1xOZfLFrvuQcazZfFudEncpzp2b18NrUo/view
CRPD-komiteen CO til Canada
Committee on the Rights of Persons with Disabilities
Concluding observations on the combined second and third periodic reports of Canada*
https://aseq-ehaq.ca/wp-content/uploads/2025/04/CRPD_C_CAN_CO_2-3_62720_E.pdf
EMD
European Court of Human Rights. (2002). Pretty v. the United Kingdom (Application no. 2346/02), judgment of 29 April 2002. EMD fant ingen krenkelse av artikkel 2, 3, 8, 9 eller 14 og avviste at artikkel 2 kunne utledes som en motsvarende rett til å dø.
https://hudoc.echr.coe.int/eng#{%22itemid%22:[%22001-60448%22]}
Haas v. Switzerland om statens plikt etter artikkel 2 til å beskytte sårbare personer og statenes skjønnsmargin.
https://hudoc.echr.coe.int/eng#{%22itemid%22:[%22002-644%22]}
Norske fagblader
https://www.dagensmedisin.no/aktiv-dodshjelp-dodshjelp-eldreomsorg/dodshjelp-en-helsetjeneste-for-deg/770272
https://www.dagensmedisin.no/kreft-medisinutdanning-palliasjon/regjeringen-gir-dodshjelp-til-palliativ-medisin/665393
https://sykepleien.no/meninger/innspill/2024/12/er-det-mangel-pa-palliativ-kompetanse-som-gjor-debatten-om-dodshjelp-na
https://sykepleien.no/meninger/2026/09/jeg-gruer-meg-til-ga-pa-jobb-pa-verdens-beste-avdeling
https://www.dagensmedisin.no/dodshjelp-geriatri-helsepolitikk/folket-onsker-dodshjelp-politikerne-loper-fra-ansvaret/639750
Medier
https://www.tv2.no/nyheter/barn-under-12-ar-fikk-aktiv-dodshjelp-i-nederland/18978056/
https://www.aftenbladet.no/meninger/debatt/i/63Gm3z/er-doedshjelp-i-canada-et-forbilde-for-norge
https://news.sky.com/story/uk-on-slippery-slope-to-death-on-demand-justice-secretary-shabana-mahmood-says-ahead-of-assisted-dying-vote-13259528
https://www.altinget.no/artikkel/statsraaden-nedprioriterer-spesialisert-kompetanse
https://www.sognavis.no/forde-lege-slar-alarm-om-dodshjelp-forslag-vi-treng-ikkje-dette-i-norge/s/5-115-1470976?key=2026-08-31T11:13:50.000Z/retriever/d60608cc7be76ea18a8192914b82daa5d86be679
https://www.nationen.no/debatt-om-aktiv-dodshjelp-grensene-flyttar-seg/o/5-148-946709
https://www.dn.no/innlegg/doden/statsbudsjett/sykdom/dodshjelp-er-farlig-bra-for-budsjettet/2-1-1816833
https://www.dn.no/innlegg/doden/statsbudsjett/sykdom/dodshjelp-er-farlig-bra-for-budsjettet/2-1-1816833
Morten Horn avliver myter lukket Aftenposten
https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/93oV2q/vi-trenger-en-doedshjelpsdebatt-i-norge-men-den-maa-basere-seg-paa-reelle-fakta-om-doeden
Morten Horn lukket Morgenbladet: Hvorfor skal vi bruke tid på å utrede dødshjelp?
https://www.morgenbladet.no/ideer/hvorfor-skal-vi-bruke-tid-pa-a-utrede-dodshjelp/10299907
Morten Horn lukket Morgenbladet 18.10.24
https://www.morgenbladet.no/aktuelt/2024/10/18/vi-som-jobber-med-doende-pasienter-er-vel-blant-dem-som-er-sterkest-imot-aktiv-dodshjelp/
https://ewtn.co.uk/article-canadian-man-offered-euthanasia-multiple-times-i-dont-want-to-give-up-my-life/
https://www.dailymail.com/news/article-16039063/christian-grandmother-maid-canada-religioon-euthanized.html
https://www.document.no/2026/08/14/83-ar-gammel-kanadisk-kvinne-eutanasert-uten-samtykke-kommer-de-til-a-drepe-meg-pa-fredag/
Meningsmålingene som hevdes å dokumentere oppslutning om aktiv dødshjelp
https://www.nrk.no/norge/halvparten-i-befolkningen-er-for-aktiv-dodshjelp_-_-vi-trenger-en-debatt-1.17290584
https://www.nettavisen.no/nyheter/ny-undersokelse-over-halvparten-mener-aktiv-dodshjelp-bor-bli-lovlig-i-norge/s/5-95-2119484
Anonym · 14. september 2026Styrk omsorgen, ikke ta livet av mennesker
Forslaget støttes ikke.
Det er ikke samfunnets oppgave å ta livet av innbyggerne. Å tillate dødshjelp vil fort kunne føre til et kaldere samfunn, hvor man i stedet for å satse på god omsorg, heller oppfordrer (direkte eller indirekte) folk til å velge å dø i stedet for å leve. Det kan for eksempel skje ved at pleietrengende føler at de er til så mye byrde for pårørende/samfunnet/omgivelsene at de velger å dø, eller ved at samfunnet velger å forsømme omsorgen for at den med omsorgsbehov velger å dø fordi omsorgen personen får er for dårlig/uverdig.
Jeg frykter at ved å tillate dødshjelp så vil omsorgen for pleietrengende bli enda dårligere enn den er i dag, slik at de som ikke holder ut vil velge å dø.
Jeg frykter at ved å tillate dødshjelp for noen så vil man fort havne på et skråplan hvor man tillater flere og flere lidelser/skjebner å få dødshjelp. Dette ser man i land som har tillatt aktiv dødshjelp, for eksempel Canada.
Det henvises til Sveits i representantforslaget. Men så vidt jeg har forstått så regulerer ikke lovene i Sveits dødshjelp. Det er bare rettspraksis at man ikke dømmes for det.
Man hører mange historier om gamle og pleietrengende som får dårlig/uverdig behandling på sykehjem eller av hjemmetjenesten. Jeg synes dere burde bruke ressursene på å bedre forholdene for disse slik at alle kan leve verdige liv til det siste, i stedet for å utrede å drepe dem.
Pernille Willersrud · 14. september 2026Mot utredning av å innarbeide "rett til selvbestemt livsavslutning" i norsk lov.
Jeg har lest representantforslaget der det ønskes at staten utreder om og på hvilken måte retten til selvbestemt livsavslutning kan innarbeides i norsk lov.
Utsagnet "retten til selvbestemt livsavslutning" er det bare en omskrivning av assistert selvmord.
Litt statistikk om selvmord i Norge:
Totalt antall: I 2024 ble det registrert 739 selvmord i Norge (fordelt på 543 menn og 196 kvinner).
Kjønnsfordeling: Tre av fire som tar livet sitt er menn.
Alder: Medianalderen for selvmord er 47 år. Det betyr at halvparten er eldre og halvparten er yngre enn 47 år.
Selvmordsforsøk: Det finnes ikke en fullstendig oversikt over alle forsøk, men anslag fra Helsedirektoratet viser at helsetjenesten behandler mellom 4 000 og 6 000 selvmordsforsøk hvert år.
De siste ti årene (fra midten av 2010-tallet til 2026) har antall registrerte selvmord i Norge stort sett ligget mellom 600 og 740 tilfeller årlig. Utviklingen viser en urolig økning mot en historisk topp i 2024, etterfulgt av en positiv nedgang i de nyeste foreløpige tallene. [1, 2] Her er de viktigste trendene fra de siste ti årene, basert på data fra Folkehelseinstituttet (FHI):1. Svingninger og historisk topp i 2024
Stabil periode og pandemi: Gjennom 2010-tallet og under pandemien (2020) holdt tallene seg relativt stabile rundt 600–650 årlig. Smittevernstiltakene førte ikke til en umiddelbar økning slik mange fryktet. [1, 2]
Toppen i 2024: I 2024 registrerte Dødsårsaksregisteret 739 selvmord, det høyeste antallet som noen gang er målt i Norge i løpet av ett enkelt år. Selvmordsraten var da 13,3 per 100 000 innbyggere, det høyeste nivået siden 1999. [1]
Nedgang i 2025: Foreløpige tall for 2025 viser en markant nedgang til 656 selvmord, noe ekspertene håper betyr at den oppadgående trenden er brutt. [1]
2. Vedvarende kjønnsforskjellGjennom hele tiårsperioden har kjønnsfordelingen vært fastlåst: rundt 73 % av de som tar sitt eget liv er menn. Selvmordstakten blant menn er konsekvent nesten tre ganger så høy som blant kvinner. [1, 2]3. Endringer i aldersgrupper
Middelaldrende menn: Det er menn mellom 30 og 69 år som utgjør det største antallet i statistikken over tid.
Eldre over 70 år: De siste årene har FHI observert at selvmordsraten har økt mest i den eldste delen av befolkningen (70 år og over).
Unge under 30 år: Selv om det totale antallet her er lavere enn hos voksne, er selvmord og ulykker fortsatt den vanligste dødsårsaken blant unge i Norge. [1, 2, 3, 4]
4. Nullvisjon og tiltakI 2020 innførte Regjeringen en nasjonal nullvisjon for selvmord i kombinasjon med en ny handlingsplan for forebygging. Myndighetene påpeker at årsakene er komplekse, men at det jobbes målrettet med tettere oppfølging i psykisk helsevern og bedre ettervern.
Vi ser altså allerede at selvmordsraten er høy og at svært mange lider (mange selvmordsforsøk).
Eldre er nå den gruppen der selvmordsraten øker mest.
Det er svært bekymringsverdig, og det er min mening at staten heller bør bruke mer midler til å forebygge selvmord enn å lovfeste en rett til å få noen andre mennesker til å ta livet av svært sårbare mennesker.
Jeg jobber i helsevesenet og snakker daglig med mennesker som lider av mange alvorlige sykdommer. Når man ikke er så vant med sykdom, er det lett å tenke at det er mer humant å la dem slippe denne lidelsen. Det er således forståelig at tematikken blir adressert.
Det som ofte ikke kommer frem, er det som skjer når svært syke mennesker får god helsehjelp og omsorg. Nesten uansett hvor sykt et menneske er, ønsker det å leve litt til. Det kan være en periode i sykdomsforløpet der det er så mørkt at de ikke ønsker det, men man er alltid i prosess, og når man får god helsehjelp, kommer de aller fleste seg gjennom mørket og ser at livet er verdt å leve alikevel. Det er viktig for individet, for familien deres og jeg tror også for samfunnet at vi kollektivt sier at alle mennesker er verdifulle og at de selvfølgelig skal få god helsehjelp og omsorg også ved alvorlig sykdom som man dør av og ikke bare med.
Mange eldre mennesker som ikke er så syke, er nå mest redde for å komme på sykehjem og ikke få verdig omsorg. Jeg kjenner til eldre som snakker om at de, når de ikke lenger klarer seg selv hjemme, ønsker å få hjelp til å avslutte livet. Ikke fordi de ikke synes livet lenger er verdt å leve, men fordi de er redde for å komme på sykehjem. De er bare redde for å ikke få den hjelpen og omsorgen de trenger på sine gamle dager...
Dette er ikke snakk om alvorlig syke mennesker engang.
Det er for mange variabler vi mennesker ikke kan kontrollere for uansett hvor mye vi prøver, og dette er et av disse tilfellene der vi ikke kan ane rekkevidden av det vi åpner opp for før det er for sent. Det går ikke å kremen tilbake i tuben...
Det er ikke et godt argument at mange andre land tilbyr det.
Jeg har hørt mange vitnesbyrd fra land som har en startet opp med dette der syke mennesker som slett ikke er så syke, men gamle, får "tilbud" om assistert selvmord. De føler seg presset og det er tungt når man er syk og har kommet for å få hjelp, å underforstått få beskjed om at det beste er om vi får lov å avlive deg....
De mest sårbare vil føle enda sterkere enn de allerede gjør idag at de er en byrde og en kostnad for samfunnet.
"Det vil jo være billigere for staten å ta livet av meg enn å gi meg den omsorgen og hjelpen jeg trenger".
Dette mener jeg er hyperrelevant i et samfunn hvor alt og alle er på anbud - hele tiden.
Kort sagt: Jeg ber innstendig om at dette forslaget om utredning forkastes.
Privatperson · 14. september 2026Høringsinnspill
Et menneskeliv har uendelig verdi. Dette har vært en verdi i Norge fra 1024 og årene etter(Kristenretten). Vi feirer dette for to år siden. Vårt land har videre stått for verdier om å gi hjelp og lindring til syke og svake.
Ordningen med aktiv dødshjelp i Canada, har vist at den kan misbrukes. Relativt unge mennesker har fått innvilget dette pga. psykiske lidelser. Det samme kan skje om dette også blir legalisert i Norge.
Jeg frykter at eldre og gamle, syke og svake vil føle seg presset til å velge dette, for å spare familien og samfunnet.
Et samfunn som ikke tar vare på de svakeste blant oss, er et samfunn på vei fra det som har vært en kjerneverdi i tusen år: Nestekjærlighet og likeverd.
Marita Nordhaug og Per Nortvedt · 14. september 2026Tilrår at forslag om utredning av selvbestemt livsavslutning ikke vedtas (Dok. 8:264 S)
Høringsinnspill til Dokument 8:264 S (2025–2026)
Høring: Representantforslag om utredning av selvbestemt livsavslutning
Komité: Helse- og omsorgskomiteen
Dato: 14.september 2026
Innsendere:
Marita Nordhaug, førsteamanuensis, Institutt for sykepleie og helsefremmende arbeid, OsloMet
Per Nortvedt, professor emeritus, Senter for medisinsk etikk, Universitetet i Oslo
Høringsinnspillet avgis på egne vegne. Synspunktene representerer ikke våre institusjoner.
Vi legger til grunn at betegnelsen «selvbestemt livsavslutning» viser til det som internasjonalt omtales som dødshjelp, det vil si eutanasi eller assistert selvmord.
Hovedsynspunkt
Vi tilrår at representantforslaget ikke vedtas slik det foreligger.
Forslaget omtaler selvbestemt livsavslutning som en rettighet uten å begrunne nærmere hvorfor en slik rett bør etableres. Vår viktigste innvending gjelder imidlertid rettighetens underliggende adgangsvilkår. Dersom livsavslutningen skal være selvbestemt, må personen selv kunne uttrykke en frivillig, informert og konsistent anmodning. Evnen til å be om hjelpen gjøres dermed til et avgjørende vilkår for tilgang. Dette utfordrer et normativt grunnprinsipp i norsk helse- og omsorgstjeneste: Likeverdig tilgang til hjelp skal bygge på medisinske behov og faglige vurderinger, ikke på evnen til selv å be om hjelpen.
Selvbestemt livsavslutning omtales som en rettighet
Representantforslaget ber regjeringen utrede «om og på hvilken måte retten til selvbestemt livsavslutning kan innarbeides i norsk lov». Formuleringen «om og på hvilken måte» åpner for at en utredning kan konkludere med at en slik ordning ikke bør innføres. Samtidig omtales selvbestemt livsavslutning allerede som en rettighet («retten til selvbestemt livsavslutning») uten at grunnlaget for denne rettighetsstatusen begrunnes eller drøftes nærmere.
Forslagsstillerne løfter fram viktige hensyn knyttet til lidelse, selvbestemmelse, verdighet og trygghet. De sterke enkelthistoriene i forslaget fortjener å bli tatt på alvor, men de kan ikke alene begrunne etableringen av en ny juridisk rettighet. Et forståelig og vedvarende ønske om å dø gir ikke i seg selv en juridisk rett til å få hjelp av andre til å avslutte livet. En slik rettighet må begrunnes selvstendig, fordi den vil kreve at staten etablerer en ordning for å motta og vurdere anmodninger og eventuelt sørge for at dødshjelpen blir gjennomført.
Kravet om en aktiv anmodning utfordrer prinsippet om likeverdig tilgang
I ordninger som tillater dødshjelp, stilles det vanligvis krav om at personen selv framsetter en frivillig, informert og konsistent anmodning. Kravet skal beskytte den enkelte mot tvang, misbruk og beslutninger som tas av andre. Et slikt adgangsvilkår er derfor forståelig. Selv om representantforslaget ikke utdyper innholdet i betegnelsen «selvbestemt», legger vi til grunn at betegnelsen viser til et krav om at personen selv må kunne uttrykke en slik anmodning.
Paradokset er at kriteriet som skal bidra til å gjøre dødshjelp etisk og juridisk forsvarlig, samtidig utfordrer et av helse- og omsorgstjenestens mest grunnleggende prinsipper: Likeverdig tilgang til hjelp basert på medisinske behov.
Dersom dødshjelp skal etableres som en rettighet begrunnet i medisinsk tilstand, prognose eller lidelse, og forvaltes gjennom den offentlige helse- og omsorgstjenesten, må adgangsvilkårene vurderes opp mot tjenestens grunnleggende normer. I norsk helse- og omsorgstjeneste gis helsehjelp også når pasienten ikke er i stand til å be om den. Vi gir førstehjelp til bevisstløse og lindrer smerte hos spedbarn og hos pasienter med langtkommen demenssykdom. Evnen til å uttrykke et behov for hjelp avgjør ikke om en person får hjelp.
En eventuell rett til selvbestemt livsavslutning bryter således radikalt med dette. Her blir evnen til selv å framsette en bestemt anmodning et nødvendig adgangsvilkår. I praksis kan dette innebære at to personer kan ha samme medisinske diagnose og prognose og relevant like lidelser og hjelpebehov. Den ene kan uttrykke en frivillig, informert og konsistent anmodning om dødshjelp. Den andre kan ikke gjøre det, for eksempel fordi personen har langtkommen demenssykdom, en alvorlig kognitiv funksjonsnedsettelse eller omfattende kommunikasjonsvansker, eller av andre grunner ikke er beslutningskompetent for anmodningen. I en ordning der dødshjelp skal være selvbestemt, vil bare den første ha tilgang. Personer med sammenlignbare medisinske tilstander og hjelpebehov kan dermed få ulike rettigheter på grunnlag av sine kognitive og kommunikative forutsetninger. Vi har tidligere formulert dette som et spørsmål om «like lidelser, ulike rettigheter».¹
Dersom dødshjelp begrunnes som hjelp ved uutholdelig lidelse, trygghet og verdighet, er det vanskelig å forstå hvorfor tilgangen skal være betinget av evnen til å be om hjelpen. Det finnes ingen medisinskfaglig eller etisk holdbar grunn til å hevde at mennesker som ikke kan uttrykke en slik anmodning, lider mindre enn mennesker som kan gjøre det. Det samme problemet oppstår dersom ordningen avgrenses gjennom et krav om kort forventet levetid. Prognose er et medisinskfaglig spørsmål og avhenger ikke av personens evne til å uttrykke en anmodning.
Forslagsstillerne framhever verdighet og trygghet som sentrale hensyn. Dette er grunnleggende verdier som skal ivaretas for alle mennesker med alvorlig sykdom og store hjelpebehov. Men verdighet og trygghet er ikke verdier som bare tilkommer mennesker som kan formulere en frivillig, informert og konsistent anmodning om dødshjelp (eller annen helsehjelp). Mennesker som mangler slike kognitive eller kommunikative forutsetninger, har ikke mindre krav på verdighet og trygghet. De kan heller ikke antas å ha mindre lidelse eller mindre behov for hjelp. Dersom verdighet og trygghet brukes til å begrunne dødshjelp som en individuell rettighet, må det derfor begrunnes hvorfor personer med sammenlignbare lidelser og medisinske behov skal behandles ulikt på grunnlag av evnen til å be om hjelpen.
Dette er ikke et argument for å utvide dødshjelp til personer som ikke kan uttrykke en aktuell anmodning. Poenget er at begrunnelsen i verdighet og trygghet synliggjør et dilemma som ikke kan løses gjennom en enkel avgrensning basert på selvbestemmelse.
En utredning kan synliggjøre dette verdivalget, men dilemmaet kan ikke utredes bort.
Konklusjon og tilråding
Vi tilrår at representantforslaget ikke vedtas slik det foreligger.
Forslaget omtaler selvbestemt livsavslutning som en rettighet uten å gi en selvstendig begrunnelse for hvorfor en slik rett bør etableres. Et forståelig og vedvarende ønske om å dø gir ikke i seg selv en juridisk rett til å få hjelp av andre til å avslutte livet. En slik rettighet vil kreve at staten etablerer en ordning for å vurdere og eventuelt etterkomme anmodninger om dødshjelp.
Vår viktigste innvending gjelder imidlertid adgangsvilkåret. Dersom dødshjelp skal være selvbestemt, må personen kunne uttrykke en frivillig, informert og konsistent anmodning. Personer med sammenlignbare lidelser og medisinske behov kan dermed få ulike rettigheter på grunnlag av sine kognitive og kommunikative forutsetninger. Forslagsstillernes vektlegging av verdighet og trygghet skjerper dette dilemmaet. Verdighet og trygghet er verdier som skal ivaretas for alle, også for mennesker som ikke kan formulere eller framsette en anmodning om hjelp.
Kravet om selvbestemmelse er nødvendig for å beskytte mot misbruk og mot at andre tar beslutningen på personens vegne. Samtidig innebærer kravet at evnen til å be om hjelpen blir avgjørende for tilgangen. Dersom våre folkevalgte ønsker å legalisere dødshjelp, må de være åpne om dette normative verdivalget. Det etableres i så fall en rettighet som utfordrer et grunnprinsipp i norsk helse- og omsorgstjeneste: Likeverdig tilgang til hjelp basert på medisinske behov, ikke på evnen til å be om hjelp.
På denne bakgrunnen tilrår vi at representantforslaget ikke vedtas.
Referanse
1. Nordhaug, M. og Nortvedt, P. (2026). «Dødshjelp: Like lidelser, ulike rettigheter». Dagens Medisin, 13. august 2026.
Kari Helgøy Haaland · 14. september 2026Representantforslag om utredning av selvbestemt livsavslutning
Jeg ønsker å uttrykke min klare motstand mot å innføre en ordning for selvbestemt livsavslutning i Norge. Jeg mener også at Stortinget bør være svært tilbakeholdent med å sette i gang en utredning som har som formål å undersøke hvordan en slik rett kan innarbeides i norsk lov.
Jeg forstår godt hvorfor spørsmålet blir reist. Alvorlig sykdom, smerter, funksjonstap, frykt og langvarig lidelse kan være svært belastende – både for den som er syk og for pårørende. Nettopp derfor mener jeg at samfunnet må bli enda bedre til å møte mennesker i slike situasjoner. Men løsningen bør etter mitt syn være mer omsorg, bedre lindring og større trygghet – ikke hjelp til å avslutte livet.
Menneskeverdet må ikke avhenge av funksjon, helse eller livskvalitet
Jeg er bekymret for hva som skjer med vårt syn på menneskeverd dersom samfunnet begynner å definere enkelte liv som så belastende, smertefulle eller lite verdifulle at døden blir et helsetilbud. Et menneskes verdi skal ikke måles ut fra funksjon, selvstendighet, produktivitet eller opplevd livskvalitet.
Dersom aktiv hjelp til å dø blir en lovlig mulighet, kan noen også oppleve et indirekte press om å velge døden. Et menneske som allerede føler seg som en byrde, kan begynne å tenke at det kanskje er egoistisk å fortsette å leve når andre må bruke tid, krefter og ressurser på å hjelpe.
Det er stor forskjell på å møte et menneske som sier «Jeg orker ikke mer» med «Det forstår jeg. Jeg skal hjelpe deg å dø», og å møte det med «Det forstår jeg. Jeg vil hjelpe deg å leve.»
Et samfunn som virkelig respekterer mennesket i møte med lidelse, må derfor være bevisst på hvilket svar vi gir når et menneske sier at det ikke orker mer. Når et menneske ber om hjelp til å dø, bør vårt første spørsmål ikke være hvordan vi kan oppfylle ønsket, men hvordan vi kan møte lidelsen som ligger bak.
Et ønske om å dø er ikke nødvendigvis et stabilt og fritt ønske
Mennesker som befinner seg i en ekstremt vanskelig livssituasjon, kan ønske at lidelsen skal ta slutt uten nødvendigvis å ønske at livet skal ta slutt. Smerter, depresjon, angst, ensomhet, overbelastning, tap av kontroll, frykt for framtiden og opplevelsen av å være til belastning kan gi ønske om å dø. Men slike forhold kan også forandre seg.
Derfor er jeg bekymret for at vi kan komme til å behandle et uttrykk for fortvilelse som et endelig og autonomt valg.
Vi må være særlig varsomme overfor mennesker i sårbare situasjoner
Jeg mener det er umulig å lage en ordning som med sikkerhet kan skille mellom et fritt, varig og selvstendig ønske om å dø og et ønske som er påvirket av depresjon, ensomhet, press, manglende hjelp, økonomi, pårørendebelastning eller frykt for å være til bry.
Dette gjelder ikke bare mennesker med psykiske lidelser. Også mennesker som er fysisk syke, har store smerter eller opplever alvorlig funksjonstap, kan være psykisk og sosialt svært sårbare.
Når et menneske opplever tap av funksjon og blir stadig mer avhengig av andre, kan det være lett å tenke at døden vil være en lettelse – både for en selv og for familien. Da trenger vi å møte mennesket med trygghet og verdighet:
Du er ikke en byrde. Du er ikke mindre verdifull fordi du trenger hjelp. Du skal få hjelp til å leve. Du er ønsket her.
Vi må være oppmerksomme på en mulig glidning
I dag har samfunnet en tydelig og i utgangspunktet udiskutabel grense: Helsepersonell skal ikke aktivt ta livet av pasienter. Denne grensen er enkel å forstå, også når situasjonene rundt livets slutt er vanskelige og smertefulle.
Dersom vi åpner for aktiv dødshjelp, flyttes denne grensen. Da må det trekkes opp nye grenser for når det er tillatt å avslutte et menneskes liv. Og det er nettopp her de mange gråsonene og dilemmaene oppstår.
Hva skal avgjøre om en person kan få hjelp til å dø? Skal det være personens egne ord og ønske? Skal medisinske målinger og prognoser avgjøre? Skal diagnosen være avgjørende? Hvor mye skal legens vurdering telle? Og hva skjer når to leger vurderer situasjonen forskjellig?
Hva med pårørendes ønsker og belastning? Og hva med kostnader og ressurser?
Det er vanskelig å se hvordan man kan trekke en tydelig og varig linje som fanger alle disse situasjonene. Jo flere unntak og kriterier man lager, desto flere nye gråsoner oppstår.
Det som i dag er en klar grense, kan dermed bli et komplekst system der vurderinger av diagnose, prognose, lidelse, livskvalitet, autonomi, pårørende og legens skjønn til slutt avgjør hvem som kan få hjelp til å dø. Vil vi virkelig gi helsevesenet denne oppgaven?
Palliativ behandling og omsorg må styrkes
Hvis mennesker frykter en smertefull, uverdig eller ensom avslutning på livet, bør svaret vårt være at ingen skal stå alene med smerter, angst eller eksistensiell nød.
Samfunnet bør heller bruke mer ressurser på:
-bedre tilgang til palliativ behandling og oppfølging hjemme, på sykehjem og på sykehus
-bedre psykososial og åndelig omsorg
-bedre støtte til pårørende
-større kompetanse på smerte- og symptomlindring
-bedre hjelp ved depresjon, angst og eksistensiell krise
-større trygghet for mennesker som er avhengige av omfattende hjelp og omsorg
En verdig død betyr at ingen skal måtte møte døden alene, med ubehandlede smerter eller med følelsen av å være uønsket.
Min oppfordring til Stortinget
Jeg ber derfor Stortinget om ikke å gå videre med en utvikling mot legalisering av selvbestemt livsavslutning.
Jeg ber samtidig om en langt sterkere satsing på livshjelp:
Hjelp til å leve.
Hjelp til å holde ut.
Hjelp til å lindre.
Hjelp til å finne mening og håp.
Hjelp til å dø naturlig når livet går mot slutten.
Det er etter mitt syn en langt tryggere og mer human vei for det norske folk.
Og jeg vil så gjerne bli møtt slik neste gang jeg ikke orker å leve lenger. For livet hadde virkelig mer å gi. Men det har ikke eutanasi.
Marit Dahl Barmala · 14. september 2026Innspill mot aktiv dødshjelp
Med stor uro har jeg funnet ut at Stortinget skal vurdere aktiv dødshjelp. Dette er ikke bra. Alle mennesker har rett til støtte og omsorg fram til de dør. Det er ikke opp til oss å ta liv, men å gi omsorg. Mange vil føle press til å avslutte livet for ikke å være til bry. Det er ikke bra å åpne opp for aktiv dødshjelp. Jeg vil på det sterkeste oppmuntre til å si nei til dette. Hilsen Marit Barmala
Ellen Marie Lykke Trier · 14. september 2026Høringsinnspill til Representantforslag 264 S (2025-2026)
Jeg vil på det sterkeste fraråde en utredning om selvbestemt livsavslutning før befolkningen i Norge er sikret et likeverdig og godt omsorgstilbud ved livets slutt.
Kong Haralds død har minnet oss om betydningen av å skape rom og tid for avskjed. Hvordan den siste tiden i et menneskes liv oppleves har stor betydning for den døende, men også for de nærmeste og deres sorgprosess. Dette var Dame Cicely Saunders utgangspunkt for utviklingen av hospicebevegelsen og fagfeltet "Palliative Care".
Ukentlige nyhetssaker beskriver uverdige forhold og manglende trygghet knyttet til blant annet uforsvarlig bemanning og manglende fagkompetanse i norske sykehjem. I dag dør nærmere 55% av befolkningen i Norge på sykehjem i følge Folkehelseinstituttet. En norsk spørreundersøkelse fra 2020 viser at bare 5% av de spurte oppgir sykehjem som stedet de ønsker å dø, mens 50% ønsker å dø hjemme hvis mulig. I mer enn 30 år har mulighet for hjemmedød vært tematisert i offentlige utredninger om omsorg ved livets slutt. Allikevel har Norge fortsatt de laveste tallene for hjemmedød sammenlignet med internasjonale tall. I følge stortingsmeldingen om lindrende behandling og omsorg (Meld. St. 24(2019-2020)) skulle nettopp valgfrihet og mulighet for å dø hjemme være områder som skulle prioriteres. Stotingsmeldingen har i liten grad blitt fulgt opp.
I Norge er palliativ behandling, omsorg og pleie innlemmet i de eksisterende helse- og omsorgstjenestene. Etablering av hospicetilbud har ikke vært en del av den norske planen. Sykehjemmene har derfor blitt utpekt til å være steder hvor ikke bare gamle skal dø, men også yngre pasienter som ikke kan ivaretas hjemme. I Helsedirektoratets handlingsprogram for palliasjon i kreftomsorg (nå: nasjonal faglig retningslinje) anbefales det at kommunene etablerer palliative enheter eller øremerkede palliative senger i sykehjem. I en kartleggingsstudie av norske palliative enheter (2019) viste det seg at bare 10% av norske kommuner hadde etablert en palliativ enhet i sykehjem eller helsehus. Professor Stein Kaasa påpekte allerede for 20 år siden at manglende finansieringsordninger var en stor utfordring for etablering av flere pallative enheter. Palliative enheter er heller ikke en lovpålagt oppgave for kommunene.
Samtidig rapporterer sykepleiere i Norsk sykepleierforbund at stadig flere pasienter dør alene. Digitale tilsyn benyttes i økende grad og antall nattevakter blir færre på norske sykehjem. Sykepleiere og sykepleiestudenter etterspørr fastvakter for døende, men blir møtt med at det ikke er økonomi til å leie inn ekstra personalet. Samtidig viser en norsk kvalitativ studie at det er viktig å tilrettelegge de fysiske omgivelsene for at familie og andre pårørende skal kunne være tilstede og delta i omsorgen for døende på sykehjem. Videre brukes frivillige i liten grad i pallativ omsorg i Norge og våketjeneste for døende er bare tilgjengelig i noen kommuner. Den omfattende institusjonaliseringen av døden i Norge medfører derfor at folk flest er lite involvert i praktisk omsorg for sine døende familiemedlemmer. Det kan medføre at vi mister noen helt vesentlige livserfaringer.
Professor Bettina Husebø deltok i et viktig internasjonalt arbeid som medlem av en kommisjon som arbeidet med dødens betydning i samfunnet. The Lancet Comission on the Value of Death konkluderte med et behov for at en befolkning med et nærere forhold til døden kan gi oss bedre omsorg for døende og berike livet til alle som deltar. I sin rapport påpekte kommisjonen at døden ikke bare må anses som et fysiologisk fenomen og en medisinsk hendelse. Døden er både en sosial, eksistensiell og kulturell viktig hendelse i menneskers liv. Dette er gjenkjennelig tankegods. Avdøde professor i sosialmedisin, Per Fugelli, var opptatt av hvordan vi som folk og samfunn skulle ta døden tilbake i livene våre igjen.
I møte med Kong Haralds død ble vi som befolkning invitert til å delta på ulike måter i ritualer og komme sammen i sorgen. Pågangen på slottsplassen, blomsterhavet og menneskemengden som ønsket å ta et siste avskjed i slottskapellet kan fortolkes på mange måter. Jeg tenker kanskje at den massive oppslutningen også sier noe om et savn i befolkningen. Et tegn på at noen verdifulle skikker og rom for å sørge har gått tapt?
Å utrede (og innføre) aktiv dødshjelp vil bidra til å styrke den negative utviklingen av det jeg opplever som en økende dehumanisering av våre helse- og omsorgstjenester. Våre sårbare eldre og syke vil kunne erfare et umenneskelig press om å søke om aktiv dødshjelp for å ikke være til belastning for sine nærmeste og samfunnet. Før stortinget vedtar å utrede aktiv dødshjelp så må vi sikre at folk skal slippe å være redde for å måtte dø alene. Alvorlig syke må få trygghet for at de skal bli ivaretatt og få god omsorg ved livets slutt og nødvendig lindrende behandling. Vi må skape gode og likeverdige palliative omsorgstilbud både på institusjoner og i hjemmene som gir folk en reell mulighet til å kunne velge hvor de ønsker å dø. Og det må skapes fysiske rom og omgivelser som gir plass for at familie og pårørende kan delta og være tilstede ved livets slutt. Det er på tide at stortingsmelding 24 tas opp av "skrivebordsskuffen" igjen - og ikke minst at den følges opp i handling!
Kristen Forening for Helsepersonell · 14. september 2026Innspill vedrørende representantforslag om utredning av selvbestemt livsavslutning
Kristen Forening for Helsepersonell (KFH) har medlemmer som jobber tett på pasienter med store lidelser. KFH mener det er flere problematiske sider ved å innføre aktiv dødshjelp. Vi vil også løfte frem perspektiv som vi opplever som viktig.
I følge Grunnloven § 2 skal verdigrunnlaget for Norge fortsatt være vår kristne og humanistiske arv. Ved innføring av kristendom i Norge for 1000 år siden, vokste det frem et diakonalt arbeid rundt kirker og klostre. Omsorgen for den sårbare og lidende var og er viktig for vårt samfunn. Aktiv dødshjelp vil på flere måter bryte med det kristne fundamentet som vårt samfunn er bygget på.
Eldre og sårbare kan kjenne seg "til bry" og føle seg presset til denne løsningen.
Hvem skal vurdere om pasientens beslutningskompetanse er tilstrekkelig? Et ja til selvbestemt avslutning av livet, tror vi vil medføre store etiske dilemmaer, ikke minst for legene som i såfall vil måtte stå som faglig ansvarlig for å avslutte livet. Dersom det skal bli et alternativ å kunne velge at man skal få hjelp til å avslutte livet, hva skal da vår anbefaling være i komplekse saker med stor lidelse? Og hvor skal grensen gå? I Nederland ser man en kraftig økning i hvor mange som velger å avslutte livet gjennom eutanasi.
Helsepersonell kan føle seg presset til å gå utover sitt etiske og moralske kompass. Helsepersonells mandat er ikke å ta liv men å hjelpe pasienten til et godt liv helt til det siste, gjennom god omsorg og nødvendig lindring. Vi tror mange leger og sykepleiere vil måtte vurdere å avslutte sitt engasjement i helsevesenet, dersom man blir bedt om å bidra til å avslutte menneskers liv.
Mange tilstander, både medisinske, psykiatriske og rus-relaterte vil i perioder inneholde ekstrem lidelse. I disse fasene kan mange tenke at de ikke ønsker å leve. Og for mange av dem vil det endre seg, når behandling, lindring og omsorg, samt egenmestring gjør at de kommer over i en lettere livsfase. KFH tenker at det finns fremtid og håp for disse pasientene, også dersom livet går mot det siste.
Dersom selvbestemt livsavslutning/aktiv dødshjelp innføres, kan det medføre at det palliative fagfeltet og tilbud svekkes i betydelig grad.
I 2020 vedtok regjeringen handlingsplan for forebygging av selvmord, med undertittel «vi har ingen å miste». KFH ser med undring på at det ble innført en nullvisjon for selvmord, gjeldende i handlingsplan for 2020-2025, samtidig som man nå skal utrede selvbestemt avslutning av livet. Med bakgrunn i grunnlovens paragraf 2, samt 1000 år med kristen samfunnsforståelse i Norge, vurderer KFH det som problematisk at helsepersonell skal kunne bistå om et menneske ønsker å avslutte livet.
Med fundamentet i vår kristne og humanistiske arv vil KFH belyse følgende perspektiv:
Åndelig omsorg, og nye behandlingsmuligheter
Nyere forskning for eksempel på nevroplastisitet, gir grunn til optimisme når det gjelder mulighet for bedre smertelindring i årene fremover. Medisinske diagnoser som per i dag ikke kan helbredes, kan om få år ha et annet behandlingstilbud, og andre muligheter for god livskvalitet, eller til og med helbredelse av sykdommer som per i dag synes uhelbredelige.
I norsk helsevesen har vi ressurser til å gi god medisinskfaglig behandling. De senere årene har det vært økende fokus på åndelig omsorg i møte med lidelse, spesielt mangel på slik omsorg. Dette har blant annet vært løftet fram av leder i norsk psykiatrisk forening, professor Lars Lien.
KFH mener den lidende pasientens livskvalitet kan bedres gjennom en bedre integrering av medisinske, psykologiske, biologiske, sosiale og åndelig/eksistensielle behov.
Kanskje er det akkurat her, når pasientene blir møtt på sine åndelige behov, eller får lagt til rette for praktisering av sin tro, at lindring kan oppstå selv i møte med dyp smerte, sykdom og krise.
I møte med lidelsen ønsker vi som helsepersonell å bære håpet med oss. Håpet om lindring og verdighet, også når livet er på det mest smertefulle.
Vårt ønske er å være med til å bidra med en bedre balanse, der god medisinsk behandling og ivaretakelse av pasientens åndelig/eksistensielle behov kan være med på å gjøre lidelsen lettere å håndtere.
«Jeg er så glad noen holdt fast i håpet for meg, da alt så svart ut. Jeg har funnet lys for livet mitt»
(Pasient som etter langvarig behandling bla for fysisk smertetilstand, PTSD og depresjon nå gir uttrykk for god livskvalitet.)
Trondheim 14. september 2026
Kristen Forening for Helsepersonell
ved leder
Liv Reidun Hansen Gangstø
(Barne- og ungdomspsykiater, og voksenpsykiater)
Ingebjørg Hillestad · 14. september 2026Nei til dødshjelp
Jeg sier et tydelig nei til dette forslaget. Ved å kalle det selvbestemt livsavslutning forskjønner man ordet dødshjelp og prøver å skjule hva det dreier seg om.
Et slikt forslag setter sårbare mennesker under press. Det er stor fare for at de som føler seg som en byrde for samfunnet vil velge dødshjelp som en løsning.
Si heller ja til livshjelp. La heller ordninger for palliative tjenester, omsorg for syke, smertelindring og støtte være tilbudet til sårbare mennesker. Ikke at de skal få hjelp til å avslutte livet.
Anonym · 14. september 2026Nei til aktiv dødshjelp!
Et menneske har uendelig verdi, og aktiv dødshjelp må aldri bli tillatt ved lov. Det er ikke vår avgjørelse å ta om når livet tar slutt.
Geir Tarje Bruaset · 14. september 2026Nei til utredning av selvbestemt livsavslutning
Som sykepleier med over 20 års klinisk erfaring, hvorav brorparten innen psykisk helsevern, ser jeg med stor uro på forslag om å innføre aktiv dødshjelp i Norge. Selvmordsatferd kjennetegnes ofte av ambivalens – et menneske som både ønsker å dø og samtidig søker en vei videre. I møte med denne ambivalensen ligger vårt viktigste oppdrag: å verne liv, lindre smerte og styrke håp.
Erfaringer fra land som Belgia og Sveits viser at kriteriene for å innvilge dødshjelp over tid har blitt utvidet. Ordninger som først var ment for pasienter med alvorlig og uhelbredelig somatisk sykdom, omfatter nå også enkelte med alvorlige psykiske lidelser og uutholdelig eksistensiell lidelse. Selv om regelverket forsøker å være strengt, ser vi at grensene for hva som regnes som tilstrekkelig grunn gradvis forskyves. For oss som arbeider med mennesker i livskriser av ulik art, der smerte og håpløshet kan være midlertidige og i noen tilfeller påvirkelige tilstander, vekker dette stor bekymring.
I dag har vi lovhjemmel til å tvangsinnlegge pasienter som utgjør en overhengende fare for eget liv og helse. Innføring av aktiv dødshjelp vil fundamentalt utfordre denne praksisen. Det skaper nye etiske dilemmaer i sykehusene: Hvordan skal én og samme behandlingskjede samtidig ha ansvar for å hindre selvmord hos noen, mens andre pasienter får hjelp til å dø – med samme system, samme faggrupper, kanskje bare et annet sted på sykehuset?
Hva gjør det med behandlingsrelasjonen når pasienten vet at systemet som skal beskytte dem mot å ta livet av seg, også tilbyr en medisinsk tilrettelagt vei til død? Jeg frykter at tillit og håpsarbeidet svekkes, og at mennesker i tilstander preget av smerte og håpløshet, som kunne vært møtt med varig hjelp, i stedet får en irreversibel handling.
Jeg bestrider ikke at noen mennesker lever med lidelser som oppleves som uutholdelige. Nettopp derfor utfordres helsepersonellets kjerneoppgave på sitt mest grunnleggende: å lindre smerte, verne liv og støtte menneskers mulighet til å leve videre. Tilnærmingen til slik lidelse må ikke være å tilrettelegge for selvdrap.
Norges svar på alvorlig lidelse bør ikke være å tilrettelegge for selvdrap, men å styrke lindrende behandling, psykososial støtte og psykisk helsevern, slik at flere får hjelp til å bære og håndtere sin situasjon.
Anonym · 14. september 2026Støttende, privat innspill til representantforslaget om selvbestemt livsavslutning
Jeg støtter forslaget til Guri Melbye m.fl. om utredning av selvbestemt livsavslutning.
Etter mitt syn er det et menneskerett å bestemme over sin egen kropp, helt til døden, også om og når man ikke lenger ønsker å leve. Synet i samfunnet vedr. denne menneskeretten har endret seg over tid. Tidligere hadde samfunnet ganske omfattende rettigheter å bestemme over enkeltmenneskers kropper. Dette har endret seg fundamentalt og burde gjenspeiles i lovene. Ett område hvor en slik endring er synlig og har ført til lovendringer, er abort. Her har retten til å bestemme selv over sin egen kropp sågar blitt satt høyere enn et annet (vordende) menneskets rett til å leve. Ønsket om å avslutte livet selvbestemt og få tillatelse til assistert dødshjelp er, sammenlignet med abort, mye mindre inngripende overfor andre mennesker.
Et viktig begrep i diskusjonen om selvbestemt livsavslutning er menneskeverd. Selvbestemt livsavslutning kan i noen tilfeller være et tiltak til å bevare en persons menneskeverd. Hva som utgjør betingelsene for en persons menneskeverd, er opp til den enkelte og kan ikke defineres eller foreskrives av samfunnet eller staten. Jeg synes at viktige elementer for menneskeverd er integritet, autonomi og fravær av meningsløs lidelse - og viktige argumenter for å ønske å avslutte livet i visse sykdomssituasjoner, er tap av integritet eller autonomi og opplevelse av meningsløs lidelse.
Tap av autonomi skjer for eksempel når man på grunn av sykdom ikke lengre har styring over egen kropp og blir overlatt, til dels prisgitt, andre til å utføre og bistå i grunnleggende funksjoner, hvorav mange kan være skambelagte. Sistnevnte berører også menneskets selvoppfattede integritet. Her ønsker jeg å bruke min mor som eksempel som døde tidligere i år av kreft i bukhulen. Hun var i perioder, og spesielt mot slutten, nokså kraftløs og i tillegg belastet av betydelige vanninnlagringer i kroppen, slik at hun ikke lengre kunne gå eller stå eller snu seg i sengen uten hjelp. Hun fikk selvfølgelig hjelp av sykehusets personale, men det kunne gå lang tid fra behovet oppsto og hun sa ifra til hun fikk hjelp til å gå på do, fikk mer smertestillende medisin eller ble flyttet fra en av side til den andre for å redusere skjelett- og muskelsmerter og unngå liggesår. Hun følte seg til tider veldig hjelpeløst og led unødvendige smerter. Igjen og igjen lengtet hun etter «en pille som kunne avslutte alt dette».
Min mors eksempel illustrerer også meningsløs lidelse, altså lidelse på grunn av sykdom, med store, varige smerter og lite utsikt hverken til bedring eller til gleder som kan gjøre det å holde ut smertene verdt å tåle (i den enkeltes avveining – og det er det som teller). Ikke bare hadde min mor store smerter i buken forårsaket av kreftsvulstene, men også pusteproblemer fordi vannansamlingene presset oppover på lungen. Videre presset kreftsvulster på tarmen slik at fordøyingsproduktene ikke lengre kunne komme igjennom; de ble derimot presset oppover gjennom spiserøret, noe som var svært ubehagelig med en illeluktende, etsende væske (hennes eget avfør) i munnen. Mottiltaket var da å føre inn en nasogastrisk sonde (plastslange) gjennom nesen og spiserøret til magen. Dette var svært ubehagelig og løste ut oppkastreaksjoner og stor smerte fordi spiserøret var allerede skadet og irritert fra den etsende magevæsken. Prosedyren måtte gjentas noen dager før hun døde fordi sonden ved et uhell ble revet ut. Reaksjonen hennes var «kunne jeg ikke heller ha fått en sprøyte og bli ferdig med alt.»
Et annet eksempel for tap av både autonomi og integritet er demens. Da har mange ikke lengre kontroll over hva kroppen gjør og hvordan man oppfører og ytrer seg, og eventuelt framtrer som en helt annen karakter eller person enn den som man var og ønsker å være. Et helt liv har man kanskje holdt noen grunnleggende personlighetstrekk (f. eks. aggresjon eller utålmodighet) i sjakk med egenkontroll fordi disse trekkene var i strid med ens verdisett eller med det bilde man ønsker at andre skal ha av en. Så frykter man at demens medfører tap av kontroll og at uønskede trekk trer fram. I min videre familie har vi sett eksempler at demens har endret personligheten nokså grunnleggende til det verre.
Et vesentlig motargument mot selvbestemt livsavslutning er at dette skal kunne føre til uønsket endring av holdninger i samfunnet, f. eks. en forventning om at man som gammelt og/eller sykt menneske skal avslutte livet istedenfor å forårsake kostnader for samfunnet eller være til bryderi for familien. Dette er imidlertid en hypotetisk, ikke påvist konsekvens. Samfunnet og staten har muligheter for å begrense eller forhindre dette, f. eks. gjennomføre holdningskampanjer. Staten kan - og vil med stor sikkerhet - definere betingelser for selvbestemt livsavslutning og kreve prosedyrer (f. eks. nødvendig bekreftelse ved lege og/eller psykolog) som sikrer at disse betingelsene er oppfylt. Man bruker altså en hypotetisk konsekvens som staten har midler til å avverge, som argument for en vesentlig begrensning av den enkeltes råderett over sin kropp og sitt liv – og til å tvinge enkeltmennesker til en uverdig avslutning av sitt liv.
Anonym · 14. september 2026Nei til legalisering av selvbestemt livsavslutning
Jeg mener det er helt feil vei å gå dersom vi legaliserer aktiv dødshjelp. Det er en degradering av menneskeverdet; og vi bør heller aktivt jobbe med å forbedre støtte og helsehjelp til mennesker som er alvorlig syke/ hjelpetrengende.
Jeg er redd for at mennesker i en sårbar situasjon kan kjenne på et press fra samfunnet om å avslutte livet dersom de ikke kan bidra eller har behov for omfattende hjelpetiltak.
Jeg er sterkt imot forslaget. Livet er ukrenkelig, fra unnfangelse til død.
Privatperson · 14. september 2026Menneskeverd
Jeg er sterkt imot forslaget om aktiv dødshjelp. I andre land i Europa som har hatt aktiv dødshjelp i mange år ser man tendenser til at flere og flere benytter seg av tilbudet og grenser for hvem som har lov å søke utvides stadig, fra kun å gjelde døende mennesker til også å inkludere psykisk syke og eldre. Til og med barn. Norge har hatt tradisjon for å sette menneskeverdet høyt. Vi vet at lovene gjør noe med holdningene våre (bare se på røykeloven). Et slikt tilbud vil gjøre noe med hva vi tenker om menneskeverd, hva som er et bra liv å leve og ikke minst, hva som er et verdig liv. Vi har et gode alternativ til aktiv dødshjelp- palliasjon, psykisk helsehjelp og et fantastisk helsevesen. Jeg ønsker ikke at sårbare grupper, som mennesker med kroniske sykdommer, psykisk sykdom, eldre, demente, eller barn med store og sammensatte behov noen gang skal måtte føle at de er en byrde for samfunnet og at det er lettest om "de får slippe". Også er det jo flere hensyn å ta. Hva med helsepersonell som har gått inn i yrket med formål om å redde og å lindre? Skal vi plutselig kreve av dem også å ta liv? La oss heller ta vare på de gode verdiene som landet vårt er bygget på. De er jeg stolte av!
Privatperson · 14. september 2026Nei til videre utredning om såkalt Selvbestemt livsavslutni f
Jeg ønsker å uttrykke et klart NEI til det som nå er omformulert fra Aktiv dødshjelp til Selvbestemt livsavslutning.
Anonym · 14. september 2026Eitkvart menneskeliv har ein grunnleggjande verdi
Kjære folkevalde representantar i Stortinget og kjære representantar for Helse- og omsorgskomiteen.
Eitkvart menneskeliv har ein grunnleggjande verdi. Forslaget om at eitkvart menneske då skal få den nær sagt umoglege oppgåva i å sjølv bestemma at livet skal få sin slutt er såleis av hensynslaus karakter. Hensynslaus i den forstand at det å måtta ta stilling til om ein skal leva eller døy på eige initiativ eller under enormt press, då det har potensial for å fremja eit ja eller eit nei i spørsmålet om ein vil leva slik ein no lever, vil etter alle solemerker å døma, vera av høgst problematisk karakter. Eit liv, eit menneskeliv, inneber sorger, gleder, smerter og elles inn- og utanding i tusental, før mennesket tek sitt siste andedrag og vil møta dødsaugneblinken, anten i angst, desperasjon eller fred, alt etter korleis ein tenkjer at enden vil vera i sitt eige liv. Dei aller fleste av oss, har kjent på ein form for dødsangst, rimelegvis, når vissa om at ein skal døy kjem inn i vårt sinn og i vår tanke. Korleis skal ein såleis då møta denne døden og kva vil vi som samfunn at vi skal tenkja kring denne tematikken?
Det å stå heilt fullstendig fri til å kunna velja kva som helst i dag, vere det seg kva ein vil eta til middag, til dessert, eller om ein skal få lovfesta rett til å tre ut av livet av eige ynskje, ja, møta døden villig, anten grunna sjeleleg, kroppsleg eller sosial smerte eller kva det enn er eit menneske vil møta i dette livet, er blitt ein høgtståande verdi for mange. Difor vil også det å høyra ordklangen "sjølvbestemt livsavslutning" truleg bli møtt med undring, og kanskje ein tanke om at det kan vera noko i akkurat det, for ein sjølv, om ein ligg der med smerter, som kan lindrast, og vil av eige val og ynskje trø ut av dette vårt kjære liv. Vrir ein ørlitt på formuleringa derimot, og heller skriv eller seier "å sjølv kunna bestemma å avslutta livet", eller rett fram skrive "sjølvmord" eller "retten til å ta sitt eige liv" vil fleire truleg reagera. Det er truleg fleire då som vil sjå og høyra kva dette eigentleg inneber. Difor vil eg våga å påstå at formuleringa "sjølvbestemt livsavslutning" er noko innpakka. Om ein så opnar opp denne innpakninga, vil det som ligg bakanfor koma til syne, nemleg ein potensiell lovfesta rett til å velja seg sjølv til døde. Kva om ein då i tillegg får avslag og må leva vidare både med smerter og avvising? Hadde vi visst kva vi då går inn i, både med tanke på personen som skal stå i denne avgjerda og møta døden villig og etter eige ynskje, eller kva vi går inn i som samfunn der dei aller mest sårbare i mellom oss vil utsetjast for eit potensielt umenneskeleg val, for ikkje å seia press om å trø ut av livet, mulegvis med den oppfatninga at mennesket som står i situasjonen er ei bør for andre, då trur eg vi ikkje hadde gått inn for ei slik lov.
Difor vil mi sterke oppfordring til kvar enkelt av dykk vera denne: å gå inn i samvitet, inn i tanken, i ditt eige sinn og ordentleg vurdera om vi vil ha eit samfunn der dei av oss som lid, noko vi alle gjer på eit stadie i livet, og ikkje lengre ynskjer å leva, då i helsevesenet eller andre instansar i Noreg, vil måtta møta eit val, og dimed forenkla prosessen med å trø frå livet inn i og gjennom døden.
Ingen kan i full visse vita kva ein møter i dødsaugneblinken og vidare, og då, uavhengig av livssyn, når livet er det einaste vi kjenner til, bør vi heller lindra, trøysta, skapa gode ordningar for einkvar livssituasjon, på samfunnsplan og som enkeltindivid.
Døden møter vi alle, villig eller ei, og kva som skjer etter døden, veit ingen sikkert, sjølv om vi kan håpa og tru det vi vil innanfor gjevne rammer. Då burde ingen få eit val servert i fanget om at dette er opp til deg å bestemma, og vi kan hjelpa til i prosessen. Møter vi ikkje oss sjølve i døra då, for så å innsjå at me har større respekt for individet si sjølvbestemming enn for livet sjølv?
Takk til alle de som les eller lyttar, og eit oppriktig og nært lukke til i vurderinga og med ynskje om eit samfunn der alle kan inneha retten til å leva til døden kjem naturleg.
Kristent Ressurssenter · 14. september 2026Et kristent perspektiv på menneskeverd, omsorg og livets ukrenkelighet
Høringsuttalelse om aktiv dødshjelp fra Kristent Ressurssenter
Innledning
Kristent Ressurssenter takker for muligheten til å gi innspill i spørsmålet om aktiv dødshjelp. Dette er en av de mest grunnleggende etiske problemstillingene et samfunn kan behandle, fordi den berører menneskeverd, helsevesenets rolle, omsorg for sårbare mennesker og samfunnets forståelse av liv og død.
Vi ønsker å uttrykke motstand mot legalisering av aktiv dødshjelp, fordi vårt standpunkt bygger på et kristent menneskesyn. Vi har en overbevisning om at samfunnet best ivaretar menneskers verdighet gjennom omsorg, lindring, fellesskap og beskyttelse av livet, også når livet er preget av sykdom, lidelse og avhengighet. Samtidig anerkjenner vi det reelle lidelsestrykket som ligger bak ønsket om aktiv dødshjelp hos enkelte pasienter. Fordi vi møter dette med respekt og medfølelse, mener vi samfunnet derfor må møte slike situasjoner med styrket omsorg, lindrende behandling, nærvær og støtte, ikke med hjelp til å avslutte livet.
Menneskeverdets ukrenkelighet
Et grunnleggende prinsipp i et demokratisk og humant samfunn er at alle mennesker har like stor verdi, uavhengig av funksjonsnivå, sykdom, alder eller opplevd livskvalitet. Kristen tro lærer at hvert menneske er skapt i Guds bilde og derfor har en iboende og ukrenkelig verdi. Denne verdien er ikke avhengig av helse, produktivitet, bevisstnivå, livskvalitet eller grad av selvstendighet.
Menneskeverdet er ikke noe vi oppnår, men noe vi er gitt av Gud. Derfor har også mennesker som er alvorlig syke, døende, demente eller funksjonshemmede den samme verdien som alle andre. Når samfunnet åpner for aktiv dødshjelp, flyttes oppmerksomheten lett fra menneskets iboende verdi til vurderinger av livskvalitet og autonomi. Vi frykter at dette kan svekke forståelsen av at alle mennesker har lik verdi og like stor rett til vern. En av de viktigste oppgavene til et humant samfunn er å beskytte alle menneskers verdi nettopp når de selv er på sitt svakeste og mest sårbare. Hvem vil ikke kunne kjenne på ønsket om å dø når man har fått en uhelbredelig sykdom og legene ikke kan gjøre mer for deg? Da er man ofte ikke istand til å tenke klart.
Kristen tro betrakter livet som en gave vi skal forvalte og verne om, selv i lidelse og stor nød. Kristen etikk har gjennom historien holdt fast på at mennesket ikke har rett til å avslutte sitt eget eller andres liv med hensikt. Kun Gud er gitt autoritet over liv og død.
Legaliseres aktiv dødshjelp, innføres et nytt prinsipp: at noen liv under bestemte omstendigheter kan avsluttes med samfunnets og helsevesenets bistand. Selv om intensjonen er å hjelpe, innebærer dette en grunnleggende endring i hvordan samfunnet vurderer menneskeliv.
Menneskeverdet må være ubetinget. Det må ikke avhenge av helse, autonomi eller nytte. En lovgivning om aktiv dødshjelp risikerer å svekke dette prinsippet ved å signalisere at enkelte livssituasjoner gjør døden til en ønskelig eller legitim løsning.
Fare for press mot sårbare grupper
Mange som vurderer aktiv dødshjelp, gjør det ikke bare på grunn av fysisk smerte. Følelser av ensomhet, avhengighet, tap av verdighet, frykt for å være en byrde eller mangel på sosial støtte spiller ofte en betydelig rolle. Medfølelse betyr ikke å avslutte livet, men å gå inn i andres lidelse med nærvær, støtte og omsorg. Vi vil styrke de faktorene som gjør det mulig å leve med verdighet helt til livets slutt.
Selv om aktiv dødshjelp formelt skal være frivillig, kan mennesker i sårbare situasjoner oppleve et indirekte press. Eldre, kronisk syke, mennesker med funksjonsnedsettelser eller personer som mottar omfattende omsorg kan føle at de bør velge døden for å skåne familie eller samfunn.
Et samfunn som ønsker å beskytte de mest sårbare, bør være varsomt med å etablere ordninger som kan forsterke slike mekanismer.
Helsevesenets rolle
Helsepersonells oppgave har tradisjonelt vært å helbrede når det er mulig, lindre når helbredelse ikke er mulig, og alltid gi omsorg. Helsevesenet er bygget på tillit om at de skal helbrede, lindre og trøste, og alt annet vil svekke denne tilliten.
Aktiv dødshjelp innebærer at helsepersonell går fra å være livsbevarende og lindrende hjelpere til også å kunne medvirke til å avslutte liv. Dette kan utfordre tillitsforholdet mellom pasient og behandler.
Pasienter må kunne være trygge på at helsevesenet alltid arbeider for deres beste, og at svaret på lidelse er omsorg og behandling, ikke død.
Behovet for styrket palliasjon
Debatten om aktiv dødshjelp må ikke overskygge behovet for bedre lindrende behandling.
Mange pasienter opplever fortsatt mangelfull tilgang til palliative tjenester. Dersom samfunnet ønsker å møte menneskers frykt for lidelse ved livets slutt, bør ressursene først og fremst brukes på:
styrking av palliative team og hospice-tilbud
bedre smertebehandling
økt kompetanse hos helsepersonell
psykologisk støtte
eksistensiell og åndelig omsorg
støtte til pårørende
bedre psykososial og eksistensiell omsorg med hjemmebaserte tjenester.
Ingen skal ønske døden fordi de mangler tilstrekkelig hjelp til å leve den siste delen av livet med verdighet. Når mennesker opplever trygghet, smertelindring, fellesskap og verdighet, reduseres ofte ønsket om å avslutte livet.
Autonomi og selvbestemmelse
Vi anerkjenner betydningen av personlig autonomi. Mennesker bør ha stor innflytelse over egen behandling og egne livsvalg. Selv i den siste fasen av livet kan mennesker erfare forsoning, nærhet, kjærlighet, tro, fellesskap og mening. Mange pårørende beskriver den siste tiden som en viktig og verdifull del av livet sammen.
Selvbestemmelsesretten er imidlertid ikke det eneste etiske prinsippet samfunnet bygger på. Samfunnet setter også grenser når hensynet til liv, vern av sårbare personer og fellesskapets grunnleggende verdier står på spill.
Spørsmålet er derfor ikke bare hva individet ønsker, men også hvilken rolle staten og helsevesenet skal ha i møte med menneskers lidelse og død.
Risiko for gradvis utvidelse
Erfaringer fra land som har innført ulike former for aktiv dødshjelp viser at kriterier og praksis ofte diskuteres på nytt etter legalisering.
Det som innledningsvis gjelder en begrenset gruppe pasienter, kan over tid bli gjenstand for press om utvidelse til nye grupper eller situasjoner.
Når samfunnet først har etablert prinsippet om at det er legitimt å avslutte liv under bestemte omstendigheter, blir spørsmålet ofte hvor grensene skal gå.
Dette tilsier stor varsomhet før slike ordninger innføres.
Konklusjon
På bakgrunn av et kristent menneskesyn vil vi derfor oppfordre norske myndigheter til å avvise forslag om legalisering av aktiv dødshjelp. Vi ber i stedet om at samfunnet;
Bekrefter menneskeverdets ukrenkelighet, og verner om livet fra begynnelse til naturlig død.
Styrke palliasjon og lindrende behandling.
Sikre god psykisk, sosial og eksistensiell og åndelig omsorg ved livets slutt.
Beskytte sårbare grupper mot direkte og indirekte press.
Opprettholde helsevesenets rolle som livsbevarende og omsorgsgivende institusjon.
Et medmenneskelig samfunn med nestekjærlighet, kjennetegnes ikke ved hvor enkelt det gjør det å dø, men ved hvor godt det evner å møte mennesker med omsorg, verdighet og støtte når livet er som mest sårbart.
Vi mener at et samfunn viser sitt sanne menneskesyn gjennom hvordan det møter mennesker når de er mest avhengig av andre. Vår overbevisning er å verne livet fra unnfangelsen til livets naturlige slutt.
Kjetil Netland · 14. september 2026Eg vil ikkje ha valet.
Eg har hatt myelomatose/beinmargskreft i ni år. Dette er ein uhelbredeleg sjukdom som til slutt er dødeleg. I desse åra har eg fått kontinuerleg behandling for å slå tilbake sjukdomen og halda han i sjakk. Det har vore med cellegift, stamcelletransplantasjon og immunterapi. For tida er eg så heldig å vera med på ein studie ved Oslo Universitetsjukehus med ei heilt ny behandling. Denne nye immunterapien visste ein ikkje om for berre få år sidan. Med ein alvorleg diagnose, ser livet mørkt ut. Men denne utviklinga innan medisinsk forsking syner at det kan dukka opp lys i mørket, lys som vi ikkje ser i dag.
Den fyrste tida etter diagnose grubla eg mykje på korleis sjukdomen ville utvikla seg og korleis det til slutt kom til å enda. Eg veit at det kan koma ei avslutning då medisinane ikkje verkar lenger eller at eg ikkje tolar meir behandling. Kva då? Eg har vore ein del redd for denne siste fasen, for smerter og store plagar. Eg har hatt fleire samtalar med fastlegen om dette. Men ein ting er eg heilt sikker på: Når den tida kjem vil eg ikkje ha valet om å få avslutta livet. Eg vil stola på at vi har eit fantastisk helsevesen som tek vare på oss når vi er sjuke og som ikkje graderer menneskeverdet. Eg har hatt menge opphald på sengepostar på lokalsjukehus og universitetssjukehus, utallige behandlingar på kreftpoliklinikk og jamnlege besøk på lokalt legekontor. Eg er så trygg på at eg og alle andre i dette landet får den beste behandlinga og vert svært godt tekne vare på, òg i terminalfasen
Eg meiner at å greia ut sjølvbestemt avslutting av livet er feil veg å gå. Tilbod om aktiv dødshjelp vil påføra pasientar som meg eit val vi ikkje treng å få.
Karete Elisabet Samuelsen · 14. september 2026Stans utredning! Ingen skal drepes i Norge.
Stans utredningen! Uansett om de kaller det aktiv dødshjelp, assistert selvmord, eutanasi eller det litt vakrere: "livsavslutning", så vet vi svaret. Ingen fortjener å dø før tiden!
"Mannen i gata" tror det er snakk om å lindre smerter når dere vil vurdere dødshjelp. Det er derfor man får et positivt inntrykk i spørreundersøkelser. Vanlige folk vet ikke at vi har kjempegod kompetanse på palliativ behandling, lindrende behandling, og det er dette som må løftes frem. "Ja, du er syk, nei, du trenger ikke å lide." Vi har tilgjengelig smertelindring helt til døden kommer naturlig! Det er omsorg, det er livsrett. Helsepersonell skal hjelpe mennesker, hindre død.
Til de alvorlig syke som ikke er døende trenger vi å gi AKTIV LIVSHJELP! Alvorlig syke trenger ikke å høre "Ja, du har rett, det er nok best at du dør." De trenger å høre "Dette går bra, vi skal hjelpe deg å få mest mulig ut av dagene fremover! Du betyr noe, du er verdifull." De trenger hjelp til å få tilbake livsgnisten og meningen med livet. De har en naturlig reaksjon på en alvorlig diagnose, og samfunnet skal hjelpe dem med å komme gjennom. Vi skal ikke tilby å drepe dem straks livet er vanskelig.
Utred heller aktiv LIVSHJELP. Ingen skal trenge å forsvare sitt eget liv i Norge.
Anonym · 14. september 2026Finnes det "verdige" og "uverdige" mennesker?
Til helse- og omsorgskomiteen
Jeg ønsker å gi et anonymt innspill til representantforslaget om utredning av selvbestemt livsavslutning. Jeg er imot at selvbestemt livsavslutning skal innføres i norsk lovgivning.
Som framtidig fagperson er jeg bekymret for at helse- og omsorgstjenestene kan komme i en situasjon der spørsmålet ikke bare blir hvordan mennesker kan få best mulig lindring, behandling, omsorg og støtte, men også om livet bør avsluttes. Etter mitt syn bør svaret på alvorlig sykdom, smerte og lidelse først og fremst være å styrke helsetjenestene, den palliative behandlingen og den psykososiale oppfølgingen.
I bunn og grunn handler dette om hvilket menneskesyn og hvilken forståelse av menneskeverd vi ønsker at samfunnet skal bygge på. Jeg mener at verdien til et menneske ikke er avhengig av funksjonsnivå, sykdom, alder, behov for behandling eller hvor kostbar behandlingen er. Alle mennesker skal kunne være trygge på at de møtes med omsorg, respekt og en vilje til å lindre lidelse – også når sykdommen ikke kan helbredes.
Jeg er også bekymret for hvilke signaler en legalisering kan sende til mennesker i sårbare livssituasjoner. Personer med funksjonsnedsettelser, kroniske eller uhelbredelige sykdommer, psykiske plager, ensomhet eller stort hjelpebehov kan allerede oppleve seg som en belastning. Dersom selvbestemt livsavslutning blir en del av helsetilbudet, er det en risiko for at noen kan oppleve et indirekte press til å velge bort livet, selv om valget formelt sett skal være frivillig.
Norge arbeider samtidig for å forebygge selvmord og formidler at mennesker i krise skal få hjelp, støtte og håp. Selv om selvmord og selvbestemt livsavslutning er ulike situasjoner, mener jeg at samfunnet bør være varsomt med å innføre ordninger som kan påvirke hvordan sårbare mennesker opplever sin egen verdi og framtid.
Jeg er særlig bekymret for utviklingen i eldreomsorgen i årene som kommer. Mange eldre opplever utilstrekkelige tjenester, ensomhet og mangelfull oppfølging. Svaret må være bedre omsorg, flere ansatte, god lindrende behandling og reell valgfrihet i hverdagen – ikke en ordning der døden kan framstå som en løsning på manglende hjelp eller støtte.
Jeg ber derfor helse- og omsorgskomiteen om ikke å gå videre med forslag som kan åpne for selvbestemt livsavslutning i Norge. Innsatsen bør i stedet rettes mot å styrke palliasjon, smertebehandling, psykisk helsehjelp, eldreomsorg og støtte til mennesker med alvorlig sykdom og funksjonsnedsettelser.
Med vennlig hilsen
Anonym avsender
privatperson · 14. september 2026En dødshjelpkommisjon er ikke et nøytralt første steg
Jeg stiller meg bak følgende tekst, skrevet av Maria Elisabeth Selbekk i Menneskeverd i avisen Vårt Land.
En dødshjelpkommisjon er ikke et nøytralt første steg
Maria Elisabeth Selbekk
generalsekretær i Menneskeverd
Magnus Wolden i Unge Høyre argumenterer i Vårt Land for at friheten til å leve det livet vi vil, også bør gjelde i livets sluttfase. Derfor ønsker han en uavhengig kommisjon som kan undersøke hvordan en norsk modell for dødshjelp kan se ut.
Det kan høres både moderat og fornuftig ut. En utredning er tross alt ikke det samme som en lovendring. Men spørsmålet er hvilket oppdrag en slik kommisjon faktisk skal få. Dersom utgangspunktet er å undersøke hvordan dødshjelp kan innføres i Norge, har man allerede hoppet over det mest grunnleggende spørsmålet: Bør helsevesenet i det hele tatt få som oppgave å avslutte pasienters liv?
Da er ikke utredningen et nøytralt kunnskapsprosjekt, men et første politisk steg mot legalisering.
Menneskeverd er enig i at vi trenger en åpen og kunnskapsbasert samtale om døden. Vi må våge å snakke om alvorlig sykdom, tap av funksjon, avhengighet, smerte og frykten for å bli en byrde. Vi må også lytte med stor respekt til mennesker som forteller at livet har blitt uutholdelig.
Men å lytte til ønsket om å dø er ikke det samme som å konkludere med at samfunnet bør oppfylle det.
Frihet er viktig, også i livets siste fase. Pasienter skal bli hørt, få god informasjon, kunne avslå behandling og ha innflytelse over hvor og hvordan den siste tiden skal leves. Men dødshjelp handler ikke bare om den enkeltes frihet. Det krever at leger og annet helsepersonell involveres i å avslutte et menneskes liv, og at samfunnet bestemmer hvilke livssituasjoner som skal kvalifisere til en slik hjelp.
Dermed berører dødshjelp langt flere enn den som ønsker å dø. Det endrer helsevesenets oppgave og samfunnets møte med alvorlig syke, funksjonshemmede, eldre og andre mennesker som er avhengige av hjelp.
Tilhengere av dødshjelp understreker gjerne at ordningen skal være strengt avgrenset. Men det er nettopp avgrensningen som er det uløste problemet. Hvis én pasient får rett til dødshjelp på grunn av uutholdelig lidelse, hvordan kan samfunnet avvise en annen som opplever lidelsen som like uutholdelig, men som har en annen diagnose, alder eller prognose?
Når prinsippet først er etablert, vil grensene nødvendigvis bli utfordret. Debatten forsvinner ikke når en lov er vedtatt. Den flyttes til spørsmålet om hvem som fortsatt holdes utenfor. Det finnes ingen særskilt norsk reguleringskunst som kan oppheve denne grunnleggende spenningen.
Det er også umulig å regulere bort alt press. Presset behøver ikke komme som en direkte oppfordring. Det kan ligge i bekymringen for utslitte pårørende, i knappheten på helse- og omsorgstjenester eller i følelsen av å koste samfunnet mye. Et slitent blikk eller vissheten om at familien allerede bærer tungt, kan være nok til at et menneske begynner å spørre om det ville vært bedre for andre om man ikke lenger var her.
I et samfunn der dødshjelp er et lovlig alternativ, blir dette også et valg den syke må forholde seg til. Det som presenteres som en ny frihet for noen, kan derfor oppleves som en ny forventning for andre.
Vi trenger mer kunnskap om livets sluttfase, men Norge mangler ikke først og fremst kunnskap om hvordan helsevesenet kan hjelpe mennesker med å dø. Vi mangler et likeverdig og tilgjengelig tilbud om lindrende behandling, omsorg og støtte. Altfor mange pasienter og pårørende opplever at hjelpen avhenger av diagnose, bosted, økonomi og hvem som tilfeldigvis møter dem i tjenestene.
Det er her den politiske handlekraften bør settes inn.
Norge trenger derfor ikke en kommisjon som leter etter en norsk modell for dødshjelp. Vi trenger en langt sterkere politisk satsing på livshjelp: behandling, lindring, nærvær og omsorg helt fram til en naturlig død.
Samfunnets svar til et menneske som frykter å være en byrde, må aldri være å tilby en raskere vei ut av livet. Svaret må være: Du er fortsatt en av oss. Livet ditt har verdi, og vi skal bære dette sammen med deg.
Familyhouse · 14. september 2026Selvbestemt hva?
Vi hører at der er forslag om selvbestemt "livsavslutning". Dette er et ord som vi opplever er funnet opp for anledningen, for å ikle uverdige avgjørelser verdighet. Dette skal ikke være nødvendig, sannheten forsvarer og står for seg selv. Og sannheten er at livets slutt er vanskelig og for noen langt mer vanskelig en man har forestilt seg. Da kunne det vert SÅ bra om den norske regjeringen heller satte inn penger og arbeids kapasitet på å gi aktiv livshjelp. En helt annen vinkel, våg å gå i mot ytre press og representer Norge i motsatt ånd av død, vær så snill! Mvh Kari Susort, Familyhouse kristen familieveileder,
Anonym · 14. september 2026Selvbestemt livsaslutning
Jeg sier nei til selvbestemt livsavlutning. Palliativ omsorg er langt bedre alternativ, noe som bevare menneskeverd og selvrespekt på en betydelig bedre måte.
selvbestemt livsavslutning er noe som kan legge et utidig press på folk i sårbar situasjon, og noe som kan legge stein til byrden og øke opplevelse av å være til bry! Det er ikke en god måte å forlate livet på! Derfor NEI til eutanasi/ aktiv dødshjelp!
Anonym · 14. september 2026Seksjonsoverlege i Palliativ medisin
Representantforslag om utredning av selvbestemt livsavslutning - Høringsinnspill
Takk for mulighet for å komme med høringsinnspill i denne saken som er svært aktuell i forhold til mitt virke som lege for alvorlig syke pasienter i palliativ fase av livet.
Når eutanasi skal debatteres, er det viktig å vite at det finnes god, palliativ hjelp i det norske helsevesenet. Palliasjonfaget handler om å bidra til best mulig livskvalitet til pasienter og deres pårørende ved å både utrede og behandle deres problemer av fysisk, psykisk, sosial og eksistensiell art. Dette kan være utfordrende slik at helsepersonell i palliasjon må arbeide tverrfaglig med et holistisk perspektiv for å se og forstå helheten i komplekse pasienthistorier. Det er også en viktig balansegang å gå sammen med pasienten i forløpene uten å utøve paternalistisk makt, men samtidig kunne tilby god lindrende behandling (fysisk, psykososialt og eksistensielt) i hele forløpet. Vi møter alle typer mennesker med ulike livssyn i jobben som helsepersonell i palliasjon; noen er lette å hjelpe, andre er vanskeligere å hjelpe. Det som kan være vanskeligst å lindre, er sammensattes plager der de eksistensielle og psykiske komponentene i symptombyrden er drivere for den fysiske smerteopplevelsen. Støttesamtaler med psykolog i tillegg til fysioterapi og god medikamentell behandling gir ofte gode resultater. I Palliativ medisin har man spesialisert kompetanse i smertebehandling der både subcutane, intravenøse samt intra-spinale (spidural eller spinal) infusjonspumper kan brukes. Hvis man ikke klarer å lindre pasienten tilstrekkelig med nevnte metoder, har man også retningslinjer som gir mulighet til å tilby pasienten Terminal lindrende sedering.
Imidlertid ser og hører man dessverre om flere pasienter som ikke har fått den palliative behandlingen som de har trengt i sine sykdomsforløp. Dette er trist lesning. Det kan være flere årsaker til at slikt skjer, men jeg kan peke på noen av dem:
Kompetanse: Leger og annet helsepersonell må få tilstrekkelig opplæring i palliasjon slik at pasienter får likeverdige tilbud uavhengig av hvor hen befinner seg i sykdomsforløp og uavhengig av om pasienten er i kommune- eller spesialisthelsetjenesten. Kompetansehevende tiltak koster tid og penger som må bevilges. Per idag er helsevesenet så presset at noen velger å ikke sende sine medarbeidere på kurs.
For at det skal være en breddekompetanse i palliasjon, må det også være en spesialisert kompetanse som kan ivareta undervisning, fagutvikling og forskning. Stortingsvedtaket om å opprette en spesialitet/påbygningsspesialitet i palliativ medisin må opprettholdes.
For å kunne hjelpe pasienten på tvers av de institusjonale grensene som er i dagens helsevesen, er det viktig å legge fysisk og økonomisk til rette for at helsepersonell kan hjelpe på tvers. Dette vil si å revurdere takst-systemet og fasilitere opprettelsen av delte stillinger/rotasjonsstillinger for leger og sykepleiere. I dag er det et tapsprosjekt for spesialisthelsetjenesten å rykke ut til hjemmeboende pasienter, og resultatet er at a) pasienten ikke får den hjelpe som hen trenger, eller b) pasienten må innlegges på sykehus (som er en mye større samfunnsøkonomisk og menneskelig kostnad).
Det må opprettes flere lindrende enheter i både kommunal og spesialisert helsetjeneste slik at pasienter - og pårørende - får god hjelp, og slik at det skapes flere læringsarenaer for kompetanse i palliasjon.
Når hele den norske befolkning kan få et likeverdig tilbud til god palliasjon, kan det være at man skal åpne opp for å diskutere selvbestemt livsavslutning. Men hvis denne debatten skal gjøres nå før det foreligger et godt alternativ til å velge å dø, vil vi risikere at konklusjoner gjøres på et sviktende og feil grunnlag.
Det er sjelden at pasienter ønsker å dø. Ofte handler et dødsønske om å gjenoppnå kontroll over livet og over tapt livskvalitet. God lindrende behandling fører oftest til det motsatte, til at ev. uttalte dødsønsker avkreftes. Så lenge tilbudet om palliativ behandling er så fragmentert og dårlig i Norge, vil det være et behov for et alternativ til å leve videre med plagsomme symptomer. I for eksempel Canada er det nå billigere for pasienter å velge "selvbestemt livsavslutning" enn å velge palliativ behandling. Å velge å tilby pasientene dødshjelp (eutanasi) i stedet for livshjelp (palliasjon) er en falitterklæring, og det er å håpe på at Norge kan lære av det som skjer i de land som har åpnet opp for eutanasi. Noen kaller Norge for "annerledeslandet" og mener at det økende tilbudet om eutanasi eller assistert selvmord som har skjedd i Belgia og i Nederland, ikke vil kunne skje her i Norge. Men vi er ikke så annerledes og menneskenes krav om like rettigheter til sosiale goder og helsegoder vil også slå inn her slik at man i starten vil åpne for at en liten pasientgruppe får tilbudet, men så vil et økende krav føre til at stadig flere pasientgrupper - til om med barn - vil få rett til å kunne kreve eutanasi.
Legalisering av eutanasi eller assistert selvmord vil få store konsekvenser for hvordan man vurderer livsverd og livsrett ved ulike sykdommer og ved ulike funksjonshemminger. Mennesker som ikke kan være til nytte, men snarere vil være en belastning sosioøkonomisk, som kronisk syke og skrøpelige eldre, vil kunne oppleve et press på å velge en tidlig død for å ikke være til byrde for andre. Og i tillegg må helsearbeidere som har avlagt den Hippokratiske eden, bryte denne for å kunne utføre eutanasi og assisterte selvmord for pasienter som krever å få dø på grunn av "uutholdelig lidelse" - hva nå det måtte være.
Så vær så snill å legg forholdene til rette for at hele Norges befolkning kan få tilbud om palliativ behandling den dagen de måtte trenge dette, FØR dere vurderer å innføre "død på resept".
Stiftelsen Diakonova Haraldsplass · 14. september 2026Menneskeverdet må vernes – styrk palliasjon og livshjelp fremfor selvbestemt livsavslutning
Innledning
Stiftelsen Diakonova Haraldsplass takker for muligheten til å gi innspill til Dokument 8:264 S (2025–2026), hvor Stortinget bes utrede om og på hvilken måte retten til selvbestemt livsavslutning kan innarbeides i norsk lov. Forslaget reiser prinsipielle spørsmål om menneskeverd, autonomi, lidelse, omsorg og samfunnsansvar. Dette er spørsmål som berører grunnleggende verdier i både helse- og omsorgstjenesten og samfunnet som helhet.
Som diakonal stiftelse med røtter i kristen nestekjærlighet og lang erfaring innen helse, omsorg og palliasjon, ønsker vi å fremheve betydningen av menneskets iboende verdi og samfunnets ansvar for å møte lidelse med omsorg, nærvær og lindring.
Stiftelsen Diakonova Haraldsplass støtter ikke innføring av selvbestemt livsavslutning. Vår vurdering er at samfunnets respons på alvorlig sykdom og lidelse må være styrket palliativ omsorg, hospicefilosofi og aktiv livshjelp.
Menneskeverd og samfunnsansvar
Diakonova Haraldsplass bygger sitt arbeid på en forståelse av at alle mennesker har en ukrenkelig verdi. Menneskeverdet er ikke avhengig av helse, funksjonsevne, selvstendighet eller opplevd livskvalitet. Det gjelder fullt og helt gjennom hele livsløpet, også når sykdom, skrøpelighet og avhengighet av andre preger hverdagen.
Denne forståelsen har betydning for hvordan samfunnet møter mennesker i livets mest sårbare faser. Etter vår vurdering må helse- og omsorgstjenestens primære oppgave være å lindre lidelse, styrke livskvalitet og støtte mennesker gjennom sykdom og død. Når døden gjøres til et virkemiddel for å løse lidelse, utfordres grunnleggende verdier som har vært bærende for norsk helse- og omsorgstjeneste.
Selvbestemmelse er et viktig prinsipp, men må forstås innenfor en bredere ramme som også inkluderer relasjoner, omsorg, fellesskap og ansvar for sårbare mennesker.
Erfaringene fra palliasjon og hospiceomsorg
Gjennom flere tiår har hospicebevegelsen utviklet kunnskap om hva mennesker trenger når de lever med alvorlig sykdom og nærmer seg livets slutt.
Erfaringene viser at ønsket om å dø ofte ikke er uttrykk for et entydig ønske om livsavslutning, men for et ønske om å slippe smerte, utrygghet, ensomhet, tap av kontroll eller eksistensiell lidelse. Når mennesker får tilgang til helhetlig palliativ omsorg, opplever mange økt trygghet, bedre symptomlindring og fornyet mening i den tiden som gjenstår.
Både forskning og erfaring fra hospicefeltet viser at håp er dynamisk. Håpet kan endre karakter gjennom sykdomsforløpet, fra håp om helbredelse til håp om smertelindring, nærhet til familie, forsoning eller en verdig avslutning på livet. Dette understreker betydningen av å møte lidelse med kompetanse og omsorg fremfor å betrakte døden som løsningen.
Hospicefilosofien bygger på en grunnleggende overbevisning om at mennesker trenger hjelp til å leve helt til livet er fullført. Dette perspektivet mener vi bør være styrende for utviklingen av norske helse- og omsorgstjenester.
Behovet for styrket palliativ omsorg
Etter vår vurdering er det nødvendig å rette oppmerksomheten mot kvaliteten og tilgjengeligheten på palliative tjenester i Norge.
Tilgangen til spesialisert palliativ kompetanse varierer betydelig mellom regioner og kommuner. Mange pasienter har begrenset tilgang til tverrfaglige team, psykologisk oppfølging og eksistensiell støtte. Hospicetilbud finnes i dag kun i begrenset omfang.
Før det vurderes å åpne for selvbestemt livsavslutning, mener vi det må sikres at alle mennesker med alvorlig sykdom har reell tilgang til helhetlig palliativ omsorg av høy kvalitet.
En styrking av palliasjon handler ikke bare om symptomlindring. Det handler om å ivareta menneskets fysiske, psykiske, sosiale og eksistensielle behov gjennom hele sykdomsforløpet. Dette er etter vår vurdering en grunnleggende helsepolitisk oppgave.
Sårbare grupper må gis særlig oppmerksomhet
Internasjonale erfaringer viser at debatten om dødshjelp i stor grad berører mennesker som befinner seg i sårbare livssituasjoner. Dette gjelder blant annet personer med alvorlige psykiske belastninger, funksjonsnedsettelser, demenssykdom, sosial isolasjon og opplevelser av å være en byrde for andre.
Dette aktualiserer en viktig samfunnsetisk problemstilling: Hvordan sikrer vi at mennesker i utsatte situasjoner opplever støtte, omsorg og tilhørighet fremfor press, håpløshet eller opplevelsen av å være til belastning?
Et inkluderende samfunn kjennetegnes ved at mennesker møtes med solidaritet og omsorg når livet er vanskelig. Dette perspektivet bør stå sentralt i den videre behandlingen av spørsmålet om selvbestemt livsavslutning.
Vurdering av forslaget
Dersom det gjennomføres en offentlig utredning av selvbestemt livsavslutning, mener Stiftelsen Diakonova Haraldsplass at denne også må omfatte:
status for palliativ omsorg og hospiceomsorg i Norge
behovet for styrking av lindrende tjenester i kommune- og spesialisthelsetjenesten
konsekvenser for sårbare grupper
forholdet mellom selvmordsforebygging og legalisering av dødshjelp
erfaringer fra land som har innført ulike former for selvbestemt livsavslutning
helsepersonells rolle, etiske ansvar og profesjonsforståelse
En utredning må gi et helhetlig bilde av både de juridiske, medisinske, etiske og samfunnsmessige konsekvensene av en slik lovendring.
Avslutning
Stiftelsen Diakonova Haraldsplass mener at menneskers behov ved livets slutt først og fremst må møtes gjennom styrket palliasjon, hospiceomsorg og aktiv livshjelp.
Vår erfaring er at når mennesker møtes med lindring, nærvær, kontinuitet og helhetlig omsorg, styrkes muligheten til å leve med verdighet også i møte med alvorlig sykdom og død.
På bakgrunn av vårt diakonale verdigrunnlag vil vi understreke at samfunnets oppgave ikke er å tilby døden som løsning på lidelse, men å sikre alle mennesker omsorg, verdighet og støtte gjennom hele livsløpet.
Stiftelsen Diakonova Haraldsplass mener derfor at livshjelp og god palliativ omsorg må være samfunnets svar på lidelse og sårbarhet, også ved livets slutt.
Norges Kristne Råd · 14. september 2026Høringsinnspill til Representantforslag om utredning av selvbestemt livsavslutning
Norges Kristne Råd er paraplyorganisasjon for 26 kristne kirker og trossamfunn i Norge, i tillegg til fem tilsluttede økumeniske organisasjoner. Vi ønsker å benytte denne muligheten til å komme med innspill til representantforslaget om utredning av selvbestemt livsavslutning.
Representantforslaget berører grunnleggende verdier som det norske samfunnet er bygget på, blant annet menneskeverd og hvordan vi som samfunn møter og responderer på menneskers lidelse. Representantforslaget legger selv vekt på begrepene verdighet og trygghet. Dette er verdier vi deler, men vi mener at spørsmålet om hvordan disse verdiene best ivaretas, må vurderes fra et annet utgangspunkt enn det representantforslaget legger opp til.
Norges Kristne Råd mener at en utredning som har til hensikt å «utrede om og på hvilken måte selvbestemt livsavslutning kan innarbeides i norsk lov» har feil utgangspunkt og er et steg i feil retning. Derimot mener vi at kunnskapsinnhenting om og økt innsats for uhelbredelig sykes livsbetingelser og muligheter for et godt og verdig liv er avgjørende og bør prioriteres. Vi har allerede omfattende erfaring og dokumentasjon fra andre land som viser de alvorlige problemene som har oppstått etter legalisering av dødshjelp. Norge trenger derfor ikke en norsk offentlig utredning for å få kunnskap om dette.
Et samfunn som vil ivareta personenes verdighet og trygghet må motarbeide strukturer som kan gi legitimitet til opplevelsen av å bli en byrde, eller til opplevelsen av at det å forsvinne fra livet vil være en tjeneste for sine omgivelser eller for samfunnet.
Selvbestemmelse over eget liv spiller en sentral rolle for opplevelsen av verdighet. Historier om mennesker som lider i en slik grad at de sterkt ønsker å avslutte livet gjør dypt inntrykk og må møtes med respekt, medlidenhet og medmenneskelig handling. Selvbestemmelse er samtidig en krevende størrelse å avgrense, da denne påvirkes av en rekke indre og ytre faktorer. I sårbare livssituasjoner kan det være vanskelig å skille mellom et fritt og selvstendig ønske og ønsker som på uheldige måter påvirkes av ytre faktorer. I hvilken grad er valget et eget valg – og hvordan kan vi forsikre oss om dette – når en uhelbredelig syk person over lang tid kan ha observert belastningen som pårørende, helsepersonell og samfunn bærer i møte med egen livssituasjon? Følt press eller påvirkning til å benytte seg av muligheten til livsavslutning er umulig å gardere seg mot. Bare det at muligheten finnes, vil uunngåelig kunne påvirke mennesker med uhelbredelig sykdoms samvittighet og opplevelse av sin egen verdi og plass i fellesskapet.
Begrepet «selvbestemt livsavslutning» rommer dessuten et grunnleggende grensedragningsproblem. Dersom selvbestemmelse brukes som begrunnelse for retten til dødshjelp, blir det logisk umulig å begrunne hvorfor staten skal nekte andre den samme retten.
På et overordnet nivå vil Norges Kristne Råd advare sterkt mot de konsekvenser en lovendring på dette området kan få for samfunnet og samfunnets verdier.
Hvordan skal vi som samfunn kunne sikre at døden ikke gradvis oppfattes som en legitim, enklere og mer kostnadseffektiv løsning på livssituasjoner som i utgangspunktet burde møtes med omsorg, behandling og lindring, hvis livsavslutning etableres som et tilbud?
Ved å flytte på denne grensen tar vi et skritt mot et håpløshetens samfunn. På vegne av de lidende og sårbare har vi som samfunn et ansvar for å bevare håpet som verdi ved å verne om grensene for livsvern og ved å velge å investere i medmenneskelighet, omsorg og lindring, i motsetning til å gjøre utveiene mer tilgjengelige. Samfunnet har en særlig plikt til å beskytte mennesker mot irreversible beslutninger når de befinner seg i en situasjon preget av alvorlig sykdom, smerte, frykt eller håpløshet.
Vi er bekymret for at samfunnet utvikler seg i en retning av perfeksjon og vellykkethet, der lidelse og begrensning blir fremmedgjort.
Dersom målet er å sikre verdighet og trygghet ved alvorlig og uhelbredelig sykdom, mener vi derfor at samfunnets innsats først og fremst må rettes mot å sikre god lindrende behandling og omsorg, tilgjengelig psykososial, åndelig og eksistensiell støtte, oppfølging av pårørende og tiltak som motvirker ensomhet og opplevelsen av å være en byrde. Mennesker som ber om hjelp til å avslutte livet, må møtes med lyttende nærvær og helhetlig omsorg, ikke med legitimering av at døden er løsningen på deres situasjon.
Med all omsorg og respekt for menneskers uutholdelige lidelser, vil vi på det sterkeste advare mot å ta steg som vil bidra til å gjøre at døden blir ansett som det verdige alternativet i møte med sykdom og lidelse. Hvis selvbestemt livsavslutning blir normalisert som en del av samfunnets tilbud, er vi bekymret for at dette over tid kan bidra til en verdiforskyvning der grensene for livsvern gradvis flyttes. Erfaringene fra andre land viser at grensene for hvem som omfattes av ordninger for medisinsk hjelp til å dø, kan utvides over tid. I Canada ble kravet om at pasientens naturlige død skulle være «reasonably foreseeable» fjernet i 2021, og ordningen omfatter i dag også personer som ikke er nær livets slutt. I Nederland omfatter praksisen blant annet personer med demens og psykiske lidelser. Disse utviklingstrekkene viser etter vårt syn at lovfestede avgrensninger ikke nødvendigvis forblir uforandret over tid. En slik utvikling vil etter vårt syn skape et mer utrygt – og ikke et tryggere – samfunn for mennesker i sårbare situasjoner.
Norges Kristne Råd mener at livets ukrenkelighet må vernes i alle livssituasjoner og helt til livets naturlige slutt.
Med vennlig hilsen
Henrik Erhard Hermansen, generalsekretær
Per Anders Sandgren, Styreleder
Uloba Independent Living Norge · 14. september 2026Høringssvar - utredning av selvbestemt livsavslutning
Uloba Independent Living Norge SA er en ideell organisasjon organisert som samvirke. Vi eies og styres av medlemmene våre, som er funksjonshemmede med assistansebehov. Uloba er en organisasjon av, med og for funksjonshemmede, og Norges største BPA-tilrettelegger. Uloba var med på å utvikle borgerstyrt personlig assistanse (BPA) i Norge og er en del av den internasjonale Independent Living-bevegelsen.
Independent Living bygger på at funksjonshemmede skal ha de samme menneskerettighetene og mulighetene som andre borgere. Vi skal kunne styre vår egen assistanse og våre egne liv. Gjennom interessepolitisk arbeid, likepersonsarbeid og daglig kontakt med funksjonshemmede som har eller trenger BPA, har Uloba kunnskap om hvordan assistanse påvirker selvbestemmelse, deltakelse, familieliv, arbeid, utdanning og likestilling.
Uloba takker for muligheten til å gi innspill til forslaget om å utrede om og hvordan selvbestemt livsavslutning kan innarbeides i norsk lov. Uloba mener spørsmålet berører grunnleggende verdier som likestilling, selvbestemmelse, verdighet, likeverd, rettssikkerhet og vern mot diskriminering. Vi mener at denne problemstillingen ikke bør utredes.
Selvbestemmelse krever reelle alternativer
Selvbestemmelse ved livets slutt kan ikke vurderes isolert fra samfunnets ansvar for å sikre reelle muligheter til å leve et godt og selvbestemt liv. Vi mener Stortinget ikke bør gå videre med en utredning. Dette henger sammen med at valg om å avslutte livet ikke kan betraktes som fullt fritt dersom funksjonshemmede samtidig mangler nødvendig assistanse, helsehjelp, tilgjengelig bolig, økonomisk trygghet og mulighet til å delta i samfunnet på lik linje med andre.
Selvbestemmelse er en grunnleggende verdi i Independent Living-bevegelsen. Funksjonshemmede har historisk blitt fratatt retten til å bestemme over egne liv. Kampen mot formynderi, tvang og institusjonalisering står derfor sentralt. Men selvbestemmelse handler om mer enn fravær av direkte tvang. Et valg er ikke reelt fritt dersom de meningsfulle alternativene mangler, eller dersom samfunnets rammer systematisk begrenser handlingsrommet.
I denne høringen er det derfor ikke nok å spørre om en person sier at hen ønsker å avslutte livet. Det må også undersøkes hvilke livsbetingelser personen faktisk har.
Har personen tilgang til nødvendig personlig assistanse? Har hen tilgang til helsehjelp, tilgjengelig bolig, økonomisk trygghet og psykisk helsestøtte? Har personen mulighet til å få beslutningsstøtte, delta i samfunnet og oppleve tilhørighet? Når slike grunnleggende forutsetninger mangler, kan et valg framstå som individuelt, samtidig som det er påvirket av strukturelle forhold.
Press virker ikke bare gjennom trusler eller direkte påvirkning. Det kan også oppstå gjennom gjentatte avslag, utilstrekkelige tjenester, uforutsigbarhet, fattigdom, sosial isolasjon, institusjonalisering eller holdninger om at funksjonshemmedes behov er for kostbare. Summen kan skape en «push-effekt», der døden framstår som et mer relevant alternativ enn et liv med nødvendig støtte og assistanse.
Retten til å leve et selvbestemt og verdig liv
FNs konvensjon om funksjonshemmedes menneskerettigheter (CRPD) gir et viktig rammeverk for denne diskusjonen. Artikkel 10 gjelder retten til liv. Artikkel 12 gjelder likhet for loven og retten til støtte ved utøvelse av rettslig handleevne. Artikkel 19 forplikter staten til å sikre at funksjonshemmede kan velge hvor og med hvem de vil bo, leve inkludert i samfunnet og ha tilgang til nødvendig personlig bistand for å hindre isolasjon og segregering. Artikkel 25 gjelder retten til helse uten diskriminering, mens artikkel 28 gjelder tilfredsstillende levestandard og sosial beskyttelse.
Disse rettighetene må ses i sammenheng. Reell selvbestemmelse ved livets slutt forutsetter at staten også oppfyller sin plikt til å sikre mennesker reelle muligheter til å leve. Det innebærer ikke at funksjonshemmede skal fratas selvbestemmelse i beskyttelsens navn. Det innebærer at lovgiver må undersøke om samfunnsskapte barrierer og manglende oppfyllelse av menneskerettighetene påvirker valgene mennesker tar. Funksjonsnedsettelse i seg selv må aldri framstilles som et livsvilkår som gjør døden mer nærliggende eller rimelig. Derfor kan ikke denne utredningen igangsettes.
BPA viser forskjellen mellom formell og reell valgfrihet
BPA illustrerer tydelig hva reell selvbestemmelse krever. For mange funksjonshemmede er personlig assistanse nødvendig for å stå opp når vi vil, ivareta egen helse, bo der vi ønsker, være forelder eller partner, delta sosialt, ta utdanning og arbeide. BPA er derfor mer enn en måte å organisere tjenester på. Når ordningen fungerer etter hensikten, er BPA et likestillingsverktøy som flytter styring fra tjenesteapparatet til den enkelte.
Når BPA mangler, er utilstrekkelig eller organiseres på en måte som begrenser hverdagen, blir også valgmulighetene færre. Konsekvensen kan være økt avhengighet av familie, tjenester som binder mennesker til hjemmet, sosial isolasjon eller institusjonalisering. Derfor viser tjenestesystemets svikt hvorfor Stortinget ikke bør starte en utredning om selvbestemt livsavslutning nå.
Tall fra Ulobas Tilstandskartlegging 2026 illustrerer dette tydelig. Blant 386 personer med behov for BPA oppga 29 prosent av dem som hadde BPA, at kommunen ikke hadde innvilget nok timer til å dekke assistansebehovet. 46 prosent hadde enten for få timer eller opplevde kommunale begrensninger på hvordan BPA kunne brukes. Blant dem som manglet tilstrekkelige timer, svarte 104 at mangelen bidro til økt sosial isolasjon, 78 til dårligere psykisk helse og 84 til dårligere fysisk helse. Samtidig oppga 75 prosent at BPA gjorde det mulig å være selvstendig, og 77 prosent at ordningen gjorde det mulig å bestemme hvordan hverdagen skulle være. Tallene viser at assistanse ikke er et tillegg til et verdig liv, men en forutsetning for reell selvbestemmelse og meningsfulle alternativer.
Et godt velferdssystem er et vern mot press
Et godt velferdssystem er et nødvendig vern mot press. Nettopp derfor mener Uloba at en utredning av selvbestemt livsavslutning ikke bør startes. Før staten i det hele tatt vurderer å utrede en mulig lovregulering, må det tas på alvor at mange funksjonshemmede fortsatt mangler reelle alternativer til isolasjon, avhengighet, institusjonalisering og uverdige livsvilkår. Når mennesker over tid må kjempe for grunnleggende tjenester, ikke får nødvendig assistanse eller opplever at deres behov blir sett på som en belastning for andre, kan ønsket om å dø ikke forstås løsrevet fra samfunnets svikt. Å starte en utredning nå vil derfor kunne legitimere en mulig lovregulering før staten har sikret funksjonshemmede reell frihet til å leve selvbestemte og verdige liv.
Dette er ikke en innvending som kan løses gjennom avgrensninger eller kontrollmekanismer i en utredning. Problemet ligger dypere: Dersom samfunnet åpner for å utrede selvbestemt livsavslutning før funksjonshemmede har reell tilgang til assistanse, helsehjelp, økonomisk trygghet, tilgjengelige boliger og deltakelse på lik linje med andre, flyttes grensene for hva staten anser som et legitimt svar på manglende livsvilkår. Derfor bør argumentene om press, manglende tjenester og samfunnsskapte barrierer brukes som begrunnelse for ikke å starte en utredning, ikke som forutsetninger for hvordan en utredning bør gjennomføres.
Lærdom fra Canada og CRPD-komiteens vurderinger
Erfaringene fra Canada viser hvorfor dette må tas alvorlig. I sine avsluttende merknader fra 2025 anbefalte FNs komité for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne at Canada opphever ordningen som åpner for medisinsk assistert død for personer med alvorlig og uhelbredelig medisinsk tilstand når naturlig død ikke er rimelig forutsigbar. Komiteen pekte blant annet på diskriminerende forestillinger om funksjonshemmedes livskvalitet, manglende garantier for støtte til å leve verdige liv og mangler knyttet til fattigdom, helsehjelp, tilgjengelig bolig, psykisk helsestøtte og arbeid.
Norske forhold må selvsagt vurderes selvstendig. Erfaringene fra Canada kan ikke overføres direkte til Norge. De viser likevel at formelle kontrollmekanismer ikke alene besvarer spørsmålet om et valg er frivillig. Erfaringene fra Canada viser derfor hvorfor en norsk utredning ikke bør startes: risikoen for indirekte og strukturelt press må tas på alvor før staten i det hele tatt vurderer å åpne for en mulig lovregulering. Forpliktelsene i CRPD må følges opp.
Dette perspektivet støttes også av European Network on Independent Living (ENIL), som Uloba er en del av. ENIL understreker at spørsmålet om aktiv dødshjelp ikke kan løsrives fra hvilke livsvilkår funksjonshemmede faktisk tilbys. Dersom mennesker mangler personlig assistanse, tilgjengelige helsetjenester, egnede boliger, økonomisk trygghet eller vern mot diskriminering, kan ønsket om å dø påvirkes av manglende støtte, isolasjon, fattigdom eller følelsen av å være en byrde. Dette er kjernen i Ulobas vurdering: Før staten vurderer ordninger for livsavslutning, må den sikre at funksjonshemmede har reelle muligheter til å leve selvbestemte og verdige liv.
Funksjonshemmedes stemmer må ha reell innflytelse
Prinsippet «Nothing about us without us» må ligge til grunn når Stortinget vurderer om en utredning i det hele tatt skal startes. Funksjonshemmede og våre organisasjoner må ha reell innflytelse i Stortingets vurdering av om saken skal avvises, ikke bare involveres dersom en utredning først settes i gang. Deltakelsen må også romme bredden av synspunkter blant funksjonshemmede. De som støtter selvbestemt livsavslutning, de som er kritiske, og de som har erfaring med utilstrekkelig assistanse, institusjonalisering eller andre former for strukturelt press.
Vi må unngå antakelser om at funksjonshemming i seg selv innebærer lav livskvalitet. Funksjonshemmede må anerkjennes som fullverdige rettighetshavere og som kunnskapsbærere om egne liv.
Avslutning
Uloba mener at Stortinget ikke bør starte en utredning av selvbestemt livsavslutning Spørsmålet kan ikke behandles som et avgrenset juridiske og medisinske spørsmål, fordi det berører hvilke livsvilkår funksjonshemmede faktisk tilbys i samfunnet. For funksjonshemmede er personlig assistanse, likestilling, økonomisk trygghet, tilgjengelige tjenester, bolig og mulighet til å delta i samfunnet grunnleggende forutsetninger for selvbestemmelse og verdighet.
Det avgjørende spørsmålet er derfor ikke bare om mennesker skal kunne velge å avslutte livet. Det er også om samfunnet først har gitt dem en reell mulighet til å leve. Før en eventuell lovendring kan vurderes, må staten kunne dokumentere at funksjonshemmede faktisk har tilgang til BPA, nødvendige helsetjenester, økonomisk trygghet, tilgjengelige boliger og mulighet til å delta i samfunnet på lik linje med andre.
Hvis alternativene til døden svekkes av diskriminering, fattigdom, isolasjon eller mangelfulle tjenester, er det grunn til å stille spørsmål ved hvor fritt valget egentlig er.
Kilder
· European Network on Independent Living (ENIL). (2026). Position Paper on Assisted Dying. ENIL.
FNs komité for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (2025). Concluding observations on the combined second and third periodic reports of Canada, CRPD/C/CAN/CO/2-3.
FNs komité for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (2017). General Comment No. 5 on living independently and being included in the community, CRPD/C/GC/5.
FN (2006). Konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD).
Not Dead Yet (2025). «Bolt Out of the Blue: United Nations Committee Calls for Canada to Repeal Track 2 of its Assisted Suicide/Euthanasia Program.» Brukt som inngang til CRPD-komiteens avsluttende merknader.
Uloba – Independent Living Norge SA (2026). Tilstandskartleggingen 2026. Funn fra Ulobas spørreundersøkelse.
Uloba – Independent Living Norge SA (2025). Tilstandskartleggingen 2025. Status for BPA.
Representantforslag 264 S (2025–2026) om utredning av selvbestemt livsavslutning.
Privatperson · 14. september 2026Nei til selvbestemt livsavslutning
Jeg vil sterkt anbefale våre politikere å si nei til såkalt selvbestemt livsavslutning.
Det er en alvorlig grense som krysses, både etisk og moralsk, ved å hjelpe mennesker til å avslutte sitt eget liv.
Helsepersonell skal gi livshjelp.
Ved å åpne opp for selvbestemt livsavslutning, åpner vi for noe som tilsier at noens liv er mer verd enn andres.
Stiftelsen Fransiskushjelpen · 14. september 2026Selvbestemmelse betyr mer enn retten til å dø
Fransiskushjelpen har siden 1977 gitt lindrende behandling og omsorg til alvorlig syke og døende pasienter i Frans av Assisis ånd. I samarbeid med Oslo kommune har vi gjennom snart 50 år med palliasjon møtt mennesker og familier i livets mest sårbare fase.
På bakgrunn av denne erfaringen mener vi at det ikke er behov for å utrede verken eutanasi eller assistert selvmord. Vi mener man heller bør styrke og sikre det mennesker først og fremst trenger når livet nærmer seg slutten: god lindring, trygghet, medbestemmelse og omsorg.
Lindring handler om mer enn smerter
Det er en kjent oppfatning at lidelse ved livets slutt først og fremst handler om frykt for sterke smerter. Vår erfaring er at det ofte er mer sammensatt. Angst, uro, pustebesvær, ensomhet, tap av kontroll og frykt for å bli en byrde kan være minst like belastende.
Palliasjon handler derfor ikke bare om å behandle smerter, men om å redusere lidelse i bred forstand. Trygghet, nærvær og gode samtaler er en vel så viktig del av denne behandlingen. Når mennesker får hjelp til å forstå situasjonen, uttrykke sine ønsker og ikke stå alene i det vanskelige, kan opplevelsen av lidelse også endre seg.
Verdighet er å bli sett – også når man trenger andre
Vi mener verdighet ikke kan måles i hvor frisk eller selvstendig man er. Et menneske mister ikke sin verdi fordi kroppen svikter eller fordi man blir avhengig av andre.
Verdighet handler om å bli møtt som et helt menneske, bli tatt på alvor og få beholde innflytelse over eget liv. Det er helse- og omsorgstjenestens oppgave å bidra til dette også når livet går mot slutten.
Selvbestemmelse betyr mer enn retten til å dø
Vi mener selvbestemmelse er en grunnleggende verdi – også ved livets slutt. Pasienter i Norge kan allerede si nei til behandling, også livsforlengende behandling, og dermed la en naturlig død finne sted. I særlige tilfeller finnes også lindrende sedering når uutholdelige lidelser ikke kan håndteres på annen måte.
Selvbestemmelse handler dermed ikke bare om å kunne velge døden. Det handler om å kunne påvirke hvordan man lever den tiden man har igjen: hvilken behandling man ønsker eller ikke ønsker, hvor man vil være, hvem man vil ha rundt seg, og hva som er viktig for en selv.
Vår anbefaling
Fransiskushjelpen ber helse- og sosialkomiteen om ikke å støtte forslaget om å utrede selvbestemt livsavslutning.
Vi mener Norge først må sikre at alle som trenger det, får tilgang til god palliasjon. Det krever økt kompetanse, sikring av spesialistutdanning i palliasjon, bedre tilgang til tverrfaglige tjenester, samt godt samarbeid mellom de relevante instansene.
Spørsmålet ved livets slutt handler sjelden bare om smerte. Det handler også om frykt, kontroll, relasjoner, mening trygghet og kjærlighet. Vår oppfordring er derfor å gjøre det lettere å leve med det som ikke kan helbredes – ikke å gjøre døden til løsningen på manglende lindring og trygghet.
Vi stiller gjerne opp med utdypende innspill eller i en muntlig høring.
Med vennlig hilsen
Solveig Øiestad
Generalsekretær
Fransiskushjelpen
Anonym · 14. september 2026Nei til hjelp til å avslutte liv. Vi er alle verdifulle
Høringsinnspill- selvbestemt livsavsluting.
Menneskeverdet forsvinner ikke når livet blir vanskelig.
Et menneskes verdi kan ikke være avhengig av hvor friskt,selvstendig eller hvor produktivt det er. Vi har alle perioder i livet hvor vi er avhengig av andre.
For noen varer slik avhengighet bare en kort stund.
For andre kan den vare i mange år. Når sykdom,alder eller funksjonsnedsettelse gjør at et menneske trenger omfattende hjelp,er det at samfunnet må vise at menneskeverdet står fast.
Det er en fallitterklæring å peke på døden som en løsning når mennesker har det vondt,eller er fortvilet. Samfunnets svar på nød må være hjelp til å leve. Ikke til å dø. En slik lov vil føre til at sårbare mennesker får følelsen av at døden er mer akseptabelt alternativ enn å forsette å motta hjelp. Selvbestemmelse er ikke reelt for et menneske som føler seg i veien, opplever å være en belastning for sine nærmeste, opplever seg uelsket, eller strever med å holde livsmotet oppe. Jeg ber stortingets representanter å stemme ned forslaget om selvbestemt livsavslutning. Ved å signalisere og fastslå at livet og retten til å leve er ukrenkelig sier loven og Stortinget at et menneske har en uendelig verdi og at Norge er et land hvor vi ikke velger de letteste løsninger på de vanskeligste utfordringer og at Norge heller vil starte allerede i barnehagen med å lære barna hvor dyrebare og umistestelige de er.
Dødsviktig · 14. september 2026En Dødsviktig mulighet!
Vi er ikke gode nok på døden. Det blir vi heller ikke bare ved å innarbeide selvbestemt livsavslutning. Dødsviktig ber Helse- og omsorgskomiteen benytte anledningen til å:
1. Iverksette en bred offentlig utredning om hvordan det er å dø i Norge og hvordan vi kan bli bedre, med fokus på
hvordan vi kan ta informerte valg om vår egen naturlige død
hvordan valgene kan tas og dokumenteres -lenge før svekket beslutningskompetanse kan inntreffe
øke befolkningens kunnskap og åpenhet om døden
2. Følge opp Stortingets vedtatte -men ikke iverksatte- politikk for en verdigere død.
Vi har for lite makt over vår egen naturlige død. Det skaper utrygghet og redsel. Pårørende, helsepersonell og befolkningen tar stadig til orde for et bedre system for dødsønsker. Gode intensjoner i f.eks. Meld. St. 24 (2019-2020) har ikke blitt iverksatt. I mellomtiden har dødsdebatten blitt mer polarisert mellom selvbestemt livsavslutning og dagens tilbud. Det er et enormt handlingsrom mellom de to polene som kan gi mer trygghet og verdighet rundt døden -med langt færre kostnader og etiske dilemma. Vi ber komiteen benytte anledningen til å ta fatt på dette fundamentale arbeidet.
Dersom vi mister evnen til å ta egne valg ved for eksempel en ulykke, slag eller demens, er det i dag pårørende eller helsepersonell som sitter igjen med de vanskelige valgene. Mange er redd for å bare «bli liggende» uten å kunne ytre seg, men likevel få ufrivillig livsforlengende behandling. Det er uverdig og unødvendig kostbart.
Helsevesenet bør systematisk invitere alle til frivillige forhåndssamtaler for å ta informerte valg rundt egen død -lenge før svekket beslutningskompetanse kan inntreffe. Ønskene må kunne dokumenteres lovlig i Kjernejournal og endres gjennom livsløpet. Vi mener dette kan forebygge ufrivillig livsforlengende behandling, minke redselen for å dø, redusere behovet for selvbestemt livsavslutning, og gi folk en verdigere død.
Liv i Ledelse · 14. september 2026Selvbestemt livsavslutning = Selvbestemt selvmord - etter indre og ytre press
Liv i Ledelse og MentorLink driver mentorbasert lederutvikling og utrustning av unge ledere. De unge lederne lærer av eldre og erfarne mentorer og gir videre til neste generasjon det varige og verdifulle. Tanken om selvbestemt selvmord går i absolutt motsatt retning! Er en erfaren og verdifull mentor verdiløs fra ett år til et annet fordi han får en kronisk lidelse?
Erfaringene fra dette livstruende eksperimentet i Nederland og Belgia viser hvordan verdiene og valgene kommer på gli ved antall selvmord:
Nederland: 9958 i 2024 - 10341 i 2025, 6% av alle dødsfall
Belgia: 3991 i 2024 - 4486 i 2025
Den Hippokratiske legeeden sier: Jeg skal etter evne og skjønn anvende behandling til gagn for de syke og aldri til skade eller urett. Jeg skal ikke gi noen dødelig gift, selv om jeg blir bedt om det, og heller ikke gi råd om det... I hvilket hus jeg enn kommer skal jeg komme til gagn for de syke og avholde meg fra enhver bevisst urett og skade...
Forslaget fremmer en dødskultur mellom generasjonene i stedet for ønsket om å gi videre det mest verdifulle fra generasjon til generasjon - en destruktiv og livsfarlig vei.
Liv Marie Hjelmeng · 14. september 2026Selvbestemt livsavslutning
Ordet "selvbestemt" tilslører virkeligheten. Hvis man er syk, gammel,ensom eller på annen måte føler seg utenfor fellesskapet, er det lett å tro at dette er en løsning. Men det skaper bare sorg for de som er igjen. For meg som kristen er det dessuten problematisk å ta livet som Gud har gitt i gave. Menneskelivet er hellig og ukrenkelig fra unnfangelse til naturlig død. Det samme er Hippkrates inne på i legeeden der han snakker om at leger skal hjelpe folk som er syke, og de skal også hjelpe til med å redde liv. Vi ser jo også hvor store ressurser som blir brukt for å lete etter noen som er savnet, og hvor viktig det er å få skadde personer raskt til sykehus. Det viser jo hvor verdifullt livet er. Så jeg vil sterkt oppfordre dere til å droppe dette forsalget.
Privatperson · 14. september 2026Høringsinnspill til Dokument 8:264 S – utredning av selvbestemt livsavslutning
Jeg skriver dette som privatperson – som mann, far, ektemann og sønn. Jeg ber Stortinget avvise forslaget om å utrede hvordan en rett til såkalt selvbestemt livsavslutning kan innarbeides i norsk lov.
Jeg har stor medfølelse med mennesker som lever med alvorlig sykdom og sterke smerter, og med familiene deres. Historiene som omtales i representantforslaget, gjør inntrykk. Men nettopp fordi dette er sterke og tragiske historier, må vi være varsomme med å la følelsene føre oss til en samfunnsordning som bryter med noe helt grunnleggende: Staten og helsetjenesten skal beskytte liv, lindre lidelse og gi omsorg – ikke bidra aktivt til å avslutte menneskers liv.
Forslaget bruker uttrykk som «verdighet», «trygghet» og «selvbestemmelse». Det er gode og viktige ord. Men ordene må ikke skjule hva saken faktisk gjelder: At et annet menneske, med samfunnets og lovens godkjenning, skal bidra til at et menneske dør.
Grunnloven § 93 slår fast at ethvert menneske har rett til liv. Dette grunnleggende vernet er knapt berørt i representantforslaget. Forslaget omtaler derimot muligheten for å innarbeide «retten til selvbestemt livsavslutning» i norsk lov, nesten som om en slik rett allerede finnes og spørsmålet bare er hvordan den skal gjennomføres. Det mener jeg er en svært problematisk innramming. Før man omtaler dette som en ny rettighet, må man ta på alvor statens allerede eksisterende ansvar for å beskytte menneskeliv.
Selvbestemmelse er viktig, men den kan ikke være grenseløs. Et ønske om å dø innebærer ikke uten videre en rett til at et annet menneske eller det offentlige skal medvirke til døden. I dag er medvirkning til selvmord straffbart. Samtidig bruker samfunnet store ressurser på å forebygge selvmord og fortelle mennesker i fortvilelse at livet deres har verdi, også når de selv ikke klarer å se det. Det vil være et alvorlig moralsk sprik dersom det samme samfunnet oppretter en ordning som skal hjelpe enkelte mennesker med å dø.
Jeg er særlig bekymret for eldre, alvorlig syke, mennesker med funksjonsnedsettelser og andre som kan oppleve seg som en byrde. Mange eldre kjenner allerede på ensomhet, utilstrekkelighet og frykt for å belaste barna sine eller samfunnet. Dersom aktiv dødshjelp blir et tilgjengelig og lovlig alternativ, vil valget aldri foregå i et sosialt tomrom. Ingen kontrollordning kan fullt ut måle det stille presset som ligger i følelsen av å koste for mye, kreve for mye omsorg eller stå i veien for sine nærmestes liv.
Spørsmålet kan derfor ikke bare være: «Har personen valgt dette selv?» Vi må også spørre: Hvorfor opplever personen døden som den beste løsningen? Har vedkommende fått tilstrekkelig lindring, omsorg, nærhet og håp? Og hva skjer med menneskers opplevelse av egen verdi når samfunnet signaliserer at døden i noen situasjoner er en løsning helsetjenesten kan tilby?
For meg som kristen har menneskelivet en verdi som ikke bestemmes av helse, nytte, selvstendighet eller livskvalitet. Bibelen forteller at mennesket er skapt i Guds bilde. Det betyr ikke at alle må dele min tro, men tanken har gitt vårt samfunn en viktig arv: Hvert menneske har en verdi i seg selv. Vi er ikke mindre verdifulle når vi blir gamle, syke, avhengige eller fortvilte. Livet er gitt oss; det er ikke et forbruksgode som mister sin verdi når belastningene blir store.
Dagens medisin og vitenskap har kommet langt. Vi har kunnskap, teknologi og faglig dyktighet som tidligere generasjoner bare kunne drømme om. Denne evnen bør brukes til å redde og bevare liv, lindre smerte og gi trygghet – ikke til å gjøre det enklere å avslutte liv. Vi må fortsette å utvikle den lindrende behandlingen og omsorgen rundt alvorlig syke og døende. Målet må være at mennesker får en verdig avslutning på livet ved at vi står sammen med dem gjennom den vanskelige tiden frem mot en naturlig død. Ekte omsorg er ikke å fjerne mennesket som lider, men å lindre lidelsen og bære den sammen med mennesket.
Vårt svar på lidelse må derfor være bedre lindrende behandling, bedre psykisk helsehjelp, nærvær og omsorg – ikke en offentlig godkjent vei til døden. Et verdig samfunn kjennetegnes ikke ved hvor effektivt det kan avslutte lidende menneskers liv, men ved hvordan det bærer dem når de ikke lenger klarer å bære seg selv.
Jeg mener derfor at forslaget bør avvises. Dersom Stortinget likevel beslutter å gjennomføre en utredning, må mandatet ikke bygge på at det finnes en «rett til selvbestemt livsavslutning». Utredningen må først og fremst undersøke forholdet til Grunnlovens vern av livet, risikoen for direkte og indirekte press, konsekvensene for eldre og andre sårbare grupper, helsepersonells rolle og samfunnets arbeid med selvmordsforebygging.
Staten skal ikke ta liv eller hjelpe mennesker med å dø. Den skal verne livet og møte lidelse med behandling, lindring, fellesskap og omsorg.
Anonym · 14. september 2026Vil uttrykke min motstand mot "Selvbestemt livsavslutning"
Jeg er motstander av "Selvbestemt livsavslutning".
Selvbestemt livsavslutning vil legge press på peronser med funksjonsnedsettelse. Jeg har arbeidet i mange år med denne gruppen mennesker, spesielt med barn. Alle disse barna har livets rett, og hver enkelt av dem er unike og verdifulle mennesker som har rett til å leve og bli tatt vare på uten å oppleve at de er en økonomisk belasting for familie eller samfunn. Dette er et press som er umenneskelig, men som gjerne kommer fra voksenpersoner.
Det samme presset kan legges på gamle folk som er syke og hjelpetrengende. Dette er folk som gjerne hele sitt liv har betalt sin skatt og har tjent samfunnet, men som nå er. hjelpetrengende. De fortjener at samfunnet støtter dem og gir dem den hjelp de trenger for at de kan få ha en så god livskvalitet som mulig, og ikke bli utsatt for press eller spørsmål/forslag om å få hjelp til å dø. Det er frekkt og brutalt å si eller antyde ting som får mennesker til å kjenne seg som en byrde for samfunnet eller familien (fordi de må ta mye av byrden for å hjelpe vedkommende, siden samfunnet har sviktet og nedprioritert hjelp til personer som trenger litt ekstra hjelp på grunn av sykdom. Norge er et land der de rike, inkludert politiske ledere, ønsker å berike seg selv, og ved budsjettforhandlinger blir salderingesposten ofte, altfor ofte de aller svakeste i samfunnet. Alt blir gjort for at andre som allerede har mye, skal få mer. Det er en kynisk måte å styre et land på, og jeg er skamfunn over at polisiske ledere i Norge igjen og igjen tar penger fra de svakeste for å berike andre.
Selvbestemt livsavslutning kan ofte komme inn i en slik situasjon, som en antydning, "mulighet", og som så blir en byrde for vedkommende.
Vi har ikke noen rett til å presse andre til å avslutte sitt liv. Livet er en gave til hvert endelt menneske, og hver enkelt har rett til å leve uten press fra andre til å avslutte livet.
Vi har i Norge, råd til å hjelpe og skaffe medisiner til alle som trenger det, også dyr medisin som kan gi en bedre livskvalitet, og dermed en mulighet for syke til å leve videre med eller uten andre familiemedlemmer.
Jeg er imot selvbestemt livsavslutning, fordi dette ofte ikke ser SELV-bestemt, men blir akseptert fordi systemet i landet svikter disse menneskene, bl.a. slik jeg beskriver det ovenfor.
Mvh
Bjørg Mæstad
Tom Sverre Bredal-Tomren · 14. september 2026Høyringsfråsegn mot legalisering av aktiv dødshjelp Innleiing
Høyringsfråsegn mot legalisering av aktiv dødshjelp Innleiing
Eg ønskjer med denne høyringsfråsegna å uttrykkje mi klare motsegn mot legalisering av aktiv dødshjelp i Noreg. Mi vurdering som professor i etikk ( sytematisk teologi) byggjer på medisinsk forsking, etiske analysar og erfaringar frå land der eutanasi eller legeassistert sjølvmord er legalisert. Spørsmålet handlar ikkje berre om autonomi og sjølvråderett, men òg om kva slags samfunn, menneskesyn og helsevesen vi ønskjer å byggje.
Eg meiner at legalisering av aktiv dødshjelp vil få alvorlege konsekvensar for pasientar, pårørande, helsepersonell og samfunnets grunnleggjande forståing av menneskeverdet.
1. Omsynet til familien og dei pårørande
Når eit menneske står ved livets slutt, vert avgjerdene sjeldan berre private. Familie, vener og andre nære personar vert ofte djupt involverte både emosjonelt og praktisk.
Forsking frå land med legalisert dødshjelp viser at mange pårørande opplever sterke kjenslemessige belastningar knytte til avgjerder om aktiv dødshjelp. Sorgeprosessen kan bli meir samansett når dødstidspunktet vert planlagt og når familiemedlemmer opplever usemje eller tvil omkring avgjerda. Systematiske oversikter peikar på at pårørande ofte ber ei tung emosjonell byrde gjennom heile prosessen.
Norsk helsepolitikk bør i staden styrkje støtteordningar for pasientar og pårørande, slik at menneske ikkje opplever at den einaste løysinga på liding er å avslutte livet.
2. Omsynet til helsepersonell
Helsepersonell har tradisjonelt hatt som oppgåve å lækje, lindre, trøyste og følgje pasientar gjennom sjukdom og død. Aktiv dødshjelp inneber at helsepersonell får ei rolle som aktive deltakarar i avslutninga av liv.
Studiar frå Nederland viser at mange legar opplever emosjonelle belastningar, motstridande kjensler og moralske dilemma i møte med førespurnader om eutanasi. Mange rapporterer at sjølve gjennomføringa av handlinga er krevjande, sjølv når dei meiner ho skjer innanfor lovverket. [
Nyare forsking viser dessutan at deltaking i eutanasi eller legeassistert sjølvmord kan føre til moralsk stress, utmatting og profesjonelle belastningar hos helsepersonell. [cambridge.org]
Det er grunn til å stille spørsmål ved om staten bør påleggje eller forvente at helsepersonell skal ha som del av sitt mandat å avslutte menneskeliv.
3. Omsynet til pasientar og marginaliserte grupper
Eit sentralt argument for aktiv dødshjelp er retten til sjølvbestemming. Samstundes er det viktig å erkjenne at val aldri skjer i eit sosialt eller økonomisk vakuum.
Eldre menneske, personar med funksjonsnedsetjingar, kronisk sjuke, menneske med psykiske lidingar og einsame menneske kan vere særleg utsette for å kjenne seg som ei byrde. Forsking peikar på at spørsmål om avhengigheit, sosial isolasjon og opplevd belastning for andre ofte spelar ei viktig rolle i ønskje om å avslutte livet. [frontiersin.org], [researchgate.net]
I eit helsevesen som er prega av ressursmangel og økonomisk press, kan ein ikkje sjå bort frå risikoen for at enkelte pasientar vil oppleve eit indirekte press i retning av å velje døden framfor vidare omsorg og behandling. Dette presset kan vere usynleg og uuttalt, men likevel verkeleg.
Samfunnet bør møte slik sårbarheit med betre palliasjon, sterkare fellesskap og meir omsorg, ikkje ved å normalisere at døden vert presentert som ei medisinsk løysing.
4. Omsynet til menneskeverdet og menneskelivet si ukrenkjelegheit
Eit grunnleggjande prinsipp i norsk retts- og samfunnstenking har vore at mennesket har ein iboande og ukrenkjeleg verdi. Denne verdien er ikkje avhengig av alder, helse, funksjonsevne, sjølvstende eller livskvalitet.
Legalisering av aktiv dødshjelp utfordrar dette prinsippet fordi ho inneber at samfunnet opnar for at enkelte livssituasjonar kan grunngje ei aktiv avslutning av livet. Dermed oppstår eit grunnleggjande spørsmål: Er verdien av menneskelivet knytt til det å vere menneske, eller til eigenskapar som autonomi, funksjonsevne og opplevd livskvalitet?
Ei slik utvikling kan føre til ei gradvis devaluering av menneskeverdet, der verdien av livet i praksis vert vurdert ulikt avhengig av livssituasjon og funksjonsnivå. Særleg alvorleg er dette for menneske som allereie er sårbare og avhengige av andre.
Eg meiner derfor at samfunnet bør halde fast ved prinsippet om at alle menneskeliv har same verdi og same krav på vern, uavhengig av livssituasjon.
5. Omsynet til norsk retts- og verditradisjon
Legalisering av aktiv dødshjelp vil representere eit markant brot med verdiar som har prega det norske samfunnet gjennom hundreår.
Norsk rett og samfunnstenking har vore forankra i prinsippet om menneskelivets ukrenkjelegheit frå fødsel til naturleg død. Dette kjem til uttrykk i menneskerettane, i helse- og omsorgstenestene og i det generelle forbodet mot å ta liv.
At dødsstraffa er avskaffa, illustrerer kor sterkt dette prinsippet står i norsk tradisjon. Sjølv menneske som har gjort seg skuldige i dei mest alvorlege forbrytingane, skal ikkje fråtakast livet av staten. Dette byggjer på erkjenninga av at menneskeverdet ikkje kan graderast eller mistast.
Ei legalisering av aktiv dødshjelp ville innebere at staten for første gong opnar for at eit menneskeliv med overlegg kan avsluttast som ei lovleg handling innan helsevesenet. Sjølv om intensjonen er å lindre liding, representerer dette ei grunnleggjande endring i samfunnets forståing av forholdet mellom liv, død og menneskeverd.
Den norske tradisjonen har vore å møte liding med omsorg, behandling, lindring, nærvær og solidaritet. Denne tradisjonen bør førast vidare.
Konklusjon
På bakgrunn av omsynet til:
familien og dei pårørande,
helsepersonell,
sårbare og marginaliserte grupper,
menneskeverdet og menneskelivet si ukrenkjelegheit,
norsk retts- og verditradisjon,
vil eg rå til at Noreg ikkje legaliserer aktiv dødshjelp.
Eit humant samfunn vert ikkje målt etter kor lett det gjer døden tilgjengeleg, men etter korleis det tek vare på menneske når dei er mest sårbare. Difor bør norske styresmakter styrkje palliasjon, lindrande behandling, psykososial oppfølging og omsorgstenester, samstundes som prinsippet om menneskelivets ukrenkjelege verdi vert halde fast.
Professor Tom Sverre Bredal-Tomren- Høyskolen VID
(Etikk og dogmatikk samt i Global kristendom)
Anonym · 14. september 2026Tilbake til vikingtiden og sorteringssamfunnet
Hvis en tillater selvbestemt livsavslutning, så vil det legge et stort press på alle sårbare grupper i samfunnet, alle som ikke selv kan produsere noe eller yte noe. Disse sårbare grupper vil få enda en byrde i tillegg til de byrder de allerede har. De vil kjenne på presset til å ta sitt eget liv.
Hvis en tillater selvbestemt livsavslutning så vil vi innføre et sorteringssamfunn der mennesket ikke har verdi i seg selv, men bare hvis menneske kan produsere eller yte noe. Dette vil fremstå som et uhumant og umenneskelig samfunn, fordi alle mennesker i løpet av livet vil trenge andres hjelp og støtte.
Derfor vil jeg på det sterkeste fraråde at dette blir innført.
Marianne Lie · 14. september 2026Du vet vel om at du er dyrebar
Høringsinnspill- selvbestemt livsavsluting.
Menneskeverdet forsvinner ikke når livet blir vanskelig.
Et menneskes verdi kan ikke være avhengig av hvor friskt,selvstendig eller hvor produktivt det er. Vi har alle perioder i livet hvor vi er avhengig av andre.
For noen varer slik avhengighet bare en kort stund.
For andre kan den vare i mange år. Når sykdom,alder eller funksjonsnedsettelse gjør at et menneske trenger omfattende hjelp,er det at samfunnet må vise at menneskeverdet står fast.
Det er en fallitterklæring å peke på døden som en løsning når mennesker har det vondt,eller er fortvilet. Samfunnets svar på nød må være hjelp til å leve. Ikke til å dø. En slik lov vil føre til at sårbare mennesker får følelsen av at døden er mer akseptabelt alternativ enn å forsette å motta hjelp. Selvbestemmelse er ikke reelt for et menneske som føler seg i veien, opplever å være en belastning for sine nærmeste, opplever seg uelsket, eller strever med å holde livsmotet oppe. Jeg ber stortingets representanter å stemme ned forslaget om selvbestemt livsavslutning. Ved å signalisere og fastslå at livet og retten til å leve er ukrenkelig sier loven og Stortinget at et menneske har en uendelig verdi og at Norge er et land hvor vi ikke velger de letteste løsninger på de vanskeligste utfordringer og at Norge heller vil starte allerede i barnehagen med å lære barna hvor dyrebare og umistestelige de er. Jeg foreslår samtidig at det blir forsket på hva som gjør at mennesker tar livet sitt og hva som er mest effektivt til å hjelpe mennesker og unge ut av depresjon, smerte og motløshet.
Kai Tønnessen · 14. september 2026Høringsinnspill - Selvbestemt livsavslutning
Dette spørsmålet er oppe i flere land, derfor er det viktig at Det Norske Storting også behandler saken.
At dette kommer fram i landet vårt, kan nok også forklares med at "De 10 bud" er nermest tatt ut av skolen og er glemt av mange. Det 5. bud:" Du skal ikke slå ihjel" Det betyr at ingen har lov eller rett til å avslutte andres liv. Også våre lover bekrefter dette. Vi vet jo det, sier du kanskje , men dette er SELVBESTEMT. Blir det egentlig det? Kanskje med " press" og forventning utenfra og smerter og vanskelige tanker innenifra?
Mennesket har verdi fra fødsel (foster) til naturlig død. Uansett hvem du er eller hvordan du føler deg. Menneskeverdet forsvinner ikke selv om livet blir vanskelig og sårbart på flere måter.
Jeg ber derfor Stortinges representanter stemme ned fosslaget om såkalt "Selvbestemt livsavslutning."
Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn · 14. september 2026Høringssvar om utredning av selvestemt livsavslutning
Høringssvar
Representantforslag om utredning av selvbestemt livsavslutning (Dokument 8:264 S (2025–2026))
Til Stortingets helse- og omsorgskomité
Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn takker for anledningen til å gi et skriftlig innspill til representantforslaget om å utrede hvordan selvbestemt livsavslutning kan innarbeides i norsk lov. Vi begrenser oss til å kommentere de grunnleggende premissene som etter vårt syn bør lede komiteen til en annen konklusjon enn forslagsstillerne legger opp til.
Betegnelsen forslaget bruker, «selvbestemt livsavslutning», er ikke et nøytralt begrep. Det beskriver i realiteten det samme som selvmord og assistert selvmord, men med et språk som gjør handlingen lettere å akseptere. Vi ber komiteen merke seg dette: uansett hvilke rammer som bygges rundt en slik ordning, blir utfallet det samme – et menneske dør før tiden, med hjelp fra andre.
Vårt samfunn protesterer med rette når et menneske rammes av alvorlig sykdom, og krever da den beste behandlingen som finnes. Det samme mennesket kan, dersom det i stedet uttrykker et ønske om å dø, møtes med tilrettelegging for at ønsket skal oppfylles. Denne forskjellen bør bekymre oss. Den viser at det ikke er sykdommen eller lidelsen alene som avgjør samfunnets svar, men hvorvidt mennesket selv ber om å leve eller å dø. Vi mener det er en svikt i vår felles omsorgsplikt dersom viljen til å dø skal veie tyngre enn viljen til å hjelpe til liv.
Menneskeverd, slik vi forstår det, er ikke noe et menneske opparbeider seg gjennom evnen til å velge, gjennom livskvalitet eller gjennom fravær av lidelse. Mennesket er skapt og villet av Gud, og har verdi uavhengig av helsetilstand og livsfase. Et lovverk som lar spørsmålet om liv eller død avhenge av den enkeltes egen vurdering av sin livskvalitet, rokker ved dette grunnlaget – og det får konsekvenser utover den enkelte sak: det endrer over tid hvordan vi som samfunn tenker om mennesker som er syke, gamle, deprimerte eller på annen måte sårbare og avhengige av andre.
Forslagsstillerne begrunner dels behovet med at ordningen i dag bare er tilgjengelig for dem som har råd til å reise til Sveits. Vi advarer mot en slik argumentasjon. Å gjøre en dødbringende praksis billigere og mer tilgjengelig er ikke en styrking av verdighet, men en utvidelse av risikoen for at mennesker i en sårbar og forbigående livskrise velger en uopprettelig løsning. Erfaringer fra land som har innført tilsvarende ordninger, viser at kriteriene over tid har en tendens til å utvides langt utover den gruppen man i utgangspunktet så for seg.
Vi peker også på at det norske helsevesenet allerede har gode ordninger for lindrende behandling ved livets slutt, og at pasienter har en lovfestet rett til å avstå fra livsforlengende behandling. Dette er reell selvbestemmelse, uten at det krever en ordning der noen gis i oppgave å bidra til at et annet menneske dør. Ressursene bør etter vårt syn styrkes nettopp her – på palliasjon, psykisk helsehjelp og oppfølging av pårørende – fremfor at Stortinget åpner en prosess som kan lede til en rett til assistert død.
Vi ber derfor komiteen om å gå imot forslaget om utredning slik det er formulert, og i stedet prioritere tiltak som gir mennesker hjelp til å bære vanskelige livsfaser – ikke hjelp til å avslutte dem.
Kirkens kall
Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn er grunnleggende forpliktet på at ethvert menneskeliv har ukrenkelig verdi fra unnfangelse til naturlig død. Dette er ikke bare en beskyttelsesnorm, men også et kall til handling. Vi mener kirken har et ansvar for å tale inn i denne debatten, der samfunnet er i ferd med å bytte ut omsorg med tilrettelegging for død.
Samtidig er det ikke nok å si nei. Et standpunkt mot assistert livsavslutning forplikter oss til å stå sammen med dem som lider, som er alvorlig syke, som er ensomme, eller som bærer på tunge tanker om egen død. Diakonalt arbeid, sjelesorg og fellesskap i menighetene må rettes mot nettopp disse menneskene, slik at ingen opplever at døden er det eneste tilbudet samfunnet gir dem når livet blir vanskelig. Vi ønsker et samfunn der den som nærmer seg livets slutt, møtes av noen som blir værende – ikke av noen som hjelper til å avslutte det.
Som Salme 139 minner oss om, er hvert menneske sett og kjent av Gud fra før det ble født, med en verdi som ikke avhenger av egne krefter eller egen vurdering av livet. Det er dette menneskesynet vi ber komiteen la veie tungt i den videre behandlingen av saken.
Sandefjord, 14.09.2026
På vegne av Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn
Bertil Andersson, Tilsynsmann
Anonym · 14. september 2026Å utrede dødshjelp forskyver samfunnets fokus fra å lindre lidelse til å fjerne den som lider.
Jeg tror at Venstres forslag om å utrede aktiv dødshjelp er basert på de beste intensjoner. Men jeg tror likevel ikke at dette er klokt. Å utrede dødshjelp forskyver samfunnets fokus fra å lindre lidelse til å fjerne den som lider.
Press på sårbare: Pasienters frie valg finnes ikke i et vakuum. Erfaringer fra utlandet viser at rammene utvides over tid, noe som kan skape et umerkelig press på eldre, syke og funksjonshemmede om å ikke være til byrde.
Svekket tillit til helsevesenet: Legenes samfunnsoppdrag er å pleie, beskytte og bevare liv. Hvis helsepersonell også skal avslutte liv, endres den grunnleggende tilliten i lege-pasient-relasjonen.
Feil medisin for manglende pleie: Svaret på uutholdelig smerte og uverdighet må alltid være en styrking av det palliative tilbudet (lindrende behandling) i hele landet, ikke å tilby døden som en snarvei.
Sveits-argumentet holder ikke: At enkelte har ressurser til å oppsøke etisk omstridte tilbud i utlandet, gjør ikke praksisen mer etisk riktig å innføre i det norske lovverket.
Å stemme mot en utredning handler ikke om mangel på empati med dem som lider, men om å verne om et helsevesen der pasienten alltid skal trygges på at systemet vil kjempe for deres liv og verdighet – aldri tilby dem døden som en løsning.
Godt Nytt · 14. september 2026Mot hippokratisk legeed, og farlig for sårbare eldre
1, Hippokratiske legeeden sier bl.a.: "Jeg skal ikke gi noen dødelig gift, selv om jeg blir bedt om dette, og heller ikke gi råd om dette".
2. Sårbare eldre som føler seg som en belastning for sine barn kan bli fristet om å be om hjelkp til selvmord selv om de ikke vil.
Tenker på min mor som slet med depresjon og kontinuerlige smerter pga leddgikt og medisiner, og satt i rullestol. Hun sa "Livet er moe dritt". Hun var redd for å dø . 2 søsken av hennes mor døde unge i spanskesyka - og hun ville ikke dø. Men samtidig vil hun sete oss barn før alt annet. Hadde hun hatt mulighet ville hun antageligvis bedt om hjelp til selvmord for å ikke være mer belastning for oss. Selv om hun ike ville.
Dette viser er komplekst felt med følelser og hensyn der det er vanskelig å fine ut av en persons ønske. Dette burde være nok til å si nei til lovforslaget om legeassistert livsavslutning.
Anonym · 14. september 2026Nei til utredning om sjølvbestemt livsavslutning.
Eg ynskjer ikkje at ein skal utrede om ein skal tillate sjølvbestemt livsavslutning. Sjølv om dei som meiner dette seier sjølvbestemt, så vil det i realiteten bli mange som vil føle seg pressa til ei slik avgjer. Eg er sjølv i ein situasjon som gjer at eg kan få behov for mykje helsehjelp etterhvert som eg vert eldre, og det er lett for meg å tenkje at det beste for alle andre er om eg tek livet av meg.
Så det er veldig feil å legge eit slik press på sårbare mennesker som treng hjelp til å klare livet, ikkje hjelp til å døy.
Og det er ei alt for enkel måte for samfunnet å prøve å redusere antall gamle og sjuke som er til, såkalt, belastning for samfunnet.
Nei til aktiv dødshjelp! Nei til såkalt sjølvbestemt livsavslutning!
Ivar Lie · 14. september 2026Aktiv dødshjelp
høringsinnspill- selvbestemt livsavsluting.
menneskeverdet forsvinner ikke når livet blir vanskelig.
Et menneskes verdi kan ikke være avhengig av hvor friskt,selvstendig eller hvor produktivt det er. Vi har alle perioder i livet hvor vi er avhengig av andre.
for noen varer slik avhengighet bare en kort stund.
for andre kan den vare i mange år. Når sykdom,alder eller funksjonsnedsettelse gjør at et menneske trenger omfattende hjelp,er det at samfunnet må vise at menneskeverdet står fast.
Det er en fallitterklæring å peke på døden som en løsning når mennesker har det vondt,eller er fortvilet. Samfunnets svar på nød må værehjrlp til å leve. Ikke til å dø. En slik lov vil føre tilst sårbare mennesker får følelsen av å at døden er mer akseptabelt alternativ enn å forsette å motta hjelp. Selvbestemmelse er ikke reelt for et menneske som føler seg i veien. ,er en belastning for sine nærmeste,uelsket,eller strever med å holde livsmotet oppe. Jeg ber derfor stortingets representanter å stemme ned forslaget om såkalt selvbestemt livsavslutning.
Ivar Lie · 14. september 2026Aktiv dødshjelp
høringsinnspill- selvbestemt livsavsluting.
menneskeverdet forsvinner ikke når livet blir vanskelig.
Et menneskes verdi kan ikke være avhengig av hvor friskt,selvstendig eller hvor produktivt det er. Vi har alle perioder i livet hvor vi er avhengig av andre.
for noen varer slik avhengighet bare en kort stund.
for andre kan den vare i mange år. Når sykdom,alder eller funksjonsnedsettelse gjør at et menneske trenger omfattende hjelp,er det at samfunnet må vise at menneskeverdet står fast.
Det er en fallitterklæring å peke på døden som en løsning når mennesker har det vondt,eller er fortvilet. Samfunnets svar på nød må værehjrlp til å leve. Ikke til å dø. En slik lov vil føre tilst sårbare mennesker får følelsen av å at døden er mer akseptabelt alternativ enn å forsette å motta hjelp. Selvbestemmelse er ikke reelt for et menneske som føler seg i veien. ,er en belastning for sine nærmeste,uelsket,eller strever med å holde livsmotet oppe. Jeg ber derfor stortingets representanter å stemme ned forslaget om såkalt selvbestemt livsavslutning.
UiB · 14. september 2026Behovet for en kunnskapsbasert og resultatåpen utredning om selvbestemt livsavslutning
Med dette ønsker jeg å tilslutte meg uttalelsen sendt inn av Sören Koch, Storting Høringsuttalelse til Dokument 8:264 S (2025–2026).
Vennlig hilsen,
Bettina Husebø, phd, prof
Senter for alders- og sykehjemsmedisin, UiB
privat · 14. september 2026NEI TIL SELVBESTEMT LIVSAVSLUTNING - NEI TIL FLERE SELVMORD! NEI TIL ENDA FLERE DRAP I NORGE!
1) Innføres det mulighet til selvbestemt livsavslutning, er det i vår tid – med både allerede svært mange ensomme og hjelpeløse mennesker, unge og framfor alt seniorer – ingen tvil om at mange vil føle seg presset til å avslutte livet, ut av ensomheten, ut av smertene – og for å avlaste pårørende og et uforutsigbart helsevesen.
2) Medisinsk palliativ behandling gir i mange tilfeller to valgmuligheter:
a) Å gi en døende pasient livsforlengende behandling (intravenøst, respirasjon ….
b) Å avslutte den livsforlengende behandlingen og la mennesket dø på en naturlig måte
Å gi mennesket mulighet til «selvbestemt livsavslutning» vil i mange tilfeller føre til suicid.
OG SELVMORD ER DET ALLEREDE ALTFOR MANGE AV I NORGE!
Anonym · 14. september 2026Til den det måtte angå
Til dem det måtte angå.
Menneskerettighetene begynner ved unnfangelsen, og inntil nylig ble det ansett som en selvfølge at de varer helt til den naturlige døden inntreffer. Å endre lovverket for å åpne for enten såkalt «aktiv dødshjelp» eller «assistert selvmord», innebærer å krysse en grense for menneskerettighetene – ikke direkte, men ved å endre de juridiske rammene for hva som anses som godt og rett. Dette er en farlig utvikling som på sikt vil føre til at menneskelivet betraktes som noe som kan ofres, og som noe som kan manipuleres av hensyn til andre, helsevesenet eller staten selv. Jeg innstendig ber dem som har ansvar for å gjennomgå høringsinnspillene, om å vurdere svært nøye hvilke langsiktige konsekvenser en slik lovendring vil få.
Sand pinsemenighet · 14. september 2026Svar på høringsutspill om utredning av selvbestemt livsavslutning
Forslaget om «selvbestemt livsavslutning», som er på høring, åpner opp for innføring av aktiv dødshjelp i Norge.
Jeg har stor respekt for mennesker som opplever alvorlig sykdom, sterke smerter og frykt for en vanskelig avslutning på livet. Men jeg mener at samfunnet ikke kan anbefale døden som en løsning.
Menneskeverdet forsvinner ikke når livet blir vanskelig.
Et menneskes verdi kan ikke være avhengig av hvor friskt, selvstendig eller produktivt det er. Vi har alle perioder i livet hvor vi er avhengige av andre. For noen varer denne avhengigheten bare en kort stund. For andre kan den vare i mange år. Når sykdom, alder eller funksjonsnedsettelse gjør at et menneske trenger omfattende hjelp, er det ikke nettopp da samfunnet må vise at menneskeverdet står fast?
Vi må ikke tolerere at sårbare mennesker får følelsen av at døden er et mer akseptabelt alternativ enn å fortsette å motta hjelp.
En eldre person som trenger hjelp til det meste, er ikke mindre verdifull.
Et menneske med alvorlig funksjonsnedsettelse, er ikke mindre verdifullt.
Et menneske som ikke lenger kan bidra slik det gjorde før, er ikke mindre verdifullt.
Selvbestemmelse
Vi må skille mellom et valg som er frivillig, og et valg som oppleves som eneste mulighet. En alvorlig syk person kan oppleve seg som en byrde for familien. En eldre person kan være redd for å kreve for mye av barna sine. En person med funksjonsnedsettelse kan oppleve at samfunnet bruker store ressurser på vedkommende. Dette er et press som er svært vanskelig å oppdage og enda vanskeligere å lovregulere bort. «Aktiv dødshjelp» er irreversibelt, og må ikke være et alternativ.
Erfaring fra Nederland og Belgia
Nederland og Belgia viser at det er mulig å etablere omfattende kontrollordninger, men de viser også hvor krevende det er å trekke klare grenser.
I Nederland ble det i 2024 registrert 9 958 og i 2025 var det 10 341 som døde ved eutanasi. Det tilsvarte rundt 6% av alle dødsfall. Tilfellene omfattet blant annet personer med demens, psykiske lidelser og opphopning av aldersrelaterte sykdommer.
I Belgia ble det i 2024 registrert 3 991 og i 2025 var det 4 486 tilfeller av eutanasi. I 932 av tilfellene var døden ikke forventet på kort sikt.
Når prinsippet først er akseptert, må samfunnet stadig ta stilling til nye og vanskelige grensetilfeller.
Hva skal helsevesenet tilby når de ser at personen ikke kan bli frisk?
– Sørge for pasientens trygghet, verdighet og respekt for den siste levetid.
– God pleie, trøst, bli lyttet til og oppmuntret.
– Prest, diakoni osv.
– Smertelindrende behandling.
– Kjente sanger, dikt eller musikk for pasienten. Hvis pasienten er kristen, vet jeg at pasienten setter stor pris på at det leses vers med oppmuntrende og trøstende ord fra Bibelen.
– Sørge for at pasienten ikke er alene.
– Samtalegrupper, støtte- og omsorgsgrupper til de pårørende.
Samfunnet må sette søkelys på tilbud mot selvmordstanker, der pasienten ser døden som eneste løsning. Det gjør vi ikke ved å innføre døden som løsning.
Jeg ber om at aktiv dødshjelp/ kalt selvbestemt livsavslutning fortsatt blir forbudt i Norge og at saken blir avvist.
Landsforeningen for Skeive Funkiser · 14. september 2026Høringsinnspill til representantforslag 8:264 S fra Landsforeningen for Skeive Funkiser
Dato: 13.09.26
Til Dokument 8:264 S
Helse-og omsorgskomiteen
Landsforeningen for Skeive Funkiser er en landsdekkende interesse- og menneskerettighetsorganisasjon for folk som bryter med normer for både funksjonsevne og kjønn og/eller seksualitet. Vi støtter den internasjonale bevegelsen kalt “NotDeadYet”, som legger til grunn rettighetene til funksjonshemmede i sitt arbeid mot legalisering av aktiv dødshjelp, kamp for bedre palliasjon og andre livsnødvendige tjenester og ordninger.
Vi ber Stortinget om å stemme mot representantforslaget, og også om å ikke vurdere noen form for utredning av lovforslag om aktiv dødshjelp, uavhengig av begrepsbruken.
Landsforeningen for Skeive Funkiser mener det ikke finnes noen form for aktiv dødshjelp, uavhengig av navn eller begrepsbruk, som beskytter funksjonshemmede fra å bli presset til død som utvei på grunn av manglende tjenester, samfunnsmessig skam eller stram kommuneøkonomi.
Å kalle det selvbestemt livsavslutning er en feilrepresentasjon av hva forslaget omhandler, det er retorisk uheldig og åpner for en fortolkning som selv ikke organisasjonene som kjemper for aktiv dødshjelp er for. Samtidig er vi imot enhver utredning og utvikling av forslag om aktiv dødshjelp. Disse blir gjennomgående lagt fram og debattert uten at funksjonshemmedes organisasjoner får være med som innspillspartnere, selv om vi er hovedmålgruppen for lovendringene som ville regulere dette.
Det er allerede slik i dag at staten og helsevesenet bestemmer hvor lenge og hvor gode liv vi kan leve gjennom økonomiske restriksjoner, tilgang til avgjørende ordninger som BPA, gjennom Beslutningsforums medisin-økonomiske avgjørelser, og hvordan palliativ behandling blir regulert i dag. Når den norske stat allerede setter en pris på menneskeliv på denne måten, hvordan kan vi stole på at det samme ikke vil skje med aktiv dødshjelp?
Vi ser også at innføring historisk sett fører til en gradvis utgliding av regelverket: Nesten alle land som først innførte aktiv dødshjelp som et tilbud til pasienter med kort forventet levetid, har siden utvidet lovverket til også å omfatte «uhelbredelige» diagnoser og tap av livskvalitet mer generelt, hvor folk får innvilget aktiv dødshjelp fordi de ikke orker leve med skammen av å være en byrde på sine nærstående, eller med manglende tilrettelegging.
Det er naivt å tro at vi i Norge er unntaket fra denne utviklingen.
Prioriter vår rett til å leve, ikke til å dø.
Forskjell mellom selvbestemt livsavslutning og aktiv dødshjelp
Representantforslaget bruker uttrykket selvbestemt livsavslutning som utgangspunkt for utredningen de etterspør. Tatt bokstavelig innebærer «selvbestemt livsavslutning» en ubetinget individuell rett uavhengig av alder, diagnose, samtykkekompetanse eller lidelsestrykk. En slik ubetinget rett finnes ikke i noe land i verden i dag, og ville krevd en dyptgripende omveltning av norsk helse- og strafferett dersom den ble innført slik ordlyden faktisk sier.
Dersom dette ikke er hva forslagsstillerne egentlig mener, men i stedet det er snakk om en ordning med kriterier, legevurdering og godkjenning, slik alle eksisterende modeller i verden har, er begrepet misvisende. En «rett» som forutsetter en annens godkjennelse (en lege, en nemnd, statlig fastsatte kriterier) er per definisjon ikke selvbestemt i ordets egentlige forstand.
Vi mener denne språkbruken er retorisk uheldig fordi den skjuler hvem som faktisk avgjør hvem som får tilgang til aktiv dødshjelp. Det er ikke søkerens frie vilje alene som er avgjørende. Tilgangen avhenger av hvilken diagnose og helsetilstand søkeren har, hvilke kriterier staten har fastsatt, og legens vurdering av om søkeren oppfyller disse kriteriene. Når en budsjettramme, eller en saksbehandler, med et pennestrøk kan gjøre en person hjemløs, eller husbunden - når dårlig brøyting kan hindre sårstell og hygiene, og når kommunen kan avslå BPA eller funksjonsassistanse, da er det ikke lenger snakk om et personlig valg, men en mangel på tjenester og assistanse.
For resten av dette høringsinnspillet vil vi derfor fokusere på hvorfor vi er mot aktiv dødshjelp slik det er formulert i Rikkes lov, og i de fleste europeiske lovforslag om dette temaet.
Funkisperspektivet
Representantforslaget lister opp fire perspektiver som bør belyses i debatten: «Samfunnsperspektivet, helse- og omsorgsperspektivet, pårørendeperspektivet og individ- eller pasientperspektivet». Et femte, sentralt perspektiv mangler helt: funksjonshemmedes rettighetsperspektiv. I den internasjonale debatten er funksjonshemmedes organisasjoner sjelden en naturlig del av samtalen om aktiv dødshjelp, til tross for at det i praksis er oss funkiser som er hovedmålgruppen for de fleste lovverk som regulerer dette.
Forslaget bruker saken til Ole Andreas Steen som eksempel på hvorfor aktiv dødshjelp bør utredes. Vi bestrider ikke at hans smerter og lidelse var reelle og alvorlige. Men diagnosen hans er, slik han selv beskrev den, ikke i seg selv dødelig, og heller ikke nødvendigvis progredierende på en måte som garanterer forverring. Dersom hans sak brukes som argument for å innføre aktiv dødshjelp for personer med varige, ikke-dødelige diagnoser, vil det i prinsippet kunne omfatte svært mange mennesker.
Som eksempel har mellom 10 000 og 12 500 personer i Norge cerebral parese i ulik grad, en varig, men ikke i seg selv dødelig, diagnose. Det er denne typen grenseutvidelse, fra å gjelde de aller sykeste og døende til å gjelde alle med en varig funksjonsnedsettelse, som bekymrer oss, og som er dokumentert i land som allerede har innført aktiv dødshjelp.
Hvis det eneste reelle tilgjengelige alternativet for å få mindre lidelse er å avslutte livet, vil folk ta det i bruk om det blir tilgjengelig, men det kan ikke forstås som at disse ikke ønsket å leve om de fikk sine andre rettigheter oppfylt og fikk tilgang på den lindring de trenger.
Innføring ender opp med å bli utgliding
Nesten alle land som først innførte aktiv dødshjelp som et tilbud til pasienter med kort forventet levetid, har siden utvidet lovverket til også å omfatte «uhelbredelige» diagnoser og tap av livskvalitet mer generelt.
En studie fra Kingston University London (Tuffrey-Wijne mfl., publisert i BJPsych Open, 2023) gjennomgikk 900 offentliggjorte saksrapporter om eutanasi og assistert selvmord i Nederland i perioden 2012–2021. Studien identifiserte 39 saker der autisme og/eller utviklingshemming var en sentral faktor. I 21 prosent av disse sakene var slike faktorer oppgitt som eneste årsak til lidelsen, og i ytterligere 42 prosent en vesentlig medvirkende årsak. Flere av landene som tilbyr aktiv dødshjelp fører detaljert statistikk over grunnene folk oppgir til hvorfor de ikke ønsker å leve lenger. Høyest på listene er at man ikke lenger orker å være en byrde for sin familie og kjære. At man ikke har et sosialt liv lenger, eller at man ikke klarer å delta på aktiviteter. For oss funkiser er disse ordene veldig kjente. De beskriver en tilstand uten tilstrekkelig assistanse og tilrettelegging. Et liv bestemt av kommunens ønske om å spare penger.
I Oregon (USA), som har ført slik statistikk siden 1998, oppgir pasienter oftest tap av autonomi (rundt 90 prosent) og redusert evne til å delta i aktiviteter som gir livet mening (rundt 89 prosent) som årsak. Å være en byrde for familie og nærstående oppgis også av en betydelig andel av pasientene - mellom 40 og 53 prosent, avhengig av år.
FNs komité for rettighetene til mennesker med funksjonshemming (CRPD-komiteen) har flere ganger uttrykt bekymring for at aktiv dødshjelp tilbys funksjonshemmede på grunnlag av udekkede behov snarere enn reelt fritt valg, blant annet i sine avsluttende merknader til Canada i mars 2025, der komiteen minnet om at funksjonshemming ikke er en grunn til å innvilge aktiv dødshjelp, og i sin oppfølging av det franske lovforslaget samme år, der komiteen advarte mot en antakelse om at lidelse er iboende i det å ha en funksjonsnedsettelse.
Norge er ikke trygt for funkiser i dag
Vi lever i et samfunn som ikke oppfyller våre behov for assistanse og tilrettelegging, og som samtidig utsetter oss for diskriminering som forringer livskvaliteten vår, både som skeive og som funkiser. Norge opplever gjentatte brudd på funksjonshemmedes menneskerettigheter: uønsket institusjonalisering, nedprioritering av tilrettelegging, og at våre grunnleggende behov gjennomgående veies opp mot kommunale budsjetter, fremfor å behandles som rettigheter. Dette gjelder også funksjonshemmede barn og unge, som fortsatt, i strid med CRPD, kan bli plassert mot sin vilje utenfor hjemmet. Psykisk helsevern nedbygges, samtidig som pasienter skrives raskere ut til underbemannede kommunale tiltak uten kapasitet til å ta imot dem. For enkelte sjeldnere diagnoser blir valget om rett til liv tatt av økonomer og behandlingsforum som avgjør om et liv er økonomisk “verdt det”.
Aktiv dødshjelp er derfor ikke et reelt fritt valg i dette samfunnet. Det er diagnosen, legen som utreder, og statlige bestemte grenser som bestemmer hvem som blir godkjent for aktiv dødshjelp, ikke personlig overbevisning. Det åpner døra for at stat og kommune kan foreslå død over å vedta kostbare tjenester man behøver, og at mennesker med diagnoser som kvalifiserer til aktiv dødshjelp føler seg presset til å dø mot sin vilje.
Andre velger aktiv dødshjelp som siste utvei fordi de er redde for helsevesenet, redde for å bli sendt på institusjon eller fordi de ikke orker å leve lenger uten tjenestene de så sårt trenger.
Vi mener at legalisering av aktiv dødshjelp kan lede til en mulig framtid hvor aktiv dødshjelp ikke bare er et aktivt valg som én person tar for seg selv, men noe kommunen kan oppfordre til passivt gjennom å redusere eller nekte tjenester. I en slik framtid kan avslag på klager og utsettelse av saksbehandling i seg selv føre til at brukeren gir opp, og ønsker å velge aktiv dødshjelp. Uten en bindende, livslang reservasjonsrett vil personer med psykisk sykdom eller nedsatt samtykkekompetanse heller ikke kunne verne seg mot senere press om å ta ordningen i bruk.
Skeive Funkiser mener:
Aktiv dødshjelp er en fare for funksjonshemmedes rettigheter, rett til liv og assistanse. Så lenge vi ikke får innvilget tjenester og assistansebehov er ikke aktiv dødshjelp et fritt personlig valg. I praksis blir «ønsket» om å dø ofte en konsekvens av treg saksbehandling, økonomiske begrensninger, lange helsekøer og manglende oppfølging - forhold som nesten alltid er mer livsforringende enn selve funksjonsnedsettelsen.
Å gi rett til å bestemme når livet skal avsluttes, før man sikrer retten til god palliasjon og livsforlengende behandling, snur rekkefølgen på rettighetene: det kan presse folk mot et valg om å dø, selv om de egentlig ønsker å leve dersom lidelsen deres ble tilstrekkelig lindret. Retten til og mulighet til palliasjon i dag avhenger blant annet av diagnose, alvorlighetsgrad, forventet levealder og ønsker for oppfølging. Palliasjonsressurser har høye terskler og pasienter med langvarig og kronisk lidelse eller sakte progredierende lidelser har ikke nødvendigvis tilgang til palliasjon på tross av høyt lidelsestrykk og behov. Det er heller ikke pasienten selv som ber om palliasjon og lindrende støtte, dette søkes av primærlege eller besluttes vurdert av behandler, ofte i samråd med pasienters ønsker, uten at en pasient har en absolutt rett til palliasjon.
Tiltak som bedre palliasjon, raskere saksbehandling og sikret assistanse vil føre til mer langvarig og gjennomgående forbedring av folks liv, smertetrykk og lindring enn død noen gang vil.
Vi ser med stor bekymring på at dette forslaget blir fremmet nå, i en begynnende helsepersonellkrise, og hvor vi opplever at våre rettigheter og tjenester er under press landet rundt. BPA blir mer og mer behandlet som et frivillig alternativ til andre helsetjenester i kommunene, ikke som et likestillingsverktøy. Til tross for at NOU 2021:11 tydeliggjorde at BPA er et likestillingsverktøy og ikke en helse- og omsorgstjeneste, viser Ulobas tilstandskartlegginger fra 2024, 2025 og 2026 at praksisen i kommunene har blitt strengere i årene etter. Nesten halvparten av respondentene i disse undersøkelsene har fått avslag på søknad om BPA, reduksjon i timeomfang eller begrensninger i bruk av BPA ved flytting, studier eller arbeid. (uloba.no)
Andre relevante stemmer: Stopp Diskrimineringen og Not Dead Yet UK
Skeive Funkiser er ikke alene om disse vurderingene, og vi vil oppfordre komiteen til å søke ut og lytte til flere funksjonshemmet-organisasjoner i det videre arbeidet.
I Norge har Borgerrettighetsstiftelsen Stopp Diskrimineringen arbeidet med ikke-diskrimineringsspørsmål siden 2002, og har levert høringsuttalelser og politiske innspill jevnlig i over 20 år. De har i flere år arbeidet grundig og dokumentert med nettopp eutanasispørsmålet, blant annet gjennom Berit Vegheims arbeid med å samle internasjonal forskning og kildemateriale om grenseutvidelse i land som allerede har innført aktiv dødshjelp. Deres dokumentasjon er et viktig kunnskapsgrunnlag som regjeringen og komiteen bør sette seg inn i og innhente innspill fra direkte (stopdisk.no).
Internasjonalt vil vi trekke frem Not Dead Yet UK (NDY-UK), en landsdekkende, grasrotbasert funksjonshemmet-rettighetsorganisasjon i Storbritannia, stiftet i 2003 av Baroness Jane Campbell of Surbiton. NDY-UK har i flere år arbeidet mot det britiske lovforslaget Terminally Ill Adults (End of Life) Bill, og har dokumentert konkrete svakheter ved lovforslaget, blant annet mangelfulle krav til legers kompetanse innen palliasjon og psykiatri (ifølge dem selv en risiko for feildiagnostisering av terminal sykdom på mellom 12 og 15 prosent), og manglende uavhengig kontroll av samtykke. De peker også på at Canadas MAID-ordning, som opprinnelig var forbeholdt dødelig sykdom, siden er utvidet til også å omfatte psykisk sykdom og fattigdomsrelaterte tilfeller, en utvikling som understøtter vår egen bekymring for grenseutvidelse. Se deres gjennomgang av svakhetene ved det britiske lovforslaget på notdeadyetuk.org/issuesbill.
Vi ber derfor Stortinget om å ikke stemme for dette forslaget, eller gå i gang med en utredning av aktiv dødshjelp, eller “selvbestemt livsavslutning”.
Kilder
Tuffrey-Wijne, I. mfl. (2023): «Euthanasia and physician-assisted suicide in people with intellectual disabilities and/or autism spectrum disorders: investigation of 39 Dutch case reports (2012–2021)», BJPsych Open. https://pmc.ncbi.nlm.nih.gov/articles/PMC10228250/
Oregon Health Authority: Death with Dignity Act, årlige datarapporter. https://www.oregon.gov/oha/ph/providerpartnerresources/evaluationresearch/deathwithdignityact/pages/ar-index.aspx
FNs kontor i Genève: Møtesammendrag fra CRPD-komiteens eksaminasjon av Canada, mars 2025. https://www.ungeneva.org/en/news-media/meeting-summary/2025/03/examen-du-canada-au-crpd-les-experts-sinteressent-en-particulier
European Institute of Bioethics: «Euthanasia and disability: what does the UN criticize about the French bill?» (2025), om CRPD-komiteens oppfølging av det franske lovforslaget. https://ieb-eib.org/en/euthanasia-and-assisted-suicide/euthanasia-and-disability-what-does-the-un-criticize-about-the-french-bill
Uloba Independent Living: Tilstandskartleggingen. Status BPA: https://www.uloba.no/themes/tilstandskartlegging/
Borgerrettighetsstiftelsen Stopp Diskrimineringen: «Eutanasi før og nå», Berit Vegheim (2023). https://stopdisk.no/eutanasi/
Borgerrettighetsstiftelsen Stopp Diskrimineringen: Arkiv over høringsuttalelser og politiske innspill (2002–). https://stopdisk.no/politiske-innspill/
Not Dead Yet UK: «Who we are». https://www.notdeadyetuk.org/who-we-are
Not Dead Yet UK: «Issues with the bill». https://www.notdeadyetuk.org/issuesbill
Anonym · 13. september 2026Beskytt de mest sårbare blant oss
Staten skal beskytte liv.
Og når livet går mot slutten må staten også forhindre at de eldre og syke, når de er på sitt aller mest sårbare, verken føler på et direkte eller indirekte press til å avslutte livet.
Jeg kan ikke se for meg at en utredning av selvbestemt livsavslutning eller aktiv dødshjelp vil kunne gi et klart estimat på hvor mange som vil føle på et slikt press. Men dersom en først åpner døren for dette, vil det nok være mange som egentlig ikke ønsker å dø, men for å gjøre livet lettere for dem som står dem nært, velger døden.
En utredning vil heller ikke kunne telle hvor mange eldre og syke som bak lukkede dører vil få et direkte press fra sine nærmeste om å stanse livet. Når bestemor flere ganger får spørsmål om hun ikke vil avslutte livet - er det da til å holde ut? Vil skjemaer og statlige tiltak kunne forhindre at det blir mange som velger døden under et slikt press? Jeg tror ikke det.
Er dette et samfunn vi ønsker?
Ved livets slutt er du en byrde. En byrde for samboer, ektefellen, for familie og for samfunnet. Men du er også et menneske med behov for å elske og bli elsket. Ved å åpne opp for at en bestemt gruppe skal kunne avslutte sine liv, kommuniserer vi da ikke at denne gruppen har mindre verdi? at de har en lavere rangorden?
Skal vi ha et samfunn der menneskets verdi er avhengig av om du er en byrde eller om du bidrar?
Dersom en først åpner opp for selvbestemt livsavslutning eller aktiv dødshjelp, må vi som samfunn befatte oss med det umulige spørsmålet: hvem skal ha adgang til selv å velge døden?
Grovt sett vil en her ha to alternativer, begge håpløse; enten sette en grense for hvor syk man må være for å avslutte livet eller at døden er noe alle skal kunne velge.
Det er også en kjent sak at dersom en først åpner opp for legalisering av aktiv dødshjelp vil dette over tid kunne føre til utvidede legaliseringer av dette. I Dagens Næringsliv maler Ole Gjems-Onstad med ekte eksempler et makabert bilde av hvordan de økonomiske godene for samfunnet etterhvert kan bli styrende for at adgangen til aktiv dødshjelp holdes legalisert. Som eksempel trekker han blant annet følgende frem (sitat):
I Nederland var mer enn én av ti personer som fikk aktiv dødshjelp i 2022, under 60 år; i Canada var 15 prosent under 65 år. Brutalt, men realistisk, kan aktiv dødshjelp være ett av få tiltak som vil redusere antallet unge som mottar uføretrygd.
For Norge kunne det trolig spares flere hundre tusen kroner per alvorlig syk person som valgte å forkorte livet med noen måneder.
Det var fortsatt et ekstremt synspunkt da Luc Van Gorp, sjefen for Belgias største helseforsikringsselskap, i april 2024 uttalte at mer dødshjelp er nødvendig, siden landets økonomi ikke tåler kostnadene ved den aldrende befolkningen: «Uansett hvor mye du ender opp med å investere, vil det fortsatt ikke være nok».
Samfunnets kostnader ved innsatte, varetektsfengslede og voldelige kriminelle i lukkede psykiatriske institusjoner og i varetekt, skyter i været. Dermed er de budsjettmessige fordelene ved assistert selvmord tilsvarende store. Både Spania og Canada godtar dødshjelp for kriminelle.
Fordi dødshjelp vanligvis utføres med gift, antas at omtrent 80 prosent av en persons organer blir ubrukelige for transplantasjon. Mer ville blitt tilgjengelig hvis det som drepte personen var den kirurgiske prosedyren for å høste organene etter bedøvelse. Å gjøre dette lovlig diskuteres i Nederland og Canada. På denne måten kan vi alle bli et slags vandrende reservedelslager.
Som alternativ til å utrede selvbestemt livsavslutning ber jeg Stortinget om heller å sikre at de eldre og syke får en verdig og god omsorg de årene de er syke og inn i den siste fase uten at de skal kjenne på et press om at livet skal avsluttes. La de syke og eldre få kjenne at de er av umistelig verdi.
Vennlig hilsen
Liv Starck (28)
Jurist
---------------------------
Kilde til sitater:
Ole Gjems-Onstad, Dødshjelp er farlig bra for budsjettet, Dagens Næringsliv, 11.05.2025.
https://www.dn.no/innlegg/doden/statsbudsjett/sykdom/dodshjelp-er-farlig-bra-for-budsjettet/2-1-1816833
Anonym · 13. september 2026Livet er ukrenkelig fra fødsel til naturlig død.
Livet er ukrenkelig fra fødsel til naturlig død. Det må aldri bli avkortet gjennom medisiner. Vi har ingen rett til å ta liv, men heller gi en verdig terminal behandling frem mot en naturlig utgang.
Anonym · 13. september 2026Høringsinnspill
Menneskeverdet forsvinner ikke når livet blir vanskelig. Et menneskes verdi kan ikke være avhengig av hvor friskt, selvstendig eller produktivt det er. Vi har alle perioder i livet hvor vi er avhengig av andre. For noen varer slik avhengighet bare en kort stund. For andre kan den vare i mange år. Når sykdom, alder eller funksjonsnedsettelse gjør at et menneske trenger omfattende hjelp, er det at samfunnet må vise at menneskeverdet står fast.
Det er en fallitterklæring å peke på døden som løsningen når mennesker har det vondt eller er fortvilet. Samfunnets svar på nød må være hjelp til å leve, ikke til å dø. En slik lov vil føre til at sårbare mennesker får følelsen av at døden er et mer akseptabelt alternativ enn å forsette å motta hjelp. "Selvbestemmelse" er ikke reelt for et menneske som føler seg i veien, er en belastning for sine nærmeste, uelsket, eller strever med å holde oppe livsmotet. Jeg ber derfor Stortingets representanter å stemme ned forslaget om såkalt "selvbestemt livsavslutning".
Anonym · 13. september 2026Mot utredning av selvbestemt livsavslutning.
Jeg vil med dette ytre min motstand mot selvbestemt livsavslutning, eller aktiv dødshjelp. Dette er det flere grunner til.
1. Jeg mener alle mennesker er like verdifulle, og må bli tatt på alvor for den de er. Sliter noen med alvorlige sykdommer, så må vi som medmennesker finne andre løsninger enn å godta å anerkjenne livet, vi må strekke oss lenger for å hjelpe den syke.
2. Hvem det skal omhandle. Hvor går grensen for hvem som kan benytte seg av tilbudet? Om forslaget fremmer frihet må vel alle få lov til å benytte seg av selvbestemt livsavslutning? Da må man ta innover seg hvilket press og hvilken byrde dette legger på gamle eller syke.
3. Helsevesenet sitt ansvar skal ikke være å avslutte liv, men å lindre smerter og hjelpe syke.
4. Hva sier forslaget videre på samfunnsnivå? Hvor mye er et menneskeliv verdt?
Jeg ber derfor Stortinget om å ikke gå videre med forslaget om å utrede selvbestemt livsavslutning med sikte på å innarbeide en slik rett i norsk lov. Jeg mener at Norge heller bør styrke det eksisterende helse- og omsorgstilbudet, slik at mennesker som opplever alvorlig sykdom og lidelse, får den hjelpen og verdigheten de trenger.
Privatperson · 13. september 2026Høringssvar – forslag om å tillate aktiv dødshjelp
Jeg er imot forslaget om å tillate aktiv dødshjelp i Norge.
Jeg mener samfunnet har et ansvar for å beskytte menneskers liv, også når sykdom og lidelse gjør livet vanskelig. Det kan være vanskelig å vite om et ønske om å dø virkelig er fritt, eller om det påvirkes av smerter, ensomhet, depresjon, økonomi eller følelsen av å være en belastning for andre.
I stedet for å innføre aktiv dødshjelp bør Norge styrke tilbudet innen palliasjon, smertelindring og omsorg ved livets slutt. Alle bør få mulighet til å avslutte livet med trygghet, verdighet og god lindring uten å føle at døden er den eneste løsningen.
Jeg mener derfor at forslaget om å tillate aktiv dødshjelp bør avvises.
Privat · 13. september 2026Selvbestemt lib
Menneskeverdet forsvinner ikke når livet blir vanskelig.Når sykdom,alder eller funksjonsnedsettelse gjør at ett menneske trenger omfattende hjelp,er det at samfunnet må vise at menneskeverdet står fast! Det er en fallitterklæring å peke på døden som løsningen når mennesker har det vondt eller er fortvilet. Samfunnets svar på nød må være hjelp til å leve,ikke til å dø! Jeg ber om at aktiv dødshjelp/kalt selvbestemt livsavslutning fortsatt blir forbudt i Norge og at saken blir avvist!
Privatperson · 13. september 2026Menneskeverdet forsvinner ikke når livet blir vanskelig
Et menneskes verdi kan ikke være avhengig av hvor friskt, selvstendig eller produktivt det er. Vi har alle perioder i livet hvor vi er avhengige av andre.
For noen varer slik avhengigheten bare en kort stund. For andre kan den vare i mange år.
Når sykdom, alder eller funksjonsnedsettelse gjør at et menneske trenger omfattende hjelp, er det at samfunnet må vise at menneske-
verdet står fast.
Det er en fallitterklæring å peke på døden som løsningen når mennesker har det vondt eller er fortvilet. Samfunnets svar på nød må være hjelp til å leve, ikke til å dø.
En slik lov vil føre til at sårbare mennesker får følelsen av at døden er et mer akseptabelt alternativ enn å fortsette å motta hjelp. «Selvbestemmelse» er ikke reelt for et menneske som føler seg i veien, er en belastning for sine nærmeste, uelsket, eller strever med å holde oppe livsmotet.
Jeg ber derfor Stortingets representanter å stemme ned forslaget om såkalt «Selvbestemt livsavslutning»
Privatperson · 13. september 2026Høringsinnspill om utredning av selvbestemt livsavslutning (Rikkes lov)
I ulike norske meningsmålinger har mellom 50 og 70 prosent av de spurte støttet legalisering av selvbestemt livsavslutning. Oppslutningen varierer etter hvordan spørsmålet er stilt, opptil 70 prosent støtter legalisering dersom retten til elvbstemt livavslutning avgrenses til å gjelde uhelbredelig og dødelig sykdom.
Stadig flere land har legalisert selvbestemt livsavslutning. Kanskje er det ikke så mange nordmenn som er aktivt engasjert i spørsmålet om selvbestemt livsavslutning, før det faktisk blir et spørsmål om liv og død for en selv eller noen man er glad i. For de menneskene dette angår, kan spørsmålet om selvbestemt livsavslutning være ett av de aller viktigste problemstillingene i livet.
Mens stadig flere mennesker får rett til selvbestemt livsavslutning i andre land, innebærer praksis i Norge at det oppstår store og helt uakseptable forskjeller mellom mennesker i en ekstramt krevende livssituasjon: De som har råd til det, og som er i stand til å reise, kan få hjelp til selvbestemt livsavslutning i Sveits. De som ikke har råd, og/eller som ikke klarer selve reisen, får ikke muligheten til å velge en verdig og trygg livsavslutning hvis de skulle ønske det. At norske politikere stilltiende aksepterer disse forskjellene, er vanskelig å forstå.
I tillegg til de sosiale forskjellene dagens praksis innebærer, så betyr den også at de som ønsker bistand i Sveits må dra mens de fremdeles kan klare reisen. Det innebærer i klartekst at noen kan føle seg tvunget til å dra før de egentlig ønsker, fordi de ikke vil risikere at de plutselig står uten mulighet til å få hjelp i Sveits.
I det siste har også avsløringen av Steinar Wangens assistanse til selvmord rystet mange. (De sakene han har mot seg er ikke endelig rettslig avgjort). Desperate mennesker som ønsker å få hjelp til livsavslutning oppsøker altså "privatpraktiserende" ufaglært og farlig hjelp i mangel av et offentlig tilbud.
Motstandere av retten til selvbestemt livsavslutning hevder at norske myndigheter heller bør satse på bedre palliativ pleie og mer effektiv smertelindring. Men debatten om retten til selvbestemt livsavslutning dreier seg ikke bare om kvaliteten på palliativ pleie eller om smertelindring: Det dreier seg vel så mye om hvem som skal bestemme hva en akseptabel livskvalitet innebærer: Når du ikke kan gjøre noe av det som ga livet ditt mening, og heller ikke snu deg i senga, klø deg hvis det klør, spise og drikke selv, ikke bruke hendene dine, hvis du er helt avhengig av andre mennesker, så kan det hende du oppfatter livet som totalt meningsløst. Du kan ønske å avslutte livet på en trygg og verdig måte, kanskje omgitt av dem du er glad i.
Rikke Whelan de Lange døde av kreft i oktober i fjor, 32 år gammel. Hun kjempet for lovforslaget "Rikkes lov", om retten til selvbestemt livsavslutning. Hun døde uten retten til å kunne velge bort de siste ukene av livet sitt, hvor hun visste at det bare gjensto smerter uten at hun kunne gjøre noe av det som ga livet hennes mening. Det er på høy tid at Norge får en grundig offentlig utredning av spørsmålet om retten til selvbestemt livsavslutning (Rikkes lov). Noen av de aspektene som bør utredes er:
Erfaringer fra andre land: Hvordan er retten til selvbestemt livsavslutning definert, og hvordan fungerer den i praksis?
Hvem skal kunne få rett til selvbestemt livsavslutning? Bare mennesker med uhelbredelig og/eller dødelig sykdom? Bare myndige? Kan for eksempel Alzheimers sykdom kvalifisere for selvbestemt livsavslutning, slik som i Sveits?
Hva slags prosess skal gjelde mht. å få vurdert om den diagnosen man har kvalifiserer for selvbestemt livsavslutning? Hva slags dokumentasjon trenges? Hvor lang tid skal prosessen ta? Hvordan sikre at søkeren kan ombestemme seg hvis vedkommende ønsker det? Hvordan sikre at søkeren er samtykkekompetent, har et ønske som er stabilt over tid, og hvor andre hensyn (som å lette byrden for pårørende) ikke tillegges vekt?
Hvilke beslutningsorganer bør opprettes? Skal det være toinstans behandling av søknader? Hva slags kompetanse skal de medlemmene som tar beslutninger ha?
Skal det være noen form for ankeinstans hvis man får avslag? Eventuelt hvordan?
Hvordan skal de som får avslag ivaretas? Hvis de for eksempel får avslag på grunn av psykisk sykdom eller fordi de ikke er samtykkekompetente, så bør det sikres at de får relevant helsehjelp etter avslaget.
Hvilken instans/hvilke instanser skal kunne bistå ved selvbestemt livsavslutning? Skal dette være et tilbud ved palliative avdelinger? Andre instanser?
Skal retten til selvbestemt livsavslutning kun gjelde hvis man selv klarer å administrere medisinen som gis, eller skal ansatte i helsevesenet aktivt kunne bistå med å gi medisin?
Reservasjonsrett for helsepersonell: Ingen ansatte skal påtvinges å bistå ved selvbestemt livsavslutning. Det bør være en reservasjonrett på linje med den som gjelder for selvbestemt abort.
Evalueringsinstans: Det bør innføres en instans som i etterkant av hvert innvilgende ønske om selvbestemt livsavslutning kartlegger om vedkommende faktisk ba om bistand, hvordan den ble gitt og om det er noen læringspunkter mht hvordan bistanden ble gitt. Denne instansen bør også analysere bruken av retten til selvbestemt livsavslutning: Hvilke pasientgrupper som bruker et slikt tilbud, alderssammensetning, hvilken behandling disse pasientene har fått, hvilken region de tilhører osv. En slik innsikt kan være verdifull for å vurdere eventuelle behov for endret praksis over tid.
Det må jo også kartlegges hvilke administrative og økonomiske konsekvenser et slikt tilbud vil kunne få.
Menneskeverd og inkludering, Akershus, Buskerud og Østfold KrF · 13. september 2026Høringsinnspill vedr stortingsforslag om utredning av selvbestemt livsavslutning
Høringsinnspill vedr forslag om utredning av selvbestemt livsavslutning
Takk for muligheten til å komme med skriftlig innspill til Representantforslag 264 S (2025–2026) om utredning av selvbestemt livsavslutning.
Utvalg for menneskeverd og inkludering (UMI) mener forslaget om å utrede aktiv dødshjelp bør avvises. Vi mener trygghet og verdighet ved livets slutt først og fremst skal sikres gjennom god lindrende behandling, omsorg, nærvær og respekt for pasientens rett til å avslå livsforlengende behandling – ikke gjennom at helsepersonell skal bidra til å fremskynde døden.
1. Presis begrepsbruk
Representantforslaget bruker begrepet «selvbestemt livsavslutning». Dette er ikke et innarbeidet medisinsk eller juridisk begrep og kan gi et misvisende inntrykk av hva saken faktisk gjelder.
Det vi bør diskutere, er aktiv dødshjelp, som omfatter eutanasi, der helsepersonell administrerer et dødelig legemiddel, og legeassistert selvmord, der helsepersonell tilrettelegger for at pasienten selv tar et dødelig legemiddel.
Ingen steder i verden er dødshjelp fullt ut «selvbestemt». Det finnes lovfestede kriterier, medisinske vurderinger og andre kontrollmekanismer som avgjør hvem som kan få tilgang til ordningen.
Presis begrepsbruk er viktig for et ryddig demokratisk ordskifte. Vi bør derfor kalle det aktiv dødshjelp når det er det som faktisk diskuteres.
2. Universelt menneskeverd og livets ukrenkelighet
Vårt samfunn bygger på et grunnleggende prinsipp om at alle mennesker har samme og universelle menneskeverd. Menneskeverdet er ikke avhengig av alder, helse, funksjonsevne, selvhjulpenhet eller hvor mye hjelp et menneske trenger.
Når et menneske blir gammelt, sykt eller avhengig av andre, blir ikke menneskeverdet mindre. Tvert imot blir samfunnets ansvar for å beskytte og støtte mennesket større.
Livets ukrenkelighet er et viktig fundament for rettsstaten og for vårt samfunn. En legalisering av aktiv dødshjelp vil innebære en grunnleggende endring: Staten og helsevesenet vil ikke lenger bare ha som oppgave å beskytte liv, behandle sykdom og lindre lidelse, men også under bestemte vilkår medvirke til å avslutte menneskeliv.
Det reiser et alvorlig spørsmål: Hvilke signaler sender samfunnet til mennesker som lever med alvorlig sykdom, funksjonsnedsettelse eller stort hjelpebehov dersom døden blir en godkjent løsning på lidelse?
3. Vanskelig å trekke grenser og fare for skråplan
Et av de mest alvorlige spørsmålene ved aktiv dødshjelp er hvor grensen skal trekkes for hvem som skal omfattes.
Det kan være mulig å formulere en ordning som i utgangspunktet gjelder mennesker med dødelig sykdom og kort forventet levetid. Men erfaringene fra land som har legalisert dødshjelp viser hvor vanskelig det er å holde kriteriene konstante over tid.
Nederland er et eksempel. I 2024 ble det rapportert om blant annet 219 tilfeller der psykiske lidelser var den sentrale medisinske årsaken, og 427 tilfeller der pasienten hadde demens. Dette illustrerer hvordan praksisen kan bevege seg langt fra det opprinnelige bildet av dødshjelp til pasienter med dødelig sykdom og svært kort forventet levetid.
Dette omtales som skråplaneffekten. Når først prinsippet er etablert – at helsevesenet under bestemte vilkår kan bidra til å avslutte et menneskes liv – blir det stadig vanskeligere å begrunne hvorfor enkelte grupper skal omfattes mens andre skal holdes utenfor.
Det er derfor ikke nok å spørre om vi kan lage en forsvarlig lov i dag. Vi må også spørre hvilken utvikling en slik lov kan sette i gang over tid.
4. Funksjonshemmedes perspektiv og risikoen for press
Dette er særlig viktig sett fra funksjonshemmedes perspektiv. Mange mennesker med alvorlige funksjonsnedsettelser vil kunne komme innenfor kriteriene i ulike modeller for aktiv dødshjelp.
Professor Jan Grue er et eksempel på en funksjonshemmet stemme som har problematisert aktiv dødshjelp og hvilke samfunnsmessige signaler en slik ordning kan sende. For funksjonshemmede handler spørsmålet ikke bare om selvbestemmelse, men også om retten til å bli møtt som et likeverdig menneske med et liv som har samme verdi som andres.
Vi må spørre om mennesker som ønsker å dø, faktisk har fått reelle alternativer: god medisinsk behandling, smertelindring, hjelpemidler, tilrettelegging, personlig assistanse, økonomisk trygghet og sosialt fellesskap.
Et valg mellom å leve med utilstrekkelig hjelp og å få hjelp til å dø, er ikke nødvendigvis et valg mellom likeverdige alternativer.
5. Risikoen for indirekte press
Vi er også bekymret for hvordan aktiv dødshjelp kan virke i et helse- og omsorgsvesen som allerede er presset på ressurser.
En gammel, ensom eller alvorlig syk person kan oppleve seg som en belastning for familien. En person med omfattende hjelpebehov kan vite hvor mye tid og ressurser som brukes på ham eller henne. Selv om ingen direkte sier at personen bør dø, kan vedkommende begynne å tenke at døden ville være det mest ansvarlige valget.
Ingen skal måtte føle at de må dø for å skåne familien eller samfunnet.
Dette er særlig viktig når vi vet at mennesker i sårbare situasjoner kan være påvirket av depresjon, ensomhet, smerte, frykt for fremtiden eller opplevelsen av å være til bry.
Et formelt frivillig valg er ikke nødvendigvis et valg uten påvirkning.
6. Vi kan allerede sikre en verdig død
Å være imot aktiv dødshjelp betyr ikke at all livsforlengende behandling skal gis for enhver pris.
Norsk lov gir pasienter rett til å si nei til livsforlengende behandling i livets sluttfase. Når slik behandling avsluttes, skal pasienten fortsatt få pleie, omsorg og lindring.
Det finnes også mulighet for lindrende sedering når alvorlige symptomer ikke kan lindres på annen måte. I livets siste fase kan pasientens bevissthet da reduseres slik at vedkommende kan sove seg inn i døden. Formålet er å lindre lidelse, ikke å forårsake eller fremskynde døden.
Dette viser at vi kan respektere pasientens selvbestemmelse og sikre en verdig avslutning på livet uten å innføre aktiv dødshjelp.
Det er en grunnleggende forskjell mellom å la et menneske dø av sin grunnsykdom og å aktivt forårsake døden.
7. Helsepersonellets rolle
Aktiv dødshjelp reiser også et grunnleggende spørsmål om hvilken rolle vi ønsker at helsepersonell skal ha.
Helsepersonellets oppgave er å redde liv når det er mulig, fremme helse og livskvalitet, lindre smerte og lidelse og gi omsorg. Et grunnleggende prinsipp i medisinsk etikk er å ikke skade.
Aktiv dødshjelp innebærer derimot at helsepersonell under bestemte vilkår skal bidra til å fremskynde pasientens død. Det endrer det grunnleggende tillitsforholdet mellom pasient og helsepersonell.
Pasienten skal kunne komme til helsevesenet med sin smerte, sårbarhet og dødsangst og være trygg på at helsepersonellets oppgave er å lindre og hjelpe – ikke å vurdere om livet har blitt så belastende at døden bør fremskyndes.
Helsepersonellets oppgave må være å hjelpe mennesker gjennom livet og gjennom døden – ikke å hjelpe dem ut av livet.
8. Grensen mot selvmordsforebygging
Det er også en vanskelig grenseoppgang mellom aktiv dødshjelp og samfunnets arbeid med selvmordsforebygging.
Når et menneske uttrykker et ønske om å dø, er samfunnets naturlige respons å møte personen med hjelp, behandling, omsorg og håp. Samtidig vil en legalisering av aktiv dødshjelp innebære at samfunnet i enkelte situasjoner sier at et ønske om å dø kan være et ønske helsevesenet skal bidra til å realisere.
For alvorlig syke mennesker kan ønsket om å dø være påvirket av smerte, depresjon, ensomhet, frykt, tap av funksjon eller opplevelsen av å være til bry. Da kan grensen mellom et ønske som skal forebygges og et ønske som skal respekteres og gjennomføres, bli svært vanskelig å trekke.
9. Palliasjon fremfor dødshjelp
Dersom målet er trygghet og verdighet ved livets slutt, bør vi prioritere å sikre alle tilgang til god palliasjon.
Det finnes fortsatt forskjeller i tilbudet om lindrende behandling rundt om i landet. Vi bør derfor styrke kompetanse og kapasitet innen palliasjon, sikre gode forhåndssamtaler og behandlingsavklaringer, støtte pårørende og sørge for at mennesker får den hjelpen de trenger gjennom hele den siste fasen av livet.
Ingen skal oppleve at aktiv dødshjelp er et alternativ fordi de ikke får den omsorgen, smertelindringen eller hjelpen de trenger.
Konklusjon
UMI mener at et samfunns styrke viser seg i hvordan vi behandler mennesker når de er på sitt svakeste.
Vi ønsker et samfunn der menneskeverdet gjelder hele livet – også når et menneske er gammelt, sykt, funksjonshemmet, avhengig av andre eller nær døden.
Vi bør ikke gjøre døden til en løsning på lidelse, ensomhet, manglende ressurser eller opplevelsen av å være en byrde. Vi bør gjøre det mulig å leve så godt som mulig den tiden man har, og å dø med trygghet, lindring og verdighet når livet går mot slutten. Vi bør med andre ord gi aktiv livshjelp fremfor aktiv dødshjelp.
Når et menneske ber om hjelp fordi livet er blitt uutholdelig, bør vårt første spørsmål være: «Hvordan kan vi hjelpe deg?» – ikke «Hvordan kan vi hjelpe deg å dø?»
Utvalg for menneskeverd og inkludering mener derfor at Representantforslag 264 S (2025–2026) bør avvises.
Med hilsen Menneskeverd og Inkludering i Akershus, Buskerud og Østfold KrF
Knut Espeland, Merete Fjeld Årdal, Elisabeth Fremstad Aukrust, Léontine Umugiraneza, Lino Egidio Lubiana, Kamilla Synnøve Pletten Aasgard og Anna M. Solberg
Viktige referanser
Stortinget: Representantforslag 264 S (2025–2026).
Pasient- og brukerrettighetsloven § 4-9 om retten til å nekte livsforlengende behandling.
Den norske legeforening: Etiske regler for leger, kapittel I § 5.
Den norske legeforening: Kunnskapsgrunnlag om dødshjelp (2023).
NOU 2017:16 På liv og død – Palliasjon til alvorlig syke og døende.
Den norske legeforening: Retningslinjer for lindrende sedering i livets sluttfase.
Regional Euthanasia Review Committees (Nederland): Annual R
·
Anita Desireé Breen · 13. september 2026En bedre vei
I forslaget til utredning av dette står det at selvbestemt livsavslutning har mange perspektiv.
Samfunnsperspektivet, helse- og omsorgsperspektivet, pårørendeperspektivet og individ- eller pasientperspektivet og at alle disse perspektivene bør belyses i debatten om selvbestemt livsavslutning.
Det som er et nødvendig perspektiv i en slik vurdering, er hvilke lover landet vårt er basert på. I Norges grunnlov står det:
Verdigrunnlaget (§ 2): Grunnlovens paragraf 2 sier: «Verdigrunnlaget skal fremdeles være den kristne og humanistiske arven vår.
Verdigrunnlaget for kristendommen er basert på Bibelen, og i 2. Mosebok 20,13 står det: «Du skal ikke slå i hel».
Det står og gjennom Bibelen hvilke konsekvenser det fører til dersom vi mennesker velger å gå våre egne veier og ikke vil forholde oss til Guds lov.
I gamle testamente står det i 2. Mos.,21,23-25:
Men skjer det en skade, skal du bøte liv for liv, øye for øye, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot, brannsår for brannsår, flenge for flenge, skramme for skramme.
Det innebærer at dersom en gjør noe galt, må en bøte med det og betale prisen for det en gjør med det samme som det en selv har gjort.
Selv om Jesus har betalt prisen for alt det gale vi har tenkt, sagt og gjort, eller ikke har sagt og gjort, vil vi likevel høste det vi sår. Sår vi død, vil vi høste død, sår vi liv, vil vi høste liv. Dette er like selvsagt som tyngdeloven. Vi trenger ikke tro på tyngdeloven, men vi ser konsekvensene av den. På samme måte trenger vi ikke tro på at vi trenger å forholde oss til Bibelen eller at vi høster det vi sår, men vi ser konsekvensene både av å ikke forholde oss til Bibelen og det som står om å så og høste.
Vi trenger heller ikke tro at djevelen finnes, men vi ser resultatet av hans verk på jorden. Og han kommer for å stjele, drepe og ødelegge. Jesus kom for å gi oss liv, han som er selve Livet. Dette livet innebærer og helse og helbredelse for alle de som er syke og som har smerter. Valget står ikke bare mellom å måtte lide i smerte eller å avslutte livet, men å komme til Han som har gitt oss livet i utgangspunktet og som fortsetter å gi liv til den dagen Han kommer og henter den enkelte selv. Han som er den samme i går, og i dag, ja til evig tid (Heb.13,8). Som det står i Matteus 8,16-17:
Da det ble kveld, brakte de til ham mange som hadde onde ånder. Han drev åndene ut med et ord og helbredet alle som var syke. Slik skulle det ordet oppfylles som er talt gjennom profeten Jesaja:
"Han tok bort våre plager
og bar våre sykdommer".
Per Hadland · 13. september 2026Livet er ukrenkelig
Livets ukrenkelighet er en av de etiske hjørnesteinene i et demokrati. Dødshjelp er ikke forenlig med dette prinsippet. Et menneskes eksistens er ikke et resultat av egne ønsker og beslutninger, hverken i fødsel eller avslutning, bortsett fra ved selvmord. Samfunnet arbeider aktivt for å redusere selvmordsstatistikken. Selvbestemt livsavslutning er selvmord.
Anonym · 13. september 2026Selvbestemt livsavslutning - etikkstridig og grunnlovsstridig.
Jeg ønsker å advare regjeringen mot å åpne for selvbestemt dødshjelp i norsk lov. Dette vil etter min mening føre norsk helsevesen i feil retning. Jeg støtter meg på uttalelsen fra nordiske legeforeningers etikkråd (Lund, 05.09.2025):
Position statement of the Nordic Ethics Meeting on Euthanasia and Assisted Dying
" The Nordic Ethics Meeting comprises the ethical councils and committees of the
Danish, Finnish, Icelandic, Norwegian and Swedish Medical Associations.
The Nordic Ethics Meeting, declares its firm opposition to all forms of euthanasia
and assisted dying. The Meeting deems these actions to be incompatible with the
ethical foundations and principles of medicine.
The Meeting states that human suffering must be met with comprehensive
palliative care, social support, and solidarity, never by the intentional hastening of
death. It further affirms that legalising euthanasia or assisted dying could
endanger and pressure vulnerable persons, reduce trust in healthcare and efforts
of palliative care, and erode society’s commitment to protecting human life.
Accordingly, the Nordic Ethics Meeting unanimously upholds this position against
euthanasia and assisted dying in all forms, and calls for continued strengthening
of palliative care across the Nordic countries."
(https://slf.se/app/uploads/2025/11/nordiskt-uttalande-mot-dodshjalp.pdf)
Videre støtter jeg meg i min advarsel til en påminnelse fra organisasjonen Menneskeverd:
"Dødshjelp-debatten minner oss om at vi ikke gjør en god nok jobb for mennesker som opplever livet som ulevelig. Vi må jobbe videre for at disse menneskene får den hjelpen og lindringen de trenger. Å tilby døden er ikke måten å møte alvorlig syke og døende mennesker på. Livshjelp er å betrakte som motstykke til dødshjelp."
(https://www.menneskeverd.no/tema/livshjelp/)
Og avslutningsvis vil jeg vise til at Staten ifølge grunnloven §93 skal verne om retten til liv og "Kvart menneske har rett til liv. Ingen kan dømmast til døden. Med dette vil jeg mene at det er direkte grunnlovsstridig av Staten å åpne for å IKKE verne om retten til liv, men tvertimot åpne for retten til å avslutte liv. Hva slags samfunn ønsker vi oss?
Å åpne opp for muligheten til selvbestemt dødshjelp er å åpne opp for et samfunn hvor de svakeste kan føle seg til bry, mindre verdt eller uønsket. Ingen skal måtte føle press til å avslutte livet på bakgrunn av dette. I Nederland har dødstallene steget dramatisk etter at selvbestemt livsavslutning ble tillatt i 2002. (Eksempelvis artikkel fra NRK: Hvor enkelt bør det være å dø? Erlend Lånke Solbu 30.august 2025, https://www.nrk.no/trondelag/xl/dodshjelp_-hvor-enkelt-bor-det-vaere-a-do_-1.17487288). Vil vi dette?
Heller enn å sikre hjelp til å avslutte livet, bør vi snu på spørsmålet og stille oss spørsmålet om vi som samfunn gjør nok for å sikre verdighet i livets sluttfase. Et menneske skal aldri måtte føle at man er til så stor belastning for Staten eller de nærmeste at man behøver hjelp til å avslutte sitt eget liv. I det øyeblikket vi tillater dette er etikken på villspor. Å vise til at flere andre land har tillatt selvbestemt dødshjelp, og har lovverk rundt dette, er ikke et argument for at Norge skal åpne for en mulighet for selvbestemt dødshjelp i norsk lov. Det handler om grunnleggende prinsipiell legeetikk. Vern om livet. Og vern om livet er lovfestet i grunnloven.
Anonym · 13. september 2026NEI TIL AKTIV DØDSHJELP
Aktiv dødshjelp strider mot menneskeverdet og grunnloven, som handler om å kjempe for livet, ikke døden.
Å tilby aktiv dødshjelp vil være en ekstremt farlig vei å gå for samfunnet i fremtiden.
Det legger press på sårbare mennesker som lettere kan la seg påvirke til å ta i mot dødshjelp, når de fortsatt kan ta i mot hjelp, som kan gjøre livet lettere for dem å leve.
I tillegg vil trolig kriteriene for hvem som kan ta imot dødshjelp endre seg til å omfatte en større gruppe, som igjen vil føre til en økning i antall dødsfall som følge av dødshjelp.
Det vil også kunne misbrukes av mange med selvmordstanker, som kan gi samtykke til dødshjelp i en svært sårbar tilstand.
Dersom et menneske tar i mot dødshjelp, og det etterpå viser seg at det er gjort en feil i denne prosessen er det ikke mulig at dette mennesket kan få livet tilbake, eller at pårørende kan få dette mennesket tilbake.
Det er en avgjørelse som er endelig - umulig å ta tilbake.
Nederland er et skrekkeksempel på hvor galt det kan gå, der omtrtent hvert 20. dødsfall er i form av dødshjelp. Antall dødsfall i Nederland har økt voldsomt som følge av dette.
Nederland hjelper tusenvis av mennesker å "gi opp" livet, i stedenfor å bygge et samfunn som hjelper mennesker å bli mer resiliente og levedyktige.
Å tillate dødshjelp er å "gi opp" livet til mennesker, og dermed også krenke deres menneskeverd.
Å ta en liv er ikke lov.
NEI TIL AKTIV DØDSHJELP
Anonym · 12. september 2026Innspill til Helse- og Omsorgskomiteen vedr. Dokument 8 :265S (2025-2026)
Representantene ønsker å utrede hvordan selvvalgt avslutning av liv kan innarbeides i norsk lov. Erfaringsmessig er dette begynnelsen på en prosess der legalisert dødshjelp innføres. Jeg vil sterkt advare mot at den grensen vi har satt for dette i Norge, nemlig forbud, flyttes på. Det er urimelig at enkeltmenneskers valg, som forslaget viser til ,skal i endre et helt lands lover og få konsekvenser som rammer mange flere.
Som lege er jeg utdannet til å « verne menneskets helse. Legen skal helbrede, lindre og trøste»... jfr §1 i Legeforeningens etiske regler.
Jeg kan ikke se at det å ta livet av et menneske i uhelse inngår i dette. Derfor stiller jeg meg helhjertet bak Legeforeningens motstand mot dødshjelp, og ber politikerne lytte til de som jobber med lindrende og palliativ behandling De opplever at pasientene er takknemlig for hjelpen de får når sykdom medfører smerte og lidelse .
Det er viktig å bygge ut kapasiteten for dette. Min mor hadde en god opplevelse på Hospice de siste ukene før hun døde av kreft.
Jeg ser følgende konsekvenser av at myndighetene legger til rette for å avslutte livet unaturlig (assistert selvmord):
1. En slik lovendring vil legge et utidig press på den som er svak og føler seg som en byrde for andre.
2. Det vil føre til at respekten for menneskeliv svekkes. Dette kan forplante seg til andre områder, som f.eks hvordan kriminelle behandles.
3. Det kan føre til at økonomiske interesser settes høyere enn respekten for menneskelivet.
4. Det vil sette helsepersonell i en umulig situasjon, da de må trosse sin samvittighet og livsoppgave.
5. Lovendringen vil føre til et enda kaldere samfunn, i en tid der nærhet og omsorg trengs mer enn noen gang.
6. Det kan føre til at enda flere får sykdomsangst og angst for å bli gammel og hjelpeløs, da de frykter at samfunnet stiller ikke opp for dem når de trenger det.
7. Det kan føre til at mangelen på helsepersonell øker, da man ikke orker å utføre slike oppgaver.
8. Lovendringen vil med stor sannsynlighet føre til en gradvis utglidning slik vi har sett i mange andre land, f.eks. Nederland og Canada.
9. Når det åpnes for denne muligheten, kan det føre til at utbyggingen av lindrende og palliativ behandling svekkes, fordi det ikke får prioritet.
Mitt håp er at politikerne holder seg til prinsippet om at ethvert menneskeliv er verdt å kjempe for enten individet ser det selv eller ikke, og at vi beholder forbudet mot dødshjelp i Norge, og slik får et varmere samfunn.
Med vennlig hilsen
Siv Selvik Hamre,
Spesialist i allmennmedisin og fastlege
Fyrstikktorget legekontor,Oslo
Menneskeverd · 12. september 2026Menneskeverd
Eg ynskjer ikkje at me skal tillate assistert sjølvmord i Norge. Ei slik belasntning skal alle legar sleppe å ta stilling til, eller medvirke til. Etter mange år i eldreomsorgen veit eg at mange eldre kan kjenne seg i vegen, og til bry. Kva skjer om vi har ein slik mulighet. Kven vil kjenne at dei burde avslutte livet heller enn å ta opp ein plass. Det er uetisk å avslutte menneskeliv slik vi avlive dyr hjå ein dyrlege. Lat oss vere eit anstendig samfunn, og ha fokus på verdig, og trygg avslutning av livet. Fokuser heller på å styrke eldreomsorgen slik at det vert forsvarleg både medisinsk og etisk. Det er mykje uverdig, uforsvarleg og uetisk som skjer der i dag , desverre.
Ann-Elise Prestvik · 12. september 2026Høringsinnspill -Selvbestemt livsavslutning
Forslaget om " selvbestemt livsavslutning", som er på høring, åpner opp for innføring av aktiv dødshjelp i Norge. Jeg har stor respekt for mennesker som opplever alvorlig sykdom, sterke smerter og frykt for en vanskelig avslutning på livet .
Men jeg mener at samfunnet ikke kan anbefale døden som en løsning. Menneskeverdet forsvinner ikke når livet blir vanskelig. Et menneskes verdi kan ikke være avhengig av hvor friskt, selvstendig eller produktivt det er. Vi har alle perioder i livet hvor vi er avhengige av andre. For noen varer denne avhengigheten bare en kort stund. For andre kan den vare i mange år. Når sykdom, alder eller funksjonsnedsettelse gjør at et menneske trenger omfattende hjelp, er det ikke nettopp da samfunnet må vise at menneskeverdet står fast? Vi må ikke tolerere at sårbare mennesker får følelsen av at døden er et mer akseptabelt alternativ enn å fortsette å motta hjelp. En eldre person som trenger hjelp til det meste, er ikke mindre verdifull. Et menneske med alvorlig funksjonsnedsettelse, er ikke mindre verdifull. Et menneske som ikke lenger kan bidra slik det gjorde før, er ikke mindre verdifullt.
Privatperson · 12. september 2026Utredning av selvbestemt livsavslutning
Da min far gikk bort for litt over 3 år siden, skulle både han og jeg ønske at han kunne få en bedre og verdig slutt.
Pappa led av senskader etter kreftbehandling på 80-tallet. Han var også den siste gjenlevende med den type kreft og med den behandlingen som ble gitt på den tiden.
Nakken mistet muskler som gjorde det vanskelig og tungt å holde hodet oppe, hjertet trøblet det til med ujevn rytme, spiserøret var skralt og pusten ble veldig tung.
På sitt siste ønsket han bare å dø da smerten ble for stor, så han valgte bort medisiner som kunne forlenge livet og han sluttet å spise og drikke.
Det er så hjerterått og vondt å se at han som hele sitt liv har jobbet på sykehus, aldershjem, bolig under HVPU-reformen og siden i tilbud til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Før han ble altfor syk, tok han på nytt en liten stilling på avdeligsljøkkenet på kreftavdelingen på sykehuset. Han elsket å hjelpe og være til nytte.
Jeg mener det bør være mulig for mennesker som er så syke og der døden blir et sakte, smertefullt løp, at man i de tilfellene er nødt til å klare å tenke annerledes enn vi er vant med. Man bør ha høy terskel for selvbestemt livsavsluting, men man er nødt til å ha det som et valg for de som går en smertefull og sakte død så de kan få en verdig slutt. Tror og det vil gi både den som er døende og familien en verdig avslutning.
Som gjenlevende etter pappa, er det smerten han måtte gjennom, og det jeg opplever som lite verdig, som sitter igjen. Selvfølgelig alle gode minner og sorgen man naturlig får, men den smerten og fortvilelsen jeg så han gå gjennom unner jeg ingen.
Jeg håper dere ser på andre som har dette som en rettighet, hvordan ser det ut? Hva er retningslinjene og hva virker/ikke virker.
Jeg håper dere ser at etikken utfordres på begge sider av svaret, men at alle fortjener en verdig og menneskelig avslutning.
(Det kan overhodet ikke sammenlignes; men vi gjør det humane for dyr som er så skadet/syk at det ikke vil overleve... Den humane delen får bare dyr...)
Mvh
Privatperson · 12. september 2026Selvbestemt livsavslutning eller selvmord?
Selbestemt livsavslutning
Tekst: Erling Rantrud. Pappa og morfar
Ordene høres nesten litt vakre ut. Det er noe verdig over uttrykket «selvbestemt livsavslutning». «Selvmord» er tyngre. Vondere. Langt mindre verdig. Det underlige er at både selvmord og selvbestemt livsavslutning er det samme. Reflekter litt over hva de ulike uttrykkene innebærer. De er ikke lette å skille fra hverandre. Rammene rundt en selvbestemt livsavslutning, og et klassisk selvmord vil være ulike, men resultatet blir det samme. Et dødt menneske.
Hvorfor er det slik at i øyeblikket et menneske får en dødsdom over seg, for eksempel ved beskjed om uhelbredelig kreft, da protesterer vi høylydt, og krever den beste behandlingen man kan finne, men dersom et menneske ønsker å dø, kaller vi plutselig døden for en venn vedkommende burde få møte med verdighet når og hvordan han selv vil?
Svaret er at vi vil velge selv. Samfunnet vårt er ekstremt opptatt av individets selvbestemmelsesrett. Mennesket vil velge selv hva som er rett og galt. Det siste vi vil er at noen skal være herre over vår egen moral. Vi vet selv hva som er best for oss.
Venstrepolitikerne Guri Melby, Abid Raja og Grunde Almeland har sendt forslag til Stortinget om å utrede at selvbestemt livsavslutning kan innarbeides i norsk lov. De vil at flere skal få bestemme over død og liv selv. De ville nok aldri sagt det slik, men i praksis sier de at de ønsker at folk skal få ta selvmord, og at samfunnet bør legge til rette for og hjelpe alle som ønsker det.
Du skal ikke slå ihjel, står det i en av verdens eldste lovtavler. Norges lover bekrefter de gamle ordene. Du skal ikke drepe, sier vi til hverandre. Du skal ikke utføre mord.
Men nå er det noen svært syke mennesker som kvalifiserer til å reise til Sveits og få innvilget assistert livsavslutning der, sier politikerne. Men det er bare for de bemidlede. Melby, Raja og Almeland ønsker altså å legge til rette for selvmord på billigsalg! Det er billigere å gjøre det her hjemme, og de etterlatte slipper den uverdige turen til postkontoret for å hente urnen med asken av sin avdøde i Sveits. Dette er faktisk argumentasjonen deres. Du kan lese det selv i det de har skrevet som bakgrunn for saken i forslaget til Stortinget.
Man vil med andre ord ikke at en økonomisk innbringende praksis skal skyves til utlandet. Ønsker du å dø? Det er greit det. Vi kan hjelpe deg med å ta livet ditt. Men sørg for å gjøre det hjemme. Da er det i det minste noen her som tjener på det.
Denne teksten er et forsøk på å overbevise lesere og politikere om at man ikke bør ha noe utredning om assistert livsavslutning i Norge. Norske sykepleiere og leger er enormt gode på å gi omsorg og lindring ved livets slutt. Helsevesenet gjør alt de kan for å lindre smerter og gir dødssyke pasienter verdighet mot livets slutt allerede. Og hvem har rett og evne til å vurdere om noen er syke nok til å skulle dø? Er tung depresjon grunn nok? Ungdommelig kjærlighetssorg? Det er ikke to ulike størrelser som begge deler kvalifiserer til ektefølt ønske og behov for å dø.
Ved å tillate assistert selvmord utøver politikere en enorm ansvarsfraskrivelse. Det vil føre til at så lenge noen selv ønsker å dø, behøver ikke vi å hjelpe dem videre i livet. Det bakenforliggende budskapet vi da kommer til å høre fra politikerne vil være: «La dem dø, så sparer vi ressurser til andre saker.». Dette vil helt sikkert og garantert føre til at mange som aldri ville tenkt tanken på selvmord, kommer til å la seg lure inn til selvbestemt livsavslutning.
Kjære Venstre-politikere og dere andre. Frem heller forslag som gir oss hjelp til å velge liv i stedet for død. Det er mange som ønsker å dø som trenger hjelp til å leve. Og døden kommer tidsnok av seg selv.
Og som gode gamle Gandalf sa: «Then do not be too eager to deal out death in judgement. For even the very wise cannot see all ends.»
Hilsen Erling Rantrud. Ektemann, pappa og bestefar.
Privatperson · 11. september 2026Nei til selvbestemt livsavslutning
Jeg mener menneskelivet fra Skaperens hånd har en ukrenkelig verdi, både i mors liv og i eldreomsorg. Jeg refererer her til den hippokratiske lege-ed: *Jeg skal etter evne og skjønn anvende behandling til gagn for de syke og aldri til skade eller urett. *Jeg skal ikke gi noen dødelig gift, selv om jeg blir bedt om det, og heller ikke gi råd om dette. *Jeg skal ikke gi en kvinne et middel som fremkaller abort.
Jeg mener helsepersonell som er opplært og lever etter denne standard skal slippe å bli satt i den stilling at de skal avkorte et menneskeliv, fordi noen politikere i Stortinget, langt borte fra deres arvbeidshverdag, har pålagt dem å utføre aktiv dødshjelp.
Det finnes god kunnskap om palliativ behandling for mennesker med fysiske plager, som verken fremskynder døden eller forlenger dødsprosessen, men anser døden som en naturlig del av livet. Helsepersonell kan sørge for pasientens trygghet, verdighet og respekt for den siste levetid. Gi god pleie, trøst, bli lyttet til og oppmuntret. De kan tilkalle prest for samtale og nattverd, som styrker håpet om "the afterlife". Smertelindrende behandling. Sang og musikk som bringer trøst og håp.
Jeg ber om at aktiv dødshjelp - kalt selvbestemt livsavslutning - fortsatt blir forbudt i Norge og at saken blir avvist.
Jørn Andre Halseth · 11. september 2026Menneskeverdet forsvinner ikke når livet blir vanskelig.
Et menneskes verdi kan ikke være avhengig av hvor friskt, selvstendig eller produktivt det er. Vi har alle perioder i livet hvor vi er avhengige av andre.
For noen varer slik avhengigheten bare en kort stund. For andre kan den vare i mange år.
Når sykdom, alder eller funksjonsnedsettelse gjør at et menneske trenger omfattende hjelp, er det at samfunnet må vise at menneskeverdet står fast.
Det er en fallitterklæring å peke på døden som løsningen når mennesker har det vondt eller er fortvilet. Samfunnets svar på nød må være hjelp til å leve, ikke til å dø.
En slik lov vil føre til at sårbare mennesker får følelsen av at døden er et mer akseptabelt alternativ enn å fortsette å motta hjelp. «Selvbestemmelse» er ikke reelt for et menneske som føler seg i veien, er en belastning for sine nærmeste, uelsket, eller strever med å holde oppe livsmotet.
Jeg ber derfor Stortingets representanter å stemme ned forslaget om såkalt «Selvbestemt livsavslutning»
Frode Sture Skjold · 11. september 2026Høringsinnspill til "selvbestemt livsavslutning"
Menneskeverdet forsvinner ikke når livet blir vanskelig.
Et menneskes verdi kan ikke være avhengig av hvor friskt, selvstendig eller produktivt det er.
Vi har alle perioder i livet hvor vi er avhengige av andre. For noen varer slik avhengigheten bare en kort stund. For andre kan den vare i mange år.
Når sykdom, alder eller funksjonsnedsettelse gjør at et menneske trenger omfattende hjelp, er det at samfunnet må vise at menneskeverdet står fast.
Det er en fallitterklæring å peke på døden som løsningen når mennesker har det vondt eller er fortvilet. Samfunnets svar på nød må være hjelp til å leve, ikke til å dø.
En slik lov vil føre til at sårbare mennesker får følelsen av at døden er et mer akseptabelt alternativ enn å fortsette å motta hjelp.
Et viktig budskap er at «Selvbestemmelse» ikke er reelt for et menneske som føler seg i veien, er en belastning for sine nærmeste, uelsket, eller strever med å holde oppe livsmotet.
Eksempel på dette kan være at en depresjon på et tidspunkt kan føre mennesket på et dårlig sted i livet.
Depresjon er per definisjon en sykdom, noe som bør aktivt behandles fremfor at eksempelvis sårbare mennesker skal tilbys "selvbestemt livsavslutning".
Jeg ber derfor Stortingets representanter å stemme ned forslaget om såkalt «Selvbestemt livsavslutning»
Privatperson · 11. september 2026Høringssvar til Venstres forslag til innføring av selvbestemt livsavslutning i Norge
Jeg ber om at aktiv dødshjelp kalt selvbestemt livsavslutning fortsatt blir forbudt i Norge og at saken blir avvist. Først og fremst av hensyn til svake mennesker som kan føle seg presset til å måtte avslutte livet, men også til helsepersonell som vil bli tvunget til å ta livet av et annet menneske i embets medfør. Livet er ukrenkelig, og det finnes andre tiltak som kan gjøres for å hjelpe mennesker som er så fortvilte at de bare vil dø.
Anonym · 11. september 2026Hvor selvbestemt er selvbestemt livsavslutning?
Mitt største spørsmål til representantens forslag er hvem det er som er ansvarlig for den selvbestemte livsavslutningen. Alle mennesker som er i så vanskelige situasjoner som det her er snakk om vil med stor sannsynlighet ikke bare tenke på seg selv og sin egen situasjon, men vel så mye, ja, kanskje mer, på pårørende og de rundt seg. Ingen vil være til bry for andre, og da vil selvbestemt i en slik situasjon først og fremst handle om at en ikke vil være til bry for noen. Valget, selvbestemmelsen, styres slik sett ikke av den enkelte, men av hensynet til andre. Selvbestemt livsavslutning vil sånn sett best kunne omtales som aktiv dødshjelp, da det er de rundt, omgivelsene, som er medvirkende til valget som tas.
Anne grethe Deila · 11. september 2026A) Høringsinnspill – Selvbestemt livsavslutning
Et menneske verdi kan ikke være avhengig av hvor frisk , selvstendig eller produktive vi er. Menneskeverd forsvinner ikke når livet blir vanskelig.
Vi /samfunnet må vise at menneskeverd står fast uansett, når sykdom , alder eller funksjonsnedsettelse gjør livet vanskelig og komplisert. De må kjenne at de får den hjelpen og støtten de skal ha uten å føle at de er en byrde eller at det hadde vært bedre og mer økonomisk for samfunnet om de ikke er til lenger. At de tenker at døden er den beste veien for alle involverte. Samfunnet kan lett sette standard for hva som er menneskeverd. Har ikke alle mennesker uansett lik verdi ? Jeg personlig tror ved en slik lov vil noen føle på sin egen verdi når de er blitt hjelpetrengende for en tid eller for resten av sitt liv. Skal et råd bestemme hvem skal få dø, hvem bør leve videre, et råd er ikke Gud skaperen.
Selvbestemmelse er ikke reelt for mennesker som føler seg i veien eller føler seg som en belasting for sine nærmeste. Selvbestemmelse er ikke reelt for mennesker som strever med å holde motet opp , som føler de ikke mestrer livet . Selvbestemmelse kan virke som en god løsning på dypet de er i ,her og nå.
Jeg har personlig jobbet med mennesker i livets siste fase. Det har vært en glede å gjøre livets siste fase så godt og trygt som det er mulig. Når vi viser respekt og omsorg for menneske i den tilstanden de er i, har jeg opplevd stor takknemlighet fra den som er i den fasen og også pårørende. De har følt seg verdifulle til det siste, for det har ikke vært noe annet alternativ for de. Det alternativet bør ikke mennesker ha.
Jeg ber derfor stortinget representanter å stemme ned forslaget om såkalt "selvbestemt livsavslutning"
Anonym · 11. september 2026Høringsinnspill Selvbestemt livsavslutning
Jeg er snart 80 år. Om jeg skulle bli langvarig og uhelbredelig syk og oppta en sykehjemsplass mens det er mangel på slike, hvordan ville det oppleves?
Om det skulle bli selvbestemt livsavslutning, da ville jeg fort føle: "Huff, at hun ikke nytter anledningen til å gjøre det slutt".
Man er sårbar i slike situasjoner.
Et inderlig ønske om at en slik lov ikke blir vedtatt i Norge. Det er altfor mange negative konsekvenser av slike lover i andre land.
Hilsen Kari
privat · 11. september 2026Uttalelse angående høring selvbestemt livsavslutning
Jeg har arbeidet som sykepleier i 40 år, de fleste av disse årene har jeg jobbet nært til pasienter og pårørende. Jeg har gjennom mitt yrkesliv sett mange mennsker dø. De aller fleste vil jeg si har fått en verdig død. En død som har ivaretatt både pasient og pårørende. Så jeg blir lei meg når en verdig død knyttes opp til selvbestemmelse. I min tid har jeg møtt mange pasienter som har bedt meg om jeg ikke kan ta livet av dem, fordi situasjonen opplevdes uutholdelig. Gjennom samtaler, god pleie og omsorg samt god medsinsk behandling, har de til slutt fått en fin og verdig livsavslutning. Noe både de og pårørende har satt pris på.
Jeg tenker at vi trenger ikke en utredning om selvbestemt livsavslutning. det vi trenger er en satsing på palliasjon som fagfelt spesielt og helsevesenet generelt. For det vi trenger for å gi mennesker en verdig død er kunnskap og tid.
En annen ting som bekymrer meg er at dersom vi får regler angående selvbestemt livsavslutning så viser det seg fra andre land at grensene tøyes stadig lengre
Mvh
Knut Hope Gjerstad
Anonym · 11. september 2026Mennesket har ukrenkelig verdi
Mennesket har ukrenkelig verdi uansett funksjonsnivå. Fra barnet i mors liv til til den eldre som er demensrammet. Gud har skapt mennesket i sitt bilde og Han er Herre over liv og død. Mennesket gjør seg selv til gud når de bestemmer hvem son skal leve eller ikke. Jeg er dermed STERKT imot både abort og aktiv dødshjelp.
Vidar Pettersen · 11. september 2026Tilsvar til høringsinnspill om utredning av "selvbestemt livsavslutning"
Som lege i et palliativt team på sykehus så møter jeg ofte pasienter som er i vanskelige livssituasjoner. Det forekommer også at pasientene jeg møter uttrykker et ønske om å få dø, og noen kan si noe sånt som at "jeg skulle ønske at vi hadde samme regler som i Sveits". Som nevnt i høringsinnspillet fra Raja, Melby og Almeland så er det flere nordmenn som har valgt å reise til Sveits for å få assistanse til å ta sitt eget liv (assistert selvmord).
Det er flere grunner til at jeg mener at det ikke bør gjøres noen endring av dagens lovverk i Norge som per nå sier at "Å ta en annen person av dødes med samtykke regnes som drap, og å hjelpe noen med å ta sitt eget liv (assistert selvmord) er straffbart. At pasienten selv ber om det, fritar ikke for straff." (Straffeloven § 275 og § 277), og at det derfor ikke er noe behov for en høring vedrørende dette.
For det første må dødshjelpen utføres av noen, og disse "noen" er leger. Det er ikke lenge siden at rådet for legeetikk tok opp saken vedrørende dødshjelp der man konkluderte med at legeforeningen fortsatt skulle ha et klart nei til dødshjelp, herunder eutanasi og assistert selvmord.
I høringsinnspillet til Raja, Melby og Almeland så blir det brukt et argument om at flere og flere land gir åpning for dødshjelp i sine land, og at det derfor også må taes opp til vurdering i Norge. Jeg mener at land som Nederland og utviklingen der ift. hvilke pasienter som kan be om dødshjelp heller viser hvorfor vi IKKE bør åpne opp for dette i Norge. Det har vært en økning i antall personer som ber om dødshjelp, og det har vært en utvidelse av grupper/diagnoser som ber om dødshjelp, det er også press fra grupper som mener at man bør kunne be om dødshjelp ved livstretthet, altså uten at man har noen sykdommer eller direkte plager.
Når Raja, Melby og Almeland kaller dødshjelp for "selvbestemt livsavslutning" så er det en eufisme, en forskjønnende, formildende eller nøytraliserende omskrivning av et ord eller uttrykk (Wikipedia). Det høres veldig fint ut med en selvbestemt livsavslutning, men som nøye beskrevet i boka "Dødshjelp i Norden" kapittel 6, så er det ikke så lett å vite om en handling eller et ønske er "selvbestemt" eller "autonomt" som man kanskje kunne tenke seg. Hvordan kan man vite at et valg er selvbestemt, ingen mennesker lever alene, vi er avhengig av hverandre, og hvordan kan vi vite om ikke den egentlige grunnen til en pasients ønske om dødshjelp er fordi man føler at man er til byrde for de andre (familien, samfunnet). Det er meg bekjent heller ingen land som har selvbestemt dødshjelp, det er instanser og leger som vurderer om en pasienten oppfyller kriteriene for å søke om dødshjelp, altså er det ikke selvbestemt.
Begrepet lidelse; hva er lidelse og hvem er du eller jeg til å skulle si at pasient A sin lidelse er verre enn pasient B sin lidelse? Dette spørsmålet har bla. kommet opp i debatten ift. om ikke også psykiatriske pasienter bør få tilgang til dødshjelp, og som det jo også har blitt åpnet opp for i flere land. Dette reiser igjen store etiske spørsmål; når skal en psykiatrisk pasient som er suicidal bli forsøkt reddet og få det bedre slik at vedkommende ikke lenger er suicidal og når skal en pasient med alvorlige psykiske plager få hjelp til å avslutte livet sitt?
Som lege så er mitt oppdrag å ikke skade pasienten, men forsøke å helbrede, lindre og trøste. Dersom leger skal få lov til å ta livet av pasienter vil dette stride mot den grunnleggende legeeden om å ikke skade, og det vil kunne oppstå mistillit i møte med sårbare pasienter.
Debatten om dødshjelp er ingen ny debatt og for å bruke et sitat som er sitert i boka "Cicely Saunders, Selected writings, s. 234-236"; “I do not think any legalized “right to die” can fail to become, for many vulnerable people, a “duty to die” or at best the only option offered.” Påstanden er altså at en rett for de sterke fort kan bli en plikt for de svake i samfunnet. Et samfunn bør sikre seg mot at de utsatte, de skrøpelige og de sårbare ikke blir utnyttet av de sterke. En lov om dødshjelp vil kunne føre til dette, og det finnes flere historier vedrørende dette fra Canada.
Et gammelt ordtak sier: “flytt ikke de gamle grensesteinene”; døden er en grensestein, døden har alltid vært noe som mennesker har fryktet og som vi helst vil unngå å forholde oss til, men som kommer til oss alle. Cicely Saunders, som regnes som den moderne palliasjonens mor, har sagt følgende: «A society occupied with the pursuit of prosperity, security and tangible pleasures has no valid answer to the problems of suffering and death and so the questions must not be asked.» og «Suffering of all kinds leads to recollecting, and approaching death still breaks the yoke of materialistic values and brings out the best in people and shows them the things that are for their peace.» og videre «The dying so often have an openness and simplicity which call forth the same qualities from those who try to help them. We are deptors to those who can make us learn such things as to be gentle and to approach others with true attention and respect.» (Cicely Saunders, selected writings 1958-2004, s. 33-34). Palliasjon har blitt kalt et "sted for helbredelse" (“a place of healing”), det er noe som skjer i den fasen hvor man må overlate livet sitt i andres hender og der det ikke lenger er vedkommende selv som har kontrollen, men hvor en må stole på de man har omkring seg. Å foregripe begivenhetene, ved å selv orkrestere sin egen død og holde på kontrollen vil kunne frarøve en periode i livet hvor ny kunnskap, nye erkjennelser og nye verdier kan komme til. Å ta kontroll over døden gjennom planlagt dato for assistert selvmord eller eutanasi vil kunne frarøve en tid som man ikke visste at man trengte før man var der. Når vi ble født var vi avhengig av noen for å kunne vokse opp, når vi skal dø, og i hvert fall når det ikke skjer brått, så er vi også avhengig av noen, det er sårbart, vi er til byrde for andre, vi er svake, vi trenger hjelp, men samtidig så vil det kunne være en tid der livet kan blir sterkere, mer meningsfull og vi også kan få tid til å forsone oss med at livet går mot slutten. Dette har jeg sett flere ganger i løpet av mine år som lege i palliativt team, det kan være trist, men samtidig sterkt og meningsfylt å være der sammen med pasient og pårørende i livets aller siste fase.
Innenfor dagens regelverk er det mye som kan gjøres for å lindre pasientens plager og det er viktig å vite forskjellen på dødshjelp og begrensning av livsforlengende behandling. Pasientens selvbestemmelsesrett skal ivaretas ift. hva slags livsforlengende behandling de ønsker og helsepersonell generelt og leger spesielt har et stort ansvar for å vurdere om livsforlengende behandling er hensiktsmessig hos den enkelte pasient, som lever med alvorlig sykdom med kort forventet levetid. Dette betyr at man trenger å lære pasienten å kjenne og man trenger å følge opp pasienten over tid, slik at man best mulig kan forstå hva pasientens behov er. Her spiller palliasjon en viktig rolle og det er viktig at den palliative tilnærmingsmåten og involvering av et palliativt team kommer tidlig nok, slik at de kan være en støtte og en kontinuitet for både pasient, pårørende og behandlingsansvarlig lege ift. hva som er hensiktsmessig behandling hos den enkelte pasient.
Med vennlig hilsen
Vidar Pettersen
Overlege
Sunniva palliativt team
Haraldsplass Diakonale Sykehus
Humanistisk Ungdom · 11. september 2026Om retten til en verdig død
Humanistisk Ungdom viser til representantforslaget om å utrede om og på hvilken måte retten til selvbestemt livsavslutning kan innarbeides i norsk lov.
Humanistisk Ungdom støtter forslaget om å gjennomføre en utredning av selvbestemt livsavslutning. Råderetten over eget liv og egen kropp er en viktig humanistisk verdi, og det samme gjelder selvbestemmelse ved livets slutt. Et så komplekst spørsmål bør ikke avvises før alternativene, konsekvensene og nødvendige sikkerhetsmekanismer er grundig undersøkt.
Humanistisk Ungdom støtter derfor Dokument 8:264 S, og ønsker at helse- og omsorgskomiteen anbefaler regjeringen å gjennomføre en bred kunnskapsbasert utredning om selvbestemt livsavslutning.
Retten til selvbestemmelse
En grunnleggende verdi i humanismen er retten til selvbestemmelse. Humanistisk Ungdom jobber for et samfunn hvor alle mennesker har rett til å utøve sin kroppslige autonomi. Mennesket har rett til å bestemme over egne tanker og egen kropp, og hva slags liv man ønsker å leve. Dette gjelder også når livet er ved veis ende. Med forankring i disse verdiene, mener Humanistisk Ungdom at spørsmålet om selvbestemt livsavslutning bør utredes grundig.
Ikke en enkel løsning
Humanistisk Ungdom er svært tydelige på at selvbestemt livsavslutning ikke skal være en enkel løsning på et vanskelig problem. Målet er ikke et lavterskeltilbud for mennesker med psykiske lidelser som ønsker å avslutte livet, og heller ikke for mennesker med fysiske utfordringer som anser seg selv som en byrde for dem rundt seg. Vi ønsker en kunnskapsbasert og faglig begrunnet utredning av en strengt avgrenset ordning med tydelige krav til frivillighet, samtykkekompetanse og medisinske vurderinger.
På bakgrunn av dette, bør utredningen særskilt vurdere modeller der pasienten selv utfører den avsluttende handlingen. Dette er eksempelvis assistert selvmord, hvor legen skriver ut en dødelig dose medisin som pasienten kan velge selv hvor og når hen ønsker å innta. Dette betyr at pasienten selv har kontrollen, fremfor at en lege eller annet helsepersonell utfører handlingen som tar pasientens liv.
Ordningen må være regulert
Vi ser at pasienter med dødelige og uhelbredelige sykdommer velger å gi ansvaret for livets avslutning til andre. Noen velger å reise til land, som Sveits, for å benytte seg av helsetilbudet for aktiv dødshjelp der. Dette er både dyrt og omfattende, og gir enda større belastning til både pasient og pårørende enn nødvendig. Andre velger mer utrygge og brutale metoder.
Vi ønsker at selvbestemt livsavslutning skal bli en del av det norske offentlige helsetilbudet, og dermed forhindre at pasienter tar saken i egne hender. Vi ønsker at en eventuell ordning praktiseres ved at pasienter må igjennom utredning gjennom medisinske vurderinger og samtaletilbud før dette tilbys.
Humanistisk Ungdom ønsker at staten skal utrede:
Hvilke modeller for selvbestemt livsavslutning som eventuelt bør vurderes, herunder forskjellen mellom assistert selvmord og eutanasi.
Hvilke medisinske kriterier som skal gjelde for selvbestemt livsavslutning.
Hvordan man sikrer at ønsket er frivillig og informert, og hvordan mennesker i sårbare situasjoner beskyttes mot indre og ytre press, både opplevd og reelt.
Erfaringene fra land som allerede har ulike former for regulert selvbestemt livsavslutning.
Anonym · 11. september 2026Ikke legg ekstra press på de svake
Menneskeverdet forsvinner ikke når livet blir vanskelig.
Et menneskes verdi kan ikke være avhengig av hvor friskt, selvstendig eller produktivt det er. Vi har alle perioder i livet hvor vi er avhengige av andre.
For noen varer slik avhengigheten bare en kort stund. For andre kan den vare i mange år.
Når sykdom, alder eller funksjonsnedsettelse gjør at et menneske trenger omfattende hjelp, er det at samfunnet må vise at menneskeverdet står fast.
Det er en fallitterklæring å peke på døden som løsningen når mennesker har det vondt eller er fortvilet. Samfunnets svar på nød må være hjelp til å leve, ikke til å dø.
En slik lov vil føre til at sårbare mennesker får følelsen av at døden er et mer akseptabelt alternativ enn å fortsette å motta hjelp. «Selvbestemmelse» er ikke reelt for et menneske som føler seg i veien, er en belastning for sine nærmeste, uelsket, eller strever med å holde oppe livsmotet.
Jeg ber derfor Stortingets representanter å stemme ned forslaget om såkalt «Selvbestemt livsavslutning»
Anonym · 10. september 2026Ja til livet
Det advares mot å innføre aktiv dødshjelp i Norge. En legalisering vil skape et uakseptabelt press på sårbare mennesker, og internasjonale erfaringer viser at juridiske grenser uunngåelig flyttes over tid. Uten et absolutt prinsipp om livets ukrenkelighet, vil ordningen preges av vilkårlig skjønn og subjektive vurderinger.1. Press på sårbare mennesker i vanskelige livsfaserÅ åpne for aktiv dødshjelp endrer fundamentalt samfunnets relasjon til alvorlig syke, døende og sårbare mennesker. Når dødshjelp blir et lovlig alternativ, oppstår det en risiko for at pasienter føler en plikt overfor pårørende eller samfunnet til å avslutte livet for ikke å være en byrde. I sårbare livsfaser, preget av smerte, depresjon eller eksistensiell ensomhet, er det en reell fare for at valget om dødshjelp ikke tas i full frihet, men som et resultat av eksternt eller internt press.2. Internasjonale erfaringer: Grenser flyttes gradvisErfaringer fra land som har legalisert dødshjelp (eksempelvis Canada, Nederland og Belgia) viser en tydelig og urovekkende utvikling: Kriteriene utvides gradvis. Det som startet som et tilbud for terminalt syke med kort forventet levetid, har over tid blitt utvidet til å omfatte kronisk syke, mennesker med psykiske lidelser, og i enkelte tilfeller mindreårige. Dette viser at såkalte «sikkerhetsmekanismer» ikke holder over tid når døren først er åpnet.
Lars Johan Materstvedt · 10. september 2026Høringsinnspill – Dokument 8:264 S (2025-2026).
Av
Lars Johan Materstvedt
Dr.art. i politisk filosofi, professor emeritus i filosofi og i medisinsk etikk ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i Trondheim – akademisk hjemmeside: www.materstvedt.net
Hva menes med «selvbestemt livsavslutning»?
I Dokument 8:264 S, Bakgrunn, refereres det innledningsvis til «selvbestemt livsavslutning», et begrep som hverken er gitt noen nærmere forklaring eller definisjon. Det er derfor uklart hva det betyr.
Men om det ses opp mot eksisterende lovgivning, er «selvbestemt livsavslutning» en rettighet som har vært sikret i Lov om pasient- og brukerrettigheter siden 1.1.2001 (lovens ikrafttredelsesdato): Jf. Kapittel 4. Samtykke til helsehjelp: § 4-9. Pasientens rett til å nekte helsehjelp i særlige situasjoner: «En døende pasient har rett til å motsette seg livsforlengende behandling.» (For detaljer og en klinisk-normativ drøfting, inkludert ift. tilgrensende lovgivning, se Materstvedt & Syse 2006.) Dermed kan livet bli avsluttet før selve sykdommen sørger for det – eksempelvis dersom en terminalt syk kreftpasient takker nei til antibiotikabehandling (som regnes som livsforlengende behandling), med den følge at en derav ubehandlet infeksjon forårsaker tidligere død enn om antibiotikabehandlingen hadde fortsatt.
Behandlingsbegrensning
Slik seponering (som det heter på fagspråket) av behandling, og lignende kliniske handlinger som sammen med nevnte eksempel faller inn under det som i dag kalles «behandlingsbegrensning», innebærer ikke å «fremskynde» pasients død. Hvorfor ikke, er treffende formulert av anestesilege og professor i palliativ medisin Olav Magnus Fredheim: «Vi fremskynder ikke døden når vi tar bort maskebehandlingen og slutter ernæringen. Da dør pasienten i løpet av minutter til dager. Pasienten skulle jo ha vært død for lenge siden» (Halvorsen 2026).
Med andre ord: Man avslutter en kunstig opprettholdelse av livet, man så å si slutter å «gi gass» slik at det sykdomsherjede livet opphører på naturlig vis, også kalt «å la dø» (av sykdommen); alternativt er det snakk om å slutte å forlenge dødsprosessen – ettersom det motsatte er såkalt kontraindisert: fortsatt behandling oppfattes som nytteløs eller uforholdsmessig plagsom eller bent frem skadelig.
Hva er «dødshjelp»?
Dødshjelp er i en medisinsk kontekst en fellesbetegnelse for to ulike handlinger (definisjoner fra Materstvedt 2023): Eutanasi: En leges eller sykepleiers injeksjon av dødbringende medikamenter, på en kompetent pasients frivillige forespørsel. (Vil rammes av straffeloven § 276, som bruker formuleringen «Dersom noen med eget samtykke er drept».) Assistert selvmord: Pasienten ber om og får utskrevet en dødelig dose medikamenter av sin lege eller av annet helsepersonell, og tar disse selv. Internasjonalt kalles disse to formene for dødshjelp samlet for assisted dying (Materstvedt 2020). (Det kan i den forbindelse tilføyes at vi i Materstvedt & Førde 2011 viser hvorfor de kjente uttrykkene «aktiv» og «passiv» dødshjelp er sterkt misvisende og bør forkastes, samt at dette begresparet for svært mange år siden ble utdatert i en nederlandsk kontekst. I Materstvedt 2023 går jeg enda grundigere inn på nevnte forhold.)
Begge handlinger har som intensjon og mål å fremskynde døden, i diametral motsetning til å la pasienten dø naturlig av den underliggende sykdommen (behandlingsbegrensning). Det er med andre ord snakk om et vanntett skott mellom medikamentelt fremprovosert død og behandlingsbegrensning – pasienten dør både ved eutanasi og assistert selvmord alltid av medikamenter brukt med det formål å ta liv, aldri av sykdommen eller relaterte komplikasjoner. Eksempelvis ved eutanasi gis det først intravenøst sovemedisin (barbiturat) som fremkaller koma, etterfulgt av injeksjon eller infusjon av et muskelavslappende middel som resulterer i kvelning (lammelse av pustemuskelen), hvorpå hjertestans inntreffer; døden inntrer da i løpet av et minutt eller to.
Det er verdt å merke seg at ovenfor nevnte distinksjoner er akkurat de samme innen lovgivning og klinikk i Norge som i dødshjelpens «hjemland» Nederland, som offisielt har hatt praksisen siden 1973 (en gjennomgang finnes i Materstvedt 2023); en egen dødshjelplov trådte i kraft så sent som i 2002 (Nederland 2002). (Nederland er ikke er på listen av land nevnt i Dokument 8:264 S, noe som er påfallende ettersom dette landet er det definitivt mest sentrale når temaet er dødshjelp.)
Uttrykket «assistert livsavslutning»
Jeg noterer meg for øvrig at Dokument 8:264 S helt unngår ordet «dødshjelp». Dette er nokså pussig i lys av at vi har det som vanligvis omtales som en dødshjelpdebatt, og at ordet brukes i en rekke sammenhenger, også av toneangivende aktører på prosiden i Norge, inkludert flere leger (Blomkvist m.fl. 2025).
8:264 S nevner noe man kaller «assistert livsavslutning» med referanse til praksisen i Sveits. Den sveitsiske modellen dreier seg om assistert selvmord – hvilket gjør «livsavslutning» til en eufemisme («et mildnende, omskrivende, smykkende uttrykk for noe som man ikke vil nevne ved sitt rette navn») eller orwelliansk nytale, om man vil. Straffeloven i landet åpner for dette dersom den som assisterer (som oftest legfolk; leger er sjeldnere involvert, annet enn som forskrivere av dødelige medikamenter etter å ha undersøkt pasienten) tilbyr slik assistanse «av uegennyttige grunner». Derimot er eutanasi forbudt i straffeloven. Se eksempelvis gjennomgangen i Materstvedt & Bosshard 2015.
I 8:264 S heter det: «Med dagens lovverk kan enkelte pasientgrupper kvalifisere for innvilgelse av assistert livsavslutning i Sveits.» Dette er positivt galt: Et bredt spekter av pasientgrupper (ikke «enkelte») kvalifiserer i Sveits. Dette skyldes at landet ikke har en nasjonal dødshjelplov, og at det er opp til dødshjelporganisasjonene (to av de mest kjente er Exit og Dignitas) å formulere egne kriterier for hvem de vil tilby assistert selvmord, og her er variasjonene betydelige (Materstvedt & Bosshard 2015).
Lindrende sedering i livets sluttfase
Det er viktig at lovgiver avklarer at behandlingsformen lindrende sedering i livets sluttfase (som er kort beskrevet i Materstvedt & Fredheim 2023) ikke er «en form for» dødshjelp. Skillet mellom dette «siste utvei»-tiltaket og dødshjelp er eksempelvis absolutt ihht. nederlandske myndighetsdokumenter og retningslinjene til legeforeningen KNMG (som er sterk tilhenger av dødshjelp), og hviler på det kliniske faktum at førstnevnte nettopp er behandling mens sistnevnte ikke er det – for detaljer, inkludert www-lenker, se Materstvedt & Fredheim 2025.
Dødshjelp til demenslidende, og til nyfødte og barn
Dokument 8:264 S sier ingenting om to påtrengende og komplekse problemstillinger som lovgiver også trenger å forholde seg til: Dødshjelp til demenslidende og til nyfødte og barn, førstnevnte stadig mer aktualisert av en forventet radikal økning av tilfeller av demens i kommende år – se Materstvedt & Koksvik 2026 for en drøfting av komplekse sider ved slik dødshjelp (her: eutanasi) basert på livstestament, en lovfestet praksis i både Nederland og Belgia. Se eksempelvis den nederlandske lovens Section 2, punkt 2 vedrørende «written declaration» om fremtidig eutanasi for demente (Nederland 2002).
I disse to landene har man dertil i nyere tid fjernet den nedre aldersgrensen, slik at barn kan gis dødshjelp. Se Government of the Netherlands, to relevante dokument lenket opp under Litteratur nedenfor.
Dødshjelp til psykiatriske pasienter og til «livstrøtte»
Ei heller nevner Dokument 8:264 S den spesielt kompliserte problemstillingen psykiatrisk lidelse som grunnlag for dødshjelp. Dødshjelp til psykiatriske pasienter praktiseres i både Nederland og Belgia (Materstvedt 2023).
En ytterligere, unevnt og kontroversiell problemstilling er dødshjelp til mennesker som er såkalt livstrøtte. Disse har ikke noen alvorlig og uhelbredelig somatisk eller psykiatrisk lidelse i bunnen, men finner videre eksistens meningsløs og lider uutholdelig simpelthen ved å være i live.
Nederlandske myndigheter slår fast at loven per dato ikke tillater dødshjelp for personer som føler seg «ferdige med livet» eller anser livet som «fullført» (se nedenfor under Litteratur, «Is euthanasia legal in the Netherlands?»). Men dette kan endre seg. Det har blitt påpekt at kravet om lovendring blir stadig sterkere (Graafland 2025). I 2016 ble det fremsatt et lovforslag i det nederlandske parlamentet som innebærer at alle friske personer over 75 år som opplever at de er «ferdige med livet» skal ha rett til å spørre om dødshjelp. Lovforslaget ble gjentatt i 2020, men ser i skrivende stund ut til å ha stoppet opp. Lege og professor i medisinsk etikk Søren Holm argumenterer for at en slik lovendring vil kunne medføre et problematisk press mot sårbare eldre (Holm 2020).
Imidlertid har Tyskland i denne sammenheng allerede tatt et radikalt skritt hva gjelder assistert selvmord (men ikke mht. eutanasi). Dokument 8:264 S nevner Tyskland, men sier intet om hva reguleringen der innebærer. Følgende er tilfellet (sakset fra min bok Materstvedt 2023): Den tyske konstitusjonelle domstolen Bundesverfassungsgericht fattet i 2020 et vedtak som avviser enhver regulering av assistert selvmord. Tvert imot fremhever domstolen at individets rett til selvbestemmelse «er i særdeleshet ikke begrenset til tilfeller av alvorlig eller uhelbredelig sykdom, ei heller begrenset til bestemte stadier i livet» (Wiesing 2022). I dødshjelpsammenheng representerer dette en ekstrem (juridisk) individualisme, ettersom alle dødshjelplover i verden per i dag opererer med kriteriet «uhelbredelig» sykdom eller lidelse. Bundesverfassungsgericht slår fast at også friske mennesker har rett til assistert selvmord, og at forbud mot dette vil være i konflikt med den grunnlovsforankrede retten til å bestemme over eget liv, altså grunnlovsstridig.
Et naturlig spørsmål i forlengelsen av dette er om Venstre, i og med at de nevner Tyskland, mener at denne modellen er ettertraktelsesverdig. Og hva mener Stortinget om modellen i lys av borgernes rett til selvbestemmelse?
Rollen til leger og sykepleiere
Det er meget påfallende at legerollen er ignorert i Dokument 8:264 S. Dette er desto mer alvorlig ettersom legalisering av dødshjelp vil endre legers hverdag og profesjonsutøvelse radikalt, og fordi slik legalisering åpner for at det jurister kaller «drapstabuet» blir forlatt – et tabu som er fundamentalt i straffelovgivningen i Norge.
Jeg vil i den forbindelse påpeke følgende: Nylig ble det publisert en studie av holdningene til leger som alle var medlemmer av Norsk forening for palliativ medisin, som sorterer under Den norske legeforening. Dette er leger som daglig behandler alvorlig syke og døende, pasienter som erfarer stort symptomtrykk og mye komplikasjoner og annen lidelse, det være seg psykisk, sosial og/eller eksistensiell sådan. Man fant at en stor majoritet er motstandere av legalisering av dødshjelp, og at deres motstand er mye sterkere enn blant leger i sin alminnelighet. Palliasjonslegenes hovedargument er at dødshjelp strider mot profesjonsetikken (Fredheim et al. 2025).
Dertil kommer at spørsmålet om sykepleieres eventuelle rolle glimrer ved sitt fravær i Dokument 8:264 S. Også denne profesjonsgruppen er sentral, og eksempelvis i Canada er såkalte spesialsykepleiere gitt samme rett til å gi dødsjelp som den rett legene har til dette (både eutanasi og assistert selvmord).
En «streng» regulering av dødshjelp?
Tilhengere av legalisering mener typisk at en eventuell dødshjelplov må operere med hva man kaller «strengt regulerte kriterier». Det er eksempelvis ikke uvanlig å fremføre at pasienten for å kunne forespørre dødshjelp må være «døende» (et begrep som både klinisk og juridisk er notorisk upresist; se Materstvedt & Syse 2006). En «streng» regulering impliserer en innskrenkning av hvem som gis tilgang til dødshjelp.
En slik praksis vil imidlertid være ensbetydende med å krenke store pasientgruppers rett til autonomi/selvbestemmelse, og fremstår derfor som både illiberal og paternalistisk. Dersom «strengt regulerte kriterier» eksempelvis medfører at kronisk syke, permanent trafikkskadde, og psykiatriske pasienter ekskluderes, vil dette være åpenbart.
En liberal og antipaternalistisk lov vil derimot innebære at hverken sykdoms- eller skadetype vil være relevant kriteriemessig. Et godt eksempel på en lov med en slik overbygning er den nederlandske dødshjelploven, som hverken diskriminerer i forhold til sykdomstype eller antatt gjenstående levetid, i det den regulerer dødshjelp på basis av den vide termen medisinsk «lidelse» (suffering) – se her lovens bokstav (lenke til den nedenfor under Litteratur).
Tilhenger av legalisering som benekter at dødshjelp bør være et universelt tilbud til samtykkekompetente pasienter uavhengig av deres lidelsestilstand, kan derfor med rette anklages for diskriminering av bestemte pasientgrupper. Dermed veltes bevisbyrden over på den som er for legalisering: Hvordan vil man begrunne diskrimineringen?
Dersom utgangspunktet er pasientens selvbestemmelse, vil en som argumenterer for en «strengt regulert» dødshjelplovgivning slå seg selv på munnen (argumentere selvmotsigende/inkonsistent) når vedkommende samtidig derigjennom nettopp vil begrense manges selvbestemmelse – altså dem som faller utenfor et «strengt» regime.
Dokument 8:264 S fremhever pasienters selvbestemmelse, men er taust om eventuelle begrensinger på denne. I så måte er man konsistent. Men det åpner altså for en svært liberal dødshjelplov, og det trengs en avklaring av om det er en slik lov Venstre har i tankene.
Avsluttende kommentarer
Dokument 8:264 S munner ut i følgende: «På denne bakgrunn fremmes følgende forslag: Stortinget ber regjeringen utrede om og på hvilken måte retten til selvbestemt livsavslutning kan innarbeides i norsk lov.»
Dette følger imidlertid ikke argumentasjonslogisk fra dokumentets tekst frem til denne setningen. Det er et rent legalistisk og løsrevet utsagn, og responsen turde være klar: Det er både noe som kan gjøres (jf. «om»), og på ulike vis (jf. «på hvilken måte»). Man trenger bare se til Nederland for å få dette bekreftet: Der ble dødshjelploven av 2002 tilpasset straffeloven (som interessant nok ikke er ulik den norske); eksempelvis er det fortsatt ulovlig for andre enn leger å etterkomme drap på forespørsel (eutanasi) og å yte selvmordsassistense, så konsekvensen er at legene har monopol i begge henseende.
Det vises i Dokument 8:264 S til perspektiver som «bør belyses i debatten». Men hvilken debatt det her er snakk om, er uklart. Om det siktes til den generelle samfunnsdebatten om dødshjelp, er dette noe som allerede gjøres i stort monn. Venstre sier ikke noe om en mulig utredning, eksempelvis i form av en NOU; men det er kanskje noe slikt man underforstår?
Jeg har i dette høringsinnspillet gått gjennom en rekke problemstillinger som Stortinget både kan og bør forholde seg til. Pasientperspektivet, herunder problemstillingen press mot pasienter som kan få dem til å be om dødshjelp, har jeg utelatt av plasshensyn (men drøfter det i min bok Materstvedt 2023, og regner med at andre høringsinnspill tar for seg dette perspektivet). Men det finnes også dem som mener at pasienter bør føle et slikt press, og at det ved siden av en juridisk «rett» til å dø (ved eutanasi eller assistert selvmord) også kan finnes en moralsk «plikt» til å dø. I den forbindelse tillater jeg meg å vise til min publikasjon Materstvedt 2025 der denne tematikken drøftes.
Lovgiver bør rimeligvis også ta i betraktning hvilke former for press mot pasienter som kan oppstå dersom dødshjelp legaliseres.
Litteratur
Blomkvist AW, Fragell L, Gamlund E et al. «Dødshjelp må utredes nå!». VG 2.9.2025. https://www.vg.no/nyheter/i/Xjr17m/opprop-doedshjelp-maa-utredes-naa
Fredheim OM, Gravdahl E, Skulberg et al. «Attitudes toward euthanasia and physician-assisted suicide among Norwegian palliative care physicians». Palliative Medicine Reports, 2025, 6, 1. https://journals.sagepub.com/doi/10.1177/26892820251372012
Graafland W. «The future of euthanasia in the Netherlands». Kap. 11 i: Clark P, ed. Global Bioethics – Current Challenges, New Developments, and Future Directions. © 2025 IntechOpen. Open Access: https://www.intechopen.com/chapters/1211310
Government of the Netherlands. «Is euthanasia legal in the Netherlands?» https://www.government.nl/themes/family-health-and-care/euthanasia/is-euthanasia-allowed
Government of the Netherlands: «Termination of life newborn infants and late-term abortion». https://www.government.nl/themes/family-health-and-care/euthanasia/late-term-abortion-and-termination-of-life-newborn-infants
Government of the Netherlands: «Termination of life for terminally ill children aged 1 to 12». https://www.government.nl/themes/family-health-and-care/euthanasia/termination-of-life-for-terminally-ill-children-aged-1-to-12
Halvorsen TF. «Langt inne i livskvelden» [Intervju]. Tidsskrift for Den norske legeforening, 7.8.2026. https://tidsskriftet.no/2026/08/intervju/langt-inne-i-livskvelden
Holm S. «Er det at blive gammel tilstrækkelig årsag til dødshjælp?» Kap. 12 i: Horn MA, Kleiven DJH, Magelssen M, red. Dødshjelp i Norden? Etikk, klinikk og politikk. Cappelen Damm Akademisk, 2020, 235–247. Open Access: https://cdforskning.no/cdf/catalog/book/96
Materstvedt LJ, Syse A. «Døendes rettsstilling». Tidsskrift for Den norske lægeforening, 2006, 126, 488–489. https://tidsskriftet.no/2006/02/rett-og-urett/doendes-rettsstilling
Materstvedt LJ, Førde R. «Fra aktiv og passiv dødshjelp til eutanasi og behandlingsbegrensning». Tidsskrift for Den norske legeforening, 2011, 131, 2138–2140. https://tidsskriftet.no/2011/11/kronikk/fra-aktiv-og-passiv-dodshjelp-til-eutanasi-og-behandlingsbegrensning
Materstvedt LJ, Bosshard G. «Euthanasia and palliative care». I: Cherny N, Fallon M, Kaasa S, Portenoy R, Currow D, eds. Oxford Textbook of Palliative Medicine, 5. utgave. Oxford: Oxford University Press, 2015, Chapter 5.7., s. 314–322.
Materstvedt LJ. Dødshjelp. Begreper, definisjoner, lover, klinikk og etikk. Bergen: Fagbokforlaget, 2022; 2. opplag 2023. https://fagbokforlaget.no/produkt/9788245039283-dodshjelp
Materstvedt LJ. «Confusion and misinformation about assisted dying – even at The Lancet». University of Glasgow, Scotland, End of life studies blog, 25.4.2020. https://endoflifestudies.academicblogs.co.uk/confusion-and-misinformation/
Materstvedt LJ, Fredheim OMS. «Lindrende sedering er avansert helsehjelp til døende». Dagens Medisin, 16.3.2023. https://www.dagensmedisin.no/lindrende-sedering-er-avansert-helsehjelp-til-doende/555251
Materstvedt LJ, Fredheim OMS. «Lindrende sedering i livets sluttfase: forslag til revisjon av retningslinjene». Michael. Tidsskrift for samfunnsmedisin og medisinsk historie, 2025, 22, 52–59. https://www.michaeljournal.no/article/2025/02/Lindrende%20sedering%20i%C2%A0livets%20sluttfase%20forslag%20til%20revisjon%20av%20retningslinjene
Materstvedt LJ. «Mary Warnock (1924–2019) om 'en plikt til å dø': En begreps- og argumentasjonsanalyse». Norsk filosofisk tidsskrift, 2025, 1–2, 4–17. https://www.scup.com/doi/10.18261/nft.60.1-2.2
Materstvedt LJ, Koksvik GH. «Demens og dødshjelp». Michael. Tidsskrift for samfunnsmedisin og medisinsk historie, 2026, 23, s. 36–43. https://www.michaeljournal.no/article/2026/02/Demens%20og%20d%C3%B8dshjelp
Nederland. «Termination of Life on Request and Assisted Suicide (Review Procedures) Act 2002». https://publications.parliament.uk/pa/ld200405/ldselect/ldasdy/86/4121603.htm
Wiesing U. «The judgment of the German Federal Constitutional Court regarding assisted suicide: a template for pluralistic states?» Journal of Medical Ethics, 2022, 48, 542–546. https://jme.bmj.com/content/48/8/542
Anonym · 10. september 2026Sviktende argumentasjonsgrunnlag for utreding av aktiv dødshjelp
Jeg mener at man ikke skal utrede aktiv dødshjelp i Norge. Det handler om at alle argumenter for aktiv dødshjelp havner i en av to kategorier, der ingen av kategoriene tilsier at argumentene er verdt en utredning;
(1) samfunnsøkonomiske besparelser. Det er feil å utrede for å finne økonomiske konsekvenser, fordi menneskeverd trumfer økonomi. Det er best å ikke kjenne besparelsen, for at vi ikke blir fristet til å lage lette løsninger for storsamfunnet.
(2) minimere lidelser (utilitarisme). Utilitarisme er i seg selv et etisk rammeverk som har flere problematiske sider, dette er rent teoretisk velkjent fra filosofien. Praktisk illustrativt eksempel; både bestefaren til en kanadisk venninne og bestemoren til mine nederlandske søskenbarn fikk tilbud om aktiv dødshjelp, selv om de ikke ville dø, men var døende fra naturens side i utgangspunktet. Det var høyst upassende, uønsket og nedverdigende spørsmål å få og medførte en ekstra belastning både for dem, og for familiene, som da ikke følte at helsepersonellet egentlig var der for å ta vare på dem i livets siste fase, men for å ekspedere fasen. Dette er subjektive opplevelser av lidelse som de involverte må/måtte leve med livet ut. Nesten alle som argumenterer for aktiv dødshjelp gjør også dette ut fra historier om subjektiv lidelse. Dermed har man ikke noe effektivt regnskap på mer eller mindre lidelse dersom man innfører dødshjelp vs. ikke. Dette er altså et etisk rammeverk som ikke fører noensteds hen, og da er det unødvendig å bruke skattepenger på NOU-rapporter.
Ytterligere to poeng avslutningsvis: statens plikt til å ivareta samvittighetsfrihet bør veie såpass tungt at dette også drar i retning av å ikke utrede. Å skjerme samvittighetene til både de syke og gamle, familier og helsevesen - det skulle en tro var nedfelt i menneskerettighetene. Vi kan også vite at det er galt å ta liv, uten å utrede.
Anonym · 10. september 2026Ønsker ikke utredning av dette temaet
Ønsker å ytre innspill mot utredning av selvbestemt livsavslutning.
Begrunner dette med en helsepersonells vinkling da jeg har bakgrunn som sykepleier, og har arbeidet med palliasjon gjennom min jobb. Vil vise forståelse for de enkeltpersonene dette gjelder, men mener samfunnet ikke skal legge opp til selvbestemt livsavslutning, da det er et ekstremt etisk problem ovenfor flere parter.
Anonym · 10. september 2026Ønsker ikke utredning av selvbestemt livsavslutning i Norge
Til Helse- og omsorgskomiteen,Viser til representantforslaget om utredning av selvbestemt livsavslutning. Undertegnede ønsker med dette å gi mitt høringsinnspill som privatperson, og uttrykke sterk motstand mot at det igangsettes en slik utredning eller at det åpnes for dette i Norge.Jeg vil trekke frem følgende hovedargumenter mot forslaget:
Menneskeverdets ukrenkelighet: Samfunnsfundamentet vårt bygger på prinsippet om at menneskelivet har en iboende og ukrenkelig verdi. Denne verdien er uavhengig av funksjonsnivå, helsetilstand eller alder. Å åpne for aktiv dødshjelp vil fundamentalt endre synet på menneskeverdet og sende et signal om at noen liv ikke lenger er verdt å leve eller beskytte.
Problematisk begrepsbruk: Begrepet «selvbestemt livsavslutning» er en forskjønnende omskrivning av det som i realiteten er eutanasi eller assistert selvmord. Språkbruken tåkelegger de alvorlige etiske, juridiske og medisinske realitetene ved at staten eller helsevesenet medvirker til å avslutte et menneskes liv.
Beskyttelse av sårbare grupper: Mennesker i livets sluttfase, eller de som lever med alvorlig sykdom og smerte, befinner seg i en ekstremt sårbar situasjon. Det er en reell fare for at «retten til å dø» raskt kan oppleves som en «plikt til å dø», hvor pasienter føler seg som en byrde for sine pårørende og for samfunnet.
Styrking av palliativ behandling framfor dødshjelp: Svaret på lidelse og smerte i livets sluttfase må være en massiv satsing på god omsorg, tilstedeværelse og spesialisert palliativ (lindrende) behandling. Alle innbyggere i Norge skal være trygge på at de får best mulig lindring og verdighet i den siste tiden, uten at det innebærer å avslutte livet prematurt.
Helsepersonells rolle og samvittighetsfrihet: Helsepersonells kjerneoppgave og etiske mandat er å hjelpe, trøste og lindre – aldri å ta liv. Det er dypt problematisk å pålegge eller forvente at leger og sykepleiere skal medvirke til å ta livet av pasienter. Dette vil utfordre helsevesenets tillitsgrunnlag og sette personell i uholdbare etiske dilemmaer.
På bakgrunn av dette ber jeg komiteen om å avvise representantforslaget. Veien å gå er å styrke det lindrende tilbudet og verne om det ukrenkelige menneskeverdet.
Anonym · 10. september 2026Livsavslutning
Menneskeverdet forsvinner ikke når livet blir vanskelig. Et menneskes verdi kan ikke være avhengig av hvor friskt, selvstendig eller produktibt det er. Vi har alle perioder i licet hvor vi er avhengige av andre. For noen varer slik avhengiheten bare en kort stund. For andre kan den vare i mange år. Når sykdom, alder eller funksjonsnedsettelse gjør at et menneske trenger omfattende hjelp, er det at samfunnet må vise at menneskeverdet står fast. Det er en faqlliterklæring å peke på døden som løsningen når mennesker har det vondt eller er fortvilet. Samfunnets svar på nød må være hjelp til å leve, ikke til å dø. En slik lov vil føre til at sårbare mennesker får følelsen av at døden er et mer akseptabelt alternativ enn å fortsette å motta hjelp. "Selvbestemmelse" er ikke reelt for et menneske som føler seg i veien, er en belastning for sine nærmeste, uelsket, eller strever medå holde oppe livsmotet. Jeg ber Strotingets representanter å stemme ned forslaget om såkalt "Selvbestemt livsavslutning"
Anonym · 10. september 2026Mennesket har ikke rett til å ta liv, hverken sitt eget eller andres liv.
Mennesket har ikke rett til å ta liv, hverken sitt eget eller andres liv.
Den Allmektige Gud, Himmelens og Jodens skaper, Han som har skapt og skaper menneskene, er den eneste som har rett til å skape liv og ta liv.
Derfor har den enkelte ikke rett til å ta sitt eget liv, på sammen måte som menneskene ikke har rett til å ta andres liv.
Norges kristelige lege- og tannlegeforening · 10. september 2026Høringssvar til representantforslag om utredning av selvbestemt livsavslutning
1. Begrepsbruk
Representantforslaget handler om å lage en norsk utredning om dødshjelp. Dødshjelp (engelsk: assisted dying) omfatter både eutanasi (at helsepersonell tar livet av pasienten ved å injisere dødbringende medikamenter) og assistert selvmord (at helsepersonell skaffer til veie dødbringende medikamenter som pasienten tar selv). Forslagsstillerne har valgt å bruke begrepet selvbestemt livsavslutning, en nykonstruksjon som ikke er nærmere definert i dokumentet. Formuleringene «ulike modeller for» og «ulike former for» selvbestemt livsavslutning gjør det nærliggende å forstå forslaget som utredning av begge former for dødshjelp.
I tillegg til å være uklar, er betegnelsen selvbestemt livsavslutning misvisende: Ikke noe sted i verden kan alle som ønsker det, få innvilget dødshjelp. I land som har åpnet for dødshjelp, praktiseres ordningen i henhold til kriterier og avgrensninger nedfelt i lovverket, og det er helsepersonell (leger) som vurderer om kriteriene er oppfylt. Dødshjelp skal i henhold til definisjonen være selv-villet (en frivillig forespørsel fra en samtykkekompetent person), men er ikke noe sted selvbestemt. Begrepet selvbestemt livsavslutning maskerer også at handlingen involverer en gjerningsperson som må utføre eutanasi eller assistere ved et selvmord.
Ordet livsavslutning kan også være misvisende, siden dette vanligvis brukes om forventet, naturlig død. Selvbestemt livsavslutning kan forveksles med de rettighetene lovverket allerede gir norske pasienter, til å si nei takk til livsforlengende behandling og planlegge sin siste levetid i tråd med egne ønsker og preferanser. I stedet for å avslutte et liv, handler dødshjelp om å ta et liv.
Presis begrepsbruk er viktig for et ryddig og demokratisk ordskifte. Representantforslaget bygger dessverre ikke opp under en ryddig debatt og begrepsbruk. Vi vil sterkt oppfordre Stortinget til å bruke presise og godt innarbeidede begreper når dette temaet diskuteres (se for eksempel Etiske regler for leger kap. I, § 5).
2. Forslag om utredning
Forslaget fra de tre representantene presenterer pragmatiske grunner for å utrede dødshjelp, men ingen prinsipielle, medisinske eller juridiske argumenter. Hovedargumentet er å gi uhelbredelig syke hjelp til å avslutte livet med verdighet og trygghet. Dette har den norske helsetjenesten svært gode muligheter for i dag, gjennom pasient- og brukerrettighetsloven som gir beslutningskompetente pasienter rett til å si nei til livsforlengende behandling, og tverrfaglig palliativ behandling med godt utviklet smerte- og symptomlindring og helhetlig ivaretakelse av pasienten og de pårørende.
Utviklingen av palliasjonsfaget er godt dokumentert i den siste offentlige utredningen om lindrende behandling, NOU 2017:16 «På liv og død. Palliasjon til alvorlig syke og døende» og den påfølgende Stortingsmeldingen nr. 24 (2019-2020) «Lindrende behandling og omsorg: Vi skal alle dø en dag. Men alle andre dager skal vi leve». Samtidig viser begge disse dokumentene at tilbudet innen lindrende behandling fortsatt ikke er likeverdig eller like godt utbygd i alle deler av landet. Vi mener at trygghet og verdighet i livets sluttfase må sikres ved videre satsing på palliasjon og ved å opplyse befolkningen om hvilke rettigheter pasienter allerede har ved livets slutt. Dette var også konklusjonen da Den norske legeforening drøftet dødshjelp på sitt landsstyremøte i juni 2025.
Å fremme et forslag om dødshjelp før uhelbredelig syke i alle deler av landet og på alle nivåer i helse- og omsorgstjenestene er sikret god lindring og god omsorg ved livets slutt, virker lite gjennomtenkt. Da risikerer man at dødshjelp blir svaret på problemer som kan løses gjennom å styrke kapasitet og kompetanse i lindrende behandling og forhåndssamtaler.
En offentlig utredning er ikke en helt nøytral beslutning. Prosessen med en utredning er tid- og ressurskrevende, og samfunnet setter ikke i gang slike prosesser uten å ha en klar oppfatning om at det man utreder, kan være en god idé. Det er heller ikke slik at det må foreligge en NOU om et tema, før det er mulig å ha en opplyst samfunnsdebatt. Den norske legeforening utarbeidet for få år siden (2023) et kunnskapsgrunnlag om dødshjelp (https://www.legeforeningen.no/om-oss/etikk/aktuelt-i-media/ny-sidekunnskapsgrunnlag-om-dodshjelp/). Det finnes altså allerede systematisert kunnskap om dødshjelp på norsk, offentlig tilgjengelig.
Forslaget fra de tre representantene er at Stortinget ber regjeringen utrede både om og på hvilken måte retten til «selvbestemt livsavslutning» kan innarbeides i norsk lov. Det forslagsstillerne ber om, er altså ikke en ren informasjonsinnhenting eller belysning av et sakskompleks. Skulle Stortinget si ja til dette forslaget, har man i realiteten startet på veien mot legalisering av dødshjelp, selv i en situasjon der det ut fra partienes programmer ikke er flertall på Stortinget for en slik lov.
3. Kort om samfunnsperspektivet
En helt grunnleggende forutsetning for vårt norske lovverk og samfunnsstruktur er selve livet som det største rettsgodet, som både staten og alle borgere plikter å respektere og verne om. Forebygging mot tap av menneskeliv gjennomsyrer alle samfunnssektorer, og vises ekstra klart i samfunnets nullvisjon for selvmord. Ett tapt liv er nok til å skape nasjonale overskrifter, og det å ta en annens liv eller medvirke til dette, rammes av lovens strengeste straffer.
Legalisering av dødshjelp vil bryte totalt med denne grunnforståelsen, idet det å ta liv vil bli definert som en av statens oppgaver. I tillegg innfører en lov om dødshjelp en gradering av menneskeverdet: I situasjoner hvor døden velges fremfor livet, må livet ikke lenger være verd å leve. Erfaringer fra land med legalisering viser hvordan mennesker som oppfyller lovens kriterier, kan oppleve seg degradert og under press når de stilles på et slikt valg. Valgmuligheten er altså i seg selv verken nøytral eller nødvendigvis et gode.
På den annen side kan pasientgrupper som ikke oppfyller lovens kriterier, føle seg diskriminert og underkjent og kjempe for en utvidelse av lovverket. Alle land som til nå har legalisert dødshjelp, har opplevd disse kampene, som gjennomgående har ført til ytterligere liberalisering. Det som begynner som et unntak for de mest lidelsesfylte tilfellene, kan lett utvikle seg til en institusjonalisert, «normal» praksis for en rekke pasientgrupper.
Forslagsstillerne skriver at «Når stadig flere land har erfaringer med lovverk som regulerer selvbestemt livsavslutning, er det også mange erfaringer som kan vise til hvilket lovverk og hvilke innretninger som fungerer og ivaretar og balanserer alle nødvendige hensyn». Faktum er imidlertid at ikke noe land har klart å utarbeide en lov som både er entydig (helt klare kriterier) og forsvarlig (hindrer feil bruk og utglidning) og samtidig oppfattes som rettferdig (lik vurdering og like rettigheter for pasientgrupper som opplever å ha samme grad av lidelse). De mange perspektivene ved sakskomplekset innebærer så ulike hensyn at det er tvilsomt om en slik lov overhodet kan være mulig.
4. Helsepersonellperspektivet
Dødshjelp står i skarp kontrast til de normer, idealer og etiske regler som gjelder for helsepersonell. Helsepersonell skal redde liv og fremme helse og livskvalitet; de skal lindre og trøste. Arbeidet bygger på respekt for ethvert menneskes verd og grunnleggende menneskerettigheter, uavhengig av alder, situasjon og funksjonsdyktighet, og et gjensidig tillitsforhold mellom pasient og behandler eller pleier.
Det overordnede prinsipp i medisinsk etikk er å aldri skade, og å forårsake pasientens død er den verst tenkelige skade.
Dødshjelp er ikke mulig uten helsepersonells (hovedsakelig legers) involvering. Uansett hvilken rolle legen har i praktiseringen av dødshjelp – vurderer, forskriver eller utøver –, innebærer disse oppgavene en betydelig konflikt i forhold til legens øvrige oppgaver og plikter, og kan ha stor innvirkning på lege-pasientforholdet. I den siste undersøkelsen om dødshjelp blant norske leger (i 2024) sa 79,5% nei til eller tilkjennega usikkerhet om å kunne være villig til å bidra til legeassistert selvmord, hvis dette skulle bli tillatt; tilsvarende tall var 88,2% for eutanasi. Disse tallene var enda høyere i en tilsvarende undersøkelse blant norske leger med arbeid innen palliativ medisin.
Helsepersonell er godt kjent med lidelse og har et imperativ til å lindre lidelse. Lidelse i siste livsfase kan oppleves i alle livets dimensjoner, både fysisk, psykisk, sosialt og åndelig/eksistensielt. Overbehandling i form av belastende undersøkelser eller behandlinger kan dessverre også bidra til lidelse. Men svaret på lidelse kan uansett ikke være å fjerne den lidende. Trygghet og verdighet ved livets slutt oppnås gjennom kombinasjonen av forhåndssamtaler, der man gjør behandlingsavklaringer og setter behandlingsbegrensninger i tråd med pasientens ønsker, omsorgsfullt nærvær og optimal lindring.
Vi har i dag svært gode muligheter for å lindre smerter og symptomer i livets sluttfase, så argumentet om at dødshjelp er nødvendig for å forhindre et smertefullt dødsleie, er ikke gyldig. Når vanlige, lindrende tiltak i sjeldne tilfeller ikke er tilstrekkelige, kan pasienten få lindrende sedering, som innebærer å bli lagt i en kunstig søvn ved hjelp av smertestillende og søvnfremkallende legemidler i de siste levedøgn.
Vi vil oppfordre Stortinget til å avvise dette representantforslaget og i stedet sikre trygghet og verdighet ved livets slutt ved å støtte tiltak mot overbehandling og styrke kompetanse og kapasitet som sikrer god palliasjon for uhelbredelig syke og døende på alle nivåer i helse- og omsorgstjenesten, i hele landet.
Astrid Syrtveit
Styreleder
Morten Dahle Stærk
Generalsekretær
Torstein Husby
Overlege dr. med og leder for Etikkutvalget
Morten Magelssen
Professor i medisinsk etikk (UiO)
Heidi · 10. september 2026Uverdig og uetisk
Tittelen på høringen pakkes inn i en "mildere" form, når dette i praksis er aktiv dødshjelp. Aktiv dødshjelp har konsekvenser både på individ- og samfunnsnivå. Døden er noe som rammer oss alle, og det alle burde ha rett til, er hjelp til et godt liv; gi liv og livskvalitet til dagene eller årene den enkelte har igjen, fordi hvert menneskeliv er ukrenkelig og verdifullt. Uavhengig av fysisk eller psykisk sykdom, eller i hvor stor grad den enkelte har en "samfunnsnytte". Vi vil alle i løpet av livet, enten ved livets start, midt i livet eller ved livets slutt, oppleve lidelse, være mindre "nyttige" og oppleve frykt for fremtiden. Død og lidelse må normaliseres som en naturlig del av livet, og der lidelsen blir så stor at et menneske ikke vil leve lenger, skal et samfunn kommunisere at "du er en viktig del av vårt samfunn; du er ønsket og verdifull, og det finnes hjelp for deg til å leve videre". Konsekvensen av å tillate aktiv dødshjelp er å skape et samfunn der den enkelte kan kjenne et press på å velge livet bort når det er et lovlig alternativ.
Ikke bare er det en tragedie for menneskeverdet, men det vil på sikt kunne svekke for eksempel fagfeltet palliasjon. Det er ikke vanskelig å forestille seg at det i "det stille" vil kunne skje en nedprioritering av et allerede sårbart fagfelt, fordi det blir sett på som en mer "kostnadsøkonomisk løsning" å velge aktiv dødshjelp. Palliasjon er allerede sårbart og i behov for mer fokus og prioritet, et fagfelt som skal hjelpe mennesker nettopp med alvorlige, dødelige sykdommer og stor lidelse. Hvis dette fortsetter å bli nedprioritert i takt med at samfunnet gradvis åpner opp for aktiv dødshjelp, vil vi sette oss selv i en svært negaitiv spiral, der tilbudet for de som lider ikke blir godt nok, og etterspørselen etter aktiv dødshjelp vil øke. Det vil også kunne være en betydelig psykisk belastning for helsepersonell som blir involvert i denne praksisen.
Hvordan kan vi vite at et menneskets nåværende ønske om å dø, ikke kan endres? Det vil være for sent å snu den nåværende tilstanden i retning håp og livsønske dersom man tillater aktiv dødshjelp.
Hvordan kan de aktuelle stortingsrepresentantene/partiene forsvare aktiv dødshjelp som en god løsning hovedsakelig for de med store fysiske lidelser, når land som tillater dette, opplever overvekt av psykisk sykdom som årsak til at folk velger aktiv dødshjelp?
Dersom man tillater aktiv dødshjelp; hvor skal da grensen gå for hvem som får lov og ikke, til å benytte seg av dette?
Hvordan kan vi snakke om lidelse og død som noe naturlig, og ikke som noe en må flykte fra, men som en fase der en skal oppleve å ikke møte alene, men få både medisinsk hjelp og et samfunn som bryr seg og ivaretar behovene også i denne naturlige delen av livet?
Hvilken prioritet har palliasjon hos de aktuelle partiene som foreslår aktiv dødshjelp?
Hva slags konsekvensutredning har partiene gjort som kommer med forslaget om aktiv dødshjelp?
Løsningen på lidelse, alvorlig sykdom, frykt for fremtiden og ønsket om kontroll over egen død, må møtes med at menneskelivet er ukrenkelig og verdifullt, at hvert menneskeliv fortjener å være ønsket i et samfunn, uavhengig av lidelse eller "samfunnsnytte". Bare da kan jeg fortsette å være stolt over Norge som land og samfunn - et land som favner om og tar seg av alle, også de aller aller mest sårbare, svake og lidende.
Privatperson · 9. september 2026Hjelp til å leve
Jeg er helsepersonell og står daglig i situasjoner med liv og død som tema. Jeg har stor respekt for mennesker som opplever alvorlig sykdom, sterke smerter og frykt for en vanskelig avslutning på livet. Men jeg mener at samfunnet ikke kan anbefale døden som en løsning.
Menneskeverdet forsvinner ikke når livet blir vanskelig.
Et menneskes verdi kan ikke være avhengig av hvor friskt, selvstendig eller produktivt det er. Vi har alle perioder i livet hvor vi er avhengige av andre.
For noen varer slik avhengigheten bare en kort stund. For andre kan den vare i mange år.
Når sykdom, alder eller funksjonsnedsettelse gjør at et menneske trenger omfattende hjelp, er det at samfunnet må vise at menneskeverdet står fast.
Det er en fallitterklæring å peke på døden som løsningen når mennesker har det vondt eller er fortvilet. Samfunnets svar på nød må være hjelp til å leve, ikke til å dø.
En slik lov vil føre til at sårbare mennesker får følelsen av at døden er et mer akseptabelt alternativ enn å fortsette å motta hjelp. «Selvbestemmelse» er ikke reelt for et menneske som føler seg i veien, er en belastning for sine nærmeste, uelsket, eller strever med å holde oppe livsmotet.
Skulle vi også da opphøre alle tiltak for å forebygge og motvirke suicid?
Jeg ber Stortingets representanter å stemme ned forslaget om såkalt «Selvbestemt livsavslutning»
Privatperson · 9. september 2026Dropp høriing i Norge, lytt til erfaring fra andre land.
Hvorfor skal vi i Norge ha en egen høring om dette når det allerede er utprøvd over mange år i både Nederland og Canada? Der ser man nå hva skråplanseffekten har ført. Psykisk syke mennesker ønsker å benytte seg av aktiv dødshjelp. Rundt 5-6% av alle dødsfall skyldes assistert selvmord. Spesielt i Canada har denne økningen kommet svært raskt etter innføringen. Det meldes om eldre mennesker som føler at de er til bry og ønsker ikke vært til belastning for sine nærmeste.
Det er ikke en avgjørelse som påvirker kun den det direkte berører. Det det må være andre involverte som må bistå, primært helsepersonell. Leger som har gjort dette i Nederland uttaler nå at de håper dette ikke blir innført i Norge. Det er svært belastende for utørende part.
Det bør heller satses på bedre smertelindring.
Min kone har diagnosen CRPS, en nervesøkdom som medfører kolosale smerter 24/7. Sykdommen kalles selvmordssyken pga de store smertene. Det er ingen behandling mot dette annet enn smertelindring ved medisinering. I 9 måneder levde hun i dette smerteinfernoet, før hun helt uventet fikk en bedring i forbindelse med forbønn. Selv om hun ikke er helt frisk, så er livet nå levelig. Dersom Norge hadde hatt aktiv dødshjelp, så ville jeg vært enkemann nå.
Alle liv er verdifulle, og å aktivt avslutte et liv vil prege et menneske for alltid. En eventuell fremtidig legalisering av aktiv dødshjelp vil kunne medføre at nye generasjoner etter hvert vil se dette som eneste løsning på en vanskelig situasjon, siden det da vil bli mer og mer normalisert, og smertelindring som alternativ er mindre kjent.
Dropp denne høringen i Norge, vent, se og lytt til erfaringen som andre land vil få med tiden.
Å gi opp livet er en fallitterklæring av helsevesenet i vårt velferdssamsfunn.
Anonym · 9. september 2026Assistert livsavslutning
Mitt navn er Oskar Apold Korsbrekke. Jeg er 27 år gammel, og i 2023 ble jeg uteksaminert ved radiografutdanningen ved NTNU i Gjøvik. Min desidert største hjertesak i politikken er legalisering av aktiv dødshjelp, særlig assistert livsavslutning, som er lovlig i Sveits under visse forutsetninger. Jeg er medlem av foreningen retten til en verdig død, som er en frivillig organisasjon som jobber for å legalisere aktiv dødshjelp i Norge. Grunnen til at jeg har en vanvittig stor lidenskap i denne debatten er sammensatt. Jeg har utdannelse som helsepersonell, og det er mange fæle sykdommer vi mennesker kan få. Mine besteforeldre ble blant annet 96 og 102 år gamle og vi kommer til å få en aldrende befolkning fordi utviklingen innenfor medisin og forskning går vanvittig fort. Dette er ikke noe negativt, men det er viktig å diskutere dette på en ordentlig, ærlig og saklig måte.
Som helsepersonell har jeg møtt noen alvorlige syke pasienter som har gjort et dypt inntrykk på meg som menneske. Noen av dem er svært alvorlig syke. Det kan være pasienter med langt-utviklet demens, Amyotrofisk lateral sklerose (ALS), Parkinson, kreft, multippel sklerose (MS), kronisk obstruktiv lungesykdom (KOLS), lungefibrose, leversvikt, dialysepasienter, hjertesvikt og hjerneslag for å nevne noe .
Et menneske med en alvorlig sykdom kan leve lenge med sykdommen, og likevel opprettholde god livskvalitet. Men det kan allikevel antas at det vil komme til et punkt der livet kanskje ikke er verdt å leve lengre for den enkelte pasient. Da kan aktiv dødshjelp være en slags nødutgang for personer i sårbare livssituasjoner, som vil ha frihet til å bestemme over sin egen skjebne, uten at de føler seg presset ved valget sitt. Ditt liv, din kropp, din død og din avgjørelse.
Jeg vil at Norge skal lære av Sveits, der selvbestemt dødshjelp er tillatt under visse premisser. Sveits er i tillegg, det eneste landet i verden som tilbyr aktiv dødshjelp til utlendinger som oppfyller visse krav. Sykdommer bryr seg ikke om landegrenser og mange kan må kanskje dessverre avslutte livet sitt i Sveits tidligere enn nødvendig, slik at de skal klare den lange flyturen til det vakre, steinrike alpelandet. Jeg mener at dersom alle land i verden legaliserer aktiv dødshjelp, hjelper vi Sveits på å være med på en dugnad der alle har rett til å avslutte livet sitt i eget hjemland.
Norge er ut utrolig bra land å bo i på nesten alle mulige måter. Vi har gode velferdsordninger, frihet, ytringsfrihet, trygghet og demokrati. Men vi har dessverre fortsatt ingen makt over vår egen død dersom vi blir alvorlig syke. Dette er noe jeg ønsker å grunnlovsfeste. Døden kommer til alle, og det er ingen som kommer til å overleve døden eller slippe unna døden. At aktiv dødshjelp ikke er lov i Norge, er for meg totalt ubegripelig, og nesten litt provoserende.
Personlig mener jeg at dette er et slags «hår i suppa» med å bo i Norge. Ingen har valgt å bli født, men jeg mener at vi må kunne velge selv når vi skal få lov til å dø dersom vi blir alvorlig syke. Vi bor i et land der vi kan kjøpe sigaretter til oss selv hvis vi vil det, og storrøyke til vi får lungekreft og kols. Men hvis vi havner i en slik situasjon, er det ikke lov for oss å bestemme selv når vi kan få hjelp til å dø på en verdig måte. Dette er for meg helt vanvittig å tenke på.
Demens er en annen sykdom som veldig mange er redde for. Jeg har møtt mennesker i klinikken som har sagt rett ut at de vil heller dø tidligere enn å leve lenger med en demenssykdom. Dersom vi får en lov i Norge at vi kan skrive under på et livstestament, mens vi enda er samtykkekompetente, kan vi få hjelp til å dø istedenfor å få en uverdig alderdom. Det er her vi trenger veiledning fra sveitsiske leger for å finne ut hvor grensa skal gå.
Vi må faktisk få lov til å bestemme over egen kropp og eget liv når det er totalt urealistisk at livet kan bli bra. For enkelte mennesker, kan døden faktisk være en slags lettelse og det beste som skjer dem. Hvis jeg hadde blitt lege selv, tror jeg at jeg ikke hadde hatt noe som helst problem med å hjelpe folk å dø. Dersom dette blir legalisert, kan legene som ikke vil utføre bistand i legemiddelassistert selvmord trekke seg fra dette.
Jeg mener vi som nasjon, folkeslag, og politikerne våre er blitt livredde for å ta denne diskusjonen bare fordi «dette er en følsom debatt». Jeg opplever at svært få tørr å ta denne diskusjonen i politikken. Hvis jeg skulle utdannet meg til lege, ville jeg tenkt at jeg vil hjelpe folk som er i en krise, og råde dem til å leve sunt. Men jeg kan ikke bestemme hvordan pasientene skal leve livene sine. Jeg mener at palliasjon er bra, og at dette er absolutt ikke noe vi skal slutte med. Men palliasjon er ikke den eneste løsningen. Som helsepersonell, enten man er for eksempel lege eller sykepleier må man forholde seg til døden på en eller måte i jobbhverdagen, fordi det dør folk hver eneste dag. For de som lider av for eksempel bukspyttkjertelkreft med metastaser (spredning av kreft til andre organer) eller ALS, kan de oppnå en bedre tilstand ved å åpne en bryter slik at de får en overdose av et narkosemiddel, altså et barbiturat som heter natriumsodiumpentobarbital. Dette narkosemiddelet bruker veterinærer til avliving av dyr, og dette brukes i tillegg til aktiv dødshjelp i Sveits. Å ikke tillatte dødssyke mennesker i Norge i 2026 å sovne inn stille og rolig på denne måten, når livet er vanskelig nok fra før, er noe jeg synes er helt sprøtt. Som menneske, mener jeg at veterinærer som avliver kjæledyrene våre, er snillere mot kjæledyrene enn politikerne i Norge er mot sine syke borgere.
Morten Andreas Horn · 9. september 2026Stortinget bør si nei til utredning av dødshjelp
Stortinget bør si nei til utredning av dødshjelp («selvbestemt livsavslutning»). Ikke fordi det er farlig med «mer kunnskap». Men fordi en utredning av dødshjelp ikke vil være nyttig for Stortingets eller Norges håndtering av dette spørsmålet. Videre vil det distrahere fra vårt arbeid med to oppgaver som er mye viktigere enn dødshjelp: 1) Det å bygge en bedre lindrende (palliativ) omsorg for alvorlig syke og døende mennesker, spesielt de som lider av andre tilstander enn kreft, og de som dør på sykehjem rundt i landet. Og 2) få gjort noe med medisinsk nytteløs overbehandling av personer som mangler beslutningskompetanse. Våre utfordringer på begge disse områdene er trolig viktige drivkrefter som ligger bak ropet om innføring av dødshjelp i Norge.
En offentlig utredning av dødshjelp vil være til liten hjelp, av tre grunner:
1) Vi har allerede stor kunnskap om dødshjelp. Dødshjelp har vært gjenstand for en lang rekke utredninger i inn- og utland, en mengde avisinnlegg og paneldebatter, og flere debattbøker. Ikke minst fagfolk som jobber med lindrende behandling, livstruende sykdom, og medisinsk etikk, sitter på stor kunnskap om hvordan dødshjelp praktiseres og fungerer i andre land. Problemet vårt er at det ikke er enighet om hvordan kunnskapen skal forstås. Det kunne være til hjelp om et utredningsutvalg kunne systematisere, rangere og oppsummere vår kunnskap om dødshjelp og utfordringene det fører med seg. Men da kommer spørsmålet om hvem som skal få et slikt oppdrag, som drøftes i neste punkt.
2) Dersom dødshjelp skal utredes, må det nedsettes et utredningsutvalg, som må få et mandat. Problemet med en utredning er at sammensetningen av utvalget, og mandatet det får, vil ha avgjørende betydning. Hvis Stortinget ønsker en faglig basert kunnskapsoppsummering kan man oppnevne et utvalg med fageksperter – men vi vet allerede i dag hvordan de som har relevant fagkompetanse på området dødsomsorg og dødshjelp vurderer kunnskapsgrunnlaget. Vi vet også at de som argumenterer for dødshjelp i stor grad motsier det den medisinske fagkunnskapen hevder. Slik ble den danske regjeringsoppnevnte utredning av dødshjelp til et partsinnlegg for dødshjelp, fordi fagfolkene i utvalget gikk ut i protest og de som ikke var fagfolk overkjørte dem. Det å lage en utredning av dødshjelp som folk fra begge sider av saken kan akseptere som balansert og gjenkjennelig, vil være svært vanskelig. Og den som oppnevner utvalget kan i stor grad avgjøre og forutsi hvordan utvalget vil konkludere i rapporten sin.
3) Selv dersom Stortinget får overlevert en utredning av dødshjelp, vil de mest avgjørende, og vanskeligste, spørsmålene gjenstå: Det er ikke mulig å innføre dødshjelp på en måte som fungerer for de som faktisk ønsker denne muligheten, uten at det samtidig skaper et press mot andre mennesker, som ikke ønsker det, om å be om hjelp til å dø. Ingen land har klart dette, og det er en iboende motsetning som legalisert dødshjelp reiser. Det å avgjøre hvem man skal ta mest hensyn til, hva som skal prioriteres, det er ikke en oppgave Stortinget kan sette bort til en kommisjon. Det er våre folkevalgte som må gjøre denne avveiningen. Og vi har allerede mer enn nok kunnskap om dødshjelp til å kunne si at Stortinget må fremme det ene hensynet på bekostning av det andre.
Vi vet også at ved dødshjelp blir det ingen død uten en hjelper. Innføring av dødshjelp som legal opsjon for norske pasienter vil med nødvendighet medføre et press mot leger, eller andre dødshjelpere, om å bistå. Det vil bli svært krevende å sikre norske pasienter lik tilgang til denne tjenesten, dersom f.eks. legers samvittighetsfrihet skal respekteres. Men også andre yrkesgrupper, som sykepleiere og farmasøyter, vil bli berørt dersom dødshjelp skal bli noe norske pasienter skal kunne benytte seg av. Vi vet, uten en utredning, at det er betydelig motstand i disse yrkesgruppene mot å bli pålagt eller presset til å ta livet av pasienter.
Våren 2025 diskuterte de fleste stortingspartiene dødshjelp på sine landsmøter eller på andre måter i opptakten til stortingsvalget. Bortsett fra Fremskrittspartiet og Venstre var det ingen av disse som signaliserte til velgerne at de ville fremme dødshjelpssaken i inneværende periode. Det er lett å tro at dødshjelp er en sak norske velgere støtter. Men det bygger på unyanserte meningsmålinger med dårlige definisjoner og forenklede svaralternativer. Undersøkelsen* utført av Rådet for legeetikk og Senter for medisinsk etikk i 2021 viser at nordmenn har et langt mer nyansert syn på dødshjelp. Det er sant at noen har et fast standpunkt for eller mot dødshjelp. Men det store flertallet er mindre skråsikre: De kan være delvis for, eller delvis mot, men kan uansett se argumenter både for og mot dødshjelp. Og deres syn avhenger sterkt av nøyaktig hva slags dødshjelp det er snakk om. Andre undersøkelser har vist at det er stor kunnskapsmangel i befolkningen mht. hva som faktisk er dødshjelp, og hva som er f.eks. behandlingspraksis, noe som er tillatt og en hverdagslig sak i norsk helsevesen i dag. Dersom norske velgere ble presentert for et konkret lovforslag om dødshjelp, med de svakheter, skjevheter og urettferdige avgrensninger enhver dødshjelpslov i noe land hittil har hatt, er det grunn til å tro at flere vil bli betenkt. Slik sett kunne en dødshjelpsutredning bidra til å styrke skepsisen mot dødshjelp i Norge – men dét er neppe hensikten til forslagsstillerne.
Stortinget kan vedta en utredning av dødshjelp i Norge. Men sjansen er stor for at de får et produkt som ikke bidrar til enighet eller framdrift i dødshjelpssaken, men bare blir nok en runde med polarisert debatt og kritikk - ikke av argumentene, men av legitimiteten til de som fremmer dem. Dersom Stortinget vedtar en slik utredning er det avgjørende at man involverer ikke bare folk som har et ideologisk standpunkt, men som selv er lite berørt. Da må man involvere fagfolk som faktisk vet noe om lindring og dødsomsorg, og de som skal bli hensatt til å utøve dødshjelpen på samfunnets vegne – eller skal tjene som portvoktere og si nei til fortvilte mennesker som ønsker å dø, men ikke er ment å få hjelp til det. Ikke minst må man involvere de som kan oppleve et press om å velge døden, fordi de vet de utgjør en byrde for familie, hjelpeapparat og samfunn, og som allerede lever vanskelige liv der det kan være strevsomt å finne mening med livet. Dødshjelpsdebatten er dominert av ideologiske og religiøse konfliktlinjer. Men de som faktisk vil kunne rammes dersom dødshjelp legaliseres, blir sjelden hørt. Dersom storsamfunnet iverksetter utredning av dødshjelp mot deres ønsker vil det kunne oppleves som et kraftig signal om hvordan deres leveverd blir ansett.
* Aarseth S og medarbeidere, Tidsskriftet Michael 2023;20:23-32
Morten Andreas Horn, overlege, PhD, nevrologisk avdeling Oslo universitetssykehus
Anonym · 9. september 2026Høringsinnspill selvbestemt livsavlutning
Høringsinnspill selvbestemt livsavslutning Menneskeverdet forsvinner ikke når livet blir vanskelig. Et menneskes verdi kan ikke være avhengig av hvor friskt, selvstendig eller produktivt det er. Vi har alle perioder i livet hvor vi er avhengige av andre. For noen varer slik avhengigheten bare en kort stund. For andre kan den vare i mange år. Når sykdom, alder eller funksjonsnedsettelse gjør at et menneske trenger omfattende hjelp, er det at samfunnet må vise at menneskeverdet står fast. Det er en fallitterklæring å peke på døden som løsningen når mennesker har det vondt eller er fortvilet. Samfunnets svar på nød må være hjelp til å leve, ikke til å dø. En slik lov vil føre til at sårbare mennesker får følelsen av at døden er et mer akseptabelt alternativ enn å fortsette å motta hjelp. «Selvbestemmelse» er ikke reelt for et menneske som føler seg i veien, er en belastning for sine nærmeste, uelsket, eller strever med å holde oppe livsmotet. Jeg ber derfor Stortingets representanter å stemme ned forslaget om såkalt «Selvbestemt livsavslutning»
Jeg jobber blant annet med pårørende som har opplevd at sine næreste har tatt sitt eget liv, og sitter igjen med en uendelig sorg over dette, jeg tror at vi skal ha menneskeverd og menneskets ukrenkelige verdi som en rettesnor i all etisk tenkning. Jeg har arbeidet med kriminelle, med syke både fysisk og psykisk, med barn og unge. Jeg vil ikke ha et samfunn hvor andre mennesker skal bestemme over hvem som som skal leve og hvem som skal dø. Det var nettopp et tilfelle i Canada hvor en eldre svakt kognitiv kvinne fikk tilbud om "hjelp" til å avslutte livet. Hun visste ikke hva hun skrev under på. Et slikt samfunn vil ikke jeg ha. så nei takk til Melby og venstres dårlige forslag.
Anonym · 9. september 2026Anmodning om å ikke utrede "selvbestemt livsavslutning"
Jeg vil sterkt anmode Stortinget om ikke å utrede denne saken. Dette da en utredning i stor grad vil være et skritt i retning av en legalisering, og at det vil ligge forventninger om dette i grunn for utredningen. Jeg er palliativ sykepleier ved sykehjem, demensavdeling, samt har hatt erfaring med omfattende traumehistorikk i livet mitt tidligere, som gav meg alvorlige psykiske utfordringer knyttet til liv og død, med selvskading og suicidalitetsproblematikk. Det er på bakgrunn av disse erfaringene jeg skriver dette innlegget.
Det er sterkt bekymringgsverdig at Norge, samtidig som man valgte å stille i bero satsingen på palliativ medisin, ønsker å utrede selvbestemt livsavslutning, eller aktiv dødshjelp i Norge. Aktiv dødshjelp legaliseres ofte som et svar på mangler i palliativ omsorg og stor lidelse. Da sender det sterkt motstridende signaler at man ønsker å legaliere aktiv dødshjelp, mens man velger å ikke satse på palliasjon som spesialitet. Palliasjon er et fagfelt som kan gi stor nytte og hjelp for lidende, ikke bare helt i slutten av livet, men også i tiden og årene før. Manglende palliasjonssatsing kan dermed i seg selv øke kravet om aktiv dødshjelp. det er en falitterklæring i samfunnet. Vi må ha fagfolk som kan formidle alle mulighetene som finnes i palliasjon, vi må ha mennesker som tør ta de vanskelige samtalene, og tåler den andres smerte. I sykepleifaget, som er mitt, er dette et område det satses på ved noen universiteter og det er bra. Mye lidelse i livet kan lindres med god palliativ omsorg. Det er skuffende at denne satsingen ble lagt på is, jeg henviser her til Norsk forening for palliativ medisin sitt brev til stortinget 11.11.24.
Menneskelivet har en svært høy verdi. Lidelse har ikke det, av den grunn bør man satse alt man kan på å hindre lidelse. Men samfunnet kan ikke akseptere at man fjerner lidelse ved å fjerne den som lider. For det er det som er faktum her. Vi fjerner ikke lidelsen ved selvbestemt livsavslutning, vi fjerner den lidende.
Som tidligere psykisk syk med omfattende suicidalitetsproblematikk synes det å vurdere å legalisere aktiv dødshjelp svært urovekkende. Dette er en pasientgruppe som i svært stor grad er avhengig av at andre ser deres menneskeverd. Det er en pasientgruppe som i stor grad vurderes som samtykkekompetent. Jeg var heldig som fikk den hjelpen jeg trengte, selv mot min vilje. Det jeg trengte, var at andre så min verdi og mitt som verdt å leve selv da jeg ikke så det selv. Dette er en pasientgruppe som har stort håp for fremtiden med rett behandling. Forutsatt at de overlever lenge nok til å ha effekt av behandlingen.
Det er to grunner til at jeg er bekymret, selv for en utrdening om aktiv dødshjelp i svært begrensede tilfeller.
1) Alle steder aktiv dødshjelp har blitt leaglisert, har det sklidd ut. Når man fjerner det llovbestemte forbudet mot å ta livet av syke mennesker, og gjør det til en rett, så vil kravet komme om å utvide det til stadig flere grupper. Dette skjer overalt. Det er ingen grunn til å tro at Norge skal bli unntaket der man klarer å stå imot en utglidning. Vi må lære av hva som har skjedd andre steder, der aktiv dødshjelp også gis til unge, traumatiserte og psykisk syke mennesker.
2) Dersom aktiv dødshjelp på forespørsel fra pasient skulle bli tillatt, har man da en ganranti for at dette ikke vil påvirke synet på traumatiserte, psykisk syke mennesekr med suicidalitetsproblematikk? Pasientene sliter allerede med å få den rette behandlingen pga fordommer, og at man, selv i svært vanskelige perioder, anses samtykkekompetent. Dette kan virke som skremselspropaganda, men som en som har vært i denne gruppen, og som har jobbet med disse menneskene som erfaringskonsulent i ettertid, så ser jeg en fare for at å tillate død som "helsehjelp" vil påvirke denne gruppen, som åpenbart lider betydelig, svært negativt. Dette er en gruppe som er helt avhengig av at andre ser deres verdi som menneske, deres håp om et bedre liv og deres faktiske liv når de ikke ser det selv.
Jeg ber instendig, ikke åpne en dør dere ikke kan lukke igjen i ettertid. Sats på palliasjon, ikke dødshjelp.
Hauges Venner · 9. september 2026Hippokratis sin ed er like viktig i dag som før
Jeg anbefaler Stortinget å følge Hippokratis ed. Den lyder:
–Jeg skal etter evne og skjønn anvende behandling til gagn for de syke og aldri til skade eller urett.
–Jeg skal ikke gi noen dødelig gift, selv om jeg blir bedt om det, og heller ikke gi råd om dette.
–I hvilke hus jeg enn kommer skal jeg komme til garn for de syke og avholde meg fra enhver bevist urett og skade.
Forslaget som ligger i stortinget fremmer en dødskultur, som er farlig, destruktiv og vi svekke både arven fra Hellas og den judeo/kristne kulturen som har fremmet og dyrket livet, omsorg og likeverd.
Jeg anbeefaler å stemme forslaget ned.
Solaug Anita Saele · 9. september 2026Den Hippokratiske sin ed må fremdeles respekteres
Hippokratis ed sier følgende:
–Jeg skal etter evne og skjønn anvende behandling til gagn for de syke og aldri til skade eller urett.
–Jeg skal ikke gi noen dødelig gift, selv om jeg blir bedt om det, og heller ikke gi råd om dette.
Forslag Stortinget nå skal stemme over er en kraftig svekkelse av retten til å leve. «Selvbestemt livsavslutning» betyr selvbestemt selvmord, eller hjelp til selvmord. Det betyr også at noen har rett/plikt til å drepe.
Og kan en egentlig med en slik lov redde en som forsøker å ta selvmord?
Forslaget fremmer en dødskultur, som er farlig, destruktiv og vil svekke den judeo/kristne kulturen som har fremmet og dyrket livet, omsorg og likeverd.
Jeg anbefaler stortingets representanter om å avvise forslaget.
Anonym · 8. september 2026Værne livet.
Ønsker at Norge skal værne livet til mennesker fra unnfangelse til naturlig død.
Anonym · 8. september 2026Alle liv er verd å leve med riktige tiltak
Høringsinnspill – Selvbestemt livsavslutning
Jeg viser til forslaget om selvbestemt livsavslutning, som er på høring, der det åpnes opp for innføring av aktiv dødshjelp i Norge.
Jeg har stor respekt for mennesker som opplever alvorlig sykdom, sterke smerter og frykt for en vanskelig avslutning på livet. Nettopp derfor mener jeg at vi må stille et grunnleggende spørsmål:
Hva skal være samfunnets svar når et menneske opplever livet som uutholdelig?
Jeg mener at vi må komme nærmere hverandre, og ikke gjøre døden til en løsning.
Menneskeverdet forsvinner ikke når livet blir vanskelig
Et menneskes verdi kan ikke være avhengig av hvor friskt, selvstendig eller produktivt det er. Vi har alle perioder i livet hvor vi er avhengige av andre. For noen varer denne avhengigheten bare en kort stund. For andre kan den vare i mange år. Når sykdom, alder eller funksjonsnedsettelse gjør at et menneske trenger omfattende hjelp, er det nettopp da samfunnet må vise at menneskeverdet står fast.
Vi må være svært forsiktige med å sørge for at sårbare mennesker følelsen av at døden er et mer akseptabelt alternativ enn å fortsette å motta hjelp:
- En eldre person som trenger hjelp til det meste, er ikke mindre verdifull.
- Et menneske med alvorlig funksjonsnedsettelse er ikke mindre verdifullt.
- Et menneske som ikke lenger kan bidra slik det gjorde før, er ikke mindre verdifullt.
Selvbestemmelse
Norge er kjent for å være et demokratisk land, der valg ligger på den enkelte. Vi må derfor skille mellom et valg som er frivillig, og et valg som oppleves som eneste mulighet.
En alvorlig syk person kan oppleve seg som en byrde for familien. En eldre person kan være redd for å kreve for mye av barna sine. En person med funksjonsnedsettelse kan oppleve at samfunnet bruker store ressurser på vedkommende. Dette er et press som er svært vanskelig å oppdage og enda vanskeligere å lovregulere bort. Når valget om «aktiv dødshjelp» er irreversibelt, må vi være ekstra forsiktig.
Hvor går grensen?
Hva med personer som lider av demens, psykisk sykdom og/ eller kronisk sykdom?
Hva med mennesker som ikke er døende, men som opplever livet som uutholdelig?
Jeg mener Norge bør være svært forsiktig med å åpne døren for «selvbestemt livsavslutning».
Erfaring fra Nederland og Belgia
Nederland og Belgia viser at det er mulig å etablere omfattende kontrollordninger, men de viser også hvor krevende det er å trekke klare grenser.
I Nederland ble det registrert 10 341 tilfeller av eutanasi i 2025. Det tilsvarte rundt 6% av alle dødsfall. Tilfellene omfattet blant annet personer med demens, psykiske lidelser og opphopning av aldersrelaterte sykdommer. (euthanasiecommissie.nl)
I Belgia ble det registrert 3 991 tilfeller i 2024. I 932 av tilfellene var døden ikke forventet på kort sikt. (consultativebodies.health.belgium.be)
Når prinsippet først er akseptert, må samfunnet stadig ta stilling til nye og vanskelige grensetilfeller.
Hva skal helsevesenet tilby når de ser at personen ikke kan bli frisk?
- Sørge for pasientens trygghet, verdighet og respekt for den siste tiden pasienten har igjen.
- God pleie, trøst og oppmuntring.
- Prest, diakoni osv.
- Sang, musikk, diktlesning for pasienten. Hvis pasienten er kristen, vet jeg at pasienten setter stor pris på at det leses vers med oppmuntrende og trøstende ord fra bibelen.
- Smertelindrende behandling.
- Sørge for at pasienten ikke er alene.
- Besøksordning der pasienten får kontakt med husdyr, som hund, katt, kanin.
- Samtalegrupper, støtte- og omsorgsgrupper til de pårørende.
- Osv.
Forebyggende metoder/tilbud mot selvmordstanker, der pasienten ser døden som eneste løsning.
- Samtalegrupper om angst og depresjon, metoder for å hjelpe seg selv.
- Samtalegrupper
- Prest, diakoni, bibelgrupper, Alpha-kurs om bibelen, osv.
- Sang, musikk, diktlesing, fellesskap med lesing av god og oppbyggende litteratur
- støtte- og omsorgsgrupper til familien.
- sørge for at mennesker ikke er alene.
- Turgrupper, trimgrupper, dansekurs
- Jobbsøkerkurs
- Arbeidslivsmestring
- Rideskole
- Mekke på biler, reparering av båter, maskiner, brygge, hus og bygg.
- Osv.
Dette er tiltak som bidrar til at personer som er i en vanskelig situasjon, blir mer og mer glad i selg selv, eget liv, egne evner og talenter. De blir mer selvstendige, selvsikre og får lyst til å jobbe med egne problemer og bidrag til samfunnet gjennom bl.a.: jobb, frivillig arbeid og gründervirksomhet. I tillegg bidrar de selv til å hjelpe andre, som er i liknende situasjoner osv.
Av hensyn til ovennevnte ber jeg om at aktiv dødshjelp og selvbestemt livsavslutning blir forbudt i Norge. Jeg ber om at saken derfor blir avvist.
Sören Koch · 7. september 2026En kunnskapsbasert og resultatåpen utredning for rettssikkerhet og rettsvern
Behovet for en kunnskapsbasert og resultatåpen utredning om selvbestemt livsavslutning
Høringsinnspill til Dokument 8:264 S (2025–2026)
Anbefaling
Stortinget bør be regjeringen oppnevne et bredt og uavhengig offentlig utvalg som utreder de rettslige, medisinske, etiske og samfunnsmessige spørsmålene knyttet til selvbestemt livsavslutning. Utredningen må være åpen med hensyn til konklusjonen. Den bør verken ta utgangspunkt i at ulike former for dødshjelp skal legaliseres, eller i at dagens rettstilstand nødvendigvis bør opprettholdes.
Representantforslaget ber regjeringen utrede «om og på hvilken måte retten til selvbestemt livsavslutning kan innarbeides i norsk lov». Denne formuleringen kan forstås slik at det allerede eksisterer, eller politisk bør anerkjennes, en slik rett. Det er imidlertid nettopp spørsmålet om en rett bør anerkjennes, hvordan den i så fall skal avgrenses, håndheves, og hvilke motstående rettigheter og samfunnshensyn som må ivaretas.
Forslaget bør derfor omformuleres slik:
Stortinget ber regjeringen oppnevne et bredt og uavhengig offentlig utvalg som utreder de rettslige, medisinske, etiske og samfunnsmessige spørsmålene knyttet til selvbestemt livsavslutning, herunder om dagens rettstilstand bør videreføres eller endres, og hvilke reguleringsmodeller og rettssikkerhetsgarantier som i så fall kan være aktuelle.
Behovet for en åpen og kunnskapsbasert utredning
Spørsmålet om selvbestemt livsavslutning berører en grunnleggende avveining mellom statens plikt til å beskytte livet, den enkeltes rett til selvbestemmelse og privatliv, hensynet til menneskeverd, beskyttelsen av sårbare personer, helsepersonellets faglige og etiske ansvar, pårørendes interesser og samfunnets tillit til helse- og omsorgstjenestene. Ingen av disse hensynene kan vurderes isolert.
Dette er spørsmål som ikke bør avgjøres på grunnlag av enkeltsaker, meningsmålinger eller prinsipielle standpunkter alene. Personlige erfaringer og offentlig debatt er viktige for å synliggjøre problemene, men kan ikke erstatte en systematisk analyse av gjeldende rett, medisinsk kunnskap, etiske prinsipper og erfaringene fra jurisdiksjoner som har valgt ulike løsninger. Representantforslaget viser til behovet for å belyse samfunns-, helse-, pårørende- og pasientperspektivet, samt erfaringer fra andre europeiske land.
En NOU er særlig egnet til dette formålet. Utredningsinstruksen skal sikre at statlige tiltak bygger på et godt beslutningsgrunnlag, at relevante alternativer identifiseres, at prinsipielle spørsmål vurderes, og at positive og negative virkninger synliggjøres. Formålet er nettopp å redusere risikoen for beslutninger som er utilstrekkelig begrunnet, får utilsiktede virkninger eller ikke lar seg gjennomføre på en forsvarlig måte.
I denne saken er kunnskapsbehovet særlig stort fordi beslutningene gjelder irreversible handlinger og fordi konsekvensene kan være vidtrekkende både for enkeltpersoner, utsatte grupper, helsepersonell og helsetjenesten som institusjon. Utredningen må derfor foretas av et tverrfaglig utvalg med dokumentert kompetanse innen blant annet konstitusjonell rett, menneskerettigheter, strafferett, helserett, medisinsk etikk, palliasjon, psykiatri, selvmordsforebygging, funksjonshemmedes rettigheter og empirisk så vel som kontekstuell komparativ forskning.
Utvalget bør også innhente erfaringer fra pasienter, pårørende, helsepersonell, funksjonshemmedes organisasjoner og andre berørte grupper. Poenget med en offentlig utredning er ikke å fortrenge den offentlige debatten, men å sikre at ulike erfaringer og standpunkter vurderes innenfor en transparent, metodisk og etterprøvbar ramme.
Behovet for en menneskerettslig avklaring
En NOU vil også kunne gi en samlet og oppdatert analyse av de menneskerettslige rammene. Det er ikke helt presist å si at Den europeiske menneskerettskonvensjonen gir en rett til dødshjelp, eller at den pålegger Norge å legalisere slike handlinger (jf. Karsai vs Hungary Application no. 32312/23).
Den europeiske menneskerettsdomstolen har slått fast at retten til liv etter EMK artikkel 2 ikke kan tolkes som en motsvarende rett til å dø, verken med bistand fra en tredjeperson eller fra offentlige myndigheter. Det finnes dermed ikke en positiv plikt til å legalisere aktiv dødshjelp. Samtidig omfattes en samtykkekompetent persons beslutning om hvordan og når livet skal avsluttes av retten til respekt for privatlivet etter EMK artikkel 8. Domstolen har videre lagt til grunn at artikkel 2 ikke i seg selv er til hinder for at en stat tillater medisinsk bistand til livsavslutning, forutsatt at ordningen inneholder tilstrekkelige og effektive garantier mot feil, press og misbruk.
EMK overlater dermed et betydelig, men ikke ubegrenset, handlingsrom til nasjonale myndigheter. Dette gjør behovet for en norsk utredning større, ikke mindre. Spørsmålet er ikke bare hva EMK tillater, men hvordan Norge innenfor konvensjonens rammer bør balansere retten til liv, personlig autonomi, beskyttelsen av sårbare personer og statens positive forpliktelser. Dagens absolutte forbud mot medvirkning til selvmord i straffelovens § 277 andre ledd er basert på den utdaterte idéen om at livet er et uavhendelig gode som ikke er i stand til å oppfylle EMDs proporsjonalitetskrav.
En menneskerettslig utredning bør bl.a. analysere:
statens positive plikt etter EMK artikkel 2 til å beskytte liv, herunder personer i sårbare situasjoner,
betydningen av personlig autonomi og privatliv etter EMK artikkel 8,
kravene til fritt, informert, vedvarende og samtykkekompetent ønske,
vernet mot diskriminering etter EMK artikkel 14,
betydningen av funksjonshemmedes menneskerettigheter,
krav til medisinsk vurdering, uavhengig kontroll og effektiv etterprøving,
helsepersonells samvittighetsfrihet og profesjonelle ansvar, og
statens ansvar dersom personer søker uregulert eller ulovlig bistand i Norge eller reiser til utlandet.
Behovet for en lovrevisjon, uavhengig av spørsmålet om rettens materielle innhold
Innledning
I tillegg til behovet for en samlet og oppdatert avklaring av de menneskerettslige rammene for gjeldende norsk rett, foreligger det et selvstendig behov for å revidere de strafferettslige bestemmelsene som etablerer dagens forbud mot medvirkning til at en annen tar sitt eget liv. En slik revisjon trenger ikke å innebære at forbudet oppheves eller lempes. Den kan også resultere i en videreføring eller klargjøring av forbudet. Poenget er at lovens terminologi, strafferammer, systematikk og legislative begrunnelse bør vurderes på nytt i lys av den medisinske, teknologiske, samfunnsmessige og internasjonale utviklingen.
Strafferamme
Straffeloven § 277 annet ledd fastsetter at den som medvirker til at noen tar sitt eget liv, som utgangspunkt skal straffes med fengsel fra åtte til 21 år, det vil si innenfor samme strafferamme som forsettlig drap etter § 275. Etter § 277 tredje ledd kan straffen likevel settes under minstestraffen eller til en mildere straffart dersom særlige grunner gjør seg gjeldende. Bestemmelsen kombinerer dermed et svært strengt formelt utgangspunkt med adgang til vesentlig straffnedsettelse i konkrete saker.
Analyser av norsk rettspraksis viser at domstolene i saker om medvirkning til selvvalgt livsavslutning gjennomgående ilegger vesentlig mildere straff enn utgangspunktet i § 277 annet ledd skulle tilsi (Koch 2024). Domstolene fremhever handlingenes alvor, men legger samtidig betydelig vekt på samtykke, medlidenhet, motivasjon og den særlige moralske og menneskelige situasjonen gjerningspersonen har befunnet seg i. Dette kan tyde på en avstand mellom lovens abstrakte vurdering av handlingenes straffverdighet og domstolenes konkrete vurdering av skyld og klanderverdighet. Det aktualiserer et grunnleggende spørsmål om forholdet mellom lov og praksis: Når lovens normalstrafferamme sjelden gir et treffende uttrykk for domstolenes bedømmelse av de faktiske sakene, bør lovgiver vurdere om lovens utforming fortsatt er tilstrekkelig presis, forutberegnelig og normativt forsvarlig begrunnet.
Lovens terminologi
Også lovens terminologi bør gjennomgås. Begrepet «selvmord» står fortsatt i overskriften til § 277. Innenfor deler av helsevesenet, forskningen og den offentlige samtalen anvendes i økende grad mer presise eller mindre stigmatiserende uttrykk, avhengig av hvilken situasjon som omtales. Samtidig er det nødvendig å opprettholde klare rettslige skiller mellom ordinær selvmordsproblematikk, behandlingsbegrensning, palliativ sedering, assistert livsavslutning og eutanasi. En terminologisk revisjon må derfor søke å redusere stigma uten å viske ut rettslig, medisinsk og etisk relevante forskjeller mellom fenomener som krever ulike forebyggende, behandlingsmessige og rettslige tilnærminger.
Lovens begrunnelse i lys av EMDs krav om proporsjonalitet
Det er videre behov for å undersøke om den tradisjonelle legislative begrunnelsen for forbudet er tilstrekkelig nyansert. Forbudet har historisk vært knyttet til forestillingen om livet som et uavhendelig rettsgode, det vil si et gode den enkelte ikke fullt ut kan disponere over, selv ved et informert og frivillig samtykke. En slik begrunnelse uttrykker det grunnleggende hensynet til vern av livet og beskyttelse av mennesker i sårbare situasjoner. Den kan imidlertid ikke alene begrunne norsk rett dersom den forstås slik at individet mangler enhver beskyttelsesverdig interesse i å bestemme over omstendighetene rundt sin egen død (Koch 2024).
Den europeiske menneskerettsdomstolens praksis bygger på en mer sammensatt forståelse. EMK artikkel 8 omfatter, innenfor visse grenser, individets interesse i å bestemme hvordan og på hvilket tidspunkt livet skal avsluttes. Et strafferettslig forbud mot medvirkning til livsavslutning kan derfor utgjøre et inngrep i utøvelsen av denne interessen, selv om inngrepet etter en konkret proporsjonalitetsvurdering kan være legitimt og konvensjonsmessig.
I Karsai mot Ungarn aksepterte EMD at et omfattende strafferettslig forbud mot legeassistert livsavslutning lå innenfor statens skjønnsmargin. Domstolen understreket risikoen for misbruk og feil, betydningen av palliativ behandling og fraværet av en europeisk konsensus som pålegger statene å tillate legeassistert livsavslutning. Samtidig slo domstolen fast at søkerens interesse berørte sentrale sider av privatlivet etter artikkel 8, og at behovet for egnede rettslige tiltak må holdes under løpende vurdering i lys av samfunnsutviklingen og utviklingen i internasjonale standarder for medisinsk etikk.
Det menneskerettslige utgangspunktet er derfor at et absolutt forbud ikke kan opprettholdes uten en oppdatert og proporsjonalitetsbasert begrunnelse. Staten har en vid skjønnsmargin, men må identifisere de motstående interessene, vurdere dem på et forsvarlig kunnskapsgrunnlag og kunne begrunne hvordan den valgte reguleringen ivaretar en rimelig balanse mellom individets autonomi og statens ansvar for å beskytte livet og sårbare personer (Koch 2024).
Dersom gjeldende rett utelukkende begrunnes med at mennesker prinsipielt mangler enhver disposisjonsrett over eget liv, blir individets interesse etter EMK artikkel 8 i realiteten fraværende fra interesseavveiningen. En forholdsmessighetsvurdering forutsetter at den enkeltes autonomi anerkjennes som en relevant og beskyttelsesverdig interesse, selv om hensynet til livsvern, forebygging av misbruk og beskyttelse av sårbare personer etter en konkret vurdering kan begrunne fortsatt strafflegging.
At selvbestemt livsavslutning reiser dyptgripende etiske og moralske spørsmål, og at det derfor kan være vanskelig å oppnå politisk enighet, reduserer ikke behovet for en offentlig utredning. Tvert imot gjør uenigheten det særlig viktig å etablere et felles, kunnskapsbasert og etterprøvbart beslutningsgrunnlag. EMD uttrykte dette prinsipielt i kammeravgjørelsen i Gross mot Sveits:
«The Court acknowledges that there may be difficulties in finding the necessary political consensus on such controversial questions with a profound ethical and moral impact. However, these difficulties are inherent in any democratic process and cannot absolve the authorities from fulfilling their task therein.»
Gross v. Switzerland, EMD Kammerdom 14. mai 2013, avsnitt 66, min utheving.
Uttalelsen understreker et sentralt demokratisk og rettsstatlig poeng: Myndighetene kan ikke la være å gjennomgå og begrunne lovgivningen fordi spørsmålet er kontroversielt, eller fordi en politisk konsensus er vanskelig å oppnå. En resultatåpen NOU vil ikke fjerne den moralske eller politiske uenigheten. Utredningen vil derimot sikre at uenigheten håndteres gjennom en åpen demokratisk prosess der gjeldende rett, berørte interesser, alternative reguleringsmodeller og mulige konsekvenser blir systematisk belyst.
Det er derfor nødvendig å sondre mellom revisjon av lovgivningen og endring av lovgivningens materielle resultat. En revisjon innebærer at lovgiver på nytt vurderer og begrunner reguleringen. Den innebærer ikke nødvendigvis legalisering, avkriminalisering eller annen oppmykning. En offentlig utredning kan like gjerne komme til at forbudet bør videreføres, men uttrykkes klarere, bygge på en mer nyansert begrunnelse, suppleres med tydeligere avgrensninger eller ledsages av mer forutsigbare regler om straffutmåling.
En NOU kan dermed danne grunnlaget for en lovreform som oppfyller EMKs krav til en kunnskapsbasert og proporsjonal avveining, uten at utvalgets anbefalinger nødvendigvis må innebære en lemping av forbudet mot medvirkning til selvvalgt livsavslutning. Utredningens oppgave bør være å sikre at lovens ordlyd, straffenivå og legislative begrunnelse fremstår som innbyrdes sammenhengende, empirisk informerte og menneskerettslig holdbare. Det sentrale er ikke at utredningen skal lede til et bestemt resultat, men at norsk rett etter utredningen bygger på en uttrykkelig, oppdatert og demokratisk legitimert avveining av de berørte interessene (Koch 2024).
Denne vurderingen må ses i nær sammenheng med tilgangen til palliasjon, psykisk helsehjelp, omsorgstjenester og selvmordsforebyggende tiltak. En vurdering av straffebudets begrunnelse og forholdsmessighet kan ikke foretas i et institusjonelt vakuum. Om et uttrykt ønske om livsavslutning er reelt selvbestemt, vil blant annet kunne avhenge av om personen har hatt faktisk tilgang til forsvarlig behandling, lindring, omsorg og sosial støtte. Derfor bør både palliasjon og selvmordsforebygging inngå som sentrale deler av utredningsmandatet, uavhengig av hvilken strafferettslig regulering utvalget til slutt anbefaler.
Forholdet til palliasjon og selvmordsforebygging
Legeforeningen fremhever med rette behovet for å styrke det palliative tilbudet og sikre at befolkningen kjenner mulighetene som allerede finnes etter gjeldende rett. Legeforeningen understreker også skillet mellom dødshjelp på den ene siden og behandlingsbegrensning eller lindrende sedering på den andre. Foreningen viser dessuten til usikkerhet i befolkningen om hvilke former for lindrende behandling som allerede er tillatt.
Disse innvendingene taler imidlertid ikke mot en utredning. De viser snarere hvorfor en bred utredning er nødvendig. Utvalget bør kartlegge om behovet for dødshjelp påvirkes av tilgangen til palliasjon, psykisk helsehjelp, omsorgstjenester, sosial støtte og tilrettelagte tjenester for personer med funksjonsnedsettelser. Det bør også vurderes om geografiske og sosioøkonomiske forskjeller i tilgangen til slike tjenester påvirker menneskers opplevelse av reelle valgmuligheter og om det finnes en signifikant sammenheng mellom pasientens (subjektive) livskvalitet og muligheten til å avslutte livet sitt.
God palliasjon og selvmordsforebygging må ikke fremstilles som alternativer til en NOU. De bør inngå som sentrale deler av mandatet. Human-Etisk Forbund har tilsvarende tatt til orde for en bred, saklig og informert debatt og en statlig utredning uten selv å ta stilling til legalisering. Organisasjonen peker samtidig på både selvbestemmelse og lidelsesreduksjon som argumenter for endring, og på risikoen for press, utglidning og svekket beskyttelse som sentrale motargumenter. I en kronikk i Aftenposten har jeg argumentert i samme baner (Koch 2025).
Det bør likevel ikke påstås at en NOU i seg selv vil «styrke suicidprevensjon». En mer presis formulering er at utredningen må undersøke hvordan en eventuell regulering kan avgrenses mot selvmordsproblematikk, hvordan suicidale tilstander og behandlingsbar psykisk sykdom skal identifiseres, og hvordan enhver modell kan forenes med en konsekvent og ambisiøs selvmordsforebyggende politikk. Konkrete anbefalinger til leger og helsepersonell som man har lagt på grunnlag av omfattende empiriske undersøkelser i Italia og Tyskland kan trekkes frem som eksempler og inspirasjon.
Utredningen må omfatte reelle alternativer
En åpen utredning bør ikke begrenses til spørsmålet om legalisering. Utvalget må undersøke hvilke konsekvenser de enkelte modellene har fått i land som har innført dem, og være oppmerksom på forskjeller i rettskultur, helsevesen, kontrollsystemer og sosialpolitikk. Utenlandske ordninger kan gi viktig kunnskap, men kan ikke uten videre overføres til norske forhold.
Sentrale spørsmål vil være hvem som eventuelt skal omfattes, hvilke lidelser og prognoser som skal kunne kvalifisere, hvordan samtykkekompetanse og frivillighet skal vurderes, hvordan ytre eller internalisert press skal identifiseres, hvilken rolle helsepersonell skal ha, og hvordan avgjørelser skal dokumenteres, kontrolleres og etterprøves. Utvalget må også vurdere risikoen for utglidning og mulige virkninger for funksjonshemmede, kronisk syke, eldre og personer med psykiske lidelser.
Konklusjon
Uenighet om selvbestemt livsavslutning er ikke et argument mot utredning. Tvert imot er den dype og prinsipielle uenigheten en viktig grunn til å etablere et felles, offentlig og etterprøvbart kunnskapsgrunnlag.
En NOU vil ikke i seg selv innebære støtte til legalisering eller avkriminalisering. Den vil heller ikke binde Stortinget til en bestemt løsning. Utredningens demokratiske og rettsstatlige verdi ligger nettopp i at argumentene for og mot ulike alternativer, deres forutsetninger og deres konsekvenser blir systematisk kartlagt før det tas politisk stilling.
Stortinget bør derfor støtte oppnevningen av et bredt, uavhengig og tverrfaglig offentlig utvalg. Samtidig bør ordlyden i representantforslaget justeres slik at mandatet ikke forutsetter at det allerede foreligger en rett til selvbestemt livsavslutning som skal innarbeides i norsk lov. Målet bør være en åpen utredning av om dagens rettstilstand bør endres, hvilke modeller som eventuelt kan vurderes, og hvordan hensynet til liv, autonomi, verdighet, likeverd og beskyttelse av sårbare personer best kan ivaretas.
Kilder:
Koch, 2026, Regulating Assisted Dying: A Comparative Analysis of Legislative Failure, Blog-entry, British Association for Comparative Law (published 29. July 2026)
Koch, 2025 Aftenposten debattinnlegg: Aktiv dødshjelp: Tid til en offentlig utredning
Koch, 2024, «‘Livet er et uavhendelig gode’- Norsk regulering av medvirkning til selvvalgt livsavslutning i lys av internasjonale utviklinger», Tidskrift for Rettsvitenskap, Vol 137, 2/2024 s. 308-381 ISSN 0040-7143; doi:https://doi.org/10.18261/tfr.137.2.2.2023
EMD Karsai vs Hungary Application no. 32312/23
EMD Gross vs Switzerland Cammer decsion 14. Mai 2013
Anja Sunniva Ulveseth Heggen · 7. september 2026Selvbestemt livsavslutning (aktiv dødshjelp)
Nylig sette den danske regjeringa ned ei arbeidsgruppe som skal sjå på ulike modellar for sjølvbestemt livsavslutning. Det same skjer i stadig fleire europeiske land, som England, Irland, Portugal og Italia. Nokre land, som Spania og Tyskland, har allereie lovverk som opnar for ulike former for sjølvbestemt livsavslutning. Desse erfaringane gir viktige perspektiv på kva som fungerer, og korleis ein best kan ivareta og balansere dei mange omsyna som følgjer med ei slik ordning.
Sjølvbestemt livsavslutning berører fleire perspektiv samtidig: samfunnsperspektivet, helse- og omsorgsperspektivet, pårørandeperspektivet og pasientperspektivet. Alle desse må belysast grundig i den norske debatten. For meg er det avgjerande at dei etiske dilemma som ligg til grunn framleis er altfor lite forskingsbaserte og utilstrekkeleg utreda. Ei så alvorleg og gjennomgripande handling – både for den som ønskjer det, dei etterlatte og samfunnet som heilskap – krev tid, grundig arbeid og brei lytting.
Ein må lytte til dei som har opplevd dette på nært hald, og til dei som av etiske eller personlege grunnar vel å leve vidare trass store smerter. Desse stemmene må få ein heilt annan tyngde før ein vurderer lovendringar. Politikarane må vere audmjuke, lyttande og tålmodige. Uansett kva ein landar på, vil avgjerda føre til smerte for nokon, og difor må ein kunne vise til solide, gjennomarbeidde argument for det endelege vedtaket. Det er naivt å tru at dette kan bli forvalta på ein god måte dersom ein berre får eit vedtak om at dette er lovleg. Kva press set ein på dei som vel å ikkje avslutta livet? Er dei ei belastning for samfunnet? Blir det forventa at dei bør gjera ei god gjerning og la samfunnet sleppa både arbeid og kostnad ved å holde dei i live? Kva press får dei frå pårørande som meiner at dei bør sleppa lidinga? Kva signal sender ein om menneskeverd? Berre du har god helse og ikkje er til belastning for samfunn og familien, så er du velkomen til å leve. Om ikkje; har du vurdert å avslutte livet? Vil du verkeleg leve med dei smertene, og vil du verkeleg belaste familien med å fortsette å leve? Vi blir jo også bunden opp til din sjukdom, så her bør du tenkje på oss også og ikkje berre på deg sjølv? Osv - her kunne vi har fortsatt. Synes de eg er dramatisk? I såfall synes eg at de er naive og livsfjern frå det verkelege livet for både den sjuke og dei som lever med dei i kvardagen. Dette kan ikkje bli eit skrivebordsvedtak; dette er langt meir inngripande enn de har tatt høgde for, og krev forskning og tid.
Slik situasjonen er no, er det ikkje gjort eit godt nok arbeid til å kunne argumentere tydeleg verken for eller imot. I eit så sårbart og etisk krevjande spørsmål må ein vere varsam og ydmyk. Det har ein ikkje opplevd at ein har vore til no. Hastverk er eit lastverk, særleg i denne typen avgjerder.
Det undrar meg gong på gong kor lite alvorleg politikarar tek etiske dilemmaer rundt livets byrjing og livets avslutning, og har på førehand bestemt seg for at vi skal opne opp for aktiv dødshjelp (som det med rette ord heiter) når ein les innspelet frå Guri Melby, Abid Raja og Grunde Almeland. Innspelet (forslaget) dei kjem med er som fylgjer: "Stortinget ber regjeringen utrede om og på hvilken måte retten til selvbestemt livsavslutning kan innarbeides i norsk lov". Altså; underforstått: finn gode argument for å få dette lovforslaget igjennom. Det er ikkje tydeleggjort at ein må finne ut av om ein likegodt kan hamne på avgjerda om å IKKJE vedta dette. Leiande formulering om at vi må få vedtak på dette, men vi må berre finne argumenta for å få det igjennom, viser eit maktspråk og ein arrogant haldning til at "vi har bestemt oss og skal få det igjennom, uansett kva resten av verden meinar".
Skal de ha mi støtte i dette så må de i allefall være såpass seriøse, audmjuke, ha eit ope sinn om at det kan hende at dette ikkje bør vedtakast og bruke GOD tid på eit slikt spørsmål og sjå på mange fleire sider og konsekvenskar som er djupt inngripande på fleire måtar enn å avslutte livet frivillig. De har eit enormt ansvar på dykkars skuldre som vil ha ein alvorleg konsekvens for all framtid. Det må de ikkje ta lettvint på, men med stort alvor. Prosessen til no, eller manglande grundig prosess, gjer at eg ikkje kan støtte eit slikt forslag.
Mvh Anja
Stig Morten Skjæran · 7. september 2026Høringsuttalelse til Representantforslag 264 S (2025–2026) – utredning av selvbestemt livsavslutning
Jeg ønsker med dette å gi en personlig høringsuttalelse til Representantforslag 264 S (2025–2026) fra stortingsrepresentantene Guri Melby, Abid Raja og Grunde Almeland om utredning av selvbestemt livsavslutning.
Jeg er selv medlem av Venstre og var til stede på Venstres landsmøte da spørsmålet om selvbestemt assistert livsavslutning ble behandlet. Jeg stemte imot.
Jeg gjør det også klart at denne uttalelsen gis av meg som privatperson, og ikke på vegne av noen organisasjon eller andre jeg måtte ha verv eller tilknytning til.
Jeg mener forslaget bygger på feil premiss
Forslagsstillerne ber ikke bare om en generell kunnskapsinnhenting om aktiv dødshjelp. Forslaget er formulert slik at regjeringen skal utrede «om og på hvilken måte retten til selvbestemt livsavslutning kan innarbeides i norsk lov».
Jeg mener denne formuleringen i seg selv er problematisk.
Den legger til grunn at selvbestemt livsavslutning potensielt skal etableres som en rettighet, og at spørsmålet i betydelig grad blir hvordan denne retten kan innarbeides i lovverket.
Etter mitt syn bør utgangspunktet være et annet: Om det overhodet er riktig at staten og helsevesenet skal gis en rolle i aktivt å bidra til å avslutte et menneskes liv.
Min konklusjon er nei.
Helsevesenets grunnleggende rolle
Jeg mener det går en grunnleggende etisk grense ved å gi helsepersonell ansvar for å medvirke til å avslutte et annet menneskes liv.
Helsepersonell skal behandle, lindre, pleie, hjelpe og støtte.
Selv når behandling ikke lenger kan helbrede, har helsevesenet en viktig oppgave i å lindre smerte, skape trygghet og gi mennesker en best mulig avslutning på livet.
Det er etter mitt syn noe prinsipielt annet enn å gjøre det å fremskynde døden til en del av helsevesenets oppgave.
I Norge har mennesker allerede en betydelig rett til selvbestemmelse ved livets slutt. En samtykkekompetent pasient kan blant annet nekte eller avslutte behandling, også behandling som er nødvendig for å forlenge livet.
Å respektere at et menneske ikke ønsker mer behandling er etter mitt syn prinsipielt forskjellig fra at helsepersonell aktivt skal bidra til å forårsake døden.
Denne grensen bør opprettholdes.
Selvbestemmelse skjer ikke i et vakuum
Forslaget legger betydelig vekt på verdighet, trygghet og individets eller pasientens perspektiv. Samtidig peker forslagsstillerne selv på at samfunnsperspektivet, helse- og omsorgsperspektivet og pårørendeperspektivet må belyses.
Det mener jeg er helt avgjørende.
Debatten om aktiv dødshjelp fremstilles ofte som et spørsmål om et autonomt menneskes frie valg.
Men ingen mennesker foretar slike valg i et sosialt vakuum.
Vi påvirkes av forholdene rundt oss.
Vi påvirkes av familien vår, av helsevesenet, av tjenestene vi mottar, av økonomien, av holdningene til mennesker rundt oss og av hvordan samfunnet vurderer behovene våre.
Dette er særlig viktig når vi snakker om mennesker som er avhengige av omfattende hjelp fra andre.
Som funksjonshemmet vet jeg noe om hva det betyr å være avhengig av samfunnets tjenester for å kunne leve et selvstendig liv.
Jeg vet også at tjenester ofte diskuteres i et språk preget av kostnader, ressursbruk og prioriteringer.
Hva skjer med selvbestemmelsen dersom et menneske gjentatte ganger får høre hvor mye hjelpen koster?
Hva skjer dersom nødvendig assistanse reduseres?
Hva skjer dersom familien rundt er utslitt?
Hva skjer dersom man opplever at ens egen eksistens innebærer en betydelig belastning for andre?
Det trenger ikke finnes et menneske som sier: «Du burde velge å dø.»
Press kan være langt mer subtilt.
Et sukk. Et slitent ansikt. En samtale om kostnader. En følelse av at livet ville vært enklere for alle andre dersom man ikke trengte så mye hjelp.
De fleste mennesker ønsker ikke å oppleve seg som en byrde.
Det er derfor jeg mener at begrepet «selvbestemt» ikke alene løser det etiske problemet.
Fra retten til å dø til plikten til å vurdere døden
Min største bekymring er ikke først og fremst at mennesker direkte skal presses til å velge døden.
Den er at samfunnets forventninger over tid kan endre seg.
I et samfunn der aktiv dødshjelp er en legitim og tilgjengelig mulighet, kan spørsmålet for enkelte mennesker gradvis endres fra:
«Har jeg rett til å dø?»
til:
«Bør jeg fortsette å leve?»
eller enda verre:
«Har jeg egentlig rett til å belaste andre med at jeg fortsetter å leve?»
Det er et samfunnsmessig perspektiv jeg mener må tas på største alvor.
Et rettighetsbegrep er heller ikke nøytralt. Dersom et menneske får en juridisk rett til assistert livsavslutning, må noen andre pålegges et ansvar for å realisere denne retten. Det reiser prinsipielle spørsmål om helsepersonells rolle, reservasjonsmuligheter, organisering og hvilket signal samfunnet sender om enkelte livssituasjoner.
Frihet krever reelle alternativer
Jeg er liberal og mener retten til selvbestemmelse er grunnleggende viktig.
Nettopp derfor er jeg skeptisk til å omtale aktiv dødshjelp som et enkelt spørsmål om frihet.
Et valg er bare virkelig fritt dersom alternativene er reelle.
Hvor fritt er valget om å dø dersom alternativet er utilstrekkelig smertelindring?
Hvor fritt er det dersom nødvendig assistanse ikke innvilges?
Hvor fritt er valget dersom man ikke får god nok psykisk helsehjelp?
Hvor fritt er det dersom man opplever seg som økonomisk eller praktisk belastende for familien eller samfunnet?
Før staten etablerer en rett til hjelp til å dø, mener jeg vi må være langt sikrere på at mennesker faktisk har fått den hjelpen de trenger for å leve.
Aktiv livshjelp må være svaret
Forslagsstillerne viser til mennesker som har levd med alvorlig sykdom og store smerter, og til vanskelighetene ved å reise til Sveits for assistert livsavslutning. Jeg har stor respekt for lidelsen som ligger bak slike historier.
Mitt svar på denne lidelsen er likevel ikke å gjøre aktiv dødshjelp til en del av norsk lov.
Mitt svar er sterkere satsing på det jeg vil kalle aktiv livshjelp.
Det innebærer blant annet:
god palliasjon og smertelindring
god og tilgjengelig psykisk helsehjelp
trygg og verdig omsorg ved livets slutt
personlig assistanse og andre tjenester som gir funksjonshemmede mulighet til å leve selvstendige liv
støtte til pårørende
et helse- og omsorgssystem som møter mennesker med verdighet, tid og trygghet
Samfunnet må først og fremst signalisere til mennesker i sårbare situasjoner:
Du er ønsket her. Ditt liv har verdi. Og vi skal gjøre det vi kan for at du skal kunne leve et godt liv.
Konklusjon
Jeg støtter ikke Representantforslag 264 S slik det foreligger.
Jeg mener Stortinget ikke bør be regjeringen utrede hvordan en rett til selvbestemt livsavslutning kan innarbeides i norsk lov.
Dersom Stortinget ønsker en bred utredning av spørsmål knyttet til livets slutt, bør den etter mitt syn ha et helt annet mandat. Den bør ikke ta utgangspunkt i etableringen av en ny rettighet, men undersøke de etiske, medisinske og samfunnsmessige konsekvensene av aktiv dødshjelp – herunder konsekvensene for funksjonshemmede, eldre, kronisk syke, mennesker med psykiske lidelser, pårørende og helsepersonell.
Og minst like viktig:
Den bør undersøke om mennesker i Norge i dag faktisk får den behandlingen, palliasjonen, assistansen og omsorgen som gjør at ønsket om å dø ikke oppstår fordi samfunnet har sviktet dem i å hjelpe dem med å leve.
Jeg mener vi bør være svært varsomme med å åpne en dør som kan være vanskelig å lukke igjen.
Helsevesenets oppgave bør fortsatt være å hjelpe mennesker til å leve best mulig, lindre når livet går mot slutten og gi trygghet i døden.
Ikke å forårsake den.
Jeg ber derfor Stortinget avvise forslaget.
Anonym · 6. september 2026Nei til sorteringssamfunn
Det er med sorg jeg leser at det nå skal utredes om aktiv selvbestemt avslutning på livet. I diskusjon med andre om temaet understrekes gjerne ordet selvbestemt av de som er positive til dette. Jeg er derimot av oppfatningen at alle muligheter som bidrar til å gjøre dette lovlig vil bidra til et større press på mennesker som allerede har det ekstremt vanskelig. Vi mennesker har behov for å kjenne oss verdifulle og at vi har en rolle, en plass. Mange mennesker kjenner seg selv som en belastning for sine nærmeste og for samfunnet. NRK har nå en reportasje om danske Caspar Eric, team pølsa har gått sin seiersgang på TV. Endelig får disse stemmene ansikt utad, en får se at alle har en verdi selv om en strever i livet. Ikke riv det grunnlaget vekk. Vi som nasjon må bygge opp mennesker, ikke legge til rette for skam og belastningsfølelser. Livet kan være brutalt, ja, men la oss sørge for at livets verdi står i sentrum og fokusere på at vi tilrettelegger for så gode dager som mulig i de vanskelige situasjonene i stedet for å tilrettelegge for drap/selvdrap.
Lars Rovik Ødegård · 6. september 2026Kan fraværet av et verdig liv løses med en verdig død?
Høringsuttalelse om forslag om utredning av selvbestemt livsavslutning
--
Kort oppsummering
Jeg anbefaler Stortinget å avvise forslaget om utredning av selvbestemt livsavslutning slik det foreligger. Min motstand er ikke religiøst eller ideologisk begrunnet. Jeg forstår at mennesker kan komme i situasjoner der lidelsen i livet oppleves så stor at de ønsker hjelp til å dø.
Mitt hovedspørsmål er:
Kan fraværet av et verdig liv løses med en verdig død?
Jeg mener særlig fem forhold taler mot forslaget:
1. Selvbestemmelse: Et ønske om å dø kan påvirkes av sykdom og smerte, men også av ensomhet, manglende assistanse, tap av kontroll og følelsen av å være en byrde. Reell selvbestemmelse forutsetter reelle alternativer.
2. Regulering: Det finnes ingen entydig grense for hva som er «uutholdelig lidelse», eller hvem som skal omfattes. En feilvurdering som ender med assistert død, kan aldri korrigeres.
3. Helsevesenets rolle: Dersom helsepersonell både skal hjelpe mennesker til å leve og bistå dem med å dø, endres helsevesenets samfunnsoppdrag. Det kan påvirke tilliten mellom pasient og helsepersonell.
4. Riktig rekkefølge: Før vi utreder retten til hjelp til å dø, bør vi sikre retten til hjelp til å leve. Livshjelp må komme før dødshjelp.
5. Samfunnskonsekvenser: En slik lovgivning påvirker ikke bare enkeltmennesket, men også samfunnets syn på avhengighet, lidelse, verdighet og hvilke liv som oppfattes som gode nok til å leves.
Dersom Stortinget ønsker en utredning, bør den derfor først undersøke hvorfor mennesker ønsker å dø, hvilke reelle alternativer de har, og hvordan samfunnet kan styrke behandling, lindring, assistanse og selvbestemmelse.
Det avgjørende spørsmålet er ikke bare om et menneske skal ha rett til å velge døden, men om samfunnet først har gjort det som med rimelighet kan forventes for å gjøre livet meningsfullt til et reelt valg.
---
Jeg viser til Representantforslag 264 S (2025–2026) fra stortingsrepresentantene Guri Melby, Abid Raja og Grunde Almeland om en utredning av selvbestemt livsavslutning.
Forslagsstillerne viser blant annet til historier fra mennesker som har opplevd eller frykter en uverdig avslutning på livet. Slike historier berører sterkt. De er viktige både for lovgivere og helsepersonell og må tas på største alvor.
Men de bør etter mitt syn først lede fram til spørsmålet:
Hvordan kan vi forhindre at mennesker opplever avslutningen av livet som uverdig?
Deretter må vi spørre om assistert selvmord eller legeassistert livsavslutning er en løsning som kan etableres på en trygg, rettferdig og verdig måte.
Dette er et spørsmål som har engasjert meg gjennom flere tiår, både personlig og faglig.
Jeg har fra tidligere 25 år bak meg i ledelsen av Norges Handikapforbund og derav mange år som talsperson for funksjonshemmede. Jeg har vært leder av Bioteknologinemnda (nå Bioteknologirådet) i ni år, medlem av Livshjelpsutvalget, som avga NOU 1999:2 «Livshjelp», og som medlem av Lønning II-utvalget, som i NOU 1997:18 drøftet prinsippene for prioritering i helsetjenesten. I seks år satt jeg i Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helse- og omsorgstjenesten.
Jeg har samtidig erfaring som rullestolbruker i mer enn 40 år, og de siste 8 årene har jeg mottatt livsforlengende behandling for lungekreft i stadium 4.
Min motstand mot assistert livsavslutning er ikke prinsipielt begrunnet i religiøs eller dogmatisk ideologi. Jeg har ingen problemer med å forstå at det finnes enkeltskjebner som kan utløse et sterkt ønske om hjelp til å dø. Både dødsprosessen og omstendighetene rundt den kan bli så krevende at den det gjelder, og menneskene rundt, ønsker at lidelsen skal ta slutt.
Jeg kan heller ikke for min egen del utelukke at jeg en dag kan ønske hjelp til å dø dersom livet skulle fremstå som det dårligste alternativet.
Likevel er jeg motstander av å etablere selvbestemt livsavslutning som et offentlig tilbud. Grunnen er at jeg ikke mener det er godtgjort at et slikt tilbud kan reguleres og praktiseres på en tilstrekkelig trygg, rettferdig og verdig måte.
Det grunnleggende hovedspørsmålet jeg mener Stortinget bør stille, er dette:
Kan fraværet av et verdig liv løses med en verdig død?
Spørsmålet er ikke retorisk. Det er reelt.
Kan staten etablere et system som med tilstrekkelig sikkerhet vet hvem den skal hjelpe til å dø – uten samtidig å svikte mennesker som egentlig trenger bedre hjelp til å leve?
Hva som gir verdighet og mening i eget liv, er individuelt. Men noen grunnleggende behov er felles for oss: trygghet, tilhørighet, mening, anerkjennelse og mulighet til å påvirke eget liv.
Fravær av slike grunnleggende livsbetingelser kan bidra til at livet oppleves lidelsesfullt og uutholdelig. Ensomhet, følelsen av å være til bry eller en byrde for andre, mangel på nødvendig hjelp og fravær av muligheter til å fylle dagene med meningsfullt innhold kan påvirke både livskvalitet og livsvilje.
Vi vet samtidig at samfunnet ikke alltid lykkes med å sikre mennesker slike livsbetingelser.
Vi møter eldre som opplever ensomhet, utilstrekkelig omsorg og mangel på tid og menneskelig kontakt. Vi møter mennesker med funksjonsnedsettelser som har omfattende behov for assistanse, men som får avslag på BPA eller tildeles så lite bistand at muligheten til utdanning, arbeid, familieliv og samfunnsdeltakelse begrenses. Vi møter mennesker med psykiske lidelser og utviklingshemmede som opplever isolasjon, tvang eller manglende selvbestemmelse.
Poenget er ikke at alle som ønsker assistert livsavslutning gjør det fordi samfunnet har sviktet dem. Slik er det åpenbart ikke.
Poenget er at et ønske om å dø aldri kan vurderes helt uavhengig av menneskets faktiske livsbetingelser og hvilke alternativer samfunnet har gjort tilgjengelige.
Erfaringene fra land og stater som har innført ulike former for assistert livsavslutning, gjør det nødvendig å undersøke særlig nøye hvordan slike ordninger påvirker mennesker som lever med alvorlig sykdom, funksjonsnedsettelse, avhengighet av tjenester eller andre utsatte livsbetingelser.
I debatten kan det skapes et inntrykk av at ønsket om assistert livsavslutning først og fremst handler om terminal sykdom og uutholdelige fysiske smerter. Data fra land og stater som praktiserer dødshjelp, viser et mer sammensatt bilde. Tap av autonomi, verdighet og selvstendighet, redusert mulighet til å delta i meningsfulle aktiviteter, følelsen av å være en byrde og – i noen grupper – ensomhet og isolasjon, rapporteres også som viktige sider ved lidelsen.
Dette er viktig kunnskap. Diskusjonen bør derfor ikke bygge på antakelser om hvem som ønsker dødshjelp og hvorfor. Vi bør undersøke erfaringene fra land som allerede har innført slike ordninger. Da kan debatten i større grad bygge på dokumenterte erfaringer fremfor antakelser om hva som ligger bak ønsket om å dø.
Jeg mener særlig fem forhold taler mot å gå videre med forslaget slik det foreligger.
1. Selvbestemmelse – autonomi for hvem?
Det sterkeste argumentet for dødshjelp er retten til autonomi. Men hvis individets absolutte selvråderett skal ligge til grunn, møter vi raskt et uoverstigelig juridisk og logisk paradoks: Hvorfor skal denne retten bare gjelde for noen utvalgte?
Autonomi er et grunnleggende gode, men autonomi eksisterer ikke uavhengig av menneskers livsbetingelser.
Et ønske om å dø kan påvirkes av smerte og sykdom, men også av ensomhet, mangel på bistand, tap av kontroll over eget liv, frykt for å være en belastning for andre eller opplevelsen av ikke lenger å ha en plass i fellesskapet.
Dette er særlig viktig når vi diskuterer mennesker med omfattende funksjonsnedsettelser, alvorlig sykdom eller store hjelpebehov. Et valg kan formelt være frivillig samtidig som menneskets faktiske handlingsrom er sterkt begrenset.
Det oppstår derfor et grunnleggende paradoks dersom samfunnet tilbyr hjelp til å dø samtidig som det ikke kan garantere den enkelte tilstrekkelig hjelp til å leve.
Reell selvbestemmelse forutsetter reelle alternativer.
Før staten utvider individets valgmuligheter til også å omfatte hjelp til å avslutte livet, må vi derfor spørre om mennesker faktisk har tilgang til den behandlingen, lindringen, assistansen, tryggheten og muligheten til samfunnsdeltakelse som gjør valget reelt.
Dette er også et likestillingsspørsmål. For mennesker med funksjonsnedsettelser er retten til selvbestemmelse ikke bare et spørsmål om retten til å si ja eller nei til behandling. Det handler også om muligheten til å bestemme hvor og hvordan man skal leve, delta i samfunnet og få den støtten som er nødvendig for å kunne gjøre det på lik linje med andre.
2. Regulering – hvor skal grensene trekkes?
Enhver ordning for assistert død må avgrenses gjennom kriterier.
Da oppstår umiddelbart vanskelige spørsmål:
Hva skal regnes som uutholdelig lidelse? Skal lidelsen være fysisk, eller også psykisk og sosial? Må sykdommen være dødelig? Hvor kort forventet levetid skal kreves? Skal mennesker med kroniske sykdommer eller funksjonsnedsettelser omfattes? Hvordan skal samtykkekompetanse vurderes? Og hvordan skal man håndtere mennesker som over tid veksler mellom ønsket om å leve og ønsket om å dø?
Dette er ikke bare tekniske spørsmål som kan løses gjennom gode forskrifter.
De handler om hvilke livssituasjoner samfunnet skal definere som så alvorlige at staten kan akseptere – og helsevesenet eventuelt bistå med – at livet avsluttes.
Selv svært strenge kriterier krever skjønn. Begreper som «uutholdelig lidelse», «varig tilstand» og «kort forventet levetid» har ingen entydig medisinsk eller juridisk fasit.
En eventuell ordning vil derfor nødvendigvis flytte betydelig makt til leger, annet helsepersonell og offentlige myndigheter til å avgjøre hvem som faller innenfor og utenfor kriteriene.
Her oppstår også en viktig asymmetri.
Dersom samfunnet avslår et ønske om assistert livsavslutning, kan konsekvensen være fortsatt alvorlig lidelse. Det må tas på største alvor.
Men dersom samfunnet godkjenner assistert livsavslutning for et menneske hvis dødsønske helt eller delvis skyldes forhold som kunne vært behandlet, lindret eller avhjulpet – for eksempel utilstrekkelig smertelindring, depresjon, ensomhet, manglende assistanse eller følelsen av å være en byrde – kan beslutningen aldri korrigeres.
Konsekvensen av feilvurderingen er irreversibel.
Det tilsier etter mitt syn at bevisbyrden må være tung for dem som mener staten kan etablere et system som med tilstrekkelig sikkerhet skiller mellom disse situasjonene.
Det gjør spørsmålet om regulering til et av de sterkeste argumentene for tilbakeholdenhet.
3. Organisering – helsevesenets rolle og tillit
Dersom assistert død skal etableres som et offentlig tilbud, må noen ha ansvaret for å gjennomføre ordningen.
Legges dette til helsevesenet, innebærer det en grunnleggende utvidelse av helsepersonellets samfunnsoppdrag.
Helsevesenets oppgave er å forebygge sykdom, behandle, lindre og hjelpe mennesker til å leve best mulig med sykdom og funksjonsnedsettelse. Et system der helsepersonell under bestemte vilkår også skal bistå mennesker med å avslutte livet, reiser derfor spørsmål om både profesjonsetikk, rolleforståelse og tillit.
Dette gjelder ikke minst for mennesker som gjennom hele livet er avhengige av samfunnets vilje til likestilling, og for mange, også nødvendige helse- og omsorgstjenester.
De må kunne møte helsevesenet med en grunnleggende trygghet om at tjenestenes utgangspunkt er hvordan livet deres kan leves best mulig – også når sykdommen er alvorlig eller hjelpebehovet stort.
Spørsmålet handler derfor ikke bare om hvem som rent praktisk skal administrere en eventuell ordning. Det handler om hvilken rolle vi ønsker at helsevesenet skal ha i møte med mennesker i deres mest sårbare situasjoner.
Derfor må lovgiver vurdere svært nøye hvilke konsekvenser en ordning med assistert død kan få for tilliten mellom pasient og helsepersonell, og for helsepersonellets egen rolleforståelse.
4. Riktig rekkefølge – styrk livshjelpen først
Jeg mener debatten starter i feil ende dersom det første spørsmålet er hvordan selvbestemt livsavslutning kan innarbeides i norsk lov.
Det første spørsmålet bør være hvorfor mennesker ønsker å dø, hvilke alternativer de faktisk har, og hva samfunnet kan gjøre for at flere skal kunne leve gode og meningsfulle liv også med alvorlig sykdom eller omfattende assistansebehov.
Norge har fortsatt utfordringer når det gjelder palliativ behandling, psykisk helsehjelp, rehabilitering, habilitering, personlig assistanse, bolig, sosial støtte og muligheter for deltakelse i samfunnet.
For mennesker med store funksjonsnedsettelser kan retten til selvbestemmelse i eget liv fortsatt være begrenset av mangelfulle tjenester og utilstrekkelig individuell bistand.
Dette gir etter mitt syn en viktig prioritering:
Før samfunnet utreder retten til hjelp til å dø, bør vi sikre retten til hjelp til å leve meningsfulle liv.
Det betyr ikke at vanskelige spørsmål om livets avslutning skal skyves til side. Tvert imot. Men dersom Stortinget ønsker en offentlig utredning, mener jeg mandatet først bør undersøke hvorfor mennesker i alvorlige livssituasjoner ønsker å avslutte livet, hvilke alternativer de faktisk tilbys, og hvilke tiltak som kan redusere lidelse og styrke selvbestemmelse, trygghet og livskvalitet.
Livshjelp må komme før dødshjelp.
5. Konsekvensene handler om mer enn den enkelte
Debatten om assistert død fremstilles ofte som et spørsmål mellom det enkelte mennesket og staten: Skal et kompetent voksent menneske få bestemme over avslutningen av sitt eget liv?
Men lovgivning regulerer ikke bare individuelle handlinger. Lovgivning påvirker også normer, forventninger og våre forestillinger om hva samfunnet betrakter som akseptabelt.
Om samfunnet etablerer en lovlig ordning for assistert livsavslutning, innebærer det samtidig at døden under bestemte omstendigheter etableres som et legitimt alternativ som det offentlige aksepterer eller medvirker til.
Det betyr ikke at mennesker automatisk vil føle seg presset til å velge døden, men vi kan heller ikke se bort fra hvordan en slik mulighet kan påvirke mennesker som allerede opplever seg som avhengige, kostbare eller belastende for familie eller samfunn.
Det er en vesentlig forskjell mellom retten til å avstå livsforlengende behandling og en offentlig ordning der andre aktivt bistår med å avslutte et liv.
Konsekvensene må derfor vurderes ikke bare på individnivå, men også på samfunnsnivå.
Spørsmålet er ikke bare hva en lov vil tillate den enkelte å gjøre. Det er også hva loven over tid kan gjøre med våre forestillinger om avhengighet, lidelse, verdighet og hvilke liv som oppfattes som gode nok til å leves.
Konklusjon
Jeg har respekt for mennesker som i møte med alvorlig sykdom og lidelse ønsker å bestemme over avslutningen av sitt eget liv.
Men nettopp fordi dette handler om selvbestemmelse, må vi også spørre hvilke valgmuligheter mennesket faktisk har.
Selvbestemmelse er reell først når mennesker har reelle alternativer.
Før staten vurderer å tilby hjelp til å dø, må den derfor kunne sannsynliggjøre at mennesker får nødvendig behandling, lindring, assistanse og støtte til å leve gode liv i pakt med egne ønsker og behov.
Jeg mener problemene med å etablere entydige kriterier, risikoen for irreversible feilvurderinger, konsekvensene for helsepersonellets rolle og tilliten til helsevesenet, samt mulige langsiktige samfunnsmessige konsekvenser tilsier stor tilbakeholdenhet.
På denne bakgrunn anbefaler jeg Stortinget å avvise Representantforslag 264 S slik det foreligger.
Dersom Stortinget likevel ønsker en offentlig utredning, mener jeg spørsmålet bør stilles annerledes.
Utredningen bør ikke starte med spørsmålet om hvordan retten til selvbestemt livsavslutning kan innarbeides i norsk lov. Den bør først undersøke hvilke forhold som ligger bak ønsket om å dø, hvilke reelle alternativer mennesker i slike situasjoner har, og hvordan Norge kan styrke behandling, lindring, assistanse, selvbestemmelse og muligheten til å leve et verdig og meningsfullt liv.
Det avgjørende spørsmålet er derfor ikke bare om et menneske skal ha rett til å velge døden, men om samfunnet først har gjort det som med rimelighet kan forventes for å gjøre livet til et reelt valg.
Nannestad, den 6. september 2026
Med vennlig hilsen
Lars Rovik Ødegård
Ingeborg Skulberg · 5. september 2026Høyringsuttale Dok. 8:264 S frå Norsk forening for palliativ medisin
Norsk forening for palliativ medisin (NFPM)
August 2026
Høyringsuttale
Dok. 8:264 S (2025–2026) – representantframlegg om sjølvbestemt livsavslutning
Norsk forening for palliativ medisin (NFPM) representerer legar som arbeider med lindring av alvorleg sjuke og døyande pasientar. I samsvar med internasjonal praksis bruker vi «dødshjelp» som samleomgrep for eutanasi og legeassistert sjølvmord. Omgrepet «sjølvbestemt livsavslutning» framstiller dette som eit reint sjølvråderettsspørsmål, men i praksis handlar det om at ein lege enten bidreg til at pasienten tar sitt eige liv eller aktivt tar livet av eit anna menneske.
Representantforslaget frå Venstre sine stortingsrepresentantar har som formål å sikre uhelbredeleg sjuke hjelp til å avslutte livet på ein verdig og trygg måte.
Verdigheit og tryggleik er sentrale prinsipp i palliativ medisin. Etter vår faglege vurdering krev desse prinsippa omsorg, kontinuitet og støtte – ikkje tiltak som har som føremål å forkorte livet. NFPM tilrår ikkje at Stortinget vedtek dette framlegget, og ber komiteen i staden prioritere ei kraftig styrking av det norske palliasjonstilbodet.
NFPM sine tilrådingar til komiteen:
NFPM ber helse- og omsorgskomiteen om å:
a. Ikkje tilrå at Stortinget vedtek representantframlegget Dok. 8:264 S (2025–2026)
b. Prioritere ei kraftig styrking av det kommunale og spesialiserte palliasjonstilbodet, i tråd med NOU 2017:16 På liv og død
c. Innføre forpliktande nasjonale standardar for lindrande einingar i kommunane
d. Sikre aktiv implementering av Helsedirektoratets rettleiar om behandlingsavklaringar, med systematisk opplæring av helsepersonell
e. Styrke førehandssamtalar (Advance Care Planning) som ein rett og eit tilbod til alle alvorleg sjuke
f. Følgje opp Stortingets vedtak om å etablere palliativ medisin som medisinsk spesialitet – vedtatt to gonger, sist i mai 2025
NFPM baserer følgjande tilrådingar på faglege analysar, dokumentasjon, regelverk, evidens og lang klinisk erfaring med pasientar med dødelege tilstandar:
1. Palliasjon er svaret – ikkje dødshjelp
Moderne lindrande medisin gir tilfredsstillande lindring hos om lag 95 % av alvorleg sjuke og døyande pasientar. Ønsket om dødshjelp spring ofte ut av tap av verdigheit, frykt for å vere til bry eller mangelfull symptomlindring – ikkje primært av uuthaldeleg fysisk smerte. Dette er alvorlege argument, som må møtast med betre omsorg og støtte, ikkje med legalisering av dødshjelp.
Der konvensjonell behandling ikkje strekker til, finst lindrande sedering – ein fagleg og etisk akseptert metode der ein reduserer medvitet for å lindre uuthaldeleg liding (lidelse ). Intensjonen er aldri å avslutte livet, og dette skil lindrande sedering grunnleggjande frå dødshjelp.
Det norske palliasjonstilbodet har framleis betydelege manglar som for lite kompetent personale og variabel kvalitet. Politisk innsats bør rettast mot å styrke palliasjon – ikkje mot å utgreie dødshjelp. Noreg manglar framleis ein eigen legespesialitet i palliasjon, trass i to stortingsvedtak om dette.
2. Pasientar har allereie rett til å seie nei
Norsk lov gir allereie pasientar omfattande rett til sjølvbestemming. Hovudregelen i pasient- og brukarrettslova § 4-1 er at all helsehjelp føreset samtykke. Ein vaksen, avgjerdskompetent pasient kan avslå all helsehjelp – òg livreddande behandling. Døyande pasientar kan i samsvar med § 4-9 nekte livsforlengjande behandling òg i akutte situasjonar.
Dette skil seg grunnleggjande frå dødshjelp: når ein lege respekterer ein pasients ønske om å sleppe behandling, døyr pasienten av sjukdomen sin. Det er sjukdomen – ikkje legen – som tek livet. Helsedirektoratets rettleiar om behandlingsavklaringar og systematiske førehandssamtalar bør implementerast breitt, slik at pasientar kan uttrykke verdiar og grenser før akutte situasjonar oppstår.
3. Etiske vurderingar i pasientbehandling
Autonomi er eit grunnleggjande etisk prinsipp, men vurderingar av ønskje om livsavslutning må gjerast med særleg vekt på korleis smerte, psykiske plager, sosial isolasjon, funksjonstap og opplevd byrde kan påverke pasienten si avgjerd.
Dette reiser særlege spørsmål for sårbare menneske med funksjonsnedsetting og personar med lite sosialt eller økonomisk nettverk. Dersom døden vert tilbydd som løysing på liding eller opplevd byrde, kan det oppstå indirekte - uønskt - press, også utan aktiv påverknad.
Solidaritet - særleg med de svake og sjuke - er eit djupt forankra prinsipp i det norske samfunnet, og dette prinsippet må liggje til grunn for vurderinga av tiltak som rører ved livets sluttfase. Eit samfunn som vil verne menneskeverdet, må sikre reelle alternativ: god palliasjon av høg kvalitet for at pasientar ikkje opplever seg som ei byrde, men kan oppleve verdigheit og tryggleik i livets siste fase.
4. Internasjonale erfaringar bør gi varsemd
Erfaringane frå Nederland og Canada viser at dødshjelpsordningar ikkje held seg innanfor dei opphavlege rammene. I Nederland har tala meir enn femdobla seg sidan 2002 – frå om lag 2 000 til 10 342 tilfelle i 2025 (6 % av alle dødsfall). I Canada har talet på dødshjelpsprosedyrar auka med over 1 500 % sidan 2016 og utgjer no 5,1 % av alle dødsfall. Nye diagnosegrupper kjem til: demens, akkumulerte alderdomsplagar, psykiske lidingar .I Belgia og Nederland kan barn under 18 år også få dødshjelp. Finland viser eit alternativ; parlamentet avviste legalisering i 2018 og satsa i staden på å styrke palliasjon.
Konklusjon: NFPM tilrår ikkje at Stortinget vedtek representantframlegg om sjølvbestemt livsavslutning og ber komiteen i staden prioritere ei kraftig styrking av det norske palliasjonstilbodet.
Anonym · 5. september 2026Selvvalgt livsavslutning
Gjennom snart 20 år som sykepleier i geriatri og palliativ omsorg har jeg observert mye lidese. Hensikten med god palliativ omsorg er å begrense lidelsen psykisk, fysisk, åndelig og sosialt. Dersom helsepersonell er tilstrekkelig kompetente vil ønsket hos pasienten om og behovet for å avslutte livet etter min erfaring reduseres eller utebli. Dette må også være et av fokusområdene i den palliative pleien - å lytte til den dødssykes mange uttrykk for ønsket om å gi opp, ta tid og ha tid til å lytte og lindre de mange ulike symptomuttrykkene, slik som kroppslige uttrykk, verbale utsagn og alt det som ikke blir sagt.
Etter min oppfatning er det langt viktigere med kompetanseheving i kommunehelsetjeneste og sykehus enn å si et klart ja til noe så drastisk og endelig som selvbestemt livsavslutning.
På NRK ligger det et utrolig fint og informativt program om dødshjelp Det settes der spørsmål ved hvem som skal avgjøre hvem som er kandidater ( hvor syk og hvordan syk må man være), fare for grenseutglidning og dystopiske samfunn der dødshjelp blir en altfor enkel utvei.
I palliativ omsorg der vi jobber tett innpå dødssyke har vi mulighet til å gi det som kalles palliativ sedering. Dette er en måte å sedere pasienter som lever sine siste dager i uutholdelig smerte med det mål for øyet at døden skal bli mest mulig smertefri samtidig som man ikke tar livet av pasienten. Sederingen er nøye avklart på forhånd og monitoreres nøye.
Noen vil nok kalle dette aktiv dødshjelp. I mine øyne er dette nødvendig lindring innenfor de rammene vi har i Norge i dag. I disse aktuelle situasjonene kan man spørre seg om ikke aktiv dødshjelp hadde vært bedre, mer skånsomt, samfunnsøkonomisk fornuftig. Hvorfor dø sakte, når man kan dø raskt? Her kommer nødvendig sykepleie etikk inn. Iboende verdighet, ikke-skade, og ansvar for å lindre lidelse uten å ta livet av pasienten.
Vi ble jo ikke leger eller sykepleiere for å legge til rette for at en pasient skal kunne ta sitt eget liv eller i ytterste konsekvens utføre drap. Vi ble leger og sykepleiere for å gi omsorg og lindre lidelse.
En avsluttende kommentar: Dersom Stortinget vedtar selvbestemt livsavslutning er det da lov å nekte? Skal det utføres på egne klinikker? Hva vil kriteriene være? Og igjen - hvordan kan man forsikre seg om at pasientens ønske om å avslutte livet ikke vil opphøre under andre omstendigheter?
Stavanger KrF · 4. september 2026Økt innsats på livshjelp i krevende faser av i livet i. stedet for selvbestemt livsavslutning
Stavanger KrF vil oppfordre våre folkevalgte politikere til å sette sterkere søkelys på livshjelp i krevende faser av livet og styrking av mennesker i livets siste fase. Gjennom et stadig utviklende arbeid med menneskeverdet som fundament, har vi utviklet mye kunnskap om omsorg og smertelindring.
God livshjelp og sterk ivaretakelse av mennesker i livets siste fase, gir oss flere utfordringer. Hvordan kan det som er godt og tilfredsstillende, bli enda bedre? Det er alltid utfordringer. Noen land har arbeidet med og setter søkelys på å utvikle et lovverk som regulerer selvbestemt livsavslutning for sine borgere. Selvbestemt livsavslutning har mange perspektiv. Stavanger KrF mener vi har nok kunnskap om smertelindring, omsorg og barmhjertighet. Ingen må behøve å ha store utholdelige smerter. Der dette oppleves manglende, må både kvalitet og tilbud intensiveres.
Det er uheldig og krenkende av menneskeverdet å legge til rette for selvbestemt livsavslutning. I stedet vil økt satsning på livsmestring, omsorg og smertelindring være en bedre vei å gå.
Anonym · 2. september 2026Forslaget bør avvises
Høringsinnspill til Representantforslag 264 S (2025–2026): Utredning av selvbestemt livsavslutning
Undertegnede fraråder på det sterkeste at Stortinget ber regjeringen utrede en rett til det forslagsstillerne kaller «selvbestemt livsavslutning». Dette er ikke en marginal justering av helselovgivningen, men en prinsipiell endring av forholdet mellom staten og det enkelte menneskets liv – en endring som verken bør utredes eller vedtas.
1. Livets ukrenkelighet er premisset for alle andre rettigheter
Retten til liv er ikke én rettighet blant mange – den er forutsetningen for at noen rettighet i det hele tatt kan utøves. Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 2 og Grunnloven § 93 slår fast at «ethvert menneske har rett til liv». Dette er ikke ment som en betinget rett som kan vike når livet oppleves som en byrde, men som en ukrenkelig grunnrett som gjelder uavhengig av alder, funksjonsevne, sykdom eller antatt livskvalitet.
Mennesket har verdi i kraft av å være menneske; ikke i kraft av sin nytte, sin helsetilstand eller sin produktivitet. Å innføre et lovverk der staten organiserer og legitimerer aktiv avslutning av liv, uansett hvor strenge kriteriene måtte være, er en uttynning av dette prinsippet som ikke lar seg reversere. Når unntaket først er skrevet inn i loven, er ukrenkeligheten ikke lenger ukrenkelig.
2. Språket tildekker realiteten
Forslaget bruker konsekvent begrepet «selvbestemt livsavslutning». Dette er en eufemisme som tåkelegger hva saken faktisk gjelder: at en annen person – en lege eller helsearbeider – aktivt bidrar til å avslutte et annet menneskes liv. Det korrekte og presise begrepet er aktiv dødshjelp eller assistert selvmord.
Ordvalg er ikke en detalj i denne debatten – det er selve kampplassen. Når man kaller det «selvbestemmelse» eller «verdig død», flyttes oppmerksomheten fra handlingens karakter til pasientens følelser, og debatten fjernes fra det den egentlig handler om: hvorvidt staten skal tillate og organisere drap på anmodning. En høring og et lovarbeid bygget på et språk som allerede har avgjort den etiske konklusjonen før debatten har startet, er ikke egnet grunnlag for lovgivning. Presist språk er en forutsetning for redelig lovarbeid.
3. Byrdeskiftet fra rett til plikt til å begrunne fortsatt liv
Det mest alvorlige med forslaget er ikke dets uttalte formål, men dets uunngåelige sosiale konsekvens. I dag har syke, gamle og pleietrengende en selvfølgelig og ubetinget rett til liv, omsorg og behandling. Ingen forventer at de skal begrunne hvorfor de fortsatt ønsker å leve.
Innføres en rett til assistert død, endres denne dynamikken umerkelig, men grunnleggende: fra en selvfølgelig rett til liv, til et valg som må tas – og ethvert valg innebærer at det motsatte valget blir en mulighet man må forholde seg til. Den pleietrengende som i dag tar imot hjelp uten å tenke over det, vil kunne begynne å spørre seg selv: Er jeg til bry? Koster jeg for mye – for familien, for helsevesenet, for samfunnet? Har jeg egentlig rett til å legge beslag på disse ressursene når jeg kunne «valgt» noe annet?
Dette er ikke en hypotetisk bekymring, men en dokumentert erfaring fra land og delstater som har innført slike ordninger, der eldre og syke rapporterer om press – uttalt eller stilltiende – fra pårørende, helsevesen og egne indre forestillinger om å «ikke være en byrde». De mest sårbare i samfunnet er også de som er dårligst rustet til å stå imot et slikt press. En rettighet som i teorien er frivillig, blir i praksis en ny norm som de svakeste kjenner sterkest på kroppen. Det er ikke verdighet å gi mennesker en ny måte å føle seg overflødige på.
4. Realitetene bak enkeltsakene endrer ikke det prinsipielle bildet
De sakene som løftes fram i forslaget, er tragiske, og medfølelsen med de berørte familiene er reell. Men enkeltskjebner – uansett hvor gripende de er – kan ikke være grunnlag for å endre et lovverk som skal beskytte alle landets borgere, inkludert dem som ikke har en stemme i offentligheten: de med demens, med psykiske lidelser, med funksjonsnedsettelser, de isolerte og de uten ressurssterke pårørende. Lovgivning må utformes for systemets svakeste ledd, ikke for de sterkeste enkelthistoriene.
Konklusjon
En utredning er ikke en nøytral eller kostnadsfri øvelse. Den er første steg på en vei som, uansett hvor forsiktig den innledes, historisk har vist seg vanskelig å reversere og lett å utvide. Prinsippet om livets ukrenkelighet, kravet om presist språk fremfor eufemismer, og hensynet til samfunnets mest sårbare tilsier at forslaget avvises i sin helhet, uten utredning.
Anonym · 2. september 2026Motstand mot forslaget om å utrede innføring av selvbestemt livsavslutning
Høringsinnspill til Representantforslag om utredning av selvbestemt livsavslutning
Jeg ønsker med dette å uttrykke min motstand mot forslaget om å utrede innføring av selvbestemt livsavslutning (aktiv dødshjelp/assistert selvmord) i Norge.
Jeg er professor i sykepleie-/helsevitenskap og har i tillegg mer enn 20 års erfaring som spesialsykepleier i sykehus. Gjennom min kliniske praksis har jeg fulgt et stort antall pasienter i livets sluttfase. Min erfaring er at god lindrende behandling i de aller fleste tilfeller kan redusere lidelse betydelig og bidra til en rolig og verdig avslutning på livet. Dette forutsetter imidlertid høy kompetanse blant helsepersonell og god tilgang til palliativ behandling.
Et sentralt argument mot aktiv dødshjelp er risikoen for at mennesker i sårbare situasjoner kan oppleve et indirekte press. Forskning viser at det å oppleve seg som en belastning for familie eller samfunnet kan påvirke selvmordstanker og selvmordsatferd. Dersom aktiv dødshjelp blir et tilgjengelig alternativ, frykter jeg at enkelte eldre, alvorlig syke eller funksjonshemmede kan oppleve en forventning om å velge dette, selv om presset ikke uttales direkte.
Jeg er også bekymret for hvilke konsekvenser en slik ordning kan få for samfunnets syn på selvmord og selvmordsforebygging. I dag arbeider helse- og omsorgstjenesten aktivt for å forebygge selvmord, og betydelige ressurser brukes på behandling av depresjon og oppfølging av suicidale pasienter. Norge markerer årlig Verdensdagen for selvmordsforebygging. Dersom samfunnet samtidig åpner for at helsepersonell skal bidra til å avslutte liv, kan dette skape et etisk og faglig dilemma og gjøre grensen mellom selvmordsforebygging og assistert død mindre tydelig.
Etter min vurdering bør innsatsen rettes mot å styrke palliativ behandling, psykisk helsevern og omsorgstjenester, fremfor å utrede eller innføre aktiv dødshjelp.
På bakgrunn av min kliniske erfaring, forskningsbakgrunn og bekymring for konsekvensene for mennesker i sårbare situasjoner anbefaler jeg at forslaget ikke følges opp.
Anonym · 2. september 2026Dødshjelp eller en verdig avslutning.
Stortinget ber regjeringen utrede om og på hvilken måte retten til selvbestemt livsavslutning kan innarbeides i norsk lov.
Dette synes jeg er uendelig trist og tragisk for hele det norske folk og vår forståelser av hvert menneske sin unike verdi.
• Vi kan se til land som Nederland, Belgia og Canada. Der startet ordningen kun for terminalt syke med kort levetid, men som over tid har blitt utvidet til å gjelde kronisk syke, personer med psykiske lidelser og i noen tilfeller eldre som opplever livstretthet. Også svært unge mennesker har fått lov til å avslutte livet pga psykisk sykdom.
• Forventninger; eldre, alvorlig syke eller pleietrengende vil føle på et subtilt samfunnsmessig eller familiært press om å be om dødshjelp for ikke å ligge samfunnet eller familien til byrde. Dette vil ikke bli mindre ettersom eldre bølgen får konsekvenser for økonomi og menneskelige ressurser.
Endring i helsepersonells rolle og etikk: Helsepersonell har tradisjonelt vært tuftet på det hippokratiske prinsippet om å helbrede, lindre og verne om livet. Det å ta liv undergraver tilliten til helsevesenet og endrer lege-pasient-relasjonen fundamentalt. Undersøkelser viser at et flertall av norske leger er negative til å utføre aktiv dødshjelp.
• Svekkelse av det palliative tilbudet: Det vil føre til at vi bruker penger på dødshjelp i stedet for livshjelp og lindring. Som vi har sett i Nederland. Lite ressurser fører i dag til en vanskelig og smertefull død. Svaret er ikke å ta livet av pasienten, men bedre omsorgen og smertelindringen. Det kan gjøres, noe jeg har sett i arbeidet mitt.
• Dette er tragiske konsekvenser - og vi kan ikke innbille oss at det vil bli annerledes her i landet.
• La oss hjelpe og lindre - i stedet for å legge til rette for dødshjelp!
Mvh Sykepleier
Anonym · 1. september 2026Selvbestemt livsavslutning.
Jeg ber herved om en utredning i forbindelse med selvbestemt livsavslutning.
For meg er det et helt naturlig valg i det jeg ser som en ubetinget rett til å selv bestemme over mitt eget livsløp.
I likhet med mange meningsfeller ser jeg selvfølgelig at dette er en vanskelig debatt mtp. gjennomføring og ikke minst helsepersonell som forplikter seg til livreddende arbeid. Dette kan, etter min mening, allikevel ikke overskygge min soleklare rett til å selv å bestemme mitt eget livsløp.
Til en viss grad mener jeg også at spørsmålet om selvbestemt livsavsluttning tåler en sammenligning med spørsmålet om selvbestemt abort.
Professorer i palliativ medisin · 1. september 2026Innspill fra professorer i palliativ medisin
Til medlemmene i helse- og omsorgskomiteen
Innspill til representantforslag 264 S (2025–2026) om utredning av selvbestemt livsavslutning
Som professorer i palliativ medisin har vi gjennom mange år med forskning, undervisning og klinisk arbeid omfattende erfaring med palliasjon til alvorlig syke og døende pasienter. Flere av oss har også erfaring med å lede regionale kompetansetjenester i lindrende behandling, palliative sykehusavdelinger og kreftavdelinger, samt arbeid med utvikling av fagfeltet både nasjonalt og internasjonalt.
Vi mener at en utvikling i samfunnet der det naturlige livsløpet sees på som uverdig, er svært bekymringsfullt. Døden er en naturlig del av livet. På samme måte som vi fødes sårbare og avhengige av andre, er vi avhengige av hjelp og omsorg mot livets slutt. Dette er ikke uverdig, men en naturlig del av det å være menneske.
Utålelig lidelse som vanskelig lar seg behandle med vanlige metoder, kan i livets sluttfase lindres ved hjelp av lindrende sedering, som innebærer medisinering for å senke pasientens bevissthetsnivå slik at pasienten ikke opplever de utålelige symptomene.
I både det offentlige ordskiftet og komiteens videre arbeid med saken oppfordrer vi til at disse grunnleggende verdiene blir betydelig vektlagt. Vi legger også til grunn at de veldefinerte og godt innarbeidede begrepene dødshjelp, eutanasi og assistert selvmord blir brukt, for å bidra til en presis og ryddig debatt.
Vi har følgende hovedargumenter mot forslaget om utredning:
Basert på vår samlede kliniske og forskningsmessige erfaring er ikke dødshjelp et verktøy vi har savnet i vår kliniske hverdag, for å ivareta lindring, verdighet og omsorg ved livets slutt.
Vi ser ikke på en eventuell utredning som en nøytral aktivitet, men som et nødvendig første skritt i retning av legalisering.
Vi ønsker ikke dødshjelp som en del av behandlingsalternativene innen palliasjon fordi
ikke alle valgmuligheter er et gode når man er syk og sårbar, og kanskje opplever å være, eller frykter å bli, en belastning for sine nærmeste eller helsetjenesten.
å informere en pasient om at vedkommende fyller kriteriene for dødshjelp, vil være et signal om at lovgiver mener at vedkommendes liv ikke lenger ubetinget har krav på vår beskyttelse, men tvert imot har en så lav verdi at vi vil legge til rette for å ta livet av pasienten.
vi ser med bekymring på de erfaringene som foreligger fra land som har legalisert dødshjelp, når det gjelder forholdet mellom dødshjelp og palliativ behandling, og utfordringene med å utforme en lovgivning som er både entydig og forsvarlig.
et tilbud om dødshjelp strider direkte mot de verdiene som har preget og bør prege omsorgen for mennesker med kort forventet levetid. Disse verdiene oppsummeres i dette sitatet fra Cicely Saunders, den mest kjente pioneren innen palliativ medisin: «Du betyr noe fordi du er den du er, og du betyr noe helt til det siste.»
Det gjenstår fremdeles mye før de gode intensjonene og tiltakene som er beskrevet i NOU 2017:16 og Stortingsmelding 24 (2019-2020), er nådd. Vi har en frykt for at dødshjelp kan bli løsningen på problemer som kunne vært løst på klart bedre måter. Det er fremdeles behov for å styrke
både bredde- og spisskompetanse i palliasjon, slik at alle pasienter får mulighet til god symptomlindring
organiseringen av fagfeltet
kapasitet og tilgjengelighet i de spesialiserte palliative tjenestene, særlig for pasienter med andre diagnoser enn kreft
arbeidet med forhåndssamtaler og behandlingsavklaringer, for å ivareta selvbestemmelse og unngå plagsom overbehandling i livets sluttfase
Dette innspillet er signert samtlige professorer og professores emeriti i palliativ medisin i Norge.
Vennlig hilsen
Olav Magnus S. Fredheim, professor i palliativ medisin, UiO
Barry Laird, professor i palliativ medisin, UiO
Dagny Faksvåg Haugen, professor em. i palliativ medisin, UiB
Jan Henrik Rosland, professor em. i palliativ medisin, UiB
Margrethe Aase Schaufel, professor i palliativ medisin, UiB
Nina Aass, professor em. i palliativ medisin, UiO
Tora Skeidsvoll Solheim, professor i palliativ medisin, NTNU
Sigve Andersen, professor i palliativ medisin, UiT
Stein Kaasa, professor em. i palliativ medisin, UiO
Det Hjelper · 1. september 2026Høringssvar fra Det Hjelper vedrørende Representantforslag 264 S (2025–2026) (Dokument 8:264 S)
Vi anerkjenner de gripende menneskelige tragediene som løftes frem i representantforslaget. Historiene om Rikke Whelan de Lange, Torgeir Djønne Lian som avsluttet livet i en alder av 24 år, og Ole Andreas Steen som døde 33 år gammel etter mangeårig sykdom, vitner om en ubeskrivelig smerte. Beskrivelsen fra Steens far om belastningen ved å hente sønnens urne på posten, understreker den enorme slitasjen de pårørende står i. Vi forstår også at desperasjonen som driver frem et svartemarked for assistert livsavslutning er reell. Vår motstand mot forslaget bunner ikke i manglende empati for ønsket om trygghet og verdighet, men i en grunnleggende uenighet om hva som utgjør samfunnets mest verdige svar på menneskelig lidelse.
Smerte, mening og eksistensiell støtte
Samfunnsdebatten rundt selvbestemt livsavslutning opererer med et skarpt skille mellom psykisk lidelse og somatisk sykdom. Det Hjelper utfordrer premisset om at fysisk smerte i seg selv gjør et liv uverdig å leve, selv der medisinsk bedring ikke er mulig.
Forskning innen eksistensiell psykologi og logoterapi viser konsekvent at opplevelsen av uutholdelighet oftere bunner i meningsløshet enn i smertens fysiologiske intensitet. Når et menneske opplever mening, kan selv kronisk smerte bli redusert i betydning eller bli mulig å bære, og perspektiver endres. Det finnes alltid et potensial for meningsfylte opplevelser, tross ekstreme hindre for trivsel. Dette underbygges av den moderne palliasjonens forskning som viser at opplevelsen av fysisk smerte i seg selv varierer i grad med subjektiv opplevelse av mening og eksistensiell angst eller smerte (Dezutter, et al., 2015).
Fremfor å kopiere lovverk fra land som Sveits, Spania og Tyskland for å fasilitere døden, må vi adressere menneskets grunnleggende behov for mening, et behov som i dag ikke blir tilstrekkelig dekket av samfunnet i møte med døden. Mennesker i slike overveldende situasjoner må gis reell mulighet til å diskutere eksistensielle spørsmål åpent, få svar, og få hjelp til å forstå og meningssette smerten og sitt eget liv som helhet. Disse funksjonene har vært en grunnleggende del av menneskets samfunn i tusener av år og av svært god grunn, som underbygges av empirisk forskning på mening og eksistensiell helse. Slik som for eksempel Lee, J.-H. (2020) og Vehling & Kissane (2018) som viser at ønske om fremskyndet død hos terminalt syke reduseres ved effektiv håndtering av eksistensiell angst og meningsløshet.
Livets hellighet og håpets natur
Det Hjelper mener at menneskelivet er fundamentalt hellig og innehar en iboende verdi som overgår menneskets egenråderett. Vi rår ikke over selve livsgaven, og bør derfor ikke ha myndighet til å beslutte dets definitive slutt.
Vår kjerneerfaring er at en høyere makt griper inn i menneskelige liv, nesten utelukkende på uforutsette tidspunkt. Selv i det dypeste mørke kan lidelsen i et flyktig øyeblikk gis mening og lettes betraktelig. Å innføre selvbestemt livsavslutning i norsk lov er en irreversibel avskjæring av dette håpet, og en farlig reduksjon av dypt eksistensielle spørsmål til medisinske prosedyrer.
Det Hjelper fraråder representantforslaget i sin helhet.
Referanser
Vehling, S., & Kissane, D. W. (2018). Existential distress in cancer: Alleviating suffering from
fundamental loss and change. Psycho-Oncology, 27(11), 2525–2530. https://doi.org/https://doi.org/10.1002/pon.4872
Lee, J.-H. (2020). Existential Issues and Psychosocial Interventions in Palliative Care.
Journal of Hospice and Palliative Care, 23(4), 167–171. https://doi.org/10.14475/kjhpc.2020.23.4.167
Dezutter, J., Luyckx, K., & Wachholtz, A. (2015). Meaning in life in chronic pain patients over
time: associations with pain experience and psychological well-being. Journal of Behavioral Medicine, 38(2), 384–396. https://doi.org/10.1007/s10865-014-9614-1
privatperson · 1. september 2026Høringsinnspill til Stortinget: Utredning av selvbestemt livsavslutning — Aleksej Jenin
Dette høringsinnspillet presenteres i forbindelse med representantforslaget om å utrede om og på hvilken måte retten til selvbestemt livsavslutning kan innarbeides i norsk lov. Innspillet argumenterer for en moderne, liberal og inkluderende dødshjelpslovgivning i Norge som setter enkeltmenneskets selvbestemmelse og frihet i sentrum.
1. Lovverket bør utvides til å gjelde flere grupper enn kun terminalt syke
En rettferdig og moderne dødshjelpslov må unngå snevre medisinske kriterier som ekskluderer mennesker med langvarig lidelse. Internasjonal erfaring viser at en begrenset lovgivning raskt vil oppleves som urettferdig og ustabil (Horn et al., 2020, s. 15). I land som Nederland har kriteriene gradvis beveget seg bort fra kun terminal sykdom, slik at dødshjelp i dag gis på bakgrunn av kronisk, men ikke dødelig sykdom, samt depresjon og livstrøtthet.
Norske holdningsundersøkelser viser dessuten at en klar majoritet i befolkningen støtter legalisering av dødshjelp i visse situasjoner. Når vi som samfunn skal vurdere hvem som har rett til å avslutte livet, må vi anerkjenne det dype eksistensielle spørsmålet dette reiser på vegne av alle voksne borgere (Magelssen, 2025, s. 59). Som filosofen Albert Camus formulerte det:
«Det finnes bare ett virkelig alvorlig filosofisk problem: det er selvmordet. Å avgjøre om livet er verdt eller ikke verdt å leve, det er å svare på filosofiens fundamentale spørsmål.» (Horn et al., 2020, s. 141)
Å nekte ikke-terminale grupper en verdig vei ut av en uutholdelig tilværelse er en uholdbar begrensning av deres autonomi.
2. Inkludering av personer med konstant smerte, funksjonsnedsettelse og sosioøkonomisk nød
For mange pasienter med kroniske og irreversible lidelser er det ikke nødvendigvis fysisk smerte alene, men den totale livssituasjonen som gjør tilværelsen uutholdelig. For personer som opplever ekstremt kroppslig forfall og total avhengighet av andre, kan meningen med livet forsvinne. Dette skildres smertefullt av den ALS-syke 67-åringen Jan Petter:
«Jeg hadde hatt lyst til å leve, om jeg var frisk. Men slik livet har blitt, har det ingen mening […] Jeg er lenket fast til sengen, og trenger hjelp til alt. Jeg orker ikke å ligge her og sakte visne bort...» (Koksvik, 2017, s. 240)
Samtidig må en grundig utredning ta innover seg hvordan sosiale og økonomiske kår preger menneskers beslutninger ved livets slutt. Personer i dyp sosioøkonomisk nød opplever en sårbarhet som velferdsstaten ikke alltid klarer å avhjelpe, noe som kan skape et ubevisst press. Kritikere som lege Iona Heath advarer mot det sosiale presset sårbare og syke kan oppleve:
«It seems to me to be impossible to ensure that an apparently voluntary request for assisted dying is not in some small way coerced. It is all too easy for sick and disabled people to believe that they are becoming an intolerable burden to those closest to them, and indeed they often are a burden. In such circumstances a request for assisted dying can become a sort of sacrifice...» (Horn et al., 2020, s. 112)
Dette støttes av internasjonale erfaringer fra Canada, der FNs spesialrapportør Devandas-Aguilar i 2019 rettet skarp kritikk mot at funksjonshemmede med store hjelpebehov har blitt tilbudt dødshjelp som erstatning for tilstrekkelig omsorg og finansiering (Horn et al., 2020, s. 286). Når samfunnet feiler i å hjelpe enkeltpersoner ut av ekstrem nød, må individet som faller utenfor i det minste gis retten til selv å velge en fredelig utvei.
3. Oppgjøret med begrensninger basert på kristne og humanistiske verdier
Dagens strenge forbud mot dødshjelp i Norge er historisk dypt forankret i kristne og humanistiske tradisjoner som vektlegger livets hellighet og plikten til å opprettholde livet for enhver pris.
Denne profesjonsetiske og moralske formyndermentaliteten preges blant annet av teologen K.E. Løgstrup og tanken om det uendelige ansvaret for den andre: «Den enkelte har aldrig med et andet menneske at gøre, uden at han holder noget af dets liv i sin egen hånd.» (Horn et al., 2020, s. 134)
Denne verdisentrerte tenkningen bygger på en naiv forutsetning om at systemet kan sikre alle et verdig og meningsfullt liv. Sannheten er imidlertid at systemet ikke kan hjelpe eller lindre alle tilfredsstillende. Min personlige åpenbaring fikk jeg etter å ha lest novellen "Vi kan ikke hjelpe alle" av Ingvild H. Rishøi.
Moderne medisin og sykehusmaskineri kritiseres ofte for å skape et hermeneutisk vakuum der døden blir unaturlig, og der livsforlengende behandling risikerer å uthale en smertefull dødsprosess mot pasientens vilje. «[…] å kurere og forlenge livet for enhver pris, uten tilstrekkelig respekt og hensyn til det overordnede bildet, eller pasientens individuelle verdighet» (Koksvik, 2017, s. 239). Å tvinge syke og trette mennesker til å utholde ulevelige tilstander basert på religiøse dogmer, frarøver pasienten verdigheten og gjør selvbestemmelsen til en illusjon.
4. Retten til å dø som en fundamental del av personlig frihet
Kjernen i et liberalt demokrati er respekten for individets autonomi og herredømme over egen kropp. Som ungdomspolitikere i Norge har fremhevet:
«Den private autonomien skal strekke seg så langt som mulig, så fremt den ikke begrenser andre menneskers frihet i samme slengen (…) Å legalisere eutanasi, selv med visse begrensninger (…), vil bidra til å styrke den personlige autonomien» (Horn et al., 2020, s. 25–26)
Retten til liv og retten til å dø må moralsk og logisk forstås som to sider av samme sak. Filosofen David Benatar utdyper dette prinsipielle argumentet:
«The right to life is the right to decide whether one will or will not continue living. The right to die is the right to decide whether one will die (when one could continue living). If the right to life were only a right to decide to continue living and did not also include a right to decide not to continue living, then it would be a duty to live rather than a right to life.» (Benatar, 2010, s. 2)
Dette støttes også av dissenser i internasjonal rettspraksis, der dommer McLachlin i den canadiske saken Rodriguez v. British Columbia fremhevet:
«...this is part of the persona and dignity of the human being that he or she has the autonomy to decide what is best for his or her body.» (Morawiec & Przybylak, 2025, s. 67)
Som samfunnsdebattant Anne Kat Hærland så direkte har formulert det:
«Ærlig talt. Det er ikke så fryktelig vanskelig. Det er ganske enkelt. Hvis en person har lyst til å dø bør vedkommende få lov til det.» (Koksvik, 2017, s. 241)
5. Tilrettelagt, assistert død som et verdig alternativ til voldelige selvmord
Når samfunnet nekter å tilby humane og medisinsk assisterte metoder for livsavslutning, tvinges desperate og syke mennesker til å bruke brutale selvmordsmetoder som påfører omverdenen dype traumer. David Benatar beskriver denne mørke virkeligheten slik: «Throwing oneself in front of a train or off a bridge, for example, can cause considerable trauma to others, and those are gruesome ways to die.» (Benatar, 2010, s. 2)
Uassisterte og ensomme selvmordsforsøk (for eksempel med overdosering av legemidler) mislykkes dessuten ofte på grunn av manglende kunnskap, og kan etterlate personen i en permanent vegetativ tilstand – noe som er akkurat det de søkte å unngå (ibid.).
Gjennom en tilrettelagt, assistert død får pasienten anledning til å dø i trygge rammer uten ensomhet og stigma. Eller andres liv kan stå i direkte fare enten når selvmordsforsøk skjer, eller de som eventuelt må redde personen selv blir rammet av en ulykke. I NRK-dokumentaren «Den siste reisen» forklarte den norske kvinnen Siv Tove Pedersen, som reiste til Sveits for å dø, hvorfor hun avviste å ta sitt eget liv alene med en overdose hjemme: «Det ville vært selvmord», sier hun, og legger til at da ville hun ha dødd alene, mens hun nå får dø i armene til sin beste venninne» (Koksvik, 2017, s. 242).
Å tilrettelegge for en slik styrt og verdig avskjed gir pasienten mulighet til å ta et reelt farvel, og i ordets dypeste forstand gjøre sin avskjed om til et kunstverk fremfor å dø i ensomhet og fornedrelse.
Konklusjon:
Jeg oppfordrer Stortinget til å utrede en inkluderende dødshjelpsmodell som setter individets autonomi og frihet fra uutholdelig lidelse i sentrum. Utredningen må se forbi historiske religiøse dogmer eller såkalte humanistiske verdier, og anerkjenne at retten til en verdig, tilrettelagt død er en naturlig forlengelse av retten til et fritt liv. En selvbestemt livsavslutning skal gis til et bredere spekter av personer med ulike vanskeligheter, som folk med dårlig økonomi, gjeld, ureturnerbare asylsøkere osv., siden det er mange folkegrupper som lever i konstante vanskeligheter, og den eneste utveien er en verdig, selvbestemt livsavslutning.
Kildereferanser:
Benatar, D. (2010). Should there be a legal right to die? Current Oncology, 17(5), s. 2–3.
Horn, M. A., Kleiven, D. J. H., & Magelssen, M. (red.). (2020). Dødshjelp i Norden? Etikk, klinikk og politikk. Cappelen Damm Akademisk/NOASP. https://doi.org/10.23865/noasp.96
Koksvik, G. (2017). Frihet fra lidelse, individuell selvbestemmelsesrett og døden som kunstverk: Antegnelser til en antropologisk undersøkelse av assistert død. Norsk Antropologisk Tidsskrift, 28(3-4), s. 236–249.
Magelssen, M. (2025). Bør dødshjelp legaliseres i Norge? En kritisk lesning av Moen og Sterris «Aktiv dødshjelp. Etikk ved livets slutt». Etikk i praksis – Nordic Journal of Applied Ethics, 19(1).
Morawiec, K., & Przybylak, M. (2025). The Right to Life and the Right to Die—Legal and Ethical Considerations Based on the Jurisprudence of the European Court of Human Rights. Zeszyt Prawniczy UAM, 15, s. 57–69.
Anonym · 1. september 2026Livsrespekt
Eg har for få år sidan vore der for for foreldra mine i deira siste år. Far fekk kreftdiagnosen for seint til at det kunne gjeras noko og mor hadde ei god stund før det, begynt på ein saktegåande alzheimer.
Far såg kva veg dette tok. Han såg at livet hans ville få ein tung utgang. Eg er svært takknemlig for at han aldri ymta frampå om at eg skulle hjelpe han ut av livet før tida slik at han kunne sleppe det som kom.
Det var meg far ville ha spurt av søskena. Me forstod kvarandre. Eg har fire eldre søsken, men far var ikkje alltid ein enkel mann å forhalde seg til. Eg er pedagogen i søskenflokken og såg den han var og godtok at han var slik han var. Difor var det eg som ville fått spørsmålet og ikkje nokon av dei andre.
Far tilstod ovanfor meg at han grudde seg, eg høyrde på han og var der for han, men eg fortalde han også at ingen kan velge sjølv korleis døden kjem til ein.
Om det å hjelpe svært sjuke mennesker ut av livet, for at dei skal sleppe den siste tunge tida, hadde vore lovleg, ville eg ha kome i eit svært tungt dilemma mellom far sitt siste ønske og mitt samvit og livet mitt vidare. Eg veit ikkje om eg kunne stått imot far sitt ønske, men for meg er eit liv hellig. Eg ville ha måtta streva med dette valget resten av livet, uansett kva resultatet blei.
Eg veit mykje om det å slite med psyken, panikkangst og depresjon har fulgt meg store deler av vaksenlivet. Eg er svært takknemlig for at eg slepp å slite med meir enn det eg alt gjer
Pinsebevegelsen i Norge · 1. september 2026Livets verdi og ukrenkelighet
Vi tror at ethvert menneske - helt uten unntak - er skapt i Guds bilde som unikt og enestående uendelig verdifullt og samtidig hverken mer eller mindre verdifullt enn andre mennesker. Alle har samme ukrenkelige verdi.
Ingen mennesker skal reduseres til en diagnose eller en krevende livssituasjon, men behandles med respekt for deres egenverdi i kraft av å være menneske.
Respekt innebærer å se mer enn én gang. Re betyr om igjen, og spekt kommer fra det latinske spectare, som betyr å se. Vi må se dypere, lengre og bredere enn et førsteinntrykk, og tenke videre konsekvens av våre beslutninger og handlinger.
Livet vil på forskjellig måte oppleves utfordrende for alle mennesker. I ulik grad vil det også kunne oppleves smertefullt, og det må vi ha forståelse for og ikke ta lett på. Empati med lidende av sykdom må ha naturlig rom både i samfunnet generelt og helseinstitusjoner spesielt.
Livets omstendigheter forandrer imidlertid ikke verdien av selve livet. Historien og dagens samfunn er også full av eksempler på mennesker, som med store helsemessige utfordringer, er til stor velsignelse og glede for andre. Livskvalitet måles ikke kun i fullstendig sunn helse.
Leger står i livets, ikke dødens tjeneste. De er forpliktet på å lindre smerte og gjøre fysisk og psykisk helse mest mulig levelig. Vi forstår likevel at også medisinsk hjelp kan komme til sine grenser for palliativ behandling.
Vi erkjenner lidelsens smerte og gåte, men tror ikke på aktiv dødshjelp som løsning på livets vonde og smertefull belastninger og utfordringer. Det går for oss en klar grense for hva vi mennesker skal ha rett til å intervenere. Naturlig død er for oss en slik grense, og den grensen for livets utgang skal vi ikke skyve på. Begynner vi å flytte på den grensen starter vi fort en glidende negativ utvikling for livets rett.
Vi er i livets tjeneste også når det er forbundet med sykdom og spesielt da. Hele livet må stå under lovens beskyttelse - fra vugge til grav, og vi tror at livets avslutning skal preges av verdighet og respekt til naturlig død.
Anonym · 1. september 2026Selvbestemt livsavslutning
Stortinget ber regjeringen utrede om og på hvilken måte retten til selvbestemt livsavslutning kan innarbeides i norsk lov.
Dette synes jeg er uendelig trist og tragisk.
Vi kan bare se til land som Nederland, Belgia og Canada. Der startet ordningen kun for terminalt syke med kort levetid, men som over tid har blitt utvidet til å gjelde kronisk syke, personer med psykiske lidelser og i noen tilfeller eldre som opplever livstretthet. Også unge mennesker har fått dødshjelp.
Forventninger; eldre, alvorlig syke eller pleietrengende kan føle på et subtilt samfunnsmessig eller familiært press om å be om dødshjelp for ikke å ligge samfunnet eller familien til byrde.
Endring i legens rolle og etikk: Legeyrket har tradisjonelt vært tuftet på det hippokratiske prinsippet om å helbrede, lindre og verne om livet. Det å ta liv undergraver tilliten til helsevesenet og endrer lege-pasient-relasjonen fundamentalt. Undersøkelser viser at et flertall av norske leger er negative til å utføre aktiv dødshjelp.
Svekkelse av det palliative tilbudet: Det kan fort føre til at vi bruker penger på dødshjelp i stedet for livshjelp og lindring.
Dette er tragiske konsekvenser - og vi kan ikke innbille oss at det vil bli annerledes her i landet.
La oss hjelpe og lindre - i stedet for å legge til rette for dødshjelp!
Fløenkirken org.nr. 971493143 · 31. august 2026Svar på høyring om "sjølvbestemt livsavslutning".
Sjølvbestemt livsavslutning, med andre ord dødshjelp.
Idealet er nullvisjon om sjølvmord. Korleis kan vi då gå inn for å hjelpe folk til sjølvmord? Er det legar som skal dele ut dødsmedisinen? Legar er utdanna til å lindre og lækje sjukdom, og til å redde liv.
Vi hyller ikkje døden! Vi er takksame for livet. Derfor er det viktig å hjelpe når det er liding, arbeide for endå betre helsehjelp og bry oss om kvarandre. Alle menneske er uansett like mykje verdt, unge, gamle, personar med nedsett funksjon, psykisk sjuke osv.
Det er stor fare for at folk kan føle seg hjelpelause og til bry når livet blir vanskeleg, kanskje ikkje til å halde ut. Då er det meir omsorg, meir smertelindring, meir hjelp som skal til. Sjølvvalgt livsavslutning er inga løysing på det som er tungt.
I land der dødshjelp er innført, utvidar dei stadig grensene for kven som kan få dette, til og med barn.
Skrot heile utgreiinga om sjølvbestemt livsavslutning!
Det er alvorleg å ta på seg ansvaret for å avgjere når folk skal få lov til å døy! Det er eit ansvar ingen skulle ha. La oss arbeide for endå betre omsorg og pleie når livet er tungt og ved livets slutt.
Kirsti Fagerlid
Morten Fjell Rasmussen
Anonym · 31. august 2026Imot aktiv dødshjelp
Eg er imot aktiv dødhshjelp. Eg tenker at aktiv dødshjelp kan lede til at mennesker som egentlig trenger hjelp velger ein anna utvei. Det kan og skape eit press, spesielt mot enkelte grupper viss dei til dømes ser på seg sjølv som ei byrde. Liv burde heiast på, og vi burde heller bruke pengane og ressursane på å bedre livssituasjonen til dei som har det vanskelig.
May Britt Røyrvik · 31. august 2026Opprop ang aktiv dødshjelp
Nei til aktiv dødshjelp
Anonym · 31. august 2026Opprop ang . aktiv dødshjelp
Nei til aktiv dødshjelp
Ja til livet Askøy · 31. august 2026Livet er ukrenkelig
Når vi i Norge ikke har livet som noe hellig, ukrenkelig og dyrebart, så blir det til at vi kan flytte grenser for liv og død. Nå gjelder det selvbestemt livsavslutning, altså at en velger å ta sitt eget liv. Det er en veldig fallitterklæring for et menneske. Vi som har hatt og skulle hatt Guds bud som rettledning også når det gjelder lovverket, sier "du skal ikke slå ihjel". Når så vi selv vil spille Gud og bestemme over liv og død, da kan alt skje. Jeg skulle ønske at vi aldri ville ha en slik lov i Norge - om selvbestemt livsavslutning, men at enhver fikk dø en naturlig død.
NPF · 31. august 2026Innspill fra NPF
Innspill til representantforslag om selvbestemt livsavslutning.
Om verdig livsavslutning i trygge omgivelser
Forslaget gir inntrykk av at det per i dag ikke finnes lover, forskrifter, og nasjonale faglige råd som beskriver hvordan en som samfunn kan legge til rette for verdig livsavslutning i tråd med pasientens verdier, ønsker og preferanser.
Å legge til rette for verdig livsavslutning i trygge omgivelser er et kjerneområde innenfor palliasjon, og er dermed del av de oppgaver som faller innenfor kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenester(begrepsliste palliasjon, 2024). Dette er regulert og tydelig beskrevet gjennom nasjonale faglige råd, og nasjonale veiledere. Vi nevner følgende:
Nasjonale faglige råd om lindrende behandling i livets sluttfase (2019)
Nasjonale faglige råd om forhåndssamtaler og planlegging ved begrenset forventet levetid (2023)
Nasjonal veileder om behandlingsavklaringer ved livsbegrensede eller alvorlig langvarig sykdom (2009, revidert i 2013 og i 2026).
WHO har anbefalt at palliasjon skal være et av kjerneområdene i helsevesenet, på lik linje med forebygging, behandling og rehabilitering, som per i dag er lovpålagt i lov om kommunale helsetjenester (Palliative care).
I Norge er palliasjon fortsatt ikke en lovpålagt oppgave.
Om autonomi i forhold til andre kjerneverdier
Ordet «selvbestemt» peker på viktigheten av autonomi i vårt juridiske system og i våre etiske overveielser. Men det er også andre kjerneverdier i vårt samfunn. Vi lever ikke isolert, men er del av et felleskap.
Oftestad setter tydelig ord på det i en artikkel med tittel: «Døden som tilbud» (Klassekampen, 20.08.26): «Paradokset er at selvbestemmelse, ikke minst ved livets slutt, er avhengig av sosial kontekst. Sosial isolasjon, manglende støtte og engstelse for å bli en byrde spiller en viktig rolle når etterspørselen etter dødshjelp øker». Hun fortsetter: «Det er felleskapets ansvar å sørge for at de som er i randsonen ikke opplever behov for dødshjelp». «Vi må bygge et samfunn der vi gir livshjelp, ikke dødshjelp.»
Et annet element beskrives av Gunnes i Klassekampen (25.04.24). Hun skriver: «Forfatter Thorvald Steen viser i sine bøker hvordan samfunnets syn på sykdom og funksjonsvariasjon grunnleggende former hvordan det opplever å leve med funksjonsnedsettelser.» Hun skriver at «hvis aktiv dødshjelp forstås som en forhandling mellom individets rett til selvbestemmelse og hensynet til andre individer, vil en åpning for aktiv dødshjelp føre til et direkte og indirekte press på mennesker hvis behov for hjelp fra det offentlige helse-og sosialvesenet er større enn andres.
Norsk Palliativ forening ønsker å delta i å bygge et fellesskap, der vi gir livshjelp.
Vi håper at Stortingets representanter heller kan bidra til at palliasjon blir en lovpålagt oppgave i tråd med WHOs anbefalinger.
25.08.25
Norsk Palliativ Forening
Farsund Bedehus · 31. august 2026Menneskets ukrenkelighet
Ethvert menneske har en iboende verdi i seg selv fra unnfangelse til død. Denne menneskets ukrenkelighet setter en absolutt grense for statens og medmenneskers maktutøvelse, og ukrenkeligheten er særlig kritisk i livets start- og sluttfaser, samt ved alvorlig sykdom. Den krever at de mest sårbare får det STERKESTE vernet!!
Derfor er vi sterkt imot en utredning om hjelp til å avslutte menneskeliv!!
Grunnlovens hovedoppgave er vern om den enkeltes integritet mot statelige og private overgrep. Uten prinsippet om ukrenkelighet, faller fundamentet for rettsstaten og menneskerettighetene bort!
" Et samfunns moralske kvalitet måles etter hvordan det ivaretar sine svakeste og mest sårbare borgere"
Derfor er " hjelp til å dø" en forferdelig hån mot menneskeheten.
Mvh Harald Tønnesen
Privatperson · 31. august 2026Det er livshjelp vi trenger når vi er sårbare. Vi trenger ikke dødshjelp. Det er en kapitulasjon.
Kjære lovgivende organer i Norge,
Norge er et lite land, men med gode lover kan landet fortsatt bygges og være et fyrtårn i verdens mørke.
Vi trenger håp, vi trenger å vite at vi bryr oss om hverandre og at vi er villige til å bære hverandre når vi strever med ulike lidelser. Dette må være synlig i lovverket vårt.
Vi trenger ikke dødshjelp. Ingen som arbeider i helsevesenet skal forpliktes til å tilby avliving. Ingen sårbare pasienter skal få et slikt tilbud. Heller ikke skal pårørende settes på slike valg.
Vi trenger livshjelp. Vi trenger flere hospice. Vi trenger å ruste opp psykiske helsetilbud. Vi trenger å støtte barnefamiliene så vi unngår fattigdom midt iblandt oss.
Vi bør oppfordre folk til delaktighet i trossamfunn og organisert virksomhet slik at også åndelige og sosiale forhold kan styrke folkehelsen.
Ensomhet er trolig den største folkesykdommen iblandt oss og den løses ikke med dødshjelp. Det er en kapitulasjon for et land. Da vil nihilismen ødelegge alt som vår nasjon er bygget på og håpløshetens mørke vil senke seg over oss.
Derfor kjære lovgivende myndigheter, tillat aldri at dødshjelp blir tillatt i vårt kjære Norge!
Meg sjølv · 31. august 2026Våre liv er verdifulle og unike
Sitat frå Bibelen: Salme 139:
«Til sangmesteren. Av David. En salme. Herre, du ransaker meg og kjenner meg. Enten jeg sitter eller står opp, så vet du det. Langt bortefra forstår du min tanke. Enten jeg går eller ligger, ser du det, du kjenner nøye alle mine veier. For det er ikke et ord på min tunge - se, Herre, du vet det alt sammen. Bakfra og forfra omgir du meg, du legger din hånd på meg. Å forstå dette er for underlig for meg, det er for høyt, jeg makter det ikke. Hvor skal jeg gå fra din Ånd, og hvor skal jeg flykte fra ditt åsyn? Farer jeg opp til himmelen, så er du der. Og vil jeg rede mitt leie i dødsriket, se, da er du der. Tar jeg morgenrødens vinger*, og vil jeg bo ved havets ytterste grense**, så fører også der din hånd meg, og din høyre hånd holder meg fast. Og sier jeg: La mørket skjule meg, og lyset omkring meg bli natt - så gjør heller ikke mørket det mørkt for deg, natten lyser som dagen, og mørket er som lyset. Du har skapt mine nyrer, du formet meg i mors liv. Jeg priser deg fordi jeg er virket på forferdelig underfullt vis. Underfulle er dine gjerninger, det vet min sjel så vel. Mine ben var ikke skjult for deg da jeg ble virket i lønndom, da jeg ble formet så kunstferdig i jordens dyp*. Da jeg bare var et foster, så dine øyne meg. I din bok ble de alle oppskrevet, de dagene som ble fastsatt da ikke én av dem var kommet. Hvor dyrebare dine tanker er for meg, Gud! Hvor veldig er summen av dem! Vil jeg telle dem, er de flere enn sand. Jeg våkner opp, og ennå er jeg hos deg. Å Gud, om du ville drepe de onde! Dere blodtørstige menn, vik fra meg! Det er de som taler imot deg i ondskap og misbruker ditt navn til løgn, dine fiender. Herre, skulle jeg ikke hate dem som hater deg, og avsky dem som reiser seg imot deg? Jeg hater dem med et fullkomment hat, de er mine fiender. Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!»
Salmene 139:1-24 NB
https://bible.com/bible/102/psa.139.1-24.NB
mvh
Eli Augestad Vikdal
Menneskeverd · 31. august 2026Skriftlig høringsinnspill fra Menneskeverd
Skriftlig innspill fra Menneskeverd til Dokument 8:264 S (2025-2026): Representantforslag om utredning av selvbestemt livsavslutning
Innledning
Menneskeverd er en livsvernsorganisasjon som jobber for å styrke vernet om menneskelivet fra befruktning til naturlig død, og for spesielt sårbare grupper. Representantforslaget fra Venstre legges frem i en tid der dødshjelp har vært et stadig tilbakevendende tema. Spørsmålet om dødshjelp, formulert som «selvbestemt livsavslutning» i representantforslaget, er krevende. Det krever at vi tar stilling til menneskets lidelse og vår respons på denne. Menneskeverd vil med dette høringsinnspillet advare sterkt imot å gå inn for Venstres forslag om å utrede selvbestemt livsavslutning.
Å ta livet av mennesker, eller å hjelpe mennesker med å ta sitt eget liv, kan ikke bli samfunnets svar på lidelse. Når et menneske møter sykdom, funksjonstap, alderdom eller livets siste fase, må svaret være å lindre, gi omsorg, tilrettelegge og gjøre alt vi kan for å gi så gode dager som mulig. For døende er helhetlig dødsomsorg særlig viktig og må favne bredt: medisinsk, psykisk, sosialt og eksistensielt. Vi kan ikke gjøre døden til et behandlingstilbud for noen. Et samfunns menneskesyn kommer tydeligst til uttrykk i hvordan det møter mennesker når de er som mest sårbare. Da trenger vi et fellesskap som står fast på at menneskeverdet ikke blir mindre fordi kroppen svikter, livet blir avhengig av andre eller lidelsen blir stor. Dødshjelp bryter med dette utgangspunktet. Den gjør selve livsavslutningen til et legitimt svar på lidelse og gjør helsepersonellet til en mulig aktør i å fremskynde døden. Det er et fundamentalt skifte i hva samfunnet og helsetjenesten skal være til for.
Svakt begrunnet – og tilslørt av eufemismer
Forslagets begrunnelse fremstår både faglig svakt og ukritisk. For det første må all politikk og debatt omkring dødshjelp foregå på faglige premisser. Selvet begrepet «selvbestemt livsavslutning» er, slik over 50 leger og helsepersonell innen palliativ helse påpekte i Aftenposten i 2024, direkte misvisende. Dødshjelp er ikke selvbestemt da loven avgrenser på gitte kriterier. «Livsavslutning» er heller ikke presist da dødshjelp i praksis vil si en avbrytelse av livet, enten som en direkte avlivning med direkte injeksjon fra en lege, eller ved et selvmord man begår med hjelp fra en annen.
Representantforslagets begrunnelse bygger i stor grad på enkelthistorier som allerede har fått omfattende plass i mediene, uten å drøfte at denne dekningen selv har vært gjenstand for kritikk. Flere har påpekt at den norske dødshjelpdebatten i for stor grad har vært preget av personlige historier og en ensidig fremstilling av dødshjelp som løsningen på lidelse, mens motforestillinger, sårbarhetsperspektivet og erfaringene fra land som allerede har legalisert dødshjelp har fått mindre plass. Når et slikt mediebilde nærmest ukritisk gjøres til premiss i representantforslaget, er det vanskelig å se at behovet for en utredning er tilstrekkelig begrunnet. Det vises blant annet til at det eksisterer et illegalt marked for assistert livsavslutning. At det finnes mennesker som er villige til å utnytte andre menneskers sårbarhet, er ikke et nytt samfunnsfenomen. Mennesker har til alle tider blitt utsatt for vold, utnyttelse og drap fra andre mennesker. At noen tilbyr å ta livet av sårbare mennesker utenfor loven, er først og fremst et argument for å beskytte de sårbare og håndheve loven. Det er ikke i seg selv et argument for at Stortinget skal utrede hvordan Norge skal etablere et lovlig system for å hjelpe mennesker med å dø.
Å utrede en utopi
Forslagets ordlyd legger opp til å utrede om og på hvilke måter selvbestemt livsavslutning kan innarbeides i norsk lov. Ordlyden i forslaget er i seg selv svært problematisk. Den peker mot at det skal finnes en avgrenset og forsvarlig måte å innføre dødshjelp på. Dermed blir den egentlig oppgaven ved en utredning ikke å undersøke om samfunnet bør etablere en rett til å få hjelp til å dø, men hvordan vi kan utforme denne retten. Det er nettopp her kimen til problemet ligger. I ordlyden fremstår det som en teknisk reguleringsoppgave, men det er i realiteten et grunnleggende prinsipielt spørsmål: Kan man først etablere en rett til dødshjelp for en avgrenset gruppe og samtidig forvente at grensen vil forbli stabil over tid?
Forslaget ber med andre ord om å utrede noe som i seg selv inneholder en selvmotsigelse: å etablere en rett til selvbestemt livsavslutning, men samtidig sørge for at denne retten skal forbli begrenset til den gruppen man i første omgang har bestemt seg for. Når først prinsippet om at noen mennesker kan ha en rett til hjelp til å dø er akseptert, oppstår spørsmålet om hvorfor andre mennesker med tilsvarende lidelse, men en annen diagnose, alder eller livssituasjon, ikke skal ha den samme retten. I Nederland viser utglidningen seg tydelig i statistikken. Fra 2002 og de første årene som dødshjelp var lov i Nederland, utgjorde det rundt 1 % av alle dødsfall. I 2024 var tallet steget til 5,8 % av alle dødsfall. Da Nederland åpnet for dødshjelp, var det for myndige og samtykkekompetente, mens i 2023 ble den nedre aldersgrensen satt til 1 år. I 2010 fikk to personer innvilget dødshjelp på bakgrunn av psykiske lidelser – i 2025 var tallet 219. Utglidningen er også tydelig i andre land hvor dødshjelp er legalisert.
I debatten blir det ofte vist til fra dødshjelpstilhengere at vi må finne en god, norsk modell – en modell som i representantforslaget vises til som balansert og som ivaretar alle hensyn. En slik inngang hopper igjen bukk over kjernen: at selve avgrensningen er et grunnleggende problem. Over tid vil kriteriene for dødshjelp bli utfordret av nye medisinske, juridiske og samfunnsmessige vurderinger. Det finnes ingenting unikt ved norske forhold som gjør at vi skal klare å avgrense hvem som skal få rett til å bli tatt livet av når vi først aksepterer prinsippet om at noen mennesker har denne retten.
Å bli tvunget til Sveits
Poenget illustreres særlig godt i representantforslaget der det vises til enkelthistorier om pasienter som har måttet reise til Sveits. Historien til Torgeir Djønne Lian og familiens opplevelser med å følge ham til en dødshjelpsklinikk i Sveits er nevnt i forslaget. Lian kvalifiserte til å få hjelp der, men det poengteres at tilbudet i Sveits er forbeholdt de med midler og tilgjengelig støtteapparat. Men en norsk legalisering vil ikke oppheve forskjellene. Også en norsk dødshjelpslov må trekke en grense, og mennesker med et like sterkt ønske om å dø og en like alvorlig lidelse vil sannsynligvis falle utenfor kriteriene. For dem blir reisen til Sveits verken kortere, billigere eller enklere. Tvert imot kan forskjellsbehandlingen oppleves enda skarpere dersom andre får hjelp til å dø i Norge, mens de selv blir avvist. En norsk dødshjelpslov fjerner derfor ikke ulikheten som forslaget peker på. Den flytter bare grensen – og gir norske myndigheter ansvaret for å avgjøre hvilke former for lidelse som skal kvalifisere til hjelp til å dø, og hvilke som ikke skal gjøre det.
I forslaget nevnes det at verdighet og trygghet er viktige prinsipper. Å utrede dødshjelp vil gjøre det motsatte av å sette disse ordene ut i livet. Fra land som har legalisert ser man at dødshjelp gjør sårbare mennesker enda mer sårbare. Pasientgrupper som rammes av tilbudet om dødshjelp i dag og som ikke var tiltenkt da de legaliserte i 2002, er blant annet nyfødte, barn, eldre med fremskreden demens, unge mennesker med psykiske lidelser og pasienter med slitne pårørende. Presset noen pasientgrupper vil oppleve om å velge dødshjelp er umulig å gardere seg mot – det kan være så subtilt som et slitent blikk fra pårørende eller en bankkonto som minker.
Utredning er et politisk mål i seg selv – et første steg mot legalisering
Debatten om dødshjelp er en stor og pågående debatt i politikken og i samfunnsdebatten i Norge, og siden 2024/2025 er den tydelig intensivert. Den intensiverte debatten, særlig i etterkant av Rikke de Langes historie og dokumentaren «Dødsenglene», har resultert i et økt insentiv for utredning av dødshjelp i Norge. Men utredning av «selvbestemt livsavslutning» og legalisering er ikke to uavhengige prosesser. Utredning fremstår mer og mer som et krav fra den delen av bevegelsen som ønsker at Norge skal bevege seg i retning av legalisering. Kronikken «Dødshjelp må utredes nå!» ble publisert i VG 2. september 2025. Den er underskrevet av over 20 personer med svært ulik bakgrunn, og overskriften er ikke tilfeldig: Det er en politisk oppfordring om at utredningen må komme nå.
Avslutning
Menneskeverd mener Stortinget ikke bør be regjeringen utrede hvordan «retten til selvbestemt livsavslutning» kan innarbeides i norsk lov. Når kunnskapsgrunnlaget som begrunner utredningen i hovedsak består av enkelthistorier, et påstått illegalt marked og en antakelse om at Norge kan regulere seg rundt de grunnleggende problemene, er det ikke tilstrekkelig grunnlag for å sette i gang et arbeid som samtidig vil gi politisk legitimitet og fremdrift til en legaliseringsprosess. Det finnes ikke et behov for å utrede hvordan Norge kan bli bedre til å hjelpe mennesker med å dø. Det finnes et behov for å bli bedre til å lindre, gi helhetlig palliative tilbud og å hjelpe mennesker som ønsker å dø, til å leve til de dør. Vi skal alle dø, og vi trenger derfor en større åpenhet rundt døden i samfunnet vårt. Å legalisere dødshjelp vil være en fallitterklæring av helsevesenet som skal hjelpe, lindre og gi omsorg. I stedet for å kunne tilby mennesker som ønsker det døden, må helsevesenet hjelpe og bistå mennesker til å fullføre livet med verdighet og omsorg.
På vegne av Menneskeverd
Maria Elisabeth Selbekk
Generalsekretær
Kilder:
Leserinnlegg i Aftenposten: «Dødshjelp på faglige premisser» https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/0VW3R0/doedshjelp-diskusjonen-maa-bygge-paa-holdbare-faglige-premisser?utm_source=chatgpt.com
Statistikk fra Nederland: https://www.nrk.no/trondelag/xl/dodshjelp_-hvor-enkelt-bor-det-vaere-a-do_-1.17487288
Leserinnlegg i VG: «Dødshjelp må utredes nå»: https://www.vg.no/nyheter/i/Xjr17m/opprop-doedshjelp-maa-utredes-naa
Anonym · 31. august 2026Menneskeverd også når livet gjør vondt
Hvis menneskeverdet er ubetinget, må det også omfatte mennesket når livet er vanskelig, når kroppen svikter, når selvstendigheten reduseres og når livet ikke lenger kan leves på de vilkårene man selv ville ha valgt.
Å erkjenne dette er ikke det samme som å romantisere lidelse. Det er tvert imot å skille mellom to helt forskjellige ting: å bekjempe lidelsen og å avslutte livet til den som lider.
Et humant samfunn bør gjøre det første uten å gjøre det andre til løsningen.
Menneskelig sårbarhet kan heller ikke forstås som et avvik fra et normalt liv. Vi begynner livet fullstendig avhengige av andre. Gjennom sykdom, ulykker og alderdom kan vi igjen bli avhengige av omsorg. Sårbarhet og avhengighet er derfor ikke tegn på at menneskelivet har mislyktes. De tilhører selve menneskets vilkår.
Hvis samfunnet samtidig lærer oss at et liv preget av sterk avhengighet eller lidelse kan være et liv man med god grunn bør få avslutte, risikerer vi å gjøre idealet om det smertefrie, autonome og selvhjulpne mennesket til målestokken for et verdig liv.
Men menneskeverd kan ikke være forbeholdt de periodene av livet hvor vi er sterke.
Det må også beskytte oss når vi er svake.
Spørsmålet er derfor ikke om mennesker skal tvinges til å lide. Spørsmålet er om lidelse skal forstås som en menneskelig tilstand vi har et felles ansvar for å møte og lindre, eller som en tilstand som kan gjøre døden til samfunnets svar.
Et samfunn som bygger på menneskeverd bør kunne si: Vi kan kanskje ikke fjerne all lidelse fra menneskelivet, men vi kan nekte å la lidelsen avgjøre hvor mye et menneskeliv er verdt.
Anonym · 31. august 2026Høringsinnspill – Selvbestemt livsavslutning
Jeg viser til forslaget om selvbestemt livsavslutning, som er på høring, der det åpnes opp for innføring av aktiv dødshjelp i Norge.
Jeg har stor respekt for mennesker som opplever alvorlig sykdom, sterke smerter og frykt for en vanskelig avslutning på livet. Nettopp derfor mener jeg at vi må stille et grunnleggende spørsmål:
Hva skal være samfunnets svar når et menneske opplever livet som uutholdelig?
Jeg mener at vi må komme nærmere hverandre, og ikke gjøre døden til en løsning.
Menneskeverdet forsvinner ikke når livet blir vanskelig
Et menneskes verdi kan ikke være avhengig av hvor friskt, selvstendig eller produktivt det er. Vi har alle perioder i livet hvor vi er avhengige av andre. For noen varer denne avhengigheten bare en kort stund. For andre kan den vare i mange år. Når sykdom, alder eller funksjonsnedsettelse gjør at et menneske trenger omfattende hjelp, er det nettopp da samfunnet må vise at menneskeverdet står fast.
Vi må være svært forsiktige med å sørge for at sårbare mennesker følelsen av at døden er et mer akseptabelt alternativ enn å fortsette å motta hjelp:
- En eldre person som trenger hjelp til det meste, er ikke mindre verdifull.
- Et menneske med alvorlig funksjonsnedsettelse er ikke mindre verdifullt.
- Et menneske som ikke lenger kan bidra slik det gjorde før, er ikke mindre verdifullt.
Selvbestemmelse
Norge er kjent for å være et demokratisk land, der valg ligger på den enkelte. Vi må derfor skille mellom et valg som er frivillig, og et valg som oppleves som eneste mulighet.
En alvorlig syk person kan oppleve seg som en byrde for familien. En eldre person kan være redd for å kreve for mye av barna sine. En person med funksjonsnedsettelse kan oppleve at samfunnet bruker store ressurser på vedkommende. Dette er et press som er svært vanskelig å oppdage og enda vanskeligere å lovregulere bort. Når valget om «aktiv dødshjelp» er irreversibelt, må vi være ekstra forsiktig.
Hvor går grensen?
Hva med personer som lider av demens, psykisk sykdom og/ eller kronisk sykdom?
Hva med mennesker som ikke er døende, men som opplever livet som uutholdelig?
Jeg mener Norge bør være svært forsiktig med å åpne døren for «selvbestemt livsavslutning».
Erfaring fra Nederland og Belgia
Nederland og Belgia viser at det er mulig å etablere omfattende kontrollordninger, men de viser også hvor krevende det er å trekke klare grenser.
I Nederland ble det registrert 10 341 tilfeller av eutanasi i 2025. Det tilsvarte rundt 6% av alle dødsfall. Tilfellene omfattet blant annet personer med demens, psykiske lidelser og opphopning av aldersrelaterte sykdommer. (euthanasiecommissie.nl)
I Belgia ble det registrert 3 991 tilfeller i 2024. I 932 av tilfellene var døden ikke forventet på kort sikt. (consultativebodies.health.belgium.be)
Når prinsippet først er akseptert, må samfunnet stadig ta stilling til nye og vanskelige grensetilfeller.
Hva skal helsevesenet tilby når de ser at personen ikke kan bli frisk?
- Sørge for pasientens trygghet, verdighet og respekt for den siste tiden pasienten har igjen.
- God pleie, trøst og oppmuntring.
- Prest, diakoni osv.
- Sang, musikk, diktlesning for pasienten. Hvis pasienten er kristen, vet jeg at pasienten setter stor pris på at det leses vers med oppmuntrende og trøstende ord fra bibelen.
- Smertelindrende behandling.
- Sørge for at pasienten ikke er alene.
- Besøksordning der pasienten får kontakt med husdyr, som hund, katt, kanin.
- Samtalegrupper, støtte- og omsorgsgrupper til de pårørende.
- Osv.
Forebyggende metoder/tilbud mot selvmordstanker, der pasienten ser døden som eneste løsning.
- Samtalegrupper om angst og depresjon, metoder for å hjelpe seg selv.
- Samtalegrupper
- Prest, diakoni, bibelgrupper, Alpha-kurs om bibelen, osv.
- Sang, musikk, diktlesing, fellesskap med lesing av god og oppbyggane litteratur
- støtte- og omsorgsgrupper til familien.
- sørge for at mennesker ikke er alene.
- Turgrupper, trimgrupper, dansekurs
- Jobbsøkerkurs
- Arbeidslivsmestring
- Rideskole
- Mekke på biler, reparering av båter, maskiner, brygge og hus.
- Osv.
Dette er tiltak som bidrar til at personer som er i en vanskelig situasjon, blir mer og mer glad i selg selv, eget liv, egne evner og talenter. De blir mer selvstendige, selvsikre og får lyst til å jobbe med egne problemer og bidrag til samfunnet gjennom bl.a.: jobb, frivillig arbeid og gründervirksomhet. I tillegg bidrar de selv til å hjelpe andre, som er i liknende situasjoner osv.
Av hensyn til ovennevnte ber jeg om at aktiv dødshjelp og selvbestemt livsavslutning blir forbudt i Norge. Jeg ber om at saken derfor blir avvist.
privatperson · 31. august 2026Nei til "selvbestemt livsavslutning"
Uttalelse om «selvbestemt livsavslutning»
Vi lever i en individualistisk tid. Hvert enkelt menneske skal ha rett til å bestemme over sitt eget liv, kan vi høre. Denne tenkningen er feil i utgangspunktet. Ingen kan selv avgjøre mange av de viktigste forholdene som påvirker vårt liv. Intet menneske kan selv bestemme hvilket århundre eller hvilket land det ble født i. Ingen har valgt sine foreldre eller sine arvelige egenskaper.
Mange av de valgene vi tar, er preget av den kulturen vi er vokst opp i. Om vi ikke alltid er dette bevisst, er våre viktigste valg knyttet til et livssyn som avspeiler våre overordnede verdier.
Vår kultur har vært preget av en kristen virkelighetsoppfatning. Mennesket er skapt av Gud og står til ansvar overfor ham. Du skal ikke slå i hjel. Det gjelder ditt forhold til andre mennesker, men også deg selv. Gud, som har gitt det enkelte mennesket livet, er den eneste som har rett til å ta det tilbake – i sin tid.
Humanister kan ha ulike tanker om Gud. Men de fleste i landet vårt har fortsatt en grunnleggende respekt for menneskelivet og ønsker å verne om dette. Å innføre selvbestemt livsavslutning er å starte en glidende utvikling der betydningen av menneskeverdet blir gradvis redusert. Dette ser vi i land som har innført en liberal tekning og praksis.
Vi bør fastholde at et menneskes verdi er uinnskrenket og uavhengig av hva det kan yte og oppleve.
Norges Storting bør ikke ta initiativ til en utredning om selvbestemt livsavslutning. En slik utredning kan vanskelig unngå å bidra til en uønsket utvikling i vårt syn på menneskeverdet.
I stedet bør vi satse på å fremme fremme holdninger og praksis som kan gi flest mulig mennesker et meningsfullt og verdig liv helt til den naturlige død.
Tarjei Tveitå · 31. august 2026Ikkje late 6% av deg døyde i Noreg døy ved assistert sjølvmord
I 2024 døyde 44 242 personar i Noreg. 6% av det er 2654 menneske. Det vil seie at om ein tillet assistert sjølvmord så er det truleg at det i framtida vil vere over 2500 menneske som nyttar seg av tenesta assistert sjølvmord. I 2024 var det 727 menneske som tok sjølvmord! Det er noko ein arbeidar på samfunnsnivå at skal ned. Då finn eg det urimeleg at ein skal nytte ressursar på å utgreie assistert sjølvmord (selvbestemt livsavslutning). Om assistert sjølvmord vert tillate og truleg etterkvart normalisert er det truleg at folk vil kjenne på eit presse på å ta assistert sjølvmord. Dette er ikkje eit ønskeleg i eit sivilisert samfunn. Foreslår at ein ikkje utgreier dette, subsidiært frårådar å legalisere assistert sjølvmord.
Den Evangelisk Lutherske Frikirke · 31. august 2026Nei til selvbestemt livsavslutning
Høringsinnspill fra Den Evangelisk Lutherske Frikirke
Til Helse- og omsorgskomiteen
Den Evangelisk Lutherske Frikirke takker for muligheten til å gi innspill til representantforslaget om utredning av selvbestemt livsavslutning.
Frikirken anbefaler at forslaget ikke vedtas.
Vi anerkjenner at det finnes mennesker som lever smertefulle liv med sykdommer som ikke kan kureres, og at livet for noen kan oppleves som ulevelig. Likevel holder vi fast på vår motstand mot selvbestemt livsavslutning, også kalt dødshjelp. Vi mener, i tråd med tradisjonell etikk og teologi, at livets ukrenkelighet må være det overstyrende argumentet. Retten til liv er vår mest grunnleggende rettighet, og Statens rolle er å beskytte liv, ikke å ta liv. Grunnlovens § 93 sier følgende: ”Ethvert menneske har rett til liv.” Og: ”Statens myndigheter skal beskytte retten til liv”.
For oss er både dødshjelp og assistert selvmord en overskridelse av en absolutt grense i forhold til livets verdighet og hellighet.
Vi er av den oppfatning at et lovverk som legaliserer dødshjelp samtidig åpner for flere utilsiktede konsekvenser:
• Vi frykter et mer brutalt menneskesyn og samfunnssyn som i større grad styrer etter funksjonalitet og helse. Vi vil ikke ha et samfunn der man bistår lidende mennesker ved å tilby dem død. Vi vil heller ha et samfunn der man bistår lidende mennesker med lindring og trøst. Det er en grunnleggende forskjell på to slike samfunn.
• Vi frykter at fokus på og betalingsvilje for alternative behandlinger som lindrende medisin og hospitstilbud vil bli svekket dersom aktiv dødshjelp liberaliseres. Dette kan føre til selvforsterkende effekter.
• Vi frykter hva det vil gjøre med våre borgere, og med samfunnet som helhet, å måtte vurdere om en person skal få lov til å dø eller ikke. Dette er en type vurdering som mennesker aldri var ment å gjøre.
• Vi frykter det umenneskelige presset en lidende kan bli stilt overfor dersom dødshjelp er et legalt alternativ. Redselen for å være en byrde for andre, kan gjøre at man blir presset mot å velge døden som alternativ.
Kristen tro bygger på overbevisningen om at mennesket er skapt i Guds bilde (1. Mos 1,27) og har en verdi uavhengig av helse, alder eller funksjonsevne. Et svakt og sykt liv er også et verdig liv: Livet er en gave fra Gud. En kristen, bibelsk tro anerkjenner lidelse som en del av vår ufullkomne verden, men samtidig er den lidende verden et sted hvor Gud er nær. Jesu eksempel er ikke til å misforstå, med omsorg for syke, svake og lidende. Dette gir kirken et kall til å være til stede med omsorg og lindrende behandling. Dette er et kall vi stadig må leve bedre opp til. I stedet for retten til å avslutte liv vil vi jobbe for smertelindring og omsorg i livets siste fase.
Samtidens stadig større vektlegging av individualitet og individets selvbestemmelse utfordrer det kristne synet på fellesskap og avhengighet. Som kristen kirke tror vi at mennesket er skapt til fellesskap og avhengighet av andre, ikke til radikal selvbestemmelse (1. Kor 12,26: "For om ett lem lider, lider alle de andre medl Om ett lem blir hedret, gleder alle de andre seg"). Et samfunn som åpner for dødshjelp, risikerer i neste skritt å skape en kultur der de svakeste kan oppleve seg som en byrde og føle seg presset til å velge døden – et press som kanskje er internalisert og oppleves som deres eget. Men kirkens kall er å formidle et vitnesbyrd om livets verdi og å gi omsorg til de lidende, i nærvær og kjærlighet, slik at de aldri står alene. Vi mistror ingens hensikter med å ville innføre dødshjelp som lovlig, men vi mener at dette er å tre over viktige grenser som ikke skal trås over.
På denne bakgrunn ber Den Evangelisk Lutherske Frikirke komiteen avvise representantforslaget og i stedet prioritere tiltak som styrker livshjelp, lindring og omsorg for mennesker i livets mest sårbare faser.
Klinisk etikk komité, Bærum sykehus · 31. august 2026Klare skillelinjer ved livets slutt: Høringsinnspill fra KEK Bærum sykehus
Klinisk etikk-komité (KEK) ved Bærum sykehus takker for muligheten til å gi innspill til representantforslaget om å utrede om og på hvilken måte retten til selvbestemt livsavslutning kan innarbeides i norsk lov.
KEK ønsker særlig å fremheve betydningen av tydelig begrepsbruk og en korrekt beskrivelse av gjeldende rett og praksis ved livets slutt. Komiteen mener også at spørsmål om selvbestemmelse må ses i sammenheng med andre grunnleggende verdier i helse- og omsorgstjenesten.
Behov for begrepsavklaring
Begrepet «selvbestemt livsavslutning» kan forstås på ulike måter og bør derfor defineres tydelig dersom det skal benyttes i videre utredning og lovarbeid.
KEK mener det er nødvendig med klare skillelinjer mellom aktiv dødshjelp og beslutninger om behandlingsbegrensning. Komiteen viser til definisjonen brukt av professor Morten Magelssen ved Senter for medisinsk etikk: «Dødshjelp er samlebetegnelsen på eutanasi og assistert selvmord.» KEK mener denne definisjonen bidrar til å tydeliggjøre hva som omfattes av begrepet dødshjelp.
Behandlingsbegrensning er ikke dødshjelp
KEK vil understreke at det er en grunnleggende etisk og juridisk forskjell mellom aktiv dødshjelp og det å unnlate eller avslutte livsforlengende behandling.
Når livsforlengende behandling ikke igangsettes eller avsluttes på grunnlag av medisinskfaglige vurderinger, dør pasienten av sin underliggende sykdom. Dette er behandlingsbegrensning og innebærer en naturlig død, ikke dødshjelp. Denne praksisen er forankret i gjeldende lovverk. Helsepersonell er ikke forpliktet til å gi behandling som er hensiktsløs eller uforsvarlig, og pasienter med beslutningskompetanse kan avslå også livsforlengende behandling. Døende pasienter har dessuten rett til å motsette seg slik behandling.
KEK mener det er avgjørende at disse etablerte rettighetene og den kliniske praksisen som følger av dem, holdes klart adskilt fra spørsmålet om eutanasi og assistert selvmord.
Verdig livsavslutning og palliasjon
Representantforslaget kan gi inntrykk av at det mangler rammer for å ivareta pasienters ønsker og verdier ved livets slutt. KEK vil påpeke at dette allerede er et sentralt mål innen palliasjon og i dagens helse- og omsorgstjeneste.
Nasjonale faglige råd om lindrende behandling i livets sluttfase, forhåndssamtaler og planlegging ved begrenset forventet levetid, samt veilederen om behandlingsavklaringer ved alvorlig sykdom, beskriver hvordan helsepersonell skal bidra til en verdig livsavslutning i tråd med pasientens verdier og preferanser.
KEK vil samtidig understreke betydningen av fortsatt styrking av palliative tjenester. God palliasjon er en viktig forutsetning for trygghet, lindring og reell medvirkning ved livets slutt.
Selvbestemmelse i relasjon til andre verdier
Respekt for pasientens autonomi er et grunnleggende prinsipp i helse- og omsorgstjenesten. Samtidig må autonomi vurderes i sammenheng med andre sentrale hensyn som omsorg, menneskeverd, sårbarhet og samfunnets ansvar for utsatte grupper.
Mennesker tar ikke valg uavhengig av sine omgivelser. Opplevelse av ensomhet, utilstrekkelig støtte eller følelsen av å være en belastning kan påvirke ønsker og valg ved livets slutt. Dersom spørsmålet skal utredes videre, mener KEK at det også bør drøftes hvordan sosiale forhold, ensomhet, avhengighet av hjelp og tilgang til helse- og omsorgstjenester kan påvirke valg ved livets slutt.
Avsluttende merknader
Klinisk etikk-komité ved Bærum sykehus mener at videre behandling av saken bør bygge på tydelige definisjoner, en korrekt beskrivelse av gjeldende rett og en grundig etisk drøfting av hvilke verdier som berøres.
Komiteen vil særlig fremheve at:
Begrepet «selvbestemt livsavslutning» bør defineres tydelig.
Det bør skilles klart mellom behandlingsbegrensning, naturlig død og aktiv dødshjelp.
Begrepet «dødshjelp» bør forstås som eutanasi og assistert selvmord.
Pasienters eksisterende rettigheter etter gjeldende lovverk bør beskrives som del av beslutningsgrunnlaget.
Betydningen av palliasjon og behandlingsavklaringer bør synliggjøres i utredningen.
Hensynet til autonomi må vurderes i sammenheng med omsorg, sårbarhet, menneskeverd og samfunnets ansvar for utsatte grupper.
Klinisk etikk-komité (KEK)
Bærum sykehus, Vestre Viken
Human-Etisk Forbund · 31. august 2026Human-Etisk Forbund støtter forslaget om utredning
Human-Etisk Forbund (HEF) er et humanistisk livssynssamfunn med over 190.000 medlemmer. Vårt mål er at alle mennesker skal ha frihet til å bestemme i egne liv, innenfor en likebehandlende stat og et livssynsåpent samfunn.
Vi takker Venstre for Dok8-forslaget om å utrede hvorvidt, og eventuelt på hvilken måte, Norge bør innføre en rett til selvbestemt livsavslutning.
Human-Etisk Forbund har siden vi utredet saken internt for første gang i 2004 gjentatte ganger bedt regjeringen sette ned et offentlig utvalg for å utrede en mulig lovlig adgang til aktiv dødshjelp i Norge (eutanasi eller assistert selvmord).
Debatten er preget av viktige prinsipper som står mot hverandre.
Tilhengere av legalisering eller avkriminalisering holder prinsippet om menneskelig selvbestemmelsesrett høyt, samt behovet for å unngå unødig lidelse. Motstanderne mener det er en forpliktelse å verne om livet, at menneskeverdet forbyr å avslutte liv med vilje og at en legalisering innebærer en rekke praktiske utfordringer.
Siden sist Human-Etisk Forbund sendte et brev til regjeringen og oppfordret til dette i november 2020, har flere land og regioner satt i gang utredninger eller innført ulike former for oppmykninger når det gjelder dødshjelp. Tolv delstater i USA tillater nå legeassistert selvmord, og oppmykninger av lovverket er på vei i ytterligere seks. I resten av verden er ulike former for dødshjelp tillatt i fjorten land, innført gjennom politiske vedtak eller ved domsavsigelser (Estland, Tyskland, Nederland, Belgia, Luxemburg, Sveits, Østerrike, Italia, Spania, Portugal, Canada, Australia, New Zealand og Colombia).
Human-Etisk Forbund mener følgelig det er på høy tid at Norge utreder de medisinske, juridiske, moralske, etiske og praktiske sidene ved alle former for dødshjelp, gjennom å:
Sammenstille et bredt utvalg med eksempelvis representanter fra de medisinsk-etiske miljøene, politikere fra ulike partier, representanter fra tros- og livssynssamfunnene og filosofer.
Sammenstille hvordan andre land organiserer sine dødshjelpstilbud.
Drøfte hvorvidt det er på tide å legalisere eller avkriminalisere dødshjelp i sine ulike former, og hvilke argumenter som finnes for og mot dette i en norsk kontekst.
Komme med anbefalinger til eventuelle større eller mindre lovendringer på området.
Det er viktig å påpeke at Human-Etisk Forbund ikke har noen avklart holdning i spørsmålet. Et humanistisk livssyn kan lede både til et ja og et nei til legalisering av dødshjelp.
Vi mener likevel dødshjelp er et grunnleggende tema som det bør søkes mer kunnskap om og høyere refleksjon rundt. Vi støtter derfor forslaget om at regjeringen utreder om, og eventuelt på hvilken måte, Norge bør innføre en rett til selvbestemt livsavslutning.
Vennlig hilsen
for Human-Etisk Forbund
Heidi Nordby Lunde
Leder Politikk og samfunnskontakt
Klaudia Gurvin Vindheim · 30. august 2026Ang. Høring om aktiv dødshjelp
Jeg mener det er flere problematiske sider ved å inføre aktiv dødshjelp:
1. Eldre og sårbare kan kjenne seg " til bry" og føle seg presset til denne løsningen.
2. Forbigående depresjoner hos ungdom og voksne,som følge av "livets motgang," kan avkorte liv gjennom et slikt tilbud.
3. Helsepersonell kan føle seg presset til å gå utover sitt etiske og moralske kompass.
4. Helsepersonells mandat er ikke å ta liv men å hjelpe pasienten til et godt liv helt til det siste, gjennom god omsorg og nødvendig lindring.
Anonym · 30. august 2026Nei til aktiv dødshjelp
Jeg mener det er flere problematiske sider ved å inføre aktiv dødshjelp:
1. Eldre og sårbare kan kjenne seg " til bry" og føle seg presset til denne løsningen.
2. Forbigående depresjoner som følge av "livets motgang," kan avkorte liv gjennom et slikt tilbud.
3. Helsepersonell kan føle seg presset til å gå utover sitt etiske og moralske kompass.
4. Helsepersonells mandat er ikke å ta liv men å hjelpe pasienten til et godt liv helt til det siste, gjennom god omsorg og nødvendig lindring.
Anonym · 30. august 2026Nei til aktiv dødshjelp.
Jeg mener det er flere problematiske sider ved å inføre aktiv dødshjelp:
1. Eldre og sårbare kan kjenne seg " til bry" og føle seg presset til denne løsningen.
2. Forbigående depresjoner som følge av "livets motgang," kan avkorte liv gjennom et slikt tilbud.
3. Helsepersonell kan føle seg presset til å gå utover sitt etiske og moralske kompass.
4. Helsepersonells mandat er ikke å ta liv men å hjelpe pasienten til et godt liv helt til det siste, gjennom god omsorg og nødvendig lindring.
Hauge Mission · 30. august 2026Nei til selvbestemt livsavslutning!
Jeg har hele livet kjempet for menneskers livsvilkår. Utgangspunktet er at livet er ukrenkelig fra vugge til grav. Livet har sin verdi uansett alder. Dette bør og må være vårt samfunns ansvar, å ta godt vare på mennesker i vonde og vanskelige situasjoner.
Mennesker som kommer i så vanskelige livssituasjoner, at de ønsker å avslutte livet, trenger hjelp til å snu tankene sine. Det finnes lysglimt og håp for ethvert menneske.
Denne høringen trenger vi ikke! Vi har lært så mye av andre lands negative og destruktive erfaringer når det gjelder dødshjelp. Vi trenger ikke å gå denne veien.
Anonym · 30. august 2026Mot selvestemt livsavslutning
Ut fra min lege ed er jeg i mot eutanasi. Jeg har avlagt ed om å bevare liv så langt det er i min makt og ikke fremskynnet død.
Det er også i mot min tro.
Mvh
Terje Heggebø
Pensjonert overlege Haukeland Universitssjukehus
Anonym · 30. august 2026Sykepleier
Jeg vil på det sterkeste gå i mot aktiv dødshjelp. Som sykepleier har jeg gitt mitt løfte på å bevare liv, ikke ta liv.
Det er også i mot bibelen og de verdiene landet vårt er tuftet på.
Mvh Alvhild
Anonym · 30. august 2026Du er verdt det!
Hvorfor ønsker folk å ikke leve lenger? Noen sier det er for de eldste, som har det vondt og klarer ikke å leve selv, og blir en burde på familien sin. Vi hadde en sånn samtale i min familie en gang, eneste forskjellen var at vi snakket om hunden vår, og jeg kan ikke forstå at vi skal behandle våre eldste som gamle kjæledyr. Det er rett og slett respektløst!
En annen grunn jeg har hørt er for de som sliter voldsomt mentalt med helsa, så vis du sliter med helsa og sier til psykologen din at du ikke vil leve lenger, så skal han kunne henvise deg til døden? Høres ikke det bare helt sykt ut?
Det å innføre aktivdødshjelp er det samme som å si at "livet ditt ikke er verdt å redde, og vi gir opp på deg, så du bør også gi opp." Skal det liksom vær bedre å la folk dø, sånn at dere kan spare penger på en langtidsbehandling?
Elisabeth Bertelsen · 30. august 2026Høringsinnspill: Representantforslag om utredning av selvbestemt livsavslutning (Dokument 8:264 S)
Jeg ønsker med dette å sende inn mitt høringsinnspill og uttrykke stor bekymring for forslaget om å utrede eller innføre aktiv dødshjelp og assistert selvmord i Norge. Etter mitt syn vil en legalisering utfordre helt grunnleggende moralske, etiske og samfunnsmessige verdier.Mine hovedbekymringer er knyttet til følgende punkter:
Aktiv dødshjelp er unødvendig grunnet dagens gode smertelindring: Det norske helsevesenet besitter i dag svært gode, avanserte og tilstrekkelige metoder innenfor lindrende behandling (palliasjon) for alvorlig syke. Dersom smertene i livets aller siste fase skulle bli fullstendig uutholdelige, har legene allerede en lovlig mulighet til å legge pasienten i palliativ sedering – en form for medisinsk narkose eller dyp søvn frem til døden inntreffer naturlig. Det er derfor medisinsk sett helt unødvendig å ta livet av pasienten for å fjerne fysisk smerte.
Ensomhetsepidemien og det voksende utenforskapet: Ensomhet er en kraftig voksende samfunnstrend i Norge som vi må ta på dypeste alvor. Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at hele 14,5 prosent av befolkningen over 18 år – noe som utgjør rundt 650 000 mennesker – opplever å være mye plaget av ensomhet. Det er en veldokumentert og nær sammenheng mellom langvarig ensomhet og alvorlig psykisk sykdom, som dyp depresjon og angst. Å åpne for aktiv dødshjelp i et samfunn der så mange mennesker allerede føler seg isolert og overflødige, vil være ekstremt risikabelt.
Erfaringer med psykisk sykdom i utlandet og skråplaneffekten: Vi ser skremmende eksempler fra land som Nederland, Belgia og Canada, hvor lovgivningen over tid har opplevd en uunngåelig utglidning. Der gjelder ikke dødshjelp lenger bare for uhelbredelig fysisk syke i livets sluttfase. Ordningen har strukket seg til at den nå også innvilges til pasienter som lider av depresjon og andre psykiske lidelser, og grensene har flyttet seg helt ned til at umyndige barn kan avslutte livet. Dersom Norge legaliserer dødshjelp, risikerer vi at mennesker som i realiteten trenger psykiatrisk hjelp og sosial støtte, i stedet blir tilbudt døden.
Legerollen og det naturgitte oppdraget: Legens ukrenkelige plikt har alltid vært å helbrede, trøste og beskytte menneskeliv – ikke å ta liv. Å innføre aktiv dødshjelp vil forrykke denne naturgitte balansen og grunnleggende endre tillitsforholdet mellom lege og pasient.
Utilbørlig press på sårbare grupper: En lovliggjøring vil skape et usynlig, men veldig reelt press på både leger og pasienter. Alvorlig syke, eldre og ensomme mennesker kan raskt begynne å føle på en samfunnsforventning om at de bør «gi tillatelse» til å avslutte livet sitt, slik at de ikke lenger ligger sine pårørende eller det offentlige til byrde.
Menneskeverdet i et forbrukssamfunn: I det moderne samfunnet opplever vi i økende grad at mennesket betraktes nesten som en vare. Jeg frykter et kaldere samfunn som signaliserer at du kun er velkommen så lenge du er frisk, produktiv og fungerende, men hvor du risikerer å bli «forbrukt og forkastet» i det øyeblikket du blir alvorlig syk, hjelpeløs eller definert som samfunnsmessig ubrukelig.
Økonomisk effektivisering og frykten for et utvidet «Beslutningsforum»: I et offentlig helsevesen preget av tøffe prioriteringer og økonomiske innsparinger, er det en reell fare for at aktiv dødshjelp i ytterste konsekvens blir stående som et billig og «kostnadseffektivt» alternativ til kostbar medisinsk behandling. I dag har vi et Beslutningsforum som bestemmer kostnad og effektivitet for hvem som skal få innvilget nye, dyre medisiner. Min store bekymring er at vi om noen år kan få et lignende organ som vurderer hvilke pasienter som anbefales å få leve, og hvilke pasienter som i stedet anbefales å søke aktiv dødshjelp av økonomiske hensyn.
Manglende samtykkekompetanse og vergemål: Det er dypt urovekkende å tenke på sårbare pasienter uten samtykkekompetanse. Dersom en verge over tid får myndighet til å ta slike ugjendrivelige avgjørelser på vegne av en annen, vil det i realiteten bety at forsvarsløse mennesker blir påført en død av sin verge, uten at dette på noen måte kan kalles selvbestemt.
Konklusjon:
Samfunnets oppgave må være å bekjempe ensomhet, styrke det psykiske helsevernet, tilby god palliativ sedering og sikre best mulig lindrende behandling i livets siste fase – ikke å tilby død som en medisinsk eller økonomisk løsning. Lovlig dødshjelp truer de svakeste blant oss. Jeg ber derfor komiteen på det sterkeste om å avvise representantforslaget.
Med vennlig hilsen,
Elisabeth Bertelsen
Bjarte Brundtland · 29. august 2026Nei til aktiv dødshjelp
Noen partier på Stortinget ønsker å utrede og legalisere dødshjelp i Norge. Det er dårlige nyheter for funksjonshemmede, eldre og andre som har et stort omsorgsbehov. Foreligger muligheter for dødshjelp vil det kunne være lett for disse å kjenne på at de er til bry, og at det kan forventes et sosialt press om å søke dødshjelp. Noen vil nok si at det er en helt overdrevet frykt. Men det samme ble sagt før tilgang på tidlig forsterdiagnostikk, nå vet vi svaret; aborter på fostre med Downs syndrom har økt stort. Flere har gitt uttrykk for et sosialt press om å ta abort, det samme kan skje innenfor aktiv dødshjelp. Hvis aktiv dødshjelp vedtas, kan det tenkes at en utglidning skjer slik at kanskje unge med depresjon vil få dette innvilget? Ordningen med aktiv dødshjelp i Canada startet som et tilbud til terminalt syke, men ble utvidet til å gjelde flere, hvilke grupper som kvalifiserer for ordningen vil stadig kunne flytte seg. Hvordan skal man hjelpe suicidale pasienter dersom aktiv dødshjelp foreligger? Forslaget er, etter mitt syn, forankret i svak etisk bevissthet. Styrk heller lindrende behandling, det er mye som kan gjøres for å lindre smerte. Si ja til livet. Stå opp for menneskeverdet. Si nei til aktiv dødshjelp.
Anonym · 29. august 2026Perspektiver som taler mot legalisering av dødshjelp
I debatten om det som her er blitt kalt selvbestemt livsavslutning er det mange perspektiv som ikke alltid kommer frem. I argumentasjonen brukes ofte begrepet en verdig død. Bør vi ikke som et moderne samfunn heller sette inn enda mer ressurser på å opparbeide oss kunnskap om hva som kan gi opplevelse av verdighet, både i sykdomsfasen og i dødsfasen?
Det er behov for å problematisere ordet selvbestemt i denne sammenhengen. Vi kan ha forståelse for ønsket enkelte syke kan ha om å avslutte livet. Men den syke kan også bli påvirket av sine omgivelser. I tillegg er det ikke alltid at en i en situasjon med alvorlig sykdom er i stand til å ta et rasjonelt valg. Det vil derfor i mange tilfeller være usikkert hvor selvbestemt en slik beslutning faktisk er.
Dersom dødshjelp normaliseres vil det også over tid kunne gjøre noe med synet vårt på sykdom og verdighet,- hvordan vi som samfunn ser på alvorlig syke og hva som er et verdig liv.
Et annet perspektiv er helsepersonellets perspektiv. Helsepersonell er satt til å ivareta liv og lindre, ikke til å ta liv. Mange leger og sykepleiere er av den grunn negative til dødshjelp, i følge undersøkelser.
I et moderne samfunn burde ressursene heller settes inn på mer kunnskap om palliasjon og bedre omsorg til alvorlig syke.
Anonym · 29. august 2026Vi treng ikkje Dødshjelp
Norske pasientar har allereie ein lovfesta rett til å takke nei til livsforlengjande behandling. Det er reell sjølvbestemming, utan at vi treng dødshjelp.
Privatperson · 29. august 2026Nei til utredning om selvbestemt livsavslutning.
Jeg er 64 år og nylig pensjonert kreftsykepleier. De siste 16 årene har jeg arbeidet ved palliativ avdeling ved Haraldsplass Diakonale Sykehus og ved Palliativt Senter, sengepost, Haukeland Universitetssykehus. Fram til det har jeg siden 1991 arbeidet på sykehusavdelinger som gir behandling til mennesker med kreft.
Ut fra mine erfaringer og mitt menneskesyn, vil jeg framheve betydningen av et godt helsevesen som evner å ivareta de mest sårbare blant oss på en måte som gjør at de færreste vil ønske å avslutte livet før det naturlig tar slutt. Jeg mener også at det er galt å ta livet av noen, selv om de ønsker det selv. Folk flest har ikke rede på hvilke muligheter som finnes i helsevesenet for å lindre plagsomme symptomer og psykiske, åndelige/eksistensiellee og sosiale utordringer. Jeg føler meg priveligert som har fått følge mange pasienter og deres pårørende gjennom den siste delen av livet. Det skal ikke alltid så mye til for å gjøre livet verd å leve, selv når det går mot slutten. Moderne medisin har mye å by på av medisiner som gir god lindring av blant annet smerter, kvalme, tungpust, angst/uro. God dialog med helsepersonell som kjenner pasientens sykehistorie og evt. prest/åndelig veileder, sosionom. Forutsigbarhet gir trygghet. Dette gjelder også pårørende, som etter pasientens ønske, inkluderes i det hele. Å kunne snakke åpent om situasjonen er ofte lindrende i seg selv da det kan dempe angst og uro, som fører til at kroppen slapper mer av og smerter, tungpust og kvalme kan bli mindre framtredende. Dette kan mange steder også gjennomføres i pasientens hjem. I Bergen, og i flere andre byer, er det etablert et kommunalt palliativt team med leger og sykepleiere som etter behov/ønske besøker pasienten hjemme og kan gi veiledning til fastlege, sykehjem/institusjoner og hjemmesykepleie. Dette kan også bidra til at pasienter, som ønsker det, kan dø hjemme. På mange sykehus er det egne palliative team som oppsøker pasienter på ulike avdelinger etter henvisning. Jeg har i årenes løp møtt mange pasienter og pårørende som har blitt overrasket og svært takknemlig over hvor godt helsevesenet har fungert for dem i en krevende sykdomsfase på slutten av livet. På de palliative avdelingene hvor jeg har arbeidet, har det vært tilbud om en samtale med etterlatte ved personlig fremmøte på avdelingen, noe mange har benyttet seg av.
I stedet for å bruke ressurser på temaet om selvbestemt livsavslutning, ønsker jeg at en setter palliasjon i fokus og bygger opp under det palliative fagmiljøet. Det eksisterer en videreutdanning i palliativ sykepleie flere steder i landet. For leger ble det i 2025 etablert Norsk spesialistkurs i palliativ medisin, som erstatning for det nordiske spesialistkurset fra 2003. Solid utdanning og økonomiske ressurser er fundamentet for å utvikle fagfeltet palliasjon, som før eller siden angår oss alle. Tidlig introduksjon til lindrende behandling ved livstruende sykdom er en fordel, da det kan gi pasienter og pårørende god støtte og hjelp og bedre livskvalitet. Palliasjon er ikke begrenset til den aller siste levetiden til pasienten når all kurativ rettet behandling er avsluttet. Selv har jeg møtt pasienter som har hatt et godt liv i flere år etter den første kontakten med det palliative fagmiljøet, blant annet av den grunn. I dag er det, pga. lave takster for palliative pasienter, kostbart for sykehusene å drive palliative sengeposter. Generelt er sykehusøkonomien veldig dårlig og sparetiltak rammer hardt. Det er grenser for hvor effektivt arbeidet kan gjøres når det handler om levende mennesker med ulike behov. Det må være et høyt medisinsk og sykepleiefaglig nivå, man kan ikke fire på kravene. Det er belastende for helsepersonell å stadig stå i en spagat mellom høy kvalitet på tjenesten og hva man har tid til. Å kjenne på følelsen av å ikke kunne gi god nok hjelp, å ikke strekke til, er krevende. Konsekvensen kan bli/er at dyktige fagfolk slutter, selv om en i utgangspunktet er svært engasjert i jobben og faget.
For å gi god, lindrende behandling til pasienter med livstruende sykdommer, er en palliativ sengepost av stor betydning, også med tanke på at pasientene kan bli i stand til å bo lenger hjemme, evt. også å dø hjemme. Hjemmesituasjonen kartlegges, det samarbeides med hjemmesykepleien og fastlege, kommunal ergo- og fysioterapi og kommunalt palliativt team. Sykehjem trenger tilstrekkelig og kompetent personale og godt samarbeid med kommunalt palliativt team, slik at de har mulighet til å gi god palliativ behandling.
Konsekvensene av evt. å innføre rett til selvbestemt livsavslutning kan på sikt bli ødeleggende for det palliative fagfeltet. I tillegg kan det legges et uutholdelig press på sårbare individer som føler seg som en byrde for pårørende og samfunnet. I verste fall kan selvbestemt livsavslutning bli normalisert og framsnakket, med uante konsekvenser for menneskesynet og samfunnet. Vi må aldri komme der at vi velger billigste og "enkleste" løsning på disse utfordringene.
Jeg håper dette innspillet vil være til hjelp med tanke på om en skal ha en utredning om selvbestemt livsavslutning.
Med vennlig hilsen
Siri Engelbreth Fosse
Anonym · 29. august 2026Uendelig verdifull
Bergen 29.08.26
Jeg valgte å se Rikkes YouTube video fra Løvebakken for prøve å forstå.
Aktiv dødshjelp har aldri vært tillat i Norge og skal aldri bli vedtatt i Norge.
Rikke starter med å si det er 2 grupper som er mer «tause» til temaet aktiv dødshjelp. Det er pasientene selv. Fordi deres kamp med sykdom er mer enn nok. Og så er det politkerne som er tause sier hun.
Mens folkene på gaten, Ola og Kari Norman sier i meningsmålinger at mennesket selv må få bestemme over eget liv.
Ja. Mennesket skal få bestemme over eget liv.
Så langt det lar seg gjøre får mennesket bestemme over eget liv, men for at mennesker skal kunne leve sammen i samfunn, med alt det rommer, så må det «kjøreregler» til for å opprettholde orden.
Det norske samfunnet er bygget på Kristne verdier, om enn vil det eller ei så er det aller meste i bunn hentet som visdom, kunnskap og oppfordringer lest fra Bibelen Guds Ord.
Når ett fundament som landet Norge har anker festet i sannheten om menneskeverd i bunn som springer fra Bibelen så er det der en skal søke når det blir stilt spørsmål ved vanskelige etiske dilemmaer.
Vi er ett samfunn, og alle har ansvar for at alle er inkludert. Noen har mer ansvar enn andre, med mer ansvar følger og mer makt, autoritet og myndighet.
Å ha makt og myndighet handler ikke om å tråkke noen ned for å hevde seg selv, stige og få mer makt.
Her handler det om basic budskap fra Bibelen;
Den største blant dere skal bli den minste. Og den minste, den ydmyke vil bli den største.
En vis mann som ser med hjerte ser mer enn det ytre, det som skriker, det som klager, det som aldri er fornøyd, det som aldri får nok.
Det er alltid noen som ikke får nok, som aldri får det slik dem vil.
Problemet Rikke frontet handler IKKE om «for eller i mot» aktiv dødshjelp.
Det handler om mennesket, oss alle, hvermann og menneskene i betrodde stillinger. Samfunnet i Norge trenger ikke sende inn forslag til ny lov om aktiv dødshjelp I Norge. For det er ikke der problemet ligger.
Problemet er at mennesket vet ikke hvordan vi skal møte hverandre. Samfunnet i Norge er ute å kjører i mange gale retninger, og om aktiv dødshjelp skulle bli enda en sidevei bare for å ha laget ett forslag til ny lov, så er ikke det en løsning som vil gagne noen.
Min oppmuntring er; søk det levende ordet i Bibelen, der står svaret på spørsmålet om ja/nei til aktiv dødshjelp.
Her er en liten start:
«Mester! Hvilket bud er det største i loven? Jesus sa til ham: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første budet. Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to budene hviler hele loven og profetene.»
Matteus 22:36-40 NB
Dere politikere som frykter Gud mer enn mennesket, reis dere og be Gud gi dere visdom.
Gud velsigne dere.
Anonym · 29. august 2026Livet er suverent
Til Det Stortinget !
Livet er suverent. Menneske var ikkje meint å skulle bestemme over liv og død.
At livet er vanskelig, er noko mange, og dei fleste av oss har eller kjem til å erfare. Men livet vil leve. Vi reiser oss og kjem på fote igjen. Som oftest sterkere enn vi var før.
Derfor tenker eg at det ikkje bør vere menneskebestemt å avslutte livet. Men gi det ein sjanse til å få det betre. Fordi livet går i bølger, opp og ned.
Har vi motgang og vanskeligheter, kan det snus til optimisme og medgang.
Anonym · 29. august 2026Høring om selvbestemt livsavslutning. Litt mer enn det jeg sendte i går.
Til høringen
Opplevelser fra eget liv:
Min far fikk "muskelsvinn" da han nærmet seg 60 år. Han døde av denne sykdommen da han var 62 år. Min mor satt igjen med 6 barn, den yngste var ikke konfirmert. Det hadde vært tungt for oss i ettertid dersom pappa hadde ønsket og fått sitt liv avsluttet på en annen måte enn at han sovnet stille inn. Han var på avlasting på sjukeheim, og pustemusklene sluttet å fungere da han døde. Min far hadde en stor ro en en tro på noe etter dette. Han fikk også god omsorg.
Men god omsorg på alle plan er viktig ved livets slutt. Samtale om tvil og tro må det også legges til rette for, i tillegg til god smertelindring.
Anonym · 29. august 2026Vern om livet fra begynnelse til slutt. Respekt for livet. Nei til aktiv dødshjelp.
Nei til aktiv dødshjelp. Vern om livet. Resept for livet.
Anonym · 29. august 2026Betre lindrande behandling.
Som sjukepleiar i ove r 40 år, dei fleste åra med kreftpasienter og lindrande behandling ser eg med uro over den retninga lindrande behandling har tatt. Det er svært få døgnplasser for denne pasientgruppa. Og opphaldet på slike avdelingar er av kort varighet. Kanskje berre 14 dager. Då må ein vidare, for mange til ein utrygg heimesitasjon med heimesjukepleiere med liten erfaring eller sjukeheim med same bemanning. Lindrande behandling treng til erfarne kompetent helsepersonell døgnet rundt. Om denne type behandling ikkje er tilgjengeleg skjønner eg godt at både pasient og pårørande vil foretrekke ei rask avslutning på livet. Ikkje oppleve utrygghet, smerter, bli ein kasteball i eit overbelasta helsevesen, gjerne med låg kompetanse på å ivareta pasientar og pårørande i siste livsfase.
Eg er er i utgangspunktet motstandar av aktiv dødshjelp.
Eg ønsker at denne pasientgrupp skal få tilbod i form av lindrande enheter og hospice. Dersom våre folkevalgte ikkje vil prioritere denne sårbare pasientgruppa, bør dei ope og ærleg informere om det. At det blir for økonomisk krevande for det ein er villig til å prioritere.
Anonym · 28. august 2026Aktiv dødshjelp
Det er en del etiske konsekvenser aktiv dødshjelp fører med seg som er svært uheldige.
1. Syke og eldre med store utfordringer kan fort føle de er en byrde for samfunnet, og kan komme til å føle seg presset til å avslutte livet.
2. Det kan også bli veldig stort press på leger og helsepersonell som skal måtte vurdere om et liv er verdt å redde eller verdt og avslutte. De har valgt et yrke som i utgangspunktet skal redde liv.
3. Jeg mener at et menneskeliv er ukrenkelig, og skal ikke under noen omstendigheter aktivt avbrytes.
4. Jeg mener at en heller skal styrke helsevesenet, og tenke helhetlig om omsorg for syke og døende, og jobbe for alles menneskeverd.
Anonym · 28. august 2026Livets ukrenkelighet!
Jeg ønsker å vise min motstand mot aktiv dødshjelp da etter min mening er livet ukrenkelig og ingen skal avslutte det før det avsluttes naturlig!
Det er Gud som gir livet og ærefrykt for det Gudgitte må få veie tungt i dette spørsmålet!
Håper våre myndigheter tar dette innover seg og legger ned hele saken!
Anonym · 28. august 2026Nei til aktiv avslutning av liv
Selvmord er ofte knyttet til stor ubalanse og lovforslaget vil være en pådriver for feil avgjørelse. Påvirkning fra helsepersonell og familie kan i slike tilfeller ikke et menneske i en slik situasjon bli utsatt for.
Anonym · 28. august 2026Nei til selvbestemt livsavslutning
Livet er en gave og er ukrenkelig!
Mange lider i dag av alvorlige sykdommer, smerter og plager. Men om en legger til rette for å avslutte livet selv, vil syke og svake kunne føle et press til dette for ikke å skulle være til bry! Dypt uetisk og forkastelig!
En lege og/ eller sykepleier skal behandle, pleie og bevare liv, ikke avslutte det!
God lindrende behandling og omsorg, flere ansatte i helse og omsorg vil kunne fjerne dette ønske hos de aller fleste av disse pasientene!
Privatperson · 28. august 2026Aktiv, frivillig selvbestemt livsavslutning kan være den ultimate livshjelp
Skal samfunnet legge til rette for aktiv dødshjelp? Er det en god løsning?
For meg står det helt klart at det er behov for betydelig forbedring i behandling og omsorg av døende for å hindre unødvendig lidelse. Dette er en sannhet jeg selv har opplevd da jeg for 22 år siden ble enkemann. For de fleste som nærmer seg døden, er det viktigste å oppleve minst mulig smerte, ha sine nærmeste rundt seg og få god pleie. Dette inntrykket er nok i de aller fleste tilfellene helt riktig. Men forskning og erfaring viser at ikke alle kan lindres godt nok. Og slik er det fortsatt.
For meg synes det å være slik at helsepersonell etterlever Hippokrates slik som legeforeningens etiske retningslinjer tilsier. En lege skal verne menneskets helse. Han skal helbrede, lindre og trøste. I en artikkel fra desember 2003 i Tidsskrift for Den norske legeforening skriver E Hem om hvordan de tidligste greske legene som også fulgte i Hippokrates sine fotspor, la stor vekt på hvilke pasienttyper de ville behandle og hvilke de ikke ville befatte seg med. Der hvor behandlingen var uten utsikter, snudde de ganske enkelt ryggen til og gikk sin vei. Og det virker som er fortsatt er slik. Man avslutter behandlingen og pasienten dør til slutt «på naturlig måte». Om jeg som pårørende ba om ekstra smertestillende behandling, fikk jeg svar at pasienten kunne dø av det!
Hva man legger i begrepet en verdig død, varierer betydelig. Foreningen retten til en verdig død arbeider for at retten til selvbestemt frivillig assistert livsavslutning, kan være en god løsning.
I Canada er dødshjelp legalisert, og her er man nøye på at det er lindrende pleie som er blitt bedre ved at man lager retningslinjer for legene om sedering av pasienten til han/hun dør naturlig. Men samtidig vil man lage retningslinjer til hjelp for pasienter som ønsker å avslutte deres smerte.
Legeforeningen hjelper her til for å få til et optimalt opplegg. Også i California sier Medical Association (CMA) at de ikke lenger er imot dødshjelp, og CMA er den første legeforeningen i USA som vedtar en slik holdningsendring. Offisielt stiller de seg nøytralt i saken.
Altså har foreningen som i lang tid kjempet mot dødshjelp fordi de har ment at det er i strid med legers moralske forpliktelse til å gi pasienter den beste mulige behandlingen nå endret syn. Nå heter det at valget om å hjelpe noen til å dø er et personlig valg mellom lege og pasient.
Kampen for bedre palliativ pleie og eutanasi i Belgia kom samtidig og hadde sterk støtte i befolkningen. De første initiativene for bedre palliativ pleie kom fra tilhengere av voluntær eutanasi.
Legaliseringen av dødshjelp var etisk, politisk og finansielt koblet sammen med utviklingen av den palliative pleien. Dette viser at legeassistert livsavslutning altså kan være en naturlig del av palliativ pleie. Selvsagt er helbredelse det primære for legene, men samtidig er det etisk likestilt å sørge for en god måte å dø på. Selvbestemt frivillig hjelp til å dø – voluntær eutanasi – er ikke et valg mellom liv og død. Det er et valg mellom to måter å dø på.
Nylig vedtok Frankrike å tillate selvbestemt frivillig livsavslutning.
Derfor kan vi si at aktiv, frivillig selvbestemt livsavslutning kan være den ultimate livshjelp!
Derfor støtter jeg forslaget om å utrede døddhjelp i Norge.
Privatperson · 28. august 2026Høringssvar til forslaget om utredning av selvbestemt livsavslutning
Kjære stortingspolitikere!
Dette forslaget fremmes av politikere som ønsker en lovendring. Forslaget er svakt og lite prinsipielt begrunnet. En så alvorlig sak kan ikke avgjøres ut fra medias dekning av enkeltpersoners erfaringer alene, selv om erfaringer selvfølgelig skal tas på alvor og vil være en del av bildet.
En utredning er ofte starten på en lovendring, og jeg ber derfor Stortinget innstendig om å ikke vedta en slik utredning. Det er mange gode grunner til det. Jeg vil her nevne noen:
Lover er holdningsdannende, og en lov om dødshjelp vil påvirke våre holdninger og vårt syn på menneskets ukrenkelige verdi.
Erfaringer fra andre land viser at grensene er vanskelig å sette og vanskelig å holde. Det starter med strenge kriterier for dødshjelp for uutholdelige fysisk smerter, men utvides gradvis til psykiske og kroniske smerter. Dette har man sett blant annet i Nederland, hvor det nå også tillates dødshjelp for barn.
Dersom samfunnet gir mulighet for aktiv dødshjelp ved alvorlig, langtkommet sykdom, vil det føre til at mennesker som av natur ikke ønsker å være til belastning, vil kunne føle press på å avslutte livet.
Det er et urimelig krav at helsepersonell som er utdannet for, og har ønske om, å lege og lindre, skal måtte bidra til å ta liv. Det vil også være et paradoks dersom vårt samfunn som ellers har nullvisjon for selvmord, skulle tillate aktiv dødshjelp og/eller assistert selvmord.
Jeg har jobbet i palliasjon i mange år som fysioterapeut på lindrende avdeling. Jeg har sett gjentatte ganger hvordan mennesker som i utgangpunktet sier de ønsker hjelp til å dø, skifter fokus når de blir møtt med kompetent og helhetlig omsorg og god lindring. De aller fleste kan lindres for de fysiske smertene, og i ekstreme tilfeller har man mulighet for å gi lindrende sedering, hvor hensikten er å lindre, ikke forkorte livet, selv om det i noen tilfeller kan være et utilsiktet resultat.
Det er også viktig å være klar over at man i Norge kan avstå fra å ta imot livsforlengende behandling, noe som ofte feilaktig kalles passiv dødshjelp. Dette er ikke dødshjelp, men en rett til å dø en naturlig død.
Vi trenger økt kompetanse og satsing på god omsorg ved livets slutt. Jeg vil oppfordre myndigheter til å satse enda mer på dette i stedet for å bruke både tid og ressurser på å utrede lov om frivillig livsavslutning.
Anne Lervik · 28. august 2026Vern og ivaretakelse av menneskelivet frå unnfangelse til ein naturleg død.
Til Storting og Regjering.
Det er med stor sorg eg ser at Venstre-representantar ynskjer å utgreie om og korleis aktiv dødshjelp kan tillatast i Noreg.
Dette er ei fallitterklæring! Vi bur i eit av verdas rikaste land. Skulle vi ikkje i staden utgreie korleis vi best mogleg kan ivareta, lindre og hjelpe menneske i ein krevjande livsfase?
Eg har over 18 års erfaring frå palliasjon. Eg har sett at menneske som ville til Sveits for å avslutte livet, endra meining då dei fekk hjelp til god smertelindring og lindring generelt mot slutten av livet.
Difor bør Storting og Regjering heller jobbe for å styrke palliasjonsfeltet ved å:
* Gjere palliativ medisin til ein eigen medisinsk spesialitet
* Bygge ut palliasjonen med fleire palliative einingar rundt om i landet
* Styrke palliasjon med fleire ansette på dei palliative einingane
* Utgreie korleis ein kan gjere kvardagen betre for demente og andre rundt om på sjukeheimar, og ansette fleire sjukepleiarar, helsefagarbeidar, fysioterapeutar og aktivitørar
* Byggje fleire sjukeheimar der miljø og boforhold er godt tilrettelagt for dei som skal bu der og jobbe der
Ikkje set press på utsette grupper ved å la dei føle seg som ei byrde for samfunnet. Dersom vi ikkje kan hjelpe dei mest sårbare blant oss, kva samfunn blir vi då?? Eit samfunn er ikkje sterkare enn det svakaste leddet blant oss. La oss verkeleg bry oss om og hjelpe kvarandre til å ha meiningsfulle liv midt i det som kan opplevast krevande!
Hugs at mange av dei som er gamle i dag, har jobba og betalt skatt heile si levetid, og har lagt grunnlaget for den velferdsstaten vi har i dag. Skulle ikkje dei få hjelp til ein god og verdig alderdom??
Mi oppfordring er:
STOPP denne utgreiinga av aktiv dødshjelp umiddelbart!
Gjer landet til ein god og trygg plass å bu for alle!
Anonym · 28. august 2026Livets ukrenkelighet
Menneskelivet er hellig. Det er ukrenkelig. Det har en stor verdi.
Hippokrates sa det slik: "Jeg skal ikke gi noe dødelig legemiddel til noen eller gi råd om noe slikt."
Ethvert samfunn som åpner for å gjøre imot det Hippokrates sa, åpner opp for et menneskesyn som ikke gir menneskelivet den verdi som det med rette innehar.
Gud, vår Skaper, har gitt menneskelivet en uendelig verdi - vi er evighetsvesener. Og vi har en uendelig stor verdi i Guds øyne. Slik elsket han oss, at han ga sin egen Sønn - Jesus. Det som vi markerer hver julehøytid og påskehøytid.
"Da jeg bare var et foster, så dine øyne meg. I din bok ble de alle oppskrevet, de dagene som ble fastsatt da ikke én av dem var kommet." (Sal 139:16)
Det er ikke satt til oss å bestemme dødsdagen vår.
Jesus led og lider med den lidende. Lidelse er vondt, og vi har som medmennesker ansvar for å lindre smerte, være medmenneskelige og omsorgsfulle med LIVET for øye, ikke å ta livet og på den måten kjempe for DØD. Hva vil skje med lindrende behandling og vårt menneskesyn, om selvbestemt livsavslutning blir normalisert?
Vi ser hva abortloven har gjort med synet på fostre med avvik eller sykdommer, selv om man i stor grad kaller det kvinnens selvbestemmelse, så er det også gitt leger og vårt samfunn et annet syn på det lille forsvarsløse livet i magen - som er verdifullt! Selvbestemt livsavslutning/eutanasi/aktiv dødshjelp - ja, vi kan bruke så fine ord vi bare vil, men det er legeassistert selvmord. Selvmord er noe vi til vanlig ønsker å forebygge. Hva skjer med det? Dobbeltmoral?
Hva er lidelse? Psykisk, fysisk? Hvor går grensen? Grensene uthviskes i andre land hvor aktiv dødshjelp er legalisert. Er vi så mye sterkere for det presset i Norge? Neppe.
"Du skal ikke slå i hjel." (5Mos 5:17)
"Jeg går alltid med livet i hendene, men din lov har jeg ikke glemt." (Sal 119:109)
"Fordi du er dyrebar i mine øyne, fordi du er aktet høyt og jeg elsker deg..." (Jes 43:4)
Må vi verne om menneskelivet fra unnfangelsen til en naturlig død.
Harald Broder Knudtzon · 28. august 2026Kunnskapsgrunnlaget bør være godt om et vanskelig emne
Høringsuttalelse om utredning av retten til en verdig død.
Jeg er styremedlem i Foreningen retten til en verdig død, men uttaler meg her som privatperson. Likevel, jeg kjenner ganske godt til argumentene for og mot å få mulighet til å selv velge sin livsavslutning.
Men det er ikke jeg som bestemmer. Det gjør våre politikere. Og jeg opplever i alle slags samtaler med både politikere og folk flest at kunnskapsnivået om hva selvvalgt livsavslutning egentlig er, og ikke er, er mye lavere enn følelsesnivået dette spørsmålet utløser. Jeg opplever også stadig å høre om folks overraskelse når de opplever vårt regelverk i konkret bruk. De blir også overrasket når de får høre hvor stort avvik det er mellom hva folket mener, og hva lovverkt gir mulighet for.
Det er også stort avvik mellom motstandernes argumentasjon og hva som oppgis som begrunnelse av de som faktisk får innvilget selvvalgt livsavslutning i de landene det er mulig.
I Norge har vi et representativt demokrati. Våre politikere skal være bedre opplyst enn folk flest, og ta sine beslutninger basert på gode kunnskaper. Derfor ber jeg om at Stortinget nå vedtar å øke både sitt og folkets kunnskapsnivå og hva en mulig rett til selvvalgt livsavslutning vil bety, og hva det ikke vil bety. For vi har en grense i dag, og en endring av reglene vil ikke bli et frislipp, men en flytting av grensen. Det er denne mulige grenseflyttingen jeg ber Stortinget utrede. Vi må ha en systematisk gjennomgang av argumentene for og mot.
Anonym · 28. august 2026Høring om selvbestemt livsavslutning
Det er med sorg jeg ser at dettte skal utredes i Norge.
Mitt syn er at man må styrke den helhetlige omsorgen for mennesker i alle situasjoner og tilstander. Hvert menneske har en uendelig verdi.
Det er trist om mennesker skall føle at deres liv ikke er verd å leve, og at de er en byrde for samfunnet.
Vi skal ta vare på de som har bygget og slitt for landet vårt.
Dødshjelp vil påvirke hvordan man ser på eldre, syke og personer med funksjonsnedsettelse. Det vil ogå gå ut over den hjelpen vi skal gi til personer som går med selvmordstanker og som sliter med psykisk sykdom.
Samfunnet må styrke omsorgen for mennesker ved lives slutt. Dette er et område som skal ha høy prioritet.
"Dødshjelp fjerner ikke lidelse. Den fjerner bare de som lider".
Hvert menneske har uendelig verdi! Som samfunn skal vi se den enkelte og gi dem den omsorgen de trenger.
Privat · 28. august 2026Aktiv dødshjelp
Som sykepleier, pårørende, mor , bestemor er jeg imot aktiv dødshjelp. Jeg opplever det som en falitt erklæring at vi har kommet hit. Jeg opplever alle mennesker har verdi og at vi må jobbe mot at alle opplever at de har en verdi. Alle har rett tilå velge døden idag og med å evt slutte å spise. Jeg har fulgt personer på nært hold som har valgt det. Vi må tørre å møte døden på den vanlige vanskelige måten . Men aller mest legge til rette for at folk ønsker å ville leve på tross av. Jeg er dypt forankret mot aktiv dødshjelp...,,
Anonym · 28. august 2026Selvbestemt livsavsluttning .
Kjære Dere !Mener at livet skal kjempes for ,ikke avsluttes !
Ved kroniske smerter skal smertelindring gis !
Helsing
Anne-Lise Bjørnevik
Rådet for sykepleieetikk i Norsk Sykepleierforbund · 28. august 2026Høringssvar fra Rådet for sykepleieetikk i NSF
Innledning
Rådet for sykepleieetikk i Norsk Sykepleierforbund NSF viser til forslag om å utrede om, og på hvilken måte, retten til såkalt selvbestemt livsavslutning kan innarbeides i norsk lov.
Rådet for sykepleieetikk NSF vil understreke at dette i realiteten gjelder dødshjelp. Begrepet selvbestemt livsavslutning tilslører handlingens karakter og de etiske implikasjonene. Vi bruker derfor konsekvent begrepet dødshjelp.
Rådet for sykepleieetikk NSF har i en rekke tidligere uttalelser vært tydelig på at dødshjelp ikke er forenlig med sykepleiens etiske grunnlag. Dette standpunktet ligger fast.
På denne bakgrunn avviser Rådet for sykepleieetikk NSF ikke bare legalisering av dødshjelp, men også premisset om at det bør igangsettes en ny offentlig utredning av om og på hvilken måte dødshjelp kan legaliseres i Norge.
Avvisning av utredningspremisset
Å igangsette en offentlig utredning av dødshjelp er ikke en nøytral handling. En slik utredning vil i seg selv:
bidra til å legitimere dødshjelp som et aktuelt svar på lidelse
forskyve den etiske rammen for helsetjenesten
påvirke samfunnets forståelse av hva som er en verdig død
Rådet frykter en normativ forskyvning, hvor det som i dag er uakseptabel praksis gradvis gjøres til et legitimt handlingsalternativ. Erfaringer fra Nederland og Belgia viser at dødshjelp over tid er blitt aktuelt for stadig flere pasientgrupper, blant annet personer med demens, psykiske lidelser og sammensatte aldersrelaterte helseplager. Årsrapportene kan lastes ned her: REGIONAL EUTHANASIA REVIEW COMMITTEES ; Annual report 2024 og Press Release : report euthanasia 2024 - figures for years 2022-2023 | Volksgezondheid.
Rådet for sykepleieetikk vil også gjøre oppmerksom på at Den Norske Legeforening utarbeidet et godt og grundig kunnskapsgrunnlag om tematikken i 2023. Det kan lastes ned her: https://www.legeforeningen.no/om-oss/etikk/aktuelt-i-media/ny-sidekunnskapsgrunnlag-om-dodshjelp/
Det Danske etiske råd fikk i 2023 oppdrag av den danske regjeringen å lage en utredning om dødshjelp. Den kan leses i sin helhet her. https://www.etiskraad.dk/udgivelser/aktiv-doedshjaelp-og-doeende/udtalelse-om-doedshjaelp-2023
Her kan man lese om Det etiske råd i Danmark: https://www.etiskraad.dk/om-det-etiske-raad
Rådet for sykepleieetikk mener at disse dokumentene gir et omfattende og relevant kunnskapsgrunnlag om de medisinske, juridiske, samfunnsmessige og etiske konsekvensene av dødshjelp.
Sykepleiens grunnlag
Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere er tydelige:
Grunnlaget for all sykepleie skal bygge på respekt for det enkelte menneskets liv og iboende verdighet:
Punkt 1-1: Sykepleiere har ansvar for å yte omsorgsfull sykepleie og lindre lidelse. Sykepleiere ivaretar den enkelte pasients behov for helhetlig omsorg og understøtter menneskets ressurser, mestring, håp og livsmot.
Punkt 1-12: Sykepleiere bidrar til at mennesker i livets sluttfase får en verdig, skånsom og trygg død. Sykepleiere sørger for at pasienten ikke dør alene, med mindre pasienten ønsker det.
Punkt 1-13: Sykepleiere bidrar ikke til dødshjelp og bistår ikke pasienten ved selvmord.
Rådet for sykepleieetikk mener dødshjelp ikke kan forenes med disse prinsippene. Å bidra til å avslutte liv står i motsetning til sykepleierens ansvar for å lindre, beskytte og ivareta.
Konsekvenser for profesjonen
Sykepleiere har en særlig rolle i livets sluttfase, preget av nærhet, tillit og kontinuitet.
Rådet for sykepleieetikk har tidligere pekt på at en åpning for dødshjelp vil kunne skape grunnleggende rollekonflikter i profesjonsutøvelsen. En utredning med sikte på legalisering vil i seg selv bidra til å aktualisere og forsterke denne utviklingen. Dette vil kunne:
• skape uforenlige forventninger til sykepleiere
• utfordre relasjonen mellom pasient og sykepleier
• svekke tilliten til helse- og omsorgstjenesten
Rådet for sykepleieetikk mener dette ikke er forenlig med sykepleiens mandat.
Pasienter i livets sluttfase befinner seg i en særlig sårbar situasjon. Ønsker om å dø påvirkes ofte av:
smerte og utilstrekkelig lindring
ensomhet og eksistensiell uro
opplevelse av å være en belastning
Rådet for sykepleieetikk i NSF mener dette er faktorer gjør autonomibegrepet særlig krevende i denne konteksten.
En utredning av dødshjelp kan bidra til en holdningsendring der dødshjelp i økende grad oppfattes som et akseptabelt svar på lidelse. Dette kan skape forventninger og press, særlig for pasienter i sårbare situasjoner.
Dødshjelp og samfunnets etiske grunnlag
Rådet for sykepleieetikk vil understreke at dødshjelp ikke bare handler om enkeltindividers valg. En åpning for dødshjelp vil kunne påvirke samfunnets etiske grunnlag og forståelsen av hva vi som fellesskap står for.
Helse- og omsorgstjenestens oppgave er å møte mennesker i sårbare livssituasjoner med lindring, støtte og nærvær. Dersom dødshjelp gjøres til et alternativ, kan det endre forventningene til hvordan lidelse skal møtes, både fra samfunnet og fra den enkelte selv.
Rådet for sykepleieetikk mener vi som samfunn har en grunnleggende forpliktelse til å ivareta mennesker i deres mest sårbare livssituasjoner. Mennesker som har det vondt, skal møtes med hjelp, omsorg og lindring, ikke med tiltak som har til hensikt å forkorte livet.
Riktig prioritering: omsorg og lindring
Rådet for sykepleieetikk i Norsk Sykepleierforbund vil tydelig fremheve at samfunnets innsats må rettes mot:
styrking av palliativ behandling
god smertelindring
relasjonell omsorg og tilstedeværelse
støtte til pasienter og pårørende
kompetanse i etisk refleksjon og kommunikasjon
Rådet for sykepleieetikk mener dette er områder hvor behovet fortsatt er betydelig. Å utrede dødshjelp innebærer å bevege oppmerksomhet og verdigrunnlag i feil retning.
Konklusjon
Rådet for sykepleieetikk anbefaler at representantforslaget avvises. I tråd med Rådets tidligere uttalelser avvises premisset om at dødshjelp skal utredes med sikte på legalisering. En slik prosess er ikke verdinøytral, og vil kunne bidra til en utvikling som er uforenlig med sykepleiens etiske grunnlag, slik dette kommer til uttrykk i Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere.
Åshild Sørhus · 28. august 2026Døden som helsetjenestetilbud?
Skal vi virkelig i velferds- Norge synke så lavt at vi tilbyr døden som helsetjenestetilbud? La oss ikke pakke inn dette umenneskelige fenomenet som eutanasi er i vakre ord som "selvbestemt avslutning" eller "aktiv dødshjelp". Å ta livet av et annet menneske er ikke hjelp. Å tilby sårbare mennesker som kanskje opplever seg til bry, at de kan bli avlivet, er umenneskelig. Det krenker selve menneskeverdet for oss som nasjon. Det går på tvers av legeetikken og sykepleiens etiske bærebjelker. Det er en alvorlig trussel for syke og svake. La oss tilby god lindrende behandling - og vise med både ord, lovverk og villige hender at : Du er verdifull som menneske, også når du trenger hjelp og lindring. Også når du ikke "presterer". Det har alle i samfunnet behov for at vi slår fast. Ung og gammel, syk og frisk. La oss aldri bli så ubarmhjertige at vi tilbyr døden som helsetjenestetilbud. Hilsen sykepleier og YouTuber
Privatperson · 27. august 2026Mot selvbestemt livsavslutning.
Jeg er sterkt i mot en utvikling i samfunnet der det legges til rette for selvbestemt livsavslutning.
Helsevesenets oppgave er å lindre, trøste og noen ganger helbrede. Jeg er selv sykepleier og har jobbet med sårbare grupper og eldre.
Vi bør ikke gis mulighet til å styre over liv og død. Grunn god nok er at livet er hellig. I tillegg vil det skapes press på helsepersonell og på personer i sårbare livssituasjoner.
Jeg er også redd økonomiske motiver i et presset helsevesen kan lure i bakgrunnen for denne tankegangen.
Anonym · 27. august 2026Høringsinnspill
Jeg er imot høringsforslag om aktiv dødshjelp.
Roar Johnsen · 27. august 2026Stortinget har plikt til å be om en utredning
Alle mennesker skal dø, og for de fleste går dette relativt uproblematisk for seg, - «han sovnet stille inn» er et vanlig begrep. Men for noen er det en lang og smertefull periode den siste tiden før døden inntreffer, og man forsøker å redusere smertene med ulike helsetiltak, medisinering og om nødvendig palliativ behandling. For noen er selv ikke dette nok, og vi har hørt om slike saker i media.
For noen av disse pasientene vil selvbestemt livsavslutning være et godt alternativ, - de kan avslutte livet på en grei måte når lidelsene blir for store. For noen vil faktisk det å ha denne muligheten gi bedre livskvalitet i den siste fasen.
Erfaringene fra andre land er nå så gode at det må være mulig å finne frem til gode kriterier, metoder og kontrollmekanismer for en legalisering av aktiv dødshjelp også i Norge. Det er bare en grundig offentlig utredning som kan gi svar på hvordan et slikt regelverk kan tilpasses det norske helsevesenet og våre lover.
Den Europeiske Menneskerettsdomstolen har behandlet denne type saker mange ganger, og har ved en anledning uttalt at «statens myndigheter ikke kan se bort fra reguleringen av et spørsmål bare fordi det er vanskelig å finne konsensus om et omdiskutert rettslig spørsmål med store etiske og moralske konsekvenser.» Siden det er et klart flertall i befolkningen for å legalisere aktiv dødshjelp, har Stortinget derfor nå en plikt overfor befolkningen om å utrede spørsmålet.
Det er få partier som har programfestet å gjennomføre en utredning om aktiv dødshjelp, men undersøkelser viser at det er klare flertall for dette blant velgerne i ALLE partier unntatt Kristelig Folkeparti. Tallene varierer mellom 72% i Fremskrittspartiet og 71% i Rødt, til 57% i Venstre og 56% i Senterpartiet. (Kilde: Valgforskningsprogrammet 2021).
Undertegnede støtter derfor forslaget om at Stortinget ber om en offentlig utredning om aktiv dødshjelp.
Anonym · 27. august 2026Livet er ukrenkelig
Nei til aktiv dødshjelp!
Norges Handikapforbund · 27. august 2026Handikapforbundet støtter ikke forslaget om å utrede selvbestemt livsavslutning
Innspill fra Norges Handikapforbund til Dokument 8:264 S (2025–2026) Representantforslag om utredning av selvbestemt livsavslutning
Norges Handikapforbund er en menneskerettighetsorganisasjon av og for funksjonshindrede. Vi arbeider for et samfunn der funksjonshindrede kan leve frie og selvstendige liv, med de samme mulighetene til deltakelse som andre.
Handikapforbundet støtter ikke representantforslaget om å utrede om og hvordan selvbestemt livsavslutning kan innarbeides i norsk lov. Forslaget reiser grunnleggende spørsmål om rettssikkerhet, tjenester og samfunnets ansvar for å sikre funksjonshindrede reelle likestilte liv.
Selvbestemmelse handler først og fremst om retten til å leve livet på egne premisser. Det forutsetter tilgang til nødvendige tjenester, personlig assistanse, hjelpemidler, rehabilitering, helsetjenester, utdanning, arbeid og muligheten til å delta i samfunnet på lik linje med andre. Selvbestemmelse blir først reell når mennesker har de forutsetningene som trengs for å ta kontroll over eget liv.
Mange funksjonshindrede opplever fortsatt betydelige barrierer i hverdagen. Våre medlemmer bruker ofte store ressurser på å kjempe for tjenester og støtteordninger som er avgjørende for muligheten til å leve selvstendige liv. Kampen for BPA, helse- og omsorgstjenester, hjelpemidler og rehabilitering er en realitet for mange. Når tilgangen til nødvendige tjenester er usikker, utfordres også folks frihet, trygghet og reelle valgmuligheter.
Mange kommuner oppfyller ikke eksisterende forpliktelser overfor personer med omfattende bistandsbehov.
Det er vanskelig å se hvordan en kan unngå at slike forhold påvirker menneskers vurderinger av egen livssituasjon. Selv om ingen ønsker at mennesker skal føle seg presset til å velge livsavslutning, er det ikke mulig å se for seg et system som fullt ut kan skjerme mot slike mekanismer.
Forslaget må sees i lys av Norges menneskerettslige forpliktelser. Når funksjonshindrede fortsatt møter systematiske barrierer i møte med tjenester, rettssikkerhet og samfunnsdeltakelse, er det avgjørende at politiske prioriteringer styrker retten til støtte, deltakelse og selvbestemmelse i praksis.
FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) legger til grunn at funksjonshindrede skal kunne leve selvstendige liv og delta fullt ut i samfunnet, med den støtten som er nødvendig for å oppnå dette. Derfor må politikken ta utgangspunkt i hvordan samfunnet kan fjerne barrierer og sikre den enkeltes mulighet til deltakelse og selvbestemmelse i praksis. Det er behov for økt satsing på habilitering, rehabilitering, smertebehandling, psykisk helsehjelp, palliativ behandling og andre tiltak som styrker muligheten til å leve gode liv også ved alvorlig sykdom og funksjonsnedsettelse. Innsatsen må rettes mot å styrke tjenester, rettssikkerhet og likestilling, ikke mot å utrede ordninger for selvbestemt livsavslutning.
På denne bakgrunn mener Norges Handikapforbund at Stortinget bør avvise forslaget.
Anonym · 26. august 2026Hvor går grensen?
Hvor går grensen? Vi vet jo alle at dette bare er starten, går man en finger, ryker hele armen. Og i dette tilfellet hele livet!
Hvordan vet man at den som ønsker assistert selvmord er kapabel til å ta et slikt valg?
Hvorfor er politikere interessert i å hjelpe befolkningen å dø? Når rollen de har påtatt seg er å forsvare alle mennesker i samfunnet vårt? Hvordan vet vi med sikkerhet at det ikke kan skje feil?
Det er hårreisende å se at politikere ønsker å kvitte seg med mennesker som lider. Dette er en stor skam!
hvorfor ikke hjelpe mennesker, istedenfor å selge inn en løgn om at døden er bedre enn livet?
og hva er forskjellen politikere som er for "aktiv dødshjelp" og for eksempel Steinar wangen? De ønsker jo nøyaktig det samme for medmennesker.
Anonym · 26. august 2026Nei til assistert selvmord
Å innføre assistert selvmord i Norge er en stor skam. Helsepersonell skal ikke ta liv, og vi som skattebetalere skal heller ikke måtte betale for en handling som er svært etisk problematisk. Lidelsene den aktuelle pasientgruppen lever med er antakelig enormt vanskelige å stå i, men dersom man tror døden frigjør pasientene for lidelse, er jo aldri noe vi kan bevise. Da antar man i samme slengen at døden enten er et godt sted der man ikke lenger lider eller at den menneskelige opplevelsen opphører i møte med døden. Dette er et ekstremt stort spørsmål som jeg tviler på stortingsrepresentantene som har fremmet dette forslaget har svaret på. I så fall bør de svare på hvorfor døden er en frisone for lidelse? Dette forslaget er uverdig, skammelig og ondskapsfullt.
Jo Volle · 26. august 2026Svekket beskyttelse, økt sårbarhet til veteraner, syke og eldre.
Det finnes ikke bevis for at lovtekster om selvbestemt livsavslutning beskytter utsatte grupper eller personer. Vedtatte beskyttelselsregimer har glidd ut i alle land med lover om aktiv livsavslutning. Kontrollmekanismer er vedtatt, men fungerer i praksis ikke. Brudd på regelverk har skjelden/aldri fått juridiske konsekvenser. Offentlig statistikk viser utglidning fra terminalt syke, til psykisk syke til kronisk syke til demenssyke. Gruppene psykisk syke (i Nederland, Belgia, Canada) eldre kvinner (Sveits, Oregon) og urfolk/marginaliserte grupper (Canada) har fått en ulikhet/overrepresentasjon, og den er til nå økende.
Ingen slike lover har endret strukturell svikt som mangel på palliasjon, mangel på helsehjelp, eller økt økonomisk stress. Forslaget strider mot Stortingets vedtatte "Ingen å miste - Handlingsplan for forebygging av selvmord".
Norges grunnlov §93 sier "Et hvert menneske har rett til liv" og "Statens myndigheter skal beskytte retten til liv". Representantforslaget her bryter med grunnlovens ramme for statens myndigheter. Hvilken gevinst forslaget skal gi, hvilket problem det skal løse, er uklart. Hvilke effekter av lignende vedtak i andre nasjonalforsamlinger er så gode at vi må følge etter? Hvordan er det med trygghet og livskvalitet, der menneskets verdi behandles som relativ?
I kirurgisk avdeling, ved sengen hos sin snart døende mann, tok den kommende enke opp spørsmålet om aktiv dødshjelp. Jeg svarte nei, slett ikke, aldri, lovbrudd, jeg ville miste min sykepleier-godkjenning. Den kreftsyke hørte hva konen sa, og tok en beslutning. I sine siste ti levedøgn nektet han å ta imot noen injeksjon som helst, fra meg og andre, smertelindrende eller ikke, av redsel for at noen/vi skulle ta livet av ham.
Jeg mener det er respektløs adferd å ville be sine ansatte utføre omsorg den ene timen og bøddeloppgaver den neste. Ubetenksomt å ville gi syke mennesker den usikkerheten også. Forslaget krenker min alminnelige rettsfølelse, og bryter med min yrkesetikk. Det er uverdig for et samfunn å vurdere avlivning som en offentlig tjeneste. Forslaget bør falle.
Anonym · 26. august 2026Nei til aktiv dødshjelp
Jeg ønsker å si et tydelig NEI til utredning av aktiv dødshjelp! Livet har en ukrenkelig verdi, og ingen har rett til å ta det! Helsepersonell skal redde liv, gi hjelp og god omsorg, og ikke ta liv. Dette er et alvorlig steg i feil retning for landet og folket vårt, og det håper jeg politikerne ser. Så må det strebes etter å gi god og verdig hjelp i situasjoner der livet kjennes vondt, tungt og håpløst. Ingen tvil om at det finnes mange vanskelige situasjoner, men å ta liv er ingen god løsning.
Retten til en verdig død · 21. august 2026Norge har utredet de vanskeligste spørsmålene. Hvorfor ikke selvbestemt dødshjelp?
De siste 10 årene har Norge gjennomført utallige offentlige utredninger. Vi har utredet svært krevende spørsmål som abort, voldtekt, palliasjon, tvang i helsevesenet og ekstremisme. Likevel har Norge aldri hatt en offentlig utredning om selvbestemt livsavslutning.
Det er vanskelig å forsvare. Som alle vet, betyr ikke en stemme for utredning at Stortinget samtidig vedtar en ny lov. Det betyr at saken er viktig nok til å undersøkes grundig. Det mener vi, sammen med rundt 70 prosent av befolkningen. I tillegg oppgir rundt 20 prosent av norske leger at de er villige til å gjennomføre selvbestemt dødshjelp.
Retten til en verdig død sier ja til en offentlig utredning av selvbestemt dødshjelp
Støtten til legalisering av selvbestemt dødshjelp i befolkningen er ikke ny. Fra 2008 til i dag har det vært gjennomført mange undersøkelser om folkeopinionen. Det er et klart og varig flertall (mellom 70 og 75 prosent), som ønsker at selvbestemt dødshjelp er en mulighet for alvorlig syke og mennesker ved livets slutt.
På oppdrag fra Retten til en verdig død har Norstat i sommer spurt 1050 personer på spørsmålet «Mener du Stortinget bør utrede aktiv dødshjelp?». 70 prosent svarte ja, bare 16,1 prosent svarte nei, mens 14,0 prosent svarte vet ikke. Det er flertall for en utredning i samtlige aldersgrupper og landsdeler.
Flere europeiske land behandler nå spørsmålet politisk. Frankrike vedtok nylig legalisering av assistert livsavslutning, mens prosesser i blant annet England, Italia og Skottland har fått ulike utfall. Norge trenger ikke kopiere andre land og deres prosesser, men bør undersøke erfaringene deres før Stortinget stemmer over en legalisering. Mange land i Europa, som har legalisert dødshjelp, har gode erfaringer vi kan lære av.
Bak debatten står ekte mennesker som har levd med konsekvensene av dagens lovverk i Norge.
Rikke Whelan de Lange levde med alvorlig og uhelbredelig kreft. Før hun døde høsten 2025, brukte hun det siste leveåret sitt på å be politikerne om å utrede selvbestemt livsavslutning. Rikke var veldig tydelig på at hun ikke ønsket å dø, men å leve. Men hun ønsket ikke å leve med smertene og svekket livskvalitet hun visste ville komme. Sammen med Retten til en verdig død utarbeidet hun Rikkes lov, et forslag til en avgrenset ordning med tydelige kriterier, medisinske vurderinger og offentlig kontroll. Hun fikk en uverdig død med mye smerter hjemme i sin egen seng. Rikke reiste ikke til Sveits på grunn av de store kostnadene, at hun ønsket å dø i Norge og at hun var redd for at “hjelpere” skulle kunne bli straffeforfulgt i Norge.
Torgeir Djønne Lian var 24 år da han reiste til Sveits for å avslutte livet i 2020. Familien støttet ham hele veien og er i dag forkjempere for legalisering.
Ole Andreas Steen var 33 år da han gjorde det samme. Før han reiste bønnfalt han om hjelp til legalisering i Norge. Da urnen med asken etter Ole Andreas kom tilbake til Norge, måtte faren hente den på Bunnpris. Dette er uverdig.
Dette er nordmenn som opplevde at dagens lovverk ikke ga dem muligheten til en verdig avslutning på livet. Historiene deres er bare noen få av mange. Flere nordmenn reiser hvert år til Sveits. Det krever penger, fysisk kapasitet og støtte fra andre. Muligheten er derfor ikke lik for alle og er forbeholdt dem med god økonomi. Det koster en privatperson mellom 100 000 - 300 000 kroner å dø i Sveits. Andre forsøker å avslutte livet alene med traumatiske konsekvenser for seg selv og pårørende, eller søker hjelp i uregulerte miljøer.
En vanlig innvending mot legalisering er at syke, eldre eller personer med funksjonsnedsettelser kan ønske dødshjelp fordi de føler seg som en byrde. Bekymringen må tas på alvor og ingen skal få dødshjelp fordi de mangler behandling, omsorg, økonomisk trygghet eller støtte.
Samtidig må tallene tolkes riktig. Den canadiske rapporten for 2024 som motstandere av dødshjelp ofte refererer til viser at rundt halvparten av dem som fikk dødshjelp, oppga at de opplevde seg som en belastning for familie eller omsorgspersoner. Dette var én av flere former for lidelse. Kun fem personer i undersøkelsen oppga det som eneste form for lidelse. De som oppga denne følelsen, oppga i gjennomsnitt rundt syv andre former for lidelse i tillegg. De vanligste var tap av muligheten til å delta i meningsfulle aktiviteter, tap av evnen til å klare daglige gjøremål, tap av selvstendighet og tap av verdighet.
Hvem ønsker egentlig å føle seg som en byrde? De fleste ville svart nei dersom de fikk dette spørsmålet. Det betyr ikke at følelsen alene er grunnen til at en person ønsker dødshjelp.
Retten til en verdig død ber komiteen anbefale at forslaget om en utredning vedtas. Sammen med et klart flertall i befolkningen ber vi Stortinget hente inn kunnskapen Stortinget og befolkningen trenger for å løfte debatten til et kunnskapsbasert nivå og for å kunne ta en god avgjørelse.
Anonym · 21. august 2026Enestående kvinne
Jeg er 60 år.
Jeg vet allerede i dag at jeg kommer til å ønske en rask og smertefull avslutning på livet, når jeg måtte ønske det.
Jeg vet jeg kan få den hjelpen i andre europeiske land.
For å ivareta min verdighet når livet går mot slutten, ønsker jeg å bli forstått på mitt morsmål. Derfor ønsker jeg at Norge kan tilby meg en verdig død med profesjonell hjelp.
Stiftelsen Verdighetsenteret.no · 20. august 2026Selvbestemmelse ved livets slutt – behov for økt kompetanse og kunnskap
Verdighetsenteret er et nasjonalt kompetansesenter med palliasjon som ett av sine sentrale fagområder. Gjennom vårt arbeid erfarer vi at mange av spørsmålene som reises i debatten om selvbestemt livsavslutning handler om frykt for lidelse, manglende kunnskap om hvilke muligheter som finnes ved alvorlig sykdom, og usikkerhet knyttet til livets siste fase.
Verdighetsenteret mener det viktigste tiltaket for å styrke menneskers autonomi og opplevelse av kontroll ved livets slutt, er å investere i kompetanse. Dette innebærer både å styrke helsepersonells kompetanse i palliasjon og kommunikasjon, og å øke befolkningens kunnskap om døden som en naturlig del av livet. Vi anbefaler derfor at Stortinget prioriterer tiltak som bidrar til dette.
1. Kompetanse styrker selvbestemmelse
Selvbestemmelse forutsetter at mennesker får god informasjon, kvalifisert veiledning og mulighet til å uttrykke sine ønsker gjennom hele sykdomsforløpet.
For å oppnå dette er det behov for:
- økt kompetanse i palliasjon i hele helse- og omsorgstjenesten
- bedre ferdigheter i kommunikasjon om alvorlig sykdom og livets slutt
- systematisk bruk av forhåndssamtaler og planlegging av framtidig helsehjelp
Når helsepersonell er trygge i slike samtaler, øker pasientenes mulighet til å ta informerte valg i tråd med egne verdier og ønsker (1)
2. Styrk palliasjonstilbudet
Moderne palliasjon kan lindre smerter, angst, åndenød og andre belastende symptomer hos de aller fleste pasienter.
Samtidig er det fortsatt betydelige forskjeller i tilgang til palliativ kompetanse mellom kommuner og regioner. Mange pasienter og pårørende kjenner heller ikke til hvilke tilbud og behandlingsmuligheter som finnes. (2,3)
Verdighetsenteret anbefaler at Stortinget prioriterer:
- styrking av palliativ kompetanse i kommunene
- økt opplæring av helsepersonell
- bedre tilgang til tverrfaglige palliative tjenester
3. Sistehjelpskurs som folkeopplysning
Pårørende og det sosiale nettverket bærer hovedtyngden av hjemmeomsorgen for alvorlig syke.
Døden angår alle, men få får opplæring i hvordan man kan møte alvorlig sykdom, døende mennesker og sorg.
Sistehjelpskurs er et internasjonalt folkeopplysningskonsept som gir innbyggerne kunnskap om omsorg ved livets slutt, kommunikasjon med alvorlig syke og hvordan man kan støtte pårørende og hvordan pårørende og venner kan støtte den syke. (2, 3, 4)
Slik kunnskap kan:
- redusere frykt og usikkerhet, styrke mestring og reduserer forekomst av komplisert sorg
- bidra til mer åpne samtaler om egne ønsker og verdier
- styrke den enkeltes mulighet til å ta informerte valg ved livets slutt
Verdighetsenteret mener Sistehjelpskurs bør gjøres tilgjengelig for langt flere innbyggere som en del av det nasjonale folkehelsearbeidet.
4. Et samfunn der døden er en del av livet
Når flere får innsikt i hva palliasjon kan tilby styrkes både autonomien og verdigheten til mennesker i livets siste fase. Helsepersonell blir også bedre rustet til å møte eksistensielle spørsmål og vanskelige valg. (5)
Verdighetsenterets anbefaling
Verdighetsenteret anbefaler at Stortinget retter oppmerksomheten mot tiltak som styrker kompetanse, kommunikasjon og folkeopplysning om livets siste fase. Særlig vil vi peke på behovet for økt palliativ kompetanse i helse- og omsorgstjenestene, bedre opplæring i samtaler om alvorlig sykdom og systematisk bruk av forhåndssamtaler og planlegging av framtidig helsehjelp. I tillegg bør befolkningen få bredere tilgang til kunnskap om døden, omsorg ved livets slutt og hvordan man kan støtte alvorlig syke og pårørende. Sistehjelpskurs er et etablert og kunnskapsbasert verktøy. Dette vil gi flere mennesker kunnskap, trygghet og reelle muligheter til å medvirke i valg som gjelder livets siste fase.
Referanser:
1. Sutherland, R. (2019). Dying Well-Informed: The Need for Better Clinical Education Surrounding Facilitating End-of-Life Conversations. The Yale Journal of Biology and Medicine, 92, 757 - 764.
2. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2017-16/id2582548/?q=kompetanse&ch=4#kap2-7
3. Bollig G, Mills J, Müller-Koch, Pani P, Neumann B, Zelko E. Last Aid Courses as a Means for Public Palliative Care Education—A Narrative Review of the Literature and 10 Years of Experience Around the World with Implications for Future Research. Healthcare 2026, 14(1), 96.Published Online 31.12.2025 https://doi.org/10.3390/healthcare14010096
4. www.sistehjelp.no
5. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-24-20192020/id2700942/
HJERNESVULSTFORENINGEN · 13. august 2026Assistert livsavslutning
Hjernesvulstforeningen takker for muligheten til å gi innspill til denne viktige saken.
Hjernesvulster er den primære kreftårsaken som medfører død hos barn og unge voksne, opptil 40 år. Det er stort spenn i diagnosene, men de aller fleste av disse er sjeldne diagnoser selv om de til sammen utgjør et så høyt antall dødsfall at de topper statistikken.
Høygradige diffuse gliomer er den vanligste hjernekreftårsaken, og disse medfører at svulstene vokser inn i hjernevevet og skaper funksjonstap, personlighetsforstyrrelser, epileptiske anfall og flere endringer hos pasienten. Familien påvirkes stort av en slik diagnose i familien, og de pårørende er sammen med pasienten overgitt til tilfeldighetenes spill gjennom denne diagnosen som ikke er annet enn ren uflaks fra naturens side. Behovet for god omsorg og gode helsetjenester blir det sentrale i deres liv.
Vi har gjennom International Brain Tumour Alliance tiltrådt "Charter of rights" som der anerkjenner den enkeltes rett til å velge å avslutte livet tidligere når det ikke finnes flere behandlingsmåter som kan forsinke eller forhindre at hjernesvulsten tar livet av pasienten.
Vi har også godt kjennskap til hvordan den siste tiden oppleves av pasienter og deres pårørende, hvor det er mange historier om livsavslutninger med store smerter og ubehag, opplevd mangel på verdighet og store påkjenninger på pasient og pårørende mens de venter på at de siste agonale åndedrett skal tas.
Vi har også eksempler på at selvmordsfaren er til stede hos pasienter som pr. i dag ikke har et alternativ til legemiddelassistert livsavslutning. Et nært tilfelle av dette ble gjort slik at familien savnet sin pasient i 15 dager før vedkommende ble funnet på et øde sted.
For mange pasienter er det en tilleggsbelastning å se at deres snarlig forventede dødsfall legger en klam hånd over familien og gir ventesorg og unntakstilstand. Dagens medisinske behandling er langt fra effektiv nok til å kurere alvorlig høygradig hjernekreft, og det er både somatisk og psykisk sykdom som preger sykdomsforløpene.
Denne situasjonen er så krevende at de gir et helt nytt syn på livet og døden for mange. Helsevesenet kan tilby palliativ omsorg og så god smertelindring som det er mulig å tilby, men dette oppleves likevel ikke som et godt nok tilbud av mange.
Gjennom lærings- og mestringskurs har vi selvmordsfare og selvmordstanker som tema, og vi har sterke historier som deles. Heldigvis er det et fåtall som velger å ta sitt eget liv, og faren er vanligvis størst i starten av pasientforløpet når dette er ledsaget av store funksjonstap. Mange menn som gjerne har jakt og fiske som hobby, mennesker som har kjæledyr eller er tilknyttet landbruket synes å ha en mer liberal holdning til livsavslutning når de rammes av alvorlig sykdom som vil være terminal for dem.
Parallelen til å ta med en hund til veterinæren for å avslutte dens liv når de mener at den ikke lenger har et liv som den setter pris på å leve, kommer frem og pasientene er ofte lei av å ta mye medisiner, ha lite innhold i livet og ha funksjonstap som medfører at de ikke mestrer hverdagen.
For å bøte på dette satser vi som pasientorganisasjon mye på lærings- og mestringsarbeid. Vi ønsker at livet skal leves så lenge som mulig, og at deres dager skal være gode til tross for at det er alvorlig sykdom til stede. De aller fleste lar seg påvirke/utvikles gjennom slike tilbud, slik at den umiddelbare faren for selvmord er redusert.
Det er imidlertid ikke til å stikke under en stol at det er økende vanskelighetsgrad hos den enkelte når det gjelder å se positivt på livet, når legene etter hvert forteller at det ikke er mer de kan gjøre. Når pasientene har tapt funksjon og føler at dette går raskere for hver dag, finner de lite igjen av et liv de setter pris på å leve. Smertelindring, lindring av kvalme, håndtering av personlighetsforstyrrelser og andre daglige gjøremål som blir nødvendige bare for å komme gjennom dagen, uten at det gir glede eller mestringsfølelse, kan virke meningsløst.
De vil heller ikke utsette familien for å skulle våke over dem natt og dag, den siste tiden, mens de ligger bundet til en seng med kateter og annet som viser at de ikke lenger har kontroll på egne funksjoner. Verdighet, eller mangel på dette, blir et stort moment i deres liv. De pårørende ser at pasienten sliter og har det vanskelig, og kommer med utsagn til oss som f.eks. "Vi skulle gjerne hatt hen lenge, og vi er så veldig glade i hen, men hen må få lov til å slippe nå."
Muligheten til å få en verdig livsavslutning på en torsdag kl. 12:00 med familien rundt seg, fremfor at det skal skje natt til søndag kl. 03:45, er noe som etterspørres av flere. Sorgen blir ikke mindre, men en utgang fra livet som oppleves verdig og omsorgsfull kan bidra til å lindre sorgen.
Det er ikke til å stikke under en stol at mange pasienter også er så dårlige at de ikke selv kan ta en slik beslutning de siste dagene av sitt liv. En ordning hvor det legges til rette for at terminalt syke pasienter med store påkjenninger av sykdommen kan gi sitt samtykke til en assistert livsavslutning vil etter vårt syn være nødvendig for å kunne ivareta juridiske forhold rundt samtykke og tidspunkt for livsavslutningen.
Hvordan dette skal gjennomføres i praksis og hvilke kriterier som skal vektlegges i et slikt forhåndssamtykke, mener vi må utredes grundig. Det samme med de problemstillingene som melder seg når det skjer såpass akutt at en pasient mister samtykkekompetansen og ikke har gitt et slikt samtykke.
Når det gjelder å få spredd aske etter kremasjon er det i dag regler som sier at en avdød må ha kommet med et slikt ønske til to eller flere som kan gå god for dette, hvis det ikke er tydelig dokumentert av den avdøde før dødsfallet finner sted. En tilsvarende ordning med assistert livsavslutning når en pasient ikke er i stand til å kommunisere og det ikke er medisinsk mulig at pasienten kan gjenvinne slik funksjon, må også utredes.
Det viktige for den gruppen vi representerer er at det så langt som mulig skal være gode helse- og omsorgstjenester som gjør at de har dager fylt med innhold og glede til tross for alvorlig og livsforkortende sykdom. Når det ikke lenger er slike dager igjen, så er det viktig at det også er en omsorg for livets siste dager og en mulighet for å sikre en livsavslutning som oppleves verdig og ikke bidrar til ytterligere belastninger og traumatiserer f.eks. barn i familien.
Vi mener derfor at assistert livsavslutning i Norge fortjener en grundig utredning. Det at man kan få tilgang til en slik del av helsetjenester i Norge vil være viktig for å sikre en lik og rettferdig tilgang på alle former for helsehjelp, slik mange med alvorlig sykdom opplever det i dag.
Vi er opptatt av at det skal være en siste utvei for å skåne terminalt syke pasienter for unødvendige påkjenninger, og ikke være en løsning som man raskt kan gripe til på en dårlig dag. I likhet med andre store valg i livet som f.eks. kjønnsskifte, må et valg om assistert livsavslutning kun tas etter en grundig vurdering av den enkeltes situasjon, basert på medisinske fakta og omsorg for pasienten.
Legenes primære oppgave skal fortsatt være å hjelpe og lindre, og helst bevare liv. Noen ganger kan det kanskje være deres oppgave å lindre gjennom å fremskynde det uunngåelige. Vi ønsker at det foretas en utredning på dette slik at de momenter vi kommer med her, og andre, får en grundig og bred vurdering.
Anonym · 10. august 2026Et liv vi ikke valgte – skal vi heller ikke få velge slutten?
Hvem bestemmer over livet vårt?
Den dagen vi blir født, får vi ikke velge hvilke kort vi blir delt ut.
Vi velger ikke hvilken familie vi blir født inn i. Vi velger ikke hvilke sykdommer, funksjonsnedsettelser eller andre belastninger vi kan få. Vi velger heller ikke hvilket samfunn, hvilken minoritet eller hvilken gruppe vi blir født inn i.
Vi blir født uten å ha gitt vårt samtykke til livet.
Likevel forventer samfunnet at vi skal vokse opp, utdanne oss, arbeide, betale skatt, følge lover og regler og bidra tilbake til samfunnet. Det forventes at vi skal være gode borgere.
Men hva skjer med mennesker som gjennom hele livet opplever at samfunnet ikke har vært godt mot dem?
Hva skjer med mennesker som har blitt utsatt for sykdom, traumer, diskriminering, vold, utenforskap eller andre alvorlige belastninger, og som etter mange år ikke lenger ønsker å være en del av samfunnet?
Retten til å bestemme over sitt eget liv
Jeg mener at Stortinget bør våge å stille det vanskelige spørsmålet:
Har et menneske en rett til å bestemme over sin egen livsavslutning dersom ønsket er vedvarende, gjennomtenkt og vurdert over tid?
Dette betyr ikke at samfunnet skal begynne å hjelpe mennesker med å dø hver gang noen opplever en vanskelig periode.
Tvert imot mener jeg at det må være et svært strengt skille mellom en akutt selvmordskrise og et vedvarende ønske om livsavslutning hos en person som over lang tid har vurdert spørsmålet.
Et menneske som er i en akutt krise, skal selvfølgelig møtes med hjelp, omsorg og beskyttelse.
Men vi bør også våge å diskutere hva samfunnet skal gjøre når et menneske, etter lang tid og etter omfattende hjelp, fortsatt kommer frem til at det ikke ønsker å leve.
Når alternativet blir et farligere selvmord
I dag finnes det mennesker som reiser til andre land fordi de ønsker en form for assistert livsavslutning.
For enkelte er dette også et spørsmål om økonomi. Det er ikke alle som har råd til å reise utenlands eller betale svært store beløp for å få tilgang til ordninger som ikke finnes i Norge.
Dette skaper etter mitt syn et alvorlig spørsmål om sosial ulikhet:
Skal muligheten til å få bestemme over sin egen livsavslutning være avhengig av hvor mye penger man har?
Det finnes også mennesker som ønsker å dø, men som ikke tør å gjennomføre et selvmordsforsøk fordi de vet at et forsøk kan føre til alvorlige og varige skader.
Et mislykket forsøk kan føre til hjerneskade, lammelser eller andre alvorlige funksjonsnedsettelser.
Da må vi tørre å stille et vanskelig spørsmål:
Er det alltid mer humant å la et menneske stå alene med dette og risikere at personen forsøker å ta livet sitt på en farlig og ukontrollert måte?
Eller bør samfunnet i enkelte, helt ekstraordinære tilfeller kunne møte ønsket om livsavslutning gjennom en kontrollert, rettssikker og medisinsk forsvarlig ordning?
Et mangfoldig samfunn må også tåle vanskelige valg
Vi lever i et samfunn hvor vi i stadig større grad erkjenner at mennesker er forskjellige.
Vi har forskjellige religioner, livssyn, kulturer og måter å leve livene våre på.
Vi sier at mennesker skal få bestemme over eget liv så lenge deres valg ikke skader andre.
Hvorfor skal vi da ikke kunne diskutere også menneskers rett til å bestemme over slutten på sitt eget liv?
Jeg mener ikke at alle som ønsker å dø skal få hjelp til å dø.
Jeg mener at samfunnet bør undersøke om det finnes mennesker som, etter svært strenge kriterier, over lang tid og etter omfattende vurderinger, kan ha et reelt og selvstendig ønske om å avslutte livet.
Vi må beskytte mennesker – men også respektere mennesker
En av de vanskeligste utfordringene ved dette spørsmålet er å skille mellom et ønske om å dø som skyldes en midlertidig krise, og et stabilt og gjennomtenkt ønske om livsavslutning.
Derfor bør en eventuell ordning ikke kunne baseres på én samtale eller én legeerklæring.
Det bør kreves omfattende vurderinger, uavhengige medisinske vurderinger, vurdering av psykisk helse og beslutningskompetanse, god informasjon om tilgjengelig behandling og andre alternativer, og tilstrekkelig tid til å forsikre seg om at ønsket ikke skyldes press fra andre.
Det må også undersøkes om personen faktisk har fått tilgang til den hjelpen samfunnet har plikt til å tilby.
Men etter at alle disse vurderingene er gjort, bør vi likevel kunne stille spørsmålet:
Har et myndig og beslutningskompetent menneske en grense for hvor lenge samfunnet kan kreve at personen skal fortsette å leve?
Hva hvis samfunnet selv har sviktet?
Dette spørsmålet blir enda vanskeligere når årsaken til at et menneske ikke ønsker å leve, delvis handler om hvordan personen har blitt behandlet av samfunnet.
Hvis et menneske har opplevd diskriminering, utenforskap, vold, manglende hjelp fra offentlige tjenester eller gjentatte møter med systemet som har gjort livet vanskeligere, kan samfunnet ikke bare si:
«Du må fortsette å leve fordi livet ditt har verdi.»
Da må samfunnet også spørre:
Hva har vi gjort for at dette mennesket faktisk skal oppleve at livet har verdi?
Det er en viktig forskjell.
Vi bør ikke bruke selvbestemt livsavslutning som en erstatning for et samfunn som ikke klarer å gi mennesker den hjelpen de trenger.
Men vi bør heller ikke bruke manglene i dagens system som et argument for å nekte å diskutere spørsmålet om selvbestemmelse.
Derfor mener jeg at forslaget bør utredes
Jeg mener Stortinget bør gjennomføre en bred og seriøs utredning.
Utredningen bør blant annet undersøke:
forskjellen mellom akutt suicidalitet og langvarige, stabile ønsker om livsavslutning
hvilke kriterier som eventuelt må være oppfylt
krav til beslutningskompetanse
hvordan psykiske lidelser skal vurderes
hvordan man kan sikre at mennesker ikke velger døden fordi de ikke har fått nødvendig hjelp
risikoen for press fra familie, økonomi eller samfunnet
hvordan personer med funksjonsnedsettelser skal beskyttes mot indirekte press
hvordan minoriteter og andre utsatte grupper skal beskyttes mot diskriminering
erfaringene fra land som allerede har ordninger for assistert livsavslutning
hvordan sosial og økonomisk ulikhet påvirker hvem som faktisk får tilgang til slike ordninger
hvilke rettssikkerhetsgarantier som må være på plass
og ikke minst hvordan menneskelig selvbestemmelse skal veies opp mot statens plikt til å beskytte liv.
Min oppfordring til Stortinget
Jeg ber ikke Stortinget om å vedta at alle som ønsker å dø, skal få hjelp til å dø.
Jeg ber Stortinget om å ta spørsmålet på alvor nok til å undersøke det.
For noen mennesker kan livet være så belastende at de etter mange år kommer frem til en konklusjon om at de ikke lenger ønsker å være en del av samfunnet.
Det er en vond og vanskelig tanke.
Men det er nettopp derfor vi må våge å diskutere den.
Et moderne og mangfoldig samfunn må kunne romme også de vanskeligste spørsmålene om menneskelig frihet, verdighet og selvbestemmelse.
Vi bør ikke automatisk anta at alle som ønsker å dø, egentlig ønsker å leve.
Men vi bør heller ikke automatisk anta at ønsket om å dø alltid er et fritt og gjennomtenkt valg.
Det er denne gråsonen jeg mener Stortinget må undersøke.
Jeg mener derfor at representantforslaget om utredning av selvbestemt livsavslutning bør tas på alvor, og at det bør gjennomføres en grundig, åpen og kunnskapsbasert utredning av om – og eventuelt under hvilke svært strenge vilkår – selvbestemt livsavslutning kan være forenlig med menneskelig verdighet, selvbestemmelse og statens ansvar for å beskytte liv.
Anonym · 29. juli 2026Utredning og innføring
Jeg mener det er på tide at Norge følger andre eu land og utreder selvbestemt livsavslutning for personer med uhelbredelige og eller behandlingsresistente fysiske og psykiske sykdommer. Jeg snakker ifra 10 år som pasient i psykiatrien med flere alvorlige uhelbredelige sykdommer, jeg aldri kommer til og få et bra livs pga eller bli kvitt. Om all hjelp er prøvd men problemet/problemene likevel ikke er løst synes jeg denne muligheten burde være utredet og innført etter hvert, hvis alternativet er et dårlig liv preget av sykdom, smerter og andre plager. Dette burde utredes på lik linje med det som nettopp ble innført nå i Frankrike. Mvh
Privatperson · 19. juli 2026Viktigheten av å kunne bestemme over eget liv og død
Det burde være selvfølgelig at man skal kunne velge en livsavslutning i verdighet.
Valgfriheten til å slippe smerter og og et liv uten innhold/ verdi hvor man man plages mens man venter på døden, som i tillegg kan være smertefull i seg selv.
Per i dag har vi dårlige substituttløsninger, som i prinisippet har samme utfall, men ofte medfører mer smerte, ubehag og kostnader:
1. Smertelindring - det gis smertelindring til en slik grad at død er mer sannsynlig
2. Pasient velger ingen livsforlengende tiltak (herunder bl. a. ingen blod-, væske- eller næringstilføring)
Begge disse tiltakene gir mer ubehag for pasienten og drar ut dødsprosessen i det jeg vil betegne som seigpining.
Smertelindring er bra og viktig, og har generelt altfor lite fokus i Norge; vi er altfor restriktive.
Det gir derimot ingen livsglede eller verdighet når man vet at det kun er et utfall, og man tvinges til å ligge med smerter, sløvet av smertelindring eller ikke har mulighet til å interagere med omverdenen i positiv forstand.
Hva slags liv er det?
De etiske innvendingene mot aktiv dødshjelp er forståelige og der må det et dypgående og grundig forarbeid til før vi kan nærme oss det.
Selvsbestemt livsavslutning er en helt annen sak: retten til å velge bort smerte, retten til et godt liv og en god siste del av livet.
Dette burde være like selvfølgelig som selvbestemt abort.
Selv fra et kristent perspektiv kan dette forsvares: Fri vilje.
Når en dødssyk pasient tvinges til å la seg sløves ned av smertelindring og/eller motsette seg livsforlengende behandlig for å fremskynde døden, hva er verdigheten i det?
Selvbestemt livsavslutning bør være en menneskerett.
Anonym · 17. juli 2026Selvbestemt livsavslutning bør inn i norsk lov
Jeg vil med dette uttrykke min støtte til en lovendring som gir samtykkekompetente voksne med uhelbredelig sykdom og uutholdelig lidelse rett til selvbestemt død, dette innenfor et godt regulert lovverk.
Respekt for menneskets selvbestemmelse er et grunnleggende prinsipp i helsevesenet. Pasienter har allerede rett til å avslå livsforlengende behandling. Etter mitt syn bør de også kunne velge en verdig avslutning på livet når de lider, ikke lenger lever et verdig liv i egne øyne, og det heller ikke finnes realistiske behandlingsmuligheter.
Ingen skal tvinges til å leve gjennom en avslutning på livet som de selv opplever som uverdig. For noen mennesker vil god lindrende behandling ikke være tilstrekkelig til å fjerne den fysiske eller psykiske belastningen som følger av en alvorlig, dødelig sykdom.
En norsk ordning bør være godt regulert og lene seg på grundige medisinske og juridiske vurderinger. Krav om samtykkekompetanse, gjentatte frivillige ønsker, vurdering av lege og mulighet til å ombestemme seg vil bidra til å beskytte sårbare personer.
Erfaringer fra land som har innført slike ordninger viser at det er mulig å kombinere sterke rettssikkerhetsgarantier med respekt for pasientens autonomi. Norge bør utrede og innføre en tilsvarende ordning, samtidig som tilbudet om lindrende behandling og hospice styrkes.
En rett til selvbestemt død handler i mine øyne ikke om å svekke vernet om livet, men om å gi mennesker mulighet til å avslutte livet med verdighet når all håp om bedring og/eller et verdig liv er borte.
Anonym · 16. juli 2026Frihet til å dø
Frihet er noe som settes høyt her i landet og jeg mener vi også skal ha frihet til å velge en verdig avslutning på livet.
Som tidligere medlem av Røde Kors Hjelpekorps brukte jeg ikke ubetydelig tid og ressurser på å lete etter suicidale mennesker. Mange av disse hadde en eller flere psykiske lidelser, men det var også enkelte eldre med beslutningskompetanse som rett og slett ikke orket å leve med sykdom og fysiske funksjons-svekkelser lengre. Å lete etter disse kom med ikke ubetydelige kvaler, for ut fra det lille vi fikk vite om hvorfor de var suicidale, så var det ikke vanskelig å ha sympati med de, og å forstå hvorfor de ønsket å avslutte livet
Hvorfor skal ikke mennesker som er mentalt friske nok til å ha beslutningskompetanse og som lider hver dag kunne velge å avslutte livet på en verdig måte, i stedet for å forsøke å begå selvmord med alle de traumene og ressursbruken det utløser for pårørende og samfunnet generelt?
Ragnvald Sagen · 16. juli 2026Innspill til sak om Selvvalgt død
At noen omsider for alvor tar fatt i saken om dødshjelp i Norge, er en meget gledelig begivenhet! Så, stor takk for det!
Skrivet som følger med, er jeg mindre sikker på. Det avhenger av hvorledes det blir oppfattet. Jeg har inntrykk av at begrepet dødshjelp i hovedtrekkene blir betraktet som synonymt med den modellen med søknad og komitébehandling alle har benyttet så langt, og at dødshjelp hos oss nærmest automatisk er ment å ha et lignende opplegg.
Dette er i så fall et meget uheldig utgangspunkt. Starten må være hva det dreier seg om, nemlig best mulig omsorg for lidende, på deres egne premisser. Metoden søknad og komitébehandling er ikke en god løsning på dette, og bør ikke være vårt valg. Den er særdeles paternalistisk og kolliderer kraftig med vår liberalisme og selvbestemmelsesrett for individet. Bare søkeprosessen må være en stor påkjenning, og et nei fra komitéen har ikke mye slektskap med selvbestemmelse.
Løsningen bør være åpenbar, nemlig fritt valg om å få hjelp til å dø. Ett viktig skritt i denne retning ble tatt da selvdød opphørte å være straffbart. Denne lempelsen gjaldt imidlertid ikke hjelp til selvdød, noe den etter manges mening burde gjort.
Den ladede betegnelsen Selvmord ble for øvrig heller ikke endret, så vi har nå i lang tid kalt en fullstendig legal handling for mord. Dette er meget uheldig av mange grunner, og jeg håper derfor at vi kan ta i bruk betegnelsen Selvdød som jeg har lansert, som ny. Den er godt egnet, ikke minst er den nøytral.
Likhetsprinsippet er ett prinsipp vi ønsker å flagge i samfunnet vårt. Ikke minst derfor er det helt naturlig å se dødshjelp vurdert mot abort. Da kommer vi for én ting til at abort er langt vanskeligere enn dødshjelp etisk sett. Å si ja til abort og nei til dødshjelp bør derfor være utenkelig, om vi vil ivareta våre samfunns-verdier.
Vi må også tenke lengre enn til dødshjelp. Å få dø er ikke et primært ønske hos dem det gjelder. De er i en situasjon de ønsker å komme ut av, og ser ingen annen mulighet for å oppnå det enn å dø. Det virker som vi kan bli atskillig flinkere til å tilby alternative løsninger, både fysiske og ikke minst psykiske. Vi har dem til dels og, vi må bare bli enige om de kan og skal benyttes.
Et stort problem i saken er det anstrengte forhold til døden vi har i Norge. Mitt inntrykk er at forståelsen for dem som ønsker dødshjelp, øker med innsikten i saken. F.eks. er det lett å forstå at for den som normalt sett er fjernt fra døden, er det problemer med å innse at noen kan ønske å dø. Man kan heller ikke føle følelsene til vedkommende. Men man kan lære at slik er det, og dermed vise større forståelse i en ukjent situasjon.
For å bidra til iallfall litt større innsikt i denne problematikken tar jeg med adressen til to aktuelle kilder. Den ene er et uformelt lite skriv Koba Christensens Begravelsesbyrå presenterer på sine sider på internett. Adressen er
Døden i historisk og moderne tid: Hvordan vi har utviklet oss til et samfunn distansert fra død
Den andre er en artikkel jeg skrev. Den ble publisert av Legeforeningen i deres tidsskrift, og er gratis tilgjengelig på
https://tidsskriftet.no/2026/02/essay/om-dodshjelp-i-norge
Den er også tilgjengelig på engelsk på samme adresse.
Jeg mener den er lesbar for alle, og vil gi nyttig innsikt i livet og døden. I artikkelen har jeg filosofert over en rekke sider av saken.
Jeg håper dere vil vurdere saken i lys av denne Hørings-meldingen, og aller helst gi deres tilslutning til fri dødshjelp i deres brev til Stortinget! De kan jo ikke få sagt ja til et forslag uten å ha mottatt det!
Hilsen Ragnvald Sagen
Anonym · 16. juli 2026Selvbestemt livsavslutning
Støtter representantforslaget.
Anonym · 15. juli 2026Kritisk analyse av Representantforslag 264 S (2025–2026) om utredning av selvbestemt livsavslutning
Kritisk analyse av Representantforslag 264 S (2025–2026) om utredning av selvbestemt livsavslutning
Representantforslag 264 S (2025–2026), fremmet av Guri Melby, Abid Raja og Grunde Almeland, ber regjeringen utrede hvordan retten til selvbestemt livsavslutning kan innarbeides i norsk lov. Selv om forslaget kun gjelder en utredning og ikke en umiddelbar lovendring, reiser det en rekke prinsipielle, etiske og samfunnsmessige spørsmål.
En grunnleggende innvending er at legalisering av selvbestemt livsavslutning kan innebære en betydelig endring av helsevesenets rolle. Norsk helsevesen bygger tradisjonelt på prinsippet om å forebygge sykdom, lindre lidelse og redde liv. Dersom helsepersonell også får en rolle i å bistå ved livsavslutning, mener kritikere at dette kan utfordre den etablerte legeetikken og pasienters tillit til helsetjenesten.
Et annet argument er risikoen for press mot sårbare grupper. Selv om ordningen eventuelt skulle begrenses til alvorlig og uhelbredelig syke personer med samtykkekompetanse, frykter noen at eldre, personer med funksjonsnedsettelser eller kronisk syke kan oppleve et indirekte press til å velge livsavslutning fordi de føler seg som en belastning for familie eller samfunn. Kritikerne mener at et slikt press kan være vanskelig å avdekke og motvirke.
Forslaget viser til erfaringer fra andre europeiske land. Samtidig mener enkelte at erfaringene internasjonalt er sammensatte og ikke uten videre kan overføres til norske forhold. I flere land har regelverket blitt endret over tid etter innføringen, og noen peker på dette som et argument for å være varsom med å innføre nye ordninger uten grundige vurderinger av langsiktige konsekvenser.
Forslagsstillerne fremhever verdighet og selvbestemmelse som sentrale prinsipper. Kritikere vil på sin side hevde at verdighet ikke nødvendigvis er knyttet til retten til å avslutte livet, men også til retten til god behandling, effektiv smertelindring, psykisk helsehjelp og verdig omsorg i livets sluttfase. De mener derfor at ressursene først og fremst bør brukes på å styrke palliativ behandling og lindrende omsorg, slik at færrest mulig opplever situasjoner hvor de ønsker å avslutte livet.
Det kan også stilles spørsmål ved om offentlig debatt ofte legger størst vekt på enkelthistorier. Historier om mennesker som har reist til Sveits for assistert død illustrerer vanskelige skjebner, men de representerer ikke nødvendigvis erfaringene til alle alvorlig syke pasienter. Kritikere mener at lovgivning bør bygge på bred kunnskap, forskning og omfattende etiske vurderinger, ikke primært på enkeltsaker.
På den annen side er det viktig å understreke at representantforslaget kun ber om en offentlig utredning. En utredning kan bidra til å kartlegge medisinske, juridiske, etiske og samfunnsmessige konsekvenser før Stortinget eventuelt tar stilling til en lovendring. Motstand mot en eventuell legalisering er derfor ikke nødvendigvis det samme som motstand mot å innhente mer kunnskap.
Debatten om selvbestemt livsavslutning berører grunnleggende spørsmål om menneskeverd, autonomi, medisinsk etikk og samfunnets ansvar for alvorlig syke mennesker. Uavhengig av standpunkt vil en videre behandling av temaet kreve en bred og nyansert offentlig diskusjon, der både pasienter, pårørende, helsepersonell, jurister, etikere og tros- og livssynssamfunn blir hørt.
Privat person · 7. juli 2026Vi må kunne ta en offentlig debatt om selvbestemt livsavslutning
Innspill til Dokument 8:264 S (2025-2026):
Representantforslag om utredning av selvbestemt livsavslutning.
Vi må kunne ta en offentlig debatt om selvbestemt livsavslutning.
Jeg er en voksen mann som har hatt et aktivt og engasjerende liv og har det fortsatt.
I 2005 fikk jeg diagnosen Multippel sklerose MS dette er en nervesykdom som kan ha mange forskjellige utviklingsløp. Dette er en meget uforutsigbar sykdom, der det er umulig å si noe om fremtiden. Fremtiden vet ingen av oss noe om, men vi antar en hel del. Statistisk er det mye vi kan regne med at skjer eller ikke skjer.
Vi har nylig kunne følge med på Steinar Wangens rettsak, og avsløringen gjort av TV2 `s journalister.
For ca. 6 år siden løftet NRK opp debatten om aktiv dødshjelp. 6.oktober 2020 hadde Fredrik Solvang besøk av foreldrene til Torgeir Djønne Lian. Han hadde valgt å avslutte livet i Sveits. NRK har også laget en dokumentar om han og det valget han gjorde.
Det er med andre ord muligheter i dag til å få hjelp til aktiv dødshjelp. Steinar Wangens bidrag til dette ser jeg ikke på som et alternativ. Å reise til en klinikk i Sveits er et alternativ, men det krever at man er en ressurs sterk person med god økonomi. Eller har ressurs sterke personer rundt seg. Det er med andre ord ikke et valg som det er mulig for alle i samfunnet som ønsker det, å gjennomføre.
Jeg har fulgt med på noe av debatten om aktiv dødshjelp. Dette er et vanskelig tema som det er viktig at vi tør ha en offentlig debatt om slik at vi som følge av det kan gjøre kloke vurderinger om våre holdninger om selvbestemt livsavslutning.
Jeg støtter forslaget om en utredning av selvbestemt livsavslutning.
Anonym · 3. juli 2026Ingen Skal Måtte Lide For Å Bevise Sin Livsvilje
Innspill til Stortinget om retten til selvbestemt død..
Jeg ønsker med dette å uttrykke min støtte til innføring av retten til selvbestemt død i Norge.
I dag er situasjonen slik at mennesker som ønsker hjelp til å avslutte livet på en verdig og kontrollert måte, i stor grad er henvist til å reise til utlandet. Mange søker seg til organisasjoner i Sveits, som Dignitas eller Exit. Jeg mener dette er en uverdig løsning.
For mennesker som allerede er alvorlig syke, sterkt smerteplagede eller på slutten av livet, er en slik reise ofte en enorm belastning. De må bruke sine siste krefter på å forlate hjemmet, familien, språket og alt som er kjent og trygt. Mange må dø på et fremmed sted, langt borte fra sitt eget hjem.
Jeg mener at mennesker som oppfyller strenge kriterier bør få muligheten til å avslutte livet i sitt eget land, omgitt av mennesker de er glad i. Ideelt sett bør man kunne velge å dø hjemme dersom situasjonen tillater det, eller i andre trygge og omsorgsfulle omgivelser.
Debatten handler ofte om kreftsykdom, men lidelse er ikke forbeholdt én diagnose. Smerte og tap av livskvalitet kan være like alvorlig ved andre kroniske og uhelbredelige sykdommer eller skader. Retten til selvbestemt død bør derfor ikke begrenses til enkelte diagnoser, men ta utgangspunkt i menneskets totale lidelse, prognose og livskvalitet.
Jeg opplever at samfunnet ofte behandler livet som en absolutt verdi som skal opprettholdes for enhver pris. Samtidig overser man at mennesker kan leve med smerter, funksjonstap og lidelse som gjør livet uutholdelig. Jeg mener det mest humane ikke alltid er å forlenge livet lengst mulig, men å respektere et informert og vedvarende ønske om å avslutte det.
Palliativ behandling er for mange en god løsning. Samtidig er det viktig å erkjenne at ikke alle opplever lindrende behandling som tilstrekkelig. Noen mennesker tilbringer sine siste dager, uker eller måneder i en tilstand hvor de er tungt medisinert, preget av smerter og i liten grad til stede i eget liv. Dette kan være svært belastende både for den syke og for de pårørende som må være vitne til lidelsen.
En ordning for selvbestemt død vil ikke erstatte god behandling, rehabilitering eller palliasjon. Tvert imot må all relevant behandling og hjelp være forsøkt først. Men når medisinen ikke lenger kan tilby bedring eller akseptabel lindring, bør mennesker få mulighet til å velge en verdig avslutning.
En slik ordning må naturligvis være strengt regulert. Det må stilles tydelige krav til samtykkekompetanse, grundige vurderinger, uavhengige medisinske vurderinger og kontrollmekanismer. Målet må være å beskytte sårbare mennesker samtidig som man respekterer selvbestemmelse hos dem som oppfyller kriteriene.
Jeg mener også at spørsmålet om psykiske lidelser fortjener en seriøs og åpen diskusjon. Dette er et vanskelig område som krever særlig varsomhet. Samtidig finnes det mennesker som gjennom mange år har mottatt omfattende behandling uten bedring, og som lever med en lidelse de selv opplever som uutholdelig. Også disse menneskene bør inngå i den offentlige samtalen, selv om eventuelle kriterier nødvendigvis må være svært strenge.
For meg er dette ikke bare en politisk sak. Det er personlig.
Jeg lever med alvorlige kroniske smerter. Jeg gikk fra å være i fullt arbeid, ha et aktivt sosialt liv og et normalt hverdagsliv, til å bli stadig mer begrenset av sykdom.
Etter elleve operasjoner, tap av livmor og en eggstokk, utallige sykehusinnleggelser, nerveskader og omfattende arrvev i buken lever jeg i dag med smerter som påvirker alle deler av livet. Jeg bruker sterke smertestillende medisiner, blant annet fentanylplaster. Jeg er avhengig av hjemmesykepleie til daglige oppgaver og trenger rullestol når jeg skal ut.
Tilstanden min blir gradvis verre. Legene har prøvd det som kan prøves. Det finnes ikke lenger behandling som kan gjøre meg frisk.
Jeg elsker livet. Jeg har elsket livet før jeg ble syk, og jeg elsker livet fortsatt. Jeg er takknemlig for menneskene jeg har møtt, opplevelsene jeg har hatt og kjærligheten jeg har fått oppleve.
Det er nettopp derfor jeg ønsker muligheten til å kunne velge hvordan livet mitt skal avsluttes dersom lidelsen blir enda større enn den er i dag.
Jeg ønsker ikke å dø fordi jeg ikke verdsetter livet. Jeg ønsker retten til å velge fordi jeg verdsetter menneskelig verdighet.
Samboeren min står ved min side hver eneste dag. Jeg ser hvor mye sykdommen min påvirker ham. Sykdom rammer ikke bare den som er syk. Den rammer også ektefeller, samboere, barn, foreldre og venner. Lidelsen deles av mange.
Derfor ber jeg dere om å lytte til mennesker som lever med alvorlig sykdom og kroniske smerter.
Se oss.
Hør oss.
Respekter at de fleste av oss ville valgt livet dersom vi hadde hatt et reelt valg.
Men når livet ikke lenger består av annet enn lidelse, og all behandling er forsøkt uten tilstrekkelig effekt, bør vi få muligheten til å avslutte livet på en verdig, trygg og kontrollert måte.
Jeg ber Stortinget om å utrede og innføre en lov om retten til selvbestemt død i Norge.
privatperson · 26. juni 2026utredning av selvbestemt livsavslutning - vanskelig, men dødsviktig
Jeg viser til representantforslaget om utredning av selvbestemt livsavslutning og vil sterkt oppfordre Stortinget til å støtte forslaget. Dette er et nødvendig første steg for å sikre en kunnskapsbasert, respektfull og grundig vurdering av et vanskelig, men viktig spørsmål.
Den eneste garantien vi har i det vi fødes inn i denne verden, er at vi på et eller annet tidspunkt skal forlate den. Å debattere på hvilken måte vi skal gjøre det, er en komplisert øvelse, og debatten er ofte preget av sterke følelser og prinsipielle standpunkter. Å vedta en utredning er «enkelt» – det som kommer etter, vil bli vanskelig. Veldig vanskelig. Men at noe vil bli vanskelig, betyr ikke at vi skal la være.
Vi som nasjon har gjort denne øvelsen før. Lovverket vårt er et tydelig bevis på at vi har løftet vanskelige temaer og utviklet politikk og regelverk på områder som tidligere var utenkelige. Jeg mener tiden er moden for at vi igjen viser mot og gir selvbestemt livsavslutning den utredningen Norges befolkning fortjener. En utredning vil gi et bedre grunnlag for fremtidige beslutninger og bidra til en mer åpen og informert samfunnsdebatt.
Det er ikke til å stikke under stol at jeg er for selvbestemt livsavslutning, og at det er en rettighet jeg mener alle burde ha under kontrollerte former. Vi som moderne mennesker er i stor grad så privilegerte at vi kan kontrollere de fleste aspekter ved livene våre. Dette gjør vi basert på kunnskap, muligheter og valgfrihet.
Selvbestemt livsavslutning benyttes allerede. Folk avslutter livet etter eget ønske på ulike måter hver eneste dag. Jeg tenker ikke på dem vi mister i desperasjon, psykisk sykdom eller affekt, men på dem som etter veloverveid refleksjon ønsker å avslutte livet på egne premisser. De rikeste av oss reiser til andre land hvor selvbestemt livsavslutning er tillatt. De planmessige skaffer seg medikamentene de trenger og lagrer dem til de ønsker å benytte dem. Det inngås også avtaler mellom mennesker – ut av kjærlighet.
De mest ressurssterke og/eller desperate vil alltid finne en vei, men det finnes utallige skjebner hvor liv leves lenger enn den som lever det ønsker. Avslutningen kan bli uønsket, uverdig, smertefull og forferdelig – og den kunne vært så mye bedre. Å gi mennesker muligheten til å avslutte livet på en kontrollert og verdig måte, gir trygghet og autonomi.
Argumenter om bedre helsehjelp, smertelindring og livets ukrenkelige verdi bør ikke sees som alternativer, men som selvfølgeligheter og som et tillegg til muligheten for et selvbestemt valg om å avslutte livet.
Jeg ber Stortinget om å lytte til sin arbeidsgiver – det norske folk. Over halvparten av oss, og et stadig økende antall, ønsker muligheten til å avslutte livet på en trygg, verdig og regulert måte, dersom vilkårene som fastsettes er oppfylt.
Første steg på veien er en utredning. Vær så snill, sett menneskeverdet først og vedta en utredning.
Vennlig hilsen,
Benedikte Martinsen Åsen
Anonym · 25. juni 2026Tid for en offentlig utredning av aktiv dødshjelp
Jeg støtter at Regjeringen igangsetter en offentlig utredning om aktiv dødshjelp. Dette er et av de mest krevende etiske spørsmålene samfunnet står overfor, og nettopp derfor fortjener det en grundig, kunnskapsbasert og åpen utredning. Å unnlate å utrede spørsmålet er også et politisk valg; et valg om å la dagens lovverk bestå, uten å undersøke om det fortsatt er den beste løsningen for mennesker i livets aller vanskeligste situasjoner.
En offentlig utredning innebærer ikke at aktiv dødshjelp skal innføres. Den innebærer at Norge tar ansvar for å innhente kunnskap. Utredningen bør bygge på medisinsk forskning, juridiske og etiske vurderinger, samt erfaringene fra land som Belgia, Nederland, Sveits, Spania, Canada, New Zealand og deler av Australia og USA, hvor ulike former for aktiv dødshjelp eller assistert livsavslutning er regulert gjennom lov. Disse erfaringene kan gi verdifull innsikt i både muligheter, utfordringer og nødvendige kontrollmekanismer.
Jeg mener at mennesker med alvorlig, uhelbredelig sykdom og uutholdelig lidelse bør ha rett til å bestemme over sin egen livsavslutning innenfor strenge og rettssikre rammer. En eventuell ordning må bygge på tydelige krav til samtykkekompetanse, gjentatte frivillige ønsker, uavhengige medisinske vurderinger og grundig kontroll. Nettopp fordi dette handler om liv og død, fortjener spørsmålet en seriøs og faglig behandling.
God palliativ behandling er avgjørende og må fortsatt styrkes. Samtidig viser forskning og erfaring fra land med regulerte ordninger at ønsket om assistert død ikke alltid handler om smerte alene, men også om tap av autonomi, verdighet og kontroll over egen livssituasjon. Dette er et vanskelig spørsmål uten enkle svar, og nettopp derfor bør det utredes grundig og med et åpent blikk for både argumentene for og mot.
Vi aksepterer at den mest barmhjertige handlingen overfor et kjæledyr kan være å avslutte lidelsen når det ikke finnes håp om bedring. Samtidig nekter vi mennesker muligheten til å ta et tilsvarende valg for seg selv. For meg er dette et paradoks. Jeg ber derfor Regjeringen om å sette ned et offentlig utvalg som utreder aktiv dødshjelp i Norge. Vi skylder pasienter, pårørende og helsepersonell en kunnskapsbasert vurdering av et spørsmål som berører menneskeverd, selvbestemmelse og verdighet ved livets slutt.
Anonym · 24. juni 2026Legaliser aktiv dødshjelp
Jeg vil ha dødshjep legalisert, selv om jeg ikke tenker å bruke det selv nå med det første. Jeg tenker på alle som har det verre enn meg. I tillegg er er det sånn at jeg nesten garantert vil kunne trenge dødshjelp en gang i fremtiden.
Det har seg nemlig slik at jeg er immun mot de smertestillende og dødelige effektene til opioider/opiater. Så om jeg får kreft eller blir skadet på en eller annen måte vil jeg ikke få smertelindring eller palliativ lindring. Jeg kan heller ikke ta livet av meg på egen hånd ved opioid overdose. Immuniteten skjedde etter jeg inntok en liten dose at en forskningskjemikalie for 6 år siden, et peptid.
Jeg mener også at dødshjelp bør være lovlig for de med mentale lidelser. Det kan være like ille som fysiske lidelser, og å infantilisere de med å si at de ikke er i stand til å vite selv om de bør leve eller dø er feil.
Privatperson · 5. juni 2026Høring om selvbestemt livsavslutning.
«Jeg er tilhenger av legalisering av aktiv dødshjelp for dem som aldri vil få sin egendefinerte livskvalitet tilbake pga sykdom/tilstand.Legalisering av aktiv dødshjelp vil forhindre selvmord lenge før livet er blitt uutholdelig. Det må ikke være andre begrunnelser for hjelp til en verdig avslutning av livet, enn at pasientens ødelagte helse/tilstand aldri kan bli bedre.Jeg mener at legalisering av aktiv dødshjelp vil være både livsforlengende og gi bedre livskvalitet på den tiden som er igjen fordi:1. Slik loven er nå, føler mange seg tvunget til å avslutte livet lenge før nødvendig, i frykt for å ikke være i stand til det senere. Selvmord er i tillegg uverdig både for pasienten selv, de pårørende, og de som blir trukket inn i dette direkte eller indirekte f.eks ved villet kollisjon, dem som finner den døde, og ikke minst den som må snike seg bort i ensomhet for å unngå straff for medvirkning hvis de nærmeste kjenner til selvmordet. Det er også stor fare for å mislykkes og skades, med enda større konsekvenser for det allerede ødelagt livet.2. Vissheten over å ha kontroll over eget liv vil sannsynligvis utsette den endelige avgjørelsen om hjelp til avslutning. I noen tilfeller blir avgjørelsen aldri tatt. Man ønsker jo å leve så lenge som mulig, mens livet faktisk er verdt å leve.3. I stedet for å bekymre seg over hvordan man skal avslutte selv mens en ennå er i stand til det, kan de siste kreftene og den siste tiden brukes på livskvalitet sammen med sine kjære.4. Pasienten kan få ha sine nærmeste rundt seg mens de avslutter på en verdig og kontrollert måte av profesjonelt helsepersonell.Det er ikke pasienten eller legen som tar liv. Det er det sykdommen/tilstanden/diagnosen som gjør. Livet er allerede ødelagt. Da er det meningsløst å tvinge pasienten til å gjennomgå lidelse til siste slutt.Det må være strenge kriterier som sikrer at det faktisk er pasientens oppriktige ønske om hjelp til en verdig avslutning, og det må kunne dokumenteres at alt annet er prøvd. Dignitas i Sveits er et godt eksempel på hvordan sikkerheten mot misbruk og press ivaretas ved strenge kriterier og god kontroll.Faren for skråplaneffekten er etter min mening ikke et godt argument mot legalisering i dag. For grensene kan flyttes når som helst av nye vedtak, uten at det er nødvendig å «gå gradene». Hvis grensene flyttes, så er det fordi stortingsflertallet mener det er nødvendig av legitime årsaker.Vi kan ikke la dødssyke som ønsker å få slutt på lidelsene, betale prisen for at noen frykter utglidning. Norge har mange gode erfaringer fra mange land å ta lærdom fra, slik at man kan forebygge misbruk og utglidning.Krav til dokumentasjon om pasientens egen vilje, at alt annet er prøvd og at man aldri kan bli bedre, burde være et godt nok argument til å legalisere selvbestemt aktiv livsavslutning i Norge.Jeg forstår ikke hvordan motstandere kan godta at så mange mennesker blir pint ihjel eller begår selvmord mens de ennå er i stand til det, i frykt for et spøkelse som man enkelt kan beskytte seg mot.Med minst to legers vurdering og gode tiltak mot misbruk av legaliseringen, så bør det være fullt mulig å vurdere hvert tilfelle. Helsepersonell må jo allerede ta avgjørelser hele tiden, som har stor betydning for enkeltpersoners liv og helse, både for pasienter med og uten samtykkekompetanse.Jeg setter spørsmål ved hvorfor avgjørelsen om å avslutte et uverdig liv skal være så mye vanskeligere enn avgjørelsen om å tvinge mennesker til å leve videre en smertefull og uverdig dødsprosess. Og ikke minst, avgjørelsen om å straffe dem som forbarmer seg over den som trygler om å få hjelp til å avslutte en vond og uverdig dødsprosess.Et uverdig argument mot selvbestemt livsavslutning, er etter min mening at pasienten i stedet skal få palliativ behandling.Palliativ behandling er viktig og nødvendig for alle som IKKE ønsker livsavslutning.Det er ingen som ønsker å fjerne tilbudet for dem som vil gjennomgå dødsprosessen. Deres rettigheter er allerede ivaretatt og under stadig forbedring.Palliativ behandling må derfor ikke skje på bekostning av dem som ønsker å slippe en uverdig dødsprosess for seg selv.Vi trenger både palliativ behandling for dem som ønsker og trenger det, og vi trenger hjelp til livsavslutning for dem som ser på dødens befrielse som mer verdig enn å leve gjennom dødsprosessen ved hjelp av palliativ behandling.
Ja til selvbestemt aktiv dødshjelp · 5. juni 2026Legalisering av aktiv dødshjelp
Jeg er tilhenger av legalisering av aktiv dødshjelp for dem som aldri vil få sin egendefinerte livskvalitet tilbake pga sykdom/tilstand.
Legalisering av aktiv dødshjelp vil forhindre selvmord lenge før livet er blitt uutholdelig. Det må ikke være andre begrunnelser for hjelp til en verdig avslutning av livet, enn at pasientens ødelagte helse/tilstand aldri kan bli bedre.
Jeg mener at legalisering av aktiv dødshjelp vil være både livsforlengende og gi bedre livskvalitet på den tiden som er igjen fordi:
1. Slik loven er nå, føler mange seg tvunget til å avslutte livet lenge før nødvendig, i frykt for å ikke være i stand til det senere. Selvmord er i tillegg uverdig både for pasienten selv, de pårørende, og de som blir trukket inn i dette direkte eller indirekte f.eks ved villet kollisjon, dem som finner den døde, og ikke minst den som må snike seg bort i ensomhet for å unngå straff for medvirkning hvis de nærmeste kjenner til selvmordet. Det er også stor fare for å mislykkes og skades, med enda større konsekvenser for det allerede ødelagt livet.
2. Vissheten over å ha kontroll over eget liv vil sannsynligvis utsette den endelige avgjørelsen om hjelp til avslutning. I noen tilfeller blir avgjørelsen aldri tatt. Man ønsker jo å leve så lenge som mulig, mens livet faktisk er verdt å leve.
3. I stedet for å bekymre seg over hvordan man skal avslutte selv mens en ennå er i stand til det, kan de siste kreftene og den siste tiden brukes på livskvalitet sammen med sine kjære.
4. Pasienten kan få ha sine nærmeste rundt seg mens de avslutter på en verdig og kontrollert måte av profesjonelt helsepersonell.
Det er ikke pasienten eller legen som tar liv. Det er det sykdommen/tilstanden/diagnosen som gjør. Livet er allerede ødelagt. Da er det meningsløst å tvinge pasienten til å gjennomgå lidelse til siste slutt.
Det må være strenge kriterier som sikrer at det faktisk er pasientens oppriktige ønske om hjelp til en verdig avslutning, og det må kunne dokumenteres at alt annet er prøvd. Dignitas i Sveits er et godt eksempel på hvordan sikkerheten mot misbruk og press ivaretas ved strenge kriterier og god kontroll.
Faren for skråplaneffekten er etter min mening ikke et godt argument mot legalisering i dag. For grensene kan flyttes når som helst av nye vedtak, uten at det er nødvendig å «gå gradene». Hvis grensene flyttes, så er det fordi stortingsflertallet mener det er nødvendig av legitime årsaker.
Vi kan ikke la dødssyke som ønsker å få slutt på lidelsene, betale prisen for at noen frykter utglidning. Norge har mange gode erfaringer fra mange land å ta lærdom fra, slik at man kan forebygge misbruk og utglidning.
Krav til dokumentasjon om pasientens egen vilje, at alt annet er prøvd og at man aldri kan bli bedre, burde være et godt nok argument til å legalisere selvbestemt aktiv livsavslutning i Norge.
Jeg forstår ikke hvordan motstandere kan godta at så mange mennesker blir pint ihjel eller begår selvmord mens de ennå er i stand til det, i frykt for et spøkelse som man enkelt kan beskytte seg mot.
Med minst to legers vurdering og gode tiltak mot misbruk av legaliseringen, så bør det være fullt mulig å vurdere hvert tilfelle. Helsepersonell må jo allerede ta avgjørelser hele tiden, som har stor betydning for enkeltpersoners liv og helse, både for pasienter med og uten samtykkekompetanse.
Jeg setter spørsmål ved hvorfor avgjørelsen om å avslutte et uverdig liv skal være så mye vanskeligere enn avgjørelsen om å tvinge mennesker til å leve videre en smertefull og uverdig dødsprosess. Og ikke minst, avgjørelsen om å straffe dem som forbarmer seg over den som trygler om å få hjelp til å avslutte en vond og uverdig dødsprosess.
Et uverdig argument mot selvbestemt livsavslutning, er etter min mening at pasienten i stedet skal få palliativ behandling.
Palliativ behandling er viktig og nødvendig for alle som IKKE ønsker livsavslutning.
Det er ingen som ønsker å fjerne tilbudet for dem som vil gjennomgå dødsprosessen. Deres rettigheter er allerede ivaretatt og under stadig forbedring.
Palliativ behandling må derfor ikke skje på bekostning av dem som ønsker å slippe en uverdig dødsprosess for seg selv.
Vi trenger både palliativ behandling for dem som ønsker og trenger det, og vi trenger hjelp til livsavslutning for dem som ser på dødens befrielse som mer verdig enn å leve gjennom dødsprosessen ved hjelp av palliativ behandling.
mvh Anne Mette Amdahl
Aina Frisch · 4. juni 2026Ja til selvbestemt aktiv dødshjelp når alt annet er prøvd
Jeg er tilhenger av legalisering av aktiv dødshjelp for dem som aldri vil få sin egendefinerte livskvalitet tilbake pga sykdom/tilstand.
Legalisering av aktiv dødshjelp vil forhindre selvmord lenge før livet er blitt uutholdelig. Det må ikke være andre begrunnelser for hjelp til en verdig avslutning av livet, enn at pasientens ødelagte helse/tilstand aldri kan bli bedre.
Jeg mener at legalisering av aktiv dødshjelp vil være både livsforlengende og gi bedre livskvalitet på den tiden som er igjen fordi:
1. Slik loven er nå, føler mange seg tvunget til å avslutte livet lenge før nødvendig, i frykt for å ikke være i stand til det senere. Selvmord er en unødvendig og uverdig tilleggsbelastning både for pasienten selv, de pårørende, og de som blir trukket inn i dette direkte eller indirekte f.eks ved villet kollisjon, dem som finner den døde, og ikke minst den som må snike seg bort i ensomhet for å unngå straff for medvirkning for de nærmeste, hvis de kjenner til selvmordet. Det er også stor fare for å mislykkes og skades, med enda større konsekvenser for det allerede ødelagt livet.
2. Vissheten over å ha kontroll over eget liv vil sannsynligvis utsette den endelige avgjørelsen om hjelp til avslutning. I noen tilfeller blir avgjørelsen aldri tatt. Man ønsker jo å leve så lenge som mulig, mens livet faktisk er verdt å leve.
3. I stedet for å bekymre seg over hvordan man skal avslutte selv mens en ennå er i stand til det, kan de siste kreftene og den siste tiden brukes på livskvalitet sammen med sine kjære.
4. Pasienten kan få ha sine nærmeste rundt seg mens de avslutter på en verdig og kontrollert måte av profesjonelt helsepersonell.
Det er ikke pasienten eller legen som tar liv. Det er det sykdommen/tilstanden/diagnosen som gjør. Livet er allerede ødelagt. Da er det meningsløst å tvinge pasienten til å gjennomgå lidelse til siste slutt.
Det må være strenge kriterier som sikrer at det faktisk er pasientens oppriktige ønske om hjelp til en verdig avslutning, og det må kunne dokumenteres at alt annet er prøvd. Dignitas i Sveits er et godt eksempel på hvordan sikkerheten mot misbruk og press ivaretas med strenge kriterier og god kontroll.
Faren for skråplaneffekten er etter min mening ikke et godt argument mot legalisering i dag. For grensene kan flyttes når som helst av nye vedtak, uten at det er nødvendig å «gå gradene». Hvis grensene flyttes, så er det fordi stortingsflertallet mener det er nødvendig av legitime årsaker.
Vi kan ikke la dødssyke som ønsker å få slutt på lidelsene, betale prisen for at noen frykter utglidning. Norge har mange gode erfaringer fra mange land å ta lærdom fra, slik at man kan forebygge misbruk og utglidning.
Krav til dokumentasjon om pasientens egen vilje, at alt annet er prøvd og at man aldri kan bli bedre, burde være et godt nok argument til å legalisere selvbestemt aktiv livsavslutning i Norge.
Jeg forstår ikke hvordan motstandere kan godta at så mange mennesker blir pint ihjel eller begår selvmord mens de ennå er i stand til det, i frykt for et spøkelse som man enkelt kan beskytte seg mot.
Med minst to legers vurdering om pasienten aldri kan bli bedre og gode tiltak mot misbruk av legaliseringen, så bør det være fullt mulig å sikre hvert tilfelle. Helsepersonell må jo allerede ta avgjørelser hele tiden, som har stor betydning for enkeltpersoners liv og helse, både for pasienter med og uten samtykkekompetanse.
Jeg stiller spørsmål ved hvorfor avgjørelsen om å avslutte et uverdig liv skal være så mye vanskeligere enn avgjørelsen om å tvinge mennesker til å leve videre en smertefull og uverdig dødsprosess. Og ikke minst, avgjørelsen om å straffe dem som forbarmer seg over den som trygler om å få hjelp til å avslutte en vond og uverdig dødsprossess.
Et annet uverdig argument mot selvbestemt livsavslutning, er etter min mening at pasienten i stedet skal få palliativ behandling.
Palliativ behandling er viktig og nødvendig for alle som IKKE ønsker livsavslutning.
Det er ingen som ønsker å fjerne tilbudet for dem som ønsker å gjennomgå dødsprosessen. Deres rettigheter er allerede ivaretatt og under stadig forbedring.
Palliativ behandling må derfor ikke skje på bekostning av dem som ønsker å slippe en uverdig dødsprosess for seg selv.
Vi trenger både palliativ behandling for dem som ønsker og trenger det og vi trenger hjelp til livsavslutning for dem som ser på dødens befrielse som mer verdig enn å leve gjennom dødsprosessen ved hjelp av palliativ behandling.
Aina Frisch
Kilde: Stortingets høringsprogram og publiserte innspill. Frister og program kan endres; kontroller originalkilden før deltakelse.
Tilbake til alle høringer