AvholdtSkriftlig høring

Helse- og omsorgskomiteen · 2025-2026

Representantforslag om en handlingsplan for å redusere antall aborter

Politisk behandling

Saker i høringen

Dokument 8:294 S (2025-2026)

Representantforslag om en handlingsplan for å redusere antall aborter

Tid og deltakere

Høringsprogram

Programmet er ikke publisert

Programmet er ikke tilgjengelig ennå

Programmet kan bli publisert eller oppdatert nærmere høringsdagen.

Innspill fra samfunnet

Skriftlige innspill

12 publiserte innspill

Sex og samfunn · 14. september 2026Innspill til Representantforslag om en handlingsplan for å redusere antall aborter
Sex og samfunn takker for muligheten til å gi innspill til Dokument 8:294 S (2025–2026) Representantforslag om en handlingsplan for å redusere antall aborter. Om Sex og samfunn Sex og samfunn er Norges største fagsenter for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter. Vi har i over 50 år jobbet for økt kunnskap, kompetanse og tilgjengelige tjenester på feltet. Vi driver klinisk og pedagogisk virksomhet, samt faglig utvikling og politisk påvirkningsarbeid. Den kliniske delen av arbeidet vårt inkluderer blant annet Norges største klinikk for seksuell helse. Alt vi gjør, både på og utenfor klinikken, er forankret i pasientenes behov og møtene vi har med dem. Vårt innspill Sex og samfunn vil først påpeke at abort er en rettighet vi har. Vi anser det ikke som et mål i seg selv å redusere antall svangerskapsavbrudd, men vi mener det er viktigere å jobbe for å redusere antall uønskede graviditeter. Vi mener de viktigste tiltakene for å forebygge uønskede svangerskap er: Bedre tilgang på prevensjon Styrket seksualitetsundervisning Bedre tilgang til prevensjon Vi er enige med forslagsstillerne at tilgang til prevensjon er nøkkelen for å redusere antall uønskede graviditeter. Subsidieordningen for prevensjon har ført til en endring i hvem som tar abort, og vi mener aldersgrensen for ordningen bør heves. I dag er det personer i alderen 25-29 år som oftest tar abort, ifølge Folkehelseinstituttet1. Tilgang til prevensjon inkluderer også god og kvalitetssikret informasjon om alle prevensjonsmidler på markedet, slik at brukeren kan ta et selvbestemt valg av hvilken prevensjon som er best for seg selv. Vi ser ved Sex og samfunn at særlig unge får mye av sin helseinformasjon via sosiale medier eller kunstig intelligens, og ikke fra kvalifisert helsepersonell. Sex og samfunn mener derfor det trengs innsats på flere områder for å sørge for bedre og mer tilgjengelig informasjon om prevensjon: Mer ressurser i tjenesten, slik at lavterskeltilbud som skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom samt studenthelsetjenesten har kapasitet til å ta imot pasienter og gi god prevensjonsveiledning. I tillegg vet vi at mangel på ressurser hindrer helsepersonell som allerede er i jobb fra å kunne delta på kurs og andre kompetansehevende tiltak for å få nødvendig kunnskap og kompetanse om prevensjon. Mangel på ressurser kan også føre til at tjenesten ikke har nødvendig utstyr for å kunne tilby for eksempel langtidsvirkende prevensjon. Eksempler på slikt utstyr kan være gynekologisk undersøkelsesstol eller sterilisator. Styrking av relevante utdannelser, slik at helsepersonell får mer kunnskap om prevensjon gjennom sine utdannelser. I tillegg må helsepersonell som allerede er i jobb tilbys kurs og kompetansehevende tiltak for å få nødvendig kunnskap og kompetanse om prevensjon. Det er viktig at myndighetene kommer på banen og bidrar med gode kilder til informasjon samt annet kommunikasjonsarbeid, inkludert tilpasset informasjon og veiledning til ulike målgrupper. Styrket seksualitetsundervisning Sex og samfunn mener styrket seksualitetsundervisning i skolen er et viktig ledd i informasjonsarbeidet når det gjelder prevensjon og seksuell helse. Dessverre er det i dag slik at kvaliteten, og til dels også innholdet, i seksualitetsundervisningen i stor grad er opp til den enkelte lærer. Sex og samfunn holder seksualitetsundervisning for alle elever på 9. trinn i Oslo kommune, og vi møter om lag 240 klasser per år, rundt 6 000 elever Vi ser store variasjoner hos elevene vi møter når det gjelder hvilken kunnskap de har fått tidligere. Vi opplever at det er mange lærere som er engasjerte og som ønsker å gi elevene sine god seksualitetsundervisning, men samtidig har de ikke den kompetansen de ønsker seg. I en undersøkelse utført for Sex og samfunn2, fant Kantar at kun 12 % av lærerne mente de fikk kunnskap om seksualitetsundervisning i sin utdannelse. Også Redd Barnas notat om lærerstudenters perspektiver på seksualitetsundervisning fra 20233 viser at kunnskap og kompetanse om seksualitet ikke er en stor nok del av lærerutdanningen. I tillegg mener vi, og det sier lærere selv i vår undersøkelse, at lærere må tilbys etter- og videreutdanninger slik at de kan få jevnlig kompetansepåfyll. Bør undersøke tilgangen til abort Avslutningsvis vil vi påpeke at en av årsakene til at det er en økning i antall aborter utført etter 12. uke kan være økt ventetid for de som søker abort, slik FHI indikerer4. Dette har vi hørt mange historier om blant annet gjennom mediene, og dersom det er tilfellet er det alvorlig og må undersøkes nærmere. Abort er en rettighet vi har, og det kan ikke være slik at en utvidelse av grensen for selvbestemt abort fra uke 12 til uke 18 fører til at sykehusene tillater lengre ventetid. Referanser: 1 Folkehelseinstituttet (2026): Rapport om abort 2025. Abortregisteret. 2 Sex og samfunn (2021): Seksualitetsundervisning i skolen. En kartlegging av elevers og læreres erfaringer og ønsker. 3 Redd Barna (2023): “Hvordan forventer de at man skal ta dette på strak arm, uten opplæring?” Lærerstudenters perspektiver på seksualitetsundervisning. 4 Folkehelseinstituttet (2026): Rapport om abort 2025. Abortregisteret.
Norges kristelige lege- og tannlegeforening · 14. september 2026Høringssvar til forslag om ny handlingsplan for reduksjon i antall svangerskapsavbrudd
Norges kristelige lege- og tannlegeforening (NKLF) støtter forslaget om at regjeringen utarbeider en ny handlingsplan for å redusere antallet svangerskapsavbrudd. Et av hovedmålene bør være å sikre at kvinner som er ambivalente eller som egentlig ønsker å fullføre svangerskapet, får den støtten og tryggheten de trenger for å kunne gjøre det. Handlingsplanen skal selvsagt ikke legge press på kvinner til å fortsette svangerskap de ikke ønsker. For noen kan et uønsket eller uplanlagt svangerskap oppleves som vanskelig å håndtere på grunn av økonomiske, sosiale eller praktiske forhold. Etter abortlovens formål (§1) har den gravide også rett til å fullføre svangerskapet om hun ønsker det. Da bør samfunnet bidra til at disse utfordringene ikke i seg selv blir avgjørende for valget om å fullføre svangerskapet. Kvinner bør ha reelle valgmuligheter, og de som ønsker å få barnet, bør oppleve at samfunnet stiller opp med både økonomisk, praktisk og emosjonell støtte. Fastlegene i NKLF har møtt mange gravide som står i vanskelige situasjoner; de kjenner gjerne på en stor ambivalens mellom ønsket om å avbryte svangerskapet og ønsket om å få barnet. I disse situasjonene kan de praktiske og emosjonelle rammene rundt kvinnen få stor betydning. Vår erfaring er at økonomisk trygghet, støtte fra familie og partner, og god oppfølging fra helsepersonell kan bidra til at gravide kvinner tross krevende omstendigheter, kan oppleve at det er mulig å fullføre svangerskapet. Det er viktig å være oppmerksom på at enkelte gravide kan oppleve press til abort også i møte med helsevesenet. Vi har erfaring med at kvinner som er usikre, eller som ønsker å fortsette svangerskapet til tross for krevende livsomstendigheter, kan oppleve at omgivelsene – også helsepersonell – i større grad synliggjør utfordringene ved å få barnet enn mulighetene for å få støtte til å gjennomføre svangerskapet. Dette er en spesielt stor utfordring når fosterdiagnostikk viser at barnet har utviklingsavvik. Dette kan oppleves som et indirekte abortpress i en allerede sårbar situasjon. Helsepersonell har et særlig ansvar for å gi balansert, kunnskapsbasert informasjon, utforske kvinnens egne ønsker og forutsetninger og bidra til at hun får et reelt informert valg. Kvinner som ønsker å fullføre svangerskapet, skal møtes med samme respekt, støtte og omsorg som kvinner som ønsker abort. Vi har også erfaring med at kvinner kan oppleve press til abort fra barnefar eller familie. Samfunnet bør gjøre sitt ytterste for at en kvinne som ønsker å fullføre svangerskapet, faktisk har mulighet til det. Hun må møtes med støtte, trygghet og konkrete ressurser – ikke med økonomiske eller sosiale barrierer. Dette gjelder også i den videre oppfølgingen for å sikre livskvalitet både for barnet og familien. I disse tilfellene vil den foreslåtte handlingsplanen bidra til å styrke kvinnens autonomi. Handlingsplanen er særlig viktig i en tid hvor fødselstallene og fertilitetsraten er lave, samtidig som gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende øker. Dersom samfunnet ønsker at flere skal få barn, må det i større grad anerkjennes og honoreres å få barn. Vi bør som samfunn lage ordninger som gjør at økonomi i seg selv ikke er et selvstendig argument for å ta abort. Det bør derfor utredes ordninger som gir bedre og mer forutsigbar økonomisk støtte gjennom småbarnsfasen, herunder en modell der økonomisk støtte i større grad følger barnet. Selvstendig uttaksrett til foreldrepermisjon for fedre og en styrking av engangsstønaden, eksempelvis gjennom en ordning med månedlig utbetaling tilsvarende minimum 3 G, bør vurderes. Forebygging er samtidig avgjørende. Gratis og lett tilgjengelig prevensjon, særlig for unge voksne, god seksualundervisning og enkel tilgang til faglig veiledning kan bidra til å redusere antallet uønskede graviditeter. Informasjonen må være kunnskapsbasert og tilgjengelig i kanaler hvor unge faktisk søker informasjon. Helsestasjonene, skolehelsetjenesten og studenthelsetjenesten bør styrkes. Det er også behov for mer forskning på hvorfor kvinner velger abort, og særlig på hvilken betydning økonomiske og sosiale rammebetingelser har. Vi trenger bedre kunnskap om hvilke tiltak som faktisk gjør det mulig for flere å fullføre svangerskap de egentlig ønsker å gjennomføre. Til slutt vil vi understreke behovet for god oppfølging etter abort. Vi har erfaring med at enkelte kvinner i etterkant kan oppleve sorg, anger og savn, selv om aborten var deres eget valg. De må møtes med forståelse og respekt for den eksistensielle situasjonen de står i. Det samme gjelder kvinner som har gjennomgått spontanabort. Det bør sikres at det finnes tilgjengelige samtale- og veiledningstilbud over hele landet. En ny handlingsplan bør derfor bygge på to grunnpilarer: å forebygge uønskede graviditeter og å sikre at kvinner som ønsker å fullføre et svangerskap, får reell mulighet til det. En politikk som styrker økonomisk trygghet, sosial støtte, tilgang til prevensjon og god helsehjelp, kan bidra til færre svangerskapsavbrudd samtidig som kvinnens selvbestemmelse og verdighet ivaretas. Astrid Syrtveit Styreleder Morten Dahle Stærk Generalsekretær Torstein Husby Overlege dr. med og leder for Etikkutvalget, NKLF Elisabeth Fremstad Aukrust Allmennlegespesialist og fastlege Tarjei Asprusten Allmennlegespesialist og fastlege
Anonym · 14. september 2026Abort er drap
Et menneskeliv starter ved unnfangelsen. Det oppstår da et nytt og helt unikt DNA, separat fra mors DNA. Det er ikke mors kropp og dermed ikke noe hun bør kunne avlive med loven på sin side. Mange kvinner får psykiske problemer i etterkant av en abort og må leve med en svertet samvittighet resten av livet.
Jadwiga · 14. september 2026Bedre tilrettelagt hjelp og veiledning før abort-valg
Det blir født lite barn, og det bør legges til rette Forstøtte og oppfølging enn det blir i dag.
Menneskeverd · 13. september 2026Høringsinnspill fra Menneskeverd
Høringsinnspill fra Menneskeverd til Dokument 8:294 S (2025–2026) Representantforslag om en handlingsplan for å redusere antall aborter Menneskeverd støtter representantforslaget og anbefaler at Stortinget ber regjeringen ferdigstille en ny handlingsplan for å redusere antall svangerskapsavbrudd innen utgangen av 2026. Planen må kombinere forebygging av uønskede svangerskap med tiltak som gjør det reelt mulig for kvinnen å fullføre et svangerskap. [1] Menneskeverd arbeider for å styrke vernet om menneskelivet fra befruktning til naturlig død. Vårt utgangspunkt er at både kvinnen og det ufødte barnet har verdi og krav på omsorg. Provosert abort innebærer at et påbegynt menneskeliv avsluttes. Det å jobbe for å forebygge og begrense provoserte aborter et viktig samfunnsansvar, både fordi det å avslutte et menneskeliv er dypt problematisk, og fordi det er en påkjenning for kvinner å gjennomgå en abort. Arbeidet for færre aborter må derfor omfatte både god forebygging og et samfunn som stiller opp for gravide og familier i krevende livssituasjoner. Det vil være ufullstendig å lage en handlingsplan for å redusere antallet aborter uten samtidig å anerkjenne abortlovens betydning. Dersom målet virkelig er færre aborter, må vi anerkjenne at loven er et avgjørende virkemiddel. Vi mener tiden er inne for å sette en høyere standard for vår egen humanisme – også i lovverket. Et samfunn som ønsker å beskytte menneskeverdet, bør som hovedregel beskytte menneskelivet. Siden 1970-tallet har selvbestemmelsesprinsippet fått en stadig sterkere plass i norsk abortlovgivning. Det har vært den viktigste delen av begrunnelsen for å utvide adgangen til abort, og bidratt til at hensynet til barnet i stadig større grad er blitt underordnet hensynet til den voksnes selvbestemmelse. Vi mener dette prinsippet nå må ses i et nytt lys. Selvbestemmelse kan ikke være det eneste hensynet når det står et annet menneskeliv på spill. Loven er et av de sterkeste virkemidlene samfunnet har for å uttrykke hvilke verdier vi vil beskytte. Dersom Stortinget mener alvor med målet om færre aborter, bør man derfor ikke på forhånd utelukke det mest grunnleggende virkemiddelet av alle: å gi barnet et sterkere rettslig vern. En politikk som bare forsøker å gjøre abort lettere å unngå, men samtidig opprettholder et lovverk som i utgangspunktet gjør abort til en rettighet, vil være begrenset i møte med sitt eget mål. Vi mener derfor at arbeidet med å redusere antallet aborter på sikt også må innebære en kursendring i lovverket: fra et ensidig tyngdepunkt på selvbestemmelse til et tydeligere ansvar for å beskytte begge liv. Målet må være et samfunn der kvinnen ikke står alene, og der barnet ikke står uten beskyttelse. Retten til å fullføre svangerskapet må få praktisk innhold Abortlovens § 1 skal ivareta både den gravides selvbestemmelse, respekten for det ufødte liv og retten til å fullføre svangerskapet. Loven understreker også at beslutninger skal tas på grunnlag av objektiv og nøytral informasjon, uten press. [2] Etter Menneskeverds syn forplikter dette til mer enn å informere om at svangerskapet kan fullføres: Myndighetene må redusere økonomiske, praktiske og sosiale hindringer som kan gjøre provosert abort til det eneste alternativet kvinnen opplever som mulig. Et uplanlagt svangerskap er ikke nødvendigvis et uønsket svangerskap. En god handlingsplan må både hjelpe mennesker å unngå graviditeter de ikke ønsker, og sikre støtte til dem som blir gravide uten å ha planlagt det. Målet må være å styrke mulighetene, tryggheten og støtten rundt kvinnen slik at hun ser seg i stand til å beholde barnet. En egen handlingsplan er nødvendig Folkehelseinstituttet oppgir at det ble gjennomført 13 211 aborter i 2025, mot 12 840 i 2024. Abortraten økte fra 10,3 til 10,6 per 1 000 kvinner i alderen 15–49 år. [3] Dette er de høyeste aborttallene i Norge på ti år, utviklingen er bekymringsfull og gir grunn til fornyet innsats. Regjeringens strategi «God seksuell helse – vårt felles ansvar» fra 2025 har mål om å forebygge uplanlagte svangerskap, aborter og videreføre enkel tilgang til prevensjon. Den omtaler også veiledning og oppfølging. [4] Menneskeverd mener likevel at målene må følges opp av en egen handlingsplan som legger vekt på informasjon og støtte til gravide. Målet er å forebygge og begrense aborter i størst mulig grad. Kvinners erfaringer må forme tiltakene I 2023 gjennomførte Norstat en spørreundersøkelse på initiativ fra Menneskeverd, i samarbeid med Amathea og Sex og samfunn. Undersøkelsen omfattet 1 030 kvinner mellom 18 og 40 år med erfaring fra uplanlagt graviditet: 500 hadde fullført svangerskapet, 483 hadde avbrutt det, og 47 ønsket ikke å oppgi utfallet. [5] Blant dem som hadde avbrutt svangerskapet, oppga 56 prosent manglende trygg og forutsigbar økonomi, 40 prosent at de ikke var ferdige med utdanningen, og 29 prosent manglende støtte fra partner eller støttepersoner. Flere svar var mulig. [5] Funnene viser at valget om abort i dette utvalget var knyttet til flere sider ved livssituasjonen, noe som gir stor grunn til å undersøke hvordan støtteordninger og tjenester kan møte disse behovene bedre. Dette er en retrospektiv spørreundersøkelse, ikke en studie som dokumenterer årsak og virkning. Funnene gjelder respondentene og kan ikke uten videre generaliseres til alle abortsøkende. De viser heller ikke hvor mange aborter et bestemt tiltak ville forebygget. Likevel er erfaringene viktige og unike da det tidligere ikke er gjennomført likende undersøkelser, og de gir et utgangspunkt for videre forskning og politikkutvikling. Økonomisk trygghet og mulighet til å kombinere barn og utdanning Norsk forskning støtter behovet for å undersøke økonomiske rammer nærmere. Eskild og medarbeidere fant i en registerbasert studie i perioden 2007–2010 at kvinner uten betalt arbeid hadde høyere sannsynlighet for å søke abort enn kvinner med betalt arbeid, også etter justering for alder, antall barn og bostedsregion. [6] Studien viser en sammenheng, men fastslår ikke at manglende inntekt eller foreldrepengeordningens utforming forårsaker abort. Abortutvalget peker i NOU 2023: 29 på manglende kunnskap om sammenhengen mellom velferdsordninger, familiepolitikk og abort, og anbefaler mer forskning. [7] Menneskeverd mener dette kunnskapshullet må følges opp, samtidig som myndighetene styrker tryggheten for gravide uten stabil inntekt. Menneskeverd støtter at engangsstønaden erstattes av månedlige utbetalinger med et samlet nivå på minimum tre ganger folketrygdens grunnbeløp (3 G), og at foreldrepengeordningen utredes med sikte på en mer rettferdig grunnsikring knyttet til barnet. Dette er i tråd med våre tidligere innspill. [8] For studenter og unge i etableringsfasen bør planen omfatte bedre økonomisk støtte og forutsigbare ordninger for permisjon, tilpasset studieprogresjon, praksis og eksamen. Retten til å vende tilbake til studiet og tilgangen til egnet bolig og barnehage må inngå i vurderingen. Tiltakene må utformes slik at graviditet og omsorg ikke gir unødvendig tap av studiestøtte eller utdanningsmuligheter. Tilgjengelig prevensjon og veiledning som møter den enkelte Menneskeverd støtter lettere tilgang til prevensjon og faglig veiledning, herunder gratis prevensjon for unge voksne frem til 30 år. Vi anbefaler at helsestasjoner for ungdom, skolehelsetjenesten og studenthelsetjenestene får kapasitet til å gi rask og individuelt tilpasset oppfølging. Gutter og menn må inkluderes tydelig i ansvaret for prevensjon og forebygging. Undervisning om menneskeverd Vi støtter regelmessig kompetanseheving for lærere og et mer systematisk samarbeid med helsesykepleiere. Redd Barnas rapport fra 2025 beskriver behov for mer kompetanse, bedre undervisningsressurser og tydeligere støtte fra skoleledelsen. [9] I tillegg til undervisning om samtykke, grensesetting, relasjoner og felles ansvar, må slik undervisning gi elever kunnskap om befruktning, abortinngrepet, fosterets utvikling og rom for refleksjon om livets start og menneskeverd. Unge trenger å forstå både kvinnens situasjon og hensynet til det ufødte livet. Undervisningen må møte elever med ulike erfaringer respektfullt og gjøre det tydelig hvor de kan få hjelp ved en uplanlagt graviditet. Tilgjengelig støtte før, under og etter valget Menneskeverd har tidligere støttet lovfestet rett til informasjon, veiledning og oppfølging. [8] Abortlovens § 6 gir nå rett til veiledning i valget og informasjon om relevante velferdsordninger og tjenester, samt oppfølgingssamtaler etter abort. [10] Handlingsplanen må sikre at rettighetene blir kjent og at tjenestene har tid, kompetanse og kapasitet til å oppfylle dem. Vi anbefaler et obligatorisk tilbud om samtale tidlig i forløpet, med konkret hjelp til å avklare økonomi, bolig, utdanning og støttebehov. Helsepersonell må kunne formidle kontakt med sosionom og relevante tjenester når kvinnen ønsker det. Amathea og andre kvalifiserte ideelle tilbud bør sikres forutsigbare rammer som supplement til det offentliges ansvar. Tilgangen må ikke avhenge av bosted. I Norstat-undersøkelsen oppga åtte prosent av dem som hadde avbrutt svangerskapet, at en voldelig relasjon var en begrunnelse. [5] Dette understreker behovet for trygge samtaler uten partner til stede og kompetanse til å avdekke vold, kontroll og press. Planen må også omfatte gravide som venter barn med sykdom eller funksjonsnedsettelse. Menneskeverd anbefaler balansert informasjon, tilbud om kontakt med familier med relevant erfaring og tidlig avklaring av praktisk hjelp, avlastning og koordinering. Støtten må følge familien gjennom barnets oppvekst. Retten til å fullføre svangerskapet må være reell også når barnet trenger ekstra omsorg. Innlandsadopsjon må være et reelt alternativ Et alternativ som i langt større grad må gjøres kjent for kvinner i en obligatorisk samtale er muligheten for å adoptere bort barnet. Norge har allerede et system for nasjonal spedbarnsadopsjon. Bufetat har et eget spedbarnsadopsjonsteam i region øst som tar imot henvendelser fra hele landet, og gravide kan ta kontakt uten å forplikte seg til å adoptere bort barnet [11]. Når en kvinne etter grundig veiledning velger adopsjon, finnes det også et etablert system for å finne egnede adoptivforeldre, der barnets beste står sentralt. Likevel er dette et alternativ svært få kjenner til, og svært få barn blir i dag adoptert bort gjennom nasjonal spedbarnsadopsjon. De siste årene har det vært færre enn ti slike adopsjoner årlig. Dersom Stortinget mener alvor med å redusere antallet aborter, må kvinner som vurderer abort få kjenne til alle reelle alternativer. Det må også settes av tilstrekkelige ressurser til at kvinner som ønsker å undersøke muligheten for adopsjon, får rask, trygg og kompetent oppfølging – uavhengig av hvor i landet de bor. Innenlandsadopsjon må være et reelt og kjent alternativ for den kvinnen som ikke ønsker eller ikke ser seg i stand til å oppdra barnet sitt. Menneskeverd ber komiteen støtte forslaget og særlig sikre at handlingsplanen: • kombinerer forebygging av uønskede svangerskap med økonomisk, praktisk og sosial støtte til å fullføre svangerskap; • styrker prevensjonsveiledning, undervisning og lett tilgjengelige samtale- og støttetilbud; • får tydelig finansiering, ansvar, tidsfrister og uavhengig evaluering. Samfunnets ansvar slutter ikke ved å overlate et vanskelig valg til den enkelte. Det omfatter også å gi hjelp som gjør det mulig å ta imot barnet. På vegne av Menneskeverd Maria Elisabeth Selbekk Generalsekretær Kilder: Tall i teksten viser til kildene nedenfor. Nettkilder kontrollert 30. august 2026. [1] Stortinget (2026). Dokument 8:294 S (2025–2026): Representantforslag om en handlingsplan for å redusere antall aborter. Fremmet 19. mai 2026. [2] Helsedirektoratet. Abortloven med kommentarer, § 1: Formål. [3] Folkehelseinstituttet (2026). Liten oppgang i aborttala; Aborttall for Noreg. Publisert/oppdatert 12. mai 2026. Her brukes FHIs oppdaterte 2024-tall (12 840), som avviker fra tallet i representantforslaget (12 811). Åpne kilde · Statistikk og rater [4] Departementene (2025). God seksuell helse – vårt felles ansvar: Strategi for seksuell helse. Innsatsområde 3. [5] Menneskeverd. Rapport om spørreundersøkelse om uplanlagt graviditet, gjennomført av Norstat i samarbeid med Amathea og Sex og samfunn. Datainnsamling avsluttet juli 2023; lansert 16. februar 2024. Grunnlag: «Rapport spørreundersøkelsen endelig versjon(1).docx». Kan ettersendes på forespørsel. [6] Eskild, A., Herdlevaer, I. E., Strøm-Roum, E. M., Monkerud, L. og Grytten, J. (2016). Childbirth or termination of pregnancy: does paid employment matter? A population study of women in reproductive age in Norway. Acta Obstetricia et Gynecologica Scandinavica, 95(5), 513–518. doi:10.1111/aogs.12867. [7] NOU 2023: 29. Abort i Norge – Ny lov og bedre tjenester. Kapittel 17.3: Familiepolitikk og velferdsordninger, særlig s. 165–166. [8] Menneskeverd (2024). Høringssvar til NOU 2023: 29 Abort i Norge – Ny lov og bedre tjenester. Datert 21. mars 2024. [9] Redd Barna / Støle-Nilsen, M. (2025). Læreres perspektiver på helhetlig seksualitetsundervisning i skolen. Februar 2025, særlig s. 4, 7 og 18–21. [10] Helsedirektoratet. Abortloven med kommentarer, § 6: Rett til informasjon, veiledning og oppfølgingssamtaler. [11] Innladsandopsjon: https://www.aftenposten.no/amagasinet/i/0Qg1m2/en-mors-valg
Anonym · 13. september 2026Støtte til representantforslag om en handlingsplan for å redusere antall aborter.
Jeg stiller meg bak representantforslag om en handlingsplan for å redusere antall aborter. Begrunnelse: Staten plikter etter grunnlovens paragraf 93 å verne om retten til livet. Kvinnehelse og sosiøkonomiske faktorer: Viser til den økende forståelsen i samfunnet for behovet på forskning på kvinnehelse. Det er ikke lett å forske på den psykiske belastningen av abort. Men all fornuft tilsier at å redusere antall aborter vil kunne hjelpe. Dersom det kan hjelpe med prevensjon, informasjon og eventuell økonomisk støtte til de som vurderer abort pga sin økonomiske situasjon, så er det etter min oppfatning utelukkende positivt.
Norsk Kvinnesaksforening · 11. september 2026Uttalelse om Representantforslag 294 S
Uttalelse om Representantforslag 294 S Norsk Kvinnesaksforening (NKF), grunnlagt i 1884, er Norges eldste organisasjon som kjemper for jenters og kvinners menneskerettigheter, og for likestilling. NKF favner politisk bredt og er åpen for alle engasjerte feminister som deler NKF sitt formål. NKF fraråder Helse- og omsorgskomiteen å gå videre med forslaget om at det skal utarbeides en ny handlingsplan for reduksjon i antall svangerskapsavbrudd som er klar innen utgangen av 2026, fremmet av Joel Ystebø, Ida Lindtveit Røse og Jorunn Gleditsch Lossius (Representantforslag 294 S (2025-2026)). NKF vil peke på at antall svangerskapsavbrudd er lavt i Norge og at tallet på slike avbrudd i 2025, som forslagsstillerne trekker frem, fremdeles er lavt. Utviklingen i fødselstall og aborttall følger hverandre. Den endring i aborttallene som observeres i 2025 skyldes at tallet fertile kvinner da har vært høyere enn tidligere. Samlet sett er den omtalte økningen 0,3 % per 1000 kvinner. Vi kan ikke se at det tilsier en handlingsplan. Tallene fra Abortregisteret viser videre at kvinner som er uønsket gravide tar abort så tidlig som mulig, mer enn 95 % av avbruddene gjennomføres i første trimester. Det er ikke grunnlag for forslagsstillernes anførsel om at utvidelsen av retten til selvbestemt abort fra 12 til 18 uker, er av betydning her. Også under abortloven av 1975 fikk tilnærmet alle kvinner svangerskapsavbrudd frem til 18 uke. Årsaken til at en kvinne ønsker abort blir ikke registrert ved selvbestemt abort fram til utgangen av 18. uke, og NKF kan derfor ikke se at det er belegg for forslagsstillernes uttalelse om at «mange viser til økonomiske forhold og press fra barnefaren som medvirkende årsaker». Det er mange grunner til at en kvinne som oppdager at hun er gravid ikke ønsker å fullføre et svangerskap. NKF mener et slikt ønske bør respekteres og kvinner ikke bør pådyttes råd og bistand som de ikke har bedt om. I stedet for en handlingsplan for reduksjon i aborttallet, mener NKF at det i stedet kreves en handlingsplan som muliggjør at gravide kvinner får den bistand og helsehjelp de har rett til raskt og effektivt. Etter gjeldende lov kreves ikke at medikamentell abort skal skje i sykehus, og forskrivningsrett bør kunne gis fastleger og privatpraktiserende gynekologer. Dette vil gjøre det enklere og bedre for kvinner som bor langt unna sykehus å få utført aborten så tidlig som mulig. Vi kan heller ikke se at det i de fleste tilfeller av ønske om abort i det første trimesteret er nødvendig å kreve en ultralydundersøkelse. Dette bør begrenses til tvilstilfeller.
Anonym · 9. september 2026Å redusere aborter
I denne saken, bør det legges tiltak hvor kvinner får rettferdig rettigheter til å bestemme over egen kropp. Vennlig hilsen
Amathea · 7. september 2026Høringssvar - Dok. 8:294 S: Representantforslag om en handlingsplan for å redusere antall aborter.
1. OM AMATHEA OG VÅRT MANDAT Amathea gjennomfører hvert år flere tusen konsultasjoner der vi møter kvinner og partner i spørsmål om abort, svangerskap og prevensjon. Vi møter et mangfold av befolkningen i alle livssituasjoner. Som landsdekkende helsetjeneste har vi god kontakt med hvordan helsetjenesten erfares og økonomiske og støtteordninger fungerer i praksis. Våre innspill baserer seg på: · Sikre reproduktiv kontroll · Fri abort vs. selvbestemt abort · Helsetjenestens lovpålagte nøytralitet/objektivitet · Forslag til tiltak for å sikre selvbestemmelse 2. KONKRETE INNSPILL TIL SPRÅKBRUK Språk og begrepsbruk er særskilt viktig når private og sensitive temaer omtales. På bakgrunn av vår erfaring har vi følgende innspill til språket og begrepene i selve representantforslaget vi anmoder om at følges. «Forebygge uplanlagte svangerskap og abort» Over tid har det i nasjonale strategier og handlingsplaner vært et mål om å forebygge uplanlagte svangerskap og aborter. Amathea anbefaler at begrepsbruken endres til "Sikre kvinner/menn/alle seksuell - og reproduktiv kontroll". Begrunnelse: Uplanlagte svangerskap er ikke nødvendigvis uønskede svangerskap. Begrepet vil favne alle kjønn og alle parters ansvar og valgmulighet for eget liv. Målet er utydelig formulert: skal alle uplanlagte aborter, eller alle aborter, forebygges? Det utfordrer selvbestemmelsen og kan gi føringer i retning av at abort i utgangspunktet ikke er et ønsket resultat (valg). Hvis alle uplanlagte svangerskap skal forebygges, forebygges også ønskede graviditeter. «Fri abort» I representantforslaget vises det til at det i Norge er fri abort opp til uke 18. Det er de facto feil, kvinner har ikke fri tilgang på abort i Norge. Alle må oppsøke og få hjelp til abortbehandling av en helsetjeneste. Amathea oppfordrer til å bruke begrepet selvbestemt abort opp til uke 18. I enkelte land har kvinner fri tilgang til medisinsk abortbehandling på apotek, det har vi i ikke i Norge i dag. I representantforslaget fremstår det som om det er utvidelsen til uke 18 som medfører at det er behov for ytterligere tiltak. Etter Amathea`s erfaring er det eneste som har endret seg ved utvidelsen av grensen for selvbestemt abort at kvinnene må vente lenger på abort og med andre ord mister retten til rask helsehjelp. Dette er en konsekvens at utvidelsen flere advarte mot og dette er en svært uheldig utvikling. Amathea ber om at myndighetene tar grep slik at kvinner sikres gjennomføring av abort raskt når kvinnen har bestemt seg. Statenes regulering av abort har særlig blitt vurdert opp mot fire menneskerettigheter på den gravides side: retten til liv og helse, forbudet mot tortur, retten til privatliv og retten til likestilling. Dersom myndighetene ikke tar grep for å sikre at ventetiden på abort blir kort kan dette være et brudd på statens plikt til ivaretakelse av kvinnens helse. «Ingen skal oppleve at abort er det eneste alternativet» Et mål om at "ingen skal oppleve at abort som det eneste alternativet i svangerskap og fødselsomsorgen" utfordrer kvinnens selvbestemmelse og helsetjenestens lovpålagte nøytrale og objektive rolle og tilnærming. Det er en viktig balanse i hvordan informasjon skal gis for at helsetjenesten skal opprettholde sin nøytrale og objektive rolle. Alt som gis av informasjon og tilbud om veiledning/oppfølging skal være frivillig, for at det ikke skal undergrave menneskerettighetene og retten til privatliv. Det innebærer også at kvinnen selv skal bestemme om hun ønsker informasjon om begge sider av et valg som skal tas. Eller om hun har bestemt seg for abort og ønsker støtte på det. Kvinnenes selvbestemmelse skal ivaretas og respekteres. 3. ANDRE INNSPILL Økonomi Vi erfarer at økonomi kan være et viktig spørsmål og tema i mange valgsamtaler hos oss. Særlig når det gjelder studenter, enslige eller de utenfor arbeidslivet. For å sikre kvinners reelle selvbestemmelse er bedre økonomiske ordninger viktig. Amathea viser her til anbefalingen i NOU 2026: 2 «Politikk for nye generasjoner». Sikre ressurser Det er behov for tiltak som sikre oppfølging, støtte og tilrettelegging for kvinner i krevende livssituasjoner som representantforslaget viser til. Amathea erfarer at flere kommuner og sykehus mangler kapasitet og kompetanse, og de har over tid i større grad henvist til Amathea for veiledning og oppfølging og underbygger bekymringen rundt manglende ivaretakelse som representantforslaget løfter frem. Amathea anbefaler: Gratis prevensjon til alle, for å sikre tilgang og reell reproduktiv kontroll for alle Opprettholde ordningen med foreskrivning av LARC for jordmødre og helsesykepleiere Sikre alle god og tilpasset kunnskap om seksuell helse og rettigheter, og tilgjengelige helsetjenester, gjennom ressurser og kompetanse i tjenesteledd som svangerskap- og barselsomsorgen, helsestasjon/skolehelsetjenesten/HFU, fastleger, migrasjons- og integreringssektor. Særlig med fokus på de av oss med kort botid, lite kjennskap til helsevesenet, annen kulturell bakgrunn og til ungdommer og unge voksne Sikre gode rammevilkår for Amathea – vi er landsdekkende, et ressurssenter og har god kontakt med behov og utviklingen innen abort i Norge Øke engangsstønaden ved fødsel for studenter og de utenfor arbeidslivet Utarbeidelse av en nasjonal faglig retningslinje for abort med klar tidsfrist for abortbehandling 4. OPPSUMMERT Amathea mener arbeidet bør fokusere på kvinners reelle selvbestemmelse og tilgang på helsetjenester, støtte og oppfølging i praksis. Våre anbefalinger her oppsummerer innsatsområdene for å sikre dette. Det finnes allerede gode kunnskapsgrunnlag for igangsettelse av dette arbeidet og vi mener at tid og ressurser bør brukes til å gjennomføre dette i praksis – og ikke i utarbeidelse av en egen handlingsplan. Viser her til: Kvinnehelsestrategien 2024 «Betydning av kjønn for helse», NOU: 2023: 5 «Den store forskjellen. Om kvinners helse og betydningen av kjønn for helse», NOU 2023: 29 «Abort i Norge», NOU 2025: 5 «Kvinners arbeidshelse – kunnskap og tiltak», NPU 2026: 2 «Politikk for nye generasjoner», Nasjonale faglige retningslinjer for svangerskaps-,fødsels- og barselomsorgen.
Kvinnefronten · 7. september 2026Forslag om ny handlingsplan med mål om å redusere antallet aborter bør avvises
Kvinnefronten mener Stortinget bør avvise forslaget om en ny handlingsplan med mål om å redusere antallet aborter. Vi ønsker derfor å gi innspill til Helse- og omsorgskomiteens behandling av forslag om at det skal utarbeides en ny handlingsplan for reduksjon i antall svangerskapsavbrudd som er klar innen utgangen av 2026, fremmet av Joel Ystebø, Ida Lindtveit Røse og Jorunn Gleditsch Lossius (Representantforslag 294 S (2025-2026)). Vi støtter selvsagt tiltak som gratis og lett tilgjengelig prevensjon, bedre seksualundervisning, gode helsetjenester og økonomiske ordninger som gjør det mulig å få barn også når økonomien er trang. Dette er god kvinnehelse, familie- og likestillingspolitikk i seg selv. Det skal ikke gjøres til virkemidler i en politikk der målet er færrest mulig aborter. Aborttallet skal ikke være et mål på god kvinnehelsepolitikk Det mest grunnleggende problemet med representantforslaget er selve utgangspunktet om at redusert antall aborter skal være et politisk mål. Antallet aborter er litt høyere i 2025 enn i 2024, det samme er fødselstallene. Krf må ta inn over seg at antallene aborter og fødsler alltid følger hverandre, og heller glede seg over flere fødsler enn skremme med at det er flere aborter. Dette var et uttalt mål i den gamle abortloven, der det het at samfunnet skulle arbeide for at antallet svangerskapsavbrudd ble «lavest mulig». Abortutvalget anbefalte at dette ikke ble videreført, og formuleringen finnes ikke i den nye abortloven. Den nye lovens utgangspunkt er kvinners selvbestemmelse, lik rett til abort, trygge aborter og retten til å ta selvstendige beslutninger på grunnlag av objektiv og nøytral informasjon og uten press. Kvinnefronten reagerer derfor på at KrF nå forsøker å gjenreise «færrest mulig aborter» som et overordnet politisk mål gjennom en ny handlingsplan. Målet må være å forebygge uønskede graviditeter og sikre reproduktiv frihet. En abort er ikke i seg selv et samfunnsproblem som staten skal arbeide for å redusere. Abort er en lovlig og vanlig helsetjeneste. Abort er verktøyet og rettigheten vi har for å stoppe et uønsket svangerskap. Kvinner trenger rettigheter, ikke mer abortstigma Representantforslaget tegner et skjevt bilde av kvinners aborterfaringer. Det fremheves at abort kan være en «stor belastning», Abortutvalget understreker at de aller fleste ikke opplever alvorlige eller langvarige psykiske reaksjoner etter abort, og at de fleste som kontakter helsetjenesten allerede har tatt beslutningen og først og fremst ønsker informasjon, rask hjelp og støtte for valget sitt. Vi er bekymret for en politikk som igjen gjør abort til noe kvinner først og fremst skal beskyttes mot. Det bidrar til å opprettholde stigma rundt et vanlig og nødvendig helsetilbud. Forslaget viser til økonomiske forhold og «press fra barnefaren» som begrunnelse for abort dette er det ikke kunnskapsgrunnlag for å si, Krf tar i bruk anekdoter fra de som ønsker en strengere regulering av abort. Abortutvalget beskriver kvinners grunner til abort som sammensatte. Det viser også til at enkelte kvinner kan oppleve press fra partner både til å ta abort og til å fortsette svangerskapet. Reell valgfrihet går begge veier Ingen kvinne skal måtte avslutte et ønsket svangerskap fordi hun mangler penger, bolig, støtte eller trygghet. Derfor trenger vi en sterk velferdsstat og gode økonomiske ordninger for kvinner. Det er en avgjørende forskjell mellom å sikre kvinner muligheten til å få barn og å bruke velferdspolitikken som et virkemiddel for å få færre kvinner til å velge abort. Reproduktiv frihet betyr retten til å få barn og retten til ikke å få barn. Staten skal sikre begge deler. Den skal ikke ha som politisk mål å påvirke kvinner i den ene retningen. Kvinnefronten mener derfor at Stortinget bør avvise forslaget om en handlingsplan for reduksjon i antall svangerskapsavbrudd.
Bedre abortomsorg · 5. september 2026Høringssvar – Forslag om ny handlingsplan for en reduksjon i antall svangerskapsavbrudd
Høringssvar – Forslag om ny handlingsplan for en reduksjon i antall svangerskapsavbrudd Bedre abortomsorg er Norges eneste brukerorganisasjon for abort, og jobber for bedre abortlovgivning og bedre abortomsorg i Norge. Organisasjonen skal være en pådriver ovenfor myndighetene, og jobber for at abort skal betraktes som en alminnelig helsetjeneste, i tråd med Verdens Hensorganisasjons retningslinjer for trygg abort. Organisasjonen arbeider for økt kunnskap om abort og kvinners erfaringer med abort, og mener at disse erfaringene skal lyttes til og tillegges vekt når abort diskuteres i politiske fora. Vi ønsker derfor å gi innspill til Helse- og omsorgskomiteens behandling av forslag om at det skal utarbeides en ny handlingsplan for reduksjon i antall svangerskapsavbrudd som er klar innen utgangen av 2026, fremmet av Joel Ystebø, Ida Lindtveit Røse og Jorunn Gleditsch Lossius (Representantforslag 294 S (2025-2026)). Representantforslaget baseres i stor grad på udokumenterte påstander og antakelser, og vi mener det er viktig at Helse- og omsorgskomiteen baserer sine drøftelser på et korrekt og nøytralt utgangspunkt. Forslaget om å vedta en handlingsplan for å redusere antallet svangerskapsavbrudd, baseres på forutsetningen at abort er et problem. Dette er etter vårt syn en problematisk måte å fremstille saken på. For kvinner som oppsøker abort, er det graviditeten som er problemet. Abort er løsningen. Forslagsstiller innleder forslaget med å definere abort som et «etisk dilemma». Å omtale abort som «etisk dilemma» antyder at kvinner i valget mellom å avbryte eller fortsette et svangerskap, velger mellom alternativer som er mer eller mindre etisk riktig, og at abort er noe uetisk. Dette er en gammeldags holdning. Abort er for de aller fleste kvinner et praktisk spørsmål, om når og eventuelt med hvem de ønsker å stifte familie. Det er et spørsmål som er tett knyttet til hennes seksualitet, liv og helse, og fremstår som et spørsmål som hører den enkelte kvinnes private sfære til, heller enn å fremstilles som et «etisk dilemma». Forslagsstiller viser til en økning i antallet svangerskapsavbrudd fra 2024 til 2025 slik det rapporteres fra Abortregisteret. Abortregisteret har samlet data over provoserte svangerskapsavbrudd siden 70-tallet, og dataene viser at utvikling i fødselstall og aborttall følger hverandre. Når fødselstallene øker, pleier også aborttallene å øke, og Abortregisteret har selv påpekt denne sammenhengen nettopp for 2025. Abortregisteret beskriver at man ser en liten økning i aborttall, og at man på samme måte ser en liten økning i fødselstallene, men påpeker at historisk sett er aborttallene i Norge fremdeles lave.[1] I 2025 var abortraten 10,6 per 1000 kvinner i fruktbar alder, mot 10,3 per 1000 kvinner i 2024. Statistikk viser videre at kvinner som er uønsket gravid tar abort så tidlig som mulig. Mer enn 95% av abortene gjennomføres i første trimester. Det observeres i 2025 en liten økning i svangerskapslengde ved abort, hvor noen flere avbrudd forekommer i uke 13-14. Dette kan antas å være uttrykk for de økte ventetidene i spesialisthelsetjenesten for å få gjennomført abort, og kan ikke klandres kvinnene som venter på behandling.[2] Forslagsstiller antyder at det er en sammenheng mellom økende aborttall, og utvidelsen av kvinners rett til selvbestemt abort fra 12 til 18 uker, når de fremholder dette som årsak for å etablere en handlingsplan for å få ned antallet provoserte svangerskapsavbrudd. Det er imidlertid ingenting som tilsier at lovendringen har hatt innvirkning på antallet aborter, all den tid tilnærmet ingen kvinner har fått avslag på krav om abort før utgangen av 18. svangerskapsuke etter abortloven av 1975. Antallet andretrimesteraborter er stabilt. Ved selvbestemt abort til utgangen av 18. svangerskapsuke, registreres ikke årsaken til at kvinnen ønsker abort. Bedre abortomsorg reagerer derfor på forslagsstillernes påstand om at «mange viser til økonomiske forhold og press fra barnefaren som medvirkende årsaker» når de velger abort. Det gis ingen kilde for påstanden, og vi spør oss hvor den kommer fra. Samtidig er det helt naturlig at en kvinne tar sin økonomi, evt. parforhold og familiesituasjon i betraktning når hun vurderer om hun ønsker å fullføre eller avbryte et svangerskap, uten at dette fremstår problematisk. Abortinngrepet er i seg selv et lite og ukomplisert inngrep, som fortrinnsvis utføres medikamentelt og gjennomføres hjemme av den enkelte kvinne. Det er en lite ressurskrevende og rutinemessig behandling. Provosert abort er dermed ikke et onde som nødvendigvis må motvirkes. Forslagsstillerne anfører at å gjennomføre et svangerskapsavbrudd kan oppleves som en stor belastning, og at mange ønsker noen å prate med i etterkant, både ved provosert og spontan abort. Igjen hadde det vært ønskelig at forslagsstiller var mer etterrettelig i sine kilder. I 2025 ble det gjennomført 13 211 svangerskapsavbrudd i Norge. De fleste kvinner som gjennomfører abort i første trimester, i et uønsket svangerskap, har ikke behov for oppfølging eller samtaler i etterkant, utover prevensjonsveiledning og andre spørsmål knyttet til selve aborten, som gjerne løses i kontakt med fastlege. Bedre abortomsorg gjennomførte våren 2025 en enkel brukerundersøkelse, som viste at de fleste kvinnene som oppsøkte helsehjelp i forbindelse med eller etter abort, gjorde det med praktiske spørsmål om blødningsmengde og spørsmål om aborten var komplett. Ingen av respondentene oppgav å ha behov for psykisk oppfølging etter abort. Det skal naturligvis understrekes at et mindretall kvinner kan ha behov for samtaler etter abort, særlig dersom svangerskapet er langtkommet. Behovet for oppfølging etter abort gjør seg særlig gjeldende der svangerskapet var ønsket. Dette er imidlertid ivaretatt gjennom at det er lovfestet en rett til oppfølgingssamtaler i abortlovens § 6. Samtalene er kostnadsfrie og gjennomføres som hovedregel i primærhelsetjenesten, som samsvarer godt med de fleste av kvinnenes behov. For kvinner som opplever andretrimesterabort på medisinsk indikasjon er det mer nærliggende at oppfølgingen foregår i spesialisthelsetjenesten. Behovet for oppfølging er således ikke i seg selv et argument for å innføre en handlingsplan mot abort. Forslagsstiller påpeker at «det finnes for lite forskning og kunnskapsgrunnlag om svangerskapsavbrudd, årsakene til dem og hvilke tiltak som kan forhindre at en ikke planlagt graviditet ikke blir et svangerskapsavbrudd». Det synes dermed som at forslagsstiller mener at ikke-planlagte og uønskede svangerskap bør fullbyrdes, og at dette skal inngå som en forutsetning i handlingsplan for å redusere antallet svangerskapsavbrudd. Dette er stikk i strid med kvinnens ukrenkelige rett til selvbestemmelse frem til utgangen av 18. svangerskapsuke jf. abortlovens § 3 og 4, samt hennes grunnleggende menneskerettigheter til liv, helse og familieliv. Det er etter vår mening uheldig dersom eventuell forskning på feltet iverksettes med formål om å overbevise flere kvinner om å fullbyrde uønskede svangerskap. Forslagsstiller påpeker ganske riktig at kvinnens rett til selvbestemmelse innebærer at hun både har rett til abort, men hun har også rett til å fullføre svangerskapet. Abortloven skal sikre den gravide mulighet til å ta selvstendige beslutninger om egen kropp og eget privatliv, basert på objektiv og nøytral informasjon, og at hun ikke utsettes for press i valgsituasjonen.[3] Gravide skal ikke skal presses til å ta abort, men de skal heller ikke presses til å fortsette et uønsket svangerskap. Bedre abortomsorg mener det er uheldig dersom man fra statlig nivå skal bidra til å opprettholde og øke stigmatiseringen av abort, både gjennom å omtale det som et «verdispørsmål» og gjennom å skamlegge kvinner som velger abort. Selv om formålsbestemmelsen i abortloven og forbudet mot press retter seg mot helsepersonell, er det åpenbart at Staten bør ikke gjøre noe som kan oppfattes som et press mot gravide til å fortsette uønskede svangerskap. Bedre abortomsorg stiller seg imidlertid bak forslaget om å styrke seksualundervisningen i skolen, men vil samtidig påpeke at antallet svangerskapsavbrudd i den yngre aldersgruppen (under 20 år) fortsatt er lavt i en historisk kontekst, og ligger på ca. 25% av antallet som ble registrert på 80-tallet. Dagens ungdom er generelt sett flinke til å beskytte seg mot uønskede svangerskap.[4] Uønskede tenåringsgraviditeter er ikke et utbredt problem. Flest aborter ser man i aldersgruppa 25-39 år, noe som henger naturlig sammen med at det også er i denne aldersgruppen flest kvinner blir gravide. Som tidligere nevnt, følger svingningene i aborttallene naturlige variasjoner i fødselstallene. Bedre abortomsorg stiller seg videre bak forslaget om gratis prevensjon. Forslagsstiller foreslår dette som et tiltak for kvinner under 30 år. I lys av overnevnte vil dette imidlertid ikke treffe fullgodt på gruppen hvor de fleste aborter forekommer, og tiltaket vil dermed i begrenset grad bidra til å nå forslagsstillers formål. Det påpekes videre i Abortregisterets rapport fra 2025 at 12,3 % av kvinnene som ønsker abort har benyttet hormonell prevensjon, 7,8 % har benyttet kondom. I tillegg er 1% av kvinnene som kommer for abort steriliserte.[5] Selv de sikreste prevensjonsmidler gir ingen garanti mot uønskede svangerskap. Selv om styrket seksualundervisning og økt tilgang til prevensjon er prisverdige tiltak, er dette tiltak som først og fremst handler om individets mulighet til å ivareta egen seksuell helse, som er et viktig formål i seg selv. Dette formålets rekkevidde vil reduseres ved å innlemme det i en handlingsplan hvis formål utelukkende er å motvirke abort. Bedre abortomsorg takker for muligheten til å bli hørt, og vil gjenta vårt hovedbudskap: Abort er ikke problemet. Den uønskede graviditeten er problemet, abort er løsningen. [1] https://www.fhi.no/nyheter/2026/liten-oppgang-i-aborttala/ [2] https://www.nrk.no/norge/sykehusene-bekrefter-lengre-ventetid-pa-abort_-_-ringte-hver-dag-1.17918932 [3] Norsk lovkommentar, Gyldendal Rettsdata, note til § 1. [4] Abortregisteret, datablad A3: Svangerskapsavbrot fordelt på alder og type abortkrav, https://statistikk.fhi.no/abr/aCseMawCDBBtvrQLFUHfIr3UTDJgvc_Z?AARGANG=1981,1986,1991,1996,2001,2006,2011,2016,2021,2022,2023,2024,2025&TYPE_BEGJARING_K=99&FEMAAR19_40_K=99,1,2,3,4,5,6,9&MEASURE_TYPE=ANTALL [5] Rapport om abort 2026, Abortregisteret, s. 15.
Helsesykepleierne NSF · 20. august 2026Dokument 8:294 (2025-2026) En handlingsplan for å redusere antall aborter
Til Helse- og omsorgskomiteen Helsesykepleierne NSF takker for muligheten til å gi innspill til representantforslag om en handlingsplan for å redusere antall aborter. Forslaget om å utarbeide en ny handlingsplan støttes. Vi mener forslag om reduksjon i antall svangerskapsavbrudd heller bør være en del av en mer overgripende Handlingsplan for seksuell og reproduktiv helse. Forebygging av uønskede svangerskap er en del av helsesykepleiernes arbeidsområde og forebyggende mandat. Det er viktig at en ny handlingsplan bygger på kunnskap om og respekt for seksuell helse, selvbestemmelse, likeverdige helsetjenester og sosial utjevning. Forebygging, det viktigste tiltaket Arbeidet med å redusere antall uønskede svangerskap må først og fremst bygge på forebygging. God tilgang til kvalitetssikret informasjon, lett tilgjengelig prevensjonsveiledning og gratis eller rimelig prevensjon er blant de mest effektive tiltakene vi har. Helsesykepleiere møter barn, unge, studenter og familier i ulike livsfaser. Vi kjenner betydningen av tilgjengelig informasjon, veiledning og støtte knyttet til seksualitet, prevensjon, graviditet og foreldreskap. Forebygging av uønskede svangerskap må fortsatt være et mål. Tilgang til gratis prevensjon, kompetent veiledning og lett tilgjengelige helsetjenester er viktige virkemidler. Helsesykepleiere har en betydningsfull rolle i dette arbeidet. Det er avgjørende at skolehelsetjenesten, helsestasjon for ungdom og studenthelsetjenestene styrkes gjennom kompetanseheving. Trender, nye legemidler og metoder krever at vi til enhver tid holder oss oppdatert. Det vil også kreve bedre tilgjengelighet til tjenestene og tilstrekkelig finansiering. Uten dette vil ambisjonene om forebygging være vanskelig å realisere i praksis. Ung.no og Helsenorge har kvalitetssikret informasjon om disse temaene. For å sikre oss om at ungdom har kjennskap til disse plattformene er det essensielt at helsesykepleiere er til stede der ungdommen er. Ved tydelig tilstedeværelse kan vi fange opp behov for informasjon og følge med på trender i ungdomsmiljøene. Pubertetsundervisning i barneskolen og seksualundervisningen på ungdomsskolen og i videregående skole er tiltak som når alle og kan sikre at informasjon når ut. Dessverre ser vi at mange kan fullføre 13 års skolegang uten å ha fått noe undervisning om seksualitet. Handlingsplanen Det er avgjørende at en fremtidig handlingsplan ivaretar hele bredden av reproduktive rettigheter. Kvinner må ha reell mulighet til å velge prevensjon, til å velge svangerskapsavbrudd innenfor gjeldende lovverk, og til å velge å fullføre svangerskapet. Disse valgene forutsetter at samfunnet tilbyr rammevilkår som gjør det mulig å utøve denne retten i praksis. Mange kvinner befinner seg i livssituasjoner der økonomisk usikkerhet kan få betydning for valg knyttet til graviditet og foreldreskap. Dette gjelder blant annet elever, studenter, arbeidsledige og kvinner eller familier med svak eller manglende tilknytning til arbeidslivet. Dersom retten til å fullføre svangerskapet skal være reell, må det sikres økonomiske støtteordninger som gir nødvendig trygghet også for grupper som ikke har opparbeidet rett til foreldrepenger. Familiepolitiske ordninger bør utformes slik at økonomi i minst mulig grad blir avgjørende for om et svangerskap kan fullføres. I tillegg er trygghet og støtteordninger rundt den nye familien av stor betydning for kvinner eller familier med lite eller manglende nettverk rundt seg. Innenfor dette også muligheter for barnehageplass uavhengig av hvor familien er bosatt eller når på året barnet er født. Videre er det viktig at den offentlige helsetjenesten styrkes. Kvinner og par som står overfor vanskelige valg knyttet til graviditet, trenger tilgang til tilpasset og kunnskapsbasert informasjon, veiledning og støtte før, under og etter et eventuelt svangerskapsavbrudd. Oppfølgingstilbud må være tilgjengelige uavhengig av bosted og økonomi, og bør i størst mulig grad forankres i den offentlige helsetjenesten. Det må sikres tilstrekkelig kapasitet og kompetanse i kommunale og spesialisthelsetjenester til å tilby slik oppfølging. Helsesykepleiers rolle må tydeliggjøres Helsesykepleiere bør ha en tydelig og definert rolle i en fremtidig handlingsplan. Gjennom eksisterende tilgjengelige lavterskeltilbud i skolehelsetjenesten, helsestasjon for ungdom, studenthelsetjenester og øvrige kommunale tjenester kan helsesykepleiere bidra med kunnskapsbasert veiledning om seksualitet, prevensjon, graviditet og reproduktiv helse. Helsesykepleiere kan også være viktige støttespillere for kvinner og familier som trenger hjelp til å orientere seg i støtteordninger og helsetjenester. Innspillet om videre forskning og utvikling av prevensjon for menn støttes. Det bør ses på muligheten for å i større grad kunne tilby tidlig medikamentell abort (også før uke 6) – samt at handlingsplanen også belyser at et tilgjengelig aborttilbud sikres uten unødvendig ventetid, reisetid eller merbelastning for den gravide. Flere av innspillene vi har fått viser at helsesykepleiere sitter med særlig kompetanse innen seksuell helse, prevensjonsveiledning og forebygging. Denne kompetansen bør utnyttes bedre. Denne helsefaglige kompetanse er avgjørende når vi snakker om legemidler og kan ikke erstattes av ufaglært personell. Helsesykepleiere møter barn og unge på arenaer der de lever livene sine og terskelen for å oppsøke hjelp skal være lav. Oppfølging før og etter abort Flere helsesykepleiere peker på at abort kan være en krevende og belastende erfaring for noen, særlig ved avbrudd senere i svangerskapet. Det må derfor sikres at kvinner som ønsker det, får tilgang til frivillige samtaler og oppfølging både før og etter abort. Oppfølgingen må være kunnskapsbasert, ikke-dømmende og basert på den enkeltes behov. Vi savner i dag tydeligere ansvarsplassering for hvem som skal tilby slike samtaler. Helsesykepleiere kan spille en viktig rolle, men det må etableres klare rutiner slik at ingen faller mellom ulike deler av helsetjenesten. Avslutningsvis Helsesykepleierne NSF ønsker å understreke at arbeidet med å redusere antall svangerskapsavbrudd må ses i sammenheng med bredere folkehelse- og velferdspolitiske tiltak. Innsatsen bør ikke ensidig rettes mot å redusere aborttall, men mot å sikre at alle kvinner har kunnskap, handlingsrom, støtte og ressurser til å ta informerte valg om egen seksuell helse, reproduksjon og fremtid. Med vennlig hilsen Ann Karin Swang Leder Helsesykepleierne NSF

Kilde: Stortingets høringsprogram og publiserte innspill. Frister og program kan endres; kontroller originalkilden før deltakelse.

Tilbake til alle høringer