Dokument 8:292 S (2025-2026)
Politisk behandling
Saker i høringen
Tid og deltakere
Høringsprogram
Programmet er ikke publisert
Programmet er ikke tilgjengelig ennå
Programmet kan bli publisert eller oppdatert nærmere høringsdagen.
Innspill fra samfunnet
Skriftlige innspill
4 publiserte innspill
Sex og samfunn · 26. oktober 2026Sex og samfunns innspill til Dok 8: 292 S om tiltak mot kjønnslemlestelse (2025-2026)
Sex og samfunn takker for muligheten til å komme med innspill til Dok 8: 292 (2025-2026) om tiltak mot kjønnslemlestelse.
Om Sex og samfunn
Sex og samfunn er Norges største fagsenter for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter. Vi har i over 50 år jobbet for økt kunnskap, kompetanse og tilgjengelige tjenester på feltet. Vi driver klinisk og pedagogisk virksomhet, samt faglig utvikling og politisk påvirkningsarbeid. Den kliniske delen av arbeidet vårt inkluderer blant annet Norges største klinikk for seksuell helse. Alt vi gjør, både på og utenfor klinikken, er forankret i pasientenes behov og møtene vi har med dem.
Vårt innspill
Sex og samfunn takker for at representantene løfter tematikken og støtter forslaget.
Sex og samfunn mener at:
Personer som har blitt omskåret skal sikres et godt og tverrfaglig helsetilbud. Helsetilbudet må inkludere kunnskap om kropp og seksuell helse samt kultursensitiv informasjon og støtte. Helsetilbudet må være gratis. Dette må gjelde alle typer omskjæring.
Det må jobbes for at personer som har blitt omskåret ikke pålegges skam. Dette krever kompetanseheving og kultursensitiv tilnærming av blant annet mottaksapparatet, voksenopplæring, i skolen og andre tiltak og aktiviteter der kropp og seksualitet adresseres.
Det bør være et ekstra fokus på ungdommer og ungdommers rettigheter. Dette bør innebære kompetanseheving av ansatte ved skoler og i helsetjenester til ungdom. Informasjon til ungdom om deres rettigheter bør også være et prioritert område.
Økt kunnskap om omskjæring
For at den enkelte skal kunne vite om de har blitt utsatt for omskjæring og videre søke helsehjelp trengs det økt informasjon. Det er viktig at informasjonen gis på en måte som ikke bidrar til stigmatisering og at personer som kan ha behov for helsehjelp blir gjort kjent med hvilken hjelp som finnes. Flere av våre pasienter er usikre på om de har blitt omskåret og hva som eventuelt har blitt gjort.
Vi mener at en styrket seksualitetsundervisning og bedre informasjon i mottaksapparatet kan være en viktig vei til økt kunnskap. Det er også viktig at alle unge gjennom seksualitetsundervisning lærer seg at sex ikke skal være smertefullt (uavhengig av årsak) og at det er hjelp å få for personer med sterke menstruasjonssmerter. Det er også viktig at de som har vært omskåret vet at smerter kan skyldes omskjæring, men at det også kan være andre årsaker det er mulig å få helsehjelp til. God kunnskap om omskjæring og konsekvenser er også det viktigste forebyggende verktøyet og kan bidra til at omskjæring ikke fortsetter i generasjoner.
Økt kunnskap om seksuell og reproduktiv helse og omskjæring
Helsepersonell bør få økt kunnskap og kompetanse om hvordan gjenkjenne og å snakke med personer om omskjæring. Det er viktig at samtalen blir gjort på en trygg og ikke-dømmende måte, og at helsepersonell er trygge på å snakke med pasienten om seksuell og reproduktiv helse på deres premisser. Helsepersonell i førstelinjen bør også kjenne til hvilke ressurser som finnes og kunne henvise til riktig instans.
Tilbakemeldinger fra vulvaklinikkene
Norge har 6 offentlige vulvaklinikker, en i Oslo, Trondheim, Tromsø, Bergen, Stavanger og Ålesund. De ulike vulvaklinikkene skal være et tilbud til pasienter med ulike vulvaplager. De ligger oftest under gynekologisk avdeling på sykehusene, men er tverrfaglig og har en hudlege. Noen har også fysioterapeut og sexologer som en del av teamet.
Vi vet at få pasienter kommer til gynekologisk poliklinikk med plager etter omskjæring utover deinfibulering, selv om pasientene vet at også andre typer omskjæring kan gi smerter og vulvaplager. Det kan virke som det er vanskelig å vite hvor man kan henvise og hva slags helsehjelp man kan tilby disse pasientene utover kirurgisk åpning. I tillegg kan sosial kontroll og frykt for informasjonsspredning, for eksempel ved bruk av tolk, forhindre enkelte fra å oppsøke hjelp.
Vulvaklinikkene sier:
Kulturelle barrierer og språkbarrierer mellom pasient og helsepersonell er ofte til hinder for god og helhetlig helsehjelp. Kompetansen må økes og det bør se på muligheten for å sette inn dedikerte ressurspersoner i arbeidet.
Deinfibulering er for mange ikke nok. Mange trenger samtaler og kunnskap om seksuell helse og mange trenger ytterligere hjelp for å håndtere smerter i vulva, smerter i nedre abdomen eller seksuelle problemer.
Pasienter som har vært omskåret, men ikke infibulert, kan fortsatt ha helseutfordringer eller psykiske og seksuelle problemstillinger som krever hjelp fra sexologisk rådgiver (NACS), lege, psykolog eller fysioterapeut.
Tilbudet bør settes i et system slik at helsepersonell og tolk har god tid og kulturell kompetanse. Her kan Sodersjukehuset sin Amelmottagning være en god modell.
Deinfibulering bør være en gratis helsetjeneste.
Oppsummering
Det forebyggende arbeidet mot kjønnlemlestelse er essensielt. Her mener vi, som forslagsstillerne, at det trengs holdningsendrende arbeid og kompetanseheving, også rettet mot befolkningen for øvrig, ikke kun mot relevante profesjonsutdanninger og offentlige tjenester. Seksualitetsundervisningen må også adressere denne tematikken.
I tillegg må helsehjelpen for personer som er omskåret blir bedre, og vi mener:
Alle personer som har blitt infibulert må få gratis tilbud om deinfibulering. Personer som velger deinfibulering må også få tilbud om tverrfaglig helsehjelp av fysioterapeut, sexolog, lege og annet relevant personell.
Alle som har vært utsatt for, eller mistenker at de har vært utsatt for, omskjæring må få tilbud om tverrfaglig helsehjelp. Tilbudene må være forutsigbare og satt i system slik at både helsepersonell og pasienter vet hva de kan forvente og hvor hjelpen finnes.
Hjelpetilbudene for personer som har blitt omskåret må bygge på kunnskap om seksuell og reproduktiv helse, være kultursensitive i sin tilnærming, ha et godt tolketilbud og være tverrfaglige.
Ansatte i skolen, mottaksapparat ol. Som skal snakke om omskjæring må gis kunnskap om hvordan de kan snakke om omskjæring uten å bidra til stigmatisering.
Likestillings- og diskrimineringsombudet · 26. oktober 2026Likestillings- og diskrimineringsombudet støtter representantforslag mot kjønnslemlestelse
Stortingsrepresentantene Marian Hussein, Anne Lise Gjerstad Fredlund, Mirell Høyer-Berntsen og Kathy Lie har fremmet representantforslag om tiltak mot kjønnslemlestelse.
Ombudet er enig i begrunnelsen for forslaget der representantene skriver:
Kjønnslemlestelse er et grovt menneskerettighets brudd og en alvorlig form for vold mot jenter og kvinner. Inngrepene får ofte livsvarige fysiske, psykiske og seksuelle konsekvenser. Praksisen er straffbar i Norge, også dersom den utføres i utlandet, men erfaringer fra fagmiljøer og sivilsamfunnsorganisasjoner viser at mange utsatte likevel ikke får den hjelpen, beskyttelsen eller oppfølgingen de har krav på.(Representantforslag 292 S s.1)
Forslaget inneholder 6 punkter om forskning, forebygging, hjelp og bedre muligheter for avdekking av fenomenet. Ombudet støtter disse forslagene.
Ombudet ber også om å få informasjon og høringsmuligheter på de konkrete tiltakene som kommer ut av disse mer generelle forslagene i representantforslaget. Det kan være lovendringer, forskriftsendringer eller andre konkrete tiltak som departementet vil iverksette.
Vennlig hilsen
Bjørn Erik Thon
Likestillings- og diskrimineringsombud
Nasjonalt Kunnskapssenter om Vold og Traumatisk Stress · 23. oktober 2026Høringsinspill fra Nasjonalt Kompetansesenter om Vold og Traumatisk Stress
Kommentarer til bakgrunnsinformasjonen:
Norge har hatt en serie handlingsplaner mot kjønnslemlestelse siden 2000, med et opphold fra 2004 til 2008. Etter 2012 har innsatsen mot kjønnslemlestelse vært innlemmet i bredere handlingsplaner som også omfatter tvangsekteskap, negativ sosial kontroll og æresrelatert vold. Tiltakene som retter seg særskilt mot kjønnslemlestelse, har vært begrensede i disse.
Dagens innsats er fragmentert. Norge mangler en helhetlig tilnærming som både forebygger kjønnslemlestelse og sikrer hjelp til barn og voksne som er utsatt. Vi mangler også oppdatert kunnskap om omfang og risiko. Et nylig publisert anslag, basert på tall fra 2021, viser at 28 237 personer kan være utsatt for kjønnslemlestelse før flytting til Norge [1]. Anslaget bygger ikke på den samme nyanserte metodiske tilnærmingen som studien som per i dag gjennomfører ved NKVTS med finansiering fra Stiftelsen Dam. Det omfatter heller ikke en beregning av risiko, slik dette prosjekt tar sikte på.
Nyere forskning viser at kvinner som er utsatt for kjønnslemlestelse, ofte lever med helseplager i mange år – gjerne 10–20 år – før de får helsehjelp. Mange opplever også hjelpen de får, som mangelfull [2-4]. Denne mangelen har blitt påpekt en rekke ganger. Først i 2004 påpekte forskere i Tidsskrift for Den norske legeforening et betydelig misforhold mellom kvinnenes behov, deres erfaringer med helsetjenesten og tilbudet som var tilgjengelig [5]. Safia Abdi Haase tok opp samme problemstilling i tidsskriftet i 2017. Og i 2022 fremmet Norske Kvinners Sanitetsforening sju forslag om bedre helsehjelp til jenter og kvinner utsatt for kjønnslemlestelse overfor Stortingets helse- og omsorgskomité. Disse siste forslagene bygget på innspill fra en tverrfaglig rundebordskonferanse. NKVTS og flere organisasjoner har også gjentatte ganger understreket behovet for et bredere og bedre helsetilbud i blant annet forskningsstrategier og innspill til relevante handlingsplaner.
Det er videre grunn til bekymring for om barn som etterlates ufrivillig i utlandet, er tilstrekkelig beskyttet. Ingen av studiene om denne gruppen har undersøkt risikoen for kjønnslemlestelse. Forskere vurderer denne risikoen som særlig alvorlig i land der praksisen er utbredt, spesielt dersom foresatte ikke er til stede og kan beskytte barnet.
Innsats mot kjønnslemlestelse må videre ta høyde for at både barn og voksne kan ha behov for både beskyttelse og helsehjelp. Selv om kjønnslemlestelse i de fleste land utføres på barn, kan også voksne kvinner i en eksilsituasjon være utsatt. Risikoen kan gjelde både førstegangs kjønnslemlestelse og nye inngrep, blant annet gjensying etter en åpning som er utført i Norge. Samtidig bor det minst 2 500 barn i Norge som allerede er utsatt for kjønnslemlestelse, og som kan ha behov for helsehjelp.
Det er derfor en forenkling å legge til grunn at barn først og fremst trenger beskyttelse, mens voksne først og fremst trenger helsehjelp. Begge aldersgrupper kan ha behov for begge deler. Stortinget bør legge dette til grunn for en mer samordnet og kunnskapsbasert innsats mot kjønnslemlestelse.
Kommentarer til de enkelte forslagene:
Forslag 1. Stortinget ber regjeringen etablere et helhetlig, sentralisert og nasjonalt helsetilbud uten egenandel for kvinner og jenter utsatt for kjønnslemlestelse, med tverrfaglig kompetanse, etter modell av overgrepsmottak og Vulvamottagningen i Gøteborg.
Kommentar til forslag 1: Forskere og frivillige organisasjoner har gjennom flere år etterlyst et mer helhetlig helsetilbud til personer som er utsatt for kjønnslemlestelse. Tilbudet ved norske sykehus er i dag for smalt og i hovedsak rettet mot enkelte kirurgiske inngrep. Begrensede faglige ressurser og knapp tid gjør det vanskelig å gi tilstrekkelig informasjon, omsorg, forberedelse og oppfølging. Det kan også være uklart for dem som trenger hjelp, hvor tilbudet finnes og hvordan de får tilgang til det. Mange steder utgjør dette arbeidet en så liten del av helsepersonellets arbeidstid at det er vanskelig å bygge robuste fagmiljøer.
Så vidt vi kjenner til, finnes det ikke psykologer eller sexologer i Norge med tilsvarende spesialisert kompetanse på kjønnslemlestelse som ved Amelmottagningen i Göteborg, eller kompetanse på feltet i det hele tatt. Ved Amelmottagningen arbeider helsepersonell med kjønnslemlestelse på heltid. Det har gitt dem mulighet til å bygge kompetanse og erfaring over flere år, som de også deler med annet helsepersonell gjennom systematisk kompetanseheving. Klinikken har dessuten utviklet informasjonstiltak, blant annet videoer som viser hvordan undersøkelser og behandlinger foregår, noe som kan trygge kvinner som er usikre på om de tør å ta imot hjelp.
Det er også et særlig behov for mer kunnskap om helseplager hos utsatte barn, og hvordan disse plagene bør undersøkes og behandles mens de ennå er mindreårige. I land som Somalia, Sudan og Eritrea kan jenter bli kjønnslemlestet og sydd igjen allerede i treårsalderen, mens type I og II kan skje helt ned i første leveår. Dersom undersøkelse og behandling først tilbys i voksen alder, kan de leve med unødvendige plager i mange år. Det kan blant annet gjelde vansker med vannlating og menstruasjon, samt kuler, cyster, kløe og sår. Mangelen på kunnskap, faglig veiledning og tilpassede behandlingstilbud til barn må derfor møtes med målrettet innsats.
Forslag 2. Stortinget ber regjeringen utarbeide og gjennomføre en forpliktende og langsiktig strategi mot kjønnslemlestelse og æresrelatert vold, som omfatter forebygging, holdningsendrende arbeid samt systematisk og obligatorisk kompetanseheving i relevante profesjonsutdanninger og offentlige tjenester.
Kommentar til forslag 2: Dette er et viktig forslag. Arbeidet mot kjønnslemlestelse krever en langsiktig innsats. I flere av landene som mange innvandrere i Norge har bakgrunn fra, er nedgangen i praksisen liten eller fraværende. Dypt forankrede sosiale normer tar tid å endre. Samtidig gjør migrasjon og digital kommunikasjon at familier og slektninger holder tett kontakt på tvers av landegrenser. Holdninger og praksiser kan dermed påvirkes og endres gjennom transnasjonale nettverk.
Kompetanseheving er en sentral del av innsatsen mot kjønnslemlestelse. NKVTS fant i 2017 at mange relevante profesjonsutdanninger ikke underviste om kjønnslemlestelse, og at undervisningen som fantes, ikke var underlagt en helhetlig kvalitetssikring [6, 7]. Undervisningen handlet ofte om hva kjønnslemlestelse er, men ga lite eller ingen veiledning i hvordan de ulike yrkesgruppene skal møte problemstillingen i sitt arbeid – enten det gjelder helsehjelp, forebygging eller avverging.
Forslag 3. Stortinget ber regjeringen sikre tydeligere retningslinjer og opplæring knyttet til meldeplikt og avvergelsesplikt i saker som gjelder kjønnslemlestelse og æresrelatert vold, herunder for barnevern, skole og helse- og sosialtjenester.
Kommentar til forslag 3: Erfaringer fra praksisfeltet viser stor usikkerhet om hvilke regler som gjelder for ulike yrkesgrupper. Det er derfor behov for tydelige, yrkestilpassede retningslinjer som skiller mellom risiko for at kjønnslemlestelse kan skje og mistanke eller kunnskap om at det har skjedd etter flytting til Norge. Der kjønnslemlestelse har skjedd før migrasjon, vil hovedfokus måtte være helsehjelp.
I noe av det offentlige informasjonsmateriellet brukes formuleringer som «dersom du mistenker eller tror at en person er i risiko for eller er utsatt for kjønnslemlestelse». Slike formuleringer bør unngås: De slår sammen situasjoner der regelverket og den enkeltes plikter er ulike.
Forslag 4. Stortinget ber regjeringen gjennomgå og sørge for endringer i regelverk som i praksis svekker rettsvernet til barn som utsettes for ufrivillige utenlandsopphold, herunder passlovens samtykkekrav, slik at hensynet til barnets beste alltid går foran.
Kommentar til forslag 4: Det er behov for forskning og økt bevissthet i praksisfeltet om risikoen for kjønnslemlestelse ved ufrivillige utenlandsopphold, både i foresattes opprinnelsesland og i tredjeland.
Forslag 5. Stortinget ber regjeringen igangsette ny, oppdatert og bredt anlagt forskning om omfang, risiko og helsekonsekvenser av kjønnslemlestelse i Norge, og sikre at forskningen inkluderer kompetente forskere med forankring i berørte miljøer.
Kommentar til forslag 5: En postdoktor ved NKVTS gjennomfører, med støtte fra Stiftelsen Dam, en studie av omfanget av kjønnslemlestelse og risikoen for at det skjer. Studien er dessverre blitt betydelig forsinket på grunn av sykdom. Også dette prosjektet har vært avhengig av ekstern finansiering.
Det er behov for større studier av helsekonsekvenser og behandling, med tydelige skiller mellom ulike typer kjønnslemlestelse. Som nevnt er det også behov for kunnskap om helseplager og behandling hos barn utsatt for kjønnslemlestelse. Det meste av forskning om kjønnslemlestelse dekker reproduktiv alder, og det mangler forskning på helseplager og behov for helsehjelp hos eldre kvinner.
Finansiering er en vesentlig hindring for forskning på feltet. Det er lenge siden Norges forskningsråd hadde en utlysning som var relevant for forskning på kjønnslemlestelse. Da NKVTS sist fikk midler derfra, måtte instituttet søke flere ganger før prosjektet fikk støtte. Etter det NKVTS erfarte, var en viktig grunn til første avslag, at temaet vurdert som for marginalt. NKVTS’ pågående forskning er finansiert av Stiftelsen Dam, men midlene er begrensede. Også her tok det flere år å få støtte. Etter NKVTS’ erfaring ble temaet vurdert som for sensitivt, til tross for at NKVTS har drevet omfattende forskning på kjønnslemlestelse i nærmere 20 år.
Dagens bevilgning til NKVTS over statsbudsjettet dekker mindre enn 70 prosent av én stilling. Det gir et svakt grunnlag for å gjennomføre grundige forskningsprosjekter, samtidig som instituttet skal ivareta oppgaver knyttet til kompetanseheving og nettverksarbeid.
Forslag 6. Stortinget ber regjeringen etablere faste dialog- og samarbeidsarenaer for berørte miljøer, fagfolk, frivillige organisasjoner og offentlige myndigheter for utvikling av forebyggende tiltak mot kjønnslemlestelse og informasjonsarbeid på feltet.
Kommentar til forslag 6: Det er behov for å knytte tettere bånd mellom forskning, tiltak og tjenester. Det finnes svært lite forskning på effekten av tiltak mot kjønnslemlestelse i vestlige land. Unntakene er en studie gjennomført i EU og den tilsvarende studien REPLACE Norge, som er under avslutning ved NKVTS [8].
Tilskudd til frivillige organisasjoners arbeid mot kjønnslemlestelse er de siste årene slått sammen med tilskudd til arbeid mot blant annet negativ sosial kontroll og tvangsekteskap. Dette synes å ha bidratt til at organisasjonenes særskilte innsats mot kjønnslemlestelse er blitt sterkt redusert [9]. Finansieringen er også fragmentert, med midler fordelt mellom IMDi og enkelte kommuner.
For å styrke innsatsen og sikre kvalitet bør det være tettere faglig oppfølging av tilskuddsordningene og tiltakene de finansierer. Tiltakene bør i større grad evalueres uavhengig. Frivillige organisasjoner og offentlige tjenester bør også samarbeide tettere, slik at de kan utveksle kunnskap og samordne innsatsen mot kjønnslemlestelse.
Referanser
1. Ortensi, L.E., A. Menonna, and P. Farina, Census-based estimates of female genital mutilation/cutting among foreign-born women and girls in Europe. Studies in family planning, 2026.
2. Ziyada, M.M. and R.E.B. Johansen, Barriers and facilitators to the access to specialized Female Genital Cutting healthcare services: Experiences of Somali and Sudanese women in Norway. PloS one, 2021. 16(9).
3. Ziyada, M.M., Helsehjelp etter kjønnslemlestelse: berørtes oppfatninger og erfaringer, in Kvinnelig omskjæring / Kjønnslemlestelse. Kunnskap og praksis, R.E.B. Johansen, Editor. 2024, Universitetsforlaget: Oslo. p. 252-251.
4. Taraldsen, S., et al., Omskjæring hos kvinner bosatt i Norge–konsekvenser og behandling. Tidsskrift for Den norske legeforening, 2021.
5. Johansen, R.E.B., et al., Bare et lite snitt. Tidsskr Nor Lægeforen, 2004. 19(124): p. 2506-8.
6. Johansen, R., Kjønnslemlestelse - Forebygging og informasjon om helsehjelp til flyktninger, asylsøkere og bosatte i Norge, NKVTS, Editor. 2017: NKVTS.
7. Johansen, R.E.B., Tjenestenes erfaringer fra arbeid med kvinnelig omskjæring hos nyankomne, in Kvinnelig omskjæring/kjønnslemlestelse i Norge: Kunnskap og praksis. 2024. p. 59-79.
8. Barrett, H.R., et al., Transforming social norms to end FGM in the EU: an evaluation of the REPLACE Approach. Reproductive health, 2020. 17(1): p. 1-16.
9. Amira J.M. Ibrahim, Basra Bulhan, and R. Elise B. Johansen, Frivillige organisasjoners tiltak mot kjønnslemlestelse – innsats og erfaringer, ed. NKVTS. 2021: NKVTS.
1.https://www.nkvts.no/prosjekt/risiko-for-og-utbredelse-av-kjonnslemlestelse-i-norge/
Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) · 22. oktober 2026Skriftlig innspill fra Norges institusjon for menneskerettigher (NIM)
Skriftlig innspill til representantforslag om tiltak mot kjønnslemlestelse
1. Innledning
Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) viser til representantforslag 292 S (2025-2026) om tiltak mot kjønnslemlestelse og sender et kort skriftlig innspill til justiskomiteen. Vi bemerker at det også har kommet et annet representantforslag 14 S om tiltak for å motarbeide tvangsekteskap og kjønnslemlestelser. NIM vil sende er skriftlig innspill til dette forslaget senere.
NIM ble i januar 2026 gitt rollen som nasjonalt overvåkingsorgan for Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner (Istanbulkonvensjonen).[1] Dette innebærer at NIM har et spesifikt mandat om å overvåke og rapportere om myndighetenes etterlevelse av denne konvensjonen.
Vi viser til NIMs tidligere uttalelser om kjønnslemlestelse i NIMs årsmelding om menneskerettighetene i Norge (2022), NIMs høringsuttalelse til NOU 2024: 13 lov og frihet- negativ sosial kontroll, æresmotivert vold, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, psykisk vold og ufrivillig utenlandsopphold- juridiske problemstillinger, og i rapport om barns rett til beskyttelse mot vold, overgrep og omsorgssvikt (2025).
2. Om forslaget
Norske myndigheter har en plikt etter menneskerettighetene til å beskytte enkeltpersoner fra å bli utsatt for kjønnslemlestelse. Dette følger blant annet av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og av Istanbulkonvensjonen.
Etter Istanbulkonvensjonen artikkel 38 er Norge forpliktet til å kriminalisere kjønnslemlestelse. Det følger videre av konvensjonen at staten skal iverksette de tiltak som er nødvendige for å forebygge, straffeforfølge og eliminere kjønnslemlestelse. Det skal også gis støtte og helsehjelp. Slike tiltak innebærer blant annet tverrfaglig oppfølging av de som har blitt utsatt for kjønnslemlestelse,[2] å tilby helsehjelp til ofre for kjønnslemlestelse som er tilpasset den enkeltes behov,[3] effektivt etterforske tilfeller av kjønnslemlestelse,[4] og støtte opp om forskning på kjønnslemlestelse.[5]
Representantforslaget inneholder seks konkrete forslag til regjeringen om tiltak mot kjønnslemlestelse. Slik vi leser forslaget, bygger det på tre hovedargumenter:
2.1 Mangelfullt tilbud om helsehjelp og oppfølging til ofre for kjønnslemlestelse
Representantene viser til at dagens hjelpetilbud for ofre av kjønnslemlestelse er fragmentert, og at det mangler politiske føringer og nasjonale retningslinjer for at ofrene skal få den hjelpen de trenger.
Etter Istanbulkonvensjonen artikkel 7 er Norge forpliktet til å treffe de tiltakene som er nødvendige for å sikre en effektiv, helhetlig og samordnet nasjonal politikk for å forebygge og håndtere tilfeller av kjønnslemlestelse. Ofrenes rettigheter står sentralt. Dette innebærer blant annet at myndighetene legger til rette for at aktuelle profesjonsgrupper kan koordinere sin innsats for å forebygge at kvinner utsettes for kjønnslemlestelse og bistå ofre som har blitt utsatt for kjønnslemlestelse.[6] På den andre siden innebærer dette at myndighetene må sikre at ofre for kjønnslemlestelse har tilgang til medisinsk, psykologisk og økonomisk bistand tilpasset den enkeltes behov.[7] I vurderingen av om et tiltak er effektivt skal det ses hen til om tiltaket er egnet til å oppfylle konvensjonens formål om å gi helhetlig beskyttelse og støtte til ofre for kjønnslemlestelse.[8]
Det finnes i dag en nasjonal veileder til ansatte i helse- og omsorgstjenesten om kjønnslemlestelse,[9] og en nasjonal veileder for forebygging av kjønnslemlestelse for helsestasjons- og skoletjenesten.[10] Det finnes også en nasjonal veiviser ved vold og overgrep som inneholder opplysninger om og henvisninger til ulike aktører sitt arbeid som gjelder tiltak mot kjønnslemlestelse.[11] I tillegg finnes det en internasjonal veileder utarbeidet av Europarådet fra 2014.[12] Bufdir har en egen veileder (2026) for barnevernstjenestens tiltak for barn med særlig beskyttelsesbehov, herunder skadelige utenlandsopphold.[13]
Det bør etter NIMs syn undersøkes nærmere i hvilken grad disse retningslinjene legger til rette for samarbeid mellom relevante instanser og om disse instansene har tilstrekkelig kunnskap og ressurser til å gi ofrene den beskyttelsen og oppfølging de har behov for (se også pkt. 2.3). GREVIO har i sin rapport om Norges etterlevelse av Istanbulkonvensjonen fra 2022 oppfordret norske myndigheter til å gjøre mer for å øke kunnskapen om kjønnslemlestelse i samfunnet og blant relevante yrkesutøvere.[14] GREVIO har nylig vært i Norge på nytt, og deres nye evaluering av Norges innsats ventes før nyttår.[15]
2.2 Effektiv straffeforfølgelse
Kjønnslemleste er straffbart i Norge etter straffeloven §§ 284 og 285. Det er også gjort unntak fra kravet om dobbel straffbarhet etter straffeloven § 5 første avsnitt
nr. 5, slik at også kjønnslemlestelse som utføres i et land der kjønnslemlestelse tillates, likevel er straffbart i Norge. Representantene peker imidlertid på at ingen har blitt domfelt for kjønnslemlestelse.[16] De viser blant annet til manglende oppfølging av melde- og avvergelsesplikten etter straffeloven § 196 første ledd og til usikkerhet knyttet til bevisene som sentrale utfordringer i slike saker.
Etter Istanbulkonvensjonen er Norge forpliktet til å effektivt etterforske mistanker om og straffe tilfeller av kjønnslemlestelse.[17] Lovutvalget om negativ sosial kontroll mv. viste i sin utredning til at hovedutfordringene med å straffeforfølge kjønnslemlestelse er manglende bevis og oppdagelsesrisiko. Utvalget viste samtidig til at dette er kjente utfordringer også i andre europeiske land.[18] GREVIO har uttrykt bekymring over det lave antallet rapporterte saker og at det ikke har vært en eneste domfellelse i Norge.[19]
Etter NIMs syn er det nødvendig å få mer kunnskap om årsakene til det lave antallet rapporterte saker og at det ikke har vært noen domfellelser, samt hvilke tiltak som eventuelt kan bidra til mer effektiv håndhevelse.[20]
2.3 Behov for helhetlig og oppdatert forskning
Representantene peker på behovet for oppdatert forskning på risiko- og sårbarhetsfaktorer ved og konsekvensene av å ha vært utsatt for kjønnslemlestelse.
Etter Istanbulkonvensjonen artikkel 11 nr. 1 bokstav b er norske myndigheter forpliktet til å gi støtte til forskning som undersøker omfang, underliggende årsaker og virkninger av kjønnslemlestelse. Myndighetene er også forpliktet til å forske på effekten av ulike tiltak som er iverksatt for å beskytte og følge opp ofre for kjønnslemlestelse.
Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) har utarbeidet en rekke rapporter om kjønnslemlestelse.[21] Imidlertid er det et behov for oppdatert forskning for at myndighetene skal være bedre egnet til å oppfylle forpliktelsene etter Istanbulkonvensjonen.[22]
3. Særlig om barns rettigheter
Barn utgjør en særlig sårbar gruppe for kjønnslemlestelse da denne formen for vold ofte gjennomføres i ung alder. Kjønnslemlestelse kan føre til alvorlige, uopprettelige og livsvarige fysiske og psykiske skader. Foreldre eller andre familiemedlemmer vil kunne legge til rette for gjennomføringen av kjønnslemlestelse som følge av sosiale og kulturelle normer. Det er derfor avgjørende med en tverrfaglig og koordinert innsats som både sikrer barn et effektivt rettslig vern mot kjønnslemlestelse og sikrer nødvendig og tilpasset hjelp og oppfølging for barn som har blitt utsatt for kjønnslemlestelse.[23]
FNs barnekomité har anbefalt norske myndigheter å sikre at barn som står i fare for å bli utsatt for kjønnslemlestelse, eller allerede har blitt utsatt, får nødvendig hjelp.[24]
Barns rettigheter må ivaretas når tiltak mot kjønnslemlestelse utformes. I tillegg til økt kompetanse hos relevante profesjonsgrupper (pkt. 2.1 og 2.2), bør det legges særlig vekt på at barn blir hørt når det foreligger mistanke om at de står i fare for å bli utsatt for eller har blitt utsatt for kjønnslemlestelse[25] og sikres helsehjelp tilpasset barn.
4. Avslutning
Slik det går fram av et ovennevnte, er NIM enig at myndighetenes innsats mot kjønnslemlestelse bør styrkes.
NIM har ikke vurdert hvert enkelt av de foreslåtte tiltakene, eller undersøkt om alle tiltakene er nødvendige å innføre for å innfri menneskerettslige forpliktelser, men de synes å være egnet til å styrke det menneskerettslige vernet til den usatte.
Vennlig hilsen
for Norges institusjon for menneskerettigheter
Gro Nystuen
Assisterende direktør
Ingrid Skjoldvær
Rådgiver
Dette dokumentet er elektronisk godkjent og har dermed ingen signatur.
[1] Se NIM-loven § 3 andre ledd.
[2] jf. Istanbulkonvensjonen artikkel 18 andre avsnitt.
[3] jf. Istanbulkonvensjonen artikkel 20 og 22.
[4] jf. Istanbulkonvensjonen artikkel 5 andre avsnitt.
[5] jf. Istanbulkonvensjonen artikkel 11.
[6] Se Istanbulkonvensjonen artikkel 15 og 18.
[7] Se Istanbulkonvensjonen artikkel 20 og 22.
[8] jf. Istanbulkonvensjonen artikkel 1 bokstav c.
[9] Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress (NKVTS). «Negativ sosialkontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse» i Veileder for helse- og omsorgstjenestens arbeid med vold i nære relasjoner. https://voldsveileder.nkvts.no/innhold/negativ-sosial-kontroll-tvangsekteskap-og-kjonnslemlestelse/kjonnslemlestelse 1.06.2018.
[10] Helsedirektoratet. Forebygging av kjønnslemlestelse - tilbud om samtale og frivillig underlivsundersøkelse. Veileder for helsestasjons- og skolehelsetjenesten (IS-1746). u.d.33.2014.
[11] Nasjonal veiviser ved vold og overgrep (dinutvei.no). Hva er kjønnslemlestelse?. 16.06.2023. https://dinutvei.no/negativ-sosial-kontroll-og-aeresrelatert-vold/hva-er-kjonnslemlestelse-omskjaering/
[12] Europarådet. (2014). The Council of Europe Convention on Preventing and Combatting Violence against Women and Domstic Violence. A tool to end female genital mutilation. Council of Europe Publishing. Strasbourg. https://rm.coe.int/istanbulconventionfgm-guide-en/1680464e9f
[13] Veileder for barnevernstjenestens tiltak og oppfølging av barn med særlig beskyttelsesbehov. 25. mars 2026. https://www.bufdir.no/fagstotte/produkter/veileder-barn-med-sarlige-beskyttelsesbehov/#heading-contentlink-76173c.
[14] Council of Europe. Group of Experts on Action against Violence against Women and Domestic Violence, (GREVIO) Baseline Evaluation Report Norway, publisert 25.11.2022, side 55. https://rm.coe.int/grevio-inf-2022-30-report-norway-eng-pour-publication/1680a923f8.
[15] Se https://www.coe.int/en/web/istanbul-convention/-/grevio-held-its-40th-plenary-meeting.
[16] En forpliktelse som følger av Istanbulkonvensjonen artikkel 27 og 28.
[17] jf. Istanbulkonvensjonen artikkel 5 og 49.
[18] NOU 2024: 13, pkt. 15.4.
[19] Group of Experts on Action against Violence against Women and Domestic Violence, (GREVIO) publisert 25.11. 2022, side 54.
[20] For eksempel har Riksadvokaten gjennomfør en kvalitetsundersøkelse i voldtektssakene for å undersøke hvordan politi og påtalemyndighetene behandler disse sakene, se https://www.riksadvokaten.no/document/kvalitetsundersokinga-2024-valdtektssaker/.
[21] Se https://kjonnslemlestelse.nkvts.no/innhold/ressurser-og-infomateriell/rapporter/.
[22] GREVIO Baseline Evaluation Report Norway 25.11.2022 side 55.
[23] Se felles generell kommentar fra kvinnekomiteen og barnekomiteen (2019) om skadelig praksis [«harmful practices»] https://docs.un.org/en/CEDAW/C/GC/31/REV.1.
[24] FNs barnekomité (Committee on the Rights og the Child). Concluding observations on the seventh periodic report of Norway, CRC/C/NOR/CO7. Se pkt. 20 https://docs.un.org/en/CRC/C/NOR/CO/7.
[25] Eksempelvis ved bruk av tilrettelagte avhør, jf. Forskrift om tilrettelagte avhør av barn jf. forskrift om tilrettelagte avhør etter straffeprosessloven § 239a.
Kilde: Stortingets høringsprogram og publiserte innspill. Frister og program kan endres; kontroller originalkilden før deltakelse.
Tilbake til alle høringer