AktivSkriftlig høring

Næringskomiteen · 2025-2026

Representantforslag om konflikt mellom reindrift og jordbruk i Tufsingdalen samt oppfølging av Fosen-dommen

Politisk behandling

Saker i høringen

Dokument 8:290 S (2025-2026)

Representantforslag om konflikt mellom reindrift og jordbruk i Tufsingdalen samt oppfølging av Fosen-dommen

Tid og deltakere

Høringsprogram

Programmet er ikke publisert

Programmet er ikke tilgjengelig ennå

Programmet kan bli publisert eller oppdatert nærmere høringsdagen.

Innspill fra samfunnet

Skriftlige innspill

10 publiserte innspill

Faemunden sijte-Saanti sijte-Gåebrien sijte · 30. september 2026Høringstilsvar – representantforslag om oppfølging av Fosen-dommen mv.
Faemunden sijte Saanti sijte Gåebrien sijte Stortingets næringskomite 30.09.26 Høringstilsvar – representantforslag om oppfølging av Fosen-dommen mv. Forslaget lyder: 1. Stortinget ber regjeringen fremme forslag om lovendringer som åpner for etablering av sperregjerder langs beitegrenser for rein, også i tilfeller der en av partene i konflikten (reindrift eller grunneier) motsetter seg dette. 2. Stortinget ber regjeringen sørge for at det fattes vedtak om å drive reinen tilbake til reinbeiteområdet, også i tilfeller der gjennomføringen kan være praktisk krevende, herunder ved utfordringer som følge av vær- og føreforhold. 3. Stortinget ber regjeringen sørge for at det fastsettes som prinsipp at tiltak for å holde rein innenfor fastsatte reinbeiteområder skal prioriteres fremfor tiltak for å beskytte innmark mot rein. 4. Stortinget ber regjeringen etablere en prøveordning der utvalgte kommuner gis myndighet til å fatte vedtak om tilbakeføring av rein til godkjente beiteområder og ilegge tvangsmulkt ved manglende etterlevelse. Os kommune i Innlandet skal inngå i en slik ordning. 5. Stortinget ber regjeringen legge til grunn at arbeidet med erstatningsareal som følge av Fosen-dommen skal bygge på frivillighet og at ekspropriasjon ikke skal benyttes. 6. Stortinget ber regjeringen legge til grunn at arbeidet med erstatningsarealer sees i sammenheng med arbeidet med å løse eksisterende konflikter mellom reindrift og jordbruk i de aktuelle områdene. Forslagets saksbehandling og bakgrunn · Forslaget er svært dårlig forberedt og utredet. Det er uklart hva som er begrunnelsen, og hva som vil være konsekvensene rettslig og faktisk. Det bør i seg selv være tilstrekkelig til at forslaget ikke blir vedtatt. · Forslaget antyder at konfliktene mellom jordbruket og reindriften som det siktes til, er generelle. Samtidig later bakgrunnen å være oppfølgingen av Fosen-dommen, der det er aktuelt å la rein fra Fosen-halvøya beite i området Håmmålsfjellet–Sålekinna i Os, Tolga og Engerdal kommuner. Det later ikke til å være undersøkt om problemstillingene som pekes på er generelle fenomener, eller om det er tilsvarende problematikk i andre områder i Norge. · Det etterspørres ikke nærmere undersøkelser om hvor utbredt beitekonflikter er, eller om forslaget vil ha ønsket effekt. · Bakgrunnen er muligens også et ønske om å tilgodese jordbruket på bekostning av reindriften, ved å senke terskelen for når myndighetene kan pålegge utdriving/fjerning av rein, og samtidig nedprioritere arbeidet med å legge til rette for mer inngjerding av innmark som er det vanlige i all beitebruk. Alt ansvar for mulig skade legges over på reindriften, også uavhengig av om det er innenfor det samiske reinbeiteområdet. Dette fremstår i realiteten som en videreføring av «en lite ærerik historie og en nedvurdering av samisk reindrift sammenholdt med jordbrukets interesser som det ikke er grunnlag for», jf. HR-2018-872-A. · En slik tilnærming vil innebære ulovlig forskjellsbehandling, jf. Grunnloven § 98 og diskrimineringsloven § 6. Det er hverken saklig eller forholdsmessig å pålegge reindriften alt ansvar, særlig tatt i betraktning at inngjerding av innmark er mer formålstjenlig enn en uforbeholden utdrivingsplikt for å unngå skade på jordbrukets interesser, og ikke minst at det da blir en ytterligere forskjell på reglene for landbrukets dyr og samisk reindrift. · Det er ikke helt klart hva forslaget innebærer, men vår vurdering er at det mest sannsynlig vil være grunnlovsstridig. I tillegg til Grunnloven § 98 er det grunn også til å vise til Grunnloven § 108. Slik det fremgår nedenfor vil forslaget også kunne være i strid med menneskerettighetsloven og folkerettslige bestemmelser Norge er bundet av. Forslag om å tillate etablering av sperregjerder for rein (punkt 1) · Det er uklart hva forslaget konkret skal innebære. Reindriftsloven § 24 hjemler i dag en rett til å sette opp nødvendige gjerder etter tillatelse fra Landbruks- og matdepartementet. Forslaget ser likevel ut til å gå lenger enn dette, ved at både reindriften og jordbruket tilsynelatende skal kunne etablere nye gjerder ved alle rettighetsgrenser. · Forslaget legger også opp til at man skal kunne etablere gjerder uten videre. Etter forslaget skal det kunne skje uten departementets samtykke, i motsetning til det dagens reindriftslov § 24 krever. · Tas forslaget på ordet, vil også reindriften kunne gjerde inn innmark mv. som ligger innenfor det samiske reinbeiteområdet uten grunneiers samtykke. · Forslaget innebærer i så fall store endringer i reglene om gjerder innenfor reindriften, som i dag finnes i reindriftsloven § 24. Forslaget kan få store konsekvenser for tilsynsplikten, om det gjennomføres slik forslaget kan forstås etter ordlyden. · Videre er det uklart hvilke områder det kan være aktuelt å etablere slike sperregjerder. Det sies ikke noe om hvem som skal bære kostnader ved etablering og vedlikehold. Det er også uklart om slike sperregjerder skal gå langs grensen for det samiske reinbeiteområdet, eller langs alle rettighetsgrenser, også mellom utmark og innmark også innenfor det samiske reinbeiteområdet. · Uansett er erfaringen generelt at etablering av gjerder ikke er noen garanti for at reinen holder seg innenfor grensene. Særlig i vinterbeiteområder snør ofte gjerder ned, og reinen kommer seg over. Gjerder vil også kreve vedvarende tilsyn og vedlikehold for å være effektive. · De er uklart hva forslaget vil medføre av endringer rettslig og faktisk. Det vil sannsynlig innebære store endringer i rettighetsbildet og reindriftsforvaltningen. Etablering av gjerder påvirker også andre interesser, inkludert andre brukere av områdene, friluftslivet, miljøet og viltlevende arter som dagens regler skal ivareta, uten at dette er vurdert. Forslag om bruk av vedtak om utdriving (punkt 2) · Forslaget legger opp til en kategorisk bruk av pålegg om utdriving av rein når den kommer utenfor beitegrensene. · Dette går lenger enn reindriftslovens regler. Selv om reineiere ikke har rett til å la reinen beite utenfor deres reinbeiteområder, jf. § 19, er det ikke ensbetydende med at man har en plikt til umiddelbart å drive tilbake reinen dersom den trekker ut av beiteområdet, uavhengig av forholdene ellers. Dette reguleres av tilsynsplikten i § 28, som pålegger reineieren å holde reinen «under slikt tilsyn at den så vidt mulig hindres fra å volde skade, komme utenfor lovlig beiteområde eller sammenblandes med annen rein». Der for eksempel vær-, vind- og snøforhold gjør det praktisk umulig å drive rein tilbake til lovlig beiteområde, vil ikke reineieren bryte plikten i § 28 dersom han venter til forholdene igjen gjør det mulig å drive reinen tilbake. · Reindriftsloven av 1978 hadde bestemmelser i § 24 som påla reineiere umiddelbart å fjerne rein utenfor lovlig beiteområde, uten hensyn til forholdene ellers. Denne bestemmelsen ble ikke videreført i 2007-loven. Lovgiver har med andre ord tatt uttrykkelig standpunkt om at en slik uforbeholden driveplikt skulle fjernes fra loven. · Det er gode grunner til at den gjeldende reindriftsloven ikke pålegger en kategorisk plikt til å drive rein tilbake. Reinen beiter over store områder i utmarken, og kan trekke svært langt. Dersom beiteforholdene er vanskelig, vil også reinen normalt spre seg over store distanser. Det gjelder også der det er andre forstyrrelser, for eksempel økt menneskelig aktivitet og rovviltangrep. En absolutt regel vil slik også rettspraksis har gitt uttrykk for, kunne gi konsekvenser som er Grunnlovsstridig og strid med Norges folkerettslige prinsipper. · Pålegg om å drive rein tilbake er en utøvelse av offentlig myndighet som etter forvaltningsrettslige grunnprinsipper må være forholdsmessig. Dersom regjeringen konsekvent skal følge opp tilfeller av rein som trekker utenfor beiteområdet med pålegg om utdriving, hopper man over vurderingen av om det er forholdsmessig å pålegge utdriving. Forslaget innebærer dermed tilsynelatende også at det skal gjøres unntak fra grunnleggende forvaltningsrettslige prinsipper som gjelder for alle i landet, noe som igjen innebærer en forskjellsbehandling i strid med Grunnloven § 96. Forslag om bruk av tilbakedriving istedenfor tiltak for beskyttelse av innmark (punkt 3) · Det er uklart hva forslaget legger i at myndighetene skal prioritere «tiltak for å holde rein innenfor fastsatte reinbeiteområder» fremfor beskyttelse av innmark. Forslaget ser ut til å forutsette at det er en forskjell på tiltak for å holde rein på lovlig reinbeiteområde, og å beskytte innmark, som i hovedsak skjer via inngjerding. Det er ikke nødvendigvis tilfellet. · Tvert imot er det ofte sammenfall mellom punktene. I områder der en sijte har reindriftsrett, vil i utgangspunktet alle utmarksområder være underlagt beiterett, mens innmark som hovedregel vil være unntatt reinbeiterett. Reindriftens rettighetsgrense går med andre ord der innmarken begynner. I slike tilfeller er det å holde reinen utenfor lovlig beiteområde, ensbetydende med det å beskytte innmark. · Det er mulig at forslaget mener at reindriftsmyndighetene heller skal pålegge reineiere å fjerne rein som er kommet utenfor lovlig beiteområde, enn å prioritere støtteordningene for inngjerding av innmark. Det er ikke en særlig praktisk tilnærming, ettersom det er reinens natur som fører til at den trekker ut av lovlige beiteområder. Ofte er også rettighetsgrensene trukket av myndighetene, og følger ikke tradisjonell bruk. Derfor går grensene ofte steder der det ikke finnes naturlige hindre for reinen, noe som gjør det enda vanskeligere å unngå at reinen trekker over grensen. · Forslagets punkt 3 underbygger noe som er påfallende med hele representantforslaget, nemlig at det tilgodeser jordbruket på bekostning av den samiske reindriften på en svært urimelig og usaklig måte, i strid med diskrimineringsforbudet. Denne delen vil også raskt kunne være Grunnlovsstridig og i strid med folkerettslige bestemmelser, som angitt ovenfor. Prøveordning der kommunen gis myndighet til å fatte vedtak om tilbakedriving (punkt 4) · Vedtak om pålegg om tilbakedriving av rein er lagt til statsforvalteren og reindriftsstyret, jf. reindriftsloven § 75. · Et slikt prøveprosjekt bør neppe omfatte Os kommune dersom Fosen-sijtene skal ta i bruk området. Dette er ikke deres tradisjonelle beiteområde, og både reinen og reineierne må få tid til å tilpasse seg ordningen. Å legge opp til at myndighetene, inkludert kommunen, skal pålegge tilbakedriving på en slik inngripende måte, vil innebære en uforholdsmessig belastning på Fosen-sijtene. Det gjelder særlig ettersom de allerede står i en svært presset situasjon på grunn av Fosen-saken, som fortsatt ikke er fulgt opp tilfredsstillende. · Det er også uheldig at kommunene skal kunne fatte vedtak om pålegg om utdriving. Det er lite sannsynlig at kommunene vil kunne skaffe seg nødvendig fag- og kulturkompetanse. Oppfølging av beitesaker etter reindriftsloven er ofte komplekse, og krever uansett alltid faglig kompetanse innen reindrift. · Hensynet til likebehandling taler også for at kommunene ikke skal gis en slik adgang. De aller fleste kommunene der det i dag drives samisk reindrift, ligger i områder der reindriftssamer utgjør en svært liten minoritet, og samiske interesser er dårlig representert i kommunen. Jordbruksinteresser vil derimot generelt være godt representert i kommunene. Det er en klar risiko for at kommunene vil innta en praksis som tilgodeser jordbruket på bekostning av reindriften, særlig der kommunen ikke har nødvendig reindriftsfaglig kompetanse. · Forslaget innebærer også at både reindriftsstyret/statsforvalteren og den enkelte kommunen skal ha kompetanse til å følge opp beitekonflikter med å gi pålegg om utdriving. Det er en overhengende risiko for at de enkelte kommunenes og de statlige reindriftsmyndighetenes vurderinger er forskjellige i enkeltsaker. Det er ikke tilstrekkelig for en forsvarlig forvaltning. Staten har også en særlig plikt til å legge til rette for samisk kulturutøvelse, inkludert reindriften. Oppfølging av beitekonflikter er en sentral del av den offentlige forvaltningen av både reindrift og jordbruket. Vet å gi kommunene en slik kompetanse, risikerer staten å unnlate å følge plikten etter Grunnloven § 108. Det vises til øvrige henvisninger til Grunnloven § 96 og folkerettslige bestemmelser. Oppfølging av Fosen-dommen (punkt 5 og 6) · Forslaget innebærer at Stortinget ber Regjeringen unnlate å ekspropriere grunn og rettigheter til erstatningsbeite (punkt 5), og at arbeidet med erstatningsbeite skal omfatte arbeid med å løse eksisterende konflikter mellom jordbruket og reindriften i det aktuelle området. · Ekspropriasjonsreglene (blant annet i reindriftsloven § 7) innebærer ingen plikt til å ekspropriere, men slår fast at myndighetene kan bruke ekspropriasjon som virkemiddel. Det må være opp til regjeringen og myndighetene å vurdere om adgangen er hensiktsmessig å bruke. · Oppfølging av Fosen-saken gjelder etterlevelse av en høyesterettsdom som konkluderte med brudd på SP art. 27. Staten kan ikke unnlate å følge opp dommen. Noe annet vil medføre et løpende menneskerettighetsbrudd i strid med menneskerettighetsloven jf. SP artikkel 27. Dersom ekspropriasjon er eneste mulighet å følge opp dommen på, må staten benytte denne muligheten. · Også Grunnloven § 108 slår fast at staten har en plikt til å legge til rette for samisk kulturutøvelse. Der ekspropriasjon er eneste reelle mulighet for å skaffe erstatningsbeite slik at Fosen-sijtene kan fortsette sin reindrift, vil § 108 kunne tolkes slik at den pålegger staten å gjennomføre ekspropriasjon. · Å dempe de eksisterende konfliktene i området som er pekt ut som erstatningsbeite, vil være til fordel for både reindriften og jordbruket. Oppfølging av Høyesteretts dom i Fosen-saken og reparasjonen av menneskerettsbruddet som ble stadfestet i saken, er likevel uavhengig av disse konfliktene. Staten kan ikke unnlate å følge opp Fosen-saken uten opphold på grunn av andre, og i utgangspunktet uavhengige, konflikter. På vegne av reinbeitedistriktene Inge E Danielsen
Norske Reindriftsamers Landsforbund · 30. september 2026Høringsuttalelse fra Norske Reindriftsamers Landsforbund
Det vises til representantforslag 290 S (2025–2026) fra Senterpartiet v/ Geir Pollestad og Trygve Slagsvold Vedum om konflikten mellom reindrift og jordbruk i Tufsingdalen og oppfølgingen av Fosen-dommen. NRL legger til grunn at forslaget er to-delt, hvor punkt 1 – 4 på generelt grunnlag omfatter tiltak i behandling av konflikter mellom reindrift og grunneiere, mens punkt 5 - 6 særskilt er rettet mot arbeidet med erstatningsarealer for Fosen-samene som følge av Fosen-dommen. Høringsuttalelsen vil følge denne inndelingen. Til forslagene i punkt 1-4 Representantforslaget synes å ha som ambisjon om å løse en langvarig konflikt mellom reindrift og jordbruk i Nord-Østerdalen. I dette området har den sørsamiske reindriften rettigheter på et historisk grunnlag, og grensene for det samiske reinbeiteområdet tar ikke hensyn til disse rettighetene. Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL) viser til at i de sørsamiske områdene har samisk kultur, språk og næringsutøvelse gjennom generasjoner vært utsatt for grov urett. Sørsamiske familier har opplevd at deres rettigheter og tilstedeværelse er blitt bestridt og begrenset, blant annet gjennom finnejaging. Sporene etter denne politikken finnes fortsatt i dag. Sameksistensutvalget for reindrift og jordbruk i Nord-Østerdalen, som ble oppnevnt av Landbruks- og matdepartementet, har konkludert med at den grunnleggende utfordringen i området er uenighet om rettigheter. Utvalget mener at dette må løses før det vil være mulig å løse konflikten. De peker blant annet på at staten kan gjennomføre en rettighetskartlegging, noe som er i tråd med utredningene fra Samerettsutvalget 2 og Sannhets- og forsoningskommisjonen. Representantforslaget legger til grunn at reindriften må vike i saker hvor det oppstår konflikter med jordbrukets interesser, noe som minner om tidligere tiders rettsoppfatning om reindriften som tålt bruk. Dette er både urimelig og diskriminerende, og strider mot Grunnloven og folkerettslige prinsipper som Norge er forpliktet til å følge opp. Representantforslaget er med dette rettstridig. NRL viser til at reindriftsloven inneholder bestemmelser som både fastslår beiteretten, retten til å etablere gjerder og anlegg, samt pålegg og tvangsmulkt ved lovbrudd. Det finnes dermed allerede et regelverk for håndtering av slike situasjoner som omtales i representantforslaget. I tillegg må det understrekes at pålegg om utdriving skal i hht. forvaltningsrettslige grunnprinsipper må være forholdsmessig, og er et prinsipp som ikke kan fravikes uten at dette kommer i strid med Grunnloven § 96 om forskjellbehandling. Et generelt prinsipp om at rein skal drives tilbake uavhengig av vær- og føreforhold, dyrevelferd, driftsforhold eller øvrige rettigheter og plikter, er et svært inngripende tiltak som man vanskelig kan se for seg foreslått overfor andre grupper i det norske samfunnet. NRL vil også bemerke at kommunene i dag ikke har noen rolle overfor reindriften. Et forslag om å om å gi kommunene en særskilt rolle i å utøve tvang overfor reindriften er derfor svært problematisk. Kommunene har ikke den nødvendige reindriftsfaglige eller kulturspesifikke kompetansen som kreves for å håndtere slike spørsmål. En slik ordning vil skape nye utfordringer knyttet til rettssikkerhet, kompetanse, ansvar og forholdet mellom kommunale interesser og reindriftens rettigheter. Til forslagene i punkt 5 –6 Høyesterett slo enstemmig fast i Fosen-dommen (HR-2021-1975-S) at reindrift er en vernet form for kulturutøvelse, og at vindkraftutbyggingen på Fosen krenket reindriftssamenes rett til kulturutøvelse etter SP artikkel 27. På dette grunnlaget slo Høyesterett fast at konsesjons- og ekspropriasjonsvedtakene var ugyldige. NRL vil understreke at staten gjennom meklingsavtalene med Sør-Fosen sijte og Nord-Fosen siida har forpliktet seg til å skaffe til veie et tilleggsareal utenfor Fosen reinbeitedistrikt som kan benyttes som vinterbeite for begge sijtene. Denne forpliktelsen er en sentral del av oppfølgingen av Fosen-dommen og må være utgangspunktet for det videre arbeidet. Det er statens ansvar å sørge for at forpliktelsen etter meklingsavtalene kan gjennomføres på en måte som sikrer Fosen-reindriften et reelt og egnet vinterbeite og som ivaretar rettighetene etter SP artikkel 27. NRL har en klar oppfatning om at om nødvendig må staten foreta ekspropriasjon for å oppfylle sine menneskerettslige forpliktelser og derigjennom forhindre at det oppstår et nytt menneskerettsbrudd. Norske Reindriftsamers Landsforbund (Sign.) V/ Ole-Anders Turi Leder
Kulturpolitisk representant, Innlandet · 30. september 2026Høringsinnspill til Dokument 8:290S(2025-2026)
Høringsinnspill til Dokument 8:290S (2025-2026) Konflikten mellom reindrift og bønder i Tufsingdalen samt oppfølging av Fosen-dommen. Problemet er samisk beiterett på ulovlig grunn, altså på arealer hvor reindriften ikke har opparbeidet seg en servitutt som gir adgang til reinbeite. Innenfor reinbeitedistriktene må man legge til grunn at det foreligger rett til reinbeite både på privat og offentlig grunn, jf. reindriftdloven §4-6. Når rein trekker inn på områder utenfor lovlige beiteområde, så er det ikke så merkelig at grunneierne reagerer. Mange reineiere reagerer også. De synes det er urettferdig at noen gratis skal forsyne seg med gode beiter uten å betale for det. Denne praksisen skaper ubalanse i konkurransen internt mellom gruppene. Reindriftsloven har alle nødvendige virkemidler i kapittel 11 som skal til for å bringe rein bort fra ulovlige beitemarker. Tiden er knapp. I stedet for ytterligere utredninger, bør det omfattende reindrifts-byråkratiet sørge for iverksetting med å skape fred og ro mot først og fremst områdene Tufsingdalen-Sålåkinna. Som en digresjon skal bemerkes at beiting har forekommet i ulike perioder opp gjennom historien, men ikke av de gruppene som man må kunne karkterisere som "fremrykkere" som kom til sør-områdene fra slutten av 1800 tallet. Innspill til punkt 1. Sperregjerde som SP her fremmer, er sterkt i strid med dyrevernloven. Gjerdene vil også medføre en stor inngripen i kulturlandskapet hvor Tufsingdalen inngår som en del av CIRCUMFERENSEN med sine klare fredning og vernebestemmelser. Gjerdene vil utgjøre en stor utgift for staten uten at det vil gi den ønskede effekten. Reinen vil følge gamle trekk og søke tilbake til sine gamle beiter så fremt beitekapasiteten står i forhold til antall rein. Innspill til punkt 2. Reindriftsloven kapittel 11 har alle nødvendige virkemidler som skal til for å bringe rein bort fra ulovlige beitemarker. Statsforvalteren må bringe til anvendelse og sette makt bak tilbakedriving til lovlige reinbeite-arealer. Men først må man se på områdenes bærekraft. Hvis områdene på sørsiden av Femunden mot svenskegrensen hadde bærekraft fullt ut, ville reinen beitet østsiden uten å trekke vestover mot Tufsingdalen. Da hadde det vært mat og trivsel for at de kunne holde seg på lovlig beite. Beitekapasiteten er vurdert til 16000 rein. Etter det opplyste er det 9000 rein i området. Området har etter det påståtte en overkapasitet på 7000 rein. Likevel trekker reinen ut av området og forsøker vandre vestover. Noe synes åpenbart galt. Feilen kan være at sommerbeite-kapasiteten ukritisk er lagt til grunn som vinterbeite-kapasitet, jf reinl. §60. Pr. dags dato er det ingen som vet noe om beitekapasiteten eller bærekraften i områdene øst for Femunden. Et viktig utgangspunkt er å fastslå hvor mange rein området kan tåle. Dersom ekspertene kommer frem til at området kan bære 7 000, så må man regulere deretter. Med riktig antall rein i forhold til beitekapasiteten, vil flokkene kunne roe seg på lovlige områder. Deretter vil man få ro rundt problemene, og kunne bruke tiden på å reparere og planlegge for fremtiden. Innspill punkt 3. De plikter å følge loven. Sanksjoner til anvendelse. Unødvendig med nye prinsipper og lover. Statsforvalter må iverksette de lover som foreligger. Innspill punkt 4. Forslaget fremstår som lite gjennomtenkt og rettslig problematisk. -Maktprinsippet gjelder. -Kommunene kan ikke være en påtalemyndighet. -Stikk i strid med prinsippene. Offentlig uavhengig påtalemyndighet hviler på grunnloven. 1.Lovgivende makt 2.Utgjørende makt 3.Dømmende makt Reidfriftsmyndighetene har allerede omfattende sanksjonsmuligheter gjennom lovverket: Tvangsmulkt, avgifter, forelegg og tvangstiltak. I tillegg kommer påtalemyndigheten med adgang til bøtestraff. Erfaringen viser at dette tvangsapparatet ikke har løst konflikten om ulovlig beiting utenfor det samiske beiteområdet. Det er derfor vanskelig å se hvordan enda et kontrollnivå -denne gangen kommunalt-skal bringe saken nærmere en løsning. Kjernen i problemet er at myndighetene samtidig slår fast at ekspropiasjon ikke er aktuelt. Da gjenstår i realiteten bare frivillige avtaler med grunneiere. Da må reineiere spørre seg frem og formidle at de er interessert i å leie områder til vinterbeite de kritiske månedene februar-april. Hvis bastant nei, må det gå an å rette en anmodning til LMD om en videre prosess i medhold av reinloven §7, dvs ekspropiasjon av en begrenset rett som ellers ikke brukes av noen; nemlig retten til å beite reinlav. Lovendring kan også vurderes. reindriftsloven av 1933 hadde en bestemmelse om tvangsmessig adgang til leie av beiter i fjellet. Det overnevnte vil ta tid. Innspill punkt 5. Staten vil enkelt kunne løse problemet med Fosen-rein til Sålåkinna og Håmmålfjellet med å tilby dem en kompensasjon for IKKE å flytte flokken. Mye har skjedd siden vedtaket i Fosen-saken. Klimaendringer har gjort til at vi får mildere og kortere vintre som har positiv innflytelse på Fosenbeite. Jeg vil foreslå at LMD går i dialog med Fosensamene om en symbolsk erstatning for å bli på Fosen. Dette vil gi ro til situasjonen. Nord-gruppen har allerede ved flere anledninger sagt at de ikke under noen omstendigheter vil flytte sørover. Kortsiktig løsning : Fosensamene blir der de alltid har vært. Langsiktig løsning: Reinen må telles og arealet må stå i forhold til antall dyr. Kanslje løsningen er at noen av Fosenreinen må reduseres i forhold til beitetilgangen på Fosen. Samene vil leve godt på millionbeløpet de fikk i erstatning. 2000 rein i 20 år ville neppe ha gitt denne gevinsten. Innspill punkt 6. Den grunnleggende saken(1) gjelder erstatningsbeite for beiter som er blitt borte p.g.a. vindmølleutbygging på Fosen. Fosen-samene skal gis midlertidig beiterett i Nord-Østerdal. Den andre saken (2) gjelder rein som ulovlig trekker fra øst mot vest til bedre beiter(fra Rørosområdet til Tufsingdalen). Skissert løsning er blandt annet milevis med sperregjerder. Andre har påpekt at en foreløpig løsning må ta utgangspunkt i reindriftsloven kapittel 11. Disse to sakene har ingen fellestrekk, den ene kan løses uavhengig av den andre. Med vennlig hilsen Tirill B.M. Langleite Nestleder Hovedutvalg kultur Innlandet Høyre
Åarjel-Dajven Båatsoesaemieh · 30. september 2026Høringsinnspill fra Åarjel-dajven båatsoesaemieh
Åarjel-Dajven Båatsoesaemieh ber om at representantforslaget forkastes da det er lovstridig og diskriminerende. Vi krever at representantene setter seg inn i historien og bakgrunnen for dagens konflikter i området. Representantforslaget viser samme holdninger til reindrift som lå til grunn for bl.a. Tilleggslappeloven av 1897, der jordbruket skal tilgodeses på bekostning av reindriften. Vi viser til sannhets og forsoningskomisjonens rapport og ber om at tiltakene i denne rapporten følges opp. Og da spesielt reindriftsdelen som storting og regjeringen har valgt å overse, som avklaring av retten til reindrift utenfor reinbeitedistriktene. Samerettsutvalget 2 kan heller ikke overses lengre. Etter vårt syn vil staten videreføre gammel urett dersom representantforslaget, med sine økonomiske og uforholdsmessige reaksjoner, får gjennomslag. Fra styret i Åarjel-dajven båatsoesaemieh
Fosen Vind · 30. september 2026Fosen Vinds innspill til representantforslag 8:290 S (2025-2026)
Fosen Vind DA (Fosen Vind) viser til representantforslaget om konflikt mellom reindrift og jordbruk i Tufsingdalen samt oppfølging av Fosen-dommen. Fosen Vind mener forslagene i ytterste konsekvens kan føre til at menneskerettighetsbruddet på Fosen ikke blir reparert, og vil fraråde Stortinget å vedta forslagene. Høyesterett konkluderte med at tillatelsene for vindparkene Storheia og Roan var ugyldige fordi de var i strid med SP 27 Fosen Vind er et norsk vindkraftselskap eid av Statkraft (52,1 %), Aneo (7,9 %) og Nordic Wind Power DA (40,0 %). Fosen Vind sto bak byggingen av Europas største vindkraftanlegg på land, med seks vindparker i Midt-Norge, inkludert Storheia og Roan vindkraftverk. Storheia og Roan vindkraftverk ligger innenfor Fosen reinbeitedistrikt. Roan vindkraftverk ble fisjonert ut av Fosen Vind i 2021. I oktober 2021 slo Høyesterett fast at konsesjons- og ekspropriasjonsvedtakene for Storheia og Roan vindkraftverk var i strid med artikkel 27 i Konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP). Høyesterett slo fast at Storheia og Roan ville krenke reindriftssamenes rett til kulturutøvelse dersom det ikke ble satt inn tilfredsstillende kompenserende tiltak. Som resultat av en meklingsprosess mellom de berørte reindriftsutøverne og utbyggerne, initiert av myndighetene, inngikk Sør-Fosen sijte og Fosen Vind den 18. desember 2023 en avtale som både sikret fortsatt reindrift og vindkraft på Fosen. Etablering av et tilleggsareal utenfor Fosen reinbeitedistrikt var avgjørende for å finne en løsning i Fosen-saken Avtalen mellom Sør-Fosen sijte og Fosen Vind består av tre elementer; (i) et tilleggsareal for vinterbeite utenfor Fosen reinbeitedistrikt skal stilles til sijtens disposisjon, (ii) sijten har vetorett mot en eventuell søknad om fornyelse og/eller forlengelse av konsesjonen til Storheia og (iii) en årlig økonomisk kompensasjon. Det er etablert en oppfølgingsgruppe som skal sikre god oppfølging av avtalen. Sijtens forutsetning for å akseptere en avtalebasert løsning på Fosen-saken var at staten påtok seg å etablere et tilleggsareal. Representantforslaget undergraver denne forutsetningen. Ved å ta dette ansvaret viste staten at den tok eierskap til å finne en løsning i tråd med sine rettslige forpliktelser. Tilleggsarealet er det viktigste tiltaket for å redusere konsekvensene av tapte beitearealer som Høyesterett fastslo at vindkraftutbyggingen har medført. Ved inngåelse av avtalen var Sør-Fosen sijte og Fosen Vind enige om at menneskerettighetsbruddet på Storheia var reparert. Tilleggsarealet skal ifølge avtalen være på plass innen fem år fra avtaletidspunktet, det vil si 18. desember 2028. Om denne forutsetningen ikke oppfylles, skal partene i god tro forsøke å reforhandle avtalen. Dersom slike forhandlinger ikke fører frem, har Sør-Fosen sijte rett til å heve avtalen. Representantforslaget vil i ytterste konsekvens kunne føre til at menneskerettighetsbruddet på Fosen ikke blir reparert Hvis tilleggsarealet ikke etableres innen fristen i avtalen, er det stor risiko for at menneskerettighetsbruddet på Fosen ikke blir reparert. De konkrete forslagene i representantforslaget griper direkte inn i de virkemidler staten har for å få arealet på plass innen fristen. Dette ser vi på med stor bekymring. Valget av Håmmålsfjellet-Sålekinna som område for tilleggsarealet er grundig utredet, og ble i 2024 vurdert som det beste alternativet av Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO). NIBIO utredet da tolv områder i akseptabel avstand fra Fosen. Etter å ha vurdert hvert enkelt alternativ var det bare dette området som ble ansett som tilfredsstillende. I september 2026 ble en spesifikk konsekvensutredning av dette området, utført av Norconsult på oppdrag fra LMD, sendt på høring med frist 26. oktober 2026. Utredningen belyser utfordringene representantforslaget tar opp, og foreslår også ulike avbøtende tiltak for de ulike utredede fagtemaene. Vi vil på det sterkeste anbefale at denne høringen gjennomføres og at konsekvensutredningen og høringsinnspillene deretter følges opp av LMD langs et normalt forvaltningsrettslig spor. Vi har stor forståelse for at rettighetskonflikten i Tufsingdalen er vanskelig for de berørte. Vi mener imidlertid at utfordringene bør løses med andre virkemidler enn å gripe inn i prosessen med å etablere et tilleggsareal for å løse Fosen-saken. Dersom komiteen har spørsmål til vårt skriftlige innspill, svarer vi gjerne på disse. Med vennlig hilsen Tom Kristian Larsen Daglig leder i Fosen Vind DA
Aneo AS · 30. september 2026Innspill fra Aneo AS til dok 8:290 S
Aneo viser til representantforslaget om konflikten mellom reindrift og jordbruk i Tufsingdalen, samt oppfølgingen av Fosen-dommen. Roan Vind DA er et norsk vindkraftselskap eid av Aneo Roan Vind Holding (60%) og Nordic Wind Power (40%). Roan vindpark ble bygget ut av Fosen Vind AS og var da del at utbyggingen av Europas største landbaserte vindkraftprosjekt, bestående av seks vindkraftverk i Midt-Norge. Roan vindkraftverk ligger innenfor Fosen reinbeitedistrikt og ble tatt over av oss, den gang TrønderEnergi AS, i 2021. Aneo mener at de fremsatte forslagene i verste fall kan føre til at menneskerettighetsbruddet på Fosen ikke blir reparert. På bakgrunn av dette forholdet og på bakgrunn av argumentasjonen nedenfor vil vi anbefale Stortinget å ikke vedta de forslag som er fremsatt i dokument 8:290 S (2025-2026). I oktober 2021 slo Høyesterett fast at konsesjons- og ekspropriasjonsvedtakene for Storheia og Roan vindkraftverk var i strid med artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP). Høyesterett kom til at Storheia og Roan ville krenke de reindriftsutøvende samenes rett til å utøve sin kultur, med mindre det ble gjennomført tilstrekkelige kompenserende tiltak. Som følge av en meklingsprosess mellom de berørte reindriftsutøverne og eierne av vindparkene, initiert av myndighetene, inngikk Nord-Fosen siida og utbyggerne en avtale 6. mars 2024 som sikret videreføring av både reindriften og vindkraftproduksjonen på Fosen. Etablering av tilleggsareal for vinterbeite utenfor Fosen reinbeitedistrikt var avgjørende for å finne en løsning i Fosen-saken Avtalen mellom Nord-Fosen siida og eierne av vindparken består av tre elementer: (i) det skal stilles supplerende vinterbeite utenfor Fosen reinbeitedistrikt til disposisjon for siidaen; (ii) siidaen har vetorett mot en eventuell søknad om fornyelse og/eller forlengelse av konsesjonen til Roan; og (iii) årlig økonomisk kompensasjon. Det er etablert en oppfølgingsgruppe for å sikre at avtalen gjennomføres på en tilfredsstillende måte. En forutsetning for at Nord-Fosen siida skulle akseptere en fremforhandlet løsning i Fosen-saken, var at staten tok ansvar for å etablere supplerende vinterbeiter utenfor Fosen. Representantforslaget undergraver denne forutsetningen. Ved å påta seg dette ansvaret viste staten at den tok eierskap til arbeidet med å finne en løsning i tråd med sin plikt til å reparere menneskerettighetsbruddet og i samsvar med sine rettslige forpliktelser. Det supplerende beitearealet er det viktigste tiltaket for å avbøte konsekvensene av tapet av beitearealer som Høyesterett slo fast hadde oppstått som følge av vindkraftutbyggingen. Da avtalen ble inngått, var Nord-Fosen siida og Aneo enige om at menneskerettighetsbruddet ved Roan var reparert. Etter avtalen skal det supplerende beitearealet være etablert innen fem år fra avtaledatoen, det vil si innen 6. mars 2029. Dersom denne forutsetningen ikke oppfylles, skal partene i god tro forsøke å reforhandle avtalen. Dersom slike forhandlinger ikke fører frem, har Nord-Fosen siida rett til å si opp avtalen. Dersom det supplerende beitearealet ikke blir etablert innen fristen som følger av avtalen, er det en betydelig risiko for at menneskerettighetsbruddet på Fosen ikke blir reparert. De konkrete forslagene i representantforslaget griper direkte inn i de virkemidlene staten har til rådighet for å sikre arealet innen fristen. Dette ser vi på med stor bekymring. Valget av Håmmålsfjellet–Sålekinna som område for supplerende beite har vært grundig utredet og ble i 2024 identifisert som det beste alternativet av Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO). NIBIO vurderte tolv områder innenfor en akseptabel avstand fra Fosen. Etter en vurdering av hvert enkelt alternativ var dette det eneste området som ble ansett som tilfredsstillende. I september 2026 ble en konkret konsekvensutredning av dette området, utført av Norconsult på oppdrag fra Landbruks- og matdepartementet, sendt på høring med høringsfrist 26. oktober 2026. Utredningen omhandler utfordringene som er reist i representantforslaget, og foreslår også ulike avbøtende tiltak for de forskjellige temaene som er vurdert. Vi anbefaler på det sterkeste at høringen av konsekvensutredningen gjennomføres, og at høringsinnspillene deretter følges opp av Landbruks- og matdepartementet gjennom den ordinære forvaltningsrettslige prosessen. Vi har full forståelse for at rettighetskonflikten i Tufsingdalen er krevende for de berørte. Vi mener imidlertid at disse utfordringene bør håndteres gjennom andre virkemidler enn å gripe inn i prosessen med å etablere supplerende beitearealer for å løse Fosen-saken. Vi vil også peke på at tilliten til det norske konsesjonssystemet, for kraft, mineralutvinning, og andre arealkrevende næringer har vært svært viktig for god ressursutnyttelse, høy verdiskaping, en fornuftig avveiing av interessene til natur og andre næringer og for skatteinngang. Vi mener det bør være et mål for Stortinget og bidra til at selskap som søker og oppnår konsesjon, innenfor de rammer forvaltningen setter, også i fremtiden kan ha tillit til konsesjonssystemet. Alternativet er at det i fremtiden vil bli investert mindre i denne typen næringer. Dersom komiteen har spørsmål til vårt skriftlige innspill, svarer vi gjerne på disse. Med vennlig hilsen Aneo AS Gunnar Hovland Konsernsjef
Norges Bondelag · 30. september 2026Høringssvar fra Norges Bondelag
1. Innledning Norges Bondelag har ca. 59 000 medlemmer, og er landets største organisasjon for bønder og grunneiere. Under følger våre merknader til representantforslaget om konflikt mellom reindrift og jordbruk i Tufsingdalen samt oppfølging av Fosen-dommen. Norges Bondelag støtter forslaget i sin helhet. En gjennomføring av alle de seks punktene vil utgjøre viktige skritt i retning av en bedre etterlevelse av regelverket, noe som igjen vil bidra til å redusere dagens konfliktnivå mellom næringene. Forslagets punkt én krever en lovendring som gir forvaltningen myndighet til å fatte vedtak om etablering av sperregjerde langs beitegrenser, også der en av partene motsetter seg dette. Hverken grunneier eller reindriften vil kunne ha noe rettskrav på at gjerde skal oppføres, og en slik hjemmel bør derfor være forbeholdt tilfeller der man har en uholdbar konflikt som det ikke er mulig å løse ved dialog mellom partene eller på andre måter. Forslagets punkter to og tre kan etter Norges Bondelags vurdering gjennomføres innenfor gjeldende regelverket, noe som blant annet er presisert av Stortinget i Innst. 256 L (2024-2025). Tilbakemeldinger fra våre medlemmer tyder imidlertid på at denne presiseringen så langt i liten grad har endret praksis. Vi mener derfor det er grunn til å løfte spørsmålet på nytt. Nedenfor vil vi drøfte de to forslagene som er særlig viktige for bønder og andre grunneiere i områder med tamreindrift. Det gjelder for det første punkt nummer fire om å etablere en prøveordning der utvalgte kommuner får myndighet til å fatte vedtak om utdriving av rein og tvangsmulkt. Etter vårt syn vil dette utgjøre et viktig tiltak for å sikre en mer effektiv håndheving av dagens reindriftslov. Det andre er prinsippet som ligger til grunn i punkt nummer fem, om at arbeidet med erstatningsareal til Fosen-reindriften må bygge på frivillighet hos berørte grunneier og rettighetshavere. Vi frykter at staten er i ferd med å la et lite lokalsamfunn i Innlandet betale for de feil som staten har gjort i Fosen-saken. Det er ikke folk i Tufsingdalen som har bygget vindkraftverkene på Fosen, derfor bør ikke de måtte bære konsekvensene av statens feilgrep. 2. Prøveordning der utvalgte kommuner gis myndighet etter reindriftsloven 2.1. Dagens situasjon Myndigheten til å gi pålegg om å drive ut rein som oppholder seg ulovlig på innmark ligger i dag til statsforvalteren og Reindriftsstyret, jf. reindriftsloven § 75. Disse har videre anledning til å fastsette løpende tvangsmulkt etter § 76, dersom pålegget ikke følges innen den satte tidsfristen. I praksis er det statsforvalteren som håndterer begge disse spørsmålene i første instans. Den klare tilbakemeldingen fra våre medlemmer i områder med tamreindrift er at statsforvalterne sjelden fatter vedtak etter disse bestemmelsene, selv når embetene er klar over at tamrein over tid har oppholdt seg utenfor sitt lovlige beiteområde. Det er etter vår erfaring liten eller ingen forskjell mellom statsforvalterne når det gjelder dette spørsmålet. Når våre medlemmer tar opp slike saker med statsforvalterne, oppgis manglende ressurser ofte som en forklaring på at slike saker ikke prioriteres. Samtidig står kommunene i områder med konflikt mellom tamrein og landbruk uten virkemidler til å ta tak i situasjonen, selv om kommunen har et sterkt ønske om å bidra til en løsning. For å gi et innblikk i omfanget har Nordland Bondelag fremstilt saken i et notat til Norges Bondelag. Der fremgår det blant annet at: «Senvinter 2020 gjorde vi en undersøkelse i lokallagene. Den viser at hele 27 av 40 lokallag har utfordringer med rein på innmark. Hos disse er det store variasjoner, noen (åtte lokallag) sier det ikke er en utfordring hvert år og at det oftest lar seg ordne etter dialog med reindriftsnæringen. Men hele 18 lokallag har til dels store utfordringer.» Norges Bondelag har fått tilsvarende tilbakemeldinger fra Finnmark, Troms, Trøndelag og Innlandet. Noen steder kan konflikter løses ved dialog, men andre steder er dette ikke mulig. Vår erfaring gjennom tett kontakt med disse fem fylkene i årene etter 2020 er at utfordringene har økt i omfang, selv om det også finnes eksempler på omforente løsninger. 2.2. Delegert myndighet til utvalgte kommuner Norges Bondelag er på grunnlag av dagens situasjon svært positiv til å etablere en prøveordning der utvalgte kommuner gis myndighet til å fatte vedtak om tilbakeføring av rein til godkjente beiteområder og ilegge tvangsmulkt ved manglende etterlevelse. En slik ordning vil etter de signaler vi har fått fra både medlemmer og berørte kommuner, kunne bidra til at reindriftslovens bestemmelser på dette området håndhevets raskere og mer konsekvent, i motsetning til hva som er realiteten i dag. Kommunene kjenner også de næringsdrivende godt, enten det det dreier seg om jordbruk, reindrift eller annen utmarks- eller næringsvirksomhet. Gjennom sitt ansvar for arealforvaltning og lokal samfunnsutvikling har de grunnleggende kunnskap om de faktiske forholdene i området. Dette gjør kommunene særlig godt egnet til å foreta raske og treffsikre vurderinger i saker om tamrein som befinner seg utenfor sitt lovlige beiteområde. Etter vår erfaring er kommunene jevnt over opptatt av å skape et best mulig samarbeid mellom landbruks- og reindriftsnæringen, fordi dette i sin tur gir rom for å utvikle begge næringer på en god måte til nytte for både næringene selv og samfunnet ellers. Den ordningen som er foreslått i denne sammenhengen, vil gi kommunen et effektivt virkemiddel for å nå dette målet. Vi anbefaler i likhet med det som er foreslått, at Os kommune i Innlandet inngår i en slik prøveordning. Det vises til at Os kommune i mange år har hatt store konflikter mellom reindrift, jordbruk og annen utmarksbruk, utenfor grensene for reinbeiteområdet. Konflikten har bestått over lang tid, til tross for rettsavgjørelser i Høyesterett, prosjektmidler og arbeidet i Sameksistensutvalget. Det er derfor behov for å utprøve nye virkemidler. Når det gjelder øvrige kommuner i en slik prøveordning vil Norges Bondelag understreke at det er viktig å peke ut kommuner med eksisterende konflikter, der kommunen selv har ønske om og vilje til å arbeide for å bedre situasjonen mellom næringene. 3. Arbeidet med tilleggsareal for Fosen-reindriften må bygge på frivillighet 3.1. Bakgrunn for saken Høyesterett slo i 2021 fast at staten har brutt menneskerettene til reindriftsutøverne på Fosen ved å gi konsesjon til to vindkraftverk. Staten har derfor gjennom avtaler forpliktet seg til å skaffe til veie et tilleggsareal som vinterbeite for de to sijtene. NIBIO har utredet 12 områder og vurderte i 2024 Håmmålsfjellet-Sålekinna som best egnet ut fra en reindriftsfaglig vurdering. Regjeringen har deretter arbeidet videre med området som et mulig tilleggsareal for vinterbeite. Norconsult leverte sin konsekvensutredning 31. august. Den er sendt på høring med frist til 26. oktober 2026. Regjeringens mål er at tilleggsareal skal kunne tas i bruk innen desember 2028. Regjeringen er tydelig på at man ønsker å inngå frivillige avtaler med grunneierne, men den sterke mobiliseringen lokalt kan tyde på at det er små muligheter for dette. Samtidig har ikke Regjeringen avvist at man vil igangsette en ekspropriasjonsprosess dersom det ikke lykkes å få i stand frivillige avtaler. 3.2. Konsekvensutredningen Norconsults konsekvensutredning beskriver betydelige negative konsekvenser på flere områder dersom Håmmålsfjellet-Sålekinna skal ta imot 2100 tamrein fra Fosen. Rapporten peker blant annet på at flere rein vil øke den allerede eksisterende konflikten mellom reindriften og jordbruket. For bøndene må det forventes avlingstap, merarbeid og større usikkerhet. Rapporten omtaler også negative konsekvenser og risiko knyttet til blant annet villreinen, skogbruk, jakt, friluftsliv, naturmangfold, reiseliv og andre lokale interesser. Det fremgår videre av rapporten at selv med de avbøtende tiltakene som er foreslått, slik som gjerder og mer gjeting, kan mange av de negative virkningene bli stående. Videre kan disse tiltakene i seg selv skape ytterligere problemer for folk, dyr og natur. For eksempel er et av de aller viktigste foreslåtte tiltakene et sperregjerde på ca. 30 kilometer gjennom Tufsingdalen og mot Narbuvoll. Gjerdet skal både holde rein unna dyrket mark og redusere risikoen for at rein trekker ut av området. Når rapporten summerer alle konsekvensene av gjerdet, er konklusjonen at de samlede negative effektene av sperregjerdet trolig overstiger de positive effektene. 3.3. Hindre en urett ved å begå en ny urett Uretten på Fosen handler nettopp om hva som skjer når lokale rettigheter og måten mennesker har levd på gjennom generasjoner, må vike for beslutninger tatt langt unna. Nå risikerer staten å skyve konsekvensene av sin egen feil over på et annet lite lokalsamfunn. Også dette lokalsamfunnet har krav på at deres rettigheter og interesser blir reelt ivaretatt mot overgrep fra storsamfunnet. Dersom regjeringen velger å gå videre med en ekspropriasjonsprosess, og flytter sitt eget problem fra Fosen til Håmmålsfjellet-Sålekinna, overføres en betydelig del av byrden fra et sted til et annet. Prisen for statens menneskerettighetsbrudd blir det i så fall et aktivt og livskraftig lokalsamfunn som må betale, et lokalsamfunn som allerede er økonomisk presset og sårbart på grunn av en eksisterende konflikt. Saken angår imidlertid ikke bare reindriften, grunneiere og landbruket. Den påvirker alle mennesker som bor, driver jordbruk og skogbruk, eier grunn og hytter, jakter, driver næring og bruker fjellet til friluftsliv og rekreasjon. Beitene, matjorda og turstiene er ikke et ledig område på et kart. Det drives jordbruk og skogbruk. Det er hytter, jakt, friluftsliv, reiseliv og andre lokale næringer. Områdene og rettighetene har blitt brukt og forvaltet gjennom generasjoner. Det finnes allerede såre og dype konflikter mellom reindriftsnæringa og jordbruk i området. I Nord-Østerdalen driver folk jordbruk, skogbruk og bygger lokale arbeidsplasser, mot alle odds. Folk lever ikke der fordi det alltid er den enkleste eller mest lønnsomme løsningen, men fordi røttene, livene, jorda og tradisjonene ligger akkurat der. Dette er små og sårbare lokalsamfunn, med færre muligheter til å omstille seg dersom rammevilkårene endres. Det som kan se ut som et begrenset inngrep sett fra Oslo, kan få store konsekvenser for en gård, en familie, en næring – og til slutt for hele lokalsamfunnet. Det er ikke folk i Tufsingdalen som har bygget vindkraftverkene på Fosen. Det er ikke deres skyld at staten har brutt menneskerettighetene. Likevel risikerer vanlige folk i Nord-Østerdalen å måtte gi fra seg lokale rettigheter, få svekket næringsgrunnlag, endre hvordan områdene brukes og leve med nye konflikter og inngrep. Norges Bondelag støtter på denne bakgrunn forslagets punkt fem og seks. Arbeidet med tilleggsareal må bygge på frivillighet, og ekspropriasjon må ikke benyttes. Samtidig må arbeidet med et mulig tilleggsareal ses i sammenheng med arbeidet med å løse den eksisterende konflikten mellom reindrift og jordbruk i området. Med vennlig hilsen Erlend Stabell Daling, avdelingssjef, advokat Maren Lehre Aasan, advokat
Sametinget · 29. september 2026Sametingets innspill til Næringskomiteen - Representantforslag 290 S (2025-2026)
Det vises til Representantforslag om konflikt mellom reindrift og jordbruk i Tufsingdalen samt oppfølging av Fosen-dommen - Dokument 8:290 S (2025-2026). Sametinget vil komme med høringsinnspill til forslaget. Innspillet vil først skissere et rettslige utgangspunkt samt noen folkerettslige rammer før de konkrete forslagene omtales særskilt. Fosen-dommen som rettslig utgangspunkt Grunnloven § 108 og Norges folkerettslige forpliktelser etter blant annet SP artikkel 27, ILO-konvensjon nr. 169 og FNs erklæring om urfolks rettigheter utgjør de overordnede rettslige rammene for vurderingen av forslag som berører reindriften. Forslagene må derfor vurderes i lys av statens plikt til å sikre og legge forholdene til rette for samisk kulturutøvelse og samenes rettigheter som urfolk. Høyesterett slo i Fosen-saken fast at vindkraftutbyggingen krenket reindriftssamenes rett til kulturutøvelse etter SP artikkel 27, og at konsesjonsvedtakene derfor var ugyldige. Høyesterett understreket at reindrift er en beskyttet samisk kulturutøvelse etter bestemmelsen. Forslaget legger opp til flere tiltak som direkte vil kunne påvirke reindriftens arealbruk og utøvelse. Dette gjelder særlig forslagene om etablering av sperregjerder, skjerpet tilbakeføring av rein til reinbeiteområdet og kommunal myndighet til å fatte vedtak overfor reindriften. Folkerettslige vurderinger av representantforslaget Reindrift er ikke bare en næringsvirksomhet, men en sentral bærer av samisk kultur. Samenes rett til selvbestemmelse, konsultasjon og aktiv deltakelse følger blant annet av SP artikkel 1 og 27, ILO-konvensjon nr. 169 artiklene 6, 7 og 15, samt FNs erklæring om urfolks rettigheter. Disse bestemmelsene innebærer at samiske rettighetshavere skal sikres reell og effektiv innflytelse i beslutningsprosesser som berører deres kulturutøvelse og ressursgrunnlag. Forslag som griper inn i reindriftens arealbruk, organisering eller styringsordninger må derfor vurderes i lys av disse rettighetene. Etter ILO-konvensjon nr. 169 artikkel 6 har staten plikt til å konsultere urfolk gjennom deres representative institusjoner når det vurderes lovgivning eller administrative tiltak som kan berøre dem direkte. Konsultasjonene skal gjennomføres i god tro og med formål om å oppnå enighet eller samtykke til de foreslåtte tiltakene. Retten til aktiv deltakelse går imidlertid videre enn konsultasjoner alene. Etter artiklene 7 og 15 skal urfolk sikres reell innflytelse i beslutningsprosesser som berører dem direkte, herunder i bruk, styring og bevaring av naturressurser som danner grunnlag for kulturutøvelsen. Reindriftens beiteområder utgjør et slikt ressursgrunnlag. Når det gjelder samenes rett til å bli konsultert og å delta i beslutningsprosesser som angår dem har det nær sammenheng med selvbestemmelsesretten. Det vises til ILO-konvensjonen nr. 169 artikkel 6, 7 og 15, samt SP art. 27. Det vises også til urfolkserklæringen art. 32. Det følger av art. 15 nr. 1 at: «De vedkommende folkenes rett til naturressurser i landområdene deres skal sikres spesielt. Slike rettigheter omfatter disse folks rett til å delta i bruk, styring og bevaring av disse ressursene.» Bestemmelsen understreker at de berørte folkenes rettigheter til naturressursene i deres landområder skal sikres særskilt, og at disse rettighetene omfatter deltakelse i styring, bruk og sikring av ressursene. Sametinget påpeker at samenes rettigheter til naturressurser skal etter bestemmelsen vernes spesielt, og det gjelder også samenes rett til å delta i bruk, styring og bevaring av disse ressursene også nyter det samme vernet. Etter ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater artikkel 6 har staten plikt til å konsultere urfolk gjennom deres representative institusjoner når det vurderes lovgivning eller administrative tiltak som kan berøre dem direkte. Konsultasjonene skal gjennomføres i god tro og med mål om å oppnå enighet eller samtykke til de foreslåtte tiltakene. Etter ILO-169 artikkel 6 skal regjeringene sikre disse folkene reell mulighet til å delta fritt i beslutningsprosesser på alle nivåer, herunder i representative, administrative og andre organer som har ansvar for saker som berører dem, på lik linje med andre borgere. SP art. 27, sammenholdt med menneskerettskomiteens generelle kommentar fra 1994 samt senere praksis fra komiteen, inneholder også forpliktelser om konsultasjoner og sikring av effektiv deltakelse av minoritetssamfunnets medlemmer i avgjørelser som angår dem. ILO-169 artikkel 7 omhandler urfolks rett til deltakelse. Bestemmelsen anerkjenner vedkommende folks rett til, så langt det lar seg gjøre, å utøve kontroll over egen økonomisk, sosial og kulturell utvikling. Artikkel 7 har vanligvis vært brukt i sammenheng av artikkel 6 og som bygger ut forpliktelsene til konsultasjoner etter artikkel 6. Den representerer imidlertid et sentralt prinsipp i konvensjonen, ved siden av retten til konsultasjoner, jf. ILOs manual. Artikkel 7 har et selvbestemmelsesaspekt i seg, jf. formulering om rett til å vedta egne prioriteringer og utøve kontroll. Det følger videre av NOU 2007:13 s. 218: «Det synes etter dette nærliggende å anse urfolks rett til konsultasjoner og deltakelse etter ILO-konvensjonens artikkel 6, 7 og 15 som et utslag av en felles forpliktelse, som pålegger statene å konsultere sine urfolk og sørge for at disse gjennom reelle konsultasjoner og på annen måte, sikres aktiv deltakelse i beslutningsprosesser i saker som kan få direkte betydning for vedkommende folk.» Å sikre aktiv deltakelse i beslutningsprosesser i saker som kan få direkte betydning for vedkommende folk skjer altså ikke kun gjennom reelle konsultasjoner men også «på annen måte». Det følger av urfolkserklæringen art. 32 at urfolk har rett til å fastsette og utforme prioriteringer og strategier med henblikk på å utvikle eller bruke egne landområder eller territorier og andre ressurser. Professor Øyvind Ravna skriver følgende om denne bestemmelsen: «Artikkel 32 (1) sier at urfolk har rett til å bestemme over sine landområder og andre ressurser. Den erkjenner dermed viktigheten av å bevare og fremme urfolkskulturer ved å la dem bestemme hvordan deres landområder og ressurser brukes og utvikles. Som sådan har bestemmelsen betydelig relevans når det gjelder forvaltning av fornybare naturressurser i de tradisjonelle samiske områdene. Foruten å reflektere forpliktelsene i ILO-169 artikkel 7 reflekterer den langt på vei også artikkel 14 og 15.» Forslag som innebærer økt offentlig regulering av reindriftens arealbruk eller endringer i etablerte styringsordninger kan derfor ikke vurderes utelukkende som ordinære forvaltnings- eller landbrukspolitiske spørsmål. De berører samiske interesser direkte og utløser krav om konsultasjoner med samiske rettighetshavere og deres representative organer. Sametinget vil understreke at konsultasjonsplikten forutsetter at samiske rettighetshavere involveres før det er truffet endelige beslutninger. Konsultasjoner skal gjennomføres tidlig i prosessen og i god tro. Dersom sentrale løsninger eller resultater allerede er fastlagt, kan det reises spørsmål om konsultasjonene gir den reelle innflytelsen som folkeretten forutsetter. Forslag som berører samiske rettigheter bør derfor utredes og drøftes med samiske rettighetshavere før det konkluderes om konkrete tiltak. Forslagene om sperregjerder og tilbakeføring av rein må vurderes mot urfolksrettighetene Forslagene om å åpne for sperregjerder uten samtykke fra berørte reindriftsutøvere og å styrke pålegg om tilbakeføring av rein har som formål å redusere konflikter. Samtidig må det utredes om slike tiltak kan få en slik samlet effekt at de begrenser muligheten til tradisjonell reindrift i et omfang som berører vernet etter SP artikkel 27. Ved vurderingen av slike tiltak må det også tas hensyn til at reindriftsretten bygger på alders tids bruk og ikke utelukkende på bestemmelser i reindriftsloven. Reindriftssamenes rettigheter har et selvstendig rettsgrunnlag som følger av langvarig bruk, og inngår samtidig som en del av den kulturutøvelsen som er beskyttet etter SP artikkel 27. Tiltak som begrenser eller styrer beitebruk må derfor vurderes i lys av de underliggende samiske bruks- og kulturrettighetene, og ikke bare ut fra alminnelige forvaltningsmessige hensyn. Folkeretten er ikke til hinder for regulering av reindriften, men reguleringene må være nødvendige, forholdsmessige og ikke undergrave grunnlaget for den samiske kulturutøvelsen. Særlig der tiltakene retter seg mot områder som allerede er under press som følge av arealinngrep, må konsekvensene vurderes grundig. Det må også vurderes om tiltakene er praktisk gjennomførbare uten å sette liv, helse og sikkerhet i fare for reindriftsutøverne. Krav om tilbakeføring eller andre pålagte tiltak må ta hensyn til faktiske forhold, herunder årstid, værforhold, terreng, dyrevelferd og forsvarlig drift. Hensynet til helse, miljø og sikkerhet gjelder også ved utøvelse av reindrift, og må inngå som en del av vurderingen av foreslåtte tiltak. Videre må det legges til grunn at tiltak som direkte berører reindriftens arealbruk og driftsutøvelse utløser konsultasjonsplikt etter ILO-konvensjon nr. 169 artikkel 6. Forslag om sperregjerder, tilbakeføring av rein og andre inngrep i reindriftens bruk av arealer kan derfor ikke vurderes utelukkende som ordinære landbruks- eller forvaltningspolitiske tiltak. Berørte reinbeitedistrikter, siidaandeler og Sametinget må gis reell mulighet til medvirkning gjennom konsultasjoner som gjennomføres i god tro og med formål om å oppnå enighet. Delegasjon av myndighet til kommunene krever særlige rettssikkerhetsgarantier Forslaget om å gi kommuner myndighet til å fatte vedtak om tilbakeføring av rein og ilegge tvangsmulkt reiser spørsmål om hvordan hensynet til samiske rettigheter skal ivaretas. Et sentralt folkerettslig prinsipp er at urfolks interesser skal vurderes av myndigheter med tilstrekkelig kompetanse til å identifisere og ivareta statens menneskerettslige forpliktelser. Dersom kommunene gis utvidet myndighet, bør det sikres klare krav til saksbehandling, konsultasjon og menneskerettslige vurderinger i hvert enkelt tilfelle. Sametinget vil videre påpeke at spørsmålet ikke bare gjelder hvem som har nødvendig juridisk kompetanse til å fatte vedtak, men også hvordan samenes rett til deltakelse i beslutningsprosesser ivaretas. Reindrift er en kulturspesifikk samisk næring hvor reindriftsfaglig kompetanse, tradisjonell kunnskap og kjennskap til lokale forhold er sentrale for forsvarlige vurderinger. Erfaringer fra tidligere endringer i reindriftsforvaltningen viser at flytting av myndighet fra organer med samisk og reindriftsfaglig representasjon til ordinære forvaltningsorganer kan redusere samiske rettighetshaveres mulighet til aktiv innflytelse i saker som berører dem direkte. Dette må inngå i vurderingen av om kommunene bør gis en slik myndighet. Forslaget reiser også spørsmål om reindriftens rett til medbestemmelse i saker som berører egen nærings- og kulturutøvelse. Når det vurderes å overføre myndighet til kommunene til å fatte vedtak om tilbakeføring av rein og ilegge tvangsmulkt, må dette ses i lys av urfolksrettslige prinsipper om deltakelse i beslutningsprosesser og konsultasjonsplikten etter ILO-konvensjon nr. 169 artikkel 6. Samenes rett til deltakelse i beslutningsprosesser følger ikke bare av konsultasjonsplikten etter ILO-konvensjon nr. 169 artikkel 6, men også av konvensjonens artikkel 15 om deltakelse i bruk, styring og bevaring av naturressurser og artikkel 7 om innflytelse over egen økonomiske, sosiale og kulturelle utvikling. Dersom myndighet flyttes til kommunene, må det vurderes om endringen ivaretar eller svekker urfolks mulighet til effektiv deltakelse i beslutninger som berører dem direkte, herunder reindriftens ressursgrunnlag og kulturutøvelse. Frivillighet som absolutt prinsipp kan komme i konflikt med statens reparasjonsplikt Forslagsstillerne legger til grunn at erstatningsarealer etter Fosen-dommen skal bygge på frivillighet, og at ekspropriasjon ikke skal benyttes. Staten har etter Fosen-dommen en plikt til å bringe menneskerettighetsbruddet til opphør og etablere en løsning som ivaretar de krenkede rettighetene. Dersom frivillige løsninger viser seg umulige, kan et absolutt forbud mot ekspropriasjon i praksis begrense statens handlingsrom til å oppfylle sine folkerettslige forpliktelser. Dersom staten gjennom inngåtte avtaler eller andre forpliktende ordninger har påtatt seg konkrete forpliktelser overfor de berørte reinbeitedistriktene knyttet til etablering av erstatningsarealer, må disse forpliktelsene også inngå i vurderingen av hvordan menneskerettighetsbruddet skal repareres. Oppfølgingen av menneskerettighetsbruddet kan heller ikke skje uten aktiv deltakelse fra de berørte rettighetshaverne. Etter ILO-konvensjon nr. 169 artikkel 6 har staten plikt til å konsultere urfolk i saker som berører dem direkte. Arbeidet med erstatningsarealer må derfor skje i tett dialog med de berørte reinbeitedistriktene og bygge på deres kunnskap om arealbruk, flyttleier og driftsmessige behov. Det kan derfor være mer hensiktsmessig å fremheve frivillighet som ønskelig uten å binde staten til et absolutt prinsipp som kan komme i konflikt med plikten til å reparere et fastslått menneskerettighetsbrudd. Eksisterende konflikter kan ikke gis forrang foran menneskerettigheter Forslagspunkt 6 bygger på at arbeidet med erstatningsarealer skal ses i sammenheng med eksisterende konflikter mellom reindrift og jordbruk. Sametinget vil her understreke at eksistensen av lokale konflikter ikke i seg selv kan begrunne at oppfølgingen av et menneskerettighetsbrudd utsettes eller begrenses. Staten må sikre at løsningen både ivaretar reindriftssamenes rettigheter etter menneskerettighetene og urfolksretten, samtidig som den søker å redusere konflikter med andre interesser. Hensynene må balanseres, men menneskerettighetsvernet og urfolksrettens krav må ligge som en grunnleggende ramme for vurderingene. Konklusjon Sametinget mener at flere av forslagene i representantforslaget er problematiske i lys av Norges menneskerettslige og folkerettslige forpliktelser overfor samene som urfolk. Forslagene om sperregjerder, skjerpet tilbakeføring av rein, overføring av beslutningsmyndighet til kommunene og begrensninger i statens handlingsrom ved oppfølgingen av Fosen-dommen reiser betydelige spørsmål knyttet til vern av samisk kulturutøvelse, konsultasjonsplikten og samenes rett til aktiv deltakelse i beslutningsprosesser som berører dem direkte. Sametinget kan ikke støtte forslag som kan svekke reindriftssamenes rettigheter eller redusere samiske rettighetshaveres innflytelse over beslutninger som berører deres kulturutøvelse og ressursgrunnlag. Etter Sametingets vurdering er flere av forslagene utilstrekkelig utredet med hensyn til konsekvensene for samiske rettigheter, og de bør derfor ikke vedtas uten at det først er gjennomført grundige menneskerettslige, urfolksrettslige og reindriftsfaglige vurderinger i dialog med de berørte samiske rettighetshaverne. Sametinget vil samtidig understreke at oppfølgingen av Fosen-dommen må skje på en måte som sikrer en reell reparasjon av det fastslåtte menneskerettighetsbruddet og som ivaretar reindriftssamenes rettigheter etter Grunnloven § 108, SP artikkel 27, ILO-konvensjon nr. 169 og øvrige folkerettslige forpliktelser samt til Stortingets konsultasjonsordning om vedtak som vil kunne påvirke samiske interesser direkte. Stortinget bør derfor avvise forslag som kan innebære en svekkelse av disse rettighetene eller som kan begrense muligheten for en folkerettslig forsvarlig oppfølging av Fosen-dommen.
Norges Skogeierforbund · 25. september 2026Innspill til Dokument 8:290 S (2025-2026)
Norges Skogeierforbund viser til Dokument 8:290 S (2025-2026), om konflikt mellom reindrift og jordbruk i Tufsingdalen samt oppfølging av Fosen-dommen. Norges Skogeierforbund er en nasjonal overbygning for fire skogeiersamvirker og rundt 30 000 skogeiere over hele landet. Arbeidet med å finne løsninger må involvere de berørte kommunene. Også de grunneierne som berøres, må involveres. Skogeierforbundet mener man ikke bør løse disse sakene gjennom ekspropriasjon av områder, det er svært viktig at man finner fram til frivillige løsninger, slik at konfliktnivået ikke økes. Skogeierforbundet støtter forslaget om å innføre en prøveordning der utvalgte kommuner gis myndighet til å fatte vedtak om tilbakeføring av rein til godkjente beiteområder og ilegge tvangsmulkt ved manglende etterlevelse.
Norges institusjon for menneskerettigheter · 11. september 2026Høringsuttalelse til representantforslag 290 S (2025-2026).
1. Innledning Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) har som hovedoppgave å fremme og beskytte menneskerettighetene i tråd med Grunnloven, menneskerettsloven, internasjonale traktater, og øvrig lovgivning og folkerett. Som ledd i dette har NIM som oppgave å gi råd til Stortinget, regjeringen og andre myndighetsorganer i spørsmål om menneskerettigheter. NIM vil kommentere representantforslag 290 S (2025-2026) om konflikt mellom reindrift og jordbruk i Tufsingdalen samt oppfølging av Fosen-dommen, framsatt av Senterpartiet. Vi vil særlig kommentere forslagets punkt 5 som ber regjeringen «legge til grunn at arbeidet med erstatningsareal som følge av Fosen-dommen skal bygge på frivillighet og at ekspropriasjon ikke skal benyttes.» Også punkt 6 kommenteres kort. 2. Fosen-dommen Høyesterett (HR-2021-1975-S) fastslo at reindriftsutøverne i de to siidaene på Fosen hadde fått krenket sine menneskerettigheter på grunn av tillatelsen til, og etableringen av, vindkraftverk i deres vinterbeiteområder. Kulturutøvelsen, altså selve reindriften, sto i fare for å bli utslettet på grunn av mangelen på vinterbeite. Det var dette som utgjorde menneskerettighetsbruddet. Dommen la ikke føringer for hvordan dette menneskerettighetsbruddet skulle repareres. Det har vært, og er, svært ulike syn på nettopp dette. Etter FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) har staten en plikt til å reparere menneskerettighetsbrudd. Det er ikke nærmere angitt hva en slik reparasjon kan gå ut på, men det er antatt at et viktig element er at reparasjonen må sørge for at kulturutøvelsen kan fortsette. 3. Avtalene mellom selskapene og reineierne Energidepartementet og reineierne klarte ikke, gjennom konsultasjoner, å bli enige om hvordan menneskerettighetsbruddet skulle repareres. Derfor ble det, etter initiativ fra energidepartementet, iverksatt en uformell meklingsprosess halvannet år etter at dommen falt, som førte til at det ble inngått likelydende avtaler mellom de relevante kraftselskapene og de to reinbeite-siidaene, med noen måneders mellomrom. Avtalene inneholder tre sentrale elementer: 1) Etablering av tilleggsareal som erstatning for tapt vinterbeite 2) Rett for reineierne til å stanse forlenget konsesjonsperiode etter at inneværende periode er utløpt 3) Økonomisk kompensasjon Det kan være litt ulike syn på om menneskerettighetsbruddet er opphørt ved avtalenes inngåelse eller om det er gjennomføringen i praksis som vil utgjøre reparasjonen. For NIMs innspill er dette imidlertid ikke avgjørende. Dersom avtalene ikke gjennomføres, vil konsekvensene uansett innebære høy risiko for menneskerettighetsbrudd. 4. Statens rolle Staten er ikke formelt part i avtalene, men det er en eksplisitt del av avtalene at staten tar ansvar for etablering av tilleggsareal, det vil si arealer utenfor Fosen reinbeitedistrikt som kan brukes som vinterbeite for de to siidaene. Selv om staten ikke er part i avtalene, er det staten som har ansvaret for å overholde menneskerettighetene. Høyesterett har i Fosen-dommen fastslått utvetydig at det er reineiernes mangel på tilgang til vinterbeite som utgjør brudd på retten til kulturutøvelse. Avtalene har flere elementer, hvorav statens forsikring om erstatningsbeiter er en avgjørende del. Avtalenes punkt 3 (Etablering av tilleggsareal) sier: «For å oppnå enighet om en meklet totalløsning, har staten bekreftet at den vil ta ansvar for nødvendig utredning, forvaltningsprosess og rettighetserverv til et areal for vinterbeite...» (vår uthevning). Det vil si at en av avtalenes sentrale forutsetninger er at det må kunne iverksettes ekspropriasjon hvis det er nødvendig. Energidepartementet har i brev av 6. mars 2024, som er vedlegg til avtalene, blant annet skrevet at staten har imøtekommet et ønske om å «påta seg ansvaret for nødvendige prosesser» for å skaffe tilleggsbeite. 5. Vurdering av representantforslagets punkt 5 og 6 NIM er enig i representantforslagets føringer om at det er viktig å i størst mulig grad finne løsninger som er bygget på frivillighet. Hvis dette skulle vise seg umulig, må imidlertid avtalenes forutsetning om mulig rettighetserverv fra statens side kunne gis gjennomslag. Hvis tilgang til vinterbeite for Fosen-reinen er avhengig av at staten eksproprierer, så vil en unnlatelse av å foreta slik ekspropriasjon lett kunne tenkes å innebære et brudd på menneskerettighetene. Hvis Stortinget vedtar representantforslaget om at ekspropriasjon ikke skal benyttes i denne saken og vedtaket følges opp av regjeringen, vil avtalene i realiteten være satt til side. Menneskerettsbruddet som staten ble holdt ansvarlig for av Høyesterett vil i så fall ikke kunne anses for reparert eller i ferd med å bli reparert. Siidaene har etter avtalenes punkt 6.1. rett til å heve avtalene hvis forutsetningene om tilleggsareal ikke oppfylles. Representantforslagets punkt 6 sier at arbeidet med erstatningsarealer må sees i sammenheng med arbeidet med å løse eksisterende konflikter mellom reindrift og jordbruk i de aktuelle områdene. Hvis dette forstås som at eksisterende konflikter i området må være løst før arbeidet med erstatningsarealer kan starte, er det svært vanskelig å se for seg at tidsfristen for avtalene (fem år fra inngåelse) kan overholdes. 6. Avslutning NIM vil gjøre oppmerksom på de potensielle konsekvensene av at avtalene heves. Dette vil etter all sannsynlighet føre til nye runder i domstolene, med de betydelige utgiftene det medfører både for staten og for reineierne, og med risiko for dyrere løsninger enn det som det er oppnådd enighet om. Et mulig utfall vil kunne være at vindmøllene må rives. I tillegg vil den allerede pressede situasjonen for reindriften, med begrenset tilgang til vinterbeiter, kunne bli ytterligere forverret. Både bønder og reineiere har krav på oppfyllelse av sine menneskerettigheter, bl.a. retten til eiendom. Urfolk har i tillegg en egen beskyttelse av retten til sin kulturutøvelse. Eventuelle rettighetskonflikter må løses innenfor de menneskerettslige rammene staten er bundet av. Vennlig hilsen for Norges institusjon for menneskerettigheter Gro Nystuen Assisterende direktør Anders Einar Broderstad Seniorrådgiver

Kilde: Stortingets høringsprogram og publiserte innspill. Frister og program kan endres; kontroller originalkilden før deltakelse.

Tilbake til alle høringer