AktivSkriftlig høring

Helse- og omsorgskomiteen · 2025-2026

Representantforslag om rekruttering av bioingeniørar til norsk helseteneste

Politisk behandling

Saker i høringen

Dokument 8:208 S (2025-2026)

Representantforslag om rekruttering av bioingeniørar til norsk helseteneste

Tid og deltakere

Høringsprogram

Programmet er ikke publisert

Programmet er ikke tilgjengelig ennå

Programmet kan bli publisert eller oppdatert nærmere høringsdagen.

Innspill fra samfunnet

Skriftlige innspill

2 publiserte innspill

NITO Bioingeniørfaglig institutt - BFI · 27. september 2026NITO Bioingeniørfaglige institutts innspill
Innspill til Dokument 8:208S (2025-2026) om rekruttering av bioingeniører til norsk helsetjeneste NITO Bioingeniørfaglig institutt (NITO BFI) takker for anledningen til å gi innspill og støtter hovedretningen og alle de fire forslagene i Dokument 8:208 S. Flere studieplasser og desentraliserte tilbud, større praksiskapasitet, et gjenopprettet kompletterende utdanningstilbud og mer effektive og forutsigbare autorisasjonsprosesser er nødvendige tiltak. Forslagene samsvarer i stor grad med tiltak NITO BFI tidligere har etterlyst overfor myndighetene. Norge trenger flere bioingeniører. NITO organiserer over 90 prosent av de sysselsatte bioingeniørene i Norge. I medlemsmassen ser vi at stadig flere finner arbeid utenfor helsetjenesten. Det viser at bioingeniørmangelen ikke bare handler om hvor mange som utdannes, men også om helsetjenestens evne til å konkurrere om og beholde kompetansen. Helsetjenesten må derfor utvikle bioingeniørene som allerede arbeider der, tilby attraktive faglige utviklingsmuligheter og organisere laboratorietjenestene slik at knapp bioingeniørkompetanse brukes der den gir størst verdi. En helhetlig personellpolitikk må omfatte hele kjeden: utdanne, rekruttere, beholde, utvikle og bruke kompetansen riktig. Studieplasser, desentraliserte tilbud og praksis Utdanningskapasiteten må økes i tråd med dokumenterte behov i helsetjenesten. Nye og desentraliserte tilbud må være fullfinansierte og dimensjonert for en utstyrs- og praksisintensiv profesjonsutdanning. Flere studieplasser uten tilstrekkelig undervisningskapasitet, laboratorieutstyr, praksis og veiledere gir ikke flere ferdige bioingeniører. NITO BFI støtter derfor at de regionale helseforetakene får et tydelig oppdrag om å bidra med praksisplasser og inngå forpliktende samarbeid med utdanningsinstitusjonene. Oppdraget må ha rammer som gjør det mulig å frigjøre kvalifiserte veiledere uten å svekke laboratoriedriften. Kompletterende utdanning NITO BFI støtter at det gjenopprettes et tilbud for bioingeniører utdannet både innenfor og utenfor EU/EØS. Det bør også utvikles tilpassede, kompletterende løp for kandidater med teknologi- eller naturvitenskapelig utdanning som har betydelig faglig overlapp med bioingeniørutdanningen, som for eksempel bioteknologi, biomedisin eller molekylærbiologi. Sluttmålet må i alle tilfeller være dokumentert oppnåelse av den helsefaglige, biomedisinske og laboratoriefaglige kompetansen som kreves for norsk bioingeniørautorisasjon. Autorisasjon Godkjenningsløpene for utenlandsutdannede bioingeniører må bli raskere og mer forutsigbare. NITO BFI støtter redusert behandlingstid, laboratoriefaglig kompetanse i vurderingene og vedtak som presiserer innholdet i eventuelle praksiskrav. Effektivisering må skje gjennom bedre saksbehandling og relevante kvalifiseringstiltak, ikke ved å senke kompetansekravene. Autorisasjonen er en del av samfunnets system for å sikre kvalifikasjoner, ansvar og pasientsikkerhet. Profesjonsutvikling er et virkemiddel for å sikre kompetanse i tjenestene NITO BFI erfarer at laboratorier ansetter personell uten autorisasjon som helsepersonell og med annen utdanningsbakgrunn, når de ikke får tak i bioingeniører eller nødvendig spisskompetanse. Andre faggrupper kan tilføre verdifull, komplementær kompetanse. Det må likevel ikke bli en varig erstatning for å utvikle og beholde autorisert bioingeniørkompetanse. Når behovet gjelder avansert laboratoriefaglig kompetanse, bør arbeidsgiverne først vurdere målrettet videreutdanning, spesialisering, veiledning og nye fagroller for bioingeniører. En liten profesjon kan ikke etablere nasjonale utviklingsløp alene; det krever medvirkning fra myndigheter, arbeidsgivere, utdanningsinstitusjoner og partene i arbeidslivet. Dette er ikke et snevert lønnskrav. Det bør etableres et nasjonalt samarbeid om en gjenkjennelig faglig karriere- og tittelstruktur. Den enkelte bioingeniør må ha insentiver til å utvikle seg, mens arbeidsgiver må kartlegge kompetansebehov, legge til rette med tid og finansiering og gi kompetansen anvendelse i oppgaver, ansvar, rolle og tittel. Lønn fastsettes av partene i arbeidslivet, men arbeidsgiver har ansvar for at økt kompetanse og ansvar får reell uttelling innenfor partenes lønnsdannelse. Uten en slik sammenheng svekkes både motivasjonen for videreutvikling og tjenestens evne til å beholde kritisk kompetanse. Vi må få mer laboratoriekapasitet ut av ressursene vi allerede har Laboratoriene er teknologitunge produksjonssystemer der hver prøve går gjennom mange trinn som avhenger av hverandre. Derfor kan små hindringer få store konsekvenser for kapasitet, svartid, sporbarhet, kvalitet og pasientsikkerhet. Personellmangel må også møtes med bedre organisering. I dag går kapasitet tapt til dobbeltregistrering, IT-systemer som ikke snakker sammen, mangelfull sporbarhet og tid brukt på leting, venting, transport og retting av feil. Den tiden burde gått til kvalitetssikring og faglige vurderinger. Pressede laboratorier kan ikke bare pålegges å «arbeide smartere». Helseforetakene må sikre tverrfaglig forbedrings- og implementeringsstøtte. Bioingeniørene bidrar med laboratoriefaglig og operativ kompetanse og må ha reell innflytelse gjennom hele prosjektet, uten å sitte alene med ansvaret. Før teknologi-, IT- eller byggeprosjekter låser løsninger, må arbeidsflyt og flaskehalser kartlegges og hele verdikjeden vurderes. Ellers kan automatisering bare flytte flaskehalsen, og den billigste løsningen kan bli dyr over tid. Teknologien skal ikke først og fremst erstatte kvalifisert personell, men frigjøre bioingeniørenes tid til oppgaver som krever deres kompetanse. Kapasiteten kan også styrkes ved at laboratoriene lærer av hverandre og ved riktigere bruk av analyser. Oppgavedeling kan bare være et forsvarlig supplement, og diagnostiske kjerneoppgaver må ligge hos personell med nødvendig kompetanse. En helhetlig strategi for bioingeniørkompetanse Dokument 8:208 S gir et nødvendig utgangspunkt for å øke tilgangen på bioingeniører. For å få varig effekt må forslagene inngå i en samlet strategi som også reduserer tap av kompetanse og forbedrer organiseringen av laboratorietjenestene. Flere studenter krever flere veiledere. Flere autoriserte bioingeniører må møte fagmiljøer det er attraktivt å bli i. Investeringer må bygge på forstått arbeidsflyt og gi dokumenterte gevinster. Kort sagt: Flere må inn, flere må bli, og knapp kompetanse må ikke gå tapt i dårlige systemer. NITO BFIs anbefalinger til komiteen 1. NITO BFI støtter alle fire forslagene i Dokument 8:208 S, og forutsett at økt utdannings- og praksiskapasitet fullfinansieres og planlegges samlet. Kompletterende utdanning og raskere autorisasjonsprosesser må føre fram til den kompetansen som kreves for autorisasjon som norsk bioingeniør. 2. Be regjeringen, i oppfølgingen av Helsepersonellplan 2040 og gjennom eierstyringen, stille krav om langsiktige bemannings- og kompetanseplaner og ta initiativ til en gjenkjennelig faglig karriere- og tittelstruktur, slik at kompetanse gir reell utvikling i oppgaver, ansvar, rolle og tittel.
Tekna - Teknisk-naturvitenskapelig forening · 14. september 2026Teknas innspill til Dokument 8:208 S (2025-2026) – rekruttering av bioingeniører
Tekna er fagforeningen for 120 000 naturvitere og teknologer. Våre medlemmer har høyere utdanning på master- og doktorgradsnivå og representerer viktige kunnskapsmiljøer i Norge. Tekna mener at tiltak for å dekke laboratorienes framtidige kompetansebehov må bygge på en helhetlig vurdering. Tekna anerkjenner behovet for målrettede tiltak for å utdanne, rekruttere og beholde bioingeniører. Samtidig må økt utdanningskapasitet kombineres med bedre oppgavedeling, teknologisk utvikling og aktiv bruk av komplementær kompetanse innen blant annet biomedisin, molekylærbiologi, bioteknologi, kjemi, statistikk og farmasi. Tekna viser til både Helsepersonellkommisjonens rapport, til Helsepersonellplanen som ble fremlagt i juni og til arbeidet i helsereformutvalget hvor man gjennomgående er opptatt av oppgavefordeling mellom personell med ulike kvalifikasjoner. Helsetjenestens kompetansebehov Tekna deler forslagsstiller beskrivelse av den reelle mangelen på bioingeniører. Det er behov for å sette inn ulike tiltak for å bedre den situasjonen vi står i i dag i helsetjenesten. Tekna vil derfor støtte følgende tiltak: Sikre tilstrekkelig utdanningskapasitet og tilgang på praksisplasser for bioingeniørstudenter. Sørge for bedre muligheter for desentraliserte utdanningsløp og rekruttering utenfor de største byene. Gjennomføre en systematisk vurdering av oppgavedelingen mellom bioingeniører og andre faggrupper i laboratoriene. Bygge gode fagmiljøer, sikre kompetanseutvikling og gi karriereveier som bidrar til å beholde medarbeidere. Ta i bruk automatisering og teknologi som frigjør kapasitet, uten at behovet for faglig kompetanse undervurderes. Utviklingen innen presisjonsmedisin, molekylær diagnostikk, genetiske analyser og kunstig intelligens øker behovet for tverrfaglig kompetanse. Fremtidens kompetansebehov kan derfor ikke vurderes utelukkende ut fra dagens profesjonsgrenser. Det er behov for gjennomgang av oppgavefordelingen i sykehusenes laboratorier og tilliggende oppgaver. Høyt utdannede fagpersoner innen biomedisin, molekylærbiologi, bioteknologi, kjemi, statistikk og farmasi utgjør en sentral del av kompetansegrunnlaget i moderne laboratoriemedisin og helsetjeneste. Bioteknologene har en kompetanse som blant annet under pandemitiden viste seg å være av stor betydning for Norges håndtering av smittesituasjonen. Den persontilpassede kreftbehandlingen kommer ingen vei uten molekylærbiologene, og nye analysemetoder for effekt av medikamenter utvikles av kjemikere i sykehusene. Biostatistikerne spiller en viktig rolle innen genetikk, spesielt når man får nye teknologiske fremskritt og kan analysere stadig dypere. Farmasøyter har selvfølgelig også en viktig plass i pasientbehandlingen. Alle er viktige personellgrupper som jobber i sykehusene i dag. Laboratoriene består med andre ord av flere komplementære faggrupper med ulik utdanning og kompetanse, og Tekna mener at oppgaver bør fordeles ut fra hvilke kvalifikasjoner som kreves for å løse oppgavene og hva man har av tilgjengelige ressurser. Rutineanalyser, avanserte laboratorieundersøkelser, metodeutvikling, kvalitetssikring, forskning og implementering av ny teknologi stiller ulike krav til kompetanse. Målet må være at man bruker den kompetansen som ligger i de ulike profesjonene på en hensiktsmessig og effektiv måte. Tekna mener noe av svaret på mangel på bioingeniører bør skje etter en gjennomgang av oppgavefordelingen mellom laboratoriepersonell sammen med en vurdering av behov for ulik type kompetanse i fremtidens moderne helsevesen. Laboratoriene har behov for en bred sammensetning av kompetanse, og en gjennomgang av oppgavefordelingen kan derfor bidra til bedre ressursutnyttelse, økt kapasitet og høy kvalitet i pasientbehandlingen. Sykehusledelsen må gjøre en kvalifisert vurdering av bruken av den kompetansen man allerede har og som er tilgjengelig. Ved rekruttering må det vurderes om det er behov for å ansette flere med bredere kompetanse. Mangelen på helsepersonell kan ikke løses gjennom utdanning alene. Selv om utdanningskapasiteten økes, vil det ta mange år før nye kandidater er på plass i arbeidslivet. Samtidig er utdanningsinstitusjonenes kapasitet begrenset av blant annet finansiering, fagmiljøer og tilgang på praksisplasser. Det gjør det nødvendig også å vurdere hvordan eksisterende kompetanse kan tas i bruk på en mer effektiv måte og hvordan unødvendige profesjonsmessige flaskehalser kan unngås. Tekna mener at før myndighetene iverksetter særskilte tiltak rettet mot én enkelt profesjon, må det gjennomføres en helhetlig vurdering av fremtidige kompetansebehov, oppgavefordeling og hvordan ulike profesjoner samlet kan bidra til økt kapasitet og kvalitet i helsetjenesten.

Kilde: Stortingets høringsprogram og publiserte innspill. Frister og program kan endres; kontroller originalkilden før deltakelse.

Tilbake til alle høringer