AktivSkriftlig høring

Helse- og omsorgskomiteen · 2025-2026

Representantforslag om økt bruk av optikere for å styrke øyehelsetjenesten

Politisk behandling

Saker i høringen

Dokument 8:210 S (2025-2026)

Representantforslag om økt bruk av optikere for å styrke øyehelsetjenesten

Tid og deltakere

Høringsprogram

Programmet er ikke publisert

Programmet er ikke tilgjengelig ennå

Programmet kan bli publisert eller oppdatert nærmere høringsdagen.

Innspill fra samfunnet

Skriftlige innspill

7 publiserte innspill

Norges Blindeforbund · 27. september 2026Høringsinnspill representantforslag om økt bruk av optikere for å styrke øyehelsetjenesten
Norges Blindeforbund er positive til økt bruk av optikere for å styrke øyehelsetjenesten. Det er naturlig nok viktig at en slik omfordeling av oppgaver ikke svekker kvaliteten, tilgjengeligheten eller pasientsikkerheten for synshemmede. Når dette er ivaretatt vil en arbeidsdelingen mellom optikere, fastleger og øyeleger blant annet kunne gi tidligere diagnostisering av øyesykdommer hos barn, kortere ventetid og bedre bruk av fagkompetansen. Samtidig må oppgavedeling bygge på tydelige kvalitetskrav, gode henvisningsrutiner og reell tilgang til øyelege når det er nødvendig. Like viktig er det å unngå unødvendige henvisninger som belaster øyelegene. Vi viser også til høringsinnspillet vi har gitt til Helsepersonellplanen 2040, der dette er omtalt sammen med andre punkter i planen.
Den norske legeforening · 27. september 2026Legeforeningens innspill til Frp sitt representantforslag om økt bruk av optikere
Legeforeningen takker for muligheten til å gi innspill til dette representantforslaget. Vi vil først minne om arbeidet som allerede er gjort på dette feltet i forbindelse med, og som følge av Ventetidsløftet, deretter kommentere selve representantforslaget. Oppgavedeling mellom ulike profesjoner var et viktig tema i arbeidet med Ventetidsløftet. Det ble utarbeidet premisser som skulle ligge til grunn for god og anbefalt oppgavedeling, så tjenestene skulle være trygge, hensiktsmessige og faglig forsvarlige. I premissene lå det krav om tydelig behandleransvar. Oppgavedeling innen øyehelsefeltet hadde i Ventelisteløftet en egen arbeidsgruppe med representanter fra både øyelegene (Norsk oftalmologisk forening) og optikerne (Norsk optikerforbund). RHF'ene fikk i oppdrag å vurdere og videreutvikle oppgavedeling mellom ulike grupper helsepersonell innenfor øyefeltet, både i første- og andrelinjen, for å få ned ventetider. All oppgavedeling måtte være i henhold til kloke valg og ikke føre til overdiagnostisering og overbehandling. (Referert fra sluttleveransen til arbeidsgruppen for arbeids- og oppgavedeling i Ventetidsløftet). Dette er det jobbet godt med og den høye graden av oppgavedeling innen øyehelsefaget er videreført og videreutviklet, fra øyelege til sykepleier, fra øyelege til optiker og ortoptist som jobber sammen med øyelege, på sykehus eller i avtalepraksis. Veiledning og ansvarslinjer er her godt ivaretatt, i tråd med premissene for god oppgavedeling. Likeledes den formelle opplæringen som trengs for å gjøre oppgaver man i utgangspunktet ikke er utdannet til. I arbeidet med oppgavedeling ble lokal forankring løftet som en forutsetning. Oppgavedeling etablert et sted, på bakgrunn av en virksomhets behov eller noen ansattes særskilte kompetanse vil ikke automatisk være hensiktsmessig alle andre steder. Ventetider I representantforslaget står det at både barn og voksne med syns- og øyehelseutfordringer rammes av lange ventetider i spesialisthelsetjenesten. For å nyansere denne påstanden minner vi om at ulike tilstander har ulik prioritering, avhengig av tilstandens alvorlighetsgrad og nytte av behandling. Lange ventetider er alvorlig når barn med behandlingskrevende synsproblemer, mulig våt aldersrelatert makuladegenerasjon eller personer som trenger operasjon ikke får hjelp raskt nok. Forsinket behandling reflekteres i antallet fristbrudd. Det ser ulikt ut i ulike deler av landet, fra ingen ventetid/ingen fristbrudd, til sprengt kapasitet, avhengig av øyelegedekning. Ventetid alene sier lite om hvilke pasienter som trenger flere undersøkelser, og hvilke som trenger raskere behandling. Oppfølging av barn og unges synshelse I det første forslaget fra Frp bes det om at man særlig må vurdere hvordan barn og unges synshelse kan følges opp på en mer systematisk måte. Ifølge Helsedirektoratet er det tilnærmet 100% oppslutning om synsscreening for 4-åringer hos helsesykepleier. Tilbudet er godt implementert i helsetjenesten. Det er usikkerhet om effekten av synsscreening, men den er valgt opprettholdt. I skolealder gjøres målrettet undersøkelse ved mistanke om synsvansker, som oftest hos optiker. De henviser til øyelege ved mistanke om bakenforliggende sykdom. Barn og unge er en prioritert gruppe i spesialisthelsetjenesten. I fagmiljøet er de ikke kjent med at det eksisterer et problem med underutvikling av syn hos barn på grunn av dårlig oppfølging hos helsesykepleier eller manglende oppfølging hos øyelege, og etterspør dokumentasjon på at det er behov for annen type oppfølging, og data om eventuelle mangler ved dagens ordning. Mer bruk av optikere i helsetjenesten generelt I det andre forslaget fra Frp foreslås det å utrede hvorvidt optikere kan brukes mer aktivt for pasienter med ulike tilstander som inkluderer øyehelse, diabetes, grå stær, grønn stær, forkalkning på øyebunnen og i øyerehabilitering. Fagmiljøet innen øyehelse i Legeforeningen hadde ønsket flere optikere ansatt på sykehus og i avtalepraksiser. Der det er mulig foregår allerede i dag høy grad av oppgavedeling mellom øyeleger og optikere som ønskes videreutviklet, for å heve både kvalitet og effektivitet. Premissene utarbeidet for god oppgavedeling lar seg oppfylle, og både prioritering, arbeidsoppgaver og ansvar er klart definert. Her er logikken annerledes enn for oppgavedeling med private optikere. Øyeleger kan ikke ha behandlingsansvar når de ikke har innflytelse på verken prioritering, kontrollregime/ressursbruk eller kvalitet i tjenestene. Diagnosene som nevnes i representantforslaget spenner fra komplekse sykdomstilstander i behov av tett medisinsk oppfølging, til tilstander som i liten grad er i behov av kontroller i spesialisthelsetjenesten. Før eventuelle endringer i tilbud og endringer i refusjonsrett, bør det kartlegges og avklares hvilke pasienter som har et reelt oppfølgingsbehov i spesialisthelsetjenesten. Deretter hvem som skal utføre oppgavene og innenfor hvilke rammer.
Optikerbransjen · 27. september 2026Innspill fra Optikerbransjen til Dok 8: 210 S
Barn og unges syn må utredes som eget punkt Optikerbransjen støtter intensjonen i representantforslaget om å bruke optikernes kompetanse og kapasitet bedre i øyehelsetjenesten. Mye av det representantforslaget tar opp, følges nå også opp gjennom Helsepersonellplan 2040. Planen varsler en arbeidsgruppe som skal se på arbeidsdelingen mellom optikere, øyeleger og fastleger. Vi viser derfor til vårt høringsinnspill til Meld. St. 11 (2025–2026) for våre overordnede synspunkter om arbeidsdeling, bruk av eksisterende kapasitet og organiseringen av øyehelsetjenesten. Dok. 8:210 S tilfører samtidig noe viktig: Forslag 1 ber uttrykkelig om at det vurderes hvordan barn og unges synshelse kan følges opp mer systematisk. Her treffer ikke Helsepersonellplan 2040 godt nok, og representantforslaget er et viktig supplement. Optikerbransjen ber derfor komiteen om følgende: At forslag 1 om systematisk oppfølging av barn og unges synshelse realitetsbehandles. Sekundært at barn og unges synshelse legges til som et eget punkt i oppfølgingen av Helsepersonellplan 2040. At forslag 2 ses i sammenheng med oppfølgingen av punkt 6.13 i Helsepersonellplan 2040 Kort om Optikerbransjen Vi er bransjeforeningen for optiske virksomheter i Norge og representerer over 535 bedrifter, fra enkeltstående butikker til kjedene. Vi taler virksomhetenes sak og er den samlede stemmen for arbeidsgiversiden for optikere, et perspektiv som er avgjørende når rammevilkår, tilgang til kvalifisert kompetanse, organisering av tjenesten og kapasitet skal vurderes. Optikerbransjen arbeider for at tjenester innen syns- og øyehelse av høy faglig kvalitet er tilgjengelig for befolkningen i hele landet, og for å øke kunnskapen i samfunnet om viktigheten av godt syn og god øyehelse. Optikere er autorisert helsepersonell med minimum en bachelorgrad. Helsepersonellplan 2040 treffer ikke barna godt nok Helsepersonellplan 2040 omtaler betydningen av tidlig oppdagelse og oppfølging av barn og unges synshelse. Likevel er barns syn ikke løftet fram som eget tiltak i planen. Oppdraget Helsedirektoratet har fått (TB2026-71), gjelder oppgavedeling mellom optikere og øyeleger, slik at legetjenesten, kan avlastes. Optikerbransjen deltar i referansegruppen for utredningen. Barn er ikke en del av oppdraget, og helsesykepleierne, som er de som møter alle barn i skolehelsetjenesten, er ikke med. Utredningen har korte frister. Foreløpige vurderinger skal legges fram innen 1. november, og endelig utredning innen 31. desember 2026. Forslag 1 i Dok8:210S er derfor viktig fordi det uttrykkelig ber regjeringen vurdere hvordan barn og unges synshelse kan følges opp mer systematisk. Derfor bør forslaget realitetsbehandles. Dersom komiteen heller vil se det i sammenheng med Helsepersonellplan 2040, bør barns syn legges til som et eget punkt i planen. Siden utredningen under planen allerede er i gang, mener vi at barn og syn må utredes som et eget punkt, med egne tidsfrister og som involverer riktige aktører. Barns syn fanges ikke systematisk opp etter fireårskontrollen Mange tror at det offentlige følger opp barns syn. Det skjer bare i liten grad, og det kan gi en falsk trygghet. Fireårskontrollen er ment til å fange opp synstruende lidelser, og er ikke en synsundersøkelse som undersøker om barnet har behov for briller. Etter 4-års kontrollen er det ingen systematisk oppfølging av barns syn. Det er ikke et obligatorisk tema i helsesamtalen på 1. trinn, og synet måles først dersom noen allerede har meldt fra om at noe er galt. Da måles avstandssynet med synstavle. Langsynthet, samsynsvansker og problemer med å holde fokus på nært hold fanges ikke opp. Det er nettopp disse tilstandene som tapper barnet for krefter i lesing og skolearbeid. Oslo Economics har kartlagt at rundt 135 000 barn kan ha behov for briller, men bare drøyt 30 000 fikk støtte til barnebriller. Det illustrerer at mange barn ikke fanges opp gjennom dagens systemer. Når et mulig synsproblem først er oppdaget, møter familien også et ulikt finansieringssystem. En synsundersøkelse hos optiker betales normalt av familien selv, mens undersøkelse i spesialisthelsetjenesten er offentlig finansiert. Støtteordningen for barnebriller bidrar når behovet for briller er fastslått, men den finansierer ikke selve veien frem til at behovet blir avdekket. Konsekvensen kan være at barn som kun trenger synskorreksjon, enten ikke blir undersøkt eller henvises inn i spesialisthelsetjenesten selv om de ikke har behov for spesialistbehandling. Dette bør utredes Barn går sjelden til fastlegen fordi de selv oppfatter at de ser dårlig. Skolehelsetjenesten er derfor en naturlig inngang til å oppdage hvem som trenger en nærmere synsundersøkelse. Vi mener den videre utredningen bør se på tre konkrete spørsmål: Om syn bør bli et obligatorisk tema i helsesamtalene på 1. og 8. trinn. Om henvisning fra helsesykepleier, fastlege eller øyelege bør gi rett til refusjon for synsundersøkelse hos optiker. Hvordan barn fra skolealder som trenger synskorreksjon, men ikke spesialistbehandling, kan undersøkes og følges opp hos optiker Dette vil samtidig gi en tydeligere arbeidsdeling. Barn med behov for medisinsk utredning og behandling skal til riktig nivå i helsetjenesten, mens optikernes kapasitet kan brukes til synsundersøkelse og oppfølging der dette er faglig forsvarlig. Forslag 2 bør ses i sammenheng med Helsepersonellplan 2040 Forslag 2 ber regjeringen utrede om optikere kan brukes mer for blant annet pasienter med diabetes, grå stær, grønn stær, forkalkning på øyebunnen og pasienter med behov for øyerehabilitering etter for eksempel hjerneslag. Dette er problemstillinger som henger tett sammen med arbeidet under punkt 6.13 i Helsepersonellplan 2040. Vi mener derfor forslag 2 naturlig kan ses i sammenheng med denne utredningen. For våre nærmere synspunkter om arbeidsdeling mellom optiker, fastlege og øyelege, bruk av eksisterende kapasitet og behovet for bedre samhandlingsmodeller viser vi til vårt høringsinnspill til Helsepersonellplan 2040. Tina Alvær Daglig leder Optikerbransjen
Universitetet i Sør-Øst Norge · 27. september 2026Høringsinnspill fra USN til Dokument 8:210 S om økt bruk av optikere
Universitetet i Sørøst-Norge (USN) støtter begge forslagene. En styrket rolle for optikere kan bidra til tidligere avklaring, mer sammenhengende pasientforløp og riktig oppfølging på laveste effektive omsorgsnivå, med mer målrettet bruk av fastleger og spesialisthelsetjenesten. Forslagene støtter opp under målene i Helsepersonellplan 2040 om bedre bruk av samlet helsekompetanse, hensiktsmessig ansvars- og oppgavedeling og økt bærekraft i helse- og omsorgstjenestene. Innspillet bygger på faglige vurderinger fra Institutt for optometri, radiografi og lysdesign og Nasjonalt senter for optikk, syn og øyehelse ved USN. USN anbefaler at den videre utredningen: utvikler en nasjonal modell for systematisk og likeverdig oppfølging av barn og unges syn og øyehelse avklarer hvilke oppgaver optikere kan ivareta med dagens kompetanse, og hvilke som krever ytterligere formalisert kompetanse utvikler nasjonale pasientforløp og prioriteringskriterier med tydelig ansvar, kontrollhyppighet og tilbakehenvisning til øyelege ved avvik vurderer offentlig finansiering av utvalgte øyehelsetjenester hos optiker, samt nødvendige endringer i henvisnings- og rekvireringsrett etablerer nasjonale løsninger for sikker deling av pasientopplysninger, målinger og diagnostiske bilder mellom optikere, fastleger, avtalespesialister og sykehus Behovet for øyehelsetjenester vil øke i takt med en aldrende befolkning og økt forekomst av synstap og øyesykdom. Samtidig er øyehelsetjenesten preget av knapphet på personell, lange ventetider og variasjon i pasientforløp. Bedre oppgavedeling begrenses blant annet av finansieringsordninger, organisatoriske og juridiske forhold, mangelfull digital samhandling og fravær av nasjonale modeller. Oppfølgingen av representantforslaget bør derfor bygge videre på ekspertgruppens arbeid og bidra til konkrete, nasjonale og faglig forsvarlige tiltak. Forslag 1: Utrede hvordan optikere i større grad kan benyttes til å avlaste den øvrige helsetjenesten innenfor øyehelseområdet, og særlig vurdere hvordan barn og unges synshelse kan følges opp på en mer systematisk måte. USN støtter at det utredes hvordan optikere kan benyttes mer systematisk i oppfølgingen av barn og unges syn og øyehelse. Syn er viktig for barns utvikling, læring, aktivitet og deltakelse. Synsproblemer som ikke oppdages og følges opp tidlig, kan få konsekvenser for barnets utvikling og funksjon. Barn bør kunne få en tidligere avklaring nær der de bor, slik at bare de som har behov for videre utredning og oppfølging i spesialisthelsetjenesten, henvises videre. Optikere er autorisert helsepersonell med kompetanse til å undersøke og vurdere barns syn og øyehelse, diagnostisere og behandle innenfor eget kompetanseområde og henvise videre når det er nødvendig. Mer systematisk bruk av optikere i førstelinjen kan bidra til tidligere oppdagelse, riktigere henvisning, kortere ventetider og mer målrettet bruk av kapasiteten hos fastleger, øyeleger og sykehusenes øyeavdelinger. Utredningen bør vurdere hvordan optikere kan inngå i sammenhengende pasientforløp i samarbeid med helsestasjons- og skolehelsetjenesten, fastleger og spesialisthelsetjenesten. Det bør utvikles nasjonale kriterier for undersøkelse, henvisning, oppfølging og informasjonsdeling. Tilbudet må organiseres og finansieres slik at barn og unge får likeverdig tilgang uavhengig av bosted og familiens økonomi. Gjeldende aldersgrense for optikeres bruk av diagnostiske legemidler bør vurderes. Optikere med dokumentert kompetanse i undersøkelse av små barn bør kunne benytte nødvendige diagnostiske metoder også ved undersøkelse av barn under fem år. En eventuell endring må bygge på tydelige kompetansekrav og kvalitetssikring. Målet er ikke at alle barn skal gjennomgå omfattende undersøkelser, men å oppdage barn med behov tidligere, unngå unødvendige henvisninger og sikre rask tilgang til spesialisthelsetjenesten når det er nødvendig. Forslag 2: Utrede hvorvidt optikere kan benyttes i større grad i helsetjenesten for øvrig, blant annet for pasienter med diabetes, grå stær, grønn stær eller forkalkning på øyebunnen og for pasienter som trenger øyerehabilitering etter for eksempel et slag. USN støtter at det utredes hvordan optikere kan benyttes i større grad i oppfølgingen av personer med øyesykdommer, kroniske sykdommer og behov for synsrehabilitering. Pasientgrupper der optikere raskt kan ta et større ansvar, omfatter særlig eldre og personer med grå stær (katarakt), aldersrelatert makuladegenerasjon (AMD), tørre øyne, grønn stær (glaukom), diabetesrelaterte øyeforandringer, samt personer med behov for synsrehabilitering. Optikere kan bidra innen forebygging, tidlig oppdagelse, oppfølging av stabile tilstander, oppfølging etter behandling og ved behov for synsrehabilitering. For personer med katarakt kan optikere bidra ved vurdering og henvisning før behandling og ved avgrensede kontroller etter behandling. For personer med glaukom, AMD og diabetesrelaterte øyeforandringer bør det vurderes hvilke undersøkelser og hvilken oppfølging optikere kan gjennomføre innenfor standardiserte pasientforløp, med tydelige kriterier og tilbakehenvisning til øyelege ved avvik. Optikere kan også bidra mer systematisk til undersøkelse av synsfunksjon, tilrettelegging og rehabilitering etter hjerneslag eller annen sykdom og skade. Dette kan gi øyehelsetjenester nærmere der pasientene bor, redusere ventetider og reisevei og bidra til mer målrettet bruk av fastleger og spesialisthelsetjenesten. Norges Optikerforbund har beregnet at bedre bruk av optikernes kompetanse kan frigjøre kapasitet tilsvarende inntil én million konsultasjoner hos annet helsepersonell. Anslaget illustrerer et betydelig potensial for å frigjøre øyelegekapasitet til pasienter som trenger spesialisert utredning og behandling, men beregningsgrunnlaget bør kvalitetssikres i det videre arbeidet. Utredningen må skille mellom oppgaver optikere kan ivareta med dagens kompetanse, og oppgaver som krever masterutdanning, videreutdanning eller annen formalisert kompetanse. Oppgavedelingen må bygge på dokumentert kompetanse, faglig forsvarlighet og tydelig ansvarsplassering. Pasienter må henvises videre når sykdom, risiko eller kompleksitet krever oppfølging i spesialisthelsetjenesten. Erfaringer fra blant annet Storbritannia og Australia viser at optikere innenfor definerte kompetanse- og ansvarsrammer kan ha et mer omfattende ansvar for undersøkelse, behandling og oppfølging. Disse erfaringene bør inngå i utredningen, men løsningene må tilpasses organiseringen av den norske helse- og omsorgstjenesten. Felles forutsetninger for gjennomføring Begge forslagene forutsetter at finansiering, juridiske rammer, organisering og digital samhandling understøtter bedre oppgavedeling. Det bør vurderes offentlig finansiering av utvalgte øyehelsetjenester hos optiker når optikeren har nødvendig kompetanse og tjenesten ellers ville blitt utført i den offentlig finansierte helsetjenesten. Det bør utvikles nasjonale pasientforløp og prioriteringskriterier som beskriver oppgaver, ansvar, kompetansekrav, henvisning, tilbakehenvisning og behovet for og hyppigheten av kontroller. Det bør også vurderes hvilke kontroller som kan gjennomføres av annet kvalifisert helsepersonell eller med støtte av digitale løsninger. Det må etableres nasjonale løsninger for sikker deling av pasientopplysninger, målinger og diagnostiske bilder mellom optikere, fastleger, avtalespesialister og sykehus, slik at henvisning, svar og tilbakehenvisning inngår i et sammenhengende pasientforløp. Utredningen bør omfatte optikernes henvisnings- og rekvireringsrett og vurdere om optikere med dokumentert kompetanse kan gis utvidet rekvireringsrett innenfor klart avgrensede områder. Eksisterende norske samarbeidsmodeller bør inngå i kunnskapsgrunnlaget, og nye modeller bør prøves ut og evalueres med hensyn til pasientsikkerhet, kvalitet, tilgjengelighet, ventetider, ressursbruk og geografisk likeverdighet. En større rolle for optikere forutsetter tilstrekkelig utdanningskapasitet og riktig kompetanse. USN tilbyr Norges eneste optikerutdanning, samt masterutdanning, etter- og videreutdanning og forskning innen optometri og synsvitenskap. Dersom utredningen fører til nye oppgaver og kompetansekrav, må USN ha kapasitet til å utvikle, tilby og kvalitetssikre nødvendige utdanninger. Private optikerklinikker ivaretar i dag en stor del av praksisundervisningen, mens tilgangen til praksis hos avtalespesialister og ved sykehusenes øyeavdelinger er begrenset. Nye oppgaver bør derfor følges av forpliktende og finansierte samarbeidsmodeller for praksis i både privat og offentlig øyehelsetjeneste. Hele Norges utdanningskapasitet for optikere er samlet ved én institusjon. Nye forventninger til optikernes rolle må derfor følges av en varig og forutsigbar styrking av grunnfinansieringen av optikerutdanningen og det tilhørende fag- og forskningsmiljøet. Engangsbevilgninger og tidsavgrensede prosjektmidler gir ikke tilstrekkelig grunnlag for å opprettholde utdanningskapasitet, kompetanse og klinisk infrastruktur over tid. Konklusjon USN støtter begge forslagene i Dokument 8:210 S. Optikere kan allerede i dag ta en større rolle i forebygging, tidlig oppdagelse, oppfølging av stabile tilstander, oppfølging etter behandling og synsrehabilitering. Andre oppgaver vil kreve tydelige og dokumenterbare kompetansekrav. Oppfølgingen bør samordnes med Helsedirektoratets pågående ekspertutredning og føre fram til nasjonale modeller for oppgavedeling, samarbeid, finansiering, digital samhandling og kvalitetssikring. Gjennom Nasjonalt senter for optikk, syn og øyehelse bidrar USN gjerne med faglig kompetanse, forskning og dokumentasjon i det videre utviklingsarbeidet. En større rolle for optikere må samtidig følges av tiltak som sikrer utdanningskapasiteten og utviklingen av nødvendig kompetanse. Bedre bruk av optikere og varig sikring av Norges eneste optikerutdanning er to sider av samme sak. Vennlig hilsen Cecilie Varsi Dekan Fakultet for helse- og sosialvitenskap Universitetet i Sørøst-Norge Kontaktperson: Helle K. Falkenberg Professor og leder, Nasjonalt senter for optikk, syn og øyehelse Institutt for optometri, radiografi og lysdesign, Fakultet for helse- og sosialvitenskap Universitetet i Sørøst-Norge
Norges Optikerforbund · 27. september 2026Fornuftig å bruke optikere mer
Representantforslag 210 S - Økt bruk av optikere for å styrke øyehelsetjenesten Representantforslagets situasjonsbeskrivelse er god. Lange ventetider går utover barn og voksne. Mangel på helsepersonell gjør situasjonen vanskeligere fremover. Norge har et høyt antall øyer og bruker mye ressurser på helse, men har samtidig voksene utfordringer. Helsedirektoratet beskrev i 2018 mulighet for bruk av optikere i ca 80% av øyeoppfølgingene, en mulighet ingen av helseforetakene har valgt å benytte seg av. Flere helseforetak har derimot sentralisert tjenestene ytterligere. Det oppleves liten grad av vilje og ønske fra spesialisthelsetjenesten til å tenke nytt innen oppgavedeling innenfor store pasientgrupper som skaper kapasitetsutfordringer. Optikere er den største faggruppen innen syn- og øyehelse, men har en perifer rolle i pasientforløpene som skaper kapasitetsutfordringer utover ren henvisning. Det er lokale samarbeidsformer som burde vært løftet opp på nasjonalt nivå. Innen katarakt har et prosjekt i Innlandet vist at det er mulig å redusere tidsbruken i spesialisthelsetjenesten via bruk av optiker. Få av de barna som feiler på 4-års kontrollen trenger øyelegehjelp. Innen diabetes har Helsedirektoratet beskrevet en helt annen rolle hos optiker enn hva for eksempel HSØ og HN nå legger opp til via sentralisert screening. Dette er noen eksempler på at organiseringen innen øyehelse ikke er innrettet optimalt – hverken for pasientene eller helsetjenesten. Da optikere fikk henvisningsrett direkte til øyelege ble ventetiden for øyepasientene kortet ned. Diagnostiske medikamenter har siden 2004 gitt bedre diagnostiske muligheter. Rett til å dokumentere og signere ut for behandlingsbriller og barnebriller fungerer etter hensikten. Optikere har også meldeplikt førerkort. Innen ulike segmenter av øyehelsetjenesten er optikere inne og har ansvar. Ansvaret må utvides for å sikre befolkningen tilgang til øyehelse fremover. I arbeidet med Ventetidsløftet fikk øye stor oppmerksomhet da det er lange ventelister og strukturelle utfordringer. Reduksjonene i ventetid ble i stor grad oppnådd via innkjøp av kapasitet fra avtalespesialister, ekstravakter på sykehus samt andre prosjekter internt i spesialisthelsetjenesten. Norges Optikerforbund er ikke kjent med at det ble gjort strukturelle grep eller kjørt prosjekter der optikere lokalt var involvert – noe Helse- og omsorgsdepartementet både ønsket og pekte på ovenfor helseforetakene. Optikere har kunnskap og kompetanse som kan brukes for å avlaste øvrige deler av helsetjenesten, slik representantforslaget peker på. Man kan i større grad følge LEON-prinsippet (Laveste effektive omsorgsnivå) og ved å gi optikere mer ansvar - redusere byrden hos andre helsepersonell. Denne kapasiteten kan brukes til pasienter som trenger raskere hjelp eller avansert hjelp. Barn og syn: I et stadig mer visuelt samfunn er det mange barn og unge som har synsutfordringer i skole og utdanning. En studie i Buskerud viser at 98% av de barna som har synsutfordringer på 4. års kontrollen – kunne fått hjelp hos optiker. I dag henvises alle disse barna til øyelege. Produksjonstapet knyttet til ukorrigert syn blant barn utgjør om lag 8,8 milliarder kroner i nåverdi, ifølge en rapport fra Menon Economics 2025. Optikers bruk av diagnostiske medikamenter er spesielt nyttig i utredning av syn hos barn. Norges Optikerforbund ønsker at den satte 5-års aldersgrensen fjernes, slik at optiker kan samarbeide og ta ansvar for yngre barn. Dette er gjort i Finland. Man burde fjernet 5 års grensen og endret helsedirektoratets veileder. Slik kan barns syn ivaretas raskere samtidig som kapasitet hos øyelege bedres. Ved behov for øyelegevurdering vil øyelegen få en mer presis og detaljert henvisning fra optiker enn fra Helsestasjonen. Tilgang på spesialister: Spesialisthelsetjenesten burde bruke mindre tid på enklere oppgaver og mer tid på spesialisert utredning, behandling og oppfølging. En større del av rutinekontroller og enkel utredning og behandling kan gjøres utenfor den hardt pressede spesialisthelsetjenesten. Øyelegene er den største gruppen avtalespesialister i Norge. Nært halvparten av øyelegene er utenfor sykehus. Avtalehjemlene har over mange år blitt mer og mer sentralisert, noe som har ført til at tilgangen på øyelege lokal reduseres. Det virker fra utsiden som at det er en divergens i hva helseforetakene ønsker at avtalespesialistene skal ta hånd om av oppgaver, kontra hva som blir gjort. Nedleggelsen av øyelegetilbudet i Levanger og Helseminister Vestre sitt nylige tilsvar til Mats Henriksen på spørsmål i Stortinget tyder på det, da ministeren peker på et overforbruk av øyelegetjenester på 55%. Det er RHF’ene som har ansvaret for spesialisthelsetjenestens kapasitet innen øyehelse. I Norge har man ikke som i flere andre land, hatt en målrettet prosess med å vurdere hva som skal ligge i spesialisthelsetjenesten og hva som kan utføres andre steder, slik man for eksempel har gjort i UK. I UK er flere oppgaver over tid tatt ut av sykehus og hos øyeleger, og ansvaret for oppgavene er overført til optiker. I deler av England har optikere også ansvar for akutte øyehendelser. Norges Optikerforbund har skissert løsninger for Helse- og omsorgsdepartementet innen flere store pasientgrupper: Grå stær (katarakt) Grønn stær (glaukom) Forkalkning (AMD våt og tørr) Diabetes Barn og unge Rehabilitering. Forslagene er ulike innen pasientgruppene fra at optiker kan ta stort selvstendig ansvar - til at ett tett samarbeid mellom øyelege og optiker kan redusere byrden for helsetjenesten (og pasient). Poenget må være å sørge for totalt sett bedre kapasitet, redusere reisevei for pasientene og gjøre det mulig for øyelegene å bruke mer tid på de avanserte pasientene. Rekvireringsrett: Norges Optikerforbund mener rekvireringsrett ikke bare er viktig for en bedre kunnskaps og ressursutnyttelse i helsetjenestene, men også for å skape en helsetjeneste med bredere beredskapsmuligheter. Kan optikere behandle med medikamenter gir dette en bedre tilgang til øyehelsetjenester for befolkningen. Mange norske optikere med mastergrad ligger nært det som kreves av kompetanse i andre land der optikere har tilgang – for eksempel UK og Australia. Optikere i USA, Canada, Australia, New Zealand, UK (England, Wales, Skottland og Nord-Irland), Irland og Malta behandler med medikamenter. Vi har ikke oversikt, men vet at optikere behandler i Afrika og Asia, der det er stor befolkning og stedvis massive øyehelseutfordringer. I Helsepersonellplan 2040 er det i avsnitt 6.10 pekt på helsepersonellgrupper som bør få rekvireringsrett. Denne listen bør også optikere settes på, slik at dette utredes samlet. Det er behov for en helthetlig gjennomgang: Fremskrittspartiets representanter peker på behov for en helhetlig gjennomgang av optikers rolle, på en bred basis. Dette vil gi en mer helhetlig forståelse for øyehelsetjenesten i Norge, som er svært silo-basert og fragmentert. Øyelegene i Norge var til langt opp på 90-tallet i stor grad organisert via den katolske helsetjenesten, og jobbet derfor ikke tett på andre deler av helsetjenesten. Dette ble endret da ansvaret for sykehusene gikk fra fylket til staten, men øyehelsetjenester er også i dag noe perifer organisert sammenliknet med mange andre fagfelt som jobber tett med hverandre. Støtter representantforslaget: Norges Optikerforbund støtter representantforslaget og viser til at beskrivelsen av grunnlaget for forslaget stemmer godt overens med vår realitetsoppfatning av situasjonen for øyepasientene. Det er stor grad av overlapp mellom forslagene i helsepersonellplan 2040 og Fremskrittspartiets representantforslag. Det er viktig at representantforslaget behandles selvstendig slik at problemstillingen får den oppmerksomhet den fortjener. I Helsepersonellplanen 2040 er øye en liten del av en stor plan. Norges Optikerforbund ber politikerne i Helse og omsorgskomiteen om å lege vekt på pasientenes nytteverdi ved endringer av dagens øyehelsetilbud i spesialisthelsetjenesten. Pasientene vil oppleve bedre tilgang til helsetjenester hos lege og i spesialisthelsetjenestene, via å avlaste med flere oppgaver hos optiker. Fleksibiliteten økes, og øyehelsetjenesten blir mer robust og tilpasset fremtidens behov. Medikamentell behandling er en del av dette. Optikere kan avlaste helsesykepleierne, fastlegene, legevakt og spesialisthelsetjenesten. Optikere tar mer omfattende ansvar for syn- og øyepasienter i flere land vi sammenlikner oss med. Rundt en halv milliard mennesker kan i dag behandles med medikamenter av optiker. For øyehelsepasientene representerer representantforslaget mulighet til å styrke syns- og øyehelsetjenestene i Norge gjennom bedre utnyttelse av optikere som en høyt utdannet helsepersonellgruppe. Norske optikere har omfattende kompetanse innen syns- og øyehelse, sykdomsoppdagelse, henvisning og oppfølging av pasienter. Denne kompetansen utnyttes ikke fullt ut i helsetjenesten. Norges Optikerforbund har beregnet at optikere kan avlaste andre helsepersonell med inntil en million konsultasjoner. En styrket rolle for optikere innen forebygging, tidlig oppdagelse av sykdom, oppfølging av stabile tilstander og monitorering av pasienter etter behandling vil kunne bidra til bedre tilgjengelighet til øyehelsetjenester, kortere ventetider og mer effektiv bruk av spesialisthelsejenesten. Det bør utredes hvordan optikere med relevant kompetanse og dokumenterte kvalifikasjoner kan gis utvidet forskrivningsrett for okulære legemidler innenfor klart definerte faglige rammer. Dette vil kunne bidra til mer effektive pasientforløp og bedre tilgang til øyehelsetjenester.
Norsk Glaukomforening · 26. september 2026Støtte til økt bruk av optikere i øyehelsetjenesten
Til Stortingets helse- og omsorgskomité Samnanger, 26. september 2026 Høringsuttalelse til Dokument 8:210 S (2025–2026) Representantforslag om økt bruk av optikere for å styrke øyehelsetjenesten Norsk Glaukomforening støtter intensjonen om å bruke optikernes kompetanse bedre. Optikere har viktig kompetanse, er tilgjengelig for pasientene og kan i samarbeid med øyelegene gi viktige bidrag til øyehelsetjenesten. Samtidig må forslaget inngå i en langt bredere og nødvendig omlegging av norsk øyehelse når eldrebølgen slår inn for alvor. Glaukom er den øyesykdommen som krever flest konsultasjoner hos øyelege, og en helhetlig plan er nødvendig. Derfor har Glaukomforeningn i flere år stått på for å få en nasjonal øyehelseplan med vekt på tidlig oppdagelse, tidligere intervensjon, bedre oppgavedeling og tilstrekkelig behandlingskapasitet fra såvel øyeleger som optikere i samarbeid. Norsk Glaukomforening representerer pasienter med glaukom, også kalt grønn stær, og deres pårørende over hele landet. Foreningen arbeider for bedre diagnostikk, behandling og oppfølging, og for at pasientenes erfaringer skal være en del av beslutningsgrunnlaget når fremtidens øyehelsetjeneste utvikles. Vi ønsker Dokument 8:210 S velkommen. Forslaget retter oppmerksomheten mot unødig lange ventetider, knapp kapasitet og behovet for bedre bruk av tilgjengelig øyehelsekompetanse. Dette er spørsmål Norsk Glaukomforening har arbeidet med over lang tid gjennom vårt krav om en nasjonal øyehelseplan. Vår hovedbeskjed er at økt bruk av optikere er nødvendig og ønskelig, men ikke tilstrekkelig og ikke alene. Norge trenger en samlet plan for å møte den eksplosive veksten i glaukom og andre øyesykdommer som kommer med eldrebølgen. Glaukombehandlingen må legges radikalt om med større vekt på tidlig oppdagelse, tidligere intervensjon, mindre ventetid og bedre resultater for pasientene. Optikere kan og bør spille en viktig rolle for å avlaste øyelegene, men ansvaret for pasientbehandlingen må være hos øyelegene som kan vurdere sykdommen i sammenheng med pasientens øvrige helse. Dette er helt sentralt for pasientenes trygghet. Glaukom krever politisk handling nå Glaukom er en kronisk, livsvarig og arvelig øyesykdom som kan gjøre pasienten blind. Sykdommen utvikler seg uten merkbare symptomer for pasienten, derfor kalt den snikende sykdommen. Når synstapet oppdages, er skaden på synsnerven og tap av synsevne uopprettelig. Derfor er tidlig diagnostikk og god behandling avgjørende. Menon Economics anslo i 2025 at om lag 85 000 mennesker lever med glaukom i Norge, og at antallet kan øke til om lag 145 000 innen 2050 som følge av veksten i eldre aldersgrupper. De samfunnsøkonomiske kostnadene knyttet til glaukom ble anslått i samme rapport til 1,47 milliarder kroner i 2023 (se «Kostnader og muligheter forbundet med glaukombehandling i Norge», Menon-publikasjon nr. 55 2025). Dette innebærer rundt 60 000 flere pasienter med glaukom enn i dag, en økning på om lag 70 prosent. Hver av disse vil ha behov for livslang medisinsk behandling med kontroll i snitt 2-4 ganger årlig. Belastningen på øyelegene vil ergo øke kraftig. Da er det fint optikere – fortrinnsvis med videreutdanning i glaukom – kan bidra til å bedre tilbudet til glaukompasientene. Etter vårt syn må det være under veiledning og i samråd med øyelege. En så alvorlig sykdom representerer et vesentlig tap av livskvalitet for pasientene. Medlemsundersøkelser gjennomført av IPSOS viser at våre medlemmer naturlig nok engster seg som pasienter for at de kan bli blinde, at barna kan arve sykdommen, men også redsel for smerter som følge av operasjoner, bivirkninger av medisiner, tap av førerkort, tap av arbeid og annen tapt livskvalitet. Å skape trygghet for pasientene krever medisinsk innsikt. Vi heier således på bedre utnyttelse av optikere som kan gi pasientene uvurderlig hjelp. Glaukom blir eldrebølgens store kapasitetsutfordring i øyehelsetjenesten Glaukom er sykdommen som forventes å øke mest i antall nødvendige konsultasjoner hos øyelege som følge av eldrebølgen og at vi forventer en reduksjon av mørketallene for udiagnstiserte. Forekomsten øker med alderen, og pasientene må følges opp resten av livet. Dagens modell er ikke dimensjonert for denne utviklingen. Kapasiteten er allerede presset, ventetidene er lange, og oppfølgingen blir ofte knapp. En av årsakene er mangel på øyeleger, øyekirurger med avansert glaukomkompetanse og øyesykepleiere. I tillegg brukes ikke optikernes kompetanse systematisk nok i helhetlige pasientforløp selv om f eks flere sykehus og private øyelegekontorer har ansatt flere optikere siste år. Dersom Norge ikke handler i tide, risikerer vi at flere pasienter ikke oppdages eller oppdages sent, at pasienter får unødvendig store synstap, og at spesialisthelsetjenesten bindes opp i et stadig økende antall kontroller som kunne vært organisert mer effektivt – eller unngått. Det vi erfarer alt i dag er også ulik tilgang til behandling med store geografiske forskjeller, presset kapasitet og mangelfull samhandling over profesjonsgrenser. Dette er kostbart for pasientene, for helsevesenet og samfunnsøkonomisk. Fornyelse av glaukombehandling Norsk Glaukomforening mener det er behov for en radikal omlegging av glaukombehandlingen i Norge fra sen oppdagelse og gradvis opptrapping etter sykdomsforverring til å satse på tidligere diagnostikk, risikobasert oppfølging og tidligere intervensjon når dette er medisinsk riktig. Rapporten fra Menon Economics peker på tre sentrale forbedringsområder: Tidligere intervensjon med en mer progressiv behandlingstilnærming, større sammenheng mellom kliniske retningslinjer og finansiering, samt flere spesialister og mer effektiv oppgavedeling. En ny modell må etter vår vurdering bygge på følgende: Tidlig oppdagelse: Risikopersoner, blant annet personer med glaukom i nær familie, må identifiseres tidligere og få enkel tilgang til kvalifisert undersøkelse. Tidligere intervensjon: Laserbehandling, minimal invasiv glaukomkirurgi og tradisjonell kirurgi må vurderes på riktig tidspunkt, basert på medisinsk indikasjon og oppdaterte faglige retningslinjer. Riktig oppfølging på riktig nivå: Stabile pasienter bør kunne følges av kvalifisert personell etter standardiserte protokoller, med rask tilgang til øyelege ved endringer. Finansiering som støtter gode pasientforløp: Refusjonsordninger må ikke favorisere gjentatte kontroller eller behandlingstrinn fremfor dokumentert effektiv og tidligere behandling. Kapasitet og kompetanse: Norge må utdanne, rekruttere og beholde flere øyeleger, glaukomkirurger, øyesykepleiere og optikere med relevant glaukomkompetanse. Det må satses betydelig mer på forskning innen glaukombehandling. Optikere er en nødvendig del av løsningen Optikere er geografisk tilgjengelige og møter mange mennesker før de kommer i kontakt med spesialisthelsetjenesten. De kan derfor spille en langt viktigere rolle i å oppdage risikopasienter og sikre rask henvisning. Norsk Glaukomforening støtter at optikere brukes mer systematisk til: · Å identifisere og risikovurdere personer som kan ha glaukom · Å kvalitetssikre undersøkelse og henvisning etter nasjonale kriterier · Å følge opp utvalgte, stabile pasienter etter plan fastsatt av øyelege · Å gi pasientinformasjon om arvelighet, behandling, etterlevelse og behovet for livslang oppfølging · Å bidra i digital samhandling med fastleger, øyeleger og sykehus. Oppgavedelingen må ha tydelige kompetansekrav eller -sertifisering, nasjonale kvalitetsstandarder og avklarte ansvarsforhold. Den må ikke bli en løsning der pasienten selv må betale for helsehjelp som tidligere var offentlig finansiert. Økonomi og bosted må ikke avgjøre om glaukom oppdages tidlig. Glaukom er en kompleks og individuell sykdom. Ingen pasienter er like. Det individuelle medisinske behandlingsforløpet er et medisinsk ansvar, og må alltid ivaretas av en øyelege. Dette gjelder også medisinske inngrep og medisinering. Det er argumentert godt for å la optikere kunne fornye resepter på øyedråper brukt av pasienter. Vår erfaring er imidlertid at behandling med øyedråper har bivirkninger som påvirker mer enn øyehelsen og at behovet for medisinering vil endre seg over tid samt at det kan influere på andre medisiner eller behandlinger pasienten trenger. Eksempelvis inneholder noen øyedråper betablokkere som må sees i relasjon til eventuelle hjertetilstander og medisinering hos pasienten. Det vil være tryggere for pasientene at medisinering forblir et medisinsk ansvar for de som kan vurdere helsen helhetlig. Pasientperspektivet og samfunnsøkonomien peker i samme retning For pasienten er den største kostnaden tapt syn, redusert selvstendighet og lavere livskvalitet. For samfunnet kommer i tillegg helsetjenestekostnader, reisebelastning og konsekvenser av synstap. Menons rapport om samfunnsøkonomiske kostnader av glaukom i Norge viser at sykdommen allerede er en betydelig samfunnsutfordring. Rapporten dokumenterer at det er pasientene som bærer den største kostnaden i form av tapt livskvalitet. Tidlig oppdagelse og tidligere effektiv behandling kan bevare syn og redusere behovet for mer omfattende behandling senere. Investeringer i kapasitet, oppgavedeling og moderne pasientforløp må derfor vurderes som forebygging, ikke bare som økte helseutgifter. Her har optikerne også en viktig rolle. Vi vil dog advare mot at optikere på selvstendig grunnlag uten øyelege gir pasienter medisinsk behandling. Norsk Glaukomforenings anbefalinger Norsk Glaukomforening ber Stortinget: å støtte intensjonen i Dokument 8:210 S om bedre bruk av optikernes kompetanse i øyehelsetjenesten å be regjeringen utarbeide en forpliktende nasjonal øyehelseplan med konkrete mål, ansvar, finansiering og fremdrift – også av forskning innen glaukom å gjøre tidlig oppdagelse av glaukom til et prioritert nasjonalt mål, med særlig oppmerksomhet på risikogrupper å legge til rette for tidligere intervensjon og raskere innføring av dokumentert effektive behandlingsmetoder å etablere nasjonale modeller for trygg oppgavedeling mellom øyeleger, optikere, øyesykepleiere og fastleger å styrke kapasiteten innen glaukomkirurgi og øvrig spesialisert glaukombehandling å sikre at finansieringsordningene understøtter faglige retningslinjer og sammenhengende pasientforløp å involvere pasientorganisasjonene systematisk i videre utredning, gjennomføring og evaluering. Avslutning Glaukom er en snikende sykdom. Synstapet kan ikke reverseres, men mye kan forebygges dersom sykdommen oppdages og behandles tidlig nok. Dokument 8:210 S er et viktig initiativ, men utfordringen kan ikke løses med ett tiltak alene. Eldrebølgen, den forventede veksten i antall glaukompasienter og den allerede pressede kapasiteten gjør at Norge trenger en helhetlig og forpliktende nasjonal øyehelseplan. Pasientene kan ikke vente til kapasitetskrisen er et faktum. Tiden for en nasjonal øyehelseplan er nå. Vennlig hilsen Norsk Glaukomforening Asle Haukaas Styreleder www.glaukomforeningen.no
Specsavers Norway AS · 26. september 2026Høringsinnspill fra Specsavers til Dokument 8:210 S (2025–2026)
Vi takker for muligheten til å gi vårt innspill. Specsavers støtter forslaget om å utrede hvordan optikere i større grad kan benyttes for å styrke øyehelsetjenesten, avlaste øvrige deler av helsetjenesten og sikre bedre og mer systematisk oppfølging av barn og unge. Vi oppfatter representantforslaget som godt i tråd med intensjonene i Helsepersonellplan 2040. I punkt 6.13 «Bruk av optikere for å styrke øyehelsetjenesten» skriver regjeringen at den vil «legge til rette for mer arbeidsdeling mellom optikere og fastleger, der dette er forsvarlig, hensiktsmessig og gir bedre bruk av helsepersonellets kompetanse». Regjeringen varsler også at den vil nedsette en arbeidsgruppe som skal utrede en hensiktsmessig arbeidsdeling mellom optikere, øyeleger og fastleger. Økonomiske, administrative og personellmessige konsekvenser skal utredes. Specsavers mener at Stortingets behandling av representantforslaget vil gi viktige føringer for den varslede utredningen og bidra til at optikernes kompetanse og kapasitet brukes bedre i øyehelsetjenesten. Norge har allerede en landsdekkende ressurs i autoriserte optikere med spesialisert kompetanse innen syns- og øyehelse. Optikere inngår i pasientforløp gjennom kliniske undersøkelser, direkte henvisning til øyelege og rekvirering av legemidler til diagnostisk bruk innenfor gjeldende rammer. Når optikere får en tydeligere rolle i definerte pasientforløp, kan flere pasienter få riktig hjelp tidligere, samtidig som kapasiteten hos fastleger og øyeleger brukes på oppgaver som krever deres kompetanse. Specsavers ber med dette helse- og omsorgskomiteen støtte representantforslaget og sikre at en utredning av arbeidsdelingen mellom optikere, fastleger og øyeleger: 1. Tydeliggjør optikernes rolle i førstelinjen og utvikler konkrete pasientforløp og nasjonale rammer for oppgavedeling 2. Avklarer finansiering, samhandling, kompetanse og ansvar i modellene 3. Omfatter modeller for tidligere, systematisk og likeverdig oppfølging av barn og unges syns- og øyehelse 1. Optikernes rolle Optikeren som førstelinje for syns- og øyehelse For mange er optikeren det naturlige første kontaktpunktet ved spørsmål om syn og øyehelse. Optikere bidrar allerede til klinisk vurdering, tidlig oppdagelse og henvisning når videre utredning eller behandling er nødvendig. Optikernes brede geografiske tilgjengelighet gjør dem til en viktig del av førstelinjen og kan gi pasientene kortere vei til riktig hjelp. En mer systematisk bruk av optikere i førstelinjen kan bidra til at flere pasienter avklares tidligere, at henvisningene blir mer målrettede, og at fastleger og øyeleger bruker mer av sin kapasitet på pasienter som trenger deres kompetanse. Utredningen bør ikke bare vurdere hvilke enkeltoppgaver optikere kan utføre, men hvordan eksisterende kompetanse og kapasitet kan integreres i definerte og kvalitetssikrede pasientforløp. Det bør omfatte hele forløpet, fra førstelinje vurdering, tidlig oppdagelse og henvisning, til monitorering og oppfølgning der dette er faglig forankret. Målet må være riktig hjelp på riktig nivå til riktig tid. Bedre oppgavedeling kan frigjøre kapasitet Representantforslaget viser til lange og varierende ventetider og betydelig press på både fastlegeordningen og spesialisthelsetjenesten. Specsavers støtter at det utredes hvordan optikere kan bidra i deler av pasientforløpet for blant annet personer med diabetesrelaterte øyeforandringer, grå stær, grønn stær, aldersrelatert makuladegenerasjon og behov for synsrehabilitering etter sykdom eller skade, for eksempel hjerneslag. Bedre oppgavedeling kan gi raskere avklaring og kortere reisevei, samtidig som øyelegenes spesialistkompetanse brukes der den er mest nødvendig. Pasientsikkerhet og kvalitet må ligge til grunn, med tydelige kompetansekrav, ansvarsforhold og faglige rammer. En av de store fordelene med bedre integrering av optikere i øyehelsetjenesten er som nevnt den brede geografiske tilgjengeligheten. For at nye løsninger faktisk skal frigjøre kapasitet er det viktig at nye samarbeidsmodeller bygger på etablerte fagmiljø med lokal tilstedeværelse, fremfor å øke andelen optikere i spesialisthelsetjenesten. Gevinsten må tas ut i bedre samarbeid, og ikke gjennom flytting av kompetanse. Erfaringer det kan bygges videre på Specsavers har god erfaring med strukturert faglig samarbeid mellom optikere og øyeleger. Gjennom den digitale plattformen Second Opinion System (SOS) kan optikere innhente strukturert øyelegefaglig rådgivning ved behov for ytterligere klinisk vurdering. Vårt samarbeid med Tørreøyneklinikken og Øyehelseklinikken gir også erfaring med delt oppfølging, blant annet før og etter operasjon for grå stær Disse erfaringene, sammen med øvrige erfaringer fra samspillet mellom offentlige og private aktører bør inngå i et kunnskapsgrunnlag for utredningen. Helsedirektoratet anbefalte allerede i 2018 en modell for regelmessige netthinneundersøkelser ved diabetes som legger til rette for pasientnær fotografering og oppgavedeling mellom optikere, øyesykepleiere og øyeleger. Utredningen ble gjennomført på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet, og bør inngå i kunnskapsgrunnlaget for det videre arbeidet. 2. Forutsetninger for en tydeligere rolle for optikere I en mer systematisk rolle for optikerne i pasientforløpene mener Specsavers helse- og omsorgskomiteen særlig må sikre at finansiering, krav til kompetanse, rolle- og ansvarsfordeling, henvisningsrutiner, og sikker deling av informasjon inngår i utredningen. I dette ligger det også at det må være tydelig hvilke oppgaver optikere kan utføre, når pasienten skal vurderes av fastlege eller spesialist, og hvem som skal ha ansvar for oppfølging. Dette vil gi nødvendige rammer som vil være avgjørende for å øke tilgjengeligheten, uten å måtte gå på bekostning av pasientsikkerheten. 3. Barn og unge må få tidligere og mer systematisk oppfølging Godt syn er viktig for læring, trivsel, utvikling og deltakelse. Etter synsvurderingen ved fireårskontrollen er oppfølgingen i skolealder i hovedsak indikasjonbasert. Det innebærer en risiko for at synsutfordringer ikke oppdages og følges opp tidlig nok. Specsavers mener derfor det er viktig at optikere har en tydelig rolle i den tidlige og forebyggende innsatsen. Dette må organiseres i samarbeid med helsestasjons- og skolehelsetjenesten, fastlegene og spesialisthelsetjenesten. Per i dag gir den ordinære stønadsordningen støtte til kjøp av briller for barn under 18 år som oppfyller vilkårene. Den gir imidlertid ikke en selvstendig rett til dekning av synsundersøkelsen som er nødvendig for å avklare barnets behov. Kostnaden ved undersøkelsen kan således være et hinder for mange og med dette skape sosiale ulikheter med tanke på nødvendig oppfølging. Specsavers mener derfor at utredningen bør vurdere en sammenhengende modell der barn som viser tegn på synsutfordringer, identifiseres gjennom helsestasjons- og skolehelsetjenesten eller fastlege og får tilgang til en offentlig finansiert synsundersøkelse hos optiker. Dersom undersøkelsen viser behov for synskorrigering, må modellen ses i sammenheng med eksisterende støtteordninger for briller til barn. Dette støttes også i en rapport utarbeidet av Menon Economics Status for øyehelse i Norge: samfunnsøkonomiske kostnader og mulige tiltak som peker på at en henvisningsbasert modell for synsoppfølging bør kombineres med offentlig støtte til optikerundersøkelse og briller. Rapporten er vedlagt. Oppsummering Specsavers støtter representantforslaget og mener at den varslede utredningen gir en viktig mulighet til å utvikle mer sammenhengende og bærekraftige pasientforløp innen syns- og øyehelse. En mer systematisk bruk av optikernes kompetanse som en del av førstelinjen kan bidra til å redusere presset på den offentlige helsetjenesten og bidra til at flere får hjelp tidligere gjennom at kapasiteten hos fastleger og øyeleger brukes der behovet er størst. Med bakgrunn i optikernes lokale tilstedeværelse vil også reiseveien- og kostnaden for mange reduseres. Specsavers bidrar gjerne med erfaring, klinisk innsikt og relevante data i det videre utredningsarbeidet Merk: følgende vedlegg er sent på epost til [email protected] Status for øyehelse i Norge, Menon Economics Program for regelmessig netthinneundersøkelse for diabetes retinopati, Utredningen fra Helsedirektoratet og helse og omsorgsdepartementet av 13.04.2018 Mvh, og på vegne av Specsavers, Trine Johnsen

Kilde: Stortingets høringsprogram og publiserte innspill. Frister og program kan endres; kontroller originalkilden før deltakelse.

Tilbake til alle høringer