Dokument 8:307 S (2025–2026)
Arbeids- og sosialkomiteen · 2025-2026
Representantforslag om likhet i folketrygden for rusbehandling, psykiatri og somatikk under innleggelse i behandlingsinstitusjoner
Politisk behandling
Saker i høringen
Tid og deltakere
Høringsprogram
Programmet er ikke publisert
Programmet er ikke tilgjengelig ennå
Programmet kan bli publisert eller oppdatert nærmere høringsdagen.
Innspill fra samfunnet
Skriftlige innspill
18 publiserte innspill
Kirkens Bymisjon · 28. september 2026Likebehandling i trygden
Kirkens Bymisjon er en åpen og inkluderende ideell organisasjon som arbeider i over 50 byer og steder i hele Norge, blant mennesker som strever med hverdagen på ulike måter. Vår visjon er at alle mennesker erfarer respekt, rettferdighet og omsorg.
Høringssvaret bygger i hovedsak på våre erfaringer gjennom rettshjelptiltaket Gatejuristen, og våre behandlingsinstitusjoner Origosenteret og Veslelien som tilbyr tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Gatejuristen gir rettshjelp utelukkende til personer som har eller har hatt rusutfordringer. Vi driver oppsøkende arbeid for å komme i kontakt med målgruppen, og er jevnlig i kontakt med personer som er innlagt i rusbehandling, og som får reduserte trygdeytelser som følge av dette. Høringssvaret støttes også av Gatejuristen Tromsø, som ikke er en del av Kirkens Bymisjon.
Kirkens Bymisjon støtter representantforslaget og vil i det følgende utdype vårt syn.
1. Forskjellsbehandling
Pasienter i langtidsrusbehandling må tåle reduksjon i uføretrygd og alderspensjon, noe som ikke gjelder for andre pasienter i somatiske sykehus.
Bakgrunnen for lovgivningen er at det anses som rimelig at ytelser til livsopphold reduseres når mottakeren bor på en institusjon der staten betaler for kost og losji, og dermed dekker deler av utgiftene trygdeytelsene er ment å omfatte. At det skilles mellom somatisk syke pasienter og personer med psykiske plager og rusutfordringer, har ingen god begrunnelse og utgjør etter vårt syn en usaklig forskjellsbehandling.
Pasienter innlagt i somatiske sykehus har riktignok normalt kortere innleggelser enn personer som er innlagt i tverrfaglig spesialisert rusbehandling, men også enkelte somatiske rehabiliteringsopphold kan vare lenge. Disse pasientene får da full ytelse. Denne pasientgruppen er ansett som så liten at man har valgt å la de administrative kostnadene ved å redusere ytelsen veie tyngre enn likebehandling.
De administrative kostnadene ved å opprettholde en særbehandling av personer med rus- og psykiske lidelser, krever imidlertid mer enn lovgiver sannsynligvis er klar over og har uheldige ringvirkninger som vi skal komme tilbake til under punkt 4. Siden ordningen åpner for visse unntak, er vår erfaring at forvaltningen bruker mye tid på å få inn nødvendig dokumentasjon, fatte endringsvedtak og behandle klager.
Kostnadene for den enkelte pasient, som plutselig skal gjennomgå krevende medisinsk behandling samtidig som de lurer på hvordan livet ellers skal gå rundt, er også større enn man skulle tro.
Gjennom arbeidet ved Veslelien erfarer Kirkens Bymisjon samtidig at reduserte ytelser skaper behov for flere søknader og mer kontakt med både statlige Nav og den kommunale sosialtjenesten.
Saksbehandlingstid, oppfølging av vedtak og eventuelle klager kan gi usikkerhet og risiko for avbrudd i utbetalingene mens pasienten er i behandling.
Pasienter har rett på likeverdige helsetjenester, noe som ikke oppfylles gjennom denne ordningen. Det er ingen holdepunkter for å si at pasienter i rusbehandling opparbeider seg formue på statens bekostning ved å få beholde full ytelse. Det er medisinerne som skal henvise og innvilge rett til helsehjelp i spesialisthelsetjenesten, så det er ikke rom for at pasientene spekulerer i dette.
Kirkens Bymisjon anser det som svært uheldig at staten behandler pasientgrupper ulikt, uten god grunn. Det er i tillegg en allerede utsatt gruppe, som nok en gang er blant dem som stilles dårligst. I Norges institusjon for menneskerettigheters rapport om Rus og Menneskerettigheter fra 2022 i punkt 5.4[1]fremkommer det at myndighetene bør utrede «om det bør gjøres endringer i lovgivning og praksis for å bedre ivareta denne gruppens menneskerettslige vern mot diskriminering.» Dette er en gyllen anledning til å rydde opp i et diskriminerende regelverk som har eksistert altfor lenge.
2. Harmonisering til gunst for pasientene
I Prop. 1 S (2023–2024) er det presentert alternative løsninger til dagens ordning. Slik Kirkens Bymisjon vurderer det, er en opphevelse av reduksjonsreglene til det beste for pasientene, uavhengig av helsesituasjon og type behandlingsforløp.
Kirkens Bymisjon vil foreslå at det ved lengre opphold, være seg i somatisk-, psykiatrisk- eller rusinstitusjon, i stedet vurderes en mindre egenandelbetaling eller at reduksjon i trygdeytelsene inntreffer etter et bestemt antall inneliggende døgn i behandling, likt for alle pasientgrupper. Vi mener dagens ordning med en romslig reduksjonsfri periode bør videreføres, da den samfunnsnyttige fordelen kan redusere kostnaden på sikt.
Å innføre reduksjon i ytelser for alle pasientgrupper fører til en svekket økonomisk trygghet for alle pasienter. Dette vil skape dårligere pasientsikkerhet for flere, noe som ikke fremstår som en god løsning.
For å belyse hvordan disse reduksjonsreglene slår ut i praksis, vil vi trekke frem flere typeeksempler som viser hvorfor det får uheldige utslag.
3. Konsekvenser for den enkelte
4.1 Flere avslutter behandling
Vi opplever jevnlig at personer tar kontakt med oss for å få råd om hvordan de skal løse den økonomiske situasjonen sin mens de er innlagt. Når de forstår at det kun er få unntak fra reduksjonsreglene, er det flere som avslutter behandlingen etter fjerde måned, fordi de ikke kan ivareta sine økonomiske forpliktelser på hjemmebane uten full ytelse. Dette oppleves som svært uheldig for den enkelte pasient fordi langtidsbehandling krever forberedelser i form av avrusningsopphold, fravær fra jobb og familieliv, og ikke minst mental forberedelse. Det fører også til tomme behandlingsplasser i spesialisthelsetjenesten og en merbelastning på kommunene som plutselig skal ivareta pasienten som egentlig ønsker, trenger og er innstilt på behandling i spesialisthelsetjenesten.
4.2 Trygdelovgivningen er til hinder for god behandling
Det følger av folketrygdloven § 12-19 tredje ledd at man har rett til å få dekket «faste og nødvendige utgifter til bolig» mens man er innlagt. Mange behandlingsinstitusjoner praktiserer treningsopphold i hjemmet som en del av behandlingen, og det er derfor nødvendig å ha en bolig å reise til. En treningshelg i egen bolig koster imidlertid ikke bare husleie og strøm, men også reiseutgifter til og fra institusjonen, mat, sosiale aktiviteter og annet nødvendig forbruk. Særlig transportutgifter kan være omfattende, siden behandlingsstedene gjerne ligger avsides og langt utenfor de store byene og knutepunkter. Det kan også nevnes at behandlingsinstitusjonene våre på Østlandet tilbyr TSB også til Helse Nord, noe som betyr at reisekostnader i forbindelse med treningsopphold kan bli betydelige.
Vi erfarer hvor omfattende disse kostnadene kan være gjennom vårt arbeid i Veslelien.. For pasienter med lang reisevei, blant annet fra Finnmark, kan en treningstur med reise og opphold i hjemmet medføre utgifter på om lag 7 000–10 000 kroner. Dette er utgifter som i praksis må dekkes av pasienten under behandlingsoppholdet.
Her er regelverket og behandlingsopplegget på kollisjonskurs. Trygdelovgivningen er til hinder for å ha godt utbytte av behandlingsopplegget. Det er en fordel for pasienten å teste ut hverdagslivet uten rusbruk, mens man har mulighet til å komme tilbake til institusjonen for evaluering og veiledning. En pasient som velger å følge behandlingsopplegget, må så klare å dekke øvrige kostnader med den reduserte ytelsen de har under innleggelsen. I praksis fører ordningen til at pasientene søker om sosialstønad for å ha penger til hjemreise ved permisjon, fremfor at de kunne betalt kostnaden selv av sin uføretrygd eller pensjon. Med denne løsningen dyttes kostnadene over til kommunene.
Utviklingen i tverrfaglig spesialisert rusbehandling går samtidig i retning av mer individuelt tilpassede behandlingsforløp, med varierende oppholdslengde og flere eller lengre treningsopphold i hjemmet. Dermed øker også pasientenes ordinære levekostnader i periodene utenfor institusjonen. Dagens reduksjonsregler er i liten grad tilpasset denne utviklingen.
Spørsmål om praktisering av dagens regelverk og konkrete utfall av dette, illustreres godt i sak HR-2026-2015-A, som ble behandlet i Høyesterett 2. og 3. september 2026. Her var en eldre mann innlagt i langtidsbehandling i institusjon. Hans alderspensjon ble redusert under oppholdet og han satt igjen med kr 3 797 før skatt når boutgifter var betalt. Han var på en rekke treningsturer til hjemmet i løpet av behandlingsperioden, hvorav all reise, mat og aktivitet skulle dekkes med det beløpet han fikk utbetalt. Beløpet skulle imidlertid også dekke mobilregning, klær, øvrige forsikringer, sosiale aktiviteter osv. Det er tilnærmet umulig i praksis. Denne mannens sak er ett konkret, men ikke unikt eksempel.
Dom i saken i Høyesterett falt 23. september 2026. Høyesterett ga staten medhold og kom til at det avgjørende er om pensjonisten er innlagt i institusjonen. Selv om pensjonisten i vår sak hadde jevnlige permisjoner, var han fortsatt innlagt i institusjonen. Det skulle da ikke foretas en avregning dag for dag ut fra hvor mange dager han var hjemme. Høyesterett understreker i dommen at ordningen vil kunne falle urimelig ut i et tilfelle som vårt, men mener at dagens lovverk ikke åpner for en forholdsmessig redusert utbetaling ut fra hvor mange dager man oppholder seg hjemme og hvor mange dager man oppholder seg på institusjonen.
I en annen av Gatejuristens saker var klienten godt i gang med et vellykket rehabiliteringsopphold. I god tid før utskrivelsen ønsket han å finne seg et sted å bo etter endt behandling. Vi vet at gode rammer etter utskriving er helt avgjørende for at rehabiliteringen skal fortsette i eget hjem. Klienten søkte om å få utbetalt sin uføretrygd de tre siste månedene av sitt opphold for å kunne spare til depositum, altsåå slippe reduksjon i uføreytelsen de siste tre månedene. Søknaden ble avslått med begrunnelse at det kunne søkes om depositumsgaranti via Nav. Dette er imidlertid noe mange utleiere ikke godtar. Klienten kontaktet mer enn 30 utleiere, men ingen ønsket å leie ut til personer med depositumsgaranti. Resultatet ble dessverre at klienten skrev seg ut før behandlingen var ferdig.
Gjennom arbeidet ved Veslelien erfarer Kirkens Bymisjon også at pasienter ofte trenger midler til depositum, nødvendig innbo og utstyr når de skal etablere seg etter behandling. Når ytelsen reduseres under oppholdet, svekkes muligheten til å forberede en stabil bosituasjon før utskriving.
Skriver man seg inn og ut av behandling uten å fullføre, risikerer man også å få avslag på behandlingsplass senere på grunn av kost-nyttevurderingen som gjøres ved vurdering av henvisninger til spesialisthelsetjenesten. Pasienten har fått en mulighet, som man ikke har benyttet seg av, og det fremstår som at vedkommende ikke kan nyttiggjøre seg slik behandling.
4.3 Forsørgeransvar dekker ikke samvær
Et annet typetilfelle er utgifter til samvær med barn mens man er i institusjon. En pasient hadde for eksempel to mindreårige barn som ble ivaretatt av barnevernet mens han var innlagt. Det var avtalt fast samvær en til to ganger pr. uke, og barna oppholdt seg i en annen by. Pasienten hadde en rekke utgifter til samværene, som transport, mat og aktiviteter med barna. I tillegg til dette skulle ytelsene dekke mannens øvrige nødvendige utgifter. Det følger av folketrygdloven § 12-19 tredje ledd at man også skal få beholde midler til forsørgelse av barn, men dette gjelder ikke i alle tilfeller. Samværet ble ikke ansett som forsørgelse, og utgiftene i forbindelse med dette ble derfor ikke dekket.
Våre behandlingsinstitusjoner erfarer at det ikke er uvanlig at samvær med barn blir utsatt eller avlyst på grunn av økonomi. Slike begrensinger i regelverket går til syvende og sist utover de berørte barna. Vi viser til FNs Resolusjon A/RES/64/142 om Retningslinjer for alternativ omsorg for barn i punkt 82 hvor det heter: «Statene bør i særdeleshet sikre at barn som får alternativ omsorg som følge av at hans/hennes foreldre sitter i fengsel eller er innlagt på sykehus over lang tid, får mulighet til å opprettholde kontakt med sine foreldre og tilgang til eventuell rådgivning og støtte i forbindelse med dette.»[2]
4.4 Økt gjeldsbyrde
Mange pasienter som har slitt med rusproblemer over tid, har ofte stor gjeldsbyrde. Det kan være utestående husleie, strøm eller forbruksgjeld m.m. Før de går inn i langtidsbehandling kan de ha inngått nedbetalingsavtaler med kreditorer for å gjøre opp for seg, men må avbryte eller misligholde avtalene mens de er innlagt, fordi de ikke har midler til å dekke gjeld når ytelsene reduseres.
Når nedbetalingsavtalen ikke følges, går saken til inkasso og videre til Namsfogden for innkreving. Det samme gjelder for alle uoppgjorte krav. Namsfogden må vurdere hvorvidt det er rom for utleggstrekk eller pant i tillegg til nødvendig livsopphold, jf. dekningsloven § 2-7. Vi har eksempler at det er blitt lagt til grunn ordinær ytelse fra Nav, uten reduksjon for institusjonsopphold, og at det opp på dette er lagt inn utleggstrekk. Flere klienter har stått helt uten ytelse på grunn av slike feil.
Økonomisk stress under behandlingsopphold fører til økt psykisk uhelse, som igjen hindrer rehabilitering og utbytte av behandlingen.
Gjennom arbeidet ved Veslelien erfarer Kirkens Bymisjon at den økonomiske uforutsigbarheten kan flytte pasientens oppmerksomhet fra behandling til bekymring for boutgifter, reiser, dagligliv og tiden etter utskriving. Reduksjonen kan dessuten utløse behov for supplerende sosialhjelp og mer saksbehandling i kommunen, slik at kostnader i praksis flyttes mellom offentlige budsjetter fremfor å forsvinne.
Kirkens Bymisjons erfaringer fra Gatejuristen, Gatejuristen Tromsø, Origosenteret og Veslelien viser at dagens regler om reduksjon i trygdeytelser under langtidsbehandling får betydelige og utilsiktede konsekvenser for pasientene. Ordningen skaper økonomisk utrygghet i en periode hvor pasientene trenger ro, stabilitet og mulighet til å ha fullt fokus på behandlingen. Samtidig bidrar regelverket til økt byråkrati, flere søknadsprosesser og kostnadsoverføringer mellom ulike deler av offentlig sektor.
Etter vårt syn er det ikke grunnlag for å opprettholde en ordning som innebærer at personer i rusbehandling og psykisk helsevern behandles annerledes enn pasienter i somatisk behandling. Vi støtter derfor representantforslaget og mener at regelverket bør endres slik at pasienter i behandling sikres likebehandling, økonomisk forutsigbarhet og bedre rammer for å fullføre behandlingsforløpet.
Målet må være at trygdesystemet understøtter, og ikke motvirker, vellykket behandling og varig rehabilitering.
[1] 5. Et bedre diskrimineringsvern - Norges institusjon for menneskerettigheter
[2] A/RES/64/142 punkt 82.
Samarbeidsforum - for fellesskapsbasert rusbehandling · 28. september 2026Høringssvar fra "Samarbeidsforum - for fellesskapsbasert rusbehandlig"
Samarbeidsforum - for fellesskapsbasert rusbehandlig er en organisasjon for ideelle og offentlig eide tiltak innen barnevern- og russektoren som oppfatter seg selv som noen som driver fellesskapsbasert rusbehandling. Samarbeidsforum skal stimulere kraften i hvert enkelt tiltak og inspirere medlemmene til å arbeide for at tiltakene forblir et alternativ, skape kontakt mellom tiltakene og drive faglig utvikling, være høring/rådgivende forum. Vi takker for muligheten til å svare på dette representantforslaget.
Psykisk sykdom og rusavhengighet må likestilles med somatisk sykdom.
Vi mener det er på høy tid at trygdeytelsene til de som er i behandling for psykisk sykdom og/eller rus likestilles med mennesker som er til behandling for somatikk.
Det har de siste årene vært et økt fokus på å normalisere at alle har en psykisk helse, og at det å søke behandling for psykisk uhelse og rusavhengighet er positivt, på lik linje som at man søker behandling for somatisk sykdom.
Samtidig er muligheten til å beholde trygdeytelser forskjellig, avhengig av om du er i behandling for somatikk eller psykisk helse/rus. Med andre ord kommuniseres det at det er likeverdig å streve med psykisk helse, rus og somatikk, men rammene rundt den som er i behandling er ikke like gode.
Vi opplever hvordan økonomisk usikkerhet kan føre til at pasienter avbryter behandlingen før den er fullført. Dette svekker rehabiliteringen, øker risikoen for tilbakefall og kan føre til at kostbar behandling ikke får ønsket effekt. I enkelte tilfeller risikerer pasienter å miste bolig eller opparbeide ytterligere gjeld under behandlingsoppholdet.
I dagens system slår avkortingen inn etter tre måneder i institusjon. Dette rammer de mest sårbare aller hardest. De som ofte er innlagt lenger enn tre måneder, er mennesker med omfattende rus og/eller psykiske lidelser som er i døgnbehandling. Det er også disse som oftest har ustabil bosituasjon, vanskelig personlig økonomi, og kanskje også gjeldsproblemer.
Vi støtter derfor intensjonen i representantforslaget om likestilling mellom pasienter innlagt til rusbehandling og pasienter innlagt for somatiske plager. Samtidig mener vi at personer med rus- og/eller psykiske helseproblemer har særskilte utfordringer som krever ytterligere tiltak.
Proba analyse har på vegne av Arbeids- og inkluderingsdepartementet utarbeidet en rapport om reduksjon av ytelser under institusjonsopphold. Her foreslås tre ulike modeller. Vi mener pasienter i rusbehandling er en særlig sårbar gruppe som bør skjermes helt fra avkorting. For å sikre likebehandling er vår anbefaling at både pasienter i rus/psykiatri og somatikk unntas avkorting.
Dersom komiteen velger en modell som inkluderer avkorting for alle pasienter, mener vi pasienter i rus og psykiatrien må skjermes. Proba analyse påpeker at avkorting/egenandel kan sees som en betaling for helsetjeneste. Videre forklarer de at sårbare grupper allerede i dag skjermes fra betaling for behandling i spesialisthelsetjenesten, for eksempel ved lavere gebyr for ikke møtt, og fritak for egenandel for unge i TSB. Dette viser at det er mulig å innføre tiltak som særlig beskytter disse pasientene.
Vi kan ikke ha det slik at mennesker som trenger behandling og som er motivert, føler seg tvunget til å skrive seg ut fordi de ikke har råd til å gjennomføre hele behandlingsløpet.
Blå Kors · 28. september 2026En svært viktig sak for pasientene
Blå Kors er veldig glad for at forslagsstillerne løfter dette problemet:
Pasienter i rusbehandling avbryter behandling før den er fullført, fordi trygdeytelser som sykepenger, arbeidsavklaringspenger, uføretrygd og alderspensjon blir redusert mens de er i behandling.
Avkorting av trygdeytelser fører for mange pasienter til økonomiske bekymringer og redusert behandlingsutbytte.
Dette er svært uheldig for den enkelte pasient og deres pårørende, men også dårlig utnyttelse av behandlingstilbudet.
Levealderen skal øke - gjennomgang av regelverket
I stortingsmelding 5 (2024-2025)) Forebyggings- og behandlingsreformen erkjenner regjeringen at mange avslutter tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) før den er fullført, fordi de frykter å miste trygdeytelser. Ved våre klinikker som tilbyr langtids tverrfaglig spesialisert behandling (TSB) erfarer vi dette.
Mennesker med rusmiddelavhengighet lever 15 til 20 år kortere enn resten av befolkningen. Ett av resultatmålene i forebyggings- og behandlingsreformen er at denne forskjellen i levealder reduseres.
Regjeringen skriver i handlingsplanen for å heve levealderen hos mennesker med alvorlige psykiske lidelser og/eller alvorlige rusmiddelproblemer, Bedre helsehjelp – flere gode år (2025-2033) følgende på side 6:
Mange pasienter i døgnbehandling innenfor psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling skriver seg ut grunnet frykt for reduksjon av trygdeytelser og tap av bolig. Det er unntak fra reduksjonsreglene for at pasienter skal kunne gjennomføre behandling uten frykt for å miste boligen. Arbeids- og inkluderingsdepartementet vil gjennomgå disse reglene for å vurdere om regelverket og praksis i tilstrekkelig grad sikrer dette formålet. I den forbindelse vil det også gjøres en gjennomgang av andre sider ved regelverket om reduksjon i ytelser ved institusjonsopphold, blant annet reduksjonsgradene. Dersom gjennomgangen viser at det er behov for endringer, vil departementet ta initiativ til nødvendige justeringer.
Gjennomgangen viser behov for endringer
Blå Kors viser til rapporten Reduksjon i ytelser under institusjonsopphold som Proba samfunnsanalyse har laget på oppdrag fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet, fra 26. juni 2026.
Proba finner en rekke svakheter i dagens regelverk for reduksjon i ytelser under institusjonsopphold. Blant annet er det ikke sammenheng mellom målene for ordningen og omfanget av avkorting. Reglene kan gi avkorting av trygdeytelser som er mye større enn hva pasienter sparer på å være innlagt i institusjon.
Rapporten inneholder kartlegging av økonomien til mottakere av trygdeytelser:
Har i gjennomsnitt relativt lave inntekter, og lever i husholdninger med lavere inntektsnivå enn den øvrige befolkningen.
Færre eier egen bolig, de aller fleste har likevel pantsikret gjeld. Flertallet har også usikret gjeld.
Avkorting gjelder kun mottakere av trygdeytelser, ikke andre former for inntekt, som yrkesinntekt.
Blå Kors mener det er urettferdig forskjellsbehandling at det er pasienter med ytelser fra folketrygden som får avkorting, når vi vet at mennesker som mottar ytelser fra folketrygden har lavere inntektsnivå enn resten av befolkningen.
Avkorting av trygdeytelser gjelder med noen unntak ikke for institusjonsopphold i somatiske sykehusavdelinger.
Ansatte på våre behandlingsinstitusjoner stiller seg bak funnene i rapporten knyttet til helsearbeidernes opplevelser og vurderinger:
De er i særlig bekymret for pasienter med psykiske lidelser og rusproblemer. Mange av disse har dårlig økonomi og økonomistyring. For dem kan avkorting føre til betydelig stress og svakere behandlingsresultater. Dette skaper også stress og annet ubehag for de ansatte.
Alternative modeller
Proba har laget tre alternative modeller til dagens modell:
Fjerne all avkorting.
Avkorting for mottakere av ytelser fra folketrygden, gradert ut fra husholdningens sammensetning og inntekt.
Avkorting eller egenbetaling for alle pasienter og med samme sats for alle.
Proba påpeker for modell 2 og 3
å fjerne avkorting for reduserte bokostnader, siden de fleste pasienter har fulle boutgifter under institusjonsopphold i spesialisthelsetjenesten, og dermed bare ha det for mat,
at somatiske tjenester inngår i avkortingsregelverket.
Likebehandling ved å fjerne avkortingen
Når vi vet at sykdom og skade er en belastning, så er det mest skånsomme for pasienter i spesialisthelsetjenesten at det ikke gjøres avkorting av trygdeytelser. Det vil bidra til bedre tilgang til helsetjenester, og øke pasientenes behandlingsutbytte. Dette vil også øke trivselen for ansatte i spesialisthelsetjenesten som slipper å håndtere pasientenes økonomiske bekymringer.
Vi støtter intensjonen i forslaget om at regjeringen må fremme nødvendige forslag i lov om folketrygd for å sikre likebehandling av personer som er innlagt i psykiatriske behandlingsinstitusjoner eller rusbehandlingsinstitusjoner, og personer som er innlagt i somatiske institusjoner, slik at alle disse likestilles når det gjelder reduksjon i sine ytelser fra folketrygden.
Vi anbefaler at komiteen fremmer følgende forslag:
“Stortinget ber regjeringen legge frem et forslag til endring i folketrygdloven der avkorting av ytelser fjernes for pasienter i institusjon i psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling, slik at alle pasienter i spesialisthelsetjenesten likebehandles.”
Ivareta · 28. september 2026Innspill - Ivareta
Ivareta ber Stortinget støtte representantforslaget og avskaffe
forskjellsbehandlingen mellom personer som er innlagt i psykisk helsevern eller tverrfaglig
spesialisert rusbehandling, og personer som er innlagt i somatiske sykehusavdelinger.
Ivareta viser til, og støtter Pårørendealliansens innspill i denne saken.
Likestillings- og diskrimineringsombudet · 28. september 2026Risiko for diskriminering
Likestillings- og diskrimineringsombudets høringssvar til Dokument 8:307 S (2025–2026): Representantforslag om likhet i folketrygden for rusbehandling, psykiatri og somatikk under innleggelse i behandlingsinstitusjoner.
Likestillings- og diskrimineringsombudet (heretter LDO) er enig med forslagstillerne i at det er et er behov for endringer i folketrygdlovens regler om reduksjon i ytelser ved institusjonsopphold.
Personer med psykososiale funksjonsnedsettelser eller ruslidelser kan ikke stilles dårligere enn personer med somatiske sykdommer, og regelverket bør endres med sikte på å fremme rehabilitering, selvstendig liv og inkludering i samfunnet – avkortning som skaper økonomisk utrygghet som kan bidra til avbrutt behandling bør unngås for alle pasientgrupper.
Gjeldende rett medfører risiko for diskriminering og brudd på CRPD
LDO har som mandat å fremme likestilling og hindre diskriminering på grunn av blant annet funksjonsnedsettelse, jf. diskrimineringsombudsloven § 5. LDO har også lovfestet ansvar for å føre tilsyn med at norsk lov og forvaltningspraksis er i samsvar med FNs konvensjon om rettighetene til mennesker nedsatt funksjonsevne (CRPD).[1] CRPD er inkorporert i norsk rett med forrang fremfor annen norsk lov fra og med 1. januar 2026.[2]
Med utgangspunkt i vårt tilsynsansvar for CRPD og vårt mandat om å fremme likestilling, har LDO over mange år vært kritiske til avkortingsreglene i gjeldende norsk rett[3], som gjør at personer som mottar uføretrygd eller enkelte andre NAV-ytelser kan få ytelsen redusert ved lengre opphold i institusjon for rusbehandling eller psykisk helsevern. Personer som har langvarig opphold i somatiske sykehus, er som kjent i dag unntatt fra tilsvarende reduksjon. Vår vurdering er at dette kan utgjøre diskriminering av personer med psykososiale funksjonsnedsettelser eller ruslidelser.
LDO har i løpet av en årrekke fått flere henvendelser fra sivilsamfunn om at personer med psykososiale funksjonsnedsettelser som rammes av avkortningsreglene opplever dette diskriminerende, og at trekk i trygd i praksis kan svekke rehabilitering og muligheten til å bo og leve selvstendig. LDO har derfor sendt flere brev til ulike arbeids- og inkluderingsministre, hvor vi særlig har fremhevet risikoen for at gjeldende ordning har diskriminerende konsekvenser overfor allerede marginaliserte grupper.[4]
Ny Proba-rapport gir nødvendig kunnskap om svakhetene i gjeldende rett om trekk i trygd
Slik vi forstår det, har mangel på systematisk empirisk kunnskap vært noe av grunnen til at ulike regjeringer hittil ikke har fulgt opp anmodninger om endringer i de aktuelle avkortingsreglene. LDO er derfor glade for Arbeids- og inkluderingsdepartementet har bestilt oppdraget som har resultert i Proba-rapporten «Reduksjon i ytelser under institusjonsopphold» (Proba-rapport 2026-08).[5] Denne rapporten fra 30. april 2026 gir et betydelig bredere faktagrunnlag for vurderingen av avkortingsordningen, enn det som forelå da regjeringen i Prop. 1 S (2023–2024) valgte å videreføre hovedtrekkene i regelverket.
Proba-rapporten konkluderer med at dagens regler har «en rekke svakheter», og at det blant annet ikke er «sammenheng mellom målene for ordningen og reglene for omfang av avkortning», det finnes «ubegrunnede forskjeller i avkortingsreglene» mellom grupper, og flere unntaksbestemmelser gir «urimelig forskjellsbehandling mellom pasientene».[6]
Slik vi leser denne relativt ferske Proba-rapporten, er det nå rimelig klart at dagens regelverk ikke er godt begrunnet eller godt innrettet, og skaper stor risiko for diskriminerende forskjeller som rammer personer med psykososiale funksjonsnedsettelser eller ruslidelser med behov for mer langvarige helsehjelp ved institusjon.
Pasienter som blir rammet særlig hardt av avkortingsreglene i gjeldende rett
I lys av vårt tilsynsansvar med CRPD, er LDO særlig opptatt av personer som rammes særlig hardt av avkortningsregelverket. Pasienter innlagt på tvang i psykisk helsevern eller ved rusinstitusjon er blant de gruppene som rammes særlig hardt. Vi viser til Proba-rapporten punkt 6.4.5 om at mange av de som rammes, både de som er under tvang og de som er frivillig innlagt, i døgninstitusjoner for rus eller psykisk helsevern, har tilleggsvansker som gjeldsproblematikk, ustabile økonomi og bosituasjon, dårlig tannhelse og somatiske helseplager.
Vi fremhever særlig at personer med omfattende psykososiale funksjonsnedsettelser som anses å ha «alvorlig sinnslidelse» - og som legges inn på tvang begrunnet med antatt behandlingsbehov, opplever inngrep i retten til frihet og personlig sikkerhet, retten rettslig handleevne og retten til privatliv og personlig integritet. Når en person ikke selv har valgt å bli lagt inn for langvarig opphold i psykisk helsevern – men tvert imot blitt innlagt etter vedtak om tvang - er det ekstra urimelig at innleggelsen også skal medføre trekk i allerede knappe ytelser vedkommende har fra folketrygden. Også dette er kort omtalt i rapporten 6.4.5 og 7.2.8.[7]Vi nevner den forbindelse at flertallet av de som legges inn på tvang ikke er innlagt fordi de anses å utgjøre noen fare for samfunnsvernet, men fordi ansvarlige lege mener personen har behov for helsehjelp som vedkommende ikke vil få ivaretatt på annen måte enn ved innleggelse på tvang. Mange opplever i realiteten heller ingen sparte boutgifter ved å være tvangsinnlagt, og trekk i trygd medfører at økonomiske bekymringer forsterkes. Dersom bolig mistes under tvangsoppholdet som følge av manglende betaling av leie el. vanskeliggjør dette også rehabilitering og utskriving når døgnopphold ikke lenger anses nødvendig.
Vi merker oss derfor særlig at Proba-rapporten under punkt 7.2.8[8] peker på muligheten for å unnta pasienter som er tvangsinnlagt fra avkortning eller egenbetaling, og ber om at denne muligheten følges opp.
Behov for rask oppfølging
Regjeringen mottok Proba-rapporten 30. april 2026. Selv om denne rapporten - som på systematisk måte dokumenterer store svakheter og urimelig forskjellsbehandling i gjeldende avkortningsregler i folketrygdloven - er ganske fersk, er de aktuelle problemstillingene til dels allerede godt kjent for regjeringen.
I tillegg til det som fremgår av Proba-rapporten fremhever vi at gjeldende rett medfører risiko for brudd på CRPD artikkel 5 om forbud mot diskriminering, og står i et spenningsforhold til CRPD artikkel 19 om retten til å bo og leve selvstendig på lik linje med andre. Som det også fremgår av Proba-rapporten skaper gjeldende rett også betydelige utfordringer knyttet til personvern, som er en del av retten til privatliv, jf CRPD artikkel 22. For personer som blir trukket i trygd på grunn av langvarig tvangsinnleggelse, kan det også oppstå et spenningsforhold til CRPD artikkel 12 om retten til å utøve rettslig handleevne på lik linje med andre. I oppfølgingen av Proba-rapporten bør også de menneskerettslige konsekvensene, herunder Norges forpliktelser etter CRPD utredes og tas hensyn til.
Hovedbudskap
Regjeringen bør prioritere å endre folketrygdlovens regler om reduksjon i ytelser ved institusjonsopphold innen rimelig tid. Det foreligger nå tilstrekkelig kunnskap som viser et klart behov for endring av regelverket. Regelverket må utformes slik at personer som har behov for langvarig helsehjelp for psykisk lidelse eller ruslidelse på institusjon, kan motta slik hjelp uten risiko for å miste bolig eller økonomisk tilknytning til samfunnet som følge av innleggelsen. I vurderingen av hvilke endringer som skal foretas og hvordan eventuelle fremtidige trekkordninger skal innrettes, må regjeringen se hen til Norges forpliktelser etter CRPD – herunder forbudet mot diskriminering.
Ombudet er disponibel for komitéen ved behov.
[1] Likestillings- og diskrimineringsombudsloven § 5 tredje ledd bokstav c)
[2] Menneskerettsloven § 2 nr 6 jf § 3.
[3] Se blant annet Folketrygdloven §§ 8-53, 11-25,12-19,19-21,20-22,17-13 og18-8.
[4] Vi har sendt brev til Arbeids- og inkluderingsdepartementet om problemstillingen både i 2018, 2019 og 2023.
[5] Rapport
[6] Rapport se Sammendrag og konklusjoner side 1
[7] Rapport side 33
[8] Se Rapport side 41
Pårørendealliansen · 28. september 2026Likebehandling i folketrygden – betydningen også for deres pårørende
Pårørendealliansen (PA) er en frittstående paraplyorganisasjon som skal arbeide for å ivareta pårørendes interesser og rettigheter, uavhengig av hvem man er pårørende til. 800 000 pårørende og rundt 150 000 barn og unge pårørende utfører i dag en innsats på 136 000 årsverk for landets pasienter, brukere og eldre. Pårørendealliansen skal synliggjøre pårørendes utfordringer i alle livsfaser og skal være en aktiv pådriver i utformingen av en pårørendepolitikk i Norge som sidestiller alle pårørendegrupper. Vi har i dag 51 medlemsorganisasjoner med til sammen 850 000 personer tilknyttet som medlemmer eller ansatte. Se gjerne mer om dette og vårt arbeid på Pårørendealliansen (parorendealliansen.no).
Pårørendealliansen støtter representantforslaget om å sikre likebehandling av personer som er innlagt i psykisk helsevern eller tverrfaglig spesialisert rusbehandling, og personer som er innlagt i somatiske sykehusavdelinger.
Mange i denne pasientgruppen har hatt liten eller ingen inntektsgivende arbeidserfaring. De har dermed hatt begrensede muligheter til å bygge opp økonomiske reserver og kan ha et svakt økonomisk utgangspunkt allerede før innleggelsen. For dem kan en betydelig reduksjon i trygdeytelsen få særlig alvorlige følger.
Som Rådet for psykisk helse påpeker, innebærer dagens regler at mennesker behandles forskjellig avhengig av hvilken sykdom de er innlagt for. Pårørendealliansen mener også at denne forskjellsbehandlingen er diskriminerende og ikke hører hjemme i vårt velferdssamfunn. Personer som får behandling for psykisk sykdom eller rusproblemer, må ha de samme økonomiske rettighetene under innleggelse som personer som behandles for somatisk sykdom.
Økonomisk utrygghet rammer både pasient og pårørende
En kraftig reduksjon i inntekten kan gjøre det vanskelig å betale for bolig, strøm, telefon og gjeld mens pasienten er innlagt. Utgiftene forsvinner ikke fordi personen får behandling. Når regningene ikke kan betales, kan gjelden vokse, og pasienten kan risikere å miste boligen. Det kan skape økonomisk og sosial ustabilitet nettopp når vedkommende skal skrives ut og bygge opp en tryggere hverdag. Økonomiske problemer kan dermed motvirke det behandlingen er ment å oppnå.
Inntektsbortfallet rammer også familien. Ektefeller, foreldre og andre pårørende står ofte allerede i krevende omsorgsoppgaver. Når den innlagte ikke lenger kan dekke sine vanlige utgifter, blir det gjerne de pårørende som må bidra økonomisk og hjelpe til med å håndtere regninger, gjeld og kontakt med Nav. Denne belastningen må tas med når konsekvensene av regelverket vurderes.
Boligløsninger i familien må tas på alvor
Foreldre og andre nære pårørende kan forsøke å finne en boligløsning som gir en person med alvorlig psykisk sykdom eller rusproblemer både selvstendighet og nærhet til familien. En hybel eller leilighet i tilknytning til familiens bolig kan være en slik løsning. Den gjør det mulig å gi praktisk støtte, samtidig som den som er syk, har et eget sted å bo. Pårørende kan også ha tilpasset boligen og lagt opp sin økonomi ut fra at personen betaler for å bo der.
Under en lengre innleggelse opphører ikke nødvendigvis utgiftene til boligen. Dersom pasientens inntekt reduseres, kan det bli vanskelig å opprettholde boligløsningen. Dette kan også gjelde når pasienten leier hos foreldrene og partene har samme adresse. Pasienten bør kunne beholde inntekten som trengs for å ha en trygg bolig å vende tilbake til etter behandlingen, uten at pårørende må overta utgiftene.
Ektefeller kan miste en avgjørende del av husholdningens inntekt
Når en ektefelle blir innlagt over tid, løper husholdningens faste utgifter videre. Bolig, lån, strøm og andre forpliktelser forsvinner ikke fordi én person får behandling. Par har gjerne innrettet økonomien sin etter to inntekter. Hvis den innlagtes uføretrygd reduseres betydelig, kan det derfor bli en stor økonomisk belastning for den hjemmeboende ektefellen, også når denne har en vanlig arbeidsinntekt. For husholdninger som allerede har lave inntekter, kan konsekvensene bli enda mer alvorlige.
En familie skal ikke risikere å miste en vesentlig del av husholdningens inntekt fordi den ene ektefellen får behandling for psykisk sykdom eller rusproblemer, når tilsvarende innleggelse for somatisk sykdom ikke fører til samme reduksjon. Likebehandling av pasientgruppene vil også gi ektefeller og familier større økonomisk trygghet under behandlingsoppholdet.
Særlig urimelig ved tvangsinnleggelse
Forskjellsbehandlingen framstår som særlig urimelig når en person er innlagt mot sin vilje. Staten kan beslutte at vedkommende må være i behandling, mens lengden på oppholdet samtidig kan føre til en kraftig reduksjon i inntekten. Pasienten kan verken velge å avslutte oppholdet eller skjerme sin egen og familiens økonomi mot konsekvensene. For pårørende kan dette innebære enda et ansvar i en situasjon som allerede er svært belastende.
Pårørendealliansens anbefaling
Pårørendealliansen ber Stortinget støtte representantforslaget og avskaffe forskjellsbehandlingen mellom personer som er innlagt i psykisk helsevern eller tverrfaglig spesialisert rusbehandling, og personer som er innlagt i somatiske sykehusavdelinger.
Likebehandling må sikres ved at pasienter i psykisk helsevern og rusbehandling får beholde sine folketrygdytelser under innleggelse, slik pasienter i somatiske sykehusavdelinger gjør.
Når pasienten beholder inntekten sin under behandlingen, reduseres også risikoen for at økonomiske forpliktelser skyves over på pårørende. Foreldre, ektefeller, søsken og andre nærstående kan allerede bidra med praktisk hjelp og støtte. De skal ikke i tillegg måtte dekke pasientens løpende utgifter fordi vedkommende er innlagt til behandling for psykisk sykdom eller rusproblemer.
Mennesker som trenger langvarig behandling for psykisk lidelser eller rusproblemer, skal ikke stilles dårligere på grunn av hvilken sykdom de har. De trenger også trygge økonomiske rammer mens de er innlagt, slik at de kan konsentrere seg om behandlingen og ha en trygg bolig og en håndterbar økonomi å vende tilbake til etter utskrivelse.
Med vennlig hilsen,
Anita Vatland, generalsekretær Anne-Grethe Terjesen, fagsjef
Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon · 28. september 2026Dokument 8:307 S (2025-2026) Likebehandling i folketrygden
Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO) støtter representantforslaget om å sikre likebehandling mellom personer som er innlagt i psykisk helsevern eller tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB), og personer som er innlagt i somatiske institusjoner når det gjelder å ikke redusere folketrygdytelser. Vi vil også stille oss bak høringsinnspillet fra Mental Helse, Norsk psykologforening, Norsk Sykepleierforbund, Rusfeltets Hovedorganisasjon, Rådet for psykisk helse og Psykisk helse og rus i NSF (SPoR).
Dagens regelverk innebærer at personer som er innlagt i psykisk helsevern, TSB eller kombinerte behandlingsinstitusjoner for psykiske lidelser og rusproblemer, kan få redusert blant annet uføretrygd og alderspensjon etter tre måneders opphold. Tilsvarende reduksjon gjelder ikke ved langvarige opphold i somatiske sykehus. Vi mener at denne forskjellen er vanskelig å forsvare.
Et sentralt mål med helse- og velferdspolitikken må være å legge til rette for god behandling, rehabilitering og deltakelse i samfunnet, uten fare for å miste bolig eller opparbeide seg gjeld. Regelverk som skaper økonomisk usikkerhet under et behandlingsforløp kan virke motsatt.
Vi håper dokument forslaget 8:307 S (2025-2026) om Likebehandling i folketrygden for pasienter i psykisk helsevern, rusbehandling og somatiske institusjoner støttes av alle partier.
ADHD NORGE · 28. september 2026Høringsinnspill fra ADHD Norge, Dokument 8:307 S (2025–2026)
Høringsinnspill fra ADHD Norge
Dokument 8:307 S (2025–2026)
Likebehandling i folketrygden for pasienter i psykisk helsevern, rusbehandling og somatiske institusjoner
ADHD Norge støtter representantforslaget om å sikre likebehandling mellom personer som er innlagt i psykisk helsevern eller tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB), og personer som er innlagt i somatiske institusjoner når det gjelder å ikke redusere ytelser fra folketrygden under behandlingsopphold.
ADHD Norge slutter seg til høringsinnspillet fra Rusfeltets hovedorganisasjon, Mental Helse, Norsk psykologforening, Norsk Sykepleierforbund, Rådet for psykisk helse og Psykisk helse og rus i NSF (SPoR), og støtter vurderingene og hovedargumentene som fremmes der.
For ADHD Norge handler dette først og fremst om et grunnleggende prinsipp. Pasientenes økonomiske rettigheter bør ikke avhenge av om sykdommen klassifiseres som psykisk eller somatisk.
Dagens regelverk kan innebære at personer som mottar blant annet uføretrygd, får redusert ytelsen etter lengre opphold i psykisk helsevern eller TSB, samtidig som tilsvarende reduksjon ikke gjelder ved innleggelse i somatiske institusjoner. Denne forskjellsbehandlingen er etter ADHD Norges syn vanskelig å begrunne.
Forskning viser at 65-70% av mennesker med ADHD har samtidige psykiske helseutfordringer og/eller rusmiddelproblemer og kan ha behov for langvarige og sammensatte behandlingsforløp. For personer som allerede står i en krevende livssituasjon, kan redusert inntekt under behandling få store konsekvenser. Utgifter til bolig, strøm, gjeld og andre løpende forpliktelser forsvinner ikke fordi man er innlagt.
Økonomisk utrygghet må ikke bli en tilleggsbelastning som gjør det vanskeligere å gjennomføre nødvendig behandling. Risiko for å miste bolig eller opparbeide gjeld kan også svekke forutsetningene for rehabilitering og tilbakeføring til arbeid og samfunnsliv etter utskrivelse.
ADHD Norge mener derfor at regelverket må understøtte, ikke motvirke, målet om sammenhengende behandling, rehabilitering og deltakelse i samfunnet. Problemstillingen har vært kjent over tid, og vi mener det nå er behov for en regelverksendring som sikrer reell likebehandling.
ADHD Norge støtter representantforslaget om at folketrygdytelser ikke skal reduseres for personer som er innlagt i psykisk helsevern eller TSB, på samme måte som ytelsene ikke reduseres ved innleggelse i somatiske institusjoner. Pasientenes økonomiske rettigheter bør ikke avhenge av om sykdommen klassifiseres som psykisk eller somatisk. Vi mener derfor at det må gjennomføres nødvendige endringer i folketrygdloven som sikrer denne likebehandlingen.
Mvh
Monika Nordli, faglig rådgiver ADHD Norge
Gry Lunde, generalsekretær, ADHD Norge
Den norske legeforening · 28. september 2026Legeforeningens innspill til kravet om likebehandling i folketrygden
Den norske Legeforening støtter representantforslaget om å sikre likebehandling mellom personer som er innlagt i psykisk helsevern eller tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB), og personer som er innlagt i somatiske institusjoner når det gjelder å ikke redusere folketrygdytelser.
Den norske Legeforening er kjent med at Norsk psykologforening, Norsk sykepleierforbund, Rusfeltets hovedorganisasjon, Mental helse og Rådet for psykisk helse også har sendt inn støtte til representantforslaget, og vi stiller oss bak deres vurdering av saken.
Pasienter med psykiske lidelser og rusproblemer skal ikke ha dårligere økonomiske vilkår for behandling enn pasienter med somatisk sykdom og regelverket bør ikke bidra til å gjøre det økonomisk risikabelt å fullføre behandling for psykisk sykdom eller rus.
Dagens regelverk innebærer at personer som er innlagt i psykisk helsevern, TSB eller kombinerte behandlingsinstitusjoner for psykiske lidelser og rusproblemer, kan få redusert blant annet uføretrygd og alderspensjon etter tre måneders opphold. Tilsvarende reduksjon gjelder ikke ved langvarige opphold i somatiske sykehus. Legeforeningen mener, som foreningene vi henviser til, at pasientenes økonomiske rettigheter ikke bør avhenge av om sykdommen klassifiseres som psykisk eller somatisk. Et sentralt mål med helse- og velferdspolitikken må være å legge til rette for god behandling, rehabilitering og deltakelse i samfunnet, uten fare for å miste bolig eller opparbeide seg gjeld. Regelverk som skaper økonomisk usikkerhet under et behandlingsforløp kan virke motsatt.
Legeforeningen mener derfor at folketrygdloven må endres slik at personer som mottar behandling i psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling sikres de samme økonomiske rettighetene som pasienter ved somatiske institusjoner. Likebehandling uavhengig av sykdommens karakter er et grunnleggende prinsipp i helse- og velferdspolitikken. Å fjerne denne forskjellsbehandlingen vil bidra til større økonomisk trygghet for pasientene, redusere barrierer for nødvendig behandling og understøtte målet om et mer rettferdig og helhetlig helsevesen.
Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) · 25. september 2026Skriftlig innspill til Dokument 8:307 S (2025–2026)
Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) viser til representantforslag 307 S (2025-2026) om likhet i folketrygdloven for rusbehandling, psykiatri og somatikk under innleggelse i behandlingsinstitusjoner, med frist for innspill 28. september 2026.
NIM har som hovedoppgave å fremme og beskytte menneskerettighetene i tråd med Grunnloven, menneskerettsloven, internasjonale traktater, og øvrig lovgivning og folkerett. Våre kommentarer begrenser seg til overordnede og prinsipielle menneskerettslige sider ved saken.
Representantforslaget belyser forskjellsbehandling når det gjelder avkortning i offentlige ytelser mellom mennesker i rus- og psykiatribehandling på den ene siden og mennesker som er i somatikken på den andre siden. Kort sagt er pasienter i somatiske behandlingsinstitusjoner unntatt fra regler om avkortning i ytelser som skal dekke kost og losji.
I en rapport publisert 30. april 2026 fra Proba samfunnsanalyse, bestilt av Arbeids- og inkluderingsdepartementet, fremgår det at denne forskjellsbehandlingen har vært kritisert ved en rekke anledninger.
NIM har ikke gått grundig inn i avkortingsreglene i folketrygden og hvordan de virker, og tar heller ikke her konkret stilling til hvordan problemstillingen eventuelt kan løses på en annen måte enn i dag. Vårt fokus i dette høringssvaret er på selve forskjellsbehandlingen som omtales i representantforslaget og hvorvidt den kan være problematisk sett opp mot det menneskerettslige diskrimineringsforbudet.
For det første må det fastslås hvorvidt regelverket faktisk utgjør en forskjellsbehandling. Dette synes å være klart – forskjellsbehandlingen består i at pasienter i en del av helsevesenet stilles dårligere økonomisk enn en annen pasientgruppe.
Spørsmålet blir så om forskjellsbehandlingen kan knyttes til et vernet diskrimineringsgrunnlag. I likestillings- og diskrimineringsloven er diskrimineringsgrunnlagene uttømmende opplistet i § 6. Her er ikke fysisk eller psykisk sykdom eller rusavhengighet listet opp eksplisitt. Psykiske lidelser vil imidlertid være omfattet av diskrimineringsgrunnlaget nedsatt funksjonsevne. Forarbeidene til likestillings- og diskrimineringsloven konstaterer også at rusavhengighet etter forholdene kan være omfattet av det samme diskrimineringsgrunnlaget, hvis tilstanden har medført, er forårsaket av eller skjer på grunn av tidligere, fremtidig eller antatt funksjonsnedsettelse.[1] NIM viser i denne sammenhengen også til den vide definisjonen av funksjonsnedsettelse i CRPD artikkel 1.
Psykisk sykdom og rusavhengighet vil også kunne omfattes av samlekategorien «status for øvrig», som finnes i de fleste menneskerettighetskonvensjoner. Selv om likestillings- og diskrimineringslovens § 6 ikke inneholder denne samlekategorien, er diskrimineringsgrunnlaget likevel en del av norsk rett gjennom menneskerettsloven. «Status for øvrig» er bl.a. av ØSK-komiteen antatt å omfatte en persons fysiske eller mentale helse. Tilhørighet til en utsatt og marginalisert sosial gruppe vil også ofte falle inn under grunnlaget. Langvarige psykiske lidelser og rusavhengighet oppfyller begge disse kriteriene.
NIM legger derfor til grunn at gruppene som omtales i forslaget har et rettslig vern mot diskriminering.
Det siste spørsmålet som må stilles er om forskjellsbehandlingen er saklig og forholdsmessig. NIM har ikke innsikt i begrunnelsen eller utgangspunktet for forskjellsbehandlingen. Det skal imidlertid mye til for at en forskjellsbehandling som består i lavere ytelser fra det offentlige basert på psykisk helse og/eller rusavhengighet kan være saklig begrunnet. Vi viser i denne sammenhengen også til at disse gruppene har rett til en tilfredsstillende levestandard uten diskriminering, herunder tilgang til mat, klær og bolig. Proba fastslår at det ikke er samsvar mellom målet for ordningen og reglene for utmåling. Proba finner ikke noen god prinsipiell begrunnelse for å forskjellsbehandle mellom somatiske og andre sykehus.[2] Dette trekker i retning av at forskjellsbehandlingen heller ikke er forholdsmessig.
NIM mener det er god grunn til å vurdere risikoen for at denne forskjellsbehandlingen kan komme i konflikt med det menneskerettslige diskrimineringsvernet, og derfor om hvorvidt systemet bør endres.
NIM viser for øvrig til vår rapport «Du har ikke noe å gjøre» fra 2024, som dokumenterer at mange rusavhengige opplevelser diskriminering og stigmatisering i møte med offentlige tjenester, blant annet i møte med helsevesenet. Rapporten viser at opplevd diskriminering kan få alvorlige konsekvenser for den enkelte, i form av forverret helsetilstand, redusert hjelpesøkende atferd og økt utenforskap. I rapporten anbefalte NIM blant annet endringer i sektorregelverk for bedre ivaretakelse av rusavhengiges vern mot diskriminering. Representantforslaget vil kunne være et bidrag i denne retningen.
Fotnoter:
[1] Prop. 81 L (2016-2017), s. 85.
[2] Proba samfunnsanalyse, «Reduksjon i ytelser under institusjonsopphold», Rapport nr. 2026-08, s. 55-57.
Vennlig hilsen
for Norges institusjon for menneskerettigheter
Kai Spurkland, direktør
Eivind Digranes, seniorrådgiver
Mental Helse · 25. september 2026Høringsinnspill til Arbeids- og sosialkomiteen fra Mental Helse
Dokument 8:307 S (2025-2026) Likebehandling i folketrygden for pasienter i psykisk helsevern, rusbehandling og somatiske institusjoner
Mental Helse støtter representantforslaget om å sikre likebehandling mellom personer som er innlagt i psykisk helsevern eller tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB), og personer som er innlagt i somatiske institusjoner når det gjelder å ikke redusere folketrygdytelser. Dette handler om grunnleggende prinsipper. Pasienter med psykiske lidelser og rusproblemer skal ikke ha dårligere økonomiske vilkår for behandling enn pasienter med somatisk sykdom.
Et regelverk må ikke bidra til å gjøre det økonomisk risikabelt å fullføre behandling for psykisk sykdom eller rus. Dagens regelverk innebærer at personer som er innlagt i psykisk helsevern, TSB eller kombinerte behandlingsinstitusjoner for psykiske lidelser og rusproblemer, kan få redusert blant annet uføretrygd og alderspensjon etter tre måneders opphold. Tilsvarende reduksjon gjelder ikke ved langvarige opphold i somatikken.
Mental Helse mener at dette er diskriminering på bakgrunn av diagnose. Psykiske lidelser, ruslidelser og somatiske sykdommer er alle helsetilstander som kan være alvorlige og kreve langvarig spesialisert behandling. Pasientenes økonomiske rettigheter skal ikke avhenge av om sykdommen klassifiseres som psykisk eller somatisk.
Fra 1. januar 2026 er CRPD innlemmet i menneskerettsloven og har forrang ved motstrid med annen lovgivning. Konvensjonens artikler 5 og 28 forplikter staten til å sikre likeverd og sosial beskyttelse uten diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne, og Mental Helse mener at dagens forskjellsbehandling ikke står seg i henhold til disse forpliktelsene.
Det er flere som påpeker denne forskjellsbehandlingen, et eksempel er:
Bedre helsehjelp – flere gode år (2025 –2033) s.6 “Mange pasienter i døgnbehandling innenfor psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling skriver seg ut grunnet frykt for reduksjon av trygdeytelser og tap av bolig” https://www.regjeringen.no/contentassets/4213c57dbd884119b78e438d5dc5630e/no/pdfs/bedrehelsehjelp.pdf
Denne forskjellsbehandlingen har vært påpekt over lang tid, uten at regelverket er endret. Mental Helse mener at dagens praksis er foreldet, diskriminerende og i strid med Norges menneskerettslige forpliktelser. Denne diskriminerende lovgivningen og praksis må endres nå. Dette er muligheten dere har.
Pasient- og brukerombudet · 23. september 2026Innspill - Likhet i folketrygden for rusbehandling, psykiatri og somatikk under innleggelse
Innspill til representantforslag – likebehandling i folketrygden for rusbehandling, psykiatri og somatikk under innleggelse i behandlingsinstitusjoner
Pasient- og brukerombudet støtter representantforslaget.
Stortinget ber regjeringen fremme nødvendige forslag til endringer i lov om folketrygd, slik at en kan sikre likebehandling av personer som er innlagt i psykiatriske behandlingsinstitusjoner eller rusinstitusjoner, og personer som er innlagt i somatiske sykehusavdelinger, slik at begge pasientgrupper likestilles når det gjelder reduksjon i sine ytelser fra folketrygden.
Konklusjon:
Pasient- og brukerombudet mener at hovedproblemet knyttet til reduksjon av trygdeytelser, er at de økonomiske konsekvensene kan føre til at pasienter ikke kan ta imot og fullføre nødvendig behandling. Alle pasienter som trenger langvarig behandling, enten det gjelder somatisk sykdom, psykisk sykdom eller rus, trenger trygghet for sin økonomi og sin livssituasjon. Vi støtter derfor representantforslaget om å gjennomgå og endre loven slik at den blir lik for alle og at den understøtter at pasienter som trenger det kan gå inn i og fullføre nødvendig behandling.
Erfaringer fra Pasient- og brukerombudet
Vi har fulgt problemstillingen knyttet til reduksjon av trygdeytelser under institusjonsopphold over tid, og har tidligere gitt uttrykk for bekymring for konsekvensene av regelverket, og at det gjelder andre regler for pasienter innen psykisk helsevern og rusbehandling enn for pasienter i somatiske institusjoner.
Pasient- og brukerrettighetslovens formål er blant annet å bidra til å sikre befolkningen lik tilgang på tjenester av god kvalitet. Ombudet stiller spørsmål ved om dagens regelverk utfordrer dette prinsippet. Økonomiske rammebetingelser bør ikke være utformet slik at de kan påvirke enkelte pasientgruppers reelle mulighet til å motta og fullføre nødvendig helsehjelp. Ordningen kan for disse pasientgruppene oppleves som at helsehjelpen ikke er gratis, og at det å motta helsehjelp for rus og psykisk helse avviker fra hjelp i somatisk helsetjeneste.
Dette må også ses i sammenheng med Norges forpliktelser etter FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Personer med psykiske helseutfordringer og enkelte personer med rusproblemer kan være omfattet av konvensjonens bestemmelser. Etter ombudets syn er det viktig at regelverket ikke opprettholder strukturelle barrierer som i praksis gir personer med psykiske funksjonsnedsettelser dårligere forutsetninger for å få realisert sine rettigheter enn andre.
Økonomisk trygghet kan være en avgjørende forutsetning for å kunne nyttiggjøre seg helsehjelp og senere delta i samfunnsliv, bolig- og arbeidsliv på lik linje med andre.
Økonomisk trygghet er en del av forutsetningene for behandling
Pasienter som er innlagt til behandling, har fortsatt økonomiske forpliktelser. Utgifter til bolig, strøm, telefon, forsikringer, gjeld og andre nødvendige livskostnader opphører ikke fordi en person er innlagt på institusjon.
Når inntekten etter tre måneder kan bli betydelig redusert for personer i psykisk helsevern eller rusbehandling, kan dette få store og konkrete konsekvenser. For noen kan det innebære at de ikke lenger klarer å betjene sine faste utgifter. Det kan igjen føre til gjeldsproblemer, tap av bolig eller andre vanskeligheter som gjør situasjonen etter utskrivelse mer krevende. Dette er særlig alvorlig fordi mange av personene som omfattes av ordningen, allerede kan være i en sårbar livssituasjon.
Et behandlingsopphold bør gi økt stabilitet og bedre forutsetninger for å mestre livet etter utskrivelse. Det er derfor uheldig dersom selve behandlingsoppholdet samtidig kan føre til økonomisk ustabilitet og tap av nødvendig livsopphold.
Risiko for at nødvendig behandling avbrytes
Ombudet stiller spørsmål ved om reduksjonen i ytelser kan påvirke pasienters mulighet og vilje til å både søke seg til, og gjennomføre nødvendig behandling.
Psykisk helse- og rusbehandling kan være langvarig, og for enkelte er et lengre institusjonsopphold nødvendig for å oppnå tilstrekkelig stabilisering og rehabilitering. Dersom pasienten vet at inntekten blir betydelig redusert etter tre måneder, samtidig som faste utgifter består, kan den økonomiske belastningen bli en faktor som gjør at pasienten avslår behandling eller avbryter behandlingen før den er ferdig. Dette er etter vårt syn et pasientsikkerhetsproblem.
Konsekvensen kan bli at pasienten ikke får den helsehjelpen vedkommende trenger, at rehabiliteringen ikke fullføres, og at risikoen for tilbakefall eller ny innleggelse øker. Det kan også innebære at betydelige ressurser som allerede er brukt på behandling, ikke får den ønskede effekten.
Forskjellsbehandling mellom somatikk, og psykisk helsevern og rusbehandling
Det fremstår for ombudet som vanskelig å forsvare at pasienter med psykiske lidelser eller rusproblemer får redusert trygdeytelsen etter et visst tidsrom, mens tilsvarende reduksjon ikke gjelder for personer som er innlagt i somatiske institusjoner. Da Folketrygdloven kom i 1967, varte behandlingsopphold i rus- og psykisk helsevern ofte i flere år. Pasientene bodde og levde på institusjonene. Nå når behandlingstiden stadig blir redusert i døgninstitusjoner, kan det være på tide å revurdere regelverket.
Alle disse pasientene er innlagt fordi de har behov for spesialisert helsehjelp. At behandlingen skjer innenfor ulike deler av spesialisthelsetjenesten, bør ikke i seg selv føre til at pasientene får ulike økonomiske rammebetingelser under behandlingen.
Forskjellsbehandlingen kan også bidra til å opprettholde et skille mellom psykisk og somatisk helse som helsemyndighetene ellers har arbeidet for å redusere.
Etter ombudets syn bør utgangspunktet være at personer som mottar nødvendig helsehjelp, skal ha likeverdige økonomiske betingelser uavhengig av hvilken type sykdom eller lidelse de behandles for. Pasienter som trenger og tilbys langvarig behandling i somatikken eller psykisk helsevern eller i behandling for rus, bør kunne ta imot og nyttiggjøre seg tilbudet uten at de samtidig må vurdere om de kan ha råd til det.
Er unntaksordningen tilstrekkelig?
Ombudet er kjent med at det finnes en forskrift som gir adgang til å utbetale uredusert ytelse til enkelte persongrupper under institusjonsopphold.
Etter vårt syn kan denne muligheten ikke i tilstrekkelig grad avhjelpe problemene ved dagens regelverk. Når hovedregelen innebærer reduksjon av ytelsen, mens pasienten i enkelte tilfeller kan være omfattet av en unntaksbestemmelse, er det sannsynlig at personer som kunne hatt krav på uredusert ytelse, ikke får benyttet seg av ordningen. Pasienter som er alvorlig psykisk syke eller har omfattende rusproblemer, kan også ha begrensede forutsetninger for selv å orientere seg i kompliserte regelverk, sende søknader og ivareta egne rettigheter under et behandlingsopphold.
At det finnes en mulighet for unntak, er derfor, etter ombudets syn, ikke et tilstrekkelig argument for å opprettholde en ordning som i utgangspunktet kan forskjellsbehandle pasientgrupper.
Berit Marie Sandland-Øyulvstad · 18. september 2026Likhet enten det handler om rusbehandling psykiatri eller somatikk
Ytelsene må likestilles .
Rusbehandling stoppes for mange pasienter pga ytelser reduseres underveis i behandlingsforløpet.
Dette er en klar forskjellsbehandling, og fører i mange tilfeller til tilbakefall,og nye runder i behandling på vei til rusfrihet
Rådet for psykisk helse · 15. september 2026Høringssvar: Representantforslag om likhet i folketrygden
Rådet for psykisk helse er en ideell paraplyorganisasjon med 35 medlemsorganisasjoner som samler erfaring, interesseorganisasjoner og ulike fag- og profesjonsmiljøer innen psykisk helse. Sammen med våre medlemsorganisasjoner jobber vi for å fremme god psykisk helse i befolkningen gjennom kunnskapsutvikling og -formidling.
Rådet for psykisk helse støtter representantforslaget om å sikre likebehandling av personer som er innlagt i psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB), og personer som er innlagt i somatiske sykehusavdelinger. Det er et viktig prinsipp at mennesker skal behandles likeverdig, og at regelverket ikke skal bidra til å forskjellsbehandle eller svekke rettighetene til mennesker som allerede befinner seg i en sårbar situasjon.
Ved langvarig døgninnleggelse i psykisk helsevern/TSB kan du få reduksjon av enkelte folketrygdytelser etter tre måneders innleggelse. Er du innlagt på sykehus med somatisk lidelse får du beholde pengene selv. Dette innebærer en forskjellsbehandling av mennesker avhengig av hvilken sykdom de behandles for. Praksisen er diskriminerende og hører ikke hjemme i vårt velferdssamfunn. Vi støtter forslaget om å likestille pasientgruppene og avskaffe denne forskjellsbehandlingen.
For pasientene kan redusert ytelse føre til at de ikke klarer å betale bolig eller gjeld, og behandlingen kan i verste fall bidra til økonomisk og sosial ustabilitet etter utskrivelse. Økonomisk utrygghet kan gjøre det vanskeligere å etablere et stabilt liv etter behandlingen, og potensielt motvirke positive behandlingseffekter.
Det er et sentralt argument at praksisen må være lik. Det er særlig alvorlig dersom økonomiske konsekvenser bidrar til at pasienter avbryter eller takker nei til nødvendig behandling. Problemstillingen blir særlig alvorlig når behandlingen skjer under tvang. Da har pasienten ikke selv valgt innleggelsen, men opplever likevel en økonomisk «straff» som følge av lengden på oppholdet.
Tjenestene til mennesker med alvorlig psykisk lidelse har mange forbedringspunkter. Dette er et av de det haster å få orden på. Vi kan ikke ha et velferdssystem der de økonomiske rettighetene dine avhenger av om sykdommen rammer kroppen eller psyken.
Rådet for psykisk helse
Tove Gundersen, generalsekretær
Norsk psykologforening · 11. september 2026Dokument 8:307 S (2025-2026) Likebehandling i folketrygden
Nedforende innspill sendes også som separat email til komiteen.
Høringsinnspill til Arbeids- og sosialkomiteen
Oslo, 11. september 2026
Dokument 8:307 S (2025-2026) Likebehandling i folketrygden for pasienter i psykisk helsevern, rusbehandling og somatiske institusjoner
Mental Helse, Norsk psykologforening, Norsk Sykepleierforbund, Rusfeltets Hovedorganisasjon, Rådet for psykisk helse og Psykisk helse og rus i NSF (SPoR) støtter representantforslaget om å sikre likebehandling mellom personer som er innlagt i psykisk helsevern eller tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB), og personer som er innlagt i somatiske institusjoner når det gjelder å ikke redusere folketrygdytelser.
Det handler om grunnleggende prinsipper. Pasienter med psykiske lidelser og rusproblemer skal ikke ha dårligere økonomiske vilkår for behandling enn pasienter med somatisk sykdom. Et regelverk må ikke bidra til å gjøre det økonomisk risikabelt å fullføre behandling for psykisk sykdom eller rus.
Dagens regelverk innebærer at personer som er innlagt i psykisk helsevern, TSB eller kombinerte behandlingsinstitusjoner for psykiske lidelser og rusproblemer, kan få redusert blant annet uføretrygd og alderspensjon etter tre måneders opphold. Tilsvarende reduksjon gjelder ikke ved langvarige opphold i somatiske sykehus.
Vi mener at denne forskjellen er vanskelig å forsvare. Psykiske lidelser, ruslidelser og somatiske sykdommer er alle helsetilstander som kan være alvorlige og kreve langvarig spesialisert behandling. Pasientenes økonomiske rettigheter bør derfor ikke avhenge av om sykdommen klassifiseres som psykisk eller somatisk.
Et sentralt mål med helse- og velferdspolitikken må være å legge til rette for god behandling, rehabilitering og deltakelse i samfunnet, uten fare for å miste bolig eller opparbeide seg gjeld. Regelverk som skaper økonomisk usikkerhet under et behandlingsforløp kan virke motsatt.
Denne forskjellsbehandlingen har vært påpekt i lang tid og dere politikere må nå ta grep som fører til slutt på denne forskjellsbehandlingen av pasienter avhengige av om sykdommen klassifiseres som psykisk eller somatisk.
Her er eksempel på oppslag i media (juli 2024) som viser dette fra et pasientperspektiv.
VG «Kevin ble innlagt på psykiatrisk institusjon: Uføretrygden halvert https://www.vg.no/helse/i/5EGjM6/kevin-ble-innlagt-paa-psykiatrisk-institusjon-ufoeretrygden-halvert
Vi håper dokument forslaget 8:307 S (2025-2026) om Likebehandling i folketrygden for pasienter i psykisk helsevern, rusbehandling og somatiske institusjoner støttes av alle partier.
Med vennlig hilsen
Ole-Marius Minde Johnsen
Landsleder
Mental Helse
Hanne Indregard Lind
President
Norsk psykologforening
Gro Lillebø
Nestleder
Norsk Sykepleierforbund
Jan Gunnar Skoftedalen
Leder
Rusfeltets Hovedorganisasjon
Espen Gade Rolland
Leder
Psykisk helse og rus i NSF (SPoR)
Tove Gundersen
Generalsekretær
Rådet for psykisk helse
Actis - Rusfeltets samarbeidsorgan · 10. september 2026Actis – høringssvar representantforslag 8:307S, likhet i folketrygden under innleggelse
Actis er en paraplyorganisasjon som arbeider for å forebygge skader relatert til alkohol, narkotika og pengespill. Våre 38 medlemmer jobber bredt på feltet med blant annet forebygging, barn og unge, behandling, ettervern og pårørendearbeid. Vi takker for muligheten til å svare på dette representantforslaget.
Psykisk sykdom og rusavhengighet må likestilles med somatisk sykdom
Actis takker forslagsstillerne for at de løfter dette viktige temaet. Vi mener det er på høy tid at trygdeytelsene til de som er i behandling for psykisk sykdom og/eller rus likestilles med mennesker som er til behandling for somatikk.
Det har de siste årene vært et økt fokus på å normalisere at alle har en psykisk helse, og at det å søke behandling for psykisk uhelse og rusavhengighet er positivt, på lik linje som at man søker behandling for somatisk sykdom.
Samtidig er muligheten til å beholde trygdeytelser forskjellig, avhengig av om du er i behandling for somatikk eller psykisk helse/rus. Med andre ord kommuniseres det at det er likeverdig å streve med psykisk helse, rus og somatikk, men rammene rundt den som er i behandling er ikke like gode.
Actis mener det haster å få på plass ordninger som sikrer at rettighetene til trygdeytelser for de som er i behandling for psykisk helse og rus løftes til samme nivå som somatiske lidelser.
Det har vært flere eksempler på at mennesker ikke får fullført sin behandling fordi de ikke har økonomi til dette. Blant annet kunne vi i sommer lese om Kjell-Robin1, som to ganger har prøvd å bli rusfri, men har sett seg tvunget til å skrive seg ut før ferdig behandlingsløp begge ganger fordi han har fått store kutt i uføretrygden. Vi hører også om behandlingssteder som opplever at en betydelig prosentandel pasienter skriver seg ut før de er ferdig behandlet på grunn av økonomi.
I dagens system slår avkortingen inn etter tre måneder i institusjon. Dette rammer de mest sårbare aller hardest. De som ofte er innlagt lenger enn tre måneder, er mennesker med omfattende rus og/eller psykiske lidelser som er i døgnbehandling. Det er også disse som oftest har ustabil bosituasjon, vanskelig personlig økonomi, og kanskje også gjeldsproblemer.
Det er også slik at pasienten selv har ansvar for å melde inn behandling. Dersom en ikke er klar over reglene, kan man komme i en situasjon der NAV i etterkant blir klar over behandlingsoppholdet, og sender krav om tilbakebetaling av penger som allerede er brukt. Dette setter personer med allerede store problemer i en ekstra vanskelig situasjon.
Særlig personer lagt inn på tvang rammes hardt av avkortingen, fordi de ikke har selvbestemmelse hverken over om de skal være innlagt, eller lengden på behandlingen.
Vi støtter derfor representantforslaget. Samtidig mener vi at personer med rus- og/eller psykiske helseproblemer har særskilte utfordringer som krever ytterligere tiltak.
Proba analyse har på vegne av Arbeids- og inkluderingsdepartementet utarbeidet en rapport om reduksjon av ytelser under institusjonsopphold. I tråd med anbefalingene i deres rapport mener vi at pasienter i rus- og psykiatribehandling bør slippe avkorting for boutgifter.
Proba analyse påpeker at avkorting/egenandel kan sees som en betaling for helsetjeneste. Videre forklarer de at sårbare grupper allerede i dag skjermes fra betaling for behandling i spesialisthelsetjenesten, for eksempel ved lavere gebyr for ikke møtt, og fritak for egenandel for unge i TSB. Dette viser at det er mulig å innføre tiltak som særlig beskytter disse pasientene.
Vi kan ikke ha det slik at mennesker som trenger behandling og som er motivert, føler seg tvunget til å skrive seg ut fordi de ikke har råd til å gjennomføre hele behandlingsløpet.
Med vennlig hilsen
Inger Lise Hansen,
Generalsekretær
Actis – Rusfeltets samarbeidsorgan
1: https://www.nrk.no/sorlandet/onsker-likebehandling-for-pasienter-i-rusbehandling-1.17932506
Stiftelsen CRUX · 31. august 2026Høringssvar fra stiftelsen CRUX/ CRUX Bergfløtt behandlingssenter
Om oss:
Stiftelsen CRUX er en ideell, diakonal stiftelse som driver spesialisthelsetjeneste/TSB, barnevernstjenester, botiltak og oppfølgingstilbud/ettervern etter blant annet soning og behandling.
Vårt høringssvar:
Stiftelsen CRUX støtter forslaget om å endre folketrygdloven slik at personer innlagt i psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) likestilles med personer innlagt i somatiske sykehusavdelinger når det gjelder reduksjon av ytelser fra folketrygden.
I somatiske sykehus finnes pasienter fra alle lag av befolkningen. I TSB er andelen på sosial stønad og AAP mye større enn den andelen som til enhver tid er i somatiske sykehus. Dermed blir urettferdigheten satt i system i Norge på en måte vi ikke finner mening med.
Gjennom vårt arbeid med unge og voksne i døgnbehandling ser vi daglig de negative konsekvensene dagens regelverk har for pasientenes økonomiske trygghet, rehabilitering og mulighet til å gjennomføre nødvendig behandling.
Særlig vil vi fremheve at institusjonstrekket ikke bare rammer mottakere av uføretrygd og andre varige ytelser, men også personer som mottar arbeidsavklaringspenger (AAP).
Dette rammer mange unge mennesker som er innlagt i spesialisthelsetjenesten i en livsfase der de forsøker å etablere seg i egen bolig og bygge et selvstendig voksenliv. For denne gruppen får inntektsreduksjonen store konsekvenser. Mange har allerede etablert seg i egen bolig eller står i en overgangsfase hvor stabile boforhold er avgjørende for videre rehabilitering og samfunnsdeltakelse. Når ytelsene reduseres betydelig under behandlingsoppholdet, utfordres muligheten til å opprettholde denne stabiliteten.
Dagens ordning tar i hovedsak hensyn til faste boutgifter som husleie, strøm og innboforsikring. Vi opplever imidlertid at en rekke andre nødvendige utgifter ikke omfattes. Dette gjelder blant annet TV- og internettabonnement, som i dag er en forutsetning for å kunne kommunisere med NAV, helsetjenester, utdanningsinstitusjoner og øvrige offentlige tjenester.
Mobiltelefon og mobilabonnement er tilsvarende nødvendige verktøy for kontakt med hjelpeapparatet, familie, nettverk og arbeidsliv. I tillegg kommer andre faste utgifter som de fleste mennesker har i en ordinær hverdag.
Konsekvensen er at mange pasienter ikke får økonomien til å gå rundt, til tross for at de mottar behandling i spesialisthelsetjenesten. Dette fører ofte til at det må søkes om supplerende økonomisk sosialhjelp for å dekke nødvendige levekostnader.
Vi er særlig bekymret for situasjonen til unge under 25 år som mottar arbeidsavklaringspenger. Denne gruppen mottar en lavere sats som i liten grad tar hensyn til individuelle behov eller helsetilstand, men i hovedsak er knyttet til alder. Med et inntektsnivå på om lag 12 500 til 13 000 kroner per måned, kombinert med ordinære levekostnader, er det for mange ikke mulig å opprettholde en forsvarlig økonomi. Selv om enkelte mottar bostøtte, er denne ofte utilstrekkelig til å dekke øvrige nødvendige utgifter.
I praksis medfører dette at hjelpeapparatet må bistå unge mennesker med å søke supplerende sosialhjelp. Dermed risikerer man at unge personer som ellers kunne vært støttet i utviklingen mot selvstendighet og økonomisk mestring, i stedet blir avhengige av sosialhjelp. Dette fremstår som et paradoks når målet med behandlingen nettopp er å styrke den enkeltes evne til å mestre eget liv.
Våre erfaringer viser også at institusjonstrekket skaper betydelig økonomisk uro i en periode hvor pasienten har behov for trygghet og forutsigbarhet. Økonomiske bekymringer står ofte i direkte motsetning til målet om en rolig og stabil tilfriskningsprosess.
Vi mener derfor at dagens ordning bidrar til store diskrepanser mellom ønsket om rehabilitering og de økonomiske rammevilkårene pasientene møter. Den økonomiske usikkerheten påvirker behandlingsmotivasjon, psykisk helse og evnen til å planlegge et selvstendig liv etter utskrivelse.
Vi kan dessverre bekrefte at flere pasienter har valgt å avslutte behandlingen før tiden som følge av institusjonstrekket. Gjennom flere pasientforløp har vi sett hvordan bekymringer knyttet til økonomi, husleie, regninger og øvrige faste utgifter skaper et betydelig press. Når pasientene opplever at de ikke har råd til å fortsette behandlingen uten å risikere alvorlige økonomiske problemer, kan resultatet bli utskrivelse før behandlingsforløpet er fullført.
Dette er etter vårt syn svært bekymringsfullt. Når økonomiske forhold blir en medvirkende årsak til at pasienter avbryter nødvendig og anbefalt behandling, svekkes både behandlingsresultatene og samfunnets investering i rehabilitering. Vi mener dette ikke er i tråd med prinsippene for god psykisk helse- og rusbehandling.
Vi tillater også å nevne situasjonen for de som er på paragraf 12 i institusjon. De får kun ubetalt fengselspenger under oppholdet i institusjon (80,- dagen)/som om de skulle vært i fengsel. Dette begrenser behandlingsoppholdet med tanke på forberedelse til livet utenfor institusjon i form av etablering/nettverksarbeid/meningsfulle aktiviteter mm. Forventet nytte av behandlingen reduseres på grunn av reduksjon i ytelser og effekten av behandling reduseres både på individ -og samfunnsnivå.
På denne bakgrunn støtter vi forslaget om å endre regelverket slik at personer innlagt i psykisk helsevern og rusbehandling likestilles med personer innlagt i somatiske sykehusavdelinger når det gjelder reduksjon av ytelser fra folketrygden. En slik endring vil bidra til større økonomisk trygghet, bedre forutsetninger for å gjennomføre behandling og økte muligheter for varig rehabilitering og selvstendig deltakelse i samfunnet.
Med vennlig hilsen
Kristin Vegerstøl, klinikksjef ved CRUX Bergfløtt Behandlingssenter
På vegne av stiftelsen CRUX/ CRUX Verksgata behandlingssenter og CRUX Kalfaret behandlingssenter
Norske Kvinners Sanitetsforening · 17. august 2026Høringssvar fra Sanitetskvinnene til Dokument 8:307 S (2025–2026)
Sanitetskvinnene er Norges største kvinneorganisasjon med 46 000 medlemmer og 550 lokalforeninger over hele landet. Vi eier og drifter et stort antall ideelle virksomheter i spennet fra store sykehus i spesialisthelsetjenesten til kommunale omsorgsboliger. Vi er også en stor nasjonal beredskapsorganisasjon med mer enn 6000 beredskapsfrivillige. Over hele landet driver Sanitetsforeninger frivillige kvinnehelseaktiviteter, integrering og helseberedskap. I tillegg er vi en stor kvinnehelseforskningsaktør og vi driver veiledningssenter for pårørende innen rusavhengighet og psykisk helse.
Sanitetskvinnene støtter representantforslaget og vil berømme representantene for å ta opp en viktig sak. Vårt Veiledningssenter for pårørende innen rusavhengighet og psykisk helse er et lavterskeltilbud for pårørende over hele landet. Det er gratis og krever ikke henvisning. Våre veiledere møter mange pårørende som står i krevende situasjoner. Et stadig dårligere behandlingstilbud for rusavhengighet og psykisk helse øker presset på de pårørende. Det samme gjør svake rettigheter, både for den pårørende og den som er i, eller har vært i behandling.
Økonomisk usikkerhet og ustabile boforhold er ikke uvanlig for mennesker som har en rusavhengighet og/eller psykiske utfordringer. Dette gir tilleggsbekymringer og ekstra belastning både for den det gjelder og for de pårørende rundt. At mennesker som er i behandling får redusert sine trygdeytelser kan forverre problemet. Ingen behandlingsløp er like, og mange kan trenge mer tid enn tre måneder for å bli bedre. De bør ikke straffes for dette økonomisk.
Vi kjenner til historier om pårørende som har fått økonomiske problemer fordi de må hjelpe en venn eller familiemedlem som er i behandling. At den syke flytter hjem til de pårørende fordi de ikke har råd til å beholde egen bolig, er heller ikke ukjent. Pårørende kan også føle seg presset til å la de bo hjemme, og dette kan øke belastningen på familien. Verst er det likevel for de som må avbryte behandling grunnet økonomi og som derfor ikke får den langvarig behandling som de trenger.
Sanitetskvinnene mener psykiatrisk- og rusbehandling må sidestilles med somatisk behandling når det gjelder trygdeutbetalinger. Ingen skal måtte avbryte nødvendig og langvarig behandling grunnet økonomi. Og økonomi må ikke bli argument for å ikke ta nødvendig behandling. Vi støtter forslaget som er fremsatt i Dokument 8:307 S (2025-2026) og anbefaler Stortinget å vedta dette.
Vennlig hilsen
Kari Helene Partapouli
Generalsekretær
Kilde: Stortingets høringsprogram og publiserte innspill. Frister og program kan endres; kontroller originalkilden før deltakelse.
Tilbake til alle høringer