Prop. 102 L (2025–2026)
Familie- og kulturkomiteen · 2026-2027
Endringer i trossamfunnsloven mv. (taushetsplikt)
Politisk behandling
Saker i høringen
Tid og deltakere
Høringsprogram
Programmet er ikke publisert
Programmet er ikke tilgjengelig ennå
Programmet kan bli publisert eller oppdatert nærmere høringsdagen.
Innspill fra samfunnet
Skriftlige innspill
8 publiserte innspill
Human-Etisk Forbund · 28. oktober 2026En mer inkluderende regulering av fortrolige samtaler i tros- og livssynssamfunn
Human-Etisk Forbund (HEF) er et humanistisk livssynssamfunn med over 190.000 medlemmer. Vårt mål er at alle mennesker skal ha frihet til å bestemme i egne liv, innenfor en likebehandlende stat og et livssynsåpent samfunn.
Oppsummering
Lovforslaget fra regjeringen sørger for at lovreguleringen av taushetsplikt for betroelser i registrerte tros- og livssynssamfunn blir likestilt og bedre tilpasset det reelle mangfoldet i det livssynsåpne samfunnet i Norge. Vi hadde imidlertid foretrukket en enda mer presis og inkluderende formulering av paragrafen.
Bakgrunn
Human-Etisk Forbund har de siste ti årene deltatt i oppbyggingen av en humanistisk samtaletjeneste som arbeider på linje med institusjonsprestetjenesten. Denne utviklingen har skjedd i samarbeid med helseforetak, Forsvaret, akademia og Kriminalomsorgen.
For å forstå dette lovforslaget, er det nyttig å vite hvor Norge per nå er i utviklingen av en mer mangfoldig samtaletjeneste. Fast ansatte humanistiske livsveiledere tilknyttet Human-Etisk Forbund arbeider for tiden ved en rekke offentlige institusjoner rundt om i landet:
to sykehushumanister (ved St. Olavs Hospital i Trøndelag og Sykehuset i Vestfold)
to felthumanister (ved Krigstrenbataljonen i Troms og Krigsskolen i Oslo)
fem studenthumanister (NTNU Trondheim, Høgskolen i Volda, Universitetet i Agder, Universitetet i Sørøst-Norge og Universitetet i Oslo)
Det har tidligere også vært midlertidige stillinger av denne typen tilknyttet Universitetssykehuset i Nord-Norge, Kongsvinger fengsel og OsloMet. Der våre livsveiledere er til stede, opplever de å bli tatt godt imot av institusjonene og institusjonsprestene, og det er høy etterspørsel fra brukerne.
Finansieringen og organiseringen av samtaletjenesten er litt ulik i de ulike sektorene, og følger mønsteret som er etablert for Den norske kirkes institusjonsprester:
I helseforetakene og Forsvaret er staten arbeidsgiver for disse stillingene, og samarbeidsavtaler sikrer at våre livsveiledere står under tilsyn av Human-Etisk Forbund som livssynssamfunn.
I UH-sektoren (og når det er aktuelt Kriminalomsorgen) er stillingene finansiert av og ansatt i Human-Etisk Forbund, men har sitt arbeidssted ved studiesteder (og fengsler).
Vurdering av forslaget
Lovforslaget sikrer at reglene for taushetsplikt vil gjelde likt uavhengig av hvilken sektor stillingene arbeider innenfor, og hvilket tros- eller livssynsamfunn stillingene er tilknyttet. Vi forstår at arbeidet med formuleringer og ordlyd har vært svært krevende for departementet fordi loven skal ivareta et så stort spenn av organisasjoner og ulike typer roller i disse.
Når det gjelder selve lovformuleringen, foretrekker vi fremdeles departementets alternativ 1, fordi det tydelig plasserer taushetsplikten på den som har den aktuelle funksjonen som mottaker av betroelser o.l., heller enn å plassere plikten på historiske roller i Den norske kirke og så utlede plikten til tilsvarende roller i andre tros- og livssynssamfunn som ikke nødvendigvis har roller som direkte matcher oppgavefordelingen hos Den norske kirke personell. Alternativ 1 ville også gi en mer entydig lovtekst, som ikke forutsatte lesing av forarbeidene for å forstå hvem som heretter har denne plikten i andre tros- og livssynssamfunn enn Den norske kirke.
En annen fordel med modell 1 ville dessuten være at staten formulerte lovteksten i en mer nøytral og inkluderende språkdrakt, med objektive funksjonsbeskrivelser heller enn henvisning til religiøse begreper og titler som historisk sett har hatt hegemoni.
En sammenslåing av modell 1 og 2 kunne gitt en enda tydeligere plassering av plikten: "Personer i Den norske kirke eller registrerte tros- og livssynssamfunn som har ansvar for å tilby livssynssamtaler og eksistensiell omsorg har taushetsplikt om opplysninger som er betrodd dem i deres stilling, og som ikke er alminnelig kjent eller alminnelig tilgjengelige.»
Dersom Stortinget heller vedtar paragrafen slik den er foreslått av departementet, vil vi understreke at det for Human-Etisk Forbund vi være våre humanistiske livsveiledere som er omfattet av den lovregulerte taushetsplikten med tilhørende unntak. Hos oss er det denne rollen som oppfyller de to kriteriene som proposisjonen oppstiller på s. 38, altså "om rollen har et overordnet ansvar for tros- eller livssynsutøvelse, og om den har et særskilt ansvar for sjelesorg eller åndelig og eksistensiell omsorg".
Videre er vi enige i departementets forslag når det gjelder hvordan plikten omfatter «hjelpere», som tolker og kontormedarbeidere som kan komme til å få kjennskap til hvem som benytter slike tjenester, og kanskje også ufrivillig overhører deler av samtaler osv.
Annet
Departementet bør utvikle et felles nettbasert kurs om taushetsplikt og tilhørende unntak for de som omfattes av denne loven. Bestått kurs bør være en forutsetning for å få autorisasjon fra tros- og livssynssamfunnene og for å omfattes av taushetsplikten.
Vi foreslår at departementet i samarbeid med tros- og livssynssamfunnene utarbeider et enkelt A4-ark med lett forståelig informasjon om taushetsplikt i fortrolige samtaler, inkludert unntakene for avvergingsplikt og melderett til barnevernet. Arket kan brukes som oppslag i forværelser, deles ut til konfidenter og generelt bidra til å informere og minne både utøvere og konfidenter om gjeldende regler.
Avslutning
Vi står til komitéens disposisjon dersom vi kan bidra med svar på spørsmål eller på andre måter i den videre prosessen.
Med vennlig hilsen
for Human-Etisk Forbund
Lars-Petter Helgestad
avdelingsleder for politikk og internasjonalt arbeid
Hovedorganisasjonen KA · 28. oktober 2026En gjennomgang av personkretsen er nødvendig
Hovedorganisasjonen KA støtter hovedretningen i regjeringens forslag til ny regulering av taushetsplikt for prester og andre religiøse ledere.
KA har i tidligere høringer understreket at den særlige taushetsplikten har en viktig samfunnsmessig funksjon. Mennesker må kunne oppsøke prest eller annen sjelesørger og dele svært personlige og vanskelige forhold i trygghet om at betroelsene behandles fortrolig. Vi har derfor argumentert for at taushetsplikten fortsatt bør være understøttet av lovverket, samtidig som dagens regulering i straffeloven § 211 bør erstattes av en mer tidsmessig regulering.
KA er derfor tilfreds med at regjeringen foreslår å videreføre den lovbestemte taushetsplikten gjennom en ny § 20 a i trossamfunnsloven. Forslaget innebærer i hovedsak en videreføring av gjeldende rett, samtidig som bestemmelsen flyttes ut av straffeloven og personkretsen og rekkevidden av taushetsplikten tydeliggjøres.
En viktig og riktig melderett til barnevernet
KA har tidligere vært særlig opptatt av forholdet mellom taushetsplikten og hensynet til barn som kan være utsatt for alvorlig omsorgssvikt. Vi har tatt til orde for at fortsatt lovregulering må kombineres med en uttrykkelig rett til å melde til barnevernet når vilkårene i barnevernsloven § 13-2 er oppfylt.
Vi er derfor svært tilfredse med at dette er fulgt opp i lovforslaget.
Regjeringen foreslår at taushetsplikten ikke skal være til hinder for å melde til barnevernstjenesten i situasjonene som omfattes av barnevernsloven § 13-2 første ledd bokstav a til e. Dette er en melderett, ikke en meldeplikt. Regjeringen foreslår samtidig adgang til å dele opplysninger når dette er nødvendig for å unngå fare for liv eller helse.
KA mener denne avveiningen er god. Den bidrar til å bevare den sterke taushetsplikten og tilliten til sjelesorgens rom, samtidig som den gir prester og andre som omfattes av bestemmelsen en tydelig adgang til å handle når tungtveiende hensyn til barn, liv eller helse tilsier det.
KA merker seg også positivt at departementet har valgt å kombinere de to unntakene. KA var blant høringsinstansene som støttet begge disse unntakene i forrige høringsrunde.
Personkretsen bør vurderes på nytt
KA mener at Stortinget bør se nærmere på om lovforslaget gir tilstrekkelig rom for de ulike måtene tros- og livssynssamfunn organiserer sitt sjelesorgs- og omsorgsarbeid på.
I Den norske kirke har også andre enn prester, blant annet diakoner, formaliserte oppgaver som innebærer sjelesorg og fortrolige samtaler. For den som betror seg, kan forventningen om fortrolighet være den samme uavhengig av om samtalen skjer med en prest eller en annen medarbeider som har en tydelig sjelesorgsfunksjon. Særlig gjelder dette andre vigslede medarbeidere, som kan bære "prestekrage" som arbeidsantrekk.
KA mener likevel ikke at slike stillingskategorier uten videre bør lovfestes som en felles personkrets for alle tros- og livssynssamfunn. Organisering, roller og forståelsen av sjelesorg varierer betydelig mellom samfunnene.
Det er også en utfordring at slik forslaget nå er, griper bestemmelsen lengre inn i Den norske kirkes interne anliggender enn i tros- og livssynssamfunnene for øvrig: For Den norske kirke angis det at det kun gjelder prester, mens i andre trossamfunn er «prester, religiøse ledere og personer med tilsvarende funksjoner» omfattet. Det vil si at loven helt tydelig avgrenser mot andre vigslede medarbeidere i Den norske kirke, men ikke i andre trossamfunn. Der blir det på ett eller annet vis opp til trossamfunnene selv å finne ut av hvem som er omfattet.
KA ber derfor komiteen vurdere en løsning som gir det enkelte registrerte tros- og livssynssamfunn anledning til selv å definere nærmere hvilke tydelig avgrensede og formaliserte funksjoner som, i tillegg til personkretsen som følger direkte av loven, skal være omfattet av den lovbestemte taushetsplikten. En slik løsning må samtidig sikre at det er klart både for rolleinnehaveren og den som betror seg hvem den straffesanksjonerte taushetsplikten gjelder for.
Vi foreslår at komiteen legger opp til et anmodningsvedtak om at regjeringen i forskrift kommer tilbake til en løsning på hvilke krav som skal gjelde for trossamfunnenes definisjon av hvem som blir omfattet av den nye paragraf § 20 a i trossamfunnsloven, utfra de bestemmelsene som lovparagrafen setter. KA kan gjerne bidra til et slikt forskriftsarbeid i dialog med departementet.
Straffansvaret
KA har tidligere tatt til orde for at en ny bestemmelse i trossamfunnsloven ikke burde være straffesanksjonert. Begrunnelsen var blant annet at taushetsplikten også bør forankres i trossamfunnenes eget regelverk, arbeidsavtaler og vigslingsordninger, og at brudd kan følges opp arbeidsrettslig og gjennom kirkelig tilsyn.
Regjeringen har valgt en annen løsning. Når taushetsplikten reguleres i trossamfunnsloven, vil brudd kunne straffes etter straffeloven § 209. Dette innebærer også at grovt uaktsomme brudd omfattes.
KA registrerer regjeringens vurdering, men mener Stortinget bør være oppmerksomt på at kombinasjonen av en straffesanksjonert taushetsplikt og skjønnsmessige avgrensninger av personkretsen stiller store krav til klarhet og forutberegnelighet. Dersom straffansvaret opprettholdes, er det derfor særlig viktig at det fremgår tydelig hvem som omfattes, hvilke opplysninger som er taushetsbelagte og hvordan unntakene skal forstås.
Bevisforbudet må videreføres
KA støtter forslagene om å tilpasse straffeprosessloven og tvisteloven til den nye bestemmelsen i trossamfunnsloven. Dette er i tråd med KAs tidligere høringssvar, hvor vi støttet videreføring av bevisforbudet.
Et sterkt vern av fortrolige betroelser forutsetter at taushetsplikten også får konsekvenser for adgangen til å føre slike opplysninger som bevis. Regjeringen foreslår at bevisforbudene skal knyttes direkte til personkretsen som omfattes av den nye § 20 a.
Behov for veiledning og tid til implementering
Ny lovgivning vil kreve at kirkelige arbeidsgivere går gjennom interne regler, arbeidsavtaler og rutiner og sørger for at ansatte og medhjelpere kjenner rekkevidden av taushetsplikten og de nye unntakene.
KA vil derfor understreke behovet for god nasjonal veiledning før loven trer i kraft. Det gjelder særlig grensedragningen mellom taushetsplikt, melderett til barnevernet, adgang til å dele opplysninger ved fare for liv eller helse og den alminnelige avvergingsplikten.
KA har tidligere påpekt at endringer i lovverket bør følges opp gjennom tydeligere interne regler om taushetsplikt, avvergingsplikt og forholdet til barnevernet.
Konklusjon
KA støtter hovedretningen i Prop. 102 L og er særlig tilfreds med at:
den særlige taushetsplikten fortsatt forankres i lov,
reguleringen flyttes fra straffeloven § 211 til trossamfunnsloven,
det innføres en uttrykkelig melderett til barnevernet,
det gis adgang til å dele nødvendige opplysninger når det er fare for liv eller helse, og
bevisforbudene i straffeprosessloven og tvisteloven videreføres.
KA ber samtidig Stortinget særlig vurdere om personkretsen er blitt for snevert avgrenset, slik at ansatte som diakoner, kateketer og andre med en tydelig og formalisert sjelesorgsfunksjon kan falle utenfor den lovbestemte taushetsplikten. Vi ber Stortinget gjøre et anmodningsvedtak om at man i forskrift kommer tilbake til hvilke krav som skal gjelde for hvordan trossamfunnene kan definere hvem som faller innenfor den nye lovbestemmelsen. Vi ber også om at konsekvensene av straffansvaret vurderes nøye, og at det sikres tydelig veiledning før loven trer i kraft.
Norges Kristne Råd · 28. oktober 2026Norges Kristne Råd høringssvar - Endringer i trossamfunnsloven mv. (taushetsplikt)
Norges Kristne Råd (NKR) takker for arbeidet departementet har gjort med Prop. 102 L (2025-2026), og for muligheten til å gi høringsinnspill på lovforslaget.
NKR har under tidligere høringsrunder og forarbeid til lovforslaget vært særlig opptatt av:
At taushetsplikten fortsatt må være forankret i norsk lovgivning.
At den nåværende loven har behov for oppdatering for å svare til hvordan tros- og livssynssamfunn er organisert i dag.
At personkretsen som omfattes av lovgivningen må tydeliggjøres.
At et nødvendig handlingsrom for at tros- og livssynssamfunn kan melde fra om bekymringer for barn og unge til barnevernstjenesten sikres.
NKR er glade for at disse punktene er tatt på alvor i lovforslaget og er fornøyd med hovedretningen i lovforslaget.
Særlig er vi fornøyd med
At taushetsplikten forblir forankret i norsk lovgivning, men flyttes fra straffeloven til trossamfunnsloven.
At den utdaterte rollen «forstander» erstattes med en personkrets som bedre svarer til dagens tros- og livssynsfelt.
At både muligheten for å melde fra til barnevernstjenesten når vilkårene i barnevernslovens § 13-2 første ledd bokstav a til e er oppfylt, samt muligheten til å dele opplysninger med andre så lang det er nødvendig for å unngå fare for liv eller helse er tatt med i lovforslaget. Dette er i tråd med vår tilbakemelding i forrige høringsrunde.
At retten til å melde fra til barnevernstjenesten og til å dele opplysninger for å unngå fare for liv eller helse er formulert som en adgang og ikke som en plikt, slik at trosfriheten er ivaretatt for trossamfunn som praktiserer en absolutt taushetsplikt for eksempel i forbindelse med skriftemål.
At medhjelpere og medhjelperes taushetsplikt er tydeligere definert. Dette ved at medhjelperes taushetsplikt tydelig er utledet av den avgrensede personkretsens taushetsplikt i lovens første ledd, og at medhjelperen bare har straffeansvar dersom personen som har taushetsplikt etter første ledd har informert sin medhjelper om taushetsplikten.
Videre har vi et punkt vi vil kommentere nærmere og be komitéen ta stilling til:
Om avgrensning av personkretsen
NKR støtter at formuleringen av personkretsen endres, og er enige i at personkretsen slik den er formulert i lovforslaget svarer bedre til dagens virkelighet i tros- og livssynssektoren enn formuleringen i gjeldende rett. Likevel vil vi stille spørsmål ved om personkretsen i lovforslaget er tilfredsstillende definert.
I avgrensningen av personkretsen er det viktig at
Avgrensningen er tilstrekkelig tydelig, og minimerer risikoen for forvirring og feiltolkning av hvilke roller som omfattes av rollen i så stor grad som mulig.
De roller som bør omfattes av loven for å sikre konfidentens trygghet er omfattet.
Personkretsen ikke formuleres så åpent at for mange roller omfattes av loven.
Samtidig er realiteten at Den norske kirke (DNK), trossamfunnene og livssynssamfunnene er svært forskjellig organisert og har svært forskjellig tradisjon, lære og praksis for hva det vil si å utøve lederskap, og åndelig og eksistensiell omsorg, og hvem som gjør det.
Disse faktorene gjør det svært krevende å definere personkretsen på en tilfredsstillende måte.
Departementet forsøkte i Høringsnotat om taushetsplikt i tros- og livssynssamfunn i fjor å definere en snever personkrets. Høringsinstansenes respons viser imidlertid at høringsnotatets formulering ikke var tilstrekkelig tydelig, da den av flere instanser ble tolket til å omfatte flere roller enn det som var departementets intensjon. Blant annet oppfattet flere det som at personkretsen skulle omfatte diakoner, kateketer og trosopplærere i DNK, og i andre tros- og livssynssamfunn bl.a. sjelesørgere, personer som utøver organisert religiøs eller livssynsbasert samtale- og veiledningstjeneste og forbedere. Denne utvidede forståelsen ble av mange instanser omtalt som ønsket.
I lovforslaget har departementet valgt å respondere på dette ved å presisere hvordan den snevre personkretsen er ment å avgrenses under 5.1.4.1 Personkretsen etter første ledd, og ved en omstrukturering av setningen om personkretsen i første ledd i forslaget til lovtekst. I 5.1.4.1 gjør departementet det klart at ingen av de ovenfor nevnte rollene utover prester og tilsvarende ledere skal omfattes av loven,
Departementet begrunner dette i 5.1.4.1 med at «det verken er hensiktsmessig eller ønskelig at alle mennesker som kan havne i en betroelsessituasjon, skal være bundet av en lovregulert og straffebelagt taushetsplikt.» Og videre at «[e]n utvidelse av personkretsen vil etter departementets vurdering føre til større uklarhet rundt hvem som er omfattet av taushetsplikten og en svekkelse av de hensynene taushetsplikten skal ivareta.» Videre viser departementet til ønsket om å begrense detaljregulering av tros- og livssynssamfunns indre anliggender for å ta hensyn til prinsippet om det livssynsåpne samfunn, menneskerettigheter og Grunnlovens bestemmelser angående dette, og at «forslagets definerte personkrets er med å trekke en rimelig grense mellom hva det er staten skal regulere og hva sivilsamfunnet skal ta seg av.» Departementet foreslår følgelig at taushetsplikt for de øvrige rollene som er blitt nevnt av høringsinstansene ordnes med interne regelverk og sanksjoner.
NKR følger langt på vei departementets vurdering. Samtidig vil vi poengtere at hovedhensikten med selve loven er å sikre konfidentens privatliv og et trygt rom for betroelser. Departementet sier selv at de ønsker å «knytte taushetsplikten til en avgrenset personkrets som det er knyttet en spesiell forventning om taushetsplikt til» (5.1.4.1 tredje ledd). Her er det vanskelig å trekke en tydelig grense for hvilke roller det er knyttet en slik spesiell forventning til, men det er rimelig å anta at forventningen om taushetsplikt i mange sammenhenger er tilsvarende det samme overfor en diakon i Den norske kirke eller en organisert tros- eller livssynsbasert veileder eller sjelesørger, som til en prest. I noen sammenhenger vil det være slike roller, mer enn mer overordnede roller med «et overordnet ansvar for tros- og livssynsutøvelse» (jf. det ene av de to kriteriene som departementet legger til grunn for hvem som skal omfattes av personkretsen (9.1. femte ledd)), som det vil være knyttet spesiell forventning om taushetsplikt til.
Altså oppleves det også nå noe utydelig om lovforslaget treffer helt på den ønskede personkretsen, og om dette er tydelig nok formulert til å unngå forvirring. F.eks. forstår vi det slik at livssynsveiledere i Human-Etisk Forbund (HEF) ikke vil være omfattet av personkretsen i lovforslaget, da disse sannsynligvis ikke kan sies å møte kriteriet om «overordnet ansvar for tros- og livssynsutøvelse» all den tid f.eks. diakoner i Den norske kirke eller organiserte sjelesørgere i trossamfunn ikke anses å møte dette kriteriet. Samtidig er det vår forståelse at det er nettopp livssynsveilederne i HEF det er mest ønskelig at nå skal omfattes av taushetsplikten i HEF. Tilsvarende problemstillinger vil være gjeldende i flere trossamfunn, slik at avgrensningen av personkretsen i lovforslaget og kriteriene for denne avgrensningen fortsatt, slik vi ser det, innebærer en del uklarhet.
Vi vil derfor:
Be komiteen om å vurdere muligheten for og hensiktsmessigheten av en noe, men samtidig begrenset, utvidelse av personkretsen, for å kunne inkludere noen flere roller som det er knyttet en spesiell forventning om taushetsplikt til.
Be komiteen vurdere om personkretsen, slik den endelig blir definert, kan formuleres slik at det blir enda tydeligere for andre tros- og livssynssamfunn enn Den norske kirke hvem som er omfattet og ikke. Gjerne i lovformuleringen, men i det minste må det utdypes og presiseres enda tydeligere i forskrift. Også dersom departementets ønskede personkrets blir gjeldende mener vi lovforslagets formulering muligens uttrykker ønsket avgrensning noe utydelig for de andre gruppene enn Den norske kirke. Kanskje vil det å samle rollene i registrerte trossamfunn og livssynssamfunn i samme setningsledd og la «med tilsvarende funksjoner» gjelde for begge disse tydeligere vise at både «religiøse ledere» og «personer … i livssynssamfunn» skal forstås med henvisning til presterollen i DNK.
Be om at loven innføres for en prøveperiode, med en evaluering og mulighet for å gjøre endringer. Dette mener vi er viktig fordi det mest sannsynlig vil bli tydeligere gjennom utprøving hvilke justeringer som må gjøres for å treffe en ønsket og hensiktsmessig personkrets i bredden av sektoren.
STL (Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn) · 28. oktober 2026STLs høringssvar om taushetsplikt
STL (Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn) samler religioner og livssyn til dialog for et inkluderende, likebehandlende og livssynsåpent samfunn hvor alle kan kjenne seg trygge. Vi takker for muligheten til å svare på denne høringen.
STL har bidratt med innspill i de to foregående høringsprosessene, med “Høring om reguleringen av taushetsplikt i tros- og livssynssamfunn mv.” (BFD, frist 15. nov. 2024) og med “Høring om regulering av taushetsplikt i tros- og livssynssamfunn mv.“ (BFD, frist 18. nov.2025). Vi er glade for at våre innspill overordnet er tatt hensyn til i den foreliggende proposisjon (Prop. 102 L (2025-2026)), med gehør for blant annet de følgende punktene:
at taushetsplikten fortsatt skal være hjemlet i offentlig lov, inkludert straff ved brudd på den,
at det lovhjemmelen plasseres i trossamfunnsloven,
at livssynssamfunn inkluderes på lik linje som trossamfunn,
at det åpnes for unntak til taushetsplikten, inkludert adgang til å melde barnevernet ved visse tilfeller.
Vi anbefaler Stortinget å gi støtte til disse endringene.
Om den foreliggende proposisjonen har vi ingen betydelige innvendinger.
Det er viktig med god og tydelig informasjon i forbindelse med implementering av den nye § 20 a. En viktig del av utgangspunktet for den foreslåtte lovendringen var spørsmål om uklarheter som kom fra feltet selv. Uavhengig av hvor godt tilpasset den nye lovformuleringen er, skal den anvendes på en mangfoldig og sammensatt gruppe. Informasjonen om endringene må også tilpasses denne målgruppen. STL er innstilt på å bidra i denne informasjonsvirksomheten.
Når loven har virket, kan det også være klokt å samle inn erfaringer og evaluere om loven har fungert hensiktsmessig, eller om det vil være behov for justeringer. STL er forberedt på å bidra også her.
Med vennlig hilsen,
Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn v/
Birte Nordahl, generalsekretær
Kristine Høiland, styreleder
For Bibel og Bekjennelse (FBB) · 28. oktober 2026Taushet uten plikt
I stortingsmeldingen om taushetsplikt i tros- og livssynssamfunn som ble lagt fram i sommer, sier regjeringen at prestenes taushetsplikt skal bestå. Men i barnesaker gjør forslaget den om til en rett presten kan bruke eller ikke. Det er ikke det samme.
Ingen kan si at regjeringen ikke har lyttet. Da saken var på høring i 2024, var ett av alternativene å oppheve prestenes lovfestede taushetsplikt. Nå, i proposisjonen til Stortinget (Prop. 102 L), står den fast: Taushetsplikten skal bestå og reguleres i lov. Det fortjener honnør.
Men i saker som gjelder overgrep mot eller vanskjøtsel av barn (jf. barnevernsloven § 13-2 første ledd bokstav a), foreslår departementet et unntak: Presten skal kunne melde fra til barnevernet, med andre ord ha rett, men ikke plikt til dette. Departementet skriver selv at forslaget gjør taushetsplikten «noe svekket», og dermed også vernet til den som betror seg.
Fra plikt til prestens skjønn
Den som skrifter eller søker sjelesorg, har hittil kunnet regne med én ting: Det jeg sier her, går ikke videre. Med forslaget kan man ikke lenger vite det. Om presten tier eller melder, avhenger av prestens egen helhetsvurdering, og det holder at det er «grunn til å tro» — den samme terskelen som barnevernsloven bruker — at noe er galt. Taushet blir noe presten har rett til, ikke noe den som betror seg har krav på.
«Men barna?»
Dette handler ikke om å tie om overgrep. Loven har allerede en avvergeplikt: Alle, prester også, skal hindre alvorlige forbrytelser som pågår eller står for døren. Den går foran taushetsplikten i dag. Det samme gjelder å hindre at en uskyldig blir dømt. Mange av sakene departementet peker på, som alvorlig svikt i å gi et sykt barn nødvendig hjelp, er dessuten allerede straffbare.
Barnevernsloven er dessuten skrevet for langt bredere situasjoner enn dem taushetsplikten verner. Loven dekker alt man kan få vite fra naboer, observasjoner og tredjepersoner. Taushetsplikten gjelder derimot hemmeligheter som er betrodd presten i fortrolighet. Forslaget blander to ting som ikke hører sammen.
Å veie er å velge
Departementet svarer at hensynene må avveies, fortrolighet på den ene siden og barns vern på den andre. Det høres balansert ut. Men integriteten til den som betror seg, er ikke ivaretatt. Den er nå overlatt til prestens skjønn.
Taushetsplikten bør ikke være en vekt man legger i vektskåla sammen med andre gode formål. Den skal bare vike der den selv ville dekket over urett. Å si at man «må velge» begrunner ikke valget. Da får den med makt, altså lovgiver, stifte ny rett uten å måtte begrunne denne med argumenter.
Prestens samvittighet, eller din?
Melderetten begrunnes også med prestenes frihet: Ingen skal tvinges til å tie mot sin overbevisning. Men taushetsplikten har aldri vært til for prestens skyld. Den er til for den som kommer, ofte i sin dypeste nød.
Brekkstangen
Det kan hende dette gjelder få tilfeller. Men slik går det ofte: Prinsippet vinnes først, følgene høstes siden. Har loven først slått fast at taushetsplikten kan vike for statens vurdering, ligger brekkstangen klar til neste gang taushetsplikten utfordres.
Bestemmelsen flyttes dessuten fra straffeloven til trossamfunnsloven. Hittil hviler taushetsplikten på egen tyngde: en strafferettslig beskyttelse gitt uavhengig av hvordan det enkelte trossamfunnet for øvrig var organisert, forankret i religionsfriheten og i sjelesorgens vesen. I den foreslåtte trossamfunnsloven blir den i stedet én bestemmelse blant reguleringer av økonomi, medlemskap og organisering – underlagt de samme løpende politiske avveiningene som resten av loven. Nå ligner den mest på et privilegium staten tildeler. Det som gis, kan tas.
Hva Stortinget bør gjøre
La taushetsplikten stå som det den heter: en plikt – uten melderett i skriftemålet og sjelesorgen. Avvergeplikten består uansett. En taushet som kan brytes etter skjønn gjør den fortrolige samtalen til en illusjon. Kan jeg si dette? Hva om presten må melde det? Et av poengene med å gå til en prest er at man kan si det man ellers ikke kan si til noen.
(FBB leverte høringsuttalelse i november 2025. Den og utredningen den bygger på, finnes på fbb.nu)
Stine Sofies Stiftelse · 28. oktober 2026Høringsinnspill fra Stine Sofies Stiftelse – prop. 102 L (2025-2026) endringer i trossamfunnsloven
Høringsinnspill fra Stine Sofies Stiftelse – prop. 102 L (2025-2026) endringer i trossamfunnsloven mv. (taushetsplikt)
Stine Sofies Stiftelse er en ideell stiftelse som arbeider for at alle barn skal ha en barndom uten vold og overgrep. Vold og overgrep mot barn et stort folkehelseproblem og alvorlig kriminalitet. Det berører altfor mange barn og deres familier. Belastninger i barndommen gir klart forhøyet risiko for en rekke utfordringer gjennom hele livsløpet og det påfører samfunnet store økonomiske og samfunnsmessige kostnader.
Stine Sofies Stiftelse har de siste årene i samarbeid med flere organisasjoner og tros- og livssynssamfunn arbeidet for å styrke rettsvernet til barn i tros-og livssynsamfunn. Vi er svært glade for at det nå fremmes et lovforslag som vil styrke barns rettsvern.
FNs barnekonvensjon artikkel 19 gir alle barn i Norge er rett til å bli beskyttet mot vold og overgrep. Det er myndighetene som har ansvar for å oppfylle barns grunnleggende rettigheter. Samtidig er barn avhengig av trygge voksne på alle arenaer det barn er, både hjemme, i barnehagen, på skolen, nabolaget og ulike fritidsarenaer.
Tros- og livssynssamfunn møter mange ulike barn og familier. De er viktige samfunnsaktører som kan skape fellesskap og gode oppvekstmiljø for mange barn og familier. Samtidig er det viktig å sikre at dette er fellesskap som er trygge for barn. Trygghet handler om å bli møtte av omsorgsfulle voksne. Men også voksne som har kompetanse og vilje til å handle dersom de møter barn som er utsatt for omsorgssvikt, vold eller overgrep.
Derfor er det viktig at myndighetene lager ordninger som sikrer at myndighetene og andre samfunnsaktører kan samarbeide om å beskytte og å sikre barn en trygg barndom.
Prester har gjennom historien hatt en særstilling når det gjelder å møte mennesker i ulike livssituasjoner. Kirken har tilbudt trygge rom, der man kan snakke i fortrolighet. Dagens straffelov gir mennesker vern av behovet for å bevare fortroligheten. Samtidig har alle, også prester, en avvergeplikt som går foran taushetsplikten. Vi støttet at reglene nå også vil inkludere registrerte livssynssamfunn.
Taushetsplikten har en viktig verdi. Samtidig er det for mange barn helt nødvendig med åpenhet og deling av informasjon for å kunne gi barn nødvendig beskyttelse og hjelp.
Uklart regelverk skaper usikkerhet og et svekket rettsvern for barn. Vi mener at dette lovforslaget er et viktig bidrag til å tydeliggjøre regelverket.
For det første er det positivt at reglene samles i trossamfunnsloven. Det gjør dem lettere tilgjengelig og enklere å finne frem til. Vi støtter også presiseringen av hvem som er omfattet av den lovbestemte taushetsplikten. Dette gir en tydeligere avgrensning av hvem reglene gjelder for. Det samme gjelder klargjøringen av hvilke situasjoner og opplysninger som omfattes av taushetspliktreglene.
Viktigst av alt er at lovforslaget tydeliggjør at også trossamfunn har rett til å dele opplysninger med barnevernstjenesten ved alvorlig bekymring for et barn. Dette gir et viktig og nødvendig handlingsrom for å ivareta hensynet til barns beste. Vi støtter derfor dette viktige lovforslaget.
Samtidig vil vi understreke at omsorg for og beskyttelse av barn handler om mer en lovregulering. Ledelse, kultur, synet på barn, tillitt og personlige barrierer er alle viktige faktorer som må arbeides med parallelt. Skal regelverket føre til reell endring i praksis, må de som møter barn i hverdagen, også ha kunnskap, trygghet og kompetanse til å handle når de er bekymret for et barn. Derfor er det viktig at myndighetene bidrar med veiledning og andre ressurser som styrker handlingskompetansen og legger til rette for et tettere samarbeid mellom myndighetene og tros- og livssynssamfunnene. Vi har et felles ansvar for å beskytte våre felles barn.
Med vennlig hilsen
Ada Sofie Austegard Line Duesund Svendsen
Generalsekretær Juridisk rådgiver
Stine Sofies Stiftelse Stine Sofies Stiftelse
Spir. Profesjonsforbundet for prester, diakoner, kateketer og pedagoger · 28. oktober 2026Høringssvar fra Spir til Prop 102L om endringer i trossamfunnsloven om taushetsplikt
Profesjonsforbundet Spir støtter hovedinnretningen i forslaget til endringer i trossamfunnsloven om taushetsplikt slik det er lagt fram i forslaget til lovvedtak i Prop. 102L.
Spir har i tidligere høringsuttalelser lagt vekt på at taushetsplikt for prester, religiøse ledere og personer i tilsvarende posisjoner skal være lovbestemt, og at dette ivaretar en samfunnsmessig verdi ved at det finnes fortrolige rom der mennesker skal kunne betro seg til andre innenfor trygge rammer. Spir ser positivt på at disse hensynene er tydelig ivaretatt i lovforslaget og støtter innretningen på de fleste punkter.
Spir ser også de historiske grunnene til at taushetsplikten knyttes spesifikt til presterollen, men vil likevel be Stortinget om å vurdere avgrensningen av hvem som omfattes av den lovbestemte taushetsplikten.
Departementets forslag omfatter prester i Den norske kirke, prester og andre religiøse ledere i registrerte trossamfunn og personer med tilsvarende funksjoner i registrerte livssynssamfunn. I tidligere høringsrunde tok Spir, sammen med andre kirkelige aktører, til orde for at personkretsen også kunne omfatte diakoner og kateketer og menighetspedagoger som i kraft av sin stilling mottar betroelser. For å unngå uklarhet om hvem som er omfattet av den lovpålagte taushetsplikten, har departementet lagt en snevrere forståelse til grunn på dette punktet. Dermed utelates eksplisitt diakoner, kateketer, menighetspedagoger og andre som kan møte mennesker i fortrolige samtaler fra den lovbestemte personkretsen.
Spir ser behovet for en tydelig avgrensning av personkretsen, men mener likevel at Stortinget bør vurdere en løsning der taushetsplikten eksplisitt avgrenses til vigslede tjenestegrupper slik at diakoner og kateketer faller innenfor, mens øvrige personer faller utenfor. Diakoner og kateketer vil i mange situasjoner ha sjelesørgeriske samtaler på linje med prestene. For den som betror seg, kan forventningen om fortrolighet være den samme, uavhengig av om samtalen skjer med en prest eller en annen medarbeider som har en tydelig sjelesorgsfunksjon. Dette blir særlig tydelig i situasjoner der andre vigslede medarbeidere også bærer rundsnipp eller andre tegn på vigsling som del av sitt arbeidsantrekk.
Spir foreslår dermed følgende formulering til § 20 a Taushetsplikt:
«Prester, diakoner og kateketer i Den norske kirke, prester og religiøse ledere i registrerte trossamfunn og personer med tilsvarende funksjoner i registrerte livssynssamfunn har taushetsplikt osv.»
I tråd med dette synspunktet vil Spir også mene at bevisforbudet bør videreføres med virkning også for vigslede diakoner og kateketer.
VID vitenskapelige høyskole · 21. oktober 2026Høringsinnspill fra VID vitenskapelige høgskole, Stortingets arbeid med Prop. L 102 (2025-2026)
Høringsinnspill fra VID vitenskapelige høgskole, Fakultet for teologi og samfunnsvitenskap, til Stortingets arbeid med Prop. L 102 (2025-2026)
Oslo, 20. oktober
På vegne av VID vitenskapelige høgskole ønsker Diakoniprogrammet, Fakultet for teologi og samfunnsvitenskap, å komme med innspill. Teologiprogrammet ved samme Fakultet er kjent med at vi sender dette innspillet. Det er positivt at den profesjonsbestemte taushetsplikten prester har hatt blir lagt til trossamfunnsloven, og også omfatter tilsvarende funksjoner i andre tros og livssynssamfunn. Likevel mener vi at det er flere forhold ved lovforslag og proposisjon som kan bli en kilde til uklarhet. Vi har derfor tre forslag til Familie- og kulturkomiteen:
1 Diakoner bør omtales i loven og to andre lover omtalt i Prop. L 102(2025-2026)
Selv om den profesjonsbestemte taushetsplikt om sjelesørgeriske forhold tradisjonelt er tillagt prest i kirke og institusjon, bør en ved revisjon av lovverket ta høyde for at det i dag er flere stillingskategorier som også er tillagt en sjelesørgerisk forpliktelse i sitt kirkelige arbeid.
Vi ser at Dnk i sitt høringssvar fra 2025, var positive til formuleringen «personer i tilsvarende funksjoner». De skriver «Fra Den norske kirkes side legger vi til grunn at det vil omfatte stillinger som for eksempel kateketer, diakoner og menighetspedagoger som i sin stilling mottar betroelser.» (Prop.102 L (2025-2026), s.16-17)
Det framgår av stortingsproposisjonen at flere høringsinstanser har forstått det på tilsvarende måte (s.19), samtidig som det fastslås at det er en misoppfatning av lovens intensjon. «Dette er alle eksempler på personer som faller utenfor personkretsen i bestemmelsen», skrives det, og det refereres da blant annet til diakoner, kateketer og også frivilligroller i menighetens arbeid (s.19). Vi kan forstå noe av argumentasjonen om at denne lovgivningen ikke skal omfatte «alle som kan havne i en betroelsessituasjon» (s. 19). Likevel mener vi at det er forskjell på vigslede medarbeidere som i kraft av sin yrkesrolle og vigsling har sjelesørgeriske oppgaver som en pålagt del av sitt arbeid, på den ene siden og frivilliges arbeid, på den andre siden.
Det er flere grunner til at diakoner bør inkluderes i lovteksten, samt i strpl § 119 og tvml § 22-5.
For det første har Dnk de siste tiårene løftet fram betydningen av andre vigslede stillinger, ikke bare «presterollen», i et mer likestilt tjenestefellesskap. I 2011 uttalte Kirkemøtet dette: «Innenfor fellesskapet av tjenester har noen tjenester det til felles at de er vigslede tjenester. Hver på sin måte er de satt inn under et særlig ansvar og en særlig forpliktelse. […] Sentralt i de ulike vigslingene står derfor omtalen av hva man vigsles til.» (KM 09/11, s. 1).
Diakoner har lang tradisjon for å utøve samtale og sjelesorg, og står i sitt virke tett på mennesker som befinner seg i utsatte livssituasjoner. Mange diakoner bruker vel så mye tid på fortrolige samtaler i sitt arbeid, som prester gjør i sitt arbeid. I vigslingsliturgien for diakon spesifiseres diakonens ansvar for «vitnesbyrd og sjelesorg» i punkt 6 (formaningsdelen). Denne er under revisjon (jf. høringsbrev fra Kirkerådet 05.08.2026, ref. 26/01902-1) og det foreslås at «vitnesbyrd» skal erstattes med «samtale». I vigslingsliturgien skiller altså diakontjenesten seg fra kateket og kantor, som ikke har med slike formuleringer.
Lovforslaget forbeholder likevel den strenge lovbestemte og strafferegulerte taushetsplikten til prestetjenesten og dennes medhjelpere, og Prop. L 102 (2025-2026) bruker formuleringen «utledes fra presterollen» både på s 16 og s 38. Omtalen på s 38 viser til to «sentrale vurderingskriterier», presisert som «overordnet ansvar for tros- eller livssynsutøvelse» og om den har «et særskilt ansvar for sjelesorg og åndelig og eksistensiell omsorg». Dette mener vi ikke er noen enkel avgrensning i lys av Den norske kirkes todelte styringsstruktur, samt at ulike vigslede medarbeidere har sin del av ansvaret for tros- og livsynsutøvelse. Presten er ikke leder over andre ansattes arbeidsfelt, og som før omtalt, diakonen har også et formelt pålagt ansvar til å møte mennesker i samtale og sjelesorg. Merk også at biskopers tilsyn gjelder likt for alle i vigslede stillinger.
Vi er enige i premisset på s. 18 om at «Prestens ansvarsområder i en menighet vil overlappe helt eller delvis med andre roller.» Vi mener imidlertid at rollen til diakonen skiller seg fra andre roller som er omtalt på s. 18-19 i det at diakoner blir regelmessig eksponert for andres betroelser, og at dette ligger til stillingen, jf. vigslingsliturgien/formaningen over. Dette innebærer et selvstendig ansvar og ikke en rolle som «hjelper», jf. strl § 211. Vi foreslår imidlertid ingen endring av begrepet «hjelper» i strl. § 211.
Slik vil ser det er det ønskelig å utvide personkretsen i Trossamfunnsloven § 20 a, første ledd. Begrunnelsen for at loven skal ha en avgrenset personkrets oppgis å være «trygghet og forutsigbarhet for konfidenten [den som oppsøker sjelesorg], hvilket verner om privatlivet» og ikke skape «større uklarhet rundt hvem som er omfattet av taushetsplikten og en svekkelse av de hensynene taushetsplikten skal ivareta.» (Prop. L 102 (2025-2026), s. 19). Vi mener likevel at nettopp ved å utvide personkretsen til å inkludere ansatte i tilsvarende sjelesørgeriske funksjon innenfor det gjeldende tros og livssynssamfunn, så vil det bidra til større klarhet og forutsigbarhet for både stillingsinnehaver og konfident. Det er uklart om det er ulike typer taushetsplikt for stillingsinnehavere i samme type arbeid. Vil en som oppsøker kirken for samtale og sjelesorg, forstå forskjellen på om grønn og blå tjenesteskjorte, og vil konfidenten være klar over at den ene har en streng form for taushetsplikt, den andre ikke?
Vi er enige i at personkretsen ikke bør utvides uten gode begrunnelser. Vi mener likevel at summen av begrunnelsene over utgjør gode begrunnelser. Basert på diakontjenesten er ilagt et særlig ansvar for å møte mennesker i sårbare livssituasjoner i samtale og sjelesorg, vil vi foreslå at personkretsen i Trossamfunnsloven § 20 utvides til å ta med diakon.
Vi ber derfor om at trossamfunnsloven § 20 a første ledd endres til «Prester og diakoner i Den norske kirke,…» og at tilsvarende også skjer i strpl § 119 og tvml § 22-5; begge første ledd.
2 Begrepene «tilknyttet til» Dnk / «tilknytning til ulike tros- og livssynssamfunn» er for vage
Det heter på s 38 i Prop. L 102 (2025-2026): «For at taushetsplikten etter første ledd skal gjelde for personer som er ansatt på institusjoner, vil det avgjørende være om man er ansatt i eller tilknyttet til Den norske kirke eller et registrert tros- eller livssynssamfunn, se også ovenfor i punkt 5.1.4.1.»
Det avsnittet i 5.1.4.1 som er mest relevant (s 19-20) bruker både «ansatt», sjelesørger» og «frivillig». Fengselsprester utgjør den største gruppen som er ansatt i Dnk og har tjeneste ved institusjon. Disse er altså ikke ansatt i kriminalomsorgen; tilsvarende gjelder noen offiserer ansatt i Frelsesarmeen. Prester ved andre institusjoner har ikke Dnk som arbeidsgiver, men er under biskopens tilsyn.
Vi mener at begrepet «tilsyn» bidrar til å presisere begrepene «tilknyttet til» / «tilknytning til». Vi legger til grunn at både ansatte og frivillige sjelesørgere som tilbyr samtaletjenester i institusjon har tilgang til en ordning i sitt tros- eller livssynssamfunn for å følge opp krevende samtaler – naturligvis innenfor rammene av den generelle taushetsplikten. For ansatte legger vi til grunn at det i tillegg finnes former for tilsyn – utøvd av personer som har tilsyn som del av sitt mandat.
Vi ber om at innstillingen fra Familie- og kulturkomiteen i omtale av begrepet «tilknyttet til» / «tilknytning til» presiserer med følgende formulering: «forstått som stillinger som er under tilsyn fra personer med tilsynsansvar i Den norske kirke eller annet tros- og livssynssamfunn.»
Vi er enige om at fvl § 13b første ledd, pkt. 7 (jf. også annet ledd; og ny fvl § 34 (1), pkt m.) og de to lovene som nå skal omtales gir de overordnede føringer for ansatte ved institusjoner, j. s 19 i Prop. L 102 (2025-2026). Vi mener likevel at preste- og diakontjenesten er i en særstilling, da det er særskilte forventninger til deres rolle som lytte- og samtalepartnere, samt bevissthet om at disse stillingene er underlagt en strengere taushetsplikt enn andre.
3 Tydeliggjøring av avvergeplikt (strl § 196) og hjelpeplikt (strl. § 287)
På s 5 heter det: «I situasjoner som nevnt i barnevernsloven § 13-2 første ledd bokstav a til e, gis det i forslaget mulighet til å melde til barnevernet. Det gis også en mulighet til å dele opplysninger for å unngå fare for liv og helse. Ingen av unntakene innfører en plikt, men gir personkretsen som er omfattet av taushetsplikten, en rett til å melde opplysninger videre.»
Mange situasjoner er avhengig av god skjønnsmessig vurdering, og vi er enige i at det åpnes en mulighet til å kunne drøfte saker som dette med enkelte andre, og også melde fra videre ved behov. Samtidig åpner formuleringen i lovtekst og proposisjon for en ny form for uklarhet. Når det er mulig å melde fra, men ikke plikt, så blir dette opp til stillingsinnehaver, noe som kan medføre svært ulik praktisering av denne taushetsplikten, og det framstår også uklart hvordan denne lovparagrafen er å forstå opp mot straffeloven §§ 196 og 287, om avvergeplikt og hjelpeplikt
Alt som omtales i gitte unntak i Trossamfunnsloven § 20 a, vil ikke nødvendigvis falle inn under avvergeplikt paragrafen, men noen forhold er overlappende. I disse tilfellene så kan det ikke være tvil om taushetsplikt bestemmelsen er underlagt avvergepliktparagrafen og altså har plikt til å melde fra. Straffeloven §196 presiserer at strafferettslig ansvarlig overfor avvergeplikten, og at det gjelder uavhengig av taushetsplikt.
Avvergeplikten omfatter også langt flere forhold enn det som dekkes av barnevernloven § 13-2 bokstav a-e, en kunne altså tenkt at det da burde vært presisert flere unntak i lovteksten (Trossamfunnsloven § 20 a). Det er også tilslørende når det framheves at det er en «mulighet til å dele opplysninger ved fare for liv og helse», men at «ingen av unntakene innfører plikt». En krysshenvisning til straffelovens paragraf på avvergeplikt og hjelpeplikt kunne gjort lovteksten tydeligere, og også lettere å praktisere.
Avslutningsvis understreker vi at det er mange fordeler ved at det finnes trygge rom for samtale, uten å være redd for at det skal meldes videre til noen. Det er ofte et første skritt til at en sammen med sjelesørger kan tørre å søke bistand fra relevante offentlige instanser, som politi eller barnevernsetat. Vi mener altså at det bør være en streng form for taushetsplikt, samtidig som det må være tydelig for stillingsinnehavere når taushetsplikten opphører, til fordel for avvergeplikt og evt. hjelpeplikt.
Vi ber derfor om at det legges inn et femte avsnitt i § 20 a:
Taushetsplikten gjelder ikke i den utstrekning at det blir til hinder for avvergeplikt og hjelpeplikt, slik dette er hjemlet i Straffelovens §§ 196 og 287.
Vi stiller gjerne opp til ytterligere samtale dersom det er interesse for dette.
Vennlig hilsen
Mika Vähäkangas Randi Synnøve Tjernæs
Dekan Fakultet for teologi og samfunnsvitenskap Studieleder Diakoniprogrammet
Kilde: Stortingets høringsprogram og publiserte innspill. Frister og program kan endres; kontroller originalkilden før deltakelse.
Tilbake til alle høringer