Dokument 12:21 (2023-2024)
Kontroll- og konstitusjonskomiteen · 2026-2027
Grunnlovsforslag om endring i § 96 (om uavhengig påtalemyndighet)
Politisk behandling
Saker i høringen
Tid og deltakere
Høringsprogram
Programmet er ikke publisert
Programmet er ikke tilgjengelig ennå
Programmet kan bli publisert eller oppdatert nærmere høringsdagen.
Innspill fra samfunnet
Skriftlige innspill
2 publiserte innspill
Justis- og beredskapsdepartementet · 17. november 2026Høringsinnspill til Dokument 12:21 (2023-2024) og Dokument 12:36 (2023-2024) om påtalemyndighetens uavhengighet
1. INNLEDNING
Det vises til orienteringen på Stortingets nettsider om skriftlige høringsinnspill til Kontroll- og konstitusjonskomiteen i forbindelse med Stortingets behandling av Dokument 12:21 (2023–2024) og Dokument 12:36 (2023–2024) om påtalemyndighetens uavhengighet. Justis- og beredskapsdepartementet avgir med dette et samlet innspill til forslagene.
Prinsippet om en fri og uavhengig påtalemyndighet er en bærebjelke i norsk straffeprosess, og har vært en fast og ufravikelig praksis i mer enn hundre år. Ved lov 1. november 2019 nr. 71 ble prinsippet lovfestet i straffeprosessloven § 55 første ledd, som i dag lyder slik:
«Påtalemyndigheten er uavhengig ved behandlingen av den enkelte straffesak. Ingen kan instruere påtalemyndigheten i enkeltsaker eller omgjøre en påtaleavgjørelse.»
Dokument 12:21 og Dokument 12:36 gjelder begge forslag om å forankre prinsippet om en uavhengig påtalemyndighet i Grunnloven § 96. Grunnlovsforslagene bygger imidlertid på to ulike modeller. Forslaget i Dokument 12:21 knytter uavhengighetskravet til vilkårene for straff, mens Dokument 12:36 inneholder to alternative forslag som gir uttrykk for påtalemyndighetens uavhengighet som et selvstendig konstitusjonelt prinsipp.
Departementet mener med dette høringsinnspillet ikke å uttale seg om hvorvidt påtalemyndighetens uavhengighet bør grunnlovfestes eller hvilken av de foreslåtte modellene Stortinget eventuelt bør velge. Formålet med høringsinnspillet er å belyse enkelte tolkningsspørsmål som det kan være grunn til å ta i betraktning ved den videre behandlingen av forslagene.
2. OM FORSLAGET I DOKUMENT 12:21 (2023–2024)
Forslaget i Dokument 12:21 knytter uavhengigheten til anklagefunksjonen gjennom et krav om en «uavhengig anklage» som vilkår for straff. Forslaget innebærer dermed en grunnlovfesting både av anklageprinsippet, prinsippet om at domstolene ikke trer i virksomhet før den utøvende myndighet har brakt saken inn for dem ved å ta ut tiltale, og av prinsippet om påtalemyndighetens uavhengighet Samtidig gjøres det uttrykkelig unntak for ordningen med rettergangsstraff.
Forslaget har en funksjonsorientert tilnærming ved at en uavhengig anklage gjøres til et grunnlovfestet vilkår for straff, sideordnet med vilkåret om lov og dom. I motsetning til forslagene i Dokument 12:36 er uavhengighetskravet formulert som et vilkår for domfellelse. Uavhengighetsvilkåret vil dermed kunne få direkte betydning for adgangen til å avsi dom i den enkelte straffesak.
Det fremgår ikke uttrykkelig av forslaget hva som skal regnes som en «anklage». Den foreslåtte ordlyden synes først og fremst å rette seg mot den anklagen som danner grunnlag for domstolsbehandling og eventuell domfellelse. Uten nærmere veiledning fra Stortingets side kan det være tvilsomt om uavhengighetskravet også vil omfatte andre av påtalemyndighetens avgjørelser, slik som avgjørelse om siktelse, henleggelse eller påtaleunnlatelse.
Selv om anklagefunksjonen i dag er lagt til den offentlige påtalemyndighet, vil forslaget neppe i seg selv stille krav til den organisatoriske innretningen av anklagefunksjonen. Uavhengighetskravet vil dermed rette seg mot den som til enhver tid utøver anklagefunksjonen. Dersom lovgiver i fremtiden skulle velge å legge slike funksjoner til andre organer enn den ordinære påtalemyndigheten, vil spørsmålet fortsatt være om anklagen oppfyller vilkåret om uavhengighet. På dette punktet skiller forslaget seg fra alternativ 2 i Dokument 12:36, hvor uavhengighetskravet er knyttet til
«påtalemyndigheten».
Ved at grunnlovsforslaget oppstiller krav om en «uavhengig anklage» som vilkår for domfellelse, synes det likevel å forutsette at anklagefunksjonen utøves av en aktør som er tilstrekkelig uavhengig av de interessene saken gjelder. Dette kan vanskelig forenes med en ordning hvor private gis adgang til å reise og føre straffesaker på egne vegne. Norsk rett inneholdt tidligere en ordning med private straffesaker, men denne ble avskaffet ved lov 12. juni 2021 nr. 122. En konsekvens av forslaget i Dokument 12:21 vil være at en slik ordning ikke kan gjeninnføres av Stortinget ved ordinær lov.
3. OM FORSLAGENE I DOKUMENT 12:36 (2023–2024)
3.1 Alternativ 1 – «Offentlig påtale skal være uavhengig»
Alternativ 1 knytter uavhengighetskravet til «offentlig påtale». Ordlyden synes primært å rette seg mot den offentlige påtalefunksjonen, og ikke den offentlige påtalemyndigheten som organisasjon. Begrepsbruken er likevel ikke helt entydig, ettersom uttrykket «offentlig påtale» også kan benyttes som en mer generell betegnelse på den offentlige påtalemyndigheten.
Det fremgår ikke av forslaget i seg selv hvilke av påtalemyndighetens beslutninger og disposisjoner som skal omfattes av uttrykket «offentlig påtale». Uttrykket vil klart nok omfatte den delen av påtalemyndighetens virksomhet som består i å beslutte og gjennomføre strafforfølgning. Det er mindre opplagt hvorvidt formuleringen også vil omfatte andre typer påtaleavgjørelser, som henleggelser og påtaleunnlatelser, eller prosessuelle disposisjoner som for eksempel beslutninger om anke eller bevisførsel.
Uttrykket «offentlig påtale» indikerer at grunnlovsvernet er knyttet til den offentlige delen av strafforfølgningen. Formuleringen i alternativ 1 angir imidlertid ikke i seg selv hvilken rolle offentlig påtale skal ha i strafferettspleien eller hvilke krav til uavhengighet som skal gjelde ved eventuelle former for straffeforfølgning som forestås av andre. Selv om det i dag er den offentlige påtalemyndigheten som i det vesentlige har ansvaret for strafforfølgning på vegne av staten, vil den foreslåtte ordlyden være forenlig med ulike modeller for både offentlig og privat strafforfølgning, forutsatt at den offentlige strafforfølgningen oppfyller kravet om uavhengighet.
3.2 Alternativ 2 – «Påtalemyndigheten skal være uavhengig i avgjørelser om påtale»
Alternativ 2 knytter uavhengighetskravet til «påtalemyndigheten» og dens «avgjørelser om påtale». Til forskjell fra de andre forslagene synes formuleringen i større grad å være rettet mot påtalemyndigheten som institusjon.
Uttrykket «påtalemyndigheten» finnes ikke i Grunnloven i dag. Formuleringen i alternativ 2 kan derfor reise spørsmål om hva som skal regnes som «påtalemyndigheten», herunder om det er tale om den organiseringen av påtalemyndigheten som til enhver tid følger av loven, eller om begrepet må forstås mer funksjonelt. Dersom påtalefunksjoner i fremtiden skulle legges til andre institusjoner enn den ordinære påtalemyndigheten, kan det være uklart om formuleringen i seg selv vil innebære et tilsvarende krav til uavhengighet til disse.
Videre kan forslaget, på samme måte som alternativ 1, reise spørsmål om hvilke avgjørelser som skal anses som «avgjørelser om påtale». Sammenlignet med alternativ 1 er formuleringen videre, og må antas også å omfatte avgjørelser som ikke leder til domstolsbehandling, slik som henleggelser og påtaleunnlatelser. Uten nærmere veiledning kan det derimot være usikkert om formuleringen også vil omfatte andre prosessuelle disposisjoner som treffes av påtalemyndigheten under behandlingen av en straffesak.
I likhet med alternativ 1 anses den foreslåtte formuleringen anses ikke å være til hinder for en ordning med privat strafforfølgning, dersom Stortinget i fremtiden skulle ønske å gjeninnføre dette, såfremt den offentlige påtalemyndigheten er tilstrekkelig uavhengig.
Med hilsen
Harald Aass e.f.
fagdirektør
Toril Juul
departementsrådgiver
Riksadvokatembetet · 17. november 2026RIKSADVOKATENS VURDERING AV GRUNNLOVSFORSLAG 21 OG 36
1. Innledning
Det vises til Kontroll- og konstitusjonskomiteens gjennomførte muntlige høring 16. november d.å., med frist for supplerende skriftlige høringsinnspill 17. s.m.
I det følgende gjengis hovedtrekkene i det muntlige innlegget fra riksadvokaten (punkt 2). Foranlediget av flere av komiteens spørsmål og uttalelser under høringen, gås det noe nærmere inn på det overordnede spørsmålet om hvorvidt Grunnloven bør sperre for private straffesaker (punkt 3). Dessuten kommenteres enkelte lovtekniske forskjeller mellom de ulike forslagene, herunder hvilke mulige utilsiktede konsekvenser de kan tenkes å få (punkt 4). Avslutningsvis gis en sammenfattende konklusjon (punkt 5).
2. Oversikt over hovedpunktene i riksadvokatens muntlige høringsinnlegg
Grunnlovsforslag 21 er identisk med forslaget fra Straffeprosessutvalget som ble fremsatt i NOU 2016:24 Ny straffeprosesslov. I tilknytning til høringen om denne, ga riksadvokaten uttrykk for stor tilfredshet med forslaget og ga sin fulle tilslutning både til Straffeprosessutvalgets vurderinger og forslag til formulering av tekst.
Denne vurderingen fastholdes, og etter riksadvokatens oppfatning er grunnlovsforslag 21 klart å foretrekke fremfor grunnlovsforslag 36.
Det av riksadvokaten foretrukne forslag – forslag 21 – regulerer påtalemyndighetens uavhengighet som et krav til uavhengig anklage, og står i umiddelbar sammenheng med kravet til lovhjemmel og domstolsbehandling for at noen skal kunne straffes. Den foreslåtte reguleringen gir dermed et helt tydelig uttrykk for den tanke at straff "er et så alvorlig inngrep overfor borgere at alle statsmaktene bør involveres og gi sitt samtykke før noen kan utsettes for dette ondet".[1] Etter riksadvokatens syn er det en styrke ved grunnlovsforslaget at en uavhengig påtalefunksjon på denne måten reguleres i en sammenheng som tydelig knytter an til den maktfordelingstanke Grunnloven bygger på.
Når det gjelder forslag 36 – med sine to alternativer – er det ingen grunn til å betvile at forslagsstillernes intensjon om å sikre påtalemyndighetens uavhengighet er den beste. Forslagsstillerne har blant annet angitt som begrunnelse et ønske "om å unngå at man gjennom Grunnloven forhindrer fremtidige storting i å gjøre lovendringer som igjen kan åpne for privates mulighet til å ta ut tiltale". Videre heter det:
"Privat tiltale og påtale kan være en viktig sikkerhetsventil for å sikre at høyst nødvendige saker kommer til behandling for domstolene."
Men nettopp her ligger utfordringen. For hva fremtidige storting vil kunne komme til å vurdere som "høyst nødvendige saker" å fremme for domstolene når den uavhengige påtalemyndighet ikke har funnet tilstrekkelig grunn til å fremme dem, heller ikke etter en klagebehandling i opptil tre instanser, kan vi i dag ikke forutse. Nettopp med sikte på slike fremtidige vurderinger vil en grunnlovfestet uavhengig offentlig påtalemyndighet kunne utgjøre et viktig hinder for misbruk.
Etter riksadvokatens syn vil ikke forslag 36 være egnet til å forhindre verken politisk motiverte eller sjikanøse private straffesaker hvis vi tenker oss at også vårt demokrati en gang i fremtiden settes under tilsvarende press som vi har sett eksempler på fra andre land.
Forslag 36 har to ulike alternativer.
Alternativ 1 tar sikte på å stille krav til en uavhengig offentlig påtalefunksjon. Denne formuleringen er etter hva riksadvokaten forstår valgt for at fremtidige storting ikke skal være forhindret fra å åpne opp for en privat påtalefunksjon i tillegg til en offentlig påtalefunksjon. Det vil for så vidt ivareta et eventuelt behov for en "sikkerhetsventil", men vil samtidig ikke være en effektiv sperre mot en type private straffesaker vi foreløpig kanskje ikke har fantasi til å se for oss i vår rettsstat.
Alternativ 2 betoner uavhengighet for den offentlige påtalemyndighet som organisasjon. Formuleringen i dette alternativet forutsetter en klarlegging av hvordan betegnelsen "påtalemyndigheten" skal forstås og er dermed heller ikke nødvendigvis til hinder for at lovgiver legger påtalefunksjoner til organer eller grupperinger som ikke tilhører organisasjonen "påtalemyndigheten".
I dag er det straffeprosessloven § 55 a som angir hvilke tjenestepersoner som tilhører påtalemyndigheten. I den utstrekning også persongrupper utenfor denne oppregningen er tillagt påtalemyndighet, som f.eks. lederen for Spesialenheten for politisaker eller avgrenset påtalemyndighet for kystvaktens tjenestemenn eller for politiet når de utferdiger forenklede forelegg, så er det likevel slik at disse persongruppene i de aktuelle særlovene tydelig er undergitt påtalemyndigheten når slik myndighet utøves.
Forutsatt at "påtalemyndighet" i grunnlovsforslaget forstås på samme måte som avgrensningen etter straffeprosessloven § 55 a, vil det i prinsippet åpne for at lovgiver vil kunne legge funksjonell påtalemyndighet til organer som ikke er sikret uavhengighet. Dette gjelder for begge de to alternativene, og vil kunne undergrave det tilsiktede uavhengighetsvernet.
Etter mitt syn – og dette knytter seg til diskusjonene om formålstjenligheten ved private straffesaker – så lar det seg vanskelig forsvare å stille så inngripende virkemidler som det offentliges sanksjonsapparat representerer, til privates disposisjon. Det vil innebære at man aksepterer at en person som reelt er inhabil i saken, likevel utfører anklagefunksjonen. En grunnlovsendring som åpner for dette, vil også kunne tenkes å misbrukes.
3. Bør Grunnloven sperre for private straffesaker?
Grunnlovshøringen gjelder to ulike grunnlovsforslag som begge er til vurdering, forslag 21 og forslag 36, det siste med to alternative formuleringer. Riksadvokaten er kjent med – og har merket seg – at forslag 21 svarer til det forslaget som ved forrige votering ikke fikk 2/3 flertall slik det kreves for vedtakelse etter Grunnloven § 121. I lys av det som fremkom under den muntlige høringen, legges det imidlertid til grunn at den forrige avstemningen ikke er til hinder for at begge forslag nå er til vurdering både formelt og reelt. En har også merket seg at det bestemmende mindretallet (ved Høyre og Senterpartiet) bl.a. fremholdt at utredningsgrunnlaget var utilstrekkelig og viste til at det ikke hadde vært gjennomført noen høring som del av komiteens behandling av forslaget den gang, se Innst. 301 S (2023–2024) s. 3–4.
På denne bakgrunn kommenteres det grunnleggende spørsmålet om hvorvidt Grunnloven bør sperre for private straffesaker noe nærmere i det følgende.
Menneskerettighetene som overordnede rettsnormer, ikke minst slik de følger av EMK, stiller ikke krav til grunnlovsregulering av påtalemyndighetens uavhengighet, simpelt hen fordi konvensjonen ikke stiller krav til rettskildenivå i nasjonal rett. Det stilles altså aldri krav til grunnlovfesting av noen rettigheter, og menneskerettighetene gir dermed liten eller ingen veiledning om hvilke rettigheter og krav som bør grunnlovfestes.
Menneskerettighetene stiller heller ikke direkte krav til påtalemyndighetens uavhengighet, men uavhengighet har utvilsomt en side til idealet om objektivitet i strafferettspleien, uskyldspresumsjonen, vern av friheten og privatlivet, og ikke minst muligheten for å sikre kravet til en rettferdig rettergang, jf. Grunnloven § 95 og EMK artikkel 6.
Etter riksadvokatens syn vil en grunnlovsregulering av påtalemyndighetens uavhengighet som åpner for å gjeninnføre private straffesaker, i ikke ubetydelig grad uthule det som må være bestemmelsens grunntanke.
Viktigst i denne sammenheng er den risiko for misbruk fra myndighetenes side som er påpekt i punkt 2, og som man kan tenke seg under helt andre politiske forhold enn de som er rådende i dag. Dessuten er det ikke til å komme forbi at private straffesaker, også om de gjennomføres helt uten utilbørlig myndighetspåvirkning eller sjikanehensikt, vil bryte med idealet om uavhengig og objektiv straffesaksforberedelse og iretteføring. Det vurderes ikke uten grunn som en alvorlig feil dersom møtende aktor i en alminnelig straffesak er inhabil, og det kan ikke være tvil om at en fornærmet i en straffesak – etter alminnelige mål – må vurderes som nettopp det. Strafferettslig forfølgning i privat regi vil dessuten kunne utfordre idealet om likhet for loven.
Dersom man til tross for slike innvendinger likevel skulle ønske en grunnlovsregel som ikke utelukker en fremtidig ordning med private straffesaker, bør det kunne vises til i alle fall potensielt betydelige rettssikkerhetsgevinster.
Effektiv kontroll med påtalemyndighetens henleggelsespraksis er et rimelig krav. Den historiske erfaringen med private straffesaker taler imidlertid i liten grad for at en slik ordning vil kunne gi de ønskede resultater.[2] En fremtidig ordning med private straffesaker kunne selvsagt tenkes å vise seg mer betydningsfull enn den tidligere, nå opphevede ordning. Men gitt det store antall saker som årlig henlegges, synes det svært lite realistisk at private straffesaker under noen omstendighet i fremtiden vil kunne utgjøre noe i nærheten av en effektiv kontroll.
Behovet for å åpne for private straffesaker av rettssikkerhetshensyn – dvs. for å sikre straffeforfølgning i tilfeller der det er rettslig og bevismessig grunnlag for det – bør også sees i sammenheng med hvilke øvrige kontrollmekanismer som finnes. En nøyer seg her med en helt kortfattet oversikt over eksisterende mekanismer på saks- og systemnivå, som etter riksadvokatens syn er vesentlig mer egnet enn private straffesaker til å sikre kontroll med påtalemyndighetens henleggelsespraksis:
– For det første er påtalemyndigheten hierarkisk oppbygget med tre nivåer, og overordnet påtalemyndighet fører av eget tiltak kontroll med henleggelsespraksis på underordnet nivå.[3]
– For det andre har bl.a. fornærmede rett til å klage over en henleggelse til overordnet påtalemyndighet, jf. straffeprosessloven § 59 a. I mange alvorlige saker har fornærmede dessuten bistandsadvokat.[4]
– For det tredje kan fornærmede inngi individklage til Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) for brudd på EMK. Dette er aktuelt for eksempel ved mangelfull etterforsking bl.a. i saker med dødsfølge, voldtekt og familievold.
– For det fjerde kan fornærmede reise sivil erstatningssak bl.a. for brudd på EMK på grunnlag av påstått uriktig henleggelse og mangelfull etterforsking og oppfølging på områder der myndighetene har en positiv sikringsforpliktelse.[5]
– For det femte kan påtalemyndighetens henleggelsespraksis innenfor visse rammer påklages til Sivilombudet, som ikke kan omgjøre påtalevedtak, men ombudet kan be om påtalemyndighetens merknader til saksbehandlingen og uttale seg i saken.[6]
– For det sjette kan Riksrevisjonen gjennom forvaltningsrevisjon føre kontroll med henleggelsespraksis på systemnivå.[7]
– For det syvende vil henleggelsesbeslutninger kunne anmeldes til Spesialenheten for politisaker og, hvis de er uriktige nok, forfølges strafferettslig som tjenestefeil.
4. Enkelte lovtekniske poenger – tolkningstvil og mulige utilsiktede virkninger for de ulike forslagene
Grunnlovsforslag 21 (funksjonsregulering)
Dette forslaget gir en ren regulering av en uavhengig påtalefunksjon. Det fastsetter ingen nærmere krav til organisering utover at den til enhver tid gjeldende ordning må sikre funksjonell uavhengighet fra politiske myndigheter i enkeltsaker. Forslaget utelukker private straffesaker, og tar også sikte på å gjøre det i tråd med grunntanken med bestemmelsen.
Forslaget innebærer stor fleksibilitet for lovgiver med tanke på organisatorisk ordning av påtalemyndigheten, så lenge grunntanken sikres tilstrekkelig. Forslaget er heller ikke til hinder for at Kongen i statsråd fortsatt kan gi generelle regler og instrukser om utførelsen av påtalemyndighetens verv.
Det bemerkes også at forslaget ikke skaper utfordringer for videreføring av ordningen med rettergangsstraff etter domstolloven. I tråd med Straffeprosessutvalgets anbefaling er det i forslagets andre punktum inntatt en uttrykkelig hjemmel for at det i lov kan gjøres unntak fra kravet om uavhengig anklage for rettergangsstraff som ilegges av domstolene.
Dette forslaget er også klart best utredet, og det vises i så henseende til Straffeprosessutvalgets motiver.[8]
Grunnlovsforslag 36, alternativ 1 ("offentlig" påtalefunksjon)
Dette alternativet skal sikre en uavhengig offentlig påtalefunksjon, men på grunn av kvalifiseringen "offentlig" er det ikke tale om en ren funksjonsregulering. Forslaget innebærer at så lenge påtalefunksjonen ikke utøves offentlig, gjelder ingen krav til uavhengighet og habilitet.
En slik regulering kan skape tolkningstvil med tanke på hvilke former for direkte og indirekte myndighetspåvirkning som vil være grunnlovsstridig.
Grunnlovsforslag 36, alternativ 2 («påtalemyndigheten» som organisasjon)
Dette forslaget betoner uavhengighet for påtalemyndigheten som organisasjon. Alternativet kan – avhengig av hvordan henvisningen til "påtalemyndigheten" skal forstås – åpne for at lovgiver vil kunne legge påtalefunksjon til organer som ikke tilhører påtalemyndigheten som organisasjon.
Etter gjeldende rett angir straffeprosessloven § 55 a hvilke tjenestepersoner som tilhører påtalemyndigheten som organisasjon. Oppregningen der svarer ikke fullt ut til gruppen av tjenestepersoner som funksjonelt er tillagt påtalemyndighet. Påtalejuristene i Spesialenheten for politisaker tilhører f.eks. ikke påtalemyndigheten som organisasjon, men lederen eller en annen jurist i organet som lederen gir fullmakt, har påtalemyndighet som statsadvokat, jf. straffeprosessloven § 67 sjette ledd.
Forutsatt at "påtalemyndigheten" i grunnlovsforslaget forstås på samme måte som avgrensningen etter straffeprosessloven § 55 a, vil det i prinsippet åpne for at lovgiver vil kunne legge påtalemyndighet til organer som ikke er sikret tilstrekkelig uavhengighet.
5. Sammenfattende konklusjon
Riksadvokaten mener grunnlovsforslag 21 klart er å foretrekke, og viser særlig til at dette forslaget
– best og mest fullstendig gjennomfører den grunntanke at straff er et så alvorlig inngrep at alle tre statsmakter bør gi sin tilslutning til straffekravet før det kan avgjøres
– behandler et forbud mot private straffesaker som en nødvendig kjerne i selve uavhengighetsvernet, og ikke bare som en unødvendig begrensning av fremtidig lovgivervilje
– får frem at det gjelder et krav om en uavhengig påtalefunksjon til vern av borgeren, og ikke av hensyn til vern av påtalemyndigheten som organisasjon
– kodifiserer den ordning som nå følger av fast og langvarig praksis hva gjelder påtalemyndighetens uavhengighet fra politisk styring, og den gjeldende ordning etter loven hva gjelder statsanklageprinsippet
– ikke begrenser den eksisterende adgangen for Kongen i statsråd til fortsatt å gi generelle regler og instrukser om utførelsen av påtalemyndighetens verv
– uttrykkelig åpner for at lovgiver kan gjøre unntak for rettergangsstraff som ilegges av domstolene.
Jørn Sigurd Maurud
[1] NOU 2016: 24 s. 201.
[2] Om den nå opphevede ordningen og dens betydning, se NOU 2016: 24 kapittel 24, med Straffeprosessutvalgets vurderinger i punkt 24.5.
[3] Se bl.a. riksadvokatens rundskriv nr. 2/2025 om henleggelse av straffesaker og Retningslinjer for Den høyere påtalemyndighets tilsyns- og kontrollvirksomhet, sist oppdatert 20. september 2026.
[4] Det behandles årlig et stort antall klager, 7 925 klager til statsadvokaten og 673 til riksadvokaten i 2025, fortrinnsvis over henleggelser.
[5] Se til illustrasjon Rt. 2013 s. 588, "stalking".
[6] I en sak fra 2018 fikk påtalemyndigheten sterk kritikk for at den lovbestemte klageretten gikk tapt på grunn av manglende underretning om henleggelse, hvilket førte til innskjerping fra riksadvokaten. Sivilombudet kritiserte påtalemyndighetens begrunnelse for en henleggelse i 2020.
[7] Henleggelsespraksis er berørt bl.a. i en undersøkelse av myndighetenes innsats mot økonomisk kriminalitet (2008), en undersøkelse av politiets måloppnåelse på sentrale oppgaver (2022) og i en undersøkelse av innsatsen mot vold i nære relasjoner (2022).
[8] Se NOU 2016: 24 s. 201–202 med videre henvisninger.
Kilde: Stortingets høringsprogram og publiserte innspill. Frister og program kan endres; kontroller originalkilden før deltakelse.
Tilbake til alle høringer