AvholdtSkriftlig høring

Kontroll- og konstitusjonskomiteen · 2026-2027

Grunnlovsforslag om endring i § 96 (om uavhengig offentlig påtale)

Politisk behandling

Saker i høringen

Dokument 12:36 (2023-2024)

Grunnlovsforslag om endring i § 96 (om uavhengig offentlig påtale)

Tid og deltakere

Høringsprogram

Programmet er ikke publisert

Programmet er ikke tilgjengelig ennå

Programmet kan bli publisert eller oppdatert nærmere høringsdagen.

Innspill fra samfunnet

Skriftlige innspill

3 publiserte innspill

Norges institusjon for menneskerettigheter · 17. november 2026Om uavhengig offentlig påtale og uavhengig påtalemyndighet
1. Generelt om uavhengig påtale NIM takker for muligheten til å gi innspill til grunnlovsforslag om uavhengig påtalemyndighet og om uavhengig offentlig påtale.[1] En uavhengig påtale er ikke eksplisitt forankret i internasjonale menneskerettsinstrumenter, men har likevel gradvis vokst frem som en viktig garanti. Straff er et av de mest inngripende virkemidler samfunnet har overfor enkeltmennesker, og det bør stilles strenge krav til straffepleien. Uavhengighet skaper dessuten tillit til at all kriminalitet behandles likt, til og med der det er handlinger innenfor den utøvende makt som er under lupen. Når muligheten for privat påtale er avskaffet i Norge er det dessuten desto viktigere at man kan stole på redelig og uavhengig offentlig påtale. NIM har tidligere anbefalt at en regel om uavhengig påtale tas inn i Grunnloven,[2] og har hatt det som en av våre fem anbefalinger i vår årsmelding for 2025.[3] Forslaget er viktig i lys av erfaringene med nedbygging eller undergraving av rettsstaten i enkelte andre sammenlignbare land, der en av metodene har vært kontroll over påtalemyndigheten, som igjen kan brukes til å legge press på dommere. Selv å bare bli etterforsket har en nedkjølende effekt.[4] EU-domstolen og EMD har i økende grad understreket viktigheten av uavhengig påtale i slike tilfeller.[5] I justissamarbeidet i EU (herunder med Norge) kreves det også at myndigheten som utsteder en europeisk arrestordre er uavhengig,[6] fordi europeiske stater skal kunne stole på at arrestordre er genuine uten å mistenke politisk innblanding. Komparativt er det litt blandet hva man finner i andre forfatninger. Verken den tyske eller den franske grunnloven har noen eksplisitt regulering av uavhengig påtale, men endring (og grunnlovsendring) foreslås og debatteres også der.[7] Uavhengig påtale har en lang historie og står sterkt i nordisk rettstradisjon, men det er varierende hvorvidt det er tatt inn i konstitusjonen. Danmark og Island har ingen eksplisitt garanti, mens man finner det i de svenske og finske grunnlovene, med to forskjellige modeller. Finland har den nyeste grunnloven i Norden, der Grundlagen særskilt etablerer påtalemyndigheten som et eget organ i § 104: "Åklagarväsendet leds av riksåklagaren, som är högsta åklagare och som utnämns av republikens president. Närmare bestämmelser om åklagarväsendet utfärdas genom lag." Dette betyr i praksis at påtalemyndigheten både er institusjonelt uavhengig organisert som en egen instans, ledet av riksadvokaten, som dermed også er funksjonelt uavhengige og ikke underlagt instruksjonsmyndighet. Den svenske regeringsformen av 1974 ble endret i 2010 til å inkludere en ny kap. 12 § 2, som generelt forbyr instruering av forvaltningsmyndigheter i enkeltsaker: "Ingen myndighet, inte heller riksdagen eller en kommuns beslutande organ, får bestämma hur en förvaltningsmyndighet i ett särskilt fall ska besluta i ett ärende som rör myndighetsutövning mot en enskild eller mot en kommun eller som rör tillämpningen av lag" Dette gir altså en garanti mot instruering eller annen innblanding også i påtalemyndighetens avgjørelser om påtale. Norge har en uavhengig påtalemyndighet i dag,[8] men NIM støtter at prinsipper grunnlovsfestes, og mener generelt at det er ønskelig at de sentrale prinsippene for vårt demokrati og rettsstat kommer til uttrykk i Grunnloven. De foreliggende forslagene gir komiteen en god mulighet til det. Under vil vi omtale vårt syn på de konkrete forslagene. 2. NIMs syn på de konkrete forslagene Det er foreslått tre alternativer for hvordan en uavhengig påtalemyndighet kan grunnlovfestes: Grunnlovsforslag 21[9]: «Ingen kan dømmes uten etter lov og uavhengig anklage eller straffes uten etter dom. Det kan i lov gjøres unntak fra kravet om uavhengig anklage for rettergangsstraff som ilegges av domstolene.» Grunnlovsforslag 36,[10] alternativ 1: «Offentlig påtale skal være uavhengig.» Grunnlovsforslag 36, alternativ 2: «Påtalemyndigheten skal være uavhengig i avgjørelser om påtale.» NIM mener at alle tre forslag i utgangspunktet er egnet til å grunnlovsfeste kravet om en uavhengig påtale. Alle tre er riktig begrenset til at det er selve påtalen som skal være uavhengig.[11] Det er viktig, for å ikke utilsiktet avgrense departementets mulighet til instruksjon og styring mer generelt, eller på andre områder. NIM har likevel noen kommentarer til de konkrete forslagene, og et foretrukket alternativ: Forslag 21 er etter NIM sitt syn et godt egnet forslag som utgangspunkt. «Uavhengig anklage» fokuserer på uavhengigheten i selve avgjørelsen, uten å regulere andre uforutsette ting ut over det. En «utilsiktet» konsekvens er likevel at forslaget vil utelukke gjeninnføring av privat påtale,[12] hvis Stortinget skulle ønske å gjeninnføre det. Et likelydende forslag oppnådde ikke flertall i forrige runde av den grunn.[13] Trussel om straff er inngripende og NIM mener offentlig, faglig god og uavhengig påtale er en viktig rettssikkerhetsgaranti og støtter derfor ikke gjeninnføring av privat påtale, som dessuten har en misbruksfare. Vi anerkjenner samtidig at argumentene i favør har pekt på at det kan gi borgere en kontrollfunksjon overfor påtalemyndigheten, og at muligheten til å selv initiere en straffesak kan bidra til å sikre tilliten til strafferettspleien.[14] NIM anser det som et politisk spørsmål hvorvidt det er ønskelig eller ikke at dette utelukkes. Uten at det er avgjørende er norsk forfatningstradisjon kortfattet, og forslag 21 er noe langt, fordi man måtte ta inn et eksplisitt unntak for rettergangsstraff. Forslag 36, alternativ 2 har en ordlyd som er veldig lik dagens ordlyd i straffeprosessloven § 55. Likevel er det etter NIM sitt syn det minst egnede forslaget, med størst mulighet for utilsiktede konsekvenser. Det handler om at man grunnlovsfester et organ («påtalemyndigheten»). Hvis et organ står i Grunnloven så må det organet eksistere, så et slikt forslag vil kunne stå i veien for i alle fall en navneendring, men det er også uklart hvilke praktiske grenser det vil sette for omorganisering. Dessuten er det ikke helt klart hvem som omfattes av «påtalemyndigheten», og om det eventuelt da er adgang til å legge påtale til andre enn den myndigheten. Hvis det er en slik adgang vil bestemmelsen lett kunne omgås – og hvis det ikke er en slik adgang vil bestemmelsen sette litt uklare grenser for hva Stortinget senere kan gjøre organisatorisk. På generelt grunnlag er det av lignende grunner i liten grad tradisjon for å grunnlovsfeste spesifikke organer i den norske forfatningen, ut over de tre statsmaktene. NIM peker på Kontroll- og konstitusjonskomiteens tilsvarende bekymringer ved behandling av domstolsuavhengighet der forslagene var spesifikt utformet for å ikke grunnlovsfeste institusjoner, ved at § 90 bruker «innstilling fra et uavhengig råd» istedenfor Innstillingsrådet, og § 91 bruker «uavhengig administrasjon av domstolene» istedenfor Domstolsadministrasjonen. Forslag 36, alternativ 1 er som utgangspunkt NIM sitt foretrukne forslag. Det unngår ulempen med alternativ nr. 2 over, fordi fokuset er på handlingen («offentlig påtale») og ikke institusjonen («påtalemyndigheten»). Fordi forslaget bare gjelder «offentlig påtale» står det ikke i veien for gjeninnføring av privat påtale. Forholdet til rettergangsstraff er mer uklart, men forslagsstillerne har forutsatt at «offentlig påtale» må leses sånn at det ikke omfatter rettergangsstraff. Hvis det står i både forslaget og innstillingen mener NIM det er klart nok og ikke vil skape utilsiktede konsekvenser. Totalt sett er det derfor, etter NIM sitt syn, dette forslaget som fremstår mest fokusert på akkurat det komiteen (slik NIM oppfatter det) ønsker å vedta - å sikre grunnlovsvern for kjernen i dagens organisering, som er den uavhengige påtaleavgjørelsen. Dette er forslaget som etter vårt syn har minst risiko for utilsiktede konsekvenser, fordi det er snevert formulert og ikke grunnlovsfester et spesifikt organ. 3. Forhold som kan kommenteres i premissene NIM har også noen kommentarer til forhold komiteen kan ønske å eksplisitt påpeke i premissene, som er en helt sentral rettskilde for tolkningen av bestemmelser:[15] Samtlige forslag vil måtte leses med den begrensning som følger av Riksretten i § 86, der Stortinget selv har påtalekompetanse. Dette forutsettes også av forslagsstillerne. Men det er gunstig og for klarhets skyld godt at også komiteen klargjør at forslaget ikke innebærer noen endring i Stortingets kompetanse under § 86. Forslag 36 omfatter etter sin ordlyd bare «offentlig påtale/påtalemyndigheten», og skal dermed ikke stå i veien for privat påtale eller rettergangsstraff, noe også forslagsstillerne forutsetter. Det er likevel gunstig, særlig for forslag 36 alternativ 1 der ordlyden er mest uklar på dette punktet, at komiteen eksplisitt klargjør i innstillingen at forslaget ikke er ment å omfatte rettergangsstraff som ilegges av domstolene. Selv for forhold som ikke er uklare kan komiteen sikre seg mot misforståelser, eller gjøre jobben med å tolke lettere senere, ved å eksplisitt ta med premisser eller forutsetninger man har for forslaget. For eksempel kan komiteen understreke at forslaget er ment å verne den enkelte avgjørelse om påtale mot påvirkning, og ikke å påvirke normal politisk kontroll via generelle instrukser, forskrift, lovgivning, budsjett, mv. Vennlig hilsen for Norges institusjon for menneskerettigheter Kai Spurkland Direktør Vetle Magne Seierstad Rådgiver Dette dokumentet er elektronisk godkjent og har dermed ingen signatur. [1] Innspillet er til både Dokument 12:21 (2023-2024) og Dokument 12:36 (2023-2024). [2] Se brev 3. desember 2019, NIM-B-2019-002, Grunnlovfesting av påtalemyndighetens uavhengighet. [3] Dokument 6 (2025-2026), NIMs årsmelding – Menneskerettighetene i Norge 2025, kapittel 2, s 44–45. [4] Se storkammersakene Asociaţia "Forumul Judecătorilor din România", forente saker C-83/19, C-127/19, C-195/19, C-291/19, C-355/19 og C-397/19, EU:C:2021:393, avsn. 236 og Commission v Poland (Indépendance et vie privée des juges), C-204/21, EU:C:2023:442, avsn. 101. [5] EU-domstolen: Inspecţia Judiciară, C-817/21, EU:C:2023:391, særlig avsn. 48–51; Inspektorat kam Visshia sadeben savet, C-313/23, EU:C:2025:303, særlig avsn. 87–89. EMD: Tsatani v. Greece, No. 42514/16, avsn. 82–83. [6] Council Framework Decision 2002/584/JHA of 13 June 2002 on the European arrest warrant and the surrender procedures between Member States, artikkel 6, slik tolket i storkammersakene OG (Parquet de Lübeck), forente saker C-508/18 og C-82/19 PPU, EU:C:2019:456 og Openbaar Ministerie (Faux en écritures), C-510/19, EU:C:2020:953. se arrestordreloven § 4 (b) for Norges tilknytning. [7] https://www.lemonde.fr/idees/article/2026/01/26/l-independance-du-parquet-une-reforme-indispensable-mais-presque-impossible_6664186_3232.html; VerfBlog, 2019/6/06, https://verfassungsblog.de/die-institutionelle-unabhaengigkeit-der-justiz-in-deutschland-ein-defizitbefund/, VerfBlog, 2020/12/14, https://verfassungsblog.de/frei-aber-nicht-unabhangig/. [8] Straffeprosessloven § 55. [9] Dokument 12:21 (2023–2024), Grunnlovsforslag fra Frode Jacobsen, Grunde Almeland og Audun Lysbakken om endring i § 96 (om uavhengig påtalemyndighet) [10] Dokument 12:36 (2023–2024), Grunnlovsforslag fra Peter Frølich og Frode Jacobsen om endringer i § 96 (om uavhengig påtale). [11] Formuleringene: «uavhengig anklage»; «påtale skal være uavhengig»: «uavhengig i avgjørelser om påtale». [12] Slik det tidligere eksisterte i straffeprosessloven § 80, jf. kap 28. At dette vil utelukkes ble antatt forrige gang det ble behandlet (se fotnoten under), og av straffeprosessutvalget som utformet forslaget, se NOU 2016:24, s. 202. [13] Se Innst. 301 S (2023–2024), Grunnlovsforslag fra Solveig Schytz, Terje Breivik og Carl-Erik Grimstad om endring i § 96 første ledd (om påtalemyndighetens uavhengighet). [14] NIM viser til diskusjonen i Prop. 146 L (2020-2021), s. 151–152. NIM viser også til Kontroll- og konstitusjonskomiteens medlemmer fra Høyre sine uttalelser ved forrige behandling av spørsmålet (se note 13). En bredere diskusjon med videre henvisninger finnes i Ot.prp. nr. 35 (1978-1979), s. 84–87. [15] Se for eksempel gjennomgående i HR-2020-2472-P (Klima), med over 30 henvisninger til komiteinnstillinger.
Advokatofreningen · 17. november 2026Innspill fra Advokatforeningen
1 Innledning Advokatforeningen viser til to forslag om endring av Grunnloven § 96, henholdsvis dokument 12:21 (2023–2024) fra representantene Frode Jacobsen, Grunde Almeland og Audun Lysbakken, og dokument 12:36 (2023–2024) fra Peter Frølich og Frode Jacobsen. Forslagene går, på litt ulikt vis, ut på å grunnlovsfeste prinsippet om en uavhengig påtalemyndighet. Etter Advokatforeningens syn er grunnlovfesting av påtalemyndighetens uavhengighet et riktig og viktig grep for å beskytte innbyggernes rettssikkerhet og ytringsfrihet og demokratiet. Advokatforeningen støtter derfor begge forslagene, og mener at det er viktigere at prinsippet vedtas enn hvilken form det vedtas i. 2 Viktigheten av en uavhengig påtalemyndighet Advokatforeningen støtter at prinsippet om en uavhengig påtalemyndighet grunnlovfestes i § 96. En fri og uavhengig påtalemyndighet er et viktig rettsstatsprinsipp og rettssikkerhetsgaranti. Prinsippet skal sikre at avgjørelser om straffeforfølgning treffes etter faglige, saklige og objektive kriterier, og ikke som følge av politisk styring eller press i enkeltsaker. En uavhengig påtalemyndighet bidrar i tillegg til å sikre ytringsfriheten og demokratiet, fordi en uavhengig påtalemyndighet gjør det vanskeligere for makthavere å bruke trusselen om straffeforfølgelse som et virkemiddel for å få kritikere til å tie eller for å ramme politiske meningsmotstandere. Videre forebygger det at makthavere skjermer seg og sine meningsfeller mot legitim straffeforfølgelse gjennom å instruere påtalemyndigheten. Selv om et slikt maktmisbruk kan være vanskelig å se for seg i Norge i dag, bør Grunnloven nettopp fungere som en forsikring for det tilfelle at man i fremtiden får et mindre velfungerende demokrati og et annet politisk klima, der makthavere er mer tilbøyelig til å misbruke makt enn i dag. Grunnleggende rettssikkerhetsgarantier bør derfor grunnlovsfestes når man har et velfungerende demokrati – ikke når man faktisk trenger garantiene. Da vil det gjerne være for sent. Grunnloven § 96 er en sentral rettssikkerhetsbestemmelse. Bestemmelsen fastsetter i dag blant annet at ingen kan dømmes uten etter lov eller straffes uten etter dom, og at enhver har rett til å bli ansett som uskyldig inntil skyld er bevist etter loven. Etter Advokatforeningens syn er det naturlig at også kravet til uavhengig påtale forankres i denne bestemmelsen. Advokatforeningen har tidligere støttet Straffeprosessutvalgets forslag om å grunnlovfeste anklageprinsippet i Grunnloven § 96. I høringsuttalelsen til NOU 2016:24 Ny straffeprosesslov uttalte Advokatforeningen at grunnlovfesting av prinsippet om uavhengig anklage vil sikre politisk uavhengighet i enkeltsaker for påtalemyndigheten på lang sikt, og at dette er særlig viktig i et globalpolitisk klima hvor rettsstaten utfordres også i land Norge gjerne sammenligner seg med. Advokatforeningen fastholder dette synet. Det gjør seg enda mer gjeldende i dag enn i 2016. I 2019 ble påtalemyndighetens uavhengighet lovfestet i straffeprosessloven § 55, og regjeringens påtalekompetanse ble avviklet gjennom opphevingen av straffeprosessloven § 64. Advokatforeningen støttet forslagene, som etter foreningens syn var viktige og riktige lovendringer. De samme hensynene tilsier at hovedprinsippet om en uavhengig påtale også gis grunnlovs rang. En grunnlovsbestemmelse vil gi et sterkere vern mot fremtidige lovendringer som åpner for politisk instruksjon eller omgjøring i enkeltsaker. Nettopp fordi påtalemyndighetens uavhengighet tradisjonelt har vært respektert i Norge, kan det være lett å undervurdere behovet for konstitusjonelle skranker. Erfaringer fra andre land viser imidlertid at rettsstatlige institusjoner kan komme under press dersom de bare bygger på tradisjon og tilbakeholdenhet hos den til enhver tid sittende politiske ledelsen. 3 Tilsvarende regulering vurderes i Finland Advokatforeningen vil peke på at det finske Justitieministeriet har nedsatt en arbeidsgruppe som arbeider med «grundlagsenliga garantier för rättsväsendets oberoende». (https://oikeusministerio.fi/sv/projekt?tunnus=OM011:00/2024 ) Arbeidsgruppen skal levere sine forslag ved utgangen av 2026. Arbeidet går blant annet ut på å vurdere hvordan uavhengigheten til domstolene, påtalemyndigheten og advokatstanden kan sikres bedre gjennom lovgivning, herunder grunnlovsgarantier. Arbeidet i Finland viser at man også i våre naboland ser behov for å styrke nettopp grunnlovsvernet av et uavhengig rettsvesen, herunder en uavhengig påtalemyndighet og en uavhengig advokatstand. 4 Forskjellen mellom forslagene I dokument 12:21 (2023–2024) foreslår Lysbakken m.fl. å endre Grunnloven § 96 første ledd første setning slik at ingen kan dømmes uten etter lov og «uavhengig anklage» eller straffes uten etter dom. Forslaget innebærer at både anklageprinsippet og uavhengighetskravet for den myndighet som tar initiativ til straffeforfølgning for domstolene, grunnlovfestes. Dokument 12:36 (2023–2024) fra Frølich m.fl. er innrettet noe annerledes. Det foreslås å grunnlovfeste uavhengigheten til den offentlige påtalemyndigheten, samtidig som Stortingets handlefrihet bevares dersom lovgiver i fremtiden skulle ønske å gjeninnføre privates mulighet til å ta ut tiltale. Videre er det foreslått at reguleringen inntas i første ledd, men i en ny setning. To ulike formuleringer av ny andre setning er foreslått. Etter Advokatforeningens syn er det viktigere at prinsippet om en uavhengig påtalemyndighet grunnlovfestes, enn nøyaktig hvilken form reguleringen får. Grunnloven § 96 første ledd første setning er imidlertid en godt innarbeidet bestemmelse. Etter Advokatforeningens syn vil det derfor være å foretrekke om reguleringen av en uavhengig påtale inntas i en ny setning i første ledd, slik det er foreslått i dokument 12:36 (2023–2024). Dette synliggjør også bedre at det ikke er samme forhold som reguleres. 5 Grunnlovfesting av advokaters uavhengighet Advokatforeningen vil dessuten benytte anledningen til å påpeke at advokater og vernet om deres uavhengighet også er viktig for en velfungerende rettsstat, og at prinsippet om advokaters uavhengighet også bør grunnlovfestes. Angrep på advokaters uavhengighet kan for eksempel bestå i at advokater som påtar seg saker for dem som kritiserer makthavere eller politiske meningsmotstandere utsettes for represalier eller sanksjoner. Axel H Pedersen uttrykker det slik i boken Det danske advokatsamfund 1919-1969: ”...i et større – et dødsensalvorligt – perspektiv må det fremhæves, at domstolenes og advokaternes fuldstændige uafhængighed af statsmagten og offentlige myndigheder er den dybeste kløft, som skiller de demokratiske stater fra alle former af totalitært styre. Det er afgørende for borgernes personlige frihedsrettigheder, at der findes en fri og uafhængig, højt uddannet advokatstand, som frit kan tale hver mands sag for retten, også imod statsmagten og de offentlige myndigheder, også når den lille mand kommer i klemme i maskinen.” Det vises igjen til at arbeid om å sikre rettsvesenets uavhengighet pågår i Finland og at dette arbeidet omfatter vern av advokatstandens uavhengighet, jf. punkt 3 ovenfor. 6 Oppsummering Advokatforeningen støtter grunnlovfesting av påtalemyndighetens uavhengighet. Prinsippet er allerede lovfestet i straffeprosessloven § 55, men bør også gis konstitusjonelt vern. Hvilke av forslagene som vedtas, er etter Advokatforeningens syn underordnet. Alle forslagene fremstår som egnet for å oppnå det ønskede vernet om rettsstaten og rettssikkerheten. Advokatforeningen foretrekker imidlertid forslagene i dokument 12:36 (2023–2024) da disse ikke innebærer en endring av Grunnloven § 96 første ledd første setning.
Justis- og beredskapsdepartementet · 17. november 2026Høringsinnspill til Dokument 12:21 (2023-2024) og Dokument 12:36 (2023-2024) om påtalemyndighetens uavhengighet
1. INNLEDNING Det vises til orienteringen på Stortingets nettsider om skriftlige høringsinnspill til Kontroll- og konstitusjonskomiteen i forbindelse med Stortingets behandling av Dokument 12:21 (2023–2024) og Dokument 12:36 (2023–2024) om påtalemyndighetens uavhengighet. Justis- og beredskapsdepartementet avgir med dette et samlet innspill til forslagene. Prinsippet om en fri og uavhengig påtalemyndighet er en bærebjelke i norsk straffeprosess, og har vært en fast og ufravikelig praksis i mer enn hundre år. Ved lov 1. november 2019 nr. 71 ble prinsippet lovfestet i straffeprosessloven § 55 første ledd, som i dag lyder slik: «Påtalemyndigheten er uavhengig ved behandlingen av den enkelte straffesak. Ingen kan instruere påtalemyndigheten i enkeltsaker eller omgjøre en påtaleavgjørelse.» Dokument 12:21 og Dokument 12:36 gjelder begge forslag om å forankre prinsippet om en uavhengig påtalemyndighet i Grunnloven § 96. Grunnlovsforslagene bygger imidlertid på to ulike modeller. Forslaget i Dokument 12:21 knytter uavhengighetskravet til vilkårene for straff, mens Dokument 12:36 inneholder to alternative forslag som gir uttrykk for påtalemyndighetens uavhengighet som et selvstendig konstitusjonelt prinsipp. Departementet mener med dette høringsinnspillet ikke å uttale seg om hvorvidt påtalemyndighetens uavhengighet bør grunnlovfestes eller hvilken av de foreslåtte modellene Stortinget eventuelt bør velge. Formålet med høringsinnspillet er å belyse enkelte tolkningsspørsmål som det kan være grunn til å ta i betraktning ved den videre behandlingen av forslagene. 2. OM FORSLAGET I DOKUMENT 12:21 (2023–2024) Forslaget i Dokument 12:21 knytter uavhengigheten til anklagefunksjonen gjennom et krav om en «uavhengig anklage» som vilkår for straff. Forslaget innebærer dermed en grunnlovfesting både av anklageprinsippet, prinsippet om at domstolene ikke trer i virksomhet før den utøvende myndighet har brakt saken inn for dem ved å ta ut tiltale, og av prinsippet om påtalemyndighetens uavhengighet Samtidig gjøres det uttrykkelig unntak for ordningen med rettergangsstraff. Forslaget har en funksjonsorientert tilnærming ved at en uavhengig anklage gjøres til et grunnlovfestet vilkår for straff, sideordnet med vilkåret om lov og dom. I motsetning til forslagene i Dokument 12:36 er uavhengighetskravet formulert som et vilkår for domfellelse. Uavhengighetsvilkåret vil dermed kunne få direkte betydning for adgangen til å avsi dom i den enkelte straffesak. Det fremgår ikke uttrykkelig av forslaget hva som skal regnes som en «anklage». Den foreslåtte ordlyden synes først og fremst å rette seg mot den anklagen som danner grunnlag for domstolsbehandling og eventuell domfellelse. Uten nærmere veiledning fra Stortingets side kan det være tvilsomt om uavhengighetskravet også vil omfatte andre av påtalemyndighetens avgjørelser, slik som avgjørelse om siktelse, henleggelse eller påtaleunnlatelse. Selv om anklagefunksjonen i dag er lagt til den offentlige påtalemyndighet, vil forslaget neppe i seg selv stille krav til den organisatoriske innretningen av anklagefunksjonen. Uavhengighetskravet vil dermed rette seg mot den som til enhver tid utøver anklagefunksjonen. Dersom lovgiver i fremtiden skulle velge å legge slike funksjoner til andre organer enn den ordinære påtalemyndigheten, vil spørsmålet fortsatt være om anklagen oppfyller vilkåret om uavhengighet. På dette punktet skiller forslaget seg fra alternativ 2 i Dokument 12:36, hvor uavhengighetskravet er knyttet til «påtalemyndigheten». Ved at grunnlovsforslaget oppstiller krav om en «uavhengig anklage» som vilkår for domfellelse, synes det likevel å forutsette at anklagefunksjonen utøves av en aktør som er tilstrekkelig uavhengig av de interessene saken gjelder. Dette kan vanskelig forenes med en ordning hvor private gis adgang til å reise og føre straffesaker på egne vegne. Norsk rett inneholdt tidligere en ordning med private straffesaker, men denne ble avskaffet ved lov 12. juni 2021 nr. 122. En konsekvens av forslaget i Dokument 12:21 vil være at en slik ordning ikke kan gjeninnføres av Stortinget ved ordinær lov. 3. OM FORSLAGENE I DOKUMENT 12:36 (2023–2024) 3.1 Alternativ 1 – «Offentlig påtale skal være uavhengig» Alternativ 1 knytter uavhengighetskravet til «offentlig påtale». Ordlyden synes primært å rette seg mot den offentlige påtalefunksjonen, og ikke den offentlige påtalemyndigheten som organisasjon. Begrepsbruken er likevel ikke helt entydig, ettersom uttrykket «offentlig påtale» også kan benyttes som en mer generell betegnelse på den offentlige påtalemyndigheten. Det fremgår ikke av forslaget i seg selv hvilke av påtalemyndighetens beslutninger og disposisjoner som skal omfattes av uttrykket «offentlig påtale». Uttrykket vil klart nok omfatte den delen av påtalemyndighetens virksomhet som består i å beslutte og gjennomføre strafforfølgning. Det er mindre opplagt hvorvidt formuleringen også vil omfatte andre typer påtaleavgjørelser, som henleggelser og påtaleunnlatelser, eller prosessuelle disposisjoner som for eksempel beslutninger om anke eller bevisførsel. Uttrykket «offentlig påtale» indikerer at grunnlovsvernet er knyttet til den offentlige delen av strafforfølgningen. Formuleringen i alternativ 1 angir imidlertid ikke i seg selv hvilken rolle offentlig påtale skal ha i strafferettspleien eller hvilke krav til uavhengighet som skal gjelde ved eventuelle former for straffeforfølgning som forestås av andre. Selv om det i dag er den offentlige påtalemyndigheten som i det vesentlige har ansvaret for strafforfølgning på vegne av staten, vil den foreslåtte ordlyden være forenlig med ulike modeller for både offentlig og privat strafforfølgning, forutsatt at den offentlige strafforfølgningen oppfyller kravet om uavhengighet. 3.2 Alternativ 2 – «Påtalemyndigheten skal være uavhengig i avgjørelser om påtale» Alternativ 2 knytter uavhengighetskravet til «påtalemyndigheten» og dens «avgjørelser om påtale». Til forskjell fra de andre forslagene synes formuleringen i større grad å være rettet mot påtalemyndigheten som institusjon. Uttrykket «påtalemyndigheten» finnes ikke i Grunnloven i dag. Formuleringen i alternativ 2 kan derfor reise spørsmål om hva som skal regnes som «påtalemyndigheten», herunder om det er tale om den organiseringen av påtalemyndigheten som til enhver tid følger av loven, eller om begrepet må forstås mer funksjonelt. Dersom påtalefunksjoner i fremtiden skulle legges til andre institusjoner enn den ordinære påtalemyndigheten, kan det være uklart om formuleringen i seg selv vil innebære et tilsvarende krav til uavhengighet til disse. Videre kan forslaget, på samme måte som alternativ 1, reise spørsmål om hvilke avgjørelser som skal anses som «avgjørelser om påtale». Sammenlignet med alternativ 1 er formuleringen videre, og må antas også å omfatte avgjørelser som ikke leder til domstolsbehandling, slik som henleggelser og påtaleunnlatelser. Uten nærmere veiledning kan det derimot være usikkert om formuleringen også vil omfatte andre prosessuelle disposisjoner som treffes av påtalemyndigheten under behandlingen av en straffesak. I likhet med alternativ 1 anses den foreslåtte formuleringen anses ikke å være til hinder for en ordning med privat strafforfølgning, dersom Stortinget i fremtiden skulle ønske å gjeninnføre dette, såfremt den offentlige påtalemyndigheten er tilstrekkelig uavhengig. Med hilsen Harald Aass e.f. fagdirektør Toril Juul departementsrådgiver

Kilde: Stortingets høringsprogram og publiserte innspill. Frister og program kan endres; kontroller originalkilden før deltakelse.

Tilbake til alle høringer