Dokument 8:7 S (2026–2027)
Justiskomiteen · 2026-2027
Representantforslag om å forby koranskoler med overnatting og innføre nytt straffebud mot negativ sosial kontroll
Politisk behandling
Saker i høringen
Tid og deltakere
Høringsprogram
Programmet er ikke publisert
Programmet er ikke tilgjengelig ennå
Programmet kan bli publisert eller oppdatert nærmere høringsdagen.
Innspill fra samfunnet
Skriftlige innspill
4 publiserte innspill
Lena Kaasa Tillerli · 4. november 2026Koranskoler med overnatting og innføre nytt straffebud mot negativ sosial kontroll
Jeg ønsker å avgi et høringssvar på Representantforslag om å forby koranskoler med overnatting og innføre straffeforbud mot negativ sosial kontroll.
Her kan jeg bare stille meg sammen med forslagsstillerne og be Stortinget lytte nøye til det som kommer frem og til de få og ekstremt modige stemmer som har kommet frem i media.
Det finnes nok knapt et område det er tøffere å konfrontere i dag enn radikal islamisme og det har vi mange eksempler på. Det har vært mye fokus på skadelige miljø/ sammenhenger innenfor det kristne kulturlandskapet i Norge de senere årene og med rette. Det oppleves dog som det er en enorm berøringsangst hos de fleste når det kommer til radikal islam, også der islam får en radikal og altomfattende/ sterkt kontrollerende og destruktivt/ voldelig preg. Vi vet mye om æresvold, kjønnslemlestelse, segregering og radikalisering. Egentlig for mye. Det er som om vi lukker øynene og håper at det skal gå bra.
Det er på tide å høre historiene og ta de på alvor. Det er norske barn som kan oppleve dette, barn som lever i Norge. Det er vårt ansvar. Hvem vi gir penger, hva vi er med og støtter. Hva vi sender barn inn i. La oss bygge videre med åpne øyne og gi barna det beste grunnlaget for å leve fullverdige liv i frihet. Alltid akte trosfriheten høyt. Hver enkelt samvittighetsfrihet. Og lytte til folks historier og det vi vet er sant. Og våge å ta tak der vi vet det trengs.
Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) · 3. november 2026NIMs innspill om overnatting på koranskoler m.v.
1. Innledning
Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) viser til representantforslag 7 S (2026–2027) om faste tilbud etter skoletid med overnatting mv.
Både barn, voksne og trossamfunn har tanke- og religionsfrihet. Samtidig har barn rett til ikke å bli utsatt for noe som kan skade deres helse og utvikling, og staten kan ha en handleplikt for å beskytte disse rettighetene. Representantforslaget krever en avveining av alle disse rettighetene.
I dette innspillet kommenterer NIM to av forslagene i et menneskerettslig perspektiv: forbud mot faste etter-skole-tilbud med overnatting og en utvidet tilsynsvirksomhet. De øvrige forslagene om negativ sosial kontroll kommenteres ikke her.
Gjennom flere medieoppslag de siste årene er det kommet frem bekymringsfulle opplysninger om ivaretakelsen av barns rettigheter ved religiøse opplæringssteder med langvarige overnattingstilbud, blant annet knyttet til frihetsberøvelse, kameraovervåkning og negativ sosial kontroll. NIM har merket seg at tilbyderne avviser disse opplysningene. Uavhengig av dette mener vi dagens regelverk ikke er tilstrekkelig for å beskytte barn, og at det er behov for vesentlig bedre kontroll fra myndighetenes side.
Representantene viser i forslaget til tidligere utredninger om overnattingsforbud på religiøse skoler. I disse utredningene fremholdt departementet blant annet at et forbud utfordrer flere sentrale menneskerettigheter, blant annet retten til trosfrihet, retten til privatliv og retten foreldre har til å ta avgjørelser om barna sine.[1] Departementet viste til at en snever utforming som kun rammer muslimske trossamfunn vil være diskriminerende, mens en mer generell utforming fortsatt vil kunne være diskriminerende dersom de uforholdsmessig rammer én gruppe i samfunnet.
I dette innspillet gjør NIM en vurdering av retten til religionsfrihet og vernet mot diskriminering. Våre innspill kan oppsummeres slik:
Staten bør innføre vesentlig strengere regulering og kontroll med private og langvarige overnattingstilbud for barn (etter-skole-tilbud).
NIM mener det vil kunne være innenfor det menneskerettslige handlingsrommet å innføre et forbud mot at yngre barn plasseres i slike tilbud.
Hvorvidt et rent forbud står seg, avhenger særlig av om mindre inngripende tiltak er tilstrekkelige for å beskytte barns rettigheter.
2. Er et forbud i tråd med religionsfriheten?
Representantenes forslag gjelder å be regjeringen fremme forslag til lovendringer med sikte på å «forby faste etter-skole-tilbud med overnatting over lengre tid for å forhindre segregering, parallellsamfunn, negativ sosial kontroll eller radikalisering». Begrunnelsen er imidlertid i stor grad knyttet til religiøse samfunn, så NIM fokuserer på dette i det videre.
I denne drøftelsen peker NIM på forhold som må vurderes for å avgjøre om et forbud vil stride mot religionsfriheten. Foreldres rett til å oppdra barnet i tråd med foreldres egen tro er vernet av Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), og kan følge av flere artikler i konvensjonen.[2] I dette innspillet vurderer NIM artikkel 9.
Etter EMK artikkel 9 har «enhver» rett til tanke- og religionsfrihet. Retten til å gi uttrykk for («manifest») sin religion gjelder også i fellesskap med andre, og den gjelder både ved undervisning, praksis og etterlevelse.[3] Det er særlig retten til å gi uttrykk for sin religion sammen med andre ved undervisning og praksis vi vurderer her.
Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har understreket at religions- og livssynsfriheten er en av grunnpilarene i et demokratisk samfunn. Det betyr at samfunnet kan måtte akseptere praksiser som for utenforstående fremstår problematiske og vanskelige å forstå, jf. HR-2026-1009-A avsnitt 142.
Et innledende spørsmål er om EMK artikkel 9 verner langvarige overnattingstilbud som er beskrevet i forslaget.
Etter NIMs syn er det ikke åpenbart at EMK artikkel 9 i det hele tatt kommer til anvendelse ved spørsmål om å forby langvarige etterskoletilbud med overnatting, selv om det skjer i regi av religiøse samfunn. EMD har lagt til grunn at handlinger som ikke direkte uttrykker en tro, eller som bare er fjernt tilknyttet troen, faller utenfor virkeområdet til artikkel 9.[4] I dommen Georgian Muslim Relations mot Georgia (2023) sa imidlertid EMD at det å opprette en religiøs internatskole er en aktivitet som er relatert til «teaching» etter artikkel 9, og konkluderte med at den kom til anvendelse i saken.[5]
Vi legger derfor til grunn at skoler med overnattingstilbud i utgangspunktet er omfattet av EMK artikkel 9.
For at begrensninger i denne rettigheten skal stå seg menneskerettslig, må vilkårene for inngrep i artikkel 9 om religionsfrihet være oppfylt. I tillegg til at de må hjemles i en rimelig klar og tilgjengelig lov, må begrensningene være nødvendige i et demokratisk samfunn (forholdsmessige). Videre må tiltaket være legitimt etter visse angitte formål. Disse formålene gjelder beskyttelse av offentlig orden, helse eller moral, eller å beskytte andres rettigheter eller friheter.
Når det gjelder spørsmålet om legitimt formål for å gripe inn, har EMD tolket dette vidt. For eksempel godtok EMD hensynet til å leve sammen («living together») som et legitimt formål i storkammerdommen S.A.S. mot Frankrike (2014).[6] Saken gjaldt et forbud mot heldekkende ansiktsplagg. Slik vi forstår representantforslaget, er det primære formålet å beskytte andres, særlig barns, rettigheter og friheter, herunder beskyttelse mot negativ sosial kontroll.[7] Beskyttelse av barns rettigheter og friheter er et legitimt formål etter EMK artikkel 9 nr. 2.
Når det gjelder spørsmålet om forholdsmessighet, har det for det første betydning hvor omfattende inngrepet er.
EMDs dom Jehovah’s Witnesses of Moscow m.fl. mot Russland (2010) er et eksempel på et svært omfattende inngrep fra myndighetenes side. Det religiøse samfunnet mistet i praksis muligheten til å eksistere: Det kunne blant annet ikke leie lokaler, utøve sin religion i fellesskap med andre eller holde gudstjenester for andre. EMD mente dette var “the most severe form of interference”, og kom til at et slikt drastisk tiltak var uproporsjonalt.[8]
Også i Tagnarog m.fl. mot Russland (2022) hadde staten oppløst et helt religiøst samfunn. EMD understreket at visse beslutninger er helt opp til foreldrene å fatte, med mindre det er rimelige holdepunkter for misbruk, vold eller tvang. EMD pekte blant annet på fritidsaktiviteter og religiøst samvær og opplæring.[9]
Et forbud mot langvarig overnatting er langt mindre inngripende enn oppløsning av et trossamfunn. Det må imidlertid undersøkes i hvilken grad forbudet begrenser foreldres mulighet til å lære barna om religionen sin og utøve den sammen med barna i fellesskap. Hvis disse mulighetene påvirkes i liten grad, skal det mer til for at forbudet anses som uforholdsmessig.
Vi antar for eksempel at langvarig overnatting i forbindelse med aktiviteter utenfor vanlig skole vanskelig kan sies å være en nødvendig del av religiøs undervisning. Ordningen vil da først og fremst være en praktisk tilrettelegging. Det å bo sammen med andre troende over tid kan imidlertid ha større betydning for religiøs praksis og etterlevelse av religionen. Ved vurderingen av hvor omfattende inngrepet er, vil det derfor være viktig om denne delen av religionsutøvelsen i stor grad kan fortsette uten langvarig overnatting. Hvis den kan det, taler det for at inngrepet er mer begrenset.
For det andre har det betydning i hvilken grad et lovfestet forbud er et tiltak som er egnet til å begrense risikoen som begrunner forbudet.
I avvisningsavgjørelsen Çiftçi mot Tyrkia (2004) godtok EMD at staten kunne sette en aldersgrense på 12 år for når barn kunne delta på koranundervisning.[10] EMD vurderte først om aldersgrensen var en slags meningskontroll fra statens side, i strid med foreldrenes religiøse overbevisning. Domstolen kom tvert imot til at aldersgrensen hadde til formål å begrense mulig indoktrinering av mindreårige i en alder der de er lett påvirkelige:
“The Court considers that, far from amounting to an attempt at indoctrination, that statutory requirement is in fact designed to limit the possible indoctrination of minors at an age when they wonder about many things and, moreover, when they may be easily influenced by Koranic study classes (compare with Dahlab v. Switzerland (dec.), no. 42393/98, ECHR 2001-V).”
For EMD var det også sentralt at foreldrenes religiøse opplæring av barna ikke ble begrenset av aldersgrensen. De kunne fortsatt undervise barna selv i tråd med sin egen overbevisning, og barna fikk dessuten noe koranundervisning i grunnskolen.
Etter NIMs vurdering har dette overføringsverdi til forbud mot langvarige overnattingstilbud, særlig når det gjelder yngre barn.
Videre er det i forholdsmessighetsvurderingen sentralt hvor langt formålet kan oppnås ved hjelp av mindre inngripende tiltak.
Dersom forslaget skal stå seg menneskerettslig, bør det særlig vurderes og begrunnes hvorfor styrket tilsyn, som representantene også foreslår, ikke er tilstrekkelig for å beskytte barns rettigheter og friheter.
For eksempel har Nederland en egen lov for privatfinansierte botilbud der minst fire barn bor mer enn halvparten av tiden i løpet av et halvt år.[11] Formålet er å sørge for et sikkert og pedagogisk tilbud og å motvirke alvorlige trusler mot barns utvikling. Så langt vi kan se, stiller loven omfattende krav til tilbudet. Blant annet gjelder det krav til en uavhengig tillitsperson som ikke er tilknyttet botilbudet eller i nær slekt med barnet, årlige tilsyn, mulighet for å ilegge bot, stenging ved begrunnet mistanke om lovbrudd som setter barns sikkerhet eller utvikling i fare, krav om politiattest for ansatte og en klageordning for de som bor der.[12] Loven ble innført på bakgrunn av bekymringer for barns sikkerhet på tyrkisk-nederlandske internatskoler.[13]
NIM har ikke forutsetninger for å vurdere om en slik tilsynsordning vil være tilstrekkelig for å ivareta barns sikkerhet, utvikling og medvirkning i de omtalte botilbudene i Norge i dag. Det er imidlertid sentralt at slike mindre inngripende tiltak vurderes.
Til sist stiller EMK krav til det faktiske grunnlaget for inngrep.[14] For eksempel aksepterte ikke EMD påstanden om at barns rettigheter ble krenket i trossamfunnet Jehovas Vitner i Russland, da det det ikke fantes noe førstehåndsbevis for disse påstandene. EMD pekte på at retten burde ha snakket med barna det gjaldt, i tillegg til lærere og sosialarbeidere. Domstolen fant at myndighetene ikke hadde gjort en «acceptable assessment» av de relevante faktiske forholdene i saken.
Det som er beskrevet over er den negative plikten, altså statens plikt til ikke å gripe inn i religionsfriheten ut over det artikkel 9 åpner for. I tillegg har staten en positiv plikt til å beskytte andres rettigheter, og i særdeleshet barns rettigheter. Etter barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1 skal barnets beste være et grunnleggende hensyn, mens artikkel 19 pålegger staten å beskytte mot alle former for vold og mishandling, også utnyttelse.[15] Etter artikkel 3. nr. 2 må staten sørge for ivaretakelse av barnets omsorg, og nr. 3 stiller krav til regulering og tilsyn av institusjoner og tjenester som gir omsorg til barn.
Også EMK inneholder positive forpliktelser som kan innebære at staten må iverksette tiltak for å verne disse rettighetene. Det er særlig plikten til å beskytte rettighetene som følger av EMK artikkel 3 (vern mot nedvergende behandling) og artikkel 8 (vern om privatlivet) som er aktuelle. EMD har konstatert krenkelse av denne positive plikten i noen saker som omhandler barns rettigheter på private skoler, og understreket at staten ikke kan fraskrive seg sitt ansvar ved å delegere forpliktelsene sine til private.[16]
3. Kan et forbud utgjøre diskriminering?
Et regelverk kan i visse tilfeller utgjøre diskriminering etter EMK artikkel 14, selv om det er formulert nøytralt. Det var for eksempel tilfelle i D.H. m.fl. mot Tsjekkia, der en generelt utformet regel om spesialundervisning førte til at rombarn ble sterkt overrepresentert i spesialskoler.[17] Hvis lovgivning får en slik diskriminerende effekt, er det ikke nødvendig å bevise at myndighetenes intensjon var å diskriminere. Bevisbyrden kan da flyttes til myndighetene, som må vise at utslaget loven gir er et resultat av objektive faktorer som ikke er relatert til et diskrimineringsgrunnlag (for eksempel etnisk opprinnelse eller religion).
Tiltaket regnes ikke som diskriminering hvis forskjellsbehandlingen kan rettferdiggjøres på bakgrunn av objektive og rimelige forhold, har et legitimt formål, og er proporsjonal. Vurderingen er særlig streng når det gjelder rase, hudfarge eller etnisk opprinnelse.
Samtidig finnes det avgjørelser der EMD ikke har konstatert diskriminering av et nøytralt utformet regelverk. Avgjørelsen S.A.S. mot Frankrike (2014) gjaldt et forbud mot å kle seg i heldekkende ansiktsplagg i det offentlige rom (altså ikke hijab, men burka og andre liknende plagg).[18] Forbudet var sanksjonert med en bot ved overtredelse, eventuelt i kombinasjon med et kurs om «borgerskap». EMD vurderte først om forbudet var i strid med EMK artikkel 8 eller 9, og kom til at det ikke var tilfellet. Det utgjorde heller ikke diskriminering, til tross for at det særlig rammet en liten gruppe, nemlig muslimske kvinner. EMD la noe vekt på at forbudet ikke eksplisitt omtalte visse religiøse plagg, men i stedet var knyttet til plagg som skjuler ansiktet. Videre var forbudet begrunnet med at det var nødvendig for å leve sammen i samfunnet – «living together» – noe EMD aksepterte:
“[…] the respondent State is seeking to protect a principle of interaction between individuals, which in its view is essential for the expression not only of pluralism, but also of tolerance and broadmindedness without which there is no democratic society (see paragraph 128 above). It can thus be said that the question whether or not it should be permitted to wear the full-face veil in public places constitutes a choice of society.”
Slik NIM ser det, er det dermed ikke gitt at et forbud mot faste tilbud om overnatting etter skoletid over lengre tid vil være i strid med diskrimineringsforbudet.
4. Konklusjon
Etter NIMs syn er det mye som taler for at staten kan - og bør - innføre vesentlig strengere regulering og kontroll med langvarige overnattingstilbud enn det som er tilfellet i dag. Dersom staten ikke gjør det, er det etter NIMs syn en risiko for brudd på statens positive plikt til å beskytte barn etter menneskerettighetene.
Hvorvidt et forbud står seg menneskerettslig har NIM på denne korte tiden ikke kunnet utrede fullt ut. Etter NIMs syn gir praksis fra EMD imidlertid holdepunkter for at å innføre aldersgrense for opphold i langvarige overnattingstilbud er forenlig med EMK artikkel 9. Dette bygger særlig på at yngre barn kan være lett påvirkelige, noe EMD har lagt vekt på når den har vurdert begrensninger i religiøs undervisning.
Et mer vidtrekkende forbud forutsetter en nærmere vurdering av hvorfor mindre inngripende tiltak ikke er tilstrekkelige for å oppnå formålet om å beskytte barn. Det forutsetter videre en selvstendig vurdering av EMK artikkel 8 om retten til respekt for privat- og familieliv, som NIM ikke har foretatt her.
Vennlig hilsen
for Norges institusjon for menneskerettigheter
Kai Spurkland Pernille Borud
Direktør Seniorrådgiver
Dette dokumentet er elektronisk godkjent og har dermed ingen signatur.
[1] Departementet skriver om vedtak 498, 14. april 2020, i Prop. 1 S (2024-2025).
[2] Abdi Ibrahim mot Norge (2021), 15379/16, avsnitt 139-141. Både artikkel 8, 9 og tilleggsprotokoll nr. 1 artikkel 2 kan aktualiseres.
[3] Barn har dessuten rett til tanke- og religionsfrihet etter barnekonvensjonen artikkel 14 nr. 1, og foreldre har rett til å veilede barna i samsvar med sin overbevisning, jf. 14 nr. 2 og EMKs tilleggsprotokoll nr. 1 artikkel 2. Imidlertid må foreldrene ta hensyn til barnets gradvise utvikling, jf. barnekonvensjonen artikkel 14 nr. 2.
[4] Eweida m.fl. mot Storbritannia (2013), 48420/10.
[5] Georgian Muslim Relations m.fl. mot Georgia (2023), 24225/19, avsnitt 79.
[6] S.A.S. mot Frankrike (2014), 43835/11, 43835/11, avsnitt 113-122.
[7] NIM har ikke vurdert de øvrige formålene.
[8] Jehovah’s Witnesses of Moscow m.fl. mot Russland (2010), 302/02, avsnitt 159 og 160.
[9] Tagnarog LRO m.fl. mot Russland (2022), 32401/10, avsnitt 175.
[10] Çiftçi mot Tyrkia (2004), 71860/01. Vi nevner at saken ble vurdert etter EMKs tilleggsprotokoll nr. 1, artikkel 2 om retten foreldre har til å sikre utdanning og undervisning i samsvar med deres egen religiøse overbevisning. NIM mener det er mer nærliggende å vurdere selve overnattingstilbudet etter artikkel 9.
[11] Se den nederlandske loven om boliger for barn her: https://zoek.officielebekendmakingen.nl/stb-2016-80.html. Forskriften er tilgjengelig her: https://zoek.officielebekendmakingen.nl/stb-2016-151.html
[12] En uavhengig tillitsperson vil muligens kunne bidra til at plikten etter barnekonvensjonen om å respektere barns gradvise utvikling, jf. artikkel 5 og 14, ivaretas. Se generell kommentar nr. 20 (2016), avsnitt 43. Barns mening må vektlegges i samsvar med alder og modenhet, jf. barnekonvensjonen artikkel 12.
[13] https://zoek.officielebekendmakingen.nl/kst-34053-3.html
[14] Se særlig Jehovah’s Witnesses of Moscow and others mot Russland, avsnitt 108 og 127.
[15] Barnekomiteen har utdypet hva som utgjør «vold» etter barnekonvensjonen artikkel 19 i den generelle kommentaren nr. 13 (2011) med henblikk på negativ sosial kontroll se særlig avsnitt 20. Kommentaren er tilgjengelig her https://archive.crin.org/sites/default/files/images/docs/FileManager/NGOGroup/GC13_Art19_FINAL.pdf
[16] O’Keeffee mot Irland (2014), 35810/09. Se også Costello-Roberts mot Storbritannia (1993), 13134/87) avsnitt 27: “Thirdly, the Court agrees with the applicant that the State cannot absolve itself from responsibility by delegating its obligations to private bodies or individuals […]”.
[17] D.H. mot Tsjekkia (2007), 57325/00 se bl.a. avsnitt 194-195.
[18] S.A.S. mot Frankrike (2014), 43835/11.
Privatperson · 26. oktober 2026Psykisk vold og systematisk religiøs kontroll av barn i Jehovas vitner
Innledning
Barn i Norge har rett til beskyttelse mot psykisk vold. Denne retten må også gjelde barn som vokser opp i religiøse miljøer der frykt, lydighet og sosial kontroll er en del av den organiserte trosopplæringen.
Et barn som fra tidlig alder lærer at Satan og demonene er virkelige trusler, at Harmageddon snart kan ødelegge den onde verden, og at det å forlate trossamfunnet kan føre til tap av familie og tilhørighet, vokser opp med et trusselbilde det ikke selv har valgt. Når disse forestillingene gjentas og knyttes til lydighet og lojalitet, kan frykten bli et redskap for kontroll.
Dette handler om barns rett til trygghet, selvstendig utvikling og beskyttelse. Jehovas vitner er et konkret eksempel på hvorfor lovverket må undersøkes. Organisasjonens offentlige fremstilling av trosfrihet og familieliv kan ikke alene legges til grunn for en vurdering av den interne praksisen. Myndighetene må undersøke hva barn faktisk lærer, og hvordan reglene virker.
Hva Stortinget bes vedta
Jeg ber om lovendringer som gir et tydelig vern mot alvorlig og systematisk psykisk kontroll av barn; regler som gjør det mulig å undersøke og ansvarliggjøre organisatorisk styrt kontroll; og en gjennomgang av trossamfunnsloven slik at dokumenterte alvorlige krenkelser av barns rettigheter kan få konsekvenser for registrering og statstilskudd. Dette er tre sider av samme spørsmål: hvilke rettigheter barn faktisk har når kontrollen skjer i religionens navn.
Første vedtakspunkt: Strafferettslig vern og tidlig forebygging. Jeg støtter at regjeringen pålegges å fremme regler som fanger opp systematisk kontroll i kollektive miljøer. Lovarbeidet må også omfatte langvarig psykisk påvirkning av barn: frykt for Satan, demoner og Harmageddon, lydighetskrav, sosial isolasjon og sanksjoner ved tvil eller brudd. Det er summen av påvirkningen gjennom barndommen som må vurderes. Reglene må tydeliggjøre hvordan ledere som utformer, formidler eller håndhever et kontrollsystem, kan holdes ansvarlige for egne handlinger og eventuell medvirkning. Politiet og hjelpeapparatet må kunne gripe inn tidlig når et barn utsettes for alvorlig kontroll, før skade og isolasjon har fått utvikle seg over år. Eventuelle tvangsmidler må bygge på konkrete lovvilkår og rettssikkerhetsgarantier.
Andre vedtakspunkt: Faste etter-skoletilbud med overnatting. Jeg støtter formålet om å beskytte barn mot isolasjon, segregering og kontroll. Samtidig må Stortinget ikke begrense sitt arbeid til virksomheter med overnatting. Et barn kan utsettes for tilsvarende kontroll gjennom undervisning, møter og oppdragelse i sitt eget hjem og menighetsmiljø. Et eventuelt forbud mot bestemte tilbud må derfor suppleres med generelle regler som treffer skadevirkningene og kontrollen, uavhengig av hvor undervisningen foregår eller hvilken religion som står bak.
Tredje vedtakspunkt: Statsforvalteren tilsyn. Jeg støtter et reelt og styrket tilsyn med virksomhet som berører barn. Et tilsyn som bare gjennomgår økonomi og offentlige redegjørelser, kan ikke avdekke hvordan religiøse regler faktisk praktiseres. Statsforvalteren må ha tydelig hjemmel til å innhente og vurdere undervisningsmateriell, interne instrukser, forklaringer fra tidligere medlemmer og opplysninger om barns faktiske oppvekstvilkår. Når aktiviteter foregår i egne lokaler eller organiserte tilbud, må loven åpne for nødvendige stedlige undersøkelser. Barn må kunne forklare seg trygt uten press fra foresatte eller trossamfunnet. Tilsynet må ha klare rammer for personvern, forholdsmessighet og rettssikkerhet.
Som tillegg til de tre vedtakspunktene ber jeg Stortinget utrede en sammenhengende reaksjonskjede: fra varsling og tilsyn, via pålegg og andre tiltak, til tap av statstilskudd og registrering ved alvorlige, dokumenterte brudd på barns rettigheter. Jehovas vitners praksis bør vurderes på grunnlag av det som faktisk skjer internt, ikke bare organisasjonens offentlige fremstilling. Dette krever både et oppdatert faktisk grunnlag og lovregler som gir myndighetene virksomme reaksjonsmuligheter.
Frykt, lydighet og barns oppvekst
Jehovas vitners undervisning til barn handler ikke bare om lydighet. Den omfatter også Satan, demoner og Harmageddon: forestillingen om en nært forestående guddommelig krig der den onde verden blir ødelagt. Dette er ikke fjerne, abstrakte teologiske begreper for et barn som vokser opp med fortellingene. De formidles som virkelighet, gjennom bøker, bilder, bibelstudier, møter og samtaler i hjemmet. Når et barn lærer at verden er under Satans kontroll, at demoner er farlige, og at Harmageddon kommer snart, blir frykten en del av barnets forståelse av verden.
Frykten har også en kontrollfunksjon. Barn lærer hvem som er trygge, hvilke tanker og spørsmål som er farlige, hvem de bør omgås, og hvorfor lydighet er nødvendig. Det er ikke nødvendig med en uttalt trussel hver dag dersom trusselbildet allerede er etablert og stadig blir bekreftet. Et barn kan ikke velge seg bort fra denne undervisningen eller vurdere den på samme måte som en voksen. Det er barnets faktiske oppvekstvilkår og belastning som må stå i sentrum.
Jeg ber Stortinget behandle gjentatt skremming av barn med Satan, demoner, Harmageddon og guddommelig straff som et konkret tema i arbeidet med psykisk vold og negativ sosial kontroll. Myndighetene må undersøke hvordan slike budskap brukes til å skape frykt, kreve lydighet og begrense barnets frihet. Religionsfrihet kan ikke være et frikort for å påføre barn vedvarende psykisk belastning.
Kontrollsystemet: offentlig fremstilling og intern praksis
Et barn kan leve under et kontrollregime uten at én bestemt episode fremstår dramatisk. Kontroll kan formidles gjennom gjentatt undervisning, foreldres pliktfølelse, sosiale forventninger, grenser for vennskap, menighetens normer og utsikter til tap av tilhørighet. De ulike leddene kan virke sammen, også når ingen enkeltperson oppfatter seg selv som utøver av vold.
Jeg ber komiteen undersøke hele kontrollkjeden: Jehovas vitners/organisasjonens undervisningsmateriell, opplæringen av foreldre, menighetens forventninger, begrensninger i vennskap og omgang, dåp av mindreårige og reaksjonene når noen forlater fellesskapet. Dette kan ikke forstås ved å lese organisasjonens offentlige svar isolert. Det som sies til omverdenen, og det som læres og praktiseres på innsiden, er ikke alltid det samme. Jeg vet det fordi jeg har levd der. Et tilsyn må derfor undersøke faktisk praksis, også gjennom forklaringer fra tidligere medlemmer og personer som vokste opp i miljøet.
Jehovas vitners egne publikasjoner viser at barn er en uttrykkelig målgruppe for systematisk trosopplæring. Boken «Hør på den store Lærer» er laget for samtaler mellom barn og voksne. Den inneholder blant annet kapittel 7, «Å være lydig er til beskyttelse for deg», og kapittel 10, «Jesus er sterkere enn demonene». I kapittel 7 begrunnes lydighet med at Gud vet bedre enn mennesket, også når det kan være vanskelig å gjøre det han krever. Dette dokumenterer innholdet i undervisningen, men er ikke i seg selv bevis for at et bestemt barn har fått en psykisk skade. Det relevante forskningsspørsmålet er hvordan slikt innhold formidles, gjentas og kobles til forventninger og sanksjoner i barnets faktiske miljø. [7–8]
Organisasjonens egen veiledning om å trekke seg fra menigheten skiller mellom å bli uvirksom og å melde seg ut. En publisert menighetsveiledning sier uttrykkelig at den som velger å trekke seg, blir behandlet på samme måte som en ekskludert person. Dette er en særlig viktig primærkilde fordi den dokumenterer at lik behandling ved frivillig utmelding og eksklusjon ikke bare er en subjektiv opplevelse. Den må samtidig leses med oppmerksomhet på tidspunktet for publisering og eventuelle senere endringer i ordlyd og praksis. [9]
Jehovas vitners offentlige spørsmål-og-svar-side sier at et medlem kan melde seg ut muntlig eller skriftlig, og at eldste ikke har myndighet til å tvinge noen til å bli. Denne formelle utmeldingsadgangen bør sammenholdes med dokumenterte sosiale følger av utmelding. Det er nettopp forskjellen mellom formell adgang og faktisk handlingsrom som må undersøkes, uten at det trekkes automatiske konklusjoner om alle familier eller menigheter. [10]
Forskning og barns rettigheter
NOVA-rapporten «En segregert barndom. Oppvekst i bokstavtro kristne trossamfunn i Norge» (rapport 10/25) er særlig relevant. Smette, Bredal og Rinde analyserte intervjuer med 28 unge voksne som hadde brutt med eller var i ferd med å forlate bokstavtro kristne trossamfunn med sekteriske trekk. Miljøene som inngår i forskningsfeltet omfatter blant annet Jehovas vitner [2].
Forskerne beskriver oppvekster hvor familie, fritid og menighet er tett sammenvevd, med klare skiller mellom innenfor og utenfor, og hvor lydighet, skyld og frykt kan begrense barnets rom for egen refleksjon. Flere informanter opplevde den tidlige barndommen som trygg og forutsigbar, samtidig som de senere beskrev belastninger. Denne dobbeltheten er viktig: en oppvekst kan inneholde omsorg og tilhørighet og samtidig ha kontrollformer som må vurderes kritisk [2].
Jeg ber komiteen se denne forskningen i sammenheng med barns avhengighet av omsorgspersoner. Barn kan ikke velge bort hjemmet, og de har ofte ikke et alternativt sosialt fellesskap. Den kumulative virkningen av kontroll må derfor vurderes særskilt, uten at det stilles krav om at barnet selv skal kunne identifisere handlingene som skadelige mens de pågår.
Barnekonvensjonen artikkel 3, 12, 14 og 19 gir et samlet utgangspunkt: barnets beste, retten til å bli hørt, tanke-, samvittighets- og religionsfrihet og vern mot psykisk og fysisk vold. Religionsfriheten omfatter også foreldres rolle i veiledningen av barnet, men skal utøves i samsvar med barnets utviklende evner. Grunnloven § 104 og barnelovas regler om barns vern og medbestemmelse er relevante norske forankringer. Trossamfunnsloven § 6 åpner for tilskuddsreaksjoner ved nærmere bestemte alvorlige krenkelser, herunder av barns rettigheter.
Straffeloven rammer allerede flere former for psykisk kontroll, blant annet gjennom bestemmelsene om tvang, trusler, hensynsløs atferd og mishandling i nære relasjoner. NOU 2024:13 påpeker at § 282 kan omfatte et sammenhengende mishandlingsregime, og at § 266 kan ramme psykiske krenkelser også utenfor nære relasjoner. Det ville derfor være misvisende å hevde at norsk strafferett bare kan håndtere isolerte enkelthendelser [3].
Utvalget anbefalte ikke et eget straffebud med betegnelsen «negativ sosial kontroll», blant annet på grunn av uklar avgrensning, legalitetsprinsippet og fare for å kriminalisere forhold som bør håndteres med mindre inngripende virkemidler. Det anbefalte i stedet presiseringer av §§ 266 og 282. Representantforslaget argumenterer for et mer omfattende strafferettslig vern. Komiteen bør behandle denne reelle faglige uenigheten eksplisitt, ikke forutsette at nykriminalisering alene løser problemet [1, 3].
Høyesteretts dom, registrering og statstilskudd
Høyesteretts dom HR-2026-1009-A av 29. april 2026 er sentral for denne høringen. Flertallet (tre dommere) ga Jehovas vitner medhold i at statens avslag på registrering og tilskudd var ugyldige. Retten var enig om at det ikke var ført tilstrekkelig bevis for at trossamfunnets praksis innebar krenkelser av barns rettigheter i den aktuelle saken. Flertallet fant heller ikke at den dokumenterte utstøtelsespraksisen oppfylte terskelen for utilbørlig press mot retten til utmelding etter den anvendte rettslige normen. Dette må gjengis korrekt; dommen kan ikke brukes som bevis for at straffbar psykisk vold er fastslått. [6]
Mindretallet (to dommere) kom til en annen konklusjon om utmeldingsretten. De mente at sosial utstøtelse som konsekvens av frivillig utmelding innebar et utilbørlig press, og pekte blant annet på situasjonen for barn som vet at relasjonen til foreldre og søsken kan endres dramatisk etter utmelding (særlig dommens avsnitt 198 og 202). At retten delte seg i dette spørsmålet, illustrerer en reell rettslig grensedragning som Stortinget kan vurdere ved utforming av generelle, forholdsmessige regler. [6]
Høyesteretts dom må tas på alvor, men den fritar ikke lovgiver fra å undersøke om dagens lov gir barn et tilstrekkelig vern. En ny vurdering av registrering og tilskudd må bygge på relevant lovgrunnlag og et selvstendig, oppdatert faktum.
Jeg ønsker at Jehovas vitners registrering og statstilskudd skal vurderes på nytt på grunnlag av organisasjonens faktiske praksis overfor barn og utmeldte. Høyesteretts dom fra 2026 setter rettslige rammer for hva myndighetene kan gjøre etter dagens regler og det bevisbildet retten vurderte. Nettopp derfor må Stortinget undersøke om loven gir et tilstrekkelig vern. Det er ikke nok å konstatere at staten tapte den tidligere saken, dersom det samtidig finnes alvorlige spørsmål om barns rettigheter som lovverket ikke fanger opp.
Jeg ber om en lovreform som gjør det mulig å reagere mot dokumentert, systematisk psykisk kontroll av barn, også når den utøves gjennom et trossamfunns organisering, undervisning og sosiale sanksjoner. Reaksjonene må kunne omfatte tap av statstilskudd og registrering når lovens vilkår er oppfylt. Avregistrering innebærer ikke forbud mot å tro eller møtes; det handler om hvilke organisasjoner staten skal gi offentlig anerkjennelse og økonomisk støtte.
Særlig bør det undersøkes om barnedåp og senere utmeldingssanksjoner vurderes tilstrekkelig samlet. Høyesteretts flertall la vekt på sakens dokumentasjon om mindreåriges valg og fravær av påvist direkte press. Dette er en oppfordring til bedre faktisk kartlegging, ikke en anledning til å legge motsatt faktum til grunn uten bevis. Undersøkelsen bør omfatte alder ved dåp, hva barnet visste om fremtidige sosiale konsekvenser, og hvordan praksisen faktisk ble formidlet.
Erfaringer fra innsiden
Jeg skriver som tidligere døpt medlem av Jehovas vitner og som mor til barn som vokste opp i organisasjonen. Jeg kjenner dette miljøet fra innsiden. Jeg forlot Jehovas vitner frivillig, ikke fordi jeg var ekskludert for en alvorlig overtredelse. Likevel ble jeg møtt med den samme sosiale utstøtelsen. Jeg vet også hvordan organisasjonens lære og regler formidles til barn, og hvordan de virker i hverdagen. Jeg har sett skadevirkninger hos barn. Det er bakgrunnen for at jeg ber Stortinget handle.
Jeg vil understreke hva denne ordningen betyr i praksis. En som forlater Jehovas vitner frivillig, mister kontakt med mennesker som har vært hele vedkommendes sosiale verden.
Barn i Jehovas vitner blir eksponert for religiøs undervisning og normer fra de er små. Jeg mener at en slik oppvekst skader dem. Det sentrale for lovarbeidet er hvordan et barns totale oppvekstmiljø kan påvirkes av frykt, skyld, lydighetskrav, begrenset sosial frihet og kunnskap om sanksjoner mot dem som forlater fellesskapet.
Forskjellen mellom organisasjonens offentlige formuleringer og praksisen på innsiden er avgjørende. Min erfaring er ikke hentet fra organisasjonens nettsider, men fra et liv som medlem og som mor til barn som vokste opp med denne læren.
Tilsyn og hjelp
Forebygging forutsetter at offentlige tjenester kjenner igjen kontroll som ikke nødvendigvis ledsages av fysisk vold. Skole og helsevesen bør kunne stille åpne spørsmål om frihet til vennskap, utdanning, tvil, privatliv og kontakt med personer som har forlatt miljøet. Samtaler må gjennomføres uten at barnet utsettes for risiko ved at fortrolige opplysninger ukritisk deles med kontrollerende voksne.
Barnevernets vurderinger bør bygge på barnets faktiske situasjon og samlede belastning, ikke på en antakelse om at bestemte religioner i seg selv er skadelige. Psykisk helsevern bør kunne undersøke religiøst begrunnet frykt, skam og kontroll som mulige belastninger, samtidig som andre forklaringer på symptomer vurderes.
Forslaget om utvidet tilsyn med trossamfunn må presiseres. En generell hjemmel til kontroll av «alle sider» av religiøs virksomhet vil reise betydelige spørsmål om privatliv, religionsfrihet og forholdsmessighet. Mer målrettede hjemler kan knyttes til konkret risiko for barns rettigheter, tydelig formål, uavhengig beslutning, adgang til kontradiksjon og kontroll med bruk av opplysninger.
Avslutning
Jeg ber justiskomiteen se dette som et spørsmål om barns frihet og statens ansvar, ikke bare som en diskusjon om religion. Barn skal ikke måtte vokse opp med vedvarende frykt for demoner, Satan eller Harmageddon, eller med kunnskap om at de kan miste familien dersom de senere velger en annen vei. Et lovverk som ikke når frem til slike kontrollmekanismer, må gjennomgås.
Jeg ber Stortinget lytte til dem som kjenner praksisen, styrke barns rettsvern og sørge for at alvorlige krenkelser får reelle konsekvenser, også for registrering og statstilskudd.
Kilder
Stortinget: Dokument 8:7 S (2026–2027), stortinget.no.
Smette, Bredal og Rinde (2025): En segregert barndom, NOVA rapport 10/25, OsloMet.
NOU 2024:13: Lov og frihet, kapittel 7, regjeringen.no.
Barnekonvensjonen art. 3, 12, 14 og 19; Grunnloven § 104; straffeloven §§ 266 og 282; trossamfunnsloven.
Høyesterett: HR-2026-1009-A, 29. april 2026, domstol.no.
Jehovas vitner: Hør på den store Lærer, kap. 7 og 10; «Bevar menighetens fred og renhet», avsnitt 29–33; «Kan en person melde seg ut av Jehovas vitner?», jw.org og wol.jw.org.
Nordlandsforskning (2025): «Dette trenger unge, religiøse utbrytere», forskning.no.
Walid Manzar · 24. oktober 2026Høringsinnspill om negativ sosial kontroll og tiltak overfor trossamfunn
Jeg støtter målet om å styrke arbeid mot negativ sosial kontroll, tvang og frihetsberøvelse av barn og unge. Religionsfriheten kan ikke brukes til å forsvare handlinger som krenker barns grunnleggende rettigheter. Myndighetene må kunne gripe inn når slike forhold forekommer, også i religiøse miljøer.
Enkelte av tiltakene i representantforslaget går likevel for langt. Spørsmålet er ikke bare om staten skal gripe inn, men hva som skal utløse et inngrep. Tvang, trusler og systematisk kontroll må kunne møtes med reaksjoner uten at lovlig religionsutøvelse rammes samtidig.
Negativ sosial kontroll må rammes uavhengig av miljø
Forslagsstillerne beskriver hvordan negativ sosial kontroll kan bestå av mange handlinger som hver for seg ikke nødvendigvis er straffbare, men som til sammen kan begrense bevegelsesfrihet, privatliv og muligheten til å bestemme over eget liv. Dagens lovverk kan dermed ha problemer med å fange opp kontroll som skjer over tid.
Et sterkere vern mot slike kontrollmønstre er fornuftig. Reglene bør samtidig gjelde likt. Tvang, trusler, frihetsberøvelse og systematisk kontroll er like alvorlig enten det begrunnes med religion, kultur, familie eller noe annet. Det avgjørende bør være hva personen faktisk utsettes for.
Samme prinsipp bør gjelde på tvers av trosretninger. Myndighetene skal kunne gripe inn mot alvorlig negativ sosial kontroll i et muslimsk miljø på samme grunnlag som i et kristent eller annet religiøst miljø. Reglene bør heller ikke begrenses til religiøse miljøer dersom den samme kontrollen kan forekomme andre steder.
Like regler betyr ikke at negativ sosial kontroll fungerer på samme måte i alle miljøer. Familieforhold, religion og kulturelle normer kan påvirke hvordan kontrollen utøves, og myndighetene trenger kunnskap om dette for å kunne gjenkjenne den. Kunnskapen skal ikke brukes til å unnskylde skadelige praksiser, men til å forstå hvordan kontrollen oppstår og hvordan den kan avdekkes.
Religiøse ledere som aktivt medvirker til eller legger til rette for alvorlig negativ sosial kontroll, må kunne holdes ansvarlige. Ansvaret bør være knyttet til hva lederen faktisk har gjort. En religiøs leder bør ikke få et særskilt ansvar bare på grunn av sin posisjon dersom vedkommende ikke har medvirket til kontrollen.
Et generelt forbud mot tilbud med overnatting går for langt
Enkelte etter-skoletilbud med overnatting kan ha alvorlige problemer som krever tilsyn, strengere krav eller i noen tilfeller stenging. Det betyr likevel ikke at alle slike tilbud bør forbys.
Problemet er ikke overnattingen i seg selv, men hva barn og unge eventuelt utsettes for mens de er der. Et generelt forbud kan også ramme tilbud hvor det ikke forekommer tvang, omsorgssvikt eller negativ sosial kontroll. Myndighetene bør ha mulighet til å stenge tilbud hvor barn utsettes for alvorlige forhold, men et slikt inngrep bør bygge på mer enn selve organiseringen av tilbudet.
Forslaget trekker også frem segregering og parallellsamfunn som begrunnelser for et forbud. Disse begrepene gir imidlertid et uklart grunnlag for hvor grensen for statlige inngrep skal gå. Religiøse miljøer kan ha sterke interne fellesskap, egne undervisningstilbud og et ønske om å videreføre religiøse tradisjoner uten at barns rettigheter av den grunn krenkes. At et religiøst miljø skiller seg fra majoritetssamfunnet, bør derfor ikke alene være tilstrekkelig grunnlag for inngrep.
Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 9 beskytter retten til tanke, samvittighet og religionsfrihet. Vernet omfatter også retten til å utøve religion gjennom blant annet undervisning og praksis. Religionsfriheten er ikke absolutt, men inngrep må være fastsatt ved lov og nødvendig for å ivareta legitime hensyn, blant annet beskyttelsen av andres rettigheter og friheter. Et generelt forbud bør derfor begrunnes i mer enn at enkelte tilbud har hatt alvorlige utfall.
Tilsyn er nødvendig, men kan ikke være grenseløst
Forslaget vil gi Statsforvalteren rett samt plikt til å føre tilsyn med “alle sider” av trossamfunnenes virksomhet. Behovet for bedre tilsyn er forståelig. Hvis myndighetene mottar troverdige opplysninger om at barn utsettes for tvang, vold eller alvorlig sosial kontroll, må de kunne undersøke forholdene.
Norsk lov gir allerede myndighetene virkemidler overfor trossamfunn. Trossamfunnsloven §6 åpner blant annet for at tilskudd kan nektes dersom et tros eller livssynssamfunn, eller personer som opptrer på vegne av samfunnet, utøver vold eller tvang, fremsetter trusler eller krenker barns rettigheter. Spørsmålet bør derfor også være hvilke konkrete mangler ved dagens lovverk som gjør nye og mer omfattende tilsynshjemler nødvendige.
Formuleringen “alle sider “ er etter min vurdering for vid. EMK artikkel 8 beskytter retten til privatliv og familieliv, mens artikel 9 beskytter religionsfriheten. Begge rettighetene åpner for inngrep på bestemte vilkår. Myndighetenes behov for kontroll må derfor veies mot hvor omfattende inngrepet er og om det finnes mindre inngripende måter å oppnå samme formål på.
En bekymring knyttet til et tilbud for barn bør gi myndighetene mulighet til nettopp dette tilbudet. Den bør ikke automatisk åpne resten av trossamfunnets virksomhet for kontroll. Reglene bør si tydelig hva Statsforvalteren kan undersøke, når fysisk tilsyn kan gjennomføres og hvilke forhold som må ligge til grunn.
Rettssikkerheten gjelder også når formålet med et inngrep er godt. Trossamfunn må kunne vite hvorfor et tilsyn gjennomføres, hva myndighetene undersøker og hvilke regler som gjelder. Klare grenser gjør det samtidig enklere for myndighetene å gripe inn når det faktisk er nødvendig.
Godt tilsyn handler heller ikke bare om hvilke fullmakter myndighetene har. De som gjennomfører tilsyn og undersøker bekymringsmeldinger, må ha kompetanse til å forstå miljøene de møter. Manglende flerkulturell og religiøs kompetanse kan føre til at alvorlig kontroll blir oversett, men også til at vanlig religiøs praksis blir tolket som tegn på negativ sosial kontroll. Slike feilvurderinger kan både svekke beskyttelsen av utsatte personer og føre til inngrep på feil grunnlag.
Religiøs oppdragelse er ikke det samme som negativ sosial kontroll
Barn må beskyttes mot tvang, vold, frihetsberøvelse og alvorlig negativ sosial kontroll. Foreldres religionsfrihet kan ikke brukes til å forsvare slike handlinger. Forholder mellom barns rettigheter og foreldrenes religionsfrihet er likevel mer sammensatt enn en konflikt mellom de to. Barnekonvensjonen artikkel 14 slår fast at barnet selv har rett til tanke, samvittighet og religionsfrihet. Foreldre har samtidig rett og plikt til å veilede barnet i utøvelsen av denne retten på en måte som tar hensyn til barnets gradvise utvikling.
Religiøs oppdragelse er derfor ikke det samme som negativ sosial kontroll. Foreldre formidler verdier, regler og forventninger til sine barn. Religiøse foreldre vil også lære sine barn om tro, moral og religiøs praksis. En konservativ oppdragelse kan oppfattes som streng uten at staten av den grunn bør gripe inn.
Skillet må trekkes ved hva barnet faktisk utsettes for. Hvis begrepet negativ sosial kontroll brukes for bredt, kan vanlig religiøs oppdragelse og alvorlige kontrollhandlinger ende opp i samme kategori. Da blir det vanskeligere å skille mellom praksiser man kan være uenig i, og praksiser som faktisk krenker barns rettigheter. Barnets egen stemme må også få plass. Barn og unge som opplever kontroll må kunne fortelle om situasjonen sin uten at familien eller trossamfunnet styrer kontakten med myndighetene. Myndighetene bør samtidig ikke anta at et barn er utsatt for negativ sosial kontroll bare fordi familien lever religiøst eller konservativt. Barnets egne erfaringer bør være en viktig del av vurderingen.
Samarbeid må være en del av forebyggingen
Representantforslaget legger stor vekt på straff, tilsyn og politiets virkemidler, men mindre på hvordan myndighetene kan forebygge negativ sosial kontroll sammen med miljøene det gjelder. Her bør trossamfunnene trekkes mer inn. Moskeer, kirker og andre religiøse miljøer har kontakt med familier og unge som offentlige tjenester ikke alltid når, og kan ta opp problemer før de utvikler seg videre. Et slikt samarbeid krever tillit begge veier.
Trossamfunn må kunne ta opp bekymringer med myndighetene uten å oppleve at hele miljøet blir mistenkeliggjort, mens myndighetene må kunne forvente at alvorlige problemer ikke skjules eller bortforklares. Målet bør være å gjøre det enklere å varsle om bekymringer og komme tidligere inn når noen står i fare for å bli utsatt for kontroll. Flerkulturell kompetanse i politiet, rettsvesenet, skolen og barnevernet er også viktig for dette samarbeidet.
Konklusjon:
Negativ sosial kontroll må møtes med tydelige reaksjoner, uavhengig av om det skjer i familien, et trossamfunn eller andre miljøer. Tiltakene bør likevel rette seg mot tvang, kontroll og konkrete krenkelser, ikke mot religiøs virksomhet i seg selv. Et generelt forbud mot tilbud med overnatting og tilsyn med “alle sider” av trossamfunnenes virksomhet går derfor lenger enn nødvendig.
Større vekt bør legges på målrettede inngrep, forebygging og samarbeid med trossamfunn. Bedre flerkulturell kompetanse og større tillit mellom myndighetene og religiøse miljøer kan gjøre det lettere å oppdage problemer tidligere, uten at alvorlige forhold bortforklares eller aksepteres.
Kilde: Stortingets høringsprogram og publiserte innspill. Frister og program kan endres; kontroller originalkilden før deltakelse.
Tilbake til alle høringer