Analyse · offentlig pengebruk

IPI var en politisk beslutning – Støre kan ikke skyve kontrollsvikten nedover

Rød-Larsen og Juul er ikke hele IPI-saken. Støre og den politiske ledelsen godkjente rammeavtalen, mens staten unnlot å kontrollere pengebruken og habiliteten godt nok.

AI-generert redaksjonell illustrasjon av Jonas Gahr Støre ved et bord med offentlige dokumenter, med hele ansiktet synlig
AI-generert redaksjonell illustrasjon om politisk ansvar og kontroll med offentlige tilskudd.

Kildegjennomgang

Mer enn en sak om enkeltpersoner

Debatten om International Peace Institute blir ofte fortalt som historien om Terje Rød-Larsen, Mona Juul og forbindelsene til Jeffrey Epstein. Det gjør fortellingen enklere, men også for behagelig for dem som satt med den offentlige beslutningsmakten.

IPI mottok til sammen 130,575 millioner kroner fra Norge mellom 1997 og 2018, ifølge Utenriksdepartementets egen oversikt. I perioden Riksrevisjonen undersøkte, 2007–2012, var tilskuddene 58,2 millioner kroner. Det var statlige penger, godkjent og forvaltet gjennom et departement under politisk ledelse.

Støre bekrefter det politiske ansvaret

I kontrollhøringen 30. september sa Støre at embetsverket anbefalte en treårig rammeavtale, og at han og statssekretær Raymond Johansen vurderte rådet og gikk inn for det. Han understreket selv at dette var en politisk beslutning.

Støre viste til at IPI kunne gi Norge faglig tilgang og påvirkning i FN-systemet. Det kan ha vært et legitimt utenrikspolitisk mål. Men et godt formål opphever ikke plikten til kontroll. Jo nærmere en tilskuddsmottaker står norske maktmiljøer, desto viktigere er dokumenterte habilitetsvurderinger og etterprøvbar oppfølging.

Riksrevisjonen fant en kontrollsvikt

Riksrevisjonens konklusjoner var tydelige: UD manglet dokumentasjon på egen saksbehandling, kontrollerte ikke godt nok hvordan IPI brukte pengene, fulgte ikke opp mangler i planer, budsjetter, rapporter og regnskaper og stilte ikke krav om rapportering på måloppnåelse.

Departementet gjennomførte heller ikke nødvendige habilitetsvurderinger. Først i 2012 vurderte utenriksministeren sin egen habilitet overfor IPI. Embetsverket dokumenterte ikke tilsvarende vurderinger, selv etter at ministeren ba om det. Riksrevisjonen slo fast at dette svekket tilliten til beslutningene.

Dette er ikke bare en feil hos en saksbehandler. Når en ordning er politisk prioritert, beløpene er store og kontrollen svikter over flere år, må ansvaret også gå oppover i systemet.

Forklaringen om faglige råd er ikke et frikort

Støre har vist til at embetsverket anbefalte avtalen. Samtidig sa han i høringen at politisk ledelse tok beslutningen, og at det fantes spørsmål fra FN-delegasjonen om nivået på støtten. Norge økte støtten fra fire millioner kroner i 2006 til 11,1 millioner i 2007.

Politikere kan ikke både framheve styringsretten når en satsing skal forsvares og gjemme seg bak embetsverket når kontrollen kritiseres. Statsrådens ansvar er ikke å kontrollere hver kvittering, men å sørge for at systemet stiller krav, dokumenterer vurderinger og reagerer på risiko.

Støre har sluttet seg til deler av Riksrevisjonens kritikk og vist til at kontrollrutinene senere er forbedret. Det er relevant, men etterfølgende forbedringer svarer ikke fullt ut på hvorfor svakhetene fikk bestå i årene da avtalene ble inngått og fornyet.

Systemkritikk krever dokumentasjon

Det er legitimt å spørre om små og tette elite­miljøer fikk for stor tillit, og om kjennskap mellom aktører senket terskelen for støtte. Men påstander om nepotisme, skjulte familieforbindelser eller koordinert beskyttelse må dokumenteres konkret. Et slektskap eller en bekjentskap er ikke i seg selv bevis på at en beslutning var korrupt.

Den dokumenterte kritikken er allerede alvorlig: store offentlige tilskudd, manglende kontroll, mangelfulle habilitetsvurderinger og politiske beslutninger som ikke ble fulgt av tilstrekkelig etterprøving. Å holde fast ved dette gjør systemkritikken sterkere, ikke svakere.

Spørsmålene Støre fortsatt bør besvare

Støre bør forklare hva politisk ledelse konkret gjorde for å forsikre seg om at IPI leverte målbare resultater, hvorfor innvendinger om støttenivået ikke utløste strengere kontroll, og hvem som fulgte opp at habiliteten til alle involverte ble vurdert.

Han bør også redegjøre tydeligere for skillet mellom politisk prioritering og administrativ kontroll. Velgerne har krav på å vite hvor ansvaret ligger når en høyt prioritert avtale senere viser seg å være forvaltet med betydelige svakheter.

Slik har vi vurdert opplysningene

Statsrevyen skiller mellom dokumenterte opplysninger, kildenes vurderinger og svar fra dem saken gjelder. Kildelisten viser grunnlaget for fremstillingen, og saken oppdateres dersom nye opplysninger endrer bildet.

Tilbake til alle nyheter