Melanor · 25. september 2026Høringsinnspill fra Melanor til Helsepersonellplan 2040 Meld. St. 11 (2025–2026)Vis
Helsepersonellplanen peker riktig vei
Melanor representerer leverandører av medisinsk utstyr og laboratorieutstyr til den norske helse- og omsorgstjenesten. Våre medlemmer leverer teknologi, diagnostikk og løsninger som er avgjørende for å opprettholde kvalitet og kapasitet i helsetjenesten, og som kan bidra til å frigjøre helsepersonells tid, effektivisere arbeidsprosesser og gjøre det mulig å løse oppgaver på nye måter.
Helsepersonellplanen gir en god beskrivelse av personellutfordringen og løfter teknologi, oppgavedeling og nye arbeidsformer som sentrale virkemidler for å redusere personellbehovet. Den støtter også opp under ambisjonene i «Vår helse 2030».
Retningen er riktig, men mye av utfordringsbildet har vært kjent lenge. Helsepersonellkommisjonen pekte allerede i 2023 på behovet for teknologi, nye arbeidsformer og bedre oppgavedeling. Melanor har over tid etterlyst raskere innføring og skalering av medisinsk teknologi og bedre utnyttelse av løsningene som allerede finnes i markedet.
Når utfordringene knyttet til implementering fortsatt består, har vi mistet verdifull tid. Gjennomføring må derfor få større oppmerksomhet. Ambisjonene i planen blir vanskelige å nå dersom vi ikke samtidig endrer hvordan nye løsninger vurderes, anskaffes, implementeres og skaleres.
Gjennomføringsgapet utfordrer ambisjonene
På mange områder finnes teknologien og de gode eksemplene allerede. Likevel tar veien fra utprøving og pilotering til ordinær drift og bred bruk for lang tid.
Planen peker på behovet for raskere innføring av tidsbesparende teknologi og endrede arbeidsprosesser. Samtidig ligger mye av gjennomføringsansvaret hos kommuner, helseforetak og andre virksomheter, som i stor grad må håndtere de samme problemstillingene hver for seg.
Dette fører til at vurderinger knyttet til blant annet personvern, informasjonssikkerhet, integrasjon, kvalitet og anskaffelser gjentas på tvers av virksomheter. De som går foran, må ofte selv bære risikoen og utvikle kravene.
Når staten etterlyser raskere innovasjon og implementering av teknologi, må den også bidra til å redusere barrierer og risiko som det er lite hensiktsmessig å håndtere lokalt. Ellers brukes knapp kompetanse og arbeidskraft på parallelle prosesser fremfor innføring, skalering og omstilling.
Teknologi må brukes til å endre tjenestemodellen
Det er ikke tilstrekkelig å innføre ny teknologi i eksisterende arbeidsprosesser. De største gevinstene oppstår når teknologien også brukes til å organisere tjenestene på nye måter.
Medisinsk teknologi og diagnostikk kan automatisere oppgaver, understøtte beslutninger, muliggjøre mer hjemmebehandling og fjernoppfølging og bidra til at helsepersonell bruker mer av tiden sin på oppgaver som krever deres kompetanse.
Kommuner og sykehus bygger samtidig tjenester rundt mange av de samme pasientene, mens digitale, diagnostiske og ambulante tilbud fortsatt i for liten grad ses i sammenheng. Teknologien åpner for en annen ressursbruk på tvers av nivåer og virksomhetsgrenser. Organisering, finansiering og ansvar må utvikles tilsvarende.
Omstillingen avhenger også av data, digital infrastruktur, anskaffelser, finansieringsmodeller og regelverk. Disse virkemidlene må i større grad sees i sammenheng med hvordan tjenestene skal organiseres og bemannes fremover.
Anskaffelser må bli et virkemiddel for omstilling
For Melanor er det særlig viktig å understreke betydningen av offentlige anskaffelser. Dersom helse- og omsorgstjenesten skal lykkes med nødvendig omstilling, må anskaffelsene i større grad legge til rette for teknologi og løsninger som kan frigjøre kapasitet og bidra til nye arbeidsformer.
Dagens kontraktsbetingelser og anskaffelseskultur kan i enkelte tilfeller gjøre det vanskeligere å ta i bruk nye løsninger og begrense helsevesenets tilgang til de innsatsfaktorene som er nødvendige for omstilling. For stort fokus på innkjøpspris og detaljerte krav til eksisterende løsninger kan stå i veien for innovasjon, totaløkonomiske gevinster og bedre ressursutnyttelse.
Anskaffelser bør derfor i større grad ta utgangspunkt i behov, funksjon og ønskede effekter. Gevinster i form av spart helsepersonelltid, økt kapasitet, bedre pasientforløp og reduserte kostnader andre steder i tjenesten må få større betydning i vurderingen av løsningene.
Staten må ta større ansvar for skalering
Generelle avklaringer bør løses nasjonalt når det er mulig, og dokumenterte løsninger bør kunne bygge på felles vurderinger av blant annet kvalitet, sikkerhet og interoperabilitet. Krav, erfaringer og anskaffelsesgrunnlag bør gjenbrukes langt mer.
Finansiering må samtidig ta høyde for at innføring av teknologi ikke bare handler om selve produktet. Implementering krever ofte integrasjoner, opplæring, endringsledelse og tilpasning av arbeidsprosesser.
Dette innebærer ikke mindre lokal innovasjon. Tvert imot kan felles juridiske og tekniske avklaringer og bedre gjenbruk av erfaringer gi kommuner og helseforetak større handlingsrom til å prøve ut, tilpasse og ta i bruk nye løsninger.
Leverandørmarkedet bør samtidig involveres tidligere og mer systematisk. Dialog med leverandørene før behov og krav låses, kan bidra til bedre forståelse av hvilke løsninger som finnes, hva teknologien kan muliggjøre og hvordan anskaffelser kan innrettes for å understøtte omstilling.
Offentlige virksomheter må også i større grad ta i bruk teknologi, løsninger og kompetanse som allerede finnes i markedet. Parallelle utviklingsløp kan binde opp knappe ressurser og forsinke innføringen av løsninger som allerede er tilgjengelige.
Hele samfunnets kapasitet må tas i bruk
Bedre oppgavedeling kan frigjøre helsepersonell til oppgaver som krever deres særskilte kompetanse. Samtidig kan teknologi overta eller forenkle oppgaver som i dag krever betydelige personellressurser.
Skal vi møte fremtidens behov for helse- og omsorgstjenester med begrenset tilgang på arbeidskraft, må vi ta i bruk hele samfunnets kapasitet, inkludert kompetansen, teknologien og innovasjonskraften som finnes i leverandørindustrien.
Medtech- og labindustrien må derfor ses som en strategisk partner i omstillingen av helse- og omsorgstjenesten, ikke bare som en leverandør av produkter.
Melanor foreslår at komiteen fremmer følgende forslag:
1. Stortinget ber regjeringen etablere en nasjonal modell for å ta dokumenterte personellbesparende teknologier og løsninger fra utprøving til bred innføring i helse- og omsorgstjenesten. Modellen skal legge til rette for gjenbruk av vurderinger, krav og anskaffelsesgrunnlag og redusere behovet for parallelle avklaringer lokalt.
2. Stortinget ber regjeringen etablere et tydelig tverrsektorielt ansvar for hvordan medisinsk teknologi, diagnostikk, KI, helsedata, digital infrastruktur og anskaffelser skal bidra til å frigjøre kapasitet og muliggjøre nye tjenestemodeller.
3. Stortinget ber regjeringen identifisere og fjerne regulatoriske, finansielle og organisatoriske barrierer som hindrer raskere innføring og skalering av personellbesparende medisinsk teknologi og diagnostikk.
4. Stortinget ber regjeringen sørge for at offentlige anskaffelser i helse- og omsorgstjenesten i større grad brukes som et strategisk virkemiddel for omstilling, der effekter som frigjort personellkapasitet, totaløkonomi, kvalitet og innovasjon vektlegges.
5. Stortinget ber regjeringen legge bedre til rette for tidlig markedsdialog og systematisk involvering av leverandørindustrien i utviklingen av fremtidens helse- og omsorgstjenester.
Med vennlig hilsen.
Catherine Capdeville
Standard Norge · 24. september 2026Høringsinnspill fra Standard NorgeVis
Meld. St. 11 (2025–2026) Helsepersonellplan 2040
Om Standard Norge og standardiseringssystemet
Standard Norge er en nøytral og uavhengig medlemsorganisasjon og Norges medlem i CEN og ISO. Vi utvikler og fastsetter Norsk Standard gjennom åpne og konsensusbaserte prosesser med deltakelse fra blant annet myndigheter, arbeidslivets parter, næringsliv, tjenesteytere, fag- og forskningsmiljøer og brukere. Årlig er rundt 4 600 norske fagpersoner engasjert i utviklingen av standarder.
Standarder kan supplere lovgivning, myndighetskrav og offentlig veiledning ved å etablere felles begreper, rammeverk, krav, grensesnitt og arbeidsmåter. Dette kan redusere parallelle løsninger, legge til rette for mer ensartet praksis og gjøre det enklere å ta gode løsninger i bruk på tvers av virksomheter og forvaltningsnivåer.
Det utvikles standarder for alle bransjer og fagområder. På helseområdet drifter Standard Norge i dag 11 aktive komiteer. Arbeidet er forankret i Standard Norges sektorstyre for helse og omsorg, med medlemmer fra relevante aktører i sektoren. En stor del av standardporteføljen er samtidig tverrsektoriell og kan brukes på tvers av bransjer, enten direkte eller som utgangspunkt for sektorspesifikke dokumenter.
Standardisering som virkemiddel i oppfølgingen av planen
Helsepersonellplan 2040 omtaler standardisering på enkelte områder, særlig i forbindelse med digitalisering, standardiserte variabler, nasjonale integrasjonsløsninger og automatisert datafangst. Planen tydeliggjør imidlertid ikke hvordan det etablerte nasjonale, europeiske og internasjonale standardiseringssystemet kan brukes mer systematisk i gjennomføringen av tiltakene.
Dette er relevant fordi planen legger vekt på økt gjennomføringsevne, bredere bruk av gode løsninger, redusert sykefravær, bedre arbeidsmiljø, det å beholde personell og mer effektiv digital samhandling. Der det er hensiktsmessig, kan standarder bidra med et felles og konsensusbasert utgangspunkt for utvikling, utprøving, skalering og evaluering av tiltak.
Standard Norge fastsetter og publiserer om lag 1 500 nye Norsk Standard (NS) årlig og forvalter rundt 40 000 standard-dokumenter. En stor del av standardporteføljen er tverrsektoriell og kan brukes på tvers av bransjer, enten direkte eller som utgangspunkt for sektorspesifikke dokumenter.
Relevante eksempler
Livsfaseorientert arbeidsgiverpolitikk og tiltak for å beholde personell. Kapittel 4 inneholder tiltak for arbeidstidsordninger tilpasset ulike livsfaser, redusert sykefravær og lengre yrkeskarrierer. To relevante standarder er:
• NS-ISO 25550:2022 Aldrende samfunn - Generelle krav og retningslinjer for en aldersinkluderende arbeidsstyrke
• NS-ISO 25551:2021 Aldrende samfunn - Generelle krav og retningslinjer for pårørendeinkluderende organisasjoner
Disse standardene kan vurderes som kunnskapsgrunnlag og praktisk utgangspunkt for virksomhetenes arbeid med å beholde erfarne medarbeidere og tilrettelegge for ansatte med omsorgsoppgaver.
Kvinners arbeidshelse. Planen legger opp til samarbeid med partene i arbeidslivet om veiledningsmateriell og anbefalinger der overgangsalderen hensyntas. ISO 45010:2026 Occupational health and safety management - Menstruation and menopause in the workplace - Guidance gir direkte relevant internasjonal veiledning om retningslinjer, arbeidsformer, tilrettelegging og oppfølging, og bør vurderes som grunnlag i dette arbeidet.
Digital samhandling og rapportering. Planen viser selv til at enhetlige krav, standardiserte variabler og nasjonale integrasjonsløsninger kan gjøre det enklere å ta i bruk digitale verktøy og redusere administrativ belastning. I oppfølgingen av disse tiltakene bør relevante standarder og pågående standardiseringsarbeid knyttet til helsedata, informasjonsutveksling og interoperabilitet kartlegges og tas inn tidlig i oppfølgingen.
Standard Norges bidrag
Standard Norge kan mobilisere relevant kompetanse og berørte interessenter gjennom nasjonale, europeiske og internasjonale komiteer og arbeidsgrupper. Vi kan også bidra til å kartlegge eksisterende standarder, vurdere mangler i standardgrunnlaget og utrede områder hvor det kan være behov for nye eller tilpassede standarder samt legge til rette for utvikling og norsk forankring der behovet er dokumentert.
Anbefaling
Standard Norge anbefaler at ansvarlige myndigheter systematisk vurderer om standarder er egnet som gjennomføringsverktøy i oppfølgingen av Helsepersonellplan 2040. Dette bør omfatte:
• kartlegging av relevante eksisterende nasjonale, europeiske og internasjonale standarder før nye veiledere og rammeverk utvikles
• vurdering av behovet for nye eller tilpassede standarder der det er dokumenterte mangler eller behov
Standard Norge bør involveres i arbeidet og kan også bidra med tilgang til kompetanse og ressurser i standardiseringssystemet gjennom nasjonale, europeiske og internasjonale komiteer og arbeidsgrupper.,
Bruk av standarder bør samordnes med lovgivning, myndighetskrav og offentlig veiledning, og skal ikke erstatte myndighetenes ansvar for regelverk, tilsyn og faglige anbefalinger.
Fagforbundet · 24. september 2026Høringsnotat Helsepersonellplan 2040Vis
1. Hele laget må brukes bedre. Oppgavedeling må bygge på pasientenes og brukernes behov og nødvendig kompetanse. Nasjonale rammer og veiledere må utvikles i samarbeid med partene, bygge på flerfaglighet og omfatte både kommunale tjenester og spesialisthelsetjenesten. Arbeidet må også omfatte hvordan kompetansen til yrkesgrupper som i dag ikke er en naturlig del av helse- og omsorgstjenesten kan bidra til bedre bruk av den samlede kompetansen.
2. God og tilstrekkelig bemanning må være et premiss. Bemanningen må stå i forhold til oppgavene og gi rom for fravær, opplæring og kompetanseutvikling. Omstilling og oppgavedeling kan ikke erstatte nødvendig bemanning.
3. Arbeidet med heltidskultur må intensiveres. Målet om 90 prosent heltid må følges opp gjennom partssamarbeid. Tiltak som vikarpooler og arbeid på flere tjenestesteder må ivareta kontinuitet, fagmiljø, kvalitet og arbeidsmiljø.
4. Arbeidstidsspørsmål som tilhører partene, må fortsatt løses av partene. Det må skilles tydelig mellom trepartssamarbeid og spørsmål som hører hjemme i topartssamarbeidet.
5. Kunnskapsgrunnlaget om arbeidstid må styrkes. Det må etableres et nasjonalt arbeidstidsregister, belastende arbeidstidsordninger må begrenses og skift- og turnusarbeid må likestilles. Det bør også gjennomføres forsøk med redusert arbeidstid med full lønnskompensasjon.
6. Arbeidsmiljø, tilrettelegging og livsfasepolitikk må få større plass. Den nasjonale arbeidsmiljøstrategien må gi konkrete forbedringer. IA-arbeidet og bransjeprogrammene må videreføres og utvikles.
7. Vernetjenesten må sikres en tydelig og reell rolle. Verneombud og tillitsvalgte må involveres tidlig i utviklings- og omstillingsarbeid, og nødvendig og løpende HMS-opplæring må sikres.
8. TØRN Kommune bør videreføres, men partssamarbeidet må styrkes vesentlig. Arbeidstakersiden må sikres reell representasjon og innflytelse i styringen av alle TØRN-programmene. Det bør vurderes å samle delprogrammene under én aktør.
9. Ledelseskapasiteten må styrkes og lederspennet reduseres. Lederopplæringen må omfatte arbeidsmiljø og HMS, partssamarbeid og endringsarbeid. Både fagarbeidere og ansatte med høyere utdanning må kunne kvalifisere seg til lederoppgaver.
10. Magnet og Pathway må tilpasses norske forhold gjennom nasjonalt partssamarbeid. Modellene må sikre flerfaglighet og bygge på eksisterende ordninger for medbestemmelse og partssamarbeid. Det nasjonale arbeidet må legge grunnlaget for lokal implementering.
11. Flere må kvalifiseres uten at kompetansekravene svekkes. Profesjonsnøytral lovgivning må ikke innebære lavere krav til nødvendig kompetanse, faglig forsvarlighet, kvalitet eller pasientsikkerhet.
12. Praksiskravet i praksiskandidatordningen bør ikke reduseres. Nye opplæringsmodeller må ivareta kvalitet og sluttkompetanse, utvikles i samarbeid med partene og følges tett.
13. Høyere yrkesfaglig utdanning må bygges ut. En forpliktende opptrappingsplan må sikre kapasitet, forutsigbar finansiering og fleksible og desentraliserte tilbud.
14. Utdanningskapasiteten må dimensjoneres etter tjenestenes kompetansebehov. Flere utdanningsplasser må følges av tilstrekkelig praksiskapasitet, kvalitet og læreplasser uten at utdanningsløp settes opp mot hverandre. Det må samtidig legges bedre til rette for at ungdom tidlig kan få kjennskap til og arbeidserfaring fra helse- og omsorgstjenestene.
15. Teknologi må løse reelle problemer og bidra til bedre bruk av personellressursene. Ansatte må involveres tidlig, systemene må fungere bedre sammen, og arbeidsmiljø, personvern, informasjonssikkerhet og pasientsikkerhet må ivaretas.
16. Arbeidsmiljø må ivaretas når bygg planlegges og utvikles. Nødvendige personalarealer må sikres, og tillitsvalgte og vernetjenesten må involveres tidlig.
17. God beredskap bygges i den ordinære driften. Stabile fagmiljøer, hele og faste stillinger, riktig kompetanse, god ledelse og tilstrekkelig bemanning er grunnleggende. Ansatte, tillitsvalgte og vernetjenesten må sikres reell medbestemmelse i beredskapsarbeidet.
18. Gjennomføringen må skje lokalt og i samarbeid med partene. Kommuner og helseforetak må få nødvendig handlingsrom, og omstillingstilskuddet må gi kommunene reell kapasitet. Nye tiltak må ikke skape unødvendig administrasjon.
19. Ambisjonene i Helsepersonellplan 2040 må finansieres. Effektivisering alene er ikke tilstrekkelig. Stortingets følge opp gjennom statsbudsjettene og økonomiske rammer som gjør gjennomføring mulig.
20. Lønn og lønnsdannelse skal fortsatt være partenes ansvar. Lønn har betydning for rekruttering og for å beholde ansatte, men skal håndteres gjennom tariffoppgjørene og ikke reguleres gjennom Helsepersonellplan 2040.
21. Fagforbundet støtter regjeringens mål om å utrede en avvikling av unntaket fra innleiereglene i helse- og omsorgstjenestene. Tjenestene skal som hovedregel bemannes med egne ansatte i hele og faste stillinger.
22. Helse- og omsorgstjenestene er avhengige av både helsefaglig og sosialfaglig kompetanse. Ved utvikling av nye ordninger for spesialisering og formalisert kompetanse må det legges vekt på hvordan disse påvirker tverrfagligheten og den samlede kompetansen i tjenestene. Dersom det utvikles nye offentlige spesialistordninger, må relevante helse- og sosialfaglige profesjoner ses i sammenheng.
Vernepleierforbundet · 24. september 2026Helsepersonellplanen peker på utfordringen, men løser ikke «Den stille kompetansekrisa»Vis
Vernepleierforbundet i Delta er positive til at Helsepersonellplan 2040 løfter fram den framtidige mangelen på helsepersonell og anerkjenner behovet for flere vernepleiere. Planen viser at Norge kan stå overfor et betydelig underskudd av vernepleiere fram mot 2040 dersom utviklingen fortsetter som i dag. Samtidig understrekes behovet for økt utdanningskapasitet og breddekompetanse i helse- og omsorgstjenestene. Dette er viktige og riktige erkjennelser.
Likevel mener vi at planen har en vesentlig svakhet: Den beskriver behovet for kompetanse, men i langt mindre grad hvordan samfunnet faktisk skal sikre at denne kompetansen finnes der tjenestene ytes.
Dette blir særlig tydelig innen tjenester til personer med utviklingshemming. Tjenester som mister kompetanse år for år uten at tilstrekkelig faglig spisset kompetanse erstattes.
Frem til 1994 var det en egen utdanning på videregåendeskole nivå, som var rettet inn mot tjenester til personer med utviklingshemming – hjelpepleier i vernepleie. Disse er i ferd med å gå over i pensjonistenes rekker. Samtidig rekrutteres det ikke tilstrekkelig vernepleiere inn i disse tjenestene – dette fører til en kompetansekrise i tjenester til personer med utviklingshemming. Tjenester som utgjør ca. 20 prosent av budsjettet til helse og omsorg i mange kommuner.
Vi har kjent til alvorlige mangler lenge. I det landsomfattende tilsynet i 2016 ble det avdekket lovbrudd i 45 av 57 kommuner. Helsetilsynet skrev i sin rapport «Det gjelder livet» om mangelfull opplæring, manglende brukermedvirkning og svak ledelsesoppfølging. I 2024 ble det igjen påvist lovbrudd i over halvparten av de gjennomførte stedlige tilsynene med tvangsvedtak. Antallet personer med vedtak om tvang og makt økte fra 1 259 i 2015 til 1 981 i 2025. Samtidig fikk bare 6,2 prosent av personene med slike vedtak stedlig tilsyn i 2025. Disse tilsynene gir ikke et fullgodt bilde av alle tjenester. Men de dokumenterer alvorlig svikt der det offentlige griper inn i menneskers frihet.
UKOM har i sin rapport «Hvem forstår meg» en anbefaling der de anbefaler at Helse- og omsorgsdepartementet i samarbeid med Kunnskapsdepartementet, vurderer muligheten for å etablere et utdanningsløp for vernepleie i videregående skole.
Kompetanse er ikke bare et spørsmål om kurs
I mange år har fagmiljøene vært enige om hva som skal til for å skape gode tjenester:
· systematisk miljøarbeid
· relasjonskompetanse
· kunnskap om forebygging av tvang og makt
· kommunikasjon og positiv atferdsstøtte
· etisk refleksjon
Utfordringen er ikke å definere hvilken kompetanse som trengs. Utfordringen er at denne kompetansen ofte ikke er tilgjengelig i tilstrekkelig grad i tjenestene.
Mange kommuner opplever rekrutteringsutfordringer, høy turnover, omfattende bruk av deltidsstillinger og vansker med å etablere stabile fagmiljøer. Når kompetanse omtales som løsningen på kvalitetsutfordringer, må det også beskrives hvordan kompetansen skal rekrutteres, utvikles og beholdes.
Sterke fagmiljøer må bli et nasjonalt mål
Helsepersonellplanen omtaler betydningen av fagmiljøer og stabile arbeidsplasser. Dette er positivt. For Vernepleierforbundet er det avgjørende at dette konkretiseres for tjenester som skal ytes til personer med utviklingshemming.
Personer med utviklingshemming har ofte behov for langvarige og komplekse tjenester. Kvaliteten i disse tjenestene er direkte avhengig av stabile ansatte, faglig veiledning, tilstrekkelig vernepleierkompetanse og mulighet til kontinuerlig fagutvikling.
Vi mener derfor at nasjonale myndigheter må gå fra å snakke om kompetanseheving til også å snakke om kompetansetilførsel.
Dette mener Vernepleierforbundet må gjennomføres
1. Utarbeide en nasjonal strategi for tilstrekkelig kompetanse i tjenester til personer med utviklingshemming. Der det må utredes om det trengs vernepleierfaglig kompetanse på flere utdanningsnivå – videregåendeskole og høyere yrkesfag (fagskole).
2. Fastsette tydelige mål for rekruttering av vernepleiere til kommunale helse- og omsorgstjenester.
3. Utrede hvordan fagmiljøene i bolig- og tjenestetilbud til personer med utviklingshemming kan styrkes gjennom bemanning- og utdanningskrav, veiledning og fagutvikling.
4. Knytte arbeidet med å redusere tvang og makt tettere til spørsmål om bemanning, kompetanse og organisering av tjenestene.
Avslutning
Dersom myndighetene mener at kompetanse er det viktigste virkemiddelet for å sikre kvalitet og redusere tvang, må de også ta ansvar for å beskrive hvordan denne kompetansen skal skaffes.
Vi trenger ikke først og fremst flere beskrivelser av hvorfor kompetanse er viktig. Vi trenger en nasjonal plan for hvordan riktig kompetanse skal rekrutteres, utvikles og beholdes i tjenestene til personer med utviklingshemming.
Det er ikke tilstrekkelig å erkjenne at vi mangler vernepleiere. Utfordringen er å sikre at framtidens fagmiljøer faktisk blir sterke nok til å gi personer med utviklingshemming de tjenestene de har krav på.
Den stille kompetansekrisen rammer mennesker som kan trenge hjelp også for å si fra om svikten. Derfor må Stortinget lytte før krisen blir høylytt. Ansattes kompetanse og arbeidsbetingelser er en forutsetning for tjenestemottakernes rettssikkerhet i praksis.
Norges Blindeforbund · 23. september 2026Innspill til helsepersonellplan 2040Vis
For Norges Blindeforbund er det avgjørende at denne omstillingen ikke svekker kvaliteten, tilgjengeligheten eller pasientsikkerheten for synshemmede. Planen inneholder et eget avsnitt om bruk av optikere for å styrke øyehelsetjenesten. Regjeringen vil utrede arbeidsdelingen mellom optikere, fastleger og øyeleger og legge til rette for mer arbeidsdeling der dette er forsvarlig og hensiktsmessig. Dette kan blant annet gi tidligere diagnostisering av øyesykdommer hos barn, kortere ventetid og bedre bruk av fagkompetansen. Samtidig må oppgavedeling bygge på tydelige kvalitetskrav, gode henvisningsrutiner og reell tilgang til øyelege når det er nødvendig. Like viktig er det å unngå unødvendige henvisninger som belaster øyelegene.
Norges Blindeforbund vil påpeke at rehabiliteringsaspektet ikke omtales. God medisinsk behandling er ikke alltid nok. Mange lever videre med et varig synstap og trenger opplæring og rehabilitering for å kunne mestre hverdagen, delta sosialt, ta utdanning og stå i arbeid. Rehabilitering i et tidlig forløp vil kunne redusere behovet for bruk av helsepersonell. Synsfaglig rehabiliteringskompetanse må derfor inngå i lokale og regionale analyser av fremtidige behov. Det er også viktig at vi sikrer tilgangen til synsfaglig kompetanse, noe som kan gjøres gjennom etableringen av ambulerende synsteam.
Norges Blindeforbund vil understreke behovet for universell utforming av alle digitale løsninger på alle arenaer, også på arbeidsplassen. Det må være et ufravikelig krav om dette. Det må også alltid være en alternativ løsning for brukere som ikke behersker digitale løsninger.
Planen slår fast at frivillige organisasjoner utfyller og supplerer de ordinære helse- og omsorgstjenestene, men skal ikke erstatte dem (kapittel 6.8, s. 77–78). Den peker også på at frivillig innsats kan forebygge behov for tjenester gjennom fellesskap, aktivitet og mestring. Dette samsvarer med Norges Blindeforbunds arbeid som for eksempel likepersonsarbeid, kurs, møteplasser, aktivitet og veiledning, noe som fører til trygghet og mestring. Det er samtidig viktig at den offentlige finansieringen av disse aktivitetene, blant annet habiliteringskurs, gir gode nok rammer til at alle som trenger det får være med.
Brukermedvirkning er mindre tydelig utviklet i planen enn omstillingens omfang tilsier. Når nye digitale løsninger, arbeidsformer og pasientforløp utformes, må brukerorganisasjonene involveres tidlig.
Helsepersonellplan 2040 gir flere muligheter for bedre øyehelsetjenester, særlig gjennom tidligere oppdagelse, mer hensiktsmessig arbeidsdeling og bedre tverrfaglig samarbeid. Planen har en tydelig blindflekk. Den følger ikke pasienten videre fra diagnose og behandling til rehabilitering, mestring og deltakelse.
Norges Blindeforbund mener at omstillingene må ta utgangspunkt i hele livet med synstap. Effektiv ressursbruk må bety at riktig kompetanse settes inn tidlig, at tjenestene henger sammen, og at svaksynte og blinde kan bruke dem på lik linje med andre.
Med vennlig hilsen
Norges Blindeforbund
Per Inge Bjerknes Stian Innerdal
Generalsekretær Interessepolitisk leder
Autismeforeningen i Norge · 23. september 2026Norge trenger helsepersonell med kompetanse til å møte personer med autisme.Vis
Høringsinnspill til Meld. St. 11 (2025–2026) Helsepersonellplan 2040
Autismeforeningen i Norge representerer nesten 15 000 personer med autismespekterdiagnoser (ASD), deres familier og pårørende. Vi er positive til behovet for en langsiktig og bærekraftig helsepersonellplan, men er bekymret for at autismespekterdiagnoser i svært liten grad synliggjøres i meldingen. Dette er en alvorlig mangel, gitt at autisme er en voksende pasientgruppe med livslange og ofte sammensatte behov.
Manglende autismekompetanse i helse- og omsorgstjenestene
Våre medlemmer rapporterer om misforståelser, feildiagnostisering og manglende tilrettelegging. Psykiske og somatiske plager blir ofte forklart som «autisme» i stedet for å bli utredet og behandlet. Dette er en systemutfordring som må adresseres.
AiN ber Stortinget:
Prioritert kompetanseområde: tydeliggjøre at autisme og andre nevroutviklingsdiagnoser skal inngå som et sentralt kompetanseområde i gjennomføringen av Helsepersonellplan 2040.
Nasjonal kompetanseplan: be regjeringen utvikle en nasjonal plan for kompetanseheving i kommunale tjenester og spesialisthelsetjenesten.
Brukermedvirkning: sikre at personer med egen autismediagnose involveres i utvikling av opplæring og faglige retningslinjer.
Autisme må inn i helseutdanningene
Nyutdannede helsearbeidere har ofte begrenset kunnskap om autisme. Når stadig flere får diagnosen, kan ikke kompetansen være begrenset til noen få fagmiljøer.
AiN ber Stortinget:
Obligatorisk autismekunnskap: sikre at autisme og andre nevroutviklingsdiagnoser inkluderes i grunnutdanningene for alt relevant helsepersonell.
Videreutdanning: sikre finansiering av etter- og videreutdanning innen autismefeltet.
Eldre autister – en oversett gruppe
For første gang vil store grupper autister bli brukere av hjemmetjenester og sykehjem. Dagens eldreomsorg har begrenset autismekompetanse, særlig innen sensorikk, kommunikasjon og tilrettelegging.
AiN ber Stortinget:
Kompetanse i eldreomsorgen: inkludere autisme som prioritert kompetanseområde i eldreomsorgen.
Strategi for aldring: be regjeringen utarbeide en nasjonal strategi for autisme og aldring.
Forskning: styrke forskning på aldring, demens og autisme.
Geografiske forskjeller og behov for fagmiljøer
Tilbudet varierer betydelig mellom kommuner og helseforetak. Dette bryter med målet om likeverdige helsetjenester.
AiN ber Stortinget:
Tverrfaglige autismeteam – sikre etablering og styrking av autismeteam i alle helseforetak.
Bedre kapasitet: styrke spesialisthelsetjenestens kapasitet innen utredning og oppfølging.
Døgnbaserte tilbud: sikre døgnbaserte tilbud i alle helseregioner.
Redusere forskjeller: redusere geografiske ulikheter i tjenestetilbudet.
Psykisk helse, selvskading og selvmordsforebygging
Autister har betydelig høyere forekomst av psykiske helseutfordringer, men disse blir ofte oversett eller feiltolket.
AiN ber Stortinget:
Kompetanse om psykisk helse: styrke helsepersonells kompetanse om autisme og psykisk helse.
Selvmordsforebygging: inkludere autisme i nasjonale strategier for selvmordsforebygging.
Forskning: prioritere forskning på sammenhengen mellom autisme, psykisk helse og suicidalitet.
Livsløpsperspektivet
Autisme er livslangt, men tjenestene er fragmenterte. Overganger mellom livsfaser og tjenestenivåer skaper betydelige utfordringer.
AiN ber Stortinget:
Livsløpsperspektiv: tydeliggjøre livsløpsperspektivet i gjennomføringen av Helsepersonellplan 2040.
Samhandling: styrke samhandlingen mellom kommuner og spesialisthelsetjenesten.
Koordinering: sikre bedre koordinering ved overgangene i livet og styrke retten til fast kontaktperson.
Avslutning
Helsepersonellplan 2040 undervurderer betydningen av autismekompetanse. Dersom målet er likeverdige helsetjenester, må autisme og andre nevroutviklingsdiagnoser inngå som en tydelig del av den nasjonale kompetansesatsingen.
Norge trenger ikke bare mer helsepersonell. Norge trenger helsepersonell med kompetanse til å møte personer med autisme.
Virke · 23. september 2026Virkes innspill til Meld. St. 11 (2025–2026) Helsepersonellplan 2040Vis
Virke er den største arbeidsgiverorganisasjonen for private virksomheter i helse- og omsorgstjenestene. Høringssvaret leveres på vegne av våre medlemmer.
Virke støtter hovedretningen i Helsepersonellplan 2040. Utfordringen kan ikke løses gjennom utdanning og rekruttering alene. Vi må både mobilisere mer arbeidskraft og bruke arbeidskraften og kompetansen vi allerede har bedre.
Organisering, samhandling, rettigheter og prioritering har direkte betydning for hvordan personell kan brukes. Kompetanseplanleggingen må omfatte kommuner, sykehus og private og ideelle virksomheter som inngår i den offentlig finansierte helsetjenesten. Frivillige og annet privat næringsliv kan også spille en rolle. Vi savner gjennomgående at helsepersonellplanen er tydeligere på involveringen av flere aktører i dette arbeidet.
Arbeidsgiverne skal gjennomføre endringene
Virke er positiv til at meldingen legger vekt på ledelse, arbeidsmiljø, ansvars- og oppgavedeling og partssamarbeid. Men arbeidsgiverne må ha handlingsrom og forutsigbare rammevilkår. For medlemmer som leverer offentlig finansierte tjenester, betyr dette blant annet langsiktige og økonomisk bærekraftige avtaler.
Private og ideelle må regnes som en del av helsetjenesten også i praksis
Helsepersonellplanen slår fast at private og ideelle virksomheter med avtale med det offentlige «er å anse som en del av vår felles helsetjeneste». Virke mener dette er et viktig prinsipp.
Det må få praktiske konsekvenser. Private og ideelle må tas med når helsetjenesten skal planlegge, utvikle og bruke personellressursene bedre. Virksomheter som leverer offentlig finansierte tjenester bør derfor kunne delta i relevante programmer for oppgavedeling, leder- og kompetanseutvikling og utprøving av nye modeller.
Meldingen slår også fast at de regionale helseforetakene skal inngå flere langsiktige avtaler med ideelle og private aktører. Virke er svært positiv til dette. Vår erfaring er likevel at politiske intensjoner ofte svekkes på veien fra departementet, gjennom de regionale helseforetakene og videre til helseforetakene. Stortinget bør følge opp at oppdraget faktisk gjennomføres, og regjeringen bør rapportere på omfang og varighet av slike avtaler.
Kommunene må også kunne bruke omstillingstilskuddet i prosjekter som gjennomføres sammen med ideelle og private leverandører av offentlig finansierte tjenester. Organisasjonsform bør ikke stå i veien for omstilling.
Flere arbeidsgivere kan bidra til at flere blir i helsetjenesten
Meldingen skriver at effekten av avtaler med private og ideelle vil avhenge av om de gir «reell kapasitetsøkning» og mer effektive forløp, eller hovedsakelig flytter personell mellom sektorene. Virke mener at hovedutfordringe vi må løse er ansatte som søker seg ut av helsetjenesten, ikke om de skifter mellom ulike deler.
Flere arbeidsgivere og større valgmuligheter kan bidra til at helsepersonell blir værende i helsetjenesten. Ulike arbeidsgivere tilbyr ulike fagmiljøer, ledelsesformer, arbeidskulturer og arbeidstidsordninger. For noen kan et skifte av arbeidsgiver være det som gjør at de fortsetter i pasientrettet arbeid.
Ulike arbeidsgivere kan også organisere arbeidskraften ulikt. En virksomhet som lykkes bedre med oppgavedeling, arbeidstid, sykefravær eller kompetansebruk, kan få mer ut av den samme arbeidskraften. Konkurranse om arbeidskraft kan skjerpe arbeidet med ledelse og arbeidsmiljø.
Det kan være enklere for små og selvstendige enheter å teste ut nye modeller og raskt skalere disse. Lovisenberg Diakonale Sykehus deltok som eneste norske sykehus i Magnet4Europe. Regjeringen foreslår nå å ta modellen i bruk flere steder. Det viser hvordan erfaringer fra én ideell arbeidsgiver kan komme hele helsetjenesten til gode.
Regjeringen vil etablere en personellmonitor for helse og omsorg. Den bør omfatte hele den offentlig finansierte tjenesten, også private og ideelle arbeidsgivere. Skal vi vite om flere arbeidsgivere bare flytter personell eller bidrar til at flere arbeider mer og blir lenger i yrket, må vi også måle dette.
Heltid må kombineres med fleksibilitet
Virke støtter målet om sterkere heltidskultur og redusert ufrivillig deltid. Samtidig er ikke all deltid et tegn på at arbeidslivet har mislyktes. Deltid vil fortsatt være nødvendig i en døgnkontinuerlig helsetjeneste.
Målet bør være flere arbeidede timer, ikke at alle arbeidsforhold skal se like ut. En senior som arbeider 60 prosent i stedet for å gå helt ut av arbeidslivet, er en viktig ressurs. Det samme er en student som arbeider ved siden av utdanningen. Faste deltidsavtaler kan både for arbeidstaker og arbeidsgiver ha en positiv effekt i form at at en blir tilknyttet et arbeidssted og fagmiljø. Ansatte som ønsker og kan arbeide heltid, skal samtidig ikke bli sittende fast i ufrivillig deltid.
Virke er derfor sterkt bekymret for diskusjonen om overtidsbetaling for deltidsansatte. Den partssammensatte arbeidsgruppen leverte sin rapport 15. september 2026 uten å bli enig om en løsning. Fafo har anslått at dersom dagens omfang av merarbeid videreføres, men merarbeidet betales som overtid, kan de direkte kostnadene øke med mellom 10 og 11 milliarder kroner årlig.
Dersom arbeid utover avtalt stillingsprosent blir vesentlig dyrere, kan det bli vanskeligere å bruke tilgjengelig arbeidskraft og mindre attraktivt å tilby ekstravakter til deltidsansatte. Det kan også svekke muligheten for studenter, seniorer og andre som ønsker redusert stilling til å ha en fleksibel tilknytning til arbeidslivet.
Resultatet kan bli både høyere kostnader og dårligere bruk av arbeidskraft. Det vil trekke i motsatt retning av målene i Helsepersonellplan 2040.
Bruk kompetanse bedre
Knapp helsekompetanse må brukes der den trengs mest. Oppgaver bør derfor fordeles ut fra hvilken kompetanse som er nødvendig, ikke ut fra hvem som tradisjonelt har utført dem. Her ligger det også et potensial i å bruke kapasiteten utenfor sykehus og kommunale tjenester bedre. Apotekene er ett eksempel. Farmasøyter kan overta flere oppgaver som i dag legger beslag på tid hos leger og annet helsepersonell. Virke støtter derfor at det prøves ut flere helsetjenester i apotek.
Bedre bruk av personell krever også raskere innføring av teknologi som sparer arbeidstid. Offentlige anskaffelser og avtaler må gjøre det mulig å teste, innføre og skalere gode løsninger sammen med leverandørene. Private og ideelle virksomheter bør samtidig brukes mer systematisk som utdannings- og praksisarenaer.
Meldingen anslår at 10 prosent lavere sykefravær kan gi 2 400 flere årsverk i 2040. For Virke understreker det at arbeidsmiljø, ledelse og sykefraværsarbeid er en del av løsningen på personellmangelen. God ledelse, arbeidsmiljø og organisering er derfor også en viktig del av helsepersonellpolitikken.
Virke mener Stortinget må be regjeringen om å:
Sikre at ideelle og private virksomheter som leverer offentlig finansierte helse- og omsorgstjenester kan delta i relevante programmer, piloter og kompetansetiltak.
Følge opp oppdraget til de regionale helseforetakene om flere langsiktige avtaler med ideelle og private aktører, og rapportere til Stortinget på utviklingen.
Legge til rette for at kommunenes omstillingstilskudd også kan brukes i prosjekter sammen med ideelle og private virksomheter som leverer offentlig finansierte tjenester.
Sikre at personellmonitoren omfatter hele den offentlig finansierte helse- og omsorgstjenesten og gir bedre kunnskap om mobilitet mellom arbeidsgivere.
Legge til grunn at heltidskultur og arbeidstidsregulering må vurderes ut fra målet om økt samlet arbeidsinnsats og nødvendig fleksibilitet.
Sørge for at oppgaver i helse- og omsorgstjenesten i større grad fordeles etter hvilken kompetanse som er nødvendig, og legge til rette for at apotek, teknologi og andre tilgjengelige ressurser brukes for å frigjøre helsepersonell til oppgaver der deres kompetanse trengs mest.
Farmasiforbundet · 23. september 2026Apotekteknikere som del av løsningen på fremtidens helsepersonellutfordringerVis
Farmasiforbundets innspill til Helsepersonellplan 2040
Farmasiforbundet støtter hovedretningen i Helsepersonellplan 2040. Når behovet for helse- og omsorgstjenester øker samtidig som tilgangen på arbeidskraft blir knappere, må kompetansen i helsetjenesten brukes bedre. Oppgaver må løses av personell med riktig og nødvendig kompetanse, ikke nødvendigvis av den med lengst utdanning.
Apotekteknikere er autorisert helsepersonell med kompetanse innen legemidler, resepthåndtering, veiledning, apotekvarer, logistikk og apotekdrift. Om lag 3000 apotekteknikerårsverk representerer en viktig ressurs som i dag ikke utnyttes fullt ut, verken i apotek eller i den øvrige helse- og omsorgstjenesten
For å møte fremtidens personellutfordringer må kompetansen til apotekteknikere tas bedre i bruk. Dette krever både bedre oppgavedeling, målrettet kompetanseutvikling og tydelige forventninger til apotekbransjen om å videreutvikle apotekteknikerrollen i tråd med fremtidens behov.
1. Bedre oppgavedeling og bruk av apotekteknikernes kompetanse
I apotek kan apotekteknikere ta større ansvar innen for eksempel reseptklargjøring, logistikk, helsetjenester i apotek og andre pasientnære oppgaver. Dette frigjør kapasitet hos farmasøyter bidrar til bedre samlet ressursutnyttelse.
Kompetansen er også relevant utenfor apotek. Erfaringer fra kommuner, sykehjem og sykehus viser at apotekteknikere kan bidra innen legemiddelhåndtering, logistikk og dokumentasjon, samtidig som annet helsepersonell får mer tid til pasientrettet arbeid. Erfaringer fra blant annet Fredrikstad, Karmøy og sykehusprosjekter viser at apotekteknikere kan bidra til tryggere legemiddelhåndtering, bedre ressursutnyttelse.Målet er ikke å flytte oppgaver for flyttingens skyld, men å sikre at den samlede helsepersonellressursen brukes best mulig
Når nye helsetjenester utvikles i apotek, må apotekteknikere ha en definert rolle fra starten. Erfaringene fra vaksinasjon viser at bransjen lykkes best når oppgaver fordeles mellom ulike profesjoner ut fra kompetanse. Om lag halvparten av vaksinatørene i apotek er i dag apotekteknikere. Det samme perspektivet må legges til grunn ved utvikling og videreutvikling av andre tjenester, blant annet inhalasjonsveiledning og kommende pasientrettede tjenester. Apotekteknikernes kompetanse må brukes aktivt for å øke gjennomføringsevnen i tjenestene.
Farmasiforbundet mener at apotekteknikere må inngå som en naturlig del av fremtidens oppgavedeling både i apotek og i den øvrige helse- og omsorgstjenesten. Dette forutsetter at regelverk, organisering og tjenesteutvikling understøtter slik utvikling.
2. Autorisert helsepersonell i pasientrettet kundekontakt
Apotekene er en del av helsetjenesten og møter daglig mennesker som trenger råd om legemidler og egenbehandling. Legemiddelrelatert veiledning bør derfor gis av autorisert helsepersonell.
Farmasiforbundet mener at alle som har pasientrettet kundekontakt i apotek bør være autorisert helsepersonell. Dette er viktig for pasientsikkerheten, riktig legemiddelbruk og tilliten til apotekene som helsetjeneste.
Prinsippet om lavest effektive kompetansenivå må ikke tolkes som lavest mulig kompetanse. God oppgavedeling forutsetter at oppgaver løses av personell med nødvendig kompetanse og autorisasjon.
3. Utdanning, kompetanseutvikling og utvikling av apotekteknikerrollen
Skal apotekteknikere få nye oppgaver og større ansvar, må utdanning og kompetanseutvikling følge med. Praktisk opplæring og tilgang på gode praksisplasser er avgjørende for kvalitet og rekruttering. Myndighetene bør stille tydelige forventninger til apotekbransjen om å bidra med relevante praksisplasser og kompetanseutvikling.
Fagskolen er særlig viktig som karrierevei for autorisert helsepersonell med yrkesfaglig bakgrunn. Apotekteknikere må ha mulighet til å bygge videre på sin kompetanse gjennom etter- og videreutdanning innen områder som kvinnehelse, velferdsteknologi, nye apotektjenester. Helsepersonellplan 2040 løfter frem fagskolene som en viktig del av fremtidens kompetansepolitikk. For apotekteknikere gir dette mulighet til faglig fordypning og nye karriereveier uten at svaret alltid må være lange akademiske utdanningsløp. Dette er viktig både for rekruttering, kompetanseutvikling og for å gjøre yrket mer attraktivt over tid.
Samtidig er det ikke tilstrekkelig å gi den enkelte mulighet til mer utdanning. Apotekbransjen må ta et tydelig ansvar for å utvikle apotekteknikerrollen. Skal apotekene få en større rolle i helse- og omsorgstjenesten, må også apotekteknikerne få nye utviklingsmuligheter og tydeligere karriereveier Ambisjonene om flere tjenester, bedre tilgjengelighet og økt kapasitet i apotek kan ikke realiseres uten at apotekteknikernes kompetanse brukes og videreutvikles.
Apotekbransjen har i mange år vært opptatt av mangelen på farmasøyter. Helsepersonellplan 2040 gir en anledning til også å se på hvordan apotekteknikernes kompetanse kan utvikles og brukes bedre. Skal apotekene levere flere tjenester og ta en større rolle i helsetjenesten, må utviklingen av apotekteknikerrollen være en del av løsningen.
Bransjen må derfor legge til rette for nye oppgaver, systematisk kompetanseutvikling og bedre oppgavedeling mellom farmasøyter og apotekteknikere. Uten en slik satsing vil det bli vanskelig å realisere ambisjonene om en mer tilgjengelig, bærekraftig og kapasitetssterk apoteksektor.
Farmasiforbundet mener derfor at myndighetene må stille tydelige forventninger til apotekbransjen om rekruttering, praksis, kompetanseutvikling og videreutvikling av apotekteknikerrollen
4. Arbeidsmiljø, rekruttering og beredskap
Helsepersonellutfordringen handler ikke bare om å utdanne flere, men også om å beholde dem som allerede arbeider i tjenestene. I apoteksektoren ser vi utfordringer knyttet til arbeidspress, sykefravær og bemanning. Et bærekraftig arbeidsliv krever forsvarlig bemanning, medbestemmelse, gode ledere og muligheter for faglig utvikling.
Vold, trusler og trakassering er en utfordring i apotek. Det er behov for systematisk forebygging og et tydelig arbeidsgiveransvar. Farmasiforbundet mener derfor at et eget IA-bransjeprogram for apotek bør vurderes. Apotekene er også en viktig del av helseberedskapen. Med over tusen apotek over hele landet bidrar sektoren til trygg tilgang på legemidler, også ved kriser og forsyningsutfordringer. Apotekpersonell spiller dessuten en viktig rolle innen vaksinasjon, smittevern og informasjon til befolkningen. Erfaringene fra pandemien viste behovet for en tydeligere plass for apotek og apotekpersonell i helseberedskapen
Apotekteknikere er en viktig del av denne beredskapen gjennom sin kompetanse innen logistikk, lagerstyring, legemiddelhåndtering og pasientinformasjon. Apotek og apotekpersonell må derfor inngå tydelig i nasjonal og lokal helseberedskap.
Forslag til anmodningsvedtak
Stortinget ber regjeringen gjennomgå regelverket for ansvars- og oppgavedeling med sikte på bedre bruk av apotekteknikernes kompetanse i apotek og i helse- og omsorgstjenesten.
Stortinget ber regjeringen stille tydelige forventninger til apotekbransjen om rekruttering, praksis, kompetanseutvikling og videreutvikling av apotekteknikerrollen.
Avslutning
Farmasiforbundet mener Helsepersonellplan 2040 må bidra til bedre bruk av kompetansen som allerede finnes i helsetjenesten. Apotekteknikere kan spille en større rolle både i apotek, kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Dette krever bedre oppgavedeling, tydelige kompetansekrav, satsing på utdanning og fagskole samt et arbeidsliv som gjør det mulig å rekruttere og beholde personell. Samtidig må myndighetene stille tydelige forventninger til apotekbransjen om å investere i kompetanse, karriereveier, nye ansvarsområder og målrettet kompetanseutvikling for apotekteknikere. Skal apotekene få en større rolle i fremtidens helse- og omsorgstjeneste, er det ikke tilstrekkelig å ta i bruk kompetansen som allerede finnes. Apotekteknikerrollen må videreutvikles i takt med tjenestenes behov og ambisjonene for fremtidens helsetjeneste.
Universitets- og høgskolerådet · 23. september 2026Vi trenger praksisplasser og mer forskningVis
Universitets- og høgskolerådet (UHR) takker for muligheten til å komme med skriftlig innspill. UHR er en medlems- og interesseorganisasjon for akkrediterte universiteter og høyskoler. Innspillet er utarbeidet av vår fagstrategiske enhet for helse- og sosialfag.
Utfordringene med vår demografiske utvikling gjør det tvingende nødvendig å utarbeide en plan for å sikre forsvarlig bemanning i helse- og omsorgstjenestene våre i fremtiden. Vi er enige i situasjonsbeskrivelsen, og at man både må øke tilbudet av arbeidskraft og forsøke å dempe behovet. Vi synes imidlertid planen er vag, tiltakene består av å vurdere, utrede, nedsette arbeidsgrupper o.l, og det er svært få konkrete forslag til tiltak.
Helsepersonellplan 2040 har ambisiøse mål. For å nå disse målene er det nødvendig med økt innsats på forskning. Forskning på helsetjenester, på helse og teknologi og på oppgavedeling, for å nevne noe Det holder ikke med dialog, instrukser til helseforetakene og en mulighet til å søke omstillingstilskudd til kommunene.
Behovet for 17.300 årsverk forsvinner ikke automatisk med teknologi, ansvars og oppgavedeling og effektiv ressursbruk. Innføring av ny teknologi krever tid og ressurser til bl.a. kompetanseutvikling, brukermedvirkning og organisasjonsendringer. Det samme gjelder ansvars- og oppgavedeling. Dette er to store endringer som skal innføres parallellt i et allerede presset system. Det vil kreve svært god organisering for å få til en vellykket implementering. Vi anbefaler å se til våre fagmiljøer som forsker på området, slik at utviklingen blir kunnskapsbasert. Dersom man kun klarer å effektivisere bort halvparten av årsverkene har vi plutselig et mye større behov for «nye» årsverk.
Akilleshælen i kapasitetsutfordringene i universitets- og høyskolesektoren er praksisopplæringen. De aller fleste av våre helsefaglige utdanninger har retningslinjer med forskriftsfestede krav om ekstern, veiledet praksis. Denne praksisen for studenter som skal tilsvare 6500 nye årsverk skal foregå i de samme tjenestene som til samme tid skal effektivisere bort behovet for 17300 årsverk. Hvis det skal komme noen positive resultater ut av en tverrsektoriell arbeidsgruppe må denne for det første bestå av alle aktuelle aktører, herunder universiteter og høgskoler, og den må ha et tydelig mandat og virkemidler.
Utdanningsbehovet skal løses ved at regjeringen legger frem et kompetansebudsjett. Signalene til UH-sektoren i forkant av statsbudsjettet, hvor kompetansebudsjettet skal legges frem, er at universiteter og høgskoler selv må prioritere opp helsefagene for å utdanne flere kandidater. Det kan høres enkelt ut, men det er krevende fordi man er avhengige av å bygge opp eller utvide fagmiljøer med høy kompetanse, samtidig som man er avhengig av at praksisfeltet også har økt kapasitet.
Helsevesenet er avhengig av alle kandidatene vi utdanner ved norske universiteter og høyskoler. Selv om leger og sykepleiere er de største gruppene er det også viktig å ha fokus på andre grupper som til sammen utgjør vår felles helsetjeneste. Selv om det ikke er tema for denne planen ønsker vi også å spille inn behovet for forebygging for å få en friskere og sunnere befolkning. God helse i befolkningen er et resultat av tiltak i andre deler av samfunnet enn helsevesenet, og det er viktig at slike forebyggende tiltak også tilføres nødvendige ressurser.
Vi ønsker også å kommentere noen av de spesifikke tiltakene i utdanningskapittelet:
Regjeringen vil vurdere å ta større ansvar for medisin- og psykologiutdanningene gjennom flere studieplasser i Norge. UHR vil påpeke at Norge har sluttet seg til WHOs retningslinjer for internasjonal rekruttering av helsepersonell som tilsier at vi skal etterstrebe å dekke våre helsepersonellbehov med egne menneskelige ressurser, og at planen bør gjenspeile dette mye tydeligere enn å «vurdere å ta større ansvar for medisin- og psykologiutdanningene gjennom flere studieplasser i Norge».
Det er viet et eget avsnitt til studiesenterordningen, og det kan se ut som om det er en sammenheng mellom desentraliserte tilbud i medisin og studiesenterne. Det er det ikke. Vi vil også påpeke at det allerede finnes mange tilbud av desentral og fleksibel helsefaglig utdanning ved universiteter og høyskoler, og at pålegg om ytterligere utvidelse av disse tilbudene kan føre til kapasitetsnedgang på heltidstilbud og dermed en samlet nedgang i antall uteksaminerte kandidater.
Når det gjelder spesialistgodkjenning av sykepleiere er vi positive til selve spesialistgodkjenningen, men i høringsforslaget som er sendt ut er det lagt inn krav om veiledet praksis etter fullført masterutdanning. Vi er redd for at dette vil gå på bekostning av veilederkapasiteten for andre studentgrupper. Vi ønsker ikke at det fattes vedtak i stortinget som binder departementet til en slik løsning.
Regjeringen oppfordrer i planen til økt bruk av kombinerte stillinger. UHR er enige i at kombinerte stillinger er et godt grep for å bringe praksisfeltet og akademia nærmere hverandre. Det er imidlertid også noen utfordringer knyttet til slike ordninger, bl.a ulik arbeidstid (særlig ved turnusarbeid i en stilling), ulike arbeidsgivere i ulike sektorer (kommunal/statlig), ulik kultur og forventninger og rent formelle juridiske utfordringer. Noen av disse utfordringene må løses på et mer overordnet nivå enn UH-institusjon/helsetjeneste.
UHR støtter tiltaket om å legge til rette for en trinnvis videreutvikling av Helsebiblioteket, og også de andre tiltakene som legger til rette for forbedret kunnskaps- og beslutningsstøtte.
Samarbeidsforumet av funksjonshemmedes organisasjoner - SAFO · 23. september 2026SAFO – Innspill Meld St 11 (2025-2026) – Helsepersonellplan 2040Vis
SAFO arbeider for at funksjonshemmedes menneskerettigheter skal bli en realitet i Norge.
SAFO tar utgangspunkt i funksjonshemmedes rett til å bo og leve selvstendig på lik linje med andre når vi kommenterer St.meld. 11.
SAFO - innspill oppsummert
1. Norge har en stor pool med helsepersonell, som ikke er sysselsatt i helse- og sosialtjenesten
2. SAFO støtter Regjeringens intensjon om å satse på mer bruk av heltid og god grunnbemanning.
3. Jakten på effektivisering av helse- og omsorgstjenester må ikke føre til ny institusjonalisering av funksjonshemmede.
4. Utvikling av digitaliserte helsetjenester og oppfølging må
a. Ikke redusere oppfølging av nødvendig omsorg og menneskelig kontakt
b. Sikre innbyggernes personvern
5. Regjeringens forslag om omstillingstilskudd til norske kommuner må øremerkes og knyttes opp mot en kvalitetssikret konkret og vedtatt plan. Kommunene må avkreves rapport på bruk av midlene.
Økende knapphet på arbeidskraft – ingen naturlov – alternativer fins
Et grunnpremiss i kommisjonens arbeid er at kommunesektoren står overfor økende knapphet på arbeidskraft, og at svaret på dette i stor grad er økt effektivisering. Dette premisset tar i for liten grad hensyn til hva som faktisk driver bemanningsutfordringene i tjenestene.
Selv om mange kommuner har utfordringer med rekruttering, er en minst like stor utfordring at kvalifiserte ansatte slutter i tjenestene. I 2025 var det rundt regnet 117.000 personer med helse- og sosialutdanning som var sysselsatt utenfor helse- og sosialsektoren. Underskuddet i 202525 kunne ha vært dekke ved å mobilisere 8,5% av disse inn i helse- og sosialsektoren. I 2040 ville 36% av denne gruppen ha dekket opp underskuddet i helse- og sosial.
Tilgangen til gode helse- og omsorgstjenester er helt grunnleggende når det gjelder funksjonshemmedes selvstendighet og livskvalitet. Gode tjenester er ikke alltid avhengig av vitnemål fra helse- og sosialutdanningene. Personlig egnethet er en vesentlig egenskap. Ordningen med Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) er et gode eksempel på dette.
Heltid og grunnbemanning
Helse- og sosialsektoren i norske kommuner handler ikke bare om vanskelig rekruttering, men også om at kommunene forbruker kompetanse raskere enn de klarer å beholde og bygge den opp [1].
Det finnes gode eksempler på kommuner som har lykkes med å møte bemanningsutfordringer gjennom bedre arbeidsvilkår. Røyrvik kommune opplevde blant annet både flere kvalifiserte søkere og reduserte kostnader til vikarbyråer etter å ha økt grunnlønnen for sykepleiere [2]. FAFO-rapporten om Modeller for økt grunnbemanning og heltid, (https://www.fafo.no/images/pub/2024/20903.pdf), viser hvordan økt grunnbemanning og flere fast ansatte gir reduserte kostnader, mens lav grunnbemanning og deltidsstillinger gir økt sårbarhet og høye kostnader til sykefravær og vikarbruk.
Eksterne konsulenter rådgir kommunene til å kutte bemanning pr. tjenestemottaker for å øke produktiviteten. FAFO rapporten- og gjennomgangen fra en rekke kommuner i rapporten, viser at færrest mulig ansatte fort kan bidra til økte kostnader i høyt sykefravær og økt vikarbruk. SAFO vil sterkt advare mot løsninger hvor hovedsvaret på bemanningsutfordringene blir ytterligere effektivisering. Dersom ansatte over tid opplever høyt arbeidspress, lite faglig handlingsrom og en arbeidshverdag hvor de må gå på akkord med egne faglige og etiske vurderinger, vil dette bidra til å forsterke problemene ytterligere.
Effektivisering må ikke gi nye institusjoner for funksjonshemmede
Effekten av «Ansvarsreformen» som skulle få utviklingshemmede ut av institusjon og hjem til egen kommune, er i ferd med å forvitre.
Samlokalisering i store enheter brer om seg, og at anbefalingene følges ikke.
Mangel på tilbud gjør at mange bor lenger hjemme. 20% av voksne utviklingshemmede bor hos familien. Det anslås å være en underdekning på 2000 boenheter nasjonalt [3] .
Tvangsflytting: Mange funksjonshemmede med behov for kommunale helse- og omsorgstjenester, og da særlig utviklingshemmede, tvangsflyttes ofte inn i store bofellesskap.
Standardiserte tjenester som gir liten eller ingen mulighet til selvbestemmelse i eget liv er gjerne normen i store bofellesskap. Livssituasjonen for mange kan sammenlignes med tidligere tiders institusjoner.
Stortingsmeldingen om helsepersonellplanen fokuserer på eldre, og at tjenestene skal leveres hjemme så lenge som mulig. Det understrekes at hjemmetjenester er kostnadsbesparende for kommunene.
For funksjonshemmede er situasjonen motsatt. Utviklingen går mot størst mulig grad av samlokalisering når tjenestebehovet er til stede. Ofte flyttes funksjonshemmede med behov for tjenester, mot sin vilje. hvordan samlokalisering kan bidra til effektivisering. Selv om fokuset er eldre, er investeringstilskuddet også brukt for leiligheter til funksjonshemmede.
Dagens retningslinjer fra Husbanken knyttet til investeringstilskuddet til Heldøgns omsorgsboliger innebærer blant annet at de ikke skal ha et institusjonslignende preg, at ikke for mange bør samles på et sted, at de skal plasseres i ordinære og gode bomiljøer og at ulike brukergrupper ikke skal samlokaliseres på en uheldig måte. Et av Regjeringens forslag til tiltak er å avvikle krav i investeringsordningen som ikke er regulert i lov.
Kriterier for digitaliserte helsetjenester og helseregister
SAFO ser at digitalisering kan bidra til effektivisering. Man må imidlertid ikke digitalisere bort menneskemøter som bidrar positivt til livskvalitet og gode resultater av helsetjenestene.
Digitaliseringen må heller ikke gå på bekostning av personvernet. Personlige opplysninger på avveie fra databasene i Lørenskog kommune, er et eksempel på et alvorlig brudd på innbyggernes personvern. Vi ser også at kunnskap om personvern er mangelvare blant en del kommunalt ansatte/ saksbehandlere. Personopplysninger overføres kritikkløst mellom etater og saksbehandlere og forskjellige registre, uten at dette er i tråd med regelverket og uten kunnskap om hvilke regler som faktisk gjelder.
Øremerking av grunntilskudd
Det understrekes i Helsepersonellplanen at kommuner og fylkeskommuner er selvstendige forvaltningsnivåer med egen folkevalgt ledelse og videre at «Rammestyring er en forutsetning for at kommuner og fylkeskommuner skal ha et handlingsrom, slik at de kan fungere som lokale demokratier som kan gjøre lokale og individuelle tilpasninger av tjenestene.
I funksjonshemmedes organisasjoner erfarer vi at øremerkede tilskudd er nødvendige dersom prioriterte oppgaver skal sikres finansiering. I SAFO ber vi derfor om at omstillingstilskuddet sikres som et øremerket tilskudd.
[1] Helsedirektoratet. (2025). Ledelse, sykefravær, vikarbruk og mobilitet. I Årsrapport Kompetanseløft 2025 – utviklingstrekk og status 2024.
https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/arsrapport-kompetanseloft-2025-utviklingstrekk-og-status-2024/innsatsomrader-for-baerekraftige-helse-og-omsorgstjenester-copy-2/ledelse-sykefravaer-vikarbruk-og-mobilitet
[2] Rapp, O. M. (2025, 25. september). Mer penger til sykepleierne ga innleiestopp. Klassekampen.
https://klassekampen.no/artikkel/2025-09-25/mer-penger-til-sykepleierne-ga-innleiestopp
[3] Fra rapporten «Utviklingshemmedes bosituasjon 2021 – Jan Tøssebro og Christian Wendelborg, i samarbeid med Ingrid H. Hermstad, Anna Kittelsaa, Melina Røe og Sigrid Wik – NTNU Samfunnsforskning (sidene v-viii)
NORSK ERGOTERAPEUTFORBUND (971463953) · 23. september 2026Notat til muntlig høring om Meld. St. 11 (2025-2026) Helsepersonellplan 2040Vis
Norsk Ergoterapeutforbund støtter regjeringens mål om bærekraftige helse- og omsorgstjenester. Utfordringsbildet er godt beskrevet og mange foreslåtte tiltak er gode. Det er imidlertid for lite fokus på at forebygging og rehabilitering er viktige virkemidler for å redusere fremtidig arbeidskraftbehov og at personell med ekspertise på mestring og tilrettelegging må skaleres opp.
Norsk Ergoterapeutforbund mener planen i større grad burde drøftet hvordan flere innbyggere kan bli mindre avhengige av tjenester, og hva slags kompetansesammensetting som trengs for å realisere det. Tidlig og målrettet rehabiliteringsinnsats styrker menneskers evne til å klare seg selv, bo hjemme lenger og delta i samfunnet. Dette gir bedre livskvalitet og mindre behov for hjemmetjenester, omsorgsboliger, sykehjemsplasser og personell.
Agenda Kaupangs analyser i rapporten Ergoterapeuter – en investering i bærekraftige helse- og omsorgstjenester (2026) viser at proaktive tjenester og tidlig ergoterapeutisk innsats kan redusere eller utsette behovet for omfattende tjenester og samtidig dempe framtidig personellbehov. Rapporten konkluderer med at dagens tjenester i for stor grad er organisert reaktivt, og anbefaler en styrking av forebyggende og rehabiliterende innsats som virkemiddel for å møte personellutfordringene. Norsk Ergoterapeutforbund mener helsepersonellplanen må suppleres med en tydelig strategi for dette.
Norsk Ergoterapeutforbund mener
1. Helsepersonellutfordringen kan ikke løses med mer av det samme
Behovet for tjenester vokser raskere enn tilgangen på arbeidskraft. Hvis fremtiden planlegges etter dagens innretning, vil behovet for personell fortsette å øke. Helsepolitikken må derfor ta for seg hvordan behovet for tjenester kan reduseres, og planen må sikre en dreining i kompetansesammensettingen slik at rehabiliteringskompetanse skaleres opp.
2. Forebygging og rehabilitering må være systembærende prinsipper
Den mest effektive oppgavedelingen er ikke mellom profesjoner. Den skjer når mennesker får støtte til å mestre oppgavene og hverdagen selv. Forebygging, rehabilitering og mestring må derfor utgjøre et grunnleggende prinsipp for hvordan helse- og omsorgstjenestene planlegges, organiseres og dimensjoneres.
Når mennesker gjenvinner funksjon, lærer nye mestringsstrategier eller får tilpasset bolig og hjelpemidler, reduseres behovet for tjenester og dermed også behovet for personale. Dette perspektivet må forsterkes i helsepersonellplanen.
3. Skal målene nås, må ergoterapikompetansen brukes mer systematisk
Helse- og omsorgstjenestene må ha tilgang på, og benytte, kompetanse som bidrar til økt mestring og redusert tjeneste- og personellbehov. Ergoterapeuter har denne kompetansen og arbeider systematisk med å styrke funksjon, aktivitet og deltakelse gjennom rehabilitering, boligtilpasning, hjelpemidler, velferdsteknologi og aktivitetstrening.
Ergoterapi er et virkemiddel for å nå målene om bærekraftige tjenester, redusert personellbehov og økt selvstendighet i befolkningen.
Norsk Ergoterapeutforbund mener det er behov for følgende tydeliggjøringer/endringer i planen:
Forebygging og rehabilitering må løftes fram som sentrale virkemidler for å redusere framtidig behov for helse- og omsorgspersonell. Dette må tydeliggjøres både i helsepersonellplanen og i den videre oppfølgingen av planen
Kompetansekravene i helse- og omsorgstjenesteloven må videreføres. Kompetansekravene er avgjørende for å sikre tilgangen på rehabiliterings- og tilretteleggingskompetansen til ergoterapeuter, fordi kompetansen er lite kjent. Færre ergoterapeuter vil bety økt behov for pleiepersonell, og det vil mangle avgjørende kompetanse i omstilling til tjenester som utløser mestring og selvstendighet.
Ergoterapitjenester må inkluderes i styrings- og analyseverktøy. Ergoterapi må registreres tydeligere i KPR, og framtidige framskrivninger må i større grad ta høyde for nødvendige dreininger i tjenestene, som satsning på rehabilitering og mestring.
Ergoterapeuter må brukes tidligere og mer systematisk i rehabilitering, forebyggende arbeid, hjemmetjenester, boligtilpasning og velferdsteknologi.
Det må utdannes flere ergoterapeuter. Skal samfunnet lykkes med den nødvendige dreiningen fra kompenserende tjenester til mestringsorienterte tjenester, må utdanningskapasiteten styrkes.
Ergoterapeuter må inkluderes i utredninger av offentlig spesialistgodkjenningsordning og henvisnings- og rekvisisjonsrett, samt i utviklingen av tverrfaglige fastlegekontorer. Dette vil kunne redusere tidstyver og unødvendige forsinkelser, frigjøre legeressurser og gi mer effektive pasientforløp.
TØRN må videreføres som et nasjonalt utviklings- og kompetanseprogram. Kommunene trenger metodeutvikling, kompetansestøtte og prosessveiledning for å lykkes med omstilling (NOU 2026:6), og evaluering viser at TØRN bidrar til bedre ressursutnyttelse, arbeidsmiljø og tjenestekvalitet.
Det må vurderes HELFO-refusjon for privatpraktiserende ergoterapeuter. Fordi vi ser en økning i antall privatpraktiserende ergoterapeuter, trengs det vurdering av behovet for rammeverk som kan sikre likeverdige tjenester. I dag kan ikke innbyggerne betale egenandel hos private ergoterapeuter.
Norsk Ergoterapeutforbund mener Helsepersonellplan 2040 undervurderer betydningen av rehabilitering, forebygging og mestring som virkemidler for å redusere framtidig behov for helse- og omsorgstjenester og personell.
Skal Norge lykkes med å møte personellutfordringene fram mot 2040, må det investeres i kompetanse som styrker menneskers evne til å mestre eget liv. Rehabilitering og forebygging må bli systembærende prinsipper i helse- og omsorgstjenestene.
Det viktigste helsepersonelltiltaket fram mot 2040 er derfor å sikre omstilling i tjenestene, og skalere opp helsepersonell med mestrings- og rehabiliteringskompetanse slik at flere mennesker klarer seg selv lenger. Det er bedre for innbyggerne, bedre for kommunene og mer bærekraftig for samfunnet, og må bli en vesentlig del av løsningene.
Blå Kors · 23. september 2026Helsepersonellplan for vår felles helse- og omsorgstjenesteVis
Hovedbudskap
Blå Kors støtter forslagene til tiltak i helsepersonellplan 2040. Ideell sektor bidrar til å nå målene i planen gjennom å være en integrert del av vår felles helse- og omsorgstjeneste. Vi har tjenestetilbud i både spesialisthelsetjenesten og på kommunalt nivå, og bidrar med innovasjon og utvikling, og mobiliserer frivillig innsats.
Innledning
Det er positivt at regjeringen har lagt frem en plan for hvordan vi skal dekke behovet for helsepersonell i fremtiden. Viktige utredninger er fulgt opp, og da særlig Helsepersonellkommisjonens rapport.
Vi mener det er svært viktig at regjeringen raskt også følger opp Innovasjons- og samskapingsutvalgets rapport NOU 2026:6 Den nye velferdskommunen som har gode forslag til systematisk satsing på utvikling og innovasjon i helse- og omsorgstjenestene, satsing på forebygging og tidlig innsats, og samarbeid med sivilsamfunnet. Dette er avgjørende grep for en bærekraftig utvikling, og henger tett sammen med helsepersonellplanen.
Redusere etterspørselen etter arbeidskraft
Blå Kors støtter at det skal legges stor innsats på å dempe etterspørselen etter arbeidskraft og tiltakene som foreslås med bedre organisering, riktigere bruk av kompetanse, god prioritering, økt bruk av teknologi og digitalisering, og effektive bygg.
Tiltakene gjelder både offentlig og ideell sektor.
Digitaliseringen bidrar til å gi likeverdige helsetjenester i hele landet. Dette kan gjøres ikke bare gjennom allmennlegetjenesten, men også andre områder.
Blå Kors har utviklet et digitalt, lavterskel terapitilbud for barn og unge som har vokst opp i familier med rusproblemer, slik at dette er tilgjengelig også der vi ikke har fysiske tilbud. Tilbudet innebærer individuelle samtaler, gruppeterapi og temakvelder på nett. Det ble gjort en følgeforskningsstudie i samarbeid med Nasjonalt senter for e-helseforskning da tilbudet ble utviklet.
Videre har vi utviklet tilbud om hjemmebasert avrusing innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling med blant annet videokonsultasjoner. Tilbudet er utviklet for pasienter som ønsker det og der det er medisinsk forsvarlig.
Det er positivt at samarbeid med ideelle og private aktører er en del av helsepersonellplanen.
Samtidig reagerer vi på at ideelle og private aktørers bidrag tilsynelatende skal ha en utfyllende rolle til de offentlige tjenestene, fremfor å være en integrert del av den samlede helse- og omsorgstjenesten. I kapittel 6.7 står det:
Tiltak: De regionale helseforetakene har i 2026 fått i oppdrag å inngå flere langsiktige avtaler med ideelle og private aktører som kan bidra positivt til raskere behandling og effektiv utnyttelse av den samlede kapasiteten i helsetjenestene, spesielt der hvor det er lange ventetider i de offentlige sykehusene, og slik styrke retten til valg av behandlingssted.
Effekt: Tiltakene kan bidra til raskere behandling, bedre bruk av tilgjengelig personell og den samlede kapasiteten i helsetjenesten. Effekten av avtaler med private og ideelle vil avhenge av om avtalene gir reell kapasitetsøkning, og mer effektive forløp, eller i hovedsak innebærer at personell flyttes mellom offentlig, ideell og privat sektor.
Vi mener ideelle og private aktører også kan bidra i en arbeidsdeling av helsetjenestene, slik det for eksempel er innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling der ideelle aktører utgjør en stor del av det samlede behandlingstilbudet. Når ideelle og private aktører er en integrert del av vår felles helsetjeneste er det også et felles mål å forvalte helsepersonellet best mulig.
Ideell sektor har en merverdi og bidrar til viktig utvikling og innovasjon, og har på den måten også ha innvirkning på behovet for helsepersonell i fremtiden.
Vi ber komiteen presisere dette i sine merknader slik at effekten av dette tiltaket er i tråd med helse- og omsorgsministerens helsetale 2026:
I «Vår helse 2030» tar vi sikte på at ideelle og private aktører som har avtale med det offentlige skal være en integrert del av vår felles helsetjeneste.
Samarbeid er bra. Det gjør oss bedre og mer innovative. Og det gir oss valgmuligheter og mangfold.
Ideelle organisasjoner spiller en viktig rolle i å mobilisere og koordinere frivillig innsats. Vi har også kompetanse på å sikre at den frivillige innsatsen skjer på en forsvarlig måte i helse- og omsorgstjenestene.
Blå Kors foreslår at det åpnes for at ideelle organisasjoner kan søke og motta tilskudd til bygg, selvfølgelig i tett samarbeid med kommune og stat. Blå Kors merker seg særlig det foreslåtte tiltaket om en forsøkshjemmel i forskriften til investeringstilskuddet for å legge til rette for uttesting av nye boformer, eventuelle borettslagsmodeller eller samlokalisering. Blå Kors har tjenester og tilbud både i spesialisthelsetjenesten og på kommunalt nivå. Vi kan ut fra utsatte gruppers behov utvikle boformer og tjenester basert på vår kompetanse og erfaring.
Øke tilbudet av arbeidskraft
Blå Kors vil særlig løfte frem muligheten det er for å øke tilgangen på arbeidskraft gjennom tiltak for å inkludere flere mennesker i arbeidslivet. Når det er et stort behov for arbeidskraft, er det å stå utenfor arbeidslivet ekstra belastende.
Blå Kors har fått beregnet at alkoholkonsumet i Norge koster mellom 10 og 13 milliarder kroner årlig knyttet til sykefravær og redusert produktivitet (Oslo Economics, Samfunnskostnader ved alkoholbruk). Dette kan skyldes blant annet alkoholforgiftning, bakrus, ulykker eller sykdom relatert til alkoholbruk.
I tillegg medfører alkoholkonsumet kostnader i helse- og omsorgstjenesten på mellom 1,7 og 7 milliarder kroner. Alkohol kan enten være direkte årsak til sykdom, eller være en risikofaktor som forverrer annen sykdom.
Å redusere alkoholkonsumet i Norge vil bidra til å redusere sykefravær, øke produktivitet og redusere etterspørselen etter helse- og omsorgstjenester, og dermed både øke tilgangen til, og redusere behovet for arbeidskraft.
Framskrivningen for personell omfatter ikke sosionomer, barnevernspedagoger eller pedagogisk utdannet personell. I store deler av helse- og omsorgstjenestene, og ikke minst innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling, psykisk helsevern og de kommunale tjenestene innenfor rus og psykisk helse, er disse profesjonene sentrale.
Sosionomer jobber også innen somatikken for å kunne følge opp pasienter med omfattende og sammensatte hjelpebehov. Vi vil derfor understreke viktigheten av at disse gruppene tas inn i statistikk og analyse når politikkutviklingen skal formes.
Abelia · 23. september 2026Høringsinnspill fra AbeliaVis
Abelia representerer nær 3000 kunnskaps- og teknologibedrifter, forskningsmiljøer og ideelle virksomheter. Våre medlemmer utvikler teknologi, kunnskap og tjenester som kan øke kapasiteten og fornye helse- og omsorgstjenestene.
Helsepersonellplanen peker riktig vei
Planen gir en god beskrivelse av personellutfordringen og løfter teknologi, oppgavedeling og nye arbeidsformer som sentrale grep for å redusere personellbehovet. Den støtter også opp under «Vår helse 2030».
Retningen er riktig, men mye av utfordringsbildet har vært kjent lenge. Helsepersonellkommisjonen pekte i 2023 på behovet for teknologi, nye arbeidsformer og bedre oppgavedeling. Abelia har over tid etterlyst raskere innføring og skalering og større bruk av kunnskaps- og teknologimiljøene. Når gjennomføringsproblemene fortsatt består, har vi allerede mistet verdifull tid.
Selve gjennomføringen må derfor få større oppmerksomhet. Ambisjonene i planen blir vanskelige å nå med dagens gjennomføringsmodell.
Gjennomføringsgapet velter ambisjonene
Teknologien, kunnskapen og de gode eksemplene finnes allerede på mange områder. Likevel tar veien fra utprøving til ordinær drift og bred bruk for lang tid.
Meldingen peker på behovet for raskere innføring av tidsbesparende teknologi og endrede arbeidsprosesser. Samtidig ligger mye av gjennomføringsansvaret hos kommuner, helseforetak og andre virksomheter som må løse mange av de samme problemene hver for seg.
Kommuner som ligger langt fremme, beskriver hvordan måneder kan gå med til juridiske vurderinger, ROS- og personvernkonsekvensanalyser og informasjonssikkerhetsvurderinger knyttet til løsninger andre kommuner også ønsker å bruke. For ofte gjentas arbeidet kommune for kommune. De som går foran, må ofte selv bære risikoen og utvikle kravene.
Når staten etterlyser raskere innovasjon, må den også bidra til å fjerne risiko som det er lite hensiktsmessig å håndtere lokalt. Ellers brukes knapp arbeidskraft på parallelle avklaringer fremfor innføring og omstilling.
Teknologi må endre tjenestemodellen
Planen bærer preg av at ny teknologi og nye arbeidsformer skal innføres i dagens tjenestemodell. Personellgevinstene blir imidlertid større når teknologi også brukes til å endre organiseringen. Oppgaver kan automatiseres, ressurser brukes på tvers og flere tjenester gis digitalt eller hjemme.
Kommuner og sykehus bygger tjenester rundt mange av de samme innbyggerne, mens digitale og ambulerende tilbud fortsatt i liten grad er samordnet. Ny teknologi åpner for en annen ressursbruk på tvers av virksomhetsgrenser, og organisering og ansvar må utvikles tilsvarende.
Omstillingen avhenger også av data, digital infrastruktur, anskaffelser, finansiering og regelverk. Disse virkemidlene må ses mer i sammenheng med hvordan tjenestene organiseres og bemannes.
Staten må ta større ansvar for skalering
Generelle avklaringer bør løses nasjonalt når det er mulig, og dokumenterte løsninger bør kunne bygge på felles vurderinger av kvalitet, sikkerhet og interoperabilitet. Krav, erfaringer og anskaffelsesgrunnlag bør gjenbrukes langt mer. Finansiering må dekke innføring, integrasjoner, endringsledelse og nye arbeidsprosesser.
Dette innebærer ikke mindre lokal innovasjon. Tvert imot kan felles juridiske, tekniske og personvernsmessige avklaringer gi kommunene større handlingsrom til å prøve ut, tilpasse og ta i bruk nye løsninger. Staten bør redusere felles risiko, mens tjenesteutviklingen skjer nær behovene.
Offentlige virksomheter må samtidig bruke teknologi, løsninger og kompetanse som allerede finnes i markedet, og kunnskaps- og teknologimiljøer må kunne bidra tidligere og mer systematisk. Parallelle offentlige utviklingsløp binder ressurser og knapp kompetanse og kan forsinke bruk av løsninger som allerede finnes.
Hele samfunnets kapasitet må tas i bruk
Mer oppgavedeling kan frigjøre helsepersonell til oppgaver som krever deres kompetanse. Andre yrkesgrupper, teknologi, private og ideelle virksomheter og forskningsmiljøer kan løse flere oppgaver. Det kan også gi flere mennesker som i dag står utenfor, en vei inn i arbeidslivet.
Abelia foreslår at komiteen fremmer følgende forslag:
1. Stortinget ber regjeringen etablere en nasjonal modell for å ta dokumenterte personellbesparende løsninger fra utprøving til bred innføring i helse- og omsorgstjenesten. Modellen skal legge til rette for gjenbruk av vurderinger, krav og anskaffelsesgrunnlag og redusere behovet for parallelle avklaringer lokalt.
2. Stortinget ber regjeringen etablere et tydelig tverrsektorielt ansvar for hvordan KI, helsedata, digital infrastruktur, anskaffelser og innovasjon skal frigjøre kapasitet og muliggjøre nye tjenestemodeller.
3. Stortinget ber regjeringen identifisere og fjerne barrierer for oppgavedeling og bedre bruk av samfunnets samlede arbeidskraft, teknologi og innovasjonskraft.
Ortopeditekniske Virksomheters Landsforbund, OVL · 23. september 2026Notat til muntlig høring – Helsepersonellplan 2040, innspill fra OVLVis
OVL representerer 17 ortopeditekniske virksomheter som leverer ortopediske hjelpemidler over hele landet, samt 16 assosierte medlemmer. Ortopediske hjelpemidler har som formål å direkte avhjelpe en fysisk funksjonsnedsettelse som å stå, gå, trappegang, sitte og gripe.
OVL mener at Helsepersonellplan 2040 må sikre at pasienter får rask tilgang til riktige ortopediske hjelpemidler, uavhengig av bosted. Det krever flere ortopediingeniører, høy klinisk kompetanse og mer effektive pasientforløp.
1. Økt utdanningskapasitet
Behovet øker. Nav forventer at antallet brukere av ortopediske hjelpemidler øker fra 87 603 i 2024 til 106 065 i 2050, en vekst på 21 prosent [1]. Rask og effektiv tilgang til hjelpemidlene vil opprettholde arbeidsevne og redusere øvrige ytelser fra Nav.
Dagens kapasitet er for lav. Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse dokumenterer at utdanningskapasiteten ikke dekker markedets behov[2]. 16 ekstra studieplasser årlig vil gi en dobling av dagens opptak. Det finnes i dag 343 yrkesaktive ortopediingeniører, av disse er kun 41 % utdannet i Norge
Gevinsten. Flere ortopediingeniører gir bedre geografisk dekning, kortere ventetider og raskere tiltak som forebygger ytterligere funksjonstap og avlaster kommunale tjenester, fastleger og spesialisthelsetjenesten. Gjennomsnittsalderen for brukere av ortopedisk hjelpemiddel er yngre enn øvrige hjelpemiddelbrukere og ligger mellom 50 og 70 år, altså i arbeidsfør alder. Ortopediske hjelpemidler vil gi redusert risiko for fall eller ytterligere negative helsekonsekvenser, øke deltagelse i arbeidsliv, skole og frivillighet i samfunnet, samt gi økt selvstendighet i daglige aktiviteter for det enkelte individ.
OVL ber om: flere studieplasser for ortopediingeniører og at det sikres finansiering for dette.
2. Enhver endring i turnusordningen for ortopediingeniører må møtes med helhetlig planlegging, tilstrekkelige ressurser og faglig forankring
Helsepersonellplanen viser til Helsedirektoratets anbefaling om å utrede hvordan turnustjenesten kan organiseres i framtiden, herunder om den kan innlemmes i grunnutdanningen eller videreføres i en justert form. Regjeringen vil vurdere hvordan utdanningen skal innrettes dersom turnustjeneste ikke lenger skal være en del av autorisasjonskravet, dette beskrives under kapitelet om «tiltak» i 5.12
I dagens modell gjennomføres en 3årig bachelor etterfulgt av en toårig, faglig forankret turnustjeneste. Den gir nødvendig tid til å utvikle praktiske ferdigheter og klinisk vurderingsevne overfor en kompleks pasientgruppe, særlig i lys av rask digital utvikling og den tekniske kompleksiteten i ortopediske hjelpemidler.
Bestått turnus er et vilkår for autorisasjon og sikrer nødvendig klinisk erfaring, praktiske ferdigheter og selvstendig vurderingsevne. Dagens turnusordning fungerer godt. Retningslinjer for turnus, utarbeidet av Samarbeidsutvalget og Turnusrådet og forankret i Helsedirektoratet, etterleves i bransjen og gir et godt grunnlag for dokumentert kvalitetssikring
OVL mener at dersom turnustjenesten innlemmes i grunnutdanningen, så vil en femårig klinisk master være en kvalitetsbevarende løsning som sikrer tilsvarende praktisk og klinisk kompetanse, som i dag. Modellen kan gi større faglig dybde, tettere integrasjon mellom teori og praksis og bedre muligheter for akademisk progresjon, men forutsetter målrettede investeringer i utdanningskapasitet og et formalisert samarbeid med praksisfeltet. Med riktig planlegging og finansiering kan dette gi en moderne og robust utdanning som møter framtidens behov
OVL ber om: Dagens turnusordning sikrer nødvendig klinisk erfaring, praktiske ferdigheter og selvstendig vurderingsevne, og kan videreføres for å ivareta pasientsikkerheten. Vi ber om at Stortinget legger føringer som sikrer at en eventuell ny organisering av turnustjenesten ikke fører til lavere klinisk sluttkompetanse. Ved autorisasjon skal ortopediingeniører ha minst samme omfang og kvalitet i den kliniske kompetansen som dagens bachelor- og turnusmodell sikrer.
3. Gi ortopediingeniører begrenset henvisningsrett
Bedre ansvars- og oppgavedeling er sentralt i Helsepersonellplan 2040. Oppgaver skal fordeles etter dokumentert kompetanse og løses på lavest effektive kompetansenivå. I kap 6.9 varsler regjeringen at de vil utrede begrenset henvisningsrett med godtgjørelse for flere autoriserte helsepersonellgrupper, for å frigjøre legekapasitet, redusere ressurskrevende mellomledd og gi raskere og mer sammenhengende pasientforløp.
OVL mener at ortopediingeniører også bør inkluderes i regjeringens varslede utredning av begrenset henvisningsrett etter kapittel 6.9.
Begrenset henvisningsrett hos ortopediingenilører vil føre til:
Effektiv bruk av kompetanse. Ortopediingeniører er autorisert helsepersonell med spesialisert kompetanse innen ortopeditekniske fag, funksjonsvurdering og behov for ortopediske hjelpemidler. Pasientens utvikling i funksjonsevne og behov følges tett av ortopediingeniør over tid, og det er i denne vurderingen behovet for nye hjelpemidler fremkommer.
Bedre pasientforløp. Henvisningsrett innen klart avgrensede områder vil redusere unødvendige mellomledd, frigjøre fastlegekapasitet og gi raskere og mer effektive forløp for pasienten
Utredningen må være praktisk relevant. Den må vurdere henvisningsområder, tydelige kriterier, godtgjørelse, kvalitet, pasientsikkerhet og ressursbruk. Private ortopeditekniske virksomheters rolle må omfattes fordi de leverer offentlig finansierte tjenester.
OVL ber om: at Stortinget sikrer at ortopediingeniører inkluderes i regjeringens varslede utredning av begrenset henvisningsrett, slik at fagfeltets spesialiserte kompetanse kan tas i bruk der den gir størst gevinst for pasientforløp, kvalitet og ressursbruk
Vi viser til vårt skriftlige innspill for mer utfyllende informasjon om de aktuelle problemstillingene
Ninnis Thorkildsen | Bransjedirektør OVL | 95 70 19 97 |
[email protected]
[1] Framskriving av talet på brukarar av hjelpemiddel 2024–2050 - nav.no
[2] Små helseutdanninger – tydelige samfunnsbehov | HK-dir
Norsk Kiropraktorforening (NKF) · 23. september 2026Helsepersonellplan 2040 – skriftlig innspill fra Norsk KiropraktorforeningVis
Norsk Kiropraktorforening (NKF) takker for muligheten til å gi innspill til behandlingen av Meld. St. 11 (2025–2026) Helsepersonellplan 2040.
NKF støtter regjeringens hovedanalyse om at Norge ikke kan løse fremtidens utfordringer gjennom økt bemanning alene. Meldingen peker med rette på behovet for bedre oppgavedeling, mer effektiv ressursutnyttelse og større utnyttelse av eksisterende helsepersonellressurser.
Samtidig mener NKF at meldingen i for liten grad beskriver hvordan allerede eksisterende helseprofesjoner utenfor sykehus og kommunehelsetjenesten kan bidra til å løse personellutfordringene. Kiropraktorer representerer en betydelig og i dag underutnyttet ressurs i arbeidet med å møte helsepersonellmangelen.
Muskel- og skjeletthelse må gis større oppmerksomhet
Muskel- og skjelettplager er den største årsaken til sykefravær, uførhet og helsetjenestebruk i Norge. Dette er samtidig den pasientgruppen hvor det finnes størst potensial for bedre oppgavedeling og mer effektiv bruk av helsepersonell.
Kiropraktorer er autorisert helsepersonell med selvstendig undersøkelses-, diagnose- og behandlingsansvar. Profesjonen har henvisningsrett til spesialisthelsetjenesten og bildediagnostikk samt sykmeldingsrett. Kiropraktorer håndterer allerede et stort pasientvolum og fungerer i dag som førstelinjeaktører innen muskel- og skjeletthelse.
Til tross for dette er kiropraktorers rolle i liten grad omtalt i meldingen.
Riktig kompetanse på riktig nivå
Et hovedbudskap i Helsepersonellplan 2040 er at oppgaver skal løses på lavest effektive kompetansenivå og at kompetanse skal brukes der den gir størst nytte.
NKF mener dette prinsippet bør få tydeligere konsekvenser for organiseringen av muskel- og skjeletthelsetjenestene.
Mange pasienter med nakke-, rygg- og andre muskel- og skjelettplager oppsøker i dag fastlege først, selv om behandlingen ofte kan gjennomføres fullt ut i primærhelsetjenesten hos helsepersonell med særskilt kompetanse på området. En mer systematisk bruk av kiropraktorer vil kunne avlaste fastlegeordningen, redusere ventetider og frigjøre kapasitet til pasienter med mer sammensatte medisinske behov.
Dette er i tråd med både intensjonene i Helsepersonellplanen og regjeringens mål om bedre oppgavedeling i helsetjenesten.
Kiropraktorer kan bidra til redusert behov for helsepersonell
Meldingen legger stor vekt på tiltak som kan redusere etterspørselen etter helsepersonell gjennom bedre organisering og mer effektiv ressursbruk.
NKF vil peke på at eksisterende forskning og norske registerdata viser at pasientorløp hor kiropraktorer ofte kjennetegnes av:
· kortere behandlingsforløp
· kortere sykemeldingsperioder
· begrenset bruk av spesialisthelsetjenester
· lav bruk av bildediagnostikk uten medisinsk indikasjon
· lav risiko for videre kostnadseskalering i helsetjenesten
Økt bruk av kiropraktorer som førstelinjetjeneste for muskel- og skjelettpasienter representerer derfor ikke bare oppgavedeling, men også et reelt tiltak for å redusere behovet for personellressurser andre steder i helsetjenesten.
NKF støtter styrket oppgavedeling
NKF støtter regjeringens forslag om å styrke ansvars- og oppgavedeling mellom helseprofesjoner.
For å lykkes må oppgavedeling omfatte hele helsepersonellressursen, også autoriserte helseprofesjoner som i dag i stor grad arbeider utenfor den offentlige tjenesten.
Det er etter NKFs vurdering nødvendig at regjeringen i det videre arbeidet med Helsepersonellplan 2040:
· inkluderer kiropraktorer tydeligere i arbeidet med oppgavedeling og kompetanseutnyttelse
· vurderer hvordan muskel- og skjelettpasienter i større grad kan henvises direkte til relevant førstelinjekompetanse
· legger til rette for sterkere samhandling mellom fastleger, kommunale tjenester og kiropraktorer
· inkluderer kiropraktorer i fremtidige modeller for tverrfaglige primærhelseteam og nærhelsetjenester
Avslutning
Helsepersonellplan 2040 bygger på erkjennelsen av at fremtidens utfordringer ikke kan løses ved å utdanne stadig flere helsepersonell alene. Løsningen ligger i større grad i å bruke den kompetansen som allerede finnes på en mer målrettet og effektiv måte.
NKF mener derfor at en tydeligere integrering av kiropraktorer i helse- og omsorgstjenesten vil være et konkret, realistisk og kostnadseffektivt tiltak som kan bidra til å nå målene i Helsepersonellplan 2040 gjennom bedre oppgavedeling, avlastning av fastlegeordningen og mer bærekraftig bruk av helsepersonellressurser.
Pårørendealliansen · 23. september 2026Pårørende må ikke bli den skjulte bemanningsreservenVis
Pårørendealliansen støtter det tydelige premisset som ligger i Helsepersonellplan 2040: Pårørende skal ikke gjøre mer for å kompensere for framtidig mangel på helsepersonell.
Planen legger til grunn at pårørendeinnsatsen skal holdes på dagens nivå. Den sier også at økt behov for omsorgstjenester ikke kan overføres til pårørende, og at pårørende må støttes og avlastes.
Det er vi svært glade for. Men vi savner en plan for hvordan dette faktisk skal sikres fram mot 2040.
Det regnes på tiltak for å få mer personell til å stå i jobb – men det er ingen tilsvarende tiltak for "pårørenderessursen" som pt idag er estimert til 800 000 voksne personer, hvorav 70 % er yrkesaktive.
Helsepersonellplanen er konkret på hvordan flere årsverk og sikres gjennom blant annet mer heltid, redusert sykefravær, senere avgang, utdanning, teknologi og nye arbeidsformer - for helsepersonell.
For pårørende - som befinner sge i alle yrkesgrupper - finnes det ikke en tilsvarende plan for deres yrkesliv, deres sykefravær, deres behov for informasjon og opplæring med mer.
Det er en utfordring, når en konstant pårørendeinnsats ligger som en forutsetning for framskrivningene. Det betyr at man regner med at femti prosent av all hjelp og omsorg til eldre og syke skal fortsatt komme fra pårørende, familie og andre som bistår. Og det når man vet det blir færre yrkesaktive.
Skal pårørende fortsatt stå for en stor del av omsorgen, uten å gjøre mer enn i dag, må også deres situasjon følges systematisk.
Flere av tiltakene kan hjelpe – men kun indirekte
Vi støtter flere tiltak i planen som kan gjøre hverdagen bedre for både pasienter og pårørende:
· mer stabile tjenester og mindre vikarbruk
· faste team og bedre samhandling
· bedre ansvars- og oppgavedeling
· bedre bruk av teknologi
· tiltak som gir bedre kontinuitet og færre personer å forholde seg til.
Dette kan redusere mye av koordineringen som i dag faller på familien.
Men dette er først og fremst tiltak for å organisere og bemanne tjenestene bedre. Det er ikke en plan for pårørendestøtte.
Det mangler man siden det ikke er noen plan som har fulgt opp Pårørendestrategien 2020-2025.
Pårørendealliansen mener planen må følges opp med:
· måling av om pårørendebelastningen faktisk øker eller reduseres
· konkrete tiltak for bedre og mer avlastning og støtte
· bedre og mer tilgjengelige kommunale pårørendetiltak
· vurdering av konsekvenser for pårørende når tjenester digitaliseres, organiseres på nye måter eller oppgaver flyttes
· særlig oppmerksomhet på yrkesaktive pårørende, slik at omsorgsoppgaver ikke fører til at flere reduserer arbeidstiden eller faller ut av arbeidslivet.
Etter fem år med pårørendestrategi fra 2020-2025 og over 30 millioner brukt på kunnskap, sitter vi nå med nasjonalt datagrunnlag fra nasjonale pårørendeundersøkelser, som kan danne grunnlag for slike måltall fra statlig side.
Et viktig spørsmål å følge opp i tilknytning til Helsepersonellplanen bør være:
- Når et tiltak reduserer behovet for helsepersonell – skyldes det at tjenesten arbeider smartere, at oppgaven er fordelt til andre personellgrupper - eller er oppgaven i praksis flyttet til pasienten eller familien?
Pårørende kan fortsatt være en viktig ressurs. Men de kan ikke være helse- og omsorgstjenestens reservebemanning.
Konklusjon:
Når regjeringen har slått fast at pårørende ikke skal belastes mer fram mot 2040, bør det også finnes en forpliktende plan for hvordan dette skal gjennomføres.
Helsepersonellplanen 2014 sier konkret at pårørende ikke skal belastes mer. Vi ber om at komiteen stille spørsmål ved hvordan man konkret skal sikre at dette ikke skjer.
Forslag til merknad fra komiteen:
Komiteen viser til at Helsepersonellplan 2040 legger til grunn at nivået på pårørendeinnsatsen skal holdes konstant, og at økt behov for helse- og omsorgstjenester ikke skal overføres til pårørende. Komiteen mener det i planen ikke kommer tydelig nok fram hvordan dette skal sikres i praksis. Komiteen ber derfor regjeringen redegjøre konkret og utarbeide en plan for hvordan pårørende bl a skal støttes og avlastes fremover for å kunne bidra på samme nivå , og hvordan utviklingen i pårørendeinnsats og belastning skal følges fram mot 2040.
Anita Vatland, generalsekretær og Anne-Grethe Terjesen, fagsjef Pårørendealliansen
Norsk Radiografforbund · 23. september 2026Innspill Helsepersonellplan 2040 fra Norsk RadiografforbundVis
Radiologi, intervensjon, nukleærmedisin og stråleterapi er grunnleggende tjenester for utredning, behandling og oppfølging av pasienter.
For å møte utfordringene må helsepersonellressursene utnyttes bedre. Dette krever målrettet satsing på oppgavedeling, kompetanseutvikling, teknologisk innovasjon og hensiktsmessige finansieringsordninger.
1. Utdanningskapasitet
Regjeringen skriver uttrykkelig at det finnes relativt små helsepersonellgrupper som har funksjoner som er avgjørende for tjenestetilbudet. Radiografer nevnes eksplisitt og har en kritisk funksjon i helsevesenet.
Det er beregnet et nasjonalt underskudd på 200 radiografer i 2040
Planen understreker at framskrivingene bygger på dagens bemanningssammensetning, og at endringer i teknologi, oppgavedeling, kompetansemiks og organisering kan øke behovet for radiografer, inkludert stråleterapeuter.
NRF-mener:
Nåværende statistikk bør suppleres med en mer spesifikk framskriving av radiografbehovet og at det tas hensyn til naturlig avgang, ny teknologi og økt bildediagnostisk aktivitet, nye behandlingsformer, spesialisering og oppgavedeling, beredskap og 24/7 tjenester i hele landet.
2. Utdanning og spesialistkompetanse
Helsepersonellplanen sier at kompetansekartlegging skal brukes som grunnlag for ansvars- og oppgavedeling, bemanningsplanlegging, opplæring og videreutdanning.
Dette treffer radiografer og stråleterapeuter, og behovet for tydelige karriereveier i klinisk praksis
• nasjonal anerkjennelse av spesialistkompetanse gjennom offentlig spesialistgodkjenning
• økt tilgang til videreutdanning og masterutdanning
• finansieringsordninger som gjør det mulig for arbeidsgivere å satse på kompetanseutvikling
For våre medlemmer er dette svært relevant fordi utviklingen går raskt innen: CT, MR, intervensjon, nukleærmedisin, stråleterapi, mammografi, KI, automatisering, fjernstyring og avansert pasientbehandling.
NRF-mener:
Radiografkompetanse bør ikke måles bare i antall autoriserte radiografer. Et sykehus kan eksempelvis ha nok radiografer» på papiret, men samtidig ha mangel på spesifikk kompetanse innen alle de beskrevne spesialområdene.
Dette er et viktig skille mellom personellmangel og kompetansemangel.
3. Oppgavedeling og bedre bruk av helsepersonellressurser
Mangel på helsepersonell kan ikke løses gjennom økt utdanningskapasitet alene. Det er nødvendig å organisere tjenestene slik at personell med riktig kompetanse utfører riktige oppgaver.
Oppgaver bør løses på «lavest effektive kompetansenivå», samtidig som forsvarlighet, kvalitet og pasientsikkerhet skal ivaretas.
Kort nevnes at i Norge og internasjonalt har en god erfaring med:
Radiografer som utfører og beskriver ultralydundersøkelser
Beskrivende radiografer innen konvensjonelle røntgenundersøkelser
Stråleterapeuter følger opp pasienter etter gjennomgått behandling
NRF-mener:
Det bør legges til rette for ytterligere oppgavedeling gjennom spesialistutdanninger og avanserte kliniske funksjoner for radiografer. Dette vil bidra til bedre ressursutnyttelse, redusere flaskehalser og frigjøre kapasitet hos andre profesjoner.
4. Teknologi, digitalisering og kunstig intelligens må understøtte – ikke erstatte – helsepersonell
Teknologiske løsninger kan bidra til bedre ressursutnyttelse, redusere geografiske forskjeller i tjenestetilbudet og gjøre det mulig å tilby avanserte diagnostiske tjenester også i distriktene gjennom; fjernstyring av modaliteter, mobile enheter samt satellitter innen bildediagnostikk.
NRF mener:
For å realisere gevinstene må det investeres i både infrastruktur, kompetanseutvikling og involvering av de yrkesgruppene som skal ta teknologien i bruk. Teknologi alene løser ikke personellutfordringene.
5. Bedre samordning av regelverk og finansiering
Dagens regelverk og finansieringsordninger støtter ikke alltid effektiv personellbruk og hensiktsmessig oppgavedeling. Manglende samordning mellom innsatsstyrt finansiering (ISF), betalingsforskriften og den faktiske organiseringen av tjenestene kan bidra til at nye arbeidsformer og kompetanseutnyttelse ikke tas i bruk selv når de er faglig forsvarlige og samfunnsøkonomisk gunstige.
NRF mener:
Finansieringssystemene må gjennomgås med sikte på å støtte opp under oppgavedeling og nye profesjonsroller.
Regelverk og refusjonsordninger må være teknologinøytrale og kompetansenøytrale
8. Pensjonsopptjening av pålagt arbeid i sykehusenes akuttberedskap
Sykehusene må kunne tilby akutt bildediagnostikk og intervensjonsbehandling hele døgnet, hele året. Derfor har mange sykehus beredskapsvakter der radiografer og annet helsepersonell må møte på kort varsel. Det kan være hyppige utkallinger, og enkelte steder må man være på sykehuset innen 30 minutter.
For helsepersonell som går i slike ordninger over mange år, kan betaling for utkallinger utgjøre en betydelig del av inntekten. Men fordi utkalling under beredskapsvakt som regel regnes som overtid, gir den ikke opptjening i tjenestepensjonen. Dermed kan helsepersonell i akuttberedskap få betydelig lavere pensjon enn inntekten gjennom yrkeslivet skulle tilsi.
Utkallingen gir pensjonsopptjening i folketrygden, men ikke i tjenestepensjonen. Allerede i Ot.prp. nr. 31 (1981–82) ble det lagt til grunn at pensjonsopptjeningen så langt som mulig bør gjenspeile inntekten man har hatt i arbeidslivet.
Vi mener derfor at Stortinget bør vurdere om det er rimelig at helsepersonell som tar et stort ansvar for sykehusenes døgnberedskap, ikke får pensjonsopptjening for denne delen av inntekten.
FO (Fellesorganisasjonen) · 23. september 2026FO sitt innspill til helse- og omsorgskomiteen om Helsepersonellplan 2040Vis
FO organiserer over 38 000 barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere som arbeider i hele bredden av helse-, sosial- og velferdstjenestene. Vi er i hovedsak positive til retningen i Helsepersonellplan 2040. Samtidig mener vi planen har en grunnleggende utfordring: Den beskriver behovet for bredere kompetanse og bedre oppgavedeling, men følger i for liten grad opp dette når det gjelder hvilke kompetanser som skal utvikles og anerkjennes i framtidens tjenester.
Helse er mer enn fravær av sykdom
Helse skapes og utfordres i hverdagslivet. Bolig, økonomi, arbeid, familie, rus, vold, skole, nettverk og muligheten til å delta i samfunnet har stor betydning for både helse og livskvalitet.
Dette er også nedfelt i formålet med helse- og omsorgstjenesteloven. Tjenestene skal ikke bare forebygge og behandle sykdom, men også fremme sosial trygghet, bedre levekårene for vanskeligstilte, bidra til likeverd og forebygge sosiale problemer. Den enkelte skal få mulighet til å leve og bo selvstendig og ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre.
Dette tilsier en bred forståelse av hva helse- og omsorgstjenestene skal være. Likevel har sosialfaglige problemstillinger og profesjoner over tid fått mindre plass i deler av helsetjenestene. Det er et paradoks når vi samtidig skal møte flere mennesker med sammensatte behov, og når regjeringen peker på tverrfaglighet, oppgavedeling og bedre bruk av kompetanse som sentrale svar på personellutfordringene. Helsepersonellplan 2040 må bidra til å snu denne utviklingen.
Offentlig spesialistgodkjenning må omfatte sosialfaglige profesjoner
FO støtter at det etableres offentlig spesialistgodkjenning for nye profesjonsgrupper. Men ordningen må ikke utvikles slik at enkelte profesjoner får nye karriereveier og formell anerkjennelse, mens andre sentrale profesjoner i de samme tjenestene holdes utenfor, og vil ikke få mulighet til å bidra med oppgavedeling og ta sin del av ansvaret for helhetlige gode tjenester for pasientene.
Dette er særlig tydelig innen psykisk helse, rus og avhengighet. Sosialarbeidere har i flere tiår vært sentrale fagpersoner på disse områdene. Innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling er sosialfaglig, psykologfaglig og medisinskfaglig kompetanse grunnleggende deler av den tverrfaglige modellen. Når det nå utvikles offentlig spesialistgodkjenning for sykepleiere innen psykisk helse, rus og avhengighet, mener FO det er nødvendig å samtidig utvikle tilsvarende muligheter for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere. Dette handler ikke om å gi disse profesjonene særbehandling. Det handler om likeverdig anerkjennelse av kompetanse og om å bevare og videreutvikle tverrfagligheten i tjenestene.
Dersom én profesjon får en særskilt posisjon gjennom offentlig spesialistgodkjenning, kan det over tid påvirke både rekruttering, karriereveier og fagutvikling. Det kan igjen svekke bredden i fagmiljøene. For pasienter og brukere med sammensatte behov er dette særlig uheldig. Mange trenger samtidig hjelp knyttet til bolig, økonomi, arbeid, familie, NAV og sosial deltakelse. Dette er ikke sideproblemer til helseutfordringene – de er ofte en del av selve problembildet.
Profesjonsnøytral lov gir bedre oppgavedeling
FO støtter forslaget om å oppheve de lovfestede kravene til bestemte profesjoner i kommunale helse- og omsorgstjenester. Det avgjørende bør være at kommunen har den kompetansen som er nødvendig for å gi forsvarlige, helhetlige og likeverdige tjenester – ikke at bestemte profesjoner står på en lovfestet liste.
Det er ingen direkte sammenheng mellom hva helse- og omsorgstjenesteloven pålegger kommunene å oppnå, og hvilke profesjoner som er oppført i loven. Lovens formål er bredt og omfatter blant annet forebygging, sosial trygghet, bedre levekår for vanskeligstilte, forebygging av sosiale problemer og muligheten til å leve et selvstendig og meningsfullt liv. At enkelte profesjoner er lovfestet som et minimum, er i seg selv ingen garanti for at kommunen har den kompetansen som trengs for å ivareta disse oppgavene.
Profesjonskrav i loven bør derfor ikke forstås som en uttømmende beskrivelse av hvilken kompetanse kommunen trenger. Kommunene må ta utgangspunkt i innbyggernes behov og oppgavene tjenestene skal løse, og sette sammen fagmiljøene deretter.
Ta hele kompetansen i bruk
Helsepersonellplan 2040 skal møte en situasjon der vi får færre yrkesaktive i forhold til antall mennesker som trenger tjenester. Da må vi bruke den samlede kompetansen bedre. FO støtter derfor planens mål om oppgavedeling, tverrfaglighet og bedre bruk av kompetanse. Dette må gjelde hele bredden av profesjoner i helse- og omsorgstjenestene.
Innbyggernes behov er sammensatte. De handler ikke bare om sykdom og behandling, men også om psykisk helse, rus, levekår, arbeid, bolig, familie og muligheten til å mestre hverdagen. Derfor trenger vi tjenester som kombinerer helse- og sosialfaglig kompetanse, og da må de sosialfaglige profesjonene få mulighet til å ta større ansvar i framtidens tjenester.
FO mener derfor at stortinget må:
Sikre at sosialfaglige profesjoner inngår på lik linje med andre profesjoner i utviklingen av framtidens helse- og omsorgstjenester.
Vedta at det utredes offentlig spesialistgodkjenning også for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere innen psykisk helse, rus og avhengighet.
Optikerbransjen · 23. september 2026Høringsinnspill fra Optikerbransjen til Meld. St. 11 (2025–2026) Helsepersonellplan 2040Vis
Optikerne kan avlaste helsetjenesten mer enn planen legger opp til
Optikerbransjen støtter regjeringens mål om bedre bruk av tilgjengelig helsepersonell og mer hensiktsmessig arbeidsdeling. Vi er særlig positive til at optikere er omtalt i et eget punkt i planen, og at regjeringen vil se nærmere på arbeidsdelingen mellom optikere og fastleger.
Samtidig mener vi at planen ikke går langt nok. Skal optikernes kompetanse og kapasitet utnyttes bedre, må arbeidsdelingen ses i sammenheng med både fastleger og øyeleger.
Optikerbransjen ber derfor komiteen om følgende:
At utredningen av arbeidsdelingen omfatter optikere, øyeleger og fastleger
Barn og unges synshelse blir et selvstendig punkt i oppfølgingen av punkt 6.13
Legge til optikere som en av helsepersonellgruppene som skal vurderes for utvidet rekvireringsrett under punkt 6.10
Kort om Optikerbransjen
Vi er bransjeforeningen for optiske virksomheter i Norge og representerer over 535 bedrifter, fra enkeltstående butikker til kjedene. Vi taler virksomhetenes sak og er den samlede stemmen for arbeidsgiversiden for optikere, et perspektiv som er avgjørende når rammevilkår, tilgang til kvalifisert kompetanse, organisering av tjenesten og kapasitet skal vurderes.
Optikerbransjen arbeider for at tjenester innen syns- og øyehelse av høy faglig kvalitet er tilgjengelig for befolkningen i hele landet, og for å øke kunnskapen i samfunnet om viktigheten av godt syn og god øyehelse. Optikere er autorisert helsepersonell med minimum en bachelorgrad.
Den europeiske optikerorganisasjonen ECOO, som representerer 25 nasjonale organisasjoner, støtter innspillene fra Optikerbransjen og Norges Optikerforbund, og sender et eget støttebrev til komiten.
Optikerne kan avlaste både fastleger og øyeleger
Helsepersonellplan 2040 peker på mer arbeidsdeling mellom optikere og fastleger. Men oppdraget Helsedirektoratet har fått gjennom tildelingsbrevet fra Helse- og omsorgsdepartementet, bes om å se på arbeidsdelingen mellom optikere og øyeleger. Optikerbransjen mener at arbeidet med disse problemstillingene må ses i sammenheng. Skal optikernes kompetanse og kapasitet utnyttes bedre, bør arbeidsdelingen mellom optikere, fastleger og øyeleger utredes samlet.
Optikere er autorisert helsepersonell med henvisningsrett og rekvireringsrett til diagnostiske legemidler. En samlet utredning bør derfor se på hvilke oppgaver som kan utføres hos optiker, hvilke som bør ligge hos fastlegen, og hvilke tilstander som skal gi rett på helsehjelp hos spesialisthelsetjenesten ut en oppdatert prioritieringsveileder.
Barn og unges syn må følges opp bedre enn idag
Planen peker på betydningen av tidlig oppdagelse og systematisk oppfølging av barn og unges synshelse. Likevel er barns syn ikke løftet frem som et eget tiltak i planen eller i utredningen som nå gjennomføres av Helsedirektoratet.
Etter fireårskontrollen finnes det i dag ingen systematisk oppfølging av barns syn. Dersom det avdekkes behov for en grundigere synsundersøkelse, har familien et valg mellom å betale for undersøkelsen hos optiker selv, eller la det offentlige betale for en undersøkelse hos spesialisthelsetjenesten. Dette bidrar til at barn som kunne vært undersøkt og fulgt opp hos optiker, henvises videre til spesialisthelsetjenesten på grunn av økonomi heller enn kompetanse.
Optikerbransjen mener derfor at henvisning fra helsesykepleier, fastlege eller øyelege bør gi rett til refusjon for synsundersøkelse gjennomført hos optiker. Vi mener i tillegg at syn bør være et obligatorisk tema i helsesamtalene på 1. og 8. trinn, slik at flere barn med behov for synskorrigering fanges opp tidligere.
Optikere bør inn blant gruppene i 6.10 om rekvireringsrett
I punkt 6.10 er det presisert at listen over helsepersonellgrupper som skal vurderes for utvidet rekvireringsrett, ikke er uttømmende. Optikere har allerede rekvireringsrett til diagnostiske legemidler, og vi mener derfor at det også bør utredes om optikere med relevant kompetanse kan få tilgang til terapeutiske legemidler. En slik utvidelse vil kunne gjøre det mulig for optikere å håndtere enkelte tilstander som i dag må følges opp av fastlege eller spesialisthelsetjenesten.
Erfaringer fra andre europeiske land, blant annet Skottland, viser at optikere med rekvireringsrett til terapeutiske legemidler kan håndtere flere problemstillinger selv og bidra til bedre arbeidsdeling mellom profesjonene. Optikerbransjen støtter samtidig meldingens krav om at eventuelle utvidelser må bygge på tydelige kompetansekrav og grundige utredninger.
Tina Alvær, daglig leder
Optikerbransjen
Den norske legeforening · 23. september 2026Legeforeningens innspill til Meld. St. 11 (2025-2026) Helsepersonellplan 2040Vis
En av helsetjenestens største utfordringer i årene som kommer er å sikre tilstrekkelig og riktig kompetanse i helse- og omsorgstjenesten. Legeforeningen deler regjeringens ambisjon om en bærekraftig helsetjeneste der helsepersonell ønsker å være gjennom et langt yrkesliv.
Legeforeningen har i innspill til planen pekt på tre sentrale utfordringer som måtte adresseres: Hvordan få riktig antall leger inn i helsetjenesten, hvordan beholde leger i den offentlige helsetjenesten og hvordan sørge for at legene får utnyttet sin medisinske kompetanse godt. Etter Legeforeningens syn gir Helsepersonellplan 2040 ikke tilstrekkelige svar på disse utfordringene.
Et predikert «overskudd» av legeårsverk kan ikke brukes som en fasit
Legeforeningen mener regjeringen tillegger SSBs framskrivninger større presisjon enn det modellens forutsetninger og avgrensninger gir grunnlag for. Vi mener også at konklusjonen om et sannsynlig overskudd av leger i 2040 er feil. Framskrivningene er beheftet med betydelig usikkerhet, flere kjente metodiske svakheter og kan ikke brukes som hverken fakta eller et hovedpremiss for politiske veivalg. Det avgjørende er om Norge i fremtiden vil ha tilstrekkelig tilgang på legespesialister i riktige spesialiteter, på riktige tjenestenivåer og i hele landet.
Legeforeningen har bl.a. følgende innvendinger til modellen:
Leger behandles som én samlet gruppe. Modellen gir ikke grunnlag for å vurdere tilgang på legespesialister per spesialitet, tjenestenivå og geografi.
Tilbudet av leger er følsomt for endringer i utenlandsutdanning, innvandring, arbeidstid og aldersavgang. Det gjør framskrivingene sårbare for mobilitet hos leger på tvers av landegrenser og økt konkurranse om helsepersonell.
Etterspørselen er følsom for små endringer i forutsetninger om tjenesteutvikling, befolkningens helsetilstand og ressursinnsats per bruker. Framskrivningene tar ikke høyde for den medisinske utviklingen eller normative vurderinger av tjenestens behov.
Framskrivningene tar i begrenset grad høyde for hvordan mangel på sykepleiere, helsefagarbeidere og andre personellgrupper påvirker behovet for leger. Dersom andre personellgrupper er mangelvare, kan behovet for medisinsk kompetanse øke snarere enn å avta.
Fremtidig behov for andre legegrupper som kommuneoverleger, leger i bedriftshelsetjeneste, akademia og privat helsetjeneste er ikke talt med.
Legeforeningen mener at Helsepersonellplan 2040 må følges opp med et mer detaljert tallgrunnlag for leger og legespesialister. Vi må vite hvor legene er, hva de gjør og hvordan kompetansen er fordelt. Uten dette risikerer myndighetene å undervurdere behovet for kapasitet i medisinsk grunnutdanning og spesialistutdanning i en periode der behovet for medisinsk kompetanse vil øke.
Legeforeningens kommentar til et utvalg av tiltak
Legeforeningen gir sin fulle støtte til regjeringens forslag om å gjennomgå LIS1-ordningen, inkludert vurdere behovet for LIS1-stillinger sett opp mot spesialistbehovet i hele helse- og omsorgstjenesten. Dette er et tiltak Legeforeningen har arbeidet for i lang tid. Vi vil understreke at LIS1 er den største flaskehalsen i spesialistutdanningen. Gjennomgangen må derfor følges av økt kapasitet i ordningen og en opptrappingsplan for LIS1-stillinger allerede nå.
Legeforeningen er positiv til at regjeringen løfter fram arbeidsmiljø, sykefravær, ledelse og medvirkning som sentrale virkemidler for å møte personellutfordringene. Skal helsetjenesten lykkes med å rekruttere og beholde nødvendig kompetanse må det skapes arbeidsplasser der helsepersonell ønsker å bli værende. Tiltak som styrker faglig autonomi, reduserer unødvendig administrasjon, gir bedre arbeidsflyt og god ledelse har større betydning for rekruttering og stabilitet enn mange av de enkeltstående tiltakene. Vi vil også understreke at flere av tiltakene i planen handler om forhold arbeidsgivere er forpliktet til å ivareta, inkludert allerede lovfestede rettigheter.
Planen slår fast at lønn er et forhold mellom partene, og derfor ikke inngår som et tiltak. For å tette bemanningsunderskuddet mener Legeforeningen at lønn må brukes aktivt for å rekruttere og beholde helsepersonell, og lønnsdannelsen i helsetjenesten må kunne avvike fra frontfagsmodellen. Staten fastsetter de økonomiske rammene for sykehusene og kommunene, og kan ikke overlate dette til partene alene.
Legeforeningen støtter regjeringens vektlegging av sykehusbygg. Gode fysiske rammer er nødvendig for å sikre god arbeidsflyt, arbeidsmiljø og mer effektiv ressursutnyttelse.
Planen løfter frem et overordnet mål om å prioritere kompetanse fremfor profesjon. Legeforeningen vil advare mot en utvikling der kompetansebaserte krav erstatter profesjonskrav. Dette kan påvirke både kvaliteten i og tilliten til helsetjenesten.
Planen inneholder flere tiltak for økt oppgavedeling mellom leger og annet helsepersonell. Legeforeningen er enig i at helsepersonell må benyttes på en måte som gir best mulig bruk av samlet kompetanse. Enkelte oppgaver og prosedyrer kan utføres av andre yrkesgrupper når dette er faglig forsvarlig, ledsages av nødvendig opplæring og supervisjon, og når ansvaret følger oppgaven.
Samtidig er det viktig å understreke at medisinske vurderinger ikke uten videre kan deles opp i enkeltoppgaver. Ved nyoppståtte eller uavklarte symptomer er det behov for legers kompetanse til å vurdere symptomer, mulige årsaker, behov for videre utredning og om behandling i det hele tatt er nødvendig. Den medisinske vurderingen består ikke bare av å rekvirere en prøve, forskrive et legemiddel eller sende en henvisning, men å se den aktuelle problemstillingen i sammenheng med pasientens samlede helse og sykdomsbilde.
Legeforeningen mener at forslagene om utvidede helsetjenester i apotek og utvidet rekvirerings- og henvisningsrett bygger på en forenklet forståelse av hvordan medisinske beslutninger tas. Kunnskapsgrunnlaget for at tiltakene vil redusere behovet for leger eller bidra til en mer bærekraftig personellutnyttelse er ikke til stede. Vi vet derimot at lavere terskel for helsehjelp øker etterspørselen etter tjenester, undersøkelser og oppfølging. Planen problematiserer i liten grad hvordan kvalitet, pasientsikkerhet, helhetlige pasientforløp, samt fastlegens portvokterfunksjon og koordinerende rolle skal ivaretas når oppgaver flyttes mellom yrkesgrupper. God spesialistutdanning forutsetter også bred eksponering for hele bredden av fagets pasientpopulasjon, både vanlige og mindre vanlige problemstillinger.
Legeforeningen er derfor svært kritisk til forslagene om utvidede helsetjenester i apotek, utvidet rekvireringsrett og utvidet henvisningsrett.
Regjeringen ønsker at alle sykehus skal bli «Kloke valg»-sykehus. Legeforeningen har allerede inngått avtaler med de fleste helseforetak om å bli «Kloke valg»-sykehus. Gjør kloke valg-kampanjen er et initiativ fra fagmiljøene, og dette gir kampanjen tillit i tjenesten og blant pasienter. Fagmiljøene må være sentrale i å definere hva som kan reduseres av utredning og behandling som ikke gir helsegevinst og i verste fall kan skade. Kampanjen vil svekkes dersom det blir et toppstyrt initiativ.
Legeforeningen er enig i at teknologi og digitalisering er hensiktsmessig når dette kan frigjøre tid til pasientbehandling, forbedre kvaliteten og redusere unødvendig administrativt arbeid. Samtidig fremstår planen svært optimistisk om hvilken effekt slike tiltak vil ha på behovet for helsepersonell, bl.a. satsingen på Nettlegeordningen og digital førstelinje. Forskning og erfaringer fra andre land viser at slike løsninger ofte skaper økt etterspørsel og forbruk. Digitalisering og KI bør anses som støtteverktøy for helsepersonell, ikke som automatisk personellbesparende tiltak.
Legeforeningens standpunkt til forslaget om spesialistgodkjenning for sykepleiere kommer i egen høringsuttalelse.
NITO - Norges ingeniør- og teknologorganisasjon · 23. september 2026NITOs innspillVis
NITO støtter målet om å sikre bærekraftige helse- og omsorgstjenester gjennom økt tilgang på arbeidskraft, bedre bruk av kompetanse og reduksjon av unødvendig ressursbruk. Skal dette lykkes, må Helsepersonellplan 2040 omfatte hele kompetanselaget rundt pasienten.
Bioingeniører, ortopediingeniører, radiografer, medisinsktekniske ingeniører, IKT-personell og andre ingeniører og teknologer er avgjørende for diagnostikk, behandling, rehabilitering, digitalisering og beredskap. Teknologi, diagnostikk og teknisk infrastruktur er forutsetninger for effektivitet, pasientsikkerhet og sammenhengende tjenester. Teknologene og ingeniørene er mao. ikke støttefunksjoner i en teknologiavhengig helsesektor, men en kjernefunksjon.
Helsesektoren vil oppleve økende mangel på autorisert og kvalifisert spesialistkompetanse. NITO har tidligere varslet om behovene for bioingeniører, ortopediingeniører, radiografer og medisinskteknisk kompetanse, men også om et stort behov for annet teknisk personell med spesialistkompetanse i en stadig mer høyteknologisk helsehverdag.
Det er positivt at Stortingsmeldingen anerkjenner bioingeniører og ortopediingeniører som avgjørende personellgrupper, og peker på at utdanningskapasiteten må vurderes ut fra dokumenterte behov. NITO og andre har tidligere belyst utfordringene med mangel på disse utdanningsgruppene og kommet med forslag til løsninger, men savner konkrete tiltak i meldingen. Vi ser derfor frem til det bebudede kompetansebudsjettet. Det er blant annet behov for øremerkede midler, endret finansieringskategori og 100 nye studieplasser for bioingeniører samt en dobling av utdanningskapasiteten for ortopediingeniører fra dagens 16 til 32.
Flere helseforetak og kommuner opplever rekrutteringsproblemer for medisinsktekniske ingeniører og ingeniører innen blant annet IKT, eiendom, innkjøp og teknisk drift. Få kvalifiserte søkere kan gi økt arbeidsbelastning, mer bruk av konsulenter og svekket kapasitet til drift og utvikling. Samtykkeordningen for medisinsktekniske ingeniører gir Norge ett fortrinn innen kvalitet, beredskap og lokal overlevelse, og sikrer en minimumskompetanse i utførelsen. Ordningen er foreslått fjernet, og NITO advare mot å fjerne denne kvalitetssikringen av kompetanse.
Meldingen peker også på en mulig omlegging av ortopediingeniørutdanningenes turnusordning fram mot autorisasjon. NITO vil advare mot en slik omlegging. Den raske teknologiske utviklingen, og økende kompleksitet er ikke mulig å innlemme i dagens 3-årige bachelorprogram. Å svekke eller fjerne turnustjenesten uten å etablere en alternativ modell som gir tilsvarende praktisk klinisk kompetanse, vil redusere fagets evne til å levere trygge og effektive tjenester.
For å beholde og utvikle ansatte i helsesektoren er det viktig med nasjonalt tilgjengelige og standardiserte videreutdanninger innen områder med dokumenterte kompetansebehov. Videreutdanningene og relevante masterløp må kunne kombineres med arbeid. Arbeidsgivere må legge til rette for deltakelse gjennom finansiering, permisjonsordninger og tilgang til vikarressurser. For å beholde autoriserte profesjoner og personell med spesialistkompetanse må lønn, arbeidsvilkår, faglige utviklingsmuligheter og karriereveier gjenspeile kompetansen og ansvaret.
Ansvars- og oppgavedeling må ta utgangspunkt i oppgaven og kompetansen som kreves, ikke i et generelt ønske om å erstatte én profesjon med en annen. Administrative, logistiske og enkelte standardiserte oppgaver kan deles når dette er faglig forsvarlig. All oppgavedeling må bygge på risikovurdering, dokumentert opplæring, tydelig ansvar og faglig kvalitetssikring. Prosessene må gjennomføres i tett dialog med fagpersoner og tillitsvalgte for berørte grupper. Oppgaver som ikke krever ingeniør- eller profesjonskompetanse, bør kunne utføres av annet personell etter nødvendig opplæring. Oppgaver som innebærer selvstendige faglige vurderinger, metodeansvar, teknisk sikkerhet eller kvalitetssikring, må utføres eller kvalitetssikres av personell med relevant kompetanse.
Meldingen legger stor vekt på tiltak som skal avlaste primærhelsetjenesten, særlig fastlegene, gjennom bedre oppgavedeling, tydeligere rollefordeling og mer effektiv bruk av kompetanse. I den sammenheng bør ortopediingeniører vurderes for henvisningsrett til spesialisthelsetjenesten for vurdering av, og behov for, ortopediske hjelpemidler. En henvisningsrett for ortopediingeniører til spesialisthelsetjeneste for vurdering av ortopedisk hjelpemiddel vil redusere unødvendige mellomledd, frigjøre tid hos fastleger, og sikre raskere og mer presise pasientforløp for en gruppe som ofte har sammensatte behov.
For å arbeide mer effektivt må det bygges en teknologisk grunnmur, som muliggjør sømløs samhandling mellom utstyr, journalsystemer og laboratoriedatasystemer, både i og mellom ulike deler av helsetjenesten. Prøvesvar fra pasientnært analyseutstyr må kunne overføres elektronisk til relevante journal- og laboratoriesystemer. Nasjonale krav til standardisering og informasjonsutveksling må redusere behovet for manuell registrering og sikre at prøvesvar er tilgjengelige for relevant helsepersonell på tvers av kommuner og sykehus.
Laboratorieareal, medisinskteknisk utstyr, bildediagnostikk, IKT og logistikk må planlegges som én sammenhengende infrastruktur. Nye bygg og større ombygginger må dimensjoneres for framtidig prøvevolum, teknologisk utvikling, utdanning, vedlikehold og beredskap.
Digitalisering krever kompetanse og infrastruktur. Nye sykehus må ha tilstrekkelige og fleksible arealer og teknisk infrastruktur for framtidig utstyr, drift, utdanning, vedlikehold og beredskap. I meldingen pekes det gjennomgående på at effektiviseringsgevinster kan oppnås gjennom økt digitalisering og innføringen av kunstig intelligens innen flere områder. NITO savner i meldingen en tydelig gjennomgang av hvem som skal utvikle, drifte og vedlikeholde disse systemene.
Et annet perspektiv som er for lite vektlagt i meldingen er behovet for økt beredskap for kriser, krig, pandemier og større ulykker. Dette er situasjoner som vil kreve større personellressurser og arealbehov enn det den demografiske framskrivninger viser.
For å sikre tilgang på kvalifisert helsepersonell ved krig og kriser er det behov for å bygge tilfluktsrom, slik at sykehusene kan sikre at pasientene får tilgang på den kompetansen det er behov for. Uten tilfluktsrom vil det være vanskelig å opprettholde pasientbehandling i krig og kriser.
NITO mener også det behov for en nasjonal plan for blodberedskap. En slik plan må innbefatte planer for rekruttering, bemanning, kompetanseutvikling og fasiliteter. Vi skulle ønsket at disse behovene hadde blitt omtalt i Stortingsmeldingen.
Den norske jordmorforening · 23. september 2026Innspill fra Den norske jordmorforening til Helsepersonellplan 2040Vis
Den norske jordmorforening (Dnj) takker for muligheten til å komme med innspill. Vi støtter ambisjonene i Meld. St. 11 (2025–2026) Helsepersonellplan 2040 og mener planen i all hovedsak inneholder gode og nødvendige tiltak.
For jordmortjenesten er imidlertid en grunnleggende utfordring at høy arbeidsbelastning og for lav grunnbemanning bidrar til at jordmødre arbeider redusert eller forlater yrket. Tiltak for økt heltid, redusert sykefravær og lengre yrkeskarrierer vil ha begrenset effekt dersom arbeidsbelastningen ikke samtidig reduseres. Tilstrekkelig grunnbemanning er en forutsetning for å redusere sykefravær, øke heltidsandelen og beholde jordmødre i yrket. Stortinget har også vedtatt at grunnbemanningen må økes, men det synes ikke i tjenestene, snarere tvert imot.
Behovet for jordmødre må vurderes på et oppdatert kunnskapsgrunnlag
Planen viser en framskrevet mangel på jordmødre fram mot 2040 og anerkjenner jordmødre som en liten personellgruppe med avgjørende funksjoner. Det støtter vi, men mener framskrivningen må oppdateres. Utdanningskapasiteten er økt betydelig sammenlignet med antallet som ble uteksaminert i perioden som ligger til grunn for deler av beregningene og det er grunn til å anta at mangelen på jordmødre fremover ikke blir så stor som framskrivingen viser.
Antall utdannede jordmødre er samtidig et utilstrekkelig mål på den reelle kapasiteten. Det er også avgjørende hvor mange som faktisk arbeider som jordmor, i hvor stor stilling og hvor lenge de blir i yrket. Oppmerksomheten må derfor ikke bare rettes mot hvor mange jordmødre vi utdanner, i tillegg må den rettes mot hva som skal til for at de faktisk blir værende og jobber som jordmødre.
Utdanningsmodellen for jordmødre må vurderes
Regjeringen vurderer offentlig spesialistgodkjenning i jordmorfaget som del av en bredere spesialistordning for sykepleiere. Dnj er positiv til tiltak som styrker kompetanse og kliniske karriereveier, men jordmor er allerede en selvstendig autorisert helsepersonellgruppe med eget kompetanse- og ansvarsområde. Slik forslaget fremstår i dag, er det ikke tilstrekkelig tilpasset jordmorprofesjonen.
En eventuell spesialistgodkjenning for jordmødre må derfor utredes særskilt. Samtidig bør en femårig direkte jordmorutdanning utredes og vurderes opp mot dagens utdanningsmodell og nytten av spesialistgodkjenning. En integrert utdanning kan styrke rekrutteringen og sikre et helhetlig utdanningsløp innrettet mot jordmors kompetanseområde. Det vil ta kortere tid å utdanne en jordmor enn det gjør i dag og den kan i seg selv nå målene som omtales i høringen om spesialistgodkjenning.
Seniorjordmødre er en viktig ressurs
Mer individuell tilrettelegging etter ulike livssituasjoner bør gjelde for alle, inkludert seniorer. Planens egne tall viser store forskjeller i hvor mye helsepersonell mellom 62 og 75 år arbeider, og jordmødre er blant gruppene som jobber mest deltid etter 62 år. Planen løfter fram seniorer og pensjonister som en viktig ressurs, noe vi er enig i.
Vi mener det må bli mer attraktivt for seniorene å fortsette i arbeid, også etter pensjonsalder. Det bør legges til rette for fleksible stillinger, redusert vaktbelastning, mentor- og veiledningsoppgaver og tilpassede kliniske funksjoner. Seniorer og pensjonister som ønsker å arbeide må tilbys lønns- og arbeidsvilkår som gjør det attraktivt å fortsette. Dagens ordning stimulerer ikke til dette, og skal en pensjonert jordmor jobbe utover 20 prosent går hun betydelig ned i lønn.
Jordmortid må brukes der kompetansen trengs
Dnj støtter oppgavedeling som frigjør jordmødre fra merkantile, logistiske og andre oppgaver som ikke krever jordmorkompetanse. Samtidig må prinsippet om «lavest effektive kompetansenivå» ikke føre til at jordmorfaglige oppgaver flyttes primært for å redusere personellbehovet. Forsvarlighet, kvalitet og pasientsikkerhet må være styrende. Planen stiller selv krav om blant annet risikovurdering ved endret oppgavedeling. Det må følges opp.
Planen har et overordnet perspektiv på dimensjonering og effektiv ressursutnyttelse, men det er viktig at særtrekkene ved svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen ivaretas. Ved dimensjonering av fødselsomsorgen må det tas høyde for at fødsler er uforutsigbare og at tjenesten har et kontinuerlig beredskapsansvar. Bemanningen må være tilstrekkelig til å ivareta forsvarlig beredskap, samtidighetskonflikter og akutte hendelser. Dette gjelder også ved mindre fødeenheter, der lave fødselstall ikke nødvendigvis innebærer et tilsvarende lavt bemanningsbehov.
Tilstrekkelig jordmorbemanning må også ses som en investering i forebygging og folkehelse. God tilgang til jordmor gjennom svangerskap, fødsel og barseltid gir mulighet til å identifisere risiko tidlig, forebygge komplikasjoner og sikre riktig oppfølging. Dette er i tråd med planens egen understrekning av at langsiktig bærekraft krever en bredere innsats for forebygging og folkehelse.
Jordmor må fortsatt være lovpålagt kompetanse i kommunene
Vi mener lovkravet om jordmor i kommunene må opprettholdes. Svangerskaps- og barselomsorg krever særskilt jordmorfaglig kompetanse, og mulighet til å velge bort denne kompetansen kan øke geografiske forskjeller og ramme små og sårbare tjenester. At dagens lovkrav ikke sikrer tilstrekkelig omfang av jordmorkompetanse, er et argument for å styrke tjenesten, ikke for å fjerne minstekravet.
Planen må finansieres og forankres
Helsepersonellplan 2040 strekker seg over mange år og vil møte skiftende regjeringer, budsjetter og prioriteringer. Ambisjonene må derfor følges av tilstrekkelig og forutsigbar finansiering og forpliktende oppfølging. Bedre grunnbemanning, kompetanseutvikling, seniorordninger og nye måter å organisere tjenestene på kan ikke forventes gjennomført innenfor allerede pressede rammer.
Avslutning
Mange av tiltakene i Helsepersonellplan 2040 er gode, men de vil ikke løse personellutfordringene dersom vi ikke samtidig lykkes med å beholde jordmødrene.
Planen avgrenser lønn som et forhold mellom partene. Samtidig forutsetter den at helsepersonell skal arbeide mer og stå lenger i arbeid. Vi mener derfor at lønn ikke kan holdes utenfor diskusjonen om rekruttering og det å beholde jordmødre. Lønn og kompensasjon for kompetanse, ansvar, ubekvem arbeidstid og arbeid etter pensjonsalder må inngå som virkemidler.
Skal vi ha nok jordmødre i 2040, må vi både utdanne nye og gjøre det attraktivt og mulig å være jordmor gjennom et helt yrkesliv.
Delta · 23. september 2026Innspill fra Delta til Bemanningsplan 2040Vis
Delta støtter fullt ut opp om behovet for en langtidsplan for bemanning i helse- og omsorg og er glad for at regjeringen legger opp til en politisk samlende plan som kan stå seg over tid.
Vi er enige i at det er en stor underdekning når det gjelder personell i tjenestene og at behovene for personell vil øke i tråd med endringene i befolkningen framover. Vi mener dette må ligge til grunn for arbeidet videre. Det ligger et godt kunnskapsgrunnlag i Helsepersonellkommisjonens rapport som er viktig å ha med i det videre arbeidet.
Alt i alt mener Delta at planen i stor grad svarer opp de behovene vi har spilt inn. Det gjenstår gjennomføring.
Kvalitet, kompetanse og bemanning henger sammen. Det er lettere å beholde og rekruttere personell om vi har hele stillinger, sikrer nødvendig kompetanseutvikling og at ansatte får brukt og verdsatt sin kompetanse. Dette har igjen betydning for pasientsikkerhet og kvalitet, men også for arbeidsmiljø, sykefravær og produktivitet.
Delta har pekt på tre sentrale tiltaksområder:
Først - bedre oppgavedeling. Det er fortsatt mange som ikke får brukt kompetansen sin fullt ut. Kompetansen i tjenestene må bygges nedenfra og med fokus på fagarbeidere. Det er god ressursbruk å bruke rett person med rett kompetanse på rett plass.
Vi har kommet et stykke på vei i dette arbeidet. Men det er fortsatt et stort potensial for systematisere kompetansebehovet lokalt i den enkelte enhet. De som lykkes jobber gjerne praktisk og oppgavenært. Samtidig vil jeg understreke betydning av ledelsesforankring og god medbestemmelse.
Det er vanskelig å tallfeste hvordan urealisert kompetanse, ferdigheter og ressurser kan omsettes til et produktivitetspotensial. AFI gjorde et forsøk for oss for noe år siden. De anslo at det kunne mobilisere om lag 14000 årsverk eller om lag 15 prosent å ta i bruk urealisert kompetanse. Forhåpentligvis er det tatt ut noe potensial i årene som er gått. Samtidig er det kommet nye ansatte og ledere til. Potensialet er stort.
Delta støtter regjeringens forslag om en profesjonsnøytral helselovgivning for kommunesektoren. I tillegg til at dette kan gi et bedre grunnlag for å sette sammen tverrfaglige team knyttet til ulike pasient- og brukerbehov og mer fleksibilitet til kommunene, kan dette bidra til å bruke ansattes kompetanse bedre i kommunene.
Bemanningsplanen adresserer særlig behovet for sykepleiere og helsefagarbeidere. Vi er enige i at behovet er størst her. Men det er også grunnlag for å tenke videre for å bedre bruken av kompetansen for yrkesgrupper som portører, helsesekretærer, audiografer og vernepleiere.
TØRN
Delta er svært kritisk til å fase ut TØRN-arbeidet i kommunene. Dette er et nasjonalt program med formål å utvikle nye arbeids- og organisasjoner i helsetjenestene. Programmet har vært svært vellykket dokumentert bl.a. i forskning fra Fafo (Faforapport 2026:26) Delta vil isteden oppfordre til å videreføre og utvide programmet også for kommunesektoren. Helsepersonellkommisjonen foreslo også en kraftig styrking av TØRN i NOU 2023:4 Tid for handling.
Utdanning/kompetanseutvikling
Vi må beholde og utvikle de folkene vi har i tjenestene. Da må vi sikre kompetanseutvikling til å møte nye utfordringer. Glad for satsingen på fagskole som har vært de siste årene. Styrke arbeidsplassen som læringsarena. Fortsette å satse på kompetanseplaner og kompetansekartlegging. Vi må ta i bruk nye metoder - ikke minst digitalisering og KI. Men vi må sikre at de som skal bruke utstyret får den opplæringen de trenger.
Nummer to – hele stillinger. Deltid er fortsatt en utfordring for den enkelte, men også for kvaliteten på tjenestene. Det har vært en positiv utvikling i andel utlyste hele helsefagarbeiderstillinger de siste årene. I fjor var 31 prosent av stillingene utlyst som heltid. Men så langt i år er vi tilbake på 26 prosent som lyses ut som fulltid. Selv om den reelle andelen hele stillinger er høyere, så er utlysningspraksisen et dårlig signal til unge som skal inn i arbeidslivet. YS sitt arbeidslivsbarometer viser i tillegg at stadig flere svarer at de jobber deltid fordi jobben er for krevende.
Høy andel deltid gir et unødvendig stort lederspenn. Store lederspenn med mange ansatte per leder gjør det vanskelig å drive tett og god oppfølging av den enkelte ansatte. Dette bør tas med som et av flere punkter for å se på rammevilkårene for ledelse i helsesektoren.
Nummer tre - bedre arbeidsmiljø. Sykefravær og frafall er høyere i helsetjenestene enn i arbeidslivet for øvrig En tredjedel av fraværet i arbeidslivet er jobbrelatert – og også her er andelen høyere i helse- og omsorgstjenestene. Ansatte går tidligere ut av arbeidslivet og noen løser utfordringen med å jobbe deltid. Godt og systematisk arbeid over tid er det viktigste tiltaket. Derfor er arbeidet med bransjeprogrammene under IA-avtalen bra. Men vi kommer ikke unna at vi også trenger flere folk. Også utstyr og bygninger er viktige elementer i et helhetlig arbeidsmiljø. Dårlig tilrettelagt bygningsmasse kan i selg selv bidra til sykefravær, men det kan også hindre mer rasjonell bruk av personellet.
Til slutt
Dimensjonering og framskriving
Dimensjoneringen framover er avhengig at et godt og oppdatert kunnskapsgrunnlag. SSBs modell Helsemod og Nasjonal bemanningsmodell (NBM) er viktige her. Vi vil understreke betydningen av å ikke bare legge til grunn endringer i befolkningssammensetning og befolkningens helse i framskrivingene. Framtidens bemanningsbehov trengs ikke løses ved at ting gjøres akkurat som de har gjort før og av de samme yrkesgruppene. Framskrivingene må også kunne ta opp i seg hvordan en endret oppgavedeling mellom yrkesgruppene kan endre personellbehovet.
Rådet for psykisk helse · 23. september 2026Høringssvar: Meld. St. 11 (2025–2026) Helsepersonellplan 2040Vis
Vi støtter behovet for langsiktig og helhetlig plan for å sikre tilstrekkelig personell og riktig kompetanse i helse- og omsorgstjenestene. Samtidig må omstilling ikke føre til svekket fagkompetanse, kvalitet, kontinuitet eller pasientsikkerhet. Dette er viktig innen psykisk helse- og rustjenestene, hvor relasjonell og klinisk kompetanse og evnen til å oppdage endringer i pasientens tilstand er sentrale deler av behandlingen.
Kompetanse må være et systemansvar
Kompetanse må forstås som et systemansvar, ikke bare som den enkelte medarbeiders kvalifikasjoner. Stortingsmeldingen kommer ikke helt i mål med å skille mellom individkompetanse til systemforståelsen av kompetanse. Tjenestene må ha oversikt over hvilken kompetanse de har og trenger, og ledelsen må sikre at riktig kompetanse er tilgjengelig når pasientene trenger den. Dette er særlig viktig i døgnbaserte tjenester, hvor nødvendig kompetanse må være tilgjengelig også kveld, natt, helg og i ferieperioder. Kompetanseplanlegging må ta utgangspunkt i pasientenes behov og kompleksitet, og tjenestene må arbeide systematisk med behovs-, oppgave- og kompetansekartlegging. Det må gjøres mer tydelig hvem som har ansvaret for å fylle kompetansegapet mellom tilgjengelig kompetanse i dag og fremtidige kompetansebehov.
Oppgavedeling må styres av kvalitet, ikke av knapphet
Vi støtter bedre ansvars- og oppgavedeling og at medarbeidernes samlede kompetanse brukes bedre. Samtidig må oppgavedeling styres av kvalitet og forsvarlighet, ikke av ønsket om lavest mulig bemanningskostnad. Innen psykisk helse og rus kan en samtale, aktivitet eller praktisk oppgave samtidig være en situasjon hvor endringer i psykisk tilstand, selvmordsrisiko, rusbruk, somatisk helse eller funksjonsnivå oppdages. Kompetanse handler om mer enn å kunne utføre en avgrenset oppgave. Endret oppgavedeling må ta utgangspunkt i pasientens behov, risikovurderes, følges av nødvendig opplæring og veiledning og evalueres med tanke på kvalitet, kontinuitet, pasientsikkerhet og behandlingsresultater. Oppgavedeling må ikke brukes til å erstatte fagutdannet personell der oppgavene krever klinisk og relasjonell kompetanse.
Om å fjerne lovfestede profesjonskrav i kommunene
Vi er bekymret for forslaget om å oppheve dagens lovfestede profesjonskrav i kommunene. Vi deler vurderingen av at profesjonskravene i seg selv ikke sikrer tilstrekkelig kapasitet eller kvalitet, men mener løsningen ikke bør være å fjerne minstekrav uten samtidig å etablere tydelige mekanismer som sikrer nødvendig fagkompetanse.
Kommunene står allerede i krevende økonomiske og personellmessige utfordringer, og større lokalt handlingsrom kan føre til at fagkompetanse nedprioriteres. Dette er særlig bekymringsfullt innen psykisk helse og rus, hvor kommunene har fått større ansvar for forebygging, tidlig innsats, behandling og oppfølging. En endring må derfor følges av tydelige nasjonale krav til kompetanse, systematisk kompetanse- og behovskartlegging, kvalitetsindikatorer, tilsyn og evaluering. Hvis kommunene skal få større frihet til organisering av tjenestene, må vi sikre at nødvendig kompetanse er tilgjengelig og at ansvaret blir tydelig nasjonalt plassert.
Psykisk helse og rus må få en tydeligere plass i gjennomføringen av planen
Psykisk helse- og rustjenestenes særtrekk må få en tydeligere plass i gjennomføringen av Helsepersonellplanen. Relasjonen mellom pasient og helsepersonell er en vesentlig del av behandlingen, og kontinuitet, tillit og kjennskap til pasienten har betydning for behandlingsresultater og for å oppdage forverring og risiko. Produktivitet kan derfor ikke alene måles gjennom antall konsultasjoner eller pasientkontakter. Kvalitet må også vurderes gjennom behandlingsresultater, funksjon, kontinuitet, pasientrapporterte erfaringer, tilgjengelighet, bruk av tvang og kvalitet i overgangene mellom tjenestenivåene. Effektivisering må ikke føre til mindre tid til direkte pasientkontakt.
Styrk og anerkjenn spesialisert kompetanse innen psykisk helse, rus og avhengighet
Vi støtter at spesialisert kompetanse innen psykisk helse, rus og avhengighet styrkes og anerkjennes, blant annet gjennom vurderingen av offentlig spesialistgodkjenning for sykepleiere og utvikling av felles nasjonale sluttkompetanser for utvalgte kliniske og pasient- og brukernære fagskoleutdanninger.
Som FO understreker vi viktigheten av at bredden av kompetanse i helse-, sosial- og velferdstjenestene tas bedre i bruk. En offentlig spesialistgodkjenning innen psykisk helse, rus og avhengighet må omfatte både helsefaglige og sosialfaglige profesjoner. Vi ønsker offentlig spesialistgodkjenning for nye profesjonsgrupper, men er som FO kritiske til at regjeringen i Helsepersonellplan 2040 kun følger opp dette for enkelte helseprofesjoner, uten å vurdere tilsvarende ordninger for de sosialfaglige profesjonene. Vi må forstå tverrfagligheten i det psykiske helse-, rus- og avhengighetsfeltet bedre for å få til en adekvat videreutvikling, og for området psykisk helse, rus og avhengighet bør det derfor etableres offentlig spesialistgodkjenning også for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere. Dette kan bidra til bedre rekruttering, fagutvikling og mer hensiktsmessig oppgavedeling. Samtidig må nye kompetansenivåer inngå i sterke tverrfaglige fagmiljøer med klare ansvarsforhold og tilgang til veiledning.
Teknologi skal frigjøre tid til mennesker – ikke erstatte menneskelig kontakt
Vi støtter økt bruk av teknologi og digitale tjenester når dette gir bedre tilgjengelighet, reduserer unødvendig administrasjon og frigjør tid til pasientarbeid. Digitale tilbud kan være gode for mange, men må ikke bli en barriere for mennesker med alvorlige psykiske lidelser, sammensatte behov eller lav digital kompetanse. Digitale løsninger må være et supplement til, ikke en generell erstatning for, menneskelig kontakt, og gevinstene ved teknologi bør brukes til å frigjøre mer tid til pasientkontakt og faglig arbeid. Eksempelvis vet vi at mange i pasientgruppene psykisk helse og/eller rus lever i et digitalt utenforskap der de oftere mangler Bank-ID med de praktiske ulempene dette medfører. Det finnes i dag ingen oversikt over rekkevidden av dette problemet, og vi er spesielt bekymret for personer som ikke har kontakt med hjelpeapparatet, eller som ikke ønsker det. Det er også knyttet en særlig utfordring til unge mellom 12 og 18 år, da dette medfører begrenset tilgang til enkelte digitale tjenester uten at informasjon sendes til foreldrene.
Frivilligheten skal supplere – ikke erstatte – offentlige tjenester
Vi støtter prinsippet om at frivillig sektor skal supplere og ikke erstatte offentlige tjenester. Frivillige og ideelle organisasjoner spiller en viktig rolle innen psykisk helse gjennom kunnskapsutvikling, fellesskap, tilhørighet, aktivitet, likepersonsstøtte og lavterskeltilbud. Samtidig må det være et tydelig skille mellom frivillig innsats og tjenester som krever helsefaglig ansvar og kompetanse. Dersom frivillig sektor skal spille en større rolle framover, må organisasjonene også sikres mer forutsigbare økonomiske rammer. Frivilligheten kan ikke være en langsiktig del av løsningen på personellutfordringene dersom sentrale tilbud samtidig baseres på kortsiktige prosjektmidler.
Mer enn å lukke personellgap
Vi deler regjeringens vurdering av at dagens helsepersonellmodell ikke uten videre kan videreføres fram mot 2040. Vi må bruke kompetansen og de ressursene vi har tilgjengelig bedre, organisere tjenestene smartere og utvikle nye arbeidsformer. Målet må likevel være mer enn å lukke et beregnet personellgap. Det må være å sikre gode, trygge og tilgjengelige tjenester. For psykisk helse- og rustjenestene betyr dette at kvalitet, forsvarlighet, kompetanse, kontinuitet og relasjon må være styrende. Knapphet på personell må ikke brukes som begrunnelse for å redusere kompetansen rundt mennesker med de mest alvorlige og sammensatte behovene. Riktig kompetanse må være tilgjengelig på riktig sted, til riktig tid og rundt den enkelte som trenger hjelp.
Kliniske ernæringsfysiologers forening tilsluttet Forskerforbundet · 23. september 2026Helsepersonellplan 2040: Kliniske ernæringsfysiologers rolle i framtidens helse- og omsorgstjenesteVis
Helsepersonellplan 2040 skal bidra til å sikre bærekraftige helse- og omsorgstjenester i møte med en aldrende befolkning, økende forekomst av kroniske sykdommer og knapphet på helsepersonell. Skal disse utfordringene møtes på en effektiv måte, må ernæring anerkjennes som et sentralt virkemiddel i forebygging, behandling og rehabilitering. Kliniske ernæringsfysiologer er helsepersonellgruppen med særskilt kompetanse innen medisinsk ernæringsbehandling og bør derfor gis en tydeligere og mer forpliktende plass i Helsepersonellplan 2040.
Vi anbefaler at Helsepersonellplan 2040:
· Etablerer finansieringsordninger som sikrer nødvendig tilgang på kliniske ernæringsfysiologer i helse- og omsorgstjenestene
· Innlemmer klinisk ernæringsfysiolog i kompetansekrav i helse - og omsorgstjenesteloven
· Inkluderer kliniske ernæringsfysiologer som egen personellgruppe i HELSEMOD
· Innfører rekvireringsrett for næringsmidler på blå resept for kliniske ernæringsfysiologer
Bærekraftig helse og omsorgstjeneste
Underernæring, feilernæring og kostholdsrelaterte sykdommer er utbredte utfordringer i både kommune- og spesialisthelsetjenesten. Mange pasienter med kreft, hjerte- og karsykdom, diabetes, lungesykdom, nyresykdom, nevrologiske lidelser og psykiske helseutfordringer har behov for ernæringsfaglig oppfølging. Samtidig er underernæring assosiert med flere komplikasjoner, lengre liggetid i sykehus, økt behov for kommunale tjenester, høyere reinnleggelsesrate og redusert livskvalitet.
God ernæringsbehandling er derfor ikke et tillegg til medisinsk behandling, men avgjørende i forebygging og en nødvendig del av forsvarlig pasientbehandling. Kliniske ernæringsfysiologer har den spesialiserte kompetansen som kreves for å identifisere ernæringsmessig risiko, gjennomføre ernæringskartlegging, utarbeide individuelle ernæringsplaner og følge opp pasienter med komplekse ernæringsrelaterte problemstillinger. Leger, sykepleiere og annet helsepersonell etterlyser tilgang på slik kompetanse, særlig i kommunene. Erfaringer fra kommuner hvor det er tilgang på klinisk ernæringsfysiolog er helt sammenfallende og udelt positive:
- Økt systematikk i ernæringsarbeidet
- Raskere, og bedre ernæringsoppfølging av pasienter og brukere
- Bedre fordeling av ansvar og oppgaver
- Annet helsepersonell opplever økt kompetanse og trygghet i spørsmål om ernæring
Bedre ressursutnyttelse
Til tross for den dokumenterte betydningen av ernæringsbehandling og på effekt av å innlemme kef i team- og tverrfaglig samarbeid, er tilgangen til kliniske ernæringsfysiologer fortsatt begrenset. Mange kommuner mangler denne kompetansen, og kapasiteten i spesialisthelsetjenesten er flere steder utilstrekkelig. Manglende tilgang på kliniske ernæringsfysiolog kan føre til forsinket eller dårlig ernæringsbehandling, økt ressursbruk og større belastning på øvrige helse- og omsorgstjenester.
Bærekraft og bredere innsats for forebygging og folkehelse
Helsepersonellplan 2040 legger vekt på forebygging, tidlig innsats og effektiv bruk av helsepersonellressurser. Kliniske ernæringsfysiologer bidrar direkte til disse målene gjennom å forebygge sykdom og komplikasjoner, redusere behovet for behandling og styrke pasienters funksjon og selvstendighet. Økt tilgang til kliniske ernæringsfysiologer vil derfor bidra til både bedre helsetjenester og en mer bærekraftig helse- og omsorgstjeneste.
Kap. 5. Utdanning for helse og omsorgstjenesten
Fagskoler/ høyere yrkesfaglig utdanning
KEFF mener at oppgaver i helse- og omsorgstjenesten bør løses på riktig, ikke nødvendigvis lavest, kompetansenivå. Oppgavefordeling må baseres på kvalitet, pasientsikkerhet og faglig forsvarlighet, samtidig som tjenestene må ha kapasitet og kompetanse til innovasjon, utvikling og omstilling. Fagskoleutdanninger kan være et viktig supplement til øvrig helsefaglig kompetanse, men kan ikke erstatte behovet for helsepersonell med høyere eller spesialisert utdanning.
KEFF støtter utvikling av fagskoleutdanninger innen ernæring, særlig innen matomsorg og praktisk ernæringsarbeid. Samtidig må det avklares tydelig hvilke ernæringsfaglige oppgaver som kan utføres på fagskolenivå, og hvilke som krever helsefaglig spesialistkompetanse. KEFF forventer å inkluderes i arbeidet med nasjonale sluttkompetansebeskrivelser for fagskoler innen ernæring.
Dimensjonering av utdanning - Kliniske ernæringsfysiologer bør inngå i HELSEMOD
Kliniske ernæringsfysiologer er en personellgruppe som er relativt liten, men som fyller funksjoner som klart er avgjørende for effektivitet og kvalitet i tjenestetilbudet. Utdanningskapasitet bør vurderes i tråd med dokumenterte behov, og på sikt bør kliniske ernæringsfysiologer inkluderes som egen personellgruppe i HELSEMOD.
Kap. 6 Ansvars – og oppgavedeling
Oppgavedeling, tverrfaglighet og profesjonsnøytral finansiering
Kliniske ernæringsfysiologer tilfører tverrfaglige team spesialisert ernæringskompetanse som kan avlaste andre helsepersonellgrupper og bidra til mer målrettet oppfølging av pasienter og brukere. Helsepersonellplan 2040 bør derfor legge til rette for profesjonsnøytrale finansieringsordninger og tilskuddsmidler slik at kommuner, på samme måte som sykehus, kan bygge tjenestene rundt kompetansebehov. Dette vil styrke både oppgavedeling, ressursutnyttelse og kvalitet i tjenestene.
Rekvireringsrett for næringsmidler på blå resept
Vi støtter forslaget om å gi kliniske ernæringsfysiologer rekvireringsrett for næringsmidler på blå resept. Dette vil sikre raskere og mer korrekt medisinsk ernæringsbehandling og en mer hensiktsmessig oppgavedeling i helse- og omsorgstjenesten.
Kompetansekrav i helse og omsorgstjenesteloven
KEFF støtter regjeringens syn om at forsvarlighet, pasientsikkerhet og kvalitet alltid skal være styrende for tjenesteutøvelsen i kommunene. Det er godt dokumentert at tilgang på klinisk ernæringsfysiolog i kommunene er nødvendig nettopp for å sikre dette. KEFF mener minstekrav om kompetanse i kommunene må videreføres og at klinisk ernæringsfysiolog må inngå slike minstekrav.
Norges Farmaceutiske Forening · 23. september 2026Farmaceutenes oppfølging av Helsepersonellplan 2040Vis
Innspill til Helsepersonellplan 2040
Norges Farmaceutiske Forening (Farmaceutene) ønsker innledningsvis å uttrykke stor tilfredshet med retningen regjeringen har valgt gjennom Helsepersonellplan 2040 (HP40). Planen anerkjenner at farmasøytisk kompetanse i dag er underutnyttet, og at bedre bruk av denne kan bidra til økt kvalitet, pasientsikkerhet og mer effektiv ressursutnyttelse. Vi er også glade for at planen tar kvinners arbeidshelse på alvor og legger til rette for at flere kan stå i arbeid gjennom ulike livsfaser.
Vi ser også positivt på at analyser, tall og problemstillinger Farmaceutene over flere år har løftet frem, er reflektert i planen. Dette bekrefter verdien av et kunnskapsbasert samarbeid mellom myndigheter og fagmiljøer.
Regjeringen løfter farmasøytisk kompetanse som en del av løsningen på fremtidens personellutfordringer. Flere partier på Stortinget peker i samme retning gjennom forslag om økt bruk av farmasøyter og apotek innen vaksinasjon, bedre legemiddeloppfølging, forebygging, oppgavedeling og avlastning av fastleger og kommunale tjenester.
Vi mener neste fase bør bygge på et enkelt prinsipp: Der legemidler inngår, bør farmasøytisk kompetanse alltid vurderes. Dette handler ikke om profesjonsinteresser, men om kvalitet, pasientsikkerhet og bærekraftig bruk av helsepersonellressurser.
Nasjonal plan for riktig legemiddelbruk
Som deltaker i aktørgruppen for Nasjonal plan for riktig legemiddelbruk er vi glade for at HP40 understøtter målene om rett kompetanse på rett sted til rett tid.
Legemidler er blant helsevesenets viktigste behandlingsverktøy, men legemiddelrelaterte problemer er fortsatt en betydelig årsak til pasientskader, innleggelser og unødvendig ressursbruk. Tidlig og systematisk bruk av farmasøytisk kompetanse kan forebygge feil, optimalisere behandling og frigjøre tid hos annet helsepersonell.
Farmasøyter i apotek
Farmaceutene støtter regjeringens ønske om å utrede rekvirerings- og henvisningsrett for flere grupper, og ambisjonen om å utvikle flere helsetjenester i apotek.
Apotekene er blant helsevesenets mest tilgjengelige tjenester og kan bidra med:
vaksinasjon
medisinstart
legemiddelsamtaler
injeksjonsveiledning
farmasøytisk veiledning ved kroniske sykdommer og enklere helseplager
Dette kan bidra til riktigere legemiddelbruk, tidligere oppdagelse av problemer, økt forebygging, bedre tilgjengelighet for pasientene og redusert press på fastlegetjenesten.
Farmasøyter i kommunene
Kommunene står overfor utfordringer knyttet til legemiddelhåndtering, samstemming av legemiddellister, pasientsikkerhet, kvalitetsarbeid og oppfølging av pasienter med mange legemidler.
Flere kommuner har gode erfaringer med kommunefarmasøyter. Samtidig vil ikke alle kommuner ha grunnlag for egne stillinger. Vi oppfordrer derfor til videre vurdering av ulike modeller for tilgang til farmasøytisk kompetanse:
kommunefarmasøytordninger
interkommunale løsninger
samarbeid med lokale apotek
regionale fagressurser
Vi stiller oss fullt bak regjeringens vurdering om at farmasøytisk kompetanse bør utnyttes bedre i hele helse- og omsorgstjenesten.
Farmasøyter i sykehus og sykehjem
Pasienter med de mest komplekse legemiddelbehandlingene finnes ofte i sykehus og sykehjem. Farmasøyter kan bidra gjennom:
tverrfaglige behandlingsteam
legemiddelgjennomganger
legemiddelsamstemming
kvalitetsforbedring
pasientsikkerhetsarbeid
Farmasøyter skal ikke erstatte leger eller sykepleiere, men tilføre spesialisert legemiddelkompetanse som styrker kvaliteten og frigjør kapasitet i tjenestene.
Beredskap og forsyningssikkerhet
De siste årene har vist betydningen av robuste forsyningskjeder og god legemiddelberedskap. Farmasøyter spiller allerede viktige roller innen legemiddelforsyning, produksjon, kvalitetskontroll, logistikk, vaksinasjon og beredskapsarbeid.
Vi mener farmasøytisk kompetanse bør inkluderes enda tydeligere i utviklingen av nasjonal helse- og legemiddelberedskap.
På vaksinasjonsområdet kan økt bruk av farmasøytkapasiteten i apotek bidra til bedre tilgjengelighet og høyere vaksinasjonsdekning. Utvidet rekvireringsrett for vaksiner vil være en bærekraftig videreutvikling av et allerede etablert helsetilbud.
Utdanning, kompetanse og fagutvikling
For å lykkes med HP40 er det nødvendig å investere i kompetanse. Vi mener det bør arbeides videre med:
videreutvikling av farmasiutdanningene og fullfinansiering av utdanningen i Bergen
styrket språk- og realfagskompetanse i videregående skole
bedre tilgang til videre- og etterutdanning
kliniske karriereløp innen kommunefarmasi
spesialisering
mer tverrfaglig samarbeid i helseutdanningene
Fremtidens helsevesen vil være avhengig av at kompetanse utvikles kontinuerlig gjennom hele yrkeslivet.
Farmaceutene vil samtidig uttrykke bekymring for tiltak som kan svekke rekrutteringen til realfagsutdanninger. Helsepersonellplanen bygger på behovet for flere medarbeidere med høy naturvitenskapelig og medisinsk kompetanse. Da er det uheldig dersom insentivene til å velge de mest krevende realfagene i videregående skole svekkes. Farmasiutdanningene stiller høye krav til kunnskap innen kjemi, matematikk og øvrige realfag. Skal Norge lykkes med rekruttering til helseprofesjoner som bygger på avansert legemiddel- og naturvitenskapelig kompetanse, må utdanningssystemet stimulere, ikke svekke, elevenes motivasjon til å velge og fullføre de tyngste realfagene.
Digital samhandling
Skal oppgavedeling lykkes, må helsepersonell kunne samarbeide effektivt. Farmaceutene støtter derfor:
digital toveiskommunikasjon mellom farmasøyt og behandler
bedre deling av nødvendig helseinformasjon
beslutningsstøtteverktøy ved legemiddelbehandling
digitale løsninger som reduserer dobbeltarbeid og styrker pasientsikkerheten
God digital samhandling er en forutsetning for effektiv bruk av farmasøytisk kompetanse.
Vi opplever at Norge har beveget seg fra en diskusjon om hvorvidt farmasøytisk kompetanse skal brukes, til hvordan den kan brukes best mulig. Denne utviklingen ønsker vi velkommen.
Der legemidler inngår i forebygging, behandling, oppfølging, kvalitetsarbeid, pasientsikkerhet eller beredskap, bør farmasøytisk kompetanse vurderes som en naturlig del av laget.
Slik kan vi styrke pasientsikkerheten, forbedre kvaliteten på legemiddelbehandling, frigjøre tid hos annet helsepersonell, bidra til å møte mangelen på helsepersonell frem mot 2040 og sikre en mer bærekraftig helse- og omsorgstjeneste for fremtidige generasjoner.
Mvh
Birgitte Lloyd, leder
Norges Farmaceutiske Forening
Pensjonistforbundet · 23. september 2026Pensjonistforbundets innspill til Helsepersonellplan 2040Vis
Helse- og omsorgskomiteen 23. september 2026
Helsepersonellplan 2040
Pensjonistforbundet støtter bedre bruk av personellet, men personellutfordringene må ikke møtes med lavere kvalitet, svekkede kompetansekrav eller økt ansvar for pårørende. Norge har økonomisk handlingsrom til å la de offentlige helse- og omsorgstjenestene vokse i takt med behovet. Et utilstrekkelig offentlig tilbud vil gi økt bruk av private helseforsikringer og større forskjeller. Planen må sikre nødvendig finansiering og omsorgskapasitet og legge større vekt på forebygging og rehabilitering.
Kap. 4.14 Forlenge yrkeslivet – bedre seniorpolitikken
Pensjonistforbundet mener at en vellykket Helsepersonellplan 2040 må se seniorene som en del av løsningen på framtidens personellutfordringer, men da må også retten til syke- og dagpenger følge øvre aldersgrenser i arbeidslivet, og samordningsfellen, som gjør at man taper pensjon på å jobbe, må fjernes. Norge har ikke råd til å miste erfarne arbeidstakere fordi velferdsordningene opphører før de når den lovfestede aldersgrensen for arbeidsdeltagelse.
· Retten til syke- og dagpenger må tilpasses arbeidslivets øvre aldersgrenser, og pensjonsregler som gjør det mindre lønnsomt å stå lenger i arbeid, må fjernes.
Kap. 6.14 Kompetansekravene i helse- og omsorgstjenesteloven må ikke svekkes
Helsepersonellplan 2040 kap. 6.14 varsler en høring om mulig oppheving av kompetansekravene i helse- og omsorgstjenesteloven.
· Pensjonistforbundet mener kravene må beholdes for å sikre pasientsikkerhet og gode tjenester til eldre med sammensatte behov. Geriatrisk kompetanse må styrkes gjennom etter- og videreutdanning og flere spesialiststillinger.
Kap.7 Velferdsteknologi og digital førstelinje må ha et lovfestet ikke-digitalt alternativ
Over 600 000 nordmenn har ingen eller for lav digital kompetanse. Dette bidrar til at mange eldre og uføre ikke har samme mulighet til å benytte seg av tilbudene. Velferdsteknologi kan gi bedre ressursutnyttelse samtidig som den øker selvstendighet og trygghet for brukerne og deres pårørende.
· Pensjonistforbundet krever at det lovfestes et ikke-digitalt alternativ uten ekstra kostnad, lengre ventetid eller dårligere kvalitet, og at digital opplæring får forutsigbar statlig finansiering.
· Forventede innsparinger må ikke budsjetteres før gevinstene er dokumentert og faktisk realisert.
· Innføring av velferdsteknologi må bygge på brukermedvirkning og opplæring og sikre godt personvern og god pasientsikkerhet.
Kap. 9.1 Et forpliktende nasjonalt kapasitetsmål for heldøgns omsorg
Det vil være et økende behov for flere sykehjemsplasser og omsorgsboliger med heldøgns tjenester. Pensjonistforbundet har dokumentert at bare om lag 450 av de 1 500 plassene regjeringen viser til i budsjettet for 2026, er reell netto tilvekst. Det må legges fram et forpliktende kapasitetsmål fram mot 2040, med årlig rapportering per kommune.
· Investeringstilskuddet må forbli øremerket og styrkes, og staten må bidra med en del av driftskostnadene til sykehjem og heldøgns omsorgsboliger.
Pårørende skal ikke erstatte nødvendige tjenester
Pensjonistforbundet støtter meldingens premiss om at økt omsorgsbehov ikke skal overføres til pårørende. Høyere terskler for offentlige tjenester kan øke belastningen på dem. Lengre yrkesliv gjør også at flere må kombinere arbeid med omsorg for nærstående. Pårørendes innsats må anerkjennes, men ikke alle kan eller ønsker å bidra mer.
· Pårørendes rettigheter må styrkes, for eksempel gjennom rett til avlastning og permisjonsrettigheter på linje med dem foreldre til syke barn har.
Kap. 10.4 Rehabilitering og forebygging må styrkes i planen
Forebygging og rehabilitering kan redusere sykdom og funksjonstap, styrke egenmestring og dempe behovet for helsetjenester.
· Pensjonistforbundet krever finansierte, lovpålagte forebyggende hjemmebesøk til eldre, likeverdig tilgang til rehabilitering i både spesialist- og primærhelsetjenesten uavhengig av bosted, og tverrfaglige rehabiliteringsteam i alle kommuner.
Statlig garanti for lovpålagte tjenester må utredes
Meldingen peker på at flere kommuner risikerer å ikke kunne opprettholde lovpålagte tjenester uten omfattende strukturelle tiltak (s. 22). Retten til forsvarlige helse- og omsorgstjenester må sikres uavhengig av bosted.
· Komiteen bør be regjeringen utrede en statlig garanti som sikrer lovpålagte tjenester der kommunen ikke klarer det alene.
Avslutning
Pensjonistforbundet mener at flere heltidsstillinger, bedre oppgavedeling og samarbeid mellom sykehus og kommuner må kombineres med gode rehabiliteringstilbud, tilstrekkelig kapasitet og kvalitet i tjenestene. Løsningen er ikke kun flere ansatte, men også friskere, mer selvhjulpne og mer deltakende eldre. Planen må svare på både hvordan vi sikrer nok personell, og hvilke tjenester eldre skal få. Stortinget må gi tydelige føringer, slik at tilbudet ikke overlates til pressede kommunebudsjetter og svekkes for dem som trenger det mest.
Vennlig hilsen
Pensjonistforbundet
Bjørn Egeli Anne Hanshus
1. nestleder seniorrådgiver
Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund · 23. september 2026YS Høringsinnspill Helsepersonellplan 2040Vis
YS støtter hovedretningen i Helsepersonellplan 2040. Samtidig vil vi understreke at helsepersonellkrisen ikke først og fremst er en utdanningskrise, men en arbeidslivsutfordring. Skal vi lykkes, må vi først og fremst ta bedre vare på helsepersonellet vi allerede har, bruke kompetansen deres klokere og skape arbeidsplasser som flere ønsker å bli værende i. Oppfølgingen av planen bygge på et sterkt og forpliktende partssamarbeid mellom myndighetene og arbeidslivets parter.
1. Bevar arbeidskraften vi allerede har
YS mener at den viktigste arbeidskraftreserven i helse- og omsorgstjenestene er de ansatte som allerede er i sektoren.
Meldingen beskriver behovet for å beholde flere ansatte gjennom hele yrkeslivet, men YS savner tydeligere forpliktelser knyttet til forebygging av sykefravær, arbeidsrelatert helsebelastning og frafall.
YS anbefaler at Stortinget ber regjeringen:
Utarbeide en nasjonal strategi for redusert sykefravær og frafall i helse- og omsorgssektoren, slik Kvinnearbeidshelseutvalget har foreslått.
Følge opp andre relevante anbefalinger fra Kvinnearbeidshelseutvalget
Styrke IA-arbeidet og bransjeprogrammene rettet mot helse- og omsorgssektoren
Sikre ledelsesressurser som gir ledere mulighet til tett oppfølging av ansatte
2. Oppgavedeling må skje gjennom partssamarbeidet
YS støtter regjeringens ambisjon om å sikre riktig kompetanse på riktig sted. Meldingen peker på et betydelig potensial for å frigjøre tid blant mange typer helsepersonell gjennom bedre oppgavedeling og organisering.
YS mener imidlertid at vellykket oppgavedeling forutsetter systematisk involvering av ansatte og tillitsvalgte.
YS anbefaler derfor at Stortinget ber regjeringen om å:
Etablere partssammensatte utviklingsprogrammer for oppgavedeling
Utvikle nasjonale modeller for oppgavedeling mellom profesjoner og nivåer
Sikre at gevinster ved oppgavedeling brukes til bedre kvalitet, kompetanseutvikling og arbeidsmiljø
Styrke forskning og evaluering av oppgavedelingsprosjekter
3. Kompetanseutvikling må omfatte hele laget
Meldingen legger større vekt på fagarbeidere, fagskoler og fleksible utdanningsveier enn tidligere planer. Dette er svært positivt. YS mener samtidig at satsingen må forpliktes sterkere.
YS anbefaler derfor at Stortinget ber regjeringen:
Utarbeide en opptrappingsplan for helsefaglige fagskoleutdanninger
Sikre finansiering av flere spesialiseringstilbud for helsefagarbeidere
Styrke retten til kompetanseutvikling gjennom hele yrkeslivet
Etablere økonomiske ordninger som gjør det lettere å kombinere arbeid og videreutdanning
4. Heltid må bygges gjennom bedre arbeidsvilkår
YS støtter målet om å øke heltidsandelen. Det er et betydelig arbeidskraftpotensial i å øke stillingsandeler i helsesektoren. Samtidig er det avgjørende å anerkjenne at mange jobber deltid fordi belastningen i dagens turnusordninger er høy.
YS anbefaler derfor at Stortinget:
Slår fast at arbeidstidsordninger fortsatt skal reguleres gjennom partssamarbeidet
Prioriterer forsøk med heltidskultur som bygger på frivillighet og lokal medvirkning
Avviser løsninger som ensidig baserer seg på flere helger eller økt belastning
5. Teknologi må frigjøre tid til pasientarbeid
Meldingen peker på teknologi og digitalisering som en nødvendig del av løsningen på personellutfordringene. YS støtter dette, og mener at det viktigste suksesskriteriet vil være frigjort tid til faglig kvalitet og omsorg.
YS anbefaler derfor at Stortinget ber regjeringen:
Etablere mål for faktisk tidsbesparelse ved innføring av ny teknologi
Involvere ansatte og tillitsvalgte i utvikling og implementering
Aktivt prioritere teknologi som reduserer dokumentasjonsbyrden
Sikre at gevinster gjeninvesteres i tjenestekvalitet og kompetanse
SINTEF AS · 23. september 2026SINTEFs innspill til Helse- og omsorgskomiteens høring for Helsepersonellplan 2040Vis
SINTEF er et frittstående, allmennyttig forskningsinstitutt med formål å bidra til bærekraft, gode samfunnsordninger og næringslivets konkurransekraft. Vi takker for muligheten til å komme med våre innspill til Helsepersonellplan 2040.
I behandlingen av Helsepersonellplan 2040 mener vi Helse- og omsorgskomiteen bør legge vekt på følgende forhold:
- Still krav om tydeligere prioritering og rapportering av tiltakenes kostnader, gjennomføring og faktiske personelleffekter.
- Det vil være behov for oppfølging av personell- og kompetansebehovet i hele tjenesten ved endret oppgavedeling.
- Prioriter omstillingsvirkemidler som kobler gjennomføringskapasitet, forskningsbasert evaluering og spredning.
1. Gjør en kunnskapsbasert prioritering av et begrenset sett med tiltak der det er definert tydelige mål og stort effektpotensial.
Helsepersonellplan 2040 legger frem over 150 tiltak. Det fremskrevne underskuddet av personell vil kreve en bredde av tiltak, men tiltakene er i liten grad innbyrdes prioritert.
Planen sier for lite om kostnader og ressursbehov knyttet til de enkelte tiltakene, og potensialet til de enkelte tiltakene er usikre. Det er også mange tiltak som samvirker sterkt, for eksempel vakt-/turnusordninger, pensjonsalder og sykefravær, der potensial er anslått ut fra svært omtrentlige prosentsatser. I SINTEFs praksisnære forskning erfarer vi også stadig at det er stor forskjell på «best case» potensial for et tiltak og hva som realistisk kan oppnås i skala.
Dette gir et usikkert kunnskapsgrunnlag når regjeringen skal prioritere hvor mye de skal investere i de enkelte tiltakene.
Helsepersonellplanen legger betydelig ansvar for omstilling på kommunene, herunder gjennom arbeid med oppgavedeling, teknologi, kompetanseutvikling og redusert personellbehov. Samtidig omtales i begrenset grad behovet for lokale analyse- og beslutningsstøtteverktøy som kan hjelpe kommunene med å vurdere konsekvensene av alternative tiltak. Etter vår vurdering bør oppfølgingen av planen i større grad omfatte utvikling av modeller og verktøy for scenarioanalyse, simulering og lokal konsekvensvurdering, slik at kommunene får et bedre grunnlag for prioriteringer og omstillingsbeslutninger. Dette vil også kunne styrke effekten av tiltak som personellmonitor, omstillingstilskudd og krav til lokal planlegging
I NOU 2023:4 Tid for handling tok Helsepersonellkommisjonen til orde for en betydelig satsing på forskning for å kunne jobbe kunnskapsbasert med disse tiltakene. Det er fortsatt tid for å handle!
Vi foreslår derfor at Helse- og omsorgskomiteen ber regjeringen engasjere forskningsmiljøene i arbeidet med å skape et bedre prioriteringsgrunnlag.
2. Alle yrkesgrupper i Helse- og omsorgssektoren må inngå i en helhetlig plan, ikke bare utvalgte helseprofesjonsgrupper
Helsepersonellplan 2040 har planer for, og bygger på SSB-tall og deres Helsemod-modell, som omfatter 14 ulike autoriserte helsepersonellgrupper. En tredjedel (171 500 årsverk av totalt 500 500 årsverk i 2040 ifølge SSB) av de ansatte i sektoren inngår imidlertid ikke i Helsepersonellplanen. Dette omfatter andre helsefaglige grupper, ufaglærte og administrasjon- og servicefunksjoner. I tillegg er skal vi ikke glemme uformell omsorg.
Mange av tiltakene i Helsepersonellplanen handler om å flytte oppgaver fra helsepersonell til andre personellgrupper, men dette er ikke trivielt. Som påpekt av Helsepersonellkommisjonen har Norge begrenset med folk. De som er ferdigutdannet i 2040 er allerede godt i gang med barneskolen, og de trengs i mange viktige arbeidsoppgaver også utenom helse. Det er heller ikke bare behov for ufaglærte til «enkle» oppgaver i helse- og omsorgssektoren vi trenger fremover, det er også behov for ansatte med solid administrativ eller teknisk kompetanse.
Helse- og omsorgskomiteen bør derfor etterlyse en bredere gjennomgang av personellsituasjonen i helse- og omsorgssektoren frem mot 2040.
3. Omstillingsevne og gjennomføringskraft må bygge på gode kunnskapsgrunnlag og metodikker for innovasjonsarbeid.
Innovasjon og omstilling er ferdigheter som må læres og bygges. Det er særlig i kommunene og i deres pleie- og omsorgsoppgaver at personellbehovet vil øke fremover. Det vil bli mer pasientnær (hjemme-) behandling, nye behandlingsforløp, bruk av nye former for digital teknologistøtte og nye former for samarbeid mellom primærhelse- og spesialisthelsetjenesten.
Aktørene i sektoren må lære å lære av hverandre, de må lære å bruke helsenæringen som en konstruktiv partner og de må utnytte forskningsmiljøene og frivillig sektor. Det er også viktig at tiltak følgeforskes, slik at vi raskt kan få god kunnskap om hvilke tiltak som faktisk virker og ikke virker og gi grunnlag for effektiv skalering fra piloter til ny beste praksiser.
Helse- og omsorgskomiteen bør etterlyse omstillingsvirkemidler som kobler gjennomføringskapasitet, forskningsbasert evaluering og spredning, og be regjeringen gi styringssignaler og/eller komme med insentiver som gjør at helse- og omsorgssektoren kan prioritere dette.
Hilsen, for SINTEF
Frode Strisland
Seniorforsker og leder SINTEFs konsernsatsing Helse.
Den norske tannlegeforening · 23. september 2026Innspill fra Den norske tannlegeforening (NTF) til Helsepersonellplan 2040Vis
Til Stortingets helse- og omsorgskomité
Tannhelsetjenesten må omfattes fullt ut av den nasjonale helsepersonellpolitikken. Personellbehovet må vurderes i sammenheng med den varslede tannhelsereformen, og planleggingen må bygge på den samlede kapasiteten i offentlig og privat tannhelsetjeneste.
Innledning
Helsepersonellplan 2040 peker på at personell blir en av de mest begrensende faktorene for fremtidens helse- og omsorgstjenester. Utfordringene kan ikke løses ved å utdanne flere alene. Forebygging, bedre organisering, teknologi, oppgavedeling og riktig bruk av kompetanse må stå sentralt.
Analysene og tiltakene i planen omfatter i for liten grad tannhelsetjenesten. Munnhelse er en del av den generelle helsen, og utviklingstrekkene i meldingen gjelder også tannhelsetjenesten. Uten tann- og munnhelse i analysene risikerer Stortinget å legge en helsepersonellpolitikk som ikke fanger opp det samlede personell- og kompetansebehovet.
Analyser tannhelsetjenestens personell- og kompetansebehov
Eldre beholder egne tenner lenger, samtidig som flere lever med kronisk sykdom, mange legemidler, funksjonssvikt og komplekse medisinske tilstander. Det øker behovet for forebygging, behandling, oppfølging og særskilt odontologisk kompetanse.
Rekrutteringsutfordringene varierer geografisk. Flere fylkeskommuner har problemer med å besette stillinger i distriktene, og enkelte spesialistområder er sårbare. Nasjonale tall kan derfor skjule om kompetansen finnes der pasientene bor.
NTF ber Stortinget sikre at regjeringen analyserer fremtidig behov for tannleger, tannlegespesialister, tannpleiere og tannhelsesekretærer. Analysen må omfatte geografisk fordeling, utdanningskapasitet og behovene i offentlig og privat tannhelsetjeneste.
Den må også omfatte behovet for personell og kompetanse til befolkningsrettet helsefremmende og forebyggende arbeid, herunder samarbeid med kommunale tjenester og andre deler av helse- og omsorgstjenesten.
Tannhelsesekretærene må synliggjøres
Tannhelsesekretærer ivaretar blant annet smittevern, sterilforsyning, hygienerutiner, dokumentasjon og klinisk logistikk. Mangel på kvalifiserte tannhelsesekretærer kan svekke kvaliteten og begrense hvor effektivt tannleger og tannpleiere får brukt sin kliniske kompetanse. Når helse- og tannhelsesekretærer behandles samlet i fremskrivningene, kan særskilte utfordringer i tannhelsetjenesten bli skjult. Tannhelsesekretærer må derfor synliggjøres som en egen personellgruppe.
2. Utred personellkonsekvensene av tannhelsereformen
Endringer i det offentlige ansvaret og utvidede rettigheter kan påvirke etterspørselen etter tannhelsetjenester, fordelingen av pasienter mellom offentlig og privat sektor og behovet for ulike personellgrupper. Fremskrivninger basert på dagens organisering og tjenestebruk kan derfor undervurdere fremtidig behov.
NTF ber Stortinget sikre at personell- og kompetansekonsekvensene utredes som en integrert del av tannhelsereformen før nye rettigheter, oppgaver eller organisatoriske løsninger innføres.
3. Bruk kapasiteten i både offentlig og privat tannhelsetjeneste
Om lag 70 prosent av tannhelsepersonellet arbeider i privat sektor, og hoveddelen av tannhelsetjenestene til voksne leveres der. En utvidelse av det offentlige ansvaret må derfor ta utgangspunkt i samlet kapasitet og kompetanse. Det må utvikles forutsigbare samarbeidsmodeller som bruker eksisterende kapasitet i begge sektorer slik at en unngår parallelle tilbud som forsterker konkurransen om personell. Samtidig må offentlig sektor ha kapasitet til lovpålagte oppgaver og grupper med særskilte behov.
Virkemidler for rekruttering og stabilisering må omfatte hele tannhelsetjenesten. Arbeidsvilkår, faglig utvikling, ledelse, rammevilkår og mulighet til å kombinere arbeid og familieliv er viktige for å rekruttere og beholde personell.
4. Bedre ressursutnyttelse må ivareta kvalitet og pasientsikkerhet
Tannhelsetjenesten må inkluderes i tiltak for bedre produktivitet. Det krever bedre organisering, forebygging, digitale arbeidsprosesser og riktig bruk av kompetansen i hele tannhelseteamet.
God oppgavedeling betyr at riktig kompetanse brukes til riktige oppgaver. Tannlegenes avanserte kliniske kompetanse bør brukes til diagnostikk, behandling og oppfølging av sykdom og komplekse tilstander. Tannpleiernes selvstendige kliniske kompetanse bør brukes systematisk, blant annet til forebygging, undersøkelser og faglig forsvarlig oppfølging. Unødvendige administrative oppgaver må reduseres, og støttepersonell må brukes riktig.
Tannhelsetjenesten har fortsatt begrenset tilgang til digitale løsninger som brukes i resten av helsetjenesten. Dette kan skape dobbeltarbeid, feil og mindre effektive pasientforløp. Tannhelsetjenesten må omfattes av nasjonale løsninger for trygg digital samhandling på lik linje med øvrige helse- og omsorgstjenester.
NTF støtter strukturert opplæring for ansatte uten formell helseutdanning. Opplæringen må være dokumenterbar og tilpasset oppgavene, og må ikke erstatte utdanning av autorisert tannhelsepersonell eller svekke kvalitet, smittevern og pasientsikkerhet.
5. Lag en strategi for odontologisk utdanning og kompetanseforsyning
Norge trenger en helhetlig politikk for odontologisk utdanning. Helse- og omsorgsdepartementet og Kunnskapsdepartementet må samarbeide om dimensjonering av tannlege- og spesialistutdanningene og rekruttering til akademiske stillinger.
Odontologisk utdanning er blant de mest ressurskrevende profesjonsutdanningene og krever klinisk infrastruktur, avansert utstyr og tett veiledning. Skal flere tannleger utdannes i Norge med god kvalitet, må lærestedene ha tilstrekkelige rammer. Et betydelig antall norske tannleger utdannes i utlandet, noe som gjør kompetanseforsyningen og i noen grad kvaliteten, avhengig av kapasitet og vilkår i andre land. Strategien bør derfor ha som mål å øke andelen tannleger som utdannes i Norge.
En langsiktig strategi må omfatte utdanningskapasitet, finansiering, akademiske stillinger og spesialistutdanning. Offentlig og privat tannhelsetjeneste bør også brukes mer systematisk som kvalitetssikrede og finansierte praksisarenaer, uten at kapasiteten i pasientbehandlingen svekkes.
NTFs forventninger til Stortinget
NTF ber Stortinget sikre at:
regjeringen analyserer fremtidig personell- og kompetansebehov i hele tannhelsetjenesten, inkludert geografisk fordeling
konsekvensene for personell og kompetanse utredes før nye rettigheter og oppgaver innføres gjennom tannhelsereformen
kapasiteten i offentlig og privat tannhelsetjeneste legges til grunn for fremtidig organisering
nasjonale tiltak for oppgavedeling, produktivitet og digital samhandling også omfatter tannhelsetjenesten, med kvalitet og pasientsikkerhet som premiss
det utarbeides en langsiktig strategi for odontologisk utdanning og kompetanseforsyning.
Målet må være nok personell med riktig kompetanse, på riktig sted, samtidig som kvalitet, tilgjengelighet og pasientsikkerhet ivaretas.
Norges Parkinsonforbund · 23. september 2026Helsepersonellplan 2040 må styrke kompetanse, pasientperspektiv og helsefrivillighetVis
Skriftlig høringsinnspill fra Norges Parkinsonforbund til Helse- og omsorgskomiteen om stortingsmeldingen Helsepersonellplan 2040
Parkinsons sykdom er en kronisk og progredierende nevrologisk sykdom som kan ramme mennesker i alle aldre, også personer i 30-årsalderen. Mange lever derfor i flere tiår med sykdommen, og vil kunne ha behov for langvarig oppfølging. Parkinson regnes som verdens raskest voksende hjernesykdom, og antallet personer som lever med sykdommen forventes å øke betydelig de kommende tiårene. Det forventes minst en dobling i antall tilfeller globalt fram mot 2050.
Dette forsterker behovet for helsepersonell med tilstrekkelig kompetanse og kunnskap om parkinson på alle nivåer i helsetjenesten.
Forbundet vil særlig understreke behovet for å styrke kompetansen i kommunene og sikre mer likeverdige tjenester i hele landet. Helsepersonellplan 2040 må bidra til å redusere geografiske forskjeller i tilgang til utredning, behandling og oppfølging, slik at personer med parkinson sikres et faglig godt og likeverdig tilbud uavhengig av bosted.
Forbundet støtter hovedmålet om å sikre tilstrekkelig kompetanse og bærekraftige helse- og omsorgstjenester frem mot 2040. Samtidig mener vi at meldingen i for liten grad vektlegger pasientperspektivet, pårørendes rolle og helsefrivillighetens bidrag til en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste.
God oppfølging er en forutsetning for bærekraftige tjenester
Personer med parkinson lever med en kompleks og livslang nevrologisk sykdom som krever tett oppfølging over mange år. Tilgang til kompetent helsepersonell, koordinert oppfølging og gode pasientforløp er avgjørende for å opprettholde funksjon, selvstendighet og livskvalitet.
Meldingen legger stor vekt på effektiv ressursbruk, digitalisering og omstilling. Forbundet vil understreke at godt organiserte pasientforløp og god oppfølging ikke bare er et kvalitetsmål, men også et viktig personell- og ressurstiltak. Pasienter som får riktig hjelp til rett tid, har bedre forutsetninger for å mestre egen sykdom og unngå unødvendige konsultasjoner, komplikasjoner og sykehusinnleggelser.
Vi mener derfor at pasientenes helsekompetanse, mestringsevne og aktive rolle i egen behandling bør gis større plass i den videre oppfølgingen av planen.
Pasientperspektivet må være utgangspunktet for Helsepersonellplan 2040. Helsetjenestene er til for pasientene, og dette perspektivet må ikke forsvinne i utredninger om organisering, ressursbruk og personellbehov. Sara Riggare, som har parkinson, har illustrert dette treffende ved å peke på at det er 8 760 timer i et år, hvorav en person med parkinson kanskje møter nevrologen én time. De resterende 8 759 timene lever mange med sykdommen alene.
Dette understreker betydningen av kompetent oppfølging, mestringsstøtte og tjenester som setter pasienten i stand til å håndtere sykdommen i hverdagen. Helsepersonellplan 2040 må derfor bygge på et tydelig pasientperspektiv, der målet må være å styrke «leve med-perspektivet» og menneskers mulighet til å leve best mulig med sin sykdom.
6.8 Frivillige
Helsefrivilligheten er en viktig del av løsningen for mennesker som lever med kronisk sykdom, og gir støtte og oppfølging der helsetjenesten ikke alltid er til stede, og er et viktig supplement som styrker egenmestring, livskvalitet og deltakelse. Helsepersonellplan 2040 bør derfor anerkjenne og styrke helsefrivillighetens rolle som samarbeidspartner i oppfølgingen av personer med kronisk sykdom. Det vil også kunne avlaste helse- og omsorgstjenestene.
Vi setter pris på at stortingsmeldingen anerkjenner frivillige organisasjoner som en viktig del av den norske samfunnsmodellen, og at det understrekes at frivillig innsats utfyller og komplementerer de ordinære helse- og omsorgstjenestene.
Samtidig må vi påpeke at stortingsmeldingen vier begrenset oppmerksomhet til frivillig sektor. Vi mener at helsefrivilligheten i enda større grad må anerkjennes som en strategisk ressurs, og må ses som en del av løsningen på de utfordringene helse- og omsorgstjenestene står overfor.
Pasientorganisasjonenes kompetanse må brukes mer systematisk
Pasient- og brukerorganisasjonene besitter unik erfaringskompetanse om hvordan tjenestene fungerer i praksis. Denne kompetansen bør benyttes mer systematisk i utviklingen av helse- og omsorgstjenestene.
Når helsepersonellmangel trekkes fram som en av de største utfordringene framover, er det viktig å inkludere aktører som bidrar til økt helsekompetanse, bedre mestring og styrket brukermedvirkning. Dette kan bidra til både bedre kvalitet og mer effektiv ressursutnyttelse.
Forbundet mener at helsefrivilligheten bør omtales tydeligere som en samarbeidspartner i arbeidet med å møte personellutfordringene fram mot 2040.
Norges Parkinsonforbund ber Stortinget om å styrke Helsepersonellplan 2040 gjennom å:
Anerkjenne helsefrivilligheten som en strategisk ressurs i arbeidet med bærekraftige helse- og omsorgstjenester.
Sikre systematisk involvering av pasient- og brukerorganisasjoner i oppfølgingen av planen.
Styrke satsingen på helsekompetanse, pasientopplæring og mestring.
Forsterke innsatsen overfor pårørende gjennom bedre støtte-, opplærings- og avlastningstilbud.
Legge større vekt på betydningen av gode pasientforløp som et virkemiddel for bedre ressursutnyttelse og redusert press på helsepersonell.
Forbundet mener at framtidens helse- og omsorgstjeneste ikke bare må bygges på flere helsepersonellressurser og ny teknologi, men også på et sterkere samarbeid mellom helsetjenesten, pasientene, pårørende og helsefrivilligheten. Dette er en nødvendig forutsetning for å lykkes med målene i Helsepersonellplan 2040.
Forbundet vil understreke at helsefrivilligheten må ses som en del av løsningen på fremtidens personellutfordringer. Helsepersonellkommisjonen påpekte at det ikke er mulig å bemanne seg ut av utfordringene i helse- og omsorgstjenesten, og at bærekraftige tjenester krever bedre samhandling og utnyttelse av samfunnets samlede ressurser.
Pårørende er en avgjørende ressurs
Meldingen fastslår at en økning i behovet for helse- og omsorgstjenester ikke kan overføres til pårørende, og at pårørenderessursen må støttes og vedlikeholdes. Dette er et viktig utgangspunkt. Vi mener det er bra og viktig at det legges opp til fokus på pårørende.
For personer med parkinson utgjør pårørende ofte den viktigste støtten i hverdagen. Mange påtar seg omfattende omsorgsoppgaver over lang tid, og bidrar til at personer med sykdom kan bo hjemme lenger.
Forbundet mener at dette må følges opp med sterkere tiltak som informasjon, opplæring, veiledning og avlastning av pårørende. Investering i pårørende er investering i bærekraftige helse- og omsorgstjenester.
6.11 Helsetjenester i apotek
Norges Parkinsonforbund mener tjenesten Medisinstart må målrettes bedre og videreutvikles, slik at flere pasientgrupper får bedre oppfølging når de starter med nye legemidler. Det er allerede gjennomført, eller pågår forsøk for pasienter med diabetes type 2, migrene og astma og kols. Det bør gjennomføres piloter for flere pasientgrupper, som Parkinsons sykdom.
6.14 Kompetansekrav i helse- og omsorgstjenesteloven
Forbundet er bekymret for forslaget om å fjerne de lovfestede kravene til hvilke helseprofesjoner kommunene må ha tilgjengelig. Personer med parkinson er avhengige av tverrfaglig oppfølging gjennom hele sykdomsforløpet.
Selv om kommunene fortsatt vil være forpliktet til å tilby forsvarlige tjenester, frykter forbundet at økt lokalt handlingsrom kan føre til større geografiske forskjeller og redusert tilgang til nødvendig kompetanse.
Forbundet mener derfor at eventuelle endringer må følges av tydelige krav til tilgang på relevant fagkompetanse, kvalitet og oppfølging. Kommunenes frihet til å organisere tjenestene må ikke gå på bekostning av personer med sammensatte og langvarige nevrologiske sykdommer som parkinson. Kompetanse, kontinuitet og tverrfaglig oppfølging må fortsatt være grunnleggende forutsetninger for gode og forsvarlige tjenester.
Vennlig hilsen
Norges Parkinsonforbund
Norsk Manuellterapeutforening · 23. september 2026Innspill fra Norsk ManuellterapeutforeningVis
Helsepersonellplan 2040 – Meld. St. 11 (2025–2026)
Muskel og skjelettdiagnoser utgjorde 33 prosent av sykefraværet i Norge i 2025. Omtrent 20 prosent av konsultasjonene hos fastlegene er knyttet til muskel og skjelettdiagnoser. Over 400 000 personer med sykdommer i muskel og skjelettsystemet ble behandlet i spesialisthelsetjenesten i 2025. De årlige samfunnskostnadene er anslått til nær 300 milliarder kroner, hvor produksjonstap utgjør mer enn 40 prosent.
Norsk Manuellterapeutforening støtter hovedretningen i Helsepersonellplan 2040. Skal Norge ha bærekraftige helsetjenester fram mot 2040, må vi bruke den kompetansen som allerede finnes bedre, dele oppgaver på nye måter og sørge for at pasientene møter riktig helsepersonell til riktig tid.
Men en plan om bedre oppgavedeling har liten verdi dersom den ikke operasjonaliseres.
På muskel- og skjelettområdet finnes allerede autorisert helsepersonell med kompetanse og fullmakter som kan brukes langt bedre. Manuellterapeuter kan undersøke, diagnostisere, utrede og behandle pasienter, sykmelde og henvise til spesialisthelsetjenesten og radiologi. Bedre bruk av denne kompetansen kan avlaste fastlegene, gi mer sammenhengende pasientforløp og bidra til tidligere oppfølging av personer som står i fare for å falle ut av arbeidslivet.
NMF ber derfor Stortinget bruke behandlingen av Helsepersonellplan 2040 til å gå fra ord til handling. Vi foreslår tre konkrete komitemerknader som kan legge føringer for regjeringens videre arbeid:
Prøve ut konkret oppgavedeling mellom fastleger og manuellterapeuter og kiropraktorer på sykmeldingsområdet.
Følge opp begrenset rekvireringsrett for kvalifiserte manuellterapeuter med en konkret utredning og prosess.
Sørge for at RETHOS for manuellterapi fastsettes så snart som mulig.
Dette er avgrensede og gjennomførbare grep. Samlet kan de få betydning for mange titusen pasienter og samtidig bidra til å realisere selve ambisjonen i Helsepersonellplan 2040: bedre samhandling, bedre oppgavedeling og riktigere bruk av helsepersonellets kompetanse.
1. Stor belastning og stort gevinstpotensial
Muskel og skjelettlidelser er blant de største årsakene til smerte, funksjonstap, sykefravær og uførhet i Norge.
Ekspertutvalget for allmennlegetjenesten viste til at omtrent 20 prosent av fastlegenes konsultasjoner er knyttet til muskel og skjelettdiagnoser.
Over 400 000 personer med sykdommer i muskel og skjelettsystemet ble behandlet i spesialisthelsetjenesten i 2025. Helsedirektoratet har anslått de årlige samfunnskostnadene ved muskel og skjelettsykdommer til nær 300 milliarder kroner, hvor produksjonstap utgjør mer enn 40 prosent.
Muskel og skjelettdiagnoser utgjorde 33 prosent av sykefraværet i 2025. NAVs tall for 2. kvartal 2026 viser økt sykefravær, samtidig som det skrives flere graderte sykmeldinger.
Tallene illustrerer hvorfor muskel- og skjelettområdet bør være et prioritert område når Helsepersonellplanens ambisjoner om bedre oppgavedeling skal omsettes i praktisk politikk.
2. Kompetansen og fullmaktene finnes allerede
Ekspertutvalget for allmennlegetjenesten fremhever manuellterapeuter som en gruppe som kan avlaste fastlegene. Manuellterapeuter har grundig utdanning på muskel og skjelettområdet og flere av de samme fullmaktene som leger på dette feltet. De kan undersøke, diagnostisere utrede og behandle pasienter, sykmelde og henvise til spesialisthelsetjenesten og radiologi.
Kiropraktorer har lignende utdanning og fullmakter, men en annen finansieringsordning.
Det betyr at mye av kompetansen Helsepersonellplan 2040 etterlyser i framtidens helsetjeneste, allerede finnes i primærhelsetjenesten.
Utfordringen er å organisere tjenestene slik at denne kompetansen faktisk blir brukt.
3. Oppgavedeling på sykmeldingsområdet
Regjeringen anslår at ansvarsdeling, oppgavedeling, teknologi og mer effektiv ressursbruk kan redusere behovet for helsepersonell.
Muskel- og skjelettområdet er godt egnet til å gjøre denne ambisjonen konkret.
NMF mener det bør prøves ut modeller der relevante pasienter som henvender seg til fastlegekontoret, kan vurderes tidlig av manuellterapeut eller kiropraktor på eller i tilknytning til fastlegekontoret.
Manuellterapeuten eller kiropraktoren kan følge pasienten gjennom undersøkelse, funksjons og arbeidsevnevurdering, behandling, råd om aktivitet og tilrettelegging og eventuell sykmelding.
En slik modell kan blant annet legge til rette for kortere sykmeldingsperioder, tidligere oppfølging, tydelige kontrollpunkter, mer systematisk vurdering av gradert eller avventende sykmelding og tidligere dialog om tilrettelegging og tilbakeføring til arbeid.
Effekten bør måles. Relevante indikatorer kan være antall sykefraværsdager, sykmeldingsgrad og varighet, tilbakeføring til arbeid, bruk av fastlege og kostnader for folketrygden.
Dette vil gjøre oppgavedeling til noe mer enn en overordnet ambisjon. Det vil gi Stortinget og regjeringen kunnskap om hvilke modeller som faktisk gir bedre ressursbruk og bedre pasientforløp.
4. Rekvireringsrett må følges opp med en konkret prosess
I kapittel 6.10 omtaler Helsepersonellplan 2040 forslag om å sette i gang en prosess for at manuellterapeuter skal kunne rekvirere et begrenset utvalg legemidler til bruk ved ultralydveiledet injeksjonsbehandling i muskel og skjelettapparatet.
NMF mener det er positivt at dette er omtalt i stortingsmeldingen.
En begrenset rekvireringsrett for manuellterapeuter med dokumentert tilleggskompetanse kan bidra til mer effektive pasientforløp og redusere behovet for unødvendige mellomledd i avgrensede og faglig definerte situasjoner.
Skal omtalen i planen få praktisk betydning, må den nå følges opp.
NMF ber derfor Stortinget be regjeringen gjennomføre en konkret utredning og prosess for begrenset rekvireringsrett.
5. RETHOS for manuellterapi må ferdigstilles
NMF støtter en utvikling mot femårig fysioterapeututdanning. Dette bør imidlertid ikke brukes som begrunnelse for ytterligere å utsette RETHOS for manuellterapi.
Forslaget til nasjonal retningslinje har allerede vært gjennom offentlig høring, og innholdet er faglig kvalitetssikret og sluttført.
Det er derfor ikke nødvendig å avvente en ny prosess om framtidig fysioterapeututdanning før retningslinjen fastsettes.
RETHOS for manuellterapi bør ferdigstilles nå, slik at det etableres nasjonale krav til utdanningens innhold og sluttkompetanse.
6. Tre konkrete forslag til komitemerknader
Oppgavedeling på sykmeldingsområdet
Komiteen viser til at muskel- og skjelettdiagnoser står for en betydelig del av sykefraværet og aktiviteten i allmennlegetjenesten. Komiteen ber regjeringen prøve ut modeller der pasienter med muskel- og skjelettplager kan vurderes tidlig av manuellterapeut eller kiropraktor på eller i tilknytning til fastlegekontor, og at effekten måles blant annet på sykefravær, tilbakeføring til arbeid og bruk av fastlegetjenesten.
Rekvireringsrett
Komiteen viser til Helsepersonellplan 2040 kapittel 6.10 og ber regjeringen raskest mulig følge opp omtalen av begrenset rekvireringsrett for manuellterapeuter ved ultralydveiledet injeksjonsbehandling med en konkret utredning og prosess.
RETHOS for manuellterapi
Komiteen viser til at forslag til nasjonal retningslinje for masterutdanning i manuellterapi har vært på offentlig høring, og at innholdet er faglig kvalitetssikret og sluttført. Komiteen mener at en eventuell videre utredning av framtidig fysioterapeututdanning ikke bør forsinke dette arbeidet, og ber regjeringen sørge for at RETHOS for manuellterapi fastsettes så snart som mulig.
LHL, Landsforeningen for hjerte, lunge og hjerneslag · 23. september 2026LHLs høringssvar til Meld. St. 11 (2025–2026) Helsepersonellplan 2040Vis
LHL, Landsforeningen for hjerte, lunge og hjerneslag er en frivillig og demokratisk interesseorganisasjon med nærmere 52 000 medlemmer i lokallag og interessegrupper over hele landet. Vi jobber for mennesker med hjerte- og lungesykdom, hjerneslag, afasi og deres pårørende. Gjennom folkeopplysning, politisk påvirkning, forskning, rådgivning, fellesskap og frivillighet bidrar LHL til et bedre liv.
Planen er viktig for LHLs grupper, som ofte trenger tjenester over tid og på tvers av nivåer, fra fastlege og akuttbehandling til rehabilitering og kommunal oppfølging. Personellmangel kan derfor gi brudd i forløpene, dårligere helse og funksjon og større belastning på pasienter og pårørende.
Helsepersonellplanen beskriver utfordringene godt. LHL støtter bedre arbeidsmiljø og ledelse, riktigere bruk av kompetanse, tverrfaglige team, reduksjon av tiltak med liten nytte og teknologi som frigjør tid.
Planens hovedsvakhet er prioritering og finansiering. Mye skal gjennomføres innenfor gjeldende rammer, mens gevinstene er usikre og ligger fram i tid. Det kan føre til at eksisterende tilbud svekkes for å finansiere omstillingen.
Utfordringene strekker seg over flere stortingsperioder. Utdanning, kompetansebygging og omstilling krever langsiktighet. LHL mener derfor at planen må forankres i et bredt tverrpolitisk forlik. Stortinget bør enes om tiltak, ansvar, finansiering og mål for 2030, 2035 og 2040, og behandle planen på nytt minst én gang hver stortingsperiode. Det vil gi forutsigbarhet for tjenestene og pasientene.
Mål helse for pasientene, ikke bare frigjorte årsverk
Personellmonitoren og årlig rapportering er gode grep, men indikatorene handler nesten bare om personell og aktivitet. En omstilling er ikke vellykket dersom den frigjør arbeidstid, men samtidig fører til dårligere tilgang, flere uønskede hendelser, reinnleggelser eller større belastning på pasienter og pårørende.
Oppfølgingen må måle pasientsikkerhet, reinnleggelser, livskvalitet og sosial og geografisk ulikhet.
Forebygging og rehabilitering må inn i selve planen
Planen fastslår at tiltakene ikke er tilstrekkelige, men legger forebygging og mestring utenfor planens ramme. Det er en grunnleggende svakhet. Den mest personellbesparende tjenesten forebygger sykdom, oppdager den tidlig, hindrer forverring og gjør mennesker i stand til å klare seg bedre selv.
For LHLs grupper betyr dette planlagt oppfølging av blant annet blodtrykk, kolesterol og legemiddelbruk, tobakks- og nikotinavvenning, vaksinasjon, sekundærforebygging etter hjerteinfarkt og hjerneslag, samt strukturert oppfølging ved kols og hjertesvikt. Tverrfaglige fastlegekontorer må få finansieringsordninger som gjør slik oppfølging mulig.
Rehabilitering må behandles som et personelltiltak. Tidlig og riktig rehabilitering kan bedre funksjon og redusere komplikasjoner og behovet for langvarige tjenester. Omstillingstilskuddet må kunne brukes til å innføre dokumenterte modeller, blant annet digital hjemmeoppfølging ved kols og hjertesvikt, tverrfaglige forløp etter hjerneslag og hjerteinfarkt og nasjonale fagnettverk som KolsNet. Spesialisert rehabiliteringskapasitet må ikke bygges ned før kommunene kan dokumentere et likeverdig tilbud.
Logopedene må inn i planen
Logopeder behandler mennesker med alvorlige helseutfordringer, men er ikke autorisert helsepersonell eller omtalt i planen. Etter hjerneslag kan man miste evnen til å snakke, forstå eller svelge trygt. Logopeden kan være avgjørende for kommunikasjon, ernæring og sikkerhet.
Logoped er ikke en beskyttet tittel. Autorisasjon er en pasientsikkerhetsordning med krav til kvalifikasjoner, ansvar, tilsyn og klage. Manglende registrering i Helsepersonellregisteret kan hindre digital samhandling og deltakelse i tverrfaglige forløp.
Utdanningen har vært på masternivå siden 2005, og autorisasjon fikk bred støtte i høringen i 2021. Stortinget bør be regjeringen fremme lovforslag i 2027 og inkludere logopeder i personellmodellene og utdanningsplanleggingen.
Riktig kompetanse til riktig oppgave
LHL støtter bedre ansvars- og oppgavedeling og planens arbeid med et kvalitetsutviklingsprogram og en nasjonal veileder. God oppgavedeling må ta utgangspunkt i pasientens behov og hvilken kompetanse oppgaven krever, ikke i et mål om at oppgaver skal utføres på lavest mulig kompetansenivå. Konsekvensene må vurderes i hele forløpet, slik at oppgaver og ansvar ikke bare flyttes til kommunene, fastlegene, pasientene eller de pårørende.
Finansierings- og takstsystemene må understøtte tverrfaglig arbeid og riktig bruk av den samlede kompetansen. LHL mener profesjonsnøytrale takster bør tas i bruk der det er faglig forsvarlig. Kompetanse og pasientbehov, ikke yrkestittel eller hvem som utløser refusjon, bør avgjøre hvem som utfører oppgaven. Nye finansieringsmodeller må følges av tydelige kvalitetskrav og evaluering av konsekvensene for pasientene.
LHL er kritisk til forslaget om å oppheve de lovfestede profesjonskravene i kommunene. Kommunal handlefrihet kan ikke erstatte nasjonale garantier for nødvendig kompetanse.
Frivilligheten må få en tydeligere rolle
Planen omtaler frivilligheten som et supplement til tjenestene, men potensialet er større enn aktivitetstilbud og praktisk støtte. Organisasjoner som LHL bidrar til forebygging gjennom folkeopplysning, rådgivning, forebyggende aktivitet og tilbud som styrker helsekompetanse og mestring. Likepersonstilbud gir støtte fra mennesker med egen erfaring og kan gjøre pasienter tryggere, styrke etterlevelsen av behandling og forebygge forverring.
Dette må settes i system. Kommuner og helseforetak bør inngå skriftlige samarbeidsavtaler med relevante pasientorganisasjoner. Informasjon om rådgivnings-, mestrings- og likepersonstilbud bør inngå i pasientforløp og utskrivningsrutiner. Samarbeidet må bygge på tydelige roller og flerårig, forutsigbar finansiering.
Prioritering og sykehusstruktur må vurderes for hele pasientforløpet
LHL støtter at personellkonsekvenser inngår i metodevurderinger og at overdiagnostikk og behandling med liten nytte reduseres. Nytte og personellbruk må vurderes på tvers av tjenestenivåer. Et tiltak som sparer tid i sykehuset, men gir flere innleggelser eller større kommunalt behov, er ikke personellbesparende. Alvorlighet, helsegevinst og likeverdig tilgang må være styrende.
Planen åpner for å utrede en ny sykehuskategori med avgrenset akuttberedskap. Før slike endringer gjennomføres, må konsekvensene for hele den akuttmedisinske kjeden vurderes. For hjerneslag og hjerteinfarkt må analysen omfatte responstid, transporttid, ambulansekapasitet og tilgang til trombolyse, trombektomi og invasiv hjertebehandling.
LHL ber Stortinget:
Be regjeringen legge frem en finansiert gjennomføringsplan med frister, ansvar og mål for 2030, 2035 og 2040, og legge den frem for Stortinget hvert fjerde år.
Sikre representasjon fra pasient- og brukerorganisasjonene i den nasjonale styringen og supplere personellindikatorene med mål for pasientsikkerhet, reinnleggelser, livskvalitet og sosial og geografisk ulikhet.
Gjøre forebygging, sekundærforebygging og rehabilitering til et eget, finansiert gjennomføringsspor i planen, med konkrete mål for personellbesparelse i andre deler av helsetjenesten.
Be regjeringen fremme forslag om autorisasjon av logopeder senest i 2027 og inkludere gruppen i Helsemod, personellmonitoren og utdanningsplanleggingen.
Kreve at nasjonale rammer for kompetanse, faglig ansvar og kvalitetsmåling er på plass før oppgavedeling skaleres eller profesjonskrav vurderes fjernet.
Be regjeringen sikre at kommuner og helseforetak inngår skriftlige samarbeidsavtaler med relevante frivillige pasient- og brukerorganisasjoner, og at informasjon om rådgivnings-, aktivitets- og likepersonstilbud inngår i pasientforløp og utskrivningsrutiner.
Kreve at endringer i sykehusstruktur og akuttberedskap konsekvensutredes særskilt for tidskritiske tilstander og ambulansetjenestens kapasitet.
Med vennlig hilsen,
Magne Wang Fredriksen
Generalsekretær
LHL, Landsforeningen for hjerte, lunge og hjerneslag
Unio · 23. september 2026Unios skriftlige innspill til Meld. St. 11 (2025–2026) Helsepersonellplan 2040Vis
Unios hovedbudskap
Unio mener Helsepersonellplan 2040 er en god og viktig plan. Men hvis den skal den gi varig virkning, må den finansieres, gjennomføres og følges opp med tydelig ansvar, milepæler og forutsigbare økonomiske rammer. Planen bør videre inngå i en forpliktende langtidsplan for helse og samordnes med øvrige reformprosesser. Disse arbeidene må trekke i samme retning. Dersom intensjonene i planen skal lykkes, kan ikke parallelle prosesser samtidig svekke lovfestede kompetansekrav til helsepersonell.
Analysegrunnlaget må være utgangspunktet
Framskrivingene er usikre og må brukes som beslutningsstøtte, ikke fasit. De må oppdateres jevnlig, bygge på flere scenarioer og åpne forutsetninger, fange opp dreiningen mot forebygging og rehabilitering og omfatte hele kompetansebehovet, også grupper utenfor Helsemod. Personellbehov handler ikke bare om årsverk, men om rett utdanning, erfaring og faglig sammensetning. Oppgavene blir ikke færre dersom kompetansekravene svekkes. Kompetansekravene må derfor videreføres, utdannings- og praksiskapasiteten styrkes og oppgaver ikke overføres uten nødvendig kompetanse, kapasitet og finansiering. Produktivitet og resultater må vurderes gjennom kvalitet, kontinuitet, pasientsikkerhet og tilgangen på likeverdige tjenester.
Det Unio støtter
Det er en rekke god tiltak i meldingen. Det er positivt at meldingen blant annet løfter systematisk HMS-arbeid, kvinnearbeidshelse, IA-innsats, livsfasepolitikk, medvirkning og Magnet-modellen eller tilsvarende metodikk. Dette svarer på flere av Unios innspill. Samtidig krever varig gjennomføring økonomisk og organisatorisk kapasitet. Staten må styrke tilskudd og insentiver som gjør det mulig for kommuner og helseforetak å arbeide systematisk og metodisk med arbeidsmiljøet.
Dette mener Unio må styrkes
Oppfølgingen av lovendringen om psykososialt arbeidsmiljø må styrkes. Dette mener vi burde vært tydeliggjort i meldingen. Unio forventer at veiledning og konkrete verktøy kommer på plass som planlagt. Virksomhetene må likevel starte nå med kartlegging, samlet risikovurdering, organisatoriske tiltak og evaluering i samarbeid med verneombud og tillitsvalgte.
Videre mener Unio at konkurransedyktig lønn og gode arbeidsvilkår må styrkes. Det er for enkelt å skyve hele ansvaret for lønn og rekruttering over på partene, som forhandler innenfor begrensede økonomiske og strukturelle rammer. Lønn og arbeidsvilkår må i større grad verdsette utdanning, ansvar og belastning. Ellers svekkes fagmiljø, kontinuitet og beredskap, mens kostnadene til innleie, overtid og nyrekruttering vil fortsette å øke.
Meldingen retter i stor grad oppmerksomheten mot hvordan samfunnet skal skaffe personell til dagens tjenester, og i mindre grad mot hvordan behovet kan reduseres gjennom forebygging, rehabilitering, habilitering, mestring og en annen kompetansesammensetning. Teknologi, digitalisering og oppgavedeling får stor plass, mens rehabilitering og mestring i for liten grad behandles som virkemidler for å redusere framtidig arbeidskraftbehov. Tidlig og målrettet innsats kan styrke funksjon, aktivitet og deltakelse, gjøre det mulig å klare seg selv og bo hjemme lenger og redusere eller utsette behovet for hjemmetjenester, omsorgsboliger, sykehjemsplasser og personell. Forebygging, rehabilitering og hverdagsrehabilitering må derfor løftes fra støttefunksjoner til systembærende prinsipper.
Videre må likestillingsperspektivet følges opp med tiltak som reduserer krysspresset mellom ansattrollen og pårørenderollen. Helse- og omsorgstjenestene er kvinnedominerte, samtidig som kvinner fortsatt tar en stor del av den uformelle omsorgen. Når offentlige tjenester ikke strekker til, kan dette bidra til sykefravær, deltid og at flere forlater yrket. Her bør tiltakene derfor følges opp og konkretiseres ytterligere.
Videre mener Unio at helseberedskap må tydeligere inn i totalforsvaret. Langtidsplanen må fastsette mål for reservekapasitet, forsyningssikkerhet, robuste fagmiljøer, øvelser og sivilt-militært samarbeid. Investeringer i bygg, digitale løsninger, laboratorier, transport, lagre, boliger og desentraliserte tjenester bør så langt som mulig ha dobbel nytte i fred, krise og krig.
Unios samlede krav til videre arbeid
· Finansier, gjennomfør og følg opp planen med forutsigbare flerårige rammer, tydelig ansvar, milepæler og årlig rapportering om framdrift, ressursbruk, kvalitet, kompetanse, arbeidsmiljø og geografiske forskjeller.
· Samordne reformene og gjør kompetanse styrende. Viderefør lovfestede kompetansekrav, styrk utdannings- og praksiskapasiteten og hindre at oppgaver overføres uten nødvendig kompetanse, kapasitet og finansiering.
· Forbedre kunnskapsgrunnlaget. Oppdater framskrivingene, bruk flere scenarioer og åpne forutsetninger, og utvikle kvalitetsindikatorer og en bred personell- og kompetansemonitor som omfatter grupper både i og utenfor Helsemod.
· Ta vare på og behold ansatte. Sikre bemanning, faglig ledelse, helsefremmende arbeidstid, livsfasepolitikk og konkurransedyktig lønn. Styrk tilskudd og insentiver til metodisk arbeidsmiljøarbeid, blant annet Magnet-modellen, og følg opp lovendring om emosjonelle krav og belastninger med konkrete verktøy.
· Drei tjenestene mot forebygging, rehabilitering, habilitering og mestring. Fastsett mål, finansiering og indikatorer, og still nasjonale krav til oppgavedeling og teknologi basert på kompetanse, kvalitet, pasientsikkerhet, personvern, arbeidsmiljø og dokumenterte gevinster. Reduser samtidig krysspresset mellom ansatt- og pårørenderollen.
· Sikre beredskap og reelt partsarbeid. Integrer helseberedskap i totalforsvaret, involver organisasjonene og tillitsvalgte tidlig nasjonalt og lokalt, etabler faste samarbeidsarenaer og bygg omstillingen på forskning, utprøving og systematisk evaluering.
Avslutning
Helse er et av samfunnets viktigste politikkområder og avgjørende for trygghet, velferd og tillit i hele landet. Unio forventer derfor at partiene samler seg om et bredt og forpliktende politisk forlik, slik at reformarbeid trekker i samme retning over tid. Oppfølgingen må utvikles i reelt samarbeid med partene, nasjonalt og lokalt, og bygge på praksisnær forskning og systematisk evaluering. Ansattes organisasjoner og tillitsvalgte må involveres tidlig når tiltak konkretiseres, prøves ut og gjennomføres. Stortinget må få jevnlig kunnskap om framdrift og virkninger for kvalitet, kompetanse, arbeidsmiljø og geografiske forskjeller. Slik kan vi beholde helsepersonellet og kompetansen og sikre gode og likeverdige tjenester der folk bor – nå og i framtiden.
Les mer om ny kunnskap om emosjonelle krav og belastninger på våre nettsider: https://fremtidensarbeidsmiljo.no/
Røde Kors · 23. september 2026Skriftlig innspill fra Røde Kors til Helsepersonellplan 2040Vis
Erfaringer fra våre frivillige, og funn fra våre analyser, tilsier at underbemanning og tidspress er allerede i dag en viktig årsak til at pleietrengende eldre opplever omsorgssvikt i den norske eldreomsorgen. Regjeringens mål om at andelen som jobber i helse og omsorg ikke skal øke vesentlig kan føre til at omsorgssvikten blir mer utbredt. Det kan også føre til at den rammer hardest dem som allerede er mest utsatt – fordi de har dårlig råd, fordi de mangler sosialt nettverk eller fordi de bor usentralt. Det fremstår høyst usikkert om regjeringens vektlegging av effektivisering og ny teknologi – samt at hver ansatt i helse og omsorgstjenesten i snitt skal jobbe mer – vil lykkes i å tette det fremskrevne helsepersonellgapet. Lykkes det ikke, kan det få alvorlige humanitære konsekvenser for den norske eldrebefolkningen.
På den bakgrunnen er vårt hovedbudskap om helsepersonellplanen følgende:
Stortinget bør gå bort fra premisset om at andelen som jobber i helse og omsorg ikke kan øke vesentlig.
Det er urealistisk å forvente at ny teknologi og effektivisering vil redusere behovet for helsepersonell i stor skala.
Økt utdanningskapasitet bør være en større del av planen om å sikre nok helsepersonell i omsorgstjenesten fremover.
Omsorgssvikt i eldreomsorgen forekommer allerede
Røde Kors’ oppdrag er å avdekke, hindre og lindre menneskelig nød og lidelse. Våre frivillige jobber daglig for å dekke humanitære behov i eldrebefolkningen. Gjennom besøkstjenesten møter vi rundt 25.000 personer årlig. Flertallet av dem som får besøk er eldre, og mange er brukere av offentlige omsorgstjenester. Formålet med tjenesten er å tilby meningsfylt menneskelig kontakt og forebygge ensomhet. Imidlertid opplever våre frivillige stadig oftere å bli bedt av kommunene om å gjøre oppgaver som går langt utover dette formålet, og som i verste fall hører til kommunens lovpålagte oppgaver. Det kan handle om å bli kjørt til nødvendige legetimer, å få i seg mat, å få hjelp med personlig økonomi, stell, personlig hygiene eller til og med legemiddelhåndtering. Frivillige forteller oss at det er vanskelig å takke nei til slike oppgaver, når de ser at brukerne ikke får den hjelpen de trenger.
Røde Kors-rapporten «Omsorg under press» (2024) bygger blant annet på en spørreundersøkelse blant 190 sykehjemsbeboere. Halvparten oppga at de hadde opplevd eller vært vitne til omsorgssvikt det siste året. Det hyppigste svaret på hvorfor sykehjemsbeboerne ikke meldte fra om omsorgssvikten er at de ansatte var for travle eller fraværende. Deres fremste anbefaling for å forebygge omsorgssvikt var flere ansatte og mindre tidspress. Som én av beboerne uttrykte det: «Jeg prøver å si ifra ved å trykke på knappen så de kan komme, men det tar lang tid før de kommer. Men jeg har gitt opp mange ganger.»
Rapporten «Hvem får omsorg i morgen» (2025) bygger på en kunnskapsgjennomgang utført av Statistisk sentralbyrå (SSB) på oppdrag fra Røde Kors («Eldrebefolkningen, nå og i framtiden»). Oppdraget var å peke på de største humanitære behovene i den norske eldrebefolkningen frem mot 2050. SSB bekrefter at det i dag forekommer at brukere av omsorgstjenesten ikke får viktige behov dekket. Blant annet viser en studie blant pleiepersonell på sykehjem at det er vanlig å utelate omsorgsoppgaver på grunn av tidspress, for eksempel vask, munnstell, emosjonell støtte og medisinering til riktig tid («Ufullstendig helse- og omsorgshjelp og kompetansebehov i sykehjem»).
Økte sosiale og geografiske forskjeller
I Helsepersonellplan 2040 holder regjeringen fast ved et mål om at «helse- og omsorgstjenestenes andel av samfunnets totale arbeidsstyrke ikke vil kunne fortsette å øke vesentlig». Ifølge regjeringen betyr dette at «vi må lykkes med tiltak som enten reduserer etterspørselen etter årsverk og/eller øker tilbudet av arbeidskraft på måter som reduserer presset på omdisponering av personell (reallokering) i det totale arbeidsmarkedet.»
I sin analyse konkluderer SSB som følger: Hvis myndighetene fører en politikk med premiss om at andelen av arbeidsstyrken som jobber i helse og omsorg ikke kan øke vesentlig, kan det føre til økte geografiske og sosiale forskjeller i hvem som får tilgang til gode helse- og omsorgstjenester. Hvis behovet for helse- og omsorgstjenester vokser, uten at det offentlig finansierte tilbudet vokser tilsvarende, skapes et marked for helprivate og brukerbetalte tjenester. Da kan de som har råd til det, få rask tilgang til gode helsetjenester fra privat sektor. De som ikke har råd, må nøye seg med det SSB kaller et «underfinansiert og overbelastet» offentlig tilbud. En slik utvikling kan trekke helsepersonell fra den offentlig finansierte tjenesten og over i privat sektor. I tillegg kan den trekke personell fra usentrale strøk og inn til de større byene, der det er mest lønnsomt for private tjenesteytere å etablere seg. Denne geografiske forskjellen forsterkes av at det er de mest usentrale kommunene som forventes å få størst aldring, og at det allerede i dag er disse kommunene som har størst problemer med å rekruttere helsepersonell. Det er også i de minst sentrale kommunene at eldre har færrest pårørende som bor i nærheten.
Usikker effekt av teknologi og effektivisering
Regjeringens premiss om at andelen som jobber i helse og omsorg ikke kan øke vesentlig, preger tiltakene som foreslås i stortingsmeldingen. Blant annet forventes en stor del av helsepersonellgapet tettet ved hjelp ny teknologi og effektivisering. Statistisk sentralbyrå påpeker imidlertid at det er usikkert hvor mye man kan redusere helsepersonellbehovet gjennom effektivisering. De viser til at helsetjenesten i en årrekke har økt produktiviteten og tatt i bruk ny teknologi, uten at behovet for helsetjenester dermed er blitt mindre.
Regjeringen anslår at 6500 årsverk skal skaffes ved å utdanne mer helsepersonell. Tallet bygger på et scenario der utdanningskapasiteten følger befolkningsveksten. I tillegg har regjeringen fått utredet et scenario som innebærer å øke antall uteksaminerte kandidater med ti prosent. I dette scenarioet vil man øke helsepersonelltilgangen med 12.500 årsverk i 2040. Vi merker oss at regjeringens eneste begrunnelse for å styre mot det laveste alternativet synes å være at økt utdanningskapasitet er unødvendig, siden de øvrige tiltakene forventes å være nok til å tette gapet. Vi reagerer på at planen ikke i større grad baserer seg på å øke utdanningskapasiteten av helsepersonell – all den tid det er usikkert hvor stor gevinst som kan oppnås gjennom effektivisering, ny teknologi og ulike grep som handler om at de som allerede jobber i tjenesten skal jobbe mer.
Preventio · 23. september 2026Preventio høringssvar til Helsepersonellplan 2040Vis
Preventio er en landsdekkende paraplyorganisasjon på rus-, helse-, sosial- og justisfeltet. Vi leverer løsninger som er kunnskapsbasert, avstigmatiserende, inkluderende og forankret i menneskerettighetene. Vi støtter målet om å sikre tilstrekkelig og riktig kompetanse i helse- og omsorgstjenestene fram mot 2040.
Helsepersonellplanen må imidlertid ta utgangspunkt i befolkningens reelle behov, ikke bare dagens bemanning og tjenestebruk. Dette er særlig viktig innen psykisk helse og rus. Planen må også bygge på en helhetlig forståelse av helse, hvor biologiske, psykiske og sosiale forhold ses i sammenheng.
Dagens tjenestebruk kan ikke definere framtidens behov
Planens framskrivinger av etterspørselen etter personell bygger på hvordan tjenestene ble brukt og bemannet i 2024. Samtidig viser planen til at psykisk helsevern og rusbehandling vil ha svakere vekst i personellbehovet enn somatiske spesialisthelsetjenester og kommunale omsorgstjenester.
Denne konklusjonen må tolkes med stor varsomhet. Dagens aktivitet gjenspeiler ikke bare behovet i befolkningen, men også dagens kapasitet, ventetider, avviste henvisninger, behandlingsavbrudd og geografiske forskjeller. Når tilbudet er utilstrekkelig, kan lav tjenestebruk ikke forstås som uttrykk for et tilsvarende lavt behov.
Dersom dagens bemanning og aktivitet gjøres til norm for framtiden, risikerer vi at eksisterende underkapasitet videreføres og legitimeres. SSBs framskrivingsmodell for helsepersonell, Helsemod, og den planlagte personellmonitoren må derfor suppleres med kunnskap om blant annet udekkede behov, ventetider, avslag, frafall fra behandling, tjenestedekning, kontinuitet, regionale forskjeller og pasientenes erfaringer.
For psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling bør det utvikles egne behovsbaserte scenarioer som også fanger opp sykdomsbyrde, sosial ulikhet og kjent tjenestesvikt.
Sosialfaglig kompetanse må inngå i planleggingen
Planen viser at helse- og omsorgstjenestene bemannes av langt flere grupper enn de 14 autoriserte helsepersonellgruppene som inngår i Helsemod. Den anerkjenner også betydningen av sosialfaglig kompetanse. Det er positivt at regjeringen vil inkludere sosialfaglige yrkesgrupper i modellen. Dette må gjennomføres tidlig og forpliktende, slik at kompetansebehovet får betydning for utdanningskapasitet, rekruttering og tjenesteutvikling.
For mennesker med rus- og psykiske helseutfordringer påvirkes helse og behandlingsforløp blant annet av bolig, økonomi, arbeid, nettverk, familieforhold, traumer og diskriminering. Sosionomer, barnevernspedagoger og andre sosialfaglige grupper er derfor ikke tilleggskompetanse, men en nødvendig del av kommunalt arbeid innen psykisk helse og rus og av tverrfaglig spesialisert rusbehandling.
En helsepersonellplan som ikke planlegger for denne kompetansen, gir heller ikke et helhetlig bilde av framtidens personellbehov.
Erfaringskompetanse må også få en tydeligere plass. I planen brukes begrepet hovedsakelig i omtalen av ansatte uten formell utdanning. Erfaring fra egen rusbruk, behandling, psykiske helseutfordringer eller pårørenderolle er en egen kunnskapsform. Denne kompetansen bør integreres i tjenestene gjennom definerte roller, opplæring, faglig oppfølging og ordnede arbeidsvilkår.
Kommunale tjenester og spesialisthelsetjenester må styrkes sammen
Gode kommunale tjenester kan forebygge forverring, gi hjelp tidlig og redusere behovet for mer inngripende eller spesialisert behandling. Samtidig kan ansvar ikke flyttes fra spesialisthelsetjenesten til kommunene uten at finansiering, kompetanse og kapasitet følger med.
Det er derfor problematisk at omstillingen i hovedsak skal gjennomføres innenfor gjeldende økonomiske rammer, samtidig som omstillingstilskuddet ikke kan benyttes til ordinære driftsoppgaver. Psykisk helse og rus er allerede områder som lett blir salderingsposter i kommunale budsjetter. Mer ansvar uten varig finansiering kan forsterke forskjellene mellom kommunene.
Kommunene trenger forutsigbar og langsiktig finansiering, tilstrekkelig grunnbemanning og reell tilgang til spesialistkompetanse og veiledning. Den varslede vurderingen av lovfestede kompetansekrav må ikke svekke nasjonale minstegarantier eller innbyggernes faktiske tilgang til nødvendig fagkompetanse.
Styrking av kommunale tilbud må heller ikke brukes som begrunnelse for å redusere kapasiteten i psykisk helsevern eller tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Det må finnes sammenhengende forløp mellom lavterskeltiltak, fastlege, kommunale tjenester, psykisk helsevern og TSB, med tilstrekkelig poliklinisk, ambulant, akutt og døgnbasert kapasitet. Pasienten skal ikke selv måtte binde tjenestene sammen.
Effektivisering må vurderes mot kvalitet og rettigheter
Ansvars- og oppgavedeling, digitalisering og kunstig intelligens kan frigjøre kapasitet og redusere unødvendig arbeid. Tiltakene må likevel vurderes ut fra mer enn antall sparte årsverk.
På rus- og psykisk helsefeltet er relasjon, kontinuitet, tillit og tilgjengelighet ofte en del av selve hjelpen. Teknologi må ikke erstatte nødvendige menneskelige møter eller skape nye barrierer for personer med lav digital, språklig eller helsemessig kompetanse.
Omstillingen må ivareta pasientenes autonomi, rettssikkerhet og rett til likeverdige tjenester. Personer med ruslidelser skal møte den samme faglige kvaliteten og det samme rettighetsvernet som andre pasientgrupper. Effektivisering må ikke føre til mer standardisering, kontroll eller bruk av tvang på bekostning av individuell vurdering og medvirkning.
Oppfølgingen av planen bør derfor omfatte kvalitet, pasientsikkerhet, autonomi, sosial og geografisk likeverdighet og faktisk helse og livskvalitet. Brukere, pasienter, pårørende og deres organisasjoner må delta i utformingen, gjennomføringen og evalueringen av tiltakene.
Frivillig og ideell sektor kan bidra med innovasjon, tillit, erfaringskompetanse og nærhet til utsatte grupper, men skal supplere og ikke erstatte det offentliges ansvar.
Preventios anbefalinger
Preventio anbefaler at:
framskrivingene for psykisk helse og rus suppleres med kunnskap om udekkede behov, kvalitet, tjenestesvikt og sosial og geografisk ulikhet
sosialfaglige yrkesgrupper innarbeides tidlig i Helsemod, personellmonitoren og planleggingen av utdanningskapasitet
erfaringskompetanse får en tydelig og forpliktende plass i tjenestene og i gjennomføringen av planen
kommunale tjenester innen psykisk helse og rus sikres varig finansiering og nødvendig kompetanse
kapasiteten og bredden i psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling opprettholdes og videreutvikles
effektivisering, oppgavedeling og teknologi vurderes mot kvalitet, rettigheter, kontinuitet og brukernes erfaringer
bruker- og pårørendemedvirkning blir en integrert del av gjennomføringen og evalueringen av planen
Helsepersonellplan 2040 må bidra til mer enn å balansere tilbud og etterspørsel etter arbeidskraft. Den må sikre at mennesker møter tjenester med riktig kompetanse, på riktig nivå og til riktig tid, uavhengig av diagnose, bosted og sosial situasjon.
Arbeidsgiverforeningen Spekter · 23. september 2026Høringsinnspill fra Arbeidsgiverforeningen Spekter til Helsepersonellplan 2040Vis
Arbeidstidsordningenes betydning for flere hele stillinger
Spekter slutter seg til Helsepersonellplanens mål om å øke andelen heltidsstillinger i helsetjenesten og viser til at dette kan bidra til å redusere behovet for personell. Samtidig forutsetter en høyere heltidsandel at arbeidstidsordningene i helse- og omsorgstjenesten i større grad legger til rette for dette.
I helsesektoren varierer bemanningsbehovet gjennom døgnet og uken. Det er for eksempel flere på jobb på dagtid enn på kveld, flere på kveld enn på natt, og flere på ukedager enn i helgene. Arbeidsmiljøloven har ingen normalbestemmelser for denne typen turnusarbeid, og det innebærer at det må inngås avtaler med fagforeningene for å sikre helt ordinær drift av landets helsetjenester. I sykehusene er det ikke inngått noen sentral avtale, slik at avtaler må inngås lokalt. Det er anslått at det på bakgrunn av dette finnes 25 000 forhandlingsarenaer per år for å etablere slike planer. I praksis gir dette fagforeningene en vetoposisjon i utformingen av arbeidsplanene.
Dette griper inn i et grunnleggende prinsipp i arbeidsmiljøloven, nemlig at arbeidsgiver skal fastsette arbeidsplanene i samarbeid med de ansatte. Det følger naturlig av at arbeidsgiver har ansvar for forsvarlig pasientbehandling, samtidig som de ansatte skal ha et fullt forsvarlig arbeidsmiljø.
Flere offentlige utvalg (blant annet NOU 2016:1 og NOU 2023:4) har dokumentert at omfanget av deltid i helsesektoren blant annet skyldes uenighet om arbeidsplanene, særlig om hvordan helgebemanningen skal organiseres. Dagens regler får dermed direkte betydning for arbeidsgivers mulighet til å sikre tilstrekkelig bemanning og kompetanse, for eksempel i helgene.
Regjeringen legger til grunn at utfordringene knyttet til arbeidstid løses gjennom sentrale avtaler mellom partene. Det har vært løsningen i andre sektorer og er i tråd med flertallet i Helsepersonellkommisjonens forslag. Flertallet i helsepersonellkommisjonen pekte imidlertid også på at dersom slik enighet ikke oppnås, må arbeidsmiljøloven gjennomgås med sikte på endringer. Regjeringen har imidlertid ikke omtalt konsekvensene av at enighet ikke oppnås eller satt en frist for arbeidet. Utfordringer knyttet til arbeidstid har vært tema mellom partene siden 2008.
Spekter mener at Stortinget bør sette en klar frist for partenes arbeid knyttet til arbeidstid. Dersom arbeidet ikke gir resultater, må konsekvensen være at regjeringen legger fram forslag til nødvendige lovendringer som sikrer at det kan etableres arbeidsplaner som gir god ressursbruk, effektiv drift og et fullt forsvarlig arbeidsmiljø og som kan øke andelen heltidsstillinger.
Overtidsbetaling på mertid vil hindre målsettingen om mer heltid
Regjeringen har omtalt de pågående diskusjonene om overtidsbetaling på mertidsarbeid i planen og blant annet henvist til det partsarbeidet som er gjennomført. Partene er ikke kommet til enighet om saken. Spekter vil sterkt understreke nødvendigheten av at de pågående prosesser rundt overtidsbetaling på mertid må finne en løsning. Når partene ikke er enige, må det fattes nødvendige vedtak for at dagens praksis kan videreføres. I motsatt fall står vi i en situasjon hvor det vil lønne seg å jobbe deltid fremfor heltid, og det vil være et stort tilbakeskritt i arbeidet med å få flere hele stillinger i helsesektoren.
Spekter ber Stortinget bidra til at det fattes nødvendige vedtak for å sikre at dagens praksis rundt godtgjøring av merarbeid videreføres.
Spesialistgodkjenning for grupper av spesialsykepleiere
Regjeringen foreslår å fastsette en forskrift om spesialistgodkjenning for grupper av spesialsykepleiere, og et konkret forslag til dette er sendt på egen høring fra Helse- og omsorgsdepartementet. I Helsepersonellplan 2040 begrunner regjeringen forslaget med at det vil bidra til å rekruttere, utvikle og beholde sykepleiere, og at det vil være positivt for oppgavedeling. I forslaget til forskrift, som har høringsfrist 15. oktober, begrunner Helse- og omsorgsdepartementet forslaget også med økt kvalitet og bedre pasientsikkerhet.
Spekter mener det er svært uheldig å innføre slike nye spesialistgodkjenninger, og det er uklart hvilket problem det er ment å løse. Sykehusene peker på at det vil kunne føre til et press mot flere masterutdanninger, veiledning vil være ressurskrevende, spesifikke kompetansekrav vil binde opp personellressurser og senke produktiviteten, og at det vil være kostbart uten at kostnadene på noen måte er utredet. Fast ansatte spesialsykepleiere i sykehus har lav ekstern turnover på 6,1 prosent i 2024-25 (kilde: Spekter), inkludert overgang til pensjon. Det er lavere enn gjennomsnittet av andre grupper i sykehusene.
Effekten er trolig minimal når det gjelder å rekruttere og beholde arbeidskraft. Det er også liten grunn til å overføre oppgaver fra leger til sykepleiere, da framskrivningene viser større knapphet på sykepleiere enn på leger. Forslaget er også et paradoks når andre deler av Helsepersonellplanen fremhever mer breddekompetanse og at kompetansekrav må gå foran profesjonsspesifikke krav for å få mer fleksibel bruk av personellressursene. Det finnes heller ikke tilsvarende ordninger i andre land.
Spekter ber Stortinget om å be Regjeringen ikke vedta forskrift om spesialistgodkjenning for grupper av spesialsykepleiere.
Ledelsesmodeller og organisering
Regjeringen forslår flere tiltak knyttet til å sikre god ledelse, lederutvikling og organisering. Det er blant annet en omtale av «Magnet-sykehus», som kan forstås som at regjeringen ønsker at flere sykehus skal etablere tilsvarende ordninger. Her viser Spekter til Sykehusutvalget, som i NOU 2023:8 foretok en kartlegging og vurdering av lederspenn og ledelsesstrukturer, og konkluderte med at hensynet til lokale forhold og helseforetakenes autonomi tilsier at man bør unngå lovreguleringer som gjelder organisatoriske spørsmål.
Spekter mener organsering av sykehusene er en grunnleggende del av lederansvaret og må vurderes ut fra det enkelte sykehus' behov for å sikre forsvarlig drift.
Apotek/Apotekenes kompetanse kan benyttes bedre
Apotekene kan i større grad enn i dag bidra til å sikre bedre bruk av kompetanse i helsetjenesten. Med om lag 8000 helsepersonell ansatt i 1070 apotek over hele landet, er dette en del av helsetjenesten med nær tilgjengelighet for allmennheten.
Potensialet for å bruke apotekene mer er betydelig, særlig som førstelinje innen definerte helseplager, i å sikre riktig legemiddelbruk, gi enkel tilgang til vaksinasjon og andre helsetjenester som kan frigjøre tid for fastleger, kommuner og øvrige deler av helsetjenesten.
Spekter støtter regjeringens forslag om utprøving av flere helsetjenester i apotek, men mener det bør gjennomføres i et større omfang enn det som er foreslått.
Kreftforeningen · 23. september 2026Kreftforeningens høringsinnspill Meld. St. 11 (2025–2026) Helsepersonellplan 2040Vis
Kreftforeningen takker for muligheten til å gi innspill til Helsepersonellplan 2040. For kreftpasienter er mangel på helsepersonell alvorlig. Gode forløp krever rask diagnostikk, tverrfaglig behandling, trygg oppfølging og god samhandling mellom nivåene. Kreftforeningen vil berømme regjeringen for at det vies en egen stortingsmelding til temaet. Samtidig oppleves det fortsatt å være behov for å se planen i sammenheng med en større helhet. Kreftforeningen ønsker mer detaljering av hvordan tiltakene skal iverksettes og fungere.
Kreftforeningen ber Stortinget om å:
understøtte systematisk forbedring av arbeidsmiljøet i tjenestene.
sikre tilstrekkelig kapasitet hos onkologer og diagnostiske tjenester.
styrke fastlegenes og kreftkoordinatorenes rolle i helhetlige kreftforløp.
sikre at helsepersonellressurser blir et selvstendig kriterium ved prioritering.
sikre at oppgavedeling, digitalisering og effektivisering gjennomføres uten å svekke pasientsikkerhet, kvalitet eller pasientrettigheter.
systematisk bruke helsefrivilligheten for økt kapasitet.
prioritere reelle tiltak innen forebygging og helsekompetanse.
Arbeidsmiljø
Kreftforeningen støtter «Medarbeiderløftet». Det er viktig å rekruttere medarbeidere i årene som kommer, men minst like viktig å beholde de vi har. Arbeidsmiljø er viktig for kapasitet og kvalitet i tjenestene, og vi mener det i større grad må rapporteres på trivsel, tid til faget, tillit, fravær, turnover, ledelse m.m. Godt dokumenterte verktøy/tiltak må tas i bruk. Heltid er bra, men det må ikke glemmes at noen fortsatt vil ha behov for mindre stillinger, bl.a. pga. helseutfordringer. Kreftforeningen ønsker en mer fleksibel sykelønnsordning for personer med langvarige og varierende sykdomsforløp. Personer som kan jobbe noe under sykdom/behandling bør kunne bruke sykepenger mer fleksibelt og strekke sykepengeperioden i inntil to år. Dagens ordning er lite tilpasset arbeidsevne som varierer. Det gjør det lite lønnsomt å forsøke seg i jobb. Det er også viktig å sikre at pårørende kan klare sine omsorgsoppgaver kombinert med å stå i jobb, ved å utarbeide permisjons- og kompensasjonsordninger. Planen må ikke resultere i økt byrde på pårørende. Her etterlyser vi en egen pårørendeplan.
Diagnostikk og behandling
Mulighet til å oppdage forstadier til kreft og diagnostisering har gjennomgått, og står fortsatt i, formidabel teknologisk utvikling. Det gir tidligere oppdagelse, bedre behandling, positiv effekt for overlevelse og bedre livskvalitet etter kreftbehandling. Dessverre er kapasiteten i diagnostiske tjenester under stort press. Det får følger for utredningstid og oppstart av behandling, og er en tilleggsbelastning for pasienter og pårørende. Tilstrekkelig kapasitet hos patologer, bioingeniører og andre sentrale yrkesgrupper innen laboratoriefag og diagnostikk må sikres.
Flere store sykdomsgrupper vil bidra til økende behov for spesialister i helsetjenesten fremover. Blant flere kompetente spesialiseringer har onkologene en særlig viktig rolle for kreftpasientene. Ifølge Kreftforeningens onkologundersøkelse fra 2025 er onkologene under stort tidspress. 2 av 3 onkologer mener tidspresset går utover pasientene, og kun 1 av 10 opplever nok tid til å holde seg faglig oppdatert. Det oppleves store flaksehalser i arbeidshverdagen, særlig knyttet til personellmangel og dårlige IT-løsninger. For å beholde viktig kompetanse og kapasitet i helsetjenestene ønsker Kreftforeningen endringer som gir onkologer og andre kritiske spesialister en mer håndterbar hverdag. Unge leger og annet helsepersonell må sikres et bedre første møte med arbeidslivet.
Primærhelsetjenesten
Fastlegen er en nøkkelperson for kreftpasienter, både ved tidlig oppdagelse, henvisning, oppfølging under/etter behandling og ved senskader. Kreftforeningen har tidligere vist at 87 prosent av kreftpasienter har hatt jevnlig kontakt med fastlegen i forbindelse med sin kreftsykdom. Fastlegeordningen må styrkes ytterligere med tverrfaglige team og samhandling lokalt med yrkesgrupper slik som fysioterapeuter, psykologer, kreftkoordinator, kliniske ernæringsfysiologer m.m. Finansiering må belønne forebygging og god oppfølging.
Kreftsykepleie/kreftkoordinator
Kompetansen til kreftsykepleiere er særlig viktige for kreftpasienter. De har kunnskap om hele pasientforløpet fra behandling, seneffekter/senskader, rehabilitering og palliasjon, og er avgjørende i koordinering og samhandling mellom nivåene. Kreftbehandling er i rask utvikling og blir mer persontilpasset. Spesialistkompetansen til kreftkoordinatorene er avgjørende. Pasientene skal være trygge på å finne kompetanse nærmest mulig der de bor.
Prioritering
Kreftforeningen støtter at personellhensyn blir en del av beslutninger og prioriteringer i tjenestene på en systematisk måte. Helsepersonellressurser må være et selvstendig kriterium ved utforming av beslutningsgrunnlag og ved vurdering av nye tjenester/investeringer. Kreftforeningen støtter utvikling av en monitor for bedre oversikt over personellsituasjonen i tjenestene.
Oppgavedeling
Hensiktsmessig oppgavedeling mellom profesjoner kan bidra til bedre ressursutnyttelse og økt kapasitet. Enkelte oppgaver som utføres av leger, kan utføres av sykepleiere med riktig kompetanse. Tilsvarende kan oppgaver som i dag ligger hos sykepleiere, ivaretas av helsesekretærer eller annet kvalifisert personell, samt løses med bruk av teknologi. Oppgavedeling må alltid ta utgangspunkt i pasientens behov, dokumentert kompetanse og tydelige ansvarsforhold. Det må være adgang til rask medisinsk vurdering når situasjonen krever det. Målet er bedre tilgjengelighet, økt kontinuitet og høy kvalitet i tjenestene.
Digitalisering
Kreftforeningen støtter økt grad av digitalisering, og mener det er potensiale innen flere typer oppgaver. Digitalisering og KI kan frigjøre tid, gi bedre behandling og oppfølging, men må innføres slik at det gir reell nytte. Vi opplever dessverre at norske helsetjenester mangler evne til å ta i bruk innovasjon. Systemet mangler mekanismer for å gå fra utprøving til innføring. Vi ser særlig fire typer barrierer:
Ny teknologi krever endringer i arbeidsflyt som det ikke er rigget for.
Kravene til dokumentasjon er sjelden tilpasset tempoet teknologien utvikler seg i.
Selv når teknologi er validert, mangler mekanismer for implementering – kompetanse bygges ikke varig, lite erfaringsdeling og uklart ansvar.
Innovasjon belønnes lite i finansieringssystemet.
Regulatoriske og finansielle hindringer må ryddes unna parallelt med utprøving, for raskere gevinstrealisering. Validering av teknologi må skje raskere, og må implementeres enkelt for nye brukere.
Frivillighet
Frivilligheten besitter betydelig kapasitet og kompetanse innenfor forebygging, relasjonell omsorg, selvhjelp og mestring. Potensialet for systematisk samarbeid må utnyttes. God oppgavefordeling mellom frivillighet og helsetjenester sikrer bedre ressursbruk og bidrar til å frigjøre kapasitet. Kreftforeningen har kapasitet i store deler av landet, gjennom Vardesentrene, rådgivningstjeneste, kurs og frivillighetsnettverk. Lærings- og mestringstilbudet (LMS) er et naturlig sted å starte. Avtaler med kommune/helseforetak, statlige tilskudd til frivillig LMS-deltakelse og flerårige partnerskap er en viktig del av løsningen.
Forebygging og mestring
Forebygging må forstås som en nødvendighet. Om lag 1 av 3 krefttilfeller henger sammen med levevanene våre og kan forebygges. Lykkes vi med forebygging reduseres også presset på helsetjenestene. Eksempler på dette er hjelp til røykeslutt, fysisk aktivitet, sunt kosthold, tidlig oppdagelse og prehabilitering. Når flere opplever å mestre egen hverdag, frigjøres kapasitet i tjenestene. Kreftforeningen ber Stortinget sikre at forebygging og helsekompetanse får en enda tydeligere og mer konkret plass i gjennomføringen av planen. Kreftforeningen ønsker tydeliggjøring av statens ansvar for nasjonale og strukturelle forebyggingstiltak og kommunenes rammer for lokalt forebyggingsarbeid.
Hjernesvulstforeningen · 23. september 2026Høringssvar til Meld. St. 11 (2025-2026) Helsepersonellplan 2040 - HjernesvulstforeningenVis
Hjernesvulstforeningen organiserer og representerer pasienter med hjernesvulst og deres pårørende. Vi støtter målet om å sikre nok personell fram mot 2040, og mange av tiltakene i planen, blant annet mer heltid og bedre kontinuitet, vil komme pasientene direkte til gode. Samtidig mener vi at planen i for liten grad ser pasientene, de pårørende og pasientorganisasjonene som en ressurs i arbeidet med å lukke personellgapet. Vi registrerer også at Helsepersonellkommisjonens figur 8.2 i NOU 2023:4 som spesifikt beskriver frivillige, likepersoner og erfaringskonsulenter som et grunnleggende nivå i pyramiden med helsetjenester ikke er synlig i Helsepersonellplan 2040. Disse viktige gruppene er i praksis utelatt fra stortingsmeldingen.
1. Pårørende er en forutsetning i planen og må bli et tiltak
SSBs framskrivinger bygger på at pårørendeinnsatsen holdes konstant fram mot 2040, og i kapittel 10.4 slår departementet fast at det er viktig å opprettholde pårørendeinnsatsen på tilsvarende nivå som i dag. Dette er en forutsetning, ikke et tiltak. Dersom pårørende slites ut og faller fra, blir gapet større enn 42 400 årsverk. Tiltak som holder pårørende oppe, er derfor personellpolitikk.
I kapittel 6.4 skriver departementet selv at når tilbudet blir fragmentert, faller belastningen med koordinering ofte på pasienten selv eller de pårørende. For pasienter med hjernesvulst er dette særlig tydelig. Kognitive endringer, epilepsi, språkvansker og personlighetsendringer gjør at mange ikke kan koordinere sin egen oppfølging. Da blir de pårørende koordinatorer, i tillegg til å være ektefeller, foreldre og arbeidstakere. Vi er bekymret for at ikke-smittsomme sykdommer med stor sykdomsbelastning og påvirkning på pårørende, og da særlig unge pårørende, vil i realiteten kunne medføre at pårørende selv får en egen sykdomsbelastning pga. pårørendeoppgaver.
2. Kreftkoordinatorer og andre koordinatorer i kommunene
En fast koordinator i kommunen gir pasient og pårørende én person å forholde seg til, og reduserer ukoordinerte henvendelser, dobbeltarbeid og unødvendige akuttinnleggelser. Det er et tiltak som demper etterspørselen etter arbeidskraft, som er et av planens to hovedspor. Planen viser selv til gode erfaringer med kombinerte stillinger i kreftomsorgen (kapittel 6.3) og med team som gir bedre involvering av pårørende (kapittel 6.4). Når planen beskriver omstillingstilskuddet, trekkes ivaretakelse av pårørende fram som viktig, men det sies lite om hvordan det skal skje.
Vi ber komiteen om å be regjeringen sikre at alle kommuner har kreftkoordinator eller tilsvarende koordinator, gjerne gjennom interkommunalt samarbeid for små kommuner, at pasienter med hjernesvulst og andre sammensatte nevrologiske tilstander omfattes, og at omstillingstilskuddet eksplisitt kan brukes til dette.
3. Likepersoner og lærings- og mestringstilbud
Kapittel 6.8 om frivillige handler i hovedsak om eldres frivillige innsats og sykehusverter. Pasient- og brukerorganisasjonenes likepersonsarbeid og kurs for pasienter og pårørende er ikke nevnt, selv om dette er etablerte tilbud som avlaster tjenestene. En likeperson som har levd med den samme diagnosen, kan gi trygghet, praktiske råd og realistiske forventninger på en måte helsepersonell ikke har tid til. Digitale likepersonstilbud når hele landet, noe som betyr mest i distriktskommunene der planen varsler størst mangel på arbeidskraft.
Planen vil bygge en digital førstelinje med støtte til mestring av egen helse og offentlige KI-helseråd (kapittel 7.1 og 7.2). Pasientorganisasjonene har kvalitetssikret innhold og erfaringskunnskap som slike løsninger trenger, og bør være faste samarbeidspartnere i utviklingen. Planen vil også styrke kompetansen hos personell uten relevant helseutdanning, som anslås å utgjøre 73 300 årsverk i 2040 (kapittel 5.4). Organisasjonenes e-læringskurs, for eksempel om kognitive endringer og epilepsi ved hjernesvulst, kan bidra direkte til dette, særlig i hjemmetjenesten.
Vi ber komiteen om å be regjeringen sikre forutsigbar finansiering av pasientorganisasjonenes likepersonsarbeid og lærings- og mestringstilbud, og å involvere organisasjonene i den digitale førstelinjen og i kompetansetiltakene for personell uten formell utdanning. Dette er i dag en finansiering som er delt mellom tilskuddsordningen for funksjonshemmedes organisasjoner Kap. 352, post 70, og Kap. 760, post 21/70/71 som er tilskudd under Helsedirektoratet. Organisasjonenes evne til å avlaste det offentlige med sine lærings- og mestringstilbud har en lineær sammenheng med tilskuddene som ytes. De to nevnte tilskuddene må økes for å lette presset på de offentlige helsetjenestene.
4. Erfaringskonsulenter
Planen legger til grunn at kompetansebaserte krav skal være hovedregelen framfor profesjonskrav i bemanningen. Det åpner for å bruke erfaringskompetanse mer systematisk. Erfaringskonsulenter er godt etablert i psykisk helsevern og rusbehandling, men brukes lite i somatikken. De kan bidra med forventningsavklaring, veiledning gjennom pasientforløpet, gruppetilbud og opplæring av ansatte, oppgaver som i dag tar tid fra sykepleiere og leger eller ikke blir gjort. Erfaringskonsulenter må være ansatt, ha opplæring og veiledning og en tydelig rolle. De skal supplere, ikke erstatte, helsepersonell.
Erfaringskonsulenter er også typiske deltidsstillinger hvor graderte uføre kan bidra inn i arbeidslivet og med dette tjene penger til livsopphold og redusere kostnader til uføretrygd.
Vi ber komiteen om å be regjeringen prøve ut erfaringskonsulenter i somatiske pasientforløp, blant annet innen kreft og nevrologi, og å synliggjøre denne gruppen i den nye personellmonitoren.
5. Brukermedvirkning i gjennomføringen
Kapittel 10 sier at pasient- og brukerorganisasjoner har en viktig rolle i gjennomføringen, men den nasjonale styringsgruppen og produktivitetsrådene i helseforetakene skal være partssammensatte. Planen peker selv på pasient-, bruker- og pårørendeundersøkelser som mulig grunnlag for lederinsentiver. Produktivitet målt i DRG-poeng fanger ikke opp om pasientene opplever tjenestene som bedre.
Vi ber komiteen om å sikre brukerrepresentasjon i styringen av planen og at pasient- og pårørendeerfaringer blir en del av indikatorene for måloppnåelse.
6. Autorisasjon av logopeder
Hjernesvulstforeningen støtter LHLs innspill om at logopeder må omfattes av autorisasjonsordningen for helsepersonell, slik det er framsatt i fellesbrevet fra LHL og Norsk Logopedforbund av 10. september 2026, som vi har sluttet oss til. Mange pasienter med hjernesvulst får språk-, tale- og svelgevansker, og logopeden er en viktig del av rehabiliteringen. Planen viser 33 autoriserte helsepersonellgrupper (tabell 6.1), men logopeder er ikke blant dem. Når planen bygger på digital samhandling, tverrfaglige team og bedre oppgavedeling, er det vanskelig å forsvare at logopeder står utenfor de digitale samhandlingsløsningene. Autorisasjon gir også pasientene trygghet for at den som kaller seg logoped, er kvalifisert.
Sunnaasstiftelsen · 23. september 2026Sunnaasstiftelsen: Høringsinnspill til Meld. St. 11 (2025–2026) Helsepersonellplan 2040Vis
Sunnaasstiftelsen: Høringsinnspill til Meld. St. 11 (2025–2026) Helsepersonellplan 2040
Vi kan ikke bemanne oss ut av kapasitetsutfordringene helsetjenesten står overfor. Derfor må vi, som Helsepersonellplan 2040 slår fast, både 1) skaffe og beholde flere fagfolk og samtidig 2) dempe behovet for arbeidskraft.
Dette innspillet handler om hvordan behovet kan dempes, gjennom å:
styrke rehabiliteringstilbud som bygger mestring, selvstendighet og livskvalitet for personer med funksjonsnedsettelser, og i større grad å ta i bruk kunnskapen og kapasiteten hos ideelle aktører.
Stortingsmeldingen løfter fram viktige tiltak som teknologi, kunstig intelligens og oppgavedeling, men omtaler i liten grad rehabilitering. Dette er en vesentlig svakhet ved meldingen, for som meldingen skriver: Mennesker som mestrer mer av egen helse og oppfølging, demper presset på fagfolkene.
Vi kan ikke fortsette som i dag. Vi må ta i bruk ressursene som bor i enkeltmennesker, og for å lykkes må vi styrke rehabiliteringsfeltet og ta i bruk kunnskapen og kapasiteten som finnes hos ideelle aktører.
Kunnskapsbasert, lavterskel rehabilitering er avgjørende for at mennesker med funksjonsnedsettelse skal kunne leve gode, aktive, selvstendige og meningsfulle liv etter ulykke eller sykdom: Og når flest mulig klarer seg mest mulig selv, vil helse- og omsorgstjenestenes knappe ressurser kunne brukes på de menneskene som trenger det mest. Dette kan Sunnaasstiftelsen bidra med.
Modell for Aktiv rehabilitering er en metode som virker
Gjennom 20 år har Sunnaasstiftelsen, sammen med helsetjenesten, forskningsmiljøer og brukere, utviklet modell for Aktiv rehabilitering. Modellen kombinerer helsefaglig kunnskap med erfaringskompetanse fra spesialutdannede mentorer som selv lever med funksjonsnedsettelse.
Forskning viser at Aktiv rehabilitering bidrar til økt selvstendighet, mestring og deltakelse i arbeid og utdanning, og kan være en viktig støtte i overganger fra sykehus til hjem1. Dette, kan bidra til å redusere behovet for helse- og omsorgstjenester og helsepersonell på tvers av tjenestenivåene.
Vi hjelper barn, unge og voksne med ervervet ryggmargs- eller hjerneskade til å mestre hverdagen og delta i utdanning, arbeid og samfunnsliv. Metodikken kan også brukes for andre målgrupper. Vi har egne programmer for pårørende. I tillegg veileder vi kommuner, spesialisthelsetjenesten, NAV, helsepersonell, skoler og arbeidsgivere. Modellen bygger bro mellom spesialisthelsetjenesten og livet hjemme i kommunen. Den består av tre hovedelementer:
Aktiv rehabiliteringscamper med kapasitet til rundt 300 personer årlig, om lag halvparten av dagens behov
Ettårig mentorutdanning for både ungdom og voksne
Landsdekkende mentortjeneste gjennom Mentorkompasset, med målrettet oppfølging i overgangen fra sykehus til egen hjemkommune
Kjernen er mentorene. De kombinerer egen skadeerfaring med utdanning og faglig oppfølging, og kan støtte mennesker både før utskrivelse og når livet skal bygges videre hjemme. Over 150 mentorer er utdannet gjennom programmet, og vi utdanner mer enn 30 nye hvert år. Modellen er i dag tatt i bruk i over 20 land.
Vi har kapasitet og kompetanse til å skalere tilbudene våre.
Nasjonalt senter for Aktiv rehabilitering kan bli en ressurs for kommuner og sykehus
På lengre sikt ønsker vi å ta modellen et betydelig steg videre. Sunnaasstiftelsen har inngått en intensjonsavtale med Norges idrettsforbund/Olympiatoppen. Avtalen gir oss mulighet til å etablere Nasjonalt senter for Aktiv rehabilitering i Olympiatoppens nåværende lokaler på Campus Sognsvann når det nye toppidrettssenteret står klart.
Ambisjonen er å bygge én nasjonal ressurs som landets kommuner kan trekke på. Det er urealistisk at hver enkelt kommune skal kunne klare å bygge og vedlikeholde all spesialisert kompetanse selv. Senteret vil samle kompetanse, metodikk og mentorressurser på ett sted som kommunene kan benytte.
Senteret skal:
Gjøre Aktiv rehabilitering og spesialisert kompetanse tilgjengelig uavhengig av bosted
Koble mennesker raskere til aktivitet, mentorer, nettverk og relevante tilbud
Støtte fagmiljøer og helsepersonell i kommunene
Utdanne og kvalitetssikre mentorer og utvikle samspillet mellom fag- og erfaringskompetanse
Dokumentere effekten på selvstendighet, utdanning, arbeid, samfunnsdeltakelse og behovet for offentlige tjenester
Utvikle og spre løsninger som kan tas i bruk lokalt i hele landet
Avslutning
Tilbudene våre bidrar til å skape mestring og livsglede og til å gjøre personer med funksjonsnedsettelser mer selvhjulpne. De utvikler ferdigheter som gjør dem mer selvstendige i hverdagen og mindre avhengige av hjelp. Økt kunnskap om egen kropp og situasjon, kombinert med praktisk trening i å håndtere hverdagslivets utfordringer i reelle miljøer gjør den enkelte bedre i stand til å forebygge og oppdage komplikasjoner tidlig og til å mestre egen helse i hverdagen. Denne erfaringsbaserte læringen kan dermed minske risikoen for senkomplikasjoner og redusere reinnleggelser.
Skal Norge møte framtidens behov for fagfolk, holder det ikke med flere ansatte, mer teknologi og smartere organisering alene. Løsningen handler også om å gi mennesker kunnskap, ferdigheter, nettverk og tro på egne ressurser. Det handler om å investere i rehabilitering som gjør mennesker mindre avhengige av tjenester og mer deltakende i eget liv. Erfaringskompetansen som mentorene representerer i Aktiv rehabilitering, må brukes mer systematisk. Deres erfaring er et viktig supplement til helsepersonell.
Den mest bærekraftige helse- og omsorgstjenesten er ikke nødvendigvis den med flest ansatte, men den som lykkes best med å gjøre mennesker i stand til å mestre livet mest mulig selv. Det handler om å ta i bruk kapasiteten og kompetansen som allerede finnes. Ideelle aktører som Sunnaasstiftelsen, vår modell for Aktiv rehabilitering og våre mentorer representerer nettopp dette.
Vi ser frem til videre samarbeid om hvordan Aktiv rehabilitering kan bidra til bærekraftige helse- og omsorgstjenester og nok fagfolk til dem som trenger det mest.
Norsk Fysioterapeutforbund · 23. september 2026Norsk Fysioterapeutforbunds innspill til Helsepersonellplan 2040Vis
Norsk Fysioterapeutforbund støtter den overordnede retningen i Helsepersonellplan 2040. Framtidas helse- og omsorgstjeneste kan ikke sikres gjennom økt bemanning alene. Et større fokus på oppgavedeling, riktigere bruk av kompetanse, økt prioritering av forebygging og smartere bruk av teknologi, som frigjør mer tid til pasientrettet arbeid, må være bærende grep i fremtidens organisering.
De gode intensjonene i planen må følges opp av forpliktende tiltak. Dersom fastleger, sykehus og kommunale tjenester skal avlastes, er det helt nødvendig at fysioterapeuter får rammer og fullmakter som står i forhold til kompetansen de allerede besitter og benytter seg av i møter med pasientene.
Henvisnings- og rekvireringsrett for fysioterapeuter
I Helsepersonellplan 2040 kommer det fram at regjeringen vil utrede en begrenset henvisningsrett for fysioterapeuter, og at det tas sikte på at fysioterapeuter skal kunne få rett til å rekvirere bestemte legemidler der det er sannsynliggjort at dette avlaster annet helsepersonell.
Regjeringen peker på at henvisnings- og rekvireringsrett for fysioterapeuter kan gi raskere behandling og bedre bruk av personellressursene. Norsk Fysioterapeutforbund støtter at rekvireringsrett for fysioterapeuter utredes nærmere. En slik utredning må avklare hvilke oppgaver som eventuelt kan omfattes, hvilke kompetansekrav som skal stilles og hvordan ordningen kan innrettes på en faglig forsvarlig måte.
Når det gjelder henvisningsrett, mener Norsk Fysioterapeutforbund at tiden er inne for å innføre en avgrenset henvisningsrett for fysioterapeuter innenfor eget kompetanseområde.
Pasienter har i dag direkte tilgang til fysioterapeut uten henvisning fra fastlege. Fysioterapeuter undersøker, vurderer, behandler og følger opp blant annet muskel- og skjelettplager, nevrologiske sykdommer, psykiske plager, langvarige smerter, funksjonstap og rehabiliteringsbehov. Likevel må pasienter som fysioterapeuten vurderer bør utredes, eller behandles videre i spesialisthelsetjenesten, gå via fastlegen for å få henvisning. Dette skaper et unødvendig ledd, forsinker pasientforløpet og binder opp fastlegekapasitet. En avgrenset henvisningsrett vil bidra til at pasientene kommer raskere til riktig undersøkelse og behandling, samtidig som fastlegetimer frigjøres til pasienter som har behov for legens kompetanse.
Ved Universitetssykehuset Nord-Norge er det allerede etablert et strukturert samarbeid der fysioterapeuter vurderer og behandler pasienter henvist til ortopedisk avdeling før lege involveres. Erfaringene viser bedre pasientflyt og mer effektiv ressursutnyttelse. Et tilsvarende samarbeid mellom fysioterapeuter og ortopeder ved Helgelandssykehuset har bidratt til kortere ventelister og frigjort tid for ortopedene til å håndtere mer komplekse oppgaver.
Disse erfaringene viser at fysioterapeuter allerede utfører vurderinger som er avgjørende for hvilke pasienter som trenger videre oppfølging i spesialisthelsetjenesten. Henvisningsrett vil derfor ikke innføre en ny arbeidsform, men understøtte og videreutvikle oppgavedeling som allerede fungerer ved norske sykehus. Det vil gi mer sammenhengende pasientforløp, raskere tilgang til riktig behandling og en bedre utnyttelse av helsepersonellressursene.
Det må heller ikke bygges opp en helt ny ordning. Manuellterapeuter, som er fysioterapeuter med videreutdanning, har hatt henvisningsrett til spesialisthelsetjenesten siden 2006. Norsk Fysioterapeutforbund mener erfaringene fra denne ordningen må brukes som grunnlag for å gi flere fysioterapeuter henvisningsrett, basert på tydelige kompetansekrav og forsvarlige rammer. Norsk Fysioterapeutforbund ber derfor Stortinget sørge for at fysioterapeuter får en avgrenset henvisningsrett innenfor eget kompetanseområde. Videre støtter forbundet regjeringens arbeid med å utrede om fysioterapeuter bør kunne gis en avgrenset rekvireringsrett der dette kan bidra til mer effektive pasientforløp og bedre utnyttelse av helsepersonellressursene.
Fysioterapeuter må få offentlig spesialistgodkjenning
I Helsepersonellplan 2040 åpner regjeringen for å utrede en offentlig spesialistgodkjenning for fysioterapeuter. Vi mener det må etableres en offentlig spesialistordning for fysioterapeuter, og at denne ordningen må utvikles i samarbeid med Norsk Fysioterapeutforbund, utdanningsinstitusjonene og tjenestene.
Fysioterapeuter har allerede en etablert spesialistordning gjennom Norsk Fysioterapeutforbund, men mangler en offentlig godkjenningsordning. For å bli spesialist kreves det ikke bare utdanning på masternivå, men også veiledet klinisk praksis og dokumentert erfaring innen fagområdet. Spesialistkompetansen bygger dermed på høyere kompetansekrav enn mastergrad alene. Tilsvarende krav til masterutdanning, klinisk erfaring og veiledning ligger til grunn i forslaget til offentlig spesialistgodkjenning for flere sykepleiespesialiteter som nå er på høring. Dette er en modell som også vil være relevant for fysioterapeuter.
En offentlig spesialistgodkjenning vil gjøre det tydeligere hvilken kompetanse som finnes i tjenesten og hvordan den best kan brukes. Den vil styrke kvaliteten, synliggjøre spesialistkompetansen og bidra til mer målrettet bruk av avansert klinisk kompetanse i helse- og omsorgstjenesten. Dette vil gi bedre pasienttilbud, bedre oppgavedeling og en mer bærekraftig helsetjeneste.
Turnusordningen kan bare legges om som del av en femårig masterutdanning
Norsk Fysioterapeutforbund er positiv til at regjeringen vil utrede framtidig innretning av turnusordningen for fysioterapeuter. En eventuell omlegging må imidlertid ikke svekke kvaliteten i kvalifiseringsløpet, omfanget av veiledet praksis eller pasientsikkerheten.
Dersom dagens turnustjeneste skal avvikles og praksis innlemmes i grunnutdanningen, må det skje som del av en femårig grunnutdanning i fysioterapi på masternivå. For Norsk Fysioterapeutforbund er dette en klar forutsetning. En omlegging innenfor dagens treårige bachelorutdanning vil ikke gi tilstrekkelig rom for å ivareta både nødvendig teori, klinisk kompetanse, veiledet praksis og trygg overgang til selvstendig yrkesutøvelse.
Veiledet praksis må videreføres som en integrert del av et helhetlig og sammenhengendekvalifiseringsløp. Utdanningen må gi studentene bred klinisk erfaring fra både kommune- og spesialisthelsetjenesten og sikre at kandidatene har nødvendig kompetanse til å møte stadig mer komplekse pasientbehov. Norsk Fysioterapeutforbund og utdanningsinstitusjonene må involveres tett i utredningen og i utformingen av kravene til praksis, veiledning, læringsutbytte og kvalitet.
En femårig grunnutdanning på masternivå må samtidig ses i sammenheng med større faglig ansvar for fysioterapeuter. Utdanningen bør kvalifisere for muligheten til å oppnå offentlig spesialistgodkjenning og gi et faglig grunnlag for henvisningsrett og andre utvidede fullmakter innenfor fysioterapeuters ansvarsområde. Dette vil bidra til bedre oppgavedeling og mer effektiv bruk av den samlede helsepersonellressursen. Norsk Fysioterapeutforbunds tidligere formulerte posisjon omfatter også sykmeldingsrett innenfor fysioterapeuters ansvarsområde.
Vi ber Stortinget sikre at en eventuell omlegging av turnusordningen:
Innebærer en femårig grunnutdanning i fysioterapi på masternivå.
Viderefører veiledet praksis som del av et sammenhengende kvalifiseringsløp.
Ivaretar pasientsikkerhet og trygg overgang til selvstendig yrkesutøvelse.
Utvikles med tett involvering fra Norsk Fysioterapeutforbund og utdannings- og praksisfeltet.
Ses i sammenheng med offentlig spesialistgodkjenning og utvidet faglig ansvar.
Nasjonalforeningen for folkehelsen · 23. september 2026Helsepersonellplan 2040Vis
Nasjonalforeningen for folkehelsen er en frivillig, humanitær organisasjon som jobber med folkehelse, forskning på hjerte- og karsykdommer og demens, og er interesseorganisasjon for personer med demens og deres pårørende.
Nasjonalforeningen for folkehelsen støtter overordnet sett forslagene i Helsepersonellplan 2040, og ønsker spesielt å kommentere på pårørendes situasjon, helsepersonells kompetanse, organisering av tjenestene og digitalisering. Planen har også skjæringspunkter opp mot andre pågående prosesser, som kommunekommisjonens arbeid og innovasjons- og samskapingsutvalget.
Bedre støtte til pårørende
Vi er svært glade for at meldingen tydelig slår fast at det økte behovet for omsorgstjenester ikke skal overføres til pårørende. Tre ganger har vi gjennomført spørreundersøkelser blant beslutningstakere i norske kommuner. Resultatene er konsistente – og nedslående: Om lag åtte av ti kommuner svarer at de vil være avhengige av mer innsats fra pårørende og frivillige organisasjoner for å kunne yte gode tjenester til innbyggerne med demens i årene som kommer. Svært mange pårørende har allerede i dag så stor belastning at de selv blir syke. Her er det ingen restkapasitet å hente. Vi er enige i at tiltak som bidrar til gode tjenester til mennesker med demens, som flere helsepersonell med riktig kompetanse, en stabil ansattmasse og bedre faglig ledelse, også vil komme pårørerede til gode.
Samtidig ønsker vi å understreke at det er behov for egne tiltak direkte rettet mot pårørende. Nasjonalforeningen har støttet forslag fra Innovasjons- og samskapingsutvalget om å innføre betydelig utvidede lønnede permisjonsrettigheter og modernisering av arbeidstakerrettighetene til pårørende. Uformelt omsorgsarbeid er en hyppig årsak til at kvinner jobber deltid. Når vi vet at de fleste av de som er ansatt i helse- og omsorgstjenesten er kvinner, er Nasjonalforeningen bekymret for at mangel på fleksibilitet eller permisjonsmuligheter kan påvirke tilgangen på helsepersonell. Bedre fullmaktsløsninger for pårørende er også nødvendig. Slik meldingen påpeker, vil dette lette samarbeidet mellom helsetjenesten og pårørende og dermed være tidsbesparende for begge parter.
Styrking av hjemmebasert omsorg med faste team
Etter vårt syn er en av de største pasientsikkerhetsrisikoene knyttet til måten den hjemmebaserte omsorgen er organisert på. Tjenestene er for fragmenterte, reaktive og systemene for samhandling og informasjonsutveksling er ikke gode nok. Ukom oppsummerer situasjonen i altfor mange kommuner presist: «Det er ei klar melding til dei som har overordna styring at heimebaserte tenester til eldre kan ha nådd ei tolegrense, både når det gjeld å kunne gi gode tenester og når det gjeld arbeidsforholda for den enkelte medarbeidar»[1].
Nasjonalforeningen mener det er behov for kraftfulle grep for å forbedre tjenestene til hjemmeboende eldre med sammensatte behov og deres pårørende. Blant det viktigste er å innføre faste team i hjemmetjenesten med personell som kjenner den som mottar hjelp og som dermed kan følge med på behov når sykdom utvikler seg, og samarbeide med pårørende om oppfølging og tjenester.
Regjeringen peker på at god ledelse er en forutsetning for å lykkes med mange av tiltakene i meldingen. Ledere på sykehjem og i hjemmetjenestene er blant dem med størst lederspenn, med en median på henholdsvis 93 og 59. Redusert lederspenn er nødvendig for å bygge kompetanse i tjenestene og sikre at pasienter møter personell med rett og tilstrekkelig kompetanse. Det vil også kunne bidra til bedre muligheter for ansattes faglige utvikling, etisk refleksjon, mentorering og dilemmatrening. Dette vil kunne bidra til å redusere den emosjonelle belastningen mange helsepersonell opplever i en hverdag der behovene er større enn tiden og ressursene, og gi ledere økt handlingsrom til å utvikle tjenestene.
Kompetanse
Nasjonalforeningen støtter de foreslåtte kompetansehevende tiltakene. Vi vil spesielt peke på demensomsorgens ABC, oppgavedeling, tverrfaglige fastlegekontorer, påbygging av kompetanse til fagarbeidere og utvikling av felles nasjonale sluttkompetanser for utvalgte kliniske og pasient- og brukernære fagskoleutdanninger. Det forslås også tiltak for flere læreplasser i helsefagene og et omstillingstilskudd for at kommunene skal kunne følge dette opp. Nasjonalforeningen mener det må gjøres mer attraktivt for helsepersonell å jobbe i kommunal omsorgstjeneste. Flere læreplasser vil kunne bidra til dette. Vi er også spesielt glade for at TID-modellen trekkes frem som et godt eksempel på breddekompetanse, teamorganisering og tverrfaglig samarbeid.
Digitalisering og samhandling
Regjeringen peker på digitalisering for å møte bærekraftsutfordringene i helsesektoren. Blant annet foreslås et omstillingstilskudd, tiltak for bedre digital samhandling, som eksempelvis journalløsninger, forenklinger i regelverk, økt bruk av velferdsteknologi som digitalt tilsyn og digitale selvhjelps- og behandlingsverktøy. Nasjonalforeningen er positiv til digitaliseringstiltak som bidrar til å frigjøre omsorgskapasitet og gi bedre tjenester. Verktøy som setter innbyggerne bedre i stand til å ivareta og følge opp egen helse kan hjelpe mange, men det er samtidig helt nødvendig å legge til rette for alternativer for de mellom 6-800 000 digitalt sårbare menneskene i Norge. Eldre og personer med funksjonsnedsettelse er overrepresentert i denne gruppa.
Ukoms gjennomgang av tjenestetilbudet til «Bjørg»[2] finner at aktørene manglet samhandlingen og informasjonsflyten de trengte for å ha en felles situasjonsforståelse. Hjemmetjenesten var ikke organisert slik at noen hadde oversikt og mulighet til kontinuerlig oppfølging. Samme rapport finner at det heller ikke var digitale systemer for god samhandling og informasjonsflyt, og at de elektroniske verktøyene som brukes i tjenestene ikke er gode nok til å ivareta helheten og få god oversikt.
Utstrakt vikarbruk i helse- og omsorgstjenestene medfører at pasienter og brukere ofte må forholde seg til mange ulike ansatte. Dette kan være til hinder for god informasjonsflyt og at funksjonsfall hos hjemmeboende personer med kognitiv svikt og demens fanges opp. Nasjonalforeningen for folkehelsen mener at faste team i hjemmetjenesten og bedre digitale løsninger for samhandling vil, sammen med redusert lederspenn og mer rom for faglig ledelse, bidra til at tjenestetilbudet til personer med demens blir mer helhetlig og styrke pasientsikkerheten. Dette kan også bidra til bedre og mer stabile arbeidsforhold for helsepersonell. En bedre organisering av hjemmetjenesten kan gjøre det lettere å fange opp og forebygge funksjonsfall, og vil kunne bidra til at eldre kan bo hjemme lenger.
Bygg og boløsninger kan påvirke behovet for arbeidskraft i helsetjenestene. Det foreslås forenklinger i investeringstilskuddet til heldøgns omsorgsplasser og en forsøkshjemmel for uttesting av nye boformer. Nasjonalforeningen er glade for tiltak som har som formål å øke antall sykehjemsplasser og bidra til innovative boløsninger. Vi er bekymret for signaler fra kommunekommisjonen om å innlemme investeringstilskuddet rammebevilgningen til kommunene.
Frivilligheten
Stortingsmeldingen peker på viktigheten av et godt samarbeid mellom det offentlige og frivillige organisasjoner. De viktigste tiltakene er oppfølging av innovasjons- og samskapingsutvalgets forslag og videreføring av aktivitetstilskuddet som del av Eldreløftet. Nasjonalforeningen mener finansieringsordninger som støtter langsiktig organisasjonsutvikling og drift vil bidra til at samarbeidspotensialet mellom helsetjenesten og frivillig sektor kan fullt ut utnyttes. Grensen mellom frivillighetens og det offentliges ansvar må opprettholdes. Frivilligheten kan være et verdifullt supplement til offentlige tjenester, men kan ikke erstatte kommunenes lovpålagte oppgaver eller kompensere for mangel på personell og ressurser.
[1, 2] https://ukom.no/rapporter/funksjonsfall-hos-eldre-som-far-heimetenester/samandrag
Norsk Sykepleierforbund Student · 23. september 2026Studentenes innspill til Helsepersonellplan 2040Vis
Vi takker for muligheten til å komme med innspill på Helsepersonellplan 2040. Norsk Sykepleierforbund Student representerer 95% av norske sykepleierstudenter med over 14 500 medlemmer.
Våre tre øverste krav:
· Økt og øremerket grunnfinansiering av sykepleierstudiet for å sikre bedre kvalitet, økt rekruttering og økt gjennomføring i utdanningen
· Praksisstudier må være av høy kvalitet, og finansieringen av praksis må likestilles slik at kommunale, private og ideelle aktører får kompensasjon for studenter i praksis
· Studenter med praksisopphold langt fra studiestedet må få bedre tilrettelegging og økonomisk støtte gjennom lånekassen
For å rekruttere, utdanne og beholde nok sykepleiere i årene som kommer, må Helsepersonellplan 2040 ta utgangspunkt i studentenes virkelighet.
Hvordan få flere sykepleiere?
Ønsker man flere yrkesaktive sykepleiere, må man sørge for at flere gjennomfører studiene. Økt grunnfinansiering vil her kunne bidra til å sikre økt kvalitet på undervisning og praksisstudier, tettere oppfølgning av studenter og sørge for likere tilgang til veiledning.
Kvalitet i utdanningen er essensielt for at flere skal kunne oppleve sitt fremtidige yrke og virke som noe bærekraftig man ønsker å jobbe med store deler av sin aktive yrkeskarriere. For å sikre dette må det rekrutteres undervisningspersonell med gode pedagogiske ferdigheter. Det er stor grunn til å frykte at det fremover vil bli mangel på undervisningspersonell med førstestillingskompetanse i sykepleierutdanningen[1]. Uten tilstrekkelig faglig kompetanse risikerer vi at utdanningen svekkes.
Bedre praksisstudier sørger for gjennomføring
Helse- og omsorgstjenesten har et grunnleggende utdanningsansvar for fremtidens helsearbeidere. Alle helseprofesjoner i høyere utdanning er avhengige av gode praksisstudier, både spesialisthelsetjenesten og kommunale helse- og omsorgstjenester. For sykepleierutdanningen utgjør praksis om lag halvparten av studieløpet, noe som gjør kvaliteten på praksisstudiene helt avgjørende både for sluttkompetansen til nye sykepleiere og for studentenes motivasjon og gjennomføringsevne.
Det er positivt at det foreslås å sette ned en tverrsektoriell arbeidsgruppe som skal jobbe med kvalitet og kapasitet i praksis. Her bør studentene aktivt inkluderes for å sikre bred og kunnskapsbasert utvikling av praksis i høyere utdanning.
Praksisperiodene er ofte stedet hvor studentene får bekreftet at de er på riktig vei eller tar beslutningen om å avbryte utdanningen. Derfor er god veiledning, faglig oppfølging og et trygt læringsmiljø avgjørende for studentene. Bedre praksisopphold handler med andre ord direkte om å sikre rekruttering til helse- og omsorgstjenestene.
I dag er det kun spesialisthelsetjenesten som får økonomiske subsidier for å ta imot studenter i praksisstudier. Private, kommunale og ideelle aktører får ikke den samme støtten. Vi ønsker derfor en likestilling av finansieringen for de ulike praksisperiodene, slik at tilbudet kan være likt uavhengig hvor praksisperioden finner sted. I forbindelse med praksis er det også viktig at alle aktører i helsevesenet bidrar. Vi ønsker derfor en nasjonal fordelingsnøkkel, som stiller et minimumskrav til alle arbeidsgivere i helsesektoren. Dette gjør det enklere for utdanningsinstitusjonene å sikre nok praksisplasser, slik at studenter bedre kan oppnå læringsutbyttene.
Et spesielt utfordrende område er fjernpraksis – praksisopphold som krever at du reiser langt eller bor borte hjemmefra. Her opplever studentene økte kostnader knyttet til pendling, tapt arbeidsinntekt og/eller ekstra boutgifter. Det gis i dag midler til universitetene via rammefinansieringen for å bøte på de lange reiseveiene, men vi ser likevel at mange sliter med å gjennomføre praksisperioder som ikke er nært studiestedet. Vi foreslår derfor at det bør innføres en nasjonal ordning for økonomisk kompensasjon for studenter i fjernpraksis, i regi av lånekassen. Denne ordningen vil kunne bidra til at flere gjennomfører, selv med lange reiseveier.
Hvordan beholde sykepleiere i tjenesten?
Fremtidens sykepleiere vil ikke godta dårlig lønn, lav bemanning og uforsvarlige turnusordninger. Det handler ikke om kravmentalitet, men om at det er vår kompetanse det er kritisk mangel på. Derfor må en Helsepersonellplan mot 2040 inneholde virkemidler som faktisk merkes på lønnsslippen og i hverdagen.
Unge sykepleiere forventer arbeidsvilkår som gjør det mulig å ha et liv ved siden av jobben. Fritid, fleksibilitet og arbeidstidsordninger som fungerer i praksis er avgjørende for å kunne stå lenge i yrket. Et bærekraftig arbeidsliv betyr ønsketurnus, ordninger som gir reell balanse og arbeidsmiljøer som ikke sliter oss ut.
Faglig utvikling er også et nøkkelpunkt for å beholde nyutdannede sykepleiere. Sykepleiefaget er i kontinuerlig endring, og arbeidsgivere må legge til rette for kompetansepåfyll. Ikke nødvendigvis kun gjennom heltidsstudier, men gjennom fagdager, korte læringsøkter og rom for refleksjon i arbeidshverdagen. Dette gjør oss tryggere og bedre rustet i møte med pasientene.
Dagens lønnsnivå står ikke i forhold til ansvaret vi bærer. Når yrker med langt mindre ansvar tilbyr høyere startlønn, svekkes både rekrutteringen og viljen til å bli værende i tjenesten. For unge sykepleiere handler lønn om et levelig liv, ikke om å stille urimelige krav. Uten en reell lønnsheving vil ingen andre tiltak være tilstrekkelige. Her vil vi anbefale å se til Danmark og innføre et tilsvarende lønnsløft for samfunnskritisk helsepersonell, deriblant sykepleiere.
For å sikre fremtidens helsetjeneste må Helsepersonellplan 2040 ta studentenes og nyutdannedes behov på alvor. Vi kommer ikke til å bli værende i arbeidsmiljø som sliter oss ut, eller akseptere lønn som ikke reflekterer ansvaret vi bærer.
Skal Norge ha nok sykepleiere i 2040, må kvalitet i utdanning, trygge praksisstudier, økonomisk støtte til studenter og reell satsing på lønn og arbeidsvilkår stå helt sentralt i planen.
Martine Kjenslie Lund
Studentleder – Norsk Sykepleierforbund
Barneombudet · 22. september 2026Barneombudets høringssvar på Meld. St 11 (2025-2026) Helsepersonellplan 2024Vis
Barneombudet anbefaler at komiteen:
•ber regjeringen gjennomføre en barnerettighetsvurdering av tiltakene i planen og synliggjøre hvordan konsekvensene for ulike grupper barn skal følges opp
•sørger for at barn og unges behov for helsepersonell blir synlige med egne tall, ikke gjemt i kategorier som er laget for eldreomsorgen
•krever en reell styrking av bemanningen i helsestasjons- og skolehelsetjenesten, og ber regjeringen oppdatere bemanningsnormene til dagens oppgaver
•sikrer at lovens kompetansekrav ikke svekkes, særlig kravene om helsesykepleier og psykolog
•ber regjeringen prioritere psykisk helsehjelp til barn og unge
•sikrer nok kompetanse og kapasitet hos de ansatte i avlastningsboliger og barneboliger
•krever nasjonale minstekrav som reduserer de geografiske forskjellene for barn og unge
Planen skal sikre at Norge har nok kvalifisert helsepersonell fram mot 2040, og det er et viktig og riktig arbeid. Samtidig mener vi at barn og unges behov er for lite synlige i både kunnskapsgrunnlaget og i tiltakene i planen. Grunnloven § 104 og FNs barnekonvensjon slår fast at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn når ressurser fordeles. Det må også gjelde når Stortinget behandler en plan som i all hovedsak er bygget rundt den aldrende befolkningen. Barneombudet savner derfor en samlet vurdering av hvilke konsekvenser planens prioriteringer og tiltak kan få for barns rettigheter og for ulike grupper barn.
Det aller meste av personellbehovet i planen er en konsekvens av en aldrende befolkning: institusjons- og hjemmetjenester til eldre driver veksten. Det er forståelig, men det gjør at barn og unge er nesten usynlige i tallene. Barne- og avlastningsboliger telles for eksempel i samme kategori som aldershjem og sykehjem. Likeledes gjelder det for avlastning utenfor institusjon, der tallene slås sammen med hjemmesykepleie til eldre[1]. Da kan ikke planen si noe om hvor mye helsepersonell barn i slike boliger faktisk trenger. Planens egen tabell antyder til og med et lite overskudd av helsesykepleiere fram mot 2040[2]. Barneombudets undersøkelse blant helsesykepleiere viser imidlertid at bemanningssituasjonen varierer, og at særlig den administrative støtten er redusert. Dette kan binde opp helsesykepleiernes tid og svekke kapasiteten til forebyggende arbeid og individuell oppfølging utover de faste konsultasjonene. Undersøkelsen viser også et gap mellom å avdekke behov og å sikre at barn og foreldre får riktig hjelp. Bare 2 prosent svarer at familiene alltid får hjelpen de trenger når sårbarhet avdekkes. For noen krever dette tettere oppfølging fra helsestasjonen. For andre avhenger hjelpen av kapasitet og tilgjengelighet i andre tjenester, som fysioterapi, PPT, BUP og barnevern. Tilstrekkelig bemanning, administrativ støtte og tid til samhandling med andre tjenester må derfor inngå i vurderingen av helsestasjonens reelle personellbehov. Riksrevisjon har slått fast i sin rapport at kommunene legger et for stort press på helsesykepleierne. Det oppgis at 90 prosent av kommunene oppgir at helsesykepleierne behandler gruppen med barn og unge som har psykisk plager eller lidelser, selv om dette er utenfor deres ansvar og kapasitet.
Ved dimensjonering av tjenestene må det tas høyde for at helsehjelp til barn ofte krever mer tid og personell enn tilsvarende tjenester til voksne. Barns alder, utvikling, funksjonsnivå og behov for trygghet, tilpasset kommunikasjon og involvering av foreldre gjør at voksenbaserte modeller ikke uten videre kan legges til grunn. Dette gjelder både kommunale tjenester, psykisk helsevern og somatiske tjenester til barn og unge.
Vi ber komiteen sørge for at det videre arbeidet med bemanningsmodeller og indikatorer fanger opp barn og unges tjenester spesifikt.
Helsestasjon og skolehelsetjeneste
Helsestasjons- og skolehelsetjenesten er limet i laget rundt de yngste, men bemanningsnormen for skolehelsetjenesten er fra 2010 og er ikke oppdatert til dagens oppgavemengde, selv om tjenesten har fått mange nye oppgaver siden[3]. Kommunene søkte i 2025 om over én milliard kroner til helsestasjon og skolehelsetjeneste, men fikk bare 459 millioner. Vi ber komiteen sørge for en reell opptrapping av bemanningen, og be regjeringen oppdatere bemanningsnormene slik at de faktisk reflekterer oppgavene tjenesten er satt til å løse.
Barneombudet mener det er på høy tid å åpne for flere studieplasser i helsesykepleie. Utdanningen er betydelig oversøkt. For eksempel ved Universitetet i Sørøst-Norge var master i helsesykepleie den mest søkte masterutdanningen i 2025, med 556 søkere. Samtidig fastsetter ikke Kunnskapsdepartementet kandidatmåltall for helsesykepleiere, slik det gjøres for de fleste andre helseutdanningene. Det begrenser muligheten til å tilpasse utdanningskapasiteten til behovet. Barneombudet ber om at det innføres kandidatmåltall for helsesykepleiere, og at antall studie- og praksisplasser økes.
Ikke svekk kompetansekravet
Meld. St. 11 viser til at regjeringen vurderer å oppheve kravet i helse- og omsorgstjenesteloven om at kommunene skal ha helsesykepleier, jordmor, lege, fysioterapeut, ergoterapeut og psykolog knyttet til seg. Barneombudet har advart mot dette i høringssvaret til Kommunekommisjonen, fordi det kan gi tilfeldig kompetanse og større forskjeller mellom kommuner. Vi ber komiteen be regjeringen legge til grunn at kompetansekravene for helsesykepleier og psykolog videreføres, og at eventuelle rekrutteringsutfordringer heller møtes med økt utdanningskapasitet enn med å fjerne kravet.
Psykisk helsehjelp
Planen slår selv fast at «psykisk helsevern og rusbehandling har svakere vekst» enn resten av helsetjenesten. Samtidig har FNs barnekomité i 2025 uttrykt bekymring for økningen i psykiske helseplager blant barn og unge og for at ikke alle har lik tilgang til hjelp[4], og Riksrevisjonen har konkludert med at det er kritikkverdig at Helse- og omsorgsdepartementet ikke har sørget godt nok for at disse barna får den hjelpen de trenger. Vi ber komiteen sørge for at psykisk helsehjelp til barn og unge prioriteres i oppfølgingen av planen, blant annet ved å utvide helsesykepleieres adgang til å henvise direkte til barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP), slik planen selv åpner for å utrede.
Avlastningsboliger og barneboliger
Barn i avlastningsboliger og barneboliger er blant de mest sårbare barna vi har. Barneombudets egen gjennomgang viser at bare om lag 1 prosent av disse institusjonene får tilsyn hvert år, og at bare 10 prosent har hatt tilsyn i hele perioden 2017–2024. Tilstrekkelig bemanning og riktig kompetanse er avgjørende for å forebygge svikt i tilbudet. Tiltak for bedre ressursutnyttelse må ikke føre til større og mer institusjonspregede tilbud eller svekke barnas rett til individuelt tilrettelagte tjenester. Vi ber komiteen sørge for at Helsepersonellplan 2040 også dekker bemanningsbehovet til dem som jobber i avlastnings- og barneboliger, og at regjeringen følger opp rettighetsutvalgets forslag om kvalitetssikring av disse tjenestene.
Geografiske forskjeller må ikke øke
FNs barnekomité har gjentatte ganger bedt Norge sikre barn lik tilgang til helsetjenester uansett hvor de bor. Vi ber komiteen etterspørre nasjonale minstekrav som faktisk monner, uavhengig av kommunestørrelse og kommuneøkonomi.
Barneombudet ber komiteen bruke behandlingen av Helsepersonellplan 2040 til å sikre at innsatsen for en aldrende befolkning ikke går på bekostning av barn og unges helsetjenester. Begge generasjoner har krav på forsvarlig hjelp.
Ta kontakt med Simon Johnsen, samfunnskontakt,
[email protected] eller 97462615
[1]Meld. St. 11 (2025–2026),fotnote 3 s. 15.
[2]Meld. St. 11 (2025–2026),Tabell 2.2 s. 17.
[3]Menon Economics (2026): Kommunaløkonomiske kostnader av forebygging og tidlig innsats. Basert på Helsedirektoratets bemanningsnormer fra 2010 og bemanningskalkulator fra 2025.
[3]CRC/C/NOR/CO/7, 22. juli 2025.
Norsk Sykepleierforbund · 22. september 2026En helsepersonellplan som sikrer ledelse, kvalitet, lønn og kompetanseVis
Norsk Sykepleierforbund (NSF) er glad for at regjeringen tar helsepersonellkrisen på alvor og legger frem en langsiktig plan for å sikre tilstrekkelig arbeidskraft og kompetanse i helse- og omsorgstjenestene. Helsepersonellplan 2040 beskriver utfordringsbildet godt og inneholder mange relevante tiltak. Samtidig mangler planen tilstrekkelig konkretisering og nødvendig forpliktelse. En stor svakhet ved planen er også at lønn ikke løftes som et konkret virkemiddel.
NSF støtter en omstilling av helse- og omsorgstjenesten og bedre bruk av både personell og kompetanse. Vi vil samtidig understreke at personellutfordringen ikke kan løses ved å redusere ambisjonene for den offentlige helsetjenesten eller ved å legge til grunn at personellbehovet nærmest kan effektiviseres bort. Flere eldre, mer sammensatte behov og større forventninger til tjenestene gjør at helse- og omsorgssektoren også vil trenge flere ansatte.
Planen må derfor vurderes etter om den gir bedre pasientsikkerhet og kontinuitet, om den gjør det mulig å beholde ansatte og om den sikrer riktig kompetanse på riktig sted til riktig tid. Økt ansvars- og oppgavedeling må følges av sterk faglig ledelse, dokumentert kvalitet og reelle tiltak for å rekruttere og beholde kvalifisert personell. Det må også sikres en forpliktende oppfølging av planen, med tydelig ansvarsplassering, finansiering og årlig rapportering til Stortinget.
Ledelse og kvalitet
God ledelse og sterke fagmiljøer er en forutsetning for å sikre kvalitet i tjenesten, beholde ansatte i jobben og gjennomføre trygg ansvars- og oppgavedeling. Magnet og Pathway to Excellence er forskningsbaserte og godt dokumenterte ledelsesmodeller for kvalitet, pasientsikkerhet og for å beholde personell. NSF understreker derfor behovet for en forpliktende og trinnvis innføring av Magnet i alle helseforetak og et flerårig program for innføring av Pathway to Excellence i kommunene.
Modellene bygger på kunnskapsbasert ledelse, faglig medbestemmelse, kompetanseutvikling og systematisk kvalitetsarbeid. Internasjonal forskning og norske erfaringer viser at helhetlig implementering er forbundet med bedre arbeidsmiljø, lavere utbrenthet, redusert turnover og sykefravær, bedre pasientsikkerhet og mer systematisk kvalitetsforbedring. Innføringen må derfor omfatte kjernekomponentene: tydelig sykepleiefaglig ledelse, reell medvirkning, systematisk kompetanseutvikling, kunnskapsbasert praksis og datadrevet kvalitetsforbedring. Innføringen må følges av flerårig finansiering, nasjonal implementeringsstøtte og uavhengig følgeevaluering.
Helsepersonellplanen må også koble bemanning, kompetanse og pasientresultater til kvalitet. Uten kvalitetsindikatorer kan lavere personellbruk fremstå som gevinst selv om kvaliteten svekkes, risikoen øker eller belastningen flyttes til pasienter og pårørende. NSF ber om at et nasjonalt indikatorsett følger ansvars- og oppgavedeling og Helsepersonellplan 2040 som helhet, med indikatorer som synliggjør sammenhengen mellom rammebetingelser i tjenesten og utfallet av pasientbehandlingen. Bemanning, kompetansesammensetning, kontinuitet og lederspenn må vurderes sammen med sykepleiesensitive indikatorer som fall, trykksår, infeksjoner og reinnleggelser. Indikatorene må vise utvikling over tid og så langt som mulig bygge på eksisterende registre og automatisert datafangst. Dette forutsetter en nasjonal kunnskapsstøtte for sykepleietjenestene.
Lønn som virkemiddel
NSF mener det er helt avgjørende at oppfølgingen av Helsepersonellplan 2040 inkluderer økonomiske virkemidler som gjør det mulig å bruke lønn målrettet for å beholde og rekruttere helsepersonell der mangelen er størst. Lønn påvirker blant annet rekruttering, videreutdanning og om erfarne medarbeidere blir værende i jobben. Arbeidsgivere i kommuner og sykehus kan ikke konkurrere om kritisk kompetanse eller kompensere for særlig belastende arbeid uten at de økonomiske rammene gjør det mulig. Staten må sikre økonomisk handlingsrom for særskilte og målrettede lønnstiltak, mens partene i arbeidslivet avtaler den konkrete innretningen. Tiltakene må komme i tillegg til ordinære lønnsoppgjør og ikke finansieres ved å svekke grunnbemanning eller tjenestetilbud.
NSF viser til at regjeringen i Danmark prioriterte ekstraordinære lønnsmidler, som ble fordelt gjennom forhandlinger mellom partene i arbeidslivet, for å møte tilsvarende rekrutteringsutfordringer i helsetjenesten, og ber om at det samme gjøres i Norge. En norsk trepartsmodell inspirert av Danmark vil bidra til å styrke kapasitet, beredskap og pasientsikkerhet, og bygger på en tankegang om at pengene må brukes der personellmangelen rammer pasientene hardest. Skal Norge lykkes med å beholde og rekruttere nok helsepersonell fram mot 2040, må lønn inngå som et reelt virkemiddel. Erfaringene fra Danmark viser at dette kan gjøres uten at politikerne overtar lønnsdannelsen, ved at staten tar ansvar for samfunnsutfordringen og for den ekstra økonomiske rammen mens partene forhandler om den konkrete innretningen.
En helsepersonellplan som ikke drøfter lønn som virkemiddel, mangler en vesentlig del av løsningen. NSF ber om at lønn tas inn som et uttrykkelig virkemiddel i oppfølgingen av Helsepersonellplan 2040.
Spesialistgodkjenning og bruk av sykepleierkompetansen
NSF vil først understreke at lovfestede kompetansekrav i kommunene må opprettholdes, de er en nødvendig garanti for forsvarlige og likeverdige tjenester. Mer ansvars- og oppgavedeling, flere fagskoleutdannede og økt bruk av personell uten helse- og sosialfaglig utdanning øker behovet for tydelige krav til kompetanse. Å fjerne kravene vil være særlig risikofylt når kommunene får flere pasienter med sammensatte helsetilstander og komplekse behov.
I tillegg forutsetter riktig kompetanse på riktig sted nasjonal styring og tydelige standarder. NSF ber om offentlig spesialistgodkjenning for alle foreslåtte sykepleierspesialiteter basert på masterutdanning på 120 studiepoeng. Godkjenningen vil gi pasientene trygghet, sikre like kompetansekrav og gi myndighetene bedre oversikt over kritisk spesialistkompetanse. Ved pandemier og andre krisesituasjoner er det avgjørende å kunne identifisere og mobilisere personell med relevant spesialkompetanse raskt og på tvers av arbeidsgivere og geografi. Uten en slik oversikt blir det vanskeligere å dimensjonere utdanningskapasitet, planlegge reservekapasitet og sette inn riktig kompetanse når krisen rammer.
NSF vil samtidig understreke at en styrket bruk av sykepleiere og jordmødre med spesialistkompetanse kan bidra til mer målrettede tjenester, bedre pasientforløp og mer effektiv bruk av helsepersonellressursene. Spesialister i klinisk allmennsykepleie (AKS) må få rammer som gjør at kompetansen kan brukes fullt ut. Dette er sykepleiere som utfører selvstendige kliniske vurderinger og følger pasienter tett i kommunale og legenære tjenester, men som mangler nødvendige formelle fullmakter. Det kan gi forsinkelser, fragmenterte beslutningslinjer og uklare ansvarsforhold, særlig for skrøpelige eldre og palliative pasienter. NSF ber derfor om at det sikres fremdrift i arbeidet med selvstendig rekvireringsrett innenfor tverrfaglig og legenær praksis. Bred internasjonal forskning viser at sykepleiere med avansert kompetanse kan rekvirere legemidler trygt og med gode pasientresultater.
Stiftelsen Verdighetsenteret · 22. september 2026Systematisk kompetanseutvikling gjennom hele yrkeslivet, etikk, kommunikasjon og frivillighetVis
Innledning
Verdighetsenteret takker for muligheten til å gi innspill til Helsepersonellplan 2040.
Verdighetsenteret er et nasjonalt kompetansesenter innen eldreomsorg. Gjennom utdanning, kurs, fagutvikling og samarbeid med kommuner over hele landet arbeider vi for å styrke kvaliteten i helse- og omsorgstjenestene.
Vi støtter planens mål om å sikre tilstrekkelig personell og nødvendig kompetanse i helse- og omsorgstjenestene fram mot 2040. Samtidig mener vi at meldingen i for liten grad beskriver hvordan kompetansen til dem som allerede arbeider i tjenestene kan styrkes gjennom hele yrkeslivet, og hvordan frivillighet og sivilsamfunn kan bidra til å møte framtidens omsorgsutfordringer.
1. Kompetanseutvikling gjennom hele yrkeslivet
Kvalitet i helse- og omsorgstjenestene og utfordringen med mangel på personell kan ikke løses gjennom grunnutdanning alene. Demografiske endringer, medisinske og teknologiske nyvinninger, nye arbeidsformer og mer komplekse omsorgsbehov stiller krav til kontinuerlig kompetanseutvikling gjennom hele yrkeslivet.
Lavterskel og livslang læring må derfor være en tydelig del av Helsepersonellplan 2040. Kompetansetiltak må være praksisnære, fleksible og kunne gjennomføres parallelt med ordinært arbeid.
Våre erfaringer fra kommuner over hele landet viser store variasjoner i kompetansebehov og lokale utfordringer. Det er derfor behov for opplæringstilbud som kan tilpasses tjenestenes faktiske behov.
For å sikre kvalitet, pasientsikkerhet og bærekraftige tjenester må ansatte i helse- og omsorgstjenestene ha tilgang til systematisk opplæring, faglig oppdatering og kompetanseutvikling gjennom hele yrkeskarrieren.
2. Etisk kompetanse er nødvendig for å forebygge overbehandling og bevare helsepersonell
Helsepersonellplan 2040 peker på behovet for å redusere overbehandling og sikre god ressursutnyttelse. Dette er ikke bare et spørsmål om faglige vurderinger, men også om etikk.
Helsepersonell står daglig i krevende situasjoner knyttet til prioriteringer, behandlingsbegrensninger og beslutninger ved livets slutt. Slike vurderinger kan være emosjonelt belastende og skape moralsk stress når helsepersonell opplever spenning mellom medisinske muligheter, pasienters ønsker, pårørendes forventninger og hensynet til forsvarlig ressursbruk.
Systematisk etikkarbeid må løftes tydeligere fram som en del av kompetansepolitikken i helse- og omsorgstjenestene. Etisk refleksjon, veiledning og kommunikasjonskompetanse kan styrke helsepersonells trygghet i krevende beslutninger, redusere moralsk belastning og bidra til større trivsel og stabilitet blant ansatte.
Erfaringer fra vårt arbeid med kommunikasjonstrening om behandlingsbegrensninger viser at samtaler om livsforlengende behandling og beslutninger ved livets slutt oppleves som særlig krevende for mange helsepersonell. Samtidig er slike samtaler avgjørende for å forebygge overbehandling og sikre at behandlingen er i tråd med pasientens ønsker og verdighet.
3. Frivillighet er en del av løsningen
Framtidens helse- og omsorgstjenester må bygges på et sterkere samspill mellom offentlige tjenester og sivilsamfunnet.
Frivillige kan bidra med aktivitet, fellesskap, sosial støtte og nærvær. Dette gir økt livskvalitet for brukerne og kan samtidig avlaste tjenestene ved at helsepersonell får bruke mer tid på oppgaver som krever fagkompetanse.
For å lykkes er det nødvendig med systematisk organisering. Erfaring viser at frivillig innsats i heletjenestene fungerer best når kommunene har kompetanse i frivillighetsledelse og en tydelig funksjon med ansvar for rekruttering, oppfølging og koordinering av frivillige, samt et systematisk og forsvarlig samarbeid med frivillige organisasjoner.
Verdighetsenteret mener derfor at frivillighet og organisering av frivillig innsats må vektlegges og integreres tydeligere i Helsepersonellplan 2040.
Forslag til anmodningsvedtak:
Stortinget ber regjeringen innarbeide frivillighet og organisering av frivillig innsats som en tydelig del av Helsepersonellplan 2040, og sikre at alle kommuner har en frivillighetskoordinatorfunksjon og nødvendig kompetanse i frivillighetsledelse.
Forsalg til komitémerknader:
1. Komiteen mener at lavterskel og livslang læring må være en sentral del av kompetansepolitikken fram mot 2040, og at kompetanseutvikling må være praksisnær, fleksibel og mulig å kombinere med arbeid.
2. Komiteen mener at systematisk etikkarbeid, etisk refleksjon og kommunikasjonskompetanse er viktig for å forebygge overbehandling, styrke kvaliteten i tjenestene og redusere moralsk belastning blant helsepersonell.
3. Komiteen mener at frivillighet og organisering av frivillig innsats må være en tydelig del av utviklingen av framtidens helse- og omsorgstjenester. Komiteen mener derfor at kommunene må ha frivillighetskoordinatorfunksjon og nødvendig kompetanse i frivillighetsledelse.
Norske Kvinners Sanitetsforening · 22. september 2026Høringsinnspill til helsepersonellplan 2040 fra SanitetskvinneneVis
Sanitetskvinnene er Norges største kvinneorganisasjon med 46 000 medlemmer og 550 lokalforeninger. Vi eier og drifter et stort antall ideelle virksomheter, er en stor kvinnehelseforskningsaktør og en nasjonal beredskapsorganisasjon med mer enn 6000 beredskapsfrivillige.
Arbeidsbelastning
Tiltak for å beholde helsepersonell og øke andelen som jobber heltid er avgjørende for å sikre at vi har nok personell til å drifte helsetjenesten i framtiden. Mange kvinner som jobber deltid i helsesektoren, har vektige grunner til å gjøre det. Dersom man ønsker å øke andelen heltid til 90%, må det settes inn tiltak som gjør det mulig. Stor arbeidsbelastning er en årsak til kvinners deltidsarbeid. Planen foreslår å sikre mer stabil bemanning gjennom å flytte vikarmidler inn i grunnbemanningen, uten å øke bemanningen. Men mange steder er i dag bemanningen så lav at arbeidsbelastningen i seg selv er en driver til frafall, sykefravær og deltidsarbeid. Flere kvinner enn menn har kroniske helseplager. Hvis de skal kunne stå i full jobb er det avgjørende at arbeidspresset ikke er så høyt at bare de aller friskeste kan jobbe fullt.
En annen årsak til deltidsarbeid er omsorg for barn. Mens foreldre som jobber normalarbeidstid får barnepass av kommunen i form av barnehage og SFO er turnusarbeideres arbeidstid ikke tilpasset omsorgsansvar. Mange kvinner, særlig aleneforeldre, må slutte i turnusarbeid når de får barn fordi det er vanskelig å få hverdagen til å gå opp. Vi etterspør tiltak som vil gjøre det lettere for småbarnsforeldre å bli i jobben. Det kan være utgiftsdekning til barnepass, rett til tilpasset turnus, ekstra ferieuke eller kortere arbeidstid for småbarnsforeldre.
Mange kvinner har redusert arbeidskapasitet grunnet pårørendeansvar. Meldingen angir at pårørendes bidrag i framtiden skal være likt som i dag. Vi vil påpeke at dette for mange, særlig innen psykisk helse, rus og eldreomsorg er for stort. Når heller ikke helsetjenestene skal trappes opp havner man i en negativ sirkel: Det er mange av de vi trenger på jobb i helsetjenesten som er hjemme for å ta vare på syke som ikke får helsetilbudet de har behov for. Bedre helsetjenester og oppfølging av pårørende vil frigi arbeidskraft til helsetjenesten.
Det er urealistisk å øke andelene heltid til 90% hvis ikke det settes inn tiltak som treffer årsakene til at kvinner velger deltid.
Kvinnehelse
Kvinner har høyere sykefravær enn menn, både fordi de faktisk er mer syke, men også fordi helsetjenestene har et dårligere handlingstilbud for sykdommer kvinner oftere lider av. Vi er glade for at anbefalinger fra NOU 2025:5 om kvinners arbeidshelse har blitt med inn i helsepersonellplan 2024, men ønsker å konkretisere noen tiltak.
Vi forventer at hormonbehandling for overgangsplager kommer på blå resept og blir prioritert i budsjettet. Dette er legemidler som er avgjørende for at kvinner med store plager overgangsalderen skal kunne fungere i jobb. I helsetjenesten utgjør kvinner i denne aldersgruppa avgjørende kompetanse.
Det er også behov for bedre praktisering av ammefri og gravides rett til tilrettelegging i helsesektoren. Mange gravide blir i dag sykemeldt og mange tar ulønnet permisjon etter fødsel fordi arbeidsplassen ikke tilrettelegger. Vi mener alle arbeidsgivere bør ha ammerom og retningslinjer for hvordan de løser graviditet og ammefri på arbeidsplassen.
Kunstig intelligens er trent på eksisterende datamateriale. Innen helse betyr det at kunnskapsgrunnlaget er svakere for kvinner og minoriteter. Vi frykter at når regjeringen vil "etablere en trygg, offentlig KI-basert tjeneste som en del av den digitale førstelinjetjenesten" så kan det gjøre at tilbudet blir for dårlig for kvinner og minoriteter. Vi ber om at det treffes tiltak for å motvirke disse skjevhetene og blindsonene.
Frivillighet
Sanitetskvinnene er en stor frivillig organisasjon, og en viktig del av den frivillige helseberedskapen. Mange av våre frivillige har helsefaglig bakgrunn. Vi er enige i premisset om at frivillig sektor skal supplere og ikke erstatte offentlige helsetjenester. Imidlertid er dette er grenseoppgang som er vanskelig i praksis. Særlig i kommuner med dårlig økonomi og press på personell, hører vi om frivillige som får forespørsler fra kommunen om å utføre oppgaver som faller inn under det kommunale ansvaret. Vi mener det trengs tydeligere veiledning og juridiske avklaringer for å hjelpe kommunene og organisasjonene. Helsepersonelloven åpner for bruk av medhjelpere, men vår erfaring er at det er vanskelig for både helsepersonell og frivillige å vite når og hvordan dette gjøres på en god måte. Vi foreslår å utvikle en veileder, i samarbeid med frivillige organisasjoner.
Å organisere, rekruttere og lære opp frivillige koster penger. Det er særlig behov for langsiktige finansieringsordninger, som kan sikre grunndriften i organisasjonene. Vår erfaring er at de fleste tilskuddsordninger dreier seg mot prosjekter, tross at frivilligheten årlig har det samme innspillet om langsiktige midler til drift. Vi gjentar dette behovet og håper det tas til etterretning.
Rekruttering
Innvandrerbefolkningen bidrar allerede i stor grad i helsetjenestene. Sanitetskvinnene jobber med integreringsarbeid for innvandrerkvinner på kvinnehelsehusene. Der treffer vi kvinner som har lite kontakt med et offentlige Norge, og ofte står utenfor arbeidslivet. Gjennom deltakelse og frivillig innsats på husene blir terskelen for videre kontakt med NAV og kvalifiseringsprogrammer lavere. Å sikre midler til åpne intergreringsarenaer som dette, er avgjørende for å få innvandrerkvinner og andre som har vært lenge utenfor arbeidslivet raskere i jobb.
Ideelle
I planen omtales private helsetjenester gjennomgående som "ideelle og private". Som en stor ideell aktør er vi opptatt av å skille mellom kommersielle og ideelle private aktører. Vi mener ideelle og kommersielle spiller veldig ulike roller i helsevesenet, og at det derfor ikke er naturlig å foreslå de samme tiltakene for begge aktørgruppene, slik planen gjør. Våre virksomheter skal ikke tjene penger og alt eventuelt overskudd går tilbake til driften. Det betyr at vi tar andre valg i tjenestene. De kommersielle kan hente inn ekstra finansiering, både fra investorer og gjennom betalte tjenester. For en kommersiell aktør kan det være lønnsomt å gi mer behandling enn det som er medisinsk nødvendig, det kan flytte ressurser i helsetjenesten til mindre nyttige behandlinger, all den tid tilgangen på helsepersonell er en kritisk faktor for totalkapasiteten. Det samme er ikke tilfellet for ideelle aktører. Vi mener det tilsier at ideelle aktører bør prioriteres særskilt: vi har mindre tilgang på langsiktig finansiering og vi bidrar til bedre ressursutnyttelse i helsetjenesten.
Bekymring for realisme
Regjeringens helsepersonellplan inneholder en rekke gode tiltak, som hvis de gjennomføres, kan bidra til mer helsepersonell og bedre arbeidsvilkår for ansatte. Men planen er først og fremst god, hvis den gjennomføres. Det er ingen prioritering av tiltakene i planen, og vi frykter at store, viktige tiltak kan la vente på seg, eller ikke bli gjennomført. Stortinget bør tydeliggjøre prioritering av tiltak.
Flere av tiltakene i planen vil kreve at det følger med finansiering. Sanitetskvinnene forventer at Stortinget bevilger de nødvendige midlene til å iverksette tiltak i planen. Vi er spesielt opptatt av at økt grunnbemanning og bedre behandlingstilbud til kvinner finansieres i de kommende statsbudsjettene.
Vi tror det er stor sjanse for at denne planen teller de samme ressursene flere ganger og kan ikke se at det er problematisert noe sted. Den samme kvinnen kan gjerne være både pensjonist, pårørende og frivillig på en gang. Hvis hun skal stå lenger i arbeid, er det ikke sikkert hun fortsette å gjøre den samme innsatsen som frivillig eller pårørende. På samme måte er det mange av de som i dag jobber deltid, som gjør det grunnet omsorgsoppgaver på hjemmebane. Hvis de skal jobbe fulltid, kan det hende de ikke kan gjøre det samme omsorgsarbeidet hjemme.
Tekna - Teknisk-naturvitenskapelig forening · 22. september 2026Teknas innspill til Stortingets behandling av Helsepersonellplan 2040Vis
Realister og teknologer med avansert kompetanse har arbeidsoppgaver og yrkesbakgrunn som er essensielle for dagens helsetjeneste, samt kompetanse og erfaring som er svært viktig for utviklingen av fremtidens helse- og omsorgstjeneste.
Høyt utdannede fagpersoner innen biomedisin, molekylærbiologi, bioteknologi, kjemi, statistikk og farmasi utgjør en sentral del av kompetansegrunnlaget i moderne laboratoriemedisin og helsetjeneste.
Tekna organiserer en rekke ansatte i gründervirksomheter og foretak som utvikler og leverer teknologi, digitale løsninger og materiell i tillegg til medisiner og medisinsk utstyr til statlige og kommunale virksomheter, som en del av norsk næringsliv.
Teknas medlemmer har en viktig og naturlig plass i utviklingen og omstillingen av dagens helse- og omsorgstjenester.
Behovet for arbeidskraft skal reduseres
Tekna merker seg regjeringens tiltak for å begrense etterspørselen etter helsepersonell frem til 2040, og vi ser at den største innsparingen på 17 300 årsverk skal skje gjennom bruk av ny teknologi, ansvars- og oppgavedeling og effektiv ressursbruk.
Vi savner mer konkretisering av bruk av teknologi som skal virke forebyggende og dermed begrense behovet for helse- og omsorgstjenester og øke pasientsikkerhet og kvalitet i tjenestene.
Tekna savner omtale av bruk av teknologi i forbyggende arbeid.
De arbeids- og miljømedisinske avdelingene i helseforetakene utgjør spesialisthelsetjenestens viktigste kompetansemiljø innen forebygging og helsefremming i arbeidslivet.
I samarbeid med lokalt arbeidsliv bidrar disse avdelingene til å forebygge og redusere arbeidslivsrelatert uhelse. Avdelingene bidrar også med forskning på området. En innsatsstyrt finansieringsmodell i helseforetakene gir ikke insentiver til å satse på disse avdelingene. De utsettes for kutt.
Tekna mener en økt satsning på og bedre utnyttelse av de arbeids- og miljømedisinske avdelingene i helseforetakene må inn i planen.
Teknologisk effektivisering
Krav om å synliggjøre effektiviseringsgevinster må ligge inne i utvikling og bruk av ulike tiltak.
Utvikling og innføring av teknologi er ikke i seg selv personellbesparende. Selv om man effektiviserer behandling og arbeidshverdagen til helsepersonell, blir det et større behov for andre yrkesgrupper, som teknologer.
Tekna mener det må tas høyde for økt behov for teknologer og andre yrkesgrupper. Periodisk økte kostnader som kommer med utvikling og implementering av teknologi, må dekkes inn.
Tilgang på data er et kritisk punkt i utviklingen av effektiviserende digitale og teknologiske løsninger. Det er stort behov for en nasjonal infrastruktur som sikrer en trygg og effektiv nasjonal informasjonsbehandling. Vi er langt fra å få på plass standardisert datadeling og samhandling på tvers av helseforetak, kommuner og fastleger. Mange av utfordringene i helsesektoren handler ikke bare om mangel på personell, men om at informasjon fortsatt er spredt mellom ulike systemer og organisatoriske nivåer. Norge bør i større grad legge til rette for nasjonale standarder for datautveksling, åpne grensesnitt og sammenhengende digitale pasientforløp. Målet er ikke én nasjonal løsning, men at systemene fungerer sammen.
Datasikkerhet er helt avgjørende for nasjonal sikkerhet, trygghet for helsepersonell og for brukerne av våre helse- og omsorgstjenester. Tillit til at persondata blir forvaltet på en sikker og trygg måte som ivaretar personvernet, er av stor betydning for å hente gevinster av digitalisering.
Tekna mener Stortinget må følge tett opp arbeidet med å sikre en nasjonal infrastruktur som gir en trygg og effektiv nasjonal informasjonsbehandling.
KI-basert teknologi vil bli stadig mer utbredt innen helse, og planen viser til at implementeringshastigheten må opp. Likevel ser vi lite spesifikk satsning i form av ekstra ressurser til helsesektoren eller internt i de ulike virksomheter. KI-sentrene som er etablert treffer ikke det interne arbeidet med utvikling av KI-modeller i sykehusene eller i helsetjenesten ellers.
Tekna mener finansieringssystemet i sykehusene ikke ivaretar at man må bruke ressurser til å jobbe frem og ta i bruk ulike KI-løsninger. Periodiske økte kostnader som følger av utvikling og implementering av løsninger må finansieres.
Utvikling og bruk av teknologi skal sikre at helsepersonell – særlig leger og sykepleiere – kan jobbe mer effektivt med pasientbehandling. Det rapporteres om at sykehusleger ikke finner at valgte løsninger bidrar til effektivitet.
Tekna mener planen i større grad må forplikte alle som jobber med omstilling og utvikling til å definere på hvilken måte planlagte iverksatte tiltak bidrar til at helsepersonell kan yte mer og bedre pasientbehandling i sykehusene, og hvordan det frigjør kapasitet til de konkrete pleie- og omsorgsoppgaver i den kommunale helse- og omsorgssektoren. Det er viktig at personellets egen opplevelse blir hensyntatt og er styrende.
Teknologi gir oss i dag uante muligheter til å kartlegge helsetilstand. Det skjer gjennom nasjonale screening-programmer og en utstrakt bruk av ulike kartleggingsverktøy i ulike deler av våre tjenester som eksempelvis BUP og PP-tjeneste, men også gjennom selvmonitorering ved bruk av en rekke digitale løsninger tilgjengelig i markedet som smartklokker mm.
Dette gir muligheter til forebygging av uhelse, men kan også gi helsevesenet et stort ansvar og en stor merbelastning i å følge opp friske personer. Overbehandling er en uheldig konsekvens av utstrakt bruk av kartlegging av ulike parametere på uhelse.
Tekna mener vi har stort behov for å ha en faktabasert prioriteringsdebatt i møte med teknologi.
Ansvars- og oppgavedeling
Vi har i dag helsepersonell med og uten autorisasjon. De som jobber med pasientprøver og diagnostikk, som eksempelvis molekylærbiologer og bioteknologer, har ikke i dag autorisasjon som gjør at de kan brukes innen sitt fagfelt fullt og helt.
Tekna mener det er behov for å se på hvordan man kan utnytte ikke-autorisert helsepersonell på en bedre måte, eksempelvis gjennom å se på behovet for utvikling av etterutdanning som gir autorisasjon når det kan være hensiktsmessig for å utnytte ansattes kompetanse på en effektiv og god måte.
Mer tverrfaglighet i pasientbehandlingen er ønskelig. Vi har i dag noen typer utdanninger som gir en tverrfaglig kompetanse, men fremfor å utdanne de eksisterende profesjonene til å kunne litt mer om hverandres fagområder, bør man satse på tverrfaglige team hvor spisskompetansen sammen finner gode løsninger.
IT og teknologi anses som støttefunksjoner og organiseres i egne avdelinger. Den kompetansen som ligger som en støttefunksjon bør i stedet implementeres som en del av de ulike avdelingenes daglige drift. Teknologer som er godt integrert i de medisinske avdelingene og ute på brukerstedene, vil ha en nærhet til problemområdene, og løsninger utvikles i tett samarbeid med brukerne.
Tekna mener man må prøve ut en omorganisering av det man kaller støttefunksjoner ved å flytte tjenesten ut i de operative behandlingsenhetene.
Bedre ledelse og arbeidsmiljø
Effektivisering og omstilling krever et godt arbeidsmiljø – både når det gjelder faglig ledelse og ledelse av personell.
Å kunne lede kunnskapsmedarbeidere på en god måte krever stor grad av trygghet innen fagområdet og stor grad av tillit til de ansattes faglige vurderinger.
Tekna mener det er behov for en høyere bevissthet om ledelse og lederrollen, og dennes betydning for arbeidsmiljøet og det faglige utbyttet.
Teknas medlemmer utgjør en liten andel av de ansatte sett opp mot eksempelvis Legeforeningen og Sykepleierforbundet. Det er likevel svært mange av de oppgavene som utføres av våre medlemmer som er av stor betydning for den utvikling og omstilling som planen legger opp til.
Tekna mener tilrettelegging for partssamarbeid med frikjøp av tid og reell medvirkning ikke skal begrenses av antall medlemmer, men sees i sammenheng med betydningen av det arbeid som skal utføres.
Norges Optikerforbund · 22. september 2026Optikere – en strategisk ressurs i fremtidens øyehelseVis
Norges Optikerforbund støtter de overordnede målene i Helsepersonellplanen 2040. Planen kunne gått lenger i sine forslag på flere områder.
Det er positivt at planen peker på en utredning rundt optikers mulighet til å styrke øyehelsetjenesten.
Optikere burde vært inkludert i utredning rundt rekvisisjonsrett for behandling av ulike øyetilstander.
Optikere kan avlaste helsesykepleierne, fastlegene, legevakt og spesialisthelsetjenesten. Optikere tar mer omfattende ansvar for syn- og øyepasienter i flere land vi sammenlikner oss med. Rundt en halv milliard mennesker kan i dag behandles med medikamenter av optiker.
For øyehelsepasientene representerer planen en viktig mulighet til å styrke syns- og øyehelsetjenestene i Norge gjennom bedre utnyttelse av optikere som en høyt utdannet helsepersonellgruppe. Norske optikere har omfattende kompetanse innen syns- og øyehelse, sykdomsoppdagelse, henvisning og oppfølging av pasienter. Denne kompetansen utnyttes ikke fullt ut i helsetjenesten.
Norges Optikerforbund har beregnet at optikere kan avlaste andre helsepersonell med inntil en million konsultasjoner.
En styrket rolle for optikere innen forebygging, tidlig oppdagelse av sykdom, oppfølging av stabile tilstander og monitorering av pasienter etter behandling vil kunne bidra til bedre tilgjengelighet til øyehelsetjenester, kortere ventetider og mer effektiv bruk av spesialisthelsejenesten.
6.13 Bruk av optikere for å styrke øyehelsetjenesten
Norges Optikerforbund er positive til at det nedsettes en arbeidsgruppe som skal utrede hensiktsmessig arbeidsdeling mellom optikere, øyeleger og fastleger.
Vi forutsetter ut fra den innledende beskrivelsen i kapittel 6.13 at helsestasjons- og skolehelsetjenesten er omfattet. I den innledende teksten er øyelege nevnt, mens i selve «regjeringen vil»-forslaget er øyelege utelatt. Norges Optikerforbund regner dette som en inkurie.
Viktige drivere til at antall øyepasienter øker, er nevnt. Samfunnet er mer visuelt enn noen gang, dette påvirker behovet for syn og øyehelsetjenester i alle aldersgrupper.
Barn og unges synshelse nevnes spesielt. God synsfunksjon er en grunnleggende forutsetning for læring, utdanning og sosial inkludering. Synsproblemer hos barn kan påvirke læringsutbytte, deltakelse og livskvalitet.
Det er mulig å endre pasientforløp og oppfølgingsansvar for pasienter med grå stær, grønn stær, maculadegenerasjon, diabetes, barn og unge og pasienter med rehabiliteringsbehov. Innen disse tilstandene foretas det mer enn 500 000 konsultasjoner per år, hvor optikere raskt ut fra sin nåværende kompetanse kan avlaste.
Ressursene kan brukes bedre uten at kvaliteten på tjenestene reduseres.
6.10 Rekvireringsrett
Norges Optikerforbund støtter forslaget om at spesialistgodkjente sykepleiere, fysioterapeuter og manuellterapeuter skal få rekvireringsrett.
Optikere har allerede rekvireringsrett for enkelte legemidler som benyttes i diagnostisk øyemedisin. Samtidig utvikles optometriutdanningen kontinuerlig i takt med internasjonale utdanningsstandarder og den globale utviklingen innen optometri. I mange sammenlignbare land har optikere fått utvidede fullmakter til terapeutisk rekvirering innen primær øyehelsetjeneste.
Det bør utredes hvordan optikere med relevant kompetanse og dokumenterte kvalifikasjoner kan gis utvidet forskrivningsrett for okulære legemidler innenfor klart definerte faglige rammer. Dette vil kunne bidra til mer effektive pasientforløp og bedre tilgang til øyehelsetjenester.
Optikere har i dag rekvireringsrett for okulære legemidler til diagnostisk bruk på personer over fem år, samt lokal bedøvende legemidler og adrenalin.
Dagens aldergrense på fem år på diagnostisk bruk bør fjernes eller endres slik at den passer bedre overens med behovet for å mot 4-års kontrollen.
Norges Optikerforbund ønsker at optikere med rett kompetanse skal kunne rekvirere legemidler til terapeutisk bruk.
Det er ca 350-400 masterutdannede optikere i Norge med kompetanse som nærmer seg det vi mener er nødvendig for å kunne ta visse terapeutiske medikamenter i bruk på en forsvarlig måte. Det kreves noe faglig oppgradering for å sikre et harmonisert kunnskapsnivå og lik samhandling mot annet helsepersonell.
Innen pasientgruppene tørre øyne, allergi, betennelser og førstehjelp er mange norske optikere nært det kunnskapsnivået andre land krever for å kunne ta i bruk medikamenter og behandle. I dag må optikere sende pasienter fra seg for behandling. Dette er unødvendig og feil bruk av helseressursene.
Hvis optikere oppgraderer sin kunnskap til et noe høyere nivå, kan norske optikere, som sine internasjonale kollegaer, bidra til behandling i pasientforløp innen grønn stær, forkalkning og annen type behandling.
5.6 Dimensjonering av utdanningene ved universiteter og høyskoler
Utdanningen til optikere regnes som en av de små helseutdanningene, der det er tydelige samfunnsbehov for kompetansen. Norges Optikerforbund vil påpeke at optikerutdanningen etter vårt syn er underfinansiert i forhold til de reelle kostnadene Universitetet i Sørøst-Norge har for å opprettholde kvalitet og utvikle utdanningen i takt med samfunnsbehovet.
Det er avgjørende at utdanningskapasitet, kompetanseutvikling og forskning utvikles i takt med de nye oppgavene optikere må løse. I punkt 5.9 drøftes praksis i utdanningene. Vi ønsker å bemerke at de private optikerklinikkene sørger for store deler av praksisundervisningen ved optikerutdanningen. Det er mangel på tilgang til praksis i den offentlige delen av øyehelsetjenesten hos avtalespesialister og ved øyeavdeling.
5.14 Offentlig spesialistgodkjenning for nye grupper
Norges Optikerforbund mener optikere bør få spesialistgodkjenning. Dette gir mulighet for bedre dimensjonering av øyehelsetjenestene og kontroll på kompetanse, rettigheter og antall optikere som kan ta utvidet ansvar. Dette sikrer god ansvars- og oppgavedeling og effektiv og trygg pasientbehandling. En offentlig spesialistgodkjenning bør innebære rekvireringsrett.
Hørselsforbundet · 22. september 2026Høringsinnspill: St. melding 11(2025-2026), Helsepersonellplan 2040Vis
Hørselsforbundet mener det er på høy tid med en systematisk gjennomgang av hvordan utfordringen med fremtidens økende mangel på helsepersonell skal løses. I Helsepersonellplan 2040 beskriver regjeringen både utfordringsbildet og tiltak som strekker seg langt ut over selve helsetjenesten, og vi støtter denne helhetlige tilnærmingen til problemstillingen.
Innenfor hørselsomsorgen er det iverksatt en rekke tiltak for å styrke tilbudet i spesialisthelsetjenesten og møte utfordringer knyttet til kapasitet i systemet og mangel på audiografer. Men for å kunne møte fremtidens behov må også det kommunale tilbudet styrkes og tiltak for egenmestring settes i fokus. Det er dette vi ønsker å løfte i vårt innspill til Helse- og omsorgskomiteens behandling av Helsepersonellplan 2040.
Styrke kommunalt nivå
I Nasjonal helse- og samhandlingsplan understrekes viktigheten av å tilby tjenester på lavest mulig effektivt nivå, og behovet for å ruste befolkningen til å ta ansvar for egen helse. Hørselsforbundet mener det er flere mangler og utfordringer på kommunalt nivå som må løses om Helsepersonellplanen skal lykkes.
Kommunes lavterskeltilbud, hørselskontakt
Hørselskontakt er kommunens lavterskeltilbud, og er det enestes kommunale helsetilbudet til personer med hørselsutfordringer. Hørselskontaktene er i dag et bindeledd mellom NAV Hjelpemiddelsentral og den som har nedsatt hørsel. De skal ha kunnskap om hørselstap, aktuelle hjelpemidler, ulike mestringstilbud og mulighetene for tilrettelegging. Ordningen er i dag tilfeldig organisert og underdimensjonert. Oppgaven som hørselskontakt er ofte på toppen av en allerede full stilling, noe som gjør det vanskelig å kunne utføre og prioritere denne oppgaven.
Hørselskontakt er ikke en lovpålagt tjeneste og det er derfor ingen krav til hørselsfaglig kompetanse eller stillingsprosent. En undersøkelse utført av Hørselsforbundet (2024) viser at kun 1 % av landets kommuner har ansatt en hørselskontakt med hørselsfaglig kompetanse.
Med hørselsfaglig kompetanse kunne hørselskontaktene veiledet i apper, tatt avstøpninger til propper og veiledet i og utført stell og rens og av høreapparat. I år er det etablert et mulig kompetanseløp. Fagskolen Rogaland har på oppdrag fra Helse Vest etablert utdanning i audiologi, hørselstekniske hjelpemidler og hørselsomsorg (30 studiepoeng). Men, fagskolekurset har begrenset kapasitet og to klasser skal dekke behovet for hele landet, både som kompetanseheving til helsepersonell i spesialisthelsetjenesten og kommunalt. Dersom ordningen styrkes vil hørselskontakten få en viktigere rolle i et helhetlig tjenestetilbud, og kunne bidra til å redusere presset på spesialisthelsetjenesten.
Hørselsforbundet mener skolering av hørselskontakter, med fagskole i audiologi, bør prioriteres i Tørn-programmet til kommunene. Det må bevilges midler til videreføring av fagskolen også etter 2027. Hørselskontaktene må få en stillingsprosent som er dimensjonert ut fra befolkningsgrunnlaget, for å kunne fungere som et godt lavterskeltilbud.
Fastlegen
Fastlegen skal kunne identifisere hørselsutfordringer, kunne løse enkle utfordringer, koordinere helsehjelpen, og henvise til rett innsats for helsehjelp. Dette stiller store krav til fastlegens hørselsfaglige kompetanse og kjennskap til hørselsomsorgen.
Fastlegens portvokterfunksjon skal bidra til rett helsehjelp på riktig nivå. Av de som henvises til spesialisthelsetjenesten skulle 30 % vært løst på et lavere nivå, viser funn i rapporten «En helhetlig plan og konkrete tiltak for tidlig tilpasning av høreapparat og gode pasientforløp i hørselsomsorgen» (Helse Vest, 2025). Rapporten peker på et behov for en systematisk skolering av allmennlegetjenesten for å kunne løse enkel hørselsproblematikk og et verktøy for bedre henvisning. Videre pekes det på et behov for opplæring i og innkjøp av audiogramutstyr.
Fastlegen har i hørselsomsorgen også en viktig funksjon for å gi rett helsehjelp til personer med tinnitus. 800 000 voksne lever med tinnitus i dag. De aller fleste kan leve godt med tilstanden, om de får riktig hjelp fra starten. For å kunne lære seg å leve med tinnitus er det viktig å få riktig og tidlig informasjon, og god oppfølging hos fastlegen. Rapporten «Riktig ut fra start… En kartlegging av behandlingstilbudet for personer med tinnitus» (SINTEF, 2023) viser at mange med tinnitus plages unødvendig, fordi de får feil informasjon på feil tidspunkt. Manglende kunnskap om tinnitus i primærhelsetjenesten er en stor del av utfordringen. Fastlegen mangler også kompetanse om rehabiliteringstilbud, som vil gi opplæring i gode mestringsstrategier og kunne gi bedre egenmestring.
Hørselsforbundet mener fastlegene må få nødvendige kompetanseheving for å kunne yte god helsehjelp til personer med hørselsutfordringer og forbedre henvisningsrutinene. Fastlegene må få en bevilgning til å kunne kjøpe inn utstyret til å ta audiogrammer og en takst for å utføre denne undersøkelsen.
Audiopedagoger
En audiopedagog hjelper mennesker i alle aldre med hørselstap, tinnitus, misofoni (lydoverfølsomhet) og kommunikasjonsutfordringer. Audiopedagogen kartlegger utfordringene, gir veiledning og opplærling. De setter bruker i stand til selv å mestre livet med hørselsutfordringen og forebygger utviklingen av komplikasjoner som hodepine, søvnproblemer, smerter, psykiske utfordringer og sosial isolasjon.
Kun 1 % av landets kommuner har ansatt audiopedagoger. De fleste kjøper tjenesten av private audiopedagoger med Helfo-avtale. Med dette opplever kun 11 % av kommunene å kunne dekke behovet for audiopedagog innenfor barnehage, skole og utdanning og 5 % mener de dekker behovet for tjenesten i helse- og omsorgstjenesten («Kartlegging av det nasjonale logoped– og audiopedagogtilbud», Rambøll, 2025). Dette er ikke en lovpålagt oppgave, men går under kommunens sørge for-ansvar.
Hørselsforbundet mener kommunene må sikre full dekning av audiopedagogiske tjenester.
Frivilligheten
Helsepersonellkommisjonen beskriver frivillige organisasjoner som en viktig aktør for å øke egenmestring i befolkningen med ulike lavterskeltilbud og informasjon. Hørselsforbundet tilbyr nasjonale, fylkesvis og lokale tilbud og møtearenaer.
Vi har 700 frivillige likepersoner som er sertifiserte. Likepersonene hjelper med veiledning, apper, stell og rens av høreapparat. De er gode samtalepartnere. Tjenesten er gratis. Arbeidet de gjør er et supplement til det kommunale hørselstilbudet og samarbeidet burde formaliseres. Dessverre er tilbudene våre lite kjent for helsepersonell og de som trenger det.
Hørselsforbundet mener tilbudet til organisasjonene må ligge søkbart på kommunenes hjemmeside, og dette bør bli et standardisert oppslagsverk for kommunale helsetjenester og innbyggere.
Bo lengst mulig hjemme i eget hjem
Meld. St. 24 (2022–2023) Bu trygt heime har som et av sine hovedmål at flest mulig skal kunne bo lengst mulig hjemme, og være mest mulig selvhjulpen. For å oppnå dette må det bygges boliger som har god akustikk og lysforhold. Dette stiller blant annet en rekke krav til utforming av rom, lyskilder, bruk av materiale og begrensning av støykilder, som nå er regulert i byggteknisk forskrift (TEK17). Regjeringen har satt i gang arbeider for å forenkle og modernisere TEK17 for å øke utbyggingskapasiteten. Byggenæringen peker spesielt på akustikktiltak som kostnadsdrivende for nye bygg, og ønsker reduksjon i kravspesifikasjoner. Hørselsforbundet er nå bekymret for hvordan det økte fokus på å få ned byggekostnader kan påvirke etterlevelsen av universell utforming av bygg.
Hørselsforbundet mener kravene til akustikk i TEK17 må etterleves, dersom personer med hørselsutfordringer skal klare seg mest mulig selv i eget hjem og nærmiljø.
Hilsen
Hørselsforbundet
Ragnhild S. Støkket Øydis Lebiko
leder samfunn og politikk politisk rådgiver
Apotekforeningen · 22. september 2026Apotekforeningens innspill til Helsepersonellplan 2040Vis
I Helsepersonellplan 2040 varsler regjeringen at flere helsetjenester i apotek skal testes ut. Apotekene er bredt distribuert i hele landet, med autorisert helsepersonell (farmasøyter og apotekteknikere) lett tilgjengelig. Dette gjør apotekene godt egnet til å tilby tjenester som krever høy tilgjengelighet, lav terskel og standardiserte faglige rammer. Potensialet for å bruke apotekene mer er stort - som førstelinje for enkle helseplager, riktig legemiddelbruk, vaksinasjon og andre tjenester som kan frigjøre tid for resten av helsetjenesten.
Innspill til kapitlene
6; Ansvars- og oppgavedeling
Apotekforeningen støtter at det er stort potensial for bedre oppgavedeling i helsetjenesten. Nedenfor beskrives områder der apotekene kan bidra:
1. Rekvireringsrett for vaksiner
Etter innføring av rekvireringsrett for farmasøyter i apotek i 2020 har de rekvirert 1,3 mill. influensavaksiner. I influensasesongen 2025-26 satt apotekene 22 % av alle influensavaksiner. Dette viser at mange velger den gode tilgjengeligheten som apotek tilbyr.
Apotekforeningen mener at farmasøyter i apotek bør få rekvirere alle ikke-levende vaksiner. Med tydelige anbefalinger og rammer fra FHI, kan farmasøyter bidra trygt og kostnadseffektivt. Farmasøytene må også inkluderes bedre i Voksenvaksinasjonsprogrammet, og dagens begrensning tilknyttet eierskap må fjernes.
Dersom HOD skulle ønske å gå trinnvis frem, er farmasøytrekvirering særlig relevant for vaksiner mot difteri, stivkrampe, kikhoste, polio; RSV-infeksjon; Helvetesild; Meningokokk-sykdom; Skogflåttencefalitt og HPV-infeksjon.
Videre bør apotekfarmasøyter gis rekvireringsrett for reisevaksiner.
Stortinget bør be regjeringen innføre det foreslåtte tiltaket om å gi farmasøyter i apotek utvidet rekvireringsrett til alle ikke-levende vaksiner, men også etablere ordninger som inkluderer programvaksiner til voksne. Rekvireringsretten må gjelde for alle farmasøyter i apotek.
2. Utvidelse av Medisinstart
Medisinstart er en tjeneste der farmasøyter følger opp pasienter som starter med nye legemidler. Det er dokumentert at tjenesten bidrar til bedre etterlevelse og tryggere legemiddelbruk. Tjenesten er en offentlig finansiert tjeneste kun for pasienter som starter med legemidler mot hjerte- og karsykdommer.
Medisinstart må videreutvikles og tilbys flere pasientgrupper der risikoen for feilbruk eller behandlingsavbrudd er særlig høy. Dette kan f.eks. gjelde pasienter med astma/kols migrene, Parkinson og pasienter med mange legemidler.
Stortinget bør be regjeringen om å gjøre justeringer i den etablerte tjenesten Medisinstart og utvide tjenesten for pasienter med diabetes, astma og kols og migrene.
3. Enklere tilgang til behandling – “Reseptfritt med veiledning”
Mange land tilbyr pasienter rask hjelp i apotek ved ukompliserte helseplager, slik at fastleger får mer tid til dem som virkelig trenger legekompetanse. Ordningene omtales ofte som «Pharmacy First”. Stadig flere legemidler og sykdomsområder innføres i ordningene.
Norge trenger ikke kopiere Pharmacy First-ordningen. Vi har allerede grunnlaget for en norsk modell. Den heter «Reseptfritt med veiledning». Denne ordningen bør videreutvikles;
Hodepine og migrene er den 4. største årsaken til helsetap i Norge, og gir betydelig sykefravær og redusert livskvalitet for den enkelte. Det bør derfor innføres en hodepinetjeneste i apotek, og triptaner, som er en legemiddelgruppe som har vært på markedet som reseptpliktige legemidler i mer enn 20 år, bør vurderes som en aktuell legemiddelgruppe i en videreutviklet reseptfritt med veiledning-ordning. Ordningen bør samtidig justeres slik at veiledningen og ev. salg av produkt journalføres. Det bør legges til rette for at det kan sendes digital melding om veiledning og ev. utlevering av produkt til fastlege.
I Sverige har sumatriptan vært tilgjengelige som reseptfritt legemiddel uten særskilt krav til veiledning eller dokumentasjon fra 2008.
Stortinget bør be regjeringen evaluere og videreutvikle ordningen Reseptfritt med veiledning og sikre at legemidler som f.eks. triptaner gjøres tilgjengelig i ordningen
4. Injeksjonstjenester
Injeksjoner i apotek
Helsepersonell i apotek kan bidra med administrering av injeksjonslegemidler der dette er hensiktsmessig. Å få legemidlet injisert i apotek, i stedet for på fastlegekontoret, kan gi pasientene enklere tilgang til behandling. Eksempler på egnede legemidler er p-sprøyter og B-12 injeksjoner.
I Oslo har apotek gjennomført et pilotforsøk i samarbeid med OUS med Buvidal-injeksjoner i apotek. Med månedlige injeksjoner i LAR-pasientens lokale apotek, slipper pasienten å reise til LAR-senter/sykehus. Tilbudet bidrar til normalisering av LAR-pasientens livssituasjon - et hovedmål innen LAR. Høsten 2026 inkluderes tjenesten i LAR-avtalen mellom apotekene og RHF-ene, og det åpnes for å tilby tjenesten i hele landet.
Stortinget bør be regjeringen etablere en offentlig finansiert injeksjonstjeneste i apotek
Veiledning i injeksjonsteknikk
Det lanseres stadig nye injeksjonslegemidler som skal selvadministreres, men mange pasienter har utfordringer med å sette sprøyter selv. En tjeneste der helsepersonellet i apotek kontrollerer og veileder i riktig injeksjonsteknikk tilsvarende det som gjøres for inhalasjonsmedisiner, kan bidra til tryggere behandling og bedre utnyttelse av legemidler.
Resultatene fra studien “Medisinstart for diabetes type 2 pasienter” indikerer tydelig at feilbruk av injeksjonspreparater er en betydelig utfordring. Apotekforeningen samarbeider med Diabetesforbundet om å gjøre en pilot for å teste ut en slik tjeneste.
Stortinget bør be regjeringen sørge for at det etableres en veiledningstjeneste i apotek for pasienter som bruker injeksjonslegemidler
5. Legemiddelsamtale
Feil legemiddelbruk er en stor utfordring. Apotekene møter legemiddelbrukerne jevnlig og kan bidra med strukturert veiledning, oppfølging og legemiddelsamstemming. Formålet bør være å styrke pasientens forståelse av egen behandling, avdekke praktiske utfordringer, og bidra til riktig legemiddelbruk.
Stortinget bør be regjeringen utrede og legge til rette for at det piloteres en standardisert medisinsamtale for pasienter som bruker flere faste legemidler.
Faglig uavhengighet og økonomisk innretning
Apotek omsetter legemidler, og det er derfor viktig å sikre at økonomiske hensyn ikke påvirker faglige vurderinger. Helsepersonellet i apotek er autorisert og underlagt helsepersonelloven på lik linje med annet helsepersonell. For å eie/drive apotek kreves offentlig godkjenning i form av konsesjon til eierskap til apoteket etter kap. 2 (apotekkonsesjon) og konsesjon til drift av apoteket etter kap. 3 (driftskonsesjon).
Digitalisering
Apotekene har investert betydelig i ny infrastruktur og etablering av felles pasientjournal. Helsefaglig dialogmelding er prøvd ut i et lite utvalg apotek og legekontor. Etablering av løsning for digital dialog vil gi bedre samhandling og bedre dokumentasjon av pasientforløpet. Det vil også legge til rette for oppgavedeling og mer effektive arbeidsprosesser.
Stortinget bør be regjeringen sørge for at det etableres en løsning for digital dialogmelding mellom apotek og fastleger
Effektiv ressursbruk og prioritering
Dersom apotek skal levere nasjonale helsetjenester, må det etableres finansieringsordninger som gjør det mulig å levere tjenestene med høy kvalitet og lik tilgjengelighet. Konsekvensutredningen bør ikke bare beregne kostnader i apotek, men også gevinster i form av redusert belastning på offentlig helsevesen, bedre vaksinasjonsdekning, redusert feilbruk, økt pasienttilfredshet og bedre tilgjengelighet.
Gjennomføring av Helsepersonellplan 2040
For at tiltakene skal få effekt, må de konkretiseres raskt, utformes med tilstrekkelig ambisjon og følges opp med regelverksendringer, finansiering og evaluering.
Det bør etableres en fast dialog mellom HOD, HDir, DMP og Apotekforeningen om konkret oppfølging av tiltakene. Apotekforeningen bør involveres i styringsstrukturen for planen, slik at erfaringer fra sektoren tas inn i oppfølgingen.
Fotterapeutforbundet - en yrkesorganisasjon i Delta · 22. september 2026Innspill til Stortingets behandling av Helsepersonellplan 2040Vis
Om Fotterapeutforbundet
Fotterapeutforbundet er en yrkesorganisasjon i Delta og representerer nær 1 200 av Norges om lag 1 800 autoriserte fotterapeuter.
Medlemmene arbeider hver dag med å forebygge, identifisere og behandle fotrelaterte helseutfordringer hos personer med diabetes, revmatiske sykdommer, nevrologiske sykdommer, sirkulasjonsforstyrrelser og andre tilstander som kan føre til alvorlige komplikasjoner, nedsatt funksjonsevne og redusert livskvalitet.
Fotterapeuter er autorisert helsepersonell. Likevel er yrkesgruppen i dag i liten grad integrert i de offentlige helse- og omsorgstjenestene sammenlignet med flere av våre nordiske naboland. Resultatet er at forebyggingsmuligheter ikke utnyttes fullt ut, samtidig som helse- og omsorgstjenesten står overfor økende personellmangel og en aldrende befolkning.
Forebygging er billigere enn amputasjon
Det er bred politisk enighet om at helse- og omsorgstjenesten må dreies fra behandling til forebygging. Likevel er mange av de forebyggende tjenestene som kan bidra til å redusere alvorlige komplikasjoner fortsatt i stor grad avhengige av pasientenes egen betalingsevne.
Diabetiske fotsår er blant de mest alvorlige komplikasjonene ved diabetes. Når et sår først har utviklet seg, følger ofte et langvarig behandlingsløp med sårbehandling, innleggelser, rehabilitering og i verste fall amputasjon. Konsekvensene er store både for pasienten, pårørende og helsetjenesten. Mange av disse komplikasjonene kan forebygges gjennom regelmessig oppfølging, risikovurdering og tidlig innsats.
Spørsmålet er derfor ikke om Norge ønsker mer forebygging. Spørsmålet er om vi er villige til å bruke den kompetansen som allerede finnes for å oppnå det.
Tilgang til forebygging bør ikke avhenge av lommeboken
I dag må personer som ønsker forebyggende behandling hos autorisert fotterapeut i all hovedsak dekke kostnadene selv. For personer med diabetes og andre sykdommer som gir økt risiko for alvorlige fotkomplikasjoner, kan dette føre til at nødvendig oppfølging utsettes eller velges bort av økonomiske årsaker.
Konsekvensen er at tilgang til forebyggende behandling i praksis blir påvirket av betalingsevne, ikke bare av medisinsk behov. Fotterapeutforbundet mener dette bidrar til sosial ulikhet i helse.
Forebyggende helsetjenester bør være tilgjengelige ut fra risiko og behov. Pasienter med dokumentert høy risiko for fotsår, infeksjoner og amputasjoner bør ha tilgang til nødvendig oppfølging uavhengig av privat økonomi.
En underutnyttet helsepersonellressurs
Autoriserte fotterapeuter har særskilt kompetanse innen risikovurdering, forebygging av sår og infeksjoner, vurdering av nevropati og sirkulasjonsforstyrrelser, trykkavlastning, pasientopplæring og tidlig identifisering av komplikasjoner. Dette er kompetanse som i dag brukes i begrenset grad i de offentlige helse- og omsorgstjenestene.
Helsepersonellplanen peker på behovet for bedre oppgavedeling og riktigere bruk av helsepersonell. Fotterapeutforbundet mener autoriserte fotterapeuter representerer en eksisterende ressurs som kan bidra til nettopp dette.
En sterkere integrering av fotterapeuter i oppfølgingen av høyrisikopasienter vil kunne bidra til bedre forebygging, tidligere oppdagelse av komplikasjoner og avlastning av andre helseprofesjoner som det er økende knapphet på.
Helfo-refusjon for høyrisikopasienter
Fotterapeutforbundet mener at autoriserte fotterapeuter bør inkluderes i Helfos refusjonsordninger for pasienter med diabetes og andre pasientgrupper med høy risiko for alvorlige fotkomplikasjoner. Dette er viktig for å gi personer med størst medisinsk behov, tilgang til dokumentert forebyggende behandling.
Fotterapeutforbundet mener at en refusjonsordning for autoriserte fotterapeuter kan innføres gradvis og målrettes mot pasientgrupper med dokumentert høy risiko for alvorlige fotkomplikasjoner. Ordningen bør ikke omfatte all fotterapeutisk behandling, men avgrenses til medisinsk begrunnede tilstander der forebyggende innsats kan redusere risikoen for alvorlig sykdomsutvikling, og det vil redusere kostnaden for den enkelte pasient.
En mulig modell kan omfatte personer med diabetes mellitus, perifer nevropati, perifer karsykdom, enkelte revmatiske sykdommer, nevrologiske sykdommer med redusert sensibilitet eller sirkulasjon, og andre grupper med dokumentert høy risiko for fotsår og amputasjoner.
Tilgang til ordningen kan baseres på henvisning fra fastlege eller relevant legespesialist, på tilsvarende måte som flere andre Helfo-ordninger. Autoriserte fotterapeuter med avtale om direkte oppgjør med Helfo kan da utføre undersøkelser og behandling innenfor fastsatte takster og rapporteringskrav. Ordningen kan organiseres med ordinær egenandel og opptjening mot frikort.
Ordningen vil samtidig bidra til at eksisterende helsepersonellressurser brukes mer målrettet og i tråd med ambisjonene om mer forebygging og bedre ressursutnyttelse i helse- og omsorgstjenesten.
Fotterapeutforbundets anbefaling
Fotterapeutforbundet ber Stortinget støtte følgende:
Stortinget ber regjeringen inkludere autoriserte fotterapeuter i Helfos refusjonsordninger for pasienter med diabetes og andre pasientgrupper med høy risiko for alvorlige fotkomplikasjoner.
Stortinget ber regjeringen utrede hvordan autoriserte fotterapeuter i større grad kan integreres i oppfølgingen av personer med diabetes og andre kroniske sykdommer som del av fremtidens forebyggende helse- og omsorgstjenester.
NHO Geneo · 22. september 2026Høringsinnspill fra NHO Geneo til Helsepersonellplan 2040Vis
Innledning
NHO Geneo representerer over 2.400 virksomheter innen helse- og omsorgstjenester, velferdstjenester, legemidler, medisinsk utstyr, helseteknologi og oppvekst. Våre medlemmer utvikler og leverer innsatsfaktorer som er avgjørende for å lykkes med målene i Helsepersonellplan 2040.
Vi deler regjeringens analyse av at mangel på helsepersonell blir en av de største utfordringene for helse- og omsorgstjenestene frem mot 2040. Samtidig mener NHO Geneo at planen i for liten grad vektlegger produktivitetsvekst, forebygging, teknologi og innovasjon som virkemidler for å redusere behovet for personell. Norge har allerede en høy dekning av helsepersonell. Den avgjørende utfordringen er derfor å organisere tjenestene slik at vi får mer helse ut av ressursene vi har tilgjengelig.
Produktivitetsvekst må være hovedstrategien
Helsepersonellplan 2040 beskriver at teknologi, oppgavedeling og mer effektiv ressursbruk til sammen skal spare 17 300 årsverk fram mot 2040. Det tilsvarer å løfte den årlige produktivitetsveksten fra 0,5 til 0,7 prosent. Alt planen vil gjøre for å «jobbe smartere» gir altså bare 0,2 prosentpoeng ekstra i året. Resten av regnestykket hviler på at de samme folkene skal jobbe mer, høyere stillingsprosent, flere helger, stå lenger i jobb og mindre sykefravær. Det er viktige tiltak, men ikke tilstrekkelige alene. Og ambisjonen er for lav: 0,7 prosent er langt unna de rundt 2 prosentene som skal til for å stabilisere personellbehovet, og under det resten av økonomien klarer. Konsekvensen er stor. Fortsetter vi på en bane med rundt 0,5 prosent, dobles antall årsverk i helse og omsorg fra vel 310 000 i 2017 til 618 000 i 2060 – da jobber nær hver tredje sysselsatte i sektoren. Skal planens mål nås, må produktivitetsvekst bli en hovedstrategi.
NHO Geneo mener planen undervurderer potensialet som ligger i teknologi, medisinsk utstyr, legemidler og forebygging. Slike investeringer må betraktes som investeringer i helsepersonellkapasitet: når helsepersonell kan følge opp flere pasienter ved hjelp av digitale løsninger, fjernmonitorering eller kunstig intelligens, frigjøres tid til pasientnære oppgaver samtidig som kvalitet og kapasitet styrkes. Planen viser selv, eksempel etter eksempel, at teknologien virker og allerede finnes, men mener planen må sette et tydelig, tallfestet og mye høyere mål for produktivitetsvekst fra teknologi og nye arbeidsmåter, med virkemidler for å få løsningene raskt ut i drift.
Medisinsk utstyr, teknologi og legemidler må få en tydeligere rolle
Det finnes allerede diagnostiske løsninger som reduserer behovet for helsehjelp, teknologi som gjør det mulig for flere å bo hjemme lenger, og digitale verktøy som frigjør tid fra administrasjon til pasientbehandling. Utfordringen er at implementering og skalering ofte går for sakte. Det må derfor etableres finansierings- og innføringsordninger som sikrer raskere opptak av dokumentert arbeidsbesparende teknologi.
NHO Geneos medlemmer erfarer at veien fra identifiserte behov og utvikling av gode innovative løsninger til faktisk anskaffelse, implementering og skalering av medisinsk utstyr, teknologi og digitale løsninger ofte er lang og krevende. Vi ser blant annet utfordringer knyttet til hvordan behov identifiseres, hvordan markedet involveres, hvordan innkjøps- og beslutningsprosesser er organisert, og ikke minst hvordan man går fra vellykket utprøving til bredere bruk og skalering. Lange og komplekse prosesser kan gjøre det krevende for virksomheter å investere i utvikling og helse- og omsorgstjenesten bruker lengre tid enn nødvendig på å ta i bruk løsninger som kan gi bedre kvalitet, kapasitet og ressursutnyttelse.
Planen anerkjenner heller ikke i tilstrekkelig grad legemidler og vaksiner som virkemidler i personellpolitikken. Effektive legemidler og vaksiner kan forebygge sykdom, redusere behovet for konsultasjoner og innleggelser, forkorte liggetid og holde flere mennesker friske og yrkesaktive lenger. Forebygging, tidlig diagnostikk og rask tilgang til effektiv behandling må derfor være en integrert del av strategien for å redusere fremtidig personellbehov.
Offentlig-privat samarbeid må bli en større del av løsningen
Det finnes betydelig kompetanse, innovasjonskraft og behandlingskapasitet utenfor den offentlige helsetjenesten som i større grad bør tas i bruk. NHO Geneo savner en tydeligere strategi for hvordan offentlig og privat sektor sammen skal møte personellutfordringene.
Offentlig-privat samarbeid kan bidra til raskere implementering av ny teknologi, bedre tilgang til innovasjon, økt behandlingskapasitet og bedre ressursutnyttelse. Myndighetene må i større grad benytte hele samfunnets kapasitet gjennom langsiktige og forutsigbare avtaler med private aktører.
Personellkonsekvenser må inngå i alle beslutninger
NHO Geneo støtter at personellhensyn skal inngå tydeligere i beslutningsgrunnlaget i helsetjenesten. Ved større reformer og investeringer må det vurderes hvilken effekt tiltakene har på bemanningsbehov, ressursbruk og fremtidig etterspørsel etter tjenester. Tiltak og virkemidler som dokumentert frigjør kapasitet eller reduserer behovet for arbeidskraft, bør tillegges større vekt i prioriterings- og investeringsbeslutninger.
NHO Geneos anbefalinger
NHO Geneo anbefaler at Helsepersonellplan 2040 styrkes gjennom:
En nasjonal produktivitetsstrategi for helse- og omsorgstjenestene.
Sterkere virkemidler for investering i medisinsk utstyr, helseteknologi og arbeidsbesparende løsninger.
Integrering av forebygging, vaksinasjon og tidlig behandling som sentrale tiltak for å redusere fremtidig personellbehov.
Raskere innføring av legemidler, teknologi og behandlingsformer som dokumentert avlaster helsepersonell.
En helhetlig strategi for offentlig-privat samarbeid som mobiliserer hele helse- og velferdsnæringens kapasitet og innovasjonskraft.
Avslutning
Helsepersonellmangelen er først og fremst en produktivitetsutfordring. Helsepersonellplan 2040 bør derfor ikke bare være en plan for å rekruttere og beholde flere ansatte, men også en plan for hvordan Norge kan organisere tjenestene smartere og redusere behovet for helsetjenester og arbeidskraft gjennom teknologi, forebygging, innovasjon og bedre samspill mellom offentlige og private aktører.
Norske Homeopaters Landsforbund · 21. september 2026Innovative løsninger og personell med relevant og tidsriktig kompetanseVis
Fra: Norske Homeopaters Landsforbund
Til: Helse- og omsorgskomiteen
Dato: 20. september 2026
HØRINGSUTTALELSE – Helsepersonellplan 2040
Innledning
Norske Homeopaters Landsforbund viser til høring med frist 20.9.26.
Vi ønsker å komme med innspill til det som dreier seg om innovative løsninger og personell med relevant og tidsriktig kompetanse. Vi støtter arbeidet som vil ta sikte på mer bærekraftige tjenester og fortsatt god kvalitet og pasientsikkerhet. Det skal legges til rette for nytenkning, utprøving av nye løsninger og nye måter å jobbe på.
Norske Homeopaters Landsforbund, representerer høyt utdannede og seriøse homeopater MNHL som kan bidra med personell og kvalitetssikrede helsetjenester,
Våre tre hovedinnspill er:
1. Homeopater MNHL kan bidra med personell som gir en helhetlig helsetilnærming.
2. Innovasjon i helsetilbudet: nødvendig helsehjelp og rett behandling til rett tid.
3. Oppdatert syn på kunnskapsgrunnlaget og behandling hos homeopat som komplementerer konvensjonell behandling for å få til reell samhandling.
Utdypende om våre hovedinnspill
Helhetlig helsetilnærming:
Vi vil bidra til å sikre at kunnskap og kompetanse om helsefremming og forebygging blir ivaretatt. Helse er mer enn livsnødvendig hjelp hvor medisiner og teknologi kan redde oss fra å dø. Helse innebærer også kunnskap om hvordan ta vare på egen helse, og nødvendig hjelp til hvordan vi lever videre etter sykdom og stress. Homeopater oppsøkes av høyt utdannede pasienter fordi de trenger hjelp, eller fordi den hjelpen de trenger finnes ikke innen det offentlige helsevesenet. Hvordan kan vi anerkjenne at belastninger som følge av stress, søvnløshet, tap av appetitt, ikke orker å være med venner eller familie lenger, at dette er tegn på at det er noe galt med helsen?
Det homeopatiske intervjuet alene gir ofte en dypere forståelse av egne disposisjoner, hva som gjør oss syke og hva som vedlikeholder problemene og derfor med fordel kan endres. De homeopatiske medisinene er kun ett av virkemidlene. Det å bli sett, bekreftet og anerkjent som individ, og korrigert, slik man blir i løpet av en konsultasjon hos en velkvalifisert homeopat MNHL, og bli introdusert til en mer omfattende helseforståelse er også viktig.
Innovasjon i helsetilbudet
Homeopati tilbyr en anderledes behandling og vil kunne tilføre innovasjon i helsetilbudet for pasienter som det ikke finnes hjelp for i dag. Homeopati kan være en del av løsningen i kampen mot antibiotika resistens.
Helse har utviklet seg til å omfatte så mye mer, og idag vet vi at organismen vår består av nettverk av kommunikasjon og dype mekansimer. Hva trenger akkurat den pasienten som faller utenfor, etter årevis med smerter eller aldri helt blir seg selv igjen?
I homeopati er fokuset på hva som bygger helse og hvordan organismens egne mekanismer kan støttes.
Oppdatert kunnskapsgrunnlag for reell samhandling
Ved å se på dagens oppdaterte kunnskapsgrunnlag vil man kunne oppdage hvilke muligheter som ligger i homeopati som et komplementært tilbud, forebygging og livsstils-intervensjoner som trening og ernæringsråd.
Forsikringsselskapet Securvita i Tyskland utførte i 2020 en studie blant 16 000 poliseholdere for å finne ut om det er penger å spare ved bruk av homeopati. Tilstander som ble behandlet var hodepine, lumbago, depresjon, søvnproblemer og bihulebetennelse hos voksne og atopisk eksem, allergi og astma hos barn. Studien viser at homeopatisk behandling ga bedre resultat enn konvensjonell behandling. Det viste seg at homeopati både var effektivt og kostnadseffektivt. Homeopatisk behandling benyttes i flere europeiske land og er ofte både mer integrert og tilgjengelig, og dermed utvikles det mer kunnskap om hvilke helseeffekter man kan oppnå.
Studier har vist at homeopatisk behandling hadde raskere effekt på mellomørebetennelse og øvre luftveisinfeksjoner enn konvensjonell behandling. Det er gjort flere systematiske analyser og metastudier på homeopati. Professor Robert Hahn i Sverige konkluderte i 2013 at man måtte utelate 90% av studiene på homeopati for å kunne påstå at homeopati ikke har helseeffekt.
Forskere ved universitetet i Freiburg slår fast at homeopati har signifikant positiv effekt utover placebo, uansett hvilke diagnoser. Forskerne avslutter med at resultatene viser at det ikke er grunn for reguleringer eller politisk motstand mot homeopati i helsevesenet (Hamre 2023). Ifølge Health Technology Rapport (HTA) fra Sveits: "homeopati er et verdifullt tillegg til det konvensjonelle medisinske landskapet - en status den har hatt i lang tid i praktisk helsevesen. Det er tilstrekkelig bevis for den prekliniske effektiviteten og den kliniske effekten av homeopati».
https://www.hri-research.org/resources/homeopathy-the-debate/the-swiss-hta-report-on-homeopathy/
Vi håper at de overnevnte innspillene blir med i det videre arbeidet for vår felles helsetjeneste. Tenk om vi nå kan åpne for å samarbeide om disse målene, til det beste for våre felles pasienter.
Vi stiller gjerne opp i utdypende møter og muntlig høring dersom det er ønskelig.
Med vennlig hilsen,
Kate I Feby
Styreleder
Norske Homeopaters Landsforbund
KS · 18. september 2026Høring Helsepersonellplan 2040 Meld. St. 11 (2025–2026)Vis
KS er positiv til at det fremmes en stortingsmelding om behovet for helsepersonell frem til 2040. Med over 150 tiltak hvorav mange er i gang blir spørsmålet om nye forslag kan bidra til å dempe etterspørselen etter personell. Planen legger mer vekt på tilbudssiden enn tiltak for å redusere behovet. KS synspunkt er at mer må gjøres også for å redusere behovet. Slik KS ser det vil det være nødvendig å gjøre betydelige omstillinger for å sikre bærekraftige tjenester til innbyggerne. I KS innspill til helsereform har vi vektlagt behovet for mer samarbeid mellom kommuner, og mellom kommuner og sykehus for å redusere helsepersonellbehovet. Dette er eksempler på omstilling som kommunen ser behov for, det samme gjelder også i oppfølging av Bo trygt hjemme reformen hvor en rekke tiltak er i gang for å skape bærekraftig velferd og redusere behovet for personell. Kommunesektoren kan ikke alene løse problemet med manglende tilgang på helse- og omsorgspersonell, men de konkrete tiltakene må bygges nedenfra.
Partssamarbeid på nasjonalt nivå Regjeringens forslag om å opprette en nasjonal og partssammensatt styringsgruppe for Helsepersonellplan 2040 kan ha negativ effekt på kommunenes mulighet til å finne lokale løsninger hvis det skal tas forpliktende avgjørelser som påvirker kommunene. Kommunene er selvstendige rettssubjekter og har et arbeidsgiveransvar som ikke kan overlates til nasjonale aktører. Regjeringens forslag om et Program for ansvars- og oppgavedeling bør konsentreres om temaer som partene naturlig vil ha dialog om. Effektiv organisering og oppgavedeling løses best lokalt. Et partssammensatt program kan dermed ikke forplikte kommunene på så sentrale områder som ligger til kommunens ansvar. KS ber om at komiteen presiserer dette.
Omstillingstilskuddet Et sentralt virkemiddel er Omstillingstilskuddet der kommuner som har en konkret og vedtatt plan for omstilling i tråd med målene i HPP 2040, og en plan for implementering av endringene i ordinær drift, vil kunne søke om støtte. KS er positiv til at flere tilskudd samles, og støtter at omstillingstilskuddet skal være midlertidig og innlemmes i kommunenes rammetilskudd med en halvdel i 2030 og resterende i 2031. Omstillingsarbeidet må ta utgangspunkt i kommunenes egne behovsanalyser og planer, og bør kunne brukes til prosessledelse, frikjøp av nøkkelpersoner, analysearbeid, o.l. KS støtter ikke at finansieringen av Tørn kommune fases ut i 2027 og foreslås innlemmet i omstillingstilskuddet.
Denne forskningsbaserte metodikken er grundig testet gjennom seks år i over 200 kommuner. Evalueringen beskriver Tørn som et treffsikkert og relevant nasjonalt virkemiddel med en struktur for langsiktig omstilling, og som et program som retter seg mot sentrale årsaker til bemanningsutfordringene, blant annet deltid, kompetansebruk og organisering av tjenestene.
Det er kombinasjonen av lokalt eierskap, ledelsesforankring, partssamarbeid, datagrunnlag og praktisk støtte som øker sannsynligheten for varige endringer. KS mener Tørn kommune bør styrkes etter samme finansieringsmodell som i dag, og ber komiteen støtte dette.
Bedre kunnskaps- og tallgrunnlag Helsemod fungerer ikke som et egnet fremskrivningsverktøy for kommunenes behov for arbeidskraft innen helse- og omsorgssektoren. KS støtter arbeidet med å videreutvikle Helsemod, og forslaget om å etablere en egen personellmonitor som kan bidra til bedre oversikt over utviklingen i sektoren.
Arbeidstid Det er kommunenes ansvar å sørge for forsvarlige helse- og omsorgstjenester hele døgnet, gjennom hele året, og for forsvarlig arbeidsmiljø og forsvarlig arbeidstid. Turnusplaner er et viktig virkemiddel for å sikre rett kompetanse 24/7 – 365 dager i året. I helse- og omsorgssektoren oppstår ofte behovet for deltid på grunn av arbeidstidsreglene i arbeidsmiljøloven. Det kommer praktisk til uttrykk først og fremst når det gjelder å bemanne helgene. For å kunne tilby kvalitativt gode tjenester er det viktig at det er tjenestens behov som er styrende for bemannings- og turnusplanlegging. Det er viktig å understreke at turnusplaner etter arbeidsmiljøloven skal utarbeides i samarbeid med de tillitsvalgte så det er en god involvering av de tillitsvalgte fra start. Kommunene er ansvarlige for at tjenestene er forsvarlig og at arbeidstidsordningene er forsvarlige. Det må derfor være arbeidsgiver som tar den endelige beslutningen om hvilken turnusplan som er til det beste for tjenesten og de ansatte.
Utover en sterk medvirkning fra tillitsvalgte krever alle typer turnuser i de kommunale helse- og omsorgstjenestene i tillegg avtale om gjennomsnittsberegning med de tillitsvalgte. Kommunene opplever at det stilles flere krav fra fagforeningene/tillitsvalgte for å inngå avtale om gjennomsnittsberegning, f.eks hvor mye helgearbeid den enkelte ansatte skal jobbe. Det fører til at det blir behov for deltidsstillinger, innleie og vikarbruk, for å dekke de ledige vaktene som da oppstår. Det faktum at helt ordinære turnuser krever avtale med de tillitsvalgte er dermed en vesentlig begrensning i arbeidsgivers styringsrett, både som arbeidsgiver og som ansvarlig for å gi pasienter og brukere forsvarlige helse og omsorgstjenester.
Endringsbehov KS fremmet et krav om gjennomsnittsberegning av arbeidstid i en sentral særavtale for helse- og omsorgstjenesten i 2023. Dette kravet ble avvist av fagforeningene. KS fremmet det på nytt i hovedtariffoppgjøret 2024 og 2026, etter oppfordring fra regjeringen i nasjonal samhandlingsplan. Kravene ble avvist uten at det ble forhandlet om reguleringer. Regjeringen skriver i planen at de vil invitere partene til å diskutere ulike løsninger på flere arbeidstidsspørsmål og at arbeidstidsspørsmål bør løses mellom partene. I kommunal sektor har partene jobbet med ulike arbeidstidsregulereringer som kan redusere behovet for merarbeid, innleie og vikarbruk, og jobber fortsatt med partene om flere arbeidstidsordninger med lengre vaktlengder. Dette er likevel ikke nok når arbeidsgiver ikke har tilstrekkelig handlingsrom til å fastsette ordinære turnuser i helse- og omsorgssektoren. KS mener at det er nødvendig at komiteen bidrar til at arbeidsgiver får et tilstrekkelig handlingsrom til å kunne organisere arbeidstiden ut ifra tjenestens behov. Vi anbefaler at det stilles krav til en frist for prosessen regjeringen vil initiere. Dersom samtalene og forhandlingene om forutsetninger og mulige løsninger ikke fører frem, ber vi om at Stortinget ber regjeringen komme med forslag om lovendringer som ivaretar arbeidsgivers behov for et handlingsrom til å fastsette ordinære turnuser, i tillegg til muligheter for å innføre fleksible arbeidstidsordninger som kan ta høyde for fravær. Digital omstilling kan bidra til personellbesparelse, økt effektivitet og å utsette behovet for helsetjenester, men forutsetter finansering og videreutvikling av virkemidler. Helsepersonellplanen forutsetter at teknologi, digitalisering, KI, oppgavedeling og effektiv ressursbruk samlet sett skal kunne redusere bemanningsbehovet, tilsvarende 17 300 årsverk fram mot 2040. KS støtter at vi har en felles ambisjon om å redusere bemanningsbehovet med bruk av helseteknologi, men det er viktig å understreke at dette ikke kommer av seg selv. Realisering av gevinstene forutsetter en målrettet og langsiktig satsing på virkemidler som setter kommunene i stand til å omstille tjenestene i praksis. Dette innebærer videreføring og styrking av felles modeller for utprøving og innføring av helseteknologi, systematisk kompetanse- og nettverksarbeid, samt tilstrekkelig støtte til lokal endringsledelse. Gevinstene oppstår når ny teknologi kombineres med nye arbeidsformer, bedre samhandling og en tydelig ansvarsdeling mellom nivåene. Skal vi lykkes med å frigjøre arbeidskraft og samtidig sikre gode tjenester til innbyggerne, må staten bidra med å styrke nasjonale rammer, finansiering og felles infrastruktur, mens kommunene må ha handlingsrom til å organisere og utvikle tjenestene ut fra lokale behov.
Landsorganisasjonen i Norge (LO) · 17. september 2026LOs innspill til Helsepersonellplan 2040Vis
Landsorganisasjonen i Norge (LO) organiserer flere hundre tusen ansatte i helse-, omsorgs- og sosialtjenestene. LO støtter hovedretningen i store deler av Helsepersonellplan 2040, men mener planen må følges opp med tydeligere prioriteringer, målrettet satsing på kompetanse, økonomiske rammer og et sterkere partssamarbeid dersom den skal lykkes.
LO har sendt et lengre høringsinnspill til alle partiene på Stortinget. Dette er en kort oppsummering av LOs fire viktigste prioriteringer for Helsepersonellplan 2040.
1. Beholde og rekruttere ansatte
Den største utfordringen i helse- og omsorgstjenestene er ikke mangel på planer, men mangel på personell. Framskrivinger fra SSB viser et underskudd på om lag 42 400 årsverk i 2040, hvor sykepleiere og helsefagarbeidere alene står for 96 % av mangelen.
LO mener derfor at det viktigste grepet er å gjøre helse- og omsorgstjenestene til arbeidsplasser der folk ønsker å begynne, bli værende og stå lenger i arbeid.
LO mener Stortinget bør prioritere:
flere hele og faste stillinger (kap. 4.8)
tilstrekkelig bemanning
et trygt arbeidsmiljø og sterkere HMS-arbeid (kap. 4.2)
gode etter- og videreutdanningstilbud gjennom hele yrkeslivet (kap. 5)
flere læreplasser og sikre tilbud om jobb etter bestått fagprøve (kap. 5.3)
tiltak for bedre balanse mellom arbeid og privatliv, som full barnehagedekning (kap. 4.4)
reell medbestemmelse og videreutvikling av tillitsreformen
LO støtter regjeringens satsing på heltid og redusert innleie, men mener arbeidet må bygge på tilstrekkelig bemanning og et sterkt partssamarbeid lokalt.
LO mener også at flere må kvalifiseres til arbeid i helse- og omsorgstjenestene. Ordninger som fagbrev på jobb, praksiskandidatordningen og Menn i helse er viktige bidrag til rekruttering, samtidig som kvaliteten i fagopplæringen må ivaretas. Kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten må i større grad bidra til å sikre flere læreplasser. Skal vi lykkes med rekrutteringen må også flere lærlinger få tilbud om jobb etter bestått fagprøve. Dette vil bidra til at en yrkesfaglig vei inn i helse og omsorgstjenestene blir et attraktivt valg for unge, og samtidig bidra til å dekke behovet for faglært arbeidskraft. Det bør også bli enklere å gå fra fagbrev til høyere utdanning gjennom ordninger som y-veien.
LO mener også at nasjonal arbeidsmiljøstrategi må følges opp med konkrete tiltak. Et viktig grep er å styrke HMS-kompetansen hos ledere og verneombud, slik at arbeidsmiljøarbeidet får større effekt i den enkelte virksomhet.
2. Bruk hele laget
Norge har mange leger og sykepleiere sammenlignet med andre land, men betydelig mangel på flere andre personellgrupper. Samtidig utføres mange oppgaver i dag av personell med lengre utdanning enn nødvendig. LO mener derfor at oppgaver i større grad må utføres av den ansatte som har riktig kompetanse til oppgaven. Det er kompetansen som er avgjørende for kvalitet og pasientsikkerhet, ikke profesjonstilhørigheten i seg selv.
LO støtter regjeringens arbeid med oppgavedeling og mener dette er et av de viktigste tiltakene for å møte framtidig personellmangel. Arbeidet må bygge på prinsippet om lavest effektive kompetansenivå, samtidig som kvalitet og pasientsikkerhet ivaretas.
LO mener at:
helsefagarbeidere, helsesekretærer, vernepleiere og andre må brukes bedre (kap. 6)
fagskoler og videreutdanning må brukes aktivt for å styrke oppgavedeling, spesialisering og kompetanseutvikling (kap. 5.5)
sosialfaglig kompetanse som sosionomer må få en større plass i helse- og omsorgstjenestene
støttefunksjoner som renhold, logistikk, portørtjenester, drift og IT må sees som en del av løsningen på personellutfordringene
oppgavedeling må forankres i partssamarbeidet og følges opp med kompetanseutvikling
LO støtter også regjeringens forslag om en mer profesjonsnøytral helse- og omsorgstjeneste. Oppgaver bør organiseres ut fra kompetanse og pasientenes behov, ikke profesjonstilhørighet alene. Et eksempel er arbeidet med profesjonsnøytrale takster i fastlegeordningen, som kan gjøre det enklere å bruke annet kvalifisert helsepersonell til oppgaver som i dag utføres av leger. Stortinget har 5.6.25 enstemmig bedt regjeringen utrede dette med støtte av ekspertutvalgets rapport om gjennomgang av allmennlegetjenesten.
LO mener fagskolene må få en sterkere rolle i helse- og omsorgstjenestene. Fleksible videreutdanninger kan bidra til at ansatte utvikler ny kompetanse og tar på seg nye oppgaver som bedrer kvaliteten i tjenestene.
3. Styrk den offentlige helse- og omsorgstjenesten
Arbeidskraft vil være den knappeste ressursen i helse- og omsorgstjenestene fram mot 2040. Derfor må personellet brukes der behovene er størst. LO mener at en politikk som bidrar til å trekke personell fra offentlige til private tjenester vil gjøre personellutfordringene vanskeligere å løse.
LO mener derfor at:
den offentlige helse- og omsorgstjenesten må være hovedmodellen
kommersielle private tjenester ikke må bygges ut på bekostning av offentlige tilbud (kap. 6.7)
bruken av helsepersonell må prioriteres etter behov, ikke betalingsevne (kap. 8.4)
det må føres en aktiv politikk mot en todeling av helsevesenet
LO støtter regjeringens arbeid for redusert innleie og strengere regulering av private aktører. Samtidig mener LO at Stortinget bør vurdere flere tiltak som styrker offentlig egenproduksjon. LO savner blant annet at regjeringen følger opp forslaget fra NOU 2023:8 om å avvikle ordningen med nøytral merverdiavgift i helseforetakene. Ordningen bidrar til oppsplitting av tjenester og svekker insentivene til å bygge sterke fagmiljøer med egne ansatte.
4. Gode økonomiske rammer og satsing på kompetanse
LO deler regjeringens ønske om bedre ressursutnyttelse, men mener det er urealistisk å tro at framtidens behov kan løses gjennom effektivisering alene. Befolkningen blir eldre, behovet for tjenester øker, og SSBs framskrivinger viser en betydelig mangel på helsepersonell fram mot 2040. Forutsetningen om at andelen av arbeidsstyrken som jobber i helse- og omsorgstjenesten, ikke skal øke, er ikke realistisk.
LO er positiv til at regjeringen løfter fram fagskolene som en del av løsningen på helsepersonellmangelen, men mener de spiller en for liten rolle i planen. Høyere yrkesfaglig utdanning bør i større grad brukes som et strategisk virkemiddel for spesialisering, videreutdanning og kompetanseutvikling i helse- og omsorgstjenestene.
LO mener derfor at:
helse- og omsorgstjenestene må prioriteres i framtidige statsbudsjetter
utdanningskapasiteten må dimensjoneres etter de reelle behovene i befolkningen (kap. 5)
det årlige kompetansebudsjettet må brukes aktivt til å planlegge kapasiteten i fagskoler, høyskoler og universiteter (kap. 5.5)
det må satses sterkere på utdanning av helsefagarbeidere, sykepleiere, jordmødre, vernepleiere og helsesekretærer (kap. 5)
fagskolene må få en mer sentral rolle med en forpliktende opptrappingsplan for studieplasser (kap. 5)
arbeidslivets parter må involveres tett i dimensjonering og utvikling av utdanningstilbudene
nye oppgaver og ambisjoner må følges opp med finansiering
Helsepersonellplan 2040 må bygge på realistiske forutsetninger om både arbeidskraft og økonomi. Dersom det offentlige ikke bygger ut kapasiteten i takt med befolkningens behov, vil resultatet bli økt privatisering og større forskjeller i tilgang til helsetjenester. LO mener dette må unngås.
Diabetesforbundet · 16. september 2026Høringsinnspill Helsepersonellplan 2040 fra DiabetesforbundetVis
Diabetesforbundet takker for muligheten til å gi innspill til Helsepersonellplan 2040. Diabetesforbundet er en uavhengig interesseorganisasjon for alle med diabetes og de som er berørt av eller interessert i diabetes. Vi jobber for et godt liv med diabetes - og en framtid uten.
FHI anslår at 375.000 personer har diabetes i Norge i dag. Personer med diabetes er en stor og voksende pasientgruppe som vil ha behov for helse- og omsorgstjenester gjennom hele planperioden. Samtidig vet vi at god oppfølging og forebygging kan redusere risikoen for alvorlige komplikasjoner, bedre livskvaliteten og redusere behovet for ressurskrevende behandling senere. Skal målene i Helsepersonellplan 2040 nås, må forebygging og oppgavedeling få en mer sentral plass i planen.
Riktig kompetanse må brukes på riktig sted
Diabetesforbundet støtter målet om å bruke helsepersonellressursene mer effektivt. Dette innebærer å sikre at oppgaver utføres av personell med riktig kompetanse, og at helseprofesjoner brukes i tråd med den kompetansen de har.
I diabetesomsorgen ser vi et stort potensial for økt bruk av diabetessykepleiere. Diabetessykepleiere spiller en sentral rolle i opplæring, egenmestring, behandling og oppfølging av personer med diabetes. De bidrar til å identifisere utfordringer tidlig, forebygge komplikasjoner og redusere behovet for konsultasjoner hos lege.
Diabetesforbundet mener derfor at Helsepersonellplan 2040 må legge til rette for økt bruk av diabetessykepleiere både i kommunehelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten. Dette vil kunne avlaste fastleger og sykehus, samtidig som personer med diabetes får bedre og mer tilgjengelig oppfølging.
Effektiv oppfølging av personer med kroniske sykdommer som diabetes krever tverrfaglig samarbeid. Fastleger kan ikke alene bære ansvaret for oppfølgingen av en stadig voksende gruppe kronikere. Diabetesforbundet mener tverrfaglige team i helsetjenesten må bli normen, ikke unntaket.
Slike team kan bestå av blant annet:
fastlege og diabetessykepleier
klinisk ernæringsfysiolog
fysioterapeut
psykolog
fotterapeut
Forebygging av diabeteskomplikasjoner må prioriteres
Et av de mest konkrete eksemplene på hvordan forebygging kan redusere framtidig behov for helsepersonell, er arbeidet med å forebygge diabetesrelaterte fotkomplikasjoner.
Diabetes kan føre til nerveskader og nedsatt blodsirkulasjon i føttene, noe som øker risikoen for sår, infeksjoner og amputasjoner. 500-600 amputasjoner gjennomføres hvert år som følge av diabeteskomplikasjoner, til tross for at mange av disse kunne vært forebygget gjennom tidlig oppdagelse og riktig oppfølging.
Samtidig opplever helsetjenesten et betydelig kapasitetspress. Mange personer med diabetes får ikke den oppfølgingen og kontrollen av føttene som anbefales, og forebyggende arbeid nedprioriteres ofte i en travel hverdag. Dette er svært uheldig både for den enkelte pasient og for helsetjenestens samlede ressursbruk, da amputasjoner og behandling av langtkommende sår er langt mer ressurskrevende enn behandling av sår i det de oppstår.
Fotterapeuter er en underutnyttet ressurs
Norge har fotterapeuter med spesialisert kompetanse på diabetes og diabetesrelaterte fotproblemer. Denne kompetansen må brukes systematisk som del av den samlede diabetesoppfølgingen.
Fotterapeuter bidrar til tidlig identifisering av risikofaktorer, forebygging av sårutvikling og oppfølging av personer med forhøyet risiko for fotkomplikasjoner. Dette er oppgaver som kan bidra til å avlaste både fastleger, diabetessykepleiere og spesialisthelsetjenesten, samtidig som risikoen for alvorlige komplikasjoner reduseres. Helsedirektoratet anbefaler at de med høy risiko går jevnlig til fotterapeut.
Tilgangen til fotterapi er i stor grad avhengig av den enkeltes økonomi. Personer med diabetes må betale behandlingen selv. For mange innebærer dette flere tusen kroner i årlige utgifter. Resultatet er at nødvendig forebygging utsettes eller velges bort.
Diabetesforbundet mener det er uholdbart at personlig økonomi skal avgjøre hvem som har mulighet til å forebygge alvorlige komplikasjoner. Dette bidrar til sosiale helseforskjeller og er lite forenlig med ambisjonene om en mer forebyggende og bærekraftig helsetjeneste.
Diabetesforbundet mener derfor at behandling hos fotterapeut må innlemmes i egenandelsforskriften. En slik ordning vil gjøre forebyggende behandling tilgjengelig for flere, bidra til færre fotsår og amputasjoner, og på sikt redusere belastningen på helse- og omsorgstjenesten.
Diabetesforbundets anbefalinger
For å møte framtidens personellutfordringer anbefaler Diabetesforbundet at Helsepersonellplan 2040:
styrker forebygging som virkemiddel for å redusere framtidig behov for helse- og omsorgstjenester
legger til rette for økt bruk av diabetessykepleiere i kommune- og spesialisthelsetjenesten
styrker oppgavedelingen mellom ulike helseprofesjoner i diabetesomsorgen
anerkjenner fotterapeuter med diabeteskompetanse som en viktig del av den forebyggende diabetesbehandlingen
innlemmer behandling hos fotterapeut med diabeteskompetanse i egenandelsforskriften
styrker samhandlingen mellom fastlege, diabetessykepleier, fotterapeut og spesialisthelsetjenesten
Avslutning
Helsepersonellutfordringen kan ikke løses ved å utdanne flere helsepersonell alene. Vi må samtidig forebygge mer, organisere tjenestene bedre og ta i bruk kompetansen som allerede finnes. Brukerorganisasjoner som Diabetesforbundet kan også bidra til å avlaste helsevesenet - vårt tilbud Diabeteslinjen svarer ut 3000 henvendelser i året. Dette tallet kunne vært betraktelig høyere med høyere og mer forutsigbare økonomiske tilskudd fra Helsedirektoratet.
For personer med diabetes innebærer dette blant annet å styrke rollen til diabetessykepleiere og sikre tilgang til forebyggende fotbehandling. Når riktig kompetanse tas i bruk på riktig sted, kan flere komplikasjoner forebygges, helsepersonellressursene utnyttes bedre og flere mennesker leve lange og friske liv med diabetes.
Jordmorforbundet NSF · 15. september 2026Høringsnotat fra Jordmorforbundet NSFVis
Når jordmødre har det bra på jobb, blir omsorgen god.
Tiltak som styrker arbeidsvilkår, faglig handlingsrom og kapasitet i tjenesten er helt avgjørende for å sikre trygg svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg i årene som kommer. Jordmorforbundet NSF har lenge arbeidet for henvisningsrett og utvidet rekvireringsrett. Vi er derfor særlig positive til tiltakene i denne planen som kan bidra til å få dette på plass. Vi ønsker å bidra aktivt i det videre arbeidet med Helsepersonellplan 2040.
1: Jordmorkompetanse. Jordmorkompetanse kan ikke erstattes. Jordmødre er spesialiserte på svangerskap, fødsel, barseltid og reproduktiv helse. Skal ressursene brukes riktig fram mot 2040, må jordmorkompetansen utnyttes bedre.
I motsetning til mange andre deler av helsetjenesten står jordmortjenesten overfor en ønsket økt etterspørsel, at det fødes flere barn i Norge, men etterspørselen handler også om flere og mer ressurskrevende fødselsforløp og komplekse problemstillinger. Samtidig trengs jordmødre gjennom hele pasientforløpet; i svangerskapet, under fødsel, i barseltiden og innen reproduktiv helse. Manglende jordmorkapasitet får direkte konsekvenser for kvalitet og pasientsikkerhet.
Ressursmangel påvirker pasientsikkerheten. En av tre jordmødre i Jordmorforbundets nasjonale medlemsundersøkelse (2026) oppgir at ressursmangel er grunnen til at spørsmål om temaet vold og psykisk helse ofte eller svært ofte ikke blir tatt opp med kvinnen. Ressursmangel oppgis også som grunn til at kun 5 prosent hevder de alltid kan tilby en-til-en omsorg i aktiv fase av fødsel. En-til-en er en sterk nasjonal anbefaling for alle fødende.
Over 50 jordmorstillinger ved sykehus på Østlandet er besatt av personell uten jordmorkompetanse. Dette kamuflerer det reelle behovet for jordmødre og gir et misvisende bilde av bemanningssituasjonen. Problemet finnes i hele landet. I vår medlemsundersøkelse oppgir 80 prosent at det ansettes sykepleiere i jordmorstillinger ved deres arbeidsplass. Dette er en økning fra 2025.
Situasjonen er særlig alvorlig i barselomsorgen. Liggetiden er historisk kort, samtidig som kvinner i økende grad vurderes og følges opp av personell uten jordmorfaglig kompetanse før utskrivelse. Dermed svekkes muligheten til å identifisere komplikasjoner og behov for oppfølging hos både mor og barn.
Barseltiden er en av helsetjenestens viktigste arenaer for tidlig innsats. Her kan fysisk og psykisk uhelse oppdages tidlig, og riktig kompetanse kan være avgjørende for utfallet. Når jordmorkompetansen reduseres, øker risikoen for at viktige observasjoner og vurderinger ikke blir gjort. Utfordringer som krever høy faglighet og et trenet blikk kan bli oversett dersom barselavdelinger bemannes med for få jordmødre. Stortinget bør sikre at stillinger definert som jordmorstillinger bemannes med jordmødre.
Utdanning av ultralydjordmødre er også en viktig del av svangerskapsomsorgen og bidrar til en nyfødthelse i verdensklasse. At tilbudet ikke er permanent økonomisk sikret, er uholdbart. Stortinget bør sikre en varig finansiering av utdanningen.
2: Beholde og rekruttere. Norge mangler jordmødre fordi vi over tid har utdannet for få, samtidig som arbeidsbelastningen er så høy at mange forlater yrket og enda flere vurderer å slutte. I vår medlemsundersøkelse svarer 2 av 3 jordmødre at de har vurdert å slutte. Jordmødrene i medlemsundersøkelsen gir følgende tilbakemeldinger:
«Bemanning! Uten tvil det som ville gitt fødsels- og barselomsorgen et løft.»
«Arbeidsbelastningen er så høy at den er vanskelig å stå i over tid.»
«Ta vare på jordmødre med lang erfaring og kompetanse.»
De siste årene har kommunene rekruttert godt med jordmødre, det var nødvendig og det er behov for flere. Mange steder er jordmorstillingene i primærhelsetjenesten attraktive da det gir en annen hverdag enn ved fødeavdelingene hvor tempoet år for år øker. Lite tid og økte krav strammes til, og kollegaer slutter. Heltid må være hovedregelen både i primær- og spesialisthelsetjenesten. Arbeidsgivere må samtidig legge til rette for at ansatte kan tilpasse arbeidssituasjonen i ulike livsfaser uten å måtte redusere stillingsprosenten permanent. Fleksible løsninger kan bidra til at flere blir værende i yrket over tid.
Praksis er en viktig arena for rekruttering. Studenter som opplever praksis som et godt læringsmiljø, har større sannsynlighet for å bli værende i jordmoryrket etter endt utdanning. Dette taler for å etablere flere desentraliserte utdanningstilbud. Slike tilbud kan styrke rekrutteringen i distriktene, der flere sykehus allerede har utfordringer med å tiltrekke seg jordmødre. Flere sykehus har utfordringer med rekruttering, samtidig som mange erfarne sykepleiere ikke har mulighet til å flytte fra hjemstedet i to år for å ta jordmorutdanning. Med mer fleksible utdanningsløp kan flere kvalifisere seg der behovet er størst.
Vi har også tro på opptak til jordmorutdanningen to ganger i året. Enkelte utdanningsinstitusjoner praktiserte oppstart både vår og høst. Dermed kunne jordmødrene uteksaminert til jul få fordel ved en bedre mulighet til å etablere seg i yrkesrollen før sommeren, som fortsatt er en sårbar og presset periode ute i tjenestene.
God oppfølging av nyutdannede, blant annet gjennom mentorordninger og tid til faglig utvikling, kan være avgjørende for at flere blir værende i yrket. Alle tiltak som styrker rekruttering og bidrar til å beholde utdannede jordmødre bør vurderes.
3: Beredskap. Jordmødre må anerkjennes som en del av helseberedskapen. I regjeringens overordnede målbilde Vår helse 2030, fremgår beredskap som ett av innsatsområdene. Vi merker oss at jordmødre ikke nevnes eksplisitt. En robust jordmortjeneste i både kommune- og spesialisthelsetjenesten er ikke bare en investering i kvinnehelse og gode oppvekstsvilkår, men også en investering i nasjonal sikkerhet og samfunnets samlede beredskapsevne.
Skal Norge være godt rustet for framtidige kriser, må jordmødre inkluderes i beredskapsplanleggingen. Det forutsetter tilstrekkelig kapasitet og riktig kompetanse i både kommune- og spesialisthelsetjenesten. Beredskap handler imidlertid ikke bare om evnen til å håndtere kriser når de oppstår. Minst like viktig er arbeidet som styrker befolkningens helse og motstandskraft før en krise inntreffer.
Jordmødre er kritisk personell for forberedelse til og respons ved alle typer kriser, og bør tydeligere inkluderes i all beredskapsplanlegging. Jordmødre i lokalsamfunn er særlig avgjørende for å kunne forberede og håndtere nødsituasjoner. Jordmødre må være en del av beredskapsarbeidet på lokalt, nasjonalt og internasjonalt nivå.
I praksis kan dette handle om å sikre trygge fødsler når transportveier er stengt, ivareta gravide og nyfødte under evakuering, opprettholde nødvendig barseloppfølging ved redusert tjenestekapasitet eller bidra til trygg ernæring og amming når ordinære forsyningslinjer er utfordret. Jordmødres kompetanse bidrar til å beskytte noen av samfunnets mest sårbare grupper når beredskapssystemene settes på prøve.
Jordmors viktige rolle i beredskapssammenheng minner på nødvendigheten av å ruste opp med nok jordmødre i tjenestene for å sikre nødvendig tilgjengelig helsehjelp i alle ledd frem mot 2040.
Norsk logopedforbund · 6. september 2026Autorisasjon av logopeder.Vis
Logopeder er ikke omtalt i Helsepersonellplan 2040. En viktig årsak til dette er at logopeder fortsatt ikke er en autorisert yrkesgruppe etter helsepersonelloven. Som en nødvendig del av helse- og omsorgstjenesten mener Norsk logopedforbund at det nå er på høy tid at logopeder autoriseres.
Autorisasjon av logopeder ble sist behandlet i Prop. 236 L (2020–2021). Forslaget fikk bred støtte i høringen, men ble vurdert som for tidlig av Helse- og omsorgsdepartementet. Stortinget har senere bedt regjeringen foreta en helhetlig gjennomgang av autorisasjonsordningen (Meld. St. 4), hvor autorisasjon av logopeder skal inngå. Mangelen på logopedtjenester godt dokumentert gjennom flere offentlige rapporter, blant annet gjennom Riksrevisjonens undersøkelse (Dokument 3:12 (2023–2024)) og Rambølls kartlegging for Helsedirektoratet (2025). Det er dokumentert samsvar mellom utdanningens innhold og kompetansebehovene i helse- og omsorgstjenestene.
Logopedi er en selvstendig og internasjonalt anerkjent fagdisiplin. og er definert som egen yrkesgruppe i internasjonale klassifikasjoner (ISCO-08).
Logopedutdanningen i Norge har vært på masternivå siden 2005 og følger europeisk standard. Det utdannes rundt 100 logopeder årlig. Selv om behovet er økende, har ikke antall studieplasser økt.
Utdanningen gir spesialisert helsefaglig kompetanse innen forebygging, utredning, diagnostisering og behandling av språk-, tale-, stemme-, kommunikasjons- og svelgevansker. Ingen annen yrkesgruppe har tilsvarende kompetanse når det gjelder dette.
Det finnes om lag 1200 logopeder i Norge, og over 500 av disse har refusjonsavtale med Helfo. Staten har med andre ord valgt å innlemme logopeder i helsetjenestens finansieringssystem og behandle dem som helsepersonell i praksis. Likevel er logopeder fortsatt uten autorisasjon og de kvalitetskravene, ansvarsforholdene og sikkerhetsmekanismene som følger med en formell helsepersonellautorisasjon.
I dag er ikke logoped en beskyttet tittel. Det betyr at personer uten godkjent utdanning kan bruke tittelen og tilby logopedtjenester. Dette gir manglende kontroll med kompetanse og kvalitet i tjenesten, og svekker pasientsikkerheten.
Autorisasjon vil gi brukerne bedre klagemuligheter og styrket rettssikkerhet. Dette er særlig viktig fordi logopeder arbeider med tilstander som kan få alvorlige helsemessige konsekvenser. Uten riktig oppfølging av svelgevansker kan konsekvensene være alvorlige og kunne føre til lungebetennelse, underernæring, reinnleggelser og i verste fall for tidlig død.
Logopeder arbeider i både helse- og opplæringssektoren. En autorisasjon vil forankre logopeder tydelig i helselovgivningen, uavhengig av hvilken sektor arbeidsforholdet er organisert under. Dette vil gi myndighetene bedre forutsetninger for planlegging, styring, samordning, finansiering, kontroll og evaluering av logopediske tjenester.
Manglende autorisasjon innebærer at logopeder ikke kan delta i digitale samhandlingsløsninger som helse- og omsorgstjenesten bygger på. Dette fører til dårligere arbeidsflyt, mer administrasjon, unødvendige forsinkelser og mindre sammenhengende tverrfaglige pasientforløp.
De fleste europeiske land har autorisasjon for logopeder. Manglende autorisasjon svekker harmonisering og mobilitet.
Autorisasjon av logopeder er et kostnadsnøytralt tiltak.
Logopeder er en nødvendig del av helhetlige og sammenhengende pasientforløp. NLF foreslår derfor at logopeder innlemmes i Helsepersonelloven § 48 første ledd.
Norges Astma- og Allergiforbund · 27. august 2026Høringsinnspill fra Norges Astma- og Allergiforbund til Helsepersonellplan 2040Vis
Norges Astma- og Allergiforbund (NAAF) arbeider for at mennesker med astma, allergi, kols og andre overfølsomhets- og luftveissykdommer skal kunne leve best mulig. Mange av dem vi representerer lever med kronisk sykdom gjennom store deler av livet og er avhengige av at helse- og omsorgstjenestene har kapasitet, riktig kompetanse og evne til å følge opp over tid.
NAAF støtter hovedretningen i Helsepersonellplan 2040. Norge kan ikke møte det framtidige behovet for helse- og omsorgstjenester bare ved å utdanne og rekruttere flere. Tilgjengelig personell må brukes bedre, oppgaver må løses på riktig nivå, og tjenestene må organiseres slik at veksten i behovet for personell kan dempes.
Fra pasientenes ståsted er det samtidig avgjørende at omstilling, teknologi og oppgavedeling ikke bare vurderes ut fra hvem som utfører den enkelte oppgaven eller hvor mye kapasitet som frigjøres. For mennesker med kronisk sykdom er kontinuitet, sammenheng og god oppfølging over tid avgjørende. En viktig del av løsningen på personellutfordringen må derfor være å holde sykdom under kontroll og forebygge forverringer før behovet for akutt og mer ressurskrevende helsehjelp oppstår.
Forebygging av sykdomsforverring er også helsepersonellpolitikk
En betydelig del av framtidens behov for helse- og omsorgstjenester vil være knyttet til mennesker som lever lenge med kroniske sykdommer. Forebygging må derfor ikke bare forstås som å hindre at sykdom oppstår, men også som systematisk arbeid for å hindre forverring hos mennesker som allerede lever med sykdom.
For personer med astma, kols og andre kroniske luftveissykdommer kan god sykdomskontroll, riktig behandling, regelmessig oppfølging, rehabilitering og støtte til egenmestring redusere risikoen for forverringer og behovet for akutte tjenester. For kols er det blant annet pekt på systematisk årskontroll hos fastlege, digital hjemmeoppfølging, rehabilitering, vaksinasjon og røykeslutt som relevante tiltak.
Dette blir stadig viktigere når en aldrende befolkning samtidig innebærer at flere vil leve med kronisk sykdom. Helsepersonellplanen erkjenner selv at tiltakene i planen ikke vil være tilstrekkelige, og at den langsiktige bærekraften også avhenger av forebygging, mestring, bedre samhandling og strukturelle endringer.
NAAF mener derfor at oppfølgingen av Helsepersonellplan 2040 må kobles tydelig til arbeidet med å forebygge sykdomsforverring og redusere unødvendig tjenestebruk. Gevinsten av god kronikeroppfølging må også vurderes ut fra hvor mye behov for mer personellintensive tjenester som kan forebygges.
Oppgavedeling må gi gode pasientforløp, ikke bare frigjøre kapasitet
NAAF støtter at kompetansen i helse- og omsorgstjenestene brukes mer fleksibelt, og at oppgaver kan flyttes når dette er faglig forsvarlig. Planens satsing på systematisk kompetansekartlegging, utprøving og evaluering av nye modeller er positiv.
For mennesker med kronisk sykdom består helsehjelpen imidlertid ofte av mange møter med ulike deler av tjenesten over lang tid. Dersom ansvar og oppgaver fordeles på flere aktører uten tilstrekkelig koordinering, kan hver enkelt oppgave være godt utført samtidig som det samlede pasientforløpet blir mer fragmentert.
Pasienter og pårørende opplever allerede i dag at de må fungere som koordinator mellom ulike deler av helse- og omsorgstjenesten og selv sørge for at nødvendig informasjon følger dem gjennom systemet. Oppgavedeling må ikke føre til at ytterligere ansvar for sammenheng i tjenestene flyttes over på dem som trenger hjelpen.
Når nye modeller for ansvars- og oppgavedeling prøves ut og evalueres, mener NAAF derfor at kontinuitet, informasjonsflyt, sykdomskontroll og pasientenes og pårørendes koordineringsbyrde bør inngå i vurderingen av om modellen faktisk fungerer. Frigjorte årsverk alene er ikke et tilstrekkelig mål på en vellykket omstilling.
Gode modeller for oppfølging må tas systematisk i bruk
Helsepersonellplanen viser til erfaringer med digital hjemmeoppfølging av personer med kols, hvor det er registrert redusert bruk av legevakt, færre akuttinnleggelser og færre reinnleggelser. Meldingen peker også på potensialet for bedre egenmestring, færre akutte forverringer og mer målrettet innsats fra helsepersonell.
For NAAF illustrerer dette et viktig prinsipp. Teknologi bør brukes til å gjøre oppfølgingen bedre og mer målrettet, og til å sette inn riktig hjelp tidligere. Den bør ikke først og fremst forstås som en erstatning for nødvendig kontakt mellom pasient og helsepersonell.
For kronisk syke kan digital hjemmeoppfølging, gode egenbehandlingsplaner og systematiske kontroller bidra til at endringer i sykdommen oppdages tidligere og håndteres før de utvikler seg til situasjoner som krever legevakt, innleggelse eller mer omfattende behandling.
NAAF støtter planens mål om at løsninger med dokumentert effekt skal tas bredere i bruk. Samtidig må spredning bygge på systematisk evaluering av både ressursbruk, kvalitet og faktiske resultater for pasientene.
Kompetanseplanlegging må ta utgangspunkt i pasientbehovene
Når oppgaver flyttes og mer oppfølging skal skje nær pasienten, må kompetansen følge ansvaret.
Det er ikke tilstrekkelig å planlegge hvor mange ansatte ulike deler av tjenesten trenger. Det må også vurderes hvilken kompetanse som er nødvendig for å møte sykdomsbildet og behovene i befolkningen tjenesten skal følge opp.
For mennesker med astma, kols og andre kroniske luftveissykdommer er det avgjørende at helsepersonell som får ansvar for oppfølging, har kompetanse til å bidra til god sykdomskontroll, oppdage forverring og sikre at pasienten får riktig hjelp på riktig nivå.
NAAF støtter derfor planens vektlegging av kompetansekartlegging og kompetanseutvikling, og mener dette arbeidet tydelig må ta utgangspunkt i hvilke pasientgrupper og behandlingsbehov tjenestene faktisk skal håndtere når oppgaver og ansvar endres.
Bedre oppfølging av kronisk syke er en del av løsningen
Norge vil ikke kunne bemanne seg ut av hele veksten i behovet for helse- og omsorgstjenester. En viktig del av løsningen må derfor være å organisere tjenestene slik at færre mennesker trenger den mest personellintensive hjelpen.
For mennesker med astma, kols og andre kroniske luftveissykdommer innebærer dette å oppdage forverring tidligere, følge opp bedre, bygge riktig kompetanse nær pasienten og sikre sammenheng gjennom hele sykdomsforløpet.
NAAF ber derfor Stortinget i den videre behandlingen av Helsepersonellplan 2040 særlig legge vekt på at:
forebygging av sykdomsforverring og redusert behov for personellintensive tjenester må inngå tydelig i den videre oppfølgingen av planen
nye modeller for ansvars- og oppgavedeling må evalueres på kvalitet og sammenheng i pasientforløpet, ikke bare på frigjort personellkapasitet
dokumentert gode modeller for systematisk oppfølging av kronisk syke må tas bredere i bruk
kompetanseplanlegging ved endret ansvars- og oppgavedeling må ta utgangspunkt i pasientgruppene og behandlingsbehovene tjenestene faktisk skal håndtere
Bedre oppfølging av mennesker med kronisk sykdom er ikke bare et spørsmål om kvalitet for den enkelte pasient. Det er også en nødvendig del av løsningen på framtidens helsepersonellutfordring.
Med vennlig hilsen
Norges Astma- og Allergiforbund (NAAF)
Nordlandssykehuset HF - Laboratoriemedisinsk avdeling · 21. august 2026Notat fra laboratoriemedisinsk avdeling Nordlandssykehuset.Vis
Høyere andel heltid
Vi klarer ikke å fylle stillingene vi allerede har utlyst med riktig kompetanse.
Vi ber om at meldingen skiller mellom deltid som skyldes hvordan stillinger er organisert, og deltid eller vakanse som skyldes at det ikke finnes søkere. Bare det første løses med heltidspolitikk. Det andre er et spørsmål om lønn og konkurransekraft, og meldingen berører det ikke.
Praksis i utdanningene
Meldingen vil prøve ut nye modeller for praksisundervisning — blant annet to studenter per veileder, gruppeveiledning og simulering. Tiltaket forutsetter at mangelen på praksisplasser er det som begrenser antall bioingeniørstudenter. Ved Nordlandssykehuset er det ikke tilfellet.
Vi har nok praksisplasser. Vi klarer å fylle om lag halvparten av dem. Plassene er tilbudt utdanningsinstitusjoner lenger sør uten at de fylles opp.
Godkjenningsordninger for helsepersonell med yrkeskvalifikasjoner fra andre land
Vi har aktuelle bioingeniører fra land utenfor EØS, for eksempel Filippinene, med god faglig bakgrunn. Saksbehandlingstiden for offentlig godkjenning er opptil to år. Tiden er likevel ikke hele problemet.
For det første må avslagene være konkrete. Får vi vite hvilke emner, hvilken praksis og hvilket omfang som mangler, kan vi og kandidaten legge opp et suppleringsløp og dekke gapet.
For det andre må det finnes et sted å ta suppleringen. Det finnes kompletterende utdanning for flere andre helsepersonellgrupper med utdanning fra land utenfor EØS. For bioingeniører finnes det ikke pr nå. Vi ber om at kompletterende utdanning for bioingeniører etableres permanent.
For det tredje må kandidaten kunne arbeide mens dette pågår. Vi ber om at det åpnes for lisenser avgrenset til bestemte fagfelt, slik den tidligere lisensordning ga rom for. En bioingeniør med solid bakgrunn innenfor ett laboratoriefag kan arbeide forsvarlig der, under veiledning og innenfor vårt kvalitetssystem, lenge før full autorisasjon på alle felt er på plass.andlingstiden settes som et mål med frist, og rapporteres på. En godkjenningsordning som tar to år er i praksis et rekrutteringsforbud, uansett hvor god resten av ordningen er.
Ansvars- og oppgavedeling – kvalitetsutviklingsprogram
Ved Nordlandssykehuset er dette virkemidlet allerede tatt ut. Vi har kartlagt samtlige stillinger der oppgaver kan utføres av annet personell, og tiltakene er innført. Det som gjenstår, kan ikke overføres: den tredelte vaktturnusen krever bioingeniørfaglig kompetanse hele døgnet.
Oppgavedeling utløser heller ingen nye stillingshjemler hos oss. Resultatet er at arbeidet som ikke kan flyttes, fordeles på like mange bioingeniører som før, med en tøffere turnus som eneste utfall.
Vi ber om at oppgavedeling som virkemiddel vurderes mot hva den enkelte virksomhet allerede har gjennomført, og at det anerkjennes at døgnkontinuerlig laboratoriedrift har en nedre bemanningsgrense som ikke kan deles bort.
Meldingen — Økonomiske og administrative konsekvenser
Smarte løsningene koster penger før de sparer noen: integrasjon mellom systemer som i dag ikke snakker sammen, veiledningskapasitet og reisestøtte som fyller praksisplassene våre, kompletterende utdanning for bioingeniører utdannet i utlandet, og lønn som gjør oss konkurransedyktige mot næringslivet. Uten finansiering blir dette ikke tiltak, men forventninger, og forventninger uten midler faller på det samme personellet som allerede er flaskehalsen.
Meldingen sier ikke hvilke tiltak som forutsetter finansiering utover gjeldende rammer. Da kan ingen holdes ansvarlig for at de uteblir, og «de ordinære budsjettprosessene» blir stedet et tiltak forsvinner framfor stedet det bevilges.
Tiltakene bør kostnadsberegnes: det bør framgå hvilke av dem som forutsetter friske midler, hvor mye, og i hvilket budsjettår. Et tiltak som verken er tallfestet eller finansiert er ikke et tiltak.
Arbeidstidsordninger i helse- og omsorgstjenestene
Meldingen vil utvikle arbeidstidsordninger tilpasset ulike livsfaser, prøve ut alternative turnusløsninger og legge til rette for turnus som vektlegger restitusjon og hvile.
For laboratoriet trekker dette i motsatt retning av oppgavedelingen. Den tredelte vaktturnusen må bemannes med bioingeniørfaglig personell hele døgnet. Når oppgaver flyttes ut uten at det følger stillingshjemler med, blir turnusen for dem som blir igjen tettere, ikke romsligere. Et lite fagmiljø har dessuten ingen andre å fordele vaktene på.
Vi ber om at tiltak for bedre turnus vurderes sammen med oppgavedelingstiltakene, ikke hver for seg. Slik de står nå, forutsetter de to at den andre frigjør tid.
Forlenge yrkeskarrieren (1 av 2)
Meldingen vil forebygge tidlig avgang, følge opp seniorpolitiske tiltak og se på insentivstrukturer for en lang karriere. Senere avgang er beregnet til 4 300–13 200 årsverk.
For laboratoriet står dette i motstrid med driftsformen. Vi sliter alt med å bemanne den tredelte vaktturnusen, og det er nettopp døgnkontinuerlig turnus seniorer trekker seg ut av. Når vakter ikke kan fordeles på flere fordi fagmiljøet er lite og oppgavene ikke kan overdras, blir belastningen på den enkelte høyere jo færre vi er — og senere avgang mindre sannsynlig, ikke mer.
Vi ber om at seniortiltak for døgnbemannede fagmiljøer vurderes særskilt, og at det anerkjennes at et tiltak som forutsetter avlastning ikke virker der det ikke finnes noen å avlaste med.Dimensjonering av utdanningene ved universiteter og høyskoler
Meldingen slår fast at bioingeniører er blant de personellgruppene som er relativt små, men som fyller funksjoner avgjørende for tjenestetilbudet, og at utdanningskapasiteten for disse bør vurderes i tråd med dokumenterte behov (linje 728). Erkjennelsen er riktig, og vi stiller oss bak den.
Forbeholdet gjelder svaret, ikke erkjennelsen. Tiltaket er at «Kompetansebudsjettet benyttes for å planlegge utdanningskapasiteten» — passiv form, ingen tallfesting, ingen frist og ingen navngitt eier. For en gruppe meldingen selv omtaler som kritisk, er et planleggingsverktøy uten forpliktelse ikke et svar.
Dimensjoneringen må dessuten ta hensyn til hvor kapasiteten ligger. Det finnes én campus med bioingeniørutdanning mellom Trondheim og Finnmark, mens praksisplassene i nord står halvtomme. Et nasjonalt opptakstall som ikke ser den geografien, gir flere studenter der det allerede er utdanning og ingen der mangelen er størst.
Studiesenterordningen
Vi ber om at desentralisert bioingeniørutdanning i Bodø inngår i den avklaringen. Utdanningstilbudet i nord er svært tynt — det er én campus med bioingeniørutdanning mellom Trondheim og Finnmark. Planen er i liten grad tilpasset landsdelen: det utdannes få bioingeniører her, praksisplassene våre står halvtomme.
Rekruttering og stabilisering henger sammen. En student som har tatt utdanning eller praksis i landsdelen er den mest sannsynlige framtidige ansatte, og det er nettopp det leddet som mangler.
Bedre digital samhandling mellom helsepersonell
Vi støtter satsingen på digital samhandling.
For laboratoriet er poenget at systemene våre må snakke med hverandre før de kan snakke med andres. Manglende integrasjon internt genererer manuelle steg i hver overgang, og de stegene er en større daglig tidstyv hos oss enn deling av opplysninger på tvers av virksomheter.
Mindre rapportering med automatisert datafangst
Vi støtter at rapporteringsbyrden skal ned og at datafangst skal automatiseres og integreres i arbeidsprosessene.
Slik det er i dag mangler vi rapporteringsverktøy, og laboratoriesystemene snakker ikke sammen. Resultatet er et stort antall manuelle mellomledd som alt personell må gjennom — arbeid som verken telles som pasientkontakt eller framgår av noen bemanningsplan, men som spiser reell arbeidstid hver dag. Dette er den typen skjult tidsbruk meldingens produktivitetsforutsetning hviler på at forsvinner.
Vi ber om at integrasjon mellom eksisterende systemer prioriteres foran nye rapporteringskrav, og at tiltaket måles på antall manuelle steg fjernet, ikke på antall registre modernisert.
Norsk Forening for Helse-og Treningsfysiologer (NFHT) · 14. august 2026Innspill til Helsepersonellplan 2040 fra Norsk Forening for Helse-og treningsfysiologerVis
Norsk Forening for Helse- og Treningsfysiologer (NFHT) takker for muligheten til å gi innspill til Helsepersonellplan 2040. NFHT støtter planens overordnede mål om å sikre bærekraftige helse- og omsorgstjenester gjennom bedre ressursutnyttelse, tverrfaglig samarbeid og økt satsing på forebygging og mestring. Planen beskriver på en god måte de betydelige utfordringene helsetjenestene står overfor som følge av demografiske endringer, økende sykdomsbyrde og mangel på helsepersonell. Samtidig mener NFHT at planen har en vesentlig mangel: Den anerkjenner betydningen av forebygging og mestring, men beskriver i liten grad hvordan trening som medisin kan tas i bruk som et sentralt virkemiddel for å møte framtidens helseutfordringer.
Fysisk aktivitet er et av de viktigste helsevirkemidlene vi har
Planen understreker at flere må holde seg friske lenger, mestre egen sykdom bedre og ha mindre behov for helse- og omsorgstjenester. Dette er mål NFHT støtter fullt ut. Imidlertid omtales i liten grad den omfattende kunnskapen som dokumenterer at fysisk aktivitet og trening er effektive tiltak både for forebygging og behandling av en rekke ikke-smittsomme sykdommer og helseutfordringer. Økt bruk av fysisk aktivitet som en integrert del av forebygging, behandling og rehabilitering kan bidra til bedre helseutfall, redusert tjenestebehov og mer bærekraftig ressursbruk i helsetjenestene.
Uforløst potensial i helsepersonellplanen
Helsepersonellplanen peker på behovet for nye arbeidsformer, oppgavedeling og mer effektiv bruk av tilgjengelig kompetanse. NFHT mener denne ambisjonen bør inkludere fagpersoner med spesialisert kompetanse innen trening som medisin. Til tross for at planen omtaler flere helseprofesjoner og understreker betydningen av tverrfaglig samarbeid, nevnes ikke helse- og treningsfysiologer som ressurs i helse- og omsorgstjenestene. Helse- og treningsfysiologer har særskilt kompetanse i å planlegge, tilrettelegge og gjennomføre evidensbaserte tiltak innen fysisk aktivitet og trening for personer med ulike sykdommer og sammensatte helseutfordringer. Kompetansen er relevant både innen forebygging og behandling.
Behov for tydeligere satsing på aktivitetsmedisin
NFHT mener Helsepersonellplan 2040 bør tydeliggjøre at fysisk aktivitet og trening ikke bare er et folkehelsetiltak, men også et behandlingsverktøy på linje med andre helseintervensjoner når det foreligger dokumentert effekt.
Helsepersonellplanen bør derfor:
Anerkjenne fysisk aktivitet og trening som sentrale virkemidler for å redusere framtidig sykdomsbyrde og personellbehov.
Styrke omtalen av trening som medisin som fagområde i helse- og omsorgstjenestene.
Legge til rette for økt bruk av personell med spesialisert kompetanse innen trening som medisin.
Synliggjøre hvordan tverrfaglige team kan inkludere helse- og treningsfysiologer i kommunale helse- og omsorgstjenester og spesialisthelsetjenesten.
Vurdere hvordan denne kompetansen bedre kan tas i bruk for å understøtte planens mål om forebygging, mestring og bærekraftige tjenester.
NFHT deler regjeringens vurdering om at forebygging er avgjørende for helse- og omsorgstjenestenes bærekraft fram mot 2040. Planen mangler imidlertid en tydelig strategi for hvordan fysisk aktivitet og trening skal bidra til å realisere disse målene, og hvordan personell med særskilt kompetanse innen trening som medisin kan inngå som en del av løsningen. Dersom Norge skal lykkes med å redusere sykdomsbyrden og samtidig håndtere den forventede mangelen på helsepersonell, bør fysisk aktivitet og trening gis en mer sentral plass i framtidens helse- og omsorgstjenester, og helse- og treningsfysiologers kompetanse i større grad anerkjennes og tas i bruk.