Meld. St. 11 (2025–2026)
Politisk behandling
Saker i høringen
Tid og deltakere
Høringsprogram
Programmet er ikke publisert
Programmet er ikke tilgjengelig ennå
Programmet kan bli publisert eller oppdatert nærmere høringsdagen.
Innspill fra samfunnet
Skriftlige innspill
69 publiserte innspill
ROS – Rådgivning om spiseforstyrrelser · 29. september 2026Høringsinnspill fra ROS – Rådgivning om spiseforstyrrelser
Meld. St. 11 (2025–2026) Helsepersonellplan 2040
ROS-Rådgivning om spiseforstyrrelser viser til arbeidet med og framskrivningene til SSB for helsepersonell plan 2040, som peker på mange utfordringsbilder. At gapet mellom tilbud og etterspørsel øker innenfor de fleste områder av sektoren.
ROS er et nasjonalt ressurssenter for forebygging av spiseforstyrrelser. Vi ser behovet for at helsefrivilligheten og ideelle organisasjoner med brukerkompetanse må inkluderes mer i framtidens helsesektor. Dette som en del av løsningen. Vi ber derfor Stortinget om å tenke mer på hvordan en kan inkludere organisasjons-Norge innen helse som en del av helsetjenesten.
Videre ønsker vi å presisere:
Planen anerkjenner at frivillige og ideelle organisasjoner utfyller og komplementerer de ordinære helse- og omsorgstjenestene, og understreker at frivillig sektor skal supplere – ikke erstatte – offentlige tjenester. ROS mener dette er et viktig utgangspunkt, men at potensialet i den faglig organiserte helsefrivilligheten bør synliggjøres tydeligere i det videre arbeidet.
Organisasjoner som ROS kombinerer fagkompetanse, erfaringskompetanse og lavterskeltilbud, og møter mennesker før, ved siden av og etter behandling. Dette kan bidra til at helsepersonellressurser brukes der helsepersonellkompetanse faktisk er nødvendig, uten at behandlingsansvar flyttes til frivillig sektor.
Før behandling – en bro inn i helsetjenesten
En stor andel mennesker med spiseforstyrrelser oppsøker ikke behandling. Helsedirektoratet viser til nyere forskning der bare rundt 32 prosent av personer med spiseforstyrrelsessymptomer oppsøker hjelp eller behandling. Mange er alvorlig syke før de kommer i kontakt med behandlingsapparatet.
Skam, hemmelighold og vansker med å sette ord på problemene er sentrale barrierer for mange. ROS møter mennesker som ennå ikke er klare for å oppsøke lege eller behandling. Gjennom samtaler, informasjon og støtte kan vi bidra til at den enkelte forstår alvoret i egen situasjon, finner mot til å be om hjelp og klarer å formidle hva han eller hun strever med. I noen tilfeller innebærer dette også konkret støtte til å forberede kontakt med fastlege eller behandlingsapparat.
ROS sine tilbud er gratis og lavterskel, uten krav om henvisning eller diagnose. Vi tilbyr ikke behandling, men en viktig del av rollen vår er å kjenne grensene for lavterskeltilbudet og motivere personer med alvorlige symptomer til å søke nødvendig helsehjelp. Dette er et konkret eksempel på hvordan helsefrivilligheten kan supplere helsetjenesten og samtidig bidra til at mennesker som trenger behandling faktisk kommer inn i den.
Overspisingslidelse illustrerer behovet
Overspisingslidelse (BED) er blant de vanligste spiseforstyrrelsene. Helsedirektoratet anslår forekomsten til om lag 2–3 prosent, sammenlignet med 1–2 prosent for bulimi og rundt 0,5 prosent for anoreksi. Helsedirektoratet oppgir samtidig at «annen spesifisert spiseforstyrrelse» samlet sett er den vanligste kategorien, etterfulgt av overspisingslidelse. [2]
For personer med høy vekt kan terskelen for å søke hjelp forsterkes ytterligere. Forskning viser at vektstigma forekommer også i helsetjenesten, og at erfart, forventet og internalisert vektstigma kan bidra til at mennesker unngår helsehjelp eller bruker den mindre.
ROS har derfor utviklet lavterskeltilbud og selvhjelpsressurser for overspisingsproblematikk. Erfaringene viser betydningen av et sted der mennesker kan ta kontakt tidlig, uten henvisning, og få støtte til å forstå problemene sine og eventuelt ta neste steg inn i helsetjenesten.
Danmark viser at en tydeligere arbeidsdeling også kan organiseres systematisk. Sundhedsstyrelsen finansierer blant annet tiltak der Foreningen Spiseforstyrrelser og Selvskade tilbyr behandling for mild til moderat overspisingslidelse og mild til moderat spiseforstyrrelse. Dette illustrerer hvordan kompetente ideelle aktører kan inngå som et supplement til offentlige tjenester innenfor tydelig avgrensede rammer.
Ved siden av behandling – støtte til hverdagsliv og pårørende
Spiseforstyrrelser påvirker ofte hele familien. Helsedirektoratet beskriver hvordan søsken, foreldre og andre nærstående kan oppleve uro, avmakt, konflikter og stor belastning i hverdagen.
Lavterskelorganisasjoner kan tilby samtaler, grupper, pårørendestøtte, kunnskap og møteplasser parallelt med behandling. Dette er ikke behandling, men kan bidra til mestring, sosial støtte og til at både den enkelte og familien står bedre rustet gjennom et behandlingsforløp.
Etter behandling – et sårbart gap
Tiden etter avsluttet behandling er en særlig sårbar fase. Helsedirektoratets nasjonale faglige retningslinje anbefaler at fastlegen har oppfølgingsansvar etter behandling i spesialisthelsetjenesten, blant annet for å forebygge tilbakefall. Retningslinjen viser samtidig til at faren for tilbakefall er størst umiddelbart etter behandling og fortsatt er forhøyet i opptil 1,5 år.
ROS gjennomførte med støtte fra Stiftelsen Dam kunnskapsprosjektet «Hva nå? – Ettervern for personer med spiseforstyrrelser». Prosjektet samlet erfaringer fra personer i tilfriskning og deres pårørende og fant et tydelig behov for bedre og mer helhetlig oppfølging etter endt behandling, blant annet knyttet til støtte i hverdagen, sosial tilhørighet og hjelp til å mestre livet uten sykdommen.
Det finnes oppfølgingsansvar i det offentlige systemet, men det mangler ofte et tydelig og systematisk etterverns tilbud som ivaretar hverdagsliv, tilhørighet og fortsatt tilfriskning. Her kan faglig organiserte lavterskeltilbud ha en viktig supplerende rolle uten å overta behandlingsansvaret.
ROS sitt innspill til det videre arbeidet
ROS mener at det videre arbeidet med Helsepersonellplan 2040 bør synliggjøre faglig organiserte helsefrivillige og ideelle aktører som systematiske samarbeidspartnere rundt de offentlige helse- og omsorgstjenestene.
Kirkens Bymisjon · 27. september 2026Personellkrisen løses ikke gjennom helsepersonellpolitikk alene
Kirkens Bymisjon er en åpen og inkluderende ideell organisasjon som arbeider i over 50 byer og steder i hele Norge, blant mennesker som strever med hverdagen på ulike måter. Vår visjon er at alle mennesker erfarer respekt, rettferdighet og omsorg
Vi støtter målet om bærekraftige helse- og omsorgstjenester, men mener planen må følges opp med en bredere personell- og kompetansepolitikk. Sosialfaglig kompetanse, mangfoldskompetanse, forebygging, boligsosiale virkemidler, arbeidsinkludering, frivillighet og langsiktige partnerskap med ideelle aktører må inngå som integrerte deler av løsningen.
Kirkens Bymisjon møter mennesker med sammensatte behov iblant annet sykehjem, tverrfaglig spesialisert rusbehandling, psykisk helse, barnevern, boligsosiale tjenester, lavterkseltilbud og oppsøkende arbeid. Vi møter også mennesker med migrasjonsbakgrunn og personer fra nasjonale minoriteter som opplever utenforskap, språkbarrierer eller utfordringer i møtet med offentlige tjenester.
Vårt ståsted bygger på erfaring fra drift og på vårt diakonale oppdrag: å avdekke urett, lindre nød og påvirke årsakene til at nød og urett oppstår.
Vi støtter planens to hovedspor: å øke tilgangen på arbeidskraft, og å redusere behovet gjennom bedre organisering, oppgavedeling, teknologi og ressursbruk. Samtidig mener vi at Stortingets oppfølging må sikre at omstillingen ikke snevres inn til et spørsmål om autorisert helsepersonell alene. Planen viser selv at tjenestene i 2040 vil ha et betydelig behov for personell utenfor de 14 modellerte helsepersonellgruppene. Behovet for bærekraftige tjenester handler derfor både om antall ansatte og om hvilken kompetanse tjenestene besitter.
Personellutfordringen er bredere enn mangel på enkelte profesjoner
Helsepersonellplanen anslår et underskudd på om lag 42 400 årsverk i 2040 for de 14 modellerte helsepersonellgruppene. Samtidig anslås et behov på 171 500 årsverk fra andre grupper, blant annet personell med annen helseutdanning, personell uten relevant helseutdanning og ansatte i administrasjon og service.
Det samlende bemanningspresset er derfor bredere enn den modellerte mangelen alene. Planen peker på sterkest vekst i personellbehovet i kommunale omsorgstjenester, særlig institusjonsomsorg og hjemmetjenester.
Kirkens Bymisjon har gjennom våre tjenester erfart hvordan sammensatte levekårsutfordringer, fragmenterte tjenester, svake overganger og manglende koordinering kan gi økt behov for gode helse- og omsorgstjenester. Skal tjenestene være bærekraftige på lang sikt, må innsatsen også rettes mot forhold som påvirker helse og livskvalitet utenfor helsetjenesten.
Planen åpner for bredere kompetansemiks og oppgavedeling
Helsepersonellplanen legger til grunn at oppgaver kan utføres av flere personellgrupper, også andre enn autorisert helsepersonell, når helsefaglig kompetanse ikke er nødvendig og forsvarlighet ivaretas. Planen omtaler sosialfaglig kompetanse, kvalifisering av personell uten formell utdanning, rekruttering av personer utenfor arbeid og utdanning, frivillighet og samarbeid med ideelle aktører.
Planen fremhever forebygging og strukturelle tiltak som forutsetning for bærekraft. Personelltiltakene alene er ikke tilstrekkelige, og bærekraft avhenger også av forebygging, folkehelse, bedre samhandling, organisering, bolig og mestring i hjem og nærmiljø.
Kirkens Bymisjons langtidsstrategi 2026–2035 har retningen «Kjempe mot urett». Strategien legger til grunn at fattigdom og dårlige levekår, migrasjon og diskriminering samt psykisk uhelse og rus er drivere for ulikhet og marginalisering.
Vi mener derfor at framtidens helse- og omsorgstjenester må bygge på en bred forståelse av kompetanse. Helsepersonell trenger ikke bare faglig og teknologisk kompetanse, men også evne til å bygge tillit, kommunisere på tvers av språk og livserfaringer og møte mennesker med ulike sosiale, kulturelle og økonomiske forutsetninger.
Kompetanse om migrasjonshelse, nasjonale minoriteter, levekår, stigma, diskriminering, helsekompetanse, bruk av kvalifisert tolk og relasjonsbygging er viktig for å sikre likeverdige tjenester og reell brukermedvirkning. Disse perspektivene bør synliggjøres tydeligere i gjennomføringen av Helsepersonellplan 2040.
Kirkens Bymisjon vurderer derfor Helsepersonellplan 2040 ut fra tre spørsmål:
Bidrar tiltakene til at mennesker i sårbare livssituasjoner faktisk får sammenhengende og tilgjengelige tjenester?
Utnyttes samfunnets samlede kompetanse og omsorgskapasitet på en hensiktsmessig og inkluderende måte?
Gir virkemidlene langsiktige forbedringer, eller flyttes risiko og kostnader til brukere, ansatte, pårørende og ideelle aktører?
Risiko for fragmentering ved ensidig produktivitetsorientering
Kirkens Bymisjon mener at et ensidig fokus på effektivitet og bruk av lavest mulig kompetansenivå, kan medføre risiko dersom man ikke samtidig sikrer stabile tjenester, god relasjonsbygging, nødvendig sosialfaglig oppfølging og måloppnåelse hos brukere av tjenesten.
Relasjonskompetanse må anerkjennes som fagkompetanse. For mange mennesker med erfaringer fra utenforskap, fattigdom, diskriminering eller mistillit til offentlige tjenester er kvaliteten i relasjonen til hjelpeapparatet avgjørende for om hjelpen oppsøkes og tas imot.
Vi mener også at helsepersonell i større grad trenger kompetanse til å møte mennesker som opplever språkbarrierer, digitalt utenforskap, manglende helsekompetanse, vold i nære relasjoner, negativ sosial kontroll eller andre forhold som kan begrense deres mulighet til å medvirke i egen behandling og ivareta egne rettigheter.
Forebygging er helt avgjørende
Kirkens Bymisjon mener at stabile boforhold, deltakelse, aktivitet, fellesskap, tidlig støtte og lett tilgjengelige tjenester kan redusere forverring og behov for mer personellintensive tjenester.
For mennesker med rusutfordringer, psykiske helseutfordringer og sammensatte behov er bolig ikke bare et velferdsgode, men ofte en forutsetning for at behandling, rehabilitering og oppfølging skal lykkes. Bolig må derfor ses som en del av behandlings- og oppfølgingsforløpet.
Forebyggende innsats mot ensomhet, utenforskap og fattigdom bidrar ikke bare til bedre livskvalitet, men også til redusert press på helse- og omsorgstjenestene over tid.
Teknologi som reduserer forskjeller
Kirkens Bymisjon støtter planens vektlegging av digitalisering og teknologi som viktige virkemidler for å møte framtidens personellutfordringer.
Vi mener samtidig at digitalisering ikke må bidra til økte helseforskjeller. Personer med begrensede norskferdigheter, lav digital kompetanse, manglende tilgang til digitale verktøy eller svak helsekompetanse kan møte betydelige barrierer i kontakten med helse- og omsorgstjenestene.
Digitale løsninger bør utvikles etter prinsippet om universell tilgjengelighet og suppleres med analoge alternativer når dette er nødvendig for forsvarlige og likeverdige tjenester. Risiko for digitalt utenforskap bør inngå i vurderingene når nye løsninger utvikles og tas i bruk.
Ideell sektor er en del av løsningen
Kirkens Bymisjon mener at langsiktige partnerskap med ideelle aktører kan fremme faglig kontinuitet, mobilisere frivillige ressurser, styrke lokale nettverk og bidra til mer helhetlige tjenesteforløp.
Ideelle organisasjoner har lang erfaring med å kombinere fagkompetanse, frivillighet, erfaringskompetanse og lokal forankring. Gjennom lavterskeltilbud, behandling, booppfølging, møteplasser og forebyggende arbeid bidrar ideelle aktører til å redusere utenforskap og styrke menneskers mulighet til å mestre egne liv.
Ideell sektor bør derfor være en aktiv samarbeidspartner i utvikling, utprøving og evaluering av tiltakene i Helsepersonellplan 2040.
Kirkens Bymisjons anbefalinger:
Gi sosialfaglig kompetanse og mangfoldskompetanse tydeligere og mer forpliktende plass i gjennomføringen og i personellmonitoren. Stortinget bør be regjeringen sikre at sosialfaglige yrkesgrupper inngår i personellmonitoren, framskrivinger og indikatorer. Gjennomføringen bør måle hvordan denne kompetansen påvirker helhet, mestring, boligstabilitet og den enkeltes behov for helsetjenester.
Styrke mangfoldskompetanse og migrasjonshelse i helse- og omsorgstjenestene. Framtidens helsepersonell må ha kompetanse til å møte en befolkning med ulike språk-, kultur- og livserfaringer. Kompetanse om migrasjonshelse, helseulikheter, diskriminering, stigma, nasjonale minoriteter og tillitsbyggende arbeid bør inngå tydeligere i utdanning, videreutdanning og kompetanseutvikling.
Styrke kompetansen om kommunikasjon, helsekompetanse og bruk av kvalifisert tolk. Helsepersonell må ha kompetanse til å sikre at pasienter forstår informasjon, kan medvirke i egen behandling og gi informert samtykke. Kunnskap om bruk av kvalifisert tolk bør inngå i grunn-, videre- og etterutdanninger
Gjør oppgavedeling til et kvalitets- og inkluderingsprosjekt, med finansiert opplæring, ledelsesforankring og evaluering. Oppgavedeling må bygge på oppgavekartlegging, dokumentert kompetanse, opplæring, veiledning, risikovurdering og reell medvirkning. Programmet bør også utvikle kvalifiseringsløp for personer utenfor arbeid og utdanning.
Sikre langsiktig finansiering av forebyggende og lett tilgjengelige tiltak som reduserer framtidig tjenestebehov. Stortinget bør styrke flerårige finansieringsordninger for lavterskeltilbud, oppsøkende arbeid, møteplasser, tiltak mot ensomhet, boligsosial oppfølging og arbeidsinkludering. Forebygging av ensomhet gir store gevinster både for den enkelte og samfunnet. Gode sosiale relasjoner er knyttet til bedre fysisk og psykisk helse, høyere livskvalitet og redusert behov for helse- og omsorgstjenester.
Legge til rette for flerårige partnerskap med ideelle aktører om tjenesteutvikling, praksis, kvalifisering og innovasjon. Kontrakter bør verdsette kvalitet, kontinuitet, lokal forankring, reinvestering i formålet, helhetlige forløp og dokumentert sosial merverdi, ikke bare pris og kortsiktig kapasitet.
Styrke arbeidsinkludering og praksisarenaer uten å svekke kvalitet, forsvarlighet og anstendige arbeidsvilkår. Sykehjem, rusbehandling, psykisk helse og barnevern bør inngå tydeligere i nasjonale modeller for praksis, læreplasser, mentorordninger og arbeidsinkludering. Rammevilkårene må dekke veiledning og kvalitetssikring.
Etablerer tydelige rammer for frivillighet som supplement, aldri erstatning, for faglig bemanning. Kirkens Bymisjon anbefaler at frivillighet skal supplere, ikke erstatte, faglig bemanning. Vi anbefaler tydelige rammer for koordinering, rolleavklaring, opplæring, personvern og finansiering av ansvarlige koordinatorfunksjoner.
Teknologi, bygg og organisering bør vurderes ut fra hvordan de bidrar til økt livskvalitet, likeverdig tilgang til tjenester og mer tid til relasjonelt arbeid, ikke bare ut fra produktivitetsmål. Kirkens Bymisjon anbefaler at teknologi tas i bruk med mål om å frigjøre tid til direkte oppfølging og relasjonsbygging. Løsninger bør samtidig utformes slik at de er tilgjengelige for alle, og ta hensyn til språk, digital kompetanse, kognitive utfordringer og behovet for analoge alternativer.
Knytt boligpolitikk og personellpolitikk tettere sammen. Egnet bolig, samlokalisering, universell utforming og nærmiljøfunksjoner kan styrke mestring og gjøre tjenestene mindre transportkrevende. Bolig og oppfølging må ses som del av behandlings- og rehabiliteringsforløpet.
Tiltak som sikrer ledelseskapasitet og implementeringsstøtte. Omstillingstilskudd og andre virkemidler bør kunne finansiere lokal ledelse, partssamarbeid, kompetanseutvikling, følgeevaluering og overføring til ordinær drift.
Bygg kunnskapsgrunnlaget sammen med brukere og tjenestene. Statusrapporteringen må inkludere bruker- og pårørendeerfaringer, kontinuitet, boligstabilitet, deltakelse og sammenheng i forløp. Oppfølgingen bør også belyse hvordan tjenestene lykkes med å gi likeverdige tjenester til mennesker med ulik språklig, kulturell og sosial bakgrunn. Ideelle aktører og brukerorganisasjoner bør delta i relevante styrings- og referansegrupper.
Kirkens Bymisjon støtter ambisjonen om bærekraftige helse- og omsorgstjenester fram mot 2040. Personellutfordringen kan likevel ikke løses innenfor en for snever forståelse av personell, produktivitet og grensesnitt mellom tjenestene.
Fremtidens tjenester må bygge på riktig helsefaglig kompetanse til rett tid, sterkere sosialfaglige miljøer, inkluderende arbeidsfellesskap, forebygging, trygge boliger, frivillighet og langsiktige partnerskap mellom offentlig og ideell sektor.
Et bærekraftig helsevesen handler ikke bare om hvor mange ansatte vi har, men også om hvilken kompetanse tjenestene besitter, hvordan mennesker møtes, og om alle innbyggere får reell tilgang til hjelp. Kirkens Bymisjon mener våre anbefalinger vil bidra til mer likeverdige, helhetlige og bærekraftige helse- og omsorgstjenester, samtidig som de kan redusere presset på helsepersonellressursene over tid.
Høgskulen på Vestlandet, Fakultet for helse og sosialvitskap · 27. september 2026Høringssvar til Helsepersonellplan 2040
Høringssvar til Helsepersonellplan 2040
Fakultet for helse- og sosialvitskap, Høgskulen på Vestlandet
Fakultet for helse- og sosialvitskap (FHS) ved Høgskulen på Vestlandet takker for muligheten til å gi innspill til Helsepersonellplan 2040. FHS støtter ambisjonen i Helsepersonellplan 2040 om å sikre bærekraftige helse- og omsorgstjenester gjennom tilstrekkelig tilgang på kompetanse, bedre oppgavedeling, teknologi og nye arbeidsformer.Det er samtidig ønskelig å peke på at framtidig personellbehov ikke kan forstås uavhengig av den omstillingen som allerede pågår i helse- og omsorgstjenestene. Hvordan tjenestene organiseres, hvilken kompetanse som etterspørres, hvordan teknologi tas i bruk, og hvordan ny kunnskap utvikles og implementeres, vil være avgjørende for hvilket personellbehov vi faktisk vil ha fram mot 2040. Universitets- og høgskolesektorens bidrag til denne utviklingen bør etter vårt syn komme tydligere frem i planen, både når det gjelder utdanning og forskning.
Digital infrastruktur for praksis
FHS mener det er behov for en nasjonal digital infrastruktur for planlegging og fordeling av praksisplasser. Dagens organisering innebærer betydelig ressursbruk både i helse- og omsorgstjenestene og i universitets- og høgskolesektoren. En felles digital løsning vil kunne redusere administrativt arbeid og gi begge sektorer bedre mulighet til å prioritere arbeidet med kvalitet i praksisstudiene.
En slik infrastruktur vil også kunne gi et bedre kunnskapsgrunnlag for planlegging og dimensjonering gjennom systematisk informasjon om kapasitet, bruk og geografisk fordeling av praksisplasser. Dette vil kunne gi bedre styringsinformasjon både lokalt og nasjonalt og et mer presist grunnlag for vurdering av tilgjengelig praksiskapasitet. FHS mener derfor at utvikling og implementering av en slik løsning bør sees som en nasjonal infrastrukturinvestering. Det bør følge nødvendige ressurser både til utvikling, innføring og drift.
Forskning som del av omstillingen
Helsepersonellplanen beskriver et betydelig behov for omstilling, men framstillingen av framtidens helse- og omsorgstjenester er etter FHS sitt syn i hovedsak relativt konvensjonell. Forskningens rolle i selve omstillingsarbeidet er i mindre grad tydeliggjort.
Når tjenestene skal utvikles gjennom nye arbeidsformer, mer teknologi, endret oppgavedeling og nye modeller for samhandling, er det avgjørende at omstillingen bygger på forskning og systematisk kunnskapsutvikling.
Universitets- og høgskolesektoren har sterke forskningsmiljøer som kan bidra til å utvikle kunnskap om nye modeller for tjenesteyting, organisering, teknologi, oppgavedeling og kompetansesammensetning, og til å undersøke hvordan slike endringer virker i praksis. Denne forskningskapasiteten bør i større grad tas i bruk i arbeidet med å utvikle helse- og omsorgstjenestene frem mot 2040.
Personellbehovet fram mot 2040 er heller ikke en gitt størrelse. Det vil påvirkes av hvordan tjenestene utvikles, hvilke arbeidsformer som tas i bruk og hvordan kompetanse anvendes. Framskrivinger av personellbehov bør derfor sees i sammenheng med kunnskap om tjenesteutvikling, organisering og endringer i kompetansebehov..
Kompetanseregnskap som analyseverktøy
FHS ser verdien av et bedre kunnskapsgrunnlag for å vurdere framtidige kompetansebehov, og et kompetanseregnskap kan inngå som ett av flere virkemidler i dette arbeidet. Samtidig er det viktig at et slikt kompetanseregnskap først og fremst forstås som et analyse- og beslutningsstøtteverktøy, og ikke som en mekanisk størrelse som alene kan legges til grunn for dimensjonering eller vurdering av framtidig kompetansebehov. Kompetanse er mer enn summen av formelle kvalifikasjoner, stillingskategorier eller antall årsverk innen ulike profesjoner. Den må vurderes i lys av oppgavenes kompleksitet, grad av ansvar og autonomi, sammensetningen av fagmiljøene, organiseringen av tjenestene og hvordan ulike profesjoner og kompetanser virker sammen. Endringer i teknologi, oppgavedeling og tjenestemodeller vil dessuten kunne endre både innholdet i eksisterende kompetanse og behovet for ny kompetanse over tid.
Kompetanseregnskapet kan gi nyttig oversikt, men kan ikke alene fange den kompleksiteten som ligger i vurderingen av fremtidig kompetansebehov. Det bør derfor brukes som grunnlag for videre analyse, sammen med kvalitative og faglige vurderinger av hvordan kompetansebehovene utvikler seg.
Tilgjengelig forskning og tverrsektorielle kompetansemiljøer
FHS støtter planens vektlegging av mer tilgjengelig forskning og de foreslåtte tiltakene på dette området. Tilgang til forskningsbasert kunnskap er en viktig forutsetning for kunnskapsbaserte tjenester, men tilgjengeliggjøring av forskning er ikke tilstrekkelig alene. Det er også behov for strukturer som gjør det mulig å utvikle, fortolke, implementere og vurdere kunnskap på tvers av sektorer. Et tettere samarbeid mellom forskningsmiljøer i universitets- og høgskolesektoren, spesialisthelsetjenesten og kommunale helse- og omsorgstjenester vil kunne bidra i denne retningen. Kombinerte stillinger er ett relevant virkemiddel, men det bør etter FHS sitt syn også vurderes mer langsiktige og forpliktende former for samarbeid mellom forsknings- og kompetansemiljøene i sektorene. Slike miljøer kan gi bedre sammenheng mellom forskningsspørsmålene som utvikles, tjenestenes kunnskapsbehov og utdanningenes innhold. De vil også kunne styrke implementeringen av ny kunnskap og gi bedre utnyttelse av samlet kompetanse på tvers av sektorene. For FHS er dette særlig viktig fordi den framtidige omstillingen ikke bare vil skje i spesialisthelsetjenesten, men i stor grad også i kommunale tjenester og i overgangen mellom nivåene. Det tilsier at forsknings- og kompetansemiljøene må utvikles på måter som speiler denne bredden.
Fysioterapiutdanning og eventuell endring av turnusordningen
FHS viser til omtalen av turnustjenesten for fysioterapeuter og vurderingen av hvordan fysioterapeututdanningen bør innrettes dersom turnustjeneste ikke lenger skal inngå som krav til autorisasjon. Ved en eventuell endring anbefaler FHS at det først utredes hvilket minimumsnivå som skal være oppnådd for autorisasjon og selvstendig fysioterapeutisk praksis.
I tråd med European Qualifications Framework, nivå 6, bør ansvar og autonomi stå sentralt. Det avgjørende bør være hva kandidaten kan gjøre, hvilket ansvar kandidaten kan ta, og hvilke oppgaver kandidaten kan betros å utføre selvstendig, også i komplekse og uforutsigbare situasjoner. Det bør samtidig utredes hvordan klinisk praksis og profesjonell læring kan inngå gjennom hele utdanningsløpet, med en tydelig progresjon mot økende ansvar og autonomi. Det må også utvikles vurderingsformer som på en pålitelig måte kan dokumentere at kandidaten har oppnådd nødvendig nivå for selvstendig profesjonsutøvelse.
Et framtidig norsk minimumsnivå bør benchmarkes mot europeiske rammeverk og sammenlignbare utdannings- og autorisasjonsordninger. Utviklingen bør også ses i sammenheng med EUs Common Training Framework for fysioterapeuter.
En eventuell endring av turnusordningen bør dermed inngå i en helhetlig vurdering av sluttkompetanse, klinisk praksis og autorisasjonsgrunnlag, og ikke gjennomføres som en isolert endring i organiseringen av utdanningsløpet.
Avsluttende merknad
FHS mener at sammenhengen mellom personell, kompetanse, forskning, utdanning og tjenesteutvikling kan tydeliggjøres.
På denne bakgrunn vil FHS særlig framheve behovet for:
- En nasjonal digital infrastruktur for planlegging og fordeling av praksisplasser, som kan redusere administrativ ressursbruk, styrke kvalitetsarbeidet og gi bedre styringsdata,
- En tydeligere forståelse av forskning som en integrert del av omstillingen av helse- og omsorgstjenestene, herunder en sterkere kobling mellom forskningsmiljøene og utviklingen av framtidige arbeidsformer, organisering og kompetansebehov,
- Kompetanseregnskapet først og fremst benyttes som et analyse- og beslutningsstøtteverktøy, og inngår i bredere faglige, kvalitative og strategiske vurderinger av framtidig kompetansebehov,
- Utvikling av mer forpliktende tverrsektorielle kompetanse- og forskningsmiljøer som kan knytte sammen forskning, utdanning, innovasjon og tjenesteutvikling på tvers av universitets- og høgskolesektoren og helse- og omsorgstjenestene,
- En eventuell endring av turnusordningen for fysioterapeuter inngår i en helhetlig vurdering av sluttkompetanse, klinisk praksis og autorisasjonsgrunnlag, med tydelige krav til ansvar, autonomi og selvstendig profesjonsutøvelse.
Universitets- og høgskolesektoren har i denne sammenheng en rolle som går utover å utdanne kandidater til tjenestene. Sektoren bidrar også med forskningskompetanse og kunnskapsutvikling som er nødvendig for den omstillingen som planen legger opp til. Etter FHS sitt syn bør dette komme tydeligere fram i det videre arbeidet med Helsepersonellplan 2040.
Sex og samfunn · 27. september 2026Sex og samfunns innspill til Helsepersonellplan 2040
Sex og samfunn takker for muligheten til å gi innspill til Meld. St. 11 (2025–2026) Helsepersonellplan 2040.
Om Sex og samfunn
Sex og samfunn er Norges største fagsenter for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter. Vi har siden 1971 jobbet for økt kunnskap, kompetanse og tilgjengelige tjenester på feltet. Vi driver klinisk og pedagogisk virksomhet, samt faglig utvikling og politisk påvirkningsarbeid. Den kliniske delen av arbeidet vårt inkluderer blant annet Norges største klinikk for seksuell helse. Alt vi gjør, både på og utenfor klinikken, er forankret i pasientenes behov og møtene vi har med dem.
Vårt innspill
Sex og samfunn støtter ambisjonen i Helsepersonellplan 2040 om å sikre tilstrekkelig helsepersonell og bruke kompetansen i helse- og omsorgstjenesten bedre, og mener hovedsporene som tar sikte på økt tilgang på arbeidskraft gjennom rekruttering og utdanning og bedre ansvars- og oppgavedeling er fornuftige. Samtidig er det avgjørende at omstilling ikke først og fremst forstås som at færre ansatte skal løse de samme oppgavene. Vi må også se på hvem som skal gjøre hva, hvor helsehjelpen skal gis, og hvordan eksisterende kompetanse kan brukes bedre.
Vi vil særlig fokusere på følgende:
Kompetanse: Riktig bruk på riktig nivå
Seksuell og reproduktiv helse illustrerer godt mulighetene som ligger i bedre oppgavedeling. Allerede i dag har jordmødre og helsesykepleiere rekvireringsrett for alle typer prevensjonsmidler, noe Helsepersonellplan 2040 selv trekker frem som et eksempel på hvordan utvidede rettigheter kan gjøre helsehjelp lettere tilgjengelig.
Vi mener det bør vurderes om flere oppgaver på dette feltet kan utføres av andre kvalifiserte helsepersonellgrupper, og om oppgaver som i dag ligger i spesialisthelsetjenesten kan flyttes til primærhelsetjenesten der det er faglig forsvarlig.
Dette vil kunne:
frigjøre kapasitet i spesialisthelsetjenesten
utnytte kompetansen til helsepersonell bedre
gi pasientene tjenester nærmere der de bor
redusere unødvendig ventetid og ressursbruk
gi et mer helhetlig tilbud, mer tilpasset hver enkelt pasient
Abortomsorgen bør inngå i arbeidet med bedre oppgavedeling
Vi savner en tydeligere vurdering av abortomsorgen som del av planens diskusjon om oppgavefordeling og ressursbruk. Helsepersonellplanen omtaler blant annet en helhetlig modell for svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen. Vi mener det er naturlig å stille spørsmålet om hvordan tilsvarende prinsipper om sammenhengende tjenester, hensiktsmessig oppgavedeling og bruk av riktig kompetanse kan legges til grunn også for abortomsorgen. Medikamentell abort i primærhelsetjenesten bør derfor prøves ut og vurderes som en del av den videre oppfølgingen av Helsepersonellplan 2040.
Det bør også vurderes om rutiner og undersøkelser som ikke er medisinsk nødvendige i alle tilfeller, bidrar til uhensiktsmessig ressursbruk. Dette gjelder blant annet rutinemessig bruk av ultralyd ved abort. Et viktig prinsipp bør være at undersøkelser gjøres når det foreligger en medisinsk indikasjon. Dette kan også ses i sammenheng med planens ambisjon om å redusere overdiagnostikk og overbehandling.
Vi mener derfor at det bør utredes og prøves ut modeller for abortomsorg i primærhelsetjenesten, der kvalitet, pasientsikkerhet, tilgjengelighet, ventetid og ressursbruk evalueres systematisk.
Seksuell helse må inngå i utdanning og kompetanseutvikling
Helsepersonellplan 2040 peker på utdanning og kompetanse som sentrale virkemidler for å møte mangelen på arbeidskraft. Dette handler ikke bare om antallet personer som utdannes, men også om hvilken kompetanse helsepersonell har. God kompetanse kan bidra til mer målrettet behandling, færre unødvendige konsultasjoner og henvisninger og bedre bruk av tjenestens samlede ressurser. Vi mener derfor at kompetanse innen seksuell og reproduktiv helse må integreres tydeligere i relevante helseutdanninger og videreutdanninger.
Kjønnsbalanse og mangfold styrker tjenestene
Vi støtter planens mål om bedre kjønnsbalanse blant ansatte i helse- og omsorgstjenesten. Som planen peker på, kan dette bidra til flere perspektiver og erfaringer og være positivt for fagmiljø, tjenesteutvikling og kvalitet i møtet med pasienter og pårørende. Kjønnsbalansen bør favne alle kjønn.
I tillegg bør arbeidet for å rekruttere og beholde ansatte med ulik bakgrunn styrkes, inkludert kulturell og språklig bakgrunn. Mangfold i helsepersonellet er også kompetanse. Dette er særlig viktig i tjenester der kommunikasjon, tillit og forståelse av helse, kropp og seksualitet står sentralt.
Fagkompetanse i kommunene må ikke svekkes
Vi er bekymret for en eventuell oppheving eller vesentlig svekkelse av kompetansekravene i helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 og hva dette kan bety for fagkompetansen i kommunene. Tjenester som for eksempel skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom skal følge egne nasjonal faglig retningslinjer, og dette er allerede utfordrende i dag da kommunene opplever knapphet på helsepersonell grunnet økonomi. Større fleksibilitet i kommunene kan være positivt, men vi mener det er en risiko for at mindre tydelige kompetansekrav kan føre til at kvalifisert helsepersonell i enkelte tjenester erstattes med personell uten nødvendig helsefaglig kompetanse.
Digitalisering må gjøre det enklere å finne riktig helsehjelp
Offentlige tilbud og kvalitetssikret helseinformasjon bør være enkle å finne gjennom etablerte offentlige kanaler som Helsenorge. Digitale løsninger bør hjelpe pasienten til å komme til riktig tjeneste på riktig nivå første gang. Men digitalisering reduserer ikke nødvendigvis personellbehovet dersom pasienter først må lete seg gjennom fragmentert eller vanskelig tilgjengelig informasjon. Når det utvikles offentlige digitale helseråd, symptomvurdering, triageringsløsninger og digitale allmennlegetjenester, bør seksuell og reproduktiv helse inngå. Gode digitale pasientforløp, digital informasjon og hensiktsmessig triagering kan potensielt redusere unødvendige konsultasjoner og bidra til kortere ventetid.
Avslutning
Helsepersonellplan 2040 gir en god mulighet til å tenke nytt om hvordan vi organiserer helse- og omsorgstjenesten. Seksuell og reproduktiv helse er et område hvor bedre oppgavedeling, sterkere kompetanse, digitalisering og flytting av tjenester nærmere pasientene etter vårt syn har et betydelig potensial. Abortomsorgen bør være en del av denne utviklingen.
Målet bør være at personellressursene brukes der de gir størst verdi, slik at pasienten møter riktig kompetanse på riktig sted til riktig tid.
Nasjonalt senter for distriktsmedisin · 27. september 2026Høringsinnspill fra Nasjonalt senter for distriktsmedisin
Nasjonalt senter for distriktsmedisin (NSDM) har lest Helsepersonellplan 2040 med stor interesse. NSDMs mandat er å bidra til gode helsetjenester i distrikt. Å beholde og rekruttere helsepersonell står sentralt i dette. Vårt høringssvar kommenterer primært tiltak og forhold med distriktsrelevans.
Utdanning og forskning
Det er godt dokumentert gjennom forskning i Norge og internasjonalt at fleksible og desentraliserte utdanningsordninger med distriktsrelevant innhold gir bedre rekruttering til distriktsområder, særlig hvis studentene har distriktsbakgrunn.
Kommunen som arena for både grunn,- videre- og etterutdanning beskrives i planen, men i kapittel 10.1 om ansvar og oppfølging er det mangelfull påpeking av denne viktige rollen. I kapittel 10.1.3 Spesialisthelsetjenesten rolle står det at «Helseforetakene er viktige utdanningsarenaer» og «Spesialisthelsetjenesten skal samarbeide med utdanningsinstitusjoner og tjenestene om relevant kompetanse, praksisplasser, veiledning…osv». Vi etterlyser tilsvarende omtale av kommunenes ansvar for utdanning og samarbeid med utdanningsinstitusjonene. Vi etterlyser også en tilsvarende plan for hvordan Staten kan bidra til å understøtte kommunenes helt avgjørende rolle som utdanningsinstitusjoner gjennom et tettere samarbeid mellom relevante departementer (særlig HOD, KDD og KD). Dette har stor betydning for å sikre gode og distriktsrelevante utdanningsløp for helsepersonell.
Kompetanse
Kompetansekartlegging er bra og nødvendig, men ikke som erstatning for profesjonskrav. Dersom all kompetanse skal vurderes av den enkelte kommune og det enkelte helseforetak, uten støtte fra noen forhåndsdefinerte krav til definerte helsepersonellgrupper, vil det kreve utbygging av betydelige administrative og faglige ressurser hos hver arbeidsgiver, og det vil kunne føre til større ulikhet i tjenestetilbudet.
Ansvars- og oppgavedeling
Teamarbeid og tverrfaglig samarbeid er viktige fundamenter i en velfungerende helsetjeneste. Det er bra at planen inneholder flere forslag som kan bidra til smidigere samarbeid. Gråsoner og mye overlappende oppgaver vil gi mindre effektiv bruk av helsepersonell.
Nytten av rekvirerings- og forskrivningsrett må vurderes nøye opp mot risiko for mer fragmentering og uklare ansvarsforhold.
Fleksible arbeidstidsordninger
Planen inneholder mange gode forslag til fleksible arbeidstidsordninger og bruk av kombinerte stillinger. Særlig styrkede muligheter for kombinerte stillinger mellom kommuner og universitet vil kunne bidra til å beholde helsepersonell i distrikt samtidig som distriktskompetanse innlemmes direkte i utdanning og forskning. Dette vil kunne bidra til både å rekruttere og beholde helsepersonell i distrikt.
NSDM etterlyser omtale av såkalte nordsjøturnusordninger (rotasjonsordninger, langpendling). Dette er ordninger som er i sterk vekst for både leger, sykepleiere og annet helsepersonell, særlig i distriktskommuner, men også i byer. NSDM publiserte i 2024 en artikkel om rotasjonsordninger for allmennleger, https://tidsskriftet.no/2024/11/originalartikkel/rotasjonsordning-allmennleger-i-norske-kommuner, som blant annet konkluderte med at rotasjonsordninger/langpendling er attraktive stillinger som rekrutterer godt; det finnes et utall av ulike ordninger og avtaler, og det mangler en evaluering av arbeidsformen og et nasjonalt rammeverk for arbeidstid og spesialistutdanning. Det finnes ingen samlet oversikt over slike stillinger, og det er ingen systematisk kunnskap om hva helsepersonell i slike ordninger bruker friukene til, f.eks om kompetansen brukes i andre deler av helsetjenesten, i forskning, utdanning eller andre relevante områder. Vi anbefaler at en plan for helsepersonell må ta inn beskrivelse og evaluering av denne arbeidsorganiseringen, og at det settes inn et punkt i indikator-listen i kap 10.2.3.
Vennlig hilsen
Anette Fosse, leder NSDM
Det helsevitenskapelige fakultetet ved UiT Norges arktiske universitet · 27. september 2026Høringsinnspill til Helsepersonellplan 2040 fra Det helsevitenskapelige fakultet ved UiT
Det helsevitenskapelige fakultet ved UiT Norges arktiske universitet støtter hovedambisjonen i Helsepersonellplan 2040 om å sikre bærekraftige helse- og omsorgstjenester gjennom bedre bruk av kompetanse, nye arbeidsformer og ikke minst sterkere samhandling mellom utdanning, forskning og tjenestene.
Forskning og innovasjon må få større plass
Helsepersonellutfordringen kan ikke løses gjennom utdanning alene. Vi vil understreke at økt fokus på forskning og innovasjon vil være en forutsetning for å lykkes med planen, da dagens løsninger ikke er tilstrekkelig. Dette gjelder særlig forskning på:
forebygging og folkehelse for å redusere behovet for helsetjenester
basalforskning og helseteknologi som grunnlag for videre kliniske studier
klinisk forskning og kliniske behandlingsstudier
helsetjenesteorganisering
Helsepersonellplanen bør derfor kobles tettere til nasjonal forsknings- og innovasjonspolitikk som involverer universitets- og høyskole sektoren.
Helsepersonell som beredskap
Norge er fortsatt avhengig av at andre land utdanner en betydelig del av helsepersonellet som skal arbeide i norsk helse- og omsorgstjeneste. I en urolig sikkerhetspolitisk situasjon må evnen til å utdanne egne helseprofesjoner ses som en del av nasjonal beredskap.
Dimensjonering av helseutdanningene bør derfor ikke utelukkende vurderes ut fra arbeidsmarkedsframskrivinger. For Nord-Norge er tilgang på helsepersonell også et spørsmål om beredskap, bosetting og samfunnsutvikling.
Universitetenes rolle må styrkes
Universiteter og høyskoler er avgjørende for både utdanning, forskning og innovasjon. Oppfølgingen av Helsepersonellplanen må derfor skje i tett samarbeid med universitets- og høyskolesektoren.
Vi mener sektoren må være representert i alle sentrale arbeidsgrupper som følger opp planen, inkludert den varslede tverrsektorielle arbeidsgruppen som skal vurdere kapasitet og kvalitet i praksisutdanningene. Bærekraftige løsninger for utdanning, praksis og kompetanseutvikling kan ikke utvikles uten utdanningsinstitusjonene som likeverdige partnere.
Fremtidig dimensjonering av utdanningstilbudene, og den geografiske fordelingen, må gjøres i tett dialog med UH-sektoren og ikke kun baseres på datagrunnlag fra Helsemonitoreten og tilgjengelig statistikk. UH-sektorens kompetanse innen studentrekruttering og effekten av geografisk plassering av studieplasser må tas med i beslutningene. Rekrutteringen til helseutdanninger må også i større grad fokusere på rekruttering av gutter. Det UiT-ledede prosjektet Gutter og helsefag benytter seg av mannlige studenter som rollemodeller for gutter i ungdomskolen. Rekrutteringen av gutter kan videre forsterkes ved bruk av kvoter. I tillegg ligger det et spesielt ansvar å utdanne helsepersonell med samisk språk og kulturkompetanse, og vi foreslår en utvidelse av bruken av kvoter for søkere med samisk språkkompetanse for dekke dette behovet.
Praksiskapasitet er en av de største flaskehalsene
Sammen med manglende helsepersonell med akademisk kompetanse, er manglende praksiskapasitet i dag den største begrensningen for videre vekst i mange av helseutdanningene. Meldingen peker selv på utfordringer med å skaffe tilstrekkelig mange praksisplasser av god kvalitet i både kommuner og spesialisthelsetjenesten. Vi vil også peke på manglende finansiering og nasjonale ordninger for utdanningsarenaer for den praktisk kliniske delen av utdanningen av tannleger og tannpleiere.
Vi mener det er behov for en mer forpliktende nasjonal modell for organisering og finansiering av praksis.
Økt utdanningskapasitet må følges av:
økt veilederkapasitet og utvikling av nye praksismodeller og metoder som bidrar til effektiv veiledning og mindre bruk av personellressurser
styrking og finansering av kommunale- og fylkeskommunale praksisarenaer
finansiering av praksisoppdraget
simulerings- og læringsinfrastruktur som kan bidra til å redusere behovet for praksis
Den tverrsektorielle arbeidsgruppen som skal vurdere kvalitet og kapasitet i praksisutdanningene må få et bredere mandat som også omfatter øvrige utdanninger og spesialisering med behov for veiledningskapasitet. Universitets- og høyskolesektoren må delta som likeverdig partner.
Kombinerte stillinger og klinisk-akademiske karriereveier må styrkes
Helsefak støtter regjeringens mål om flere kombinerte stillinger mellom universiteter, kommuner og helseforetak. Slike stillinger er viktige for å sikre kompetanseflyt mellom utdanning, forskning og klinisk praksis og bidrar til sterkere fagmiljøer, bedre samhandling og økt rekruttering.
For å møte framtidens kompetansebehov er det samtidig nødvendig å utvikle tydeligere klinisk-akademiske karriereveier for helsepersonell. Norge trenger flere helseprofesjoner som kombinerer klinisk arbeid med forskning, undervisning og innovasjon.
Kombinerte stillinger må derfor inneholde tilstrekkelig og beskyttet tid til forskning, undervisning, fagutvikling og akademisk kvalifisering. Klinisk-akademiske karriereløp må gis tydeligere nasjonal forankring og bedre rammevilkår. Dette vil styrke rekrutteringen til alle parter, bidra til flere kliniske forskere og sikre forskningsbasert utvikling av helse- og omsorgstjenestene i hele landet.
For distrikts- og universitetssykehus, kommunale tjenester og utdanningsinstitusjoner i Nord-Norge er dette særlig viktig for å bygge robuste fagmiljøer og sikre tilgang på høyt kvalifisert personell over tid.
Sykepleierutdanningene må prioriteres særskilt
Helsepersonellplanen viser at sykepleiere vil utgjøre den største personellutfordringen fram mot 2040.
Vi mener derfor at sykepleierutdanningene må gis særskilt prioritet i oppfølgingen av planen. For oss er hovedutfordringen i dag tilgangen til vitenskapelig personell med sykepleiebakgrunn og vitenskapelig kompetanse på førstestillingsnivå. Det må gjøres et langsiktig løft av forskningsbaserte fagmiljøer ved økt satsning på finansiering av forskningsprosjekter knyttet til sykepleiefaglige problemstillinger, samt finansering som muliggjør et konkurransedyktig lønnsnivå for sykepleiere i klinisk-akademiske stillinger. Også her ser vi store muligheter for økt omfang av kombinerte stillinger mellom helsetjenestene og universiteter for å knytte tjenestene tettere sammen med utdanningen og forskningen.
Økt utdanningskapasitet må følges av investeringer i:
finansiering av vitenskapelige stillinger
forskningsbaserte fagmiljøer
Oppsummerte
Det helsevitenskapelige fakultet ved UiT anbefaler at Stortinget:
Knytter Helsepersonellplan 2040 tettere til forskning, innovasjon og teknologiutvikling, og prioriterer forskning og innovasjon som kan redusere framtidens personellbehov og samtidig styrke kvaliteten i helse- og omsorgstjenestene.
Anerkjenner dimensjonering av helseutdanningene som en del av nasjonal beredskap, spesielt i Nord-Norge.
Sikrer at universitets- og høyskolesektoren deltar som likeverdig partner i oppfølgingen av planen og har sterk deltagelse i den tverrsektorielle arbeidsgruppen som skal utrede praksis.
Styrker rekruttering av helsepersonell til akademiske førstestillinger, og med spesielt fokus på kombinerte stillinger mellom universiteter og helsetjenesten, samt etablering av tydeligere klinisk-akademiske karriereveier.
Prioriterer sykepleierutdanningene særskilt i oppfølgingen av Helsepersonellplan 2040.
Sammenslutningen av alternative behandlerorganisasjoner · 27. september 2026Høringsinnspill fra Sammenslutningen av alternative behandlerorg. (SABORG)-Meld. St. 11 (2025–2026)
HØRINGSINNSPILL FRA SABORG
Meld. St. 11 (2025–2026) – Helsepersonellplan 2040
Til Stortingets helse- og omsorgskomité
1. Innledning
SABORG – Sammenslutning av alternative behandlerorganisasjoner – viser til Meld. St. 11 (2025–2026) Helsepersonellplan 2040. Meldingen beskriver en økende ubalanse mellom behovet for og tilgangen på arbeidskraft i helse- og omsorgstjenestene fram mot 2040.
SABORG vil rette oppmerksomheten mot en gruppe som ikke er særskilt omtalt i meldingen: utøvere av alternativ behandling. SABORG mener ikke at alternative behandlere skal erstatte autorisert helsepersonell eller overta oppgaver som krever autorisasjon eller særskilt helsefaglig kompetanse. Vi mener imidlertid at det bør utredes om kvalifiserte utøvere på avgrensede områder kan være en supplerende ressurs, særlig innen forebygging og egenmestring.
2. Et bredere perspektiv på kompetanse og personell
Helsepersonellplanen viser til SSBs framskrivinger, der underskuddet for helsepersonellgruppene som inngår i Helsemod er anslått til om lag 42 400 årsverk i 2040. Samtidig understrekes det at helse- og omsorgstjenestene er avhengige av andre personellgrupper. Med dagens bemanningsmønster anslås behovet for andre grupper enn de modellerte helsepersonellgruppene til 171 500 årsverk i 2040.
Meldingen legger vekt på bedre ansvars- og oppgavedeling, kompetansekartlegging og nye modeller for bruk av personell. SABORG mener dette gir grunnlag for også å kartlegge relevant kompetanse blant kvalifiserte utøvere av alternativ behandling, uten å trekke forhåndskonklusjoner om hvilke oppgaver gruppen eventuelt bør ha.
3. Forebygging og mestring
Helsepersonellplanen understreker at tiltakene i planen ikke alene vil være tilstrekkelige, og peker på behovet for en bredere innsats innen blant annet forebygging, folkehelse, organisering og mestring.
En del av befolkningen benytter allerede alternativ behandling utenfor den offentlig finansierte helse- og omsorgstjenesten. SABORG mener derfor det er relevant å undersøke om kvalifiserte utøvere på enkelte områder kan bidra supplerende, for eksempel innen forebygging, livsstil og egenmestring, innenfor tydelige faglige og rettslige rammer. Dette må undersøkes på et kunnskapsbasert grunnlag, ikke legges til grunn som en forutsetning.
4. Kompetanse, registerordning og pasientsikkerhet
En eventuell mer systematisk rolle for utøvere av alternativ behandling må forutsette tydelige krav til kompetanse, kvalitet, etikk og pasientsikkerhet. Dette aktualiserer samtidig behovet for å videreutvikle den offentlige registerordningen for utøvere av alternativ behandling.
SABORG har tidligere pekt på at dagens ordning i begrenset grad sikrer et enhetlig og dokumenterbart kompetansenivå blant registrerte utøvere. Dersom myndighetene skal kunne vurdere kvalifiserte utøvere som en supplerende ressurs, må det være mulig å identifisere hvilke utøvere som tilfredsstiller definerte krav til utdanning, fagkompetanse, etikk og profesjonell yrkesutøvelse. En styrket registerordning vil også kunne bidra til bedre informasjon og økt pasientsikkerhet.
5. Behov for utredning
SABORG mener det i dag ikke foreligger et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag for å konkludere med hvilken rolle utøvere av alternativ behandling eventuelt kan ha i møte med utfordringene Helsepersonellplan 2040 beskriver. Dette taler for utredning fremfor forhåndskonklusjon.
En utredning bør særlig kartlegge kompetanse og kapasitet blant utøverne, hvilke områder som eventuelt kan være relevante innen forebygging og egenmestring, hvilke krav til utdanning, kvalitet og pasientsikkerhet som må stilles, og hvordan tydelig rolle- og ansvarsdeling overfor autorisert helsepersonell kan ivaretas. SABORG mener NAFKAM vil være en naturlig faglig aktør i et slikt kunnskapsarbeid innenfor sitt mandat og forutsatt nødvendige ressurser.
6. SABORGs forslag til komiteen
SABORG ber helse- og omsorgskomiteen vurdere å gi følgende merknad i sin innstilling:
«Komiteen viser til behovet for å utnytte samfunnets samlede kompetanse og kapasitet på en forsvarlig måte. Komiteen mener regjeringen bør vurdere å kartlegge kompetansen blant kvalifiserte og registrerte utøvere av alternativ behandling, og utrede om denne kompetansen på avgrensede områder kan være en supplerende ressurs innen forebygging og egenmestring. En slik vurdering må bygge på dokumentert kompetanse, pasientsikkerhet, tydelig ansvarsdeling og et kunnskapsbasert grunnlag, og bør ses i sammenheng med en videreutvikling av den offentlige registerordningen for utøvere av alternativ behandling.»
SABORG foreslår at relevante fag- og brukerorganisasjoner, SABORG og NAFKAM involveres i et slikt kunnskaps- og utredningsarbeid.
7. Avslutning
Helsepersonellplan 2040 viser at Norge står overfor en langsiktig personellutfordring som krever både bedre bruk av eksisterende kompetanse og bredere innsats innen forebygging og mestring. SABORG mener derfor at det er relevant å undersøke – uten forhåndskonklusjoner – om kvalifiserte utøvere av alternativ behandling kan ha en avgrenset supplerende rolle. Dokumentert kompetanse, kvalitet, pasientsikkerhet og tydelig ansvarsfordeling må være grunnleggende forutsetninger.
Kilder og henvisninger
Meld. St. 11 (2025–2026) Helsepersonellplan 2040, Helse- og omsorgsdepartementet, særlig kap. 1, 2, 3 og 10.
Stortinget: sak 200350, Helsepersonellplan 2040.
Norsk Audiopedagogisk Forening · 27. september 2026Audiopedagogisk kompetanse må være en del av fremtidens bærekraftige helsetjenester
Norsk Audiopedagogisk Forening (NAF) takker for muligheten til å gi innspill til Helsepersonellplan 2040. NAF er en selvstendig fagpedagogisk organisasjon og ble stiftet den 26. mai 1896. Foreningen representerer audiopedagoger med virke innen spesialisthelsetjenesten, kommunehelsetjenesten, rehabiliteringstjenester, privat praksis, og utdanningssektoren. Foreningen har i overkant av 200 medlemmer som har spesialisert kompetanse på konsekvensene av hørselstap, tiltak og behandlingsformer som fremmer kommunikasjon, deltakelse, læring, mestring og livskvalitet for mennesker med hørselsutfordringer gjennom hele livet.
NAF støtter planens utgangspunkt om at framtidens utfordringer i helse- og omsorgstjenestene ikke kan løses gjennom økt bemanning alene, men gjennom bedre ressursutnyttelse, hensiktsmessig oppgavedeling, riktig kompetanse på riktig sted og økt egenmestring hos pasienter og brukere. Vi mener audiopedagogisk kompetanse er et viktig bidrag til å nå disse målene, men at kompetansen i dag er utilstrekkelig synliggjort i nasjonal planlegging av framtidens helsepersonell.
Hørselsrehabilitering krever mer enn teknologi
I kapittel 1 og 2 beskriver regjeringen hvordan en aldrende befolkning og et økt antall personer som lever med sykdom og funksjonstap vil øke behovet for helse- og omsorgstjenester fram mot 2040. For personer med hørselstap handler ikke utfordringene bare om tilgang til høreapparater eller annen teknologi. Hørselstap påvirker kommunikasjon, sosial deltakelse, arbeidsevne, læring, psykisk helse og livskvalitet. Hørselsrehabilitering krever mer enn teknologi. Den reelle gevinsten oppstår når pasienten får nødvendig opplæring, behandling og oppfølging til å omsette teknologi til funksjon i hverdagen.
Audiopedagoger har særskilt kompetanse på disse områdene. Audiopedagoger bidrar blant annet med opptrening etter høreapparat- og CI-tilpasning, implantasjon, kommunikasjonsveiledning og mestringsstøtte, opplæring i bruk av hørselstekniske hjelpemidler og behandling av tinnitus og lydoverfølsomhet. I tillegg utøver audiopedagoger tiltak som fremmer deltakelse i arbeid, utdanning og samfunnsliv, og gir støtte til pårørende og nærpersoner. Audiopedagogisk kompetanse bidrar dermed til økt egenmestring, bedre helseutfall og mer effektiv bruk av ressursene i hørselsomsorgen.
Riktig kompetanse på riktig sted
Kapittel 1 og 1.1 løfter fram ansvars- og oppgavedeling som et sentralt virkemiddel for å møte framtidens personellutfordringer. NAF mener audiopedagogisk kompetanse i dag er en underutnyttet ressurs i helse- og rehabiliteringstjenestene. Mange oppgaver innen hørselsrehabilitering krever spesialisert kompetanse på kommunikasjon, rehabilitering og mestring, men ikke nødvendigvis behandling hos lege eller audiograf.
Med en allerede stor satsning innen hørselsomsorgen, bør audiopedagogisk kompetanse utnyttes og systematiseres på en mer effektiv måte enn i dag. Det kan bidra til å frigjøre kapasitet hos andre yrkesgrupper, styrke tverrfaglige pasientforløp, redusere behovet for gjentatte konsultasjoner, øke nytten av høreapparater og andre hjelpemidler, og bidra til at flere kan stå lengre i arbeid og gjennomføre utdanning. NAF mener en systematisering av ressursbruk bidra til bedre oppgavedeling, økt produktivitet og mer bærekraftige tjenester i tråd med målene i Helsepersonellplan 2040.
Audiopedagoger må synliggjøres i nasjonal kompetanseplanlegging
Et sentralt poeng i Helsepersonellplan 2040 er at helse- og omsorgstjenestene i stadig større grad vil være avhengige av personellgrupper som ikke inngår blant de 14 utdanningsgruppene i Helsemod. Planen viser at det i 2040 forventes behov for om lag 171 500 årsverk fra slike grupper og understreker behovet for bedre kunnskapsgrunnlag og framskrivninger. Audiopedagoger er en slik kompetansegruppe.
NAF mener det er en svakhet at sentral rehabiliteringskompetanse i liten grad fanges opp i nasjonale personellframskrivninger og kompetanseanalyser. Dersom framtidens tjenester skal planlegges målrettet og kunnskapsbasert, må også behovet for audiopedagogisk kompetanse synliggjøres. NAF anbefaler derfor at audiopedagogisk kompetanse inkluderes i framtidige analyser av personell- og kompetansebehov.
Rekruttering, utdanning og kompetanseutvikling
Kapittel 1.1 og 2.2 understreker betydningen av rekruttering, utdanning og kompetanseutvikling for å møte framtidens personellutfordringer.
Audiopedagogiske fagmiljøer er små og sårbare, og flere deler av landet har begrenset tilgang på denne kompetansen. NAF mener det er nødvendig å opprettholde og videreutvikle utdanningstilbudene, styrke rekrutteringen til fagfeltet, legge til rette for fagutvikling, forskning og videreutdanning, og sikre lik tilgang til audiopedagogisk kompetanse og tilbud i hele landet. Manglende satsing på spesialisert rehabiliteringskompetanse i dag vil få konsekvenser for tjenestetilbudet i framtiden.
Autorisasjon som virkemiddel for å sikre framtidig kompetanse
Audiopedagoger utfører i dag selvstendige oppgaver innen habilitering, rehabilitering og pasientoppfølging i både offentlig og privat sektor, gjennom HELFO-finansierte tjenester.
NAF mener spørsmålet om autorisasjon bør vurderes i lys av målsettingene i Helsepersonellplan 2040 for å sikre kvalitet i tjenestene, pasientsikkerhet, tydelige kompetansekrav, langsiktig personellplanlegging, og tilgang til audiopedagogisk kompetanse, samt rekruttering til fagområdet.
NAF ber derfor om at helsemyndighetene utreder audiopedagogers rolle i framtidens helse- og rehabiliteringstjenester, herunder om autorisasjon som helsepersonell vil være et hensiktsmessig virkemiddel for å sikre nødvendig kompetanse og kvalitet i tilbudet.
NAFs anbefalinger
Norsk Audiopedagogisk Forening anbefaler at myndighetene:
Synliggjør audiopedagogisk kompetanse som en del av framtidens helse-, habiliterings- og rehabiliteringstjenester, som en utvidelse i den allerede satsningen i hørselsomsorgen.
Legger til rette for økt bruk av audiopedagogisk kompetanse gjennom oppgavedeling og tverrfaglige pasientforløp.
Sikrer tilgang til audiopedagogisk kompetanse i både kommunale tjenester og spesialisthelsetjenesten.
Inkluderer audiopedagogisk kompetanse i framtidige analyser og framskrivinger av personell- og kompetansebehov.
Styrker rekruttering, utdanning og kompetanseutvikling innen audiopedagogikk.
Utreder autorisasjon for audiopedagoger som et virkemiddel for å sikre kvalitet, pasientsikkerhet og framtidig likeverdig tilgang på kompetanse på nasjonalt nivå.
Dersom målene i Helsepersonellplan 2040 skal nås, må helse- og omsorgstjenestene ta i bruk hele bredden av tilgjengelig kompetanse. Audiopedagoger bidrar til at mennesker med hørselstap kan mestre egen hverdag, nyttiggjøre seg teknologi, delta i arbeid, utdanning og samfunnsliv, og dermed oppnå størst mulig effekt av de helse- og rehabiliteringstjenestene samfunnet investerer i. NAF mener derfor at audiopedagogisk kompetanse må synliggjøres, styrkes og inngå som en nødvendig del av planleggingen av framtidens helsepersonell og rehabiliteringstjenester.
Audiografforbundet · 27. september 2026Audiografer inn i Helsepersonellplan 2040
Audiografforbundet støtter regjeringens mål om en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste med tilstrekkelig kompetanse og arbeidskraft fram mot 2040. Planen beskriver en alvorlig og økende bemanningsutfordring, særlig i kommunale tjenester, og peker på behovet for både økt tilbud av arbeidskraft og tiltak som reduserer etterspørselen. Det er også nødvendig å organisere tjenestene annerledes, utnytte eksisterende kompetanse bedre og sørge for at ulike faggrupper får brukt sin kompetanse på de oppgavene de er utdannet til å utføre.
Audiografforbundet representerer nært alle autoriserte audiografer og audiografstudenter i Norge.
Behovet for audiografer i fremtiden
Hørselstap er en av de største og raskest voksende utfordringene for den norske og globale folkehelsen (WHO, 2021; Folkehelseinstituttet, 2026). Inkluderes andre former for hørselsutfordringer, som tinnitus, hyperakusis og Ménières sykdom, omfattes om lag 27 prosent av den voksne befolkningen (Oslo Economics, 2024). Antallet eldre vil øke betydelig fram mot 2040. Samtidig øker behovet for hørselsutredning, høreapparattilpasning, rehabilitering, veiledning og forebygging.
Til tross for dette er audiografer en autorisert helsepersonellgruppe som ikke er synlig i Helsepersonellplan 2040 sitt kunnskapsgrunnlag og framskrivinger. Framtidig behov, rekrutteringsutfordringer og mangel på audiografer blir med dette ikke synliggjort i de sentrale beregningene som skal ligge til grunn for en god hørselsomsorg i fremtiden. Tilgjengelighet til audiografenes kompetanse er kritisk for tjenestetilbudet til personer med hørselsutfordringer.
Audiografforbundet ber om at audiografer inkluderes i framtidige personellframskrivinger og den varslede personellmonitoren.
Utfordringsbildet i hørselsomsorgen
På lik linje med øyehelsefeltet, er utfordringsbildet i hørselsomsorgen komplekst. Tiltakene som det vises til i Boks 6.3 Ansvars- og oppgavedeling i hørselsomsorgen, er ikke tilstrekkelige.
Klinisk utøvende audiografer har stort behov for avlasting av oppgaver som ikke krever audiologisk kompetanse. Audiografer er definert som støttepersonell, men jobber nå i stor grad som selvstendige behandlere for medisinskfaglig avklarte pasienter. Dette gjenspeiles ikke i hva man blir avlastet med. Audiografer utfører mange pasientlogistiske oppgaver, som timeoppsett og drosjebestilling, samt konsignasjonslager for høreapparat. Dette er oppgaver merkantilt personell bør utføre for å frigjøre audiografene til pasientbehandling.
Et fagskolestudium som skal gi audiologisk kompetanse for helsepersonell med annen grunnutdanning, er en god tanke, da personer med hørselsutfordringer trenger å møte fagpersoner med kunnskap og forståelse om hvordan det er å leve med et slik sansetap. Opprettelsen av fagskolestudiet som nå er satt i gang, er et tiltak som ikke er forankret i det audiologiske fagmiljøet. Roller, arbeidsoppgaver og ansvarsfordeling er ikke avklart, ei heller hvordan vi best kan samhandle og utnytte våre begrensede ressurser mest effektivt. Audiografforbundet etterlyser stillinger for audiograf som fagansvarlig i kommunene/interkommunalt, nå som det utdannes fagskolepersonell med oppgaver i hørselsomsorgen. Audiografyrket har store krav til faglig oppdatering for å holde tritt med teknologisk utvikling i offentlige innkjøp. Skal en fagskolegruppe avlaste audiografer i klinikk, må det finnes et system som sikrer at de ikke ender opp med å bare en belastning.
Vi mangler nasjonale veiledere som regulerer hvem som har ansvar for hva, og hva tjenesten skal bestå av:
Det må utarbeides en nasjonal kvalitetsnorm for formidling av høreapparater til voksne.
Det er behov for nasjonalfaglige retningslinjer for utredning og behandling av tinnitus.
De nasjonalfaglige retningslinjer for nyfødtscreening av hørsel og oppfølging av barn 0-3 år med hørselstap må revideres.
Det må utarbeides nasjonalfaglige retningslinjer for utredning og oppfølging av barn 3-18 år med hørselsutfordringer.
Audiografforbundet kan ikke støtte oppgavedeling som går på bekostning av faglig forsvarlighet og pasientsikkerhet.
Gjennom årene har det vært gjennomført ulike prosjekter med audiograf i primærhelsetjenesten, etablert som samarbeid mellom fylkeskommuner, kommuner, sykehus og Nav Hjelpemiddelsentraler. I mange tilfeller har audiografene arbeidet ambulant og utført oppgaver direkte der brukerne befinner seg, og reist mellom kommuner, institusjoner, skoler og omsorgssentre. Erfaringene har vært gjennomgående positive og konkludert med behov for fast videreføring av stilling for audiograf. Dessverre har de i liten grad blitt videreført når prosjektperioden er avsluttet og finansieringsansvaret er overført til kommunene. Behovet for tjenestene er i hovedsak knyttet til spesialisthelsetjenestens ansvarsområde og en finansiering bør forankres hos helseforetakene. Slik opprettholder man også nærhet til fagmiljø og sikrer god samhandling.
Situasjonen per 2026 er at halvparten av autoriserte audiografer ikke jobber klinisk som audiograf. I Audiografforbundets medlemsundersøkelser vurderer 30% av audiografene å forlate yrket. De oppgir å ville vekk fra yrket helt eller bytte arbeidsplass pga. verdikonflikt. Man har ikke handlingsrom til å få utøvet det faget man er utdannet i. Konsekvensen er at pasientene får et dårlig tjenestetilbud og høreapparat havner i skuffen. Dette er dårlig samfunnsøkonomi.
Det er derfor viktig med gode faglige prosesser knyttet til oppgavedeling og fokus på at tjenestene skal være audiologisk forsvarlig, og med god tverretatlig samhandling. Dette er det mest effektive vi kan gjøre – til pasientens og audiografens beste.
Audiografforbundet stiller seg gjerne til disposisjon for videre dialog og faglige innspill.
Mona Elisabeth Hansen
Styreleder, Audiografforbundet
Norsk psykologforening · 27. september 2026Psykologforeningens skriftlige innspill til Helsepersonellplan 2040
Psykologforeningen støtter Helsepersonellplan 2040 sin målsetting om å styrke kapasiteten i helsetjenesten slik at befolkningens behov vil kunne ivaretas også framover. Vi deler vurderingen av at dette ikke vil kunne løses av effektiviseringstiltak alene, men vil kreve flere årsverk inn i sektoren. Sektoren har gjennomgått effektiviseringstiltak i en årrekke som mange steder har medført svekkede arbeidsvilkår. Mens hverdagen i mange helseinstitusjoner har blitt tøffere i senere år, er situasjonen omvendt i andre sektorer, hvor arbeidsbetingelsene mange steder er styrket med økt fleksibilitet. Vi er nå i en situasjon hvor helsesektoren, som er en samfunnskritisk sektor, strever i konkurransen om arbeidskraften. Denne problemstillingen kunne med fordel vært bedre drøftet i planen.
For fortsatt å kunne gi befolkningen gode helsetjenester, trengs det flere årsverk. Vi må utvikle tiltak for å rekruttere og beholde personell, men også forebyggende tiltak rettet mot sykdomsutvikling i befolkningen. Uten styrket rekruttering vil det være krevende å håndtere den store oppgaveveksten som særlig kommunene står overfor.
Digitalisering og kunstig intelligens bærer en stor del av anslaget om dempet etterspørsel etter helsepersonell. Vi er positive til utprøving, men vil peke på at det er gjort få grundige evalueringer av ferdigutviklede KI-løsninger i helsesektoren. Det er derfor vanskelig å forutsi hvilke gevinster vi vil kunne se i klinisk praksis. Det kan tenkes at gevinstene lettere vil la seg realisere i andre sektorer enn i helse, hvor direkte kontakt og dialog mellom pasient og behandler er bærebjelken i tjenestene. Forsvarlig bruk forutsetter at noen med fagkompetanse kvalitetssikrer verktøyene og det som produseres i form av eksempelvis journalnotater.
Kommunale helsetjenester
Helsepersonellplan 2040 berører både organisering, kompetanse og oppgavefordeling i tjenestene. Psykologforeningen vil understreke at psykologkompetanse i kommunene er avgjørende for å sikre kvalitet og sammenheng i tilbudet, samt god bruk av personell.
Å starte på lavest mulig kompetansenivå er ikke et risikofritt utgangspunkt i det psykiske helsefeltet. Britisk forskning tyder på at pasienter som plasseres på riktig nivå fra start, har bedre bedring enn de som først gjennomgår et forløp på feil faglig nivå – og at tapet ikke uten videre hentes inn igjen ved å trappe opp etterpå. Det taler for at personell med egnet kompetanse må bidra i vurderinger av alvorlighet, risiko og prognose.
Riksrevisjonen pekte i 2021 på betydelig variasjon i tilgangen til psykisk helsehjelp i norske kommuner. Tidligere i år påpekte Riksrevisjonen det samme for barn og unges tilgang til psykisk helsehjelp. Hjelpetilbudet avhenger av bosted, og prinsippet om likeverdige helsetjenester er således ikke godt ivaretatt på feltet. Psykisk helse for barn og unge skapes først og fremst i deres hverdagsarenaer. Derfor er forebygging og folkehelsearbeid avgjørende. I tillegg må hjelpen være tilgjengelig der barn lever livene sine, ikke først når problemene har vokst seg store. Ambisjoner om tidlig innsats og hjelp på lavest effektive omsorgsnivå forutsetter reell kapasitet i kommunene og at kommunene har kompetanse til å etablere god samhandling med spesialisthelsetjenesten.
Å få hjelp tidlig kan forebygge at problemene vokser seg større. Det vil bety mye for den enkelte som er i behov av hjelp, men vil også påvirke andre tjenester og deres behov for, og bruk av, personell. Stabile lavterskeltilbud i kommunene, med forutsigbar finansiering, er et tiltak som kunne ha effekt på både personellbehovet, sykefraværet og frafallet fra skole.
Riksrevisjonens rapport viser at disse forutsetningene i dag ikke er godt oppfylt. Syv av ti helsesykepleiere oppgir i rapporten verken å ha mandat eller tilstrekkelig tid til å følge opp barn og ungdom med psykiske plager og lidelser. Seks av ti peker også på at de mangler kompetanse.
Seks år etter at psykolog ble et lovpålagt kompetansekrav har 85 prosent av kommunene tilgang på psykologkompetanse, men omfanget varierer betydelig, og hva slags type lavterskeltilbud som finnes og for hvem, varierer også. For eksempel har under halvparten et tilbud rettet mot eldre, selv om angst og depresjon er en av de fremste risikofaktorene for immobilitet – som igjen er en av de fremste risikofaktorene for somatisk sykdom. Psykologforeningen foreslår at psykologer, som det ikke er fremskrevet mangel på, kan bidra mer inn i tjenestene på måter som både er kvalitetshevende og avlastende for annet personell, for eksempel i form av tilgjengelighet på fastlegekontorer eller i tverrfaglige team rundt pasienter som er i behov av dette. Slike tiltak mener vi vil kunne styrke Helsepersonellplanen.
Vi er bekymret for at Kommunekommisjonens forslag om å fjerne kompetansekravet for leger, sykepleiere, fysioterapeuter, jordmødre, helsesykepleiere, ergoterapeuter og psykologer, som omtales i Helsepersonellplanen, vil medføre svekket kompetanse og økte forskjeller i og mellom kommunene.
Psykisk helsevern
Mange får god og viktig hjelp i psykisk helsevern, men om lag en av tre henvisninger til psykisk helsevern avvises. Andelen har økt i takt med økende antall henvisninger. Framskrivingene fra de regionale helseforetakene viser at psykisk helsevern for barn og unge og for voksne er underdimensjonert i dag. Underdimensjonering gir polikliniske forløp som avsluttes for tidlig, behandling som smøres for tynt utover til å ha god effekt og for korte innleggelser. Dette gir dårligere helsehjelp og merarbeid, og påvirker således personellbehovet og er i følge våre medlemsundersøkelser, medvirkende til høy turnover. En gjennomgang i Helse Sør-Øst har vist at kortere liggetid gir flere akuttinnleggelser og flere reinnleggelser. Tilbudet innen psykisk helsevern bør dimensjoneres opp samtidig som lavterskeltilbud i kommunen, settes inn. Samhandling blir mindre krevende når pasienter ferdigbehandles, og god samhandling forutsetter også at det er noen til å ta imot i kommunene.
SINTEF anbefaler i sin følgeevaluering av nåværende Opptrappingsplan for psykisk helse, at denne samordnes med Helsepersonellplan 2040. Den koblingen finner vi ikke i meldingen og anbefaler at man etablerer den. Spesialistutdanningen for psykologer
Psykologforeningen har siden 1959 utdannet og godkjent psykologspesialister. Spesialistutdanningen driftes og forvaltes blant annet ved hjelp av rundt 100 frivillige, i hovedsak spesialister ansatt i ulike sektorer i offentlige tjenester, og det utdannes
til 12 spesialiteter. Helsepersonellplanen foreslår en videre utredning av psykologenes spesialistutdanning, samtidig som den beskriver at dagens utdanning fungerer godt. Psykologforeningen mener at ressursene nå bør brukes på å videreutvikle og styrke dagens spesialistutdanning, fremfor ytterligere utredninger.
Erfaringene fra det siste utredningsarbeidet viser samtidig at langvarig usikkerhet om fremtidig spesialitetsstruktur ikke er uten konsekvenser. Utredningen har allerede skapt usikkerhet i fagmiljøene og påvirket innsøkingen til enkelte spesialiteter. Etter vårt syn taler dette for at ressursene nå bør brukes på konkrete forbedringer av dagens ordning fremfor nye utredningsløp.
Dagens utdanning har over tid bidratt til å bygge spesialistkompetanse som kommer samfunnet til gode på tvers av tjenester og sektorer. Psykologspesialister arbeider i spesialisthelsetjenesten, men også i kommunale helse- og omsorgstjenester, barnevern, familievern, NAV og andre velferdstjenester. Det er viktig at fremtidig utvikling av spesialistutdanningen tar utgangspunkt i de samlede kompetansebehovene i disse tjenestene.
Vi mener derfor at det er behov for tettere samarbeid mellom myndighetene, tjenestene, arbeidsgiverne og profesjonen om hvordan utdanningen best kan møte fremtidens behov. Helsedirektoratets utredning i 2025 belyste flere områder der tettere dialog mellom tjenestene, myndighetene og Psykologforeningen ville vært nyttig. Psykologforeningen mener derfor at å etablere et fast samarbeidsforum der disse aktørene sammen kan vurdere kompetansebehov, identifisere forbedringsområder og bidra til at spesialistutdanningen videreutvikles i takt med samfunnets og tjenestenes behov, er ønskelig.
Psykologforeningen ønsker et slikt forum velkommen.
Med vennlig hilsen
Norsk psykologforening
Hanne Indregard Lind
President
Autismeforeningen i Norge · 27. september 2026Norge trenger helsepersonell med kompetanse til å møte personer med autisme.
Høringsinnspill til Meld. St. 11 (2025–2026) Helsepersonellplan 2040
Autismeforeningen i Norge representerer omtrent 15.000 personer med autismespekterdiagnoser (ASD), deres familier og pårørende. Vi er positive til behovet for en langsiktig og bærekraftig helsepersonellplan, men er bekymret for at autismespekterdiagnoser i svært liten grad synliggjøres i meldingen. Dette er en alvorlig mangel, gitt at autisme er en voksende pasientgruppe med livslange og ofte sammensatte behov.
Manglende autismekompetanse i helse- og omsorgstjenestene
Våre medlemmer rapporterer om misforståelser, feildiagnostisering og manglende tilrettelegging. Psykiske og somatiske plager blir ofte forklart som «autisme» i stedet for å bli utredet og behandlet. Dette er en systemutfordring som må adresseres.
AiN ber Stortinget:
Prioritert kompetanseområde – tydeliggjøre at autisme og andre nevroutviklingsdiagnoser skal inngå som et sentralt kompetanseområde i gjennomføringen av Helsepersonellplan 2040.
Nasjonal kompetanseplan – be regjeringen utvikle en nasjonal plan for kompetanseheving i kommunale tjenester og spesialisthelsetjenesten.
Brukermedvirkning – sikre at personer med egen autismediagnose involveres i utvikling av opplæring og faglige retningslinjer.
Autisme må inn i helseutdanningene
Nyutdannede helsearbeidere har ofte begrenset kunnskap om autisme. Når stadig flere får diagnosen, kan ikke kompetansen være begrenset til noen få fagmiljøer.
AiN ber Stortinget:
Obligatorisk autismekunnskap – sikre at autisme og andre nevroutviklingsdiagnoser inkluderes i grunnutdanningene for alt relevant helsepersonell.
Videreutdanning – sikre finansiering av etter- og videreutdanning innen autismefeltet.
Eldre autister – en oversett gruppe
For første gang vil store grupper autister bli brukere av hjemmetjenester og sykehjem. Dagens eldreomsorg har begrenset autismekompetanse, særlig innen sensorikk, kommunikasjon og tilrettelegging.
AiN ber Stortinget:
Kompetanse i eldreomsorgen – inkludere autisme som prioritert kompetanseområde i eldreomsorgen.
Strategi for aldring – be regjeringen utarbeide en nasjonal strategi for autisme og aldring.
Forskning – styrke forskning på aldring, demens og autisme.
Geografiske forskjeller og behov for fagmiljøer
Tilbudet varierer betydelig mellom kommuner og helseforetak. Dette bryter med målet om likeverdige helsetjenester.
AiN ber Stortinget:
Tverrfaglige autismeteam – sikre etablering og styrking av autismeteam i alle helseforetak.
Bedre kapasitet – styrke spesialisthelsetjenestens kapasitet innen utredning og oppfølging.
Døgnbaserte tilbud – sikre døgnbaserte tilbud i alle helseregioner.
Redusere forskjeller – redusere geografiske ulikheter i tjenestetilbudet.
Psykisk helse, selvskading og selvmordsforebygging
Autister har betydelig høyere forekomst av psykiske helseutfordringer, men disse blir ofte oversett eller feiltolket.
AiN ber Stortinget:
Kompetanse om psykisk helse – styrke helsepersonells kompetanse om autisme og psykisk helse.
Selvmordsforebygging – inkludere autisme i nasjonale strategier for selvmordsforebygging.
Forskning – prioritere forskning på sammenhengen mellom autisme, psykisk helse og suicidalitet.
Livsløpsperspektivet
Autisme er livslangt, men tjenestene er fragmenterte. Overganger mellom livsfaser og tjenestenivåer skaper betydelige utfordringer.
AiN ber Stortinget:
Livsløpsperspektiv – tydeliggjøre livsløpsperspektivet i gjennomføringen av Helsepersonellplan 2040.
Samhandling – styrke samhandlingen mellom kommuner og spesialisthelsetjenesten.
Koordinering – sikre bedre koordinering ved overgangene i livet og styrke retten til fast kontaktperson.
Avslutning
Helsepersonellplan 2040 undervurderer betydningen av autismekompetanse. Dersom målet er likeverdige helsetjenester, må autisme og andre nevroutviklingsdiagnoser inngå som en tydelig del av den nasjonale kompetansesatsingen.
Norge trenger ikke bare flere helsepersonell – Norge trenger helsepersonell med kompetanse til å møte personer med autisme.
Optikerbransjen · 27. september 2026Høringsinnspill fra Optikerbransjen til Meld. St. 11 (2025–2026) Helsepersonellplan 2040
Optikerne kan avlaste helsetjenesten mer enn planen legger opp til
Helsepersonellplan 2040 har et viktig utgangspunkt: Fremtidens behov for helsetjenester kan ikke møtes med flere helsepersonell alene. Vi må også bruke kompetansen og kapasiteten som allerede finnes, bedre.
På øyehelseområdet finnes en betydelig del av denne kapasiteten hos optikerne. Optiske virksomheter finnes over hele landet og gjennomfører om lag 1,8 millioner konsultasjoner årlig. Optikerne er autorisert helsepersonell, har henvisningsrett til øyelege og følger allerede opp en stor del av befolkningens syn og øyehelse.
Vi er derfor positive til at Helsepersonellplan 2040 løfter arbeidsdeling på øyehelseområdet. Men skal potensialet faktisk tas ut, må oppfølgingen se på hele pasientforløpet mellom optiker, fastlege og øyelege, og på de organisatoriske og økonomiske rammene som avgjør om arbeidsdelingen fungerer i praksis.
Optikerbransjen ber derfor komiteen om følgende:
En samlet utredning av arbeidsdelingen mellom optikere, fastleger og øyeleger, med prioriteringsveilederen som grunnlag
At optikernes bidrag synliggjøres og regnes med når kapasiteten i helsetjenesten planlegges
At eksisterende kapasitet tas i bruk før det offentlige bygger parallelle tilbud
At barns syn inngår tydelig i oppfølgingen av punkt 6.13, herunder refusjon for synsundersøkelse hos optiker ved henvisning og syn som obligatorisk tema i helsesamtalene på 1. og 8. trinn
At optikere tas inn blant gruppene som skal utredes for utvidet rekvireringsrett under punkt 6.10
Kort om Optikerbransjen
Vi er bransjeforeningen for optiske virksomheter i Norge og representerer over 535 bedrifter, fra enkeltstående butikker til kjedene. Vi taler virksomhetenes sak og er den samlede stemmen for arbeidsgiversiden for optikere, et perspektiv som er avgjørende når rammevilkår, tilgang til kvalifisert kompetanse, organisering av tjenesten og kapasitet skal vurderes.
Optikerbransjen arbeider for at tjenester innen syns- og øyehelse av høy faglig kvalitet er tilgjengelig for befolkningen i hele landet, og for å øke kunnskapen i samfunnet om viktigheten av godt syn og god øyehelse. Optikere er autorisert helsepersonell med minimum en bachelorgrad.
Den europeiske optikerorganisasjonen ECOO, som representerer 25 nasjonale organisasjoner, støtter innspillene fra Optikerbransjen og Norges Optikerforbund, og sender et eget støttebrev til komiteen.
Arbeidsdelingen må utredes samlet, med prioriteringsveilederen som grunnlag
Skal optikernes kapasitet tas i bruk, må arbeidsdelingen mellom optikere, fastleger og øyeleger ses samlet. Planen peker på fastlegene i punkt 6.13. Oppdraget Helsedirektoratet har fått (TB2026-71), gjelder oppgavedeling mellom optikere og øyeleger. Begge deler er riktig og viktig, men hver for seg gir de et ufullstendig bilde.
Optikerbransjen deltar i referansegruppen for Helsedirektoratets utredning, og vi setter pris på at virksomhetssiden er tatt med. Skal en ny oppgavedeling fungere i praksis, må spørsmål om organisering, investeringer, digitale løsninger og finansiering løses. Det er spørsmål som i stor grad ligger hos virksomhetene. Fristene er korte. Foreløpige vurderinger skal legges fram innen 1. november, og endelig utredning innen utgangen av året. Vi ber komiteen følge med på at tidspresset ikke gjør at utredningen blir ufullstendig.
Prioriteringsveilederen bør være grunnlaget for arbeidet. Den avgjør hvilke tilstander som gir rett til helsehjelp i spesialisthelsetjenesten, og dermed også hvilke som ikke gjør det. I utkastet til revidert veileder for øyesykdommer fremgår det at blant annet tørre øyne ikke gir slik rett, og at korrekt diagnostiserte enkle konjunktivitter kan behandles i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. At en tilstand ikke gir rett til helsehjelp i spesialisthelsetjenesten, betyr ikke at behovet for vurdering eller behandling ikke er tilstedet. Arbeidsdelingen må derfor også avklare hvem som skal håndtere pasienter som ikke skal til offentlig finansiert øyelege.
Ikke alt skal eller bør dekkes av det offentlige. Skal vi løse de store utfordringene som kommer, må de private være med og dra lasset. Optikerne gjør det allerede i dag, uten offentlig finansiering. Det utredningen må avklare, er hvilke oppgaver som hører hjemme hos optiker, hos fastlege og i spesialisthelsetjenesten, og hvordan pasientene skal flyttes mellom nivåene.
Behovet vil øke fremover. Befolkningen blir eldre, og flere vil få aldersrelaterte øyesykdommer som katarakt, glaukom og AMD. Mange av disse pasientene følges allerede opp hos optiker fram til behandling er nødvendig. Representantforslaget Dok. 8:210 S (2025–2026) ber regjeringen utrede hvordan optikere kan brukes bredere ved diabetes, katarakt, glaukom, AMD og synsrehabilitering etter hjerneslag. Vi mener dette hører naturlig hjemme i den samme utredningen, som står nevt i helsepersonellplanen.
Optikerne avlaster allerede, men avlastningen registreres ikke
Optikerne utfører om lag 1,8 millioner konsultasjoner i året. Ingen av dem registreres i offentlig statistikk, fordi optikere ikke er rapporteringspliktige til verken NPR eller KPR. Avlastningen skjer, men den er ikke synlig i offentlige oversikter.
Optikeren er i praksis befolkningens første inngang til helsetjenesten når det gjelder syn og øyehelse. Det finnes i liten grad et offentlig tilbud for synsundersøkelser utenfor spesialisthelsetjenesten, og de fleste som trenger å få undersøkt synet, går til optiker.
Mange av pasientene vi følger opp, ville uten optikere stått i kø til spesialisthelsetjenesten. Noen har en begynnende øyesykdom som det foreløpig ikke finnes behandling for. Andre er tilbakeført fra det offentlige helsevesenet etter avsluttet behandling. Jo flere av de riktige pasientene vi holder på, desto mer kapasitet frigjøres i spesialisthelsetjenesten.
Samtidig ser vi at pasienter med rett til helsehjelp ofte blir værende i det offentlige oppfølgingsløpet også etter at behandlingen er avsluttet. Optikere har hatt henvisningsrett i mange år, men det finnes ingen tilsvarende strukturert vei tilbake. Vi mener tilbakeføringen bør skje på et mer struktuerelt nivå enn idag, for eksempel gjennom en epikrise med tydelig oppfølgingsansvar og finansiering hos optiker.
Infrastrukturen finnes allerede. Mange optikere er koblet på Norsk Helsenett, noe som legger til rette for sikker samhandling med resten av helsetjenesten. Det som mangler, er at optikernes bidrag blir synlig. Så lenge 1,8 millioner konsultasjoner ikke finnes i noen statistikk, vil planleggingen av kapasiteten i øyehelsetjenesten bygge på et ufullstendig bilde.
Eksisterende kapasitet bør brukes før det bygges parallelle tilbud
Når det offentlige bygger opp egne tilbud, må det spørres om dette er fornuftig bruk av ressursene. For screening av diabetisk retinopati er svaret nei. Kapasiteten, kompetansen og utstyret finnes allerede lokalt hos optikerne, over hele landet.
Retscreen i Helse Nord viste at det fungerer når øyeleger og optikere samarbeider. Netthinnebilder av diabetespasienter ble tatt lokalt hos optiker, og undersøkt via fjerndiagnostikk av øyeleger i spesialisthelsetjenesten. Tusenvis av pasienter ble undersøkt nær der de bor. Ordningen ble avsluttet ved nyttår 2024/2025. Med løsningen som nå er innført, sentraliseres screeningen til sykehusene. Pasientene tas inn med nyinnkjøpt utstyr av samme type som allerede står hos optikerne. Saken har vært tatt opp i flere skriftlige spørsmål på Stortinget, fra både Senterpartiet og Fremskrittspartiet.
Dette er ikke et enkeltstående tilfelle. Helse Sør-Øst lyste i 2024 ut anbud på 30 funduskamera til AI-screening for diabetisk retinopati, der optikernes eksisterende kameraer ikke var en del av løsningen. Optikernes utstyrspark, med blant annet funduskamera og OCT, er finansiert av bransjen selv og finnes i hele landet.
Sentraliseringen skjer uten at det er tatt hensyn til hva den betyr for pasientene. De som bor i nærheten av de store byene har ikke de største problemene med å komme seg til sykehuset. De som bor i distriktene, tvinges til lange reiser for en undersøkelse som tar noen minutter hos en optiker i nærheten.
At Pasientreiser dekker reisen, betyr ikke at kostnaden forsvinner. Den er der og må regnes med. Det samme gjelder tiden pasientene bruker, og kapasiteten sykehuset bruker på en oppgave som kan løses lokalt. Her er det store muligheter for å spare penger.
Vi mener at helseforetakene ikke bør innføre sykehusbasert screening, med mindre det er strengt nødvendig. For diabetisk retinopati er det ikke nødvendig. Eksisterende kapasitet må tas i bruk gjennom forpliktende samhandlingsmodeller, før offentlige midler brukes til å bygge parallelle tilbud.
Barns syn fanges ikke opp etter fireårskontrollen
Mange tror at det offentlige følger opp barns syn. Det skjer bare i liten grad, og det gir en falsk trygghet.
Fireårskontrollen fanger opp synstruende lidelser, men etter den finnes det ingen systematisk oppfølging. Syn er ikke et obligatorisk tema i helsesamtalen på skolestartsamtalen i 1. klasse , og synet måles først dersom noen allerede har meldt fra om at noe er galt. Da måles avstandssynet med synstavle. Langsynthet, samsynsvansker og problemer med å holde fokus på nært hold fanges ikke opp. Det er nettopp disse som tapper barnet for krefter i lesing og skolearbeid.
Oslo Economics har kartlagt at 135 000 barn kan ha behov for briller, men bare drøyt 30 000 fikk støtte til barnebriller. Veldig mange barn blir altså ikke fanget opp.
Blir behovet for en synsundersøkelse oppdaget, er det økonomien som avgjør hva som skjer videre. En synsundersøkelse hos optiker betaler familien selv, mens den samme vurderingen i spesialisthelsetjenesten dekkes av det offentlige. Det er veldig bra ta det finnes en støtteordning til briller til barn, men den utløses ikke før noen har slått fast at barnet trenger briller. Dermed havner friske barn som kun trenger briller, i en presset spesialisthelsetjeneste, og forskjeller i familiens økonomi følger barnet inn i klasserommet. Vi mener optikere bør undersøke barn fra skolealder og oppover.
Representantforslaget Dok. 8:210 S (2025–2026) om økt bruk av optikere i øyehelsetjenesten er mer konkret enn Helsepersonellplan 2040 på dette punktet. Forslaget ber regjeringen utrede hvordan optikere kan avlaste helsetjenesten, med særlig vekt på systematisk oppfølging av barn og unges synshelse. Helsepersonellplanen omtaler betydningen av barns syn, men barn er ikke løftet fram som eget tiltak, og det er heller ikke en del av oppdraget til Helsedirektoratet. Vi mener komiteen bør se de to sakene i sammenheng, og at representantforslagets vekt på barn tas inn i oppfølgingen av punkt 6.13.
Helsesykepleierene er de som ser flest skolebarn i strukturerte former, og de bør derfor være med når arbeidsdelingen utredes. Deres terskel for å henvise til optiker må senkes.
Vi ber derfor om at henvisning fra helsesykepleier, fastlege eller øyelege gir rett til refusjon for synsundersøkelse hos optiker. Syn bør samtidig bli et obligatorisk tema i helsesamtalene på 1. og 8. trinn, slik at vi kan fange opp flest mulig barn og gi alle like muligheter til å delta i skolen og på fritidsaktiviteter.
Optikere bør inn blant gruppene i 6.10 om rekvireringsrett
Meldingen åpner for at mange nye grupper skal kunne få rekvireringsrett. For optikere er ikke dette en ny rettighet, men en utvidelse av en rett vi allerede forvalter. Optikere har i dag rett til å rekvirere okulære legemidler til diagnostisk bruk på personer over fem år, i tillegg til lokalbedøvende legemidler og adrenalin.
Listen i 6.10 er ikke uttømmende, men for at det skal utredes, ber vi om at optikere bør stå på den. Meldingens vilkår er at en utvidet rett skal avlaste annet helsepersonell. Det vilkåret er oppfylt. I dag går pasienter til fastlege eller legevakt for å få behandling for en tilstand optikeren allerede har undersøkt. Det gjelder avgrensede tilstander med høyt volum og lav risiko, som enkle infeksjoner og konjunktivitter i øyets fremre del, tørre øyne og lavdose atropin mot nærsynthet hos barn.
Befolkningen er klar for det. I Helsepolitisk barometer 2025 fra Kantar svarer 75 prosent at de ville vært komfortable med å oppsøke optiker for behandling av blant annet tørre øyne og enkle konjunktivitter.
Erfaringer fra blant annet Skottland viser at rekvireringsrett ikke har gjort optikere til øyeleger, men til mer komplette optikere. Vi støtter meldingens krav om at kompetansekravene må være oppfylt og konsekvensene utredet før en utvidelse innføres. Vi ber om at optikere tas uttrykkelig med i arbeidet, og at det ses i sammenheng med utredningen under 6.13.
Tina Alvær
Daglig leder
Optikerbransjen
Tannhelsesekretærenes Forbund · 27. september 2026ThsFs Høringssvar Helsepersonellplan 2040
Dato: 17.09.26
Til:
Helse- og omsorgskomiteen
Stortinget
Høringsinnspill til Meld. St. 11 (2025–2026) Helsepersonellplan 2040
Tannhelsesekretærenes Forbund i Parat (ThsF) støtter målet om å rekruttere og beholde helsepersonell og bruke kompetansen bedre. Tannhelsesekretærene må få en tydelig plass i oppfølgingen av planen.
Tannhelsesekretærene er autorisert helsepersonell med sentrale oppgaver innen pasientoppfølging, smittevern, hygiene, assistanse under behandling og daglig drift. Kompetansen deres er avgjørende for at tannhelseteamet skal fungere.
ThsF opplever allerede mangel på autoriserte tannhelsesekretærer i både offentlig og privat sektor. Samtidig blir stillinger besatt av ufaglærte. Skal tannhelsetjenesten møte fremtidens behov, må vi utdanne flere, beholde dem som er i yrket og bruke kompetansen deres bedre.
Regjeringen varsler at kompetansebehovet i tannhelsetjenesten skal vurderes som del av tannhelsereformen. Vi ber helse- og omsorgskomiteen sikre at vurderingen omfatter hele tannhelseteamet. Når flere skal få hjelp og tjenesten får nye oppgaver, må bemanning, utdanning og kompetanse følge med.
ThsF er bekymret for at oppgaver som krever tannhelsesekretærenes kompetanse, overlates til personell uten relevant utdanning og autorisasjon. Når ufaglærte også får ansvar for å lære opp andre ufaglærte, blir tjenesten sårbar. Smittevern, hygiene og trygg pasientbehandling krever kunnskap og systematisk opplæring. Arbeidsgiverne må sikre nødvendig kompetanse. Økonomiske hensyn må ikke svekke den faglige kvaliteten.
ThsF krever at autorisasjon stilles som krav ved ansettelse i tannhelsesekretærstillinger. Autorisasjon basert på videregående opplæring må respekteres på lik linje med autorisasjon fra høyere utdanning. Ansatte uten formell kompetanse må få mulighet til å kvalifisere seg gjennom tilrettelagte utdanningsløp som fører frem til autorisasjon.
Vi støtter meldingens vektlegging av dokumentert kompetanse og bedre oppgavedeling. Tannhelsesekretærer må få bruke hele sin kompetanse og kunne få utvidede oppgaver når det er faglig forsvarlig. Det kan frigjøre tid for tannleger og tannpleiere og gi bedre arbeidsflyt. Bedre oppgavedeling må samtidig sikre at oppgaver som krever helsefaglige kvalifikasjoner, ivaretas av personell med nødvendig kompetanse.
Regjeringen varsler et kvalitetsutviklingsprogram for organisering og oppgavedeling. ThsF ber komiteen understreke at programmet og den nasjonale veilederen må omfatte både offentlig og privat tannhelsetjeneste. Tannhelsesekretærene må delta som fagpersoner når oppgaver og tjenester utvikles.
Arbeidsgiverne må kartlegge kompetansen og bruke den aktivt. Etablerte arbeidsmåter og yrkesgrenser må kunne endres. Nye oppgaver og større ansvar må følges av nødvendig opplæring, tid og bemanning. Ansatte og tillitsvalgte må involveres fra starten. Endringene må evalueres med vekt på kvalitet, ressursbruk og arbeidsmiljø.
Meldingen peker på at tannhelsesekretærene fyller avgjørende funksjoner, og at utdanningskapasiteten bør vurderes ut fra dokumenterte behov. Samtidig inngår tannhelsesekretærene i en samlet gruppe med helsesekretærer i framskrivingene. Dette gir ikke et eget anslag for behovet for tannhelsesekretærer.
Vi ber komiteen sikre at tannhelsesekretærene synliggjøres som egen gruppe i den varslede personellmonitoren og i videreutviklingen av kunnskapsgrunnlaget. Planleggingen må bygge på behovene i både offentlig og privat tannhelsetjeneste.
Utdanningskapasitet og tilgang på praksisplasser må ses i sammenheng. ThsF ber komiteen sikre at oppfølgingen av meldingens tiltak for utdanning og praksis også omfatter tannhelsesekretærutdanningen i videregående skole. Fylkeskommunene, skolene og offentlige og private klinikker må samarbeide om relevante praksisplasser med god veiledning.
ThsF arbeider også for tettere samarbeid med universitetene og de odontologiske fagmiljøene. Når tannlegestudenter, tannpleierstudenter og tannhelsesekretærelever arbeider sammen under utdanningen, lærer de å bruke hverandres kompetanse. Samarbeidet bør bidra til å utvikle både utdanningsinnhold og videreutdanning.
Tannhelsesekretærer må få bedre muligheter til etter- og videreutdanning, blant annet gjennom relevante fagskoletilbud. Arbeidsgiverne må sette av tid til faglig utvikling og ta den nye kompetansen i bruk. Skal unge velge yrket, må de se at utdanningen blir verdsatt, og at det finnes muligheter for utvikling og større ansvar.
Rekruttering alene vil ikke løse personellutfordringene. Tannhelsetjenesten må også beholde dem som allerede er i arbeid. Tilstrekkelig bemanning, håndterbar arbeidsbelastning, god ledelse og faglige utviklingsmuligheter er nødvendig for at flere skal kunne stå i yrket over tid. Fysiske og psykiske arbeidsbelastninger må forebygges systematisk.
ThsF ber komiteen fremheve hele og faste stillinger og gode arbeidsvilkår som tiltak for å beholde personell. Flere må kunne arbeide heltid uten at belastningen blir for stor.
Forebygging og tidlig oppfølging kan redusere behovet for mer omfattende behandling. ThsF mener samarbeidet mellom tannhelsetjenesten og kommunale helse- og omsorgstjenester må styrkes, særlig rundt eldre og personer med sammensatte behov. Det krever tydelig ansvar, god informasjonsflyt og praktisk samarbeid. Tannhelsetjenestens oppgaver og personellbehov må også inngå i beredskapsplanleggingen.
ThsF har deltatt i styringsgruppen for digitaliseringsprosjektet DigiDOT. Erfaringene understreker betydningen av å involvere tannhelsesekretærene i utviklingen av digitale løsninger. Bedre informasjonsflyt mellom offentlig og privat tannhelsetjeneste og øvrige helsetjenester kan styrke pasientsikkerheten og forenkle oppfølgingen. Komiteen bør understreke at nye systemer må støtte arbeidet på klinikkene, og at innføringen må følges av opplæring og tid til å lære nye arbeidsmåter.
ThsF ber komiteen fremme forslag om at regjeringen setter ned et eget utvalg for den varslede vurderingen av kompetansebehovet i tannhelsereformen. Utvalget må kartlegge bemanning, utdanningskapasitet og kompetansebehov og foreslå tiltak for å rekruttere og beholde kvalifisert personell.
Arbeidet må omfatte offentlig og privat tannhelsetjeneste, geografiske forskjeller, forventet avgang fra yrkene og bemanningsbehov ved utvidelser av tannhelsetilbudet. Hele tannhelseteamet må inngå, med særskilt oppmerksomhet på rekruttering og bruk av autoriserte tannhelsesekretærer. Arbeidstakerorganisasjonene, arbeidsgiverne og utdanningsmiljøene må være representert.
Tannhelsesekretærene har kompetanse tannhelsetjenesten trenger. Stortingets behandling må bidra til at denne kompetansen verdsettes, utvikles og brukes.
ThsF ber helse- og omsorgskomiteen om å:
Støtte kravet om autorisasjon ved ansettelse i tannhelsesekretærstillinger. Ansatte uten formell kompetanse må få mulighet til å kvalifisere seg gjennom tilrettelagte utdanningsløp.
Sikre at tannhelsetjenesten omfattes av programmet for oppgavedeling og den nasjonale veilederen. Tannhelsesekretærene og deres tillitsvalgte må involveres i arbeidet i både offentlig og privat sektor.
Sikre at tiltak for utdanning og praksis også omfatter tannhelsesekretærutdanningen. Utdanningskapasiteten må svare på behovene, og tilgangen til praksisplasser og relevant etter- og videreutdanning må styrkes.
Be regjeringen synliggjøre tannhelsesekretærene som egen gruppe i personellplanleggingen. Kunnskapsgrunnlaget må dekke behovene i både offentlig og privat tannhelsetjeneste.
Fremheve bemanning og arbeidsvilkår som forutsetninger for å beholde personell. Hele og faste stillinger, faglig utvikling og et godt arbeidsmiljø må prioriteres. Nye oppgaver og digitale løsninger må følges av opplæring, tilstrekkelig tid og medvirkning.
Fremme forslag om et utvalg som følger opp kompetansebehovet i tannhelsereformen. Utvalget må omfatte hele tannhelseteamet i offentlig og privat sektor og foreslå tiltak for bemanning, utdanning og rekruttering. Arbeidstakerorganisasjonene, arbeidsgiverne og utdanningsmiljøene må være representert.
Med hilsen
Laila Aas
Forbundsleder
Tannhelsesekretærenes Forbund
Norsk Revmatikerforbund · 27. september 2026Høringsinnspill til Helsepersonellplan 2040 fra Norsk Revmatikerforbund
Norsk Revmatikerforbund representerer mennesker som lever med muskel- skjelett sykdommer. Dette er den største pasientgruppen når det gjelder sykefravær og en av de viktigste årsakene til redusert funksjonsevne og uførhet i Norge.
NRF støtter behovet for en langsiktig plan for å møte mangelen på helsepersonell fram mot 2040. Helsepersonellplanen bygger på to hovedstrategier: å øke tilbudet av arbeidskraft og samtidig redusere behovet for arbeidskraft gjennom smartere ressursbruk, teknologi, oppgavedeling og forebygging.
NRF mener imidlertid at meldingen i for liten grad belyser hvordan god oppfølging av mennesker med kroniske sykdommer kan bidra til å nå disse målene. For mennesker med revmatiske sykdommer og muskel- og skjelettsykdommer er tilgang til rett kompetanse til rett tid avgjørende for å opprettholde funksjonsevne, arbeidsevne og selvstendighet. God behandling, rehabilitering og oppfølging er ikke bare viktige helsetiltak. De er også viktige arbeidskrafttiltak.
NRF mener at plan må ha et tydeligere fokus på
flere personer med kroniske sykdommer kan stå lenger i arbeid
restarbeidsevnen kan utnyttes bedre
sykefravær og uførhet kan forebygges
rehabilitering kan redusere framtidig behov for helse- og omsorgstjenester
brukerorganisasjoner og frivillig sektor kan bidra til bærekraftige tjenester
Arbeidsevne må anerkjennes som et sentralt helseutfall Arbeid er en viktig kilde til deltakelse, økonomisk trygghet, sosial tilhørighet og livskvalitet. For personer med kroniske sykdommer er muligheten til å fortsette i arbeid ofte avhengig av rask diagnostikk, effektiv behandling og systematisk oppfølging. NRF mener at arbeidsevne bør løftes fram som et sentralt helseutfall på linje med symptomlindring, livskvalitet og funksjonsevne. For mennesker med revmatiske sykdommer kan mangelfull oppfølging føre til langvarig sykefravær, redusert funksjon og tidlig uførhet. Omvendt kan tidlig innsats bidra til at flere opprettholder tilknytningen til arbeidslivet.
NRF anbefaler
at arbeidsevne anerkjennes som et viktig helseutfall
at helse- og omsorgstjenesten får et tydeligere ansvar for å bidra til arbeidsdeltakelse hos personer med kronisk sykdom
at helse-, arbeids og velferdssektoren samarbeider bedre om oppfølging av personer som står i fare for å falle ut av arbeid
Restarbeidsevnen er en arbeidskraftreserve Mange mennesker med revmatiske sykdommer kan ikke nødvendigvis arbeide 100 prosent gjennom hele yrkeslivet. Samtidig har svært mange betydelig arbeidsevne dersom de får riktig behandling, rehabilitering og tilrettelegging.
Når plan peker på behovet for å mobilisere arbeidskraftressurser, bør dette også omfatte personer som lever med kroniske sykdommer. Planen omtaler økt arbeidsdeltakelse, redusert sykefravær og inkludering som viktige virkemidler. NRF mener at mennesker med kroniske sykdommer representerer en betydelig arbeidskraftreserve som i dag ikke utnyttes godt nok.
NRF anbefaler
at bevaring av restarbeidsevne løftes fram som et konkret mål
at arbeidsrettet oppfølging innpasses bedre i pasientforløpene
at funksjonsevne og arbeidsevne vektlegges i vurdering av behandlingsresultater
Reduksjon av sykefravær krever satsing på muskel- og skjeletthelse Planen løfter fram redusert sykefravær som et av tiltakene med størst potensial for å redusere personellmangelen fram mot 2040. Regjeringen anslår at redusert sykefravær alene kan frigjøre flere tusen årsverk.
Muskel- og skjelettsykdommer er den største årsaken til sykefravær og blant de viktigste årsakene til uførhet. Likevel er denne pasientgruppen i liten grad synliggjort i meldingen. NRF mener at det er vanskelig å nå målene om redusert sykefravær uten samtidig å prioritere forebygging, tidlig diagnostikk, rehabilitering og oppfølging av personer med muskel- og skjelettsykdommer.
NRF anbefaler
at muskel- og skjeletthelse løftes tydeligere fram i meldingen
at tiltak for å redusere sykefravær inkluderer tidlig innsats for personer med kronisk sykdom
at arbeidsrettet rehabilitering styrkes
Rehabilitering, en investering i bærekraft NRF mener rehabilitering er for svakt omtalt i plan. For mennesker med revmatiske sykdommer er rehabilitering et sentralt virkemiddel for å opprettholde funksjonsevne, mestre sykdommen og forebygge senere hjelpebehov.
Rehabilitering må ikke sees som en kostnad, men som et tiltak som reduserer framtidig behov for helsepersonell. Når mennesker opprettholder funksjon og selvstendighet, reduseres etterspørselen etter helse- og omsorgstjenester, noe som er et sentralt mål i meldingen.
NRF anbefaler
at rehabilitering løftes fram som et viktig virkemiddel for bærekraftige tjenester
at rehabiliteringskompetansen styrkes i både kommuner og spesialisthelsetjenesten
at tilbud som bidrar til å opprettholde funksjons- og arbeidsevne prioriteres
Revmatologisk og tverrfaglig kompetanse må sikres Tidlig diagnostikk og effektiv behandling er avgjørende for prognosen ved inflammatoriske revmatiske sykdommer. NRF er bekymret for framtidig tilgang på nødvendig kompetanse innen
revmatologi
revmasykepleie
fysioterapi
ergoterapi
rehabiliteringsfag
Planens mål om bedre oppgavedeling og teamarbeid er positivt, men må følges opp med målrettet kompetanseutvikling og rekruttering.
NRF anbefaler
at revmatologisk kompetanse vies større oppmerksomhet i den videre oppfølgingen av planen
at tverrfaglige team prioriteres
at spesialisert kompetanse om kroniske muskel- og skjelettsykdommer styrkes
Brukerkompetanse Personer som lever med kroniske sykdommer, besitter unik erfaringskompetanse. Brukermedvirkning, pasientopplæring og egenmestring bidrar til bedre helseutfall og større grad av selvstendighet. Dette er også i tråd med planens mål om en mer helsekompetent og selvhjulpen befolkning.
NRF anbefaler
at brukerkompetanse anerkjennes som en ressurs i tjenesteutviklingen
at brukerorganisasjonene involveres systematisk i utvikling av framtidens tjenester
at opplærings- og mestringstilbud styrkes
Frivillige organisasjoner NRF mener plan i større grad bør anerkjenne frivillige helse- og brukerorganisasjoner som en strategisk samarbeidspartner. Gjennom likepersonsarbeid, selvhjelps- og mestringstilbud, treningsaktiviteter, kurs og møteplasser bidrar organisasjonene til:
økt helsekompetanse
bedre egenmestring
økt fysisk aktivitet
redusert ensomhet
sterkere arbeids- og samfunnsdeltakelse Denne innsatsen styrker innbyggernes evne til å håndtere egen sykdom og kan redusere behovet for framtidige helse- og omsorgstjenester.
NRF anbefaler
at frivillige helse- og brukerorganisasjoner anerkjennes som en del av løsningen på personellutfordringene
at samarbeidet mellom offentlig sektor og frivilligheten styrkes
at organisasjonenes rolle i forebygging, mestring og deltakelse synliggjøres tydeligere
at det sikres forutsigbare og langsiktige rammevilkår for organisasjonene
NRF mener plan bør styrkes på følgende områder
Arbeidsevne må anerkjennes som et sentralt helseutfall.
Restarbeidsevnen hos personer med kroniske sykdommer må synliggjøres som en arbeidskraftressurs.
Muskel- og skjeletthelse må inngå tydeligere i arbeidet med å redusere sykefravær.
Rehabilitering må anerkjennes som et virkemiddel for bærekraftige tjenester.
Revmatologisk og tverrfaglig kompetanse må sikres.
Brukerkompetanse må tas i bruk som en ressurs.
Frivillige helse- og brukerorganisasjoner må anerkjennes som samarbeidspartnere i utviklingen av framtidens helse- og omsorgstjenester.
Skal Norge lykkes med å møte mangel på helsepersonell fram mot 2040, må vi ikke bare utdanne flere og organisere tjenestene smartere. Vi må også sørge for at flere mennesker med kroniske sykdommer kan bruke sin funksjons- og arbeidsevne gjennom hele livsløpet. For personer med muskel- og skjelett sykdommer er tilgang til kompetent helsepersonell, rehabilitering, tverrfaglig oppfølging og mestringstilbud avgjørende. Dette er ikke bare god helsepolitikk. Det er også god arbeidskraftpolitikk, god samfunnsøkonomi og en nødvendig del av løsningen på fremtidens personellutfordringer
Universitetet i Sørøst-Norge · 27. september 2026Høringsinnspill til Helsepersonellplan 2040 fra Universitetet i Sørøst-Norge
Drammen, 27.09.2026
Innspill til Helsepersonellplan 2040
Universitetet i Sørøst-Norge (USN) viser til høringen av Helsepersonellplan 2040 og takker for muligheten til å komme med innspill. USNs merknader til utvalgte deler av planen følger nedenfor. Innspillet er utarbeidet av ledelsen ved Fakultet for helse- og sosialvitenskap.
USN støtter planens kombinasjon av tiltak for å øke tilgangen på arbeidskraft og redusere personellbehovet. For at planen skal lykkes, må universiteter og høyskoler være aktive omstillingspartnere, ikke bare leverandører av kandidater. Utdanning, praksis, forskning, innovasjon og kompetanseutvikling må ses i sammenheng. Nye oppgaver for utdanningsinstitusjonene må følges av tydelige forventninger, langsiktige samarbeidsstrukturer og finansiering.
For USN og Fakultet for helse- og sosialvitenskap er særlig følgende områder avgjørende: dimensjonering og finansiering av utdanningene, kapasitet og kvalitet i praksis, livslang læring, offentlig spesialistgodkjenning, ansvars- og oppgavedeling, kombinerte stillinger, teknologi- og KI-kompetanse og forskningsbasert evaluering av omstillingstiltak. Planen bør tydeligere vise hvordan virkemidlene skal virke sammen.
Dimensjonering av utdanningene ved universiteter og høyskoler
Dimensjoneringen av studieplasser må bygge på dokumenterte kompetansebehov i helsetjenestene og befolkningsutviklingen, ikke utelukkende på historiske opptakstall. USN støtter etableringen av en personellmonitor for helse og omsorg og videreutviklingen av Helsemod. Verktøyene må dekke bredden av personellgrupper og fange opp endringer i tjenestenes kompetansebehov. De bør ses i sammenheng med Kunnskapsdepartementets kompetansebudsjett. Samlet kan disse kunnskapskildene gi universiteter og høyskoler et bedre grunnlag for å planlegge utdanningstilbud, utvikle utdanningsinnhold og styrke forskning på utdanning og helsetjenesteutvikling.
Beskrivelsene av kompetansemangel og etterspørsel etter helsepersonell fram mot 2040 understreker behovet for å videreføre satsingen på fleksible og desentraliserte utdanninger. USNs erfaringer med fleksibel sykepleierutdanning i Telemark og Buskerud viser at mange studenter bor i distriktene og ønsker å bli boende etter endt utdanning. Studenter følger tilbudet fra om lag 30 kommuner. For enkelte kommuner kan én ekstra sykepleier styrke tjenestetilbudet betydelig.
Fleksible, desentraliserte og deltidsbaserte tilbud er kostnadsdrivende og må finansieres langsiktig dersom de skal dekke distriktsbehov på en effektiv og forutsigbar måte. Studieplassfinansieringen dekker ikke merkostnadene, og oppskalering kan derfor ikke overlates til utdanningsinstitusjonene alene. Desentraliserte tilbud bør også ivareta kompetanse som styrker kommunenes forebyggende arbeid og kan redusere framtidige utgifter og behovet for helse- og sosialstønad.
Kostnadskrevende, teknologitunge helseutdanninger trenger langsiktig finansiering, slik at økt opptak ikke svekker kvaliteten. Tjenestene bør bidra til at studentene utvikler praktiske ferdigheter i relevante teknologiske løsninger. Utdanningsinstitusjonene kan ikke tilby opplæring i hele bredden av teknologier som helse-, omsorgs- og velferdssektoren vil ta i bruk. Samarbeidsavtaler om simulerings- og treningsfasiliteter og studenttilgang til digitale systemer kan møte dette behovet. Slike forventninger bør forankres i styringsdokumenter for sektorene.
Praksis i utdanningene
USN støtter tiltakene i punkt 5.9, om særlig tettere samarbeid mellom Kunnskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet om utvikling av praksismodeller. EU-direktivets krav til sykepleierutdanningen begrenser blant annet muligheten til å bruke simulering som del av praksisstudiene. Dialog med EU bør derfor bidra til å endre direktivet, slik at simulering i større grad kan inngå i utdanningen. Simulering kan forberede studentene og avlaste deler av praksis, men må brukes læringsfaglig og kan ikke generelt erstatte klinisk erfaring med pasienter og brukere.
Praksisstudiene må tydeliggjøres som et felles, finansiert samfunnsoppdrag for kommuner, helseforetak, private og ideelle tjenesteytere og universiteter og høyskoler. Økt kapasitet i sykepleie, radiografi, vernepleie, jordmorutdanning og anestesi-, intensiv- og operasjonssykepleie forutsetter samtidige avtaler om praksisvolum, veilederkapasitet og kvalitetskrav.
Insentivene er ulike i universitets- og høyskolesektoren og helsetjenestene: økt studentopptak gir UH-sektoren økte inntekter, mens tjenestene ikke får tilsvarende uttelling for å ta imot studenter i praksis. Økt opptak forutsetter derfor at praksiskapasiteten dimensjoneres tilsvarende. Det bør utvikles en nasjonal finansieringsmodell som synliggjør tjenestenes praksiskostnader, sikrer veilederne tid og kompetanse og belønner kvalitetsutvikling.
Utvikling, utprøving og forskningsbasert evaluering av nye praksismodeller bør finansieres særskilt, slik at kapasiteten kan økes uten å svekke læringsutbytte eller pasientsikkerhet eller øke belastningen på veilederne.
Ansvars- og oppgavedeling, kompetansekartlegging og tverrfaglige team
USN støtter mer systematisk ansvars- og oppgavedeling i tjenestene, men understreker at oppgavedeling ikke bare handler om å flytte enkeltoppgaver til et lavere kompetansenivå. Endringer må bygge på helhetlige analyser av pasient- og brukerforløp, risiko, kompetansemiks og behovet for faglig ledelse, veiledning og eskaleringsmuligheter. Profesjonsutdanningenes breddekompetanse må bevares samtidig som nye og mer avanserte roller utvikles. Universiteter og høyskoler bør inngå i kvalitetsutviklingsprogrammet for ansvars- og oppgavedeling, og kan bidra med nye utdanninger, simulering av nye arbeidsprosesser og uavhengig evaluering av kvalitet, pasientsikkerhet og personelleffekter.
Planen bør også tydeligere anerkjenne sosialfaglig kompetanse og folkehelsekompetanse i tverrfaglige team. Bedre bruk av slik kompetanse kan styrke forebygging, mestring, koordinering og oppfølging av personer med sammensatte behov, og dermed redusere unødvendig bruk av mer spesialiserte tjenester.
Kombinerte stillinger
USN støtter ambisjonen om flere kombinerte stillinger mellom akademia og helsetjenestene. Vi vil særlig framheve at kombinerte stillinger bidrar til sterkere kobling mellom forskning, utdanning og klinisk praksis, og at slike stillinger er viktige for å sikre oppdatert undervisning og relevante utdanninger. Ordningen bør omfatte hele helse- og omsorgstjenesten, inkludert kommunale tjenester og private aktører, ikke bare spesialisthelsetjenesten. Det bør etableres nasjonale finansieringsmodeller for langsiktig og forutsigbar finansiering, som gjør kombinerte stillinger attraktive og forutsigbare.
Kompetansekrav i helse- og omsorgstjenesteloven
Overordnet støtter USN forslagene som bidrar til bedre utnyttelse av kompetansen hos eksisterende helseprofesjoner. Det kan være hensiktsmessig at oppgaver tydelig kobles til kompetansekrav, og at det bør åpnes for en noe mer fleksibel tilnærming med mål om samlet sett å støtte bedre utnyttelse av tilgjengelig helsepersonell og økt evne til å møte fremtidige behov.
USN vil understreke betydningen av å ivareta profesjonenes rolle som bærere av det helhetlige ansvaret for faglig forsvarlig og omsorgsfull helsehjelp. I arbeidet med å møte fremtidens personellbehov må ikke ønsket om å øke tilgang på personell med avgrensede kompetanser føre til en gradvis utvanning av den samlede kompetansen i tjenestene. Særlig i distriktene kan en slik utvikling bidra til fragmentering av pasientforløp og redusert kvalitet dersom den profesjonsfaglige bredden og dybden som kreves for helhetlig oppfølging av pasienter svekkes over tid. Kompetanseplanlegging bør derfor ta utgangspunkt i både kapasitet og kvalitet.
En justering av kravet om en gitt profesjon må dermed balansere dette dilemmaet slik at pasientsikkerhet og kvalitet i tjenestene opprettholdes samtidig som likeverdig kompetanse kan anvendes. Det vil være viktig at dette følges opp systematisk.
Digitalisering og kunstig intelligens
USN støtter raskere innføring av teknologi og kunstig intelligens, men mener planen undervurderer behovet for utdanningskapasitet og forskningsinfrastruktur som gjør innføringen trygg og kunnskapsbasert. Digital kompetanse, teknologi- og dataforståelse, informasjonssikkerhet, etikk, kritisk vurdering av KI og endringskompetanse må integreres i både grunn- og etter- og videreutdanning for både ansatte og ledere.
Utdanningsinstitusjonene må få tilgang til relevante treningsmiljøer, simuleringsfasiliteter, testarenaer og utdanningsversjoner av de digitale systemene som brukes i tjenestene. Ved anskaffelse og innføring av nye systemer bør studenttilgang, opplæringsmiljø og mulighet for forskning og evaluering inngå som krav. Dette vil redusere avstanden mellom utdanning og praksis og gjøre nyutdannede bedre forberedt på teknologirike tjenester.
Forskning i skjæringspunktet mellom helse og teknologi bør prioriteres, inkludert forskning på implementering, arbeidsprosesser, bruker- og pårørendeperspektiver, digital ulikhet, kvalitet, pasientsikkerhet og faktiske personellgevinster. Teknologi må vurderes etter om den forbedrer tjenestene og frigjør relevant kapasitet, ikke bare etter om den er tatt i bruk.
Forskningsbasert kunnskap og evaluering
Planens tiltak representerer omfattende endringer i organisering, kompetansebruk, utdanning og teknologi. Det bør derfor etableres en nasjonal, flerårig satsing på helseutdanningsforskning, helsetjenesteforskning og implementeringsforskning. Satsingen bør omfatte effekter av nye praksismodeller, desentraliserte og fleksible utdanninger, simulering, kombinerte stillinger, spesialistgodkjenning, oppgavedeling, digitale løsninger og nye teammodeller.
Universiteter og høyskoler bør være eksplisitte partnere i følgeevaluering av tiltakene, og relevante data fra personellmonitoren må kunne brukes til forskning innenfor trygge juridiske og etiske rammer. Evalueringene må måle kvalitet, pasientsikkerhet, læringsutbytte, rekruttering, stabilitet, geografisk fordeling og ressursbruk. Uten en slik kunnskapsinfrastruktur er det risiko for at tiltak spres før effekten er dokumentert, eller at virksomme tiltak ikke skaleres.
Forebygging, folkehelse og mestring
USN støtter at forebygging og mestring løftes frem som en nødvendig bredere innsats, men mener området må få en tydeligere plass i gjennomføringen av planen. Kompetanse innen folkehelse, helsekompetanse, rehabilitering, habilitering, sosialfaglig arbeid og tidlig innsats kan redusere eller utsette behovet for personellintensive tjenester.
Kompetansebudsjettet og framtidige utlysninger bør derfor stimulere til utdanninger, videreutdanninger, kurs og forskning som kobler klinisk kompetanse, folkehelse, sosialvitenskap, teknologi og tverrsektorielt samarbeid. Dette vil gi fakultetene bedre forutsetninger for å utvikle fleksible tilbud som raskt kan møte endrede behov i kommuner og helseforetak, samtidig som tilbudene bygger på forskningsbasert kunnskap og kan inngå i formelle utdanningsløp.
Bruk av optikere for å styrke øyehelsetjenesten
USN har et særskilt nasjonalt ansvar som eneste tilbyder av optometriutdanning i Norge. USN ivaretar også dette ansvaret gjennom Nasjonalt senter for optikk, syn og øyehelse, som er et nasjonalt fagmiljø for utdanning, forskning og utvikling på feltet. Utredningen Små helseutdanninger – tydelige samfunnsbehov framhever utdanningens betydning for framtidig tilgang på øyehelsekompetanse og behovet for langsiktig og bærekraftig finansiering. Dette er særlig viktig fordi utdanningen krever kostnadskrevende klinisk infrastruktur, avansert utstyr og kontinuerlig teknologisk oppdatering.
USN støtter forslaget om bedre bruk av optikere og hensiktsmessig ansvars- og oppgavedeling mellom optikere, fastleger og resten av øyehelsetjenesten. Dette er et konkret eksempel på hvordan tiltakene i punkt 3.2, «Øke tilbudet og dempe etterspørselen etter arbeidskraft», kan gjennomføres.
Optikere har kompetanse til å undersøke, vurdere og diagnostisere syns- og øyetilstander, behandle og følge opp pasienter og henvise videre ved behov. En styrket rolle innen forebygging, tidlig oppdagelse av sykdom, oppfølging av stabile tilstander og monitorering etter behandling kan bedre tilgjengeligheten, redusere ventetidene og bidra til mer effektiv bruk av fastleger og spesialisthelsetjenesten. Dette kan særlig styrke tilbudet til barn, eldre og personer med øyesykdommer eller kroniske sykdommer, og bidra til mer geografisk likeverdige øyehelsetjenester. Eldre og pasienter med katarakt, aldersrelatert makuladegenerasjon (AMD), tørre øyne, glaukom og diabetes er blant gruppene optikere raskt kan ta større ansvar for.
Kapittel 6.1 legger til grunn at faktisk og dokumenterbar kompetanse – ikke profesjonstilhørighet alene – skal avgjøre hvem som utfører oppgaver. Innen øyehelse kan optikere overta flere avgrensede oppgaver som i dag utføres av fastleger og spesialisthelsetjenesten. Gode pasientforløp forutsetter samtidig tydelig ansvarsdeling, digital samhandling og samarbeid mellom optiker, fastlege og øyelege. Optikere har allerede enkelte utvidede ansvarsområder, blant annet direkte henvisning til øyelege og rekvirering av diagnostiske øyedråper.
Helsepersonellplanen foreslår å utrede hvordan optikernes kompetanse kan brukes bedre i øyehelsetjenesten. USN støtter forslaget og bidrar allerede i utredningsarbeidet. Utredningen bør avklare hvilke oppgaver optikere kan ivareta med dagens kompetanse, og hvilke som krever masterutdanning, videreutdanning eller annen formalisert kompetanse. Den bør også vurdere henvisnings- og rekvireringsrett, digital samhandling, finansiering og kvalitetssikring. En kompetansebasert videreutvikling av optikernes rolle, inkludert henvisnings- og rekvireringsrett innen avgrensede områder, bør inngå i arbeidet. Erfaringer fra andre land viser at optikere kan bidra til bedre tilgjengelighet og mer hensiktsmessig ressursbruk i øyehelsetjenesten.
Som Norges eneste utdannings- og forskningsmiljø for optikere kan USN bidra til å utvikle og kvalitetssikre nasjonale kompetansekrav og videreutdanninger for nye oppgaver. Oppfølgingen av punkt 6.13 bør ses i direkte sammenheng med dimensjonering og langsiktig finansiering av Norges eneste optikerutdanning, jf. punkt 5.6.
Optikere inngår i dag ikke i Helsemod og omfattes dermed ikke av framskrivingene av framtidig tilbud og personellbehov. USN mener optikere bør inkluderes i Helsemod eller personellmonitoren for helse og omsorg. Framskrivingene bør omfatte behov, utdanningskapasitet, geografisk fordeling og virkninger av ny ansvars- og oppgavedeling.
Det bør etableres forpliktende og finansierte samarbeidsmodeller for praksis i både privat og offentlig øyehelsetjeneste. Private optikerklinikker står i dag for en stor del av praksisundervisningen, mens studentenes tilgang til praksis hos avtalespesialister og ved sykehusenes øyeavdelinger er begrenset. Bedre tilgang til offentlige praksisarenaer vil gi studentene bredere erfaring med pasientforløp, tverrprofesjonelt samarbeid og framtidig oppgavedeling. Det vil også styrke utdanningskvaliteten, praksiskapasiteten og den lokale rekrutteringen.
Norske Homeopaters Landsforbund · 27. september 2026NHL ønsker å bidra konstruktivt til utviklingen av en felles og helhetlig helsetjeneste
HØRINGSUTTALELSE
Meld. St. 11 (2025–2026) Helsepersonellplan 2040
Norske Homeopaters Landsforbund (NHL)
Skriftlig høringsinnspill fra Norske Homeopaters Landsforbund
NHLs tre hovedinnspill
· Samhandling og innovasjon: Kvalifiserte Homeopater MNHL bør inngå i kunnskapsgrunnlaget når nye, supplerende personell og helsetilbud vurderes.
· Helsefremming og forebygging: Homeopater MNHL kan bidra med en helhetlig tilnærming og kompetanse om helsefremming og forebygging i en felles helsetjeneste.
· Kunnskapsgrunnlag og kvalitet: Reell samhandling forutsetter et oppdatert og åpent kunnskapsgrunnlag, tydelige kompetansekrav og rett kompetanse til rett tid.
1. Innledning
Norske Homeopaters Landsforbund (NHL) viser til det videre arbeidet om Helsepersonellplan 2040. NHL vil særlig fremheve behovet for samhandling og innovasjon, betydningen av helsefremming og forebygging, og behovet for et oppdatert kunnskapsgrunnlag for homeopati som komplementært tilbud.
NHL støtter planens mål om bærekraftige helse- og omsorgstjenester med god kvalitet og pasientsikkerhet. I møte med framtidige personellutfordringer mener NHL at myndighetene også bør ha kunnskap om kompetanse og kapasitet som finnes utenfor den offentlig finansierte tjenesten. Homeopater MNHL er kvalifiserte og organiserte utøvere som kan bidra som en supplerende ressurs innenfor en felles helsetjeneste.
2. Samhandling, forebygging og innovasjon
NHL fremhever at samhandling kan bidra til målet om rett hjelp til rett tid og til utvikling av nye tilbud. NHL mener at Homeopater MNHL kan tilføre en helhetlig tilnærming til pasientoppfølging og bidra til at helsefremming og forebygging får en tydelig plass i utviklingen av framtidens tjenester.
Antibiotikaresistens er et område hvor det er behov for innovasjon og forskning. NHL mener at eventuell bruk av homeopati på dette området må vurderes basert på interessante studier og kunnskapsbaserte forsøks- eller utviklingsprosjekter. Homeopati vil kunne komplementere og bidra ved resividerende lettere infeksjoner, og sørge for at man fremdeles har nødvendig antibiotikabehandling ved de alvorlige infeksjonene.
3. Homeopat MNHL – faglig høy kompetanse for å sikre pasientsikkerhet
Et sentralt poeng for NHL er at dagens regulering gjør det mulig å benytte tittelen homeopat uten et offentlig fastsatt utdanningskrav. NHL mener derfor at det er viktig å skille mellom den generelle betegnelsen «homeopat» og Homeopat MNHL – utøvere som er tilknyttet en fagorganisasjon og underlagt organisasjonens kompetanse-, etikk- og kvalitetskrav.
Dersom myndighetene skal kartlegge eller vurdere komplementære behandleres bidrag, bør vurderingen etter NHLs syn bygge på dokumenterbar kompetanse. Det bør blant annet legges vekt på:
· utdanning i homeopati og klinisk/praktisk opplæring,
· medisinske basisfag og evne til å gjenkjenne tilstander som krever medisinsk utredning,
· etiske regler, personvern, klageordninger og relevante kvalitetssystemer,
· faglig oppdatering og kunnskap om egne faglige og rettslige begrensninger, og
· rutiner for å henvise til lege eller annet autorisert helsepersonell når pasientens tilstand tilsier dette.
Pasientsikkerhet må være et overordnet premiss. Bruk av komplementære tilbud må kunne bidra til en styrket felles helsetjeneste og anerkjenne innovativ faglig kompetanse.
4. Kunnskapsgrunnlaget må være oppdatert og åpent
NHL mener at eksisterende forskning gir grunn til å undersøke homeopatiens rolle nærmere. Blant annet viste NHL til Hamre mfl. (2023), en systematisk oversikt over meta-analyser av randomiserte placebokontrollerte studier. Forfatterne rapporterte positive effekter utover placebo i de analyserte meta-analysene. Samtidig er dokumentasjonen for homeopati faglig omdiskutert, og NHL mener derfor at helsepolitiske vurderinger bør bygge på åpen, kritisk og uavhengig vurdering av hele kunnskapsgrunnlaget.
Dette er etter NHLs syn et argument for mer systematisk kunnskapsinnhenting – ikke for å trekke forhåndskonklusjoner. Det bør forskes både på effekt og sikkerhet og på pasienterfaringer, bruksmønstre, forebygging, samhandling og eventuell påvirkning på bruken av øvrige helse- og omsorgstjenester.
5. NHLs forslag til videre oppfølging
For å følge opp Helsepersonellplanens mål ber NHL om at myndighetene:
1. kartlegger kompetanse og kapasitet blant kvalifiserte og organiserte utøvere av alternativ og komplementær behandling, herunder Homeopater MNHL,
2. utreder muligheter for samhandling og innovative forsøksprosjekter der dette kan skje uten å erstatte autorisert helsepersonell eller svekke pasientsikkerheten,
3. styrker kunnskapsgrunnlaget om homeopati gjennom uavhengig forskning og vurdering av både effekt, sikkerhet, pasienterfaringer og nødvendig helsetjenestebruk.
6. Avslutning
NHL ønsker å bidra konstruktivt til utviklingen av en felles og helhetlig helsetjeneste. NHL ber om at kompetansen blant kvalifiserte Homeopater MNHL, mulighetene for forsvarlig samhandling og det eksisterende forskningsgrunnlaget blir vurdert på en ærlig, åpen og kunnskapsbasert måte i det videre arbeidet med Helsepersonellplan 2040.
NHL stiller gjerne til videre dialog om kompetansekrav, kvalitetssikring, forskning og mulige modeller for samhandling.
Kilder
Hamre HJ, Glockmann A, von Ammon K, Riley DS, Kiene H. Efficacy of homoeopathic treatment: Systematic review of meta-analyses of randomised placebo-controlled homoeopathy trials for any indication. Systematic Reviews. 2023;12:191. doi:10.1186/s13643-023-02313-2.
Helse- og omsorgsdepartementet. Meld. St. 11 (2025–2026) Helsepersonellplan 2040.
CSL Seqirus · 27. september 2026Vaksinasjon kan bidra til effektiv oppgavedeling - Høringsinnspill til Helsepersonellplan 2040
Høringsinnspill til Helsepersonellplan 2040
CSL Seqirus takker for muligheten til å gi innspill til Helsepersonellplan 2040. Som et ledende selskap innen forskning, utvikling og produksjon av vaksiner ønsker vi å støtte regjeringens ambisjon om en mer bærekraftig helse- og omsorgstjeneste gjennom bedre oppgavedeling og mer effektiv bruk av helsepersonellressursene.
Vi støtter departementets vurdering av at apotek kan spille en større rolle i den forebyggende helsetjenesten, og særlig forslaget om å vurdere utvidet rekvireringsrett for farmasøyter i apotek for utvalgte vaksiner både innenfor og utenfor vaksinasjonsprogrammer. Dette er et tiltak som kan bidra til bedre tilgjengelighet, høyere vaksinasjonsdekning og mer effektiv ressursbruk i helse- og omsorgstjenesten.
Vaksinasjon kan bidra til effektiv oppgavedeling
Farmasøyter har legemiddelfaglig kompetanse som kan brukes bredere i det forebyggende arbeidet. Erfaringene fra de siste årene viser at apotek allerede har blitt en viktig arena for vaksinasjon. Helsepersonellplanen viser til tall fra Apotekforeningen om at det i 2025 ble satt over 500 000 vaksiner i apotek, og at om lag 96 prosent av influensavaksinene ble rekvirert av apotekfarmasøyt. Av disse var om lag 350 000 influensavaksiner, hvorav rundt 96 prosent var rekvirert av apotekfarmasøyt. I tillegg utleverte apotekene om lag 700 000 vaksiner rekvirert av lege, både på resept til den enkelte pasient og som ordresalg til legekontor, som ble satt andre steder. Planen peker selv på at flere av disse vaksinene kunne vært rekvirert og administrert i apotek dersom farmasøyter hadde hatt utvidet rekvireringsrett. Dette kan frigjøre kapasitet hos leger og annet helsepersonell.
Når rekvirering og vaksinering kan gjennomføres i samme apotekbesøk, kan behovet for en separat kontakt med lege reduseres. Gevinsten bør vurderes ut fra samlet personellbruk i vaksinasjonsforløpet.
For å realisere gevinstene ved økt oppgavedeling bør farmasøyters rekvireringsrett omfatte alle anbefalte influensavaksiner, inkludert forsterkede vaksiner der disse er anbefalt for den aktuelle målgruppen. Rekvireringen må skje i tråd med gjeldende faglige anbefalinger og vaksinenes godkjente bruksområde, innenfor tydelige krav til kompetanse og forsvarlig vaksinasjon. Dette vil kunne bidra til bedre tilgjengelighet og mer effektiv bruk av helsepersonellressurser.
Dette er etter CSL Seqirus’ vurdering et konkret og gjennomførbart tiltak som understøtter helsepersonellplanens mål om bærekraftig bruk av personellressurser.
Bedre tilgjengelighet kan gi økt vaksinasjonsdekning
Influensa og andre vaksineforebyggbare sykdommer utgjør fortsatt en betydelig belastning for enkeltpersoner og helsevesenet, særlig blant eldre og personer i risikogrupper.
Apotek har bred geografisk tilstedeværelse, og mange har åpningstider utover ordinær arbeidstid. For mange vil apotek være en lett tilgjengelig inngang til vaksinasjon. Muligheten til å få vaksinen rekvirert og satt ved samme apotekbesøk kan senke terskelen for vaksinasjon og bidra til økt vaksinasjonsdekning.
Dersom Norge ønsker å styrke forebygging og avlaste helsetjenesten, bør tiltak som senker terskelen for vaksinasjon prioriteres. Utvidet rekvireringsrett for farmasøyter er etter vår vurdering et slikt tiltak.
Anbefaling
CSL Seqirus ber helse- og omsorgskomiteen støtte utvidet rekvireringsrett for farmasøyter i apotek og be regjeringen følge opp med nødvendige regelverksendringer. Rekvireringsretten bør omfatte alle anbefalte influensavaksiner, inkludert forsterkede vaksiner der disse er anbefalt for den aktuelle målgruppen, innenfor tydelige faglige rammer.
Uloba Independent Living Norge · 27. september 2026Høringssvar fra Uloba Independent Living Norge SA
Uloba – Independent Living Norge SA takker for muligheten til å gi innspill til Helsepersonellplan 2040. Planen beskriver viktige utfordringer knyttet til framtidig tilgang på helsepersonell og legger frem en rekke tiltak som skal bidra til å sikre bærekraftige helse- og omsorgstjenester i årene som kommer.
Vi mener at meldingen har en grunnleggende svakhet. Funksjonshemmede blir først og fremst betraktet som mottakere av helse- og omsorgstjenester og som en del av utfordringsbildet knyttet til framtidig bemanning. Funksjonshemmedes rett til frihet, selvbestemmelse, samfunnsdeltakelse og likestilling er i liten grad synlig i meldingens analyse og forslag. Dette er problematisk fordi funksjonshemmedes assistansebehov ikke først og fremst handler om helsepersonell. Det handler om menneskerettigheter.
Tilgangen til assistanse avgjør om vi kan arbeide, ta utdanning, stifte familie, delta i politikk og organisasjonsliv og leve selvbestemte liv på lik linje med andre borgere. Disse rettighetene og verdiene er forankret i FN-konvensjonen om rettighetene til funksjonshemmede (CRPD), i norsk likestillingspolitikk og i Stortingets vedtak om borgerstyrt personlig assistanse (BPA).
Uloba mener derfor at Helsepersonellplan 2040 bygger på et for snevert perspektiv når funksjonshemmede i hovedsak omtales gjennom behovet for omsorgstjenester og framtidig ressursbruk. Perspektivet må løftes fra personellmangel til menneskerettigheter, selvbestemmelse og retten til et verdig liv.
Funksjonshemmede er borgere, ikke bemanningsutfordringer
Gjennom hele meldingen framstår funksjonshemmede primært som mottakere av kommunale helse- og omsorgstjenester. Det er antallet brukere, behovet for årsverk og hvordan tjenestene kan organiseres mer effektivt som står i sentrum.
Uloba mener dette perspektivet ikke er relevant, og gir grunnlag for at politikkutforming ikke treffer på det vi trenger for å leve likestilte liv.Et samfunn som måler funksjonshemmede utelukkende gjennom tjenestebehov, risikerer å overse den egentlige samfunnsutfordringen: at mange funksjonshemmede fortsatt stenges ute fra arbeidsliv, utdanning, politisk deltakelse og sosialt fellesskap.
Ulobas tilstandskartlegginger dokumenterer gjennom flere år at dette utenforskapet ikke først og fremst skyldes funksjonsnedsettelser, men manglende tilgang til likestillingsverktøyet BPA. Funnene viser blant annet at over halvparten av personer med assistansebehov i arbeidsfør alder befinner seg utenfor arbeid og utdanning, og at om lag halvparten opplever sosial isolasjon. Samtidig rapporterer et stort flertall at BPA er avgjørende for å kunne være yrkesaktive, delta sosialt og leve selvstendige liv.
Når meldingen beskriver funksjonshemmedes assistansebehov som en del av utfordringen knyttet til framtidig bemanning, snus problemstillingen på hodet. Utfordringen er ikke at funksjonshemmede trenger assistanse. Utfordringen er at samfunnet fortsatt ikke har lykkes med å sikre den assistansen som gjør likestilling mulig. Gjennom nok assistanse kan flere funksjonshemmede delta i arbeidslivet og bidra med sin kompetanse.
BPA er ikke en helsetjeneste. BPA er et likestillingsverktøy.
Meldingen omtaler BPA som en del av de kommunale omsorgstjenestene og inkluderer ordningen i analyser av framtidig personellbehov i helse- og omsorgssektoren. Uloba vil understreke at dette ikke samsvarer med Stortingets intensjon med BPA.
BPA ble ikke etablert for å gi helsehjelp. BPA ble etablert for å sikre funksjonshemmede frihet og kontroll over eget liv. Målet med BPA er at funksjonshemmede skal kunne leve som andre borgere. BPA gjør det mulig å være arbeidstaker, student, forelder, samfunnsdebattant, organisasjonsleder, nabo og venn. Det handler om deltakelse og selvbestemmelse.
Dette skiller BPA fra tradisjonelle helse- og omsorgstjenester.
Når BPA vurderes og organiseres som en omsorgstjeneste, oppstår det grunnleggende konflikter mellom kommunenes ønske om ressurskontroll og funksjonshemmedes behov for frihet. Ulobas tilstandskartlegginger viser år etter år at kommunene tilbyr ofte tradisjonelle omsorgstjenester i stedet for BPA, rasjonerer timer og begrenser muligheten til å delta på arenaer utenfor hjemmet. Dette fører til mindre frihet, mindre samfunnsdeltakelse og økt utenforskap.
Det er derfor bekymringsfullt at meldingen viderefører forståelsen av BPA som en del av omsorgstjenestene, snarere enn som et selvstendig likestillingspolitisk virkemiddel.
Uloba mener at BPA må forstås og forvaltes som et menneskerettighets- og likestillingsverktøy. Det er nødvendig for å oppfylle både Stortingets intensjoner og Norges forpliktelser etter CRPD.
BPA er en del av løsningen på helsepersonellkrisen
Et av de mest påfallende hullene i meldingen er at BPA nærmest utelukkende omtales som et bidrag til etterspørselen etter personell.
Uloba mener at det motsatte perspektivet er vel så viktig.
BPA er allerede i dag et virkemiddel som frigjør helsepersonellressurser.
Meldingen peker selv på at framtidens helse- og omsorgstjenester vil være avhengige av mer hensiktsmessig oppgavedeling og bedre utnyttelse av kompetanse. BPA representerer nettopp en slik løsning.
Ulobas Tilstandskartlegging 2026 viser at 82 prosent av respondentene får hjelp til helserelaterte oppgaver gjennom sine personlige assistenter. De fleste assistentene er ufaglærte, og nesten alle som har BPA oppgir at tjenesten er trygg og fungerer godt. Opplæringen gis i hovedsak av arbeidsleder selv.
Dette betyr at et betydelig antall oppgaver som ellers måtte vært utført av sykepleiere, helsefagarbeidere eller annet helsepersonell, allerede utføres gjennom BPA. Dersom disse oppgavene skulle tilbakeføres til ordinære helse- og omsorgstjenester, ville belastningen på helsepersonellsituasjonen ha økt betydelig. BPA bidrar derfor ikke bare til likestilling for den enkelte. Ordningen bidrar også til bedre ressursutnyttelse for samfunnet.
Uloba mener at denne gevinsten burde vært langt tydeligere anerkjent i meldingen.
Retten til BPA må ikke begrenses av helsefaglige betraktninger
Uloba registrerer at meldingen legger betydelig vekt på oppgavedeling og flytting av oppgaver mellom yrkesgrupper. Dette er et område hvor BPA-ordningen kan bidra med viktige erfaringer.
Med BPA har funksjonshemmede gjennom flere tiår organisert og ledet sin egen assistanse. Personlige assistenter utfører en rekke praktiske og helserelaterte oppgaver etter individuell opplæring og instruksjon. Dette viser at det er mulig å organisere tjenester på en måte som både ivaretar kvalitet og reduserer behovet for knapp helsefaglig kompetanse.
Samtidig vil Uloba understreke at BPA også i framtiden må kunne omfatte helserelaterte oppgaver. Dersom helseoppgaver trekkes ut av BPA og forbeholdes autorisert helsepersonell, vil konsekvensen være mindre frihet for funksjonshemmede og økt press på helse- og omsorgstjenestene. Dette vil være stikk i strid med både likestillingsmålene og målsettingene i Helsepersonellplan 2040.
Kommunene trenger fortsatt fysioterapeuter, ergoterapeuter og annen fagkompetanse
Uloba er kritisk til at regjeringen vurderer å fjerne de lovfestede kravene om at kommunene skal ha bestemte profesjoner knyttet til helse- og omsorgstjenestene. Det er riktig at kommunene bør ha fleksibilitet til å organisere tjenestene på en hensiktsmessig måte. Samtidig må ikke denne fleksibiliteten føre til svekket tilgang til viktig fagkompetanse.
Funksjonshemmede med BPA har ofte behov for andre tjenester i tillegg til assistanse. BPA erstatter ikke fysioterapi, ergoterapi, rehabilitering, habilitering, psykisk helsehjelp eller medisinsk oppfølging. Tvert imot viser erfaringene at BPA ofte fungerer best når funksjonshemmede samtidig har tilgang til gode fagmiljøer og relevante helsetjenester.
Uloba frykter at en fjerning av kompetansekravene kan føre til økte geografiske forskjeller og svakere tilgang til nødvendige tjenester, særlig i kommuner med pressede ressurser.
Avslutning
Helsepersonellplan 2040 beskriver funksjonshemmede først og fremst som mottakere av helse- og omsorgstjenester. Dermed overser meldingen at mange funksjonshemmedes største utfordring ikke er mangel på behandling, men mangel på frihet, selvbestemmelse og likestilling.
BPA er ikke et svar på helsepersonellkrisen fordi BPA er en helsetjeneste. BPA er et svar på helsepersonellkrisen fordi BPA ikke er en helsetjeneste.
Når funksjonshemmede selv tar styring i eget liv og personlig assistanse gjør ordningen det mulig å utføre mange oppgaver uten bruk av knappe helsefaglige ressurser. Samtidig får funksjonshemmede frihet til å leve aktive og likestilte liv. Tilstandskartleggingene viser at BPA er avgjørende for deltakelse i arbeidsliv, utdanning, familieliv og samfunnsliv. Samtidig bidrar ordningen til effektiv bruk av samfunnets samlede ressurser.
En framtidsrettet politikk må derfor anerkjenne BPA som et menneskerettighets- og likestillingsverktøy, ikke som enda en kommunal omsorgstjeneste.
Uloba ber derfor Stortinget om å:
slå fast at BPA først og fremst er et menneskerettighets- og likestillingsverktøy, og ikke en ordinær helse- og omsorgstjeneste,
sikre at videre arbeid med Helsepersonellplan 2040 bygger på Norges forpliktelser etter CRPD og funksjonshemmedes rett til frihet, selvbestemmelse og deltakelse i samfunnet,
avvise tiltak som svekker kommunenes krav til nødvendig fagkompetanse, blant annet fysioterapeuter, ergoterapeuter og annen relevant helse- og rehabiliteringsfaglig kompetanse,
sørge for at BPA fortsatt kan omfatte helserelaterte oppgaver når disse kan utføres trygt gjennom individuell opplæring og arbeidsledelse,
anerkjenne BPA som en del av løsningen på helsepersonellkrisen, fordi ordningen frigjør knapp helsefaglig kompetanse og samtidig styrker funksjonshemmedes mulighet til å leve aktive og likestilte liv,
sikre at funksjonshemmede ikke omtales eller behandles som en bemanningsutfordring, men som borgere med rett til selvbestemmelse, deltakelse og likestilling.
Uloba oppfordrer Stortinget til å sikre at det videre arbeidet med Helsepersonellplan 2040 bygger på dette grunnleggende utgangspunktet. Likestilling kan ikke reduseres til et spørsmål om bemanning. Likestilling er et spørsmål om menneskerettigheter.
Senior politisk utvalg, Tromsø Arbeiderpart · 27. september 2026Meld. St. 11 (2025-2026) Helsepersonellplan 2040 – høringssvar fra Seniorpolitisk utvalg, Tromsø AP
Innledning:
Seniorpolitisk utvalg i Tromsø Arbeiderparti vil med dette komme med vårt høringssvar for Helsepersonellplan 2040 som regjeringen Støre la fram tidligere i år. Vi mener det er viktig og positivt at regjeringen har satt fokus på det økende behovet for pleie-og omsorgstjenester i en befolkning som i årene framover vil bli stadig eldre. Seniorpolitisk utvalg leverte også høringssvar til Helsepersonellkommisjonens rapport fra 2023, som danner en viktig del av grunnlaget for regjeringens nylig framlagte plan.
Målsettinger:
Helsepersonellplanens uttalte mål er å dekke opp for eksisterende mangel på helsepersonell i dag og i den videre utviklingen frem mot 2040. Et utgangspunkt for planen er at det ikke er realistisk å kunne møte utfordringene i helse- og omsorgstjenestene kun ved økt bemanning, særlig fordi også andre sektorer har betydelige behov for arbeidskraft. Planen er således tuftet på ulike tiltak for å redusere behovet og øke effektiviteten i tjenestene.
Behov, utfordringer og muligheter:
Helsepersonellplanen viser et omfattende program av tiltak, utredninger og vurderinger. Det er grunn til å håpe at en god del av tiltakene vil kunne gjennomføres med gode resultater. Det råder likevel stor usikkerhet om hvor langt de enkelte tiltakene vil lykkes - tidligere erfaringer med effektiviseringstiltak har ofte vist at de har gitt beskjedne resultater. Vi tror det kan bli krevende å skulle kompensere for det økte behovet rent administrativt, uten at det samtidig satses på å utdanne betydelig flere innen de viktigste helsefagene.
Vår samlede arbeidskraft
Planen opererer med et framskrevet underskudd for de viktigste helsepersonellgruppene på ca 42 000 årsverk i 2040 – da særlig sykepleiere og helsefagarbeidere. Men i planen er kun 6 500 årsverk foreslått dekket gjennom økt utdanningskapasitet. Et viktig poeng i planen er vurderingen av landets totale arbeidsstyrke, beregnet på grunnlag av befolkningen i alderen 15-74 år. Denne gruppen vokser med bare 1.9 prosent fra 2025 til 2040. Når man opererer med 6 500 flere årsverk ved å utdanne flere, vil dette utgjøre 1,9 prosent av etterspørselen etter årsverk i helse- og omsorgssektoren på dagens nivå. Det betyr at helse- og omsorgssektorens andel av landets arbeidsstyrke holdes uendret. Dette er etter vår mening utfordrende, all den tid aldersgruppen over 70 - den tradisjonelt sett mest hjelpetrengende gruppen – vil vokse med mer enn 40 prosent.
Vi noterer oss i denne forbindelse at regjeringens tidligere framlagte Meld. St. 31 (2023-2024) «Perspektivmeldingen 2024» påpeker at det vil være et omfattende behov for omstilling i fordelingen av den tilgjengelige arbeidsstyrken på ulike sektorer. Vi mener dette i liten grad er hensyntatt i den foreliggende helsepersonellplanen. «Helsepersonellkommisjonen» (NOU 2023:4) konkluderte med at helse- og omsorgstjenestenes andel av samfunnets totale arbeidsstyrke ikke kan øke vesentlig, særlig fordi også andre viktige sektorer vil ha et betydelig behov for økt arbeidskraft. I «Nasjonal helse- og samhandlingsplan» (2024-2027) sluttet Regjeringen seg til kommisjonens standpunkt, men framhevet også viktigheten av at tjenestene har nok folk.
Verdier og prioriteringer:
Seniorpolitisk utvalg i Tromsø Arbeiderparti er av den oppfatning at Helsepersonellkommisjonens anbefaling i spørsmålet om tilgang til arbeidskraft i helse- og omsorgssektoren ikke kan bli stående som grunnlag for all fremtidig prioritering. Fordelingen av samfunnets arbeidskraftressurser til ulike formål må kunne kombinere en realistisk tilnærming til den demografiske utviklingen vi vet vil komme, med reflekterte verdivalg og politiske prioriteringer.
Vi vil påpeke betydningen av å kunne gå grundigere til verks i vurderingen av ulike samfunnssektorers arbeidskraftbehov sett opp mot hele den tilgjengelige arbeidsstyrken. Vi vet at helse, pleie og omsorg, samt forsvar og politi vil kreve en betydelig personellmessig innsats. Men i flere andre sektorer er det grunn til å tro at det finnes et stort potensial for å ta i bruk teknologi som kan gi betydelig personellmessig besparelse. Vi mener dette kan frigjøre menneskelige ressurser som kan settes inn i sektorer der dette er hensiktsmessig og nødvendig, ut fra løpende behov innen lovpålagte tjenester og beredskap for erkjente og mulige framtidige scenarier. Bemanningssituasjonen i helse- og omsorgstjenestene vil alltid være en viktig del av dette – og det må antall utdanningsplasser innen helsefag speile bedre enn det som foreslås i planen.
Administrative tiltak og pårørendeomsorg:
Vi noterer oss at det i Helsepersonellplanen legges til grunn at nivået av pårørendeinnsats holdes konstant, og at ressursinnsatsen per bruker økes moderat. Vi vil understreke at det ikke er realistisk at pårørende i større grad kan ivareta et økende behov for omsorgstjenester - snarere tvert imot. Det vil i årene som kommer bli færre yngre personer per familie, mange familier bor geografisk langt fra hverandre og i tillegg kommer det faktum at både kvinner og menn som regel er i fullt arbeid. Det er likevel slik at mye omsorgsarbeide fremdeles vil ivaretas av pårørende også framover. Det må derfor komme tiltak i Helsepersonellplan 2040 som sørger for at pårørenderessursen kan vedlikeholdes, støttes og avlastes.
En aldrende befolkning:
Vi vet i dag mye om hvordan den demografiske utviklingen vil være fram mot neste århundreskifte. Forholdet mellom eldre over 70 år og yngre mennesker kommer til å endre seg ganske dramatisk, hvor vi allerede i løpet av planperioden fram mot 2040 vil være flere eldre enn folk i arbeidsfør alder. Vi kan selvsagt ikke med sikkerhet si hvordan situasjonen rent helsemessig vil være for den eldre delen av befolkningen. Det blir pekt på at det er grunn til å tro at mange vil være friske og aktive langt opp i alderdommen. Andelen av befolkningen i hver aldersgruppe som har demens, ser likevel ut til å endre seg lite.
Demens er den dominerende årsak til behovet for heldøgns omsorg og innleggelse i sykehjem av personer over 70 år. Etter tall fra Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT) er det anslått at antall demente over 70 år i Norge i løpet av planperioden øke fra vel 114 000 i 2025 til over 190 000 i 2040. Et ikke usannsynlig anslag går ut på at vi kan ha så mange som 380 000 antatt demente over 70 år i Norge ved århundreskiftet.
Nasjonalt senter for aldring og helse angir: «Alzheimers sykdom er en hjernesykdom som innebærer at hjerneceller dør. Den rammer særlig eldre, og er den hyppigste årsaken til demens» … «Det forskes intenst på Alzheimers sykdom, men enn så lenge finnes det ingen medisin som helbreder sykdommen. Det finnes medisinsk behandling som kan dempe og bremse symptomene hos noen».
Det er grunn til å tro at forskningen vil bringe fremskritt i tidlig diagnose og tiltak som kan bremse sykdommens utvikling. Muligheten for helbredende behandling som kan komme det brede lag av folket til gode, synes derimot langt mer usikker og kan ikke legges til grunn ved planleggingen av tjenestebehovet på kort sikt.
Helsepersonellplan 2040 har et resonnement i sluttkapitlet hvor man kommenterer utviklingen etter den valgte planperioden.
«Modellene for framskrivinger viser tydelig at etterspørselen etter tjenester fortsatt vil øke i tiårene som kommer. Dette understreker behovet for en bredere innsats, som ligger utenfor denne planens ramme, men som er avgjørende for en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste på lengre sikt.»
Regjeringen erkjenner med dette at det er behov for framtidige endringer etter 2040. Vi mener det er en svakhet ved planen at den ikke har med perspektiver og mulige løsninger på utviklingen også etter den valgte planperioden. Befolkningsutviklingen tilsier at vi fortsatt får over 4 000 flere demente hvert år i flere tiår fremover. Det skaper store utfordringer som ikke kan løses ved fortsatt effektivisering av tjenestene alene. Vi ser det som ønskelig at Helsepersonellplan 2040 følges opp med en ny plan med perspektiver og mulige løsninger frem mot 2060 eller lenger.
Registrering av måloppnåelse
Den foreslåtte løpende registrering av måloppnåelse og en våken beredskap til å reagere med supplerende tiltak ved behov, er etter vår mening svært viktig. Det må innebære at måloppnåelse ikke bare måler enkelttiltak og positive resultater, men favner bredt for større geografiske områder. Her må man også måle svakheter i helseberedskapen, som ventelister for ulike tjenester, ubesatte stillinger og høyt sykefravær. Veksten i tjenestebehov vil kunne skje i et større tempo enn antatt. Påviste behov for supplerende tiltak må derfor kunne iverksettes raskt for å unngå et økende gap mellom behov og kapasitet.
Vi ser det derfor som ønskelig at økning av utdanningskapasiteten med 10 prosent som anført i annet scenario i kapittel 5, utredes nærmere med henblikk på å kunne iverksettes omgående dersom behovet tilsier det.
Oppsummering:
Seniorpolitisk utvalg vil derfor foreslå følgende:
At Helsepersonellplan 2040 følges opp med en Helsepersonellplan 2060
At registrering av måloppnåelse må omfatte både positive effekter og svakheter som ventelister, ubesatte stillinger og sykefravær, og at avbøtende tiltak blir iverksatt raskt
At en økning av utdanningskapasiteten som anført i annet scenario i kap. 5 blir utredet med henblikk på å kunne iverksettes raskt dersom registrert måloppnåelse tilsier det.
At den tidligere Helsepersonellkommisjonens anbefaling om at det ikke kan komme vesentlig flere ansatte i helse-og omsorgstjenestene må erstattes av verdivurderinger og tydelige politiske prioriteringer. Her må samfunnets samlede arbeidskraftressurser vurderes med henblikk på hvilke sektorer som vil være arbeidskraftskrevende og hvilke som i større grad kan rasjonaliseres med teknologi og andre endrede forutsetninger.
Seniorpolitisk utvalg i Tromsø Arbeiderparti
Ivar Sæther (leder) Helge Stalsberg
Sylvi Hjelle Jan Petter Johannessen
Tove Karoline Knutsen
Arbeidsgiverforeningen Spekter · 27. september 2026Høringsinnspill fra Arbeidsgiverforeningen Spekter til Meld. St. 11 (2025-2026)
I Innledning
Arbeidsgiverforeningen Spekter takker for muligheten til å gi skriftlig innspill som utdyper de innspill vi har i den muntlige høringen på Stortinget mandag 28. september.
Regjeringen vil med Helsepersonellplan 2040 sørge for at for at vi har tilstrekkelig arbeidskraft og kompetanse til å møte befolkningens behov som brukere, pasienter og pårørende fram mot 2040. Planen omhandler i alt 156 punkter, for «økt heltid, redusert sykefravær, mindre vikarbruk og innleie, bedre ledelse, mer systematisk kompetanseutvikling, hensiktsmessig ansvars- og oppgavedeling og økt bruk av digitale og teknologiske løsninger skal samlet bidra til at flere enheter løftes videre i sitt utviklingsarbeid».
Regjeringen ønsker en forsterket innsats på disse områdene. Samtidig er flere av tiltakene i planen tiltak som partene i helsesektoren har arbeidet systematisk med i flere år, for eksempel redusere deltid, sykefravær mv, både gjennom to- og trepartssamarbeidet. Arbeidet med å øke andelen hele stillinger har også vært gjenstand for flere offentlige utvalg, og når det gjelder sykefravær er det etablert et eget bransjeprogram for sykehusene.
Når det nå legges opp til en årlig produktivtetsvekst på 0,7 prosent, er det ambisiøst sett på bakgrunn av at produktivitetsveksten historisk har vært betydelig lavere. Det er derfor en risiko for at utfordringsbildet er enda mer krevende enn det som er lagt til grunn i planen.
Produktivitetsvekst innebærer at ressursene utnyttes bedre. Da må rammebetingelsene også legge til rette for bedre ressursutnyttelse. Regjeringen vil etablere partssammensatte produktivitetsråd i alle helseforetak som fortløpende vurderer produktivitetsutviklingen. De tyngste tiltakene for å øke tilbudet av helsepersonell – det vil bla. si heltid, arbeidstid/helgearbeid, senere avgang, økt pensjonsalder og redusert sykefravær – forutsetter alle velfungerende partsprosesser hvor partene skal bli enige.
Det er dermed lagt et betydelig ansvar på at partene lokalt skal finne løsninger. Det er helt i tråd med Hovedavtalen i Spekter at partene skal samarbeide i utviklingsarbeid. De ansatte og tillitsvalgte har en viktig rolle i å bidra til at de beslutningene som fattes er så godt opplyst som mulig. Samtidig er det en betydelig prosessrisiko når gjennomføringen av planen er så tett knyttet opp mot at partene lokalt skal finne løsninger som skal støtte opp under en produktivitetsvekst på hele 0,7 prosent.
Regjeringen vil videre etablere en nasjonal og partssammensatt styringsgruppe for Helsepersonellplan 2040 for å følge utviklingen, påse at tiltakene følges opp og vurdere nye tiltak hvis det er behov for det. De sentrale partene skal dermed være med å styre arbeidet med planen.
Håndtering av bemanningsutfordringene er helt sentralt for utviklingen av helse- og omsorgstjenesten framover. Sykehusene og andre virksomheter er selvstendige rettssubjekter og har et arbeidsgiveransvar som ikke kan overlates til andre. Oppfølging av Helsepersonellplan 2040 må derfor skje innenfor den ordinære styringsdialogen mellom eier og sykehus/virksomhet. Det utelukker selvfølgelig ikke at de sentrale partene har en rolle i gjennomføringen av planen, men det bør derfor konsentreres om temaer som partene naturlig vil ha dialog om.
II Mer om Spekters innspill til den muntlige høringen
Spekter viser til sitt skriftlige innspill til den muntlige høringen i komiteen, 28. september 2026. I det følgende har vi utdypet momentene fra høringen.
Arbeidstidsbestemmelsenes betydning for bemanningsutfordringene
Arbeidstidsbestemmelsene i dagens arbeidsmiljølov er i hovedsak tilpasset dagsarbeid, hvor natt-, søndags- og skift/turnusarbeid krever særskilt hjemmel eller begrunnelse. En høy andel av helse- og omsorgstjenestene kjennetegnes av døgnkontinuerlig drift, og at behovet for bemanning av tjenesten varierer gjennom døgnet og uken. Det gjelder både i sykehusene og for eksempel på sykehjem. Det varierende bemanningsbehovet innebærer at det er flere på jobb på dagtid enn på kveld, flere på kveld enn på natt, og flere i ukedagene enn i helgene. Arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven setter begrensninger på muligheten til å fordele arbeidstiden på en slik måte at tilstedeværende kapasitet og kompetanse til enhver tid samsvarer med behovet. Begrensningene er knyttet til kravet i arbeidsmiljøloven § 10-5 (2) om avtale med tillitsvalgte for å kunne gjennomsnittsberegning av arbeidstiden.
Dette er særlig utfordrende knyttet til bemanning i helgene, fordi det har blitt vanlig at tillitsvalgte setter krav om at den enkelte ansatte ikke skal arbeide oftere enn hver tredje helg. Dette får igjen konsekvenser for arbeidsgivers mulighet for å sikre bemanning og kompetanse i helgedagene.
Helsepersonellkommisjonen omtalte også dette i sin rapport «Tid for handling»:
«Når arbeidsgiver er avhengig av arbeidstakernes godkjenning av for eksempel gjennomsnittsberegning for å sette opp en arbeidsplan, medfører det at det oppstår forhandlingsarenaer hvor det kan stilles ulike krav. Det kan være krav om begrensninger i helgearbeid eller kompetansesammensetning. Eksempelvis vil krav om at en arbeidsplan ikke skal innebære arbeid oftere enn hver tredje helg, medføre en større begrensning enn det lovgiver har regulert i aml. § 10-8 nr. 4.»
Hele fem offentlige utvalg har siden 2004 dokumentert at deltid blant annet oppstår som følge av mangel på personell i helgene. Det er slik at dersom de ansatte jobber hver tredje helg, må man ha 30 prosent flere arbeidstakere/hoder for å få en turnus til å gå opp, sammenlignet med hva man måtte hatt dersom lovens krav om at det ikke skal arbeides oftere enn hver annen søndag i stedet ble lagt til grunn. I dag er dette bemanningsbehovet, som følge av arbeid hver tredje helg, i stor grad dekket av deltid, innleie eller overtid.
Denne virkelighetsbeskrivelsen er ikke omstridt, og regjeringen skriver også i Helsepersonellplan 2040 at praksisen som her er beskrevet «øker bemanningsutfordringene og bidrar til behov for flere deltidsstillinger, tilkallingsvikarer og innleid arbeidskraft.»
Det er verken for arbeidsgiver eller de ansatte ønskelig å gå tilbake til den tiden hvor de ansatte jobbet hver annen helg. Dagens situasjon er imidlertid ikke bærekraftig med de bemanningsutfordringene vi vet kommer, verken når det gjelder å imøtekomme kravene til faglig forsvarlighet eller til effektiv ressursutnyttelse i form av flere hele stillinger, jf Helsepersonellkommisjonens rapport som også peker på utfordringene med å dekke behovet for helgebemanning. Og det er ut fra regjeringens egne anslag for potensielle effekter av ulike tiltak, neppe mulig å komme i nærheten av å nå målene som er satt i Helsepersonellplan 2040 dersom man ikke lykkes med å finne løsninger som gjør det mulig å organisere arbeidstiden på mer hensiktsmessige måter.
Et alternativ til å jobbe flere helger, er å jobbe flere timer i helgene, for eksempel ved å anvende 12,5 timers vakter. Det vil redusere behovet for antall deltidsansatte betydelig. I vårt innspill til Helsepersonellplan 2040 har Spekter vist til en beregning fra Vestre Viken HF som viser at behovet for ansatte/hoder blir redusert med 33 prosent ved innføring av langvakter. Slike vakter kan også gjøre at flere ønsker å jobbe heltid, fordi man får bedre balanse mellom jobb og arbeid. Dersom slike tiltak kan føre til at deltidsandelen blir 10 prosent, mot dagens 30 prosent, gir det 11 500 nye årsverk (beregninger gjort på Spekters lønnsdatabase med en gjennomsnittlig stillingsprosent på 90,5 prosent). Det er til sammenligning omtrent like mange som det arbeider på Ahus i dag.
I tillegg til den bemanningsmessige gevinsten, er det viktig å påpeke at høyest mulig andel heltidsstillinger vil ha positive effekter på kompetanse og kontinuitet, som igjen er viktig for å sikre forsvarlighet og kvalitet i tjenestene.
Arbeidsgivers styringsrett innebærer ikke bare en rett, men også en plikt til å organisere, lede, fordele og kontrollere arbeidet, og det er krevende for arbeidsgivere å ivareta drifts- og arbeidsgiveransvaret når man er avhengig av avtaler med tillitsvalgte for å opprettholde helt ordinær drift. Helsepersonellkommisjonen siterer fra et brev til kommisjonen fra de administrerende direktørene i de fire regionale helseforetakene der det påpekes at ledere med organisatorisk systemansvar ikke er gitt juridiske forutsetninger og rammer for å etablere arbeidsplaner, slik lovens intensjon er.
Denne problemstillingen ble også drøftet av Arbeidstidsutvalget (NOU 2016: 1, s. 213), hvor et flertall foreslo at det burde utarbeides et nytt sett med regler for skift/turnusarbeid, som vil gi arbeidsgiver noe utvidet mulighet til å fastsette arbeidsplanene. Mindretallet støttet ikke en lovendring, men pekte blant annet på at «de sentrale tariffpartene i fellesskap har et særlig ansvar for å sørge for å løse de utfordringene som er knyttet til skift- og turnusordninger i helse- og omsorgsektoren».
Dette ble fulgt opp av Helsepersonellkommisjonen ved at et flertall ba de sentrale partene om å inngå en avtale med de nødvendige reguleringer. Flertallet begrunner det blant annet med at det er en begrensning i arbeidsgivers styringsrett som følge av at man er avhengig av ulike avtaler, og at det kommer i konflikt med virksomhetens ansvar for å gi forsvarlige helse- og omsorgstjenester.
Spekter og fagforeningene har så langt ikke kommet til enighet om en omforent sentral avtale om gjennomsnittsberegning av arbeidstiden og helgearbeid for helseforetakene. En slik avtale må selvsagt hensynta både arbeidstakernes behov for forutsigbarhet og et fullt forsvarlig arbeidsmiljø, og tjenestens behov for at løsningene må støtte opp om prinsippene om virksomhetenes ansvar og myndighet, samt bidra til å løse utfordringene som arbeidstidsordningene skaper.
Hvis det ikke er mulig å komme til enighet mellom partene, mente Helsepersonellkommisjonens flertall at myndighetene må iverksette en gjennomgang av arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser. Tiltaket, dersom partene ikke blir enige, er dermed en nasjonal regulering i lov eller forskrift.
Regjeringen har invitert partene til å diskutere løsninger.
Spekter mener at Stortinget bør sette en klar frist for partenes arbeid knyttet til arbeidstid. Dersom arbeidet ikke gir resultater, må konsekvensen være at regjeringen legger fram forslag til nødvendige lovendringer som sikrer at det kan etableres arbeidsplaner som gir god ressursbruk, effektiv drift og et fullt forsvarlig arbeidsmiljø og som kan øke andelen heltidsstillinger.
Overtidsbetaling på merarbeid
Regjeringen har omtalt problemstillingen rundt overtid på deltid under omtalen av tiltak for å få flere hele stillinger. Her beskrives arbeidsgiversidens bekymringer, og det er blant annet vist til en rapport fra Oslo Economics (februar, 2026) som viser at konsekvensene ved at deltidsansatte skal få høyere timelønn for arbeid utover sin avtalte stillingsandel, kan bli et lavere arbeidstilbud og økte arbeidskraftkostnader for virksomhetene. Rapporten viser videre at dersom 20 prosent av arbeidstakerne i sykehusene reduserer sin stilling, men opprettholder arbeidsinntekten gjennom økt betaling for samme mengde utført mertid, vil det bety 2 000 tapte årsverk.
Videre omtales arbeidsgruppen regjeringen har satt ned og her skriver regjeringen følgende: Som nevnt i delkapittelet om arbeidstid er det vanskelig å organisere turnusarbeid, og særlig i helgene, uten deltidsarbeid. Det er derfor avgjørende å finne gode løsninger knyttet til særlig helgearbeid dersom helse- og omsorgstjenestene skal kunne tilby flere hele stillinger og arbeidskraften utnyttes bedre. Å jobbe for en heltidskultur innebærer at tjenestene selv i større grad må tilby og lyse ut hele stillinger, i tillegg til at de ansatte må kunne se verdien av og muligheten til å arbeide i hele stillinger.
Regjeringen kopler dermed overtid på mertid til arbeidet med å få flere hele stillinger. Denne vurderingen støtter Spekter fullt ut. En innføring av rett til overtidsgodtgjørelse for arbeid utover avtalt stillingsdel, vil kunne motivere til endret adferd, både for deltidsansatte og heltidsansatte. En deltidsansatt kan miste motivasjon til å øke stillingen sin, samtidig som en heltidsansatt vil kunne bli motivert til å ønske å redusere sin stilling og kompensere det økonomiske tapet ved å påta seg ekstravakter som blir godtgjort som overtid. Det vil være adferdsendringer som er stikk i strid med de behovene Norge har. Andelen som deltar i arbeidslivet er fallende, mens andelen som eldre øker kraftig. Det er derfor svært viktig for bemanningsutfordringene i Norge at flest mulig jobber heltid. Jo flere som jobber heltid, jo færre hoder trengs for å løse oppgavene. Dette har vært en sentral del av den norske arbeidslivspolitikken de siste årene.
Etter Spekters syn vil en lovendring som innebærer overtidsbetaling for deltidsansattes merarbeid, kunne sette det systematiske og langsiktige arbeidet med å skape flere hele stillinger langt tilbake i tid. Det er derfor viktig at Norge bruker det juridiske handlingsrommet vi har i forhold til EU i denne saken.
Stortinget bør støtte opp om dette ved å fatte nødvendige vedtak for å sikre at dagens praksis rundt godtgjøring av merarbeid videreføres. Spekter ber Stortinget bidra til at det fattes nødvendige vedtak for å sikre at dagens praksis rundt godtgjøring av merarbeid videreføres.
Spesialistgodkjenning for grupper av spesialsykepleiere
Det er uklart hvilket problem forslaget om spesialistgodkjenning for grupper av spesialsykepleiere er ment å løse. I Helsepersonellplan 2040 begrunner regjeringen forslaget med at det vil bidra til å rekruttere, utvikle og beholde sykepleiere, og at det vil være positivt for oppgavedeling. I forslaget til forskrift, som har høringsfrist 15. oktober, begrunner Helse- og omsorgsdepartementet det ytterligere med økt kvalitet og bedre pasientsikkerhet.
Selv om mye rundt forslaget ennå ikke er konkretisert, blant annet kompetansekravene som skal gjelde for de ulike spesialitetene, vil Spekter advare mot å innføre slike spesialistgodkjenninger. I forslaget fra Helse- og omsorgsdepartementet legges det bare til grunn at det vil ha positive effekter: Kostnader og personellmessige konsekvenser er ikke gjort rede for på en tilfredsstillende måte.
Etter helseforetakene og Spekter sine vurderinger vil det trolig øke behovet for arbeidskraft. En slik ordning vil kreve ressurser til veiledning, og spesialsykepleiere i et slikt løp vil måtte tas helt eller delvis ut fra ordinær drift. I tillegg vil det kreve planleggingsressurser og tid til koordinering, ikke minst mot turnusplaner. Å legge spesialistgodkjenning til grunn for å utføre visse oppgaver vil også kunne binde opp personellressurser.
Samtidig er det verdt å merke seg at den økte spesialiseringen for leger har skapt behov for mer generellkompetanse (generell kirurgi og generell indremedisin) for å dekke vaktordningene og håndtere pasienter med sammensatte sykdommer. Dette underbygger at en for stor grad av spesialisering vil øke personellbehovet også for sykepleiergruppen. Helsepersonellplanen fremhever behovet for mer breddekompetanse og at kompetansekrav må gå foran profesjonsspesifikke krav for å få mer fleksibel bruk av personellressursene. Tiltaket med spesialistgodkjenning for grupper av spesialsykepleiere går på tvers av denne logikken og fremstår kontraproduktivt.
Spesialsykepleiere med erfaring er allerede høyt kompetente og effektive arbeidstakere som også gjennomgår kompetansehevende tiltak i tillegg til den læringen som skjer i jobben. Spesialistgodkjenninger for grupper av sykepleiere vil ikke løse noen reelle problemer når det gjelder kompetanse.
Ordningen vil også kunne være drivende for lønnskostnader, da det må forventes krav om egne stillingskategorier og tilhørende kompensasjon, en kostnad som kommer i tillegg til lavere produktivitet knyttet til selve spesialiseringsløpet. Dette kan bli en betydelig kostnad hvis et stort antall spesialsykepleiere får godkjenning.
Det er også vanskelig å se at ordningen vil ha store positive konsekvenser i form av økt effektivitet og økt pasientsikkerhet. Den mulige positive effekten av økt rekruttering og at arbeidstakere står i jobb lenger, er også trolig minimal. Turnover for spesialsykepleiere i norske sykehus er i utgangspunktet veldig lav, 6,1 prosent, inkludert overgang til pensjon. Spekter kjenner heller ikke til at det finnes tilvarende ordninger i andre land.
Spekter mener derfor at det ikke bør innføres spesialistgodkjenning for spesialsykepleiere
Dersom forslaget vedtas, må det fortsatt være opp til den enkelte arbeidsgiver å inngå avtaler om spesialiseringsløp. Det bør heller ikke innføres overgangsordninger der et visst antall år som spesialsykepleier automatisk gir spesialistgodkjenning. En slik ordning kan føre til at flere tusen sykepleiere får spesialiststatus uten ny kompetanse, og skape uheldige forskjeller mellom grupper av erfarne spesialsykepleiere. Videre må ordningen ikke gjøres permanent fra starten av, men i første omgang omfatte et begrenset antall spesialiteter og evalueres med hensyn til økonomiske, administrative og driftsmessige konsekvenser.
Ledelsesmodeller- og organisering
Regjeringen forslår flere tiltak knyttet til å sikre god ledelse, lederutvikling og organisering. Det er blant annet en omtale av «Magnet-sykehus», som kan forstås som at regjeringen ønsker at flere sykehus skal etablere tilsvarende ordninger. Her viser Spekter til Sykehusutvalget, som i NOU 2023:8 foretok en kartlegging og vurdering av lederspenn og ledelsesstrukturer, og konkluderte med at hensynet til lokale forhold og helseforetakenes autonomi tilsier at man bør unngå unødvendige og rigide lovreguleringer som gjelder organisatoriske spørsmål.
Spekter mener organisering av sykehusene er grunnleggende lederansvar som må ta utgangspunkt i det enkelte sykehus’ behov for å sikre forsvarlig drift.
Apotekenes rolle
Potensialet for å bruke apotekene mer er betydelig, særlig som førstelinje innen definerte helseplager, i å sikre riktig legemiddelbruk, gi enkel tilgang til vaksinasjon og andre helsetjenester som kan frigjøre tid for fastleger, kommuner og øvrige deler av helsetjenesten.
Spekter støtter regjeringens forslag om utprøving av flere helsetjenester i apotek, men mener det bør gjennomføres i et større omfang enn det som er foreslått.
III Andre tiltaksområder
Kommunestruktur
Etter Spekters syn er det et stort behov for strukturelle tiltak, og endring av kommunestrukturen er helt avgjørende for å møte utfordringene framover. Ingen av kommunene i Norge klarer å ivareta alle lovkrav, ifølge Generalistkommuneutvalget.
Generalistkommuneutvalgets flertall mente at større kommuner er det tiltaket som på best måte vil opprettholde generalistkommuneprinsippet og styrke generalistkommunene. Utvalgets flertall mente at større kommuner i de aller fleste tilfeller vil bidra til å løse utfordringene med mangel på kapasitet og kompetanse.
Utvalgets flertall mente videre at det må føres en aktiv politikk for å få større kommuner, med tilgjengelige virkemidler som understøtter lokale initiativ og forhandlinger.
Spekter mener dette må følges opp og omtales også i arbeidet med Helsepersonellplan 2040.
Oppgavedeling og samhandling med kommunene
Spekter mener at arbeidet med Tørn kommune bør videreføres, og at midlene ikke bør omdisponeres til det omstillingstilskuddet som foreslås innført. Dette er også KS sitt ønske, og noe de regionale helseforetakene også er opptatt av. Spesialisthelsetjenesten er avhengig av en god og effektiv pleie- og omsorgstjeneste i kommunene. Samhandling forventes ellers å være et sentralt tema i utredningen fra Helsereformutvalget.
Med vennlig hilsen,
Arbeidsgiverforeningen Spekter
Trøndelag Sørvest, lakseregionen · 27. september 2026Høringsuttalelse til Meld. St. 11 Helsepersonellplan 2040
Fra Helseledernettverket i Trøndelag Sørvest, lakseregionen
Kommunene Frøya, Heim, Hitra, Rennebu, Rindal, Skaun og Surnadal
Innledning
Helseledernettverket i Trøndelag Sørvest, lakseregionen takker for muligheten til å gi innspill på Meld. St. 11 Helsepersonellplan 2040. Nettverket består av kommunalsjefer helse og mestring og kommunalsjefer livsløp i kommunene Frøya, Heim, Hitra, Rennebu, Rindal, Skaun og Surnadal. I tillegg møter kommuneoverleger fra regionen. I nettverket samarbeides det om kvalitet, kompetanse og utvikling i helse- og omsorgstjenestene i kommunene og i regionen.
Overordnet vurdering
Helseledernettverket Trøndelag Sørvest, Lakseregionen støtter ambisjonen i Helsepersonellplan 2040 om å sikre tilstrekkelig personell og en mer bærekraftig bruk av den samlede arbeidskraften i helse- og omsorgstjenestene. Utfordringsbildet er alvorlig. Regjeringen viser til SSBs framskrivninger om at det, dersom utviklingen fortsetter som i dag, vil mangle 42 400 helsepersonell i helse- og omsorgstjenestene i 2040. For enkelte kommuner er dette imidlertid ikke bare en framtidig utfordring. Tilgang på kvalifisert arbeidskraft er allerede en sentral begrensning for utviklingen av bærekraftige helse- og omsorgstjenester.
Samlet sett stiller Helseledernettverket seg bak beskrivelsene og tiltakene som skisseres i planen.
Helseledernettverket ønsker å kommentere følgende punkter i planen
5 Utdanning for helse- og omsorgstjenestene
5.1 Kjønnsfordelingen i helsefagutdanningene
Helseledernettverket viser til regjeringens tiltak om å fra studieåret 2027/2028 innføre kjønnskvoter i opptak til de helsefaglige utdanningene i universitets- og høgskolesektoren. Helseledernettverket er enige i at det er mange fordeler med en jevnere kjønnsbalanse i helse- og omsorgsyrker, men ønsker å presisere at kjønnskvotering må vurderes ut fra om tiltaket faktisk bidrar til flere kvalifiserte kandidater og bedre tilgang på helsepersonell. Når Helsepersonellplanen samtidig viser til lavere gjennomføring blant menn som går sykepleierutdanning, er det en risiko for at en i realiteten får færre uteksaminerte kandidater med dette tiltaket. Tiltaket bør derfor følges systematisk med hensyn til søkertall, gjennomføring, frafall og antall uteksaminerte kandidater. Tiltaket bør også kombineres med målrettet arbeid for å øke gjennomføringen og gjøre helsefaglige utdanninger og yrker attraktive for begge kjønn.
5.8. Studiesenterordningen
Helseledernettverket støtter en styrking av studiesentrene, og mener at det må legges bedre til rette for desentraliserte og fleksible utdanningstilbud, praksisnære utdanningsløp, etter- og videreutdanning og systematisk kompetanseutvikling i kommunene. For distriktskommuner er muligheten til å utdanne og videreutdanne mennesker der de bor en viktig del av en langsiktig rekrutteringsstrategi. Vi savner tydeligere føringer for forpliktende samarbeid mellom utdanningsinstitusjoner og kommunene om dimensjonering, innhold og praksis i studiesenterordningen.
6 Ansvars- og oppgavedeling
6.14 Kompetansekrav i helse- og omsorgstjenesteloven
Helseledernettverket støtter større kommunalt handlingsrom, økt oppgavedeling og mer fleksibel bruk av personell, men mener at dette ikke nødvendigvis forutsetter at de lovfestede kompetansekravene fjernes. Dagens lovgivning stiller krav om at kommunen skal «ha knyttet til seg» bestemte profesjoner. Vi mener dette fortsatt kan være et viktig minimumskrav til hvilken fagkompetanse som skal være tilgjengelig for kommunens helse- og omsorgstjenester. Interkommunalt samarbeid kan i denne sammenhengen benyttes for å sikre tilgang til nødvendig kompetanse og robuste fagmiljøer, uten at alle profesjoner nødvendigvis må organiseres fullt ut i den enkelte kommune. På denne måten kan nasjonale minimumskrav til kompetanse kombineres med lokalt handlingsrom, fleksibel organisering og mer hensiktsmessig bruk av den samlede kompetansen på tvers av kommunegrenser.
10 Planlegging og omstilling
10.1.1 Statens rolle
Helseledernettverket støtter etableringen av et omstillingstilskudd til kommunene. Det er positivt at tilskuddet favner bredt og kan benyttes til blant annet kompetanseutvikling, arbeidsmiljø, ansvars- og oppgavedeling, digitalisering og personellbesparende teknologi. Dette er områder som kommunene må arbeide systematisk med for å møte framtidens personellutfordringer.
Vi ønsker å understreke at finansieringen må ha tilstrekkelig varighet til at kommunene faktisk rekker å gjennomføre omstilling og realisere gevinstene. Det bør også åpnes for interkommunale søknader og samarbeid, slik at mindre kommuner kan gjennomføre omstilling i fellesskap og bygge robuste fag- og utviklingsmiljøer.
Avsluttende kommentarer
Helseledernettverket mener at Helsepersonellplan 2040 gir en tydelig retning for det nødvendige omstillingsarbeidet i helse- og omsorgstjenestene. Vi støtter ambisjonen om bedre utnyttelse av den samlede arbeidskraften, økt oppgavedeling, styrket kompetanseutvikling og raskere innføring av teknologi og nye arbeidsformer.
Samtidig vil vi understreke at omstilling ikke kan være kommunenes ansvar alene. Skal ambisjonene i planen realiseres, må kommunene gis tilstrekkelig handlingsrom, langsiktige og forutsigbare økonomiske virkemidler og reell støtte til implementering. For små og mellomstore kommuner vil også interkommunalt samarbeid, desentraliserte utdanningstilbud og tilgang til robuste fagmiljøer være avgjørende.
Med vennlig hilsen
Helseledernettverket interkommunalt politisk råd Trøndelag Sørvest, lakseregionen
Asbjørn Strømmen
Kommunalsjef helse og mestring,
Skaun kommune
Svein Johny Forren
Kommunalsjef helse og mestring,
Frøya kommune
Hege Alice Østmark
Kst. kommunalsjef livsløp,
Hitra kommune
Elisabeth Berntsen
Kommunalsjef helse og mestring,
Rennebu kommune
Inger Lise Waade
Kommunalsjef helse og mestring,
Heim kommune
Lina Røen
Helse- og omsorgsleder,
Rindal kommune
Ingrid Fagerli
Kommunalsjef livsløp,
Surnadal kommune
Farma Norge · 26. september 2026Høringssvar Farma Norge - Helsepersonellplan 2040 – legemiddelpolitikken må være en del av løsningen
Farma Norge mener Helsepersonellplan 2040 må handle om mer enn å utdanne og rekruttere flere helsepersonell. Norge må også bruke den kompetansen vi allerede har, smartere og redusere unødvendig ressursbruk i helse- og omsorgstjenesten. Legemiddelpolitikken kan være en viktig del av løsningen.
Regjeringen peker selv på oppgavedeling, digitalisering og bedre ressursutnyttelse som sentrale virkemidler for å møte den forventede helsepersonellmangelen. Farma Norge mener dette perspektivet må omfatte hele legemiddelkjeden – fra produsent og offentlige anskaffelser til grossist, apotek, forskrivning, behandling og oppfølging av pasienten.
Farma Norge ber derfor Stortinget følge opp seks konkrete områder:
1. Gjør farmasøyter til en tydeligere del av løsningen på helsepersonellmangelen
Farmasøytenes kompetanse må utnyttes bedre. Myndighetene bør systematisk identifisere oppgaver innen legemiddelbehandling, legemiddeloppfølging og forebygging som kan utføres av farmasøyter når dette er faglig forsvarlig.
Apotek bør i større grad inngå som en integrert del av helsetjenesten. Det bør legges til rette for et utvidet tjenestetilbud i apotek, med særlig vekt på å utnytte farmasøytenes kompetanse innen legemidler. Samtidig bør apotekenes rolle i den nasjonale helseberedskapen tydeliggjøres, herunder gjennom etablering av hensiktsmessige rutiner for bruk av apotekressursene i krisesituasjoner.
2. Legemiddelpolitikken må vurderes ut fra personellkonsekvensene
Ved innføring av nye refusjonsordninger, substitusjonsmodeller, innkjøpsordninger og andre legemiddelpolitiske tiltak bør myndighetene systematisk vurdere konsekvensene for helsepersonellressursene.
Et tiltak som reduserer legemiddelkostnadene, men samtidig binder betydelig kapasitet hos leger, sykepleiere eller farmasøyter, er ikke nødvendigvis samfunnsøkonomisk effektivt.
Farma Norge mener derfor at personellkonsekvenser bør inngå som en del av beslutningsgrunnlaget i legemiddelpolitikken.
Økt bruk av vaksinasjon bør også inngå i dette perspektivet. Vaksinasjon forebygger sykdom, styrker folkehelsen og kan redusere behovet for helsetjenester over tid. Et høyere vaksinasjonsnivå kan derfor også bidra til å avlaste helse- og omsorgstjenesten og bør ses i sammenheng med Helsepersonellplan 2040.
3. Generiske og biotilsvarende legemidler må inngå i helsepersonellstrategien
Rask og effektiv konkurranse etter patentutløp bidrar til lavere legemiddelkostnader og kan frigjøre ressurser til andre helse- og omsorgstjenester.
Norge bør derfor ha rammebetingelser som gjør det attraktivt for flere leverandører av generiske og biotilsvarende legemidler å delta i det norske markedet. Samtidig må konkurransemodellene utformes slik at de ivaretar forsyningssikkerheten.
En velfungerende konkurranse om generiske og biotilsvarende legemidler handler dermed ikke bare om pris, men også om ressursutnyttelse, tilgang og beredskap.
4. Nye europeiske regelverk må brukes til å styrke en effektiv og robust legemiddelkjede
Implementeringen av EUs nye legemiddelregelverk, herunder «Pharmaceutical Legislation», «Critical Medicines Act», nye regler for offentlige anskaffelser og «Biotech Act», vil få betydning for hvordan den norske legemiddelkjeden organiseres og reguleres.
Farma Norge mener implementeringen må bidra til en mer effektiv og sammenhengende legemiddelkjede, med raskere tilgang til generisk og biotilsvarende konkurranse, bedre forsyningssikkerhet og mer effektive anskaffelser.
Regelverksutviklingen innebærer samtidig nye krav til legemiddelleverandørene, øvrige aktører i verdikjeden og norske myndigheter. Digitalisering, bedre informasjonsflyt og mer effektive prosesser bør brukes aktivt for å redusere unødvendig dobbeltarbeid og frigjøre helsepersonellressurser.
Farma Norge mener Norge bør benytte implementeringen av det nye europeiske regelverket til å gjennomgå hele legemiddelkjeden med mål om bedre ressursutnyttelse, økt konkurranse, bedre forsyningssikkerhet og fornuftige kostnader.
5. Legemiddelmangel må behandles som et helsepersonellproblem
Legemiddelmangel skaper betydelig merarbeid for DMP, Sykehusinnkjøp, leger, sykepleiere, farmasøyter, apotek, grossister, leverandører og annet helsepersonell.
Når et legemiddel mangler, må det ofte brukes tid på å finne alternativer, endre behandling, skrive nye resepter, kontakte andre aktører i verdikjeden og informere pasienter. Oblibatorisk bruk av utenlandspakning bør innføres, det samme gjelder bruk av legemiddelpakninger med elektronisk pakningsvedlegg for alle legemiddelpakninger.
God forsyningssikkerhet er derfor også et tiltak for å frigjøre helsepersonellressurser.
Beredskap og tilgang på kritiske legemidler må inngå i vurderingen av hvordan helsepersonellressursene kan brukes best mulig. «Critical Medicines Act» legger opp til flere tiltak for å styrke forsyningssikkerheten og koordineringen i Europa. Norge bør gjennom implementeringen legge til rette for bedre samordning, mer effektive prosesser og mindre dobbeltarbeid mellom aktørene i verdikjeden.
6. Etabler et nasjonalt mål om at legemiddelpolitikken skal frigjøre helsepersonellressurser
Farma Norge anbefaler at regjeringen, som del av oppfølgingen av Helsepersonellplan 2040, etablerer et arbeid på tvers av Helse- og omsorgsdepartementet, DMP og andre relevante aktører for å identifisere legemiddelpolitiske tiltak som kan frigjøre tid og kapasitet hos helsepersonell.
Arbeidet bør blant annet se på:
Hvordan mangelsituasjoner kan håndteres med mindre ressursbruk i hele verdikjeden
Hvordan digitale løsninger og bedre informasjonsflyt kan redusere dobbeltarbeid
Hvordan nordisk samarbeid kan bidra til mer effektive og sømløse prosesser for tilgang til legemidler
Hvordan det nye europeiske legemiddelregelverket kan implementeres mer effektivt i Norge
Hvordan anskaffelser av kritiske og sårbare legemidler kan utformes slik at både konkurranse og forsyningssikkerhet ivaretas
Hvordan farmasøytenes kompetanse og apotekenes kapasitet kan brukes bedre i helse- og beredskapstjenesten.
Farma Norges hovedbudskap
Norge kan ikke løse helsepersonellmangelen bare ved å utdanne og rekruttere flere. Vi må også sørge for at dagens kompetanse brukes der den gir størst verdi for pasientene.
En mer effektiv legemiddelpolitikk – med bedre oppgavedeling, sterkere utnyttelse av farmasøytkompetansen, gode konkurransebetingelser for generiske og biotilsvarende legemidler og bedre forsyningssikkerhet – kan bidra til bedre pasientbehandling, lavere kostnader og mindre press på helsepersonell.
Farma Norge mener derfor at legemiddelpolitikken må være en tydelig del av løsningen i oppfølgingen av Helsepersonellplan 2040.
MVH,
Kjetil Berg
General Manager – Farma Norge
Likestillings- og diskrimineringsombudet · 26. september 2026Likestillings- og diskrimineringsombudets høringsinnspill
Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) har som mandat å arbeide for likestilling og mot diskriminering på grunnlag av kjønn, graviditet, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og alder.
Ombudet har også tilsynsansvar med at norsk rett og forvaltningspraksis er i samsvar med de forpliktelsene Norge har etter FNs rasediskrimineringskonvensjon (CERD), FNs kvinnediskrimineringskonvensjon (CEDAW) og FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD).
Helse- og omsorgtjenestene er kvinnedominert, både som arbeidsplass og hvis man ser på pårørende og pasienter [1]. Ombudet registrerer at likestillingsperspektivet er mer fremtredende i denne meldingen til Stortinget enn det har vært i tidligere utredninger innen helse- og omsorg, for eksempel i NOU 2023:4, og i de deler av NOU 2026:1 som omhandler helse- og omsorgstjenester. Det er bra og riktig at likestillingsperspektivet er viet plass i Meld. St. 11. Ombudet understreker samtidig viktigheten av også å ha et likestillingsperspektiv både når tiltakene og tjenestene skal evalueres.
Arbeidsgivers aktivitetsplikt og tiltak for arbeidsplassen og de ansatte
Som arbeidsgiver, har de ulike virksomhetene som utgjør helse- og omsorgstjenestene en plikt til å jobbe aktivt, planmessig og målrettet for å fremme likestilling og motvirke diskriminering, etter § 26 i Likestillings- og diskrimineringsloven.
Ombudet ser positivt på at meldingen omtaler flere tiltak som i hovedsak er rettet mot livsfase, kvinnehelse, kjønn, etnisitet, alder og hvor formålet er å sikre et tilrettelagt, tilpasset og godt fungerende arbeidsliv. Ombudets erfaring gjennom vår veiledningsrolle, er at ansatte i helse- og omsorgstjenestene ofte havner i en skvis når den ansattes rettigheter møter pressede budsjetter. Ombudet understreker viktigheten av at de ulike arbeidsgiverne i helse- og omsorgstjenestene faktisk klarer å tilby egnet tilrettelegging til arbeidstakere som oppfyller vilkår for tilrettelegging, for eksempel på grunn av nedsatt funksjonsevne eller graviditet, jf. §§ 22 og 23 i likestillings- og diskrimineringsloven.
Ombudet viser i den forbindelse til vårt innspill i høringssvar om natt- og alenearbeid i varehandelen [2]. Der argumenterer vi for at gravide arbeidstakere bør få fritak fra nattarbeid uten økonomiske ulemper. Dette er et tiltak vi mener vil ha positiv effekt også i helse- og omsorgstjenestene. Hvis de ansatte kvier seg fra å be om tilrettelegging fordi de vil tape økonomisk, svekkes retten til tilrettelegging under graviditen.
Det er positivt at rasisme, vold og trakassering er viet plass i meldingen, men vi mener at begrepet kjønnsbasert vold også skulle være tatt med. Kjønnsbasert vold, i likhet med rasisme, er et viktig perspektiv å ha med inn i tiltak rettet mot å redusere vold, trakassering og trusler om vold og trakassering i en kvinnedominert helse- og omsorgstjeneste. Trakassering, seksuell trakassering og kjønnsbasert vold inngår også i arbeidsgivers aktivitetsplikt etter likestillings- og diskrimineringslovens § 26.
Ombudet deler Meld. St. 11s beskrivelser av at trakassering i ulike former er en belastning for de ansatte og et problem. Ombudet har sammen med arbeidstilsynet over flere år promotert og kurset i «Sette strek» [3], som et verktøy for å forebygge, bevisstgjøre og øke kompetansen rundt seksuell trakassering. Ombudet anbefaler regjeringen å vurdere en lignende satsing tilpasset helse- og omsorgstjenestene. Ombudet er naturligvis åpne for å bidra inn i arbeidet med en slik satsing.
Ombudet stiller seg bak Meld. St. 11 i at det er et stort behov for å bedre kjønnsbalansen i helse- og omsorgstjenestene.
Meld. St. 11 omtaler viktigheten av å hente noe av personellet helse- og omsorgstjenestene trenger fra de som i dag står utenfor arbeidslivet. Dette har åpenbare positive samfunnsøkonomiske sider og bidrar til inkludering. Meldingen omtaler imidlertid ikke funksjonsnedsettelse i hverken drøftingen eller de anbefalte tiltakene. En 15 prosent økning i sysselsetting blant personer med funksjonsnedsettelse over en tiårsperiode er anslått å kunne gi en samfunnsøkonomisk gevinst på nesten 27 milliarder kroner. En økning på 50 prosent vil kunne gi en samfunnsgevinst på 85,5 milliarder kroner over samme tidsrom [4]. Ombudet oppfordrer til å utvide de planlagte tiltakene til å eksplisitt inkludere de som står utenfor arbeidslivet på grunn av ulike funksjonsnedsettelser.
Likestillingsplikten for offentlig sektor og sikring av likeverdige tjenester
Likestillings- og diskrimineringslovens § 24 stiller krav om at offentlige myndigheter, herunder offentlige helse- og omsorgstjenester, «skal i all sin virksomhet arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å fremme likestilling og hindre diskriminering.»
Tilstrekkelig bemanning og riktig kompetanse er to nøkkelfaktorer for å kunne sikre likeverdige tjenester. Ombudet stiller seg derfor positive til at meldingen vier stor plass og presenterer flere tiltak for nettopp å forbedre bemanningen i helhet, sikre at bemannings- og kompetansebehov løses i landets ulike regioner, og for å sikre og øke tilfanget av nødvendig kompetanse.
Ombudet stiller seg i hovedsak positiv til de planlagte tiltakene rundt oppgavefordeling, da hovedformålet med det er å kunne utnytte de helsefaglige ressursene på en bedre måte enn i dag. Samtidig ønsker ombudet å understreke viktigheten av at også personell uten omfattende helsefaglig kompetanse innehar tilstrekkelig kompetanse til å ivareta pasienter og brukeres ulike tilretteleggingsbehov.
Ombudet minner i den forbindelse også om rettighetene funksjonshemmede har gjennom diskrimineringsvernet i likestillings- og diskrimineringsloven og konvensjonen om rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD). I tillegg har funksjonshemmede etter likestillings- og diskrimineringslovens § 20 en rett til individuell tilrettelegging av enkelte tjenester i kommunen.
Når det gjelder å redusere eller fjerne bemanningskravet for kommunene har Ombudet gjort rede for vår bekymring knyttet til dette i vårt høringssvar til Kommunekommisjonens første delutredning [5].
Krav til likeverdig tilbud for digitale løsninger
Meld St. 11 vier stor plass til digitalisering og kunstig intelligens og mulighetene det gir til å sikre et mer effektivt tjenestetilbud. Ombudet anerkjenner at digitale løsninger og kunstig intelligens kan være svært ressurssparende for det offentlige og for tjenestemottakere. Samtidig må det understrekes at digitale løsninger og kunstig intelligens ikke alltid vil kunne ivareta behovene til enkelte pasienter eller pasientgrupper. Dette viser også UU-tilsynets sektortilsyn med helsesektoren [6]. Ombudet erfarer at mange opplever store barrierer i møte med digitale løsninger, og det er mye som tyder på at dette ikke vil avta i fremtiden.
Meld. St. 11 drøfter noen av problemstillingene knyttet til digitalisering av helse- og omsorgstjenester og bruk av KI. Ombudet har tidligere i høringssvaret trukket frem likestillings- og diskrimineringslovens § 24. Plikten etter § 24 gjelder også utvikling av digitale løsninger, som må utformes så de er tilgjengelig for flest mulig (universelt utformet), samtidig som det sikres at de som ikke kan nyttiggjøre seg av digitale løsninger har et likeverdig alternativt tilbud som ivaretar deres behov.
Utvikling av digitale løsninger som fremmer likestilling og ikke diskriminerer krever at bestiller og utvikler har en grunnleggende kompetanse om likestilling- og diskrimineringsrett og hvordan sikre at den digitale løsningen ivaretar dette. Ombudet har derfor utarbeidet en veileder [7]. Vi mener at det både i kjøp av, utvikling av og implementering av digitale tjenester er viktig å sikre at likestillingshensyn og diskrimineringsrisiko ivaretas på en god måte.
Ombudet ønsker også å understreke viktigheten av at utvikler og eier av nye digitale løsninger evaluerer og tester disse grundig. Vår erfaring er at diskriminering som forekommer gjennom bruk av digitale løsninger vil være vanskeligere, tidvis umulig, å avdekke for enkeltpersoner som blir utsatt for det. Dette er blant annet fordi algoritmer i større grad vil kunne diskriminere hele grupper ansatte, pasienter og brukere gjennom tilsynelatende nøytrale bestemmelser eller praksis.
Videre kan digital diskriminering være vanskelig å oppdage for utvikler eller eier selv, og derfor ha evnen til å masseprodusere diskriminerende praksis uten at det avdekkes. Det finnes flere godt kjente internasjonale skandaler som illustrerer at dette er en reell risiko, som for eksempel skandalen i Nederland rundt barnebidrag i 2019.
Ombudet ber om at regjeringen sikrer at de planlagte digitale løsningene både testes og evalueres grundig for diskrimineringsrisiko, og at det gjøres mulig å avdekke diskriminering også for ansatte, pasienter eller parter med legitim interesse, sånn som tillitsvalgte, ombud og tilsynsorganisasjoner.
Et kjønnsperspektiv på e-helse
En del av digitaliseringen som anbefales har som formål å hjelpe pasienter til selvhjelp eller digitalisere møtet med helse- og omsorgstjenesten. For eksempel tiltakene digital førstelinje, offentlige KI-helseråd og nettlegen. Digitale helsetjenester kan bidra til å løse mange av utfordringene vi har i helse- og omsorg i dag. Samtidig kan også digitalisering bidra til eller forårsake diskriminering, indirekte eller direkte. Kvinnehelseutvalget problematiserer i sin utredning (NOU 2023: 5) at det selv om det er satt tydeligere mål for IKT i helsetjenesten ikke har ført til at kjønnsperspektivet er inkludert i noen av de mest sentrale styringsdokumentene.
Kvinnehelseutvalget peker i sin utredning både på at det er et flertall kvinner som arbeider i helsesektoren, at det er et flertall kvinner som benytter seg av helsetjenester og at kvinner i større grad enn menn tar på seg særlig det mer krevende pårørendeansvaret. Ombudet mener at kjønns- og likestillingsperspektivet derfor bør være sentralt i vurderingen når digitalisering av helse drøftes, og i evalueringen av om nye digitale løsninger fungerer tilfredsstillende.
Referanser:
[1] NOU 2023: 5 Den store forskjellen. Om kvinners helse og betydningen av kjønn for helse.
[2] https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing-natt-og-alenearbeid-i-varehandelen/id3054206/Download/?vedleggId=26685fb9-af67-43d8-86cc-d5c7760c70ae
[3] https://ldo.no/settestrek/
[4] Legard, S., El-Amrani, S., & Gleinsvik, A. (2023). Samfunnsøkonomiske gevinster ved økt sysselsetting av personer med funksjonsnedsettelse - en oppdatert analyse. AFI-rapport nummer: 2023:13. Oslo: Arbeidsforskningsinstituttet AFI & Proba samfunnsanalyse. https://nva.sikt.no/registration/0198cc45e170-04375a47-a69c-4b25-a460-4c14e0618cb5
[5] https://ldo.no/content/uploads/2026/06/Horingssvar-NOU-20261-En-baerekraftig-kommunesektor.pdf
[6] Digitale helsetenester er ikkje tilgjengelege for alle | Tilsynet for universell utforming av ikt
[7] https://ldo.no/blog/2023/11/08/innebygd-diskrimineringsvern/
NORSKE UTDANNINGS- OG STUDIESENTRE · 26. september 2026Studiesentrene som en viktig del av løsningen - Innspill fra Norske utdannings- og studiesentre (NU)
Innledning
Norske utdannings- og studiesentre (NU) er en frittstående interesseorganisasjon for utdannings- og studiesentre i Norge.
Sammen med våre medlemmer er vi opptatt av å gi hele landets befolkning en reell mulighet til å ta utdanning uavhengig av bosted, livssituasjon og økonomi.
Våre medlemmer sørger for at lokale kompetansebehov blir dekket, og bidrar til både utvikling av gode offentlige tjenester og vekst i næringslivet over hele landet. Sentrene bidrar til vekst, utvikling og konkurransekraft gjennom treffsikre tiltak som bidrar til høyere utdanningsnivå og færre i utenforskap.
Helsepersonellmangelen er en stor utfordring. Den merkes særlig i distriktene. Tilgangen til kvalifisert helsepersonell er avgjørende for å opprettholde gode og likeverdige tjenester.
For å lykkes med omstilling, rekruttering og kompetanseheving må kompetansehevende tiltak i større grad gjøres tilgjengelige der folk bor og arbeider.
Utdannings- og studiesentrene har gjennom flere tiår opparbeidet betydelig erfaring med å utvikle og legge til rette for fleksible og desentraliserte utdanningstilbud. Som lokale motorer, meglere og møteplasser bidrar sentrene til å koble arbeidslivets behov med utdanningsinstitusjonenes tilbud. Det skaper arenaer som gjør det mulig for voksne i arbeid å ta utdanning uten å flytte eller forlate arbeidslivet.
Studiesentrene som virkemiddel i helsepersonellpolitikken
NU mener derfor at utdannings- og studiesentrene bør betraktes som en viktig del av løsningen på helsepersonellutfordringen. Skal målene i planen nås, må det satses på strukturer og virkemidler som gjør utdanning, videreutdanning og kompetanseutvikling tilgjengelig i hele landet. Utdannings- og studiesentrene er en etablert infrastruktur som gjennom «Studiesenterordningen» har blitt en del av «utdannings-infrastrukturen».
For mange voksne arbeidstakere i helse- og omsorgssektoren er flytting eller heltidsstudier på campus ikke et realistisk alternativ. Gjennom lokale studiemiljøer, samlingsbaserte tilbud, digital tilrettelegging og tett oppfølging bidrar studiesentrene til at flere kan kombinere utdanning med jobb og familieliv. Dette gjør det mulig å rekruttere nye grupper til helseutdanningene og styrke kompetansen hos dem som allerede arbeider i tjenestene. I tillegg kan sentrene bidra til å mobilisere mennesker fra utenforskap til ressurs i arbeidslivet – også i helsesektoren.
Studiesentrenes rolle må synliggjøres i helsepersonellplanen
NU er glad for at utdannings- og studiesentrene er nevnt i Helsepersonellplan 2040. Planen anerkjenner sentrene som en sentral del av infrastrukturen for kompetanseutvikling i helse- og omsorgssektoren.
I den endelige planen bør sentrene omtales som strategiske samarbeidspartnere for universiteter, høyskoler, fagskoler, kommuner og helseforetak. Planen bør også beskrive hvordan sentrene kan bidra i planlegging, koordinering og gjennomføring av desentraliserte helseutdanninger og kompetansetiltak.
Styrking av studiesenterordningen
Rammevilkårene må være tilpasset de oppgavene som skal løses. Sentrene er beredt til å samarbeide med relevante aktører for å møte de utfordringene som er beskrevet i Helsepersonellplan 2040. Det vil kreve langsiktig kapasitet og forutsigbare økonomiske rammer.
NU mener derfor at den statlige studiesenterordningen må styrkes betydelig. Den nasjonale potten bør økes til 200 millioner kroner årlig. En slik styrking vil gi studiesentrene nødvendig handlingsrom til å bygge kapasitet, utvikle nye samarbeidsmodeller og etablere flere utdanningstilbud rettet mot helse- og omsorgssektoren. Økte midler vil samtidig bidra til at enda flere kommuner og regioner kan ta aktiv del i ordningen og få tilgang til den kompetanseinfrastrukturen som er nødvendig for å møte fremtidens personellbehov.
Dagens nasjonale ramme for studiesenterordningen er 74,7 millioner kroner i 2026, inkludert fylkeskommunenes administrasjonskostnader. Ordningen ble etablert i 2022 med 40 millioner kroner, og rammen var 50 millioner kroner i 2024. Midlene fordeles til fylkeskommunene med en grunnsum og en distriktskomponent, uavhengig av antall sentre i fylket.
NU foreslår en opptrapping til 200 millioner kroner årlig. Vi begrunner det slik:
For det første er nivået for lavt til forutsigbar drift over tid. Sterke fagmiljøer bygges gjennom faste ansatte, langsiktige avtaler med utdanningsinstitusjonene og tett oppfølging av studentene. Det krever at sentrene kan planlegge lenger enn ett år av gangen. Når støtten er liten og usikker, går mye av kapasiteten med til å skaffe midler i stedet for å utvikle tilbud, og kompetanse forsvinner når prosjekter avsluttes. En høyere og mer forutsigbar ramme gir sentrene en varig kjerne av kompetanse og rom for å utvikle nye tilbud sammen med kommuner, næringsliv og utdanningsinstitusjoner.
For det andre får ordningen stadig nye oppgaver uten at rammen følger med. Eksempelvis er mobiliseringsordningen avviklet fra 2026, departementet ber fylkeskommunene vurdere å bruke midlene til å redusere utenforskap blant barn og unge, og Helsepersonellplan 2040 gir sentrene en rolle i å møte helsepersonellbehovet.
For det tredje er ikke støtten til sentrene fulgt opp på samme måte som støtten til utdanningsinstitusjonene. I 2023 kunne fagskoler, høyskoler og universiteter søke om rundt 150 millioner kroner til fleksible og desentraliserte studietilbud, mens 27 sentre delte på 50 millioner kroner til drift. Fra 2024 ble programmet avviklet, og 200 millioner kroner ble flyttet inn i institusjonenes basisbevilgning for å styrke desentralisert og fleksibel utdanning. Sentrenes ramme var 50 millioner kroner i 2024 og er 74,7 millioner kroner i 2026. Skal utdanningstilbudene nå frem til folk der de bor, trengs det lokale sentre med kapasitet til å ta imot dem. Styrkingen av institusjonene må derfor følges av en tilsvarende styrking av sentrene.
For det fjerde gir dagens fordeling etter fylke, og ikke etter antall sentre, uforholdsmessig dårlig utslag for flere sentre. For sentrene betyr dette at støtten i praksis avhenger av hvilket fylke de ligger i, og ikke av oppgavene de løser. En større ramme gir rom for å rette opp dette.
NU understreker at en styrking av ordningen gjelder sentrenes grunnleggende kapasitet, ikke en øremerking til helse. Sentrene er en felles infrastruktur for alle sektorer med kompetansebehov. Helse og omsorg er blant de største og mest presserende, og en styrket ordning gir sentrene bedre forutsetninger for å møte behovet der.
Studiesentrene kan legge til rette for utdanning, men ikke gi den alene. For at helseutdanninger skal kunne tilbys desentralt, må universiteter, høyskoler og fagskoler ha økonomiske og faglige insentiver til å legge studietilbud til sentrene. Det må også sikres tilstrekkelig tilgang på praksisplasser i kommuner og helseforetak. Sentrene kan være et koblingspunkt mellom utdanningsinstitusjonene og tjenestene lokalt.
En del av løsningen
Helsepersonellutfordringen vil ikke bli løst gjennom økt utdanningskapasitet alene. Det er helt avgjørende at utdanningene når fram til dem som skal ta dem. Sentrene er en etablert infrastruktur som allerede bidrar til å senke terskler, fjerne barrierer, rekruttere, mobilisere og tilgjengeliggjøre.
NU ber derfor om at helsepersonellplanen
(1) tydelig anerkjenner utdannings- og studiesentrenes viktige rolle i rekruttering og kompetanseutvikling i helse- og omsorgssektoren,
(2) at Helse- og omsorgsdepartementet, sammen med Kommunal- og distriktsdepartementet, arbeider for en opptrapping av studiesenterordningen til en nasjonal ramme på 200 millioner kroner årlig, og vurderer egne stimuleringsmidler til desentraliserte helseutdanninger. Ettersom ordningen forvaltes av fylkeskommunene, må en styrking følges av tydelige forventninger om at sentrene involveres i fylkeskommunenes arbeid med kompetansepolitikk og helsepersonell.
(3) at planen følges opp med tiltak som gjør det mulig og attraktivt for utdanningsinstitusjonene å tilby helseutdanning via studiesentrene, og at sentrene involveres i arbeidet med praksisplasser sammen med kommuner og helseforetak.
Dette vil gi kommuner, helse- og utdanningsinstitusjoner et enda sterkere verktøy for å sikre tilgang på kvalifisert helsepersonell i hele landet.
Hjernerådet · 25. september 2026Skriftlig innspill til helse- og omsorgskomiteen om Helsepersonellplan 2040
Hjernerådet viser til stortingsmeldingen om Helsepersonellplan 2040. Vi erkjenner utfordringen helsetjenestene står ovenfor når det gjelder å sikre fremtidig arbeidskraft og riktig kompetanse på riktig sted på helse- og omsorgsområdet.
En ny studie publisert i The Lancet Regional Health Europe viser at hjernesykdommer står for mer enn en fjerdedel av sykdomsbyrden i Norge (27 prosent). Studien har også sett på endringer for hjernesykdommer i perioden 1990-2023. Sykdomsbyrden fra hjerneslag har gått betydelig ned de siste tiårene, noe forskerne mener blant annet skyldes generelt bedre hjerte og kar-helse, men også bedre forebygging, behandling og rehabilitering. Samtidig har sykdomsbyrden økt for Parkinsons sykdom, angstlidelser, depressive lidelser, spiseforstyrrelser og ruslidelser [1].
Våre kommentarer til komiteen gjelder kompetanseutvikling, samarbeid med frivillig sektor og kompetansekrav.
5. Utdanning for helse- og omsorgstjenestene
Utdanning og kompetanseheving er viktig del av bemanningstiltakene som drøftes i meldingen. I helsepersonellplanen foreslår regjeringen flere kompetansehevende tiltak, som for eksempel videreutvikling av kurspakken Demensomsorgens ABC, kurs og opplæring rettet mot helse- og omsorgstjenestene og styrking av helsefagarbeidernes kompetanse. Dette er gode forslag som vi støtter. I tillegg må kunnskapen om hjernesykdommer heves til et høyrere nivå. Situasjoner der kommunehelsetjenesten skal tildele og prioritere tjenester til brukere illustrerer dette behovet.
Rapporten Kartlegging av kunnskap om helseutfordringer ved hjernesykdom [2] viser til at kommunene ofte mangler systematisk kompetanse til å vurdere de sammensatte og ofte usynlige helseutfordringene hjernesykdom kan gi. Vurderingene som gjøres ved tildelingstjener bygger i hovedsak på erfaringsbasert kompetanse og skjønn.
Både helsepersonell og administrasjon ved tildelingstjenestene bør ha kunnskap om fellesnevnere og typiske utfordringer som personer med hjernesykdommer strever med som følge av sin helsesituasjon og diagnose. En slik kompetansestyrking vil kunne bidra til mer treffsikre tjenester, bedre ressursutnyttelse og økt kvalitet i oppfølgingen av personer med hjernesykdommer.
Hjernerådet anmoder komiteen å bidra til å styrke områdekompetansen om hjernesykdommer for ansatte i kommunehelsetjenestene.
6.8 Frivillige
Stortingsmeldingen anerkjenner frivilligheten som viktig bidragsyter i samfunnet og viser blant annet til at samarbeidet med frivilligheten skal styrkes gjennom et Partnerskap for eldrekraften (s. 77). Hensikten er å mobilisere flere eldre til å ta del i frivillig innsats og bidra til å løse viktige samfunnsoppgaver. Dette er et veldig bra tiltak, men Hjernerådet savner handling for å få i gang samarbeid med helsefrivilligheten - organisasjonene som representerer pasientene og deres pårørende.
Både NOU 2023: 4 Tid for handling Personellet i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste og NOU 2026: 6 Den nye velferdskommunen viser til frivilligheten som en mulig medspiller i utvikling av helse- og omsorgstjenestene.
Vi anmoder komiteen å gi regjeringen et oppdrag om å konkretisere hva helsefrivilligheten kan bidra med. Offentlig-frivillig samarbeid bør forsterkes og styrkes, og det bør vurderes hvordan samarbeidet best kan funderes med tanke på behovene for arbeidskraft og bærekraftige kommuner. Dette kan gjøres gjennom at helsetjenesten inngår forpliktende samarbeid med frivillige organisasjoner, på tilsvarende måte som man i dag gjør med beredskapstjenester. Aktuelle oppgaver må utredes nærmere.
6. 14 Kompetansekrav i helse- og omsorgstjenesteloven
Regjeringen viser til forslaget fra Kommunal- og distriktsdepartementet i kommuneproposisjonen for 2027 om å oppheve kompetansekravene i helse- og omsorgstjenesteloven knyttet til fagstillinger. Hjernerådet er enig med utvalget og departementet om at det er behov for annen kompetanse enn det som loven i dag stiller som minimumskrav, men vi støtter ikke anbefalingen om å fjerne kompetansekrav som sådan.
[1] The burden of brain disorders in Norway: an analysis of data from the global burden of disease study 2023. The Lancet Regional Helath Europe (2026).
[2] Kartlegging av kunnskap om helseutfordringer ved hjernesykdom. Menon Economics (2026)
LMI - Legemiddelindustrien · 25. september 2026Innspill fra LMI – Legemiddelindustrien til Helsepersonellplan 2040
Helsepersonellplan 2040 har ambisiøse mål og tilhørende tiltak. Samtidig mener LMI at en sentral innsatsfaktor er underbelyst: legemidler og vaksiner kan bidra til å holde befolkningen frisk og dermed redusere personellbehovet, frigjøre kapasitet og styrke helsetjenestens bærekraft.
Forebygging gjennom vaksinasjon og tidlig behandling bør inkluderes som et tiltak for å redusere sykefraværet og presset på helsetjenesten:
Skal målet om 10–20 % reduksjon i sykefraværet nås, må forebygging og tidlig tilgang til effektiv behandling være en del av verktøykassen. Å investere i behandling som opprettholder arbeidsevne kan redusere behovet for både sykepenger og helsepersonellressurser på sikt.
I tiltaksoversikten for å oppnå målet er tidlig tilgang til god og effektiv behandling ikke nevnt. God helse er en viktig forutsetning for arbeidsdeltakelse. Flere kroniske sykdommer er blant de viktigste årsakene til sykefravær og utenforskap, og forskning og erfaring viser at tidlig og effektiv behandling kombinert med god oppfølging og tilrettelegging kan bidra til at flere står i arbeid og kommer raskere tilbake etter sykdom.
Personellhensyn må inngå i grunnlaget for prioritering i hele helsetjenesten:
I møte med økende mangel på helsepersonell er det viktig at personellkonsekvenser synliggjøres tydeligere i beslutningsgrunnlaget. Vi støtter at personellhensyn vektlegges der tiltak kan gi betydelige kapasitetsgevinster, men mener dette må gjelde bredt for alle større tiltak i helsetjenesten. Ikke begrens personellhensyn til legemidler, men vektlegg det også f.eks. ved innføring av digitale, organisatoriske og strukturelle tiltak. En eventuell særskilt vekting av personellhensyn må utredes og utformes slik at den ikke utilsiktet svekker innføring av innovasjon.
Ta i bruk ny teknologi (inkludert legemidler) som kan spare personell:
Ny teknologi må tas i bruk, selv om gevinsten i form av lavere personellkostnader først realiseres over tid. Ny teknologi kan lede til hjemmebehandling i stedet for sykehusbehandling, subkutan i stedet for intravenøs behandling samt behandlinger som reduserer behovet for kontroller og innleggelser. Bruk av nye legemidler for å forebygge alvorlige hendelser og sykdom kan også redusere behovet for personell: Kroniske sykdommer som rammer mange innbyggere kan medføre innleggelser, behov for spesialisthelsetjenester og økt pleiebehov.
Vaksinasjon må anerkjennes som helsepersonellpolitikk:
LMI støtter målene i Helsepersonellplan 2040 om bedre oppgavedeling, mer effektiv bruk av kompetanse og tiltak som reduserer behovet for helsepersonell. I denne sammenheng er regjeringens forslag om å gi farmasøyter i apotek utvidet rekvireringsrett for utvalgte vaksiner et viktig og konkret tiltak.
Den langsiktige utfordringen for helse- og omsorgstjenesten handler ikke bare om tilgang på personell, men også om hvordan behovet for tjenester kan reduseres. Norge kan ikke bemanne seg ut av utfordringene. Vi må også dempe etterspørselen etter helsepersonell gjennom målrettet forebygging. Vaksinasjon er blant de best dokumenterte og mest kostnadseffektive forebyggende helsetiltakene vi har.
Et styrket vaksinasjonstilbud bidrar til bærekraftige helsetjenester
Et styrket voksenvaksinasjonsprogram bidrar til å holde eldre friske lenger, styrke helseberedskapen og redusere sosial ulikhet i helse. Dette er mål som også understøtter ambisjonene i Helsepersonellplan 2040.
Infeksjoner kan føre til sykehusinnleggelser, redusert funksjonsnivå og økt behov for kommunale helse- og omsorgstjenester. Infeksjoner kan også forverre og øke risikoen for ikke-smittsomme sykdommer som lunge-, hjerte-kar- og potensielt nevrologiske lidelser. Mange eldre kommer aldri tilbake til samme funksjonsnivå etter alvorlige infeksjoner. Forebygging av vaksineforebyggbare sykdommer bidrar både til bedre helse for den enkelte, samt til redusert press på helse- og omsorgstjenesten.
LMI mener at systematisk bruk av anbefalte vaksiner til voksne og tiltak som bidrar til høy vaksinasjonsdekning bør være en sentral del av omstillingen til en mer bærekraftig og forebyggende helse- og omsorgstjeneste.
Bedre bruk av farmasøyters kompetanse
Apotekene har høy tilgjengelighet, lange åpningstider og bred geografisk dekning. Farmasøyter har gjennom flere år vist at de kan bidra til sikker og effektiv vaksinasjon av befolkningen. Utvidet rekvireringsrett vil redusere administrative barrierer for vaksinering, øke tilgjengeligheten og bidra til mer hensiktsmessig oppgavedeling mellom helsepersonellgrupper.
LMI har tidligere tatt til orde for at helsemyndighetene bør gi rekvireringsrett for vaksiner i program til både farmasøyter og sykepleiere på permanent basis. Dette vil bidra til mer effektiv ressursbruk, økt vaksinasjonskapasitet og bedre tilgjengelighet for befolkningen.
Pasientsikkerhet og samhandling må ivaretas
LMI mener at eventuell utvidet rekvireringsrett må ledsages av tydelige nasjonale faglige rammer.
Det bør etableres standardiserte prosedyrer som sikrer at personer med immunsvikt, omfattende kronisk sykdom, alvorlige allergier eller andre forhold som krever individuell vurdering, henvises til lege eller behandlende spesialist før vaksinasjon når dette er nødvendig. Dette vil ivareta pasientsikkerheten samtidig som hoveddelen av den voksne befolkningen kan få et enklere og mer tilgjengelig vaksinasjonstilbud.
Videre må vaksinasjon fortsatt registreres i SYSVAK og informasjon om vaksinasjon må være tilgjengelig for fastlege og annet relevant helsepersonell. God digital samhandling er avgjørende for et helhetlig vaksinasjonsforløp.
LMIs anbefaling:
Anerkjenn vaksiner og legemidler som et sentralt virkemiddel for å redusere framtidig behov for helsepersonell, sykefraværet og presset på helsetjenesten.
Innfør utvidet rekvireringsrett for farmasøyter for utvalgte vaksiner i og utenfor vaksinasjonsprogram. Vurder tilsvarende permanent rekvireringsrett for sykepleiere.
Etabler nasjonale kriterier for når pasienter skal henvises til lege før vaksinasjon.
Legg til rette for sømløs registrering og deling av vaksinasjonsdata.
Styrk tiltak som øker vaksinasjonsdekningen gjennom bedre informasjon, tilgjengelighet og hensiktsmessige finansieringsordninger.
Personellhensyn må inngå i grunnlaget for prioritering i hele helsetjenesten.
Ta i bruk ny teknologi (inkludert legemidler) som kan spare personell, selv om gevinsten først realiseres over tid.
Anonym · 25. september 2026Akupunkturforeningen ønsker å bidra til Stortingets behandling av Helsepersonellplan 2040.
Akupunkturforeningen
1. Hovedbudskap
Helsepersonellplan 2040 beskriver betydelige framtidige utfordringer knyttet til tilgang på arbeidskraft og kompetanse i helse- og omsorgstjenestene. Akupunkturforeningen mener at oppfølgingen av planen også bør omfatte hvordan relevant helse- og behandlingskompetanse utenfor dagens autorisasjonsordning kan reguleres og brukes på en faglig forsvarlig og pasientsikker måte.Akupunktur innebærer selvstendig pasientkontakt og bruk av nåler. Det stiller krav til kunnskap om anatomi, fysiologi, sykdomslære, hygiene, kontraindikasjoner, komplikasjoner og vurdering av når pasienter skal henvises videre. Samtidig er akupunktør ikke en beskyttet yrkestittel. Pasientene har derfor begrensede muligheter til å skille mellom utøvere med omfattende fagutdanning og personer med vesentlig kortere eller mangelfull utdanning
.2. Kompetanse, pasientsikkerhet og autorisasjon
Akupunkturforeningen har gjennom mange år arbeidet for et faglig forsvarlig utdanningsnivå og for autorisasjon av akupunktører som egen helsepersonellgruppe. Foreningen legger til grunn at fullverdig utdanning bør tilsvare fire års utdanning og 240 studiepoeng, hvorav 90 studiepoeng i medisinske fag som anatomi, fysiologi og sykdomslære.Etter foreningens syn bør autorisasjonsspørsmålet vurderes på nytt. En autorisasjonsordning vil kunne gi tydeligere krav til utdanning og yrkesutøvelse, beskyttet yrkestittel, faglig ansvar og tilsyn. Dette vil først og fremst styrke pasientsikkerheten, men også gjøre det enklere for pasienter og annet helsepersonell å vite hvilke kvalifikasjoner den enkelte akupunktør har.Formålet er ikke at akupunktører skal erstatte leger, sykepleiere eller andre autoriserte helsepersonellgrupper. Akupunkturforeningen mener derimot at det bør vurderes hvordan kvalifiserte behandlere kan inngå i et samlet behandlingstilbud innenfor tydelige faglige og rettslige rammer.
3. Ny norsk forskning – kreftrelatert fatigue etter brystkreft
Ny norsk forskning gjør denne diskusjonen særlig aktuell. I 2026 ble resultatene fra AcuBreast-studien publisert. Studien var en pragmatisk randomisert kontrollert studie gjennomført i en norskbrystkreftpopulasjon og undersøkte akupunktur ved langvarig kreftrelatert fatigue hos brystkreftoverlevere.Totalt 221 deltakere ble randomisert til akupunktur i tillegg til vanlig oppfølging eller til vanlig oppfølging alene. Akupunkturgruppen fikk 10–12 behandlinger over 8–12 uker. Etter tre måneder hadde gruppen som fikk akupunktur signifikant lavere fatigue enn kontrollgruppen på studiens primære måleinstrument. Forskjellen var fortsatt signifikant ved seks måneders oppfølging. Studien rapporterte også at registrerte bivirkninger var milde og forbigående.Resultatene bør etter Akupunkturforeningens syn ikke brukes til å trekke generelle konklusjoner om akupunktur for alle tilstander. De viser imidlertid hvorfor det er viktig at helsemyndighetene følger norsk og internasjonal forskning og vurderer dokumentert nytte, sikkerhet og kompetansekrav for konkrete pasientgrupper. For pasienter med langvarige senvirkninger etter kreftbehandling kan slik forskning være relevant i utviklingen av framtidige behandlings- og rehabiliteringstilbud.
4. Praktiske konsekvenser av dagens regulering
Dagens regulering har også praktiske konsekvenser. Akupunktur som alternativ behandling er i utgangspunktet merverdiavgiftspliktig. Dette innebærer at avgiften inngår i prisen pasienten må betale, mens helsetjenester som omfattes av merverdiavgiftslovens unntak behandles annerledes.Et annet eksempel gjelder blodgivning. Helsedirektoratets gjeldende veileder for transfusjonstjenesten fastsetter minimum seks måneders karantene etter akupunktur eller annen nålebehandling, med mindre behandlingen er utført av autorisert helsepersonell og med sterilt engangsutstyr. En person som har fått akupunktur av en kvalifisert akupunktør som ikke er autorisert helsepersonell, kan dermed få seks måneders karantene fra blodgivning selv om det er brukt sterilt engangsutstyr.Akupunkturforeningen mener dette illustrerer at akupunktørenes rettslige status får konsekvenser langt utover selve behandlingssituasjonen. I en tid med økt oppmerksomhet om helseberedskap og behov for tilstrekkelig tilgang på blodgivere, bør også slike virkninger inngå i en helhetlig vurdering av reguleringen.
5. Akupunkturforeningens forslag
Akupunkturforeningen ber helse- og omsorgskomiteen vurdere å fremme følgende anmodningsforslag:«Stortinget ber regjeringen utrede autorisasjon av akupunktører som helsepersonell, herunder krav til utdanning og medisinske basalfag, beskyttet yrkestittel, faglig ansvar, tilsyn og nødvendige overgangsordninger, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.»En slik utredning bør også vurdere hvilken rolle kvalifiserte akupunktører kan ha i et framtidig helse- og behandlingstilbud på områder der forskning gir grunnlag for det, samt belyse konsekvensene av dagens regulering for pasienter, yrkesutøvere og samfunnet – blant annet når det gjelder merverdiavgift, blodgiverregler og samhandling.Dersom komiteen ikke finner grunnlag for en autorisasjonsutredning nå, ber Akupunkturforeningen subsidiært om at regjeringen utreder andre former for offentlig regulering som kan sikre nasjonale minimumskrav til utdanning og kompetanse, tydeligere pasientbeskyttelse og bedre mulighet til å skille mellom kvalifiserte og ikke-kvalifiserte utøvere.
6. Avslutning
Helsepersonellplan 2040 bør ikke bare handle om hvor mange helsearbeidere Norge trenger, men også om hvordan tilgjengelig helsekompetanse kan reguleres og brukes på en trygg, kunnskapsbasert og hensiktsmessig måte. Akupunkturforeningen ber derfor om at kompetansekrav, pasientsikkerhet, relevant forskning og framtidig offentlig regulering av akupunktører inngår i det videre arbeidet med planen.
Akupunkturforeningen
ved styreleder Liv Due-Andresen Oslo 25/9-26
KilderAlræk T. mfl. (2026): «Acupuncture for cancer-related fatigue in breast cancer survivors: the AcuBreast study, a pragmatic randomized clinical trial», Integrative Medicine Research.Helsedirektoratet: Veileder for transfusjonstjenesten i Norge, utgave 7.3, pkt. 5.4.4.Skatteetaten: Merverdiavgiftshåndboken, § 3-2 – Helsetjenester mv., herunder alternativ behandling.
Nasjonalt fagorgan for utdanning og forskning innen ernæring · 25. september 2026Høringsinnspill fra Nasjonalt fagorgan for utdanning og forskning innen ernæring
Nasjonalt fagorgan for utdanning og forskning innen ernæring inngår i nasjonale fagorganer for UHR-Helse og sosial i Universitets- og høgskolerådet. Vårt fagorgan er represent med alle norske universitetene med ansvar for utdanning av klinisk ernæringsfysiologer. Som utdanningsinstitusjoner har vi et særskilt ansvar for å sikre at framtidens helse- og omsorgstjenester har tilgang til nødvendig ernæringsfaglig kompetanse, og for å bidra med kunnskapsgrunnlag om hvordan slik kompetanse kan brukes best mulig til befolkningens helse.
Vi støtter Helsepersonellplan 2040s mål om en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste, bedre oppgavedeling og at tilgjengelig kompetanse skal brukes best mulig. Samtidig mener vi at planen i større grad må synliggjøre betydningen av ernæringskompetanse i vurderingen av framtidig personell- og kompetansebehov.
Behov for inkludering av kliniske ernæringsfysiologer i Helsemod
Kliniske ernæringsfysiologer er et eksempel på en autorisert helseprofesjon med spesialisert kompetanse som kan bidra både i forebygging og behandling av sykdom, og som bør inngå tydeligere i planleggingen av framtidens helse- og omsorgstjenester. I Helsepersonellplan 2040 pekes det på behovet for videreutvikling av kunnskapsgrunnlaget og framskrivingen i HELSEMOD. Som utdanningsinstitusjoner er vi opptatt av at dimensjonering av helseutdanningene bygger på best mulig kunnskap om framtidige kompetansebehov. Vi mener derfor det er nødvendig at kliniske ernæringsfysiologer inkluderes som egen personellgruppe i framtidige analyser. Dette vil gi et bedre grunnlag for vurdering av utdanningskapasitet, kompetansebehov og organisering av tjenestene.
Friskere befolkning og redusert pasientinnstrømming
God ernæringsstatus er en grunnleggende forutsetning for mestring, og funksjon gjennom hele livsløpet. Ernæring har betydning for risikoen for, utviklingen av og behandlingen av en rekke av de store ikke-smittsomme sykdommer, herunder hjerte –og karsykdom, diabetes og kreft, samt forebygging av demens. Disse sykdommene forventes å bidra til et betydelig og økende press på helse- og omsorgstjenestene i årene framover. Samtidig er underernæring blant eldre og syke pasienter i helse –og omsorgstjenestene et vedvarende og alvorlig problem. Underernæring bidrar til redusert funksjonsevne og livskvalitet, flere komplikasjoner, lengre sykdomsforløp og økt behov for helse og omsorgstjenester. Dette har store konsekvenser for den enkelte pasient og deres pårørende, og medfører også betydelige samfunnsøkonomiske kostnader.
Regjeringen understreker i “Vår Helse 2030” at “forebygging og mestring må være et reelt satsningsområde som kan redusere presset på helse- og omsorgstjenestene på sikt.” Til tross for ernæringens betydning for forebygging, behandling, rehabilitering og bærekraften i helse –og omsorgstjenestene, er ernæringskompetanse i begrenset grad synliggjort i Helsepersonellplan 2040. Dette gjelder både i omtalen av forebygging, oppgavedeling og framtidige kompetansebehov, og i framskrivingene av helsepersonell. Som fagmiljøer med ansvar for utdanning av kliniske ernæringsfysiologer mener vi at dette utgjør en vesentlig svakhet i kunnskapsgrunnlaget for framtidig personellplanlegging.
Oppsummert, nasjonalt fagorgan for utdanning og forskning innen ernæring mener at ernæring og kompetansen til kliniske ernæringsfysiologer må gis en tydeligere plass i Helsepersonellplan 2040. Framtidens personellutfordringer kan ikke løses gjennom økt utdanningskapasitet alene, men må også møtes gjennom styrket forebygging, hensiktsmessig oppgavedeling og bedre utnyttelse av tilgjengelig kompetanse.
Som fagmiljøer med ansvar for utdanning og forskning innen klinisk ernæring vil vi særlig understreke behovet for at den framtidige personellplanleggingen bygger på et kunnskapsgrunnlag som inkluderer kliniske ernæringsfysiologer. Dette må omfatte både analyser av framtidige personell- og kompetansebehov og vurderinger av hvordan helse- og omsorgstjenestene kan organiseres på en bærekraftig måte. Tilgang til ernæringsfaglig kompetanse er nødvendig for å sikre kvalitet, pasientsikkerhet og effektiv ressursutnyttelse i helse –og omsorgstjenestene. Ernæring og kliniske ernæringsfysiologers kompetanse bør derfor inngå som en tydelig og integrert del av strategien for framtidens helse- og omsorgstjeneste.
Diagnostisk klinikk UNN HF · 25. september 2026Høringssvar til Meld. St. 11 (2024-2025) Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2040
Diagnostisk klinikk ved UNN HF opplever stortingsmeldingen som grundig, helhetlig og godt gjennomarbeidet. Meldingen beskriver på en realistisk måte de store utfordringene helsetjenesten står overfor frem mot 2040, og peker på flere nødvendige tiltak for å sikre bærekraftige tjenester.
Vi vil særlig understreke betydningen av satsingen på Kloke valg, kontinuerlig forbedringsarbeid og målrettet bruk av teknologi, digitalisering og kunstig intelligens (KI). Skal helse- og omsorgstjenesten møte fremtidens behov, må ressursene brukes på en smartest mulig måte. Dette forutsetter systematisk arbeid med oppgavedeling og riktig bruk av kompetanse på tvers av profesjoner. Det er viktig å etablere tydelige rammer og nasjonale føringer som støtter en hensiktsmessig oppgavefordeling mellom yrkesgruppene.
Vi støtter også ambisjonen om å flytte flere tjenester nærmere pasientene gjennom digital hjemmeoppfølging og økt lokal behandling. Dette vil kunne bidra til bedre tilgjengelighet og mer bærekraftige tjenester. Samtidig vil gjennomføringen kreve betydelig innsats fra behandlingsansvarlige klinikker og helseforetak for å etablere nødvendige arbeidsformer, teknologi og kompetanse. Det er derfor viktig at omstillingen følges av tilstrekkelig støtte og implementeringskraft.
For medisinsk teknisk virksomhet er det positivt at meldingen vektlegger at teknologiske anskaffelser og digitalisering i større grad skal bidra til effektiv ressursbruk, bedre pasientflyt og økt kvalitet. Dette vil være viktig for å håndtere den forventede veksten i aktivitet uten tilsvarende vekst i bemanning.
Vi vil også fremheve betydningen av internasjonal rekruttering. Helsepersonell utdannet i andre land utgjør en viktig ressurs for norsk helsetjeneste. Etter vår erfaring er dagens prosesser for autorisasjon og godkjenning ofte tidkrevende, kostbare og kompliserte. Dette kan gjøre det vanskeligere å rekruttere nødvendig kompetanse. Det bør derfor vurderes tiltak som forenkler og effektiviserer godkjenningsprosessene uten at krav til kvalitet og pasientsikkerhet svekkes.
Videre er det viktig å redusere frafallet i helseutdanningene. Innen flere fagområder, blant annet bioingeniørutdanningen, er det betydelig frafall underveis i studieløpet. Tiltak som bidrar til økt gjennomføring og bedre overgang til arbeidslivet vil kunne gi et viktig bidrag til fremtidig bemanning.
Når det gjelder meldingenes omtale av fremtidig legekapasitet, vil vi understreke at en eventuell økning i antall leger på nasjonalt nivå i begrenset grad vil løse mangelen på spesialister i radiologi på kort og mellomlang sikt. Utdanning av radiologer er langvarig, og det tar ytterligere tid å utvikle den subspesialiserte kompetansen som kreves innen områder som blant annet nevroradiologi, intervensjonsradiologi og kreftdiagnostikk. Tilgang på spesialister innen disse fagområdene vil derfor fortsatt være en kritisk utfordring i årene fremover.
Vi støtter satsingen på kunstig intelligens, men vil samtidig nyansere forventningene til effekten på kort sikt. Erfaringene så langt viser at KI-verktøy primært bidrar innen standardiserte og mindre komplekse undersøkelser. For de mest kompliserte undersøkelsene som utføres ved sykehusene, er behovet for spesialistkompetanse fortsatt stort. KI bør derfor betraktes som et viktig støtteverktøy, men ikke som en erstatning for radiologisk spesialistkompetanse i overskuelig fremtid.
Decon-X International AS · 25. september 2026Innspill til helse- og omsorgskomiteen Meld. St. 11 (2025–2026) Helsepersonellplan 2040
Fra: Decon-X AS v/ daglig leder Bjørn Platou
Decon-X er en norsk, forskningsbasert bedrift som utvikler teknologi for automatisert smittefjerning i rom, på overflater og utstyr. Vi har i dag 220 desinfiseringsroboter i drift i 96 kommuner, de fleste på sykehjem og pleiehjem.
Vi støtter regjeringens mål om å prioritere teknologi som frigjør tid hos helsepersonell. Med bakgrunn i det vi ser ute i kommunene, ber vi komiteen merke seg tre forhold.
1. Personellbesparende teknologi er mer enn digitale verktøy
Meldingen legger stor vekt på KI, journalsystemer og digital samhandling, og det er riktig. Men på sykehjemmene går mye tid med til praktiske oppgaver: rengjøring og smittevern ved utbrudd, klargjøring av rom mellom beboere og desinfeksjon av utstyr. Når det først blir utbrudd, øker sykefraværet blant de ansatte, beboere må isoleres, og en tjeneste som allerede mangler folk blir ytterligere presset.
Rengjøringslederen ved et sykehjem i en av kommunene vi samarbeider med, forteller: «Vi har ikke hatt noen utbrudd siden vi fikk den. Tidligere brukte to personer fire timer på å desinfisere et rom – nå gjør maskinen jobben.» Det tilsvarer åtte arbeidstimer spart for hvert rom, timer som kan brukes på andre oppgaver.
Forslag til merknad: «Komiteen understreker at personellbesparende teknologi også omfatter praktisk og driftsnær teknologi, som automatisert smittevern, og ber regjeringen sikre at slike løsninger kan få støtte gjennom omstillingstilskuddet til kommunene.»
2. Spredningen er allerede i gang – bygg videre på den
At en norsk løsning er tatt i bruk i nesten hver fjerde kommune, viser at kommunene selv etterspør praktisk teknologi som sparer arbeidstid. Likevel må hver kommune i dag vurdere, anskaffe og dokumentere løsningen på egen hånd. Den nasjonale oversikten over løsninger og veilednings- og godkjenningsordningen bør gjøre veien kortere for de neste kommunene, gjennom erfaringsdeling, felles dokumentasjon av gevinster og samordnede anskaffelser. Godkjenningsordningen omfatter foreløpig først og fremst journalsystemer. Den bør få en tidsplan for utvidelse til flere teknologiområder.
Forslag til merknad: «Komiteen mener den nasjonale oversikten over helseteknologi bør inneholde dokumenterte gevinster, og at veilednings- og godkjenningsordningen innen en fastsatt tid bør utvides til å omfatte praktisk helseteknologi og smittevern, slik at kommunene kan dra nytte av hverandres erfaringer og anskaffelser.»
3. Gevinstene må måles på samme måte
Regjeringen varsler en indikator for brukervennlighet og måling av spart tid. Det støtter vi. Målingene bør også omfatte praktisk teknologi og ikke bare digitale verktøy, slik at kommunene kan sammenligne hva som faktisk frigjør tid i tjenestene. Eksemplet over viser hvorfor slike gevinster bør fanges opp nasjonalt. Vi bidrar gjerne med data fra kommunene som bruker løsningen vår.
Vi stiller gjerne til dialog med komiteen og deler erfaringer fra kommunene.
Med vennlig hilsen
Bjørn Platou
Daglig leder, Decon-X AS
e-post: [email protected]
telefon: 9222 7163
Sanofi · 25. september 2026Innspill fra Sanofi til Helsepersonellplan 2040
Medisinsk innovasjon må anerkjennes som et sentralt virkemiddel for å møte helsepersonellutfordringen
Sanofi takker for muligheten til å gi innspill til helse- og omsorgskomiteens arbeid med Helsepersonellplan 2040.
Planen beskriver en alvorlig og godt dokumentert utfordring: Norge vil i årene fremover stå overfor et betydelig gap mellom behovet for helse- og omsorgstjenester og tilgjengelig helsepersonell. Sanofi støtter planens ambisjon om en mer bærekraftig helse- og omsorgstjeneste og stiller seg bak mange av tiltakene som foreslås.
Samtidig mener vi at planen i for liten grad løfter frem ett av de mest konkrete virkemidlene for å redusere presset på helsepersonell: medisinsk innovasjon.
Planen beskriver gjennomgående hvordan digitalisering, kunstig intelligens og nye arbeidsformer kan frigjøre kapasitet i tjenestene. Dette er viktige tiltak. Legemidler, vaksiner og nye behandlingsformer omtales derimot i langt mindre grad som en del av løsningen, selv om de ofte har direkte og dokumenterbare effekter på ressursbruk og personellbehov.
Mange medisinske innovasjoner gjør det mulig å organisere behandling og oppfølging på nye måter. De kan redusere behovet for innleggelser, polikliniske konsultasjoner og ressurskrevende monitorering. De kan også flytte behandling nærmere pasienten, gjøre egenadministrasjon mulig og legge til rette for bedre oppgavedeling. Når en behandling som tidligere krevde infusjon på sykehus kan gis som injeksjon hjemme, frigjøres både sykepleiertid og sykehuskapasitet. Når vaksiner forebygger alvorlig sykdom, blir det færre innleggelser i perioder der tjenestene allerede er under press. Resultatet er ikke bare bedre behandling, men også frigjort kapasitet i en presset helsetjeneste.
Sanofi mener derfor at Helsepersonellplan 2040 tydeligere må anerkjenne medisinsk innovasjon som et virkemiddel for å møte helsepersonellutfordringen, på linje med organisatoriske og teknologiske tiltak.
Personellkonsekvenser må inn i beslutningsgrunnlaget
Det er positivt at planen i kapittel 8.2 peker på behovet for å inkludere personellkonsekvenser i vurderingen av nye tiltak, metoder og behandlinger. Dette ble også varslet i prioriteringsmeldingen, Meld. St. 21 (2024–2025) Helse for alle, men det er fortsatt uklart hvordan det skal gjøres i praksis. I dag er slike effekter i liten grad en systematisk del av prioriteringsgrunnlaget, selv om personellmangel trekkes frem som en av de største utfordringene for tjenesten. Når helsepersonell er en knapp ressurs, må konsekvensene for bruken av denne ressursen inngå i beslutningsgrunnlaget.
Samtidig er det avgjørende at arbeidet innrettes på en praktisk og gjennomførbar måte. Formålet bør være å synliggjøre dokumenterte gevinster for tjenesten, ikke å etablere nye og omfattende dokumentasjonskrav som kan forsinke tilgangen til innovasjon. Vurderingene bør i første omgang ta utgangspunkt i personelleffekter som er direkte observerbare og dokumenterbare, for eksempel:
behandlinger som kan administreres av pasienten selv
behandlinger som kan administreres av sykepleier eller annet helsepersonell fremfor lege
behandlingsformer som reduserer behovet for oppfølging, monitorering eller polikliniske konsultasjoner
løsninger som legger til rette for mer hensiktsmessig oppgavedeling mellom personellgrupper
Slike effekter er ofte allerede dokumentert gjennom kliniske studier, regulatoriske prosesser og erfaring fra implementering i helsetjenesten.
Sanofis forslag til komiteen
Helsepersonellplan 2040 bygger på erkjennelsen av at utfordringene ikke kan løses ved å utdanne flere alene. Arbeidet krever også at tilgjengelig kapasitet brukes best mulig, og der er medisinsk innovasjon en del av svaret. Sanofi foreslår og anbefaler at komiteen tar inn følgende merknad i innstillingen:
«Komiteen viser til at medisinsk innovasjon kan frigjøre personellkapasitet gjennom blant annet egenadministrasjon, oppgavedeling og redusert behov for oppfølging. Komiteen ber regjeringen sørge for at personellkonsekvenser blir en systematisk del av beslutningsgrunnlaget i metodevurderinger og prioriteringsbeslutninger, som er direkte observerbare og dokumenterbare»
Melanor · 25. september 2026Høringsinnspill fra Melanor til Helsepersonellplan 2040 Meld. St. 11 (2025–2026)
Helsepersonellplanen peker riktig vei
Melanor representerer leverandører av medisinsk utstyr og laboratorieutstyr til den norske helse- og omsorgstjenesten. Våre medlemmer leverer teknologi, diagnostikk og løsninger som er avgjørende for å opprettholde kvalitet og kapasitet i helsetjenesten, og som kan bidra til å frigjøre helsepersonells tid, effektivisere arbeidsprosesser og gjøre det mulig å løse oppgaver på nye måter.
Helsepersonellplanen gir en god beskrivelse av personellutfordringen og løfter teknologi, oppgavedeling og nye arbeidsformer som sentrale virkemidler for å redusere personellbehovet. Den støtter også opp under ambisjonene i «Vår helse 2030».
Retningen er riktig, men mye av utfordringsbildet har vært kjent lenge. Helsepersonellkommisjonen pekte allerede i 2023 på behovet for teknologi, nye arbeidsformer og bedre oppgavedeling. Melanor har over tid etterlyst raskere innføring og skalering av medisinsk teknologi og bedre utnyttelse av løsningene som allerede finnes i markedet.
Når utfordringene knyttet til implementering fortsatt består, har vi mistet verdifull tid. Gjennomføring må derfor få større oppmerksomhet. Ambisjonene i planen blir vanskelige å nå dersom vi ikke samtidig endrer hvordan nye løsninger vurderes, anskaffes, implementeres og skaleres.
Gjennomføringsgapet utfordrer ambisjonene
På mange områder finnes teknologien og de gode eksemplene allerede. Likevel tar veien fra utprøving og pilotering til ordinær drift og bred bruk for lang tid.
Planen peker på behovet for raskere innføring av tidsbesparende teknologi og endrede arbeidsprosesser. Samtidig ligger mye av gjennomføringsansvaret hos kommuner, helseforetak og andre virksomheter, som i stor grad må håndtere de samme problemstillingene hver for seg.
Dette fører til at vurderinger knyttet til blant annet personvern, informasjonssikkerhet, integrasjon, kvalitet og anskaffelser gjentas på tvers av virksomheter. De som går foran, må ofte selv bære risikoen og utvikle kravene.
Når staten etterlyser raskere innovasjon og implementering av teknologi, må den også bidra til å redusere barrierer og risiko som det er lite hensiktsmessig å håndtere lokalt. Ellers brukes knapp kompetanse og arbeidskraft på parallelle prosesser fremfor innføring, skalering og omstilling.
Teknologi må brukes til å endre tjenestemodellen
Det er ikke tilstrekkelig å innføre ny teknologi i eksisterende arbeidsprosesser. De største gevinstene oppstår når teknologien også brukes til å organisere tjenestene på nye måter.
Medisinsk teknologi og diagnostikk kan automatisere oppgaver, understøtte beslutninger, muliggjøre mer hjemmebehandling og fjernoppfølging og bidra til at helsepersonell bruker mer av tiden sin på oppgaver som krever deres kompetanse.
Kommuner og sykehus bygger samtidig tjenester rundt mange av de samme pasientene, mens digitale, diagnostiske og ambulante tilbud fortsatt i for liten grad ses i sammenheng. Teknologien åpner for en annen ressursbruk på tvers av nivåer og virksomhetsgrenser. Organisering, finansiering og ansvar må utvikles tilsvarende.
Omstillingen avhenger også av data, digital infrastruktur, anskaffelser, finansieringsmodeller og regelverk. Disse virkemidlene må i større grad sees i sammenheng med hvordan tjenestene skal organiseres og bemannes fremover.
Anskaffelser må bli et virkemiddel for omstilling
For Melanor er det særlig viktig å understreke betydningen av offentlige anskaffelser. Dersom helse- og omsorgstjenesten skal lykkes med nødvendig omstilling, må anskaffelsene i større grad legge til rette for teknologi og løsninger som kan frigjøre kapasitet og bidra til nye arbeidsformer.
Dagens kontraktsbetingelser og anskaffelseskultur kan i enkelte tilfeller gjøre det vanskeligere å ta i bruk nye løsninger og begrense helsevesenets tilgang til de innsatsfaktorene som er nødvendige for omstilling. For stort fokus på innkjøpspris og detaljerte krav til eksisterende løsninger kan stå i veien for innovasjon, totaløkonomiske gevinster og bedre ressursutnyttelse.
Anskaffelser bør derfor i større grad ta utgangspunkt i behov, funksjon og ønskede effekter. Gevinster i form av spart helsepersonelltid, økt kapasitet, bedre pasientforløp og reduserte kostnader andre steder i tjenesten må få større betydning i vurderingen av løsningene.
Staten må ta større ansvar for skalering
Generelle avklaringer bør løses nasjonalt når det er mulig, og dokumenterte løsninger bør kunne bygge på felles vurderinger av blant annet kvalitet, sikkerhet og interoperabilitet. Krav, erfaringer og anskaffelsesgrunnlag bør gjenbrukes langt mer.
Finansiering må samtidig ta høyde for at innføring av teknologi ikke bare handler om selve produktet. Implementering krever ofte integrasjoner, opplæring, endringsledelse og tilpasning av arbeidsprosesser.
Dette innebærer ikke mindre lokal innovasjon. Tvert imot kan felles juridiske og tekniske avklaringer og bedre gjenbruk av erfaringer gi kommuner og helseforetak større handlingsrom til å prøve ut, tilpasse og ta i bruk nye løsninger.
Leverandørmarkedet bør samtidig involveres tidligere og mer systematisk. Dialog med leverandørene før behov og krav låses, kan bidra til bedre forståelse av hvilke løsninger som finnes, hva teknologien kan muliggjøre og hvordan anskaffelser kan innrettes for å understøtte omstilling.
Offentlige virksomheter må også i større grad ta i bruk teknologi, løsninger og kompetanse som allerede finnes i markedet. Parallelle utviklingsløp kan binde opp knappe ressurser og forsinke innføringen av løsninger som allerede er tilgjengelige.
Hele samfunnets kapasitet må tas i bruk
Bedre oppgavedeling kan frigjøre helsepersonell til oppgaver som krever deres særskilte kompetanse. Samtidig kan teknologi overta eller forenkle oppgaver som i dag krever betydelige personellressurser.
Skal vi møte fremtidens behov for helse- og omsorgstjenester med begrenset tilgang på arbeidskraft, må vi ta i bruk hele samfunnets kapasitet, inkludert kompetansen, teknologien og innovasjonskraften som finnes i leverandørindustrien.
Medtech- og labindustrien må derfor ses som en strategisk partner i omstillingen av helse- og omsorgstjenesten, ikke bare som en leverandør av produkter.
Melanor foreslår at komiteen fremmer følgende forslag:
1. Stortinget ber regjeringen etablere en nasjonal modell for å ta dokumenterte personellbesparende teknologier og løsninger fra utprøving til bred innføring i helse- og omsorgstjenesten. Modellen skal legge til rette for gjenbruk av vurderinger, krav og anskaffelsesgrunnlag og redusere behovet for parallelle avklaringer lokalt.
2. Stortinget ber regjeringen etablere et tydelig tverrsektorielt ansvar for hvordan medisinsk teknologi, diagnostikk, KI, helsedata, digital infrastruktur og anskaffelser skal bidra til å frigjøre kapasitet og muliggjøre nye tjenestemodeller.
3. Stortinget ber regjeringen identifisere og fjerne regulatoriske, finansielle og organisatoriske barrierer som hindrer raskere innføring og skalering av personellbesparende medisinsk teknologi og diagnostikk.
4. Stortinget ber regjeringen sørge for at offentlige anskaffelser i helse- og omsorgstjenesten i større grad brukes som et strategisk virkemiddel for omstilling, der effekter som frigjort personellkapasitet, totaløkonomi, kvalitet og innovasjon vektlegges.
5. Stortinget ber regjeringen legge bedre til rette for tidlig markedsdialog og systematisk involvering av leverandørindustrien i utviklingen av fremtidens helse- og omsorgstjenester.
Med vennlig hilsen.
Catherine Capdeville
European Council of Optometry and Optics (ECOO) · 25. september 2026Input from the European Council of Optometry and Optics (ECOO) on Health Personnel Plan 2040
Dear Minister,
On behalf of the European Council of Optometry and Optics (ECOO), representing 25 national optometry and optics associations across Europe, I am writing to express our strong support for the positions put forward by our Norwegian members, Norges Optikerforbund (NOF) and Optikerbransjen, on the Health Workforce Plan 2040 (Helsepersonellplanen 2040).
ECOO welcomes the explicit attention given to optometry in the Plan, notably in sections 5.6, 6.9, 6.10 and 6.13. This recognition reflects the role Norwegian optometrists already play in the eye health system and we believe it is a foundation to build on.
Key asks
Optometrists should be among the professions considered for expanded therapeutic rights
Section 6.10 of the Plan confirms that Norwegian optometrists already hold prescribing rights for diagnostic ophthalmic medicines, local anaesthetics and adrenaline. The Plan proposes to examine expanded prescribing rights for several other professions, including advanced clinical nurses, physiotherapists, manual therapists and pharmacists, as a way to relieve pressure on the wider health system. ECOO considers it a natural and logical step that optometrists, who already hold diagnostic prescribing rights and are extensively trained in ocular disease management, be included in this process and considered for expanded therapeutic prescribing rights for common, stable eye conditions.
Greater use of optometrists can reduce the workload on GPs and ophthalmologists
A central objective of the Plan is to address future workforce shortages through better use of existing healthcare competencies and competence-based planning. Norwegian optometrists already hold substantial competencies in primary eye care, disease detection, referral, monitoring and follow-up. Section 6.13 recognises the growing demand on eye health services, driven by an ageing population and improved diagnostics. It proposes a working group to examine a more appropriate division of labour between optometrists, ophthalmologists and GPs. Section 6.9 further confirms that optometrists already hold referral rights to ophthalmologists. ECOO fully supports this direction and encourages the Government to move from evaluation to concrete implementation: a clearer division of tasks, built on the competence optometrists already hold, will free up capacity among GPs and ophthalmologists for the patients who need them most.
A natural continuation of the development of optometry as a first-line eye health service
Optometry, in Norway as across Europe, is a developing profession. The direction set out in the Plan, competence-based task sharing, tasks carried out at the lowest appropriate level of competence and better use of existing healthcare personnel, is entirely consistent with positioning optometrists as the first point of contact for vision and eye health. Given the strong educational level of Norwegian optometrists, ECOO believes that, similarly to the UK, Norway is well placed to lead on this development.
Additional considerations
- Strengthening referral pathways (Section 6.9)
ECOO recommends strengthening referral pathways further, integrating optometrists more fully into structured care pathways for diabetic eye disease, cataract follow-up and other chronic conditions. Thereby avoiding unnecessary consultations where optometrists are already competent to assess and refer.
- Children's vision and eye health
Vision is fundamental to learning, educational achievement and social inclusion. Optometrists are well placed to identify visual problems affecting a child's development, and greater use of optometrists in children's eye health would support the Plan's objectives on prevention, inclusion and educational outcomes.
- Healthy ageing and independent living
Good vision is a prerequisite for independent living, safe mobility and quality of life. Improved access to community-based eye care from optometrists can reduce falls, enable earlier detection of age-related eye disease, and help older adults remain independent for longer.
ECOO strongly welcomes the recognition of optometrists in the Health Workforce Plan 2040 and supports the Government's objective of greater task sharing and competence-based workforce planning. Norwegian optometrists are among the best educated in Europe and are well positioned to assume expanded clinical responsibilities.
ECOO recommends that Norway move beyond exploring greater use of optometrists and actively implement measures that draw on their full competence, including therapeutic prescribing rights, structured follow-up pathways for chronic and stable eye conditions, expanded roles in children's eye health, and greater involvement in services for older adults.
ECOO fully supports Norges Optikerforbund and Optikerbransjen in their continued engagement with the Ministry on this Plan, and remains available to provide further evidence, European comparisons or any other input that may be useful.
Yours sincerely,
Fabienne Eckert
Secretary General
European Council of Optometry and Optics (ECOO)
Norges Handikapforbund · 25. september 2026Innspill fra Norges Handikapforbund - Helsepersonellplan 2040
Handikapforbundet jobber for funksjonshindredes menneskerettigheter, levekår og tjenester. Kompetanse, rekruttering og ressursutnyttelse i fremtidens helsetjenester er svært relevant for våre muligheter til å leve likestilte liv. Selv om funksjonshindring i seg selv ikke nødvendigvis utløser behov for helsepersonell, er det mange funksjonshindrede som er avhengig av tett samarbeid med kompetent helsepersonell i hverdagen. Vi opplever også i økende grad at mangel på personell brukes som argument for å begrense våre menneskerettigheter. Dette er derfor en sak som påvirker våre liv direkte.
Planen tar for seg særlig 2 spor, både hvordan en kan øke tilbudet av helsepersonell og hvordan en kan redusere behovet. Vi er svært overrasket over at funksjonshindrede og våre perspektiv nærmest er usynliggjort i planen. Dette innebærer at viktige løsninger både på tilbuds- og etterspørselssiden er utelatt. Vi oppfordrer stortinget til å ta med våre perspektiv i arbeidet med planen, og fremme konkrete forslag i henhold til dette.
Inkluder funksjonshindrede i arbeidslivet
En viktig del av løsningen på personellutfordringene er å mobilisere arbeidskraften som allerede finnes. Mange funksjonshindrede står utenfor arbeidslivet og er nå en tapt ressurs både generelt og for helse- og omsorgssektoren. Flere funksjonshindrede i arbeid vil øke den samlede arbeidskraften og bidra til nødvendig egenerfaring i tjenestene. Det vil også i seg selv være et tiltak for å redusere behovet for helsetjenester, da arbeid fremmer god helse også for funksjonshindrede.
Forslag til vedtak:
Stortinget ber regjeringen gjeninnføre målet om at minst 5 prosent av nyansettelser i staten skal være funksjonshindrede, og vurdere hvordan målet kan utvides til kommunal og fylkeskommunal sektor.
Utdanningene må være tilgjengelige
Skal flere funksjonshindrede kunne jobbe i helse- og omsorgstjenestene, eller avlaste disse på en best mulig måte, må utdanningene være tilgjengelige. Det innebærer universelt utformede læresteder, god tilrettelegging, tilgang til nødvendige hjelpemidler og assistanse, og skikkethetsvurderinger som ikke diskriminerer funksjonshindrede studenter.
Forslag til vedtak:
Stortinget ber regjeringen utvide funksjonsassistanseordningen til også å gjelde høyere utdanning, slik at funksjonshindrede studenter får nødvendig og forutsigbar assistanse i studiehverdagen etter samme prinsipp som arbeidstakere.
Kompetansekrav må bevares
Handikapforbundet støtter tydelige kompetansekrav i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Dette gjelder særlig krav til ergoterapeut, fysioterapeut og annen kompetanse som er avgjørende for hjelpemidler, habilitering, rehabilitering, tilrettelegging og forebygging. Det er særlig uheldig å svekke kravene til ergoterapeutisk kompetanse.
Kompetanse om funksjonshindring må inn i tjenestene
Helse- og omsorgstjenestene må ha bedre kompetanse om funksjonshindring, CRPD, selvbestemmelse, samhandling og universell utforming. Manglende kompetanse fører til dårligere tjenester, feilbruk av ressurser og større belastning for både tjenestebrukere, pårørende og tjenestene selv.
BPA reduserer behovet for helsetjenester
Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) er først og fremst et likestillingsverktøy. Når BPA fungerer godt, kan funksjonshindrede leve aktive liv, delta i arbeid, utdanning, familieliv og samfunnsliv, og selv styre hverdagen. Det kan også redusere behovet for mer omfattende helse- og omsorgstjenester.
BPA bruker dessuten en annen arbeidskraft enn de tradisjonelle helse- og omsorgstjenestene. En styrket BPA-ordning bidrar både til likestilling, bedre ressursbruk og er billigere time for time enn tradisjonelle hjemmetjenester.
Vi forventer at regjeringen legger frem helhetlige forslag om BPA første halvår 2027 som en oppfølging av BPA-utvalgets arbeid.
Habilitering og rehabilitering forebygger mer omfattende behov
Habilitering og rehabilitering er avgjørende for funksjon, mestring, deltakelse og selvstendighet. Gode tjenester kan redusere behovet for mer omfattende helse- og omsorgstjenester senere. Nedbygging av rehabiliteringstilbud er derfor dårlig politikk både for den enkelte og for samfunnet.
Tjenestene må være tilgjengelige over hele landet, ha tilstrekkelig kompetanse og starte tidlig nok. Koordinering, individuell plan og helhetlige forløp må fungere i praksis.
Mindre byråkrati frigjør kapasitet
Mange funksjonshindrede må bruke store ressurser på utmattende søke- og klageprosesser, der de blant annet må dokumentere varige behov om og om igjen. Dette belaster den enkelte, pårørende, fastleger, spesialisthelsetjenesten og kommunale saksbehandlere.
Tillit, forenkling og gjenbruk av dokumentasjon kan frigjøre kapasitet fra kontroll og saksbehandling til direkte tjenesteyting.
Det må fremmes forslag i Stortinget som gjennomgår søknadsprosessene i kommunale helse- og omsorgstjenester til funksjonshindrede og det må bli gjennomført samfunnsøkonomiske analyser av dagens praksis.
Boligpolitikk
Boligpolitikk kan bidra til mer effektive tjenester, men må aldri brukes som begrunnelse for institusjonalisering eller samlokalisering som begrenser selvbestemmelse. Funksjonshindrede må ha reell mulighet til å velge hvor og hvordan de vil bo, og få nødvendig bistand i den boligen de selv har valgt.
Det vil være et alvorlig tilbakeskritt dersom staten bruker personellmangel som argument for å senke krav til boligkvalitet eller universell utforming. TEK17 er et minimumsnivå, ikke et ambisjonsnivå for bygg der mennesker skal leve hele livene sine.
Universelt utformede boliger gjør det mulig for flere å bo hjemme og leve selvstendige liv. Det vil redusere behovet for tjenester. Tilskuddordninger til utbedring av eksisterende boliger har samfunnsøkonomisk gevinst når det forsinker behovet for omsorgsboliger og sykehjem. Alle boligpolitiske tilskuddsordninger bør forvaltes av Husbanken.
Handikapforbundet advarer sterkt mot svekkelser av krav til utforming, plassering og størrelse i omsorgsboliger og heldøgns omsorgsplasser. Slike krav er ikke byråkratiske detaljer. Omsorgsboliger for funksjonshindrede skal ikke ha flere enn 6 samlokaliserte boenheter.
Forslag til vedtak:
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om en tilskuddsordning i Husbanken for tilgjengelighetstiltak i eldre borettslag, sameier og boligaksjeselskaper, blant annet til inngangsparti, heis, elektriske døråpnere og nødstrøm for å kunne oppgradere bygg til dagens krav, senest i forbindelse med forslaget til statsbudsjett for 2028.
Pårørende
Pårørende til funksjonshindrede gjør en stor innsats. Mange foreldre og andre pårørende blir i praksis koordinatorer, saksbehandlere og tjenesteytere. Dette kan føre til helsebelastninger, redusert arbeidsdeltakelse og økt behov for tjenester senere.
Planen må ikke bygge på en forventning om at pårørende skal kompensere for manglende tjenester. Gode tjenester, avlastning, BPA og koordinering er også tiltak for å sikre at pårørende kan stå i arbeid og leve egne liv.
Likepersonsarbeid forebygger og supplerer
Likepersonsarbeid kan gi støtte, mestring, kunnskap og trygghet. Det kan ikke erstatte fagkompetanse eller offentlige tjenester, men kan være et viktig supplement. Styrket samarbeid med organisasjoner kan bidra til bedre tjenester, bedre informasjon og mer treffsikre løsninger.
Forslag til vedtak:
Stortinget ber regjeringen gå i dialog med organisasjonene for å sikre bedre og mer forutsigbar finansiering av brukerorganisasjonenes likepersonsarbeid.
Avslutning
Handikapforbundet ber stortinget om å inkludere funksjonshindrede og våre perspektiv i arbeidet med meldingen, og fremme merknader og forslag som ivaretar dette. Slik den fremstår nå er vi usynliggjort både knyttet til problemstillinger og ikke minst løsninger. Dette er et problem for planens treffsikkerhet. Vi oppfordrer komiteens medlemmer til å ta kontakt med oss for ytterligere informasjon knyttet til de enkelte temaene vi løfter her. Det er viktig at planen ikke gir inntrykk av at kutt i tjenester er den riktige veien for å sikre tilstrekkelig personell i fremtiden. CRPD, funksjonshindredes menneskerettigheter, gir muligheter, ikke begrensninger.
Norsk kvalitetsforbedring av laboratorieundersøkelser (Noklus) · 25. september 2026God laboratoriekvalitet må være en del av Helsepersonellplan 2040
En av helsetjenestens største utfordringer i årene som kommer er å sikre tilstrekkelig og riktig kompetanse i helse- og omsorgstjenesten. Dette gjelder også laboratorietesting, som i økende grad tas i bruk av nye yrkesgrupper og tjenesteområder i helsetjenesten. God laboratoriekvalitet er en forutsetning for trygge og forsvarlige helsetjenester, effektiv ressursbruk og god helseberedskap.
Norsk kvalitetsforbedring av laboratorieundersøkelser (Noklus) er en ideell, landsdekkende organisasjon som arbeider for å bedre kvaliteten på den medisinske laboratorievirksomheten som drives i Norge. Noklus følger opp om lag 3500 deltakere i primær- og spesialisthelsetjenesten med opplæring, veiledning og kvalitetssikring av laboratorievirksomheten. Dette gir Noklus unik innsikt i hvordan laboratoriearbeid utføres i ulike deler av helsetjenesten. Noklus sine laboratorierådgivere, tilknyttet 22 lokalkontorer over hele landet, ser i sitt daglige virke utfordringene knyttet til manglende laboratorieopplæring, begrenset laboratoriefaglig kompetanse og stor utskiftning av personell i primærhelsetjenesten.
I 2024 var 28 % av ansatte i hjemmetjenesten og 19 % av ansatte i sykehjem uten relevant helseutdanning. Feil knyttet til prøvetaking og prøvebehandling, feil analyseresultater og utfordringer med tolkning og oppfølging av prøvesvar kan få konsekvenser både for pasientbehandling og ressursbruk. Dette understreker betydningen av systematisk kompetansebygging og kvalitetssikring av laboratorievirksomhet i alle deler av helse- og omsorgstjenestene. Laboratoriefaglig kompetanse må styrkes i helseutdanninger som i økende grad får ansvar for laboratoriearbeid, særlig i lys av helsepolitiske mål om at flere eldre skal kunne bo og behandles hjemme lenger.
Noklus anbefaler at Storinget:
1. Legger til rette for at alle virksomheter som utfører laboratorieundersøkelser, deltar i systematisk kvalitetsforbedringsarbeid, med nødvendig opplæring, intern og ekstern kvalitetskontroll og faglig veiledning.
2. Styrker laboratoriefaglig kompetanse i helseutdanninger som i økende grad får ansvar for laboratoriearbeid, blant annet ved å innarbeide laboratoriefag i læringsutbyttene for sykepleiere, helsefagarbeidere, vernepleiere og ambulansearbeidere samt i relevante fagskoleutdanninger.
3. Etablerer en nasjonal satsing på kvalitetsforbedring av laboratorievirksomheten i helsestasjons- og skolehelsetjenesten, for å styrke laboratoriekvaliteten og pasientsikkerheten for gravide, barn og unge.
Kapittel 2. Bemanningsbehov i vår felles helsetjeneste
God laboratoriekvalitet i hjemmetjenesten styrker pasientsikkerhet og helseberedskap
Helsepersonellplanen peker på hjemmetjenesten som en av tjenestene som vil få størst vekst i årene fremover. Flere eldre, flere personer med kroniske sykdommer og flere hjemmeboende med komplekse behov innebærer at kommunene må ivareta flere og mer krevende oppgaver.
Laboratorievirksomhet er en viktig del av dette tjenestetilbudet. Kvaliteten på prøvetaking, analyse og oppfølging av prøvesvar har direkte betydning for diagnostikk, behandling og pasientoppfølging. God laboratoriekvalitet bidrar til tryggere oppfølging av pasienter i hjemmet, raskere behandling, færre unødvendige transporter til legekontor, legevakt og sykehus, og mer effektiv bruk av helsepersonell og andre ressurser. Samtidig styrker god laboratoriekompetanse og systematisk kvalitetsarbeid kommunenes beredskap ved at flere pasienter kan følges opp lokalt, også ved kapasitetsutfordring og kriser.
I 2024 var 28 % av ansatte i hjemmetjenesten og 19 % av ansatte i sykehjem uten relevant helseutdanning. Dette understreker behovet for at virksomheter som utfører laboratorietesting eller prøvetaking deltar i systematisk kvalitetsforbedringsarbeid, med nødvendig opplæring, intern og ekstern kvalitetskontroll og faglig veiledning.
Bedre samhandling mellom hjemmetjenesten og fastlegekontorene
Noklus’ kartlegginger har vist at det er stor variasjon i hjemmetjenestenes laboratorievirksomhet, og at samhandlingen mellom hjemmetjenesten og fastlegekontorene ikke alltid er tilstrekkelig koordinert. Dette kan føre til dobbeltarbeid, forsinket oppfølging, unødvendig ressursbruk og svekket pasientsikkerhet.
Noklus arbeider for å styrke samhandlingen om laboratorievirksomhet mellom fastlegekontor og kommunale helse- og omsorgstjenester. Samtidig er det behov for at helsemyndighetene stimulerer til tydelig ansvars- og oppgavefordeling, slik at pasientene får mer sammenhengende og effektive tjenester. Lokale samarbeidsavtaler kan være et viktig virkemiddel for å oppnå dette.
Kapittel 5. Utdanning for helse- og omsorgstjenesten
Laboratoriefag må styrkes i grunn- og etterutdanningene
Laboratoriearbeid utføres i økende grad av personell uten eller med begrenset laboratoriefaglig utdanning, blant annet sykepleiere, vernepleiere, helsefagarbeidere og ambulansearbeidere. For å sikre god kvalitet og pasientsikkerhet må personell som utfører laboratoriearbeid ha nødvendig kompetanse og mulighet til å vedlikeholde denne gjennom opplæring og etterutdanning.
Noklus anbefaler at laboratoriefag inngår som tydelige læringsutbytter i relevante helse- og fagskoleutdanninger. Bedre grunnkompetanse vil gjøre nyutdannede bedre rustet til oppgaver de møter i arbeidslivet og gi et fundament for god laboratoriekvalitet.
Behov for en nasjonal satsing i helsestasjons- og skolehelsetjenesten
Noklus' kartlegging viser at det utføres betydelig laboratorievirksomhet i helsestasjons- og skolehelsetjenesten, der prøvesvar har stor betydning for oppfølging av gravide, barn og unge. Likevel deltar bare om lag 30 av rundt 500 enheter i Noklus.
Erfaringene fra de statlig finansierte satsingene i sykehjem og hjemmetjenester viser at systematisk opplæring, kvalitetskontroll og faglig veiledning styrker laboratoriekvaliteten og bedrer dermed pasientsikkerheten. Noklus mener derfor at det bør etableres en tilsvarende nasjonal satsing for helsestasjons- og skolehelsetjenesten.
Når den statlig finansierte satsingen på kvalitetsforbedring av laboratorievirksomhet i hjemmetjenesten avsluttes ved utgangen av 2026, bør bevilgningen videreføres og øremerkes kvalitetsforbedring av laboratorievirksomheten i helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Dette vil bidra til bedre laboratoriekvalitet, økt pasientsikkerhet og mer likeverdige tjenester for gravide, barn og unge over hele landet.
Kapittel 8. Effektiv ressursbruk og prioritering
God laboratoriekvalitet gir bedre ressursutnyttelse
Laboratorieundersøkelser må ha god kvalitet uavhengig av hvor de utføres. Pasientnær analysering kan bidra til raskere diagnostikk, bedre pasientforløp og færre unødvendige henvisninger, transporter og innleggelser. Forutsetningen er at analyseutstyret har tilstrekkelig kvalitet, og at brukerne får nødvendig opplæring og veiledning. Gjennom SKUP (Skandinavisk utprøving av laboratorieutstyr for pasientnær analysering), eksterne kvalitetskontroller og laboratoriefaglig rådgivning bidrar Noklus til kvalitetsvurdering av laboratorieutstyr og valg av egnede løsninger i ulike deler av helsetjenesten.
Laboratorietesting flyttes i økende grad ut av laboratoriene og utføres av flere yrkesgrupper, samt av pasienter og pårørende som ledd i hjemmesykehus, egenmonitorering og annen oppfølging i hjemmet. God laboratoriekvalitet forutsetter kompetanse og systematisk kvalitetsarbeid. Mangelfull opplæring, prøvehåndtering eller tolkning av prøvesvar kan føre til feilaktige resultater, unødvendig behandling og økt ressursbruk. Bruk av urinprøver i kommunale helse- og omsorgstjenester illustrerer dette, blant annet gjennom risiko for unødvendig antibiotikabehandling.
Det må legges til rette for at alle som utfører laboratorieundersøkelser deltar i systematisk kvalitetsforbedringsarbeid med opplæring, kvalitetskontroll og faglig oppfølging.
Riktig rekvirering er god ressursforvaltning
Effektiv ressursbruk handler ikke bare om hvordan laboratorieundersøkelser utføres, men også om hvilke undersøkelser som rekvireres. Noklus utarbeider nasjonale anbefalinger til allmennlegene for hvilke analyser som skal rekvireres ved vanlige kliniske problemstillinger i primærhelsetjenesten. Målet er å bidra til mer ensartet og kunnskapsbasert praksis, bedre beslutningsstøtte og mer hensiktsmessig bruk av laboratorietjenester i tråd med prinsippene i «Gjør kloke valg».
Anbefalingene er utformet som analysepakker som kan brukes som utgangspunkt for utredning, men må alltid tilpasses den enkelte pasient. Forskning viser at fastleger med tilgang til Noklus' anbefalte analyser rekvirerer færre og mer relevante analyser enn fastleger uten tilgang.
Forbrukerinitierte laboratorietester kan gi økt ressursbruk i helsetjenesten
Markedsføring av og tilbudet av selvtester og laboratorietester rettet mot befolkningen er stadig økende. Tester som initieres av forbrukere og utføres uten medisinsk vurdering eller en plan for oppfølging, kan føre til bekymring, nye konsultasjoner, ytterligere prøvetaking og oppfølging av funn med usikker klinisk betydning. Dette kan bidra til økt belastning på fastlegeordningen og unødvendig ressursbruk i helsetjenesten.
Det er behov for mer kunnskap om omfanget og konsekvensene av forbrukerinitierte laboratorietester i Norge. Noklus mener det bør settes av midler til kartlegging og kunnskapsutvikling, slik at myndigheter, helsepersonell og befolkningen får et bedre grunnlag for å vurdere nytte, begrensninger og konsekvenser av slike tester.
Noklus har erfaring med kvalitetsarbeid innen laboratoriemedisin, evaluering av pasientnære tester og produsentuavhengig vurdering av analysekvalitet. Denne kompetansen kan brukes til å kartlegge omfanget av forbrukerinitierte tester i Norge, undersøke konsekvenser for klinisk praksis og bidra med kunnskapsbasert informasjon til helsepersonell og befolkningen.
Avslutning
Helsepersonellplan 2040 må omfatte både tilgang på helsepersonell og kvaliteten på oppgavene som utføres. Når laboratorieoppgaver flyttes nærmere pasientene og utføres av stadig flere yrkesgrupper, må kompetanse, samhandling og systematisk kvalitetsforbedring følge med. God laboratoriekvalitet er derfor en nødvendig forutsetning for trygge helsetjenester, god pasientsikkerhet, effektiv ressursbruk og en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste.
Studiesenteret Lister Kompetanse A/S · 25. september 2026Studiesentrene som strategisk samarbeidspartner
Innledning
Studiesenteret Lister Kompetanse (SLK) takker for muligheten til å gi innspill til Meld. St. 11 (2025-2026) Helsepersonellplan 2040.
Vi ønsker å sette fokus på studiesentermodellen.
Studiesenteret i Lister hadde i 2025 nesten 400 studenter fordelt på 3 profesjonsutdanninger og 13 fagskoletilbud. Alle studiene har studiepoeng og undervisningen foregår i Lyngdal. Noen har en kombinasjon av tilstedeværende- og digital undervisning.
Vi støtter regjeringens overordnede mål om å sikre tilstrekkelig kompetanse og personell i helse- og omsorgstjenestene i hele landet. Meldingen gir en god beskrivelse av de utfordringene Norge står overfor, og løfter fram desentralisert og fleksibel utdanning som et viktig virkemiddel for å møte framtidens kompetansebehov.
Vi er særlig positive til at studiesentrene anerkjennes som en viktig del av infrastrukturen for utdanning og kompetanseutvikling i distriktene. Samtidig mener vi at meldingen gir anledning til å gå et viktig steg videre. Skal Norge lykkes med å utdanne og beholde helsepersonell i hele landet, må studiesentrene anerkjennes som en varig del av den nasjonale infrastrukturen for utdanning, kompetanseutvikling og rekruttering. Dette forutsetter en tydelig rolle, øremerkede, desentraliserte studieplasser og forutsigbar finansiering.
Helsepersonellplanen beskriver et økende gap mellom behovet for helsepersonell og tilgangen på kvalifisert arbeidskraft. Utfordringen vil imidlertid ikke være lik over hele landet. Mange distriktskommuner opplever allerede betydelige utfordringer med å rekruttere og beholde kvalifisert personell.
Å øke utdanningskapasiteten nasjonalt er derfor ikke tilstrekkelig alene. Skal kompetansen være tilgjengelig i hele landet, må også utdanninger være tilgjengelig i hele landet.
Gjennom mange år har Studiesenteret Lister Kompetanse og Universitetet i Agder samarbeidet om desentralisert sykepleierutdanning. Vår erfaring er at utdanning nær der folk bor, og arbeider, er et av de mest effektive virkemidlene for å styrke rekrutteringen til helse- og omsorgstjenestene. Lokale studietilbud gjør det mulig for voksne studenter å kombinere utdanning med arbeid, familie og andre forpliktelser, og bidrar til at flere kan ta høyere utdanning uten å flytte fra regionen.
Erfaringene fra den desentraliserte sykepleierutdanningen i Lister viser at lokale utdanningstilbud når målgrupper som ellers i liten grad ville søkt seg til høyere utdanning. Studentene er voksne med arbeid, familie og lokal tilknytning. For disse er det ikke et alternativ å studere ved en annen campus, men ofte å la være å studere. Desentraliserte utdanningstilbud bidrar derfor til å skape nye studenter (+studenter) og øke den samlede tilgangen på kvalifisert arbeidskraft.
Vår erfaring er også at studenter som utdannes lokalt i større grad blir værende i regionen etter endt utdanning. Desentralisert utdanning er derfor både utdanningspolitikk, helsepolitikk og distrikts- og rekrutteringspolitikk.
De fleste vi utdanner innen helse- og omsorgsfag i regionen er allerede i arbeid innen sektoren og ønsker å ta grunnutdanning eller videreutdanning. De blir i regionen.
Studiesentre styrker beredskap og samfunnssikkerhet
Tilgang på helsepersonell er også et spørsmål om beredskap og samfunnssikkerhet. Kommunenes evne til å opprettholde nødvendige helse- og omsorgstjenester er avhengig av tilgang på kvalifisert arbeidskraft lokalt.
Gjennom å gjøre utdanning tilgjengelig der folk bor og arbeider, bidrar studiesentrene til å bygge kompetanse i områder hvor rekrutteringsutfordringene er størst. En sterk studiesenterstruktur styrker dermed ikke bare utdanningssystemet, men også samfunnets evne til å sikre likeverdige helse- og omsorgstjenester i hele landet.
Studiesentrene som strategisk samarbeidspartner
Meldingen beskriver studiesentrene som et bindeledd mellom utdanningsinstitusjonene og lokalsamfunnene. Denne rollen bør styrkes og formaliseres ytterligere.
Studiesentrene er verken utdanningsinstitusjoner eller arbeidsgivere. De fyller en unik mellomrolle mellom kommuner, arbeidsliv og utdanningsaktører. Denne funksjonen finnes få andre steder i utdanningssystemet, og er avgjørende for å omsette lokale kompetansebehov til konkrete utdanningstilbud.
Studiesentrene bidrar ikke bare med lokaler og teknisk tilrettelegging. De fungerer som regionale kompetanseaktører gjennom å:
kartlegge regionale kompetansebehov
megle inn utdanninger fra aktuelle utdanningstilbydere
mobilisere og rekruttere studenter
koordinere samarbeid mellom kommuner, arbeidsgivere og utdanningsinstitusjoner
bidra til utvikling av nye utdanningstilbud
etablere regionale fag- og læringsnettverk
Gjennom sin nærhet til kommunene og arbeidslivet fanger studiesentrene opp kompetansebehov før de nødvendigvis blir synlige gjennom ordinære søkertall eller nasjonale analyser. Denne funksjonen bør anerkjennes som en viktig del av den nasjonale kompetanseplanleggingen.
Fra kompetansekartlegging til utdanningstilbud
Helsepersonellplanen legger vekt på bedre planlegging av framtidige kompetansebehov. Vi mener studiesentrene bør få en definert rolle i dette arbeidet.
Kommunene kjenner sine bemanningsutfordringer. Universiteter, høyskoler og fagskoler har faglig ansvar for utdanningene, som skal ha samme høye kvalitet som på campus. Mellom disse aktørene er det behov for regionale strukturer som kan samle behovene, mobilisere studenter og koble etterspørselen til aktuelle utdanningsmiljøer.
En mer systematisk bruk av studiesentrene i regional kompetansekartlegging vil kunne gi både utdanningsinstitusjonene og myndighetene et bedre grunnlag for dimensjonering og utvikling av framtidige utdanningstilbud.
Øremerkede studieplasser må følge ambisjonene
Vi mener det er behov for sterkere virkemidler enn det som foreslås i meldingen for å sikre utdanning av helsepersonell der behovene er størst. Studiesenteret Lister Kompetanse anbefaler derfor at det opprettes øremerkede desentraliserte studieplasser innen sykepleie og andre prioriterte helseutdanninger i regioner med dokumenterte rekrutteringsutfordringer.
Desentraliserte tilbud krever planlegging, samarbeid og investeringer over tid. Dersom studieplassene ikke øremerkes, risikerer distriktsområder å tape i konkurransen om utdanningskapasitet og ressurser.
Langsiktig finansiering og forpliktende samarbeid
Skal studiesentrene kunne fylle den rollen regjeringen beskriver, må finansieringen følge ambisjonene. Utvikling og drift av desentraliserte utdanningstilbud krever langsiktig planlegging, stabile partnerskap og forutsigbare rammevilkår. Samtidig representerer studiesentrene en kostnadseffektiv måte å gjøre utdanning tilgjengelig for de som bor langt fra campus.
Midlertidige prosjektmidler gir begrensede muligheter til å bygge forutsigbare samarbeidsmodeller mellom studiesentre, kommuner og utdanningsinstitusjoner. Tiden er moden for å gå fra prosjekt til system.
Vi mener derfor at staten bør:
etablere langsiktige og forutsigbare finansieringsordninger for studiesentrene
sikre flerårig finansiering av desentraliserte utdanningstilbud
stille tydeligere forventninger til samarbeid mellom universiteter, høyskoler, fagskoler og etablerte studiesentre
benytte eksisterende studiesentre som førstevalg ved utvikling av nye desentraliserte tilbud
Dette vil bidra til bedre ressursutnyttelse og gjøre det mulig å bygge videre på den infrastrukturen som allerede finnes.
Praksis og veiledning må styrkes
Meldingen peker på manglende praksiskapasitet som en sentral utfordring for helseutdanningene. Studiesentrene bistår utdanningsinstitusjonene med å skaffe relevante praksisplasser og legger til rette for videreutdanning av de som skal veilede studenter og nyansatte.
Vi mener derfor at:
kommunene må kompenseres bedre for praksis- og veiledningsoppgaver
veilederutdanning må gjøres tilgjengelig gjennom fleksible og desentraliserte tilbud
mentor- og oppfølgingsordninger for nyutdannede må styrkes
studiesentrene kan bidra som regionale koordinatorer for praksissamarbeid og veiledernettverk
God praksis gir ikke bare bedre utdanning. Det styrker også rekrutteringen ved at studentene får tidlig tilknytning til arbeidsplassene i regionen.
Kompetanseutvikling og oppgaveforskyvning
Studiesenteret i Lister støtter meldingens vektlegging av bedre ansvars- og oppgavedeling som virkemiddel for å møte framtidens personellutfordringer.
Framtidens helse- og omsorgstjenester vil kreve økt oppgaveforskyvning mellom profesjoner og mer tverrfaglig samarbeid. Dette forutsetter at ansatte får tilgang til relevant kompetanseutvikling og videreutdanning.
Desentraliserte og fleksible utdanningstilbud vil være avgjørende for at sykepleiere, helsefagarbeidere, vernepleiere og andre yrkesgrupper kan ta på seg nye oppgaver og ansvar på en faglig forsvarlig måte.
Studiesentrene kan bidra som regionale kompetansearenaer for livslang læring og videreutdanning i tett samarbeid med kommuner og utdanningsinstitusjoner.
Behov for en nasjonal struktur for studiesentre
Dersom studiesentrene skal fylle en strategisk rolle i arbeidet med å utdanne og beholde helsepersonell, er det behov for en tydeligere nasjonal struktur og felles rammevilkår.
I dag varierer organisering, finansiering og oppgaveforståelse betydelig mellom ulike studiesentre. Samtidig forventes det at studiesentrene skal bidra til kompetansekartlegging, studentrekruttering, samordning mellom utdanningsinstitusjoner og arbeidsliv, samt utvikling av nye utdanningstilbud.
Vi mener derfor at staten bør etablere tydeligere nasjonale rammer for studiesentersektoren gjennom:
en felles nasjonal navnestandard for statlig finansierte studiesentre. Det må være «studiesenter» i navnet.
nasjonale kriterier for hvilke virksomheter som kan kalle seg studiesenter og motta offentlig finansiering
krav om samarbeid med kommuner, arbeidsliv og utdanningsinstitusjoner
kriterier som vektlegger geografisk avstand og reisetid til eksisterende universitets- og fagskolesteder ved etablering av nye studiesentre
En slik struktur vil bidra til økt kvalitet, bedre ressursutnyttelse og større forutsigbarhet for både kommuner, utdanningsinstitusjoner og studenter.
Våre anbefalinger
På denne bakgrunn ber vi Stortingets helse- og omsorgskomité bidra til at studiesentrene får en tydelig rolle i oppfølgingen av Helsepersonellplan 2040.
Vi anbefaler særlig at regjeringen:
Definerer studiesentrene som en del av den nasjonale infrastrukturen for fleksibel og desentralisert utdanning og kompetanseutvikling.
Gir studiesentrene en tydelig rolle i regional kompetansekartlegging og kompetanseplanlegging.
Oppretter øremerkede desentraliserte studieplasser innen sykepleie og andre prioriterte helseutdanninger i regioner med dokumenterte rekrutteringsutfordringer.
Sikrer langsiktig og forutsigbar finansiering av studiesentre og desentraliserte utdanningstilbud.
Styrker samarbeidet mellom universiteter, høyskoler, fagskoler, kommuner og studiesentre gjennom forpliktende samarbeidsavtaler.
Styrker kommunenes rammevilkår for praksis, veiledning og mentorordninger.
Legger til rette for desentraliserte videreutdanninger som understøtter nødvendig oppgaveforskyvning og kompetanseutvikling i helse- og omsorgstjenestene.
Involverer studiesentrene som aktive samarbeidspartnere i den videre oppfølgingen av Helsepersonellplan 2040.
Etablerer en felles nasjonal navnestandard for statlig finansierte studiesentre.
Utarbeider nasjonale kriterier for hvilke virksomheter som kan kalle seg studiesenter og motta statlig finansiering.
Legger geografisk avstand og reisetid til eksisterende universitets- og fagskolesteder til grunn ved etablering av nye studiesentre.
Oppsummering
Den framtidige helsepersonellutfordringen handler ikke bare om hvor mange som utdannes. Den handler også om hvem vi klarer å mobilisere, hvor utdanningen kan gjennomføres, og hvor kompetansen blir værende etter endt utdanning.
Studiesentrene når grupper som det ordinære utdanningssystemet i mindre grad når. De kobler lokale kompetansebehov med utdanningstilbud fra universiteter, høyskoler og fagskoler, og gjør det mulig å utdanne mennesker der behovet for kompetansen faktisk finnes.
Helsepersonellutfordringen kan ikke løses kun gjennom flere studieplasser ved eksisterende campuser. Skal Norge lykkes med å utdanne og beholde helsepersonell i hele landet, må utdanningen være tilgjengelig der folk bor og arbeider. Studiesentrene er allerede en del av løsningen. Nå må de også bli en tydelig del av det nasjonale systemet.
Jordmorforbundet NSF · 25. september 2026Skriftlig innspill til Helsepersonellplan 2040 fra Jordmorforbundet NSF
Jordmorforbundet NSF takker for muligheten til å gi skriftlig innspill til Helsepersonellplan 2040. Vi er positive til de overordnede ambisjonene i planen. Den løfter frem viktige tiltak for bedre oppgavedeling, kompetanseutnyttelse og rekruttering av helsepersonell. Vi savner samtidig en tydeligere satsing på jordmortjenesten og en sterkere anerkjennelse av hva tilstrekkelig bemanning og riktig kompetanse har å si for kvalitet, pasientsikkerhet og bærekraftige helse- og omsorgstjenester. Vi er opptatt av hvordan bygge og utvikle det i jordmortjenesten som fungerer godt i dag – og som har umiddelbart potensiale til å bidra til en mer effektiv utnyttelse av helsetjenesten.
Vi savner også en tydeligere vektlegging av forebygging og tidlig innsats i planen. Skal behovet for helsepersonell reduseres på sikt, må det også satses på tjenester som fremmer helse, forebygger sykdom og identifiserer behov for oppfølging tidlig. Jordmortjenesten er et sentralt eksempel på at vår felles helsetjeneste jobber forebyggende både i primær- og spesialisthelsetjenesten, og ekspertisen i denne faggruppen bør i større grad anerkjennes som en vesentlig del av løsningen også på framtidens personell- og tjenesteutfordringer.
Hvordan sikre og styrke jordmortjenesten;
· Utdanne flere jordmødre.
· Etabler desentralisert utdanning.
· Støtteordninger for jordmorstudenter og utdanningsstilling.
· Veiledere må kompenseres.
· Henvisningsrett.
· Utvid rekvisisjonsretten for jordmødre.
· Grunnbemanning må økes.
· Bedre oppgavedeling og oppgaveglidning.
· Mer effektiv journalskriving.
· Lønn er et virkemiddel.
Riktig bruk av jordmor ekspertisen forebygger både uhelse i befolkningen og kan påvirke den generelle jordmormangelen. Jordmorkompetanse på riktig sted, til riktig tid er vesentlig for å løse samfunnsoppdraget på en bærekraftig måte
Kvinner og par trenger jordmor til prevensjonsveiledning, oppfølging før, under og etter abort, familieplanlegging, svangerskapsoppfølging, fødsel, barsel, hjemmebesøk postpartum, etterkontroller og oppfølging knyttet til kvinnehelse. Jordmødre er eksperter på kvinnehelse i et livsløpsperspektiv.
Vi mener at tilgangen på jordmortjenester i kommunen/bydel må være forutsigbar og fast, og basert på behov i befolkningen og i samfunnet. En tilgjengelig jordmortjeneste kan redusere behovet for andre og mer kostbare kontakter i andre deler av helsetjenesten. Jordmødre arbeider forebyggende i alle ledd av sitt virke innrettet mot kvinnens-, parets-, og barnets helse.
Dagens svangerskap- fødsels og barselomsorg holder høy faglig kvalitet i hele Norge. Likevel finnes det områder som kan videreutvikles og forbedres, og som kan gi positive utslag for jordmortjenesten og pasientene, samt synergieffekter til andre deler av helsevesenet og samfunnet som er ønskelig. LEON-prinsippet bør få større betydning også i svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen. Når jordmødre har kompetanse til å forebygge, diagnostisere, følge opp og behandle innenfor sitt fagområde, må tjenestene organiseres slik at denne kompetansen faktisk blir brukt. Jordmødre bør ikke være avhengige av annet helsepersonell for oppgaver de har kompetanse til å ivareta selv.
Utdanne flere jordmødre. Utdanningskapasiteten må økes for å mette behovet som er prekært da det tar tid å utdanne jordmødre. Vi er positive til opptak som gir studiestart både på høst og vår som vil kunne fordele praksisbelastningen i klinikk, og trolig gi rom for at antall studieplasser oppjusteres. Søkermassen til jordmorstudiet er over tid svært høy. Søkertall fra siste tre år indikerer at kun cirka10 prosent av søkerne får tildelt studieplass. I dag tas det opp kun cirka 200 jordmorstudenter årlig. Det er fortsatt behov for å øke utdanningskapasiteten.
Etabler desentralisert utdanning. Vi mener et godt tiltak er opprettelse av desentraliserte utdanningssteder. Områder som ikke er i umiddelbar nærhet til dagens utdanningsinstitusjoner eller har fødeavdelinger som i perioder står uten studenter, bør vurderes. Fødeavdelinger som ikke har jordmorstudenter harmoniserer ofte med fødeavdelinger som er nedleggingstruet. Desentralisert utdanning vil derfor kunne være vinn-vinn for å beholde fødetilbudet. Å utdanne jordmødre lokalt kan ha positiv effekt på antallet «bofaste» arbeidstakere i distriktene og medføre mindre behov for arbeidspendlere.
Støtteordninger for jordmorstudenter og utdanningsstilling. Reelle støtteordninger for studenter som må reise langt for obligatorisk praksis bør etableres. Den enkelte løper en økonomisk og tidkrevende periode knyttet til praksis når avstand til praksissted er så stor at det ikke er forenelig med å være hjemmeboende i perioden. Praksis utgjør en sentral del av utdanningen, cirka 50 prosent av studiet er klinisk praksis. Det er uheldig for alle parter dersom studenter ser seg nødt til å hoppe av studiet grunnet uforenelige økonomiske eller logistikkmessige forhold som studenten ikke kunne forutsett før studiestart, da praksisplass tildeles først etter studiestart. Dessuten mener vi at alle bør få finansiert jordmorutdanning ved hjelp av utdanningsstilling.
Veiledere må kompenseres. Veiledning krever fagkompetanse både i veiledning og i jordmorfag. Innsatsen for å tilegne seg formell veiledningskompetanse (som er sterkt anbefalt) står for jordmors egen regning. Det er urimelig at jordmødre som veileder studenter i klinikk ikke får kompensasjon for denne pålagte veiledningsoppgaven. Veiledning er tid- og ressurskrevende, og det hviler et stort utdanningsansvar på de kliniske jordmorveilederne da halve jordmorstudiet er klinisk praksis. For at jordmødre skal motiveres videre til dette i allerede krevende hverdag, foreligger det tydelige signal fra våre medlemmer om at kompensasjon må på plass.
Henvisningsrett. Jordmorforbundet NSF mener jordmødre bør kunne henvise direkte til relevante spesialisthelsetjenester i saker som ligger innenfor jordmors kompetanse- og ansvarsområde. I svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen er det ofte jordmor som først identifiserer avvik, kartlegger risikofaktorer, vurderer behov for videre utredning og følger kvinnen gjennom forløpet.
Når jordmor allerede har gjort den faglige vurderingen og konkludert med at det er behov for spesialistvurdering, fremstår det som lite hensiktsmessig at kvinnen må oppsøke fastlege kun for å få skrevet en henvisning. Som hovedregel bør den som identifiserer behovet for videre utredning eller behandling også kunne henvise videre. Dette vil være i tråd med LEON-prinsippet og understøtte en mer hensiktsmessig oppgavedeling i helse- og omsorgstjenesten.
Utvid rekvisisjonsretten for jordmødre. Erfaringene viser at jordmødre utøver rekvisisjonsrett innenfor sitt fagområde og i tråd med utdanning, nasjonale retningslinjer og forsvarlighetskravet i helsepersonelloven på en god måte. Jordmødre har i en årrekke hatt rekvisisjonsrett innen et svært avgrenset området. Dette har bidratt til effektive pasientforløp uten at det er kjent at ordningen har medført pasientsikkerhetsutfordringer. Myndighetene har allerede vurdert at jordmødre har kompetanse til å rekvirere bestemte legemidler og undersøkelser. Dersom målene i Helsepersonellplan 2040 om bedre oppgavedeling og riktig kompetanse på riktig sted skal realiseres i praksis, må jordmødres ansvar og myndighet utvikles i takt med den kompetansen profesjonen besitter. Dette ses spesielt i svangerskapsomsorgen, hjemmefødsel og kommunale tjenester for ungdom.
Grunnbemanning må økes. Jordmorforbundet NSF mener grunnbemanningen i jordmortjenesten både i spesialist- og kommunehelsetjenesten må oppjusteres slik at de nasjonale anbefalingene om oppfølging fra jordmor kan etterkommes. Vi mener at;
· Alle som ønsker å gå til jordmor i svangerskapet må ha en reell mulighet til det.
· Alle fødende må få en-til-en oppfølging av jordmor i aktiv fase av fødsel.
· Alle barselkvinner skal kunne være på barselavdelingen inntil amming er etablert og/eller den tid hun har behov for oppholdet sammen med partner.
· Alle barselkvinner uavhengig av om de har født før, må få tilbud om hjemmebesøk av jordmor innen 1-3 dager.
· Alle kvinner skal ha reell mulighet for time hos jordmor for etterkontroll 6-12 uker etter fødsel.
I Jordmorforbundets medlemsundersøkelse (2026) svarer 72 prosent at bemanning ikke økes på tross av forventet økt aktivitet i jordmortjenesten der de arbeider. I tillegg oppgir jordmødrene vedvarende ressursmangel samtidig med økt pågang grunnet stigende fødselstall. Færre fødekvinner får i 2026 sammenlignet med 2025, tilbud om en-til-en omsorg i aktiv fase av fødsel. Kun 5 prosent av jordmødrene svarer at de jevnt over alltid kan tilby en-til-en. Sammenlignet med i fjor rapporterer flere jordmødre i år at kvinner og barn ikke blir overvåket tilstrekkelig i fødsel, dette tuer pasientsikkerheten og kan medføre store samfunnsmessige kostnader dersom skader oppstår. Dette indikerer økende press på jordmødre og for lav bemanning og redusert kapasitet.
Kun 19 prosent av jordmødre oppgir de ofte eller svært ofte har tilstrekkelig tid til å ivareta barselkvinnene de har ansvar for, 62 prosent svarer at kvinnene ofte eller svært ofte reiser hjem før amming er etablert, og 31 prosent av jordmødrene sier at de svært stor eller stor grad føler seg tvunget til å skrive ut barselkvinner de mener burde være inneliggende lenger.
Færre enn i fjor svarer at kvinner alltid eller i stor grad får gjennomføre alle svangerskapskontroller hos jordmor hvis de ønsker det, og 31 prosent sier at de ofte eller av og til, må avvise kvinner som ønsker jordmortime. Like mange jordmødre sier de sjelden eller aldri tilbyr oppfølging etter abort til kvinnene som trenger det. En av fem jordmødre sier de sjelden eller aldri tilbyr kvinnen etterkontroll etter fødsel. I 2025 opplyste 80 prosent av jordmødrene i vår medlemsundersøkelse at de i svært stor eller stor grad tilbyr hjemmebesøk innen 1-3 døgn, i år er tallet redusert til 68 prosent.
Bedre oppgavedeling og oppgaveglidning. Det er vesentlig fremover å se på hvem som gjør hva i helsetjenesten. En jordmor kan ikke erstattes av en sykepleier, og en barnepleier kan heller ikke erstattes av en sykepleier, men en barnepleier er en viktig samarbeidspart til jordmødrene, og en sykepleier kan løse noen isolerte oppgaver. Barnepleiere har en spesialisert kunnskap om barnet og dets behov på fagskolenivå. Sykepleier har en generalistkompetanse på det friske og syke mennesket. Jordmor har ekspertkompetanse og er fordypet på sitt felt. Figur 8.2 beskrevet av helsepersonellkommisjonen i NOU 2023: 4
Tid for handling viser hvor viktig det er med kompetanse på flere nivåer. Vår vurdering er bestemt at dersom man kutter nede i trekanten, vil det ikke medføre effektivitet i toppen av trekanten, tvert om vil den kostbare og spesialiserte arbeidskraften måtte bruke ressursene sine på områder som kunne vært løst av et lavere utdanningsnivå og ikke rekke over egne spesialiserte oppgaver. Jordmorforbundet NSF mener oppgavedeling og oppgaveglidning ikke må kamuflere den faktiske bemanningsmangelen av nødvendig personell, og hindre effektiv utnyttelse av deres kompetanse.
Mer effektiv journalskriving. Over år er det tilkommet nye journalsystemer og programmer, men felles for de er dårlig integrering og at de høster data fra hverandre. Jordmødre har behov for et effektivt journalsystem som ikke hindrer dem i å være bedside med pasienten. Dobbelt og trippelt føring av journalopplysninger er ikke ukjent, men svært ressurskrevende i en allerede tidspresset hverdag. Jordmorforbundet NSF ønsker å bidra inn det kommende arbeidet med kunstig intelligens knyttet til journalskriving for vårt fagområde både i spesialist- og kommunehelsetjenesten. Vi stiller blant annet spørsmål ved at digitalt helsekort er kostbart for kommunene å innføre og at dette dermed ikke blir gjort i mange kommuner.
Lønn er et virkemiddel. De offentlige faste stillingene må gjøres mer attraktive. Lønn oppleves som et viktig og effektivt virkemiddel når det kommer til å rekruttere, men særlig beholde. I Jordmorforbundets medlemsundersøkelse er det tydelig at lønn er en av de tre mest fremhevde tilbakemeldingene når det kommer til å føle seg sett og verdsatt av arbeidsgiver for sin unike erfaring og kompetanse. Jordmødre har et yrke med svært høye emosjonelle krav, sterk faglig motivasjon og høy opplevelse av mening, men samtidig med begrenset innflytelse på egen arbeidssituasjon og utfordringer knyttet til anerkjennelse og medvirkning. I vår undersøkelse svarer 100 prosent av jordmødrene at de opplever arbeidet sitt som meningsfullt. Likevel svarer flere enn i fjor, hele 63 prosent av jordmødrene at har vurdert å slutte som jordmor. 78 prosent begrunner dette med for høy arbeidsbelastning, og 58 prosent begrunner at de vurderer å slutte grunnet for lav lønn.
Vi oppfordrer til å inkludere jordmorfaglig(e) ressurs(er) i det videre arbeidet med å realisere mål og tiltak knyttet til Jordmortjenesten i Helsepersonellplan 2040.
Vennlig hilsen
Sara Fugledal Wiik
Leder Jordmorforbundet NSF
Roche Norge · 25. september 2026Innspill til Stortingets høring- Helsepersonellplan 2040 Fra: Roche Norge
Innspill til Stortingets høring om Meld. St. 11 (2025–2026) Helsepersonellplan 2040
Fra: Roche Norge
Innledning
Roche Norge takker for muligheten til å gi innspill til Stortingets behandling av Meld. St. 11 Helsepersonellplan 2040. Vi anerkjenner utfordringen som den offentlige helse- og omsorgstjenesten står ovenfor og har følgende innspill:
Regjeringen foreslår i planen å møte underskuddet på 42 400 årsverk mot 2040 gjennom to parallelle hovedspor: å øke tilbudet av arbeidskraft og å dempe etterspørselen. Planen kombinerer tiltak for rekruttering, heltid og lavere sykefravær med digitalisering, ny ansvars- og oppgavedeling samt mer effektiv ressursbruk. Roche er et globalt bioteknologiselskap som er verdensledende innen både farmasi og diagnostikk, med særlig fokus på bioteknologi og innovativ kreftbehandling. Vi mener at medisinsk innovasjon er en nøkkel for å realisere målet om å dempe etterspørselen etter helsepersonell. Medisinsk innovasjon, herunder nye legemidler og nye metoder bør ikke lenger bare vurderes som en utgift på et budsjett, men som en mulighet og investering for å kunne frigjøre kapasitet hos helsepersonell. Vi har forslag til tiltak og konkrete innstillingsforslag til Stortingets videre arbeid med helsepersonellplanen.
Forslag til tiltak 1: Raskere og sikrere innføring og bruk av nye behandlingsformer
Nye behandlingsformer kan potensielt redusere tiden helsepersonell må bruke per pasient og frigjøre kapasitet i hele tjenesten. Et eksempel er behandling av kreftpasienter hvor subkutan injeksjon kan gjennomføres til lavere kostnader enn intravenøs behandling. Dette er blant annet fordi sykepleiere bruker mindre tid per behandling. Dette frigjør dermed plass og kapasitet hos helsepersonell og flere pasienter kan behandles med samme bemanning. I tillegg gir dette fordeler for pasient og pårørende ved at det reduserer tiden de må være på sykehus. I fremtidens helsetjeneste, med god oppgavedeling i tjenesten, kan man også se for seg at slik behandling kan gis nærmere pasienten eller i pasientens eget hjem.
Oslo Economics har analysert og kartlagt tidsbruken for ulike personellgrupper og total tid brukt på henholdsvis intravenøs og subkutan administrasjon av kreftlegemidler. De finner at sykepleiere bruker i snitt over to timer ved behandling med intravenøs infusjon (IV). Ved subkutan injeksjon (SC) under huden reduseres tidsbruken til under 1 time. Dette gir en direkte tidsbesparelse på mer enn 1 time per pasient per behandling.
Oslo Economics fant også at om lag 30 000 kreftbehandlinger i året potensielt kan endres fra IV til SC. En slik overgang vil frigjøre cirka 22 sykepleierårsverk og 12 årsverk i sykehusapotekene, og gi en årlig helsetjenestebesparelse på rundt 66 millioner kroner. I tillegg frigjøres plass på sykehusene, og tid for både pasienter og pårørende.
Et annet godt eksempel finner vi innen øyehelse der innføringen av langtidsvirkende medisiner for første gang har ført til en nasjonal nedgang i antall øyeinjeksjoner, selv om pasienttallet fortsetter å øke. Dette bekrefter at medisiner som virker lenger, øker den kliniske kapasiteten og avlaster travle avdelinger. Slike løsninger fører til at klinikker kan behandle flere pasienter uten å øke antall ansatte, og bør dermed insentiveres og tas i bruk i større grad
Forslag til tiltak 2: Fjerning av finansielle hindringer for behandling utenfor sykehus
Flytting av behandling som for eksempel ukomplisert kreftbehandling ut av sykehusene og nærmere der pasienten bor (for eksempel via hjemmesykepleie, fastlege eller apotek) sparer pasienter for lang reisevei og avlaster spesialisert sykehuspersonell. I dag stopper slik omstilling opp på grunn av hvordan sykehusene finansieres.
Subkutane kreftlegemidler er helseforetaksfinansierte (H-resept). Det betyr at sykehuset har det fulle finansieringsansvaret for medisinen uavhengig av om den settes på sykehusets poliklinikk, av kommunale hjemmesykepleier eller i pasientens eget hjem. Selv om det finnes en teoretisk mulighet for fleksibilitet innenfor dagens innsatsstyrte finansiering (ISF), trekkes sykehusene i praksis for penger dersom de behandler utenfor sykehuset. Dette skyldes at DRG-kodene i ISF-systemet krever at behandlingen skjer ved fysisk oppmøte på sykehuset/poliklinikken for at avdelingen skal få utløst aktivitetsbasert refusjon. Resultatet av dagens praksis er at sykehusene taper ISF-inntekter ved behandling utenfor sykehuset.
Slike hindre i de finansielle mekanismene virker mot sin hensikt og mot ønsket utvikling om samhandling og effektivisering . Takster og koder bør derfor gjennomgås nøye, og i stedet endres for å stimulere ønsket utvikling.
Forslag til tiltak 3: Mer målrettet og effektiv bruk av ressurser gjennom vurdering av konsekvenser for personellbehov
Vedvarende kapasitetsbegrensninger og helsepersonell som en knapp ressurs gjør at nye medisiner - i tillegg til klinisk effekt mellomrom- bør vurderes ut fra hvor mange sykepleier- og legetimer de krever eller sparer, heller enn kun ut fra innkjøpspris og budsjettkonsekvenser som i dag.
Prioriteringsmeldingen slår fast at konsekvenser for helsepersonell må inngå som en del av ressurskriteriet ved prioriteringer. Prioriteringsorganer som Nye Metoder må kartlegge om en ny behandling krever mer eller mindre personell. For at en høyere vekting skal ha en betydelig effekt i praksis, så må Nye Metoder vekte opp behandlinger og administrasjonsformer som sparer kapasitet og personell i prioritering og anbud, og ikke kun se på medikamentpris. F.eks bør en behandling med høyere medikamentpris kunne vektes foran et billigere alternativ hvis det er betydelig kapasitets- og personellbesparelser.
I sykehusene utgjør personellkostnader den største kostnaden. Fordi mange avdelinger allerede arbeider nær full kapasitetsutnyttelse, dekkes merarbeid ofte med overtid eller dyr vikarbruk. Arbeidstid bør derfor verdsettes til sin reelle marginalkostnad (skyggepris), fordi innspart tid direkte reduserer overtids- og innleieutgifter. Sensitivitetsanalyser viser at SC-injeksjon forblir vesentlig mindre kostnadskrevende enn IV uansett hvilken timepris eller forutsetninger man legger til grunn for sykepleiertid.
Forslag til Stortingets innstilling
For at Helsepersonellplan 2040 skal føre til praktiske endringer, oppfordres Stortinget til å be regjeringen om følgende:
Ta med personellkonsekvenser i metodevurderinger: Pålegg Nye Metoder og Direktoratet for medisinske produkter (DMP) å systematisk beregne om nye medisiner sparer eller krever økt helsepersonelltid. Sørge for at dette tillegges betydelig vekt ved vurdering og innføring av nye legemidler.
Nøytralisere ISF-systemet for behandling utenfor sykehus: Tilpass regelverket for ISF og DRG-koder slik at sykehus ikke straffes økonomisk (mister refusjon) når de flytter behandling ut av poliklinikken. Finansieringsmodellene må tilrettelegges slik at midler og gevinst kan deles med kommunene når oppgaver overføres, og slik at ønsket utvikling insentiveres finansielt. Sykehus må gjøres kjent med muligheten for å spare helsepersonell i tid og kost gjennom nasjonale veiledere utarbeidet fra Helsedirektoratet.
Vekte tidsbesparelser i offentlige innkjøp og anbud: Instruere Sykehusinnkjøp HF om at innspart personelltid (som f.eks. ved bruk av enklere injeksjoner eller langtidsvirkende medisiner) skal telle som et vesentlig tildelingskriterium i anbud, fremfor å kun vurdere pris.
Roche Diagnostics Norge AS · 25. september 2026Innspill fra Roche Diagnostics Norge til Helsepersonellplan 2040
Innspill til Stortingets høring om Meld. St. 11 (2025–2026) Helsepersonellplan 2040
Fra: Roche Diagnostics Norge AS
Roche Diagnostics Norge støtter regjeringens ambisjoner med helsepersonellplan 2040 og vil med dette komme med våre innspill til deler av planen.
Helsetjenester i apotek
Meldingen omtaler økt bruk av farmasøytisk kompetanse, rekvireringsrett for utvalgte vaksiner og utprøving av helsetjenester i apotek. Vi mener at dette bør forsterkes og gjøres mer konkret på to nøkkelområder:
Strukturert diabetesveiledning i apotek
Diabetes utgjør en betydelig og økende belastning på kommunal helse- og omsorgstjeneste. Apotekene har lav terskel, høy tilgjengelighet og god farmasøytisk kompetanse. Vi støtter forslaget om at det etableres en offentlig finansiert veiledningstjeneste i apotek for personer med diabetes på linje med medisinstart og inhalasjonsveiledning. Dette vil gi økt mestring, bedre etterlevelse av legemiddelbehandling og direkte avlaste fastlegene og de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Leverandørene samarbeider godt med apotekene for å sikre at de har god kunnskap om de ulike produktene slik at de kan gi god og riktig opplæring til kundene.
Diagnostisk testing i apotek
Apotek er velegnet for blodprøvetaking som et ledd av eksisterende forløp i helsetjenesten, f.eks. som en del av hjemmesykehus. Pasienten kan gå på apoteket og få tatt blodprøven der, som videre blir sendt til laboratoriet for analysering.
Ved å gi apotekfarmasøyter standardiserte retningslinjer for blodprøvetakning kan man spare pasienter for reise til sykehus, samt at sykehus og fastleger kan frigjøres for kapasitet som heller kan brukes til direkte pasientbehandling.
Laboratorieautomatisering og oppgavedeling: Tiltak mot bioingeniørmangelen
Framskrivingene i tabell 2.2 viser et vedvarende underskudd på bioingeniører, som allerede er tilstede i dag, fram mot 2040. Bioingeniørene er en kritisk innsatsfaktor i helsetjenesten, og mangel på bioingeniører blir en flaskehals for diagnostikk i spesialisthelsetjenesten og i kommunal helse- og omsorgstjeneste.
Automatisering og robotisering på laboratoriet
I oppfølgingen av Helsepersonellplan 2040 må det utarbeides og implementeres en helhetlig plan med tilhørende finansiering for automatisering av prosesser på medisinske laboratorier. Automatisk prøvemottak, robotisert sortering, oppkobling av sporbaserte analyselinjer og KI-assistert mikroskopi/bildeanalyse vil fjerne tidstyver og frigjøre bioingeniørtid som heller kan brukes på komplekse analyser og kvalitetskontroll.
Oppgavedeling
Rutinemessig blodprøvetaking på sykehusposter og i mottak kan i større grad overføres til helsesekretærer eller helsefagarbeidere med målrettet opplæring. Dette frigjør bioingeniørkapasitet til spesialisert laboratoriearbeid, avansert metodeutvikling og kvalitetskontroll der spisskompetansen er helt nødvendig. Dette prinsippet er også noe som kan flyttes ut av sykehusene ved blant annet å la pasientene (alene eller med hjelp av hjemmehjelp) utføre enkle blodprøver selv ved hjelp av medisinteknisk utstyr.
Digitalisering i helsetjenesten
Nye teknologiske løsninger som f.eks KI-basert beslutningsstøtte, må ikke oppleves som et ekstra administrativt lag, men må bygges direkte inn i helsepersonells arbeidsflate (EPJ/fagsystemer). Integrerte KI-verktøy bør gi beslutningsstøtte ved diagnostikk, prøvetaking, behandling og triagering. Automatisk oppsummering av pasienthistorikk og KI-genererte utkast til journalnotater og epikriser kan frigjøre betydelige mengder pasientnær tid for helsepersonellet.
En stor tidstyv i dag er manglende dataflyt mellom kommunal helse- og omsorgstjeneste og spesialisthelsetjenesten. Vi støtter initiativene om samhandling rundt pasientens legemiddelliste (PLL) samt tilgang til prøvesvar, journaldokumenter og måledata der det er nødvendig for pasientbehandling. Relevant informasjon må følge pasienten automatisk, slik at helsepersonell slipper å bruke tid på å innhente og dobbeltregistrere opplysninger og gjenta prøvetakning på tvers av kommuner og helseforetak.
Forskerforbundet · 25. september 2026Forskerforbundets kommentarer til Meld. St. 11 (2025/26) Helsepersonellplan 2040
Forskerforbundet er landets største fag- og interesseorganisasjon for ansatte i forskning, høyere utdanning og kunnskapsformidling. Det inkluderer ansatte ved helseprofesjonsutdanningene, forskere og kunnskapsarbeidere i sykehus og helseforvaltning (både sentralt og regionalt), samt en egen fagpolitisk forening for helseprofesjonsgruppen kliniske ernæringsfysiologer.
Forskerforbundet er langt på vei enige i situasjonsbeskrivelsen i stortingsmeldingen. Det vil både være behov for å øke tilbudet av arbeidskraft og samtidig være viktig med tiltak som demper arbeidskraftbehovet ved en mer hensiktsmessig ansvars- og oppgavedeling, teamorganisering og økt bruk av teknologi. Vårt utgangspunkt er at kunnskapsbaserte tjenester og kvalifisert helsepersonell er en forutsetting for å kunne få til den nødvendige omstillingen. Den foreslåtte økningen i studieplasser innen helsefagene krever investering i utdanningskapasitet og fagmiljøer.
I møte med en aldrende befolkning, økende forekomst av kroniske sykdommer og knapphet på helsepersonell, må ernæring anerkjennes som et sentralt virkemiddel i forebygging, behandling og rehabilitering. Kliniske ernæringsfysiologer er helsepersonellgruppen med særskilt kompetanse innen medisinsk ernæringsbehandling og Forskerforbundet mener det er en svakhet ved Helsepersonellplan 2040 at ikke denne kompetansen og helsepersonellgruppen gis en tydeligere og mer forpliktende plass.
Kapittel 4 En helse- og omsorgstjeneste for hele livet
Medbestemmelse og medvirkning
Forskerforbundet støtter meldingens premiss om at partssamarbeidet er en grunnpilar i den norske arbeidslivsmodellen og en viktig forutsetning for omstillingsevne og høy sysselsetting. Partssamarbeidet må derfor være på plass for å sikre arbeidsvilkår som gjør det attraktivt å velge en yrkeskarriere i helsesektoren, men ikke minst å sikre at sektoren får beholde kvalifisert arbeidskraft. Forskerforbundet vil understreke betydningen av medvirkning fra de ansatte og tillitsvalgtes medbestemmelse for å sikre et godt arbeidsmiljø, bærekraftige arbeidstidsordninger, kompetanseutvikling og god organisering og planlegging av arbeidet.
Kapittel 5 Utdanning for helse og omsorgstjenesten
Kapasitet og kvalitet i fagmiljøene
De ulike institusjonenes utdanningstilbud og kapasitet avhenger av mange ulike faktorer. Det varslede kompetansebudsjettet vil kunne gi et bedre kunnskapsgrunnlag om framtidig kompetansebehov og bidra til universitetenes og høyskolenes planlegging og dimensjonering. Forskerforbundet vil understreke at Kompetansebudsjettet bør være et kunnskapsgrunnlag for dimensjonering, og ikke bli et system for detaljstyring av institusjonenes studieporteføljer. Skal økt utdanningskapasitet faktisk gi flere kvalifiserte helsearbeidere, må kapasiteten bygges i hele utdanningskjeden – i fagmiljøene, undervisningen og praksisfeltet. Ambisjonen om flere kandidater må følges av fullfinansierte studieplasser, flere ansatte, sterke forsknings- og undervisningsmiljøer og nødvendig infrastruktur. Flere studenter uten tilsvarende ressurser til fagmiljø, veiledning og praksis vil kunne svekke kvaliteten i utdanningene. Sentrale profesjonsutøvere i velferdssamfunnet vårt skal ikke bare «gjøre ting riktig» de må også «gjøre de riktige tingene», derfor er det avgjørende med sterke fagmiljøer som har tid til forsknings- og utviklingsarbeid, og som utdanner ferdige kandidater som har et solid og oppdatert kunnskapsgrunnlag med seg inn i den profesjonelle yrkesutøvelsen.
Økt kapasitet i praksis
En økning i antallet studieplasser innen helseprofesjonsfagene vil gi kapasitetsutfordringer i praksisopplæringen. De aller fleste av de helsefaglige utdanningene har retningslinjer med krav om ekstern, veiledet praksis. Økt praksiskapasitet kan ikke baseres på at den enkelte ansatte skal veilede stadig flere studenter innenfor eksisterende rammer. Veiledning er en ressurskrevende faglig oppgave som må løses på en forsvarlig måte for å sikre at veiledningen ikke blir dårligere som følge av økt press og svekkede rammevilkår. Forskerforbundet kan ikke se at Helsepersonellplan 2040 svarer på de kapasitetsutfordringene som vil oppstå når de samme tjenestene som skal effektivisere bort 17300 årsverk samtidig skal ta imot studenter i praksis tilsvarende 6500 nye årsverk. Hvordan skal praksiskapasiteten sikres uten at det går på bekostning av kvaliteten eller bidrar til økt arbeidsbelastning?
Kliniske ernæringsfysiologer inn i HELSEMOD
Kliniske ernæringsfysiologer er en personellgruppe som er relativt liten, men som fyller funksjoner som klart er avgjørende for effektivitet og kvalitet i tjenestetilbudet. Utdanningskapasitet bør vurderes i tråd med dokumenterte behov, og på sikt bør kliniske ernæringsfysiologer inkluderes som egen personellgruppe i HELSEMOD.
Kapittel 6 Ansvars- og oppgavedeling
Forskerforbundet mener oppgaver i helse- og omsorgstjenesten bør løses på riktig, ikke nødvendigvis lavest, kompetansenivå. Oppgavefordeling må baseres på kvalitet, pasientsikkerhet og faglig forsvarlighet.
Kompetansekrav
Forskerforbundet vil advare mot å fjerne kompetansekravene i helse- og omsorgsloven. Dagens kompetansekrav innebærer ikke normering av bemanning eller detaljerte føringer for organisering, men stiller kun krav om at kommunene har tilgang på nødvendig fagkompetanse. Kompetansekravene ble innført for å sikre kvalitet, forsvarlighet og likeverdige tjenester etter at flere oppgaver ble flyttet fra spesialisthelsetjenesten til kommunene. De fungerer som en garanti for at innbyggerne mottar helsehjelp fra kvalifisert personell. Når krav om tilgang på ulik helsefaglig kompetanse ikke er tydelig forankret gjennom lovkrav eller andre sterke virkemidler, ser vi at stillinger, som følge av økonomisk usikkerhet i kommunene settes i spill, til tross for at oppgavene fortsatt skal løses. Det har vi erfart allerede for kliniske ernæringsfysiologer som i dag ikke er en lovpålagt kompetanse.
Regjeringen skriver i meldingen at forsvarlighet, pasientsikkerhet og kvalitet alltid skal være styrende for tjenesteutøvelsen i kommunene. Til tross for den dokumenterte betydningen av ernæringsbehandling og på effekt av å innlemme kliniske ernæringsfysiologer i team- og tverrfaglig samarbeid, er tilgangen til kliniske ernæringsfysiologer fortsatt begrenset. Mange kommuner mangler denne kompetansen, og kapasiteten i spesialisthelsetjenesten er flere steder utilstrekkelig. Manglende tilgang på kliniske ernæringsfysiolog kan føre til forsinket eller dårlig ernæringsbehandling, økt ressursbruk og større belastning på øvrige helse- og omsorgstjenester.. Forskerforbundet mener minstekrav om kompetanse i kommunene må videreføres og at klinisk ernæringsfysiolog må inngå i slike minstekrav.
Rekvireringsrett for næringsmidler på blå resept
Forskerforbundet støtter forslaget om å gi kliniske ernæringsfysiologer rekvireringsrett for næringsmidler på blå resept. Dette vil sikre raskere og mer korrekt medisinsk ernæringsbehandling og en mer hensiktsmessig oppgavedeling i helse- og omsorgstjenesten.
Kapittel 8 Effektiv ressursbruk og prioritering
Helsebiblioteket
Forskerforbundet støtter regjeringen i at god tilgang til oppdatert kunnskap som gir helsepersonell god beslutningsstøtte, er helt sentralt for både å sikre kvalitet i tjenestene og hensiktsmessig ressursbruk.
Helsebiblioteket gir helsepersonell gratis tilgang til oppslagsverk, retningslinjer, databaser og andre kunnskapsressurser, og bidrar til kunnskapsbaserte helse- og omsorgstjenester med høy kvalitet. Samtidig har tilbudet gjennom Helsebiblioteket blitt betydelig redusert over flere år på grunn av kutt. Som følge av kutt har en rekke avtaler som sikret nasjonal tilgang til forskning og sentrale databaser blitt sagt opp, noe som har medført at faglitteratur og kvalitetssikrede kunnskapsoversikter ikke lenger er tilgjengelig for vitenskapelig ansatte, helsefagstudenter eller ansatte i primærhelsetjenesten.
Forskerforbundet har ved flere anledninger og statsbudsjettbehandlinger bedt om en styrking av Helsebibliotekets budsjett slik at nasjonale tilganger kan reetableres. Vi støtter forslaget i Helsepersonellplan om en trinnvis videreutvikling av Helsebiblioteket, inkludert Omsorgsbiblioteket, til en offentlig infrastruktur for kunnskapsformidling der det utvikles løsninger som gir helsepersonell god beslutningsstøtte basert på Helsebibliotekets kilder. Det vil kreve at det prioriteres ressurser til arbeidet.
Pasient- og brukerombudet · 25. september 2026Høringsinnspill Helsepersonellplan 2040
Innledning og sammendrag
Pasient- og brukerombudet viser til Stortingets behandling av Meld. St. 11 (2025–2026) Helsepersonellplan 2040 og takker for muligheten til å gi innspill.
Innspillet er utarbeidet med utgangspunkt i Pasient- og brukerombudets mandat etter pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 8, erfaringer basert på henvendelser fra pasienter, brukere og pårørende og arbeid med systemutfordringer i helse- og omsorgstjenesten.
Pasient- og brukerombudet skal ivareta pasienters og brukeres behov, interesser og rettssikkerhet overfor den kommunale helse- og omsorgstjenesten, den fylkeskommunale tannhelsetjenesten og den statlige spesialisthelsetjenesten, samt bidra til å bedre kvaliteten i tjenestene, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 8-1.
Pasient- og brukerombudet arbeider både med enkeltsaker og på systemnivå for å bidra til likeverdige og faglig forsvarlige helse- og omsorgstjenester. Gjennom dette arbeidet får vi et bredt innblikk i hvordan tjenestene fungerer for pasienter, brukere og pårørende.
Av Pasient- og brukerombudets årsmelding for 2025 fremgår det at Pasient- og brukerombudet mottok nær 17 500 henvendelser fra pasienter, brukere og pårørende. Henvendelsene viser utfordringer knyttet til lange ventetider, mangelfull samhandling og koordinering mellom tjenestenivåene, utilstrekkelig informasjon og medvirkning, samt manglende tilgang til og oppfølging fra nødvendige helse- og omsorgstjenester. Pasient- og brukerombudet registrerer også at mange pasienter og brukere opplever å falle mellom tjenestenivåene, samtidig som pårørende i økende grad må kompensere for manglende oppfølging fra tjenestene.
Ombudene mener på bakgrunn av dette, at oppfølgingen av Helsepersonellplan 2040 ikke bare må måles gjennom indikatorer for bemanning, produktivitet og teknologiinnføring, men også gjennom utviklingen i pasienters tilgang til tjenester, oppfyllelse av lovfestede rettigheter, kvalitet og pasientsikkerhet.
Ombudene savner en tydeligere kobling mellom tiltakene i Helsepersonellplan 2040 og de etablerte helsepolitiske målene om pasientsikkerhet, brukermedvirkning, sammenhengende tjenester og støtte til pårørende. Disse hensynene er sentrale i både Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024–2027 og Meld. St. 24 (2022–2023) Fellesskap og meistring – Bu trygt heime, og bør også være styrende for oppfølgingen av helsepersonellplanen.
Pasient- og brukerombudet mener at den videre oppfølgingen av Helsepersonellplan 2040 bør ha et tydeligere rettighetsperspektiv. Pasient- og brukerombudet anbefaler derfor at komiteen ber regjeringen om å:
1. Følge opp hvordan personellmangel og omstillingsprosesser i helse- og omsorgstjenestene påvirker oppfyllelsen av pasient- og brukerrettighetene, og redegjøre for hvilke tiltak som skal iverksettes dersom rettighetene utfordres.
2. Følge særskilt med på konsekvensene for pasienter og brukere med sammensatte og langvarige behov, og rapportere om utviklingen for disse gruppene.
3. Redegjøre for hvordan personer som ikke kan benytte digitale løsninger, skal sikres likeverdig tilgang til helse- og omsorgstjenester.
4. Følge utviklingen i pårørendes belastning, forebygge økt ansvarsoverføring til pårørende og redegjøre for hvordan målet om uendret pårørendeinnsats skal følges opp og evalueres over tid.
Nærmere om Pasient- og brukerombudets innspill
Pasient- og brukerombudet støtter behovet for en langsiktig og helhetlig plan for å sikre tilstrekkelig arbeidskraft og kompetanse i helse- og omsorgstjenestene fram mot 2040.
Helsepersonellplan 2040 legger til grunn at den framtidige mangelen på arbeidskraft må møtes gjennom to parallelle hovedspor: tiltak som øker tilgangen på arbeidskraft og tiltak som reduserer behovet for arbeidskraft. Helsepersonellplan 2040 viser blant annet til økt utdanningskapasitet, bedre rekruttering og høyere yrkesdeltakelse, samtidig som oppgavedeling, samhandling, teknologi og bedre ressursutnyttelse skal bidra til å redusere behovet for personell.
Pasient- og brukerombudet støtter at det arbeides langs begge disse sporene. Samtidig mener Pasient- og brukerombudet at Helsepersonellplan 2040 i for liten grad drøfter hvilke konsekvenser personellmangel, omstilling og digitalisering kan få for pasienter, brukere og pårørende, og for oppfyllelsen av pasient- og brukerrettighetene. Pasient- og brukerombudet ønsker å gjøre komiteen oppmerksom på hvordan dette kan påvirke tilgangen til helse- og omsorgstjenester, kvaliteten på tjenestene og pasienters og brukeres rettssikkerhet. I det følgende redegjør Pasient- og brukerombudet for noen særskilte utfordringer og forhold som komiteen bør være oppmerksom på i behandlingen av Helsepersonellplan 2040.
Pasient- og brukerombudet vil samtidig understreke betydningen av helsefremmende og forebyggende arbeid som et langsiktig virkemiddel for å styrke både befolkningens helse og samfunnets samlede arbeidskraftressurser. Forebyggende innsatser og tjenester som bidrar til å opprettholde funksjon, mestring og deltakelse kan gjøre det mulig for flere å stå lenger i arbeid og for flere personer med sykdom eller funksjonsnedsettelser å delta i arbeidslivet. Dette er viktig både for den enkelte og for samfunnet. Etter Pasient- og brukerombudets syn må derfor arbeidet med å sikre framtidig tilgang på arbeidskraft ikke bare handle om rekruttering og utdanning av helsepersonell, men også om tiltak som forebygger helseutfordringer, styrker funksjonsevnen i befolkningen og legger til rette for inkludering og deltakelse i arbeidslivet. I en situasjon med knapphet på personell er det særlig viktig å unngå at helsefremmende og forebyggende tjenester nedprioriteres, da dette på sikt kan føre til økt behov for helse- og omsorgstjenester og redusert arbeidsdeltakelse. Dette er også i tråd med Norges forpliktelser etter FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD), som understreker betydningen av deltakelse, inkludering og like muligheter i arbeidslivet.
2.1 Mangel på helsepersonell kan være en utfordring for rettssikkerheten
Pasient- og brukerombudet støtter tiltak for å møte mangelen på helsepersonell, men er bekymret for om arbeidet med å møte fremtidens personellutfordringer i tilstrekkelig grad ivaretar pasienters og brukeres rettssikkerhet og sikrer oppfyllelsen av pasient- og brukerrettighetene.
Erfaringene fra Pasient- og brukerombudets arbeid viser at det allerede i dag er utfordringer knyttet til pasienters og brukeres rettssikkerhet. Henvendelsene til Pasient- og brukerombudet gjelder blant annet lange ventetider, mangelfull samhandling og koordinering mellom tjenestenivåene, utilstrekkelig informasjon og medvirkning, samt manglende tilgang til og oppfølging fra helse- og omsorgstjenestene. Pasient- og brukerombudet ser også at pårørende ofte må kompensere for manglende oppfølging fra tjenestene, og at klagesystemet kan være vanskelig å orientere seg i.
Helsepersonellplan 2040 anerkjenner at personellmangel kan få konsekvenser for kvalitet, pasientsikkerhet og tilgjengelighet i helse- og omsorgstjenestene, og foreslår en rekke tiltak for å møte disse utfordringene. Pasient- og brukerombudet deler vurderingen av at utviklingen i demografi og tilgang på arbeidskraft gjør det nødvendig både å planlegge langsiktig og å foreta prioriteringer i helse- og omsorgstjenestene. Samtidig er det avgjørende at slike prioriteringer skjer på en forutsigbar og åpen måte, og at pasienter, brukere og pårørende gis reell mulighet til involvering og medvirkning i omstillingsarbeidet. Dette er viktig både for legitimiteten til nødvendige endringer og for å ivareta pasienters og brukeres rettssikkerhet.
Mangel på helsepersonell kan ikke i seg selv legitimere lavere kvalitet, uforsvarlig lange ventetider eller svekkelse av pasienters og brukeres lovfestede rettigheter. Selv i en situasjon med knapphet på personell, må helse- og omsorgstjenestene innrettes slik at grunnleggende krav til forsvarlighet, pasientsikkerhet og rettssikkerhet ivaretas
Pasient- og brukerombudet anbefaler at komiteen ber regjeringen følge opp hvordan personellmangel og omstillingsprosesser i helse- og omsorgstjenestene påvirker oppfyllelsen av pasient- og brukerrettighetene, og redegjøre for hvilke tiltak som skal iverksettes dersom rettighetene utfordres.
2.2 De mest sårbare pasientene og brukerne rammes hardest
Personellmangel og kapasitetsutfordringer rammer ikke alle pasienter og brukere likt. Pasient- og brukerombudet er særlig bekymret for konsekvensene for:
personer med psykiske helseutfordringer og rusutfordringer
barn og unge med sammensatte behov
personer med alvorlig sykdom eller funksjonsnedsettelse
eldre med omfattende omsorgsbehov
personer med kognitiv svikt
Felles for mange av disse pasientene og brukerne er at de har sammensatte og langvarige behov og er avhengige av koordinert innsats fra flere tjenester. Mange har også begrensede forutsetninger for å ivareta egne interesser og rettigheter. Når kapasiteten er presset, øker risikoen for at nødvendig oppfølging uteblir, at ansvarsforholdene mellom tjenestene blir uklare, og at pasienter og brukere ikke får oppfylt sine rettigheter i praksis.
Oppgavedeling og overføring av oppgaver mellom profesjoner og tjenestenivåer må følges av nødvendig kompetanse, kapasitet, tilstrekkelige økonomiske rammer og tydelig ansvar. Oppgaveoverføring må ikke føre til uklare ansvarsforhold eller til at pasienten blir stående mellom tjenestene. Pasient- og brukerombudet registrerer at stadig flere oppgaver overføres fra spesialisthelsetjenesten til kommunene uten at dette nødvendigvis følges av tilsvarende styrking av ressurser, finansiering eller kompetanse i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. I en situasjon der både kommune- og spesialisthelsetjenesten er under betydelig økonomisk og ressursmessig press, øker risikoen for at pasienter og brukere ikke får den hjelpen de trenger, eller ikke får den i tide. Målet må være færre unødvendige skifter i behandlingsansvar og mindre kompleksitet for pasienten.
Pasient- og brukerombudet ser stadig saker der personer med sammensatte og langvarige behov blir stående mellom den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten uten at noen tar et helhetlig ansvar for oppfølgingen. For å hindre at pasienter og brukere ikke får nødvendig hjelp fra helse- og omsorgstjenesten, eller ikke får hjelpen i tide, må fremtidens helse- og omsorgstjenester dimensjoneres også for den pasienten som ikke klarer å navigere i tjenestene selv. Komiteen bør være særlig oppmerksom på hvordan personellmangel påvirker pasienter og brukere med sammensatte og langvarige behov, og be regjeringen følge utviklingen for disse gruppene særskilt.
Pasient- og brukerombudet er også opptatt av at personellmangel og kapasitetsutfordringer kan få særlige konsekvenser for samiske pasienter, personer med innvandrerbakgrunn og andre grupper som møter språk- eller kulturbarrierer i helse- og omsorgstjenestene. For disse gruppene kan manglende tilgang til tilpasset informasjon og kommunikasjon forsterke risikoen for at de ikke får oppfylt sine rettigheter eller mottar forsvarlige og likeverdige tjenester.
Pasient- og brukerombudet mener etter dette også at kompetansekravene i helse- og omsorgstjenesteloven, bør videreføres inntil det er gjennomført en evaluering av om kravene har hatt ønsket effekt, og hvilke konsekvenser en eventuell avvikling kan få for kvalitet, pasientsikkerhet, brukermedvirkning og likeverdig tilgang til helse- og omsorgstjenester. Kompetansekravene ble innført for å sikre nødvendig fagkompetanse, kvalitet, pasientsikkerhet og likeverdige tjenester, eventuelle endringer i de lovfestede kompetansekravene må baseres på et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag.
2.3 Teknologi er et gode når det sikrer likeverdig tilgang til helse- og omsorgstjenester.
Pasient- og brukerombudet støtter bruk av teknologi, digitalisering og kunstig intelligens når dette bidrar til bedre kvalitet, mer effektiv ressursutnyttelse og mer tid til pasientrettet arbeid. Samtidig vil Pasient- og brukerombudet peke på noen utfordringer knyttet til forutsetningen i Helsepersonellplan 2040 om en mer selvhjulpen befolkning og en digital førstelinje som skal avlaste helse- og omsorgstjenesten.
Pasient- og brukerombudet mener at digitalisering kan bidra til økt tilgjengelighet for mange, men at det samtidig kan skape nye barrierer for pasienter og brukere som ikke har forutsetninger for å benytte eller nyttiggjøre seg digitale løsninger.
Pasient- og brukerombudet er i kontakt med pårørende og ansatte som uttrykker bekymring for at digitale overvåkningsløsninger erstatter menneskelig tilsyn og trygging i sykehjem og boliger. For personer med kognitiv svikt kan det bidra til økt uro og forvirring når teknologi erstatter ansatte som kan skape trygghet og ro. I enkelte tilfeller ser vi at innføring av overvåkning brukes som grunnlag for ytterligere reduksjon i bemanning, særlig på natt. Teknologi kan være et viktig hjelpemiddel, men må ikke erstatte nødvendig menneskelig oppfølging på en måte som svekker kvaliteten og tryggheten i tjenestene.
Helsepersonellplan 2040 beskriver at manglende digital kompetanse kan være en barriere for bruk av digitale løsninger, og viser til tiltak i Regjeringens digitaliseringsstrategi 2024–2030 Fremtidens digitale Norge. Etter Pasient- og brukerombudets syn vil slike tiltak kunne redusere, men ikke fjerne, utfordringene knyttet til digital deltakelse. Enkelte pasienter og brukere vil fortsatt ikke ha forutsetninger for å benytte digitale tjenester på grunn av helsetilstand, funksjonsnedsettelse eller kognitiv svikt.
Pasient- og brukerombudet mener at perspektivet bør utvides fra digital kompetanse til helsekompetanse generelt. Økt egenmestring kan være positivt, men forutsetter at pasienten kan finne, forstå og bruke helseinformasjon, og orientere seg i helse- og omsorgstjenestene. Egenmestring og en digital førstelinje må ikke bli en forutsetning for tilgang til helsehjelp for personer som ikke har slike forutsetninger.
Pasient- og brukerombudet ser derfor positivt på tiltak som kan styrke befolkningens helsekompetanse, herunder utviklingen av offentlige KI-baserte helseråd og kvalitetssikret digital veiledning. Slike løsninger kan gi innbyggerne bedre tilgang til helseinformasjon og støtte i møte med helse- og omsorgstjenestene. Samtidig er det viktig å erkjenne at enkelte pasienter og brukere fortsatt vil ha behov for personlig veiledning og oppfølging.
Pasient- og brukerombudet mener komiteen bør be regjeringen tydeliggjøre hvordan pasienter og brukere som ikke kan benytte digitale løsninger, skal sikres likeverdig tilgang til helse- og omsorgstjenester. Digitalisering må ikke føre til redusert tilgang til helsehjelp eller svekket rettssikkerhet for sårbare grupper.
2.4 Pårørende kan ikke kompensere for manglende personell
Pasient- og brukerombudet merker seg at regjeringen i Helsepersonellplan 2040 legger til grunn at nivået på pårørendeinnsatsen skal holdes konstant, og at økningen i behovet for helse- og omsorgstjenester ikke skal overføres til pårørende.
Pasient- og brukerombudet støtter at økt behov for helse- og omsorgstjenester ikke skal overføres til pårørende. Samtidig mener Pasient- og brukerombudet at det er grunn til å stille spørsmål ved om dagens pårørendeinnsats allerede er høyere enn det som er ønskelig og bærekraftig.
Pasient- og brukerombudets erfaringer viser at pårørende ofte må kompensere for manglende oppfølging fra helse- og omsorgstjenestene. Mange pårørende står i omfattende og langvarige omsorgsoppgaver og opplever betydelige belastninger. Når tjenestene mangler kapasitet eller ikke er tilstrekkelig samordnet, får pårørende ofte et stort ansvar for å ivareta pasientens eller brukerens behov. Dette kan innebære å følge opp at nødvendige tjenester ytes, etterspørre hjelp og bidra til koordinering mellom ulike tjenesteytere. Utviklingen bør derfor ikke bare måles i omfanget av pårørendeinnsatsen, men også i hvilke oppgaver pårørende overtar. Det bør særlig følges med på om pårørende i økende grad utfører koordinering, tilsyn og oppfølging som ellers skulle vært ivaretatt av helse- og omsorgstjenesten.
Pasient- og brukerombudet mener at pårørende er viktige støttespillere og samarbeidspartnere, men at de ikke kan erstatte helse- og omsorgstjenestens ansvar for å yte nødvendige og forsvarlige tjenester. Mangel på helsepersonell kan etter Pasient- og brukerombudets syn heller ikke begrunne at pasienter, brukere eller pårørende ikke får oppfylt sine rettigheter eller mottar de helse- og omsorgstjenestene de har krav på.
Pasient- og brukerombudet mener komiteen bør etterspørre hvordan regjeringen vil følge utviklingen i pårørendes belastning og forebygge økt ansvarsoverføring til pårørende. Komiteen bør også be regjeringen redegjøre for hvordan målet om uendret pårørendeinnsats skal følges opp og evalueres over tid, slik at pasienters og brukeres tilgang til nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester ikke blir avhengig av pårørendes innsats.
Apotekforeningen · 25. september 2026Høringsinnspill til Helsepersonellplan 2040 fra Apotekforeningen
1. Innledning
I Helsepersonellplan 2040 varsler regjeringen at flere helsetjenester i apotek skal testes ut. Apotekene er bredt distribuert i hele landet, med autorisert helsepersonell (farmasøyter og apotekteknikere) lett tilgjengelig. Dette gjør apotekene godt egnet til å tilby tjenester som krever høy tilgjengelighet, lav terskel og standardiserte faglige rammer. Potensialet for å bruke apotekene mer er stort - som førstelinje for enkle helseplager, riktig legemiddelbruk, vaksinasjon og andre tjenester som kan frigjøre tid for resten av helsetjenesten.
2. Apotekforeningens innspill til de ulike kapitlene i høringen
Kapittel 5; Utdanning for helse- og omsorgstjenestene
Gjennom arbeidet med endringer i “Forskrift om nasjonal retningslinje for farmasøytutdanningene, bachelor og masterutdanning i farmasi” har Apotekforeningen spilt inn sine synspunkter på utdanningen av farmasøyter i Norge. For apotekene er det avgjørende at utdanningene er oppdaterte og at det utdannes helsepersonell som er godt forberedt til de oppgavene som skal utføres i apotekene i årene fremover.
Apotekforeningen har med bekymring sett på frafallet i studiene de siste årene og har derfor igangsatt aktiviteter for å bidra til målrettet rekruttering til farmasistudiet og tiltak for å bidra til at studentene fullfører studiene. Apotekene har et stort antall farmasøyter med utdanning fra andre land. Disse er en viktig ressurs. Apotekene har i felleskap og på eget initiativ utviklet et introduksjonsprogram til norsk apotekfarmasi. Våre medlemmer har også tilrettelagt for god opplæring når kandidatene har fått autorisasjon. Apotekforeningen støtter at det er viktig med effektive og kvalitetssikrede godkjenningsprosesser for helsepersonell fra andre land. Samtidig må saksbehandlingstiden hos autorisasjonskontoret reduseres. Vi mener også at det bør vurderes tilrettelegging og tilpasninger hos utdanningsinstitusjonene slik at kandidater som ikke tilfredsstiller alle kravene for autorisasjon kan få tilgang til mer fleksible og tilrettelagte supplerende utdanningsløp på universitetene.
Kapittel 6; Ansvars- og oppgavedeling
Apotekforeningen støtter vurderingen av at det er et betydelig potensial for bedre organisering av arbeidsprosesser og mer hensiktsmessig ansvars- og oppgavedeling i helse- og omsorgstjenesten. Regjeringen skriver videre at helsetjenester i apotek skal testes ut i et begrenset omfang, med mål om at apotekene skal bidra til rask tilgang til tjenester og til bærekraftig og effektiv bruk av helsepersonell. Nedenfor beskrives de viktigste områdene der vi mener apotekene kan bidra.
1. Rekvireringsrett for vaksiner
2. Utvidelse og bedre målretting av Medisinstart
3. Enklere tilgang til riktig behandling- videreutvikling av “Reseptfritt med veiledning”
4. Injeksjonstjenester
5. Legemiddelsamtale
A. Rekvireringsrett for vaksiner
Som det fremgår i kapittel 6.10 har farmasøyter i apotek i dag rekvireringsrett for influensavaksiner og vaksiner mot covid 19. Etter innføring av rekvireringsrett for farmasøyter i apotek i 2020 har det blitt rekvirert 1,3 millioner influensavaksiner i apotek. Alle disse farmasøytrekvirerte vaksinene har blitt administrert i apotek. Dette er vaksiner som ellers hadde måttet rekvireres i andre deler av helsetjenesten, eller de hadde ikke blitt rekvirert med lavere vaksinedekning som resultat. I influensasesongen 2025-26 satt apotekene 22 % av alle influensavaksiner. Dette viser at det er vesentlig at farmasøytenes rekvireringsrett gjelder både i og utenfor program, siden mange velger den gode tilgjengeligheten som apotek tilbyr fremfor vanskeligere tilgjengelige kommunale vaksinasjonstilbud. I tillegg ble det i 2025 administrert over 180 000 andre vaksiner som farmasøytene ikke har rekvireringsrett på. Samlet viser dette hvordan apotek kan avlaste andre deler av helsetjenesten samtidig som tilgangen til vaksinetjenester bedres for innbyggerne.
Apotekforeningen mener at farmasøyter i apotek bør få rekvireringsrett for alle ikke-levende vaksiner. Med tydelige anbefalinger fra Folkehelseinstituttet og med nasjonale faglige rammer, kan farmasøyter bidra trygt og kostnadseffektivt. Apotekene har allerede systemer som kan oppdateres og utvides når nye vaksiner inkluderes. Vaksinasjonstjenesten i apotek er etablert som en nasjonal apotekstandard som sikrer felles rutiner i alle landets apotek, og all erfaring viser at kvaliteten på tjenesten er svært god.
Vi mener at farmasøytene må få rekvireringsrett for alle vaksiner i Voksenvaksinasjons-programmet. Dersom Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) videre skulle ønske å gå trinnvis frem, mener vi at farmasøytrekvirering er særlig relevant, og bør innføres raskt, for vaksiner mot følgende 6 områder:
Difteri, stivkrampe, kikhoste, polio
RSV-infeksjon
Helvetesild
Meningokokk-sykdom
Skogflåttencefalitt
HPV-infeksjon
Videre bør apotekfarmasøyter også gis rekvireringsrett for reisevaksiner.
For at vaksinasjonstilbudet skal være tilgjengelig i hele landet og gjennom hele apotekenes åpningstid, må rekvireringsretten gjelde alle kvalifiserte farmasøyter i apotek. Dagens situasjon kan føre til at innbyggernes tilgang til vaksinasjon i apotek avhenger av eierskapet i det lokale apoteket og av hvilke(n) farmasøyter som er på jobb til enhver tid. Dagens begrensninger knyttet til farmasøyter med eierinteresser i apotek må avvikles snarest.
Når helsemyndighetene har et mål om høyere vaksinasjonsdekning og en mer forebyggende helsetjeneste, må vaksinasjonstilbudet være godt tilgjengelig for innbyggerne. Å inkludere apotekene i voksenvaksinasjonsprogrammet vil avlaste kommunehelsetjenesten og øke vaksinasjonsdekningen. Det har flere apotek og kommuner allerede svært gode erfaringer med fra covid-vaksinering.
For å utnytte potensialet må det legges til rette for at apotek enkelt kan få tilgang til programvaksiner og tilby vaksinetjenester uten at det må inngås særavtaler med kommunene. Nasjonale, profesjonsnøytrale takster og en oppgjørsordning for programvaksinasjon som følger tjenesten og ikke hvilken aktør som utfører den vil bidra til økt vaksinasjonsdekning. Dette vil legge til rette for effektiv oppgavedeling og likebehandling av aktører som kan levere vaksinasjon på en forsvarlig måte.
Apotekene kan bidra til bedre tilgjengelighet til vaksiner og økt vaksinasjonsdekning gjennom mer enn 1000 apotek, og 8000 helsepersonell tilgjengelig. Det vil avlaste fastleger og kommunale vaksinasjonstilbud. Apotekene kan også sikre pasientene bedre oppfølging av vaksiner som skal settes i flere doser i gitte tidsintervaller gjennom gode prosedyrer for påminnelse og dialog med pasientene. Bruk av apotek gir også bedre helseberedskap gjennom økt vaksinasjonskapasitet.
Apotekforeningen mener Stortinget bør be regjeringen innføre det foreslåtte tiltaket om å gi farmasøyter i apotek utvidet rekvireringsrett til alle ikke-levende vaksiner, men også etablere ordninger som inkluderer programvaksiner til voksne. Rekvireringsretten må gjelde for alle farmasøyter i apotek.
B. Utvidelse og bedre målretting av Medisinstart
Medisinstart er en etablert tjeneste der apotekfarmasøyter følger opp pasienter som starter med nye legemidler. Det er dokumentert både nasjonalt og internasjonalt at tjenesten bidrar til bedre etterlevelse, tryggere legemiddelbruk og tidligere avklaring av spørsmål og problemer som ellers kan føre til kontakt med fastlege eller annen helsetjeneste.
Tjenesten er i Norge kun innført som en offentlig finansiert tjeneste for pasienter som starter med legemidler mot hjerte- og karsykdommer. Det bør gjøres justeringer i tjenesten for å målrette den enda bedre basert på erfaringer og tidligere evaluering utført i 2022. Hvilke legemidler som omfattes av tjenesten må oppdateres, tidspunkt for gjennomføring av samtale 2 bør justeres, og pasienter som på eget initiativ har hatt lengre opphold i sin legemiddelbruk bør også kunne få tjenesten som allerede er etablert. Apotekforeningen har flere ganger spilt inn behovet for justeringer i tjenesten både til Helsedirektoratet og HOD.
Medisinstart bør også kunne tilbys til flere pasientgrupper. Apotekene har på eget initiativ gjort en studie der tjenesten ble testet på pasienter med diabetes type 2. De gode resultatene er publisert. I første samtale ble det avdekket legemiddelrelaterte problemer (LRP) hos mer enn 77 % av pasientene. De fleste LRP-ene ble håndtert av farmasøyten i Medisinstart-samtalen, og denne håndteringen ble rapportert å være en viktig årsak til at LRP-er ble løst i etterkant av samtalen. Apotekene er klare til å kunne tilby tjenesten til denne pasientgruppen så snart myndighetene gir aksept for det.
Apotekforeningen mener Medisinstart må videreutvikles og tilbys flere pasientgrupper der risikoen for feilbruk, lav etterlevelse eller behandlingsavbrudd er særlig høy. Dette kan for eksempel gjelde pasienter som starter med legemidler for astma/kols migrene, Parkinson, pasienter med flere samtidige legemidler eller pasienter som får legemidler med særlig behov for oppfølging.
Apotekforeningen har inngått et samarbeid med forskningsgruppen NorCor (NORwegian CardiOvasculaR) for å se på hvordan samhandling mellom sykehus og apotek kan utvikles for å henvise pasienter med særlig behov til Medisinstart. Det planlegges et prosjekt med oppstart i 2027.
Apotekforeningen mener Stortinget bør be regjeringen om å gjøre justeringer i den etablerte tjenesten Medisinstart og utvide tjenesten for pasienter med diabetes, astma og kols og migrene.
C. Enklere tilgang til riktig behandling – videreutvikling “Reseptfritt med veiledning”
Mange sammenliknbare vestlige land har kommet langt i å tilby pasienter raskere hjelp i apotek ved vanlige og ukompliserte helseplager, samtidig som fastlegene får mer tid til dem som virkelig trenger legekompetanse. Ordningene omtales ofte som “Pharmacy first”. Dette er innført i en rekke land, og stadig flere legemidler og sykdomsområder innføres i ordningene.
Norge trenger ikke kopiere Pharmacy First-ordningen. Vi har allerede grunnlaget for en norsk modell. Den heter «Reseptfritt med veiledning». Problemet er at myndighetene ikke har tatt ordningen aktivt i bruk som et helsepolitisk virkemiddel. Syv år etter innføringen av ordningen, er det fortsatt bare fire legemidler som er tatt inn i ordningen.
Da ordningen ble innført, var målet å gjøre det enklere for innbyggerne å ta vare på egen helse, spare tid for pasienter og fastleger og bruke helsepersonellressursene bedre. Dette målet er enda mer aktuelt i dag, og Apotekforeningen mener det bør bygges videre på ordningen reseptfritt med veiledning, og vi har et helt konkret forslag;
Hodepine og migrene er utbredte tilstander og den fjerde største årsaken til helsetap i Norge. Hodepine og migrene gir betydelig sykefravær og redusert livskvalitet for den enkelte. Det er samtidig dokumentert et svært høyt forbruk av paracetamol i Norge og medikamentutløst hodepine er en utfordring. Pasientorganisasjonen Hodepine Norge rapporterer om mange pasienter som ikke får tilgang til effektiv behandling.
Det bør innføres en standardisert hodepinetjeneste i apotek, og triptaner som er en legemiddelgruppe som har vært på markedet som reseptpliktige legemidler i mer enn 20 år, bør vurderes som en aktuell legemiddelgruppe i en videreutviklet reseptfritt med veiledning ordning.
I Sverige har sumatriptan allerede vært tilgjengelige som reseptfritt legemiddel uten særskilt krav til hverken veiledning eller dokumentasjon fra 2008. I Australia er sumatriptan inkludert i Pharmacy First, og det er nylig inkludert i den britiske ordningen.
Apotekforeningen mener at triptaner bør inkluderes i ordningen reseptfritt med veiledning, men at ordningen samtidig bør justeres slik at veiledningen og evt. salg av produkt journalføres. Vi mener også at det bør legges til rette for at det kan sendes digital melding om veiledning og evt. utlevering av produkt til fastlege.
Apotekforeningen har inngått et samarbeid med Nasjonalt kvalitets- og kompetansenettverk for hodepine (NorHead) og pasientforeningen Hodepine Norge om å lage en nasjonal apotekstandard for veiledning av hodepinepasienter i apotek. Dette samarbeidet kan utvikles til å teste ut nye tjenester knyttet til hodepine og migrene i apotek.
Apotekforeningen mener Stortinget bør be regjeringen evaluere og videreutvikle ordningen Reseptfritt med veiledning og sikre at legemidler som f.eks. triptaner gjøres tilgjengelig i ordningen
D. Injeksjonstjenester
Injeksjoner i apotek
Helsepersonellet i apotek kan bidra med administrering av injeksjonslegemidler der dette er faglig forsvarlig og hensiktsmessig. Å få legemidlet injisert i apotek, i stedet for på fastlegekontoret, kan gi pasientene enklere tilgang til behandling, redusere belastningen på øvrig helsetjeneste og bidra til mer fleksibel oppfølging. Eksempler på egnede legemidler er p-sprøyter og vitamin B-12 injeksjoner.
Som et eksempel på en injeksjonstjeneste vises det til at i Oslo har apotek gjennomført et pilotforsøk i samarbeid med OUS med Buvidal injeksjoner i apotek. Buvidal er et legemiddel som tilbys pasienter i Legemiddelassistert rehabilitering (LAR). Med månedlige Buvidal-injeksjoner som injiseres i LAR-pasientens lokale apotek, slipper pasienten å reise inn til LAR-senter/sykehus for å få dosen. Dette tilbudet fra apotek bidrar til normalisering av LAR-pasientens livssituasjon - et hovedmål innen LAR. Erfaringer fra piloten er gode både for pasienter, behandlere og apotekansatte. Høsten 2026 inkluderes denne apotektjenesten i LAR-avtalen mellom apotekene og de regionale helseforetakene, og det åpnes for å tilby tjenesten i hele landet der det er behov.
Apotekforeningen mener Stortinget bør be regjeringen om å etablere en offentlig finansiert injeksjonstjeneste i apotek
Veiledning i injeksjonsteknikk
Det lanseres stadig flere injeksjonslegemidler som skal selvadministreres. Apotekene erfarer at mange pasienter har utfordringer med å administrere legemidlene sine selv. Feil teknikk kan gi dårligere effekt, økt risiko for bivirkninger og forverrelse av sykdommen som skal behandles.
Resultatene fra studien “Medisinstart for diabetes type 2 pasienter” indikerer tydelig at feilbruk av injeksjonspreparater er en betydelig utfordring. Apotekforeningen samarbeider med Diabetesforbundet om å gjøre en pilot for å teste ut en slik tjeneste, med forventet oppstart i 2027.
En standardisert tjeneste der helsepersonellet i apotek kontrollerer og veileder i riktig injeksjonsteknikk tilsvarende det som gjøres for inhalasjonsmedisiner, kan bidra til tryggere behandling og bedre utnyttelse av forskrevne legemidler. Dette er en oppgave som bygger direkte på apotekenes legemiddelkompetanse og tilgjengelighet.
Apotekforeningen mener Stortinget bør be regjeringen sørge for at det etableres en injeksjonsveiledningstjeneste i apotek for pasienter som bruker injeksjonslegemidler
E. Legemiddelsamtale
Feil legemiddelbruk er en av helsetjenestens store utfordringer. Pasienter som bruker mange legemidler samtidig, har økt risiko for feilbruk, interaksjoner og manglende etterlevelse. Utfordringene er blant annet beskrevet i Nasjonal plan for riktig legemiddelbruk.
Apotekene møter legemiddelbrukerne jevnlig og kan bidra med strukturert veiledning, oppfølging og legemiddelsamstemming. Formålet bør være å styrke pasientens forståelse av egen behandling, avdekke praktiske utfordringer, eventuelt behov for legemiddelgjennomgang hos fastlege og bidra til riktigere legemiddelbruk.
Apotekforeningen mener Stortinget bør be regjeringen utrede og legge til rette for at det piloteres en standardisert medisinsamtale for pasienter som bruker flere faste legemidler, etter modell fra ordninger i andre land.
Faglig uavhengighet og økonomisk innretning på helsetjenester i apotek
Apotek er virksomheter som omsetter legemidler, og det er derfor legitimt å stille spørsmål ved hvordan man sikrer at økonomiske hensyn ikke påvirker den faglige vurderingen. Det er avgjørende å sikre at økonomiske hensyn ikke påvirker faglige vurderinger. Apotekforeningen mener det er innført gode reguleringer for å sikre dette.
Helsepersonellet i apotek (farmasøyter og apotekteknikere) er autorisert helsepersonell og underlagt helsepersonelloven på lik linje med annet helsepersonell.
For å eie og drive apotek kreves offentlig godkjenning i form av konsesjon til eierskap til apoteket etter kap. 2 (apotekkonsesjon) og konsesjon til drift av apoteket etter kap. 3 (driftskonsesjon).
Samtidig er ikke mulige interessekonflikter i apotek annerledes enn i andre deler av helsetjenesten. Også hos andre helseaktører som fastleger, privatpraktiserende spesialister og tannleger vil økonomisk kompensasjon være tett knyttet til hvilken inntjening tilbyderen av helsetjenesten oppnår. I utformingen av finansieringsmodeller for helsetjenester i apotek vil det være naturlig å se til land som har utbredt bruk av denne typen tjenester, som Storbritannia og Canada, og vurdere om deres modeller kan ha overføringsverdi også til norske forhold. Finansiering av apotektjenester må være konkurransenøytralt, og understøtte myndighetenes faglige, kvalitetsmessige, beredskapsmessige og/eller samfunnsøkonomiske mål for tjenestene. Med slike rammer kan nye tjenester i apotek bli en integrert del av den offentlig styrte helsetjenesten, samtidig som det bygges inn mekanismer som ivaretar faglig uavhengighet samtidig som man gjør det enklere for pasientene å få riktig hjelp på riktig nivå.
Kapittel 7; Digitalisering og kunstig intelligens
Apotekene har de siste årene investert betydelig i ny infrastruktur og etablering av felles pasientjournal. Helsetjenester og eventuell rekvirering fra farmasøyter i apotek kan dokumenteres i en felles journal. Dette gjør at andre apotek ser hvilke tjenester som er utført og dokumentasjon kan gå tilbake til Helsenorge eller fastlege, om det er ønskelig. Helsefaglig dialogmelding er prøvd ut i et lite utvalg apotek og legekontor. Allmennlegeforeningen, Norsk forening for allmennmedisin, Norges Farmaceutiske forening og Apotekforeningen er enige om at dette er en funksjon som bør tas i bruk for å få bedre og mer effektiv samhandling mellom fastleger og apotek. Etablering av løsning for digital dialog mellom apotek og fastleger vil gi bedre samhandling og bedre dokumentasjon av pasientforløpet. Det vil også legge til rette for oppgavedeling og mer effektive arbeidsprosesser.
Apotekforeningen mener Stortinget bør be regjeringen sørge for at det etableres en løsning for digital dialogmelding mellom apotek og fastleger Kapittel 8; Effektiv ressursbruk og prioritering
Helsepersonellplan 2040 legger til grunn at innføring av helsetjenester i apotek ikke skal medføre økt samlet aktivitet, økt samlet personellbruk eller økte samlede bevilgninger. Apotekforeningen støtter målet om bedre ressursbruk.
Dersom apotek skal levere nasjonale helsetjenester, må det etableres finansieringsordninger som gjør det mulig å levere tjenestene med høy kvalitet og lik tilgjengelighet. Det kan være samfunnsøkonomisk lønnsomt å finansiere tjenester i apotek dersom de reduserer behovet for mer ressurskrevende konsultasjoner andre steder i helsetjenesten.
Konsekvensutredningen bør derfor ikke bare beregne kostnader i apotek, men også mulige gevinster i form av redusert belastning på fastleger og kommunale tjenester, bedre vaksinasjonsdekning, færre komplikasjoner og bedre forebygging, bedre etterlevelse av legemiddelbehandling, redusert feilbruk av legemidler, økt pasienttilfredshet og bedre tilgjengelighet.
3. Gjennomføring av Helsepersonellplan 2040
For at tiltakene skal få effekt, må de konkretiseres raskt, utformes med tilstrekkelig ambisjon og følges opp med regelverksendringer, finansiering og evaluering.
Det bør etableres en fast dialog mellom HOD, HDir, DMP og Apotekforeningen om konkret oppfølging av tiltakene. Apotekforeningen bør involveres i styringsstrukturen for planen, slik at erfaringer fra sektoren tas inn i oppfølgingen.
Pfizer Norge · 25. september 2026Pfizer Norge sitt høringsinnspill – Helsepersonellplan 2040
Pfizer vil takke for muligheten til å avlegge høringsinnspill i forbindelse med regjeringens Helsepersonellplan 2040.
Planen peker på at Norge vil møte betydelige utfordringer knyttet til mangel på helsepersonell i årene fremover, og at nye arbeidsformer og større grad av oppgavedeling vil være nødvendig for å opprettholde et bærekraftig helsetilbud.
Om denne type tiltak skal innføres, mener Pfizer det er avgjørende at oppgavene håndteres av helsepersonellgrupper med kompetanse til å løse dem på en trygg og effektiv måte.
Pfizer støtter utvidet rekvireringsrett for farmasøyter
Utvidet rekvireringsrett for farmasøyter er i dette øyemed et fremtidsrettet tiltak som harmonerer godt med de overordnede målene i Helsepersonellplanen. Det er et tiltak som kan gjennomføres raskt, krever begrensede ressurser og bygger på eksisterende kompetanse og infrastruktur.
Farmasøyter representerer en høyt kompetent og tilgjengelig helseprofesjon. De har spesialisert kunnskap om legemidler, vaksiner og pasientveiledning, og norske apotek bistår millioner av innbyggere hvert år. En utvidelse av rekvireringsretten vil gjøre det mulig å utnytte denne kompetansen bedre og bidra til en mer hensiktsmessig oppgavefordeling i helsetjenesten.
Om man ønsker resept på vaksiner, må man i de fleste tilfeller oppsøke lege. Dersom farmasøyter gis muligheten til å rekvirere vaksiner direkte i apotek, reduseres behovet for unødvendige legekonsultasjoner samtidig som befolkningen får enklere tilgang til forebyggende helsetjenester. Dette vil kunne frigjøre kapasitet hos fastleger og annet helsepersonell som heller kan tilkomme pasienter med større behov for medisinsk oppfølging.
Apotekene har dokumentert erfaring
Norske apotek har allerede vist at de kan tilby vaksinasjon på en trygg og effektiv måte. I 2025 ble det satt over 500 000 vaksiner i apotek, hvorav om lag 350 000 var influensavaksiner. De fleste av disse ble rekvirert av apotekfarmasøyter.
Erfaringene fra dagens ordning viser at farmasøyter håndterer både rekvirering og vaksinering på en forsvarlig måte, og gir et godt grunnlag for å utvide ordningen til flere vaksiner.
Pfizer mener myndighetene bør bygge videre på denne erfaringen gjennom en utvidelse av farmasøyters rekvireringsrett for vaksiner. Dette vil gjøre det mulig å styrke vaksineopptaket, tilgjengeligheten av vaksiner samtidig som kvalitet og pasientsikkerhet ivaretas.
Erfaringer fra andre land
Flere land, blant annet Storbritannia, Irland, Portugal, Canada, Australia og New Zealand, har allerede gitt farmasøyter utvidede fullmakter til å rekvirere og administrere vaksiner.
Erfaringene viser at dette kan øke tilgjengeligheten til vaksinasjon, bidra til høyere vaksinasjonsdekning og avlaste andre deler av helsevesenet, samtidig som pasientsikkerheten ivaretas gjennom klare rammer og kompetansekrav. Pasienttilfredsheten med slike ordninger har i tillegg vist seg å være svært høy.
Disse erfaringene understøtter at farmasøyter burde spille en større rolle i forebyggende helsearbeid og samtidig bidra til å møte fremtidens kapasitetsutfordringer i helsetjenesten.
Riktig kompetanse på riktig sted
Helsepersonellkommisjonen har vist at behovet for helsepersonell forventes å øke betydelig raskere enn tilgangen på arbeidskraft i årene fremover. Samtidig vil en aldrende befolkning øke behovet for forebyggende helsearbeid og effektiv bruk av tilgjengelige ressurser.
Pfizer mener en utvidet rekvireringsrett for farmasøyter vil være en fornuftig bruk av deres samlede kompetanse som kan styrke tilgangen til forebyggende helsetjenester, frigjøre kapasitet i helsetjenesten og bidra til en mer helhetlig og bærekraftig utnyttelse av helsepersonellressursene.
Referanser
1. NOU 2023:4 Tid for handling – Personellet i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste (Helsepersonellkommisjonen).
2. Meld. St. 23 (2024–2025) Helsepersonellplan 2040.
3. Apotekforeningen. Vaksinering i apotek 2025.
4. International Pharmaceutical Federation (FIP). Vaccines Administration and Prescribing by Pharmacists, 2024.
5. OECD. Health at a Glance Europe (seneste utgave).
6. WHO Europe. Immunization Agenda 2030.
Norsk Ergoterapeutforbund · 25. september 2026Høringssvar til Meld. St. 11 (2025-2026) Helsepersonellplan 2040 fra Norsk Ergoterapeutforbund
Norsk Ergoterapeutforbund støtter regjeringens mål om bærekraftige helse- og omsorgstjenester. Utfordringsbildet er godt beskrevet og mange foreslåtte tiltak er gode. Det er imidlertid for lite fokus på at forebygging og rehabilitering er viktige virkemidler for å redusere fremtidig arbeidskraftbehov og at personell med ekspertise på mestring og tilrettelegging må skaleres opp.
Norsk Ergoterapeutforbund mener meldingen i for stor grad beskriver hvordan samfunnet skal skaffe personell til dagens tjenester, og i for liten grad hvordan vi kan redusere behovet for helsepersonell gjennom justering av kompetansesammensetningen i tjenestene. Forebygging, rehabilitering og mestring er blant de viktigste virkemidlene vi har for å oppnå dette.
Mens teknologi, digitalisering og oppgavedeling får stor oppmerksomhet i meldingen, er rehabilitering og mestring i liten grad omtalt som virkemidler for å redusere framtidig arbeidskraftbehov. Det mener vi er en vesentlig svakhet ved planen.
Tidlig og målrettet rehabiliteringsinnsats styrker menneskers evne til å klare seg selv, bo hjemme lenger og delta aktivt i samfunnet. Resultatet er både bedre livskvalitet og mindre behov for hjemmetjenester, omsorgsboliger, sykehjemsplasser og personell.
Analysene fra Rapport kost-nytte av proaktiv innsats og et utvalg av ergoterapeuters tiltak (Agenda Kaupang) viser at proaktive tjenester og tidlig ergoterapeutisk innsats kan redusere eller utsette behovet for omfattende tjenester og samtidig dempe framtidig personellbehov. Rapporten konkluderer med at dagens tjenester i for stor grad er organisert reaktivt, og anbefaler sterkere satsing på tidlig og forebyggende innsats. Norsk Ergoterapeutforbund mener helsepersonellplanen må suppleres med en tydelig strategi for dette.
Norsk Ergoterapeutforbunds hovedbudskap
1. Helsepersonellutfordringen kan ikke løses med mer av det samme
Behovet for tjenester vokser raskere enn tilgangen på arbeidskraft. Hvis framtiden planlegges etter dagens innretning, vil behovet for personell fortsette å øke. Helsepolitikken må derfor ta for seg hvordan behovet for tjenester kan reduseres, og planen må sikre en dreining i kompetansesammensettingen slik at rehabiliteringskompetanse skaleres opp.
2. Forebygging og rehabilitering må være systembærende prinsipper
Den mest bærekraftige oppgavedelingen er ikke å flytte oppgaver mellom profesjoner, men å gjøre flere mennesker i stand til å utføre oppgavene selv.
Forebygging, rehabilitering og hverdagsrehabilitering må derfor løftes fra å være støttefunksjoner til å bli systembærende prinsipper i helse- og omsorgstjenestene.
Når mennesker gjenvinner funksjon, lærer nye mestringsstrategier eller får tilpasset bolig og hjelpemidler, reduseres behovet for tjenester og dermed også behovet for personale. Dette perspektivet må få en langt tydeligere plass i oppfølgingen av helsepersonellplanen.
3. Skal målene nås, må ergoterapikompetansen brukes mer systematisk
Skal målene i helsepersonellplanen nås, må helse- og omsorgstjenestene ha tilgang på, og benytte, kompetanse som bidrar til økt mestring og redusert tjeneste- og personellbehov. Ergoterapeuter arbeider systematisk med å styrke funksjon, aktivitet og deltakelse gjennom rehabilitering, tilrettelegging, boligtilpasning, hjelpemidler, velferdsteknologi og aktivitetstrening. Ergoterapi er dermed et virkemiddel for å nå målene om bærekraftige tjenester, redusert personellbehov og økt selvstendighet i befolkningen, men arbeidet må skaleres opp for å bli en større del av løsningene.
Norsk Ergoterapeutforbund mener
forebygging og rehabilitering må løftes fram som sentrale virkemidler for å redusere framtidig behov for helse- og omsorgspersonell. Dette må tydeliggjøres både i helsepersonellplanen og i den videre oppfølgingen av planen
kompetansekravene i helse- og omsorgstjenesteloven må videreføres. Kompetansekravene er avgjørende for å sikre tilgangen på rehabiliterings- og tilretteleggingskompetansen til ergoterapeuter, fordi kompetansen er lite kjent.
ergoterapitjenester må inkluderes i styrings- og analyseverktøy. Ergoterapi må registreres tydeligere i Kommunalt Pasient- og brukerregister (KPR), og framtidige framskrivninger må i større grad ta høyde for nødvendige dreininger i tjenestene, som satsning på rehabilitering og mestring.
ergoterapeuter må brukes tidligere og mer systematisk i rehabilitering, forebyggende arbeid, hjemmetjenester, boligtilpasning og velferdsteknologi.
det må utdannes flere ergoterapeuter. Skal samfunnet lykkes med den nødvendige dreiningen fra kompenserende tjenester til mestringsorienterte tjenester, må utdanningskapasiteten og antall praksisplasser styrkes, og ergoterapeuter må sikres tilgang til videreutdanning og spesialisering.
Innspill til kunnskapsgrunnlaget (kap. 1 og 2)
Norsk Ergoterapeutforbund er bekymret for at meldingen legger til grunn framskrivninger som undervurderer framtidig behov for ergoterapeuter.
Endringen fra et beregnet underskudd på om lag 1100 ergoterapeutårsverk (SSB Rapport 2023/2) til et beregnet overskudd på om lag 300 årsverk (SSB Rapport 2026/18) i 2040 skyldes i stor grad metodiske endringer i SSBs modell, ikke redusert behov for ergoterapitjenester. Det er heller ikke tatt hensyn til at NTNUs ergoterapeututdanning på Gjøvik nå er nedlagt.
Beregningene fra 2023 tok høyde for en dreining mot rehabilitering i hjemmet og dermed styrket behov for ergoterapikompetanse. Beregningene fra 2026, som Helsepersonellplan 2040 legger til grunn, er et øyeblikksbilde som ikke tar høyde for denne dreiningen. Dette kan gi konsekvenser i form av at planen stimulerer til å videreføre dagens kompetansesammensetning framfor å justere etter behovet for omstilling.
Kommunalt pasient- og brukerregister (KPR) registrerer ikke per i dag ergoterapitjenester spesifikt. SSB har selv pekt på at det vil være nyttig for framtidige framskrivninger at ergoterapi blir en egen registreringskategori i KPR.
Norsk Ergoterapeutforbund mener
KPR må registreres ergoterapi som egen kategori
framskrivinger for helsepersonellbehov får frem behovet for dreining i tjenestene
Innspill til En helse- og omsorgstjeneste for hele yrkeslivet (kap.4)
Norsk Ergoterapeutforbund støtter meldingens satsing på arbeidsmiljø, redusert sykefravær og økt heltid. Våre medlemsundersøkelser indikerer at ergoterapeuter opplever høy arbeidsbelastning og begrenset tid til arbeidsoppgaver. Dette utfordrer både kvalitet, rekruttering og muligheten til å beholde nødvendig kompetanse.
Evalueringen av TØRN viser at programmet bidrar til bedre ressursutnyttelse, arbeidsmiljø og tjenestekvalitet. Kommunene trenger metodeutvikling, kompetansestøtte og prosessveiledning for å lykkes med omstilling (NOU 2026:6). Norsk Ergoterapeutforbund mener derfor TØRN må videreføres som et nasjonalt virkemiddel og utvides til å omfatte flere yrkesgrupper.
Norsk Ergoterapeutforbund mener
TØRN må videreføres som et nasjonalt utviklings- og kompetanseprogram
vurderinger av bemannings- og rekrutteringsbehov må inkludere de mindre profesjonene, og tillitsvalgte må involveres for å sikre effektiv og hensiktsmessig ressursallokering.
Innspill til Utdanning for helse- og omsorgstjenestene (kap.5)
Utdanningskapasitet, praksis og mentor/traineeprogram (kap. 5.6, 5.9 og 5.10)
Dersom Norge skal lykkes med en dreining fra pleie til mestring, må det utdannes flere ergoterapeuter. Utdanningskapasiteten for ergoterapeuter har blitt redusert til tross for høy søkning og økende behov for rehabiliteringskompetanse. Viktige forutsetninger for å øke studiekapasiteten er forutsigbar finansieringsordning som sikrer nok ressurser på utdanningene samt gode vilkår for praksis og prioritering av praksisplasser for alle profesjoner. Mentor- og traineeprogrammer må inkludere alle helseprofesjonene og profesjonsforbundene må involveres i arbeidet.
Offentlig spesialistordning for nye grupper (kap. 5.14)
Norsk Ergoterapeutforbund har allerede en etablert spesialistordning på masternivå og mener offentlig godkjenning bør utredes, kombinert med utvidet delegert myndighet på utvalgte områder. Dette vil bidra til mer effektiv oppgavedeling, bedre pasientforløp og mer målrettet bruk av helsepersonellressursene.
Norsk Ergoterapeutforbund mener
utdanningskapasitet for ergoterapeuter må økes
det må sikres flere praksisplasser i både primære og spesialisthelsetjenester, blant annet gjennom bedre insentiver
offentlig spesialistgodkjenning for ergoterapeuter må utredes
Innspill til Ansvars- og oppgavedeling (kap.6)
Kompetansekrav i helse- og omsorgstjenesteloven (kap. 6.14)
Kompetansekravene i helse- og omsorgstjenesteloven sikrer et minimum av tverrfaglig rehabiliteringskompetanse i kommunene, samt har bidratt til å bygge opp rehabiliteringskompetansen i kommunene og til mer likeverdige tjenester. Lovkravet sier ikke noe om dimensjonering eller hvordan kompetansen skal knyttes til kommunene og detaljstyrer dermed ikke hvordan dette løses lokalt. En svekkelse av disse kravene vil gjøre det vanskeligere å nå målene om rett kompetanse, på rett sted til rett tid.
Fordi ergoterapeuters bidrag er lite kjent, er det stor fare for reduksjon i antall ergoterapeuter dersom kompetansekravet avvikles. Det vil kunne øke behovet for pleiepersonell og det vil mangle avgjørende kompetanse i omstilling til tjenester som utløser mestring og selvstendighet.
Kompetansekartlegging og kompetanseutvikling (kap. 6.2)
Kompetanseutvikling er en forutsetning for kvalitet, pasientsikkerhet og bærekraftige helse- og omsorgstjenester. Norsk Ergoterapeutforbund mener at arbeidsgivers ansvar for kontinuerlig kompetanseutvikling må følges opp med konkrete virkemidler slik at ulike profesjoner har muligheter for livslang læring.
Ansvars- og oppgavedeling – kvalitetsutviklingsprogram (kap. 6.1)
Vi støtter forslaget om et systematisk og forpliktende kvalitetsutviklingsprogram for ansvars- og oppgavedeling, samt utvikling av en nasjonal veileder. Vi presiserer at bredden av helseprofesjoner må være med i oppgavedelingen.
Oppgaveoverføring kan frigjøre betydelig personellkapasitet og bidra til bedre pasientflyt. Når meldingen omtaler ansvars- og oppgavedeling, handler dette nesten utelukkende om omfordeling mellom profesjoner og personell. Det mest bærekraftige tiltaket - å overføre oppgaver tilbake til personen selv gjennom rehabilitering, funksjonsforbedring og styrking av egenmestring - er i liten grad beskrevet. Ergoterapeutene anbefaler at dette løftes inn i perspektiver rundt oppgavedeling.
Breddekompetanse og teamorganisering (kap. 6.4)
Erfaringer fra både spesialisthelsetjenesten, kommunale tjenester, utskrivningsforløp og tverrfaglige fastlegekontorer viser at ergoterapikompetansen kan bidra til bedre ressursutnyttelse, begrense reinnleggelser, begrense behovet for personell/ressurskrevende tjenester og sikre gode overganger.
Vi mener ergoterapeuters rolle i teamorganisering må synliggjøres tydeligere i regjeringens arbeid med å understøtte tverrfaglig samarbeid og utvikling av tverrfaglige fastlegekontorer, fordi det vil bidra til bruk av rett kompetanse til rett tid og sikre mer hensiktsmessig oppgavedeling.
Samarbeid med private tilbydere (kap. 6.7)
Norsk Ergoterapeutforbund mener en HELFO-refusjonsordning for ergoterapeuter kan bidra til bedre kapasitetsutnyttelse, kortere ventetider og mer effektiv bruk av tilgjengelig rehabiliteringskompetanse.
Henvisningsrett (kap. 6.9)
Norsk Ergoterapeutforbund mener ergoterapeuter må inkluderes i utredningen av begrenset henvisningsrett, basert på kliniske erfaringer med oppgavedeling (eksempelvis fra Diakonhjemmet sykehus og revmatologisk avdeling ved St. Olavs hospital) og i tett samarbeid med involverte profesjoner.
Rekvireringsrett (kap. 6.10)
Norsk Ergoterapeutforbund mener ergoterapeuter bør få rekvireringsrett for pasientreiser, varmehjelpemidler/ortoser og enkelte bildediagnostiske undersøkelser der hvor det vurderes som forsvarlig, riktig og ressursmessig effektivt. Dette vil redusere unødvendige forsinkelser, frigjøre legeressurser og bidra til mer effektive pasientforløp, i tråd med prinsippet om at oppgaver fordeles etter kompetanse og forsvarlighet.
Norsk Ergoterapeutforbund mener
kompetansekravene i helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 må videreføres.
ergoterapeuter må inkluderes tydeligere i arbeidet med ansvars- og oppgavedeling, teamorganisering og kompetanseutvikling for å dempe pleietyngden og pleiebehovet over tid.
rehabilitering og styrking av egenmestring må løftes fram som en sentral form for oppgavedeling/oppgaveoverføring som kan redusere behovet for helse- og omsorgstjenester og personell over tid.
det må opprettes et kompetanseutviklingsfond for ergoterapeuter for å sikre finansiering og utvikling av ergoterapi etter samfunnets behov.
det må utredes henvisningsrett og rekvireringsrett på utvalgte områder
det må vurderes HELFO-refusjon for privatpraktiserende ergoterapeuter
Innspill til Digitalisering og kunstig intelligens (Kap.7)
Norsk Ergoterapeutforbund støtter etableringen av et nasjonalt miljø for råd, veiledning og spredning av teknologi, samt behovet for mer forutsigbar finansiering av innovasjon og utvikling. Samtidig vil vi understreke at teknologi alene ikke reduserer personellbehov eller styrker innbyggernes mestring. Gevinstene oppstår først når teknologien følges opp på en måte som gjør at den faktisk fungerer hensiktsmessig for den enkelte og tas i bruk i hverdagen.
Ergoterapeuter vurderer samspillet mellom person, aktivitetene, teknologien og omgivelsene teknologien skal brukes i, med mål om at digitale løsninger brukes på en måte som styrker funksjon, selvstendighet og egenmestring på en trygg måte.
Dersom digitalisering skal bidra til målene i Helsepersonellplan 2040, må teknologisatsingen kobles tettere til kompetanse som styrker mestring og reduserer behovet for tjenester over tid.
Norsk Ergoterapeutforbund mener
regjeringen må legge bedre til rette for oppskalering av digitale løsninger som dokumenterer å kunne styrke egenmestring og redusere behovet for helse- og omsorgstjenester
ergoterapikompetanse må trekkes inn tidlig ved utvikling, vurdering og innføring av nye digitale løsninger
Innspill til Effektiv ressursbruk og prioritering (kap. 8)
Norsk Ergoterapeutforbund støtter at personellkonsekvenser skal vurderes systematisk i prioriteringer, metodevurderinger og normerende produkter, men større tverrfaglig bredde vurderes som viktig for de nødvendige omstillingene helsetjenestene står overfor.
Rehabiliteringsfaglig kompetanse er i for liten grad synliggjort i nasjonale retningslinjer og beslutningsgrunnlag. Når kompetanse som styrker funksjon, mestring og selvstendighet ikke inkluderes tidlig i pasientforløpene, blir også muligheten til å redusere framtidige tjeneste- og personellbehov redusert.
Personellkonsekvenser må derfor vurderes i et langsiktig perspektiv for å ta perspektivmeldingene på alvor. Tiltak som rehabilitering og hverdagsmestring kan kreve økt ressursinnsats i en avgrenset periode, men redusere behovet for tjenester og personell over tid. Agenda Kaupangs analyse viser at tidlig og målrettet ergoterapeutisk innsats kan redusere eller utsette behovet for omfattende helse- og omsorgstjenester, og dermed bidra til både lavere kostnader og redusert personellbehov.
Beslutningsstøtte og prioriteringsgrunnlag må derfor i større grad synliggjøre effekten av tiltak som fremmer aktivitet, mestring og selvstendighet. Dette er avgjørende dersom målet er bærekraftige tjenester og bedre utnyttelse av helsepersonellressursene.
Norsk Ergoterapeutforbund mener
rehabiliteringsfaglig kompetanse må inkluderes systematisk i normerende dokumenter
personellkonsekvenser av tiltak/tjenester må vurderes i et utvidet tidsperspektiv
kunnskapsgrunnlag og beslutningsstøtte må synliggjøre effekten av tiltak som fremmer mestring og selvstendighet
Innspill til Bygg og boliger (kap.9)
Boligpolitikken og helsepersonellpolitikken må ses i sammenheng.
Gode aldersvennlige boliger og riktig boligtilpasning gjør det mulig for flere å bo hjemme lenger og reduserer behovet for hjemmetjenester, omsorgsboliger og heldøgns omsorgsplasser. Ergoterapeuter har særskilt kompetanse på tilrettelegging og tilpasning av bolig. NIBR-rapport 2021:1 Boligrådgivning i kommunene viser at teknisk og ergoterapifaglig kompetanse må kombineres for å sikre gode og treffsikre boligtilpasninger. Tilsvarende viser Vista Analyse og Agenda Kaupangs rapport Et godt bad forlenger livet (2018) at tidlig involvering av ergoterapeut gir bedre løsninger og reduserer risikoen for kostbare feilinvesteringer. Nyere analyser viser også at ergoterapeuter bidrar til kostnadseffektive og forebyggende tjenester som styrker muligheten for at flere kan mestre hverdagen og bo hjemme lenger (www.ergoterapeutene.org/kostnytte). I tillegg viser kartlegging i forbindelse med IA bransjeprogram hjemmetjeneste at dårlig fysisk tilrettelegging og mangel på hjelpemidler utgjør en betydelig arbeidsmiljøtrussel for hjemmetjenesten.
Ergoterapikompetanse er avgjørende for å planlegge boliger som fremmer selvstendighet for innbyggere i størst mulig grad og samtidig sikrer et forsvarlig arbeidsmiljø for hjemmetjenesten. Ergoterapeuter må derfor involveres tidligere og mer systematisk i boligbehovsanalyser, arealplanlegging, boligplanlegging og boligrådgivning.
Norsk Ergoterapeutforbund mener
planlegging og tilrettelegging av boliger er avgjørende for å begrense bruken av personell og dempe pleietyngde.
ergoterapeuters avgjørende rolle i boligrådgivning, boligtilpasning og universell utforming må tydeliggjøres i planen
ergoterapeuter må involveres i boligbehovsanalyser og arealplanlegging
Innspill til gjennomføringen av helsepersonellplanen (kap. 10)
Norsk Ergoterapeutforbund støtter etableringen av en personellmonitor og videreutviklingen av Helsemod. Skal disse fungere som styringsverktøy for framtidens helse- og omsorgstjenester, må de synliggjøre bredden av kompetansen som brukes i tjenestene.
I dag inngår ikke ergoterapitjenester tydelig i KPR. Dette gir et svakt datagrunnlag for å vurdere etterspørsel etter ergoterapikompetanse og for å framskrive framtidige behov.
Vi er også bekymret for at Helsemod i for stor grad viderefører dagens kompetansesammensetning som norm. Framskrivningene må kunne analysere konsekvensene av politiske satsinger på forebygging, rehabilitering og mestring, ikke bare videreføre dagens organisering av tjenester.
I meldingen beskrives teknologi, digitalisering og oppgavedeling som virkemidler for å redusere etterspørselen etter arbeidskraft. Norsk Ergoterapeutforbund mener forebygging, rehabilitering og hverdagsrehabilitering må gis tilsvarende status som gjennomgående løsning.
Rehabilitering er et av de få virkemidlene som direkte reduserer behovet for tjenester ved å styrke innbyggernes funksjon, aktivitet, mestring og selvstendighet. Dermed reduseres også behovet for helse- og omsorgspersonell over tid.
Norsk Ergoterapeutforbund mener
forebygging, rehabilitering og hverdagsrehabilitering må tydeliggjøres som systembærende prinsipper i oppfølgingen og gjennomføringen av Helsepersonellplan 2040
ergoterapitjenester må synliggjøres i KPR, Personellmonitor og andre sentrale styrings- og analyseverktøy
Avslutning
Norsk Ergoterapeutforbund mener Helsepersonellplan 2040 undervurderer betydningen av rehabilitering, forebygging og mestring som virkemidler for å redusere framtidig behov for helse- og omsorgstjenester og personell.
Skal Norge lykkes med å møte personellutfordringene fram mot 2040, må vi investere mer i kompetanse som styrker menneskers evne til å mestre eget liv. Rehabilitering og forebygging må bli systembærende prinsipper i helse- og omsorgstjenestene.
Det viktigste helsepersonelltiltaket fram mot 2040 er derfor å sikre omstilling i tjenestene, og skalere opp helsepersonell med mestrings- og rehabiliteringskompetanse slik at flere mennesker klarer seg selv lenger. Det er bedre for innbyggerne, bedre for kommunene og mer bærekraftig for samfunnet, og må bli en vesentlig del av løsningene.
Ortopeditekniske Virksomheters Landsforbund, OVL · 25. september 2026Ortopeditekniske Virksomheters Landsforbund - innspill til Helsepersonellplan 2040
Ortopeditekniske Virksomheters Landsforbund (OVL) viser til Helsepersonellplan 2040 og takker for muligheten til å komme med innspill til helsekomiteen.
OVL ber om at oppfølgingen av Helsepersonellplan 2040 inkluderer følgende konkrete tiltak for ortopediingeniørfaget:
- En plan for økt utdanningskapasitet med tilhørende finansiering
- En utdanningsmodell som ivaretar toårig turnuskompetanse eller tilsvarende klinisk sluttkompetanse
- Formalisering av ortopediingeniørens henvisningsrett til spesialisthelsetjenesten
Disse grepene er nødvendige for å sikre pasientsikkerhet, faglig kvalitet og at ortopediingeniører kan bidra effektivt til en bærekraftig helse‑ og omsorgstjeneste fram mot 2040
Utdanningskapasiteten for ortopediingeniører må økes
Helsepersonellplan 2040 slår fast at utdanningskapasiteten må økes for grupper der det er dokumentert eller forventet framtidig mangel, og omtaler ortopediingeniører som en gruppe som fyller avgjørende funksjoner i helse- og omsorgstjenesten. Når Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse[1] i tillegg dokumenterer at dagens utdanningskapasitet ikke dekker arbeidsmarkedets behov, tilsier planens egne premisser at kapasiteten i ortopediingeniørutdanningen må styrkes
Nav forventer en økning i antall brukere av ortopediske hjelpemidler fra 87 603 i 2024 til 106 065 i 2050 [2]. En dobling av dagens opptak tilsvarer kun 16 ekstra studieplasser årlig. For et lite og høyt spesialisert fag som ortopediingeniørfaget vil dette representere en betydelig styrking av utdanningskapasiteten og være avgjørende for å kunne møte fremtidige kompetansebehov.
En styrking av utdanningskapasiteten for ortopediingeniører vil gi et mer robust og fremtidsrettet fagmiljø, i tråd med Helsepersonellplanens mål om å sikre tilstrekkelig kompetanse og kapasitet i små, men samfunnskritiske utdanninger. Flere studieplasser og en videreutviklet utdanningsmodell vil bidra til bedre geografisk dekning, kortere ventetider og økt tilgang på kompetanse som forebygger funksjonstap, reduserer behovet for kommunale tjenester og avlaster spesialisthelsetjenesten.
Uten flere studieplasser og en systematisk praksismodell vil rekrutteringen svekkes, avgangen overstige tilgangen, og fagets bærekraft bli utfordret. Dette vil gi økt press på øvrig helsetjenester som fastleger og spesialisthelsetjenesten, og svekke muligheten til å bruke ortopeditekniske tiltak som forebyggende og kapasitetsbesparende virkemidler. På sikt kan manglende investeringer føre til høyere samfunnskostnader, dårligere pasientforløp og redusert evne til å møte fremtidens behov.
OVL ber om: En plan for økt utdanningskapasitet med tilhørende finansiering
Enhver endring i turnusordningen for ortopediingeniører må møtes med helhetlig planlegging, tilstrekkelige ressurser og faglig forankring
Helsepersonellplanen varsler en gjennomgang av hvordan turnustjenesten for ortopediingeniører og fysioterapeuter skal se ut i fremtiden. Det skal vurderes om turnusen kan innlemmes i grunnutdanningen eller videreføres i en justert og kvalitetssikret form, jf. kapittel 5.12
I dagens modell gjennomføres en treårig bachelor etterfulgt av en toårig, faglig forankret turnustjeneste. Turnustjenesten gir nødvendig tid til å utvikle praktiske ferdigheter og klinisk vurderingsevne overfor en kompleks pasientgruppe, særlig i lys av rask digital utvikling og den tekniske kompleksiteten i ortopediske hjelpemidler. Bestått turnus er et vilkår for autorisasjon og sikrer nødvendig klinisk erfaring, praktiske ferdigheter og selvstendig vurderingsevne. Ortopediingeniører utdannet i utlandet må gjennom en praktisk tjeneste som etterleves på lik linje med turnustjenesten.
Løsningen med praktisk tjeneste og turnusordning fungerer godt. Retningslinjer for turnus, utarbeidet av Samarbeidsutvalget og Turnusrådet og forankret i Helsedirektoratet, etterleves i bransjen og gir et godt grunnlag for dokumentert kvalitetssikring.
OVL mener at dersom turnustjenesten innlemmes i grunnutdanningen, så vil en femårig klinisk master være en kvalitetsbevarende løsning som sikrer tilsvarende praktisk og klinisk kompetanse, som i dag. Modellen kan gi større faglig dybde, tettere integrasjon mellom teori og praksis og bedre muligheter for akademisk progresjon, men forutsetter målrettede investeringer i utdanningskapasitet og et formalisert samarbeid med praksisfeltet. Med riktig planlegging og finansiering kan dette gi en moderne og robust utdanning som møter framtidens behov
OVL ber om: At Stortinget legger føringer som sikrer at en eventuell ny organisering av turnustjenesten ikke fører til lavere klinisk sluttkompetanse. Ved autorisasjon skal ortopediingeniører ha minst samme omfang og kvalitet i den kliniske kompetansen som dagens bachelor- og turnusmodell sikrer.
Gi ortopediingeniørene begrenset henvisningsrett
Bedre ansvars- og oppgavedeling er et av de sentrale virkemidlene i Helsepersonellplan 2040. Planen legger til grunn at faktisk og dokumenterbar kompetanse skal være utgangspunktet for hvem som utfører oppgaver, og at oppgaver bør løses på lavest effektive kompetansenivå. I kapittel 6.9 varsler regjeringen en utredning av henvisningsrett med rett til godtgjørelse for flere grupper autorisert helsepersonell, for å frigjøre legekapasitet, redusere antall mellomledd og gi raskere og mer sammenhengende pasientforløp.
Ortopediingeniører er autorisert helsepersonell med spesialisert kompetanse i vurdering av funksjon og behov for ortopediske hjelpemidler. I mange pasientforløp har ortopediingeniøren inngående kunnskap om pasientens funksjon, hjelpemiddelbehov og utvikling over tid.
For å nå målsetningen om effektive pasientforløp, mener OVL at det er nødvendig at ortopediingeniører gis begrenset henvisningsrett.
En formalisering av henvisningsrett vil redusere unødvendige mellomledd, frigjøre tid hos fastleger, og sikre raskere og mer presise pasientforløp for en pasientgruppe som ofte har sammensatte behov og hyppige endringer i funksjon. Det vil også bidra til mer effektiv bruk av spesialisthelsetjenestens kapasitet ved at henvisningene blir mer målrettede, faglig presise og basert på dokumentasjon fra den profesjonen som faktisk har den mest relevante kompetansen.
Utredningen må omfatte ortopediingeniører i private ortopeditekniske virksomheter, fordi disse leverer offentlig finansierte tjenester.
OVL ber om: at ortopediingeniører inkluderes når regjeringen utreder begrenset henvisningsrett etter kapittel 6.9.
Oppsummering
OVL ber derfor om at oppfølgingen av Helsepersonellplan 2040 inkluderer følgende konkrete tiltak for ortopediingeniørfaget:
- En plan for økt utdanningskapasitet med tilhørende finansiering
- En utdanningsmodell som ivaretar toårig turnuskompetanse eller tilsvarende klinisk sluttkompetanse
- Formalisering av ortopediingeniørens henvisningsrett til spesialisthelsetjenesten
Disse grepene er nødvendige for å sikre pasientsikkerhet, faglig kvalitet og at ortopediingeniører kan bidra effektivt til en bærekraftig helse‑ og omsorgstjeneste fram mot 2040
Hvem er OVL?
OVL er bransjeorganisasjonen for ortopediingeniørvirksomhetene i Norge. Medlemmene består av de 17 ortopeditekniske virksomhetene som leverer ortopediske hjelpemidler til pasienter over hele landet. Ortopediske hjelpemidler har som formål å direkte avhjelpe en fysisk funksjonsnedsettelse som å stå, gå, trappegang, sitte og gripe. Samlet utgjør OVL et nasjonalt fagmiljø som arbeider for kvalitet, kompetanse, innovasjon og bærekraft i ortopediteknisk behandling
Vi ser fram til videre dialog.
Mvh
Ninnis Thorkildsen
Bransjedirektør, OVL
Tlf: 95 70 1997
Epost: [email protected]
[1] Små helseutdanninger – tydelige samfunnsbehov | HK-dir
[2] https://www.nav.no/_/attachment/download/0db2b5c9-8e55-437c-bded-c51b89f62ee7:0cbfbd51108c6aafa3a35787f4f25f4794565fd6/NAV_rapport_7.pdf
Mental Helse · 25. september 2026Høringssvar fra Mental Helse til Helsepersonellplan 2040
Mental Helse oppfatter Helseplan 2040 som et godt og grundig arbeid, som klarer å se personellmangelen i et helhetlig perspektiv. Vi deler regjeringens vurdering av at helse- og omsorgstjenestene står overfor store utfordringer knyttet til tilgang på helsepersonell i årene som kommer. Vi er særlig fornøyde med at dokumentet løfter frem at utfordringene ikke kan reduseres til et spørsmål om antall ansatte.
Skal vi lykkes med å utvikle bærekraftige helse- og omsorgstjenester, må fokus rettes mot kvalitet, kompetanse, arbeidsvilkår, brukermedvirkning og god ledelse og organisering av tjenestene. Dette gjelder spesielt for psykisk helse- og rustjenestene, der menneskene og relasjonene er våre viktigste verktøy.
Psykisk helse må integreres sterkere i planen
Psykiske helseutfordringer er blant våre største folkehelseutfordringer, og behovet for hjelp forventes å øke i årene framover. For brukere av psykiske helse- og rustjenester er tilgang til kompetente fagpersoner, stabile relasjoner og helhetlige tjenester avgjørende.
Samtidig opplever mange mennesker vanskelig tilgang, lange ventetider, manglende oppfølging og utilstrekkelig tilgjengelighet av kompetente fagpersoner innen psykisk helsevern og kommunale psykiske helse- og rustjenester. Dersom helsepersonellplanen skal lykkes, må den derfor legge enda større vekt på kvalitet, kompetanseutvikling og kontinuitet i tjenestene. Mental Helse savner en sterkere vektlegging av psykisk helse i planen.
Mental Helse mener derfor at:
psykisk helse og rus må prioriteres tydeligere i oppfølgingen av helsepersonellplanen
kommunale psykiske helse- og rustjenester må styrkes
rekruttering og videreutvikling av personell med psykisk helsekompetanse må prioriteres
tverrfaglige behandlings- og oppfølgingsteam må bygges videre ut
tidlig innsats og forebygging må vektlegges sterkere. Kompetanse er mer enn bemanning
Om de ulike kapitlene
4. En helse- og omsorgstjeneste for hele livet
Mental Helse ser med glede at regjeringen anser arbeidsmiljø som viktig for å rekruttere og beholde arbeidskraft og redusere sykefravær. Fokuset på inkludering av grupper som har falt utenfor ser vi også som særdeles lurt og nyttig. Heltidskultur støttes også, men samtidig er det viktig å huske på at studenter og ungdom har nytte av deltidsstillinger for å få en fot innenfor arbeidslivet. Det er også mange som sliter med funksjonsnedsettelser som vil kunne bidra kun i mindre stillingsprosenter.
Fokuset på ledelse og lederutvikling anser vi som svært viktig. Dårlige ledere kan ødelegge ellers gode arbeidsplasser, og god ledelse skaper trivsel og økt ytelse fra de ansatte. Det å få tid og anledning til å utøve god ledelse er også ekstremt viktig. I tillegg burde lederopplæring og utvikling være obligatorisk i hele offentlig sektor.
5. Utdanning for helse- og omsorgstjenestene
Mental Helse støtter alle tiltakene i planen i forhold til utdanning, særlig å se det i sammenheng med oppgave- og ansvarsdeling. Vi vil påpeke at det i tillegg burde satses på utdanninger som gir systemkompetanse og helhetsfokus. Helsetjenestene våre er fulle av eksperter som har et relativt snevert fokus og svært få som klarer å se sammenhenger og forhold mellom de ulike tjenestene – dette vil vi trenge i fremtiden.
6. Ansvars- og oppgavedeling
Mental Helse støtter virkelighetsbildet og tiltakene i planen. Samtidig vil vi påpeke at man kan hente ut enda mer i samarbeid med frivillige organisasjoner. Disse utfører i dag allerede et stort og viktig arbeid. Et mer systematisk og bindende samarbeid om utførelse av oppgaver kan være nyttig for alle parter og gi samfunnet langt større utbytte.
Kompetanse er avgjørende for kvalitet og forsvarlige tjenester, og ikke minst for å utvikle tjenestene. Derfor er Mental Helse sterkt kritiske til forslaget om å fjerne kompetanse-kravene i helse- og omsorgstjenestene. Det vil hverken løse bemanningskrisen eller gi folk et bedre helsetilbud. Kompetansekravene har vært brukt i rekrutterings-sammenheng, og spesielt for ansettelse av psykologer i kommunale tjenester har det vært vellykket med en lovfesting.
7. Digitalisering og kunstig intelligens
Mental Helse er også optimistiske i forhold til hvordan teknologi kan hjelpe og avlaste ansatte i tjenestene. Særlig automatisk datafangst vil gi ansatte mer tid med pasienter. I tillegg vil vi påpeke at fangst og sammenstilling av data kan gi oss nye innsikter og grunnlag for å utvikle tjeneste mer hensiktsmessig.
Vi ser også potensialet for å samle inn tilbakemeldinger fra brukere og pasienter, sammenstille og aggregere disse og dermed kunne løfte frem brukernes stemme på helt nye måter.
En side ved teknologibruk vi i Mental Helse er svært opptatt av er at teknologi aldri må erstatte mennesker og relasjoner. Kunstig intelligens kan muligens benyttes i screening og/eller noe behandling av noen psykiske lidelser, men må aldri bli en erstatning for menneskelig kontakt.
8. Effektiv ressursbruk og prioritering
Mental Helse støtter riktigere bruk av ressursene våre og forslagene i planen fremstår son gode og gjennomtenkte. Vi har ett ankepunkt; helseforetakene og KS skal inviteres inn i samarbeidet om å revidere Helsedirektoratets normerende produkter – hvorfor ikke brukerorganisasjonene?
Mental Helse er positiv til at helse- og omsorgstjenestene skal arbeide mer tverrfaglig og utvikle nye arbeidsformer. Samtidig er det avgjørende at brukere inkluderes i utviklingen av framtidens tjenester. Brukermedvirkning må være et grunnleggende prinsipp både på individ-, tjeneste- og systemnivå.
Bruker- og erfaringskompetanse er faglige kvalitetsforbedringsverktøy. Hvis man har større fokus på reell brukermedvirkning i utforming og utvikling av tjenestene vil man oppnå langt bedre resultater og i tillegg større mestringsopplevelse hos både ansatte og pasienter/brukere.
Universitetet i Bergen, Det medisinske fakultet · 25. september 2026Høringssvar: Helsepersonellplan 2040 fra Det medisinske fakultet, UiB
Høringssvar: Meld. St. 11 (2025–2026) Helsepersonellplan 2040
Fra: Det medisinske fakultet, Universitetet i Bergen
Mottaker: Helse- og omsorgsdepartementet / Stortingets helse- og omsorgskomité
Gjelder: Høring – Meld. St. 11 (2025–2026) Helsepersonellplan 2040
Dato: 24. september 2026
Dette høringssvaret konsentrerer seg om utdanning av helsepersonell og universitets- og høyskolesektorens rolle i gjennomføringen av planen. Innspillene er særlig knyttet til kapittel 5, men berører også kombinerte stillinger i kapittel 6, planlegging av helsebygg i kapittel 9 og gjennomføringen av planen i kapittel 10.
Det medisinske fakultet, Universitetet i Bergen støtter hovedambisjonen i Helsepersonellplan 2040 om å sikre bærekraftige helse- og omsorgstjenester gjennom bedre bruk av kompetanse, nye arbeidsformer og sterkere samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene og tjenestene. Fakultetet vil særlig understreke universitets- og høyskolesektorens rolle i gjennomføringen av planen, behovet for kapasitet og kvalitet i praksisstudiene og betydningen av å dimensjonere utdanningene ut fra nasjonale og regionale behov.
1. UH-sektorens rolle i gjennomføringen
Universitetene og høyskolene har det faglige ansvaret for utdanningene og er avgjørende for forskning og kunnskapsutvikling. Vår kunnskap om læringsutbytte, kvalitetskrav, veiledningsbehov og konsekvensene av endringer i utdannings- og praksismodellene, må ligge til grunn når tiltakene i Helsepersonellplan 2040 skal utformes og gjennomføres.
Rapporten viser på side 61 til at samarbeid mellom universitets- og høyskolesektoren og helse- og omsorgssektoren er sentralt for dimensjonering av utdanningskapasiteten. På side 63 varsles det en tverrsektoriell arbeidsgruppe som skal vurdere kvalitet og kapasitet i praksis i grunnutdanningene. Denne arbeidsgruppen omtales på nytt under gjennomføringen av planen i punkt 10.1.1 på side 104–105.
Universitets- og høyskolesektoren må være representert i denne arbeidsgruppen og i andre relevante arbeidsgrupper og utvalg som skal følge opp planen. Det kan ikke utvikles bærekraftige løsninger for dimensjonering, praksis og kompetanseutvikling uten at utdanningsinstitusjonene deltar som likeverdige parter.
Kombinerte stillinger
Fakultetet støtter regjeringens oppfordring i punkt 6.3 om flere delte stillinger mellom kommuner og helseforetak, mellom forskning og klinikk og mellom universiteter og helse- og omsorgstjenesten. Kombinerte stillinger kan styrke kompetanseflyt, samhandling, fagutvikling og forskning og bidra til sterkere mer og attraktive fagmiljøer.
De medisinske fakultetene er sentrale samarbeidspartnere i utviklingen av kombinerte stillinger både i spesialisthelsetjenesten og i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Slike stillinger er ikke bare et virkemiddel for bedre bruk av personell på tvers av sektorer. De er også avgjørende for utdanningen av framtidens helsepersonell, fordi de knytter praksisundervisningen til aktive akademiske miljøer og sikrer tilgang til lærere med både klinisk og vitenskapelig kompetanse. Kombinerte stillinger må derfor inneholde reell og tilstrekkelig tid til undervisning, forskning, fagutvikling og akademisk kvalifisering.
Praksiskapasitet, veiledning og finansiering
Tilgang til praksisplasser av god kvalitet er en avgjørende forutsetning for dimensjoneringen av helseutdanningene. Rapporten slår fast at det er utfordringer med å skaffe tilstrekkelig mange praksisplasser av god kvalitet både i spesialisthelsetjenesten og i kommunene. Fakultetet mener at dette må følges opp med tiltak som øker kapasiteten, sikrer finansiering av praksisundervisningen og gir tjenestene rammer for veiledning av studentene. Nye modeller, som to studenter per veileder, gruppeveiledning og simulering, kan bidra til bedre utnyttelse av kapasiteten, men erstatter ikke behovet for kvalifiserte veiledere, egnede læringsarenaer og tilstrekkelig finansiering.
Fakultetet savner en mer forpliktende nasjonal modell for finansiering og organisering av praksis. Tjenestene har få økonomiske insentiver til å ta imot flere studenter, selv om behovet øker når utdanningskapasiteten bygges ut. Ansvar, finansiering og forventninger til kommuner, helseforetak og utdanningsinstitusjoner må derfor avklares samlet. Det må samtidig satses systematisk på veilederkompetanse og på akademiske miljøer som knytter praksisstedene tettere til utdanning og forskning.
Praksisutdanningen i de kommunale helse- og omsorgstjenestene må styrkes særskilt. Erfaringene fra FRONESIS-prosjektet ved UiB viser at fastleger og kommunale tjenester i stor grad er motiverte for å ta imot studenter, men at dagens finansieringsordninger, manglende tilrettelegging og uklare ansvarsforhold begrenser kapasiteten. Studentveiledning konkurrerer også med veiledning av LIS1- og ALIS-leger. Det er derfor nødvendig med ordninger som gir kommunene og veilederne reelle rammer for å ivareta utdanningsoppgaven.
Fysiske og digitale læringsarenaer
De fysiske og digitale rammene er også en del av kapasitetsutfordringen. Ved planlegging og bygging av nye helsebygg, også sykehusbygg, må behovene til praksisstudenter og undervisere inngå fra starten. Det må settes av egnede arealer til undervisning, veiledning og studentarbeid. Studentkontorer i poliklinikker, plassert nær behandlernes kontorer, kan for eksempel gjøre det mulig for en lege å veilede flere studenter samtidig som studentene gjennomfører meningsfulle pasientkonsultasjoner og bidrar i tjenesten. Tilsvarende begrenser mangel på kontorplasser, arbeidsstasjoner, tilgang og digital infrastruktur på fastlegekontor og i andre kommunale tjenester hvor mange studenter som kan tas imot, og hvilke oppgaver de kan utføre. God fysisk og digital tilrettelegging vil både styrke praksisutdanningen og kunne bidra til framtidig rekruttering.
2. Dimensjonering og utvikling av utdanningene
Fakultetet støtter at utdanningskapasiteten skal planlegges ut fra dokumenterte behov, søkergrunnlag, praksiskapasitet og kvalitet i utdanningene. Kunnskapsgrunnlaget må omfatte også mindre personellgrupper med viktige funksjoner, og nasjonale framskrivinger må suppleres med analyser av regionale behov og rekrutteringsutfordringer. Økt utdanningskapasitet må følges av finansiering av vitenskapelige stillinger, praksis, klinisk undervisning og nødvendig infrastruktur.
Medisin
Rapporten varsler at regjeringen vil vurdere å ta større ansvar for medisinutdanningen gjennom flere studieplasser i Norge. Fakultetet mener at en større andel av legene som skal arbeide i den norske helse- og omsorgstjenesten, bør utdannes ved norske universiteter. Grimstadutvalgets anbefaling om en planmessig oppbygging av utdanningskapasiteten i Norge, blant annet gjennom desentraliserte studiemodeller, kombinert med en nedtrapping av antallet medisinstudenter i utlandet, er fortsatt en riktig hovedretning.
Framskrivinger som viser et mulig overskudd av leger i 2040, er ikke i seg selv et argument mot flere studieplasser i Norge. En oppbygging av norsk utdanningskapasitet må ses i sammenheng med en tilsvarende reduksjon i antallet som utdannes i utlandet, og behøver derfor ikke å føre til en tilsvarende økning i den samlede tilgangen på leger. Finansieringen av studieplasser ved norske universiteter og innretningen av studiestøtten til medisinstudier i utlandet bør inngå i en samlet, langsiktig nasjonal plan.
Medisinutdanning ved norske universiteter gir kandidatene inngående kunnskap om norske pasientgrupper, helsetjenestens organisering, nasjonalt regelverk, prioriteringsprinsipper og samhandlingen mellom primær- og spesialisthelsetjenesten. Den gir også bedre muligheter til å innrette utdanningen mot kommunenes behov, beredskap og andre særskilte utfordringer i den norske helse- og omsorgstjenesten.
En regionalt distribuert medisinutdanning vil samtidig styrke rekrutteringen til områder utenfor de største byene, bidra til en bedre geografisk fordeling av kompetanse og bygge sterke regionale utdannings- og forskningsmiljøer. Hvor legene utdannes, har derfor betydning både for kvaliteten i utdanningen, rekrutteringen til tjenestene og utviklingen av helsetjenesten i hele landet.
For UiBs del bør den videre kapasitetsveksten skje gjennom Vestlandslegen, særlig i Stavanger, der det allerede er etablert en desentralisert utdanningsmodell i nært samarbeid mellom fakultetet, Stavanger universitetssjukehus og kommunene. En videre utbygging vil utnytte etablerte strukturer, styrke det medisinske fag- og forskningsmiljøet i regionen og bidra til rekruttering av leger til Sør-Rogaland og Vestlandet.
Odontologi
Norge har over tid vært avhengig av at andre land utdanner en betydelig andel av tannlegene som får norsk autorisasjon. Om lag 40 prosent av nyutdannede tannleger i Norge har utdanning fra utlandet. Fakultetet mener Norge må ta et større ansvar for egen utdanningskapasitet også på dette området. Norske utdanninger er underlagt nasjonale kvalitetskrav og sikrer kompetanse om norsk språk, regelverk, helsesystem og prioriteringer. Økt nasjonal kapasitet vil styrke fagmiljøene og forskningen og redusere sårbarheten dersom utdanningskapasiteten i andre land endres.
Behovet for tannhelsepersonell må vurderes i lys av en aldrende befolkning og flere pasienter med sammensatte og komplekse behandlingsbehov. Nasjonale beregninger av samlet tilgang eller overskudd kan dessuten skjule regionale rekrutteringsproblemer. Dimensjoneringen bør derfor bygge både på nasjonale framskrivinger og på kunnskap om geografisk fordeling, kompetansebehov og stabilitet i tjenestene.
Rapporten fremhever praksis- og klinikk-kapasitet som en avgjørende forutsetning for dimensjonering, men drøfter i liten grad de særlige rammebetingelsene for odontologiutdanningene. Universitetene finansierer ikke bare undervisning, men også en omfattende klinisk tjeneste og kostnadskrevende lokaler, utstyr og infrastruktur. Klinikken er selve læringsarenaen for store deler av utdanningen, samtidig som driften må oppfylle kravene som gjelder for pasientbehandling. En finansieringsmodell som i større grad tar høyde for kostnadene ved klinisk odontologisk utdanning og drift av universitetsklinikkene, vil gi et bedre grunnlag for å utvikle den nasjonale utdanningskapasiteten.
Farmasi
Fakultetet støtter rapportens vurdering av at farmasøytisk kompetanse bør brukes mer systematisk i helse- og omsorgstjenesten. Provisorfarmasøyter kan bidra til bedre legemiddelbehandling, færre legemiddelrelaterte problemer og mer effektiv bruk av andre helsepersonellressurser. Det er samtidig en betydelig avhengighet av farmasøyter utdannet i utlandet. I 2024 hadde 74 prosent av reseptarfarmasøytene og 36 prosent av provisorfarmasøytene som fikk autorisasjon, utdanning fra utlandet. På denne bakgrunnen bør det vurderes om Norge bør utdanne en større andel av farmasøytene det er behov for i helse- og omsorgstjenesten.
I det videre arbeidet med å følge opp planen må det legges en tydelig strategi for hvordan farmasøytisk kompetanse skal inngå i tverrfaglige tjenester i apotek, primærhelsetjenesten og sykehusene. Utvidede kliniske roller krever økt utdanningskapasitet, mer klinisk ferdighetstrening og forskning på effektene av nye oppgaver og samarbeidsformer. Fakultetet anbefaler at provisorfarmasøyter inkluderes som egen personellgruppe i Helsemod.
Klinisk ernæring
Fakultetet mener at kliniske ernæringsfysiologers kompetanse og rolle i framtidens helse- og omsorgstjeneste ikke er tilstrekkelig synliggjort i planen. Dette er særlig uheldig i en plan som legger vekt på forebygging, mestring, effektiv ressursbruk og redusert sykdomsbyrde. En aldrende befolkning og et økende antall pasienter med kroniske og sammensatte helseutfordringer vil forsterke behovet for ernæringsfaglig kompetanse. Underernæring, feilernæring og kostholdsrelatert sykdom er utbredt både i kommunene og i spesialisthelsetjenesten. Styrket ernæringsoppfølging kan bidra til økt funksjonsevne og mer effektiv bruk av tjenestenes ressurser.
Kliniske ernæringsfysiologer har spesialisert kompetanse i å vurdere ernæringsrisiko og gi individuelt tilpasset medisinsk ernæringsbehandling. Bedre tilgang til denne kompetansen kan bidra til en tydeligere oppgavefordeling og samtidig avlaste annet helsepersonell. Tilgangen er imidlertid begrenset, særlig i kommunene, og kapasiteten er flere steder også utilstrekkelig i spesialisthelsetjenesten.
Det er en svakhet ved planens kunnskapsgrunnlag at kliniske ernæringsfysiologer ikke inngår i Helsemod. At det ikke foreligger en beregnet mangel, må ikke tolkes som at det ikke finnes et behov. De norske utdanningene opplever samtidig rekrutteringsutfordringer. Fakultetet anbefaler derfor at kliniske ernæringsfysiologer inkluderes som egen personellgruppe i Helsemod, og at behovet for denne kompetansen tydeliggjøres i de nasjonale kravene og føringene for helse- og omsorgstjenestene.
3. Sammenheng mellom medisinutdanningen, LIS1 og spesialistutdanningen
Dimensjoneringen av medisinstudiet, LIS1 og den videre spesialistutdanningen må ses i sammenheng. Dersom en større andel leger skal utdannes i Norge uten at kapasiteten i LIS1 følger med, flyttes flaskehalsen fra grunnutdanningen til overgangen til spesialistutdanningen. Kapasiteten i LIS1 og den videre spesialistutdanningen må derfor utvikles i takt med utdanningskapasiteten.
Forskningskompetanse bør samtidig gis en tydeligere plass i spesialiseringsløpene. Dette vil gi medisinstudenter og nyutdannede leger et tydeligere insentiv til å engasjere seg i forskning og styrke rekrutteringsgrunnlaget for kombinerte stillinger mellom universitetene og helsetjenestene. Slike stillinger er avgjørende både for utviklingen av sterke akademiske og kliniske fagmiljøer og for forskningsbasert utdanning av framtidens helsepersonell.
Forskning bør også gis en tydeligere plass i den videre spesialistutdanningen. Tidligere var avlagt doktorgrad meritterende ved at den svarte til et halvt års tellende tjeneste. Formaliserte insentiver av denne typen kan ha betydning for rekrutteringen av leger til forskning. Høy forskningskompetanse utvikles gjennom målrettet og vedvarende aktivitet over tid. For å rekruttere framtidige forskningsledere og sterke akademiske klinikere bør forskningsarbeid igjen kunne gi uttelling i spesialistutdanningen.
Arbeid & Inkludering i NHO Service og Handel · 25. september 2026Høringsinnspill fra Arbeid & Inkludering i NHO Service og Handel
Høringsinnspill fra Arbeid & Inkludering i NHO Service og Handel
Meld. St. 11 (2025–2026) Helsepersonellplan 2040
Arbeid & Inkludering i NHO Service og Handel takker for muligheten til å gi innspill til Helsepersonellplan 2040.
Arbeid & inkludering er en bransjeorganisasjon for over 200 arbeid- og inkluderingsvirksomheter over hele landet. Medlemmene våre er offentlig/ideelt eide med utbytteforbud. Kjernen i vårt arbeid er arbeidsrettede tiltak rettet mot personer med nedsatt arbeidsevne.
Vi deler regjeringens beskrivelse av utfordringen: Norge vil mangle arbeidskraft i helse- og omsorgstjenestene, og vi vil ikke kunne løse dette kun ved å rekruttere flere helsefagarbeidere til sektoren. Vi må også bruke den arbeidskraften og kompetansen vi har på en bedre måte.
Vårt hovedbudskap er at arbeidsinkludering må være en del av løsningen på helsepersonellutfordringen og at vår bransje kan bidra til dette.
Vi anbefaler derfor at:
Arbeidskraftutfordringen og utenforskapet må ses i sammenheng. Modeller for oppgavedeling bør benyttes for å mobilisere personer i randsonen av arbeidslivet.
Kommuner bør stimuleres til samarbeid med lokale arbeid- og inkluderingsvirksomheter om oppgavedeling, kartlegging av arbeidsoppgaver, inkluderende rekruttering, kvalifisering, jobbmatch og oppfølging.
Omstillingstilskuddet bør kunne brukes til å utvikle, implementere og spre samarbeidsmodeller, der målet både er å frigjøre helsepersonells kapasitet og skape nye innganger til arbeidslivet.
Erfaringer fra modeller som fungerer bør dokumenteres og spres systematisk, slik at løsningene kan tas i bruk på tvers av kommuner og helse- og omsorgstjenester.
Vi vil utdype punktene nærmere under.
Vi må se arbeidskraftutfordringen og utenforskapet i sammenheng
Norge står i et arbeidskraftparadoks. Samtidig som rundt 700 000 mennesker i arbeidsfør alder står utenfor arbeid og utdanning, mangler både offentlig og privat sektor arbeidskraft. Mange av dem som står utenfor vil ikke kunne gå direkte inn i ordinære heltidsstillinger. Men langt flere kan bidra dersom arbeidsoppgavene organiseres annerledes og den enkelte får nødvendig oppfølging.
Dette perspektivet er særlig relevant for helse- og omsorgstjenestene.
Helsepersonellplanen viser at det samlede behovet for arbeidskraft vil øke kraftig fram mot 2040. For de 14 modellerte helsepersonellgruppene anslås et underskudd på 42 400 årsverk. Samtidig anslår regjeringen et behov for hele 171 500 årsverk fra andre personellgrupper i 2040, herunder personell uten relevant helseutdanning og personell innen administrasjon og service.
Det illustrerer at løsningen ikke bare handler om å utdanne flere sykepleiere og helsefagarbeidere. Den handler også om hvem som skal gjøre hvilke oppgaver.
Oppgavedeling kan frigjøre helsepersonell og inkludere flere
Arbeid & Inkludering støtter derfor regjeringens vektlegging av ansvars- og oppgavedeling.
Helsepersonell bør i størst mulig grad bruke tiden på oppgavene som krever helsefaglig kompetanse. Andre oppgaver kan utføres av andre, også mennesker som i dag står utenfor arbeidslivet. Arbeid- og inkluderingsvirksomhetene har kompetanse og erfaring med nettopp dette.
Et viktig verktøy er metoden Inkluderende Jobbdesign som bl,a, er omtalt i St. Meld 33 (2023 – 2024) “En forsterket arbeidslinje”. Metoden tar utgangspunkt i virksomhetens oppgaver og kartlegger hvilke oppgaver som må utføres av fagpersonell, og hvilke som kan samles og organiseres i nye stillinger for personer med annen kompetanse. Målet er både å frigjøre tid hos fagpersonell og skape nye innganger til arbeidslivet. Dette er i tråd med planens utgangspunkt om at oppgaver bør løses på lavest effektive kompetansenivå, og at også annet personell kan utføre oppgaver når helsefaglig kompetanse ikke er nødvendig, så lenge forsvarlighet, pasientsikkerhet og kvalitet ivaretas.
I praksis kan arbeid- og inkluderingsvirksomheten sammen med helse- og omsorgstjenesten kartlegge hvilke oppgaver som i dag utføres av helsepersonell, men som ikke krever helsefaglig kompetanse. Det kan for eksempel være oppgaver knyttet til måltider, aktiviteter, logistikk, transport, rydding, service og andre praktiske oppgaver. Arbeid- og inkluderingsvirksomheten kan deretter bidra til å organisere oppgavene på nye måter, finne og kvalifisere aktuelle kandidater og følge opp både arbeidstakeren og arbeidsplassen over tid.
Arbeid- og inkluderingsvirksomhetene kan være kommunenes inkluderingspartnere
Arbeids- og inkluderingsvirksomhetene finnes over hele landet og har som samfunnsoppdrag å få flere mennesker i arbeid. De er som regel eid av kommunene og de har utbytteforbud. Mange arbeid- og inkluderingsvirksomheter har langvarige relasjoner både til kommunen, Nav og lokale arbeidsgivere, og har gode resultater i arbeidet med å formidle mennesker til jobb. Det gir et godt utgangspunkt for å koble kommunens behov for arbeidskraft med personer som trenger kvalifisering, tilrettelegging og oppfølging for å komme inn i arbeidslivet.
Flere steder finnes det allerede modeller der kompetansen i arbeids- og inkluderingsvirksomhetene kobles til å mobilisere arbeidskraft i helse- og omsorgstjenester. Blant våre medlemmer finnes eksempler på systematisk samarbeid med kommuner for å få til en god arbeidsoppgavedeling. Arbeid- og inkluderingsvirksomhetene kan bidra med kompetansen som trengs for å gjøre dette på en systematisk og trygg måte: analysere arbeidsoppgaver, finne riktig kandidat, kvalifisere og følge opp arbeidstakeren og støtte arbeidsgiveren over tid.
På denne måten frigjøres helsepersonell til å bruke mer tid på oppgaver som krever helsefaglig utdanning, samtidig som flere får bidra i arbeidslivet[i].
Fra gode enkeltprosjekter til systematisk samarbeid
Det finnes allerede erfaringer og modeller som det bør bygges videre på. Utfordringen er å gå fra gode lokale løsninger til mer systematisk implementering og spredning.
Arbeid & Inkludering mener at omstillingstilskuddet og kvalitetsprogrammet for ansvars- og oppgavedeling bør brukes aktivt til å utvikle og spre modeller der kommuner samarbeider med arbeid- og inkluderingsvirksomheter om oppgavedeling og arbeidsinkludering. Flere slike modeller finnes allerede lokalt. Neste steg bør være å dokumentere hvilke oppgaver som kan organiseres annerledes, hvilke resultater modellene gir for personellbruk og arbeidsinkludering, og hvordan løsningene kan tilpasses og tas i bruk i andre kommuner. Arbeid- og inkluderingsvirksomhetenes landsdekkende struktur og lokale samarbeid med kommuner, Nav og arbeidsgivere gir etter vår vurdering gode forutsetninger for slik spredning.
Avslutning
Helsepersonellplanen viser at Norge må bruke personellressursene bedre. Samtidig har vi betydelige arbeidskraftmuligheter blant mennesker som i dag står utenfor arbeidslivet. Arbeid- og inkluderingsvirksomhetene kan bidra til å koble disse to utfordringene. Når helsepersonell får bruke mer tid på oppgavene de er utdannet til å gjøre, samtidig som flere mennesker får mulighet til å bidra i arbeidslivet, skaper vi både bedre ressursutnyttelse og et mer inkluderende arbeidsliv.
Arbeidsinkludering og arbeidsoppgavedeling bør derfor være en del av løsningen på helsepersonellutfordringen fram mot 2040.
[i] Konkrete eksempler på slike samarbeid:
Prima i Trondheim og Zion Helse & Velferdssenter og Høyset Helse & Velferdssenter
Lisand i Tvedestrand og Frydeborgsenteret i Risør, Strannasenteret i Tvedestrand og Vegårshei bo- og omsorgssenter
Fønix i Sandefjord og Nygård bo- og behandlingssenter og Bokeveien bofellesskap og Ranvikskogen bofellsskap
Veksttorget i Verdalen og Verdal bo- og behandlingssenter
OsloKollega og Oslo Kommune (Lindeberghjemmet)
Samarbeidsforumet av funksjonshemmedes organisasjoner - SAFO · 25. september 2026SAFO – Innspill Meld St 11 (2025-2026) – Helsepersonellplan 2040
Innledning
SAFO arbeider for at funksjonshemmedes menneskerettigheter skal bli en realitet i Norge.
Artikkel 19 i konvensjonen for funksjonshemmedes menneskerettigheter, understreker funksjonshemmedes rett til et selvstendig liv og til å være en del av samfunnet. Den konkretiserer at funksjonshemmede har anledning til å velge bosted, hvor og mer hvem de skal bo, og at funksjonshemmede ikke må bo i en bestemt boform.
I artikkelen understrekes også at funksjonshemmede skal sikres tilgang til ulike støttetjenester i eget hjem, «herunder personlig bistand som er nødvendig for å kunne bo og være inkludert i samfunnet, og for å hindre isolasjon eller segregering».
SAFO tar utgangspunkt i funksjonshemmedes rett til å bo og leve selvstendig på lik linje med andre når vi kommenterer St.meld. 11.
SAFO - innspill oppsummert
Norge har en stor pool med helsepersonell, som ikke er sysselsatt i helse- og sosialtjenesten
SAFO støtter Regjeringens intensjon om å satse på mer bruk av heltid og god grunnbemanning.
Jakten på effektivisering av helse- og omsorgstjenester må ikke føre til ny institusjonalisering av funksjonshemmede.
Utvikling av digitaliserte helsetjenester og oppfølging må
a. Ikke redusere oppfølging av nødvendig omsorg og menneskelig kontakt
b. Sikre innbyggernes personvern
Regjeringens forslag om omstillingstilskudd til norske kommuner må øremerkes og knyttes opp mot en kvalitetssikret konkret og vedtatt plan. Kommunene må avkreves rapport på bruk av midlene.
Økende knapphet på arbeidskraft – ingen naturlov – alternativer fins
Et grunnpremiss i kommisjonens arbeid er at kommunesektoren står overfor økende knapphet på arbeidskraft, og at svaret på dette i stor grad er økt effektivisering. Dette premisset tar i for liten grad hensyn til hva som faktisk driver bemanningsutfordringene i tjenestene.
Selv om mange kommuner har utfordringer med rekruttering, er en minst like stor utfordring at kvalifiserte ansatte slutter i tjenestene.
I Norge finnes det om lag 630 000 personer med helse- og sosialfaglig utdanning. Av disse er 496.000 sysselsatte, men bare 379.00 er sysselsatt i helse- og omsorgssektoren. Det innebærer at 117.000 personer med helse- og sosialfaglig utdanning er sysselsatt UTENFOR helse- og sosialsektoren. I helsepersonellplanen refereres det til at Norge i 2025 manglet 9.900 årsverk i 2025. Det innebærer at vi i 2025 kunne ha dekket personellmangelen i Helse- og omsorgssektoren dersom vi hadde maktet å mobilisere bare 8,5% av sysselsatte med helse- og sosialfaglig utdanning som arbeider utenfor helse- og sosialsektoren. Med samme reserve på 117.000 personer ville vi ha dekke den estimerte mangelen i 2040 på 42.400 årsverk gjennom å mobilisere 36% av styrken utenfor helse- og sosialsektoren [1].
Ikke alltid nødvendig med helse-/sosialfaglig utdanning
Tilgangen til gode helse- og omsorgstjenester er helt grunnleggende når det gjelder funksjonshemmedes selvstendighet og livskvalitet. Det vil ikke si at tjenesteyterne alltid må ha vitnemål fra helse-/sosialfaglige utdanninger. Evnen til å behandle mennesker med respekt, gi omsorg og ha gode holdninger knyttet til likestilling, kan være det mest vesentlige i rollen som tjenesteyter. Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) er en velfungerende løsning for å kunne utføre praktisk assistanse. I en BPA-ordning vil det som hovedregel ikke ansettes assistenter med helsefaglig/sosialfaglig utdanning. God opplæring og personlig egnethet for oppgavene som skal utføres er grunnlaget for velfungerende ordninger.
Heltid og grunnbemanning
Utfordringene med kommunal rekruttering finner vi også igjen når det gjelder at kvalifiserte ansatte slutter i tjenesten. Turnoveren i kommunesektoren har over tid ligget på over 22 prosent årlig, samtidig som sykefraværet i de kommunale helse- og sosialtjenestene er betydelig høyere enn andre sektorer [2]. Dette tyder på at utfordringen ikke bare handler om for få ansatte, men også om at kommunene forbruker kompetanse raskere enn de klarer å beholde og bygge den opp.
Det finnes gode eksempler på kommuner som har lykkes med å møte bemanningsutfordringer gjennom bedre arbeidsvilkår. Røyrvik kommune opplevde blant annet både flere kvalifiserte søkere og reduserte kostnader til vikarbyråer etter å ha økt grunnlønnen for sykepleiere [3]. Flere kommuner, f.eks. Alstadhaug og Berlevåg er eksempler på kommuner som har høy heltidsandel som har greid å få ned avhengighetene av dyre vikarbyråer. FAFO-rapporten om Modeller for økt grunnbemanning og mindre vikarbruk i omsorgstjenesten ( https://www.fafo.no/images/pub/2024/20903.pdf ), viser hvordan økt grunnbemanning og flere fast ansatte gir reduserte kostnader, mens lav grunnbemanning og deltidsstillinger gir økt sårbarhet og høye kostnader til sykefravær og vikarbruk. Tilnærmingen krever budsjetter basert på årsplaner for tjeneste- og bemanningsbehov og «mange kommuner må hente inn økonomisk, turnusfaglig og pedagogisk kompetanse».
Eksterne konsulenter anbefaler personalkutt
Mang en kommune tar i dag imot råd fra eksterne konsulenter som turnerer norske kommuner og forteller at bemanningen pr. tjenestemottaker må reduseres fordi tjenestene ikke er produktive nok. Den nevnte FAFO rapporten- og gjennomgangen fra en rekke kommuner i rapporten, viser at færrest mulig ansatte fort kan bidra til økte kostnader i høyt sykefravær og økt vikarbruk. SAFO vil sterkt advare mot løsninger hvor hovedsvaret på bemanningsutfordringene blir ytterligere effektivisering. Dersom ansatte over tid opplever høyt arbeidspress, lite faglig handlingsrom og en arbeidshverdag hvor de må gå på akkord med egne faglige og etiske vurderinger, vil dette bidra til å forsterke problemene ytterligere.
SAFO og våre medlemsorganisasjoner mottar allerede henvendelser fra ansatte som vurderer å slutte, eller som allerede har sluttet, fordi belastningen blir for høy eller fordi rammene gjør det vanskelig å gi faglig forsvarlige og individuelt tilpassede tjenester.
Effektivisering må ikke gi nye institusjoner for funksjonshemmede
Effekten av «Ansvarsreformen» som skulle få utviklingshemmede ut av institusjon og hjem til egen kommune, er i ferd med å forvitre.
· Samlokalisering i store enheter brer om seg, og at anbefalingene følges ikke.
· Mangel på tilbud gjør at mange bor lenger hjemme. 20% av voksne utviklingshemmede bor hos familien. Det anslås å være en underdekning på 2000 boenheter nasjonalt [4] .
· Tvangsflytting: Mange funksjonshemmede med behov for kommunale helse- og omsorgstjenester, og da særlig utviklingshemmede, tvangsflyttes ofte inn i store bofellesskap.
· Standardiserte tjenester som gir liten eller ingen mulighet til selvbestemmelse i eget liv er gjerne normen i store bofellesskap. Livssituasjonen for mange kan sammenlignes med tidligere tiders institusjoner.
Stortingsmeldingen om helsepersonellplanen sier ingenting om funksjonshemmede. Den gir heller ingen analyser av at mange funksjonshemmede har behov for kommunale helse- og omsorgstjenester for å kunne leve et fritt, likestilt og selvstendig liv. Det denne meldingen imidlertid inkluderer, er målgruppen eldre og målsetningen om at tjenestene skal leveres hjemme, i den grad det er mulig.
For funksjonshemmede er situasjonen motsatt. Utviklingen går mot størst mulig grad av samlokalisering når tjenestebehovet er til stede. Ofte flyttes funksjonshemmede med behov for tjenester, mot sin vilje.
Et annet trekk ved meldingen er at den fokuserer på bygg, og hvordan samlokalisering kan bidra til effektivisering. Flest mulig samlet på et sted, og i samme området som helse- og omsorgstjenestene og eventuelle dagaktiviteter. Også her er fokuset eldre, men investeringstilskuddet og behovet for å renske tilskuddet for krav som ikke følger av annet lovverk (som f.eks. krav om universell utforming og arbeidsmiljø) understrekes i Regjeringens forslag til tiltak.
Dagens retningslinjer fra Husbanken knyttet til investeringstilskuddet til Heldøgns omsorgsboliger innebærer blant annet at de ikke skal ha et institusjonslignende preg, at ikke for mange bør samles på et sted, at de skal plasseres i ordinære og gode bomiljøer og at ulike brukergrupper ikke skal samlokaliseres på en uheldig måte.
Selv om stortingsmeldingen ikke eksplisitt nevner funksjonshemmede knyttet til dette, og heller ikke konkret nevner de viktige kravene om normalisering og integrering, er vi i SAFO svært skeptiske og redde for at effektiviseringen som i meldingen knyttes til bygg som skal gi effektive tjenester, vil bidra til ytterligere tvangsflytting og institusjonalisering av funksjonshemmede som har behov for kommunale helse- og omsorgstjenester.
Kriterier for digitaliserte helsetjenester og helseregister
Digitaliseringen av vårt samfunn gir gjennomgående effektiviseringsgevinster og realitetene viser at dette også kan være positivt når det gjelder tilgang til viktige helsetjenester og kvaliteten på disse.
Utfordringen er når menneskemøtene forsvinner der menneskelig kontakt og omsorg er nødvendig for livskvalitet og resultater av helsetjenestene. Det er derfor helt nødvendig at utviklingen av digitale helsetjenester analyseres og vurderes ut fra faktorer som resultat av behandlingen og oppnådd livskvalitet.
Et annet sårbart område knyttet til digitalisering er problemstillingene knyttet til personvern. Sammenstilling av helseregistre og digitalisering av stadig mer informasjon krever godt lovverk, god datasikkerhet og gode rutiner for å sikre den enkeltes beskyttelse av personlige opplysninger. Dokumenter på avveie, slik vi f.eks. så i Lørenskog kommune, er et eksempel på personlige opplysninger på avveie.
I SAFO registrerer vi også at kunnskap om personvern er mangelvare blant en del kommunalt ansatte/ saksbehandlere i mange kommuner. Personopplysninger overføres mellom etater og saksbehandlere og forskjellige registre, uten at dette er i tråd med regelverket og uten kunnskap om hvilke regler som faktisk gjelder.
Øremerking av grunntilskudd
Det understrekes i Helsepersonellplanen at kommuner og fylkeskommuner er selvstendige forvaltningsnivåer med egen folkevalgt ledelse og videre at «Rammestyring er en forutsetning for at kommuner og fylkeskommuner skal ha et handlingsrom, slik at de kan fungere som lokale demokratier som kan gjøre lokale og individuelle tilpasninger av tjenestene.
I funksjonshemmedes organisasjoner erfarer vi at øremerkede tilskudd er nødvendige dersom prioriterte oppgaver skal sikres finansiering. I SAFO ber vi derfor om at omstillingstilskuddet sikres som et øremerket tilskudd.
[1] Statistisk sentralbyrå. (2026, 6. mars). Helse- og sosialpersonell. Henta fra
https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/sysselsetting/statistikk/helse-og-sosialpersonell
(Andel regna med å dele antall utdannede med antall sysselsatte med utdanning)
[2] Helsedirektoratet. (2025). Ledelse, sykefravær, vikarbruk og mobilitet. I Årsrapport Kompetanseløft 2025 – utviklingstrekk og status 2024.
https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/arsrapport-kompetanseloft-2025-utviklingstrekk-og-status-2024/innsatsomrader-for-baerekraftige-helse-og-omsorgstjenester-copy-2/ledelse-sykefravaer-vikarbruk-og-mobilitet
[3] Rapp, O. M. (2025, 25. september). Mer penger til sykepleierne ga innleiestopp. Klassekampen.
https://klassekampen.no/artikkel/2025-09-25/mer-penger-til-sykepleierne-ga-innleiestopp
[4] Fra rapporten «Utviklingshemmedes bosituasjon 2021 – Jan Tøssebro og Christian Wendelborg, i samarbeid med Ingrid H. Hermstad, Anna Kittelsaa, Melina Røe og Sigrid Wik – NTNU Samfunnsforskning (sidene v-viii)
HØY · 25. september 2026HØYs høringsinnspill til Helsepersonellplan 2040
HØY er interesseorganisasjonen for landets offentlige fagskoler, og arbeider for at høyere yrkesfaglig utdanning skal ha en tydelig plass i utdanningssystemet og møte samfunnets og arbeidslivets kompetansebehov. Vi takker for anledningen til å levere høringssvar til Mld. St. 11 (2025-2026).
Hovedbudskap
Fagskolene må brukes langt mer offensivt for å løse personellutfordringen i helsesektoren. Fagskoleutdannede fagarbeidere må kvalifiseres for flere kliniske og pasientnære oppgaver, for planlagt oppgavedeling med sykepleiere, og for administrative leder- og førstelinjelederstillinger i sykehjem og andre helse- og omsorgsinstitusjoner.
HØYs vurdering
HØY støtter at Helsepersonellplan 2040 gir høyere yrkesfaglig utdanning en egen plass. Meldingen slår fast at behovet for fagarbeidere med spesialkompetanse vil øke betydelig, særlig i omsorgstjenestene, og foreslår nasjonale sluttkompetanser for utvalgte kliniske og pasientnære fagskoleutdanninger. Den understreker også at fagskoleutdanning er viktig for kvalitet, forsvarlighet, rekruttering og karriereveier (s. 60–61).
Dette er riktig retning, men ambisjonen må løftes. Fagskoleutdannede må ikke bare forstås som helsefagarbeidere med et påbygg. De må inngå som en tydelig kompetansekategori i framtidens bemannings-, oppgave- og ledermodeller.
Meldingen legger til grunn at faktisk og dokumenterbar kompetanse, ikke profesjonstilhørighet alene, skal avgjøre hvem som utfører en oppgave (s. 70–72). Den viser samtidig til et beregnet potensial for å flytte oppgaver tilsvarende om lag 4 000 årsverk fra sykepleiere til helsesekretærer og helsefagarbeidere i spesialisthelsetjenesten (s. 71). Dette potensialet kan ikke realiseres uten målrettet og kvalitetssikret kompetanseheving. Her er fagskolene nøkkelen.
Tre prioriterte grep
Knytt fagskoleutdanning direkte til oppgavedeling.
Nasjonale sluttkompetanser må beskrive hvilke oppgaver og ansvarsområder fagskoleutdannede kan ivareta, inkludert oppgaver som i dag ofte utføres av sykepleiere. Overføring må skje planlagt, og etter individuell vurdering av dokumentert kompetanse, pasientsikkerhet og forsvarlighet.
Åpne en ledervei gjennom fagskolene.
Den nasjonale planen for lederrekruttering og lederopplæring må omfatte høyere yrkesfaglig lederutdanning. Erfarne fagarbeidere med relevant fagskoleutdanning bør kunne kvalifiseres til administrative leder- og førstelinjelederstillinger ved sykehjem, i hjemmetjenesten og i andre helse- og omsorgsinstitusjoner. Det vil øke ledertilgangen, gi praksisnær ledelse og skape attraktive karriereveier. Lovbestemt medisinsk og sykepleiefaglig ansvar skal fortsatt ivaretas av kvalifisert personell.
Bygg varig kapasitet og samarbeid.
Kommuner, helseforetak og fylkeskommunale fagskoler bør inngå flerårige avtaler om kompetansekartlegging, utdanningskapasitet, praksis og bruk av fullført kompetanse. Omstillings- og rekrutteringstilskudd må kunne dekke studieplasser, frikjøp og utvikling av fleksible tilbud.
Forslag til komitémerknad
Komiteen mener høyere yrkesfaglig utdanning må være et sentralt virkemiddel i gjennomføringen av Helsepersonellplan 2040. Komiteen ber regjeringen sikre at nasjonale sluttkompetanser for helsefaglige fagskoleutdanninger kobles til definerte oppgaver og ansvar i tjenestene, herunder forsvarlig oppgavedeling med sykepleiere. Komiteen ber videre regjeringen inkludere høyere yrkesfaglig lederutdanning i den nasjonale planen for lederrekruttering og lederopplæring, slik at erfarne fagarbeidere kan kvalifiseres til administrative leder- og førstelinjelederstillinger i kommunale helse- og omsorgstjenester.
Kilder
Helse- og omsorgsdepartementet (12.06.2026). Meld. St. 11 (2025–2026) Helsepersonellplan 2040. Særlig s. 47–48, 60–61 og 69–73.
Stortinget. Sak 200350 og skriftlig høring. Status og frist kontrollert 11.09.2026.
Forskrift 14.11.1988 nr. 932 § 3-2. Forskrift for sykehjem og boform for heldøgns omsorg og pleie.
Fleksibel utdanning Norge · 25. september 2026Høringsinnspill fra Fleksibel utdanning Norge
Fleksibel utdanning Norge (FuN) er det nasjonale kompetansemiljøet for fleksibel utdanning og opplæring. Vi støtter ambisjonen om å sikre tilstrekkelig og riktig kompetanse i helse- og omsorgstjenestene fram mot 2040. Skal vi lykkes, må utdanning i større grad kunne tas der folk bor og jobber, og utdanning og arbeidsliv må kobles tettere sammen.
FuN konsentrerer vårt innspill om tre områder i helsepersonellplanen
5.5 Fagskole/høyere yrkesfaglig utdanning
Vi støtter en sterkere rolle for fagskolene i å dekke Norges kompetansebehov i helsesektoren. Fagskolene kan raskt utvikle korte, fleksible og arbeidslivsnære utdanninger som svarer på konkrete kompetansebehov, og er derfor særlig viktige for kompetanseutvikling av ansatte som allerede er i arbeid.
Vi slutter oss til innspillet fra HØY om at planen bør være mer konkret på hvordan samarbeidet mellom fagskolene og helse- og omsorgstjenestene skal styrkes utover spredning av informasjon om fagskoleutdanninger. Vi mener at det må legges til rette for flerårige og forpliktende samarbeid mellom fagskoler, helseforetak, kommuner og det organiserte arbeidslivet. Samarbeidet bør omfatte kompetansekartlegging, dimensjonering og utvikling av utdanningstilbud, praksis og hvordan ny kompetanse faktisk tas i bruk i tjenestene.
Forslag til komitémerknad –
Komiteen mener at fagskolene må ha en tydelig rolle i arbeidet med å møte kompetansebehovene i helse- og omsorgstjenestene. Komiteen mener det bør legges til rette for flerårige og forpliktende samarbeid mellom fagskoler, helseforetak, kommuner og det organiserte arbeidslivet.
5.8 Studiesenterordningen – fra prosjekt til varig kompetanseinfrastruktur
FuN støtter planens anerkjennelse av studiesentrenes betydning. Studiesentrene fungerer som bindeledd mellom utdanningsinstitusjoner, kommuner/fylkeskommuner og lokalt arbeidsliv og gjør utdanning tilgjengelig for mennesker som ikke kan flytte eller reise til nærmest campusbasert tilbud.
Studiesentrene skal spille en viktig rolle som bindeledd mellom utdanningstilbydere og lokalt arbeidsliv og legge til rette for lokal og regional kompetanseutvikling. De trenger derfor forutsigbare og vesentlig sterkere økonomiske rammer. Prosjektbasert og kortsiktig finansiering gjør det vanskelig å bygge langsiktige samarbeid, kartlegge kompetansebehov og planlegge utdanningstilbud flere år framover.
FuN støtter innspillet fra Studiesenteret Midt-Troms og Norske utdannings- og studiesentre om at finansieringen av studiesentrene økes fra 74 millioner kroner til 200 millioner kroner årlig, og at det etableres en langsiktig og forutsigbar finansieringsmodell.
Studiesentrene bør samtidig få en tydeligere rolle i kompetansepolitikken. De bør inkluderes i regionale fora som har ansvar for kompetansekartlegging og kompetanseplanlegging. De kjenner lokale arbeidsgivere, potensielle studenter og kompetansebehov og kan koble disse til universiteter, høgskoler og fagskoler.
Forslag til komitémerknad –
Komiteen mener studiesentrene bør forankres som en varig del av den nasjonale og regionale infrastrukturen for kompetanseutvikling og gis langsiktige og forutsigbare rammevilkår. Komiteen mener den statlige finansieringen av studiesentrene bør økes til 200 millioner kroner årlig. Komiteen mener videre at studiesentrene bør inkluderes i regionale fora for kompetansekartlegging og kompetanseplanlegging, slik at lokale og regionale kompetansebehov i større grad kan kobles til relevante utdanningstilbud.
5.9 Praksis – fleksibiliteten må også gjelde praksis
Tilgang til praksis er en flaskehals for utdanningskapasiteten. Skal Norge utdanne og videreutdanne flere helsearbeidere over hele landet, må vi utvikle flere måter å gjennomføre praksis på. Praksisordninger er ikke alltid tilpasset behovene til studenter som trenger å studere deltid eller desentralisert fordi de har forpliktelser hjemme.
FuN foreslår derfor et nasjonalt utviklingsprogram for nye og fleksible praksismodeller, der utdanningsinstitusjoner, arbeidsliv og andre relevante aktører får mulighet til å prøve ut, dokumentere og skalere nye løsninger som for eksempel: praksis nær studentens bosted, også utenfor utdanningsinstitusjonens ordinære praksisregion eller hybrid praksis som gir mulighet til å kombinere fysisk praksis med digital veiledning og simulering.
Et annet eksempel fra vårt medlem Høgskolen i Molde er i bachelorutdanningen i sykepleie der høgskolen, i samarbeid med Ungt Entreprenørskap, Helse Møre og Romsdal og Helseinnovasjonssenteret, utviklet en prosjektpraksis innen helselogistikk, teknologi og innovasjon.
I stedet for at all praksis gjennomføres etter en tradisjonell modell på et klinisk praksissted, arbeider studentene i grupper over flere uker med reelle utfordringer fra helse- og omsorgstjenesten. Studentene undersøker behov, arbeider systematisk med innovasjon og utvikler konkrete løsninger på blant annet utfordringer knyttet til pasientsikkerhet, medisinering, informasjonsflyt og organisering av tjenestene.
Modellen er interessant fordi den snur på forholdet mellom utdanning og praksisfelt: Helsetjenesten er ikke bare mottaker av studenter, men bidrar med reelle problemstillinger som studentene arbeider med å løse. Studentene blir dermed ikke bare en gruppe som krever praksisplasser og veiledningskapasitet – de kan også være en ressurs for utvikling og innovasjon i tjenestene.
Forslag til komitémerknad
Komiteen mener det er behov for å utvikle og kvalitetssikre nye og mer fleksible praksismodeller som gir relevant læring, tettere samarbeid med arbeidslivet og bedre utnyttelse av kapasiteten i praksisfeltet. Komiteen mener derfor det bør etableres et nasjonalt utviklingsprogram der utdanningsinstitusjoner, arbeidsliv og andre relevante aktører kan prøve ut, dokumentere og skalere nye praksismodeller.
Det medisinske fakultet Universitetet i Oslo · 24. september 2026Høringsinnspill fra Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo
Del I: Formålet med Helsepersonellplan 2040
Kapittel 2: Bemanningsbehovet i vår felles helsetjeneste
2.1 Behovet for personell i vår felles helsetjeneste øker inn mot 2040
Kommunehelsetjenesten som grunnfjell: Kommunehelsetjenesten er grunnfjellet i norsk helsevesen. Stadig kortere liggetid i sykehus og flere multisyke hjemmeboende er en stor utfordring. Når økt bruk av dagkirurgi anbefales som et tiltak for å redusere personellbehovet i sykehus – og disse pasientene sendes hjem samme dag – er det et tydelig eksempel på kommunehelsetjenestens økende ansvar. Sikring av høy kompetanse, tilstrekkelig bemanning og kontinuitet i førstelinjetjenesten er den viktigste investeringen i dagens helsetjeneste.
2.3 Gapet mellom tilbud og etterspørsel øker fram mot 2040
Framskriving av legeoverskudd og avhengighet av utlandet: Det beregnede overskuddet på 2 300 legeårsverk i 2040 forutsetter fortsatt betydelig import av utenlandsutdannede leger, og det er ikke gjort robusthetsanalyser av hva som skjer dersom tilstrømmingen faller. Usikkerheten i framskrivingene og konsekvensene for dimensjoneringen av medisinutdanningen er nærmere omtalt under 5.7.
Klinisk ernæringsfysiologi i framskrivingene: Begrepet «klinisk ernæringsfysiolog» forekommer kun én gang i meldingen (i tabell 6.1 over autoriserte grupper), og ordene undernæring og kosthold forekommer ikke i det hele tatt. Norge har gjennomgående lavere tilgang på kliniske ernæringsfysiologer enn Sverige og Danmark, både i spesialisthelsetjenesten og i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Behovet for kliniske ernæringsfysiologer må inngå i nasjonale analyser av personell- og kompetansebehov. Utdanningskapasiteten bør dimensjoneres på bakgrunn av dokumenterte behov, og kliniske ernæringsfysiologer bør inngå som en egen personellgruppe i SSBs beregningsmodell Helsemod.
Del II: Tiltakene i Helsepersonellplan 2040
Kapittel 4: En helse- og omsorgstjeneste for hele yrkeslivet
4.5 Sykefravær
Sykefraværsmål og fastlegers psykososiale helse: Sykefraværet for helsepersonell er høyt, og regjeringens planer for reduksjon (10–20 %) framstår beskjedne (jf. tabell 3.1). Mange av de foreslåtte tiltakene er gode. Nye studier viser imidlertid en dramatisk økning i selvrapportert utbrenthet blant norske fastleger, fra 5,8 % i 2012 til 21,8 % i 2024. Den samme utviklingen ses internasjonalt og bør gi grunnlag for en egen utredning av hva som nå skjer med helsepersonells psykososiale helse.
Kapittel 5: Utdanning for helse- og omsorgstjenestene
5.1 Kjønnsfordelingen i helsefagutdanningene
Kjønnskvotering: Muligheten for kjønnskvotering vurderes i utgangspunktet som positiv med tanke på å oppnå en jevnere kjønnsfordeling både på studiet og i arbeidslivet.
5.5 Fagskole/høyere yrkesfaglig utdanning
Fagskoleutdanning innen ernæringsfag: Fagskoleutdanning kan bidra med verdifull ernæringsfaglig kompetanse og utfylle annen helsefaglig kompetanse, men den kan ikke dekke opp for behovet for personell med høyere utdanning eller spesialisert helsekompetanse. Det bør avklares hvilke ernæringsfaglige oppgaver som kan ivaretas av personell med fagskoleutdanning, og hvilke oppgaver som forutsetter helsefaglig spesialistkompetanse. Kapittel 5.5 varsler at det skal utvikles felles nasjonale sluttkompetanser for utvalgte fagskoleutdanninger, blant annet innen «ernæringsfag». Dette arbeidet må gjøres i samarbeid med utdanningene innen klinisk ernæring, med en tydelig avgrensning av kompetanse, oppgaver og titler, slik at det ikke oppstår uklarhet om hvem som har ernæringsfaglig behandlingsansvar.
5.7 Medisinutdanning og andre helseutdanninger i Norge og utlandet
Mangel på mål for nasjonal utdanningskapasitet: Meldingen fastsetter ikke noe mål for hvor stor andel av legene Norge skal utdanne selv, oppgir verken dagens selvforsyningsgrad eller et måltall for 2040, og avviser i praksis Grimstadutvalgets anbefaling uten kostnadstall eller et alternativt måltall. Det gir ikke utdanningsinstitusjonene et styringssignal å planlegge etter. Fakultetets syn på dimensjoneringen utdypes i punktene under.
Hold fast ved et selvforsyningsmål på Grimstad-nivå: MED UiO støtter et forpliktende nasjonalt mål om selvforsyning på nivå med Grimstadutvalgets 80 %, og mener UiOs opptrapping fra 275 til 450 studieplasser bør videreføres som et langsiktig mål. Meldingens fravær av et måltall bør erstattes av et konkret selvforsynings- og dimensjoneringsmål mot 2040 som utdanningsinstitusjonene kan planlegge etter.
Beredskap som dimensjoneringspremiss: Nesten halvparten av norske leger utdannes i utlandet, en betydelig andel i Polen og Ungarn. I en urolig sikkerhetspolitisk situasjon er evnen til å utdanne egne leger en del av totalberedskapen. Dimensjoneringen bør derfor vurderes også som et beredskapsspørsmål, og ikke utelukkende som et arbeidsmarkedsregnestykke – et hensyn meldingen i liten grad tar inn.
Kunnskapsgrunnlaget undervurderer sannsynligvis behovet: Det beregnede legeoverskuddet hviler på forutsetninger som trolig trekker behovet ned: bemanningssammensetningen er fastholdt på 2024-nivå, standardveksten er satt lavt, og produksjonsutvidende teknologi og nye behandlingsmuligheter – som historisk har stått for om lag halvparten av veksten i personellbehovet – fanges i liten grad opp. Modellen forutsetter dessuten stabil import av leger. Meldingen erkjenner selv at forutsetningene er usikre. Fakultetet ber om robusthetsanalyser før framskrivingene legges til grunn for dimensjoneringen.
Asymmetrisk risiko og lang ledetid: En ferdig legespesialist tar 10–15 år å utdanne. Underdimensjonering kan ikke rettes opp raskt, mens en viss overkapasitet har liten og reversibel kostnad gitt vedvarende behov og minimal legeledighet. Dimensjoneringen bør derfor være robust mot at referansebanens forutsetninger ikke slår til. Dette føre-var-hensynet taler for å videreføre Grimstad-ambisjonen framfor å nedjustere kapasiteten på usikkert grunnlag.
Konkret gjennomførbarhet – UiO og Ahus står klare: UiO og Akershus universitetssykehus har utredet et eget klinisk studieløp (modul 3–8) ved Ahus. Ahus er landets største akuttsykehus med områdefunksjon for 627 000 innbyggere, og pasientgrunnlaget gir den kliniske bredden som skal til for en faglig forsvarlig kapasitetsøkning. Med et eksisterende grunnlag på om lag 33 vitenskapelige årsverk og sterke fagmiljøer kan de første studentene tas opp allerede i 2029–30, med gradvis opptrapping. En vesentlig del av kapasitetsveksten i Oslo-området kan dermed realiseres relativt raskt.
Dimensjonering forutsetter finansiering fra to departementer: Studieplasser finansieres over Kunnskapsdepartementet, mens den kliniske undervisningskapasiteten hviler på sykehusene under Helse- og omsorgsdepartementet. Helse Sør-Øst har i dag ikke finansiering til å ta imot flere medisinstudenter. En realistisk opptrappingsplan må derfor samordne bevilgninger fra begge departementer, inkludert investering i universitetsarealer ved sykehusene, og meldingen bør tydeliggjøre dette todelte ansvaret.
5.8 Studiesenterordningen (og desentralisert medisinutdanning)
Effekt av desentral utdanning: Desentral utdanning kan bidra til å styrke desentral rekruttering. Medisinutdanningen i Tromsø ble etablert for å sikre leger til Nord-Norge, og erfaringene tyder på at desentraliserte tilbud kan ha en positiv rekrutteringseffekt lokalt. I dag foregår deler av legeutdanningen ved åtte steder utenom de fire store universitetsbyene (Bodø, Hammerfest, Levanger, Ålesund, Gjøvik, Stavanger, Førde og Kristiansand), og kvaliteten på denne utdanningen må sikres.
Kvalitetsramme for desentralisert utdanning: Meldingen konstaterer at hele kapasitetsveksten i medisinutdanningene har kommet i desentraliserte tilbud, men evaluerer dem ikke. Ekvivalent læringsutbytte, felles vurderings- og sensorordninger, veilederkompetanse og fagmiljøets bærekraft ved ikke-universitetssykehus er ikke omtalt, og det finnes ingen kostnadssammenligning mellom studiemodeller. NOKUTs evaluering av profesjonsstudiet i medisin (2025) er kun brukt i en fotnote for én enkelt observasjon. Økt bruk av ikke-universitetssykehus er en nærliggende del av løsningen, men må behandles som en modell som skal utvikles, finansieres og kvalitetssikres – ikke som en kapasitetsreserve man kan anta finnes.
5.9 Praksis i utdanningene
Praksisutfordringer for små profesjonsutdanninger: Kliniske praksisstudier for studenter av klinisk ernæring er ikke omtalt i meldingen. Kapittel 5.9 bruker eksempler fra sykepleie og fagarbeiderutdanning, og de foreslåtte kapasitetsmodellene (to studenter per veileder, gruppeveiledning) er innrettet mot store grupper. Små profesjonsutdanninger har få og sårbare praksisarenaer, der bortfall av én arena kan ramme et helt kull. Det bes om at den tverrsektorielle praksisutredningen omfatter små profesjonsutdanninger eksplisitt.
5.13 Leger i spesialisering – del 1 (LIS1)
LIS1 – geografisk fordeling, konkurranse og dimensjonering: LIS1 er første fase av legelivet og viktig arbeidskraft, særlig i distriktene, og blir ofte avgjørende for legers senere arbeidssted. Den tidligere loddtrekningen ga en god geografisk fordelingseffekt som forsvant med dagens søknadssystem. Meldingen konstaterer også at studentene prioriterer relevant arbeidserfaring framfor undervisning for å stille sterkere i konkurransen om LIS1-stillinger, noe som utfordrer utdanningskvaliteten – også i de prekliniske årene. Fakultetet støtter at endringer i LIS1-ordningen utredes, inkludert en mer sentralisert eller trekningsbasert tilsetting, og ber om at utdanningsinstitusjonene tas inn som part. LIS1-kapasiteten (1 219 stillinger) og kapasiteten i grunnutdanningen må ses og styres i én og samme prosess.
Kapittel 6: Ansvars- og oppgavedeling
6.1 Ansvars- og oppgavedeling – kvalitetsutviklingsprogram
Gevinster og paradokser ved oppgavedeling: Oppgavedeling drøftes på et overordnet nivå. Mulig personellgevinst ligger først og fremst i oppgaveoverføring til ikke-helsefaglige yrkesgrupper (f.eks. administrativt personell) og teknologiske løsninger. Det kan betraktes som et paradoks at det nyeste eksempelet på oppgaveoverføring er at sykepleiere (som det ventes mangel på) skal ta over oppgaver som utføres av leger (som det ventes overskudd av) ved fastlegekontorer.
6.5 Breddekompetanse og spesialisering av leger (og 5.14 Offentlig spesialistgodkjenning)
Spesialiseringens ulemper versus breddekompetanse: Helsepersonellkommisjonen advarte mot at smal legespesialisering gjør tjenestene sårbare, og Nasjonal helse- og samhandlingsplan anbefaler mer breddekompetanse av beredskapsgrunner. Siden 2015 har antall legespesialister i sykehus økt med 27 %, mens årsverk totalt økte med 15 %. Helsepersonellplan 2040 problematiserer i liten grad spesialiseringens ulemper, og innfører tvert imot nye offentlige spesialistordninger for sykepleiere og psykologer (5.14). Det er positivt at planen vil styrke breddekompetansen i spesialistutdanningen for leger innen indremedisin og kirurgi (6.5), men dette trenger mer konkretisering og kraftfulle virkemidler som kan stå imot ønsker om mer spesialisering og subspesialisering.
6.10 Rekvireringsrett
Rekvireringsrett for kliniske ernæringsfysiologer: Forslaget om å gi kliniske ernæringsfysiologer rekvireringsrett for næringsmidler på blå resept støttes fullt ut. Dette vil sikre raskere og mer korrekt medisinsk ernæringsbehandling samt en mer hensiktsmessig oppgavedeling i helse- og omsorgstjenesten.
6.11 Helsetjenester i apotek & 6.13 Bruk av optikere for å styrke øyehelsetjenesten
Kommersiell habilitet: Forslagene om flere helsetjenester i apotek (6.11) og hos optikere (6.13) utfordrer kommersielle habilitetsprinsipper i helsetjenesten.
6.14 Kompetansekrav i helse- og omsorgstjenesteloven
Avvisning av opphevelse av kompetansekrav: Kommunal- og distriktsdepartementets forslag om å oppheve kompetansekravene i helse- og omsorgstjenesteloven er særdeles dårlig og må avvises. Kompetansebehovet vil øke snarere enn minke i helsetjenesten utenfor sykehus. Norsk kommuneøkonomi er så svak at kun lovpålagte oppgaver gjennomføres, og det bør tvert imot vurderes sterkere kompetansekrav med tilhørende øremerket finansiering. Fakultetet støtter Legeforeningens og Sykepleierforbundets innsigelser mot forslaget.
Krav til ernæringskompetanse i kommunene: Helsedirektoratet anbefaler en kapasitet på minst én klinisk ernæringsfysiolog per 10 000 innbyggere for å sikre tilstrekkelig ernæringsfaglig kompetanse i kommunen. Dagens tilgang ligger betydelig under dette nivået, og det bør innføres et tydeligere krav om at kommunene har tilgang til relevant kompetanse i form av kliniske ernæringsfysiologer.
Kapittel 7: Digitalisering og kunstig intelligens
7.1–7.5 Digitalisering og teknologiske løsninger
Nyttiggjøring og ulemper ved teknologi: Troen på besparende teknologi er stor, spesielt bruken av kunstig intelligens. Erfaringen hittil er imidlertid tvetydig, og oppmerksomheten må også rettes mot digitaliseringens ulemper.
7.3 Nettlegen og digital tilgjengelighet i allmennlegetjenesten
Kritikk av nettlegeordningen: Nettlegeordningen som regjeringen har innført, har få fordeler, men mange ulemper og svekker fastlegeordningen. At helsemyndighetene anbefaler engangskonsultasjon hos en nettlege som ikke kjenner pasienten fra før ved «tankekjør og dårlig søvn», er medisinskfaglig uforsvarlig.
Kapittel 8: Effektiv ressursbruk og prioritering
8.3 Kunnskaps- og beslutningsstøtte
Helsebiblioteket som nasjonal kunnskapsinfrastruktur: Lik tilgang til gode helsetjenester over hele landet forutsetter lik tilgang til god kunnskap for alt helsepersonell. Helsebiblioteket er et offentlig finansiert, heldigitalt bibliotek som fra 2006 ga gratis tilgang til fagprosedyrer, oppslagsverk, databaser, tidsskrifter og andre kunnskapsressurser for helsepersonell og studenter. Det ga etter hvert fri tilgang til over 3 000 tidsskrifter for alle helseprofesjoner, deriblant flere av verdens mest anerkjente medisinske tidsskrifter. Mindre sykehus og hele kommunehelsetjenesten gikk fra å ha ingen eller svært begrenset tilgang til et minimum av oppdatert, forskningsbasert kunnskap, og tilbudet vakte internasjonal oppmerksomhet. De seneste årene har Helsebiblioteket blitt systematisk bygget ned gjennom manglende finansiering, omorganiseringer og politiske prioriteringer. Signalene om en «trinnvis videreutvikling av Helsebiblioteket» er positive, men må følges av penger og handling.
8.4 Redusere overbehandling og overdiagnostikk
Medikalisering og overbehandling: Helsetjenesten har over tid utvidet sitt virkefelt med tiltak som har liten eller ingen helsegevinst. En enslig side om overbehandling og overdiagnostikk (8.4) (av over hundre) viser manglende forståelse for betydningen dette har for helsepersonellbehovet. Medikalisering, at problemer beskrives med medisinsk språk, forstås innenfor en medisinsk referanseramme eller behandles med medisinske tiltak, er en stor utfordring i dagens samfunn. Tilbud og tilgjengelighet påvirker etterspørselen, og flere av tiltakene som foreslås i meldingen kan øke medikaliseringen.
Del III: Gjennomføringen av Helsepersonellplan 2040
Kapittel 10: Planlegging og omstilling
10.1.4 Utdanningssektorens rolle
Mangel på rammebetingelser for utdanningssektoren: Kapittel 10.1.4 består av to avsnitt der institusjonene skal «bidra», «samarbeide» og «prøve ut nye modeller». Det finnes ingen opptrappingsbane, ingen ressursforutsetninger og ingen omtale av lærerårsverk, undervisningsarealer, veilederkapasitet eller ledetid. For fakultetet er den reelle flaskehalsen i studiets første to år fagmiljø, lærerårsverk og laboratorie-, disseksjons- og ferdighetsarealer – ikke praksisplasser i tjenestene, som er det meldingen drøfter. Ledetiden fra vedtak til ferdig spesialist er 12-15 år; inkrementelle justeringer per budsjettår er ikke et egnet virkemiddel innenfor planens horisont.
10.2.4 Forskningsbasert kunnskap og evaluering
Manglende vekt på forsknings- og doktorgradskompetanse: Ordene doktorgrad, ph.d., stipendiat, forskerutdanning, forskerlinje og forskningskompetanse forekommer ikke én eneste gang i meldingens 115 sider. Forskning omtales bare som oppgave for virksomhetene, som kunnskapsgrunnlag for planen og som rekrutteringsargument – aldri som kompetanse hos personellet selv. Det er en svakhet. En stabil, og helst økende, andel helsepersonell med ph.d. er nødvendig: fornuftig bruk av KI-verktøy og medisinsk utstyr, personellkonsekvenser i metodevurdering og prioritering, «Kloke valg» og evaluering av endret oppgavedeling forutsetter alle personell som kritisk kan vurdere og produsere forskning. Utviklingen innen molekylær og genomisk diagnostikk, bildediagnostikk og KI-støttet beslutningsstøtte forsterker dette behovet. For utdanningsinstitusjonene er tilgangen på førstestillingskompetente undervisere dessuten en direkte forutsetning for å kunne øke opptaket. Meldingen bør derfor vektlegge forskningskompetanse blant framtidige profesjonsutøvere, særlig leger.
Mer kunnskap utenfor sykehus: Kunnskapsproduksjon er nødvendig for all framtidsrettet helsetjeneste. Muligheten for faglig utvikling er sammen med attraktive lønnsvilkår de viktigste virkemidlene for at helsepersonell blir værende i kommunehelsetjenesten. Dessuten trenger vi mer kunnskap om effektiv forebygging og behandling utenfor sykehus. Helseministeren snakker varmt om betydningen av klinisk forskning, men det dreier seg utelukkende om forskning i sykehus. Forskning bør bli en lovpålagt forpliktelse for kommunehelsetjenesten på samme måte som for sykehusene. De samlede statlige midlene til allmennmedisinsk forskning er årlig rundt 100 millioner kroner, mens universitetssykehusene alene bruker omtrent 5 milliarder kroner.
10.4 Behovet for bredere innsats: Forebygging og mestring i helse- og omsorgstjenesten og strukturelle endringer
Forebygging må primært skje på samfunnsnivå: I tråd med Vår helse 2030 må forebygging og mestring være et reelt satsingsområde. Skal forebygging faktisk redusere behovet for helsepersonell, må den primært skje på samfunns- og strukturnivå – gjennom befolkningsrettede tiltak som mat-, pris- og reguleringspolitikk – og ikke hovedsakelig baseres på individrettet forebygging i helsetjenesten, som i seg selv er personellkrevende. God ernæring gjennom livet forebygger sykdom og for tidlig død, og usunt kosthold er ifølge Global Burden of Disease den viktigste enkeltstående risikofaktoren for sykdomsbyrde i Norge. Kliniske ernæringsfysiologer har en viktig rolle i behandling og i individrettet forebygging, men den store gevinsten for personellbehovet ligger i strukturelle, befolkningsrettede tiltak.
Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse · 24. september 2026Skriftlig innspill på Meld. St. 11 (2025–2026) Helsepersonellplan 2040
Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse (Erfaringskompetanse) ønsker å benytte anledningen til å gi skriftlig innspill på Meld. St. 11 (2025–2026) Helsepersonellplan 2040. Erfaringskompetanse er et nasjonalt kompetansesenter som samler, systematiserer og formidler erfaringsbasert kunnskap fra brukere og pårørende. Innspillet legger denne kunnskapen og øvrig fagrelevant kunnskap til grunn.
Et nødvendig arbeid
Vi anerkjenner planen. Den tar en av framtidens største utfordringer på alvor: at helsetjenestene vil mangle folk til å gi befolkningen den hjelpen den trenger. At planen setter fokus på problemstillingen og legger frem tiltak for å avhjelpe utfordringen, er både nødvendig og viktig, og de to hovedsporene – å styrke tilbudet av arbeidskraft og dempe etterspørselen – er en fornuftig ramme.
Våre innspill retter seg ikke mot enkelttiltak i planen. De er mer overordnede, og handler om planens fokus, om hvordan helsepersonell løser helsetjenestenes primæroppgaver i samarbeid med brukere og pårørende, og særlige hensyn man må ha med seg, for å løse utfordringene vi står overfor. Vi håper våre innspill kan være nyttige i det videre arbeidet.
Om planens mål: det handler ikke egentlig om antall ansatte
Planen handler om å skaffe nok folk til å bemanne helsetjenestene. Men den er egentlig til for noe viktigere: at folk skal få god og forsvarlig hjelp når de trenger det, også i framtiden. Hvis måten man skaffer arbeidskraft på fører til at hjelpen blir dårligere, har planen ikke lykkes – selv om årsverkene går opp på papiret. Spørsmålet er ikke om vi har nok folk, men om vi har de folkene som skal til for å opprettholde forsvarlige tjenester i fremtiden. Det er dette Erfaringskompetanse legger til grunn for vårt innspill.
Om helsetjenestenes kjerneoppgaver: det som hjelper
Planen bygger på framskrivinger av hvor mange ansatte vi vil trenge i fremtiden. Det kan være nyttig, men slik tilnærming har en svakhet: den sier noe om hvor mange hender vi vil trenge, og ingenting om hva som faktisk gjør pasientene bedre.
Helsetjenestens kjerneoppgaver utføres i møtet mellom helsepersonell, brukere og pårørende – på gulvet. Det er her vurderinger gjøres, og prioriteringer og veivalg tas, i samspill mellom brukere og helsepersonell. Og det er her effekten skapes – den effekten ordet effektivitet er utledet av. Effektivitet i helsetjenestene oppstår når riktig hjelp gis til rett person på rett måte, i det konkrete møtet.
Det har en konsekvens for hvordan planen bør forstå bærekraft. En bærekraftig helsetjeneste er ikke bare en tjeneste med nok hender, men en tjeneste der de som står i møtene faktisk har nødvendig kompetanse og rammer til å ivareta kjerneoppgaven. Skal tjenestene bli mer effektive – ikke bare rimeligere – må ansatte på gulvet gis handlingsrom til å skape den effekten de som helsepersonell er opplært til å skape.
Om forsvarlighet og effektivitet: flere hender løser ikke oppgaven alene – kompetanse er forutsetningen
Vi støtter at flere skal kunne bidra i helse- og omsorgstjenestene, og at oppgaver fordeles bedre. Men helsetjenesten løser krevende og sammensatte oppgaver, og flere hender – særlig ufaglærte – løser ikke oppgaven alene. Tvert imot: jo flere mindre kvalifiserte hender som kommer inn, desto mer høykompetanse trengs det til å veilede, kvalitetssikre og gripe inn når det er nødvendig for å sikre forsvarlighet. Slike situasjoner er ikke unntaket i helsehjelp – de er regelen.
Dette gjelder særlig vurderingen av hva den enkelte pasienten faktisk trenger. Forsvarlig oppgavedeling nedover forutsetter at noen med tilstrekkelig kompetanse har vurdert hva oppgaven krever. Ved sammensatte og komplekse behov er selve vurderingen det vanskelige – den kan verken delegeres nedover eller automatiseres bort. Ufaglært personell fanger ikke opp de samme signalene som faglærte, og kan derfor ikke forventes å be om hjelp når de trenger det. Svekkes vurderingskompetansen der møtene skjer, svekkes forsvarligheten i hele kjeden – og som vist over – effektiviteten i tjenestene.
Vi merker oss at planens egne framskrivinger peker mot balanse eller overskudd av leger og psykologer mot 2040, i motsetning til sykepleiere og helsefagarbeidere. Det gir et handlingsrom til å styrke nettopp den vurderingskompetansen tjenestene er avhengige av – særlig i kommunene, og særlig i psykisk helse – framfor å bygge den ned. Vi vil på denne bakgrunn advare mot forslaget om å oppheve de lovfestede kompetansekrav i den kommunale helse- og omsorgstjenesten uten at det er godtgjort at forsvarligheten er sikret på annen måte.
Folk søker seg til helseyrkene for å hjelpe – og blir hvis de føler at de får gitt god og forsvarlig hjelp
De aller fleste som jobber i helsetjenestene, har valgt yrket fordi de vil hjelpe mennesker. For at helsepersonell skal bli i jobben må de få lov til å gi hjelp de faglig og etisk kan stå inne for – helst hjelp de er stolte av. Hvis rammene blir så trange at de ikke får gitt den hjelpen de mener er forsvarlig, sliter det på dem.
Dette handler ikke bare om at helsepersonell må lære å ta begrensende valg. For mange er egen vurdering av etisk og faglig forsvarlighet bristepunktet for om de skal bli eller slutte. Vi anmoder derfor om at planverk som skal sikre fremtidens arbeidskraft i helsetjenestene eksplisitt etterspør og vektlegger helsepersonells egen vurdering av arbeidsbelastning og rammer for å gi forsvarlig hjelp. Vi løftet dette allerede i vårt høringssvar til Helsepersonellkommisjonens rapport - NOU 2023:4, og understreker det på nytt: skal man beholde folk, må de ha rammer til å gi hjelp de kan stå inne for.
Psykisk helse er også en del av bærekraftregnestykket
Planen handler i hovedsak om de store personellgruppene og om eldreomsorgen, og det er både riktig og forståelig. Vi vil likevel peke på viktigheten av også å prioritere psykisk helse – av to grunner. For det første fordi det, i møte med eldrebølgen, er en risiko for at psykisk helse blir en kommunal salderingspost. For det andre fordi psykisk uhelse typisk rammer unge mennesker – altså framtidens arbeidskraft. Prioritering av psykisk helsehjelp er altså nødvendig for bærekraftsregnestykket planen søker å svare opp.
Oppsummering
Erfaringskompetanse anerkjenner at planen tar en viktig utfordring på alvor. Våre innspill er overordnede og ment som bidrag til det videre arbeidet:
Målet er ikke antall ansatte, men hjelpen brukere og pårørende får – planen bør måles på om den sikrer forsvarlige tjenester.
Effekt og effektivitet skapes på gulvet, i møtet mellom helsepersonell, brukere og pårørende. Det forutsetter kompetanse og tilstrekkelige rammebetingelser der møtene skjer.
Flere hender løser ikke oppgaven alene. Å vurdere hva den enkelte pasienten trenger, kan ikke delegeres nedover eller automatiseres bort.
Fremskrevet overskudd av leger og psykologer gir rom til å styrke vurderingskompetansen og derigjennom understøtte pasientsikkerhet og effektivitet i tjenestene – særlig i kommunene og i psykisk helse. Vi advarer mot å oppheve de lovfestede kompetansekravene uten at forsvarligheten er sikret.
Folk blir i helseyrkene når de får gi hjelp de kan stå inne for. Planverket bør eksplisitt etterspørre helsepersonells egen vurdering av rammene for å gi forsvarlig hjelp.
Psykisk helse må prioriteres – ikke som særhensyn, men fordi det er en del av bærekraftsregnestykket: psykisk uhelse rammer særlig unge, framtidens arbeidskraft, og risikerer å bli en kommunal salderingspost i møte med eldrebølgen.
Hodepine Norge · 24. september 2026Hodepine Norges innspill til Helsepersonellplan 2040
Hodepine Norges innspill til Helsepersonellplan 2040
Hodepine Norge viser til stortingsmeldingen om Helsepersonellplan 2040 og vil særlig løfte
frem behovet for bærekraftige og tilgjengelige helsetjenester for mennesker med
hodepinepinesykdommer. Våre innspill omhandler tre områder: frivillighet, helsetjenester i
apotek og personellkonsekvenser. Vi mener bedre samarbeid og bruk av tilgjengelig
kompetanse er viktig for å møte fremtidens behov.
6.8 Frivillige
Hodepine Norge vil understreke betydningen av frivillig sektor som en viktig og nødvendig
samarbeidspartner i arbeidet med å fremme helse, forebygge sykdom og skape gode og
inkluderende lokalsamfunn. Pasient- og brukerorganisasjoner kan tilby fellesskap,
likepersonsstøtte, informasjon og aktiviteter som det offentlige ikke tilbyr.
Frivilligheten kan også bidra med verdifull erfaringskompetanse og være en bro mellom
mennesker med helseutfordringer, helse- og omsorgstjenestene og samfunnet. Hodepine
Norge støtter derfor regjeringens prinsipp om at frivillig sektor skal supplere, og ikke erstatte,
offentlige tjenester. For at dette skal være mulig, må frivillige organisasjoner sikres
forutsigbare og gode rammevilkår.
Det bør legges til rette for langsiktig samarbeid mellom kommuner, helse- og
omsorgstjenestene og pasient- og brukerorganisasjoner, og frivillig sektors kompetanse og
erfaring bør involveres tidlig i utviklingen av nye tjenester og forebyggende tiltak.
6.11 Helsetjenester i apotek
Ordningen «Reseptfritt med veiledning» bør videreutvikles for å gi pasienter med vanlige og
ukompliserte helseplager raskere tilgang til behandling. For Hodepine Norge er det særlig
viktig at personer med migrene får enklere tilgang til effektiv behandling. Et naturlig første
skritt er å inkludere triptaner mot migrene i ordningen. Triptaner har vært tilgjengelige som
reseptpliktige legemidler i mer enn 20 år og virker effektivt mot migreneanfall. Farmasøyter
kan gjennom veiledning bidra til trygg og rask tilgang samtidig som fastlegene avlastes.
Migrene er en utbredt nevrologisk lidelse som utgjør en betydelig belastning for både den
enkelte og samfunnet, blant annet gjennom redusert livskvalitet og sykefravær. Samtidig er
det et høyt forbruk av reseptfrie smertestillende legemidler i Norge, og
medikamentoverforbruk kan i seg selv bidra til utvikling av
medikamentoverforbrukshodepine. Hodepine Norge erfarer at mange pasienter ikke får
tilgang til effektiv behandling. Det bør samtidig etableres gode løsninger for dokumentasjon
av utlevering og deling av relevant informasjon med fastlegen, slik at behandlingen blir en del
av et helhetlig og sammenhengende pasientforløp.
8.1 Personellkonsekvenser ved refusjonsrestriksjoner for CGRP-hemmere
Hodepine Norge ønsker å løfte frem en viktig personellkonsekvens ved dagens
refusjonsordning for CGRP-hemmere.Kontroll- og dokumentasjonskrav fra en statlig etat binder opp verdifulle ressurser i helsevesenet. Restriksjonene for å få dekket CGRP-hemmere medfører at nevrologiske
avdelinger må bruke betydelig kapasitet på vurderinger og oppfølging. Dette legger beslag
på knappe spesialistressurser og forsterker kapasitetsutfordringene i en allerede presset
nevrologisk spesialisthelsetjeneste.
Dette er særlig utfordrende fordi migrene er svært utbredt, samtidig som nevrologene skal
utrede og behandle pasienter med en rekke andre alvorlige sykdommer, som epilepsi, MS,
Parkinsons sykdom og hjerneslag. Med rundt 500 nevrologer i Norge og opp mot 100 000
pasienter med kronisk migrene som kan ha behov for CGRP-behandling, er det viktig å finne
løsninger som gjør at spesialistkapasiteten brukes best mulig.
Fastlegene bør få et større ansvar for forskrivning og oppfølging av CGRP-hemmere,
innenfor tydelige faglige kriterier. For at fastlegene skal kunne ta dette ansvaret er det
avgjørende med et forbehold om at det gis opplæring til fastlegene. Nevrolog Anne Hege
Aamodt har også pekt på at det ikke er realistisk at nevrologene alene skal håndtere behovet
hos den store gruppen pasienter med kronisk migrene og at fastlegene bør kunne ta en
større rolle i behandlingen. En slik oppgavefordeling vil kunne redusere presset på
nevrologiske avdelinger, frigjøre spesialistkapasitet og gi pasientene raskere tilgang til
nødvendig behandling.
Hodepine Norge mener derfor at personellkonsekvensene må tas med i vurderingen av
hvordan refusjonsordningen for CGRP-hemmere skal utformes. Når knapp nevrologisk
kapasitet brukes på oppgaver knyttet til refusjonskontroll fremfor pasientbehandling utgjør
det en personellutfordring.
Helsefagarbeiderforbundet · 24. september 2026Høringssvar fra Helsefagarbeiderforbundet til Helsepersonellplan 2040
Innledning
Helsefagarbeiderforbundet støtter målet om bærekraftige helse- og omsorgstjenester fram mot 2040. Skal planen lykkes, må tiltakene ta utgangspunkt i arbeidshverdagen til helsefagarbeidere og andre ansatte i tjenestene. Medlemmene våre må sikres hele og faste stillinger, forsvarlig bemanning, relevant kompetanseutvikling og reell innflytelse på endringer som berører arbeidshverdagen. Helsefagarbeidere er avgjørende for kvalitet, kontinuitet og pasientsikkerhet og må derfor få en tydelig og forpliktende rolle i løsningen på personellutfordringene.
Prioriterte tiltak
1.Beholde ansatte gjennom hele og faste stillinger og gode arbeidsvilkår. Heltid må være hovedregelen, og uønsket deltid må reduseres. Turnusordninger må være helsefremmende, forutsigbare og tilpasset ulike livsfaser. Forsvarlig grunnbemanning, god ledelse og systematisk arbeid med arbeidsmiljø og sykefravær er nødvendig for å redusere belastningen og gjøre det mulig for flere å stå lenger i yrket.
2.Rekruttere og utdanne flere. Kommuner og helseforetak må tilby flere lærlingplasser. Veiledere og instruktører må få tilstrekkelig tid til oppgaven. De må også ha nødvendig kompetanse og få kompensasjon for arbeidet, og fagprøven må følge nasjonale vurderingskriterier.
3.Styrke kompetanse og karriereveier. Helsefagarbeidere må sikres tilgang til fagskoleutdanning, videreutdanning og tydelige karriereveier basert på kompetanse. Turnusarbeider må ha reelle muligheter til å delta i utdanning som er avtalt med eller støttet av arbeidsgiver.
4.Gjennomføre oppgavedeling på en faglig forsvarlig måte. Målet må være rett kompetanse på rett sted til rett tid. Før oppgaver fordeles på nytt, må alle oppgaver kartlegges, og det må avklares hvem som skal gjøre hva, når og med hvilket ansvar. Helsefagarbeidere skal ikke bare få flere oppgaver; nye oppgaver må følges av nødvendig opplæring, veiledning, tid og myndighet, samtidig som andre oppgaver tas bort. Ansatte og tillitsvalgte må involveres fra starten, og økt kompetanse og ansvar må gi lønnsmessig uttelling.
5.Bruke teknologi som støtte. Digitale løsninger og kunstig intelligens skal frigjøre tid og styrke kvaliteten, ikke erstatte faglige vurderinger eller menneskelig omsorg. Innføringen må bygge på opplæring, medvirkning, personvern og pasientsikkerhet.
Avslutning
Helsepersonellplan 2040 må ikke bare handle om å rekruttere flere, men også om å beholde ansatte, bruke kompetansen bedre og utvikle arbeidsplasser der helsefagarbeidere ønsker og har mulighet til å stå i arbeid over tid. Helsefagarbeiderforbundet krever derfor flere læreplasser, forsvarlig grunnbemanning, hele og faste stillinger, helsefremmende turnusordninger, tilgjengelig kompetanseutvikling med lønnsmessig uttelling og reell medbestemmelse. Oppgavedeling og teknologi må innføres på en måte som styrker faglighet, samarbeid og pasientsikkerhet uten å øke belastningen på de ansatte. Å investere i helsefagarbeidere er å investere i bærekraftige tjenester, kvalitet og trygghet for pasienter og brukere.
Norsk Osteopatforbund · 23. september 2026Høringsinnspill Helsepersonell 2040 - Norsk Osteopatforbund
Norsk Osteopatforbund (NOF) støtter overordnet vurderingen om at det er nødvendig å gjennomføre en rekke tiltak som sikrer tilstrekkelig helsepersonell og effektiv ressursbruk for fremtiden. Helsepersonell må i denne sammenheng ses som en samlet ressurs hvor alle profesjoner bidrar med kompetanse og kapasitet, i både førstelinje og spesialisthelsetjeneste. Befolkningens behov for helsetjenester nå og i fremtiden er sterkt knyttet til samfunnsmessige forhold utover helsetjenesten..
Våre innspill, oppsummert:
- Forslag om å utrede oppgavedeling innen muskel- og skjelettplager må inkludere alle autoriserte yrkesgrupper med relevant kompetanse, som osteopater, fysioterapeuter, manuellterapeuter, naprapater og kiropraktorer.
- Osteopater, fysioterapeuter, og naprapater må gis tilgang til henvisninger til supplerende undersøkelser som bildediagnostikk, og til spesialist, etter samme modell som manuellterapeuter og kiropraktorer.
- Det må vurderes å etablere profesjonsnøytrale muskel-skjelett behandler stillinger i helsetjenesten, som rekrutterer fra flere autoriserende fagutdanninger.
- Vi ser et mulighetsrom i å gjøre enda bedre bruk av Helsenett ved å sikre enkel og rimelig tilgang for alt autorisert helsepersonell, uavhengig om helsehjelpen ytes i offentlig- eller privatfinansiert regi.
Ansvars- og oppgavedeling
Vi setter pris på overordnet intensjon presentert i kapitel 6, om å gjøre bruk at ulike gruppers kompetanse for å løse oppgaver. Det gis flere gode eksempler på hvordan optikere, audiografer og andre, kan bidra med kapasitet. Det presenteres også hvordan tverrfaglighet i team bedre legger til rette for bruk av ulike profesjoners kompetanse.
Forslag om å utrede oppgavedeling innen muskel- og skjelettplager må inkludere alle autoriserte yrkesgrupper med relevant kompetanse, som osteopater, fysioterapeuter, manuellterapeuter, naprapater og kiropraktorer. Slik planen er formulert nå, vil flere profesjoner utelates. Foreslåtte tiltak innen mulig oppgavedeling innen muskel- og skjelettplager er sterkt begrenset, ved at flere autoriserte profesjoner som allerede er etablert i helsetjenesten er utelatt. Når det i tillegg legges opp til at kun de som arbeider i offentlig finansiert helsetjeneste inkluderes, utelates også store deler av de profesjoner som nevnes i planen. Omtrent halvparten av alle behandlere i førstelinjetjenesten står utenfor offentlig finansiering, i sum flere tusen autorisert helsepersonell. Dersom man mener alvor med å frigjøre kapasitet og fordele oppgaver, må hele denne gruppen med spisskompetanse innen muskel- og skjelettplager inkluderes. Muligheten for å bidra i oppgavedelingen må følge kompetansen og krav om faglig forsvarlighet som autorisert helsepersonell, og ikke begrenses av rammer for offentlig finansiering. Dette kan sammenlignes med hvordan andre grupper inkluderes i vurderinger om mulig bedre fordeling av oppgaver, som f.eks. farmasøyter og optikere, som typisk arbeider i privat sektor.
Osteopater, fysioterapeuter og naprapater bør gis tilgang til henvisninger til supplerende undersøkelser som bildediagnostikk, og til spesialist. De nevnte profesjoner innehar minimum 4-års høyere utdanning innen muskel- og skjelettplager, og nødvendig kompetanse til å kunne kartlegg og vurdere dette uten ytterligere krav om spesialisering. Det er ved flere anledninger nevnt krav om mastergrad for å kunne henvise. Et slikt ekstra krav vil vesentlig redusere mulig gevinst av oppgavedeling, i tillegg til økte kostnader for tjenesten. Innen muskel- og skjelettplager har i over 20 år kiropraktorer og manuellterapeuter kunnet henvise til bildediagnostikk og til spesialisthelsetjenesten.
Evalueringen av forsøksprosjektet viste at yrkesgruppene på en god og ansvarlig måte tok verktøyene i bruk, til nytte for pasientene og i et kost-nytte perspektiv. Dette samsvarer med ordningen «First Contact Practiotioner _FCP» i Storbritannia, hvor flere yrkesgrupper inkludert osteopater, fysioterapeuter og kiropraktorer, fyller en viktig funksjon i triagering, kartlegging og behandling av store grupper av pasienter. Det å gi tilgang til disse verktøyene til kompetent og autorisert helsepersonell som allerede er på plass i tjenesten, er kostnadseffektivt og tidsbesparende.
Vi mener at det må vurderes å etablere profesjonsnøytrale «muskel-skjelett behandler» stillinger i helsetjenesten, som rekrutterer fra flere autoriserende fagutdanninger. Profesjonsnøytrale stillingsbenevnelser og utlysninger vil kunne rekruttere kompetent helsepersonell til å dekke behov i hele landet. «First Contact Practitioner» rollen i Storbritannia favnes MSK- behandlere bredt, uten at det avgrenses til én profesjon. Det samme ser vi også i andre land, som f.eks. Australia, hvor begrepet «Allied Health Professions» favner en rekke profesjoner og anerkjenner deres bidrag i helsetjenesten. Dette vil kunne bidra til bedre rekruttering i hele landet, beholde personell i helsetjenesten, og styrke fagutvikling og samarbeid mellom profesjonene.
Om digitalisering
Vi ser et mulighetsrom i å gjøre enda bedre bruk av Helsenett ved å sikre enkel og rimelig tilgang for alt autorisert helsepersonell, uavhengig om helsehjelpen ytes i offentlig- eller privatfinansiert regi. Informasjonsteknologi har bidratt til store fremskritt særlig når det gjelder kommunikasjon og samhandling. Teknologi brukt på en god måte bidrar til mer effektiv ressursbruk. Her har blant annet KI-støtte for journalføring gjort store fremskritt. Digitale journalsystemer med mulighet for både Helsenett-integrasjon og KI, er godt tatt i bruk i vår sektor.
Om det å rekruttere å beholde helsepersonell
Vi mener at bedre fordeling av oppgaver og tilgang til relevante faglige verktøy vil gjøre det mer attraktivt å stå i tjenesten. I planen presenteres at for mange helsepersonell søker seg annet arbeid enn i helsetjenesten. Når vi ser på førstelinjetjenesten og muskel-skjelettplager, ser vi at det samme gjelder også denne gruppen. Det er flere tusen autorisert helsepersonell i form av fysioterapeuter, osteopater, ergoterapeuter, naprapater, og andre, som velger andre karriereveier. Mange ser seg nødt til å søke annet arbeid, selv om behovene er store når det gjelder kvalifisert helsehjelp til store pasientgrupper. Det er kostbart å utdanne helsepersonell og det vil være en åpenbar gevinst i å sørge for at færrest mulig søker andre veier.
Om osteopater i helsetjenesten
I Norge er det ca 650 osteopater, og akkreditert utdanning leveres av Kristiania i Oslo. Osteopater autorisert helsepersonell i 4 av 5 nordiske land, og totalt 13 europeiske land – altså omtrent i samme omfang som kiropraktorer. I Europa er det totalt ca 50 tusen osteopater. Utdanningen i Norge er på 240 studiepoeng over 4år, hvorav siste år inneholder mye klinisk praksis.
Osteopaters faglige relevans og bidrag tjenesten
Denne oppsummeringen er primært basert på studier fra land hvor osteopatiutdanningene kan sammenlignes i større grad med den Norske utdanningen (oftest fire-årig fulltidsutdanning). Disse landene er England, Australia og New Zealand, mens det vises til sekundære referanser for andre europeiske land.
Pasientene oppsøker osteopater primært for muskel‑skjelettplager, særlig rygg‑ og nakkesmerter, og majoriteten er voksne i arbeidsfør alder, ofte kvinner (typisk 50–60 % kvinner) (1-4).
Mange pasienter har kroniske eller subakutte plager og det er ikke uvanlig med komorbiditeter/tilleggsplager som hypertensjon, diabetes, angst, søvnforstyrrelser (2-9)
Det vanligste er at pasienten selv oppsøker osteopat uten henvisning, og osteopatene fungerer oftest som førstelinjekontakt (82–88 % selvhenvisning) (1, 3, 5).
Generelt rapporteres manuelle terapier som godt tolerert; alvorlige hendelser etter osteopatibehandling er svært sjeldne ifølge systematiske oversikter (10). Pasienters oppfatning av bivirkninger er flerfasettert og påvirkes av forventninger, selve behandlingsmøtet og det kliniske utfallet (11, 12). Kliniske studier peker på høy grad av selvrapportert forbedring og lav frekvens av komplikasjoner (1, 2, 10).
Litteraturen indikerer at osteopater ofte tilbyr «pakker av omsorg» som inkluderer råd, øvelser og selvhåndtering, og at samarbeid/henvisningsmønster varierer mellom land avhengig av regulering og helsevesenets struktur (1-9, 13-15) .
Samlet tyder litteraturen på at osteopater ofte fungerer som førstelinjekontakt for muskel‑skjelettplager hos voksne som i stor grad betaler privat, at behandlingen rapporteres effektiv og sikker med lav frekvens av alvorlige hendelser.
Vi takker for muligheten til å komme med innspill, og bidrar gjerne i videre samtaler om hvordan vi sammen kan arbeide for å ta alle gode krefter i bruk for en bedre folkehelse.
Vennlig hilsen,
Tomas Collin, leder
Norsk Osteopatforbund
Referanser
1. Global review of osteopathic medicine and osteopathy 2020 2020.
2. Burke SR, Myers R, Zhang AL. A profile of osteopathic practice in Australia 2010-2011: a cross sectional survey. BMC Musculoskelet Disord. 2013;14:227.
3. Ellwood J, Carnes D. An international profile of the practice of osteopaths: A systematic review of surveys. International Journal of Osteopathic Medicine. 2021;40:14-21.
4. Vaughan B, Fleischmann M, Sposato NS, Draper-Rodi J, Sampath KK, Treffel L, et al. Profile of patients presenting to Australian osteopaths: Results from a national health service use survey. Advances in Integrative Medicine. 2026;13(1):100590.
5. Plunkett A, Fawkes C, Carnes D. Osteopathic practice in the United Kingdom: A retrospective analysis of practice data. PLoS One. 2022;17(7):e0270806.
6. Alvarez G, Roura S, Cerritelli F, Esteves JE, Verbeeck J, van Dun PLS. The Spanish Osteopathic Practitioners Estimates and RAtes (OPERA) study: A cross-sectional survey. PLOS ONE. 2020;15(6):e0234713.
7. Cerritelli F, Consorti G, van Dun PLS, Esteves JE, Sciomachen P, Valente M, et al. The Italian Osteopathic Practitioners Estimates and RAtes (OPERA) study: How osteopaths work. PLOS ONE. 2020;15(7):e0235539.
8. van Dun PLS, Verbeeck J, Arcuri L, Esteves JE, Cerritelli F. The Profile of Belgian Osteopaths: A Cross-Sectional Survey. Healthcare. 2022;10(11):2136.
9. Wagner A, Ménard M, Jacquot E, Marangelli G, Merdy O, Clouzeau C, et al. The profile of French osteopaths: A cross-sectional survey. International Journal of Osteopathic Medicine. 2023;49:100672.
10. Bagagiolo D, Rosa D, Borrelli F. Efficacy and safety of osteopathic manipulative treatment: an overview of systematic reviews. BMJ Open. 2022;12(4):e053468.
11. Carlesso LC, Cairney J, Dolovich L, Hoogenes J. Defining adverse events in manual therapy: An exploratory qualitative analysis of the patient perspective. Manual Therapy. 2011;16(5):440-6.
12. Rajendran D, Bright P, Bettles S, Carnes D, Mullinger B. What puts the adverse in ‘adverse events’? Patients’ perceptions of post-treatment experiences in osteopathy – A qualitative study using focus groups. Manual Therapy. 2012;17(4):305-11.
13. Bill A-S, Dubois J, Pasquier J, Burnand B, Rodondi P-Y. Osteopathy in the French-speaking part of Switzerland: Practitioners’ profile and scope of back pain management. PLOS ONE. 2020;15(5):e0232607.
14. Fawkes CA, Leach CMJ, Mathias S, Moore AP. A profile of osteopathic care in private practices in the United Kingdom: A national pilot using standardised data collection. Manual Therapy. 2014;19(2):125-30.
15. McIntyre C, Draper-Rodi J, Ferreira APA, Muddle L, McLeod GA, Sampath KK, et al. Characteristics of the practice of New Zealand osteopaths who manage patients with chronic pain. Pain Manag. 2024;14(12):625-32.
Anonym · 23. september 2026Jordmor med erfaring fra både spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten
Skriftlig innspill til Helsepersonellplan 2040 – kommunal jordmortjeneste
Til Helse- og omsorgskomiteen
Jeg ønsker å gi et innspill til Helsepersonellplan 2040 basert på mine erfaringer som jordmor fra både spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten.
Når det diskuteres mangel på jordmødre, er mye av oppmerksomheten rettet mot hvor mange som utdannes. Jeg mener det også er nødvendig å undersøke hvor mange jordmorstillinger kommunene faktisk finansierer, og om vi i dag utnytter den jordmorkompetansen som allerede finnes.
Min erfaring er at det kan være svært vanskelig å få fast arbeid som jordmor på helsestasjon, selv for jordmødre med lang erfaring fra sykehus og fødeavdeling. Jeg kjenner flere jordmødre som ønsker å gå fra sykehusturnus til kommunehelsetjenesten, men som opplever at det finnes svært få stillinger å søke på.
En tidligere kollega av meg fra Ullevål forsøkte i over ett år å få jobb som jordmor på helsestasjon. Hun har to små barn og ønsket en arbeidssituasjon som kunne kombineres bedre med familielivet enn turnus på sykehus. Hun lyktes ikke med å få kommunal jordmorstilling og har nå begynt på utdanning til helsesykepleier i stedet.
Selv er jeg en erfaren jordmor som også har ønsket meg bort fra turnusarbeid og over til kommunal svangerskapsomsorg. For mange er det krevende å fortsette med natt-, helge- og turnusarbeid gjennom et helt yrkesliv. Dersom vi ønsker at erfarne jordmødre skal stå lenge i arbeid, bør kommunal jordmortjeneste være en reell karrierevei.
Samtidig ser vi kommunale jordmortjenester med stor arbeidsbelastning. Et aktuelt eksempel er Bydel Ullern i Oslo. I en stillingsutlysning i september 2026 opplyser Bydel Ullern at jordmortjenesten består av tre jordmødre som årlig følger opp om lag 450 gravide. Dersom dette tilsvarer tre hele jordmorårsverk, er det om lag 150 gravide per jordmor per år. Tjenesten skal i tillegg ivareta både svangerskaps- og barselomsorg. Oslo kommunes egen nettside opplyser per i dag at Ullern helsestasjon har to jordmødre på fulltid.
Jeg mener dette illustrerer et viktig paradoks: Gravide kan oppleve manglende kapasitet og lang ventetid, samtidig som kvalifiserte og erfarne jordmødre ønsker kommunale stillinger som det finnes få av. Da er det ikke tilstrekkelig å se på antall utdannede jordmødre alene. Man må også se på antall finansierte årsverk og hvordan kompetansen brukes gjennom et helt yrkesliv.
Norge kan også se på organiseringen i Sverige. I Region Örebro län er kravet maksimalt 80 innskrevne gravide per heltidsarbeidende jordmor. Det er spesielt interessant at regionen også fastslår at antallet skal senkes i områder med høy omsorgsbelastning, for eksempel der mange konsultasjoner gjennomføres med tolk, fordi disse konsultasjonene krever mer tid. Regionen begrunner også bemanningen med behovet for god tilgjengelighet og et godt arbeidsmiljø for jordmødrene.
Dette betyr ikke at den svenske modellen uten videre kan overføres til Norge, men jeg mener den viser at det er mulig å knytte bemanning tydeligere til både antall gravide og faktisk omsorgsbelastning.
I arbeidet med Helsepersonellplan 2040 håper jeg derfor komiteen vil se nærmere på følgende:
Kartlegg hvor mange gravide som følges opp per jordmorårsverk i kommunene og bydelene, og hvor store geografiske forskjeller det er.
Vurder en nasjonal anbefaling for forsvarlig antall gravide per jordmorårsverk, der grensen justeres ned ved høy omsorgsbelastning, for eksempel omfattende behov for tolk eller annen tett oppfølging.
Undersøk om kommunene finansierer tilstrekkelig mange jordmorårsverk til at gravide faktisk kan få den oppfølgingen de har behov for.
Se på hvordan flere erfarne jordmødre kan beholdes i yrket gjennom kommunale dagstillinger og andre stillingsmodeller når turnusarbeid ikke lenger er bærekraftig.
Når behovet for nye studieplasser vurderes, bør det samtidig kartlegges hvor mange ferdigutdannede jordmødre som ønsker kommunalt arbeid, men ikke finner relevante stillinger.
Helsepersonellplan 2040 handler ikke bare om å utdanne mer helsepersonell, men også om å bruke den kompetansen Norge allerede har på en bærekraftig måte. For jordmortjenesten mener jeg derfor at spørsmålet ikke bare bør være «Hvordan får vi flere jordmødre?», men også:
«Har vi nok finansierte jordmorstillinger der de gravide trenger dem – og bruker vi de jordmødrene vi allerede har?» og kan man finne en ny type finansieringsmodell som gir bedre kontinuitet for både jordmor og kvinner i olike kommuner ? Dette skiljer seg kraftigt idag fra kommune til kommune. Så om du bor i Ullern får du kanskje jordmor i uke 24-28 og på Sagene bydel får du time i uke 6-16 og som jordmor må du ha 150 pasienter i Ullern og kanske 100 i bydel Sagene. Önsker vi ha det slik ? Er det bra nok ?
Med vennlig hilsen
Hanna Björkli
Jordmor
Norsk Tannpleierforening · 23. september 2026Høringsinnspill fra Norsktannpleirforening
Til Helse- og omsorgskomiteen 23.09.2026
Høringssvar fra Norsk Tannpleierforening til Meld. St. 11 (2025–2026) Helsepersonellplan 2040
Norsk Tannpleierforening (NTpF) er en profesjons- og fagforening for tannpleiere. NTpF arbeider for å ivareta tannpleierfaget samt lønns- og arbeidsvilkår for yrkesgruppen. Forebygging og helsefremmende arbeid er tannpleierens primæroppgave i tannhelsetjenesten og yrkesgruppen står i førstelinjen i og utenfor klinikk.
Norsk Tannpleierforening (NTpF) støtter hovedretningen i Helsepersonellplan 2040. Bedre bruk av tilgjengelig kompetanse, hensiktsmessig ansvars- og oppgavedeling og sterkere forebygging er nødvendig for å sikre bærekraftige helse- og omsorgstjenester.
NTpF viser til vårt skriftlige innspill til Helse- og omsorgsdepartementet 19. desember 2025. Vårt hovedbudskap er fortsatt at forebygging må være en bærende strategi, at tannpleiernes kompetanse må brukes bedre i både offentlig og privat tannhelsetjeneste, og at samhandling mellom tjenestene er nødvendig for å sikre kapasitet og likeverdige tjenester.
Den varslede tannhelsereformen skal gradvis utvide det offentliges ansvar og redusere sosiale, økonomiske og geografiske forskjeller. Dette vil kunne gi flere pasienter og endre behovet for personell og kompetanse. Helsepersonellplan 2040 omtaler likevel i liten grad hvordan tannhelsetjenesten skal omfattes av planens konkrete virkemidler.
NTpF ber helse- og omsorgskomiteen om å:
sikre at tannhelsetjenesten og tannpleierprofesjonen omfattes av oppfølgingen av Helsepersonellplan 2040, inkludert programmet for ansvars- og oppgavedeling
gjennomføre en særskilt vurdering av framtidig behov for tannpleiere, øke og spre utdanningskapasiteten og følge opp NTpFs forslag om klinisk videreutdanning for tannpleiere
sørge for at personellframskrivingene omfatter både offentlig og privat tannhelsetjeneste og synliggjør geografiske forskjeller, ubesatte stillinger og rekrutteringsutfordringer
styrke forebygging og tidlig innsats som en del av løsningen på personellutfordringene, og bruke tannpleierkompetansen mer systematisk i samarbeid med øvrige helse- og omsorgstjenester
Forebygging krever riktig personellsammensetning
Helsepersonellplan 2040 bygger på at framtidens utfordringer ikke kan løses gjennom økt bemanning alene. Forebygging, riktig personellsammensetning og bedre bruk av tilgjengelig kompetanse må derfor ses i sammenheng.
Sykdomsbildet i tannhelsetjenesten er i endring. Flere eldre beholder egne tenner og lever samtidig med kroniske sykdommer, omfattende legemiddelbruk og redusert evne til egenomsorg. Periodontitt er utbredt, og blant yngre er syreskader en utfordring. Mange av disse tilstandene kan helt eller delvis forebygges.
Tjenesten er likevel fortsatt i stor grad organisert rundt behandling av sykdom som allerede har oppstått. Skal framtidig behandlings- og personellbehov reduseres, må forebygging og tidlig innsats få en mer styrende plass.
Tannpleiere er autorisert helsepersonell med selvstendig ansvar for egen yrkesutøvelse og kjernekompetanse innen diagnostikk, forebygging, helsefremming, behandling og oppfølging. Forebygging er derfor ikke bare viktig for den enkelte pasient. Det er også et personelltiltak som kan redusere sykdomsutvikling og framtidig behandlingsbehov.
Tannpleierkompetansen må brukes bedre
«Riktig kompetanse på riktig sted» må innebære at oppgaver legges til tannpleier når tannpleierens kompetanse er tilstrekkelig, mens tannlegens kompetanse brukes til oppgaver som krever den.
En slik arbeidsdeling kan styrke det forebyggende tilbudet, gjøre tjenestene mer tilgjengelige og frigjøre kapasitet i tannhelseteamet uten at kvalitet eller pasientsikkerhet svekkes.
Tannpleierutdanningen er treårig, mens tannlegeutdanningen er femårig. Når oppgaver kan ivaretas forsvarlig av tannpleier, vil en større satsing på tannpleierutdanning kunne gi raskere tilgang på personell og bedre bruk av samfunnets utdanningsressurser.
Tannhelsetjenesten og tannpleierprofesjonen må derfor inkluderes i det nasjonale kvalitetsutviklingsprogrammet for ansvars- og oppgavedeling.
Utdanningskapasiteten må styrkes
Tannpleiere er en liten autorisert helsepersonellgruppe, og det utdannes et begrenset antall hvert år.
NTpF erfarer at det allerede i dag er vanskelig å rekruttere tannpleiere flere steder i landet, særlig utenfor de største byene. Utlyste stillinger kan få få eller ingen kvalifiserte søkere og bli stående ubesatt.
Det er et paradoks at tjenesten mangler tannpleiere i flere deler av landet, samtidig som kvalifiserte søkere står uten studieplass. NTpF kjenner ikke til planer om å utvide utdanningskapasiteten i tråd med ambisjonene i tannhelsereformen og behovet for mer forebygging.
NTpF har tidligere anbefalt at det vurderes å omgjøre enkelte tannlegestudieplasser til tannpleierstudieplasser. Vi opprettholder denne anbefalingen. Det bør også vurderes å øke kapasiteten ved eksisterende tannpleierutdanninger og utvikle desentraliserte eller nye tilbud i deler av landet med vedvarende rekrutteringsutfordringer.
En eventuell utvidelse må følges av tilstrekkelig praksis-, klinikk- og veiledningskapasitet.
NTpF har også foreslått en modulbasert klinisk videreutdanning for tannpleiere på minimum 60 studiepoeng. Dette vil kunne styrke tannpleiernes kliniske rolle og legge til rette for trygg oppgavedeling og bedre utnyttelse av kompetansen. Det vil gi økt kompetanse innen spesielle fagområder som for eksempel diabetes, kreft og geriatri.
Framskrivingene viser ikke hele bildet
Helsemod inkluderer tannpleiere og viser vekst i tilbudet av tannpleierårsverk fram mot 2040. Dette må ikke uten videre tolkes som at framtidens behov er dekket.
Framskrivingene bygger i stor grad på dagens organisering og bruk av tjenestene. Rent private tjenester uten offentlig refusjon eller avtale inngår ikke. Modellen fanger heller ikke fullt ut opp endringer som kan følge av tannhelsereformen, økt forebygging, ny oppgavedeling og tettere samarbeid med øvrige helse- og omsorgstjenester.
Nasjonale tall kan dessuten skjule betydelige geografiske forskjeller. En beregnet nasjonal vekst betyr ikke nødvendigvis at tannpleierkompetansen er tilgjengelig der pasientene og tjenestene trenger den.
Framtidige framskrivinger må derfor omfatte både offentlig og privat tannhelsetjeneste, synliggjøre regionale forskjeller og inkludere kunnskap om ubesatte stillinger, rekrutteringsproblemer og turnover. Beregningene må også ta høyde for konsekvensene av tannhelsereformen og vurdere behovet for tannleger og tannpleiere i sammenheng.
Samarbeid og samlet kapasitet
Forebygging skjer ikke bare på tannklinikken. Mange trenger støtte til å forstå helseinformasjon og ivareta egen oral helse. Dette gjelder særlig eldre, personer med kroniske sykdommer, personer med funksjonsnedsettelser og andre som har vanskeligheter med å ivareta egen oral helse.
Tannpleierkompetansen må brukes mer systematisk i samarbeid med hjemmetjenester, sykehjem, helsestasjoner, skolehelsetjenesten og andre kommunale tjenester. Det bør utvikles samarbeidsmodeller og stillinger som gir tannpleiere et tydelig ansvar for forebyggende og helsefremmende tannhelsearbeid på tvers av tjenestene.
En stor del tannpleiere arbeider i privat tannhelsetjeneste. Personellplanleggingen må derfor omfatte både offentlig og privat sektor. Finansieringsordninger og organisatoriske grenser må ikke hindre at tilgjengelig tannpleierkompetanse benyttes, eller føre til at pasienter mister kontinuiteten i oppfølgingen når de får nye rettigheter.
Tannhelsereformen må planlegges ut fra den samlede kapasiteten i tannhelsetjenesten.
Tannpleiere må være en del av løsningen
Tannpleiere har kompetanse som svarer direkte på flere av utfordringene Helsepersonellplan 2040 skal løse: forebygging og tidlig innsats, bedre oppgavedeling, effektiv kompetansebruk og tilgjengelige tjenester i hele landet.
Samtidig er tannpleiere en liten yrkesgruppe, det utdannes få, og flere deler av landet har allerede rekrutteringsutfordringer.
NTpF ber Stortinget sikre at tannhelsetjenesten og tannpleierkompetansen får en tydelig plass i gjennomføringen av Helsepersonellplan 2040, og at framtidig personellplanlegging og utdanningskapasitet bygger på reelle behov i hele landet og konsekvensene av tannhelsereformen.
Med vennlig hilsen
Norsk Tannpleierforening
Ann-Elin Instebø, leder
Gry Jakhelln, fagansvarlig
Anonym · 23. september 2026Narvik kommunes uttalelse til Meld. St. 11 (2025–2026) – Helsepersonellplan 2040
Til Stortinget
Helse- og omsorgskomiteen
Narvik kommunes uttalelse til Meld. St. 11 (2025–2026) – Helsepersonellplan 2040
Narvik kommune vil innledningsvis understreke at Meld. St. 11 (2025–2026) Helsepersonellplan 2040 gir en grundig beskrivelse av de utfordringene kommunene, helseforetakene og staten står overfor når det gjelder tilgang på helsepersonell fram mot 2040.
Kommunen deler i hovedsak utfordringsbildet som beskrives i meldingen. Framskrivingene viser et betydelig økende gap mellom behovet for og tilgangen på helsepersonell. Særlig alvorlig er utviklingen for sykepleiere og helsefagarbeidere. SSB anslår at underskuddet for de 14 helsepersonellgruppene som inngår i Helsemod, kan øke fra om lag 9 900 årsverk i 2025 til 42 400 årsverk i 2040. Sykepleiere og helsefagarbeidere står alene for om lag 40 600 årsverk av dette underskuddet.
Samtidig peker meldingen på at utfordringene er størst i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Veksten i behovet for arbeidskraft er særlig sterk innen institusjons- og hjemmetjenestene.
Behov for sterkere satsing på lokale forsøk
Narvik kommune vil på denne bakgrunn oppfordre Stortinget til å legge større vekt på lokale og regionale forsøk, der kommuner og helseforetak sammen utvikler og prøver ut nye modeller for rekruttering, utdanning, kompetanseutvikling og for å beholde helsepersonell.
Helsepersonellplan 2040 legger selv opp til at kommuner og spesialisthelsetjenesten skal samarbeide om nye arbeidsformer og omstilling. Regjeringen viser blant annet til lokale utprøvinger gjennom «Prosjekt X», der kommunale helse- og omsorgstjenester og spesialisthelsetjenesten skal samarbeide på nye måter.
Narvik kommune mener dette bør følges opp mer konkret og forpliktende.
Det er betydelige forskjeller mellom kommunene når det gjelder geografi, befolkningsutvikling, avstander, tilgang på arbeidskraft, utdanningsmuligheter og organisering av tjenestene. En modell som fungerer i en storby, vil ikke nødvendigvis fungere like godt i en distriktskommune.
Det er derfor behov for å utvikle og prøve ut løsninger lokalt, samtidig som erfaringene systematisk dokumenteres og evalueres slik at gode modeller kan tas i bruk andre steder.
Økte ressurser til forsøksvirksomhet
Narvik kommune ber derfor Stortinget om å understreke at det må settes av tilstrekkelige og målrettede statlige ressurser til forsøksvirksomhet og omstilling, slik at kommuner og helseforetak faktisk får økonomisk mulighet til å prøve ut nye samarbeidsmodeller.
Dette bør ses i sammenheng med det foreslåtte omstillingstilskuddet til kommunene. Helsepersonellplanen legger opp til at tilskuddet blant annet skal kunne brukes til tiltak for å rekruttere og beholde personell, mentorordninger, gode lære- og praksisplasser, ansvars- og oppgavedeling og andre omstillingstiltak.
Narvik kommune mener imidlertid at det bør komme tydeligere fram at forsøk som gjennomføres i et forpliktende samarbeid mellom kommune og helseforetak, bør være et prioritert område for slike midler.
Det bør også legges til rette for at kommuner og helseforetak kan søke om midler sammen, slik at finansieringen ikke blir et hinder for samarbeid på tvers av forvaltningsnivåene.
Narvik kommune foreslår særlig forsøk innen:
1. Kombinerte stillinger mellom kommune og helseforetak
Helsepersonellplanen peker selv på kombinerte stillinger som et virkemiddel for å møte personellutfordringene. Slike stillinger kan bidra til bedre bruk av personell, økt kompetanseflyt, sterkere fagmiljøer og bedre sammenheng mellom tjenestenivåene.
Narvik kommune mener derfor det bør utvikles flere modeller der eksempelvis sykepleiere, helsefagarbeidere og annet helsepersonell kan ha deler av sin stilling i henholdsvis kommunen og helseforetaket.
Dette kan gi større stillinger, mer varierte arbeidsoppgaver, bedre faglig utvikling og samtidig gjøre det mulig å utnytte den samlede kompetansen bedre.
2. Felles rekrutterings- og traineeordninger
Kommuner og helseforetak konkurrerer i mange tilfeller om det samme helsepersonellet. I stedet for at virksomhetene konkurrerer om de samme fagfolkene, bør det utvikles ordninger der de samarbeider om rekruttering og karriereløp.
Narvik kommune foreslår derfor at det prøves ut felles traineeordninger for nyutdannede, der ansatte får erfaring fra både kommunale tjenester og spesialisthelsetjenesten.
Helsepersonellplanen peker selv på trainee-, mentor- og fadderordninger som virkemidler for rekruttering, faglig utvikling og stabilisering av arbeidsstyrken.
3. Bedre bruk av praksisplasser og lærlingeplasser
Tilgang på praksisplasser er en viktig del av rekrutteringsarbeidet. Meldingen peker på utfordringer med både kapasitet og kvalitet på praksisplasser i kommunene og spesialisthelsetjenesten.
Narvik kommune mener derfor det bør prøves ut modeller der kommune, helseforetak og utdanningsinstitusjoner planlegger praksis- og lærlingeløp sammen.
Dette kan blant annet innebære at studenter og lærlinger får praksis fra flere deler av helse- og omsorgstjenesten og på den måten får bedre kjennskap til mulighetene for arbeid i regionen.
4. Mentor- og veiledningsordninger
Overgangen fra utdanning til yrkeslivet kan være avgjørende for om nyutdannet helsepersonell blir værende i tjenesten.
Narvik kommune foreslår derfor at det etableres regionale mentorordninger som kan følge nyutdannede gjennom den første delen av yrkeskarrieren.
Meldingen viser selv til mentor- og fadderordninger som virkemidler for å styrke mottak og oppfølging av nyansatte, faglig utvikling, trygghet og stabilitet.
5. Modeller for å beholde nyutdannet helsepersonell
Rekruttering må ikke bare handle om å få folk inn i tjenesten. Det er minst like viktig å beholde dem.
Forsøk bør derfor omfatte hele løpet fra utdanning og praksis til fast ansettelse og videre kompetanseutvikling.
Det bør blant annet prøves ut modeller med:
fast mentor de første årene
strukturerte faglige utviklingsløp
mulighet for videreutdanning
kombinerte stillinger
større og mer attraktive stillinger
hospitering mellom kommune og sykehus
traineeordninger for nyutdannede.
Felles kompetanse- og bemanningsplanlegging
Narvik kommune vil også understreke behovet for felles kompetanse- og bemanningsplanlegging mellom kommunene og helseforetakene.
I dag planlegges personellbehov i stor grad innenfor den enkelte virksomhet. Når kommunen og helseforetaket samtidig rekrutterer fra det samme regionale arbeidsmarkedet, er det behov for et bedre samlet bilde av kompetansebehovet.
Helsepersonellplanen legger vekt på kompetansekartlegging og bedre planlegging på tvers av tjenestenivåene. Dette bør etter Narvik kommunes vurdering utvikles videre gjennom konkrete regionale forsøk.
Distriktene må få mulighet til å utvikle egne modeller
Narvik kommune vil særlig understreke at geografiske og regionale forskjeller må få større plass i gjennomføringen av Helsepersonellplan 2040.
Meldingen viser selv at utfordringsbildet varierer mellom ulike deler av landet.
For kommuner i Nord-Norge kan avstander, befolkningsgrunnlag, små fagmiljøer og rekrutteringskonkurranse gjøre utfordringene større enn de nasjonale gjennomsnittstallene tilsier.
Samtidig kan nettopp mindre og mellomstore kommuner være godt egnet som arenaer for å prøve ut nye modeller. Narvik har både kommunehelsetjeneste, spesialisthelsetjeneste, utdanningsmiljøer og et regionalt arbeidsmarked som gjør det mulig å utvikle slike samarbeidsmodeller.
Forsøkene må evalueres og erfaringene spres
Narvik kommune mener at statlig støtte til forsøksvirksomhet bør knyttes til et krav om systematisk evaluering og dokumentasjon.
Målet bør ikke være å etablere mange enkeltstående prosjekter som avsluttes når prosjektmidlene tar slutt. Målet bør være å finne ut hvilke modeller som faktisk gir bedre rekruttering, høyere stabilitet, bedre kompetanseutnyttelse og mer bærekraftige tjenester.
Gode resultater bør deretter kunne tas i bruk av andre kommuner og helseforetak.
Dette er også i tråd med Helsepersonellplanens vektlegging av at modeller skal prøves ut, evalueres, dokumenteres og tas i bruk.
Narvik kommune ber derfor Stortinget om:
Å styrke satsingen på lokale og regionale forsøk som utvikler nye modeller for rekruttering, utdanning, kompetanseutvikling og stabilisering av helsepersonell.
Å sikre tilstrekkelige statlige midler til forsøksvirksomhet, og at kommuner og helseforetak kan søke om midler i fellesskap.
Å prioritere forsøk med kombinerte stillinger mellom kommune og helseforetak.
Å legge til rette for felles trainee-, rekrutterings-, mentor- og veiledningsordninger mellom kommuner og helseforetak.
Å styrke samarbeidet om praksis- og lærlingeplasser mellom kommunene, helseforetakene og utdanningsinstitusjonene.
Å utvikle regionale modeller for felles bemannings- og kompetanseplanlegging, særlig i områder der kommune og helseforetak konkurrerer om det samme personellet.
Å sørge for systematisk evaluering av forsøkene, slik at erfaringer fra kommuner og regioner kan brukes i utviklingen av den nasjonale helsepersonellpolitikken.
Avslutning
Narvik kommune mener Helsepersonellplan 2040 gir et viktig grunnlag for det videre arbeidet med å sikre tilstrekkelig helsepersonell fram mot 2040. Samtidig vil gjennomføringen kreve at det gis rom for lokal innovasjon, utprøving og tilpasning.
For Narvik og andre kommuner i distriktene er det viktig at helsepersonellpolitikken ikke bare blir et spørsmål om å øke utdanningskapasiteten, men også om hvordan vi organiserer tjenestene, samarbeider mellom nivåene og klarer å rekruttere og beholde personell over tid.
Narvik kommune mener derfor at lokale forsøk i et forpliktende samarbeid mellom kommune, helseforetak og utdanningssektor bør få en tydeligere plass i oppfølgingen av Helsepersonellplan 2040, og at det må følge ressurser med denne satsingen.
Dette vil kunne gi både Narvik og andre kommuner mulighet til å utvikle og dokumentere løsninger som kan bidra til en mer bærekraftig helse- og omsorgstjeneste fram mot 2040.
Med hilsen
Narvik kommune
Rune Edvartsen
Ordfører
Privatperson · 22. september 2026Helsepersonellplan 2040 – personellregnskapet må omfatte hele yrkeslivet
Hovedbudskap
Helsepersonellplan 2040 beskriver en alvorlig personellutfordring. Planen anslår et gap på om lag 42 400 årsverk i 2040 i de modellerte personellgruppene, og om lag 40 600 av disse gjelder sykepleiere og helsefagarbeidere. Flere av tiltakene er nødvendige. Problemet er at mye av gevinsten skal hentes fra den samme arbeidskraften som allerede holder tjenesten i gang: høyere stillingsprosenter, mer helg, lavere sykefravær, økt produktivitet og lengre yrkeskarrierer.
Før flere timer hentes ut, må vi vite hvor mye personellet faktisk arbeider, om grunnbemanningen tåler normalt fravær, hva arbeidstidsordningene koster i restitusjon og hvor lenge kompetansen blir værende i klinikken. Målet må være flere kliniske heltidsår gjennom et helt yrkesliv – ikke bare flere registrerte årsverk neste år.
1. Faktisk arbeid må med i regnestykket
Økt heltidsandel er et riktig mål. Men avtalt stillingsprosent er ikke det samme som faktisk arbeid. Deltidsansatte som jevnlig tar ekstravakter ved sykdom, ferie og ubesatte vakter kan allerede levere betydelig mer arbeid enn stillingsprosenten viser. Arbeidsmiljøloven § 14-4 a bygger på samme grunnprinsipp: regelmessig arbeid utover avtalt tid kan gi rett til tilsvarende stilling.
Stortinget bør kreve at oppfølgingen skiller mellom frivillig deltid, ufrivillig deltid, faktisk uutnyttet kapasitet og ansatte som allerede fungerer som en fleksibilitetsbuffer. Ellers kan den samme arbeidstiden telles både som dagens drift og som framtidig reserve.
2. Grunnbemanningen må tåle normalt fravær
Helsepersonellplanens eget kunnskapsgrunnlag viser at lav eller minimumspreget grunnbemanning kan inngå i en negativ spiral mellom underbemanning, belastning, sykefravær, vikarbruk og turnover. Fravær kan ikke forutses for den enkelte, men ferie, sykdom, permisjoner og kompetanseaktivitet er normale forhold på systemnivå.
En bemanningsmodell som bare holder når alle planlagte ansatte er på jobb, er sårbar. Før redusert sykefravær og høyere stillingsprosenter føres som personellgevinster, bør sammenhengen mellom bemanning, arbeidstid, arbeidsmiljø og faktisk ekstraarbeid undersøkes.
Normalfravær skal planlegges – ikke ringes inn. Beredskap er ikke overbemanning.
3. Arbeidstid må vurderes over tid
Helse- og omsorgstjenesten må bemannes døgnet rundt. Natt, helg og høytider er en del av oppdraget. Men arbeidstid har en økonomisk og helsemessig verdi som må inngå i personellregnskapet. En arbeidstaker med 35,5 timers uke har 1,9 flere avtalte timer per uke enn en arbeidstaker med 33,6 timer – 98,8 timer i året, eller 5,65 prosent mer avtalt tid målt mot 33,6.
33,6 timer er arbeidstiden ved helkontinuerlig skift i den relevante allmenngjorte industrioverenskomsten. Tredelt turnus i helse kan gjennom omregningsreglene komme lavere enn 35,5 timer, men Fafo fant at sykepleiere og jordmødre som omfattes i gjennomsnitt bare fikk 0,6–0,8 timers reduksjon per uke, og at få kom i nærheten av 33,6. Når lønnsoppgjøret starter, starter derfor ikke alle fra samme arbeidstidsmessige utgangspunkt. Dette er ikke det samme som å si at lønnen er 5,65 prosent lavere; poenget er at avtalt tidsinnsats må med når lønns- og arbeidsvilkår sammenlignes.
4. Lønn og fleksibilitet er en del av personellpolitikken
Lønn fastsettes mellom partene, men kan ikke utelates fra en nasjonal analyse av rekruttering, spesialisering og arbeidskrafttilbud. Det relevante er ikke bare nominell lønn, men hvilken plass yrkesgruppen har i sitt eget arbeidsmarked og hva som betales per avtalt arbeidstime.
SSBs 2025-tall viser en gjennomsnittslønn for norske sykepleiere på 58 290 kroner per måned, mot 62 070 kroner for alle yrker – 93,9 prosent av landsgjennomsnittet. I Sverige var gjennomsnittet for grunnutdannede sykepleiere 44 000 svenske kroner mot 42 900 for alle yrker – 102,6 prosent. Svenske intensivsykepleiere lå på 52 600, tilsvarende 122,6 prosent av svensk gjennomsnitt. Tallene viser relativ lønnsposisjon, ikke årsaken til forskjellen mellom landene. Spekters A2-avtale gir dessuten 50 prosent overtidstillegg de første timene ved direkte forlengelse av ordinært skift. Når ekstraordinær fleksibilitet er nødvendig for driften, bør kompensasjonen vurderes som en del av personellpolitikken.
5. Frontfagets handlingsrom må undersøkes
Frontfagsmodellutvalget støtter modellen, men beskriver samtidig at om lag samme lønnsvekst mellom sektorer over tid begrenser lønn som virkemiddel i konkurransen om arbeidskraft. Utvalget peker også på knapphet i helse- og omsorgstjenestene og at modellen har fleksibilitet når arbeidskraftmangelen er vedvarende.
Spørsmålet er derfor om dette handlingsrommet faktisk brukes når samfunnskritisk kompetanse er knapp over tid. Samme prosentvise årslønnsvekst korrigerer ikke automatisk forskjeller i avtalt årsarbeidstid eller yrkesgruppenes relative plassering i den nasjonale lønnsstrukturen. Oppfølgingen bør derfor også følge lønn per avtalt arbeidstime og relativ lønnsposisjon.
Arbeidskamp er lovlig og legitimt. Staten kan gripe inn når en konflikt etter en konkret vurdering medfører fare for liv, helse eller sikkerhet eller andre alvorlige samfunnskonsekvenser. Når samfunnets avhengighet av helsepersonell begrenser hvor langt en konflikt kan gå, bør konsekvensene for reell forhandlingsmakt inngå i analysen.
6. Kompetanse og beredskap
En intensivplass er kompetanse satt i operativt system. Seng, respirator og monitor er ikke intensivkapasitet uten personell som kan vurdere, prioritere og behandle kritisk syke pasienter. Koronapandemien viste hvor raskt knapp intensivkompetanse blir en nasjonal beredskapsbegrensning.
Nasjonal personellplanlegging bør derfor måle kompetanseberedskap i tillegg til årsverk. Offentlig spesialistgodkjenning kan gi bedre nasjonal oversikt, utdanningsdimensjonering og beredskapsplanlegging, men kompetansen må også kobles til faglige karriereveier og økonomisk verdsetting.
Oppgavedeling er nødvendig, men må bygge på rett kompetanse til rett oppgave. Kvalifikasjoner, opplæring, supervisjon, ansvar og klinisk språkkompetanse må være tydelige når oppgaver flyttes. Effektivisering må ikke bli kompetansefortynning.
7. Omstilling har også en overgangskostnad
Regjeringen legger i hovedsak til grunn omstilling innenfor gjeldende økonomiske rammer. Det kan undervurdere overgangskostnaden. Robust grunnbemanning, lederkapasitet, kompetanseutvikling og teknologiske investeringer kan kreve penger før gevinstene kommer.
Teknologi- og produktivitetsgevinster bør ikke bare tas ut som høyere aktivitet. En del bør kunne reinvesteres i pasienttid, kompetanse, arbeidsmiljø, kvalitet og beredskap. Omstilling må samtidig skje med reell medvirkning fra ansatte, vernetjeneste og tillitsvalgte.
Den økonomiske analysen bør derfor vise både investeringsbehov og kostnaden ved å videreføre dagens praksis: merarbeid, overtid, vikarbruk og innleie, sykefravær, turnover, rekruttering, opplæring og tap av kompetanse.
Planen bør også følge kliniske heltidsår: den samlede tiden en arbeidstaker faktisk arbeider i klinisk eller pasientnært arbeid, omregnet til hele årsverk gjennom yrkeslivet. En som arbeider 80 prosent klinisk i 35 år representerer om lag 28 kliniske heltidsår; 100 prosent i 25 år representerer 25. Full-time equivalent-år brukes allerede til å beskrive samlet klinisk erfaring og arbeid over tid (Pascoe et al., 2005; Cooper et al., 2017). Det nye her er å bruke samme regnemåte for å se hvor mye klinisk arbeidskraft vi faktisk beholder gjennom et helt yrkesliv.
8. Forholdet til NSFs innspill
Norsk Sykepleierforbund har pekt på blant annet lønn, finansiering, heltid, ledelse, arbeidsmiljø og spesialistgodkjenning. Jeg deler mye av denne problemforståelsen, men mener oppfølgingen må gå lenger inn i mekanismene: faktisk arbeid må måles før en deltidsreserve beregnes, grunnbemanning må ses sammen med sykefravær og ekstraarbeid, og lønn må vurderes sammen med arbeidstid, frontfagets handlingsrom og reell forhandlingsmakt.
Staten, arbeidsgiverne og arbeidstakerorganisasjonene bør derfor vurdere om ordningene samlet gir et bærekraftig klinisk yrkesliv – ikke bare om hvert enkelt tiltak kan forsvares isolert.
Åtte hovedanmodninger til Stortinget
1. Be regjeringen etablere nasjonale indikatorer som viser faktisk arbeidstid, merarbeid og overtid sammenholdt med avtalt stillingsprosent, slik at deltidsreserven beregnes på faktisk tilgjengelig kapasitet.
2. Be regjeringen utvikle prinsipper for robust grunnbemanning som tar høyde for normalt fravær og nødvendig beredskap, og evaluere sammenhengen mellom bemanning, sykefravær, turnover, vikarbruk og ekstraarbeid.
3. Be regjeringen sikre at tiltak for heltid, helg og arbeidstid konsekvensvurderes for restitusjon, familieliv, rekruttering og varighet i yrket. Utredningen bør synliggjøre avtalt årsarbeidstid, effekten av omregningsreglene i tredelt turnus og forskjellen mellom 35,5 og 33,6 timers uke.
4. Be regjeringen inkludere lønn og økonomisk verdsetting som analysevariabler i oppfølgingen av Helsepersonellplan 2040, og invitere partene til å gjennomgå kompensasjonen for ekstraordinær fleksibilitet. Lønnsutviklingen bør sammenholdes med avtalt årsarbeidstid, lønn per avtalt arbeidstime og yrkesgruppenes relative plassering i den nasjonale lønnsstrukturen.
5. Be regjeringen utrede hvordan frontfagsmodellens handlingsrom og risikoen for inngrep i arbeidskonflikter påvirker muligheten for relative lønnsendringer og reell forhandlingsmakt i samfunnskritiske profesjoner med langvarig personellmangel.
6. Be regjeringen etablere indikatorer for kompetanseberedskap og bruke offentlig spesialistgodkjenning til nasjonal oversikt, utdanningsdimensjonering, beredskap og faglige karriereveier. Oppgavedeling må følges av tydelige krav til kvalifikasjoner, opplæring, supervisjon, ansvar og klinisk språkkompetanse.
7. Be regjeringen sikre at teknologi- og produktivitetsgevinster ikke ensidig tas ut som økt aktivitet eller innsparing, men også reinvesteres i pasienttid, kompetanse, arbeidsmiljø, kvalitet og beredskap, og etablere kliniske heltidsår som resultatindikator for hvor mye pasientnær arbeidskraft samfunnet faktisk beholder gjennom et helt yrkesliv.
8. Be regjeringen legge fram en økonomisk konsekvensanalyse som skiller mellom investeringsbehov, overgangskostnader og forventede framtidige gevinster ved robust bemanning, kompetanse, ledelse, teknologi og arbeidsmiljø. Analysen må også synliggjøre kostnadene ved å videreføre dagens praksis. Omstilling må gjennomføres med reell medvirkning.
Avslutning
Helsepersonellplan 2040 bør ikke bare spørre hvor mange flere årsverk som kan mobiliseres. Den bør spørre hvor mye kvalifisert klinisk arbeidskraft samfunnet faktisk klarer å beholde gjennom et helt yrkesliv.
Faktisk arbeid må med før en deltidsreserve beregnes. Normalfravær må inn i bemanningsplanleggingen. Arbeidstid må regnes som en del av den samlede kompensasjonen. Knapp kompetanse må bygges, brukes og verdsettes. Og dersom høyere stillingsprosenter, mer helg, lavere sykefravær og senere avgang skal gi varige personellgevinster, må tiltakene vurderes samlet.
Målet bør være et helsevesen der kvalifiserte mennesker ønsker, kan og har råd til å bli værende i klinisk arbeid. Kliniske heltidsår kan vise om vi faktisk lykkes.
Referanser
Alsos, K., & Andersen, R. K. (2023). Tredelt skift og turnus - evaluering av bestemmelsen om omregnet tid. Fafo-rapport 2023:05. Fafo.
Arbeids- og inkluderingsdepartementet. (2026, 28. januar). Spørsmål og svar om tvungen lønnsnemnd. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/tema/arbeidsliv/lonn-og-inntekt/innsikt/inntektspolitikk-og-lonnsoppgjor/sporsmal-og-svar-om-tvungen-lonnsnemnd/id2971645/
Arbeidstilsynet. (u.å.). Deltidsansattes rett til stilling som tilsvarer faktisk arbeidstid. Hentet fra https://www.arbeidstilsynet.no/lonn-og-ansettelse/ansettelse/rett-til-stilling-som-tilsvarer-faktisk-arbeidstid/
Arbeidstilsynet. (2025). Forskrift om delvis allmenngjøring av Industrioverenskomsten/VO-delen for skips- og verftsindustrien.
Cooper, Z., Bailey-Straebler, S., Morgan, K. E., O'Connor, M. E., Caddy, C., Hamadi, L., & Fairburn, C. G. (2017). Using the Internet to train therapists: Randomized comparison of two scalable methods. Journal of Medical Internet Research, 19(10), e355. doi:10.2196/jmir.8336
Finansdepartementet. (2023). NOU 2023: 30 Utfordringer for lønnsdannelsen og norsk økonomi. Oslo: Finansdepartementet. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2023-30/id3018750/
Helse- og omsorgsdepartementet. (2026a). Meld. St. 11 (2025-2026) Helsepersonellplan 2040. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-11-20252026/id3164917/
Helse- og omsorgsdepartementet. (2026b, 17. juni). Høring - forslag om innføring av spesialistgodkjenning for sykepleiere innenfor åtte fagområder. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing-forslag-om-innforing-av-spesialistgodkjenning-for-sykepleiere-innenfor-atte-fagomrader/id3166373/
Norsk Sykepleierforbund. (u.å.). Jeg arbeider i tredelt turnus. Hvilken ukentlig arbeidstid skal jeg ha?.
Norsk Sykepleierforbund. (2023). Protokoll fra NSFs landsmøte 6.-10. november 2023.
Norsk Sykepleierforbund. (2026, 12. juni). Deilig NSF-gjennomslag - nå må Stortinget levere. Hentet fra https://www.nsf.no/nyheter/helsepersonellplan-2040/deilig-nsf-gjennomslag-na-ma-stortinget-levere
Pascoe, T., Foley, E., Hutchinson, R., Watts, I., Whitecross, L., & Snowdon, T. (2005). The changing face of nurses in Australian general practice. Australian Journal of Advanced Nursing, 23(1), 44-50.
Spekter. (u.å.). Overenskomstens del A2 Unio. Hentet fra https://www.spekter.no/lonn-og-tariff/tariffavtaler/forbundsvise-avtaledeler-a2/overenskomstens-del-a2-unio/
Spekter. (2020, 8. april). Sykehusansatte får forhøyet overtidssats ved koronarelatert arbeid. Hentet fra https://www.spekter.no/nyhetsarkiv/sykehusansatte-far-forhoyet-overtidssats-ved-koronarelatert-arbeid
Statistisk sentralbyrå. (2026). Hva er vanlig lønn i Norge? Tall for 2025.
Statistiska centralbyrån. (2026). Medellöner i Sverige; Hur mycket tjänar en sjuksköterska? Tall för 2025.
Dysleksi Norge · 22. september 2026Dysleksi Norges høringssvar
Dysleksi Norge støtter kravet om autorisasjon for logopeder som helsepersonell, fremsatt av bl.a. Dysleksi Norge, FFO, HSF, hjernerådet, Hørselsforbundet, Kreftforeningen, LHS, MS-forbundet, Munn- og halskreftforeningen, Norges Parkinsinforbund og NBF.
For organisasjonens medlemmer med DLD (utviklingsmessige språkforstyrrelser) er logopedisk kompetanse av avgjørende betydning.
I dag er logoped ikke en beskyttet tittel. Personer uten godkjent logopedutdanning kan derfor bruke tittelen og tilby logopediske tjenester.
Det er vanskelig å forsvare når logopeder arbeider med mennesker som ofte har omfattende og alvorlige helseutfordringer.
Autorisasjon vil stille tydelige krav til utdanning og kompetanse og gi pasienter og brukere større trygghet for at den som bruker tittelen logoped, har de nødvendige kvalifikasjonene. Autorisasjon vil også gi tydeligere ansvarsforhold og styrke mulighetene for tilsyn og klage.
Dette handler først og fremst om kvalitet, pasient- og brukersikkerhet og rettssikkerhet.
Norges Naprapatforbund · 22. september 2026Innspill fra Norges Naprapatforbund
Innspill til Helse- og omsorgskomiteen vedrørende Helsepersonellplan 2040,
Meld. St. 11 (2025–2026):
Norges Naprapatforbund (NNF) har gjennomgått Helsepersonellplan 2040 og ønsker å rette oppmerksomheten mot at relevante helseprofesjoner fortsatt i liten grad er synliggjort i planens kunnskapsgrunnlag og analyser. Dette gjelder særlig autoriserte helsepersonellgrupper som i dag i begrenset eller ingen grad inngår i statistikkgrunnlaget fra SSB og Helsedirektoratet.
Helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre har selv understreket at «vi må la helsepersonell bruke kompetansen sin» og at «den tilgjengelige kompetansen brukes til det beste for pasienter, brukere og pårørende». Videre legger Helsepersonellplan 2040 opp til «betydelig mer ansvars- og oppgavedeling». Dersom autoriserte helseprofesjoner som i dag står utenfor sentrale statistikker og analyser ikke inkluderes i planleggingen, risikerer man å overse viktig kompetanse og kapasitet som allerede bidrar til å avlaste helse- og omsorgstjenestene.
Norges Naprapatforbund registrerer at regjeringen i Helsepersonellplan 2040 understreker at «utfordringsbildet er bredere enn det som fanges opp i framskrivingene for de 14 autoriserte helsepersonellgruppene alene», og at «bemanningen i helse- og omsorgstjenestene omfatter langt flere grupper enn de 14 autoriserte helsepersonellgruppene som inngår i Helsemod». Planen fremhever videre betydningen av å «rekruttere og beholde et bredt personellgrunnlag» og sikre at «tilgjengelig kompetanse brukes best mulig». Dette er i tråd med helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestres uttalelse om at «vi må la helsepersonell bruke kompetansen sin». NNF mener derfor at autoriserte naprapater og andre autoriserte profesjoner som i dag i begrenset grad inngår i sentrale statistikk- og analysegrunnlag, må inkluderes i det videre arbeidet med helsepersonellplanleggingen.
Den 9. desember 2025 deltok NNF i møte med Helse- og omsorgskomiteen, hvor behovet for å ta i bruk all tilgjengelig autorisert helsekompetanse ble drøftet. I møtet understreket vi viktigheten av å inkludere helseprofesjoner som i dag faller utenfor sentrale statistikker og analyser, og at det er nødvendig å synliggjøre disse gruppenes bidrag til befolkningens helsetjenester.
Til tross for denne dialogen har vi ikke mottatt informasjon om hvordan disse profesjonene skal involveres i det videre arbeidet med oppfølgingen av Helsepersonellplan 2040. Vi forventer derfor at relevante profesjoner inkluderes i det videre arbeidet, og at det gis tydelig informasjon om hvordan denne involveringen skal organiseres.
Slik planen i dag er utformet, kan det oppfattes som at oppmerksomheten i hovedsak rettes mot personell som er ansatt i den offentlige helse- og omsorgstjenesten eller som allerede er omfattet av eksisterende statistikkgrunnlag. Dette gir et ufullstendig bilde av den samlede helsepersonellressursen i Norge.
Dersom autoriserte helseprofesjoner utenfor dagens statistikkgrunnlag fortsatt ikke inkluderes, vil deres bidrag til å avlaste helse- og omsorgstjenestene forbli usynlige i planlegging og analyse. Konsekvensen er at myndighetene ikke får et fullstendig bilde av hvilke helseprofesjoner befolkningen faktisk benytter gjennom sine behandlingsforløp, eller hvilken kapasitet disse profesjonene representerer i møte med fremtidens helsepersonellutfordringer.
NNF oppfordrer derfor komiteen til å sikre at alt autorisert helsepersonell inngår i kunnskapsgrunnlaget for fremtidig helsepersonellplanlegging, slik at beslutninger kan baseres på et mest mulig helhetlig og korrekt bilde av helsepersonellressursene i Norge.
Mvh
Mariann Michaela Fuglerud, Ina Barsnes, Rolf-Magnus Johansen,
Generalsekretær NNF Nesteleder NNF Pasientkontakt NNF
Norsk Forening for Helse-og Treningsfysiologer (NFHT) · 22. september 2026Innspill til Helsepersonellplan 2040 fra Norsk Forening for Helse-og treningsfysiologer
Norsk Forening for Helse- og Treningsfysiologer (NFHT) takker for muligheten til å gi innspill til Helsepersonellplan 2040. NFHT støtter planens overordnede mål om å sikre bærekraftige helse- og omsorgstjenester gjennom bedre ressursutnyttelse, tverrfaglig samarbeid og økt satsing på forebygging og mestring. Planen beskriver på en god måte de betydelige utfordringene helsetjenestene står overfor som følge av demografiske endringer, økende sykdomsbyrde og mangel på helsepersonell. Samtidig mener NFHT at planen har en vesentlig mangel: Den anerkjenner betydningen av forebygging og mestring, men beskriver i liten grad hvordan trening som medisin kan tas i bruk som et sentralt virkemiddel for å møte framtidens helseutfordringer.
Fysisk aktivitet er et av de viktigste helsevirkemidlene vi har
Planen understreker at flere må holde seg friske lenger, mestre egen sykdom bedre og ha mindre behov for helse- og omsorgstjenester. Dette er mål NFHT støtter fullt ut. Imidlertid omtales i liten grad den omfattende kunnskapen som dokumenterer at fysisk aktivitet og trening er effektive tiltak både for forebygging og behandling av en rekke ikke-smittsomme sykdommer og helseutfordringer. Økt bruk av fysisk aktivitet som en integrert del av forebygging, behandling og rehabilitering kan bidra til bedre helseutfall, redusert tjenestebehov og mer bærekraftig ressursbruk i helsetjenestene.
Uforløst potensial i helsepersonellplanen
Helsepersonellplanen peker på behovet for nye arbeidsformer, oppgavedeling og mer effektiv bruk av tilgjengelig kompetanse. NFHT mener denne ambisjonen bør inkludere fagpersoner med spesialisert kompetanse innen trening som medisin. Til tross for at planen omtaler flere helseprofesjoner og understreker betydningen av tverrfaglig samarbeid, nevnes ikke helse- og treningsfysiologer som ressurs i helse- og omsorgstjenestene. Flere av NFHT sine medlemmer arbeider allerede i både spesialisthelsetjenesten og de kommunale helse- og omsorgstjenestene, hvor de bruker sin kompetanse innen planlegging, tilrettelegging og gjennomføring av evidensbaserte tiltak innen fysisk aktivitet og trening for personer med ulike sykdommer og sammensatte helseutfordringer. Samtidig er potensialet for å ta denne kompetansen i bruk langt større. Skal vi lykkes med å redusere sykdomsbyrden, styrke det forebyggende arbeidet og møte framtidens behov for helse- og omsorgstjenester, må vi i større grad ta i bruk personell som har spesialisert kompetanse på trening som medisin. Helse- og treningsfysiologer kan, i tett samarbeid med andre profesjoner, bidra både til at flere holder seg friske lenger og til at fysisk aktivitet og trening blir en integrert del av behandlingen der det er faglig indikert.
Behov for tydeligere satsing på trening som medisin
NFHT mener Helsepersonellplan 2040 bør tydeliggjøre at fysisk aktivitet og trening ikke bare er et folkehelsetiltak, men også et behandlingsverktøy på linje med andre helseintervensjoner når det foreligger dokumentert effekt. Helsepersonellplanen bør derfor:
Anerkjenne fysisk aktivitet og trening som sentrale virkemidler for å redusere framtidig sykdomsbyrde og personellbehov.
Styrke omtalen av trening som medisin som fagområde i helse- og omsorgstjenestene.
Legge til rette for økt bruk av personell med spesialisert kompetanse innen trening som medisin.
Sikre at tverrfaglige team har tilgang til, og ved behov inkluderer, helse- og treningsfysiologer for å styrke arbeidet med forebygging, rehabilitering og trening som medisin.
Vurdere hvordan denne kompetansen bedre kan tas i bruk for å understøtte planens mål om forebygging, mestring og bærekraftige tjenester.
NFHT deler regjeringens vurdering om at forebygging er avgjørende for helse- og omsorgstjenestenes bærekraft fram mot 2040. Planen mangler imidlertid en tydelig strategi for hvordan fysisk aktivitet og trening skal bidra til å realisere disse målene, og hvordan personell med særskilt kompetanse innen trening som medisin kan inngå som en del av løsningen. Dersom Norge skal lykkes med å redusere sykdomsbyrden og samtidig håndtere den forventede mangelen på helsepersonell, bør fysisk aktivitet og trening gis en mer sentral plass i framtidens helse- og omsorgstjenester, og helse- og treningsfysiologers kompetanse i større grad anerkjennes og tas i bruk.
På vegne av Norsk Forening for Helse- og Treningsfysiologer
Christina Gjestvang, Leder
Studiesenteret Midt-Troms AS · 21. september 2026Høringsinnspill Helsepersonellplan 2024
Høringsinnspill til Meld. St. 11 (2025–2026)
Helsepersonellplan 2040
Til Stortingets helse- og omsorgskomité
Tema: Studiesentrene som en del av løsningen på helsepersonellutfordringen
Hovedbudskap: Studiesentrene bør utvikles fra i stor grad prosjektbaserte samarbeidspartnere til en tydelig og varig del av den nasjonale og regionale kompetanseinfrastrukturen.
Vi viser til Meld. St. 11 (2025–2026) Helsepersonellplan 2040 og ønsker særlig å kommentere planens omtale av studiesenterordningen.
Vi er svært positive til at regjeringen løfter fram studiesentrene som en viktig del av infrastrukturen for fleksibel og desentralisert utdanning, og anerkjenner rollen studiesentrene har som bindeledd mellom utdanningsinstitusjonene, lokalsamfunnene og arbeidslivet.
Det er også positivt at regjeringen vil initiere et samarbeid mellom Helse- og omsorgsdepartementet, Kommunal- og distriktsdepartementet og andre relevante aktører for å avklare det videre arbeidet med studiesentrene og samarbeidet med helse- og omsorgssektoren.
Vi mener imidlertid at Helsepersonellplan 2040 gir anledning til å gå ett steg videre.
Skal studiesentrene bidra vesentlig til å møte framtidens behov for helsepersonell, bør de utvikles fra i stor grad prosjektbaserte samarbeidspartnere til en tydelig og varig del av den nasjonale og regionale kompetanseinfrastrukturen.
Utfordringen er ikke bare hvor mange vi utdanner – men hvor vi utdanner dem
Helsepersonellplan 2040 beskriver en betydelig framtidig mangel på arbeidskraft i helse- og omsorgstjenestene. Utfordringen vil ikke være lik i hele landet. Mange distriktskommuner opplever allerede store problemer med å rekruttere og beholde kvalifisert personell.
Å øke utdanningskapasiteten nasjonalt er derfor ikke alene tilstrekkelig.
Dersom kompetansen skal finnes i hele landet, må også utdanning være tilgjengelig i hele landet. For mange voksne er det ikke realistisk å flytte til et universitets- eller høgskolested for å gjennomføre studier. De har arbeid, familie, bolig og økonomiske forpliktelser på hjemstedet. Dette gjelder ikke minst ansatte som allerede arbeider i kommunale helse- og omsorgstjenester og som har behov for grunnutdanning, videreutdanning eller formell kompetanseheving. Studiesentrene gjør det mulig å kombinere utdanning med arbeid og familieliv og bidrar dermed til å åpne høyere utdanning for grupper som det ordinære campusbaserte utdanningssystemet i mindre grad når.
Studiesentrene skaper «pluss-studenter»
Et sentralt poeng i diskusjonen om desentralisert utdanning er at studiesentrene i stor grad rekrutterer studenter som ellers ikke ville tatt høyere utdanning.
Dette er ikke nødvendigvis studenter som velger mellom et studiesenter og et ordinært campus. For mange står valget mellom å studere lokalt – eller ikke studere i det hele tatt.
Vi omtaler derfor denne gruppen som «pluss-studenter». Når utdanningen gjøres tilgjengelig der mennesker allerede bor og arbeider, øker den samlede tilgangen til kvalifisert arbeidskraft uten at man bare flytter studenter mellom ulike utdanningssteder.
Dette er særlig viktig i distriktene. Voksne studenter som allerede har familie, arbeid og tilhørighet i en region, representerer også et betydelig potensial for stabil arbeidskraft både under og etter endt utdanning. Desentralisert utdanning bør derfor sees både som utdanningspolitikk, arbeidsmarkedspolitikk, distriktspolitikk og som et konkret rekrutteringstiltak for helse- og omsorgstjenestene.
Studiesentrene kjenner kompetansebehovene før de blir studieprogram
En av studiesentrenes viktigste funksjoner er rollen mellom arbeidslivet og utdanningsinstitusjonene. Studiesentrene har tett kontakt med kommuner, helse- og omsorgstjenester, NAV, videregående skoler, fylkeskommuner, næringsliv og utdanningsinstitusjoner. Gjennom disse nettverkene fanger studiesentrene opp kompetansebehov som ikke nødvendigvis framkommer gjennom ordinære søkertall til universiteter og høgskoler. Dette er en viktig forskjell.
Et dokumentert behov i arbeidslivet vil ikke automatisk gi seg utslag i søkere til et eksisterende campusbasert utdanningstilbud dersom potensielle studenter ikke har praktisk mulighet til å flytte eller pendle til studiestedet. Studiesentrene kan derfor bidra til å identifisere både:
· hvilke kompetansebehov kommunene og helsetjenestene har
· hvilke ansatte som har behov for formell kompetanse eller videreutdanning
· hvilke potensielle studenter som finnes lokalt og regionalt
· hvilke utdanninger som bør gjøres tilgjengelige
· hvor utdanningstilbudene bør lokaliseres
· hvordan tilbudene bør organiseres for at målgruppen faktisk skal kunne delta
· muligheter for lokale og regionale praksisplasser.
Denne funksjonen bør etter vår vurdering formaliseres sterkere.
Kompetansekartlegging må kobles til utdanningskapasitet
Helsepersonellplanen legger vekt på bedre planlegging av framtidige kompetansebehov. Vi mener studiesentrene bør få en definert rolle i dette arbeidet. Kommunene kjenner sine bemanningsutfordringer. Utdanningsinstitusjonene har ansvar for utdanningen. Mellom disse aktørene er det behov for en lokal og regional struktur som kan samle behovene, mobilisere potensielle studenter og koble etterspørselen til aktuelle utdanningsmiljøer. Her kan studiesentrene fylle en funksjon som allerede eksisterer mange steder, men som i dag i for stor grad er avhengig av enkeltprosjekter og lokale initiativ. En mer systematisk modell for regional kompetansekartlegging gjennom studiesentrene vil også kunne gi universiteter, høgskoler og fagskoler et bedre beslutningsgrunnlag når de skal dimensjonere og utvikle sine utdanningstilbud.
Utdanningsinstitusjonene må stimuleres til samarbeid
Det faglige ansvaret ligger alltid hos universiteter, høgskoler og fagskoler. Skal studiesentermodellen fungere, må det derfor finnes utdanningsinstitusjoner som har både insentiver og rammebetingelser til å utvikle og levere fleksible tilbud utenfor egne campus.
Vi mener det bør utvikles mer forpliktende samarbeidsmodeller mellom utdanningsinstitusjoner og studiesentre. Dette kan blant annet gjøres gjennom langsiktige hovedsamarbeidsavtaler, der konkrete utdanningstilbud kan etableres gjennom underavtaler med aktuelle fakulteter og fagmiljøer. Universiteter, høgskoler og fagskoler bør samtidig få tydeligere forventninger om å benytte eksisterende studiesentre når de skal utvikle desentraliserte og fleksible tilbud. Etter vår mening bør departementet bruke sin styringsrett i tildelingsbrevene mer bevisst, for å utnytte potensiale i studiesentrene bedre. Dette vil kunne utnytte studieplassene ved mange utdanningsinstitusjoner og motvirke en sentralisering av studieplasser det er stort behov for i distrikts Norge. På den måten kan staten utnytte en infrastruktur som allerede finnes, framfor at hver utdanningsinstitusjon skal etablere egne parallelle strukturer lokalt.
En kostnadseffektiv infrastruktur
Studiesentrene representerer en kostnadseffektiv måte å gjøre utdanning tilgjengelig i hele landet på. Det er verken realistisk eller samfunnsøkonomisk riktig å etablere nye universitets- eller høgskolecampus i alle regioner hvor det er behov for kompetanse. Studiesentrene gjør det mulig å benytte eksisterende utdanningsmiljøer nasjonalt samtidig som studentene får tilgang til lokal infrastruktur, læringsmiljø, veiledning og faglige og sosiale møteplasser. Digitale undervisningsformer kan kombineres med fysiske samlinger og lokale læringsmiljø. Dermed kan utdanning flyttes – uten at mennesker nødvendigvis må flytte. Dette er en modell som både kan skaleres og tilpasses skiftende kompetansebehov.
Studiesentrene kan bidra til å løse praksisutfordringen
Tilgangen på praksisplasser er en begrensende faktor for kapasiteten i mange helse- og sosialfaglige utdanninger. Når utdanninger desentraliseres, er det viktig at også praksis organiseres desentralisert. Studiesentrene kan bidra som regional aktør mellom utdanningsinstitusjoner, kommuner, helseforetak og andre praksissteder. Dette kan bidra til å utvikle flere praksisarenaer i distriktene, styrke praksisveiledningen og knytte studentene tettere til arbeidslivet i regionen gjennom hele utdanningsløpet. Praksis lokalt har dessuten en viktig rekrutteringseffekt. Studentene blir kjent med arbeidsplassene og arbeidsplassene blir kjent med framtidige medarbeidere.
Fra prosjekt til system
Studiesentrene har over mange år vist at de kan mobilisere nye studentgrupper og gjøre utdanning tilgjengelig i områder der avstandene til ordinære studiesteder er store. Utfordringen er at mye av virksomheten fortsatt er prosjektbasert. Det gjør det vanskelig å bygge langsiktige samarbeidsrelasjoner, drive systematisk kompetansekartlegging, mobilisere nye studentgrupper og planlegge utdanningstilbud flere år framover. Dersom Stortinget mener at studiesentrene skal være en del av løsningen på helsepersonellutfordringen, må denne rollen følges av mer forutsigbare rammebetingelser. Målet bør være å gå fra prosjekt til system.
Fra prosjekt til nasjonal struktur
Skal studiesentrene utvikles fra prosjekt til system, må staten samtidig ta stilling til finansiering, felles identitet og hvilke virksomheter som skal kunne defineres som studiesentre.
Finansiering
Finansieringen må følge ambisjonene. Med flere studiesentre og økte forventninger til sentrenes rolle mener vi at den statlige rammen bør økes fra dagens nivå på om lag 75 millioner kroner til om lag 200 millioner kroner årlig. En slik ramme vil gi grunnlag for en robust og forutsigbar nasjonal struktur og gjøre det mulig for studiesentrene å arbeide langsiktig med kompetansekartlegging, studentmobilisering, utvikling av utdanningstilbud og samarbeid med arbeidslivet. Skal målet være å gå fra prosjekt til system, må finansieringen være dimensjonert for dette.
Felles navn og nasjonal merkevare
Dersom studiesentrene skal inngå i en nasjonal struktur, bør sentre som mottar statlige midler benytte en felles navnestandard, for eksempel «Studiesenter + regionnavn». I dag brukes mange ulike betegnelser. En felles navnestruktur vil gjøre ordningen lettere å forstå og gjenkjenne for innbyggere, utdanningsinstitusjoner, arbeidsliv og myndigheter, og bidra til å bygge Studiesenter som en tydelig nasjonal merkevare med sterk regional forankring.
Kriterier for å kunne kalle seg studiesenter
Det bør samtidig utvikles nasjonale kriterier for hvilke virksomheter som skal kunne kalle seg studiesenter og motta statlig finansiering. Kriteriene bør blant annet ta hensyn til befolkningsgrunnlaget i regionen senteret skal betjene, dokumenterte kompetansebehov, samarbeid med kommuner og arbeidsliv, samt reell reisetid og tilgjengelighet til nærmeste universitet eller høyskole. Reisetid bør tillegges særlig vekt. Geografisk avstand i kilometer gir ikke alltid et riktig bilde av hvor tilgjengelig et ordinært studiested faktisk er. Kollektivtilbud, fergeforbindelser, vinterforhold og muligheten for dagpendling kan være avgjørende, særlig i distriktene. Formålet med studiesenterordningen bør være å bringe utdanning nærmere mennesker som ikke har realistisk tilgang til et etablert universitets- eller høyskoletilbud. Det bør derfor som hovedregel ikke prioriteres statlig finansierte studiesentre på steder som allerede har et universitet eller en høyskole med et betydelig utdanningstilbud. Et ordinært studiesenter i for eksempel Tromsø, hvor UiT Norges arktiske universitet har sitt hovedsete, vil etter vår vurdering i liten grad være i tråd med ordningens distriktspolitiske formål. Målet bør ikke være flest mulig studiesentre, men en robust, langsiktig og geografisk balansert nasjonal struktur der hvert studiesenter har et tydelig regionalt ansvar og dekker et dokumentert behov.
Våre anbefalinger
På denne bakgrunn ber vi helse- og omsorgskomiteen bidra til at studiesentrene får en tydelig rolle i oppfølgingen av Helsepersonellplan 2040.
Vi anbefaler særlig at komiteen ber regjeringen:
1. Definere studiesentrene som en del av den nasjonale og regionale infrastrukturen for desentralisert og fleksibel utdanning og kompetanseutvikling.
2. Øke den statlige finansieringen av studiesenterordningen fra om lag 75 millioner kroner til om lag 200 millioner kroner årlig og etablere en langsiktig og forutsigbar finansieringsmodell.
3. Gi studiesentrene en tydelig rolle i regional kompetansekartlegging og kompetanseplanlegging, i samarbeid med kommuner, fylkeskommuner, helseforetak, arbeidsliv og utdanningsinstitusjoner.
4. Stimulere universiteter, høgskoler og fagskoler til mer forpliktende samarbeid med studiesentrene om utvikling og gjennomføring av fleksible og desentraliserte utdanningstilbud.
5. Inkludere studiesentrene i arbeidet med å utvikle desentraliserte modeller for helseutdanning og praksis, herunder samarbeid om lokale praksisplasser og praksisveiledning.
6. Involvere representanter for studiesentrene direkte i det videre arbeidet som Helse- og omsorgsdepartementet og Kommunal- og distriktsdepartementet skal gjennomføre for å følge opp studiesenterordningen i Helsepersonellplan 2040.
7. Etablere en felles nasjonal navnestandard for statlig finansierte studiesentre, for eksempel «Studiesenter + regionnavn», slik at ordningen fremstår som en gjenkjennelig nasjonal struktur.
8. Utarbeide nasjonale kriterier for hvilke virksomheter som skal kunne kalle seg studiesenter og motta statlig finansiering, blant annet basert på regionalt befolkningsgrunnlag, dokumenterte kompetansebehov og evnen til å betjene en naturlig bo- og arbeidsmarkedsregion.
9. Legge reell reisetid og tilgjengelighet til eksisterende universitets- og høyskolesteder til grunn ved vurdering av behovet for studiesentre, og som hovedregel prioritere områder der avstand og reisetid faktisk er en barriere for deltakelse i høyere utdanning.
Forslag til merknad fra komiteen
Komiteen viser til at behovet for helsepersonell varierer mellom ulike deler av landet, og at tilgang til utdanning i egen region kan være avgjørende for rekruttering og stabilisering av helsepersonell i distriktene. Komiteen mener studiesentrene er en viktig del av infrastrukturen for fleksibel og desentralisert utdanning og kan bidra til å koble lokale og regionale kompetansebehov med utdanningstilbud fra universiteter, høgskoler og fagskoler. Komiteen mener studiesentrene bør involveres systematisk i oppfølgingen av Helsepersonellplan 2040.
Forslag til anmodningsvedtak
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen, i samarbeid med relevante aktører, etablere en langsiktig og forutsigbar finansieringsmodell for studiesentrene som del av den nasjonale infrastrukturen for fleksibel og desentralisert utdanning, med en statlig ramme på om lag 200 millioner kroner årlig.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen legge til rette for at studiesentrene får en tydelig rolle i kartlegging og mobilisering av lokale og regionale kompetansebehov og i utviklingen av desentraliserte utdanningstilbud, særlig innen helse- og omsorgsfag.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen legge til rette for mer forpliktende samarbeid mellom universiteter, høgskoler, fagskoler og studiesentre om fleksible og desentraliserte utdanningstilbud og praksismodeller.
Avslutning
Den framtidige helsepersonellutfordringen handler ikke bare om hvor mange som utdannes. Den handler også om hvem vi klarer å rekruttere til utdanning, hvor utdanningen kan gjennomføres og hvor den ferdige kompetansen blir værende. Studiesentrene når mennesker som det ordinære utdanningssystemet ikke alltid når. De kobler utdanning til konkrete kompetansebehov i lokalt arbeidsliv og gjør det mulig å utdanne mennesker der behovet for kompetansen faktisk finnes.
Dette bidrar ikke bare til flere kvalifiserte arbeidstakere. Det kan også styrke bosetting, redusere fraflytting og utenforskap og bidra til mer bærekraftige kommuner og regioner.
Regjeringen har gjennom Helsepersonellplan 2040 anerkjent studiesentrenes betydning. Det naturlige neste steget er å gjøre studiesentrene til en tydelig, forutsigbar og integrert del av løsningen.
Utdanning må i større grad kunne flyttes dit menneskene og kompetansebehovene er (Plusstudenter) – slik at menneskene ikke alltid må flytte dit utdanningsinstitusjonene er.
Privatperson - sykepleierstudent · 17. september 2026Strukturen på helsevesenet er bygd på en urealistisk analyse av behov.
Behov
Først og fremst er det hensiktsmessig å kartlegge det reelle behovet, og ikke ta utgangspunkt i behovet slik det er formet av helsevesenets egne kriterier. Innen psykisk helse og eldreomsorgen ser vi gjerne på ventelistene for å beregne behovet. Men ventelistene forteller oss først og fremst om dem som har kommet gjennom nåløyet av kriterier. De sier lite om dem som har fått avslag, ikke har klart å be om hjelp, har falt ut av behandlingen eller dødd i påvente av hjelp.
Selv om en person får avslag på behandling eller omsorg, betyr ikke det at behovet er borte. Det forteller bare at personen ikke har klart å innfri kriteriene som er satt for å få hjelpen. Og for å innfri kriteriene for langtidsbehandling i Norge må man i mange tilfeller være svært syk. Men hva med alle dem som faller mellom stolene? Mennesker som har nedsatt funksjon, dårlig helse, redusert boevne og mangelfull egenomsorg, men som av ulike årsaker ikke vurderes som syke nok til å få et høyere eller mer langvarig omsorgs- eller behandlingstilbud?
Det er mange mennesker i denne gruppen. Selv om helt grunnleggende behov kanskje kan imøtekommes av hjemmetjenesten, betyr ikke det nødvendigvis at mennesket opplever mestring, har livskvalitet eller har gode forutsetninger for å ivareta egen helse. At et menneske fysisk kan bo hjemme, betyr ikke automatisk at det er det beste alternativet.
Studier viser at mange ønsker å bo hjemme så lenge som mulig. Men det er ikke nødvendigvis det samme som å ønske å bo hjemme så lenge det fysisk lar seg gjøre. Så lenge personen opplever trygghet, mestring og livskvalitet, kan hjemmet være det beste stedet å være. Når dette forsvinner, og alderdom eller sykdom fører til økende hjelpebehov, kan ønsket om å bo hjemme også endre seg. Bare fordi noe er fysisk mulig, betyr det ikke nødvendigvis at det er riktig.
Innen psykisk helse stiller det seg ofte annerledes. En person kan få avslag på behandling eller et høyere omsorgsnivå fordi selve symptomene på den psykiske sykdommen gjør det vanskelig å nyttiggjøre seg av tilbudet. Paranoia, mistillit, vekslende motivasjon, nedsatt funksjon og rusproblematikk kan bli tolket som manglende vilje eller motstand mot å motta helsehjelp. Det kan også bli vanskelig å opprettholde et behandlingstilbud dersom pasienten ikke møter til polikliniske avtaler eller ikke klarer å følge opp avtalene som er satt.
Men nettopp dette kan være svært utfordrende for et menneske med nedsatt funksjon, rusproblematikk, paranoia eller problemer med å koordinere egen hverdag. Det kan derfor oppstå et paradoks: De egenskapene og symptomene som gjør at personen trenger mer omfattende hjelp, kan samtidig gjøre det vanskeligere å oppfylle kriteriene for å motta hjelpen.
Med andre ord kan maktforholdet mellom helsevesenet og pasienten bli skjevt. Hjelpen blir tilgjengelig på bestemte vilkår, og pasienten må i praksis klare å tilpasse seg systemets krav for å få tilgang til den. Da kan man stille spørsmålet om vi har gjort helsehjelpen til en pris som må fortjenes – der man må klare å møte helsevesenets forventninger for å bli vurdert som verdig den hjelpen man trenger.
Konklusjonen er at vi risikerer å ha bygget deler av helsevesenet på et behov vi selv har rammet inn, fremfor å ta utgangspunkt i det reelle behovet i befolkningen. Vi har laget kriterier for hva som skal til for å få helsehjelp, og de som ikke innfrir kriteriene, faller utenfor. Først må vi vite hvor behovet faktisk ligger. Deretter må vi spørre om strukturen i helsevesenet er tilpasset dette behovet.
Behandlingsform
Siden reformen på 1970-tallet har utviklingen gått i retning av mindre langtidsbehandling i institusjon og mer behandling og oppfølging ute i kommunene. Dette kan fungere godt for mennesker som har tilstrekkelig helse, funksjon og ressurser til å møte opp hos fastlege eller i poliklinisk behandling. For mange eldre, somatisk syke og mennesker med alvorlige psykiske lidelser kan denne modellen imidlertid være vanskelig å nyttiggjøre seg av.
Når mennesker ikke klarer å møte opp eller situasjonen blir akutt, kan de i stedet møte et system gjennom ambulanse, legevakt eller akuttmottak. Disse tjenestene har viktige oppgaver, men er ikke nødvendigvis organisert eller dimensjonert for å følge opp hele mennesket over tid. Resultatet kan bli en akutt vurdering av situasjonen, uten at de underliggende og ofte kroniske problemene – enten de er fysiske eller psykiske – blir tilstrekkelig behandlet.
Heller ikke helsehus eller sykehus har nødvendigvis kapasitet til å følge opp alle sider ved menneskets situasjon. Pasienten kan få behandling for det mest akutte problemet, før vedkommende skrives ut fordi kapasiteten er begrenset. Da kan man i praksis sette et plaster på problemet i stedet for å behandle årsaken. Når årsaken ikke er tilstrekkelig behandlet, kan problemene blusse opp igjen og føre til ny kontakt med helsetjenesten og reinnleggelse.
Mange KAD-, rehabiliterings- og palliative avdelinger må samtidig håndtere korttidspasienter som blir liggende fordi sykehuset ikke kan skrive dem ut, eller fordi pasienten ikke er frisk nok til å reise hjem. Når korttidsplasser blir brukt til pasienter som egentlig trenger et mer langvarig tilbud, kan det oppstå en propp i systemet. Pasienter som kunne hatt behov for langtidsplass eller langvarig behandling, opptar plasser som egentlig er ment for kortvarige forløp.
Strukturen vi har skapt, kan dermed bidra til en svingdørmentalitet, hvor mennesker beveger seg mellom hjem, legevakt, sykehus og korttidsplasser uten at det underliggende behovet blir tilstrekkelig løst. Da øker også risikoen for nye innleggelser og nye akutte situasjoner.
Det er derfor vesentlig å vurdere om det bør settes av ressurser til flere langtidsplasser, både innen eldreomsorgen og psykisk helse. Samtidig bør vi undersøke hvilke resultater lavterskeltilbud faktisk gir, og om tilbudene er dimensjonert og utformet slik at de møter behovene over tid.
For å kunne vurdere effekten av lavterskeltilbud må vi se på reelle resultater, ikke bare hvor mange som har avsluttet et tilbud. Et kort behandlingstilbud som avsluttes, betyr ikke nødvendigvis at behovet for behandling er borte. På samme måte er det ikke nødvendigvis slik at en pasient som skrives ut fra en korttidsplass, er ferdig behandlet. Uten tilstrekkelig og adekvat behandling vil ikke nødvendigvis problemet forsvinne. Det kan i stedet dukke opp igjen et annet sted i kommunen.
Det å skape flere langtidsplasser koster. Men det koster også å la være. Det kan koste at mennesker blir uføre, at pårørende blir sykmeldte fordi omsorgsbelastningen blir for stor, og at mennesker med psykiske lidelser ikke får tilstrekkelig behandling. Kostnadene kan da flyttes til politi, kriminalomsorg, ambulansetjenester, sykehus og korttidsplasser.
Og for pårørende som mister et menneske fordi hjelpen ikke var tilstrekkelig, finnes det en kostnad som aldri kan måles i kroner.
Konklusjon
Vi er nødt til å avdekke det reelle behovet og deretter spørre om strukturen i helsevesenet er bygget for å møte dette behovet.
Langtidsbehandling må tilbake på banen som et reelt alternativ. Det bør være mulig å diskutere hva som fungerte i tidligere modeller med langsiktig, og i enkelte tilfeller livslang, behandling og oppfølging. Institusjoner kunne gi struktur, fellesskap, arbeid og mening i hverdagen. Det betyr ikke at tidligere institusjonsmodeller skal tilbake slik de var, men at vi må tørre å undersøke om vi har fjernet noe som enkelte mennesker fortsatt trenger.
Det samme gjelder eldreomsorgen. Aldershjem og institusjonsplasser kunne tidligere gi eldre mulighet til å få en trygg og verdig alderdom før de ble svært syke. Mange eldre ønsker å bo hjemme så lenge som mulig, men dette ønsket må også sees i sammenheng med trygghet, funksjon og livskvalitet. Å bo hjemme så lenge det fysisk er mulig, er ikke nødvendigvis det samme som å ha det godt hjemme.
Når vi samtidig ser alvorlige utfordringer knyttet til blant annet depresjon og selvmord blant eldre, bør vi spørre om dagens tilbud faktisk møter behovene til dem som trenger hjelp. Det samme gjelder overdoser og andre alvorlige konsekvenser av mangelfull oppfølging innen psykisk helse og rus. Slike utviklingstrekk kan ikke alene bevise at dagens tjenester er årsaken, men de bør være en del av grunnlaget når vi vurderer om tilbudene våre er tilstrekkelige.
Helsepersonellkrisen må også møtes ved å bruke den kompetansen og kapasiteten vi allerede har bedre. Flere helsefagarbeidere arbeider deltid, og mange står uten hele og faste stillinger. Samtidig har mange sykepleiere valgt seg bort fra pasientrettet arbeid. Vi har behov for sykepleiere i administrative og koordinerende funksjoner, men det bør også vurderes om enkelte funksjoner kan organiseres annerledes slik at mer helsepersonell kan brukes direkte i pasientarbeidet.
Det samme gjelder koordinering. Koordinering av tjenester er viktig, men vi bør spørre om alle koordineringsfunksjoner må organiseres som egne stillinger, eller om enkelte oppgaver kan kombineres med mer pasientrettet arbeid. At mennesker får ulik behandling fra kommune til kommune, viser samtidig at en egen koordineringsfunksjon i seg selv ikke løser problemet med ulik organisering og ulikt tjenestetilbud.
Vi bør også bli bedre til å bruke den arbeidskapasiteten som finnes utenfor helsepersonellgruppene. Mange mennesker som står utenfor arbeidslivet, kan kanskje bidra med oppgaver på kjøkken, i miljøarbeid på sykehjem, med måltider eller andre praktiske oppgaver. Dersom flere får mulighet til å bidra ut fra egne forutsetninger, kan det frigjøre sykepleiere og helsefagarbeidere til oppgaver som krever helsefaglig kompetanse.
Vi har skapt et samfunn hvor det å stå utenfor arbeidslivet i for stor grad kan bli en permanent tilstand. Samtidig vet vi at fellesskap, tilhørighet og opplevelse av mestring kan ha betydning for både psykisk og fysisk helse. Derfor bør målet ikke bare være å få mennesker tilbake i arbeid, men å finne måter de kan bidra på når ordinært arbeid ikke er mulig.
Alt i alt mener jeg derfor at vi ikke nødvendigvis skal fjerne lavterskeltilbudene, men vi bør tørre å stille spørsmål ved om alle kortvarige tilbud er riktig løsning. Noen mennesker trenger et lavterskeltilbud for å komme i gang. Andre trenger noe helt annet: kontinuitet, langsiktighet og behandling over tid.
Problemet er ikke nødvendigvis at vi har for mye hjelp. Problemet kan være at vi har organisert hjelpen slik at den passer best for dem som klarer å bruke systemet – mens de som trenger systemet mest, risikerer å falle mellom stolene.
Nordland fylkeskommune · 16. september 2026Høring - Helsepersonellplan 2040 Meld. St. 11 (2025-2026)
Nordland fylkeskommunes vurderinger og konklusjon
Fylkesrådet mener at Helsepersonellplan 2040 gir en riktig og realistisk beskrivelse av
personellutfordringene i helse- og omsorgstjenestene. Norge kan ikke utdanne eller rekruttere
seg ut av personellmangelen alene, og sektoren kan ikke fortsette å hente en stadig større andel
av den samlede arbeidsstyrken. Det er derfor nødvendig å kombinere tiltak som øker
arbeidstilbudet, med tiltak som reduserer behovet for arbeidskraft og sikrer bedre bruk av
tilgjengelig kompetanse.
Det er særlig positivt at planen ser arbeidsmiljø, heltid, ledelse, utdanning, kompetansebruk,
oppgavedeling, teknologi, prioritering og bygningsmessige løsninger i sammenheng. Dette
reduserer risikoen for at økt utdanningskapasitet eller andre enkelttiltak blir framstilt som
tilstrekkelige løsninger. Planens viktigste verdi er at den angir en samlet strategisk retning og
etablerer et felles kunnskapsgrunnlag for det videre arbeidet.
Den helhetlige tilnærmingen gjør det samtidig mer krevende å dokumentere hvilke tiltak som
faktisk gir effekt. Tiltakene påvirker hverandre, og beregnede gevinster fra mer heltid, redusert
sykefravær, senere avgang fra arbeidslivet og bruk av teknologi kan omfatte de samme ansatte.
Gevinstene kan derfor ikke summeres ukritisk uten at risikoen for dobbelttelling vurderes.
Planens nytteverdi avhenger dessuten av at tiltakene konkretiseres. Hvert hovedtiltak bør ha en
tydelig ansvarlig aktør, tidsplan og finansiering samt mål for forventet netto personellgevinst,
kvalitet, arbeidsmiljø og pasientsikkerhet.
Fylkesrådet understreker at omstillingen ikke kan gjennomføres som et generelt krav om høyere
produktivitet innenfor uendrede rammer. Flere av tiltakene vil kreve økt bemanning, kompetanse
og investeringer i en overgangsperiode før de eventuelt reduserer personellbehovet. Høyere
grunnbemanning, styrket veiledning og lederkapasitet, digitale løsninger og bygningsmessige
tilpasninger krever ressurser før gevinstene kan realiseres. Staten må derfor sikre forutsigbare
virkemidler og unngå at kostnadene ved omstillingen skyves over på kommunesektoren.
For Nordland er det særlig viktig at den nasjonale problemforståelsen suppleres med kunnskap
om geografiske og kommunale forskjeller. Store avstander, spredt bosetting, øy- og
kystsamfunn, værutsatte transportforbindelser og små fagmiljøer gjør fylket særlig sårbart for
ubesatte stillinger, omfattende vikarbruk og svekket kontinuitet i tjenestene. Tiltak kan derfor få
andre virkninger enn i sentrale strøk. Et tiltak som gir stordriftsfordeler i en større kommune, kan
være lite gjennomførbart i en liten distriktskommune dersom det forutsetter et stort
rekrutteringsgrunnlag, korte avstander eller omfattende fysisk deling av personell. Nasjonale
tiltak må derfor ha en tydelig distriktsinnretning.
Desentraliserte utdanningstilbud, praksisplasser i hele fylket, brede og robuste fagmiljøer samt
forpliktende samarbeid mellom kommuner, helseforetak og utdanningsinstitusjoner vil være
sentralt. Samtidig må personellbehovet ses i sammenheng med utdanning, boligpolitikk,
samferdsel, digital infrastruktur og regional utvikling. Rekruttering til små kommuner avhenger
ikke bare av forholdene på arbeidsplassen, men også av tilgang til bolig, arbeid for medflyttere,
barnehage, skole, transport og faglige utviklingsmuligheter. Disse sammenhengene er foreløpig i
begrenset grad omsatt til konkrete virkemidler. Helsepersonellplanen må derfor følges opp som
en bred samfunns- og distriktspolitisk satsing, ikke bare som en plan for helse- og
omsorgssektoren.
Fylkesrådet støtter hovedretningen i Helsepersonellplan 2040, men mener at planen må følges
opp med en konkret og forpliktende handlingsplan. Den må tydelig angi ansvar, framdrift og
finansiering. Den må også ha en klar distriktsinnretning og stille krav til dokumentasjon av
tiltakenes gevinster og konsekvenser. Flere av tiltakene vil kreve investeringer i kompetanse,
ledelse, teknologi, veiledning og bygg før gevinstene kan realiseres. Nye oppgaver og vesentlige
omstillingskostnader må derfor fullfinansieres. I tillegg må de økonomiske og administrative
konsekvensene utredes grundig.
15.09.2026 Fylkesrådet
FRÅD-225/2026
Votering i Fylkesrådet
Enstemmig
Vedtak
1. Nordland fylkeskommune støtter hovedretningen i Meld. St. 11 (2025–2026)
Helsepersonellplan 2040. En bærekraftig helse- og omsorgstjeneste forutsetter en helhetlig
innsats for å rekruttere, kvalifisere og beholde personell, samtidig som tilgjengelig
kompetanse og arbeidskraft benyttes bedre.
2. Helsepersonellplanen må følges opp av en konkret og forpliktende handlingsplan med
tydelig ansvarsfordeling, finansiering, tidsplan og målbare resultater. Planen må også sikre
at konsekvensene for personellbehov, tjenestekvalitet, arbeidsmiljø, pasientsikkerhet og
geografiske forskjeller dokumenteres.
3. Det må sikres tilstrekkelig og forutsigbar finansiering av nødvendige investeringer og
overgangskostnader. Nye oppgaver og vesentlige omstillingskostnader for
kommunesektoren og fylkeskommunene må fullfinansieres, med et tydelig skille mellom
midlertidige omstillingskostnader og varige finansieringsbehov.
4. Handlingsplanen må ha en tydelig distriktsinnretning og ta hensyn til store avstander,
spredt bosetting, sårbare fagmiljøer og ulik gjennomføringskapasitet i kommunene.
Kommuner med begrensede administrative og faglige ressurser må få nødvendig
implementeringsstøtte, slik at lokale kapasitetsforskjeller ikke fører til større geografiske
forskjeller i tjenestetilbudet.
5. Det må satses på desentraliserte og fleksible utdanningstilbud, flere lære- og
praksisplasser og et tettere samarbeid mellom helse- og omsorgstjenestene og
utdanningsinstitusjonene. Det bør etableres attraktive y-veier til høyere utdanning, samtidig
som praksiskandidatordningen videreføres som en voksenordning med krav om 60
måneders praksis. Det må etableres en tilskuddsordning for små distriktskommuner som
tar imot studenter i desentralisert praksis, for å dekke reise, losji og veilederressurser og
sikre tilstrekkelig antall praksisplasser.
6. Tiltak for å beholde erfarne medarbeidere må prioriteres på linje med rekruttering og
utdanning. Eldre arbeidstakere må anerkjennes som en viktig ressurs, og det må legges til
rette for at deres kompetanse og erfaring kan benyttes også etter oppnådd pensjonsalder.
Dette krever blant annet tilstrekkelig grunnbemanning, god ledelse, bærekraftig
arbeidsbelastning og fleksible karriere-, arbeidstids- og livsløpsordninger.
7. Ansvars- og oppgavedeling må bygge på kompetansekartlegging, risikovurdering og tydelig
faglig ansvar. Endringene må ikke svekke kompetanse, kvalitet, kontinuitet eller
pasientsikkerhet og må utvikles i samarbeid med berørte parter. Diagnostisk
spisskompetanse og medisinskfaglig ansvar må ligge fast.
8. Nasjonale tiltak må gi rom for lokal tilpasning, men samtidig bygge på tydelige rammer,
fellesløsninger og nasjonal samordning. Helsepersonellplanen må også ses i sammenheng
med boligpolitikk, samferdsel, digital infrastruktur og regional utvikling.
9. Lønns- og arbeidsvilkår må brukes som målrettede virkemidler for å rekruttere og beholde
personell i særlig utsatte distriktsområder.
10. Nordland fylkeskommune ber om at det etableres konkrete og lovfestede støtte- og
avlastningsordninger for pårørende.
11. Helsepersonellplanen må i større grad omfatte sosialfaglig, miljøterapeutisk og
administrativ kompetanse som en integrert del av det samlede kompetansebehovet i helse-
og omsorgstjenestene.
Forum for helse- og treningsfysiologer i høyere utdanning · 15. september 2026Høringsinnspill fra Forum for Helse- og Treningsfysiologer i Høyere Utdanning
Høringsinnspill til Helsepersonellplan 2040
Forum for helse- og treningsfysiologer i høyere utdanning
Forum for helse- og treningsfysiologer i høyere utdanning takker for muligheten til å gi innspill til Meld. St. 11 (2025-2026) Helsepersonellplan 2040. Forumet representerer fem universiteter og høyskoler som utdanner helse- og treningsfysiologer (Universitetet i Sørøst-Norge, Høgskulen på Vestlandet, Universitetet i Innlandet, Høyskolen Kristiania, og Norges Idrettshøgskole). Vi har i dette høringsinnspillet et særskilt fokus på helse- og treningsfysiologens kompetanse som en viktig ressurs i møte med samfunnets utfordringer knyttet til økende sykdomsbyrde, redusert tilgang på helsepersonell og behovet for sterkere satsing på forebygging og bærekraftige helsetjenester.
Aktivitetsmedisin som en tydeligere del av fremtidens helsetjenester.
For å møte framtidens behov må flere holde seg friske lenger, sykdomsbyrden må reduseres, og innbyggerne må i større grad støttes til å mestre egen helse. På dette punktet mener vi at planen i for liten grad synliggjør potensialet som ligger i systematisk bruk av fysisk aktivitet og trening som medisin (aktivitetsmedisin), som er blant de mest veldokumenterte tiltakene vi har for å forebygge og behandle en rekke ikke-smittsomme sykdommer. Tiltakene er relevante på tvers av primær-, sekundær- og tertiærforebygging og kan bidra til bedre helse, økt funksjonsevne og redusert behov for helse- og omsorgstjenester. Dersom Norge skal lykkes med å redusere framtidig sykdomsbyrde og samtidig håndtere den forventede mangelen på helsepersonell, mener forumet at aktivitetsmedisin bør få en mer sentral plass i helsepolitikken.
Helse- og treningsfysiologer (HTF) er en underutnyttet kompetanseressurs.
For å realisere potensialet som ligger i forebygging og aktivitetsmedisin må relevant kompetanse tas i bruk. HTF har en spesialisert kompetanse innen fysisk aktivitet og trening som helsefremmende og sykdomsforebyggende virkemiddel for ulike aldersgrupper, for personer med økt risiko for sykdom og for personer med ulike ikke-smittsomme sykdommer. Utdanningen innebærer også solid kompetanse innen å hjelpe andre med atferdsendring og varige livsstilsendringer. HTF sin kompetanse er dermed relevant i både kommunale helse- og omsorgstjenester, frisklivsarbeid, rehabilitering, spesialisthelsetjenesten og ulike forebyggende tilbud. Vi mener derfor at det ligger et betydelig potensial i økt bruk av denne kompetansen for å utfylle og avlaste andre helseprofesjoner i helsetjenesten og dermed bidra til en mer hensiktsmessig og bærekraftig oppgavedeling.
Helsepersonellplan 2040 påpeker utdanningsinstitusjonenes ansvar for å utdanne den kompetansen som helse- og omsorgstjenestene trenger i årene fremover. Forumet støtter denne ambisjonen. Vi savner imidlertid en tydeligere drøfting av kompetanse innen fysisk aktivitet, trening og aktivitetsmedisin. Slik kompetanse kan bidra til å styrke forebygging, behandling, rehabilitering og egenmestring, og dermed redusere presset på helse- og omsorgstjenestene. Samtidig handler det å møte utfordringene i dagens helsetjenester også om å anvende den kompetansen som allerede finnes på en mer målrettet måte. Etter vårt syn bør derfor både behovet for, og utnyttelsen av, kompetanse innen fysisk aktivitet, trening og aktivitetsmedisin synliggjøres tydeligere i vurderingene av fremtidig personell- og kompetansebehov.
Helse- og treningsfysiologer omtales ikke i Helsepersonellplan 2040 til tross for at deres kompetanse er direkte relevant for flere av planens sentrale målsettinger knyttet til forebygging, mestring, oppgavedeling og bærekraftige helsetjenester. Betydningen av fysisk aktivitet, livsstilsendring, frisklivstilbud og tverrfaglig oppfølging vies også betydelig oppmerksomhet i Meld. St 23 (2024-2025), Fornye, forsterke, forbedre. Framtidens allmennlegetjenester og akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus. Forumet mener derfor at helse- og treningsfysiologers kompetanse bør inkluderes tydelig i vurderingene av framtidig personell- og kompetansebehov i Helsepersonellplan 2040.
Forebygging er også helseberedskap.
Helseberedskap handler ikke bare om kapasitet til å håndtere sykdom når den oppstår, men også om befolkningens helse, funksjonsevne og motstandsdyktighet. En befolkning med bedre fysisk og psykisk helse vil ha lavere sykdomsbyrde, høyere arbeidsdeltakelse og mindre behov for helse- og omsorgstjenester. Økt satsing på forebygging, fysisk aktivitet og aktivitetsmedisin bør derfor også betraktes som en investering i samfunnets langsiktige helseberedskap. Forumet mener at personell med særskilt kompetanse innen fysisk aktivitet og trening bør være en tydeligere del av denne satsingen.
Forumet anbefaler at helsepersonellplanen i større grad:
§ Tydeliggjør fysisk aktivitet, trening og aktivitetsmedisin som sentrale virkemidler for å redusere framtidig sykdomsbyrde og behovet for helse- og omsorgstjenester.
§ Inkluderer kompetanse innen fysisk aktivitet, trening og livsstilsendring i vurderingen av helse- og omsorgstjenestenes framtidige kompetansebehov.
§ Synliggjør helse- og treningsfysiologens potensial innen forebygging, rehabilitering og behandling av ikke-smittsomme sykdommer
§ Legger til rette for økt bruk av helse- og treningsfysiologers kompetanse i kommunale helse- og omsorgstjenester og i spesialisthelsetjenesten.
§ Vektlegger forebygging, fysisk funksjon og mestring som sentrale bidrag til samfunnets langsiktige helseberedskap.
På vegne av Forum for Helse- og Treningsfysiologer i Høyere Utdanning.
Eva Maria Støa, leder av forumet.
Norsk logopedforbund · 6. september 2026Autorisasjon av logopeder
Logopeder er ikke omtalt i Helsepersonellplan 2040. En viktig årsak til dette er at logopeder fortsatt ikke er en autorisert yrkesgruppe etter helsepersonelloven. Som en nødvendig del av helse- og omsorgstjenesten mener Norsk logopedforbund at det nå er på høy tid at logopeder autoriseres.
Autorisasjon av logopeder ble sist behandlet i Prop. 236 L (2020–2021). Forslaget fikk bred støtte i høringen, men ble vurdert som for tidlig av Helse- og omsorgsdepartementet. Stortinget har senere bedt regjeringen foreta en helhetlig gjennomgang av autorisasjonsordningen (Meld. St. 4), hvor autorisasjon av logopeder skal inngå. Mangelen på logopedtjenester godt dokumentert gjennom flere offentlige rapporter, blant annet gjennom Riksrevisjonens undersøkelse (Dokument 3:12 (2023–2024)) og Rambølls kartlegging for Helsedirektoratet (2025). Det er dokumentert samsvar mellom utdanningens innhold og kompetansebehovene i helse- og omsorgstjenestene.
Logopedi er en selvstendig og internasjonalt anerkjent fagdisiplin. og er definert som egen yrkesgruppe i internasjonale klassifikasjoner (ISCO-08).
Logopedutdanningen i Norge har vært på masternivå siden 2005 og følger europeisk standard. Det utdannes rundt 100 logopeder årlig. Selv om behovet er økende, har ikke antall studieplasser økt.
Utdanningen gir spesialisert helsefaglig kompetanse innen forebygging, utredning, diagnostisering og behandling av språk-, tale-, stemme-, kommunikasjons- og svelgevansker. Ingen annen yrkesgruppe har tilsvarende kompetanse når det gjelder dette.
Det finnes om lag 1200 logopeder i Norge (tallet er usikkert fordi vi ikke har autorisasjon), og over 500 av disse har refusjonsavtale med Helfo. Staten har med andre ord valgt å innlemme logopeder i helsetjenestens finansieringssystem og behandle dem som helsepersonell i praksis. Likevel er logopeder fortsatt uten autorisasjon og de kvalitetskravene, ansvarsforholdene og sikkerhetsmekanismene som følger med en formell helsepersonellautorisasjon.
I dag er ikke logoped en beskyttet tittel. Det betyr at personer uten godkjent utdanning kan bruke tittelen og tilby logopedtjenester. Dette gir manglende kontroll med kompetanse og kvalitet i tjenesten, og svekker pasientsikkerheten.
Autorisasjon vil gi brukerne bedre klagemuligheter og styrket rettssikkerhet. Dette er særlig viktig fordi logopeder arbeider med tilstander som kan få alvorlige helsemessige konsekvenser. Uten riktig oppfølging av svelgevansker kan konsekvensene være alvorlige og kunne føre til lungebetennelse, underernæring, reinnleggelser og i verste fall for tidlig død.
Logopeder arbeider i både helse- og opplæringssektoren. En autorisasjon vil forankre logopeder tydelig i helselovgivningen, uavhengig av hvilken sektor arbeidsforholdet er organisert under. Dette vil gi myndighetene bedre forutsetninger for planlegging, styring, samordning, finansiering, kontroll og evaluering av logopediske tjenester.
Manglende autorisasjon innebærer at logopeder ikke kan delta i digitale samhandlingsløsninger som helse- og omsorgstjenesten bygger på. Dette fører til dårligere arbeidsflyt, mer administrasjon, unødvendige forsinkelser og mindre sammenhengende tverrfaglige pasientforløp.
De fleste europeiske land har autorisasjon for logopeder. Manglende autorisasjon svekker harmonisering og mobilitet.
Autorisasjon av logopeder er et kostnadsnøytralt tiltak.
Logopeder er en nødvendig del av helhetlige og sammenhengende pasientforløp. NLF foreslår derfor at logopeder innlemmes i Helsepersonelloven § 48 første ledd.
Norges Astma- og Allergiforbund · 26. august 2026Høringsinnspill fra Norges Astma- og Allergiforbund til Helsepersonellplan 2040
Norges Astma- og Allergiforbund (NAAF) arbeider for at mennesker med astma, allergi, kols og andre overfølsomhets- og luftveissykdommer skal kunne leve best mulig. Mange av dem vi representerer lever med kronisk sykdom gjennom store deler av livet og er avhengige av at helse- og omsorgstjenestene har kapasitet, riktig kompetanse og evne til å følge opp over tid.
NAAF støtter hovedretningen i Helsepersonellplan 2040. Norge kan ikke møte det framtidige behovet for helse- og omsorgstjenester bare ved å utdanne og rekruttere flere. Tilgjengelig personell må brukes bedre, oppgaver må løses på riktig nivå, og tjenestene må organiseres slik at veksten i behovet for personell kan dempes.
Fra pasientenes ståsted er det samtidig avgjørende at omstilling, teknologi og oppgavedeling ikke bare vurderes ut fra hvem som utfører den enkelte oppgaven eller hvor mye kapasitet som frigjøres. For mennesker med kronisk sykdom er kontinuitet, sammenheng og god oppfølging over tid avgjørende. En viktig del av løsningen på personellutfordringen må derfor være å holde sykdom under kontroll og forebygge forverringer før behovet for akutt og mer ressurskrevende helsehjelp oppstår.
Forebygging av sykdomsforverring er også helsepersonellpolitikk
En betydelig del av framtidens behov for helse- og omsorgstjenester vil være knyttet til mennesker som lever lenge med kroniske sykdommer. Forebygging må derfor ikke bare forstås som å hindre at sykdom oppstår, men også som systematisk arbeid for å hindre forverring hos mennesker som allerede lever med sykdom.
For personer med astma, kols og andre kroniske luftveissykdommer kan god sykdomskontroll, riktig behandling, regelmessig oppfølging, rehabilitering og støtte til egenmestring redusere risikoen for forverringer og behovet for akutte tjenester. For kols er det blant annet pekt på systematisk årskontroll hos fastlege, digital hjemmeoppfølging, rehabilitering, vaksinasjon og røykeslutt som relevante tiltak.
Dette blir stadig viktigere når en aldrende befolkning samtidig innebærer at flere vil leve med kronisk sykdom. Helsepersonellplanen erkjenner selv at tiltakene i planen ikke vil være tilstrekkelige, og at den langsiktige bærekraften også avhenger av forebygging, mestring, bedre samhandling og strukturelle endringer.
NAAF mener derfor at oppfølgingen av Helsepersonellplan 2040 må kobles tydelig til arbeidet med å forebygge sykdomsforverring og redusere unødvendig tjenestebruk. Gevinsten av god kronikeroppfølging må også vurderes ut fra hvor mye behov for mer personellintensive tjenester som kan forebygges.
Oppgavedeling må gi gode pasientforløp, ikke bare frigjøre kapasitet
NAAF støtter at kompetansen i helse- og omsorgstjenestene brukes mer fleksibelt, og at oppgaver kan flyttes når dette er faglig forsvarlig. Planens satsing på systematisk kompetansekartlegging, utprøving og evaluering av nye modeller er positiv.
For mennesker med kronisk sykdom består helsehjelpen imidlertid ofte av mange møter med ulike deler av tjenesten over lang tid. Dersom ansvar og oppgaver fordeles på flere aktører uten tilstrekkelig koordinering, kan hver enkelt oppgave være godt utført samtidig som det samlede pasientforløpet blir mer fragmentert.
Pasienter og pårørende opplever allerede i dag at de må fungere som koordinator mellom ulike deler av helse- og omsorgstjenesten og selv sørge for at nødvendig informasjon følger dem gjennom systemet. Oppgavedeling må ikke føre til at ytterligere ansvar for sammenheng i tjenestene flyttes over på dem som trenger hjelpen.
Når nye modeller for ansvars- og oppgavedeling prøves ut og evalueres, mener NAAF derfor at kontinuitet, informasjonsflyt, sykdomskontroll og pasientenes og pårørendes koordineringsbyrde bør inngå i vurderingen av om modellen faktisk fungerer. Frigjorte årsverk alene er ikke et tilstrekkelig mål på en vellykket omstilling.
Gode modeller for oppfølging må tas systematisk i bruk
Helsepersonellplanen viser til erfaringer med digital hjemmeoppfølging av personer med kols, hvor det er registrert redusert bruk av legevakt, færre akuttinnleggelser og færre reinnleggelser. Meldingen peker også på potensialet for bedre egenmestring, færre akutte forverringer og mer målrettet innsats fra helsepersonell.
For NAAF illustrerer dette et viktig prinsipp. Teknologi bør brukes til å gjøre oppfølgingen bedre og mer målrettet, og til å sette inn riktig hjelp tidligere. Den bør ikke først og fremst forstås som en erstatning for nødvendig kontakt mellom pasient og helsepersonell.
For kronisk syke kan digital hjemmeoppfølging, gode egenbehandlingsplaner og systematiske kontroller bidra til at endringer i sykdommen oppdages tidligere og håndteres før de utvikler seg til situasjoner som krever legevakt, innleggelse eller mer omfattende behandling.
NAAF støtter planens mål om at løsninger med dokumentert effekt skal tas bredere i bruk. Samtidig må spredning bygge på systematisk evaluering av både ressursbruk, kvalitet og faktiske resultater for pasientene.
Kompetanseplanlegging må ta utgangspunkt i pasientbehovene
Når oppgaver flyttes og mer oppfølging skal skje nær pasienten, må kompetansen følge ansvaret.
Det er ikke tilstrekkelig å planlegge hvor mange ansatte ulike deler av tjenesten trenger. Det må også vurderes hvilken kompetanse som er nødvendig for å møte sykdomsbildet og behovene i befolkningen tjenesten skal følge opp.
For mennesker med astma, kols og andre kroniske luftveissykdommer er det avgjørende at helsepersonell som får ansvar for oppfølging, har kompetanse til å bidra til god sykdomskontroll, oppdage forverring og sikre at pasienten får riktig hjelp på riktig nivå.
NAAF støtter derfor planens vektlegging av kompetansekartlegging og kompetanseutvikling, og mener dette arbeidet tydelig må ta utgangspunkt i hvilke pasientgrupper og behandlingsbehov tjenestene faktisk skal håndtere når oppgaver og ansvar endres.
Bedre oppfølging av kronisk syke er en del av løsningen
Norge vil ikke kunne bemanne seg ut av hele veksten i behovet for helse- og omsorgstjenester. En viktig del av løsningen må derfor være å organisere tjenestene slik at færre mennesker trenger den mest personellintensive hjelpen.
For mennesker med astma, kols og andre kroniske luftveissykdommer innebærer dette å oppdage forverring tidligere, følge opp bedre, bygge riktig kompetanse nær pasienten og sikre sammenheng gjennom hele sykdomsforløpet.
NAAF ber derfor Stortinget i den videre behandlingen av Helsepersonellplan 2040 særlig legge vekt på at:
forebygging av sykdomsforverring og redusert behov for personellintensive tjenester må inngå tydelig i den videre oppfølgingen av planen
nye modeller for ansvars- og oppgavedeling må evalueres på kvalitet og sammenheng i pasientforløpet, ikke bare på frigjort personellkapasitet
dokumentert gode modeller for systematisk oppfølging av kronisk syke må tas bredere i bruk
kompetanseplanlegging ved endret ansvars- og oppgavedeling må ta utgangspunkt i pasientgruppene og behandlingsbehovene tjenestene faktisk skal håndtere
Bedre oppfølging av mennesker med kronisk sykdom er ikke bare et spørsmål om kvalitet for den enkelte pasient. Det er også en nødvendig del av løsningen på framtidens helsepersonellutfordring.
Med vennlig hilsen
Norges Astma- og Allergiforbund (NAAF)
Kilde: Stortingets høringsprogram og publiserte innspill. Frister og program kan endres; kontroller originalkilden før deltakelse.
Tilbake til alle høringer