Prop. 1 S (2026–2027); Innst. 11 S (2026-2027)
Helse- og omsorgskomiteen · 2026-2027
Statsbudsjettet 2027 (kapitler fordelt til helse- og omsorgskomiteen)
Politisk behandling
Saker i høringen
Tid og deltakere
Høringsprogram
Programmet er ikke publisert
Programmet er ikke tilgjengelig ennå
Programmet kan bli publisert eller oppdatert nærmere høringsdagen.
Innspill fra samfunnet
Skriftlige innspill
79 publiserte innspill
Norsk bibliotekforening · 21. oktober 2026Skriftlig innspill Helse- og omsorgskomiteen Kap. 745 Folkehelseinstituttet, post 01 Spesielle driftsutgifter
Norsk bibliotekforening er en interesseorganisasjon for fag- og forskningsbibliotek, skolebibliotek og folkebibliotek. I dette høringsinnspillet vil vi peke på Helsebiblioteket.
En samlet kunnskapsplattform for helsetjenesten lønner seg
Kort historikk - oppstart
Helsebiblioteket ble lansert i 2006 som en offentlig digital kunnskapsressurs for alt helsepersonell i Norge, på tvers av profesjoner, forvaltningsnivåer og geografiske avstander.
Formålet var å heve kvaliteten på helsetjenestene ved å gi fri tilgang til nyttig og pålitelig kunnskap. Nasjonale lisenser og avtaler til databaser, tidsskrifter, oppslagsverk skulle bidra til lavere kostnader, likeverdige helsetjenester, bedre kvalitet og en mer effektiv administrasjon.
Sentrale databaser og tidsskrift fjernes
I takt med reduksjon av FHIs budsjetter, har årlige kutt i finansieringen av Helsebiblioteket ført til at gratis tilganger til oppslagsverk, fagprosedyrer, retningslinjer, forskning, databaser og tidsskrifter har forsvunnet gradvis. Det er nå opp til hver enkelt institusjon, og sykehusene har ulik økonomisk mulighet til å gi sitt helsevesen slike tilganger. Kuttene har ført til et stort skille mellom sykehusene og primærhelsetjenesten.
Samhandlingsreformen har ført til at mange oppgaver flyttes fra spesialisthelsetjenesten til primærhelsetjenesten som nå må ivareta pasienter med mer alvorlige og komplekse sykdomsbilder enn tidligere. Det krever tilstrekkelig tilgang til oppdatert kunnskap.
Ny utredning om Helsebiblioteket
På bestilling fra HOD har FHI utarbeidet en rapport om dagens kunnskapsgrunnlag i helsesektoren. Rapporten viser at kunnskapssituasjonen i norsk helsevesen er ujevn og synkende, og at kommunehelsetjenesten ligger dårligst an. Rapporten konkluderer med at det er nødvendig å satse på en offentlig infrastruktur for kunnskapsformidling, nasjonal innkjøpsordning og organisering. Rapporten viser også at kostnadene blir lavere for Norge sett under ett med en offentlig aktør.
Fellesskapsløsninger lønner seg
Å benytte seg av nasjonalt fremforhandlede avtaler gir besparelser både i administrasjon og økonomi. Distriktsperspektivet er særlig viktig, og likeverdig behandling henger sammen med en demokratisk tilgang til kunnskap. Tilgang til oppdatert, relevant og anvendbar kunnskap er en grunnleggende arbeidsressurs i helse- og omsorgstjenesten.
Norsk bibliotekforening ber Helse- og omsorgskomiteen sikre at økte midler til Helsebiblioteket er en trinnvis videreutvikling. Ytterligere informasjon og bakgrunnsmateriale er tilgjengelig og kan gjerne ettersendes.
Forslag til merknad:
Komiteen støtter regjeringens forslag om økte bevilgninger til Helsebiblioteket med 10 mill. kr for 2027. Midlene må komme i tillegg til FHIs årlige budsjettutgifter for Helsebiblioteket. Økte midler skal sikre reell tilgang til kunnskap for alt helsepersonell som felles investeringer i tilganger til tidsskrifter, databaser og kliniske oppslagsverk.
Redd Ullevål Sykehus · 20. oktober 2026Sykehusene må dimensjoneres etter pasientenes behov – Ullevål sykehus må bevares
Stortinget må sikre behandlingskapasiteten før milliardene bindes opp
Regjeringen foreslår å utbetale 5,35 milliarder kroner i nye investeringslån til Nye Aker og Nye Rikshospitalet i 2027. Dette er lån som skal betales tilbake gjennom sykehusenes økonomi – ikke frie midler til pasientbehandling. (Se kilde 1.)
(Prop. 1 S (2026–2027), kap. 732, post 82, tabell 4.5.)
Samtidig bygger Helse Sør-Øst framtidens sykehus på store forventninger om kortere liggetider, effektivisering, behandling hjemme og raskere overføring av pasienter til kommunene. Det er fare for at de nye sykehusene dimensjoneres med for liten behandlingskapasitet. Vi ber Stortinget sikre en samlet ny vurdering av behandlingsbehov, økonomi, opptaksområder og beredskap, og bevare muligheten til å videreutvikle Ullevål som akuttsykehus.
Redd Ullevål sykehus ber Stortinget sette HELE den foreslåtte utbetalingen av investeringslån til Nye Aker og Nye Rikshospitalet i 2027 – 5,35 milliarder kroner – på vent. Det må ikke åpnes for nye utbetalinger til prosjektene før den rettslige situasjonen og den samlede økonomiske, behandlingsmessige og beredskapsmessige risikoen er avklart. (Se kilde 1.)
1. Nye sykehus bygges på optimistiske forutsetninger
Allerede i Oslo Universitetssykehus (OUS)’ utviklingsplan fra 2018 ble det forutsatt omfattende reduksjoner i liggedøgn gjennom samhandling, pasienthotell og effektivisering. OUS beskrev selv flere forutsetninger som optimistiske og forbundet med relativt høy risiko. (Se kilde 2.)
De reviderte framskrivningene fra 26. august 2026 beregner en økning i somatiske liggedøgn ved OUS fra 382 954 i 2025 til 486 743 i 2040, selv etter forventede endringer i behandling og liggetider. Modellen legger dessuten til grunn at sykehusene skal beholde bare ett døgn per opphold for utskrivningsklare pasienter. Dermed trekkes 52 171 av de 74 302 registrerte døgnene i 2025 ut av beregningsgrunnlaget for framtidig sengebehov. I Helse Sør-Øst var gjennomsnittet 2,6 døgn. (Se kilde 3.)
Stortinget må kreve oppdaterte, uavhengig kontrollerte beregninger av nødvendig sengekapasitet – også når effektiviseringsforutsetningene og forventningene til kommunene ikke innfris. Konsekvensene for både etappe 1 og etappe 2 må framgå.
2. Kapitalkostnadene må ikke gå på bekostning av behandlingen
Helseforetakene betalte samlet 2,87 milliarder kroner i renter og avdrag på statlige investeringslån i 2025. (Prop. 1 S (2026–2027), kap. 3732, postene 80, 85 og 90.) I budsjettforslaget for 2027 er beløpet anslått til 4,57 milliarder – en økning på 1,70 milliarder på to år. OUS’ økonomiske langtidsplan anslår årlige renter på rundt 1,4 milliarder kroner i 2032 knyttet til Nye Aker og Nye Rikshospitalet alene. I tillegg kommer avdrag og avskrivninger. (Se kilde 1, 4.)
Når sykehusene skal finansiere stadig større renter og avskrivninger med egne driftsrammer, rammer det det økonomiske handlingsrommet for pasientbehandling. Dette må ses sammen med de store effektiviseringsgevinstene som forutsettes for Nye OUS.
Stortinget ba 12. februar 2026 regjeringen utrede en modell som hindrer at sykehusinvesteringer går på bekostning av drift. Vi ber om at regjeringens oppfølging også omfatter prosjektene som bygges nå. Den økonomiske bæreevnen og gevinstforutsetningene for Nye OUS må prøves på nytt. (Se kilde 12.)
Låneutbetalingene presenteres som store bevilgninger til nye sykehus. Men staten opptrer både som eier og långiver, (Prop. 1 S (2026–2027), kap. 732, post 82 og kap. 3732, postene 80, 85 og 90. mens helseforetakene må betale renter og avdrag tilbake til staten. Avdrag reduserer likviditeten; renter og avskrivninger belaster resultatet. Vi understreker at innbetalingene for alle helseforetak ikke uten videre kan trekkes direkte fra veksten i driftsbevilgningene – men de dokumenterer et voksende finansieringspress. OUS anslår om lag 1,4 milliarder kroner i årlige renter på de to nye sykehusbyggene i 2032, i tillegg til økte avskrivninger på om lag 2 milliarder kroner. Når ytterligere kapitalkostnader ikke følges av tilstrekkelig finansiering, må annen ressursbruk reduseres. OUS peker selv særlig på årsverk. Det er pasientbehandlingen som får regningen. (Se kilde 4.)
Stortinget må følge opp vedtaket 12. februar 2026 om å utrede et skille mellom investering og drift. Vi ber også om en utredning av sletting av helseforetakenes statlige investeringsgjeld og en statlig finansiert gjeldssletteordning for kommunene. Kommunenes gjeld er i hovedsak til andre långivere enn staten og krever derfor en egen innfrielses- og finansieringsmodell. (Se kilde 12.)
3. Psykisk helsevern og rusbehandling må ha nok døgnkapasitet
Nye Aker er planlagt med 165 døgnplasser i voksenpsykiatrien og Nedre Ila med 64. Til sammen gir dette 229 plasser, mot 241 ved OUS i 2024, før reduksjonen i DPS-kapasiteten i 2025. Samtidig planlegges et større opptaksområde. For barn og unge er Nye Aker planlagt med 44 døgnplasser mot 40 ved OUS i 2024 og 2025. (Se kilde 5.)
Stortinget må kreve en samlet oppdatert oversikt over døgnkapasiteten og behovet innen psykisk helsevern og rusbehandling ved OUS, Lovisenberg og Diakonhjemmet. Beregningene må ta hensyn til pasienter som trenger behandling, men som ikke får den.
Kapasitetsforutsetningene gjelder heller ikke bare Oslo kommune. Når sykehusene legger til grunn tidligere utskrivning, behandling i hjemmet og større kommunal mottakskapasitet, berøres kommunene i hele Helse Sør-Østs opptaksområde. Manglende kommunal kapasitet kan gi flere utskrivningsklare pasienter, press på sengekapasiteten og merbelastning på andre sykehus i regionen. Konsekvensene må beregnes for samtlige berørte helseforetak og kommuner – ikke bare OUS og Oslo. (Se kilde 3.)
OUS’ rapportering til styremøtet 24. september 2026 viser samtidig økende ventelister og fristbrudd og svakere økonomisk utvikling enn planlagt. Ved utgangen av august ventet 18 296 pasienter; 310 hadde fristbrudd. Årsprognosen for 2026 var redusert til 437 millioner kroner. Likevel bygger den gjeldende økonomiske langtidsplanen på et årsresultat på 924 millioner kroner i 2027. Resultatet må dermed forbedres med 487 millioner kroner, over 111 prosent, på ett år. OUS opplyser selv at de igangsatte kostnadstiltakene ikke er tilstrekkelige for 2026 eller 2027. Vi mener dette gir en akutt risiko for at OUS’ økonomiske bæreevne svikter. (Se kilde 4, 6, 7.)
OUS utfører lands- og regionsfunksjoner og er del av Helse Sør-Østs samlede økonomi og behandlingskapasitet. Dersom finansieringsforutsetningene svikter, må Helse Sør-Øst håndtere følgene. Det kan innebære omfordeling av midler, nye krav til andre helseforetak, eller overføring av pasienter til sykehus som også har presset kapasitet. Vi ber om en offentlig stresstest av hele regionen, med konkrete scenarier for OUS’ resultat- og gevinstsvikt og konsekvenser for de øvrige sykehusene. (Se kilde 4, 6.)
4. Rettssaken og begjæringen om midlertidig forføyning gir en særskilt investeringsrisiko
Redd Ullevål sykehus er saksøker i saken mot staten om gyldigheten av de statlige reguleringsplanene for Nye Aker og Nye Rikshospitalet. Hovedforhandlingen fant sted i Oslo tingrett 8.–10. september 2026. EFTA-domstolen avga 28. april 2026 rådgivende uttalelse i sak E-17/25. Tingrettens dom foreligger ikke. (Se kilde 8, 9.)
Det vil kunne ta betydelig tid før det foreligger rettskraftig avgjørelse, ettersom en dom kan bli anket. I tillegg er Redd Ullevål sykehus’ begjæring om midlertidig forføyning, datert 5. august 2026, til behandling. Begjæringen gjelder behovet for å hindre irreversible tiltak mens rettsspørsmålene behandles. (Se kilde 9.)
En avgjørelse om ugyldighet kan få store konsekvenser for tillatelser, framdrift, omprosjektering og finansiering. Risikoen øker i takt med nye anleggsarbeider og låneutbetalinger. Staten må ikke gjøre en eventuell rettslig omlegging praktisk og økonomisk umulig mens saken pågår. Derfor ber vi uttrykkelig om at hele den foreslåtte låneutbetalingen til Nye OUS i 2027 settes på vent, og at irreversible arbeider og disposisjoner stanses inntil rettsgrunnlaget er avklart.
5. Krigsberedskap og beskyttet behandling må sikres
Helseministeren ga i foretaksmøte 21. mai 2026 de regionale helseforetakene i oppdrag å planlegge for en samlet nasjonal kapasitet i størrelsesorden 7 000 sengeplasser til krigsskadde sivile og militære. Reell sykehusberedskap krever i tillegg beskyttelse av operasjon, intensivbehandling, diagnostikk, kritisk infrastruktur og personell. (Se kilde 10 og 13.)
Sentrale nybygg ved Nye Aker og Nye Rikshospitalet har fått dispensasjoner eller unntak fra den tidligere plikten til å bygge tilfluktsrom. Ved Rikshospitalet er et tilfluktsrom med 100 plasser revet, og et eksisterende rom for 600 personer har dispensasjon for redusert verneevne under utbyggingen. Helse Sør-Østs forslag til høringsinnspill, lagt fram for styrebehandling 22. oktober, viser at vesentlige krav og finansieringsspørsmål fortsatt ikke er endelig avklart. (Se kilde 10, 11.)
Ullevål har åtte registrerte tilfluktsrom i drift med om lag 1 980 registrerte plasser, sammen med eksisterende akutt-, traume- og CBRNE-funksjoner. Eksisterende beredskap må ikke avvikles før dokumenterte, finansierte og operative erstatningsløsninger finnes. (Se kilde 11.)
OUS er samtidig nasjonal beredskapsressurs med landsfunksjoner innen avansert traume- og akuttbehandling, og mottar pasienter fra hele landet. Helseministerens oppdrag om å planlegge for om lag 7 000 sengeplasser til krigsskadde sivile og militære på landsbasis gir grunn til å bevare eksisterende kapasitet og utviklingsmuligheter. En registrert tilfluktsromplass er ikke i seg selv en beskyttet behandlingsplass: det må dokumenteres beskyttede behandlingsarealer, personell, strøm, oksygen, diagnostikk og operasjonsmuligheter. Dette må finansieres som beredskap, ikke gjennom nye lån som tvinger fram kutt i pasientbehandlingen. (Se kilde 10, 11.)
(Prop. 1 S (2026–2027), kap. 732, omtalen av økte beredskapsbehov og tilfluktsrom.)
(Prop. 1 S (2026–2027), omtalen av helseberedskap; foretaksmøte i Helse Sør-Øst RHF 21. mai 2026, sak 3.)
6. Ullevåltomten må ikke selges før kapasiteten er avklart
OUS har forutsatt 8,5 milliarder kroner i framtidige salgsinntekter fra Ullevål i perioden 2032–2036. Salg, oppdeling eller omklassifisering av dette sammenhengende sykehusområdet kan gjøre det umulig å korrigere framtidig underdimensjonering. (Se kilde 4.)
Stortinget må sikre at Ullevåltomten ikke selges, deles opp eller disponeres til andre formål før etappe 2 er fullt planlagt og finansiert, den samlede kapasiteten er dokumentert tilstrekkelig og beredskapsløsningene er avklart. Muligheten for å videreutvikle Ullevål som akuttsykehus må bevares. (Se kilde 4)
Våre anmodninger til Stortinget
Hele den foreslåtte låneutbetalingen på 5,35 milliarder kroner til Nye Aker og Nye Rikshospitalet i 2027 settes på vent.
Stans irreversible byggearbeider og disposisjoner mens reguleringsplanenes gyldighet behandles av domstolene, også i lys av den pågående begjæringen om midlertidig forføyning.
Uavhengig kontroll av OUS’ økonomiske bæreevne og en samlet stresstest for Helse Sør-Øst, inkludert virkningene for alle berørte kommuner og sykehus.
Oppdatert kapasitet innen somatikk, psykisk helsevern og rusbehandling, og finansierte krav til beskyttet behandling og nasjonal krigsberedskap.
Bevar Ullevål som akuttsykehus og nasjonal beredskapsressurs. Ikke selg, del opp eller omdisponer Ullevåltomten før det rettslige og faktiske grunnlaget er avklart.
Hovedstaden trenger robust behandlingskapasitet. Den må ikke bindes til optimistiske økonomiske forutsetninger og irreversible eiendomssalg.
Redd Ullevål sykehus
Lene Haug, leder
Kilder
1. Helse- og omsorgsdepartementet: Prop. 1 S (2026–2027), kap. 732 (bl.a. investeringslån) og kap. 3732 (renter og avdrag fra regionale helseforetak), fremlagt oktober 2026.
2. Oslo universitetssykehus HF: Utviklingsplan 2035 (2018), avsnitt om kapasitetsframskrivning, samhandling, pasienthotell og risiko ved forutsatte endringer.
3. Helse Sør-Øst RHF: Styresak 110/2026. Vedlegg 1: «Revisjon av framskrivningsmodell for psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling» (fil: 110-2026-vedlegg-1-revisjon-framskrivningsmodell-phv-og-tsb_endelig.pdf). Vedlegg 2: «Revisjon av framskrivningsmodell for somatikk» (fil: 110-2026-vedlegg-2-revisjon-framskrivningsmodell-somatikk_endelig.pdf). Begge er offentlige styredokumenter fra Helse Sør-Øst, 2026.
4. Oslo universitetssykehus HF: Styresak 31/2026, vedlegg «Økonomisk langtidsplan 2027–2030», styremøte 30. april 2026. Avsnitt om resultatkrav, renter, avskrivninger, effektivisering og planlagt salg av Ullevål.
5. Helse Sør-Øst RHF: «Regional utviklingsplan 2040», del 2, høringsutkast (2026), samt underliggende kapasitets- og utbyggingsgrunnlag for psykisk helsevern ved OUS.
6. Oslo universitetssykehus HF: Styresak 62/2026, «Rapport per 2. tertial 2026, med risikogjennomgang for 3. tertial», styremøte 24. september 2026. Vedlegg 1: «Resultater 2026» (tabellvedlegg med rapportering per august og bemanningstall til september). Offentlige styredokumenter på OUS’ styresider.
7. Redd Ullevål sykehus: «Et sykehus i krise. Statusnotat for OUS per september 2026», 20. september 2026, 11 sider. Sendt OUS-styret 22. september 2026. Bygger på OUS' egne rapporter; ikke offentlig primærkilde.
8. EFTA-domstolen: Sak E-17/25, «Redd Ullevål sykehus mot staten v/Kommunal- og distriktsdepartementet», rådgivende uttalelse 28. april 2026. Publisert i EU/EØS' Official Journal C/2026/4820, 10. september 2026. Oslo tingrett: sak 23-050237TVI-TOSL/03.
9. Redd Ullevål sykehus: «Begjæring om midlertidig forføyning», 5. august 2026, i saken om reguleringsplanene for Nye Aker og Nye Rikshospitalet. Rettsdokument.
10. Kommunal- og distriktsdepartementet: Meld. St. 4 (2026–2027), oppfølging av Stortingets anmodningsvedtak nr. 700 og 702 (7. mai 2026), om tilfluktsrom og beskyttelsestiltak ved sykehus; Helse- og omsorgsdepartementet: Prop. 1 S (2026–2027), beredskapsomtalen.
11. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap: registeropplysninger om tilfluktsrom ved Ullevål og Rikshospitalet og vedtak om dispensasjoner; Helse Sør-Øst RHF: styresak 131/2026, vedlegg «Høringsinnspill – forslag til forskrift om tilfluktssteder», til styremøtet 22. oktober 2026.
12. Stortinget: Innst. 102 S (2025–2026), jf. Dokument 8:5 S (2025–2026), «Representantforslag om en ny finansieringsmodell for sykehus». Stortingets behandling og votering 12. februar 2026, sak nr. 6. Vedtak om forslag til ny helhetlig finansieringsmodell som sikrer at sykehusinvesteringer ikke går på bekostning av drift, og utredning av rentebetingelser for statlige lån.
13. Helse- og omsorgsdepartementet: Protokoll fra foretaksmøtet i Helse Sør-Øst RHF 21. mai 2026, sak 3 «Oppdrag på beredskapsområdet», om planlegging for om lag 7 000 sengeplasser nasjonalt.
Antibiotikasenteret for primærmedisin · 20. oktober 2026Manglende midler til forebygging av antibiotikaresisten
Antibiotikaresistens er en av vår tids største helsetrussler og blir ofte kalt en stille pandemi. Antibiotika er nødvendig for å bekjempe alvorlige infeksjoner. I tillegg er kreftbehandling, operasjoner og mange andre viktige behandlinger avhengig av fungerende antibiotika. Antibiotikaresistens kan ta flere liv enn kreft i 2050 dersom vi ikke gjør noe.
En av de viktigste årsakene til utviklingen av antibiotikaresistens er et overforbruk av antibiotika. I Norge forskrives over 80 % av all antibiotika utenfor sykehus, dvs hos fastleger, på legevakt, i sykehjem og hos tannleger, for å nevne noen. Det er også her det forskrives mest unødvendig antibiotika.
Selv om Norge har har hatt en nedgang i antibiotikabruken de siste årene, ser vi en økning i resistente bakterier. Det forskrives også for mye antibiotika til infeksjoner som går over av seg selv.
Antibiotikaresistens er en global trussel og nordmenn reiser mye, ofte til land med høy forekomst av antibiotika, noe som øker risikoen for å få med seg resistente bakterier hjem.
Antibiotikasenteret for primærmedisin (ASP) er et nasjonalt kompetanse senter som ble opprettet i 2006.
Senteret har tre hovedoppgaver:
Fagutvikling og kvalitetssikring av antibiotikabruk i primærhelsetjenesten.
Informasjonsarbeid rettet mot befolkningen om antibiotika og resistens.
Deltakelse i grunn-, videre- og etterutdanning av leger og annet helsepersonell.
Vi har også ansvaret for å kvalitetssikre og oppdatere Nasjonal retningslinje for bruk av antibiotika i primærhelsetjenesten og bidra til at disse følges.
Selv om det er legen som forskiver antibiotika, må pasienten først velge å oppsøke legen for at dette skal skje. Det er derfor viktig med god kunnskap og gode verktøy, både hos leger og i befolkningen når det gjelder bruk av antibiotika.
God kunnskap i befolkningen om hvordan man forebygger og håndterer infeksjoner, når det er nødvendig med antibiotika og hvordan disse brukes, kan være med på å forebygge utviklingen av antibiotikaresistens. Økt kunnskap og bevisstgjøring, ikke minst hos barn og unge, vil kunne bidra til mindre press på leger, tannleger, og andre som forskriver antibiotika.
Antibiotikasenteret utvikler og implementeret kvalitetsforbedringsprogrammer og verktøy for fastleger legevakt og sykehjem, og deltar i undervisningen av helsepersonell og medisin- og sykepleierstudenter. Vi underviser også norske medisinstudenter i utlandet.
Kvalitetsforbedringsprogrammene RAK - Riktigere antibiotikabruk i kommunene og RASK - Riktigere antibiotikabruk i sykehjem og kommunalehelseinstitusjoner, er våre to av våre viktigste kvalitetsforbedringsprogrammer. Her får deltakerne, i tillegg til kurs og undervisning, oversikt over egen antibiotikaforskrivning i form av en egen antibiotikarapport.
Vi utvikler og implementerer verktøy og informasjon rettet mot befolkningen om forebygging av infeksjoner, hva du kan gjøre for å ta vare på deg selv når du har blitt syk og når det er nødvensig med antibiotika. Et våre viktigste verktøy er læringsprogrammet e-Bug, som er et gratis undervisningsopplegg rettet mot grunn- og videregående skole, der barn og ungdom får opplæring om mikrober, smittevern og infeksjoner for å sikre kunnskap og en riktigere bruk av antibiotika.
ASP arbeider hele tiden med å nå nye målgrupper og å utvikle og implementere programmer og verktøy for disse. Vi ønsker blant annet å kunne tilby e-Bug i en større skala og å utvide RAK til flere grupper, som legevakt, hjemmetjenesten og tannleger. Dette er prosjekter som har blitt etablert og utviklet etter forrige handlingsplanperiode og som vil trenge ekstra midler for å driftes og videreutvikles.
Norges befolkning blir stadig mer flerkulturell, og vi ser også et større behov for å skreddersy i og implementere informasjon om infeksjoner og antibiotikabruk for ulike grupper. Og da spesielt som en del av introduksjonsprogrammet for flytninger der dette er fraværende.
Antibiotikasenteret for primærmedisin har i 20 år blitt finansiert av HOD over statsbudsjettet. Tildelingene har i løpet av disse åren vært relativt konstante, bortsett fra et hopp i forbindelse med handlingsplanen som kom i 2016. Tildelingene har heller ikke økt i takt med konsumprisindeksen, med unntak av små justering de to siste årene. I tildelingen for 2027, har regjeringen valgt å ikke justere for prisøkning. men heller bruke disse pengene på andre poster i budsjettet. Det vil i praksis si at vi siden forrige endring i 2016 har gått ned i tildelingssum hvert år, noe som har gitt oss en strammere økonomi. Nedgangen i tilførte midler har gjort oss svært sårbare i vårt arbeide, både i form av tapt arbeidskraft og ressurser, og går blant annet utover vår evne til å forvalte våre oppgaver på en god og forsvarlig måte.
Regjeringens manglende satsning på arbeidet mot antibiotikaresistens rimer dårlig med regjeringens Nasjonal én-helse strategi mot antimikrobiell resistens 2024–2033, som utkom for over to år siden. For oss blir det tydelig at denne regjeringen ikke er spesielt opptatt av en av vår tids største helsetrusler, nemlig antibiotikaresistens.
Antibiotikasenteret ber Helsekomiteen fremme en endring i tildelingen for 2027 slik at vi kan fortsette det viktige arbeidet med å forebygge antibiotikaresistens slik at vi har virksom antibiotika også i fremtiden.
.
Landsforeningen for Skeive Funkiser · 20. oktober 2026Innspill til Prop 1s fra Landsforeningen for Skeive Funkiser
Landsforeningen for Skeive Funkiser er en forening som drives av og for funksjonshemmede som bryter med normer for seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og kjønnskarakteristika.
Vi arbeider for likestilling, full deltakelse, mangfold, rettigheter, bedre levekår og livskvalitet blant skeive funksjonshemmede. Landsforeningen skal også arbeide interseksjonelt for å motvirke fattigdom, utenforskap og diskriminering.
Skeive funksjonshemmede lever i skjæringspunktet mellom minst to minoriteter. Mange av våre medlemmer har i tillegg funksjonshemminger som er usynlige, udiagnostiserte eller underkommuniserte, noe som gjør at behovene våre lett overses i systemer bygget rundt tydelig avgrensede diagnoser og synlige hjelpebehov. Funksjonshemming oppstår i møtet mellom samfunnsskapte barrierer og individuelle behov, og vi avviser en forståelse av funksjonshemming definert ut ifra helsestatus og medisinske oppfatninger. Samtidig er svært mange av våre likestillingstjenester under helse- og omsorgsfeltet, og mange av oss har behov for tilgang til og oppfølging fra helsetjenestene.
Som skeive funksjonshemmede og sammensatte minoriteter opplever vi sammensatt diskriminering. Vi opplever utelukkelse på både majoritets- og minoritetsarenaer og manglende kunnskap og forståelse for våre minoritetsidentiteter. I vårt høringsinnspill til familie- og kulturkomiteen pekte vi på at sammensatte minoriteter er lite synliggjort i handlingsplaner, lover, strategier og Statsbudsjettet. Dette er også sant for helse- og omsorgsområdet.
Det er en gjennomgående tråd at funksjonshemmede utredes, blir innhentet kunnskap om, og finner at våre levekår er dårligere enn majoriteten, uten at tiltak og økonomiske bevilgninger følger. Våre rettigheter stopper ved kartleggingene, og vår situasjon blir ikke endret.
FN-konvensjonen for funksjonshemmedes rettigheter (CRPD) ble en del av menneskerettsloven i år, men blir ikke nevnt en eneste gang i dette budsjettet.
Et av de viktigste likestillingsverktøyene er brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Stortingsmelding om BPA har vært etterspurt i mange år nå, og flere NOUer har påpekt effekten og viktigheten av BPA både på økonomisk og sosial utgjevning.
Når BPA fungerer etter sin hensikt, er ordningen helt avgjørende for likestilling og selvbestemmelse. For skeive funksjonshemmede handler dette om mer enn bare praktisk bistand i hverdagen. Det gir oss også muligheten til å leve ut vår skeive identitet på våre egne premisser, med assistenter som forstår og respekterer hvem vi er. Vi har uttalt oss mer om dette i vårt innspill til BPA-ekspertutvalget1.
Skeive Funkiser mener at alle som trenger det skal ha rett til BPA, uavhengig av timetall eller medisinske behov, og det skal kunne innvilges til et bredere spekter av funksjonshemmede enn det gjøres i dag. BPA er ment å være et likestillingsverktøy, men er i dag styrt av kommunene med store individuelle forskjeller og med utfall som fører til grove menneskerettighetsbrudd.
Derfor er vi svært kritiske til signaler fra nettopp ekspertutvalget på at samfunnets økonomiske rammer skal veie sterkt på deres rapport2. Vi hører fra våre medlemmer og andre funksjonshemmede at det allerede er en gjennomgående nedskalering av BPA. Flere arbeidsledere som har hatt veldokumenterte og -etablerte ordninger som har gitt dem muligheten til å stå i jobb og i frivillig arbeid, opplever at deres timetall blir drastisk redusert. Andre får vedtak på så få timer at det er umulig å disponere det tidsmessig eller å få ansatt noen. Dette har også blitt kartlagt av ULOBA gjennom deres årlige tilstandskartlegginger3.
CRPD-komiteen kritiserte allerede i 2019 Norge for at det brukes for lite ressurser på brukerstyrt personlig assistanse i kommunene, og ba om at ressurser flyttes fra institusjoner til tjenester i lokalsamfunnet [avsnitt 31–32]4.
Samtidig opplever vi at den offentlige samtalen i større og større grad fokuserer på hvor “ressurskrevende” vi er, eller “hvor mye vi koster”5. Hvor vårt liv og tilstedeværelse telles i kroner og ører, mens vi i mange tilfeller blir utsatt for en minimumsoppfyllelse av våre basale behov. Et liv er mer enn å bli vasket og matet.
Det er svært godt dokumentert at vennskap, tilhørighet, deltagelse i samfunnet, sosiale nettverk og opplevelse av mestring er vitale til god helse. Allikevel virker ikke dette til å være sett som nødvendig når man er funksjonshemmet. En lengre kartlegging av folks tjenestebehovsutvikling over lengre tid når man bare får minimumsbehovene sine oppfylt, kunne gi både kommuner og staten svært nyttig informasjon for å vurdere budsjetter og økonomi over tid.
Tjenester organiseres i økende grad rundt bolig fremfor individ, og reell valgfrihet når det gjelder hvor og med hvem man bor, blir redusert.
Dette er også reflektert i forslaget fra regjeringen om å avvikle alle krav i investeringstilskuddet til heldøgns omsorgsplasser [kap. 760, post 63]. I likhet med NHF er vi svært kritiske til en åpning for en likestilling av institusjonsplasser og omsorgsboliger, og et fokus på “økt samlokalisering og sentralisering” av bolig og tjenester [s. 221-222]6.
I dag skal boliger som bygges med tilskudd fra Husbanken ikke ha institusjonslignende preg. De skal ligge i ordinære bomiljøer, det skal ikke samles for mange sammen, og ulike brukergrupper skal ikke samlokaliseres på en uheldig måte7. Det at disse kravene forsvinner, truer vår grunnleggende menneskerett til å velge hvor vi vil bo. Det sender også et svært faretruende tegn om et samfunn på vei tilbake til å stue bort sine “uvedkommende” hvor vi er minst synlige for normbefokningen.
Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) minner om at ansvarsreformen fra 1991 la ned institusjonene for utviklingshemmede, med et løfte om eget hjem i et vanlig nabolag. NFU peker også på at kravene bare står i Husbankens veileder, og ikke i lov eller forskrift, og at regjeringen ikke drøfter endringen opp mot CRPD artikkel 198. Vi er helt enige med NFU.
Når boliger samles og tjenester sentraliseres, er det boligen som bestemmer hvilken hjelp man får, og hvem man bor sammen med. CRPD-komiteen kritiserte i 2019 Norge for å flytte funksjonshemmede inn i felles boliger i stedet for egne hjem, og for å mangle en plan med frister og budsjett for å avvikle institusjoner [avsnitt 31–32]4. For skeive funkiser betyr det også mindre rom og mulighet til å være oss selv og leve ut våre skeive identiteter. Frykt for diskriminering, utfrysning og forskjellsbehandling leder mange skeive i bofellesskap til å leve i skapet. Å ha kjæreste på besøk eller one-night stands er sterkt begrenset. For å ikke snakke om belastningen av å transisjonere foran et titalls fremmede, fra personalutskiftninger til andre beboeres familiebesøk.
Samtidig ble det i 2025 gjennomført bare 120 stedlige tilsyn med tvangsbruk overfor utviklingshemmede, en betydelig nedgang fra året før. Regjeringen skriver selv at antallet er for lavt [s. 187]6. Når flere bor samlet, med felles tjenesteområde, øker risikoen for tvang og rettighetsbrudd på grunn av utilstrekkelig bemanning.
Det gjelder i enda større grad for unge funksjonshemmede på sykehjem. Ved utgangen av 2025 bodde 80 personer mellom 18 og 49 år fast på syke- og aldershjem, fire flere enn året før, og ti barn bodde fast i en kommunal helse- og omsorgsinstitusjon [s. 199]6. Det er 80 mer enn det burde være. Vestre lovet i 2024 å komme tilbake til Stortinget hvis tiltakene ikke virket. Tallet har økt siden.
Regjeringen foreslår også å avvikle tilskuddene til kompetanse i tjenestene til personer med utviklingshemming og legge pengene inn i et nytt omstillingstilskudd [s. 213]6. Vi støtter NFU i at kompetansemidlene må tilbake8. Mangel på kunnskap i helsetjenesten rammer også våre medlemmer hardt.
Helsepersonell mangler kunnskap om hva det vil si å være både skeiv og funksjonshemmet. Trans funkiser forteller at de som kan transhelse, ofte ikke kan noe om funksjonshemming, og omvendt. Mange må lære opp helsepersonell selv, også når det ikke er relevant for det de har oppsøkt hjelp for. Flere slutter å oppsøke helsehjelp fordi møtene er for belastende. En sier det slik: “Jeg har ikke overskudd til å kjempe for å bli tatt på alvor”9.
Hver gang vi blir feilkjønnet, ikke blir trodd, eller må forklare hvem vi er, koster det krefter. For mange av oss, med smerter og fatigue, er kreftene allerede brukt opp før vi kommer så langt. Når vi allerede lever på minimal batterikapasitet ender det opp med å gå utover energien til å advokere for oss selv via å søke om, og klage på, tjenestene vi har rett til. Mangel på kunnskap i helsetjenesten gjør det både vanskeligere å få hjelp, og tyngre å be om den.
Mange skeive har et annet nettverk enn det helsetjenestene forventer. I Unge funksjonshemmedes Trans og funkis rapport fra 2024 rapporterte 18 prosent å ha et dårlig forhold til familien sin, og 9 prosent hadde brutt med den.10 For mange er det venner, partnere og andre nære; den valgte familien, som er de viktigste pårørende. Medlemmene våre forteller at dette ikke blir forstått eller respektert i helsetjenesten. Vi må selv kunne velge hvem som regnes som pårørende, og det må åpnes for flere nærmeste pårørende i Helsenorge.
Den nevnte Trans og funkis-rapporten er et av få kunnskapsgrunnlag om trans funkiser. Der vurderte bare 21 prosent egen helse som ganske eller veldig god9, og 54 prosent hadde opplevd diskriminering fra helsepersonell det siste året10. I overkant av én av fire forteller om avslag, eller frykt for avslag, på behandling for kjønnsinkongruens på grunn av funksjonsnedsettelsen sin.
Disse svarene ble gitt før det i oktober 2025 ble kjent at forskere ved Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens (NBTK) ved Oslo universitetssykehus hadde brukt opplysninger om 1 763 barn og unge i forskning, uten samtykke og uten nødvendig godkjenning11. De ble felt for vitenskapelig uredelighet av redelighetsutvalget12. Tilliten til NBTK er nå på det laveste den har vært, og et samlet skeivt miljø har etterlyst konkrete tiltak og oppfølginger for å bygge opp denne tryggheten13. Det har vi ikke sett noen tegn til enda. Det distriktsregionale helsetilbudet for transpersoner må snarest bygges opp til å reflektere det som ble anbefalt i Rett til rett kjønn, som nå er over 10 år gammel. Det haster å få på plass et reelt transtilbud som også inkluderer ikke-binære.
De regionale sentrene for kjønnsinkongruens (RSKI) finnes, men ingen av dem kan starte medisinsk behandling. De gir samtaler og utredning, og må henvise videre til NBTK ved Oslo universitetssykehus14. Helsestasjon for kjønn og seksualitet (HKS) i Oslo måtte slutte i 2025 å starte hormonbehandling for unge under 18 år, etter at Statsforvalteren konkluderte med at praksisen ikke var forsvarlig15. Oslo universitetssykehus omtaler nå medikamentell behandling av barn og unge med kjønnsinkongruens som utprøvende, og utreder en klinisk studie. Den samme behandlingstjenesten som er felt for ulovlig forskning på pasientene sine.
Kombinert med det svært stygge offentlige ordskiftet om transpersoners rettigheter, er det snakk om liv nå.
For trans funkiser er dette ekstra alvorlig. Vi møter allerede krav om arbeidsevne og vekt, blir umyndiggjort på bakgrunn av våre diagnoser, og det kan gå utover helsen å reise til Oslo9. Ikke-binære har i praksis ikke noe tilbud i det hele tatt. CRPD artikkel 25 gir funksjonshemmede rett til de samme helsetjenestene som andre, og til at de gis så nær der vi bor som mulig.
Vi vet at dette i liten grad avgjøres i budsjettet. Vi skriver det likevel, fordi det er en av de viktigste sakene for medlemmene våre, og fordi dagens situasjon ikke kan fortsette.
I år fikk vi innvilget støtte fra Helsedirektoratet på tilskuddsordningen psykisk helse og livskvalitet - kjønns og seksualitetsmangfold [kap. 765, post 71]. Prosjektet skal blant annet gi helsepersonell kunnskap om hvordan skeive funksjonshemmede blir diskriminert i sitt eget hjem, for eksempel av hjemmesykepleien. Vi søkte om et treårig prosjekt, men fikk det bare innvilget ett år. Kompetanse bygges ikke på ett år. Ordningen videreføres med 9,1 millioner kroner i 2027, uten økning. Regjeringen vurderer selv måloppnåelsen som middels, blant annet fordi organisasjonene er små og ikke alle fikk fullført prosjektene sine [s. 254]6. Vi er organisasjoner som er for det meste drevet av frivillige. Forkortete tidsrammer påvirker både forutsigbarhet og måloppnåelse.
Regjeringens egen kartlegging viser at alle grupper funksjonshemmede har høyere andel med lavinntekt enn andre [s. 27]16. En av fem funksjonshemmede sa i 2024 at det var vanskelig å få pengene til å strekke til, mot en av ti ellers [s. 20]17. For noen grupper er andelen som når frikortgrensen tidlig på året flere ganger så høy som i befolkningen ellers, særlig blant BPA-arbeidsledere, personer med spiseforstyrrelser og personer med cerebral parese18.
Egenandelstaket øker med 128 kroner i 2027 [s. 31]. Økningen følger prisveksten. For den som allerede ikke har råd, er det likevel 128 kroner mer. Medlemmene våre forteller om å droppe legetimer fordi transporten koster for mye, og å spise mindre for å få pengene til å strekke til. Slik skal det ikke være i et av verdens rikeste land. Ikke alle har tilgang til TT-kort eller pasientreiser, særlig de med sammensatte eller usynlige funksjonshemminger. Stortinget har bedt regjeringen evaluere pasientreiseordningen [s. 55–56]6. Den evalueringen må ta med dem som faller utenfor ordningen i dag.
Stortinget ba i 2023 regjeringen vurdere de økonomiske levekårene for funksjonshemmede, og hva som kan gjøres med dem. Regjeringen har kartlagt, har ikke foreslått ett eneste tiltak, og mener likevel at vedtaket er fulgt opp [s. 27]16.
Regjeringen sier i likestillingsbudsjettet: Det overordnede målet for likestillingspolitikken er at flere skal få større frihet og mulighet til å leve det livet de ønsker. Et samfunn preget av reelle muligheter til deltakelse, trygghet, inkludering, aksept og mangfold. Dette må også reflekteres i helse- og omsorgsbudsjettet. Tjenestetilgang er likestilling.
Skeive Funkiser ber derfor komiteen:
Kreve at regjeringen legger fram stortingsmeldingen om BPA innen en fast dato, slik Stortinget har bedt om to ganger.
Be regjeringen opprettholde og styrke dagens kvalitetskrav i Husbankens investeringstilskudd og skrive dem inn i forskrift, slik at statlige midler ikke går til institusjonslignende boliger eller uheldig samlokalisering.
Be regjeringen legge fram en plan med frister og midler for at unge funksjonshemmede ikke skal bo på sykehjem, og at barn ikke skal bo i institusjonslignende boenheter.
Be regjeringen sørge for kompetanseheving på alle nivåene i helse- og omsorgstjenestene om skeive funksjonhemmede, sammensatte minoriteter og sammensatt diskriminering, og videreføre tilskuddene til kompetanse i tjenestene til personer med utviklingshemming.
Be regjeringen sørge for at pasienter selv kan velge hvem som regnes som pårørende, og at det åpnes for flere nærmeste pårørende.
Øke tilskuddsordningen Psykisk helse og livskvalitet – kjønns- og seksualitetsmangfold (kap. 765, post 71), og sikre at den kan gi flerårige tilskudd.
Be regjeringen gi de regionale helseforetakene i oppdrag å sørge for at de regionale sentrene for kjønnsinkongruens kan gi hele løpet, også hormonbehandling, til både binære og ikke-binære, slik at ingen må reise til Oslo.
Sikre at den nye strategien for kjønns- og seksualitetsmangfold får egne helsetiltak for skeive med behov for oppfølging fra helsetjenestene.
Be regjeringen følge opp funnene om funksjonshemmedes økonomiske levekår med konkrete tiltak, og sikre at evalueringen av pasientreiseordningen omfatter funksjonshemmede med sammensatte og usynlige funksjonshemminger.
Be regjeringen vise hvordan helsebudsjettet følger opp CRPD.
Kilder
Landsforeningen for Skeive Funkiser (2026), Innspill til ekspertutvalget om brukerstyrt personlig assistanse, 30. august 2026 https://files.nettsteder.regjeringen.no/wpuploads01/sites/610/2026/09/30.8-Landsforeningen-for-Skeive-Funkiser.pdf
Handikapnytt (2026), Ekspertutvalget letter på sløret
https://www.handikapnytt.no/ekspertutvalget-letter-pa-sloret/
ULOBA (2026), Tilstandskartleggingen 2026: BPA gir fortsatt ikke likestilling
https://www.uloba.no/nyheter/tilstandskartleggingen-2026-bpa-gir-fortsatt-ikke-likestilling/
FNs komité for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (2019), avsluttende merknader til Norges første rapport [avsnitt 31–32]
https://www.regjeringen.no/contentassets/26633b70910a44049dc065af217cb201/crpd-2019-avsluttende-bemerkninger-til-norges-forste-rapport-nor-09092019-finale.pdf
Handikapnytt (2026), Nettkalkulator viser funksjonshindretregnskap
https://www.handikapnytt.no/nettkalkulator-viser-funksjonshindret-regnskap/
HOD (2026), Prop. 1 S (2026–2027) for budsjettåret 2027, Helse- og omsorgsdepartementet
Husbanken (2013), Retningslinjer for investeringstilskudd fra Husbanken til sykehjemsplasser og omsorgsboliger, HB 8.B.18, punkt 6.5
Norsk Forbund for Utviklingshemmede (2026), Statsbudsjettet sender oss tilbake til tiden før ansvarsreformen
https://www.nfunorge.org/nyheter/statsbudsjettet-sender-oss-tilbake-til-tiden-for-ansvarsreformen/
Unge funksjonshemmede (2024), Trans og funkis – Helse
https://ungfunk-site.files.svdcdn.com/production/Helsenotat-v1.pdf?dm=1716897790
Unge funksjonshemmede (2024), Trans og funkis – Møtet med samfunnet
https://ungefunksjonshemmede.no/rapporter/trans-og-funkis-m%C3%B8tet-med-samfunnet
forskning.no (2025), Oslo universitetssykehus felt for ulovlig forskning på transpersoner, 8. oktober 2025
https://www.forskning.no/forskningsetikk-lhbt-om-forskning/oslo-universitetssykehus-felt-for-ulovlig-forskning-pa-transpersoner/2561329
NTB/forskning.no (2026), Transpersoner samtykket ikke til forskning – utvalg mener artikler må trekkes, 23. juni 2026
https://www.forskning.no/forskningsetikk-lhbt-ntb/transpersoner-samtykket-ikke-til-forskning-utvalg-mener-artikler-ma-trekkes/2682612
Blikk (2026), Den skeive bevegelsen er samlet om at ordene må følges opp med handling
https://www.blikk.no/forbundet-for-transpersoner-i-norge-fri-garmeres/den-skeive-bevegelsen-er-samlet-om-at-ordene-ma-folges-opp-med-handling/300116
Helsestasjon for kjønn og seksualitet (HKS), Henvisning til Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens (NBTK) og Regionale sentre for kjønnsinkongruens (RSKI)
https://www.hksoslo.no/tema/nbtk-rski
Blikk (2025), Slutt på hormonbehandling for mindreårige med kjønnsinkongruens i Oslo
https://www.blikk.no/helse-helsestasjon-for-kjonn-og-seksualitet-hks/slutt-for-medisinsk-behandling-av-mindrearige-med-kjonnsinkongruens-pa-helsestasjon-i-oslo/274483
KUD (2026), Prop. 1 S (2026–2027) for budsjettåret 2027, Kultur- og likestillingsdepartementet
KUD (2026), Strategi for likestilling av personer med funksjonsnedsettelse (2026–2032)
SSB (2025), Økonomiske levekår for personer med funksjonsnedsettelse og deres familier, Rapporter 2025/34
https://www.ssb.no/helse/funksjonsevne/artikler/okonomiske-levekar-for-personer-med-funksjonsnedsettelse-og-deres-familier
Hamarøy kommune · 20. oktober 2026Støtte til økt grunnfinansiering for Senter for samisk helseforskning
Viser til Kap. 760 Kommunale helse- og omsorgstjenester, Post 71 Forskning, fagutvikling og rekruttering:
Bevilgning til Saminor 3 avvikles, og 13,9 mill. kroner i redusert bevilgning overføres til Hunt5 ved at kap. 714, post 79 økes tilsvarende.
Senter for samisk helseforskning (SSHF) fikk 7,8 mill kr i 2026, som videreføres med 8 mill kr i 2027.
Senter for samisk helseforskning ble etablert i 2001 for å framskaffe forskningsbasert kunnskap om helse og levekår i den samiske befolkninga i Norge. De siste 25 årene har senteret gjennomført den store helse- og levekårsundersøkelsen Saminor tre ganger.
Saminor 3 omfattet 49 kommuner med samisk, kvensk og norsk befolkning i Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark. Dette utgjør et svært viktig kunnskapsgrunnlag og kilde til videre forskningsarbeid. Selv om datainnsamlingen er fullført, gjenstår fortsatt etterarbeid, og det er behov for en økt satsing på SSHF for å ivareta oppgaver.
SSHF har etter hvert utviklet seg til å være et «mini folkehelseinstitutt» for samiske kommuner. I tillegg til å gjennomføre den store helse- og levekårsundersøkelsen Saminor og forskning basert på disse datainnsamlingene, bidrar senteret også i andre undersøkelser og forskning og leverer kunnskapsgrunnlag til andre. Ekspertutvalget for samiske spesialisthelsetjenester som leverte sin rapport til regjeringen 16. oktober har for eksempel mange referanser til kunnskap levert av SSHF i sin rapport. Alle kommunene som Saminor 3 omfatter får hver sin kommunerapport med resultater fra helseundersøkelsene.
SSHF har nylig startet et forskningsprosjekt om vold i nære relasjoner i samarbeid med Hamarøy og Karasjok kommuner, Nordland Politidistrikt, Krisesenteret i Salten, Alta krisesenter. Selv om forskningsprosjektet som er nevnt her - og andre prosjekter får ekstern finansiering, er man avhengig av at senteret i utgangspunktet har faste ansatte som kan utvikle og utføre slike forskningsprosjekter.
Senterets arbeid har med andre ord reell betydning for økt kunnskap om befolkningens helse i samiske, kvenske og norske kommuner i Nord-Norge og Trøndelag, som også kommer kommunene til nytte i vårt arbeid for folkehelse og i kommunale helsetjenester.
Hamarøy kommune vil derfor uttrykke støtte for en styrket basisbevilgning til Senter for samisk helseforskning, slik at senteret kan utlyse stillinger der de kan ansette flere fagfolk fast. En slik utvikling for senteret er nødvendig for å ivareta det nasjonale oppdraget fremover. Senteret bør få økt sin bevilgning til 20 millioner kroner, eventuelt kan det være en deling hvor f.eks. SSHF får 14 millioner totalt årlig og SAMINOR får 6 millioner årlig.
Samarbeidsrådet for etter- og videreutdanning i psykisk helsevern · 20. oktober 2026Innspill fra Samarbeidsrådet for etter- og videreutdanning i psykisk helsevern
Statsbudsjettet 2027 ønsker å gi et viktig løft for psykisk helse der forslaget til statsbudsjettet omtales som et «statsbudsjett for folkehelse, livskvalitet og den psykiske helsa.» Regjeringen foreslår 300 millioner kroner til videre oppfølging av opptrappingsplanen for psykisk helse, der det satses både på tidlig hjelp i kommunene og økt behandlingskapasitet i spesialisthelsetjenesten. Dette er en satsning som fullt ut støttes fra oss som driver etter- og videreutdanning innen psykisk helse. Men, hva er da begrunnelsen for at budsjettposten som skal ivareta nødvendig kompetanse i psykisk helsevern gjennom etter- og videreutdanning i psykoterapi, ikke tilgodesees med en økning i støtten?
Samarbeidsrådet for etter- og videreutdanning i psykisk helsevern (bare omtalt som «Samarbeidsrådet» videre) består i 2026 av 10 institutter/stiftelser/foreninger som alle er ideelle organisasjoner. Vi har drevet utdanning siden 1960-tallet og inngår i gode, solide psykoterapi/ behandler-tradisjoner. Vi har dannet sammenslutningen «Samarbeidsrådet» der vi jobber med å styrke psykoterapiutdanningen og veilederutdanningen innen psykisk helsevern og rus. Instituttene representerer ulike faglige ståsted og legger alle vekt på en kunnskapsbasert praksis. Vi har erfarne undervisere og veiledere fra alle deler av offentlig helsevesen (både første og annen linje), som sikrer en nødvendig klinikknærhet. Til sammen utgjør vi med våre forelesere, veiledere og kandidater, et betydelig ekspertnettverk innen forvaltningen av psykisk helse og rus-feltet i Norge. Samlet sett har vi nærmere 2000 kandidater i utdanning i året. Flere av instituttene har helt fra midten av 80-tallet mottatt statlig støtte ut fra et grunnleggende politisk ønske om å gi psykisk helsevern en bred og solid fagkompetanse. Denne støtten gis i form av tilskuddsordning lagt under kapittel 765 post 73., en ordning som sikrer nødvendig kompetanse innen psykisk helse.
Å øke støtten til etter- og videreutdanninger innen psykisk helse slik at flere fagfolk blir kompetente psykoterapeuter, er en måte å hjelpe mennesker på. Forskning fastslår at psykoterapi er en effektiv behandling for psykiske lidelser og rusproblemer. Forskning viser også at jo mer sammensatte og alvorlige lidelser, jo høyere krav til metode og relasjonell kompetanse hos terapeuten. Våre institutter har som oppgave å sikre grundig og systematisk opplæring av robuste og fleksible psykoterapeuter til arbeid både med barn, ungdom, voksne, familier og eldre. Videreutdanning i psykoterapi/behandling av psykiske lidelser og rus er ledd i spesialistutdanningene for leger og psykologer og er kompetansehevende også for annet helsepersonell, så vel som for ferdige spesialister. Vi sikrer også nødvendig veilederkompetanse innen helseforetakene. Utdanning og kompetanseheving bidrar til å forebygge utbrenthet blant behandlere og ustabilitet i bemanning på arbeidsplasser.
I perioden fra 2014 til 2022 ble tilskuddets budsjettpost redusert med 2,6 mill.kr I perioden fra 2023 til 2026 har vi hatt en økning på 4,6 mill.kr. (2023: 30,2 mill.kr - 2024: 33,23 mill.kr - 2025: 34,2 mill.kr - 2026: 34,8 mill.kr.). Med disse tallene har støtten økt med omtrent 15,2 prosent nominelt fra 2023 til 2026, men bare med omtrent 2,5 prosent reelt, når vi tar hensyn til prisveksten. Tilskuddsbeløpet for 2027 er foreslått uendret fra 2026.
Denne minimale økningen i tilskudd har ikke bidratt tilstrekkelig til å utvikle etter- og videreutdanningstilbudet innen psykisk helsevern og rus behandlingen. Flere av instituttene har erfart at det å holde kurs/utdanninger utenfor Oslo/Østlandsområdet er for kostnadskrevende, som er uheldig med tanke på å sikre god tilgang på etter- og videreutdanning innen psykisk helse og rus, uavhengig av hvor i landet man bor og jobber. Det er både i helseforetak og kommuner stram økonomi og lav villighet til å betale for etter- og videreutdanninger utover et minimum.
For å rette opp i de uheldige forholdene som har utviklet seg, er det helt nødvendig å øke satsningen på kompetansehevende tiltak innen psykisk helsevern og rus, også ved å øke denne posten på statsbudsjettet. Alternativt kunne vi som utdanningstilbydere fått et fast tilskudd, som er lettere å planlegge drift ut ifra. Dette er blant annet foreslått i rapporten: «Evaluering av tilskuddsordning for institutter og foreninger som driver etter-, videre- og spesialistutdanning i psykisk helse.» Rapport 2023, Helsedirektoratet. Utført av Agenda Kaupang.
Det er et politisk valg at etter- og videreutdanning i stor grad er lagt til ideelle institutter og foreninger. Det å gi tilstrekkelig tilskudd til utdanningsinstituttene er en lønnsom investering som gir høy og nødvendig kompetanse til lave kostnader. Økonomisk forutsigbarhet er helt avgjørende for at instituttene skal kunne ivareta sitt ansvar for kandidater og ansatte og dermed sikre god kvalitet på pasientarbeidet innenfor psykisk helse og rus.
Samarbeidsrådet består av:
1. Institutt for Barne- og Ungdomspsykoterapi (IBUP)
2. Institutt for Gruppeanalyse og Gruppepsykoterapi (IGA)
3. Institutt for Mentalisering
4. Institutt for Psykoterapi (IPSY)
5. Norsk Forening for Kognitiv Terapi (NFKT)
6. Norsk Institutt for Kunstuttrykk og Kommunikasjon (NIKUT)
7. Norsk Karakteranalytisk Institutt (NKI)
8. Norsk Psykoanalytisk Institutt (NPI)
9. SEPREP (Senter for psykoterapi og psykosial rehabilitering ved psykose)
10. Institutt for Aktiv Psykoterapi (IAP)
SAMMENSLUTNING AV ALTERNATIVE BEHANDLERORGANISASJONER · 20. oktober 2026HØRINGSINNSPILL FRA SABORG på statsbudsjettet 2027 – Prop. 1 S (2026–2027) (Kap. 783, post 79)
HØRINGSINNSPILL FRA SABORG
Statsbudsjettet 2027 – Prop. 1 S (2026–2027)
Til Stortingets helse- og omsorgskomité
Kap. 783, post 79 – alternativ behandling, NAFKAM og registerordningen
SABORG – samarbeidsorganet for alternative behandlerorganisasjoner – mener at Norge, i en situasjon med økende press på helse- og omsorgstjenestene, bør kartlegge hvordan eksisterende kompetanse og kapasitet blant kvalifiserte utøvere av alternativ og komplementær behandling kan benyttes bedre som en supplerende helseressurs. En slik satsing forutsetter samtidig tydeligere kompetansekrav, en styrket registerordning og et tilstrekkelig finansiert kunnskaps- og fagmiljø.
SABORG ber særlig om tre tiltak:
Kartlegg en eksisterende helseressurs
Norge står overfor økende behov for helse- og omsorgstjenester, knapphet på helsepersonell og behov for robust beredskap. Samtidig finnes det utenfor den offentlige helsetjenesten et etablert miljø av utøvere innen alternativ og komplementær behandling. Mange har omfattende utdanning og erfaring, og enkelte har også autorisasjon eller annen helsefaglig bakgrunn. Denne kapasiteten bør ikke overses.
SABORG mener derfor at staten bør gjennomføre en nasjonal kartlegging av kompetansen og kapasiteten blant kvalifiserte utøvere av alternativ og komplementær behandling, og att dette vil være lavthengende frukter. Kartleggingen bør undersøke på hvilke områder det finnes et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag og forsvarlige rammer for at slike ressurser kan bidra som supplement til den ordinære helse- og omsorgstjenesten. Vi har flere seriøse fagorganisasjoner som kan bidra med en slik kartlegging.
Dette kan blant annet være relevant innen forebyggende og helsefremmende arbeid, mestring og oppfølging ved langvarige helseplager, rehabilitering og egenomsorg, og i situasjoner der den ordinære helsetjenesten er under særlig press. Hensikten er ikke å erstatte nødvendig medisinsk behandling eller oppgaver som skal ivaretas av autorisert helsepersonell, men å undersøke om eksisterende kompetanse og kapasitet kan benyttes bedre innen tydelige, kvalitetssikrede og forsvarlige rammer.
Videreutvikle og styrk registerordningen
Dersom denne helseressursen skal kunne vurderes og benyttes mer systematisk, må myndighetene ha et bedre grunnlag for å skille mellom kvalifiserte og ikke-kvalifiserte utøvere. Den offentlige registerordningen for utøvere av alternativ behandling er viktig for oversikt og pasientsikkerhet, men gir i dag ikke i seg selv en tilstrekkelig kvalitetssikring av utøvernes helsefaglige kompetanse.
SABORG mener derfor at registerordningen bør gjennomgås med sikte på tydeligere kompetansekrav, bedre kvalitetssikring og vurdering av fremtidig organisering og forvaltningsansvar. NAFKAM (Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin, UiT Norges arktiske universitet) bør inngå som en sentral faglig aktør i en slik utredning. En styrket registerordning vil gjøre det enklere både for befolkningen og myndighetene å identifisere utøvere med dokumentert kompetanse.
Styrk NAFKAM
NAFKAM har en sentral rolle innen forskning, kunnskapsformidling og pasientsikkerhet på området. Dersom myndighetene ønsker å kartlegge og kvalitetssikre den eksisterende behandlingsressursen bedre, mener SABORG at NAFKAM er et naturlig fagmiljø å involvere.
SABORG mener derfor at bevilgningen til NAFKAM bør styrkes slik at senteret kan videreutvikle forskning og dokumentasjon av effekt og sikkerhet, kvalitetssikret informasjon til befolkningen og helsepersonell, samt bidra til utvikling av kompetanse- og kvalitetskriterier. NAFKAM bør også kunne bidra i kartleggingen av hvordan kvalifiserte utøvere og relevante behandlingsformer kan brukes som en supplerende ressurs. Nye oppgaver må følges av nødvendige ressurser og eventuelle endringer i mandat og organisering.
SABORGs anbefaling
SABORG ber Stortingets helse- og omsorgskomité om å:
be regjeringen kartlegge hvordan kvalifiserte utøvere av alternativ og komplementær behandling kan bidra som en supplerende ressurs innen forebygging, mestring, rehabilitering, avlastning og helseberedskap,
avsette midler til en gjennomgang og styrking av registerordningen, herunder kompetansekrav, kvalitetssikring og fremtidig forvaltningsansvar, og
styrke bevilgningen til NAFKAM slik at senteret kan bidra til kunnskapsgrunnlag, forskning, kvalitetssikring og gjennomføring av disse oppgavene.
Avslutning
Alternativ og komplementær behandling er allerede en del av befolkningens samlede bruk av helsetjenester. SABORG mener derfor at myndighetene både bør styrke kvalitetssikringen av området og undersøke hvordan kvalifiserte deler av denne behandlings- og kompetanseressursen kan benyttes bedre.
En nasjonal kartlegging, kombinert med tydeligere kompetansekrav, en styrket registerordning og et tilstrekkelig finansiert NAFKAM, kan gi myndighetene et bedre kunnskapsgrunnlag for å vurdere hvordan denne eksisterende ressursen kan inngå som et trygt og samfunnsnyttig supplement i en bærekraftig og robust helse- og omsorgstjeneste.
Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester (USHT) · 20. oktober 2026Høringsinnspill på endringer knyttet til tilskuddordning KEF-modellutvikling
Innspill til statsbudsjett 2027
Avvikling av tilskudd til klinisk ernæringsfysiolog (KEF) modellutvikling
Fra Utviklingssentre for sykehjem og hjemmetjenester (USHT) i Finnmark, Troms, Trøndelag Nord, Møre og Romsdal, Vestland (Hordaland), Agder Vest, Agder Øst, Telemark, Buskerud, Oslo, Vestfold, Innlandet (Oppland), Innlandet (Hedmark), Akershus, USHT Samisk og Trøndelag Sør.
Utviklingssentrene for sykehjem og hjemmetjenester (USHT) er bekymret for forslaget om å avvikle modellutviklingstilskuddet for klinisk ernæringsfysiolog som ressurs i helse- og omsorgstjenesten.
Forslaget kommer samtidig som kommunene møter økte forventninger til systematisk ernæringsarbeid. I høringsutkastet til den nye nasjonalfaglige retningslinjen Mat, måltider og ernæring i helse- og omsorgstjenesten vises det betydelig variasjon i ernæringsoppfølgingen i tjenestene, og retningslinjen har som mål å bidra til en mer likeverdig og faglig forsvarlig praksis. Samtidig inneholder retningslinjen flere anbefalinger med SKAL-normering, noe som understreker at ernæringsarbeid er en del av tjenestenes ansvar for å yte faglig forsvarlige helse- og omsorgstjenester.
Modellutviklingstilskuddet er et målrettet utviklingsvirkemiddel som skal styrke ernæringsfaglig kompetanse og det systematiske ernæringsarbeidet i kommunene. Ordningen støtter forebygging og mestring, samhandling og hensiktsmessig oppgavedeling i helse- og omsorgstjenesten, og er relevant for sentrale nasjonale satsinger på bærekraftige tjenester og trygg oppfølging hjemme.
På denne bakgrunnen er det grunn til å stille spørsmål ved konsekvensene av å avvikle tilskuddsordningen på et tidspunkt hvor mange kommuner fortsatt mangler tilgang til klinisk ernæringsfysiolog, samtidig som forventningen til ernæringsarbeidet øker og behovet for styrking av området fortsatt er til stede.
Ordningen er evaluert, og evalueringen av de første kommunene som mottok midler viste økt systematikk i ernæringsarbeidet, økt ernæringsfaglig kompetanse, bedre tverrfaglig samarbeid og mer helhetlige tjenester for brukerne. Evalueringen viste også at 8 av 10 kommuner ønsket å videreføre arbeidet med klinisk ernæringsfysiolog som en del av ordinær drift. Dette illustrerer hvordan et tidsavgrenset tilskudd kan fungere som startkapital for å bygge opp kompetanse som kommunene ellers kan ha begrenset økonomisk handlingsrom til å prioritere. Dette kan tyde på at ordningen dekker et behov som fortsatt er til stede i kommunale helse- og omsorgstjenester.
Foreløpig har relativt få kommuner og interkommunale samarbeid kunnet benytte seg av midlene. Samtidig har søknadsmassen vært betydelig større enn tilskuddsrammen, årlig en søkning på 4-5 ganger tilskuddsrammen. Man kan se statistikken her: https://www.helsedirektoratet.no/statistikk/sokere-og-mottakere-av-tilskudd. Dette peker mot et behov for å videreføre et målrettet virkemiddel som gjør kommunene i stand til å prøve ut, bygge opp og integrere klinisk ernæringsfaglig kompetanse i tjenestene.
Forslaget om å avvikle den målrettede tilskuddsordningen skaper usikkerhet om den videre utviklingen av ernæringsarbeidet i kommunene. Når en øremerket satsing fjernes eller innlemmes i større og mer generelle ordninger, er det en risiko for at ernæringsarbeidet får lavere prioritet og at det blir vanskeligere å følge med på i hvilken grad midlene faktisk bidrar til ernæringsarbeid.
For USHT handler dette ikke først og fremst om finansiering av enkeltstillinger eller en enkelt profesjon. Det handler om kommunenes mulighet til å utvikle og opprettholde systematisk ernæringsarbeid i tråd med nasjonale mål og forventninger. Avvikling av ordningen kan gjøre dette arbeidet mer krevende i kommuner som fortsatt er i ferd med å bygge opp området.
På bakgrunn av utfordringene og forventningene som beskrives iblant annet høringsutkastet til den nye nasjonalfaglige retningslinjen, mener USHT at det fortsatt er behov for målrettede virkemidler som kan understøtte utviklingen av ernæringsarbeidet i kommunene.
USHT oppfordrer Stortinget til å videreføre modellutviklingstilskuddet for klinisk ernæringsfysiolog som ressurs i helse- og omsorgstjenesten i statsbudsjettet for 2027. Dersom ordningen likevel avvikles, er det avgjørende at det nye omstillingstilskuddet gir kommunene reelle muligheter til å finansiere utvikling av systematisk ernæringsarbeid og etablering av klinisk ernæringsfaglig kompetanse.
Kilder
· Evalueringsrapport tilskuddsordning: https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/modellutvikling-klinisk-ernaeringsfysiolog-som-ressurs-for-omsorgstjenesten-evaluering-av-tilskuddsordning-pa-oppdrag-for-helsedirektoratet
Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester (USHT) · 20. oktober 2026Felles innspill fra USHT
Høringsinnspill til forslag til statsbudsjett for 2027 Omlegging av tilskuddsordninger og konsekvenser for kompetanse- og tjenesteutvikling i kommunale helse- og omsorgstjenester
Fra Utviklingssentre for sykehjem og hjemmetjenester (USHT) i Finnmark, Troms, Trøndelag Nord, Møre og Romsdal, Vestland (Hordaland), Agder Vest, Agder Øst, Telemark, Buskerud, Oslo, Vestfold, Innlandet (Oppland), Innlandet (Hedmark), Akershus, Samisk, Trøndelag Sør, Vestland (Sogn og Fjordane) og Helse Fonna.
Utviklingssentrene for sykehjem og hjemmetjenester (USHT) ønsker å uttrykke bekymring for konsekvensene av regjeringens forslag om å avvikle flere etablerte tilskuddsordninger til fordel for et nytt omstillingstilskudd til kommunale helse- og omsorgstjenester fra 2027.
Vi har forståelse for behovet for å forenkle tilskuddsordningene og gi kommunene større fleksibilitet og handlingsrom. Samtidig er vi bekymret for at omleggingen kan svekke mulighetene for systematisk kompetanseutvikling, faglig samarbeid og langsiktig utviklingsarbeid.
Det er fortsatt usikkerhet knyttet til hvordan omstillingstilskuddet skal innrettes, hvilke tiltak som vil bli prioritert, og hvem som vil kunne søke. Vi mener det er avgjørende at den nye ordningen ivaretar både kommunenes egne utviklingsbehov og muligheten til å gjennomføre felles kompetanse- og utviklingstiltak på tvers av kommuner.
Kompetanseutvikling er en forutsetning for omstilling
Kommunene står overfor store utfordringer knyttet til demografiske endringer, økende behov for helse- og omsorgstjenester, mangel på kvalifisert personell og krevende økonomiske rammebetingelser. Behovet for omstilling er stort, men omstilling forutsetter også tilgang på riktig kompetanse.
I statsbudsjettet foreslås det å avvikle blant annet kompetanse- og tjenesteutviklingstilskuddet og omdisponere midler fra flere målrettede kompetansetiltak til det nye omstillingstilskuddet.
Selv om kompetanseheving er omtalt som et aktuelt formål innenfor den nye ordningen, er vi bekymret for at kompetanseutvikling i større grad blir knyttet til konkrete omstillingsprosjekter, mens behovet for kontinuerlig, systematisk og praksisnær kompetanseheving får mindre oppmerksomhet.
Kompetanseheving handler ikke bare om å gjennomføre endringer, men også om å sikre kvalitet og forsvarlighet i tjenestene som ytes hver dag. Kommunene har behov for både grunnleggende opplæring, faglig oppdatering, lederutvikling og støtte til å ta ny kunnskap i bruk.
Riksrevisjonens undersøkelse av kommunale helse- og omsorgstjenester til eldre (Dokument 3:16, 2025–2026) understreker behovet for å styrke kommunenes kompetanse og utviklingskapasitet. Undersøkelsen viser blant annet at hver femte kommune har for få ansatte med riktig kompetanse til å gi forsvarlige tjenester til eldre i sykehjem, og at kommunene har betydelige utfordringer med å planlegge for fremtidige demografiske endringer. Riksrevisjonen peker også på utfordringer med kvaliteten i tjenestene og at det ikke alltid er kommunene med størst behov som mottar statlige tilskudd.
Disse funnene understreker betydningen av målrettede virkemidler som gjør kommunene i stand til å arbeide systematisk med kompetanseutvikling, ledelse og kvalitetsforbedring. Kompetanse i systematisk forbedringsarbeid er også viktig for å oppfylle kravene i forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten.
Vi er bekymret for at kommuner med presset økonomi vil få utfordringer med å prioritere kompetanseutvikling. På lengre sikt forsterkes denne bekymringen av planene om å innlemme omstillingstilskuddet i kommunenes rammetilskudd. Det er en risiko for at midlene i større grad vil gå til å dekke løpende driftsutgifter fremfor langsiktig kompetanse- og utviklingsarbeid.
Vi mener derfor det er avgjørende at omstillingstilskuddet innrettes slik at det sikrer målrettet og langsiktig kompetanse- og tjenesteutvikling, også for tiltak som ikke er direkte knyttet til avgrensede omstillingsprosjekter.
USHT som søker og samarbeidspartner i omstillingsarbeidet
USHT er en nasjonal struktur med regional forankring og et særlig ansvar for å støtte kommunene i arbeidet med kompetanseutvikling, kvalitetsforbedring og implementering av kunnskapsbasert praksis.
Gjennom dialog og samarbeid med kommunene kartlegger USHT lokale kompetanse- og utviklingsbehov og bidrar til å omsette nasjonale satsingsområder til konkrete tiltak. USHT har erfaring med å søke tilskudd, organisere og lede utviklingsprosjekter og gjennomføre kompetansehevende tiltak i samarbeid med kommuner, forsknings- og kompetansemiljøer.
Dette omfatter blant annet ABC-opplæring, fagnettverk, ledernettverk, interkommunale kompetanseløp i forbedringsarbeid og andre felles utviklingstiltak. Slike tiltak bidrar til å samle fagmiljøer, dele erfaringer og bygge kompetanse på tvers av kommunegrenser.
For mange små kommuner er kapasiteten til å søke tilskudd, administrere prosjekter og følge opp utviklingsarbeid begrenset. Selv om behovene for kompetanse og omstilling er store, har ikke alle kommuner ressurser til å ivareta prosjektledelse og gjennomføring på egen hånd. Dersom tilgangen til omstillingstilskuddet forutsetter at hver enkelt kommune har slik kapasitet, risikerer vi at kommunene med størst behov for støtte får dårligst tilgang til midlene.
USHT har etablerte samarbeidsstrukturer, kjennskap til kommunenes behov og erfaring med å lede prosjekter på tvers av kommunegrenser. Gjennom å samle flere kommuner om felles tiltak kan ressursene utnyttes bedre, samtidig som også mindre kommuner får tilgang til kompetanse og utviklingsstøtte.
Selv om USHTs ordinære statlige tilskudd foreslås videreført, er vi bekymret for konsekvensene av at andre tilskuddsordninger som bidrar til å finansiere konkrete kompetanse- og utviklingstiltak, avvikles. Vi mener derfor at USHT bør inkluderes som en selvstendig søkergruppe i omstillingstilskuddet, i tillegg til kommunene. Dette vil gjøre det mulig å videreføre og utvikle felles kompetanse- og omstillingstiltak som kommer flere kommuner til gode, og samtidig redusere behovet for at hver kommune må organisere og finansiere slike tiltak alene.
For slike felles tiltak bør det vurderes om en felles prosjekt- og gjennomføringsplan, med forankring i deltakende kommuners behov og prioriteringer, kan erstatte kravet om en egen vedtatt omstillingsplan i hver enkelt kommune. Dette vil kunne redusere den administrative belastningen og samtidig sikre kommunal forankring og eierskap til utviklingsarbeidet.
Særlig bekymring for videreføring av Mitt livs ABC
Vi ønsker særskilt å løfte frem konsekvensene av at midlene til kompetanseheving i tjenester til personer med utviklingshemming, herunder opplæringsmateriell, foreslås overført til det nye omstillingstilskuddet.
Mitt livs ABC er et etablert nasjonalt kompetansetiltak som bidrar til å styrke kunnskapen hos ansatte som yter tjenester til personer med utviklingshemming. I disse tjenestene er det mange ansatte uten formell helse- og sosialfaglig utdanning, samtidig som tjenestemottakerne kan ha omfattende og sammensatte behov som stiller store krav til kompetanse.
Opplæringen gir systematisk og praksisnær kunnskap om blant annet kommunikasjon, etikk, selvbestemmelse, helse, miljøarbeid, lovverk og bruk av tvang og makt. En særlig styrke ved ABC-opplæringen er at medarbeidere lærer sammen, reflekterer over egen praksis og tar kunnskapen direkte inn i arbeidshverdagen. På denne måten blir kompetanseutvikling også tjenesteutvikling.
Vi er særlig bekymret for at det ikke er avklart hvem som skal ha det nasjonale ansvaret for å forvalte, oppdatere og videreutvikle Mitt livs ABC. Selv om midlene overføres til omstillingstilskuddet, sikrer ikke dette at selve opplæringsprogrammet blir videreført. Uten en aktør med et tydelig faglig og organisatorisk ansvar risikerer vi at et etablert og kvalitetssikret kompetansetiltak gradvis forsvinner.
USHT har fått beskjed fra Nasjonalt senter for aldring og helse om at det ikke skal startes opp nye opplæringsgrupper som følge av den uavklarte finansieringssituasjonen. Dette viser at usikkerheten allerede får konkrete konsekvenser for kommunenes tilgang til opplæringen.
Vi mener derfor det er avgjørende at det sikres et nasjonalt ansvar for forvaltning, faglig oppdatering og videreutvikling av Mitt livs ABC, på lik linje med de øvrige ABC-opplæringene. Samtidig må kommunene fortsatt ha mulighet til å finansiere deltakelse og gjennomføring av opplæringen gjennom det nye omstillingstilskuddet.
Avslutning
USHT støtter intensjonen om å legge til rette for nødvendig omstilling i kommunale helse- og omsorgstjenester. Samtidig vil vi understreke at kompetanseutvikling, faglig samarbeid og implementering av kunnskapsbasert praksis er grunnleggende forutsetninger for å lykkes.
Vi ber derfor om at:
Omstillingstilskuddet innrettes slik at det sikrer målrettet og langsiktig kompetanse- og tjenesteutvikling, også for tiltak som ikke er direkte knyttet til konkrete omstillingsprosjekter.
USHT inkluderes som en selvstendig søkergruppe i omstillingstilskuddet, i tillegg til kommunene, slik at USHT kan søke om og lede felles kompetanse- og utviklingstiltak på vegne av flere kommuner. For slike tiltak bør det vurderes om en felles prosjekt- og gjennomføringsplan kan erstatte kravet om en egen vedtatt omstillingsplan i hver enkelt kommune.
Det sikres et nasjonalt ansvar for videreføring, faglig oppdatering og utvikling av Mitt livs ABC, samtidig som kommunene gis mulighet til å finansiere gjennomføring av opplæringen.
Det tas hensyn til kommunenes ulike økonomiske og administrative forutsetninger, slik at også små kommuner med begrenset kapasitet får reell tilgang til tilskuddsmidlene.
Det er avgjørende at omleggingen av tilskuddsordningene ikke svekker kompetanseutviklingen og de etablerte samarbeidsstrukturene som kommunene trenger for å møte fremtidens utfordringer.
Kilder
Riksrevisjonen (2026). Dokument 3:16 (2025–2026), Undersøkelse av kommunale helse- og omsorgstjenester til eldre. https://www.riksrevisjonen.no/rapporter-mappe/no-2025-2026/undersoking-av-kommunale-helse--og-omsorgstenester-til-eldre/
Pasient- og brukerombudet · 20. oktober 2026Innspill fra Pasient- og brukerombudene om utfordringene i helse- og omsorgstjenestene
PASIENT- OG BRUKEROMBUDENE i Finnmark, Troms, Nordland, Trøndelag, Møre og Romsdal, Vestland/Førde, Vestland/Bergen, Rogaland, Agder, Østfold, Buskerud, Innlandet samt Oslo og Akershus takker for anledningen til å gi innspill i anledning Stortingets behandling av statsbudsjettet for 2027.
I 2025 tok nesten 17 500 mennesker fra hele landet kontakt med Pasient- og brukerombudet. Henvendelsene viser hva innbyggere opplever som krevende i møte med helse- og omsorgstjenestene. Erfaringene dreier seg om svært mange forhold, men særlig følgende fem områder bekymrer ombudene:
1. Tjenestene henger ikke sammen
Visjonen om en sammenhengende helsetjeneste er god og nødvendig, men virkeligheten er fortsatt preget av dårlig samhandling, lange ventetider og mangelfull pasientinformasjon. Ombudene blir kontaktet av pasienter, brukere og pårørende som merker hvor systemet stopper, ikke hvor det henger sammen. Pasienter og brukere som er avhengig av helsehjelp både i kommunen og spesialisthelsetjenesten forteller at de ofte må være sin egen koordinator, og at de selv må sikre at helsetjenesten har oppdatert informasjon for at de skal få forsvarlige helsetjenester. De opplever stadig brudd og opphold i helsetjenesten på grunn av mangel på informasjon, ressurser og sengeplasser. Pasienter risikerer å ikke få hjelp hvis de sees på som for friske for spesialisthelsetjenesten og for syke for kommunehelsetjenesten.
Opplevelsene er at kommuner og sykehus peker på hverandre i stedet for å ta ansvar i fellesskap, og pasient og pårørende selv blir stående med ansvaret for å få forsvarlig helsehjelp. Ofte må pasienten selv sikre at informasjon følger med når de flyttes mellom fastlege, sykehus, hjemmetjeneste og andre tilbud, fordi informasjonen ikke følger pasienten gjennom behandlings- og tjenestekjeden. Det truer pasientsikkerheten når informasjon om endringer i behandlingen ikke når ikke fram til den som trenger den. Da svikter det ofte i den videre nødvendige oppfølgingen, og undersøkelser eller behandling blir forsinket. Konsekvensene blir raskt alvorlige for pasienter og brukere med sammensatte og langvarige behov. Særlig er situasjonen vanskelig for dem som ikke har pårørende som kan følge tett opp.
Det er vanskelig å få oversikt på systemnivå når ingen ser, har eller tar ansvar for helheten. Da blir konsekvensene som rammer enkeltpersoner hardt, lite synlige for beslutningstagerne på ulike nivå.
2. Pasienter og brukere må tilpasse seg tjenestene, istedenfor det motsatte
Pasientenes rettigheter er tuftet på at det skal gjøres individuelle vurderinger, og utredning og behandling skal individuelt tilrettelegges. Gjennomgående erfarer ombudene imidlertid at pasientene opplever å bli presset inn i standardiserte behandlingstilbud, eller de får standardiserte avslag, uten at det blir tatt hensyn til individuelle behov og situasjon. Pasientene opplever at de ikke får innfridd sin rett til å medvirke når beslutningene tas. De savner også informasjon om alternativer, eller mulighet til å velge alternativer, når de faktisk finnes.
3. Pårørende tar alle ekstravaktene
Pasient- og brukerrettighetsloven gir ikke pasient- og brukerombudene ansvar for å jobbe for pårørendes interesser og rettigheter. En av fem henvendelser i pasient- og brukerombudene kommer imidlertid fra pårørende, og ombudene sitter med betydelig innsikt i hva som er situasjonen for dem og hvor avgjørende de er for at pasientenes interesser og rettigheter kan ivaretas.
Pårørendes ressursinnsats er i dag større enn antall årsverk i helse- og omsorgstjenesten. Pårørende kan bidra med viktig informasjon og kunnskap om daglige behov, funksjon, symptomer og ønsker som pasienter og brukere kan ha vanskelig for å uttrykke selv. Mange står i tunge omsorgssituasjoner der de opplever at den de er pårørende for, ikke kan klare seg uten dem.
I praksis ser vi at det i vedtak om kommunale helse- og omsorgstjenester blir forventet at familien skal bidra med oppgaver som egentlig er kommunens ansvar. Dette gjelder særlig når pårørende bor sammen med den som mottar tjenester. Samtidig forteller pårørende som kontakter oss, at deres kunnskap ikke alltid blir etterspurt eller brukt godt nok.
Foreldre til barn med særskilte behov har ofte svært krevende omsorgsoppgaver. Flere opplever at kommunene legger for stor vekt på generelle forestillinger om «normal omsorg», uten å gjøre tilstrekkelige individuelle vurderinger av barnets behov.
Pårørende til personer med psykiske lidelser og rusmiddelproblemer har sagt til oss at de ofte opplever å bli lite involvert, selv om pasienten ønsker det. Noen møter avvisning eller at tjenestene viser til taushetsplikt på en måte som hindrer samarbeid. Dette kan føre til stor belastning for pårørende og svekke tilliten til tjenestene. Det er behov for å anerkjenne pårørendes kunnskap og erfaring i større grad enn det som skjer mange steder i dag. Det er ikke i tilstrekkelig grad lagt til rette for systematisk samarbeid, tydelig informasjon og støtte til pårørende. Det er også en utfordring at pårørende ikke har anledning til å klage på vedtak når pasienten mangler beslutningskompetanse og ikke har verge. Det gjør det vanskelig for sårbare personer å få ivaretatt sine rettigheter.
Vi erfarer også at pårørende ikke vet om og får innfridd sine selvstendige rettigheter når de trenger dem. Mange etterlyser mer støtte og tydelig informasjon, også om hva de selv har krav på. Pårørende kan blant annet ha rett til pårørendestøtte i form av avlastning, råd og veiledning samt omsorgsstønad. De har også rett til informasjon når pasienter eller brukere ikke selv kan motta den, og de har egne rettigheter som pårørende til pasienter under tvang i psykisk helsevern. Godt samarbeid med pårørende gir tryggere og mer helhetlige tjenester for alle parter. Tjenestene må derfor ha ressurser og muligheter til å legge til rette slik at pårørende får ivaretatt sine egne behov og rettigheter. Det er en forutsetning for å kunne stå i tyngende omsorgsoppgaver over tid. Det er en ressursinnsats samfunnet er avhengig av.
4. Frister holdes, men skjuler ekte ventetid
Ventetider og fristbrudd har hatt stor oppmerksomhet den senere tiden. En stor andel av henvisningene til pasient- og brukerombudene dreier seg om ulike sider ved det. Pasient- og brukerombudet får henvendelser fra pasienter fordi henvisninger til spesialisthelsetjenesten ikke blir besvart eller vurdert innen fristen på 10 virkedager. Pasienten har dermed ikke fått innfridd sin rett til vurdering innen fristen.
En langt hyppigere årsak til kontakt er imidlertid at pasienter som har fått rett til helsehjelp ikke får det innen den fristen som er satt, og mangel på innfrielse av rettigheter knyttet til dette. Pasientene blir ofte ikke henvist til Helfo som skal skaffe tilbud et annet sted.
Pasienter har også rett til å velge behandlingssted om de ønsker det, men ofte får ikke pasienten informasjon om muligheten til å velge et annet behandlingssted for å få raskere hjelp. Pasientene får ikke informasjon om sine valgmuligheter, og mange av dem som forsøker å bytte behandlingssted, opplever å bli avvist ved ønsket sykehus. Selv om sykehusene må ivareta sitt sørge-for-ansvar og prioritere pasienter innen eget ansvarsområde, erfarer ombudene at denne prioriteringen i enkelte tilfeller praktiseres på en måte som gjør det vanskelig for pasienter med fristbrudd å få reell tilgang til behandling ved andre sykehus.
Andre opplever at henvisningen blir vurdert og at de innen fristen blir innkalt til en vurderingssamtale. Etter samtalen kan sykehuset registrere at fristen for helsehjelp er holdt, selv om det i realiteten kan gå måneder etter samtalen før pasienten får den nødvendige oppfølgingen. At fristen i spesialisthelsetjenesten formelt synes overholdt, betyr altså ikke nødvendigvis at pasienter har fått hjelp med sine helseplager.
Registrering av brudd på fristen til vurdering alene, viser ikke hvor lenge pasientene reelt venter på å få behandling. Styringsinformasjonen til tjenesten og politiske beslutningstagere bør gi oversikt over de reelle ventetidene.
5. Klagesystemet gjør det for vanskelig å si ifra og ivaretar ikke rettsikkerheten
Retten til å klage når du ikke har fått de tjenestene du mener å ha krav på, eller når du vil klage på kvaliteten på tjenester du har fått, er en grunnleggende rettssikkerhetsmekanisme som skal bidra til likeverdighet og tillit til tjenestene. Ombudene erfarer at informasjon og kunnskap om hvordan du går frem for å klage, og hvem som skal få klagen, er lite tilgjengelig for pasienter, brukere og pårørende. Og dersom det sendes en klage erfarer innbyggerne at den ikke behandles som forventet, og at de ikke får den avklaringen de trenger.
Når en kommune eller et sykehus får en klage som de ikke gir medhold i, skal de sende klagen videre til statsforvalter. Det skjer ofte ikke. Dersom klagen går til statsforvalteren, er erfaringen at saksbehandlingstiden ofte er så lang at klageretten mister mening og funksjon. Klager blir sendt mellom kommune og statsforvalter i flere runder, uten at de det gjelder får den nødvendige avklaringen og de tjenestene de trenger. Ombudene har mange eksempler på at pasienter og pårørende venter i månedsvis på vedtak om nødvendige tjenester slik som avlastning og hjemmetjenester, mens klagebehandlingen pågår. Ombudene har god dialog med statsforvalterne, men ser at ressurssituasjonen der er så krevende at de ikke evner å ivareta disse rettssikkerhetsoppgavene på en god måte.
Ombudene erfarer også at pasienter, brukere og pårørende blir redde for å klage, fordi de frykter at det vil medføre negative konsekvenser og dårligere tjenester for dem selv eller de de er pårørende for. Det er krevende for tjenester som står under sterkt press å håndtere og samarbeide med pasienter og pårørende om klager og negative tilbakemeldinger.
Problemstillinger og forhold disse pasient -og brukerombudene mener bør vektlegges og ivaretas i budsjettforhandlingene
Det bør rettes oppmerksomhet mot det som skjer mellom tjenestenivåene. Mange av de mest alvorlige utfordringene skyldes ikke nødvendigvis mangelfull medisinsk behandling, men uklare ansvarsforhold, sviktende informasjonsflyt og manglende oppfølging når pasienten beveger seg mellom sykehus, fastlege og kommune.
Et relevant spørsmål bør være om budsjettet bidrar til at organisatoriske, økonomiske og kompetansemessige grenser ikke blir pasientens problem.
Videre utfordrer betydelige geografiske forskjeller i tjenestetilbud, kapasitet og kompetanse målet om likeverdige helse- og omsorgstjenester. Det gjelder særlig:
• Tilgjengelighet til fastlege, psykisk helsevern, habilitering, rehabilitering og andre
sentrale tjenester.
• Demografiske endringer og konsekvensene disse får for prioriteringer, kapasitet og
kvalitet.
Ombudene erfarer at pasientene kommunene får ansvar for, er sykere med mer komplekse utfordringer enn tidligere. Kommunenes evne til å håndtere stadig mer komplekse oppgaver er imidlertid ulik. Alle kommuner ilegges i dag det samme ansvaret for å yte tjenester uavhengig av de reelle mulighetene de har for å innfri dem.
For at pasienten skal oppleve mer sammenhengende pasientforløp, må finansieringen i størst mulig grad følge/speile pasientforløpet. Når kommunene stadig får mer ansvar for tjenester som tradisjonelt har vært vurdert som spesialiserte tjenester, så må de økonomiske ressursene følge med. I budsjettarbeidet bør det være et mål at finansieringen skal understøtte at ansvaret for pasienten forplikter helsetjenesten på alle nivå og bidrar til forpliktende samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten. Prosjekter som f.eks. digital hjemme-oppfølging og hjemmesykehus osv., bør satses på og prioriteres nettopp med tanke på samhandling og samarbeid mellom de ulike nivåer. Insentiver for programmer som styrker helhetlige tjenester både innenfor somatisk og psykisk helse bør vektlegges. I et land med lange avstander til sykehus og mye vintervær taper pasienten hvis ikke tjenestene samarbeider.
Pasient- og brukerombudene erfarer at forebygging, tidlig innsats, rehabilitering og god oppfølging etter utskriving fort nedprioriteres i tjenester under press. I budsjettbehandlingen bør målene være å stimulere til:
• trygge, gode og sammenhengende helsetjenester,
• tydeligere ansvarsfordeling,
• bedre tilgjengelighet,
• mer likeverdige tjenester,
• bedre rettighetsoppfyllelse,
• og mindre belastning på pasienter, brukere og pårørende som i dag ofte må koordinere
tjenestene selv.
Utfordringsbildet med en krevende demografisk utvikling og mangel på kompetanse i velferdstjenestene samtidig som det kommunale selvstyret står sterkt, øker risikoen for store forskjeller i tilbudene og tjenester som ikke er likeverdige. Pasienter og brukeres rettssikkerhet står på strekk når ivaretakelsen av deres rettigheter utfordrer lokale prioriteringer og ressursmessige rammer.
Da er det viktig at budsjettet vektlegger betydningen av ombuds-, tilsyns- og kontrollordningene. Også disse ordningene må finansieres på en måte som vektlegger de geografiske forskjellene og ulikheten i utfordringsbildet. For at pasient- og brukerombudene skal kunne ivareta sitt mandat med å jobbe for å ivareta folks interesser, behov og rettssikkerhet i en tid da tjenestene står på strekk, må ressursene være tilstrekkelige til å håndtere henvendelser og drive utadrettet virksomhet slik at vi kan nå de i befolkningen som trenger ombudstjenester mest. Den erfaringen og kunnskapen som det bringer med seg, må også kunne analyseres og systematiseres til nytte for alle som trenger den. Dette er krevende for en desentralisert ordning med små kontorer innenfor dagens rammer.
Redningsselskapet · 20. oktober 2026Redningsselskapets høringsinnspill til helse- og omsorgskomiteen – statsbudsjettet 2027
Redningsselskapet (RS) er en frivillig, humanitær medlemsorganisasjon som jobber for å gjøre det tryggere å ferdes på og ved sjøen. Vår visjon er at ingen skal drukne. Vi er 195 sjøansatte, 147 landansatte, har i overkant 900 frivillige på skøytene og 800 frivillige i det forebyggende arbeidet. Med 52 skøytestasjoner over hele landet, er Redningsselskapet en sterk bidragsyter til at man trygt kan både bo og leve langs kysten. Vi er en avgjørende del av Norges maritime beredskap.
Redningsselskapet må bli en tydeligere del av helseberedskapen langs kysten
Redningsselskapet bidrar allerede til helseberedskapen gjennom fire ambulansebåter på oppdrag for Helgelandssykehuset og Nordlandssykehuset, AMK-avtaler ved 27 skøytestasjoner og mannskaper med kompetanse innen livreddende førstehjelp og akuttmedisin.
Langs norskekysten kan store avstander, krevende værforhold og lang responstid gjøre det vanskelig å nå raskt frem med ordinære helsetjenester. Redningsskøyta kan være den første profesjonelle beredskapsressursen på stedet og bidra ved akutt sykdom og ulykker, transport av helsepersonell og medisinsk utstyr og større hendelser. Redningsselskapet utfyller den offentlige helsetjenesten og erstatter den ikke.
Til tross for eksisterende kapasitet og samarbeidsavtaler er Redningsselskapets rolle verken tilstrekkelig avklart eller forutsigbart forankret i helseberedskapssystemet.
· Redningsselskapet ber komiteen anmode regjeringen om å avklare Redningsselskapets rolle i den nasjonale helseberedskapen, herunder samhandlingen med AMK, spesialisthelsetjenesten og kommunale helse- og omsorgstjenester, og hvordan mannskapene kan knyttes tydeligere til relevante ordninger for akuttberedskap.
RS 178 – en ny beredskapsressurs for helseberedskapen i nord
RS 178 representerer et konkret løft for den maritime beredskapen i nordområdene. Fartøyet er finansiert gjennom gaver og bidrag fra privatpersoner og næringsliv og er utviklet for krevende forhold og lange avstander langs Finnmarkskysten.
Med behandlingsfasiliteter for stabilisering og livreddende tiltak kan fartøyet, i samarbeid med helsemyndighetene, gi nye muligheter for triagering, pasientbehandling og støtte til helsepersonell ved akutte hendelser. RS 178 viser hvordan sivile beredskapsressurser kan supplere offentlige tjenester og styrke helseberedskapen og totalberedskapen i nord.
Investeringen i fartøyet er allerede gjort. Nå må det avklares hvordan kapasiteten kan tas i bruk gjennom samarbeid med helsetjenesten, tydelig ansvarsdeling og forutsigbare rammer for helseberedskapsfunksjonen.
· Redningsselskapet ber komiteen anmode regjeringen om å avklare hvordan helseberedskapsfunksjonen på RS 178 kan tas i operativ bruk, herunder ansvarsdeling, samarbeid med helsetjenesten og behovet for forutsigbar finansiering.
Frivillig beredskap må følges av forutsigbare rammer
Redningsselskapet representerer en etablert maritim kapasitet med stor geografisk rekkevidde. Bedre utnyttelse av denne kapasiteten kan styrke helseberedskapen, særlig i kyst- og øysamfunn med lange avstander til helsetjenestene.
For at ressursene skal kunne brukes systematisk og over tid, må ansvar, oppgaver og finansiering avklares. Det må skilles mellom finansieringen av Redningsselskapets samlede maritime beredskap og eventuelle særskilte kostnader knyttet til helseberedskapsoppgaver. Samarbeidet bør bygge på langsiktige rammer, ikke være avhengig av enkeltavtaler eller lokale initiativ alene.
· Redningsselskapet ber komiteen anmode regjeringen om å avklare langsiktige rammer for samarbeid, ansvarsdeling og finansiering av Redningsselskapets bidrag til helseberedskapen langs kysten.
Redningsselskapet ønsker å bidra til en robust, desentralisert og samordnet helseberedskap. Den maritime kapasiteten finnes allerede. Nå må det legges til rette for at den kan brukes systematisk og forutsigbart.
Pfizer AS · 20. oktober 2026Pfizer Norge - Skriftlig innspill til statsbudsjettet 2027
Styrk forebyggingen og gi raskere tilgang til medisinsk innovasjon
Pfizer AS takker for muligheten til å gi innspill til behandlingen av statsbudsjettet for 2027.
Regjeringens forslag om å inkludere beskyttelse mot RS-virus for nyfødte i barnevaksinasjonsprogrammet er et viktig og positivt forebyggende tiltak. Samtidig illustrerer forslaget et større poeng: Tilgangen til nye vaksiner bør ikke være avhengig av enkeltstående initiativer, men av et fast, effektivt og forutsigbart system for vurdering, finansiering og innføring.
Norge står overfor en aldrende befolkning, mangel på helsepersonell og økende press på helse- og omsorgstjenesten. En langt større satsing på forebygging og bedre utnyttelse av medisinsk innovasjon er nødvendig for å møte disse utfordringene.
Pfizer AS anbefaler derfor tre prioriteringer:
et forutsigbart system med klare tidsrammer for innføring av nye vaksiner
et mer ambisiøst voksenvaksinasjonsprogram
bedre tilgang til innovative legemidler som et eget helsepolitisk mål
Nye vaksiner må tas raskere i bruk
Det kan gå lang tid fra en vaksine er godkjent, til den er vurdert, finansiert og tilgjengelig for befolkningen. Norge bør etablere et løp med tydelige frister, tilstrekkelig myndighetskapasitet og bedre samordning mellom faglige anbefalinger, metodevurdering, finansiering og gjennomføring.
Vaksinenes verdi for samfunnet bør vurderes bredt. Redusert sykdomsbyrde kan gi færre konsultasjoner og sykehusinnleggelser, lavere fravær og mindre belastning på helsepersonell og pårørende.
Pfizer AS vil samtidig berømme arbeidet med utvidet rekvireringsrett for farmasøyter. Apotekene kombinerer høy tilgjengelighet med kvalifisert helsepersonell og kan bidra til økt vaksinasjonsgrad og avlastning av fastlegetjenesten.
Høyere ambisjoner for voksenvaksinasjon
Voksenvaksinasjonsprogrammet bør utvikles til en bred, nasjonal satsing for forebygging gjennom hele livet. Programmet bør ha konkrete mål for vaksinasjonsgrad og likeverdig tilgang, samt en finansieringsmodell som reduserer økonomiske barrierer.
Innbyggerne bør kunne vaksinere seg hos fastlegen, i kommunen og på apotek, støttet av digitale påminnelser og lett tilgjengelig offentlig informasjon. Ambisjonen som nå vises for forebygging av RS-virus hos nyfødte, bør med andre ord følges av en tilsvarende systematisk tilnærming til forebygging blant voksne og eldre.
Enda raskere pasienttilgang må bli et politisk mål
Raskere tilgang til innovative legemidler bør etableres som et eget selvstendig, målbart helsepolitisk mål. Det betyr ikke at alle nye behandlinger automatisk skal innføres, men at prosessene må være langt mer effektive, transparente og forutsigbare.
Regjeringen bør fastsette mål for tiden fra markedsføringstillatelse til beslutning og faktisk bruk i helsetjenesten. Metodevurderingene som legges til grunn bør dessuten fange opp behandlingens samlede samfunnsnytte, som potensiell frigjøring av kapasitet i spesialist- og kommunehelsetjenesten, økt arbeidsdeltakelse, avlasting av pårørende og bruk av helsepersonellressurser. Selv om det arbeides med deler av dette i kjølvannet av føringene i Prioriteringsmeldingen (2025), finnes det fortsatt svært få konkrete måter å vurdere potensiell samfunnnsnytte på.
Områdegjennomgang må ikke forringe behandlingstilbudet
Vi merker oss punkt 2.9 i Helse- og omsorgsbudsjettet der regjeringen bevilger 12 millioner kroner til DMP for å gjennomgå en rekke terapeutiske områder, med mål om store besparelser. Det er vanskelig å se hvordan målet om store besparelser skal nås, uten at dette medfører en betydelig innskrenkning av klinikernes og pasientenes tilgang til individuelt tilpasset behandling.
Vi er derfor bekymret for at behandlingstilbudet, spesielt til kronisk syke pasienter, vil svekkes som en konsekvens av en slik gjennomgang. Vi anmoder komiteen om å sikre at dette ikke skjer.
Pfizer ber komiteen:
sikre raskere og mer forutsigbar vurdering og innføring av nye vaksiner
støtte utvidet rekvireringsrett for farmasøyter og en tydelig rolle for apotekene
be regjeringen legge frem en forpliktende opptrappingsplan for voksenvaksinasjonsprogrammet
etablere rask og likeverdig tilgang til innovative legemidler som et eget politisk mål
innføre offentlig rapportering av tiden fra godkjenning til beslutning og faktisk pasienttilgang
sikre at DMP sin områdegjennomgang ikke fører til en innskrenkning av klinikernes og pasientenes tilgang til individuelt tilpasset behandling
Ingvil Holth - Daglig leder
Oddvar Solli - Leder for helseøkonomi
Daniel Wærnes – Ansvarlig for myndighetskontakt
Allmennsykepleierne NSF · 20. oktober 2026Viderefør og styrk lønnstilskuddet til avansert klinisk allmennsykepleie
Allmennsykepleierne NSF ber Stortinget videreføre og styrke det øremerkede lønnstilskuddet til kommuner som utdanner sykepleiere gjennom master i avansert klinisk allmennsykepleie (AKS).
Masterutdanningen er regulert gjennom en egen nasjonal forskrift og gir grunnlag for å søke Helsedirektoratet om offentlig spesialistgodkjenning i klinisk allmennsykepleie (heretter kalt allmennsykepleiere).
Regjeringen foreslår å avvikle øremerkingen fra 2027 og overføre midlene til kommunenes rammetilskudd. Vi er sterkt bekymret for at dette vil føre til færre allmennsykepleiere i den offentlige helse og omsorgstjenesten, og gi større forskjeller i pasientenes tilgang til nødvendig klinisk spesialistkompetanse innen sykepleie.
Allmennsykepleiere styrker pasientoppfølgingen
Allmennsykepleiere utfører avanserte kliniske undersøkelser og vurderinger, identifiserer sykdomsforverring tidlig og sikrer systematisk oppfølging av pasienter med sammensatte helsebehov. De styrker kontinuiteten, pasientsikkerheten og samhandlingen mellom tjenester og profesjoner, særlig for eldre med multisykdom, skrøpelighet og kognitiv svikt og deres pårørende.
Kompetansen brukes i hjemmetjenester, sykehjem, kommunale akutte døgntilbud, fastlegekontor og tverrfaglige team. Allmennsykepleiere har også et stort, foreløpig lite utforsket potensial i delte stillinger mellom kommuner og sykehus og i interkommunale samarbeidsmodeller. For pasienter og pårørende betyr dette bedre sammenheng i oppfølgingen, tydeligere ansvar og tryggere overganger mellom tjenester.
En spesialistkompetanse som fortsatt er personavhengig og ulikt forankret
Myndighetene har etablert nasjonale utdanningskrav og offentlig spesialistgodkjenning i klinisk allmennsykepleie. Ifølge Helsedirektoratet er det innvilget 321 spesialistgodkjenninger fra 2021 til mai 2026. Tallet omfatter ikke nødvendigvis alle som har fullført masterutdanningen.
Etableringen av allmennsykepleierstillinger er fortsatt i stor grad avhengig av lokale initiativ, enkeltpersoners engasjement, ledelsesforankring og kommunenes økonomiske prioriteringer. Mange kommuner mangler strukturerte stillinger og tydelige ansvarsområder for spesialister i klinisk allmennsykepleie. Resultatet er geografiske forskjeller i pasientenes tilgang til avansert klinisk sykepleie og i støtten pårørende får.
Lønnstilskuddet stimulerer kommunene til å utdanne allmennsykepleiere og planlegge hvordan kompetansen skal brukes. Vi trenger fortsatt nasjonale, målrettede virkemidler som gjør etableringen av spesialistkompetansen mindre personavhengig og sikrer at pasienter og pårørende får et mer likeverdig tilbud på tvers av kommunene.
Etterspørselen overstiger tilskuddsrammen
I 2024 ble det søkt om 30,6 millioner kroner og innvilget 17 millioner. I 2025 ble det søkt om 25,3 millioner kroner og innvilget 16,6 millioner. Tallene inkluderer søknader om og innvilgelser til disponering av ubrukte midler fra foregående år.
Tilskuddsrammen for 2026 er 15,8 millioner kroner. Mesteparten går til kommuner med sykepleiere i pågående masterløp. Det gjenstår derfor lite til nye søknader og oppstart av nye utdanningsløp. Dette begrenser hvor raskt flere kommuner får bygget opp kompetansen pasientene trenger.
Regjeringen har selv pekt på behovet for allmennsykepleiere
I Fornye, forsterke, forbedre skriver regjeringen at den vil «fremme rollen til sykepleiere med mastergrad i avansert klinisk allmennsykepleie (AKS)». Den peker på at kompetansen er viktig for hjemmeboende med store behov og beboere i kommunale institusjoner. Dette er også pasienter regjeringen vil prioritere i Nasjonal helse- og samhandlingsplan, blant annet eldre med skrøpelighet og personer med flere kroniske tilstander. I redegjørelsen om Plan for Norge fremhever statsminister Støre at regjeringen vil rekruttere og beholde kompetanse i hele landet, og at eldre skal kunne bo hjemme lenger, så lenge det er trygt.
Det krever at kommunene har helsepersonell som kan følge opp stadig flere pasienter med sammensatte behov. Regjeringen har selv beskrevet allmennsykepleiere som en del av svaret på dette. Da er det vanskelig å forstå hvorfor regjeringen vil fjerne det øremerkede lønnstilskuddet til utdanningen, og uten øremerkede midler vil satsningen i kommunene svekkes betydelig.
Konsekvenser av å fjerne øremerkingen
Allmennsykepleierne NSF er sterkt bekymret for at forslaget vil føre til:
Færre allmennsykepleiere: Kommuner med presset økonomi vil få vanskeligere for å prioritere den forskriftsregulerte masterutdanningen. Det vil begrense tilgangen til avansert klinisk kompetanse for pasienter med sammensatte behov.
Større geografiske forskjeller: Uten nasjonale insentiver vil lokale prioriteringer og økonomiske forutsetninger i enda større grad avgjøre hvilken klinisk oppfølging pasienter og pårørende får tilgang til.
Svakere utvikling av helsetjenestene: Færre allmennsykepleiere vil svekke kommunenes forutsetninger for å følge opp komplekse pasientforløp, sikre kontinuitet og gi pasienter og pårørende trygghet gjennom sammenhengende tjenester.
Allmennsykepleierne NSFs anbefaling
Allmennsykepleierne NSF ber Stortinget avvise forslaget om å fjerne øremerkingen, videreføre lønnstilskuddet og øke bevilgningen, slik at flere kommuner får utdannet sykepleiere gjennom master i avansert klinisk allmennsykepleie.
Nasjonale utdanningskrav og spesialistgodkjenning må følges av virkemidler som sikrer at kompetansen faktisk etableres og tas i bruk. Det er behov for en helhetlig nasjonal strategi for etablering og videreutvikling av avansert klinisk allmennsykepleie i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. En slik strategi må omfatte både utdanning, regulering og organisatoriske rammebetingelser som sikrer at kompetansen faktisk tas i bruk i klinisk praksis. Pasienter og pårørende skal ikke være avhengige av lokale ildsjeler eller kommunens økonomi for å få tilgang til avansert klinisk allmennsykepleie. Lønnstilskuddet må videreføres og styrkes for å sikre mer likeverdige, trygge og sammenhengende helsetjenester.
Helsestasjon for kjønn og seksualitet · 20. oktober 2026Hvor er seksualitetsundervisningen i statsbudsjettet?
Seksualitet er en sentral del av vår helse og følger oss hele livet.
Med grunnleggende kunnskap om seksualitet kan ungdom bli bedre rustet til å ta gode valg når de en dag ønsker å dele seksualiteten sin med andre. Gjensidig samtykke er avgjørende for trygge og positive opplevelser. WHO anbefaler helhetlig seksualitetsundervisning i skolen, og forskning viser at tidlig undervisning kan føre til senere seksuell debut og tryggere erfaringer.
Ungdom er tydelige på at de ønsker mer og bedre seksualitetsundervisning.
Spør først er et undervisningsopplegg for barn og ungdom i barneskolen, ungdomsskolen og videregående skole som har som mål å forebygge seksuelle overgrep og fremme positiv seksualitet. Det er utviklet av helsesykepleiere, sexolog og en pedagog. Undervisningen er laget for helsesykepleiere i tråd med retningslinjene for skolehelsetjenesten, kompetansemålene i læreplanen, og i samsvar med de internasjonale retningslinjene utarbeidet av UNESCO
Tallene for seksualisert vold og overgrep blant ungdom er ikke bare høye, men har økt de siste årene.
Ungvold 2023, NOVA: 39 % av jenter og 11 % av gutter oppgir at de har vært utsatt for minst en form for seksuell vold (både mild og alvorlig) 82 % av seksuell vold var fra jevnaldrende, som regel skjer det hjemme hos noen/ i private hjem, og ofte er de rusa.
Voldtekt er et folkehelseproblem med svært alvorlige konsekvenser for den enkelte.
· Hva gjør Norge med dette?
· I hvilken grad satses det på dette?
· Hvordan kan vi jobbe sammen for nettopp å forebygge?
· Hvem sitt ansvar er dette?
· Hvor er vi i Norge når det kommer til seksualitetsundervisning?
Tenk på alt vi kan gjøre og få til hvis vi hadde hatt fokus på hva vi kan gjøre sammen. Hele laget som står rundt ungdommen, og hvorfor snakker vi ikke om dette? Vi vet at forebygging virker!
Derfor etterlyses det en tydeligere satsning på seksualitetsundervisning i statsbudsjettet
Koalisjonen · 20. oktober 2026Behov for en forpliktende satsing på sjeldne diagnoser
Koalisjonen – legemiddelbransjens interesseorganisasjon på sjeldenfeltet – takker for muligheten til å gi innspill til Helse- og omsorgskomiteens behandling av statsbudsjettet for 2027.
Personer med sjeldne ikke-onkologiske sykdommer/diagnoser (heretter omtalt som sjeldne diagnoser) møter ofte utfordringer knyttet til diagnostikk, koordinering av tjenester og tilgang til relevant behandling. Koalisjonen ber derfor komiteen og stortinget om:
be regjeringen legge fram en evaluering og revidert nasjonal strategi for sjeldne diagnoser, med tydelige mål, ansvar, tiltak og framdrift
sikre at statsbudsjettet for 2027 inneholder konkrete tiltak som styrker koordinering, kompetanse og likeverdig oppfølging
be regjeringen utrede og foreslå tiltak som gir mer forutsigbar og likeverdig tilgang til relevante legemidler for personer med sjeldne diagnoser.
Nasjonal strategi for sjeldne diagnoser
Nasjonal strategi for sjeldne diagnoser ble vedtatt i 2021. Noen av tiltakene som står beskrevet der finner vi igjen i budsjettet, men Koalisjonen kan ikke se at budsjettforslaget for 2027 inneholder nye, målrettede tiltak for personer med sjeldne diagnoser. For et komplekst medisinsk fagfelt med strukturelle utfordringer for opp mot 330.000 pasienter, er det viktig å sikre et forsvarlig høyt tempo i forbedringer av tjenestetilbudet.
For personer som lever med sjeldne og alvorlige diagnoser, kan forsinket diagnose og behandling få betydelige konsekvenser for sykdomsutvikling, funksjonsevne og livskvalitet. Når effektiv behandling finnes, er tiden til diagnose og tilgang til behandling derfor en sentral del av kvaliteten i helsetjenesten. Den nasjonale strategien bør derfor inneholde konkrete mål for å redusere tiden til diagnose og behandling. Dette bør omfatte styrket kompetanse i primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, bedre bruk av diagnostiske verktøy, tydelige henvisningsveier og tilgang til spesialiserte behandlingssentre.
Koalisjonen mener ny politikk på dette feltet bør forankres i stortinget for å sikre tilstrekkelig omfang, fart og ambisjonsnivå. Strategien bør evalueres før regjeringen kommer tilbake til stortinget med reviderte og målbare mål, tydelig ansvarsdeling i tråd med anbefalingen fra EURORDIS(1), konkrete tiltak, finansiering og rapportering til Stortinget.
Utfordringsbildet
De som lever med sjeldne diagnoser er en stor gruppe samlet, men svært få har samme diagnose. Allikevel opplever de mye av det samme i møte med helsetjenesten.
Det tar i gjennomsnitt 5 år fra første symptom til diagnose settes, i 60% av tilfellene er den første diagnosen feil (1).
Det finnes ikke legemiddelbehandling for rundt 95% av sjeldne diagnoser (1).
Selv om behandling finnes er det ingen garanti for at denne er tilgjengelig i Norge. Norge godkjente 11% av nye legemidler for sjeldne diagnoser i perioden 2021-2024, det er en reduksjon på 80% i forhold til perioden 2015-2019. Og det tar 509 dager fra godkjenning i EMA til de få legemidlene er tilgjengelig i Norge (2)
Behandling og oppfølging skjer i ulike deler av helsetjenesten.
Vår erfaring er at det geografiske forskjeller i bruk av legemidler for sjeldne diagnoser som kan resultere i ulik økonomisk belastning på helseforetakene, men og ulik behandling for pasientene.
8 av 10 har funksjonsvariasjon (nedsatt funksjon), 53% får ikke den nødvendige støtten fra det offentlige, og 7 av 10 pasienter og pårørende reduserer eller slutter i arbeid (1).
Det gjøres mye godt arbeid, men det er allikevel ingen grunn til å si seg fornøyd.
Tilgang til behandling
For Koalisjonen er hovedfokuset hvordan flere pasienter kan få tilgang til god og riktig behandling. Her er det en del strukturelle utfordringer. Departementet vil videreføre arbeidet med tilgang til behandling for pasienter med sjeldne sykdommer (Kap 732). Koalisjonen mener dette er for svakt gitt den alvorlige situasjonen som er for mennesker med sjeldne diagnoser. Koalisjonen håper Komiteen følger opp denne pasientgruppen på en mer passende måte slik at målet om likeverdige helsetjenester kommer nærmere i denne budsjettperioden.
Gjennom Orphan Drug Act i 1983 og EU Regulation on Orphan Medicinal Products i 2001 har myndigheter insentivert til økt satsning på legemidler for sjeldne diagnoser, blant annet ved å akseptere mindre dokumentasjon på grunn av sjeldenhetens iboende natur med færre pasienter. Dette er et rammeverk også Norge har sluttet seg til. Som resultat av dette lanseres det nå flere legemiddelbehandlinger for flere sjeldne diagnoser, hvor det tidligere ikke har vært noen andre tilbud enn omsorg og mestring. Likevel ser vi en nedgang i antall legemidler for sjeldne diagnoser som får beslutning om offentlig finansiering i spesialisthelsetjenesten. Norge godkjenner 80% færre legemidler for sjeldne diagnoser nå enn før finansieringsoverføringen til sykehusene i 2019(2). Dette betyr at færre enn før får muligheten til å forsøke nye innovative behandlinger for sin sjeldne diagnose. Under folketrygden hadde legene mulighet til å forsøke legemiddelbehandling hvor de vurderte at det kunne være nytte, og de kunne også avslutte behandling som ikke hadde effekt. I dag avvises mer enn 80% av legemidlene i Nye metoder (3) fordi de ikke tilfredsstiller dokumentasjonskravene. Dette til tross for at Norge gjennom EMA har sluttet seg til at dokumentasjonskravene er lavere for denne typen legemidler. Legemiddelselskapene leverer det myndighetene har etterspurt og fasilitert for å gi en stor del av befolkningen tilgang til behandlingsmuligheter. Koalisjonen mener porteføljen av legemidler bør tilbakeføres til folketrygden, sekundært at en sikrer den samme muligheten for leger og pasienter å forsøke behandling som det var under folketrygden.
I tråd med Stortingets behandling av den siste prioriteringsmeldingen, ba Stortinget Regjeringen om å evaluere ordningen for særskilt små pasientgrupper med særlig alvorlig sykdom og høy forventet nytte. Dette oppdraget gav Helse- og omsorgsdepartementet til helseforetakene i oppdragsdokument etter behandlingen av RNB 2025 med frist for å levere 1. november 2026. Evalueringen er ennå ikke klar, og det er uklart når den vil være ferdigstilt. Koalisjonen håper Stortinget vil følge opp denne saken for å sikre at ordningen blir oppdatert i tråd med Stortingets intensjon og samfunnets behov.
Koalisjonen håper Stortinget vil be regjeringen komme tilbake til Stortinget med en gjennomgang av sitt arbeid med Sjeldenstrategien og tiltakene som skisseres der, samt oppdaterte mål og tiltak for å målrette arbeidet med å skape et bedre helsetilbud for de med sjeldne diagnoser.
Koalisjonen består av legemiddelselskapene; Sanofi, Takeda, Biogen, Biomarin, Chiesi, Italfarmaco, Merck, Alexion, Lundbeck og CSL.
_____________________________________
(1) A European blueprint for rare diseases; EURORDIS – Rare Diseases Europe med flere
(2) IQVIA W.A.I.T. 2019-2025
(3) IQVIA W.A.I.T 2025; Frich, Jan, Industrien bør ta en titt i speilet, Dagens medisin 2026
Hjernerystelsesforeningen · 20. oktober 2026Bedre hjernehelse etter hjernerystelse: Behov for forskning, rehabilitering og likeverdige tjenester
Bedre hjernehelse etter hjernerystelse: Behov for forskning, rehabilitering og likeverdige tjenester
Skriftlig høringsinnspill til Helse- og omsorgskomitéen i forbindelse med statsbudsjettet for 2027
Hjernerystelse er en vanlig form for mild traumatisk hjerneskade. Det anslås at opptil 30 000 personer får hjernerystelse årlig i Norge. 10 til 30 prosent av disse utvikler langvarige symptomer, såkalte postcommotio-symptomer, forkortet PCS. Symptomene varierer fra person til person og kan omfatte hodepine, hjernetrøtthet, kvalme, svimmelhet, lys- og lydfølsomhet, synsforstyrrelser, redusert toleranse for fysisk og kognitiv belastning, konsentrasjonsvansker, søvnproblemer og psykiske plager.
Langvarige symptomer etter hjernerystelse kan være vanskelige å oppdage for omgivelsene. Den enkelte kan fremstå som frisk, samtidig som selv enkle gjøremål krever betydelig anstrengelse. Når symptomene ikke blir gjenkjent eller fulgt opp på en hensiktsmessig måte, kan konsekvensene bli langvarig funksjonsnedsettelse, redusert deltakelse og utenforskap.
Hjernerystelsesforeningen mener derfor at personer med vedvarende plager etter hjernerystelse må sikres tilgang til kunnskapsbasert utredning, behandling og rehabilitering, uavhengig av bosted og økonomisk situasjon. Dette forutsetter at helsepersonell har nødvendig kompetanse, at tjenestene samarbeider bedre, og at det finnes et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag for å utvikle og evaluere behandlingstilbud.
Den nasjonale hjernehelsestrategien for 2026–2036 gir en viktig ramme for dette arbeidet. Hjernerystelsesforeningen ber om at strategiens mål følges opp gjennom konkrete prioriteringer i statsbudsjettet for 2027.
Om Hjernerystelsesforeningen
Hjernerystelsesforeningen arbeider for å øke kunnskapen om hjernerystelse og langvarige ettervirkninger etter hjernerystelse blant pasienter, pårørende, helsepersonell, forskere og beslutningstakere. Foreningen ble stiftet i 2019 og teller p.t. 536 medlemmer.
Foreningen bygger sitt arbeid på evidensbasert kunnskap og erfaringene til personer som selv lever med skadene, samt deres pårørende. Gjennom likepersonsarbeid, lokallag, nettforum, informasjon, veiledning og forskningsstøtte, bidrar foreningen til kunnskapsdeling og støtte til personer som berøres av hjernerystelse. Foreningen deltar også i politiske prosesser og samarbeider med fagmiljøer og andre organisasjoner for å styrke tilbudet til denne pasientgruppen. Vi gjennomfører også egen forskning, bl.a. i samarbeid med vår danske søsterforening.
1. Kapittel 733: Styrket habilitering og rehabilitering
Hjernerystelsesforeningen ber om at habiliterings- og rehabiliteringstilbudet for personer med langvarige plager etter hjernerystelse styrkes, og at det legges bedre til rette for tidlig og individuelt tilpasset oppfølging.
Personer med PCS kan ha sammensatte symptomer som krever vurdering fra flere faggrupper. Hodepine, svimmelhet, synsforstyrrelser, kognitive vansker, søvnproblemer og redusert belastningstoleranse kan opptre samtidig og påvirke hverandre. Det er derfor behov for en helhetlig tilnærming der utredning og behandling tar utgangspunkt i den enkeltes symptombilde og funksjonsnivå.
Internasjonal forskning viser at det finnes lovende rehabiliteringstiltak, blant annet individuelt tilpasset fysisk aktivitet og tverrfaglig oppfølging. Samtidig er kunnskapsgrunnlaget for flere behandlingsformer fortsatt begrenset. Dette understreker behovet for både bedre tilgang til eksisterende kunnskapsbaserte tilbud og systematisk forskning på hvilke tiltak som gir best effekt for ulike pasientgrupper.
I dag risikerer personer med vedvarende symptomer å bli stående uten et tilstrekkelig tilbud dersom nødvendig kompetanse ikke finnes lokalt, eller dersom ansvaret for oppfølgingen er uklart. Manglende kontinuitet kan forsinke rehabiliteringen og gjøre det vanskeligere å vende tilbake til arbeid, utdanning og daglige aktiviteter. Mange pasienter møter fastleger som sjelden har kunnskap om symptomer og mulig forløp ved PCS.
Hjernerystelsesforeningen ber derfor om:
Styrket kompetanse om hjernerystelse og PCS både i kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.
Bedre tilgang til tverrfaglig, kunnskapsbasert utredning og rehabilitering.
Tidligere identifisering av personer som har risiko for langvarige plager, og raskere tilgang til relevant oppfølging.
Bedre samhandling mellom fastleger, spesialisthelsetjenesten, rehabiliteringstjenestene, NAV og andre relevante aktører.
Mer likeverdige tjenester på tvers av kommuner og helseregioner.
Målet må være at pasientene får riktig hjelp til riktig tid, og at oppfølgingen bidrar til best mulig funksjon, mestring og samfunnsdeltakelse.
2. Oppfølging av Nasjonal hjernehelsestrategi 2026–2036
Hjernerystelsesforeningen ber om at den nasjonale hjernehelsestrategien følges opp med konkrete økonomiske prioriteringer i statsbudsjettet for 2027.
Strategien fremhever blant annet tidlig diagnostikk, sammenhengende pasientforløp, kunnskapsutvikling, forskning og likeverdig tilgang til spesialisert rehabilitering. Dette er mål som er direkte relevante for personer med langvarige plager etter hjernerystelse.
En nasjonal strategi har imidlertid begrenset verdi dersom den ikke følges av finansiering, ansvarsplassering og tiltak som kan gjennomføres og evalueres. Hjernerystelsesforeningen mener derfor at oppfølgingen må omfatte konkrete tiltak for denne pasientgruppen, slik at hjernerystelse og PCS ikke blir stående utenfor den praktiske gjennomføringen av hjernehelsepolitikken.
Foreningen ber om at det etableres et nasjonalt pasientforløp for hjernerystelse og langvarige postcommotio-symptomer. Et slikt forløp bør beskrive anbefalt oppfølging fra den akutte skaden til eventuell videre utredning, behandling og rehabilitering. Det bør tydeliggjøre ansvarsfordelingen mellom tjenestenivåene, kriterier for henvisning og behovet for individuell tilpasning.
Et nasjonalt pasientforløp vil kunne bidra til tidligere identifisering av vedvarende plager, mer forutsigbar oppfølging og mindre geografisk variasjon i tilbudet. Det må utvikles i samarbeid med relevante fagmiljøer, helsemyndigheter, forskere, pasienter og brukerorganisasjoner.
Hjernerystelsesforeningen ber om at regjeringen prioriterer gjennomføring av hjernehelsestrategien gjennom konkrete tiltak for personer med hjernerystelse og PCS, med tydelig ansvar, tilstrekkelige ressurser og systematisk evaluering.
3. Styrket hjerneforskning og kunnskapsutvikling
Hjernerystelsesforeningen mener at forskning på hjernerystelse og langvarige plager må få en tydeligere plass i den nasjonale satsingen på hjernehelse. Vi ber om at det legges til rette for langsiktig kunnskapsutvikling, klinisk forskning og samarbeid mellom forskningsmiljøer, helsetjenester og brukerorganisasjoner.
Selv om hjernerystelse er en hyppig forekommende skade, er det fortsatt store kunnskapshull knyttet til hvorfor noen utvikler langvarige symptomer, hvordan forløpet best kan forutsies, og hvilke behandlings- og rehabiliteringstiltak som har best effekt for ulike pasientgrupper.
Forskningen på PCS er metodisk krevende. Pasientgruppen er sammensatt, symptomene varierer, og flere behandlingsstudier har små utvalg eller ulike definisjoner av vedvarende symptomer og behandlingsresultater. Det er behov for større og metodisk robuste studier.
Helsepolitikken må samtidig sikre forsvarlig oppfølging basert på den kunnskapen som finnes, og legge til rette for at ny kunnskap raskere kan tas i bruk. Dette er også noe våre medlemmer etterspør i våre egne undersøkelser.
Hjernerystelsesforeningen mener at forskningsinnsatsen særlig bør omfatte:
· Bedre kunnskap om forekomst, risikofaktorer og langtidskonsekvenser etter hjernerystelse.
· Forskning på mekanismene bak langvarige symptomer og faktorer som påvirker rehabilitering og prognose.
· Kliniske studier av behandling og rehabilitering, inkludert tverrfaglige og individuelt tilpassede tiltak.
· Bedre kunnskap om barn, unge og voksne med ulike skadeforløp og funksjonsutfordringer.
· Bedre nasjonale data.
· Og det bør også legges til rette for at pasienter og brukerorganisasjoner involveres som brukermedvirkere.
4. Økt kunnskap og kompetanse om hjernerystelse og PCS
Hjernerystelsesforeningen mener at kunnskapen om hjernerystelse og langvarige symptomer må styrkes både i helse- og omsorgstjenestene og i befolkningen.
Hjernerystelse blir ofte forbundet med en kortvarig skade der symptomene går over av seg selv. Selv om dette er riktig for mange, kan en slik forståelse bidra til at vedvarende plager undervurderes eller ikke blir møtt med nødvendig utredning og oppfølging.
PCS kan påvirke en rekke funksjoner og gi betydelige begrensninger i dagliglivet. Pasienter kan ha vansker med å lese, konsentrere seg, tåle lyd og lys, bruke digitale verktøy, delta i sosiale aktiviteter eller opprettholde vanlig arbeidsbelastning. Symptomene kan variere fra dag til dag, og belastning som tidligere ble håndtert uten problemer, kan føre til betydelig symptomøkning.
Det er nødvendig at helsepersonell kan gjenkjenne vedvarende symptomer, vurdere behovet for videre utredning og bidra til at pasientene får relevant behandling. Det er et særlig behov for kompetanseheving i førstelinjetjenestene.
Informasjonen som gis, må være kunnskapsbasert, forståelig og tilpasset den enkeltes situasjon. Det er også viktig at arbeidsgivere, utdanningsinstitusjoner og andre relevante aktører har tilstrekkelig kunnskap til å legge til rette for gradvis tilbakeføring til vanlige aktiviteter.
Hjernerystelsesforeningen ber om:
Systematisk kompetanseheving om hjernerystelse og PCS i relevante helseutdanninger og blant yrkesaktive helsepersonell.
Oppdatert og kvalitetssikret informasjon til pasienter og pårørende om symptomer, forventet forløp og når det er behov for videre hjelp.
Bedre kunnskap om hvordan langvarige symptomer påvirker arbeid, utdanning, familieliv og psykososial funksjon.
Støtte til informasjonstiltak og samarbeid mellom helsetjenestene, forskningsmiljøer og brukerorganisasjoner.
Økt kunnskap kan bidra til at flere får riktig hjelp, at unødvendige forsinkelser reduseres, og at personer med vedvarende symptomer møtes med større forståelse og mer hensiktsmessig tilrettelegging.
5. Behov for forskriftsendring - ménerstatning etter yrkesskader
Mange som får hjernerystelser får dette på arbeidsplassen. Personer som påføres en yrkesskade og får en betydelig, varig skade, kan ha krav på ménerstatning etter Forskrift om menerstatning ved yrkesskade. Kravet er som hovedregel at den varige medisinske invaliditeten fastsettes til minst 15 prosent.
Til sammenligning vil personer som får en hofteprotese som følge av en yrkesskade automatisk kvalifisere til ménerstatning fordi det gir varig medisinsk invaliditet fra 15 % og oppover, jf. pkt 4.8.1. Mange med hofteprotese fungerer godt i hverdagen, mens de som har større plager kan få fastsatt en høyere invaliditetsgrad.
Personer med PCS opplever omfattende symptomer, som ofte resulterer i nedsatt arbeidsevne, begrenset sosial deltakelse og vesentlig svekket livskvalitet. Til tross for dette vil de svært sjelden kvalifisere til ménerstatning etter yrkesskadereglene. Årsaken til dette er at varig medisinsk invaliditet skal fastsettes innenfor intervallet 0-14 % i henhold til pkt. 1.9.1. Når øvre grense er satt under 15 % vil personer med hjernerystelse heller ikke ha krav på ménerstatning som følge av sine skader etter en yrkesskade.
Etter foreningens syn innebærer det et urimelige misforhold mellom skadeomfanget og rettigheter til erstatning. Personer med alvorlige og varige funksjonsbegrensninger etter hjernerystelse behandles dårligere enn personer med flere andre skadeformer, selv om konsekvensene for arbeidsevne, sosialt liv og livskvalitet kan være minst like store.
Foreningen ber derfor om en endring av forskriftens punkt 1.9., slik at intervallet for pkt. 1.9.1 endres til 0-15 %. En slik endring vil medføre at de mest alvorlige tilfellene vil kvalifisere til ménerstatning, og bidra til en mer rettferdig og konsekvent behandling av yrkesskadde. Forslaget innebærer ikke en generell utvidelse av ordningen, men vil kun sikre at de mest alvorlige tilfellene av varige hjernerystelsesplager vurderes på lik linje med andre yrkesskader.
6. Støtte til Hjernerådets høringsinnspill
Hjernerystelsesforeningen støtter Hjernerådets arbeid for å styrke hjernehelsefeltet og ber om at rådets innspill til statsbudsjettet følges opp.
Hjernehelse omfatter et bredt spekter av sykdommer og skader som kan få store konsekvenser for den enkelte, pårørende og samfunnet. En helhetlig satsing må derfor omfatte både forebygging, diagnostikk, behandling, habilitering, rehabilitering og forskning.
Personer med langvarige plager etter hjernerystelse må inngå i dette arbeidet. Deres behov illustrerer betydningen av tidlig innsats, tverrfaglig oppfølging, brukermedvirkning og et solid forskningsgrunnlag. Samarbeid mellom myndigheter, fagmiljøer og brukerorganisasjoner vil være viktig for at kunnskapen om hjernehelse skal omsettes til bedre tjenester.
Hjernerystelsesforeningen ber om at Hjernerådets innspill for å styrke hjernehelsefeltet vurderes som del av en samlet og langsiktig satsing på hjernehelse, og at oppfølgingen av den nasjonale hjernehelsestrategien gis nødvendig politisk og økonomisk prioritet.
Oppsummering
· Hjernerystelsesforeningen ber om at statsbudsjettet for 2027 legger grunnlaget for et mer kunnskapsbasert, tilgjengelig og sammenhengende tilbud til personer med hjernerystelse og postcommotio-symptomer.
· Foreningen ber særlig om:
· Styrket habilitering og rehabilitering gjennom kapittel 733, med bedre kompetanse, tidligere oppfølging og mer likeverdige tjenester.
· Konkrete økonomiske prioriteringer for gjennomføring av Nasjonal hjernehelsestrategi 2026–2036.
· Styrket forskning på hjernerystelse, PCS, behandlingsmetoder og langtidskonsekvenser for pasientene.
· Økt kompetanse og bedre informasjon om hjernerystelse og langvarige symptomer i helse- og omsorgstjenestene og i befolkningen og i førstelinjetjenesten..
· En gjennomgang av vurderingsgrunnlaget for medisinsk invaliditet og konsekvensene av grensen for menerstatning.
· Oppfølging av Hjernerådets innspill som del av en helhetlig nasjonal satsing på hjernehelse.
Hjernerystelsesforeningen ber helse- og omsorgskomiteen bidra til at den nasjonale hjernehelsestrategien følges opp med tiltak som gir reelle forbedringer for personer som lever med hjernerystelse og PCS.
Sanofi-Aventis Norge AS · 20. oktober 2026Sanofi høringsinnspill statsbudsjettet 2027
Sanofi-Aventis Norge AS (Sanofi) takker for muligheten til å gi innspill til budsjettforslaget for 2027. Helsetjenesten står overfor økende behov og stramme budsjetter. Samtidig har betalingsvilligheten for nye behandlinger i praksis stått stille siden 2015, og pandemien og stadig flere forsyningsproblemer har vist at tilgang til legemidler og vaksiner også er et beredskapsspørsmål. Derfor er det avgjørende at nye tiltak gir pasientene bedre behandling, ikke bare lavere kostnader. Vi har fire budskap til helse- og omsorgskomiteen:
Vi støtter at regjeringen innfører et gratis tilbud for å beskytte spedbarn mot RSV. Vi er kritiske til påstanden om at en forsert anskaffelsesprosess ville gitt liten helseeffekt, og mener regjeringen fortsatt bør tilstrebe å komme i gang med immunisering så raskt som mulig. (kap. 710 post 21).
Industrien trenger åpenhet om hva de helhetlige terapigjennomgangene skal innebære og hvordan de kan påvirke behandlingstilgang og refusjon. Mandat, overordnet metode og planlagt oppfølging må sendes på offentlig høring før rammene fastsettes (kap. 746 post 01 og kap. 2751 post 70).
Den nasjonale strategien for sjeldne diagnoser må evalueres og revideres, med tydelig ansvar, finansiering og framdrift. Arbeidet må også omfatte tiltak for mer forutsigbar og likeverdig tilgang til legemiddelbehandling.
Forsyningssikkerheten for vaksiner og legemidler må styrkes gjennom forutsigbare avtaler og tett samarbeid med leverandørene (kap. 710 og kap. 746).
1. RSV-beskyttelse av spedbarn
Kap. 710 post 21
Sanofi støtter at regjeringen innfører et gratis RSV-tilbud til spedbarn. Men tilbudet kommer for sent, og det må omfatte alle spedbarn. RSV er en av de vanligste årsakene til at små barn blir lagt inn på sykehus.Et nasjonalt tilbud vil avlaste barneavdelingene, småbarnsfamiliene og spedbarna selv.
Regjeringen skriver i forslaget til budsjett at «en alternativ og mer forsert anskaffelsesprosess ville ha gitt liten helseeffekt for sesongen 2026–2027». Dette stiller vi oss kritiske til da antistoff beskytter spedbarn allerede fra sprøyten er satt. Vi mener derfor at Stortinget må be om at anskaffelse og immunisering skal skje så raskt som mulig, uten noen flere utsettelser.
Anbudet må vurdere mer enn pris
I statsbudsjettet skriver regjeringen at det tas sikte på å gjennomføre en anbudskonkurranse der valget står mellom et sesongbasert tilbud med langtidsvirkende monoklonalt antistoff til spedbarn eller et helårstilbud med vaksine til gravide. Vi ønsker her å understreke at anbudet må sammenligne løsningene på like vilkår og omfatte en helhetlig vurdering av hva som er det beste tilbudet. Pris alene kan ikke fortelle hva som vil være det enkleste å administrere for å sikre god dekning og hva som vil sikre færrest sykehusinnleggelser. Vi forventer derfor et anbud som ser helhetlig på dokumentasjon, gjennomføring og pris.
2. Helhetlige gjennomganger av terapiområder
Kap. 746 post 01 og kap. 2751 post 70
Sanofi støtter målet om god ressursbruk og behandling tilpasset den enkelte pasient. Forslaget om helhetlige gjennomganger av terapiområder reiser imidlertid spørsmål om hva gjennomgangene skal innebære, hvordan de skal gjennomføres og hvilke konsekvenser de kan få for behandlingstilgang og refusjon. Industrien trenger innsyn i tiltakets innretning og reell mulighet til å bidra før rammene fastsettes.
Regjeringens forventning om store besparelser må underbygges. Det må fremgå hvilket ytterligere forbedringspotensial som er identifisert, hvordan eksisterende pris- og konkurransemekanismer er tatt hensyn til, og hvilke tiltak som eventuelt skal utløse gevinstene. Det må særlig avklares om gjennomgangene skal gi faglig veiledning til rekvirenter eller også danne grunnlag for endringer i refusjonsvilkår eller andre deler av finansieringssystemet.
For Sanofi er det viktig at dokumentert merverdi for ulike pasientgrupper ivaretas, og at eventuelle nye dokumentasjonskrav til produsentene er tydelige og forholdsmessige. Forutsigbare rammevilkår krever kjente vurderingskriterier og anledning til å bidra med dokumentasjon før konklusjoner trekkes.
Sanofi foreslår at komiteen ber regjeringen offentliggjøre og sende forslag til mandat, overordnet metode og planlagt oppfølging på offentlig høring før rammene for gjennomgangene fastsettes. Høringsgrunnlaget må redegjøre for spareforventningen, kriteriene for valg av terapiområder, eventuelle nye dokumentasjonskrav og mulige konsekvenser for behandlingstilgang og refusjon. Det må også beskrive hvordan fagmiljøer, pasientorganisasjoner og produsenter skal involveres.
3. Sjeldne diagnoser
Sanofi foreslår at komiteen ber regjeringen evaluere og revidere den nasjonale strategien for sjeldne diagnoser. Strategien må forankres i Stortinget og følges opp med målbare mål, tydelig ansvarsdeling, konkrete tiltak, finansiering og rapportering. Dette er i tråd med EURORDIS’ europeiske blåkopi for sjeldne sykdommer fra oktober 2026, der pasientorganisasjoner, klinikere, forskere, myndigheter og industri sammen anbefaler oppdaterte nasjonale strategier med målbare mål og jevnlig rapportering.¹ Statsbudsjettet for 2027 må inneholde tiltak som styrker kompetansen, forbedrer koordineringen og sikrer likeverdig oppfølging uavhengig av bosted. Kortere tid til riktig diagnose og behandling må være et sentralt mål. I Europa tar det i dag i snitt nesten fem år fra første symptom til diagnose. Dette må understøttes av tydelige henvisningsveier og tilgang til spesialiserte fagmiljøer.
Strategiens ambisjoner må også gi mer forutsigbar og likeverdig tilgang til legemiddelbehandling. Små pasientgrupper gir særlige utfordringer med å fremskaffe dokumentasjon. Rundt 85 prosent av sjeldne sykdommer rammer færre enn 500 personer i hele EU, og under halvparten av innovative legemidler når pasientene på tvers av Europa.¹ Vurderings- og finansieringssystemene må håndtere disse utfordringene slik at pasienter får reell tilgang til relevante behandlingsmuligheter.
Sanofi mener at finansieringsansvaret for legemidler til sjeldne diagnoser bør tilbakeføres til folketrygden. Sanofi foreslår derfor at komiteen ber regjeringen utrede og foreslå tiltak som gir mer forutsigbar og likeverdig tilgang til relevante legemidler, med tilbakeføring til folketrygden som hovedalternativ. Dersom finansieringsansvaret beholdes i spesialisthelsetjenesten, må det sikres tilsvarende mulighet som under folketrygden til å forsøke behandling når legen vurderer at pasienten kan ha nytte av den, og avslutte behandlingen dersom den ikke har effekt.
¹ EURORDIS – Rare Diseases Europe (2026): A European Blueprint for Rare Diseases. Towards an EU Action Plan for Rare Diseases.
4. Forsyningssikkerhet og beredskap (kap. 710 og kap. 746)
Pandemien viste at tilgang til vaksiner og legemidler er et beredskapsspørsmål. Sanofi er en av verdens største vaksineprodusenter, med produksjon i Europa, og vi vil gjerne bidra til at Norge står bedre rustet.
Budsjettet inneholder flere endringer som påvirker forsyningen. Fra 1. januar 2027 flyttes ansvaret for lager og distribusjon av programvaksiner fra FHI til Helsedirektoratet, og grossistene overtar salgsvaksinene (s. 105). Det settes av 36,1 mill. kroner til en ny beredskapsavtale for vaksine mot pandemisk influensa (s. 105–106). DMP håndterte 1 024 nye meldinger om forsyningsproblemer for legemidler i 2025 (s. 180).
I juni ba Stortinget om årlig rapportering om legemiddelberedskap, en oppdatert beredskapsplan og en utredning av nordisk innkjøp (vedtak nr. 802–805). Regjeringen skriver at den vil komme tilbake til Stortinget, men budsjettet inneholder ingen konkret oppfølging (s. 58–59). Vi mener at:
leverandørene bør involveres tidlig i arbeidet med den nye beredskapsplanen
langsiktige og forutsigbare avtaler gir bedre forsyningssikkerhet enn kortsiktige anbud der pris er eneste kriterium
omleggingen av vaksinelager og distribusjon ikke må svekke tilgangen i overgangsperioden
Forslag til merknader
Sanofi ber komiteen vurdere disse merknadene i budsjettinnstillingen:
«Komiteen viser til Stortingets vedtak nr. 936 og ber regjeringen innføre tilbudet om RSV-beskyttelse til spedbarn så raskt som mulig, med mål om å beskytte barna i inneværende sesong dersom anskaffelse og forskriftsendring kan gjøres på en lovlig og forsvarlig måte.»
«Komiteen ber om at anskaffelsen av RSV-beskyttelse legger opp til et anbud som ser helhetlig på dokumentasjon, gjennomføring og pris.»
«Komiteen viser til at legemidlene på blå resept allerede er vurdert som kostnadseffektive, og ber om at de helhetlige gjennomgangene av terapiområder bygger på åpne, faglige kriterier, involverer klinikere, pasientorganisasjoner og industri, og ikke fører til at godt behandlede pasienter må bytte legemiddel av kostnadshensyn.»
«Komiteen ber regjeringen følge opp vedtak nr. 802–805 om legemiddelberedskap og involvere leverandørene i arbeidet med en oppdatert beredskapsplan for vaksiner og legemidler.»
Audiografforbundet · 20. oktober 2026Høringsinnspill til Prop.1 S (2026-2027)
Audiografforbundet er positive til at regjeringen løfter hørselsomsorgen i statsbudsjettet for 2027. Lange ventetider, mangel på yrkesaktive audiografer og store variasjoner i tilbudet gjør det nødvendig med politisk handling.
Kortere ventetider, bedre kvalitet og bærekraftig bemanning kan ikke behandles som separate mål. Norge trenger flere audiografer, men også bedre bruk av kompetansen deres, rammer som gjør at de blir i klinisk arbeid, faglig forsvarlig oppgavedeling og tydelige kvalitetskrav til det pasienten faktisk mottar.
I dette høringsinnspillet vil Audiografforbundet begrunne hvorfor vi ber Stortinget om å:
innføre kvalitetsindikatorer i høreapparatgarantien
sikre tilstrekkelige ressurser til utvikling av nasjonale retningslinjer med bred faglig deltakelse
sikre kvalitetssikret oppgavedeling
prioritere digitalisering av høreapparatformidlingen
Høreapparatbehandling må ses som et forebyggende og rehabiliterende helsetiltak – ikke bare som utlevering av et teknisk hjelpemiddel. God hørselshelse betyr deltakelse, arbeidsliv, mestring og selvstendighet. For pasienten er ikke målet å få utlevert et høreapparat. Målet er bedre hørselsfunksjon, kommunikasjon, deltakelse og livskvalitet.
Bedre henvisninger løser ikke kapasitetsproblemet alene
Regjeringen foreslår å styrke fastlegenes takster med 16,5 millioner kroner for å legge til rette for flere undersøkelser og bedre henvisninger fra allmennlegetjenesten.
Audiografforbundet støtter tiltak som kan bidra til bedre henvisninger og til at pasientene kommer til riktig nivå i tjenesten, men dette må ikke skape en forestilling om at en enkel hørselstest hos fastlegen kan erstatte en audiologisk vurdering.
En hørselsmåling hos fastlegen gir en indikasjon om behov for behandling, men erstatter ikke audiologisk utredning som legger grunnlaget for videre tiltak hos audiografen eller øre-nese-hals-lege. Det krever spesialisert kompetanse i hørselsmåling og audiologisk vurdering, og klinisk audiometri gjennomføres med utstyr, prosedyrer og akustiske måleforhold tilpasset formålet.
Audiografforbundet støtter tiltak som kan bidra til at pasienter henvises til riktig nivå i tjenesten. Dersom færre pasienter henvises unødvendig til spesialisthelsetjenesten, kan det gi bedre pasientflyt og frigjøre kapasitet til dem som har behov for audiologisk utredning og behandling. Vi presiserer samtidig at bedre inngang til tjenesten alene ikke skaper større kapasitet der pasientene faktisk skal utredes, få høreapparat tilpasset og følges opp.
Audiografforbundet mener det samtidig er betegnende at det nå prioriteres midler til å styrke fastlegenes takster for undersøkelser og bedre henvisninger, mens audiografer og Audiografforbundet gjennom en årrekke har etterspurt takster som stimulerer til god klinisk praksis.
Verifisering av høreapparattilpasningen mot et validert rasjonale regnes som faglig beste praksis ved høreapparattilpasning. Metoden tar inntil 10 minutter ekstra, men har vist å redusere behov for antall konsultasjoner. I enkelte helseregioner har man heller prioritert aktivitetsbaserte tilskudd, en bonusordning, til avtalespesialister knyttet til tildeling av høreapparater. Når klinikkene belønnes for aktivitet og ikke samtidig sikrer kvalitetstiltak som krever ekstra konsultasjonstid og investering i måleutstyr, ser vi at volum prioriteres foran kvalitet.
Audiografforbundet mener dette illustrerer en grunnleggende skjevhet i dagens prioriteringer. Det brukes økonomiske virkemidler for å få flere pasienter inn i tjenesten og flere høreapparater ut, mens det i langt mindre grad legges økonomisk til rette for å kontrollere kvaliteten på behandlingen som faktisk gis. Bedre henvisninger fra førstelinjen er positivt og nødvendig, men kvaliteten i selve tjenesten er minst like viktig.
Dersom regjeringen mener alvor med ambisjonen om bedre hørselsomsorg, bør finansieringssystemet også understøtte dokumenterbare kvalitetstiltak. En egen takst for verifisering av høreapparattilpasninger bør derfor vurderes som del av det videre arbeidet med finansiering, kvalitetskrav og nasjonale retningslinjer.
Hvis flere pasienter identifiseres og henvises raskere uten at kapasiteten videre i forløpet styrkes, risikerer vi å flytte køen i stedet for å fjerne den. Dersom personer med bekymring for sin hørselshelse ikke får svart ut sine utfordringer ved at de ikke blir tilstrekkelig utredet, men stoppet i primærhelsetjenesten av en enkel hørselsscreening – har vi da løst problemet?
Audiografforbundet støtter tiltak som hever kvaliteten på henvisninger fra fastlege til spesialisthelsetjenesten. Vi peker samtidig på behov for økonomiske insentiver i spesialisthelsetjenesten for å verifisere og validere høreapparatbehandlingen.
Fire måneder til hva?
Regjeringen har satt som mål at personer med behov for høreapparat skal ha høreapparatet i øret innen fire måneder etter mottatt henvisning, innen 2029.
Audiografforbundet deler målet om vesentlig kortere ventetider, men er kritiske til en høreapparatgaranti som i praksis blir en produksjonsgaranti.
Et godt høreapparatforløp krever utredning, behovskartlegging, valg av tiltak, verifisert tilpasning - samt opplæring, rehabilitering og oppfølging. Kvaliteten kan ikke måles i antall utleverte høreapparater eller tiden fram til apparatet sitter i øret. Behandlingsutbyttet – at pasienten opplever bedring av sin funksjon – må være en kvalitetsindikator.
Deler av hørselsomsorgen arbeider allerede under betydelig kapasitets- og produksjonspress. En nasjonal tidsfrist uten tilsvarende krav til kvalitet fører til at tid per pasient reduseres, at faglige kvalitetstiltak nedprioriteres for å nå ventetidsmålene. Dette går på bekostning av pasientsikkerheten. Dette ser vi nå som en konsekvens av ventetidsarbeidet som er iverksatt.
Regjeringens behandlingsgaranti lover langt mer enn gjeldende prioriteringsveileder, og vil kreve en dramatisk kapasitetsøkning. Behandlingsgarantien sikrer ikke prioritering av pasienter med alvorlige behov som trenger oppfølging over tid, eller alle de som har behov i et livsløp. Et hørselstap går ikke over når høreapparatet er tilpasset. En reell høreapparatgaranti må derfor ivareta hele forløpet – fra utredning og tilpasning til oppfølging og evaluering av resultatet, samt at man får oppfølging når man trenger det.
Audiografforbundet ber om at arbeidet med høreapparatgarantien ikke bare måles i ventetid, men at det innføres kvalitetsindikatorer.
Nasjonale retningslinjer må sikre kvalitet
I dag mangler det nasjonale kvalitetskrav for sentrale deler av det audiologiske pasientforløpet. Dette fører til uønsket variasjon i utredning, behandling og oppfølging, avhengig av hvor i landet og ved hvilken klinikk pasienten får hjelp.
Audiografforbundet har i mange år arbeidet for å etablere nasjonale faglige retningslinjer for hørselsomsorgen. Vi er derfor svært positive til at Helsedirektoratet nå har fått i oppdrag å utarbeide slike retningslinjer.
Vi har klare forventninger til dette arbeidet, hvor oppgavedeling inngår som en naturlig del av tjenesten, samtidig som tydelige faglige krav til hørselsutredning, verifisert høreapparattilpasning og kvalitetssikret rehabilitering og oppfølging ivaretas.
Audiografforbundet støtter faglig begrunnet oppgavedeling når den gir bedre bruk av samlet kompetanse. En tidstyv i dagens organisering er oppgavedeling uten definerte kompetansekrav, ansvarsfordeling, krav til samhandling og dokumentert kvalitet. De nasjonale retningslinjene bør derfor definere hvilken kompetanse oppgaver krever, hvilke kvalitetskrav som gjelder, hvem som har ansvar for resultatet, og når pasienten skal vurderes av audiograf eller annet spesialisert helsepersonell.
Nasjonale kvalitetskrav må derfor også forplikte virksomhetene til å gi audiografer tilstrekkelig tid, nødvendig utstyr og faglig handlingsrom til å levere kunnskapsbasert behandling. En tjeneste som måles ensidig på volum, risikerer å effektivisere bort nettopp den kvaliteten de nasjonale retningslinjene skal sikre.
For å sikre at retningslinjene blir faglig solide, relevante og godt forankret i praksis, er det avgjørende at arbeidet tilføres tilstrekkelige ressurser. Audiografforbundet ber om at det settes av øremerkede midler til utarbeidelsen, slik at relevante fagpersoner kan frikjøpes fra sine ordinære oppgaver og delta aktivt i prosessen. Audiologien er tverrfaglig, og dette må gjenspeiles i sammensetningen av en arbeidsgruppe.
Audiografforbundet ber om at de nasjonale retningslinjene inneholder konkrete kvalitetskrav til audiologisk utredning, høreapparattilpasning, verifisering, rehabilitering og oppfølging, samt ansvarsfordeling og kompetansekrav i oppgavedeling.
Digitalisering må frigjøre audiografenes tid
Regjeringen vil bruke teknologi og digitalisering til å frigjøre tid og kapasitet for helsepersonell. På hørselsfeltet finnes det helt konkrete tidstyver som bør fjernes.
Pr i dag er ventetiden på høreapparatsøknader 8 måneder ifølge Nav sine egne hjemmesider, og en betydelig flaskehals for alle klinikker og høreapparatleverandører som har rammeavtale med Nav. Det må sikres at hele høreapparatforløpet – inkludert forvaltning og søknadsbehandling – dimensjoneres slik at nye ventetidsmål ikke bare flytter køen til neste ledd.
Søknadsprosessen for høreapparat bør bli heldigital, med mulighet for digital innsending, statusinnsyn og kommunikasjon med Nav. Autorisert helsepersonell bør ikke bruke knapp klinisk tid på papirbaserte prosesser når målet er mer tid til pasientnært arbeid.
Audiografforbundet mener samtidig at det bør utredes en norsk digital «høremappe», inspirert av den danske modellen, der relevante opplysninger om hørsel, høreapparater, tilpasning, verifisering og oppfølging kan følge pasienten på tvers av behandlingssteder og tjenestenivåer. Dette kan styrke både samhandling, kontinuitet og pasientsikkerhet.
Audiografforbundet understreker behov for digitalisering av høreapparatformidlingen, inkludert digital søknad, statusinnsyn og bedre informasjonsflyt mellom tjenestenivåene.
Audiologisk kompetanse må bygges også i kommunene
Dersom flere hørselsrelaterte oppgaver skal utføres utenfor spesialisthelsetjenesten, må det finnes audiologisk kompetanse som kan vurdere hvilke pasienter og ivareta oppgaver som kan håndteres lokalt, og når pasienten skal videre til spesialisert utredning og behandling. Oppgavedeling må ikke bety at audiologiske oppgaver spres utover tjenestene uten et audiologisk fagmiljø rundt dem. Målet må være å bygge sammenhengende tjenester med tydelig fagansvar. Det er viktig at dette arbeidet inngår i prosessen med nasjonale retningslinjer.
Audiografforbundet mener tiden er overmoden for å iverksette en modell med fagansvarlig audiograf i kommuner, eventuelt gjennom interkommunale løsninger der kommunestørrelse og befolkningsgrunnlag tilsier det. En fagansvarlig audiograf kan bidra til å bygge opp og kvalitetssikre kommunale hørselsrelaterte tjenester, veilede annet personell, sikre hensiktsmessige pasientforløp og være et faglig bindeledd mellom kommunen, fastlegene, Nav og spesialisthelsetjenesten.
En slik modell treffer regjeringens mål om forebygging, mestring og Eldreløftet. Lavterskel audiologisk kompetanse nær der folk bor, kan bidra til at problemer med høreapparater og kommunikasjon fanges opp tidligere, at eldre får bedre forutsetninger for å mestre hverdagen hjemme, og at spesialisthelsetjenestens kompetanse brukes på de pasientene som faktisk trenger spesialisert utredning og behandling.
Audiografforbundet ber om at det må implementeres modell for fagansvarlig audiografkompetanse i kommunene, eventuelt gjennom interkommunale løsninger.
Reell faglig medvirkning må sikres
Audiografforbundet vil uttrykke bekymring for hvordan faglig medvirkning har vært ivaretatt i nylige utviklingsprosesser innen hørselsfeltet, som i «En helhetlig plan og konkrete tiltak for tidlig tilpasning av høreapparat og gode pasientforløp i hørselsomsorgen».
Tilbakemeldinger fra audiografer som har deltatt, viser at formell representasjon alene ikke nødvendigvis sikrer reell faglig innflytelse. Når audiografer inviteres inn i slike prosesser, må deres kliniske kompetanse brukes til å forme både problemforståelsen, løsningene og vurderingen av hvilke konsekvenser endringene kan få for kvalitet og pasientsikkerhet.
Audiografforbundet understreker behovet for åpenhet om mandat og beslutningsprosesser, reell mulighet til å påvirke premissene for arbeidet og tydelig synliggjøring av faglig uenighet der denne finnes. Audiologien er et smalt fagfelt, men pasientforløpene omfatter utredning, rehabilitering, teknologi, kommunikasjon og samhandling mellom flere tjenestenivåer. Endringer i organisering og oppgavedeling må derfor bygge på en helhetlig forståelse av pasientforløpet og være faglig forankret i alle ledd.
Utdanningskapasiteten ved NTNU - beholde audiografer i yrket
Audiografforbundet støtter at regjeringen viderefører satsingen på økt utdanningskapasitet ved audiografutdanningen ved NTNU.
Vi savner en like tydelig strategi for å beholde audiografene som allerede er utdannet.
Bare om lag halvparten av landets autoriserte audiografer arbeider i dag klinisk med utredning og høreapparattilpasning. Det er et betydelig uutnyttet potensial i en tjeneste som samtidig beskrives som underbemannet. Å øke utdanningskapasiteten uten samtidig å undersøke hvorfor audiografer forlater klinisk arbeid, er som å fylle mer vann i en lekk bøtte uten å tette hullene.
Audiografer er en liten helseprofesjon. Det absolutte antallet fagpersoner som skal til for å dekke kapasitetsbehovet, er beskjedent sammenlignet med bemanningsbehovet i de store helseprofesjonene. Dette burde derfor være et håndterbart problem dersom flere av dem vi allerede har utdannet, blir værende i - eller vender tilbake til - klinisk arbeid.
Likevel brukes betydelige ressurser på økt utdanningskapasitet, rekruttering og omfattende prosesser for oppgavedeling, mens langt mindre oppmerksomhet er rettet mot hvorfor den eksisterende kompetansen forsvinner ut av tjenesten. Audiografforbundet mener denne prioriteringen bør snus. Før mangel på audiologisk kapasitet søkes løst gjennom stadig nye strukturer og ved å flytte oppgaver til andre personellgrupper, bør det investeres i å beholde den kompetansen samfunnet allerede har brukt ressurser på å utdanne.
Bedre arbeidsvilkår, tydeligere ansvarslinjer, større faglig autonomi og rammer som gjør det mulig å levere faglig god behandling, kan være langt mindre ressurskrevende enn å kompensere for at utdannede audiografer forlater klinisk arbeid.
Audiografforbundet støtter videreføring av støtte til rekrutteringstiltak ved NTNU, og disse må øremerkes audiografutdanningen. Samtidig må det sikres at virksomhetene får ansvar for å legge til rette for at audiografer kan følge nasjonale kvalitetskrav, blant annet gjennom tilstrekkelig tid, nødvendig utstyr og faglig handlingsrom.
Audiografer trenger større faglig autonomi
Ønsker regjeringen bedre bruk av helsepersonellets kompetanse, må diskusjonen om oppgavedeling også handle om oppgaver som kan flyttes til audiografer - ikke bare om hvilke av audiografenes oppgaver som kan flyttes fra audiografer til andre personellgrupper.
Audiografer er autorisert helsepersonell og fungerer allerede i store deler av høreapparatforløpet som selvstendige kliniske behandlere for medisinsk avklarte pasienter. Det er audiografen som gjennomfører den audiologiske utredningen, vurderer høreapparatbehovet, velger og tilpasser høreapparat, foretar kliniske vurderinger underveis og står for rehabilitering og oppfølging. Likevel er audiografen gjennom dagens organisering og finansieringsordninger avhengig av lege i et pasientforløp som i all hovedsak bygger på audiografens selvstendige faglige vurderinger. ØNH-legens direkte involvering er per i dag begrenset til de delene av forløpet hvor dagens regelverk krever legeinvolvering, og i de tilfellene der det foreligger et medisinsk behov for vurdering eller behandling. Hensikten er ikke å erstatte ØNH-leger, men å sikre at medisinsk avklarte pasientforløp kan organiseres mer effektivt og med riktig kompetanse på riktig nivå.
Audiografforbundet mener derfor at audiografenes rekvisisjonsrett og mulighet for selvstendig refusjonsrett må utredes som en del av den videre organiseringen av hørselsomsorgen. Dersom målet er riktig kompetanse på riktig sted, til riktig tid, må også regelverk og finansieringsordninger gjenspeile hvem som faktisk utfører arbeidet og har kompetansen til å gjøre de aktuelle faglige vurderingene.
Bekymring for at større formell selvstendighet kan føre til at audiografer forlater eksisterende stillinger i spesialisthelsetjenesten eller hos avtalespesialister, kan ikke alene være et argument for å opprettholde dagens ordning. Dersom større faglig og økonomisk selvstendighet gjør andre arbeidsformer vesentlig mer attraktive for audiografer, bør det også utløse en diskusjon om hvorfor dagens arbeidsplasser har problemer med å beholde denne kompetansen.
Dette gjelder særlig avtalespesialistområdet. Audiografforbundet mener det er nødvendig å undersøke arbeidsvilkårene for audiografer både hos ØNH-avtalespesialister og ved hørselssentralene, herunder faglig autonomi, lønns- og arbeidsvilkår, tid per pasient og hvordan inntektene fra audiologisk aktivitet fordeles. En finansieringsmodell må ikke skape økonomiske insentiver til høyt pasientvolum på bekostning av audiografens faglige vurderinger, tilstrekkelig behandlingstid og kvalitet.
Dagens mangel på klinisk arbeidende audiografer kan ikke diskuteres løsrevet fra arbeidsforholdene yrkesgruppen har hatt. Når bare om lag halvparten av landets autoriserte audiografer arbeider klinisk med utredning og høreapparattilpasning, må vi ikke bare spørre hvordan vi kan utdanne flere. Vi må også spørre hvorfor så mange har valgt seg bort fra klinisk audiologi.
Dette bør også ses i sammenheng med Helsepersonellplan 2040. Dersom målet er å beholde, rekruttere og bruke helsepersonell bedre, må tiltakene ikke begrenses til utdanningskapasitet og oppgavedeling. Faglig autonomi, mulighet for kompetanseutvikling og rammer som gjør det mulig å utøve faget i tråd med kunnskapsbasert praksis, må inngå i arbeidet med å beholde audiografer gjennom et helt yrkesliv.
Audiografforbundet presiserer at større faglig autonomi må derfor vurderes som et tiltak både for bedre ressursutnyttelse, høyere kvalitet og bedre mulighet til å beholde audiografer i klinisk arbeid.
Hørselsomsorgen trenger et kvalitetsløft og et kapasitetsløft
Kortere ventetider, bedre kvalitet og bærekraftig bemanning kan ikke behandles som separate mål. Norge trenger flere audiografer, men også bedre bruk av kompetansen deres, rammer som gjør at de blir i klinisk arbeid, faglig forsvarlig oppgavedeling og tydelige kvalitetskrav til det pasienten faktisk mottar.
Audiografforbundet ønsker kortere ventetider. Men en høreapparatgaranti kan ikke lykkes dersom den gjennomføres ved å øke produksjonspresset på en allerede presset tjeneste. Målet må ikke være flest mulig høreapparater ut av døren på kortest mulig tid. Målet må være at mennesker med hørselstap får riktig hjelp, av riktig kompetanse, til riktig tid - og med en kvalitet som gjør at hjelpen faktisk virker.
Audiografforbundet – hvem er vi?
Audiografforbundet er en yrkesorganisasjon i Delta. Vi organiserer autoriserte audiografer og audiografstudenter i Norge.
Våre medlemmer er ansatt ved høresentraler på sykehus, hos ØNH- avtalespesialister, i helprivate klinikker- enten selvstendig eller i kjede, som rådgivere ved NAV Hjelpemiddelsentralene og ved ulike kompetanse- og rehabiliteringsinstitusjoner. Autoriserte audiografer er også ansatt hos høreapparatleverandører og ved Program for Bachelor i Audiologi ved NTNU.
ØNH avdelingen ved Oslo Universitets Sykehus · 20. oktober 2026Høringsinnspill - om hørsel i Prop 1 S (2026-2027)
Høringsinnspill - om hørsel i Prop 1 S (2026-2027)
Vi støtter regjeringens ambisjon om kortere ventetider og bedre tilgang til hørselsrehabilitering. Samtidig mener vi at satsingen på kapasitet må følges av en tilsvarende satsing på kvalitet.
Fra et høyspesialisert fagmiljø som mottar pasienter fra hele landet, ser vi konsekvensene når kvaliteten varierer tidligere i pasientforløpet. Mangelfull utredning, utilstrekkelig dokumentasjon og høreapparatbehandling som ikke er tilstrekkelig verifisert og validert, kan føre til unødvendige og mangelfulle henvisninger, gjentatte undersøkelser og dårlig utnyttelse av kapasiteten i høyspesialiserte tjenester.
Prop. 1 S har som mål at Norge i 2030 skal ha en sammenhengende helse- og omsorgstjeneste, med korte ventetider og bedre bruk av helsepersonellets tid. Regjeringen understreker samtidig at spesialisthelsetjenesten skal sikre gode, trygge og likeverdige tjenester. Skal disse målene nås på hørselsområdet, må kvaliteten gjennom hele pasientforløpet prioriteres like høyt som produksjon og ventetid.
Riktig pasient på riktig sted – kvalitet må styrkes i hele henvisningskjeden
Regjeringen viser i Prop. 1 S til at så mange som 30 prosent av pasientene kan være unødvendig henvist til høreapparatutredning i spesialisthelsetjenesten.
Vi støtter målet om bedre henvisningskvalitet. Erfaringene fra vår egen spesialiserte virksomhet viser imidlertid at utfordringen ikke stopper ved inngangen til spesialisthelsetjenesten.
Vi ser ved vår virksomhet konsekvensene av prioriteringen mot kvantitet fremfor kvalitet. Dette medfører for oss mye ressursbruk på pasienter som ikke er utredet/fulgt opp grundig nok på lokalsykehus og hos avtalespesialister. Minst 50% av de henvisningene vi får burde vært håndtert bedre lokalt. Ikke minst er det synd på pasientene som ikke har fått optimalisert sine høreapparat. I tillegg beslaglegger dette kapasitet i en høyspesialisert nasjonal og regional tjeneste.
Det er positivt at regjeringen investerer i bedre kvalitet på henvisningene fra fastlegene. Vi etterlyser samtidig tilsvarende virkemidler for å sikre kvaliteten på utredning, behandling og henvisninger mellom nivåene i spesialisthelsetjenesten.
Dersom målet er riktig pasient på riktig sted, må kvalitetsarbeidet omfatte hele kjeden.
Verifisering og validering må inngå i et kvalitetsløft
Før en pasient henvises videre til mer spesialisert behandling, må det så langt som mulig kunne dokumenteres at ordinær habilitering/rehabilitering med høreapparater er optimalt gjennomført. Det innebærer ikke bare at pasienten har fått høreapparater, men at tilpasningen er verifisert og at behandlingsresultatet er validert.
Vi mener nasjonale retningslinjer for hørselsomsorgen bør definere krav til verifisering og validering av høreapparatbehandling, og at finansieringssystemet og tidsbruk må gjøre det mulig å gjennomføre disse tiltakene i klinisk praksis.
Det fremstår som en skjevhet dersom det etableres økonomiske virkemidler for å forbedre kvaliteten på henvisningene inn i spesialisthelsetjenesten, uten tilsvarende virkemidler for å sikre kvaliteten på behandlingen og henvisningene internt i spesialisthelsetjenesten.
Høreapparatgarantien må være en kvalitetsgaranti
Kortere ventetid er nødvendig. Men antall høreapparater som er utlevert, eller tiden fram til apparatet sitter i øret, sier i seg selv lite om kvaliteten på behandlingen.
Dersom økt produksjon oppnås ved kortere konsultasjoner og mindre tid til behovskartlegging, verifisering, validering, opplæring og oppfølging, og ikke minst å skrive gode henvisninger, kan resultatet bli høyere aktivitet uten tilsvarende helsegevinst.
Dette kan også flytte ressursbruken videre i systemet. En utilstrekkelig behandlet pasient forsvinner ikke nødvendigvis fra helsetjenesten, og dette ser vi dessverre altfor ofte. Pasienten kan komme tilbake, henvises videre eller ende i høyspesialiserte tjenester fordi effekten av ordinær behandling ikke er tilstrekkelig undersøkt eller optimalisert.
Oppgavedeling må være faglig begrunnet og kvalitetssikret
Vi støtter oppgavedeling når oppgaver kan utføres trygt av annet personell og dette frigjør spesialisert kompetanse til oppgaver som krever den.
Samtidig er vi bekymret for at oppgavedeling på hørselsområdet i for stor grad blir behandlet som et kapasitetsvirkemiddel, uten at kvalitetskrav, ansvarslinjer og konsekvenser for det samlede pasientforløpet er tilstrekkelig definert.
Robuste fagmiljøer må bevares, benyttes og utvikles
Når tjenester desentraliseres og oppgaver fordeles på flere aktører, må det samtidig sikres at dette ikke fører til en gradvis fragmentering eller nedbygging av de spesialiserte fagmiljøene.
Desentralisering kan gi pasientene tjenester nærmere der de bor, og hensiktsmessig oppgavedeling kan frigjøre spesialisert kompetanse. Men ikke all kompetanse bør desentraliseres eller deles bort. For komplekse pasientforløp er kvaliteten avhengig av robuste fagmiljøer med tilstrekkelig pasientvolum, bred erfaring, tverrfaglig kompetanse og tilgang til avansert diagnostikk og behandling.
Ved Rikshospitalet er audiografer, audiofysikerere, audiopedagoger og ØNH-leger samlet i et integrert klinisk miljø. Dette gir korte beslutningsveier og mulighet til å vurdere medisinske, audiologiske, tekniske og rehabiliteringsmessige problemstillinger i fellesskap. Samlingen av kompetanse gjør det mulig å håndtere komplekse problemstillinger og pasientforløp som mindre fagmiljøer vanskelig kan forventes å ha samme erfaring med.
Slike kompetanseklynger har en funksjon som går utover behandlingen av pasientene som fysisk møter ved det enkelte sykehuset. De fungerer som faglige ressurssentre for forskning, kompetanseutvikling, metodeutvikling, veiledning og vurdering av komplekse problemstillinger fra andre deler av tjenesten.
Videre utvikling av hørselsomsorgen bør derfor bygge på et prinsipp om at tjenester skal ytes på laveste effektive omsorgsnivå når dette er faglig forsvarlig, samtidig som høyspesialisert kompetanse samles og styrkes der dette gir bedre kvalitet og pasientsikkerhet.
Oppgavedeling og desentralisering må dermed ikke føre til at pasientvolum, kompetanse eller ressurser trekkes ut av spesialiserte miljøer i en slik grad at deres evne til å opprettholde høy kompetanse, håndtere komplekse pasientforløp og forskning svekkes.
Vi opplever dessverre nå en fragmentering av vår virksomhet innen cochleaimplantasjoner, ved at man ser ut til å bygge opp et nytt senter for CI ved AHUS. Dette vil bli en svært kostbar prosess, og kompetansen vi har bygget over 40 år vil dessverre lide under dette. Vi er per nå nordeuropas største CI senter, en status vi nå mister.
Vi mener også at store spesialiserte fagmiljøer i større grad bør bevares og brukes aktivt til å løfte kvaliteten i hele tjenesten. Det bør etableres strukturerte ordninger for hospitering, faglig veiledning og erfaringsutveksling mellom høyspesialiserte miljøer, hørselssentraler, avtalespesialister og andre relevante deler av tjenesten. Slik kan kompetanse spres uten at spesialistmiljøene bygges ned, samtidig som tettere faglige nettverk vil gjøre det enklere å drøfte komplekse pasienter og sikre at pasienten henvises til riktig nivå på riktig tidspunkt.
Matvalget · 20. oktober 2026Offentlige måltider
Om Matvalget
Matvalget jobber for bedre offentlige måltider med mer norsk, sesongbasert og økologisk mat. Siden 2015 har vi veiledet kjøkken i barnehager, skoler, sykehjem og kantiner, blant annet på oppdrag fra Landbruksdirektoratet. Vår erfaring er at gode offentlige måltider krever kompetente ansatte, tid til å lage mat, gode råvarer og virksomheter som anerkjenner måltidet som en del av samfunnsoppdraget. Arbeidet vårt er rettet mot kompetanseheving, endringsledelse og utvikling av måltider som kombinerer folkehelse og bærekraft. I tillegg har vi omfattende analyser av innkjøpene som gjøres i offentlig sektor, der vi måler på andel mat i tråd mer Helsedirektoratet sin retningslinjer, råvaregrad, opprinnelse, økologiks andel og 14 vargrupper.
Måltidet er også omsorg
Kommuner og fylkeskommuner kjøpte mat for drøyt 4,6 mrd. kroner i 2023. Offentlige måltider er derfor et av få virkemidler som samtidig styrker folkehelse, læring, beredskap og norsk matproduksjon. Det forutsetter at landbruks-, helse- og utdanningspolitikken trekker i samme retning. Det oppleves ikke slik i budsjettforslaget for 2027.
Statsbudsjettet satser på sykehus, eldreomsorg, psykisk helse og helsepersonell. Vi savner en tilsvarende satsing på maten som hver dag serveres til pasienter, beboere, barn og ansatte. Vi ber komiteen sørge for at bærekraftige måltider, med god ernæring, økologiske råvarer, mindre matsvinn og sterk kokkekompetanse, kobles til de store satsingene i budsjettet. Mat og måltid er en viktig del av helse- og omsorgstjenesten. Det handler om ernæring og helse, men også om omsorg, verdighet, forebygging, fellesskap og livskvalitet. Offentlige måltider kan være en praktisk arena for å omsette kostråd og forebyggende folkehelsepolitikk til hverdagspraksis, samtidig som måltidene kan bidra til matglede, fellesskap og utjevning av sosiale forskjeller.
Vi ber komiteen om å:
Folkehelse og forebygging
Løfte bærekraftige måltider i offentlig sektor som eget tema i folkehelsemeldingen, med helse-, klima- og miljøperspektivet sett i sammenheng.
Sørge for at partnerskapsavtalen med matvarebransjen omfatter offentlig servering og storhusholdning, med konkrete mål for matsvinn, grønnsaker, belgvekster og korn, lokalmat, sesongbruk og økologiandel.
Støtte at opptrappingen av et daglig skolemåltid starter i 2027. Skolemåltidet når alle barn uavhengig av økonomien hjemme, og er et av de mest direkte folkehelsetiltakene vi har for barn og unge.
Sikre en oversikt over innkjøpene til offentlige måltider som sikrer at maten som kjøper inn bygger på Helsedirektoratet sine rettingslinjer, støtter norsk matproduksjon og beredskap, og bidrar til nasjonalstrategi om meg økologisk jordbruk.
Eldreomsorg
Ta underernæring på alvor. I 2025 var 36,9 prosent av de vurderte sykehjemsbeboerne i risiko for underernæring, men bare seks av ti beboere ble vurdert, og bare 55 prosent av dem i risiko hadde en ernæringsplan (Helsedirektoratet).
Sørge for at Eldreløftet, med investeringstilskudd på over 4 mrd. kroner til om lag 1750 heldøgnsplasser, også omfatter kjøkken og måltider: kompetanse hos dem som lager maten, kjøkken nær beboerne og ernæringsplaner som følges opp.
Sikre at kjøkken og måltidskvalitet ikke svekkes i forenklingen av tilskuddsordningen. I 2026 ble den reduserte tilskuddssatsen for omsorgsplasser uten lokalt produksjonskjøkken fjernet, og for 2027 foreslås det å avvikle krav som ikke følger av annet regelverk. Vi ber om at insentivet for lokalt produksjonskjøkken videreføres.
Kompetanse og sykehus
Øremerke en del av omstillingstilskuddet til kommunene til mat- og ernæringskompetanse hos kokker og kjøkkenansatte.
Skjerme kostholdsarbeidet når underliggende etater og 21-poster effektiviseres med om lag 195 mill. kroner. Helsedirektoratets retningslinjer for mat og måltider er verktøy kjøkkenene bruker hver dag.
Gi de regionale helseforetakene i oppdrag å legge til rette for bærekraftige pasient- og personalmåltider.
Gode offentlige måltider er omsorg og forebygging i hverdagen. Vi ber komiteen gi dem en tydelig plass i budsjettet.
Med vennlig hilsen, Leif Magne Grastveit, Leder Matvalget
Psykologistudentenes opplysningsarbeid for unge (POFU) · 20. oktober 2026Høringsinnspill statsbudsjettet 2027
Til Helse- og omsorgskomiteen 20.10.2027
Vi takker for muligheten for å komme med innspill. Psykologistudentenes opplysningsarbeid for unge (POFU) er en ideell stiftelse, utviklet og driftet av psykologistudenter, med formål om å drive psykologisk opplysningsarbeid rettet mot unge.
Styrke tilskuddsordningen Psykisk helse i skolen (kap. 714, post 79)
I en tid der rapporterte psykiske vansker blant barn og unge øker, er forebyggende arbeid essensielt. FHI trekker i temautgaven om barn og unges psykiske helse i Folkehelserapporten 2025 frem viktigheten av tidlig forebyggende arbeid for å sikre gode langsiktige resultater og redusere kostnadene for samfunnet. POFU har fått støtte fra tilskuddsordningen Psykisk helse i skolen (under kap. 714, post 79) siden 2020. Da støtteordningen ble redusert med 10 millioner i Statsbudsjettet for 2024, fikk POFU også et kraftig kutt i støtte.
POFU gjennomførte i 2025 en intern undersøkelse blant lærere på skoler vi samarbeider med. Flertallet rapporterte at forventningene til skolens ansvar for psykisk helse er overveldende og 61% vurderer sin rolle som lite eller ikke tydelig i dette arbeidet. Majoriteten trakk frem behov for kompetanseheving for lærerne og at ekspertise utenfra gir god bistand. Samarbeidspartnere og kompetanse var sammen med tid og ressurser det lærerne opplevde som viktigst for å styrke psykisk helse i skolen. POFU opplever god tillit hos skolene og stor etterspørsel etter våre ressurser, men vi når ut til færre enn tidligere grunnet reduksjon i midler, og har lite rom for videreutvikling.
At psykologistudenter får anvende fagkunnskap i praktisk, forebyggende arbeid, anser vi også som svært viktig for å utvikle gode og trygge psykologer og fagpersoner. Dette vil utvilsomt gi positive ringvirkninger for samfunnet. Det er behov for å gi arbeidet med psykisk helse i skolen et løft, og det inkluderer samarbeidspartnere og frivillige aktører som POFU. Tilskuddsordningen Psykisk helse i skolen er et viktig bidrag til dette arbeidet, og må styrkes, som et minimum med en reversering av kuttet på 10 millioner fra statsbudsjettet for 2024.
POFU anbefaler komiteen om å:
Øke bevilgningen til tilskuddsordningen Psykisk Helse i Skolen (kap. 714, post 79) med minst 10 millioner og dermed reversere kuttet fra Statsbudsjettet 2024
Øke støtten til og fokus på forebyggende og lavterskeltilbud innen psykisk helse
Cochlear Norge AS · 20. oktober 2026Helhetlig hørselsomsorg må også omfatte personer med alvorlig hørselstap.
Skriftlig innspill til Prop. 1 S (2026-2027) fra Cochlear
Helhetlig hørselsomsorg må også omfatte personer med alvorlig hørselstap
Cochlear Norge takker for muligheten til å gi sitt innspill på Prop. 1 S (2026-2027) Utgiftskapitler under Helse- og omsorgsdepartementet.
Cochlear utvikler cochleaimplantat (CI), som er et avansert hørselshjelpemiddel til personer med alvorlig og svært alvorlig hørselstap. Med dette innspillet ønsker vi særlig å rette søkelyset mot behovet for å inkludere pasienter med alvorlig og svært alvorlig hørselstap i den nasjonale ambisjonen om en helhetlig hørselsomsorg.
Vi er svært positive til at forslaget til statsbudsjett for 2027 legger til grunn tydelige ambisjoner på hørselsområdet. Vi merker oss spesielt at Regjeringen varsler et videre arbeid med nasjonale retningslinjer for hørselsomsorgen, kompetanseutvikling, bedre oppgavedeling, og bruk av teknologi. Dette er viktige og nødvendige grep.
Hørselstap representerer en betydelig folkehelseutfordring. God hørselsomsorg er viktig for forebygging av isolasjon, kognitiv svikt, og psykiske plager. Hørselstap er i tillegg identifisert som en viktig risikofaktor for demens. Det anslås at omlag 36 prosent av voksne i Norge har nedsatt hørsel, hvorav rundt 700 000 personer har et hørselstap som påvirker hverdagen. Forekomsten øker markant med alder. Blant personer over 65 år anslås nær seks av ti å ha nedsatt hørsel. I Norge er det om lag 15 000 voksne med alvorlig og svært alvorlig hørselstap. Det ligger betydelige gevinster i at også denne pasientgruppen med de største hørselsutfordringene inkluderes i den nasjonale ambisjonen om en helhetlig hørselsomsorg.
For mange personer med alvorlig til svært alvorlig hørselstap vil ikke ordinære høreapparater være tilstrekkelig. Disse personene har behov for en mer avansert hørselshjelpemiddel i form av bl a CI. Vi opplever i dag at nasjonale ambisjonen for hørselsomsorgen ikke inkluderer pasientgruppen med alvorlig og svært alvorlig hørseltap. Vi mener det vil være hensiktsmessig at det ikke oppstår et skille i verken politikk, tjenesteutvikling eller pasientforløp basert på graden av hørseltap og hvilken teknologi den enkelte pasient trenger. Dette krever at den nasjonale hørselsomsorgen også må omfatte pasienter med alvorlig og svært alvorlig hørseltap, som vil ha nytte av CI som hørselhjelpemiddel.
Det er positivt at de regionale helseforetakene allerede er gitt oppdrag knyttet til kompetanseheving, kapasitetsutvikling, og hensiktsmessig oppgavedeling i hørselsomsorgen. Cochlear mener på denne bakgrunn at det er viktig at Stortinget bidrar til at oppfølgingen av dette arbeidet.
Cochlear ber komiteen legge følgende til grunn:
· Helhetlig hørselsomsorg må omfatte hele pasientgruppen.
Personer med alvorlig til svært alvorlig hørselstap, herunder de som vurderes for eller har CI, må inkluderes i nasjonale strategier, retningslinjer, tjenesteutvikling og pasientforløp på hørselsområdet.
· De regionale helseforetakene bør følges opp med klare forventninger.
Helse- og omsorgsdepartementet bør følge opp at de regionale helseforetakene ivaretar kapasitet, kompetanse, organisering og oppgavedeling for utredning, behandling og oppfølgning av CI i den ordinære styringsdialogen.
· Hørselsomsorg må forstås bredt.
Den politiske satsningen på hørselsomsorg bør inkluderer alle former for hørselhjelp og inkludere avanserte hørselshjelpemidler som CI, i tillegg til høreapparater. Dette vil bidra til at personer med alvorlig og svært alvorlig hørselstap nå inkluderes i den videre satsningen på hørselsomsorgen.
På denne bakgrunn håper Cochlear at helse- og omsorgskomiteen kan fremme følgende merknad:
«Stortinget ber Helse- og omsorgsdepartementet følge opp at personer med alvorlig og svært alvorlig hørselstap inkluderes i den helhetlige satsningen på hørselsområdet på en slik måte at denne pasientgruppen ivaretas med tilstrekkelig kapasitet i helsetjenesten»
Kontaktperson:
Jørgen Sætre
Cochlear Norge AS
E-post: [email protected]
Tel.: +47 928 24 299
www.cochlear.com
NOAH · 20. oktober 2026Innspill til Statsbudsjettet 2027 – kapitler fordelt til Helse- og omsorgskomiteen fra NOAH
NOAH – for dyrs rettigheter er Norges største organisasjon for vern av dyr. Arbeid for mer plantebasert mat, er en viktig del av vårt arbeid. Dette arbeidet er til fordel for både dyrevern, klima, naturvern, selvforsyning og bærekraftig landbruk – og ikke minst folkehelsen.
Plantebasert mat – et viktig fokusområde
NOAH vil understreke behovet for å øke midlene til kostholdstiltak under programkategori 10.10 Folkehelse, kap 714 Folkehelse. Helsedirektoratet la i 2024 fram nye nasjonale kostråd. Disse kostrådene er tydelige: Vi bør spise mest mulig mat fra planteriket, som grønnsaker, frukt, bær, fullkorn og belgvekster, og ingen bør spise mer enn 350 gram rødt eller bearbeidet kjøtt i uken.[1]
Dersom alle spiste i tråd med kostrådene, ville helsegevinsten være enorm – anslått av Helsedirektoratet til rundt 300 milliarder kroner i året, med andre ord to ekstra friske leveår.[2] Hvilke konkrete tiltak som utgjør denne summen presiseres også: «for mykje salt, for lite frukt og for lite nøtter og frø. Etter dette kjem for lite grønsaker, for lite fiber og for mykje tilarbeidd raudt kjøtt». Som kjent er for mye salt også nært knyttet til inntak av kjente bearbeidede kjøttprodukter.
Forskning er entydig på at et høyt inntak av rødt og bearbeidet kjøtt er knyttet til økt risiko for en rekke sykdommer, inkludert hjerte- og karsykdom, type 2-diabetes og flere former for kreft.[3] Verdens helseorganisasjon har klassifisert bearbeidet kjøtt som kreftfremkallende og rødt kjøtt som trolig kreftfremkallende.[4]
Norge har et betydelig overforbruk av rødt og bearbeidet kjøtt, og et for lavt inntak av frukt, grønnsaker og belgvekster. Dette gir både folkehelseutfordringer og klima- og ressursmessig ineffektivitet. Proposisjonen anerkjenner dette: «Mange har også for høyt inntak av mettet fett og salt, og av rødt og bearbeidet kjøtt. (…) Å få befolkningen til å spise mer frukt, bær, grønnsaker, grove kornprodukter og fisk/sjømat, og mindre rødt og bearbeidet kjøtt vil ikke bare være bra for helsa, men også for klimaet.»
Miljødirektoratets (2023) rapport, Klimatiltak i Norge mot 2030, fremhever at kjøttkutt i tråd med de forrige nasjonale kostholdsrådene er klimatiltaket med størst potensial for utslippskutt fram mot 2030 i Norge. I regjeringens klimaavtale med jordbruket ligger det også fast at regjeringen skal arbeide med forbruksendringer som indirekte kan medføre reduksjoner i klimagassutslipp fra jordbrukssektoren – som endringer i matforbruk i henhold til kostrådene.
Kapittel 714 Folkehelse – bevilgningen svikter kostrådene
For å oppnå kunnskapsøkning i befolkningen og en reell kostholdsendring er det behov for å sette av betydelige midler til kostholdstiltak for å fremme et mer plantebasert kosthold. Helsedirektoratets anbefalinger bør forankres sterkere i politikk og praksis.
Under kapittel 714 «Folkehelse», post 21 «Spesielle driftsutgifter», inkluderes «driftsutgifter til folkehelsetiltak». Under dette omtales «Kosthold og ernæring» i eget avsnitt, og det anføres at «kostholdspolitikken skal bidra til at en større andel av befolkningen følger kostrådene». I fjorårets budsjett stod det her: «Det foreslås å videreføre 7,5 mill. kroner til tiltak på kostholdsområdet». Beløpet var mindre enn tidligere år, og det ble ikke spesifisert tiltak for økt plantebasert forbruk i tråd med kostrådene.
I år er det ikke engang spesifisert et beløp. Det står kun: «Det foreslås å videreføre midler til Helsedirektoratets arbeid på kostholdsområdet, forankret i Meld. St. 15 (2022–2023) Folkehelsemeldinga.» Det står videre at man skal «videreføre arbeidet med implementering av kostrådene» i samarbeid mellom myndighetene og matbransjen. Men ingen konkrete tiltak for plantebasert mat nevnes eller tallfestes.
Ete tiltak for frukt finner man i post 74; 21 millioner til skolefrukt. Dette er positivt, men regjeringen innrømmer at tiltaket ikke fungerer optimalt delvis fordi foreldre må betale for abonnement. I proposisjonen står det: «Helsedirektoratet vurderer at innsatsen for å tilby frukt og grønt av god kvalitet til flest mulig grunnskoler er god. Til tross for dette har det ikke lyktes å stanse nedgangen i foreldrebetalte abonnementer eller å øke antall kommuner som tilbyr gratis skolefrukt.» Å ikke «klare» å få kommunene til å motta gratis frukt, betyr åpenbart at man ikke fremmer ordningen på en god nok måte. Det er kritikkverdig at det ikke foreligger noen plan for å øke konsumet av frukt og grønt i skolen gjennom ordningen.
Det er ikke akseptabelt at HOD ikke forplikter seg til et konkret beløp for å fremme plantebasert mat under post 21, og ikke har konkrete tiltak for fremme av plantebasert mat. Det er heller ikke akseptabelt at beløpene som tidligere har gått til «kostholdstiltak» er i den minimale størrelsesorden de er.
I LMDs budsjett er det avsatt kun 5 mill. til «Det store norske grøntløftet» under OFG, som skal bidra til å øke forbruket og andelen av norske frukt og grønnsaker. Samtidig bevilger LMD 15,5 milliarder til direkte støtte til produksjon av animalske produkter – herunder subsidiering for «rimelegare kjøtt og foredla kjøttprodukt til forbrukaren». Dette er direkte i strid med målene for helsepolitikken.
Behov for plan for økt plantebasert konsum, og finansiering av tiltak
En samordnet politikk som fremmer plantebasert kosthold vil møte flere mål samtidig; bedre helse, lavere klimagassutslipp, bedre ressursutnyttelse, lavere kostnader for helsevesenet, bedre dyrevern og styrket beredskap. Det er ikke akseptabelt at ikke regjeringen tar solide grep for plantebasert mat, på en måte som fungerer sektorovergripende.
NOAH ber komiteen presisere viktigheten av forbrukerrelaterte tiltak for kostholdsendring, og foreslå midler til et tverrsektorielt samarbeid mellom HOD, BFD, KLD og LMD, og for tiltak som gir økt kunnskap om plantebasert mat i befolkningen.
Danmark har opprettet et Plantefond som nå er på ca. 200 millioner danske kroner årlig, og som skal gå til plantebasert omstilling og øke inntaket av mat fra planteriket blant dansker. Plantefondet støtter blant annet sortsutvikling, dyrking, eksport, utdanning og forskning, samt samarbeid på tvers av verdikjedene.[5] Det deles også ut penger til holdningsskapende arbeid og andre tiltak for å øke fokuset på plantebasert mat på forbrukssiden. NOAH mener Norge må få på plass et plantefond etter dansk modell.
NOAH anser det helt nødvendig at regjeringen utarbeider en plan for plantebasert mat. Danmark fikk i 2023 en «Action Plan on Plant Based Foods».[6] Nederland har satt som offisielt mål at 50% av konsumerte proteiner skal komme fra planter innen 2030.[7] Frankrikes nasjonale strategi for mat, næring og klima har i 2026 klart stadfestet et mål om at befolkningen skal begrense kjøttforbruket.[8]
Regjeringen i Norge har planer og konkrete mål på andre områder innen konsum – for eksempel «Nasjonal alkoholstrategi» som tilsier «20% reduksjon i skadelig bruk av alkohol sammenlignet med 2010, i tråd med målsettingen til WHO».
For mye konsum av kjøtt er knyttet til de sterkest negative effektene på folkehelsen. En studie fra 2025 peker på konsum av bearbeidet kjøtt og rødt kjøtt som to av de tre viktigste faktorene.[9] Kostholdsfaktorer (og helserisiki som er forbundet med kostholdsfaktorer) rangerer høyere som risiko for sykdomsbyrde enn høyt alkoholkonsum.[10] Likevel finnes ikke tilsvarende strategi for å øke konsum av planter og redusere konsum av (særlig bearbeidet og rødt) kjøtt. Det finnes ingen konkrete mål, og få og sparsomt finansierte tiltak. Denne situasjonen er ikke forsvarbar, og NOAH ber om at Stortinget tar grep.
NOAH ber komiteen legge til følgende verbalforslag under post 21:
«Regjeringen skal utrede opprettelse av et Plantefond etter modell fra Danmark, på minst 100 millioner NOK årlig.»
NOAH forslår at et slikt fond finansieres i alle fall delvis av HOD under kap. 715, post 21. Fondet kan også delfinansieres av KLD og LMD.
NOAH foreslår videre følgende verbalforslag under avsnitt «Kosthold og ernæring»:
«Regjeringen skal legge en plan for fremme av plantebasert forbruk, som del av tiltak på kostholdsområdet. En slik plan skal ha konkrete mål om økt andel plantebasert mat, og redusert andel kjøtt, i norsk kosthold. Planen skal innebære konkrete tiltak til fremme av plantebasert mat.»
Kilder:
[1] Helsedirektoratet (2024). Kostråd for god helse og gode liv: Kostråd for befolkningen
[2] Helsedirektoratet (2024). Effektive kosthaldstiltak
[3] World Cancer Research Fund/American Institute for Cancer Research (2018). Diet, Nutrition, Physical Activity and Cancer: a Global Perspective.
[4] WHO/IARC (2015). Q&A on the carcinogenicity of the consumption of red meat and processed meat. International Agency for Research on Cancer
[5] Ministeriet for Fødevarer, Landbrug og Fiskeri. Fonden for plantebaserede fødevarer: Flerårig Strategi
[6] https://en.fvm.dk/news-and-contact/focus-on/action-plan-on-plant-based-foods; https://fvm.dk/nyheder-og-pressemeddelelser/2023/okt/foedevareministeren-har-netop-lancereret-verdens-foerste-handlingsplan-for-plantebaserede-foedevarer
[7] https://www.wur.nl/en/research/social-and-economic/accelerating-protein-transition
[8] https://www.euronews.com/2026/02/16/french-government-urges-citizens-to-limit-meat-consumption-to-fight-climate-change
[9] https://www.fhi.no/nyheter/2025/usunt-kosthold-gir-stor-sykdomsbyrde-i-norden-og-baltikum/
[10] https://www.fhi.no/he/fr/folkehelserapporten/samfunn/sykdomsbyrde/
Stickler Norge · 20. oktober 2026Styrket nasjonal koordinering og helhetlige helsetjenester for personer med sjeldne diagnoser
Høringsinnspill fra Stickler Norge til statsbudsjettet 2027
Til: Stortingets helse- og omsorgskomité
Innledning
Stickler Norge takker for muligheten til å gi innspill til Stortingets behandling av statsbudsjettet for 2027.
Stickler Norge er en landsdekkende forening for personer med Sticklers syndrom, pårørende, fagpersoner og andre som er opptatt av diagnosen.
Sticklers syndrom er en sjelden, arvelig, multisystemisk bindevevstilstand som kan påvirke flere deler av kroppen, blant annet syn, hørsel, skjelett og ledd. Personer med diagnosen kan derfor ha sammensatte behov for helsehjelp, habilitering og rehabilitering gjennom hele livet.
For personer med sjeldne diagnoser er det avgjørende at helsetjenestene har relevant kompetanse, at tjenestene samordnes, og at tilbudene tilpasses den enkeltes behov over tid. Frivillige organisasjoner bidrar også med kunnskapsformidling, mestringstilbud, erfaringsdeling og fellesskap.
Stickler Norge mener at budsjettprioriteringene må vurderes ut fra om de faktisk sikrer personer med sjeldne og sammensatte diagnoser tilgang til relevant diagnosekompetanse, sammenhengende tjenester og nødvendig oppfølging gjennom hele livet.
Vi ber derfor Stortinget om å prioritere nasjonal sjeldenkompetanse, bedre samordning, livslang habilitering og rehabilitering, helhetlig oppfølging av hørselsutfordringer og psykisk helse samt forutsigbare rammer for frivillige organisasjoner og reell brukermedvirkning.
1. Nasjonal samordning og tilgang til sjeldenkompetanse
Personer med sjeldne diagnoser møter ofte utfordringer fordi få fagpersoner har inngående kunnskap om den enkelte diagnosen. Helsepersonell møter sjelden personer med den enkelte sjeldne diagnosen og får derfor begrenset erfaring med å gjenkjenne og følge opp tilstanden. Dette gjør tilgang til oppdatert diagnosekunnskap og veiledning fra spesialiserte fagmiljøer særlig viktig.
Når flere organer og funksjoner er berørt, kan det være krevende å få en helhetlig vurdering og koordinert oppfølging.
Nasjonalt senter for sjeldne diagnoser og andre spesialiserte fagmiljøer er viktige for å bygge og spre kunnskap. Denne kompetansen må være tilgjengelig for helsepersonell som følger opp pasientene i spesialisthelsetjenesten og kommunene.
Den europeiske rapporten A European Blueprint for Rare Diseases fra EURORDIS løfter frem behovet for bedre koordinering av eksisterende kompetanse, fagmiljøer og nettverk. Dette er relevant for Norge, både når det gjelder nasjonal samordning og samarbeid med europeiske fagmiljøer.
Norsk deltakelse i europeiske referansenettverk kan bidra til at norske fagmiljøer får tilgang til spesialisert kunnskap om sjeldne og komplekse tilstander. Det er viktig at kunnskapen fra dette samarbeidet formidles og tas i bruk i norske fagmiljøer og helsetjenester, slik at den kommer pasientene til gode.
Fastlegen har en viktig rolle i den løpende og langsiktige oppfølgingen av personer med sjeldne diagnoser. For at oppfølgingen skal være forsvarlig og sammenhengende, må fastlegen ha tilgang til veiledning og samarbeid med spesialiserte fagmiljøer. Ved sjeldne og sammensatte diagnoser kan det også kreves ekstra tid til å innhente kunnskap, følge opp flere helseutfordringer og koordinere oppfølgingen med andre tjenester. Finansieringsordningene bør derfor ta høyde for ressursbehovet ved langvarige og komplekse pasientforløp.
Brukermedvirkning må være en integrert del av utviklingen av helse- og omsorgstjenestene. Foreninger som representerer personer med sjeldne diagnoser, har viktig erfaringsbasert kunnskap om hvordan helsetjenestene fungerer i praksis, og hvilke utfordringer pasienter og pårørende møter gjennom livet.
Det må sikres tilstrekkelige og forutsigbare økonomiske og praktiske rammer, slik at også små foreninger for sjeldne diagnoser kan delta aktivt i nasjonale råd, utvalg, fagnettverk og utviklingsprosesser.
Stickler Norge ber Stortinget om å prioritere:
Forutsigbar finansiering av Nasjonalt senter for sjeldne diagnoser og relevante fagmiljøer, slik at kompetanse kan opprettholdes og formidles.
Bedre samordning mellom nasjonale kompetansemiljøer, spesialisthelsetjenesten, fastleger og kommunale tjenester.
At fastlegeordningens finansiering tar hensyn til ressursbehovet ved oppfølging av personer med sjeldne og sammensatte diagnoser.
At behovet for tid, diagnosekunnskap og koordinering i langvarige og komplekse pasientforløp ivaretas.
Videreføring av relevant samarbeid med europeiske fagmiljøer og referansenettverk.
Tidlig involvering av brukerorganisasjoner og reell mulighet til å påvirke utviklingen og organiseringen av tjenestene.
Representasjon for brukerorganisasjoner for sjeldne diagnoser i relevante nasjonale råd, utvalg, fagnettverk og utviklingsprosesser.
Tilstrekkelige og forutsigbare midler til brukermedvirkning, slik at også små foreninger som representerer sjeldne diagnoser kan delta aktivt på nasjonalt nivå.
2. Habilitering og rehabilitering gjennom hele livet
Behovet for habilitering og rehabilitering ved sjeldne diagnoser kan endre seg over tid. For personer med Sticklers syndrom kan syns- og hørselsutfordringer, smerter, tidlig artrose, redusert bevegelighet og fatigue påvirke funksjon, deltakelse og livskvalitet.
Det er derfor viktig at rehabilitering ikke begrenses til enkeltstående opphold eller bestemte livshendelser. Tilbudene må kunne tilpasses når helsetilstand, funksjon eller livssituasjon endrer seg.
Personer med sjeldne diagnoser må få rehabiliteringsbehovene sine vurdert individuelt. Det forutsetter at rehabiliteringstjenestene har tilgang til nødvendig sjeldenkompetanse. Stickler Norge ber om at budsjettprioriteringene ivaretar både tilgang til rehabilitering og bevaring av spesialisert kompetanse, slik at manglende diagnosekunnskap eller endringer i tjenestetilbudet ikke fører til at personer med sjeldne diagnoser mister nødvendig oppfølging.
Når rehabiliteringstilbud endres, omorganiseres eller flyttes, må opparbeidet kompetanse kunne videreføres til nye fagmiljøer og tjenestesteder. Uten planlagt kompetanseoverføring er det risiko for at kunnskap går tapt, og at pasientene får et mindre tilpasset tilbud.
Dette krever strukturer for dokumentasjon, kunnskapsdeling og samarbeid mellom nasjonale kompetansemiljøer og rehabiliteringstjenester. Det må også settes av ressurser til å opprettholde kompetansen over tid.
Stickler Norge ber Stortinget om å prioritere:
Tilgang til habilitering og rehabilitering gjennom hele livet for personer med sjeldne diagnoser og sammensatte behov.
Rehabiliteringstilbud med relevant tverrfaglig kompetanse.
At budsjettprioriteringene ivaretar behovet for langsiktig oppfølging av personer med sjeldne diagnoser.
Systematisk dokumentasjon, bevaring og overføring av kompetanse når rehabiliteringstilbud endres, omorganiseres eller flyttes.
Samarbeid mellom rehabiliteringstjenester og nasjonale kompetansemiljøer.
At behovene til personer med sjeldne diagnoser ivaretas i oppfølgingen av den nasjonale handlingsplanen for habilitering og rehabilitering.
3. Helhetlige hørselshelsetjenester
Hørselsutfordringer kan være en del av sykdomsbildet ved Sticklers syndrom, en medfødt, genetisk tilstand som kan påvirke flere organsystemer. Hørselstapet kan variere i type og grad, og hørselsutfordringene kan utvikle seg over tid. Det kan derfor være behov for gjentatte undersøkelser, behandling, høreapparater, individuell tilpasning og regelmessig oppfølging gjennom hele livet. Oppfølgingen må ta høyde for at behovene kan endre seg, og at tidlig identifisering og riktig tilrettelegging er viktig for kommunikasjon, deltakelse og livskvalitet.
For personer med sjeldne diagnoser er det viktig at hørselsutfordringer ikke vurderes isolert fra resten av helsesituasjonen. Manglende samordning kan gjøre det vanskelig å få et tilbud som tar hensyn til både diagnosen og den enkeltes behov.
Et eksempel er personer med Sticklers syndrom som også har ganespalte. Ganespalte kan være forbundet med problemer med mellomøret og nedsatt hørsel, og kan kreve oppfølging fra øre-nese-hals-spesialist og audiologiske fagmiljøer. Dette illustrerer behovet for koordinert oppfølging der hørsel, ørehelse og øvrige forhold ved diagnosen ses i sammenheng. Tilgang til relevant kompetanse og kontinuitet i oppfølgingen er viktig for at hørselsutfordringer skal oppdages og følges opp på en god måte.
Stickler Norge mener at styrking av enkeltstående deler av hørselsomsorgen må ses i sammenheng med behovet for helhetlige pasientforløp. For personer med Sticklers syndrom er det særlig viktig at hørselsfaglige tjenester samarbeider med fagpersoner som kjenner til diagnosens øvrige helseutfordringer.
Stickler Norge ber Stortinget om å prioritere:
Tilstrekkelige ressurser til sammenhengende hørselsoppfølging gjennom hele livet.
Bedre samordning mellom utredning, behandling, tilpasning av høreapparater og videre oppfølging.
Samarbeid mellom hørselsfaglige miljøer og fagpersoner med kunnskap om sjeldne diagnoser.
At utviklingen av hørselsomsorgen ivaretar behovene til personer med sjeldne diagnoser og sikrer sammenheng mellom undersøkelser, behandling og oppfølging.
4. Psykisk helse og psykososial støtte
Å leve med en sjelden diagnose kan innebære langvarig usikkerhet, funksjonsutfordringer og behov for tilpasninger i hverdagen. Når en medfødt genetisk tilstand kan påvirke flere deler av helsen og utvikle seg over tid, kan det også oppstå nye utfordringer gjennom ulike livsfaser. Dette kan påvirke psykisk helse, sosial deltakelse og opplevelsen av mestring. Også pårørende kan ha behov for støtte.
EURORDIS’ Rare Barometer-undersøkelser setter søkelys på erfaringene og utfordringene til personer som lever med sjeldne diagnoser, og familiene deres. Brukererfaringer er viktige for å forstå hvordan helsetjenestene kan møte behovene bedre.
Stickler Norge støtter behovet for å styrke psykisk helse og tilgjengelige hjelpetilbud. Samtidig er det viktig at tilbudene også ivaretar personer med sjeldne og sammensatte diagnoser, som kan ha behov for langvarig og koordinert oppfølging.
For denne gruppen må psykisk helse ses i sammenheng med somatiske helseutfordringer, funksjonsendringer, smerter, fatigue og behov for rehabilitering. Når helseutfordringer endrer seg over tid, kan også behovet for støtte og tilrettelegging endre seg. Det krever at relevante helse- og omsorgstjenester har tilstrekkelig kunnskap og kapasitet til å følge opp den enkelte.
Det er derfor viktig med bedre samordning mellom psykisk helsevern, somatiske tjenester, rehabilitering og kommunale tilbud. Generelle satsinger på psykisk helse må også komme personer med sjeldne diagnoser til gode, og tilbudene må være tilgjengelige og tilpasset den enkeltes situasjon.
Stickler Norge ber Stortinget om å prioritere:
At psykisk helse og psykososiale behov ivaretas som en del av den helhetlige oppfølgingen av personer med sjeldne diagnoser.
Tilstrekkelig kunnskap og kapasitet i relevante helse- og omsorgstjenester til å gi nødvendig og tilpasset hjelp.
Bedre samarbeid mellom somatiske tjenester, psykisk helsevern, rehabilitering og kommunale tjenester.
At erfaringer fra EURORDIS’ undersøkelser og kunnskapen til brukerorganisasjonene brukes i videre utvikling av helse- og omsorgstilbudene.
At lavterskeltilbud og andre psykiske helsetjenester også er tilgjengelige for personer med sjeldne og sammensatte diagnoser, og tar hensyn til deres individuelle behov.
5. Forutsigbar finansiering av frivillige organisasjoner og mestringstilbud
Frivillige organisasjoner som representerer personer med sjeldne diagnoser, bidrar med kunnskap, erfaringsdeling, likemannsarbeid, kurs og møteplasser. De skaper fellesskap for mennesker som ofte tilhører små målgrupper, og som kan ha få muligheter til å møte andre i samme situasjon.
For mange små organisasjoner er tilskudd gjennom Studieforbundet Funkis viktig for å gjennomføre opplæring og aktiviteter som fremmer læring, mestring og deltakelse. Mange har begrensede muligheter til å skaffe alternative inntekter og er avhengige av frivillig innsats.
Endringer i tilskuddsordninger for studieforbund kan få konsekvenser for organisasjoner som representerer personer med funksjonsnedsettelser, kroniske sykdommer og sjeldne diagnoser. Reduserte rammer kan føre til færre kurs og samlinger og mindre mulighet til å sikre nødvendig tilrettelegging for deltakelse.
Dette må ses i sammenheng med punkt 8 i oppfølgingen av Nasjonal strategi for sjeldne diagnoser, som handler om hvordan brukernes behov for mestring i et livsløpsperspektiv bedre kan ivaretas, blant annet i samarbeid med brukerorganisasjonene.
Stickler Norge mener at finansieringen av eksisterende mestringstilbud må vurderes i lys av dette oppfølgingsarbeidet. Det er viktig å unngå at etablerte arenaer for læring, erfaringsdeling og fellesskap svekkes før konsekvensene er vurdert og eventuelle alternative tilbud er på plass.
Det er også viktig å skille mellom finansiering av mestringstilbud og ressurser til brukermedvirkning. Kurs, samlinger og erfaringsdeling krever økonomiske rammer, mens deltakelse i råd, utvalg, fagnettverk og nasjonale utviklingsprosesser krever tid til forberedelser, møter og oppfølging. Skal brukerorganisasjonene bidra reelt i utviklingen av helse- og omsorgstjenestene, må det legges til rette for begge deler.
Stickler Norge ber Stortinget om å prioritere:
Forutsigbare tilskudd til Studieforbundet Funkis og andre relevante ordninger for opplæring og mestringsarbeid.
At konsekvensene av endringer i tilskuddsordningene for små brukerorganisasjoner vurderes, og at eksisterende mestringstilbud ikke svekkes uten at konsekvensene er utredet og alternative løsninger er avklart.
Konkret oppfølging av punkt 8 i Nasjonal strategi for sjeldne diagnoser, i samarbeid med brukerorganisasjonene.
At små foreninger for sjeldne diagnoser har forutsigbare rammer for både mestringsarbeid og reell brukermedvirkning.
At det legges til rette for at brukerorganisasjoner kan delta i nasjonale råd, utvalg, fagnettverk og utviklingsprosesser, også når organisasjonene har begrensede administrative og økonomiske ressurser.
Avslutning – prioriteringer for 2027
For personer med sjeldne diagnoser er tilgang til relevant kompetanse, sammenhengende tjenester og langsiktig oppfølging avgjørende. Dette forutsetter at politiske mål følges opp gjennom budsjettprioriteringer, og at opparbeidet kunnskap bevares og videreføres når tjenester endres.
Stickler Norge mener det er nødvendig å sikre at prioriteringene i statsbudsjettet ivaretar behovene til personer med sjeldne diagnoser. Særlig gjelder dette nasjonal koordinering, livslang rehabilitering, helhetlig oppfølging og reell brukermedvirkning.
Stickler Norge ber Stortinget om å prioritere:
Nasjonal sjeldenkompetanse og samordning, inkludert finansieringsordninger som ivaretar fastlegenes behov for tid og koordinering ved sammensatte pasientforløp.
Habilitering og rehabilitering gjennom hele livet, med tilgang til relevant sjeldenkompetanse og systemer for å bevare og overføre kompetanse når tilbud endres.
Helhetlig oppfølging av hørsel og psykisk helse, med tilstrekkelig kapasitet og bedre samarbeid mellom tjenestene.
Forutsigbar finansiering av frivillige organisasjoner og mestringstilbud, og konkret oppfølging av punkt 8 i Nasjonal strategi for sjeldne diagnoser.
Sterkere og mer forpliktende brukermedvirkning, med tidlig involvering, reell påvirkningsmulighet og representasjon i relevante nasjonale beslutningsprosesser. Det må sikres tilstrekkelige og forutsigbare økonomiske og praktiske rammer som gjør det mulig også for små foreninger for sjeldne diagnoser å delta aktivt.
Vi ber helse- og omsorgskomiteen ivareta disse prioriteringene i behandlingen av statsbudsjettet for 2027, og sikre at budsjettprioriteringene understøtter sammenhengende tjenester, varig kompetanse og gode mestringsmuligheter for personer med sjeldne diagnoser.
Vi takker for at våre innspill tas med i det videre arbeidet med statsbudsjettet for 2027.
Med vennlig hilsen
Stickler Norge
Eikaklinikken AS · 20. oktober 2026Små ideelle helsetilbud må høres og sikres rammer til å hjelpe dem som trenger det mest
EIKAKLINIKKENS INNSPILL TIL STATSBUDSJETTET FOR 2027
Til helse- og omsorgskomiteen – kapittel 765, post 60 og 72
Pasientene trenger behandling som møter deres behov, og tjenester med ressurser til å gi den forsvarlig. Vi støtter nærklinikkforsøket, men mener det må være tydelig hva som skal endres for dem som ikke har fått tilstrekkelig hjelp i dagens tilbud. Samtidig må eksisterende pasientoppfølging sikres.
VI BER KOMITEEN OM TRE KONKRETE GREP:
Finansier nærklinikk med nye midler. Oppretthold de foreslåtte 10 millionene til forsøket, og tilbakefør den tilsvarende reduksjonen i de tre tilskuddsordningene under kapittel 765, post 72.
Avklar hvordan forsøket skal hjelpe pasienter som ikke har hatt nytte av ordinær LAR eller tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB). Be om en konkret plan for individuell tilpasning, pasientmedvirkning, fleksibel oppfølging og vurdering av kontrolltiltak. Ukoms anbefalinger og systematisk innhenting og evaluering av pasienters og fagmiljøers erfaringer må inngå i arbeidet.
Styrk driftstilskuddene og gjør finansieringen mer forutsigbar. Be regjeringen sørge for at søknad og tildeling uttrykkelig vurderer nødvendige kostnader til bemanning, ledelse, kvalitetssystemer og støttefunksjoner. Drift og prosjekter må skilles tydeligere, og forventet aktivitet må tilpasses tildelt beløp og kravene til forsvarlighet.
Eikaklinikken er en ideell, tverrfaglig ruspoliklinikk i Oslo. Vi følger opp voksne med langvarig opioidavhengighet, blant annet pasienter som ikke har fått tilstrekkelig hjelp gjennom ordinær legemiddelassistert rehabilitering (LAR). Vi kombinerer medisinsk behandling, somatisk oppfølging og sosialfaglig støtte. Pasientens mål, stabilisering og skadereduksjon er utgangspunktet for arbeidet.
1. NÆRKLINIKK: BEDRE TILGANG MÅ FØLGES AV RELEVANT BEHANDLING
Budsjettforslaget beskriver nærklinikk som et samarbeid mellom kommunen og spesialisthelsetjenesten, og som et mulig knutepunkt for ideelle aktører. Det opplyses at Oslo kommune og Oslo universitetssykehus har utarbeidet et mandat for videre arbeid, og at forsøket skal evalueres. [1] Eikaklinikken har fått avslag på innsyn i mandatet og kjenner derfor ikke det endelige behandlingsinnholdet eller ansvarsfordelingen for substitusjonsbehandling.
Vi er bekymret for at nærklinikken skal gi bedre tilgang til somatisk helsehjelp og koordinering, mens substitusjonsbehandlingen fortsetter som før i LAR/TSB. Dersom behandlingen videreføres på samme vilkår, kan pasientene få en ny inngang til tjenestene uten å få et behandlingstilbud de klarer å nyttiggjøre seg. Vi ber komiteen få avklart hvordan forsøket skal møte denne utfordringen.
For noen av våre pasienter er det nettopp forholdet til LAR som er vanskelig. Vår erfaring er at medikamentelle alternativer, behandlingsmål, kontrolltiltak, behandlingsrelasjoner og begrenset individuell tilpasning kan gjøre det vanskelig å nyttiggjøre seg behandlingen. Bedre samordning løser ikke nødvendigvis dette. Forsøket må derfor undersøke hva som må endres for pasienter som allerede har prøvd ordinær behandling uten tilstrekkelig nytte.
Ukoms anbefalinger må få praktiske konsekvenser
Riksrevisjonen har dokumentert mangler i tilpasning og samordning av tjenestene til personer med samtidige rusmiddellidelser og psykiske lidelser. [2] Ukoms rapport «Når rusen definerer helsehjelpen» gir konkrete anbefalinger som bør prege nærklinikkforsøket: [3]
Faglig veiledning og nettverk må støtte komplekse kliniske vurderinger, slik at handlingsrommet for fleksibilitet og individuell tilpasning i LAR tas mer aktivt i bruk.
Psykiske, kognitive og somatiske tilstander må utredes og behandles parallelt, også ved pågående rusmiddelbruk. Nødvendig abstinens- og smertelindring må bidra til at somatisk behandling kan gjennomføres.
Uteblivelser må utløse aktiv oppfølging. Ansvar for pasientforløpet må være tydelig, også ved ustabilitet og overganger mellom tjenester.
Pasient- og pårørendeerfaringer må brukes systematisk i forbedringsarbeidet, og samarbeidet med frivillig sektor styrkes.
Disse anbefalingene treffer sentrale deler av Eikaklinikkens arbeidsmåte: individuelle mål, skadereduksjon, samtidig somatisk oppfølging, sosialfaglig støtte og arbeid med tillit og kontinuitet. Rusfrihet er ikke en forutsetning for hjelp. En eventuell endring eller stans i en bestemt legemiddelbehandling av hensyn til forsvarlighet må skilles fra avslutning av den samlede oppfølgingen. Behandlingskultur og forståelse av pasientenes livssituasjon Barrierene handler også om behandlingskultur. NIMs beskrivelser av stigma og avvisning og Ukoms funn om hvordan rusmiddelbruk kan overskygge andre hjelpebehov, gir grunn til å undersøke hvordan holdninger preger tjenestenes praksis. [3, 5] Etter vår vurdering kan stigmatisering få en institusjonalisert form når negative forventninger til pasientgruppen bygges inn i rutiner, kontrolltiltak og vilkår for hjelp. NIM fremhever også betydningen av nødvendighet og forholdsmessighet ved kontrolltiltak i LAR. [4]
Vi møter pasienter som opplever at tjenestene i for liten grad forstår hvordan avhengighet, psykiske og somatiske plager, utrygge boforhold og tidligere negative behandlingserfaringer påvirker hverdagen. Krav som fremstår som rimelige for tjenesten, kan være vanskelige å gjennomføre for pasienten. Når manglende oppmøte eller vansker med å følge behandlingsopplegget forstås som manglende motivasjon, kan behovet for tilpasning bli oversett.
Hjelpen kan samtidig oppleves som fragmentert og lite fleksibel når behov og funksjonsnivå endrer seg. Pasienten må forholde seg til flere tjenester, ulike vilkår og skiftende ansvar, mens sammenhengen i eget liv blir borte mellom tjenestenes ansvarsområder. Nærklinikkforsøket må derfor også undersøke behandlingskulturen: hvordan pasientene blir forstått, hvordan beslutninger tas, og om hjelpen tilpasses livet de faktisk lever. Dette må følges opp med reell medvirkning, individuelle vurderinger av kontrolltiltak og oppfølging som kan endres når pasientens behov endrer seg.
Erfaringskunnskap må påvirke utviklingen og evalueres
Vi ber om at pasienter og fagmiljøer med erfaring fra alternative og skadereduserende behandlingsmodeller involveres tidlig nok til å påvirke forsøket. Erfaringer må hentes inn systematisk, både nasjonalt og internasjonalt, og sammenholdes med forskning. Også erfaringene til dem som avbryter behandling eller takker nei, må inngå.
Eikaklinikkens erfaringer dokumenterer ikke alene at vår modell er mer effektiv enn andre. De gir grunnlag for å undersøke hvilke tilpasninger som bidrar til stabilisering og kontinuitet, for hvem og med hvilken risiko. Ukoms rapport dokumenterer heller ikke effekten av bestemte legemiddelalternativer; dette må vurderes særskilt.
Evalueringen bør undersøke behandlingsinnhold, pasientenes opplevelser, helse, livskvalitet, funksjon, kontinuitet og uønskede hendelser. Kliniske erfaringer må kunne dokumenteres og evalueres i samarbeid med forsknings- og kompetansemiljøer, uten at små aktører alene må finansiere dette arbeidet.
Vi ber komiteen etterspørre hvordan nærklinikkforsøket skal møte pasienter som ikke har nyttiggjort seg ordinær LAR/TSB, og om forsøket skal prøve ut tilpasninger i substitusjonsbehandlingen eller videreføre denne innenfor eksisterende rammer.
2. FINANSIERING: FORUTSIGBAR DRIFT ER EN FORUTSETNING FOR FAGLIG KVALITET
Nye forsøk må ikke svekke eksisterende pasientoppfølging
Regjeringen foreslår 10 millioner kroner til nærklinikk over post 60, finansiert gjennom en tilsvarende reduksjon i tre tilskuddsordninger under post 72. Oppfølgingstilskuddet som finansierer Eikaklinikken, inngår i disse. Fordelingen av reduksjonen mellom ordninger og mottakere er ikke angitt. [1]
Det er ikke avklart for oss om nærklinikken skal ivareta den behandlingsfunksjonen Eikaklinikken har. En reduksjon i eksisterende tilbud kan derfor ramme pasienter uten at forsøket gir dem et relevant alternativ. Kontinuitet, etablerte behandlingsrelasjoner og opparbeidet kompetanse må inngå i vurderingen før midler omdisponeres.
Usikker finansiering begrenser planlegging og kapasitet
Vi vet av erfaring hvor vanskelig det er å planlegge bemanning, rekruttering og pasientinntak når vi ikke vet hvilke midler vi har å drive for. Pasientbehandling krever at vi kan forplikte oss over tid. Usikker finansiering gjør oss tilbakeholdne med å ansette og ta inn flere pasienter, selv om behovet for hjelp er der.
Når budsjett og aktivitet stadig må tilpasses usikre rammer, går det også tid fra faglig utvikling og oppfølging av ansatte. Konsekvensen kan bli færre pasientplasser, utsatt kvalitetsarbeid og større sårbarhet ved fravær. Usikkerheten får dermed direkte betydning for hjelpen vi kan gi.
Vi anbefaler et tydeligere skille mellom drift og tidsavgrensede prosjekter i søknad og tildeling. Muligheten for treårige tilskudd i dagens regelverk bør brukes aktivt for egnede, løpende tilbud, innenfor forbeholdet om årlige bevilgninger og krav til måloppnåelse. [7] Forutsigbarheten bør også styrkes gjennom tidlige avklaringer om tildeling og forventet aktivitet.
Finansieringen må gjenspeile innhold, ansvar og risiko
En klinikk som gir medisinsk behandling og følger opp legemiddelbruk, har andre driftsforutsetninger enn et tilbud uten klinisk behandlingsansvar. Det gjelder blant annet helsepersonellkompetanse, journalføring, legemiddelsikkerhet og systematisk oppfølging av behandlingsrisiko. Sosialfaglige tilbud har også viktige og krevende oppgaver. Finansieringen må bygge på hvilke tjenester som faktisk ytes, og hvilke krav disse utløser.
Helsepersonelloven § 16 krever at virksomheten organiseres slik at helsepersonell kan oppfylle sine lovpålagte plikter. Kravene til styring og kvalitetsforbedring må ivaretas ut fra aktivitet og risiko. [6] For en liten helseklinikk krever dette ressurser til ledelse, risikovurderinger, avvikshåndtering, kompetanseoppfølging og administrative støttefunksjoner. Dette er nødvendige kostnader ved forsvarlig pasientbehandling.
Dagens regelverk etterspør allerede faglig innhold, kompetanse og risikovurderinger. [7] Vår erfaring er likevel at søknadsformatet ikke tydelig nok synliggjør sammenhengen mellom behandlingsansvar, faste driftskostnader og kapasitet. Det må komme tydelig frem både i søknaden og i begrunnelsen for tildelingen hvilke ressurser som trengs for å levere tilbudet forsvarlig.
Antall brukere sier lite alene om kvaliteten på et tilbud. Det må også vurderes hva oppfølgingen innebærer, hvilken kompetanse den krever og hvilket ansvar virksomheten har. For tilbud som yter helsehjelp, bør søknadsbehandlingen omfatte hvordan nødvendige styringssystemer er etablert og følges opp. Dette gir et bedre grunnlag for å vurdere kvalitet, risiko og gjennomføringsevne. Samtidig må kostnadene ved å opprettholde systemene inngå i finansieringen. En lav administrasjonsandel er ikke i seg selv et uttrykk for effektiv drift dersom nødvendige ledelses- og støttefunksjoner mangler.
Likeverdig vurdering av små og store aktører
Små, selvstendige aktører kan være like profesjonelle som større organisasjoner, men ha mindre tilgang til felles støttefunksjoner og økonomiske reserver. Søknad og vurdering bør derfor synliggjøre hvilke ressurser tilbudet faktisk har tilgang til, og hvilke funksjoner det selv må finansiere. Organisasjonsstørrelse alene er ikke et mål på kvalitet eller økonomisk handlingsrom.
Åpne kriterier må gjøre det mulig å få vurdert faglig bidrag og reelle driftsbehov gjennom det ordinære søknadsløpet, uavhengig av kapasitet til profilering og politisk påvirkning. Myndighetenes forventninger til kvalitet og forsvarlighet må følges av en finansiering som gjør det mulig å oppfylle dem.
KILDER
[1] Prop. 1 S (2026–2027), Helse- og omsorgsdepartementet, kapittel 765, s. 252–256.
[2] Riksrevisjonen (2025). Helse- og velferdstjenester til personer med samtidige rusmiddellidelser og psykiske lidelser. Dokument 3:5 (2024–2025), s. 7–11.
[3] Ukom (2026). Når rusen definerer helsehjelpen. Særlig s. 3–7 og 28–46.
[4] Norges institusjon for menneskerettigheter (2022). Rus og menneskerettigheter, s. 48–50.
[5] Norges institusjon for menneskerettigheter (2024). «Du har ikke noe her å gjøre» – En undersøkelse om rusavhengiges opplevelser av diskriminering og stigma, s. 7–11.
[6] Helsepersonelloven § 16. Forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten §§ 5–9, med Helsedirektoratets kommentarer og veiledning.
[7] Helsedirektoratet. Regelverk for oppfølgingstilbud til personer med rusmiddelproblemer, psykiske helseproblemer og/eller erfaring fra salg og bytte av seksuelle handlinger, publisert for tilskuddsåret 2026. Avsnittene om søknadens innhold og tildelingskriterier.
Hodepine Norge · 20. oktober 2026Hodepine Norges innspill til Helse- og omsorgskomiteen om statsbudsjettet 2027
Hodepine Norges innspill til Helse- og omsorgskomiteen om statsbudsjettet 2027
Hodepine Norge er forbundet for personer med migrene, klasehodepine og andre hodepinesykdommer.
Kap. 2.9 Metodevurdering – helhetlige gjennomganger av terapiområder
Hodepine Norge støtter en helhetlig metodevurdering av migrenebehandling. Vi oppfordrer til at arbeidet gjennomføres med et tydelig pasientperspektiv, der målet er at flere får tilgang til virksom behandling, at unødvendige barrierer reduseres og at utviklingen av nye behandlingsmuligheter ikke hindres.
Hodepine Norge stiller seg positivt til regjeringens forslag om å bevilge midler til Direktoratet for medisinske produkter for å gjennomføre helhetlige metodevurderinger av utvalgte terapiområder, herunder legemidler for migrene. Vi mener en slik gjennomgang kan være et viktig bidrag til å sikre et bredere behandlingstilbud for personer som lever med migrene og andre hodepinesykdommer.
En helhetlig vurdering av eksisterende legemidler kan bidra til at behandlingsalternativer som allerede er tilgjengelige, blir vurdert på nytt med tanke på effekt, sikkerhet, kostnader og tilgjengelighet. Dette kan blant annet være relevant for eldre legemidler som Candesartan, som benyttes forebyggende ved migrene. Hodepine Norge håper at gjennomgangen vil bidra til at flere pasienter får tilgang til nødvendig behandling, også der det finnes rimeligere eller eldre behandlingsalternativer.
Samtidig er det viktig at gjennomgangen også omfatter nyere legemidler og moderne behandlingsmetoder. Ikke alle pasienter har tilstrekkelig effekt av tradisjonell behandling, noen opplever betydelige bivirkninger eller har andre forhold som begrenser behandlingsalternativene. Tilgang til nye behandlingsmetoder er derfor avgjørende for at flere skal få en behandling som både gir god effekt og livskvalitet.
Hodepine Norge vil understreke at målet med den helhetlige metodevurderingen bør være å utvide pasientenes samlede behandlingstilbud – ikke å begrense tilgangen til moderne og effektiv behandling. Gjennomgangen bør ikke føre til at pasienter som har god effekt av nyere legemidler mister tilgang til behandlingen de er avhengige av, eller at innføringen og bruken av nye behandlingsalternativer blir forhindret. Eventuelle vurderinger av kostnadseffektivitet og prioritering må ta hensyn til pasientenes individuelle behov, behandlingseffekt og konsekvensene sykdommen har for den enkeltes funksjon og livskvalitet.
Kap. 733 Habilitering og rehabilitering
Hodepine Norge mener rehabiliteringstilbudet til personer med kroniske hodepinesykdommer må prioriteres. Vi støtter derfor en helhetlig gjennomgang av habiliterings- og rehabiliteringsfeltet, og ber komiteen sikre konkrete tiltak og tilstrekkelige bevilgninger.
Hodepine Norge mener det er behov for å prioritere rehabiliteringstilbudet til personer med kroniske hodepinesykdommer. For mange kan sykdommen medføre betydelige og langvarige utfordringer knyttet til funksjonsevne, arbeid og dagligliv.
Hodepine Norge støtter derfor arbeidet med en helhetlig gjennomgang av habiliterings- og rehabiliteringsfeltet, og ber komiteen sikre at arbeidet følges opp med konkrete tiltak og tilstrekkelige bevilgninger.
Nasjonal hjernehelsestrategi
Hodepine Norge ønsker å oppfordre til konkret finansiering for at tiltakene i Nasjonal hjernehelsestrategi 2026-2036 kan gjennomføres.
Hodepine Norge er svært positive til ny Nasjonal hjernehelsestrategi 2026-2036. Samtidig bemerker Hodepine Norge at finansiering knyttet til de foreslåtte tiltakene og aktivitetene har uteblitt. For at strategien skal få betydning i praksis er det avgjørende at det medfølger økonomiske ressurser til gjennomføringen av strategien.
NHO Geneo · 20. oktober 2026Innspill fra NHO Geneo til helse- og omsrogskomiteen
NHO Geneo er landsforeningen for helsenæring, velferd og oppvekst, og representerer over 2.350 medlemsbedrifter innen legemiddelindustrien, medisinsk utstyr og teknologi, helse- og velferdstjenester, og barnehager. Vi viser til høringsinnspill fra bransjene LMI, Melanor og Helse og velferd.
Innledningsvis vil vi berømme regjeringen for at man i forslaget til statsbudsjett for 2027 gir produktivitet, omstilling og bærekraft en langt mer sentral plass enn tidligere. Budsjettforslaget inneholder flere tiltak som peker i riktig retning gjennom økt aktivitetsfinansiering, satsing på teknologi, styrket beredskap og sterkere vekt på innovasjon og digitalisering.
Vi vil minne om at NHO Geneo i våre innspill til blant annet Helsepersonellplan 2040 har pekt på at helse- og omsorgstjenestene over tid trenger en produktivitetsvekst på om lag 2 prosent årlig. Dette er nødvendig om vi skal klare å møte den demografiske utviklingen, og sikre likeverdige og effektive helse- og velferdstjenester uten en urealistisk vekst i behovet for helsepersonell og bevilgninger til helse- og velferdstjenester.
Regjeringens ressursforbedringsmål på 0,55 prosent i spesialisthelsetjenesten er derfor viktig steg i riktig retning, men ikke nok for å sikre fremtidige generasjoner likeverdige og rettighetsbaserte helse- og omsorgstjenester.
NHO Geneo mener særlig fire områder vil være avgjørende for statsbudsjettet 2027:
bedre utnyttelse av samlet offentlig, ideell og privat kapasitet i helse-
og velferdstjenestene,
raskere innføring og bedre tilgang til nye legemidler og vaksiner,
økt bruk av helseteknologi, medisinsk utstyr og kunstig intelligens,
økt samarbeid mellom helsevesenet og helsenæringen.
Kap. 702 Helseberedskap og forsyningssikkerhet
NHO Geneo støtter regjeringens økte oppmerksomhet om legemiddelberedskap, medisinsk utstyr, forsyningssikkerhet, beredskapslagring, og samarbeid med Norden og EU.
Samtidig mener vi at beredskapsoppgaver i for stor grad finansieres gjennom ordinære driftsbudsjetter. Beredskapslagring, logistikk og forsyningssikkerhet må finansieres som beredskap, og ikke konkurrere med pasientbehandling om de samme midlene.
Vi mener også at norsk legemiddelindustri, medisinsk utstyrsindustri og helseteknologibedrifter må inkluderes som strategiske partnere i totalberedskapen.
Kap. 717 Legemiddeltiltak
NHO Geneo registrerer enkelte positive tiltak på legemiddelområdet, blant annet:
55 mill. kroner til forebygging av RS-virus hos spedbarn
11 mill. kroner til Norsk legemiddelhåndbok
10,7 mill. kroner til Nasjonalt kompetansenettverk for legemidler til barn
86,7 mill. kroner til kompensasjon for grossistenes beredskapslagring av legemidler.
Samtidig mener NHO Geneo at budsjettet undervurderer betydningen av målrettet forebygging og innovative legemidler. Innovative legemidler er ikke bare en kostnad for helsevesenet. De kan bidra til positive ringvirkninger slik som færre sykehusinnleggelser, redusert behov for kommunale tjenester, økt arbeidsdeltakelse, bedre livskvalitet, og redusert sykdomsbyrde i befolkningen.
Kliniske studier, helsenæring og legemiddelberedskap
NHO Geneo støtter regjeringens ambisjoner om å gjøre Norge til et av Europas mest attraktive land for industrifinansierte kliniske studier og bedre bruk av helsedata. Det er positivt at budsjettet viderefører satsingen på kliniske studier gjennom NorTrials under kap. 732 og omtaler forskning, innovasjon og helsenæring som sentrale virkemidler for bærekraftige helse- og omsorgstjenester. Samtidig savner NHO Geneo en tydeligere oppfølging av regjeringens egne ambisjoner for helsenæringen. Budsjettforslaget inneholder få nye virkemidler knyttet til kliniske studier, helsedata, norsk produksjonskapasitet og eksport av helsenæringsprodukter, til tross for regjeringens mål om økt verdiskaping og flere industrifinansierte studier.
Dette er også relevant for helseberedskapen. Under kap. 702 Beredskap og omtalen av legemiddelberedskap legger regjeringen stor vekt på forsyningssikkerhet, lagerhold og internasjonalt samarbeid. NHO Geneo mener at legemiddelberedskap også må omfatte forskning, kliniske studier og norsk produksjonskapasitet for kritiske legemidler. Skal Norge styrke sin motstandsdyktighet og samtidig utvikle en konkurransedyktig helsenæring, må helsepolitikken, næringspolitikken og beredskapspolitikken ses i sammenheng.
Kap. 732 Regionale helseforetak
Økte bevilgninger må gi mer aktivitet og kortere ventetider
NHO Geneo støtter regjeringens forslag om å styrke aktivitetsinsentivene i spesialisthelsetjenesten. Budsjettet innebærer:
økning av ISF-satsen for somatikk fra 30 til 40 prosent
økning av ISF-satsen for psykisk helsevern og rus fra 25 til 30 prosent
flytting av om lag 11,1 mrd. kroner fra basisbevilgning til aktivitetsbasert finansiering
et aktivitetsnivå som legger til rette for om lag 1,2 prosent vekst i pasientbehandlingen.
Vi mener dette er positive grep som understøtter regjeringens mål om reduserte ventetider og sikre bedre kapasitetsutnyttelse.
NHO Geneo vil samtidig understreke at økte bevilgninger ikke alene gir flere behandlede pasienter. produktiviteten må opp, og kapasiteten som allerede finnes hos private aktører må sikres er gjennom langsiktige og bærekraftige avtaler.
Budsjettproposisjonen viser at de regionale helseforetakene kjøpte tjenester fra private og ideelle virksomheter for over 18 milliarder kroner i 2025, men det er viktig å bemerke at kun en milliard av disse gikk til kjøp av kapasitet fra private sykehus.
NHO Geneo støtter regjeringens mål om at pasienter normalt skal være i gang med behandling innen 60 dager. Vi vil samtidig understreke at dette målet forutsetter en mer systematisk bruk av private leverandører enn det som gjøres i dag. Dersom helseforetakene ikke inngår langsiktige avtaler som utnytter ledig kapasitet utenfor de offentlige sykehusene, vil det bli krevende å realisere ambisjonen om betydelig kortere ventetider. For NHO Geneo er derfor 60-dagersmålet uløselig knyttet til bedre samarbeid mellom offentlige og private aktører.
NHO Geneo mener derfor at:
Ventetidsløftet må følges opp med økt bruk av tilgjengelig privat kapasitet.
Helseforetakene må inngå flere langsiktige avtaler innen rehabilitering, psykisk helsevern, rusbehandling og somatikk.
Pasientenes rett til behandling må være styrende, uavhengig av om tjenesten leveres av offentlige, ideelle eller private virksomheter.
Det må inngås langsiktige og bærekraftige avtaler med private aktører for å sikre tilstrekkelig behandlingskapasitet og for å danne et realistisk grunnlag for å nå regjeringens ambisjon om 60 dagers ventetid til behandling.
Reservasjon av anskaffelser til ideelle aktører
NHO Geneo registrerer at regjeringen i budsjettforslaget varsler fortsatt oppfølging av anmodningsvedtaket om bruk av reservasjonsadgangen for ideelle aktører i offentlige anskaffelser. Vi erkjenner at ideelle aktører har en viktig plass i fellesskapets helse- og velferdstjenester, men reserverte anskaffelser i seg selv gir hverken bedre kvalitet eller bedre ressursutnyttelse i tjenestene. NHO Geneo mener derfor at bruk av unntaksbestemmelsen i anskaffelsesregelverket kun bør benyttes dersom dette gir dokumenterbare fordeler. Det er ikke fornuftige prioriteringer dersom virksomheter stenges ute fra å levere rettighetsbaserte tjenestester på grunnlag av, den til enhver tid foretrukne organisasjonsform, fremfor kvaliteten i tjenestene de leverer.
Forebygging, rehabilitering og aktiv helse
NHO Geneo er positive til regjeringens forslag om:
10 mill. kroner til utprøving av intensiv trening i helseforetakene
10 mill. kroner til Helsedirektoratets arbeid med trening som del av behandling
og oppfølging av personer med (alvorlige psykiske lidelser eller rusproblemer)
Vi mener samtidig at forebygging, rehabilitering og fysisk aktivitet fortsatt har en for beskjeden plass i helsepolitikken, noe også dette forslaget til statsbudsjett bekrefter. Skal flere kunne stå i arbeid og behovet for helse- og omsorgstjenester reduseres, må aktiv helse bli en langt mer integrert del av forebygging, behandling og rehabilitering. Dette handler ikke bare om bevilgninger, men om strukturer og modeller for godt folkehelsearbeid.
Fysisk aktivitet er et veldokumentert virkemiddel som bør brukes mer systematisk i forebygging, behandling og oppfølging av personer med helseutfordringer. Det krever tydeligere prioriteringer, gode modeller for samarbeid mellom helsetjenesten og kvalifiserte private fagmiljøer, foreksempel rehabiliteringsinstitusjoner og treningssentre.
Kap. 746 Direktoratet for medisinske produkter
NHO Geneo støtter regjeringens styrking av Direktoratet for medisinske produkter gjennom:
3 mill. kroner til markedstilsyn for medisinske produkter
8 mill. kroner til IT-støtte og overvåkning av medisinske produkter
videre arbeid med medisinsk programvare, kunstig intelligens og metodevurderinger.
Dette er viktige tiltak. Men vi vurderer samtidig at det fortsatt er et betydelig gap mellom ambisjoner og virkemidler.
Regjeringen foreslår også 12 mill. kroner til helhetlige terapiområdegjennomganger i regi av Direktoratet for medisinske produkter (kap. 700). NHO Geneo støtter målet om bedre ressursutnyttelse og riktigere legemiddelbruk. Samtidig må gjennomgangene ikke utvikles til en politikk som systematisk favoriserer eldre og billigere legemidler på bekostning av innovasjon, slik vi vurderer at vil være tilfellet for dette forslaget.
Norge er avhengig av tilgang til internasjonal forskning og utvikling. Manglende tilgang til innovative behandlinger kan svekke pasienttilgangen, klinisk forskning og kliniske studier, og Norges attraktivitet som samarbeidsland. Legemiddelpolitikken må derfor understøtte både bærekraft og innovasjon.
Investeringer medisinsk-teknisk utstyr
Regjeringen har pålagt helseforetakene å investere minst 3 mrd. kroner årlig i medisinsk-teknisk utstyr og KI-løsninger. Dette er en oppfølging av lovnadene som ble gitt av helseminister Vestre i 2025, men det er uklart hvordan dette skal følges opp gjennom styring og finansiering. NHO Geneo mener derfor at investeringer i medisinsk teknologi må følges opp med tydelige krav til innføring og bruk, og at gevinster av teknologi må måles og rapporteres for best mulig resultat. Videre må medisinsk teknologi ses som et produktivitetstiltak, ikke bare en investeringskostnad.
NHO Geneo er positive til regjeringens satsing på NorTrials, kliniske studier, forskning og innovasjon, offentlig-privat innovasjonssamarbeid, og næringslivssamarbeid i helseforetakene. Samtidig er vi bekymret over at regjeringens veikart for helsenæringen ikke følges opp med tydelige økonomiske virkemidler.
Norske helsebedrifter må lykkes på hjemmemarkedet dersom Norge skal lykkes internasjonalt. NHO Geneo mener derfor at sykehus og kommuner i større grad må ta i bruk innovative løsninger, og gjennomføre pilotering og skalering i større grad enn i dag. Det er også viktig med å samarbeide med næringslivet, og bruke offentlige anskaffelser som innovasjonsverktøy.
Kap 760. Kommunale helse- og omsorgstjenester
Kommunene må sikres tilstrekkelige økonomiske rammer for å kunne ivareta sine forpliktelser overfor innbyggerne.
NHO Geneo støtter regjeringens forslag i kap. 761 om 4 064 mill. kroner i tilsagnsramme til om lag 1.750 heldøgns omsorgsplasser i kommunene. Det er positivt at regjeringen ønsker å bygge og rehabilitere sykehjemsplasser, og styrke den kommunale omsorgskapasiteten.
Samtidig handler utfordringen ikke bare om omsorgsbygg. Plassene skal bemannes, organiseres og driftes i en situasjon hvor mangelen på helsepersonell blir stadig større. NHO Geneo mener derfor at kommunene må få bedre muligheter til å samarbeide med private aktører om sykehjemsdrift, hjemmetjenester, rehabilitering, velferdsteknologi, nye organisasjonsformer og oppgavedeling.
Omstillingstilskudd og helseteknologi
Regjeringen foreslår et nytt omstillingstilskudd på 681,7 mill. kroner til kommunene. Samtidig flyttes 127,2 mill. kroner fra den tidligere helseteknologiordningen inn i denne ordningen.
NHO Geneo støtter tiltak for økt omstilling, men vi er samtidig bekymret for at teknologiinnføringen kan miste kraft dersom midlene ikke lenger er tydelig knyttet til konkrete investeringer i særlig digital hjemmeoppfølging og velferdsteknologi. Dette gjelder også for journalsystemer, digitale samhandlingstjenester og kunstig intelligens.
Dersom Norge skal oppnå produktivitetsveksten som helse- og omsorgstjenestene trenger, må helseteknologi fortsatt ha en tydelig og synlig prioritering.
Kap. 771 Tannhelsetjenester
NHO Geneo representerer private tannleger, og støtter arbeidet med en tannhelsereform. Reformen må imidlertid bygge på den infrastrukturen som allerede finnes i norsk tannhelsetjeneste. Private tannleger står for hoveddelen av tannbehandlingen for voksne i Norge.
Offentlig finansiering innebærer ikke nødvendigvis offentlig drift. NHO Geneo mener reformen må ta utgangspunkt i den samlede kapasiteten i sektoren og ivareta pasientenes valgfrihet. Videre er det viktig å bruke eksisterende refusjonsordninger der det er hensiktsmessig, og involvere private aktører tidlig i reformarbeidet ettersom de utgjør en stor del av tilbudet i dag.
Veien Tilbake · 20. oktober 2026Forutsigbar finansiering gir forutsigbare tilbud
Ideell sektor som en del av løsningen
Veien Tilbake er et ideelt aksjeselskap som siden 2012 har arbeidet for å skape nye muligheter for mennesker med erfaring fra rus, kriminalitet og utenforskap.
Gjennom fysisk aktivitet, sosiale møteplasser, arbeidstrening og individuell oppfølging skaper vi arenaer for mestring, tilhørighet og personlig utvikling.
Veien Tilbake har i dag i overkant av 500 medlemmer og samarbeidsavtaler med Drammen, Øvre Eiker, Asker, Modum, Ringerike og Moss kommuner, i tillegg til mer generelle samarbeid med omkringliggende kommuner.
Vår organisasjon bygger i stor grad på erfaringskompetanse. Flere av våre ansatte har selv vært deltakere og har egne erfaringer med rus, kriminalitet og utfordringene ved å stå utenfor det ordinære arbeidslivet. Denne kompetansen bidrar til å skape tillit, bygge relasjoner og nå mennesker som det offentlige hjelpeapparatet ikke alltid lykkes med å nå.
Vi er en samarbeidspartner som bidrar til at kommunene lykkes bedre med sine lovpålagte oppgaver, ikke en aktør som overtar det offentliges ansvar.[HH1]
Behovet for aktivitet, fellesskap og oppfølging øker
Vi opplever en økende etterspørsel etter våre tilbud. Dette gjelder ikke bare fysisk aktivitet og sosiale møteplasser, men også økonomisk rådgivning, praktisk bistand og matutdeling.
Samtidig ser vi et økende behov for tilbud hvor deltakerne kan inkludere sine egne barn. Muligheten til å delta i aktiviteter sammen med familien kan være et viktig bidrag til å styrke relasjoner, skape gode opplevelser og etablere en mer stabil hverdag.
Våre deltakere forteller om økt samfunnsdeltakelse, bedre psykisk helse og opplevelsen av å mestre utfordringer de tidligere ikke trodde de kunne klare. Mange trekker også frem fysisk aktivitet som et viktig positivt element i hverdagen.
Dette er erfaringer som understreker betydningen av tilbud som favner bredere enn tradisjonelle helse- og omsorgstjenester.
For mennesker med sammensatte utfordringer handler god helse også om fellesskap, tilhørighet, økonomisk trygghet og muligheten til å delta aktivt i samfunnet.
Vi må tette glippsonene mellom offentlige tjenester
I vårt innspill til Justiskomiteen har vi særlig løftet frem behovet for bedre oppfølging i overgangen fra soning til livet ute i samfunnet.
Den samme problemstillingen er relevant for Helse- og omsorgskomiteen.
Mennesker med erfaring fra rus, kriminalitet og utenforskap møter ofte et fragmentert hjelpeapparat, hvor ansvaret er fordelt mellom ulike offentlige tjenester.
Overgangen fra soning, behandling eller institusjonsopphold til en selvstendig hverdag kan være særlig krevende.
Her fyller ideelle organisasjoner en viktig funksjon. Vi kan bidra med kontinuitet, stabile relasjoner og aktiviteter som gir hverdagen innhold, også når andre deler av hjelpeapparatet ikke er tilstrekkelig koordinert.
Men dette arbeidet forutsetter at organisasjonene selv har stabile rammevilkår.
Vi kan ikke forvente kontinuitet i oppfølgingen av mennesker med sammensatte behov dersom organisasjonene som skal bidra til denne kontinuiteten, selv mangler økonomisk forutsigbarhet.
Forutsigbarhet må gjelde mer enn ett år av gangen
Veien Tilbake har gjennom en årrekke mottatt tilskudd fra Helsedirektoratet over kapittel 765, post 72. Tilskuddene har vært avgjørende for å bygge opp et profesjonelt og langsiktig tilbud til vår målgruppe.
Vi støtter myndighetenes forventninger om tydelige samarbeidsavtaler med kommunene, dokumentasjon av aktivitet, kvalitetssikring og kunnskap om deltakernes opplevde nytte av tilbudene.
Samtidig mener vi at myndighetenes krav og forventninger må følges av større forutsigbarhet i finansieringen.
Til tross for at vi over flere år har utviklet og levert tilbud, etablert kommunale samarbeidsavtaler og bygget opp en organisasjon med ansatte og forpliktelser, mottar vi fremdeles ikke flerårige tilskudd.
Vi opplever sene svar på tilskuddssøknader, flere måneder med økonomisk usikkerhet og tildelinger som ikke holder tritt med kostnadsutviklingen.
Dette er en krevende situasjon for organisasjoner som skal planlegge aktivitet, ivareta ansatte og opprettholde stabile tilbud til mennesker med behov for langsiktig oppfølging.
Vi stiller derfor spørsmål ved hvorfor organisasjoner som år etter år leverer gode tjenester, dokumenterer aktivitet og har etablert et tett samarbeid med kommunene, ikke i større grad blir prioritert for flerårige tilskudd.
Når ordningen allerede åpner for flerårige tildelinger, mener vi dette virkemiddelet må tas mer aktivt i bruk overfor etablerte organisasjoner med dokumentert aktivitet og kvalitet.
Nye satsinger må ikke svekke etablerte tilbud
I regjeringens forslag til statsbudsjett for 2027 foreslås bevilgningen over kapittel 765, post 72 redusert med 10 millioner kroner, samtidig som posten ikke prisjusteres.
Vi mener dette er en uheldig prioritering.
På et tidspunkt hvor vi opplever økende etterspørsel etter aktivitetstilbud, sosiale møteplasser, økonomisk rådgivning og praktisk bistand, vil reduserte økonomiske rammer gjøre det vanskeligere å opprettholde og videreutvikle etablerte tjenester.
Vi anerkjenner behovet for nye satsinger og utvikling av helse- og omsorgstjenestene. Samtidig er det viktig at nye tiltak ikke finansieres på bekostning av eksisterende tilbud som allerede bidrar til å nå mennesker med sammensatte utfordringer.
Manglende prisjustering innebærer dessuten at organisasjonene får redusert økonomisk handlingsrom selv om tilskuddsbeløpet skulle forbli uendret.
For ideelle organisasjoner er dette særlig utfordrende. Vi skal møte økende behov, ivareta ansatte, dokumentere resultater og være profesjonelle samarbeidspartnere for kommunene, samtidig som de økonomiske rammene blir stadig strammere.
Det er vanskelig å se hvordan dette skal bidra til å styrke den rollen myndighetene ønsker at ideell sektor skal fylle.
Veien Tilbake ber Helse- og omsorgskomiteen om å:
1. Styrke bevilgningen over kapittel 765, post 72, slik at etablerte aktivitetstilbud og oppfølgingstjenester ikke svekkes gjennom reduserte rammer eller manglende kompensasjon for kostnadsutviklingen.
2. Sikre økt bruk av flerårige tilskudd, særlig overfor organisasjoner som over tid har dokumentert aktivitet, kvalitet og forpliktende samarbeid med kommunene.
3. Legge til rette for tidligere avklaring av tilskudd, slik at ideelle organisasjoner får realistiske muligheter til å planlegge drift, aktivitet og bemanning.
4. Videreutvikle samarbeidet mellom kommunene og ideell sektor, og anerkjenne betydningen av erfaringskompetanse, aktivitet, sosial inkludering og stabile relasjoner i det samlede helse- og rehabiliteringsarbeidet.
Avslutning
Veien Tilbake ønsker å bidra til et samfunn hvor flere mennesker får muligheten til å mestre eget liv, delta i fellesskapet og oppleve bedre livskvalitet.
Vi er stolte av hva vi har bygget opp, og av tilliten vi opplever fra både deltakere og samarbeidende kommuner.
Men et langsiktig arbeid med mennesker kan ikke baseres på kortsiktig økonomisk forutsigbarhet.
Samfunnet må bli bedre til å finansiere kontinuitet, ikke bare nye tiltak.
For mennesker som skal finne veien tilbake til et liv med mestring og tilhørighet, er det ofte de stabile relasjonene og de langsiktige tilbudene som utgjør forskjellen.
Vi ber derfor Helse- og omsorgskomiteen om å sikre både styrkede økonomiske rammer og større forutsigbarhet for ideelle organisasjoner som hver dag bidrar til dette arbeidet.
Senter for global bærekraft, UiO/Norges Vel · 20. oktober 2026JORDSKIFTET – Et omstillingsprosjekt for økosystemer, mat og helse
Under følger et tverrfaglig innspill som også er sendt næringskomiteen. Bestillingen ligger under Landbruks- og matdepartementet, men målet er bedre helse. Helsedirektoratet peker på usunt kosthold som en av de viktigste risikofaktorene for sykdom og for tidlig død, og maten vår er aldri bedre enn jorda den vokser i. One Health handler om at menneskers helse, dyrs helse og miljøets helse henger sammen. Vi ber komiteen støtte at folkehelse og jordhelse ses i sammenheng, blant annet i oppfølgingen av Matsystemutvalgets arbeid.
JORDSKIFTET – Et omstillingsprosjekt for økosystemer, mat og helse
Notat til Stortingets næringskomité · 12. oktober 2026 · Karen V. Lykke
Vi ber Stortinget bevilge 4 mill. kroner i statsbudsjettet for 2027 til første steg av JORDSKIFTET: en nasjonal kartlegging og koordinering av miljøene som arbeider med jordhelse i landbruk, forvaltning, næringsliv, helse og forskning.
Menneskers helse, dyrs helse og miljøets helse er uløselig knyttet sammen, og må forstås og forvaltes i sammenheng. Det er kjernen i One Health, rammeverket som WHO, FAO, UNEP og WOAH står bak. Jorda er der de tre møtes: det som skjer i matjorda, havner i bekken, i fjorden, i maten og til slutt i oss.
JORDSKIFTET skal samle de mange gode, men spredte initiativene for bedre jordhelse i Norge og få dem til å trekke i samme retning. Det er et koordinerings- og omstillingsprosjekt, ikke et forskningsprosjekt. Partnerne er:
• Universitetet i Oslo (GLOBE) leder arbeidet og bidrar med tverrfaglig kompetanse og aksjonsforskning, blant annet gjennom Living Lab-prosjektet Regenerativ Region.
• Norges Vel, stiftet 1809, arbeider med jordhelse og regenerativt landbruk og har lang erfaring med kunnskapsformidling og næringsutvikling i landbruket.
• NMBU samarbeider med oss om jordhelse og om pedagogisk arbeid mot naturbruksskolene.
• Naturbruksskolene Hvam, Kalnes og Natur vgs (gjennom Regenerativ Region) og Øksnevad vgs på Jæren knytter arbeidet til utdanningen av framtidens bønder.
• Nordic Edge har nasjonal klyngestatus for landbruksteknologi og kobler næringslivet inn i kartlegging og piloter.
Én jord og mange regnskap:
• Vann og fjord. Jordbruk er den største kilden til nitrogen i Oslofjorden (KLD, april 2026). Samlet må nitrattilførslene ned 30–40 prosent sammenlignet med 2017–2019 (Miljødirektoratet, april 2026). Problemet gjelder vassdrag i hele landet.
• Fugler og insekter. Hver fjerde fugl i jordbrukslandskapet er blitt borte siden 2000. NIBIO peker på endret arealbruk som hovedårsak og anbefaler mindre bruk av plantevernmidler. Færre blomstrende planter gir færre pollinerende insekter, og dermed færre fugler (NIBIO, 2026).
• Helse. Usunt kosthold er blant de viktigste risikofaktorene for sykdom (Helsedirektoratet, 2025), og forskning peker på en sammenheng mellom jordhelse og matkvalitet. Folkehelseinstituttet har påvist en rekke miljøgifter, blant dem rester av plantevernmidler, i prøver fra norske barn (FHI, Miljøbiobanken).
• Klima og beredskap. Levende jord lagrer karbon og demper flom og tørke.
Dette er ikke fire ulike problemer, men ett system, og i dag er det ingen som har ansvar for helheten.
Hvorfor dagens innretning ikke strekker til
Det er ikke mangel på innsats knyttet til jordhelse, men den er spredt på mange små prosjekter og ulike finansieringskilder. Jordhelse behandles som et landbruksfaglig spørsmål, mens gevinstene og kostnadene også havner i miljø-, helse-, kommune- og beredskapssektoren. Når ingen sektor eier helheten, blir helheten heller ikke finansiert.
Flere viser allerede vei. Rogaland er langt fremme: Stavanger, Sandnes og Klepp kommune og Stavanger Havn bruker jordliv og biokull i byutvikling og klimatilpasning, og bønder på Jæren og i Sandnes har sammen med NLR Rogaland prøvd ut målrettet beiting for bedre jord- og økosystemhelse (Statsforvalteren i Rogaland). Stavanger fikk Klimasats-støtte til biokull allerede i 2016, og Sandnes har bygget videre på erfaringene (Miljødirektoratet). På Østlandet har Referansegårdsprosjektet, Karbon Agro og nettverk av bønder fra Akershus, Østfold, Vestfold, Buskerud, og Innlandet vist hva regenerativ drift kan gi i korndyrking.
Norge har gjort dette før! Under energikrisen og den globale matkrisen på 1970-tallet samlet ernæringsmeldingen, St.meld. nr. 32 (1975–76) fra landbruksminister Thorstein Treholt, helse, selvforsyning, distrikt og beredskap i én politikk (Tidsskrift for Ernæring, 2025).
JORDSKIFTET: fra lappeteppe til helhet
JORDSKIFTET bygger en koordinerende plattform på tvers av sektorene, med One Health som felles språk. Steg 1 gir Storting og regjering oversikt over hvem som gjør hva, og hva som virker.
Steg 1 (2027, 4 mill. kr): en nasjonal oversikt over aktører, prosjekter og kunnskapshull innen tolv måneder, to til tre piloter klare for finansiering, og en styringsgruppe på tvers av sektorene. Steg 2 (2 år): Living Lab-piloter, måleverktøy og normer for anskaffelser, finansiert av fylker, EU, NFR, stiftelser og privat kapital. Steg 3 (8–10 år): regionale ressursgrupper og nasjonalt kompetansesenter.
Dette ber vi Stortinget om
1. Bevilge 4 mill. kroner i 2027 til steg 1 av JORDSKIFTET under Landbruks- og matdepartementet. Kapittel og post avklares mot Prop. 1 S (2026–2027).
2. Be regjeringen sikre at jordhelse følges opp på tvers av departementene Landbruks- og mat, Klima og miljø, Helse og omsorg og Kommunal og distrikt, med One Health som felles ramme.
Fire millioner kroner er lite i statsbudsjettet, men kan utløse fylkeskommunale, private og europeiske midler som krever nasjonal egenfinansiering og en koordinerende aktør.
Hvorfor nå?
Regjeringen har varslet nye jordbrukstiltak for Oslofjorden, og Landbruksdirektoratets Nasjonalt program for jordhelse (2020) ligger klart til oppfølging. EUs første jordhelselov, direktiv (EU) 2025/2360, trådte i kraft i desember 2025 (Mission Soil, 2025). Uavhengig av om og når direktivet tas inn i EØS-avtalen, startet NIBIO i 2026 en nasjonal overvåking av jordhelse på jordbruksjord (JordVAAK). JORDSKIFTET sørger for at kunnskapen tas i bruk på tvers av sektorer, og en nasjonal koordinator gjør det lettere å bygge tverrfaglige konsortier som henter europeiske midler hjem.
Kontakt: Professor Karen V. Lykke, GLOBE, Universitetet i Oslo · [email protected] · 976 31 973
Personskadeforbundet LTN · 20. oktober 2026Høringsnotat fra Personskadeforbundet
Kap. 762 Primærhelsetjeneste
Personskadeforbundet mener at personer med sammensatte og langvarige behov må få en forløpskoordinator. Tilbudet må bygge på hva den enkelte trenger hjelp til, ikke på hvilken diagnose personen har. Mange av våre medlemmer må forholde seg til flere tjenester i sykehus, kommune og NAV. For personer med kognitive vansker, fatigue, smerter eller redusert kapasitet kan det være svært krevende å holde oversikt og videreformidle informasjon og følge opp avtaler, søknader og frister.
En forløpskoordinator skal være en tydelig kontaktperson som følger den enkelte over tid og sikrer sammenheng mellom spesialisthelsetjenesten, kommunen og NAV. Koordinatoren må ha et klart mandat, tilstrekkelig tid og nødvendige ressurser til å avklare ansvar, samle tjenestene og følge opp at avtalte tiltak faktisk gjennomføres. Individuell plan bør brukes aktivt som et felles og forpliktende verktøy, der den skaddes egne mål er i sentrum. Slik kan viktig informasjon følge personen gjennom hele forløpet, og tjenestene kan samarbeide bedre om en trygg og sammenhengende oppfølging.
En forløpskoordinator kan ha en viktig forebyggende funksjon og gi helsemessige gevinster. Når behov fanges opp tidlig og tiltak settes inn i tide, kan man forebygge forverring. En kan unngå brudd og forsinkelser i behandlings- og rehabiliteringsforløpet og bidra til bedre fysisk og psykisk helse. En fast koordinator kan også avlaste pårørende, som ofte bruker mye tid og krefter på å innhente informasjon, koordinere tjenester og følge opp avtaler. En tydelig kontaktperson gir større trygghet og gjør det klart hvem som har ansvar for videre oppfølging. Slik kan pårørende få være familie og støtte den skadde, i stedet for å måtte holde hele tjenesteapparatet sammen.
Det er viktig at koordinatoren kommer tidlig inn og følger personen gjennom hele rehabiliteringsforløpet, også etter utskrivning og i overgangen til kommunale tjenester, NAV og arbeidsrettet oppfølging. Koordinatoren må bidra til at helse, arbeid, økonomi, bolig og familiesituasjon blir sett i sammenheng. Tilbudet må være tilgjengelig i hele landet og ikke avhenge av hvor personen bor eller hvilken kapasitet kommunen har. Den skadde skal kunne bruke kreftene på å bli bedre og mestre hverdagen, ikke på å koordinere tjenestene selv.
Personskadeforbundet mener:
· Behovsstyrt tilbud: Retten til forløpskoordinator må vurderes ut fra den enkeltes behov og funksjon, ikke diagnose.
· Tydelig mandat og ressurser: Koordinatoren må ha mandat, tid og kapasitet til å sikre samarbeid, informasjonsflyt og sammenheng mellom spesialisthelsetjenesten, kommunen og NAV.
· Tidlig og helhetlig oppfølging: Koordinatoren må komme tidlig inn, følge opp at tiltak gjennomføres og bidra til at helse, rehabilitering, arbeid, økonomi og familiesituasjon ses i sammenheng.
Kap. 741 Norsk pasientskadeerstatning
Norsk pasientskadeerstatning må ha den finansiering som er nødvendig for å ivareta sitt mandat som er å utrede hvorvidt det foreligger ansvarsgrunnlag og for å betale ut riktig erstatning. Norsk pasientskadeerstatning skal innhente alle relevante opplysninger og sørge for at saken blir tilstrekkelig utredet, og har innenfor sitt saksområde en alminnelig veiledningsplikt (jf Prop. 1 S (2026-2027))
Den forslåtte reduksjon på omlag 7 millioner kroner i driftsmidler vil få konsekvenser for enten saksbehandlingstid eller kvalitet. Etter hva vi erfarer vil det medføre at ikke heller i denne budsjettperiode vil NPE kunne rekruttere Ledende sakkyndig som ekspertgruppen og Personskadeforbundet mener er avgjørende i arbeidet for å sikre og kvalitetssikre sakkyndigheten i forvaltningen.
Departementet gjør legger til grunn at forenkling og effektivisering av saksbehandlingen har bidratt til at saksbehandlingstid og omgjøringsandelen i klageorgan og domstol har vært stabil, uten at dette har gått ut over kvaliteten.
Vi mener dette er en feilaktig virkelighetsforståelse.
Vi registrerer at NPE siden 2025 opererer med faste takster for sakkyndigoppdrag. Disse satsene er satt så lavt at vi ikke kan forstå annet enn at dette medfører at sakkyndige ikke kan bruke den tid som er nødvendig for å utrede de enkelte sakene. De færreste skadde har personlige og økonomiske ressurser til å prøve sin sak for domstol. Med hastig utarbeidede sakkyndigerklæringer der pasientens forståelse og oppfatning av faktum i liten grad blir lagt vekt ved blir en rettslig prosess enda dyrere når den skadde pasienten på egen bekostning må innhente privat sakkyndigerklæring.
Vi konstaterer at NPE ikke har klart å følge opp de anbefalinger som ekspertgruppen på oppdrag av HOD utarbeidet og overrakte i 2024. Dersom regjeringens forslag vedtas, vil tilliten til pasientskadeordningen og pasientskaddes retts- og erstatningsvern svekkes ytterligere.
Marie Brattbakk Silje Stensrud
Styreleder Rådgiver
Norsk studentorganisasjon · 20. oktober 2026Tilskuddsordningen Studenter – psykisk helse og rusmiddelbruk
Gode velferdsordninger er avgjørende for at studenter skal ha en trygg og helhetlig studiehverdag. Selv om årets undersøkelse om studenters helse og trivsel (SHoT) konkluderer med at resultatene gir grunn til å være forsiktig optimistisk. Er det fortsatt behov for forebygging, tilgjengelige lavterskeltilbud og gode behandlings- og henvisningsløp.
Dessverre foreslår regjeringen å redusere tilskuddsordningen "Studenter – psykisk helse og rusmiddelbruk" med 400 000 (fra 19,8 til 19,4 millioner). «Tilskuddsordningen har som formål å fremme god psykisk helse og livskvalitet blant studenter, og forebygge problemer knyttet til bruk av rusmidler. Ordningen skal benyttes til å følge opp funnene i SHoT-undersøkelsen, og understøtte Opptrappingsplan for psykisk helse (2023–2033).»
Posten fikk også realnedgang i sist budsjett. Hadde posten blitt prisjustert siste to årene ville den vært mer enn én million høyere. Det selv om regjeringen selv påpeker at det var svært høy søknadsinngang i 2025 og måloppnåelsen vurderes som høy.
Studenter er en utsatt gruppe for psykisk uhelse. SHoT 2026 viser at omtrent én av fire rapporterer dårlig livskvalitet, én av fem ligger over grenseverdien for psykiske plager og rundt én av fire oppfyller kriteriene for insomni.
NSO mener
Tilskuddsordningen "Studenter – psykisk helse og rusmiddelbruk" (kap. 714, post 79) skal økes til minst 20 millioner.
UiT norges arktiske universitet · 20. oktober 2026Finansiering av Senter for samisk helseforskning
Budsjettinnspill til helse- og omsorgskomiteens kapitler i Prop. 1 (2026-2027): Finansiering av Senter for samisk helseforskning
UiT Norges arktiske universitet takker for muligheten til å gi innspill til kapitlene i Prop. 1 S (2026-2027) som er fordelt til helse- og omsorgskomiteen. I innspillet gjør vi komiteen oppmerksom på at:
Senter for samisk helseforskning trenger en årlig grunnbevilgning på 20 millioner kroner for å kunne ivareta sine forpliktelser og samfunnsoppdrag, noe som utgjør en økning på 12 millioner fra dagens finansiering.
Det er brukt betydelige midler og ressurser på å samle inn helsedata SAMINOR 1, 2 og 3 de siste 23 årene. Uten tilstrekkelig bevilgning risikeres det at det unike potensialet i dataen ikke gir den forskningen og kunnskapen samfunnet etterspør.
Dagens finansiering er ikke tilstrekkelig
Senter for samisk helseforskning ble etablert i 2001 og er lokalisert ved UiT Norges arktiske universitet. Senterets største forskningsportefølje er befolkningsundersøkelsen SAMINOR. Senteret er eksternt finansiert, og hoveddelen kommer fra Helse- og omsorgsdepartementet. Andre viktige finansieringskilder for senterets drift er i Helse Nord, Sametinget og fylkeskommune. I regjeringens forslag til statsbudsjett, kapittel 760, er det satt av 8 millioner kroner til senteret.
I perioden 2001–2012 ble det bevilget om lag 5 millioner kroner årlig til drift av senteret. Fra 2013 økte bevilgningen til 6 millioner kroner per år, og fra 2020 har den vært mellom 7 og 8 millioner kroner. Av dette går om lag 3,5–4 millioner kroner til indirekte kostnader (overhead) ved universitetet, noe som gjør at det gjenstår om lag 3,5 millioner kroner til å lønne ansatte og drifte senteret. Med dagens bevilgning har senteret bare midler til én teknisk ansatt og 3,5 forskerstillinger. Samtidig har senteret omfattende oppgaver knyttet til innsamling av nye forskningsdata, forvaltning av eksisterende data, gjennomføring av forskning og formidling av resultater tilbake til lokalsamfunnene.
Et samisk folkehelseinstitutt
Gjennom de 25 årene Senter for samisk helseforskning har eksistert, har oppgavene økt i takt med senterets virksomhet. Forskningsaktiviteten har bidratt med viktig kunnskap til kommuner, fylkeskommuner og universiteter. Forskningen ved senteret gir oppdatert og samfunnsrelevant informasjon om helse til regionale og nasjonale helseforetak, Folkehelseinstituttet, Helsedirektoratet og Sametinget. Dette er aktører som etterspør kunnskapsgrunnlag for å utvikle gode og likeverdige tjenester.
Viktige data må utnyttes
SAMINOR er helse- og levekårsundersøkelsen i områder med samisk, norsk og kvensk bosetting, og en av de viktigste kildene til kunnskap om helse og levekår i disse områdene. SAMINOR 3, som Senter for samisk helseforskning avsluttet i 2026, er verdens største befolkningsundersøkelse med urfolksfokus og for fleretnisk befolkning. Over 30 000 personer fra 49 distriktskommuner deltok i kliniske målinger og svarte på spørsmål om blant annet beredskap, ensomhet, livskvalitet og trygghet i nærmiljøet. Datainnsamlingen tok nesten tre år, og det er brukt betydelige offentlige midler. SAMINOR 3 alene hadde et totalbudsjett på om lag 218 millioner kroner.
Senteret forvalter i dag gjennom SAMINOR 1,2 og 3 data fra rundt 47 000 deltakere. Dette danner et grunnlag for å undersøke utviklingen i helse over tid, og oppdage forskjeller i helse- og helsetilbud mellom både grupper og geografiske områder. Dataene kan svare på spørsmål om tillit, psykisk helse, bruk av helsetjenester, språk, ensomhet, livskvalitet, beredskap og trygghet. Dataene kan også belyse hvordan fornorskning og tap av språk og kultur påvirker helsen i dag, et spørsmål som er sentralt i Sannhets- og forsoningskommisjonens arbeid. Dette er kunnskap som er etterspurt, og som kan brukes til å jobbe forebyggende og lage likeverdige helsetjenester til befolkingen. Ambisjonen er at alle de 49 kommunene får en egen rapport med informasjon om helse og livskvalitet for egne innbyggere. 13 rapporter er ferdige, og kommunene melder at senteret gir dem kunnskap de ikke får andre steder.
SAMINOR vil også være viktig for å styrke kunnskapen og kompetansen i forbindelse med utbyggingen av den samiske spesialisthelsetjenesten, som understrekes i den nylig publiserte rapporten om samiske spesialisthelsetjenester.
For å sikre en forsvarlig og bærekraftig drift, må senterets driftsmidler økes. Det er behov for nyansettelser, herunder statistiker, flere seniorforskere, administrative og tekniske medarbeidere til forvaltning av store datamengder og biologisk materiale i biobanken, samt ansatte med ansvar forformidling. Stipendiat- og postdoktorstillinger er ikke forutsatt finansiert gjennom faste bevilgninger, men gjennom andre eksterne finansieringskilder som senterets forskere søker på.
Komiteen kan understreke at senteret må ha kapasitet til å forvalte og forske på SAMINOR-dataene og formidle funnene til de som trenger dem. Komiteen kan også uttrykke bekymring for at en grunnbevilgning på 8 millioner kroner ikke gir dette, og at kommuner og helsemyndigheter dermed ikke får oppdatert kunnskap om den samiske befolkningen. Vi ber på denne bakgrunn komiteen foreslå å øke bevilgningen til 20 millioner kroner i 2027.
Vennlig hilsen
Dag Rune Olsen
rektor
Saksbehandler: Viljar Robert Christian Hanssen
Mage-tarmforbundet · 20. oktober 2026Innspill til statsbudsjettet 2027, helse- og omsorgskomiteen - Mage-tarmforbundet
Innledning
Mage-tarmforbundet representerer personer med mage-tarmsykdommer, som ulcerøs kolitt, Crohns sykdom, irritabel tarmsyndrom (IBS), refluks, gastroparese, kort tarm-syndrom, mikroskopisk kolitt og eosinofile gastrointestinale sykdommer. Vi sender her våre innspill til kapitler i statsbudsjettet 2027 som er fordelt til helse- og omsorgskomiteen.
Våre hovedkrav
Mage-tarmforbundet ber komiteen om å:
videreføre det øremerkede tilskuddet på 6,1 millioner kroner til kliniske ernæringsfysiologer i kommunene, og be regjeringen legge fram en plan for flere stillinger innen klinisk ernæring i spesialisthelsetjenesten (kap. 760)
be regjeringen etablere en egen forskningssatsing på mage-tarmsykdommer og tarmhelse, med en første øremerking på 20 millioner kroner i 2027 (kap. 780 og 732)
sikre at økt innsatsstyrt finansiering ikke går ut over oppfølgingen av kronisk syke (kap. 732)
sikre at pasientorganisasjonene involveres i gjennomgangene av terapiområder, og at pasienter som er godt behandlet med legemidlet de bruker, ikke får endret legemiddelbehandlingen av økonomiske hensyn alene (kap. 746)
holde egenandelstaket på dagens nivå, 3 278 kroner (kap. 2752)
Kap. 760, post 60 – Behold tilskuddet til kliniske ernæringsfysiologer
Regjeringen foreslår å avvikle tilskuddet «Modellutvikling klinisk ernæringsfysiolog som ressurs for helse- og omsorgstjenesten». De 6,1 millionene flyttes inn i et nytt, generelt omstillingstilskudd til kommunene.1 Dette er det eneste øremerkede tiltaket for klinisk ernæring i budsjettet.
Departementet skriver selv at måloppnåelsen er høy. Kommunene viser gevinster i form av mer systematisk ernæringsarbeid, økt kompetanse og bedre rutiner, og 8 av 10 kommuner planla å videreføre tiltaket. Vi forstår ikke hvorfor en ordning som virker, skal legges ned.
For våre medlemmer er kosthold en sentral del av behandlingen. I Mage-tarmforbundets kostholdsundersøkelse fra 2019, med 791 svar fra personer med IBS og IBD, sa 82–85 prosent av dem som hadde prøvd kostholdsendringer, at det hjalp på plagene. Samtidig svarte 54–56 prosent at de ønsket kostholdsveiledning i oppfølgingen sin, men ikke fikk det. Behovet for kliniske ernæringsfysiologer er stort både i kommunene og i spesialisthelsetjenesten.
Mage-tarmforbundet ber komiteen om å videreføre det øremerkede tilskuddet på 6,1 millioner kroner til kliniske ernæringsfysiologer i kommunene, og om å be regjeringen kartlegge behovet og legge fram en plan for flere stillinger innen klinisk ernæring i spesialisthelsetjenesten.
Kap. 780 og kap. 732, post 78 – En egen forskningssatsing på mage-tarmsykdommer
Mage-tarmforbundet ber om en egen forskningssatsing på mage-tarmsykdommer og tarmhelse. I 2025 gikk bare 2,55 prosent av helseforskningsmidlene fra blant andre Forskningsrådet, de regionale helseforetakene og EU til kategorien munnhule og mage-tarm.2 Kategorien omfatter også munnhulen.
Det står ikke i forhold til hvor mange som er syke. Rundt 50 000 nordmenn har inflammatorisk tarmsykdom (Crohns sykdom eller ulcerøs kolitt). Norge har en av de høyeste forekomstene av IBD i verden,3 og fordi sykdommen er kronisk og ofte debuterer i ung alder, blir det stadig flere som lever med den. I vestlige land ventes andelen med IBD å nærme seg 1 prosent av befolkningen innen 2030.4 Norge er også blant landene i verden med høyest forekomst av tarmkreft.5 Videre har om lag 10 prosent av befolkningen, over en halv million mennesker, irritabel tarmsyndrom (IBS). Også her går utviklingen feil vei: I befolkningsundersøkelsen HUNT i Trøndelag økte andelen med IBS fra 7,5 prosent i 2006–2008 til 9,5 prosent i 2017–2019.6 Det samme gjelder refluks: I HUNT økte andelen voksne med refluksplager minst én gang i uka fra 11,6 prosent på 1990-tallet til 17,1 prosent i 2006–2009.7 I tillegg kommer blant andre funksjonell dyspepsi, gastroparese og kort tarm-syndrom. Vi anslår at over én million nordmenn lever med en mage-tarmsykdom.8
Tarmen er heller ikke bare viktig for dem som har en fordøyelsessykdom. Forskningen knytter i økende grad tarmhelse og tarmfloraen til en lang rekke andre sykdommer, som type 2-diabetes, fedme, fettlever, tarmkreft, autoimmune sykdommer, depresjon og Parkinsons sykdom.9 Tarmhelse og tarmflora har nærmest blitt selve episenteret i forskningen på hvordan en rekke sykdommer oppstår. Mer kunnskap om tarmen er derfor viktig langt utover dem som har en mage-tarmsykdom.
Budsjettet viser at det er mulig å løfte et felt. Regjeringen styrker den øremerkede forskningen på kvinnehelse med 20 millioner kroner, en dobling,10 og Forskningsrådet og Hjernerådet bygger en nasjonal hub for hjerneforskning. Mage-tarmsykdommer er ikke nevnt én gang i Helse- og omsorgsdepartementets budsjettproposisjon.
Mage-tarmforbundet ber komiteen om å be regjeringen etablere en egen forskningssatsing på mage-tarmsykdommer og tarmhelse gjennom Norges forskningsråd og programmet for klinisk behandlingsforskning (KLINBEFORSK), etter mønster fra satsingene på kvinnehelse og hjernehelse. Et første steg kan være en øremerking på 20 millioner kroner i 2027, på nivå med den øremerkede kvinnehelseforskningen før styrkingen.
Kap. 732 – Økt innsatsstyrt finansiering må ikke gå ut over kronisk syke
Regjeringen foreslår å øke andelen innsatsstyrt finansiering (ISF) i somatikken fra 30 til 40 prosent.11 Samtidig innføres en nasjonal insentivordning på om lag 700 millioner kroner for kortere ventetider.
Personer med IBD trenger tett og langvarig oppfølging. Det gjelder faste kontroller, oppfølging av biologisk behandling og rask tilgang til hjelp ved oppbluss, ofte gjennom IBD-sykepleier, telefon eller digital oppfølging. Når mer av finansieringen følger aktiviteten og nye henvisninger, er det en reell risiko for at kontroller og løpende oppfølging av kronisk syke blir nedprioritert.
Vi merker oss at departementet vil utrede om enkelte områder bør tas ut av ISF-ordningen. Mage-tarmforbundet ber komiteen om å be regjeringen sørge for at utredningen vurderer langvarige pasientforløp for kronisk syke, og at pasientorganisasjonene involveres. Vi ber også om at forsinkede kontroller og overskridelser av medisinsk anbefalt oppfølgingstid følges like tett som ventetiden for nye pasienter.
Kap. 746 – Gjennomganger av terapiområder må skje med brukermedvirkning
Regjeringen foreslår 12 millioner kroner til Direktoratet for medisinske produkter for å gjennomgå hele terapiområder. Målet er mer bruk av eldre og billigere legemidler og «store besparelser over folketrygden».12
Riktig legemiddelbruk er bra. Men pasienter med mage-tarmsykdom kan reagere svært ulikt på legemidler, og et bytte kan være belastende for en pasient som har god effekt av legemidlet sitt. Aktuelle områder for våre medlemmer er blant annet syrehemmende legemidler ved refluks og legemidler mot IBD.
I 2025 spurte vi 467 IBD-pasienter som bruker biologiske legemidler eller JAK-hemmere, om anbudssystemet. 63 prosent er bekymret for at systemet gjør at de ikke får den mest effektive behandlingen, og bare 33 prosent har tillit til at det gagner dem som pasienter. 46 prosent mener anbudet har tatt fra legen for mye av myndigheten til å velge det legemiddelet som er best for dem, og 34 prosent har opplevd at legen valgte et legemiddel fordi det var billigere. En av dem skrev: «Dagens system gjør at man tester rimeligste preparat først og venter for lenge med beste preparat, noe som gjorde meg veldig syk.» Vi er klar over at anbudene gjelder legemidler sykehusene kjøper inn, og ikke legemidler på blå resept. Men vi mener erfaringene er overførbare: Når pris blir et hovedkriterium for valg av legemiddel, er det pasientene som bærer risikoen ved byttet.
Mage-tarmforbundet ber komiteen om å sikre at pasientorganisasjonene involveres i gjennomgangene, og at pasienter som er godt behandlet med legemidlet de bruker, ikke får endret legemiddelbehandlingen av økonomiske hensyn alene.
Kap. 2752, post 72 – Egenandelstaket
Vi er glade for at regjeringen frøs egenandelstaket i 2026 og viderefører fritaket for 16- og 17-åringer. For 2027 foreslås taket økt med 128 kroner, fra 3 278 til 3 406 kroner.13 I 2021 var taket 2 460 kroner. Det er en nominell økning på 946 kroner, eller 38 prosent, på seks år. Økningen rammer kronisk syke som når egenandelstaket hvert år.
Mage-tarmforbundet ber komiteen om å holde egenandelstaket på dagens nivå, 3 278 kroner.
På vegne av Mage-tarmforbundet,
Mads Johansson
Generalsekretær
Kilder
1 Prop. 1 S (2026–2027) Helse- og omsorgsdepartementet, kap. 760, post 60. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop.-1-s-20262027/id3175316/
2 HRCS-tall fra Forskningsrådet, de regionale helseforetakene, EU, Kreftforeningen, Stiftelsen Dam m.fl., samlet i HelseOmsorg21-monitor, figur 43 (2025). https://www.helseomsorg21monitor.no/figur/43?prosentType=percentage-total&__%C3%85rstall=%5B%222025%22%5D&__Kategori=%5B%22Helsekategori%22%5D
3 Lirhus mfl., Clinical Epidemiology 2021;13:287. Prevalensen av IBD i Norge var om lag 0,75 prosent i 2017. https://pmc.ncbi.nlm.nih.gov/articles/PMC8079254/
4 Kaplan GG, Windsor JW. The four epidemiological stages in the global evolution of inflammatory bowel disease. Nature Reviews Gastroenterology & Hepatology 2021;18:56–66. https://doi.org/10.1038/s41575-020-00360-x
5 Folkehelseinstituttet: Tykk- og endetarmskreft, nøkkeltall (sist endret 6. mai 2026). https://www.fhi.no/kreft/nokkeltall/kreftformer/Tykk--og-endetarmskreft/
6 Johansen D, Ness-Jensen E. Scandinavian Journal of Gastroenterology 2022;57(6):665–671 (HUNT-studien). https://doi.org/10.1080/00365521.2022.2028005
7 Ness-Jensen E mfl. Changes in prevalence, incidence and spontaneous loss of gastro-oesophageal reflux symptoms: a prospective population-based cohort study, the HUNT study. Gut 2012;61(10):1390. https://doi.org/10.1136/gutjnl-2011-300715
8 Mage-tarmforbundets eget anslag, basert på summen av blant annet IBS, IBD, refluks, funksjonell dyspepsi og mikroskopisk kolitt. Mange har flere diagnoser samtidig.
9 Se for eksempel de Vos WM, Tilg H, Van Hul M, Cani PD. Gut microbiome and health: mechanistic insights. Gut 2022;71(5):1020 (https://pmc.ncbi.nlm.nih.gov/articles/PMC8995832/), og Cryan JF mfl. The microbiota-gut-brain axis. Physiological Reviews 2019;99(4):1877 (https://doi.org/10.1152/physrev.00018.2018).
10 Prop. 1 S (2026–2027) Helse- og omsorgsdepartementet, avsnitt 2.14 Forskning på kvinnehelse.
11 Prop. 1 S (2026–2027) Helse- og omsorgsdepartementet, kap. 732.
12 Prop. 1 S (2026–2027) Helse- og omsorgsdepartementet, kap. 746.
13 Prop. 1 S (2026–2027) Helse- og omsorgsdepartementet, kap. 2752, post 72.
Alliansen mot vold i nære relasjoner, seksuell vold og vold mot kvinner · 20. oktober 2026Alliansen mot vold i nære relasjoner, seksuell vold og vold mot kvinner sitt innspill
Alliansen mot vold i nære relasjoner, seksuell vold og vold mot kvinner (Voldsalliansen) vil uttrykke vår sterke bekymring for vold i nære relasjoner, seksuell vold og vold mot kvinner som et svært alvorlig samfunnsproblem, folkehelseproblem og likestillingsutfordring. Dette alvoret reflekteres ikke i statsbudsjettet for 2027. Snarere er disse områdene fraværende som satsningsområder. Bak dette innspillet står 26 av organisasjonene i alliansen.
Ansvaret for å bekjempe vold i nære relasjoner, seksuell vold og vold mot kvinner ligger hos alle politikere. Voldsfeltet er fragmentert, og budsjettpostene ligger i mange komiteer. Vi ber dere derfor om å se dette arbeidet i sammenheng, og vi forventer et betydelig løft til arbeidet mot vold i nære relasjoner, seksuell vold og vold mot kvinner.
Det er behov for målrettet, tverrsektoriell innsats. Siden samordning mangler på dette feltet, bør det opprettes et nytt statlig organ med ansvar for å sikre samordning og helhetsforståelse av arbeidet, i tråd med anbefalingene fra Voldtektsutvalget NOU 2024: 4 [1]. Dette bør gjøres umiddelbart, slik at ansvaret plasseres, og nye tiltak kan koordineres og iverksettes så raskt som mulig. En slik innsats vil også være i tråd med statens menneskerettslige forpliktelser etter Kvinnediskrimineringskonvensjonen og Istanbulkonvensjonen, som anser kjønnsbasert vold som en svært alvorlig form for diskriminering. Nødvendigheten av styrket samordning er også bakgrunnen for at Voldsalliansen er opprettet, der et bredt sivilt samfunn står sammen om felles krav.
Det er stor politisk oppmerksomhet knyttet til ungdomskriminalitet. Vi ser det er mulig å sikre en slik satsning i budsjettet der det er politisk vilje. For å forebygge og hindre at barn og unge begår kriminelle handlinger, mener vi det er helt nødvendig å være tilsvarende opptatt av kriminaliteten som rammer barn selv. For eksempel vil det å arbeide med vold i nære relasjoner være forebyggende for annen type kriminalitet, da mange som ender i kriminalitet selv har vært utsatt for vold og/eller omsorgssvikt hjemme.
Vi ber om at helse- og omsorgskomiteen tar ansvar for at vold i nære relasjoner, seksuell vold og vold mot kvinner blir en reell satsning i budsjettet. Vi vil særlig trekke frem to tiltak:
Et kompetanseløft i tjenestene
Bedre hjelpetilbud for voldsutsatt og utøver av vold
Et kompetanseløft i tjenestene
Vold i nære relasjoner, vold mot kvinner og seksuell vold er blant de mest alvorlige og omfattende kriminalitets- og folkehelseutfordringene i Norge, både med tanke på omfang og konsekvenser. Samtidig viser et bredt norsk kunnskapsgrunnlag at manglende systematisk kompetanse i utdanningene, tjenestene og rettssystemet bidrar til sen avdekking, utilstrekkelig beskyttelse og hjelp, og sviktende forebygging. Dette gjelder både vold og seksuelle overgrep mot barn og voksne, og både voldsutsatte og personer som utøver vold.
Vi ber om:
At myndighetene må anerkjenne at vold og seksuelle overgrep mot barn og i nære relasjoner er et alvorlig folkehelseproblem, og sikre at alle sektorer tar ansvar gjennom å sikre nødvendig kompetanse og treffsikre tiltak.
Alle relevante utdanninger må integrere denne kompetansen i sine læreplaner. Det må utvikles et felles, tverrfaglig kunnskapsgrunnlag om rettigheter og risiko, omfang, konsekvenser og resiliens.
Det må stilles krav til handlingskompetanse og traumebevissthet for alle som arbeider med mennesker, og utvikles en helhetlig infrastruktur for grunnutdanning og etter- og videreutdanning, samt veiledning og støtte til ansatte.
Nye lover som skal beskytte befolkningen, må følges opp med systematisk kompetanseheving, slik at lovene får reell og tilsiktet effekt.
Sivilsamfunnets skyggerapport til GREVIO og Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetenes innsats mot vold i nære relasjoner dokumenterer at sentrale yrkesgrupper mangler nødvendig kompetanse til å avdekke, vurdere og håndtere vold og overgrep[2]. Dette gjelder blant annet ansatte i barnehage, skole, helse – og sosialtjenester, barnevern, politi og rettsvesen[3]. Kompetanseheving er i stor grad overlatt til lokale initiativ og enkeltpersoners interesse, noe som gir store geografiske forskjeller og ujevn kvalitet i tjenestene.[4]
Flere rapporter viser at kartlegging i praksis ofte er ensidig, for eksempel ved at bare én forelder vurderes, og at risikofaktorer i relasjonen som helhet ikke fanges opp. De minste barna er spesielt sårbare og utsatt, uten at dette gjenspeiles i kompetanse og hjelpetilbud. Vold og seksuelle overgrep skjer ofte i nære relasjoner og i sammenheng med annen belastning, noe som forutsetter helhetlige vurderinger av barns omsorgsmiljø – herunder svangerskapet. Manglende kompetanse på dette området øker risikoen for feil beslutninger om samvær, bosted og beskyttelsestiltak, og at volden fortsetter.[5]
Folkehelseinstituttets forskningskartlegging viser at forebyggende tiltak i hovedsak retter seg mot voldsutsatte, mens tiltak og kunnskap rettet mot personer som utøver vold er svært begrenset. Samtidig peker forskning på at tidligere vold er den sterkeste risikofaktoren for ny vold, og at målrettede, kunnskapsbaserte intervensjoner kan redusere risiko for gjentakelse. Manglende kompetanse på voldsutøvelse svekker dermed den samlede forebyggingen.[6]
Norsk og internasjonal forskning viser at seksuelle overgrep mot barn ofte avdekkes sent, særlig når overgrepene skjer når barna er små. Manglende kompetanse i tjenestene fører til at signalene fra barna ikke forstås, at overgrep feilvurderes som konflikt eller omsorgssvikt uten voldskomponent, og at beskyttelsestiltak kommer for sent. Riksrevisjonen vurderer disse svakhetene som alvorlige, blant annet fordi konsekvensene for barn kan være livslange.[7]
Ny samtykkebestemmelse i straffeloven tydeliggjør at seksuell omgang uten et fritt gitt samtykke er straffbart som voldtekt. Lovendringen innebærer et rettslig og normativt skifte, der vurderingen av frivillighet og kommunikasjon står sentralt.
En slik lovendring forutsetter at både befolkningen og relevante profesjoner i skole, helse- og sosialtjenester har nødvendig kunnskap til å forstå og etterleve lovens krav. Når kunnskapen om samtykke og ansvar er mangelfull, svekkes lovens tilsiktede forebyggende effekt.
Ny samtykkebestemmelse innebærer at vilkårene for den straffbare handlingen er endret. Dette stiller krav til oppdatert kompetanse i politi, påtalemyndighet og domstoler. Det foreligger per i dag ingen systematisk og nasjonalt forankret opplæringsplan for politi, påtalemyndighet og domstoler om hvordan loven skal tolkes og hvordan etterforskning og bevisvurdering skal innrettes etter den nye bestemmelsen.
Bekymringen om manglende opplæring og implementering er løftet i Sivilsamfunnets skyggerapport til GREVIO (2025). Uten systematisk kompetanseheving risikerer man at lovens intensjon ikke får gjennomslag i praksis, med potensielt alvorlige rettssikkerhetsmessige konsekvenser.[8]
Arbeidet mot vold og overgrep er grunnleggende likestillingsarbeid. Vold i nære relasjoner rammer kjønn ulikt. Kvinner er for eksempel langt mer utsatt for grov og gjentakende vold i nære relasjoner enn menn. Videre fører manglende kompetanse til at enkelte grupper – herunder gutter og menn som voldsutsatte, personer med minoritetsbakgrunn, personer med funksjonsnedsettelser og skeive – i mindre grad får likeverdig beskyttelse og hjelp. Et helhetlig kompetanseløft er nødvendig for å sikre likeverdige tjenester og reell tilgang til beskyttelse for alle. Det betyr også at tilbudet må tilpasses grupper vi vet er mer utsatt for vold og overgrep.
Styrke behandlingstilbud for voldsutsatt og personer som utøver vold
Vold i nære relasjoner utgjør et betydelig samfunnsproblem, med en anslått kostnad for samfunnet i 2021 på 92,7 milliarder kroner. Dette er blant annet knyttet til store helseutfordringer og tapt inntekt. ACE-studien[9] viser klart at en rekke problemer i voksenalder er korrelert med vold i barndommen. Til tross for denne innsikten, forblir den økonomiske innsatsen i behandlingstilbud forsvinnende liten både til den som utøver vold, den som blir utsatt for vold og til pårørende.
Vi ber om:
Sikre alle innbyggere og familier - uavhengig av bosted og økonomi - tilgang til kvalifiserte voldsspesifikke behandlingstilbud både til de som har utøvd vold[10] og til voksne og barn som utsettes for vold i nære relasjoner[11].
Sikre en tydelig kompetanse om kjønnsbasert vold og en kjønnssensitiv tilnærming i behandlingstilbudene
Sikre spesifikke behandlingstilbud til barn og ungdom som viser seksuelt skadelig atferd (SSA).
Sikre lavterskel og enkel tilgang til voldsspesifikk behandling både gjennom økt kompetanse i de generelle tjenestene, styrket samarbeid og gjennom mulighet for egenhenvisning til de voldsspesifikke behandlingstilbudene.
Sikre tilstrekkelig kvalitet og tilgang gjennom statlig medfinansiering og interkommunalt samarbeid
Sikre at de voldsspesifikke behandlingstilbudene inngår i en helhetlig hjelpetjeneste tilpasset den enkeltes behov for sosial, økonomisk, juridisk og helsefaglig oppfølging håndteres koordinert og sammenhengende.
Tydelig plassering av ansvar for å koordinere hjelpen
Sikre at alle kommuner har et godt planverk mot vold og overgrep, der behandlingstilbud med spisskompetanse er løftet fram
Norge har forpliktet seg internasjonalt til å forebygge og forhindre vold og overgrep, gjennom blant annet EMK, Barnekonvensjonen, CEDAW og Istanbulkonvensjonen,[12] som understreker de rettslige forpliktelsene og forpliktelsene til å både forhindre, forebygge og gi god hjelp.
Behandlingstilbud til voldsutsatte familier skal bidra til å stoppe volden og til å bearbeide konsekvensene av vold i en familie. For å lykkes med dette må tilbudene rette seg både mot den som utøver vold, og mot voldsutsatte voksne og barn. Behandlingen må bygge på kunnskapsbaserte, voldsspesifikke behandlingsmodeller, og må individuelt tilpasses den enkelte families behov. Det er også viktig at deler av de spesialiserte behandlingstilbudene/hjelpetilbudene har et kjønnsperspektiv på hjelpen de gir[13].
Spesialiserte voldsspesifikke behandlingstilbud må inngå i helhetlige hjelpeforløp, der sosiale, juridiske, økonomiske og helsemessige utfordringer følges opp og koordineres samlet. Spesialiserte voldsspesifikke behandlingstilbud må også bidra til å styrke den praktiske voldskompetansen i øvrige tjenester som møter voldsutsatte familier i ulike faser.
Vold og overgrep er fortsatt forbundet med skam, stigma og smerte. Behandlingstilbud på dette feltet må derfor være lett tilgjengelig, med lav terskel og med få formelle krav til henvisning.
Det er i dag for store geografiske forskjeller på tilgang til hjelp. Dette gjelder både i de lovpålagte tjenestene og i de mer spesialiserte behandlingstilbudene/hjelpetilbudene. Noe av årsaken til forskjellene er store forskjeller i kommuneøkonomi og muligheten til å finansiere tjenester utover det strengt lovpålagte, store geografiske avstander og varierende grad av planverk i kommunene på vold- og overgrepsfeltet.
Vi ser at det mangler tilbud både for barn og ungdom som har utøvd vold og for barn og unge som har blitt utsatt. Særlig barn som viser skadelig seksuell adferd, har i dag et begrenset behandlingstilbud.
Riksrevisjonen viste i 2022 at det er mangler i det helhetlige hjelpetilbudet til utsatte for vold i norske kommuner. Det mangler kunnskap om vold i førstelinja, hos lærere, barnehageansatte og fastleger.
Vi ser at kunnskap om vold i førstelinja generelt forutsetter tilstrekkelig finansiering av oppdaterte fagmiljøer og hjelpetilbud med spisskompetanse. Når volden avdekkes, må det finnes spesialiserte voldsspesifikke tilbud og tjenester å sende de berørte til.
Signert av:
· Likestillings- og diskrimineringsombudet (koordinator)
· Redd barna
· Stiftelsen Alternativ til Vold (ATV)
· Krisesentersekretariatet (KSS), inkludert Vold- og overgrepslinjen og ROSA
· NORSK Kvinnesaksforening
· FOKUS Kvinner
· Amnesty International Norge
· Dixi Ressurssenter
· Nok Norge
· Sanitetskvinnene
· Norges Kvinnelobby
· Kvinnefronten
· MiRA-senteret
· Juridisk rådgivning for kvinner – JURK
· SNU – Seksualpolitisk nettverk for ungdom
· Sex og samfunn
· Kvinneuniversitetet i Norden
· Sex og Politikk
· Elevorganisasjonen
· Stine Sofie Stiftelsen
· Sårbarhetslegen
· VAKE - Kirkelig ressurssenter mot seksuelle overgrep
· Aldri Alene
· Skeiv Verden
· Landsforeningen mot seksuelle overgrep (LMSO)
· LIN - Likestilling, Inkludering og Nettverk
[1] Se tiltak 22.2.2 En tydelig og forsterket myndighetsstruktur side 187: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2024-4/id3028553/
[2] Jf Istanbulkonvensjonens artikkel 15, jf GREVIOs anbefaling avsnitt 85 til Norge.
[3] Se blant annet Kvinnekomiteens anbefaling 31d) til Norges 10. periodiske rapport. cedaw_c_nor_co_10-med-departement-angitt-002.pdf
[4] Riksrevisjonen (2022): Undersøkelse av myndighetenes innsats mot vold i nære relasjoner (Dokument 3:8), og Sivilsamfunnets skyggerapport til GREVIO (2020/2025).
[5] Riksrevisjonen (2022), NKVTS (2023): Omfang av vold og overgrep i den norske befolkningen, FHI (2020): Norsk forskning om forebyggende tiltak og hjelpetiltak mot vold i nære relasjoner og Kripos (2019): Alvorlig vold mot små barn.
[6] FHI (2020) og Tidsskrift for Den norske legeforening: fagartikler om voldsrisikovurdering
[7] Riksrevisjonen (2022), NKVTS (2023) og NOVA (2021): Seksuelle krenkelser og hjelpsøking blant utsatte med innvandrerbakgrunn.
[8] Sivilsamfunnets skyggerapport til GREVIO (2025)
[9] https://aceresponse.org/
[10] For GREVIOs anbefaling om behandlingstilbud til de som utøver vold, se anbefaling 92 med referanse til artikkel 16 i landrapport til Norge.
[11] Jf Istanbulkonvensjonens artikkel 20, og GREVIOs anbefaling 111 i sin landrapport til Norge 2022.
[12] Jf Istanbulkonvensjonens artikkel 18 og 20.
[13] Jf Istanbulkonvensjonens artikkel 22, pkt 2.
Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) · 20. oktober 2026Høringsinnspill fra Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)
Regjeringens budsjettforslag er mer innrettet mot drift enn mot langsiktig omstilling. Statsbudsjettet må øke norsk konkurransekraft, og bidra til at vi får mest mulig ut av ressursene. Vi trenger skattepolitikk som øker tilgangen på risikokapital og arbeidskraft, økt tilgang på kraft og nett, og vi må fremme eksport og internasjonalisering - Europa er det viktigste markedet. Politikken må legge til rette for å mobilisere arbeidskraften, og gjøre det enklere å være arbeidsgiver. Sikkerhet og beredskap må ivaretas. Offentlig-privat samarbeid kan være et viktig bidrag til ressurseffektive løsninger.
Private aktører er en forutsetning for kortere ventetider
Rask tilgang til behandling og arbeidsrettet oppfølging er avgjørende både for å redusere sykefraværet og for å gjøre veien tilbake til arbeid kortere når sykdom oppstår. Ifølge Folkehelseinstituttet var gjennomsnittlig ventetid for påbegynt helsehjelp 66 dager i 2025, og antall fristbrudd var nær 81 000. I august 2026 var gjennomsnittlig ventetid 69 dager. På tross av regjeringens mål om reduserte ventetider er nivået fortsatt for høyt. Regjeringen omtaler målet om å redusere ventetiden til under 60 dager som ambisiøst. Samtidig viser historiske tall at ventetiden lå på 60 dager eller lavere i perioden 2016–2019. NHO mener ambisjonsnivået bør heves, og at all tilgjengelig kapasitet, også hos private leverandører, må tas i bruk for å redusere ventetidene og antallet fristbrudd.
NHO har merket seg at Kantars helsepolitiske barometer fra 2026 viser at 82 prosent mener det bør legges til rette for bruk av ledig kapasitet hos private aktører, og 75 prosent mener det ikke spiller noen rolle om tjenesten leveres av private, ideelle eller offentlige aktører, så lenge den er offentlig finansiert. Stortinget bør legge til grunn at det er innhold, kvalitet og pris, ikke eierform, som bør avgjøre hvem som får oppdragene. Målet må være kortest mulig ventetider, slik at pasienter får rask behandling og arbeidstakere kan komme raskest mulig tilbake i arbeid.
NHO er positive til regjeringens satsing på en KI-basert førstelinjetjeneste for helserelaterte spørsmål. Det er særlig positivt at regjeringen legger opp til samarbeid med private aktører om utviklingen av løsningen. Vi ønsker også å trekke frem regjeringens satsing på institusjonsbarnevernet som positiv. Tidlig og stabil hjelp til sårbare barn kan bidra til å redusere behovet for helse- og omsorgstjenester senere i livet. Barne- og familieministeren har uttalt at staten er «helt avhengig av private» for å sikre nok barnevernsplasser. Vår anbefaling er at samme erkjennelse tydeliggjøres også innen helse- og omsorgstjenestene, der behovene vokser og all tilgjengelig kapasitet må tas i bruk.
Vi ber komiteen sikre
Økt bruk av langsiktige og forutsigbare avtaler med private leverandører.
Tydelige styringssignaler i oppdragsbrev om bruk av private aktører for å redusere helsekøer.
Konkurranse på like vilkår.
Det er behov for en helsereform
Perspektivmeldingen 2024 anslår at helse- og omsorgssektoren vil trenge over 180 000 flere sysselsatte i 2060 uten endrede arbeidsmetoder, mens den samlede sysselsettingsvekst er anslått til 75 000. Regnestykket går ikke opp. Samtidig vil det være svært skadelig for norsk økonomi dersom helsesektoren legger beslag på en stadig større andel av arbeidskraften. Tjenestene må derfor innrettes slik at det trengs mindre personell per utførte oppgave. Regjeringen har selv varslet behovet for en helsereform for å møte økende behov, knapphet på arbeidskraft og et strammere økonomisk handlingsrom allerede mot slutten av dette tiåret. Det haster å komme i gang.
Det er avgjørende å ta i bruk ny teknologi, moderne utstyr, effektive legemidler og nye behandlingsmetoder raskere og i større omfang enn i dag. Det må bli enklere å implementere og skalere produktivitetsøkende løsninger, samtidig som forebygging prioriteres høyere. Mer treffsikre behandlinger og et sterkere forebyggende arbeid kan gi bedre helseutfall, høyere kvalitet og lavere ressursbruk, samtidig som behovet for helsepersonell og presset på tjenestene reduseres.
Riksrevisjonen har dokumentert et betydelig investeringsetterslep i sykehusene, både når det gjelder medisinsk-teknisk utstyr og bygningsmasse. Det er nå et sterkt behov for økte investeringer i medisinsk-teknisk utstyr, bygg, digital infrastruktur og annen arbeidskraftbesparende teknologi. Samtidig må digitaliseringstakten økes gjennom bedre deling av helsedata og samhandling mellom systemer. Gevinstene vil imidlertid først realiseres fullt ut dersom investeringene følges av bedre organisering, oppgavedeling og nye arbeidsformer.
Fremover må flere kunne bo trygt hjemme lenger. Velferdsteknologi, digital hjemmeoppfølging og tilpassede hjelpemidler kan styrke trygghet og selvstendighet, samtidig som behovet for omfattende helse- og omsorgstjenester utsettes.
Innovasjon må også brukes mer aktivt som virkemiddel for omstilling når eksisterende løsninger ikke treffer behovet. Offentlig sektor har betydelig innkjøpsmakt, men bare om lag 5 prosent av offentlige anskaffelser er innovative. Behovsbaserte innkjøp må i større grad være styrende for offentlige anskaffelser, slik at ressursene rettes inn mot de reelle behovene. Økt bruk av innovative anskaffelser kan bidra til høyere kvalitet, bedre måloppnåelse og mer effektiv bruk av offentlige midler.
Vi ber komiteen sikre
Raskere innføring og skalering av produktivitetsøkende teknologi, medisinsk-teknisk utstyr, digital infrastruktur og andre arbeidskraftbesparende løsninger.
Økt bruk av velferdsteknologi, digital hjemmeoppfølging og tilpassede hjelpemidler i hjemmet.
Behovsbaserte anskaffelser og økt bruk av innovative anskaffelser gjennom målbare krav.
Det må satses på norsk helsenæring
Helsenæringen har allerede utviklet mange av løsningene som trengs for å gjøre helse- og omsorgstjenestene mer bærekraftige. Utfordringen er i stor grad å ta løsningene i bruk og skalere dem. Samtidig får norske pasienter ofte senere tilgang til nye legemidler og vaksiner enn i våre naboland. Raskere og mer forutsigbare godkjennings- og innføringsprosesser, hvor også produktivitet, ventetider og arbeidsdeltakelse vektlegges i beslutningsgrunnlaget både for legemidler og medisinsk-teknisk utstyr, vil bidra til bedre helseutfall.
Ordninger som Helseteknologiordningen og Leverandørutviklingsprogrammet (LUP) er viktige for å stimulere til innovasjon. LUP har opplevd betydelig og unødvendig finansiell uforutsigbarhet for 2026, og fikk oppjustert bevilgningen i RNB i år. Stortinget bør sikre forutsigbar og styrket videre drift for LUP. Videre foreslås midler fra Helseteknologiordningen omdisponert til et omstillingstilskudd til kommunene. Skal vi lykkes med den nødvendige helsereformen, er det avgjørende at omdisponeringen ikke svekker investeringene i helseteknologi og digitale løsninger. Gevinstene ved innovasjon kommer først når løsningene tas i bruk i stor skala. Det er derfor avgjørende at virkemidlene støtter hele løpet fra utvikling til implementering og skalering. En større andel av forskningsmidlene bør konkurranseutsettes gjennom Forskningsrådet, slik at næringslivet i større grad kan bidra.
Helsenæringen har samtidig et betydelig potensial for verdiskaping, eksport og nye arbeidsplasser. Et sterkt hjemmemarked er ofte en forutsetning for internasjonal suksess. Samtidig har økt geopolitisk uro synliggjort behovet for sterkere beredskap og mer robuste forsyningskjeder for legemidler og medisinsk utstyr. En målrettet satsing på norsk helseindustri kan derfor bidra til både økt produktivitet i helsetjenesten, økt forsyningssikkerhet, næringsutvikling og eksport.
Vi ber komiteen sikre
Effektive og forutsigbare godkjennings- og innføringsprosesser.
Et virkemiddelapparat som bidrar til implementering og skalering av produktivitetsøkende og personellbesparende løsninger.
Et sterkt hjemmemarked for norsk helsenæring.
Vennlig hilsen
Næringslivets Hovedorganisasjon
Tryggere Ungdom · 20. oktober 2026Høringsinnspill til statsbudsjettet 2027 fra Tryggere Undom
Tryggere Ungdom er en ideell, partipolitisk uavhengig organisasjon for unge mellom 15 og 30 år på rus- og sosialfeltet. Vi jobber for en kunnskapsbasert og menneskerettighetsfundert ruspolitikk, med særlig fokus på unge. Vi takker for muligheten til å delta med innspill.
Tryggere Ungdom ser positivt på flere av forslagene i statsbudsjettet for 2027. Vi vil blant annet trekke frem at tilskuddsordningen for kunnskapsbaserte lavterskeltilbud foreslås styrket med 60 millioner kroner, og at deler av økningen i kommunenes frie inntekter er begrunnet med psykisk helse. Det er viktig at unge får tidlig hjelp som er lett å oppsøke, og at tilbudene blir tilgjengelige uavhengig av bosted. Videre er det gledelig at det skal utvikles et behandlingstilbud for barn og unge med rusmiddelproblemer i spesialisthelsetjenesten. Vi ser også positivt på at det foreslås midler til tilrettelagte treningstilbud for mennesker med alvorlige psykiske lidelser og rusmiddelproblemer. Aktivitet kan være en verdifull del av et helhetlig tilbud, og vi håper tiltaket blir utformet slik at det møter deltakernes ulike behov.
Med det sagt vil vi særlig løfte fram behovet for sterkere overdoseberedskap og bredere tilgang til skadereduserende tiltak, hovedsakelig knyttet til kapittel 714 post 70. Her slutter vi oss til Foreningen Tryggere Ruspolitikk sitt høringssvar, og deler deres bekymring knyttet til at bevilgningen til handlingsplanen mot overdoser foreslås redusert fra 14,9 millioner kroner i 2026 til 13,3 millioner kroner i 2027. En nedprioritering er vanskelig å forene med stadig større behov for å følge med på et rusmiddelmarked i rask endring. Internasjonale helsemyndigheter - EUDA og UNODC - melder om nye syntetiske opioider, herunder orfinanaloger. Disse er også påvist i Norge. Når slike stoffer kan være svært potente, og brukere og lavterskeltjenester mangler validerte hurtigtester for å oppdage dem, kan dette lede til en økning i opioidoverdoser. Derfor mener vi at det er det grunn til å styrke beredskapen fremfor å redusere den.
Unge kan også møte risiko knyttet til rusmidler uten å ha et langvarig eller problematisk bruksmønster. Begrenset erfaring, uventet innhold eller styrke og manglende kunnskap om farlige kombinasjoner kan føre til forgiftning og andre alvorlige skader, i verste fall dødelige overdoser. Skadereduksjon bør derfor være tilgjengelig også for personer som ellers ikke oppsøker helse- og velferdstjenestene. Tiltakene må være lavterskel, tillitsbaserte og utformet slik at unge faktisk kan nås med relevant informasjon og hjelp.
I likhet med Tryggere Ruspolitikk ser vi behovet for en bredere offentlig satsing på skadereduksjon, også gjennom frivillige organisasjoner. Dagens tilskuddsordning for frivillig rusmiddel- og spillforebyggende innsats bør eksplisitt åpne for prosjekter med skadereduserende formål. Frivillige aktører kan ofte etablere kontakt med mennesker som ikke nås gjennom ordinære tjenester, og bidra med praktisk, lett tilgjengelig kunnskap om risiko, tryggere valg og hvor man kan få hjelp. Vi vet at dette er en gruppe som er notorisk vanskelig å nå, og et vedvarende problem er stigmatisering og fordommer i det offentlige helsevesenet som påpekt gjentatte ganger (f.eks. i Meld. St. 5 (2024-2025)). Derfor er også ideelle aktører avgjørende i dette arbeidet.
Dersom det ikke er mulig å utvide den eksisterende ordningen, ber vi regjeringen vurdere en egen tilskuddsordning for brede, målrettede skadereduserende tiltak. En slik ordning bør kunne støtte initiativer som når ulike grupper – også unge og personer uten kjent kontakt med hjelpeapparatet – med informasjon, rusmiddelanalyse, varsling og andre relevante tiltak.
Til slutt ønsker vi at frivillige organisasjoners driftsrammer styrkes. Økte driftskostnader, gjør det vanskeligere å opprettholde stabile tilbud og nå målgruppene over tid. Eksempelvis er leieprisene for lokaler i Oslo stadig økende. Driftsstøtten bør også gjenspeile organisasjonenes løpende ansvar og gi rom for mer forutsigbar planlegging. I dag gis en stor del av støtten til ruspolitiske organisasjoner som prosjektmidler, mens den ordinære driftsstøtten i liten grad dekker oppgaver som oppfølging av lokallag, gjennomføring av aktiviteter og rapportering. Dermed bindes mye kapasitet til tidsavgrensede prosjekter, på bekostning av grunnleggende drift og langsiktig arbeid. Når stillinger er avhengige av at nye prosjekter får støtte eller eksisterende prosjekter videreføres, blir både arbeidsforholdene for ansatte og organisasjonenes mulighet til å opprettholde tilbud uforutsigbare.
PMOS Norge · 20. oktober 2026Kvinnehelseforskning krever styrking av brukermedvirkning
Avsender: PMOS Norge
Kontaktperson: Ann Helen Brendehaug, daglig leder
E-post: [email protected]
Dato: 19.10.26
Innledning
PMOS Norge takker for muligheten til å gi innspill til statsbudsjettet for 2027. Vi ser positivt på styrking av kvinnehelseforskning med 40 millioner øremerkede kroner gjennom Forskningsrådet. Vi støtter også prioriteringen av psykisk helse som et viktig satsingsområde. Samtidig savner vi fremdeles det brede kvinnehelseløftet, som også sikrer bevilgninger til kliniske tjenester og tiltak som gir raskere diagnostisering, bedre behandling og oppfølging her og nå. Vi er spesielt skuffet over at kvinnehelseorganisasjonene, som i dag bidrar til økt kunnskap i helsetjenestene og viktige støttefunksjoner, ikke er tilgodesett i statsbudsjettet.
Vi ønsker med dette høringsinnspillet å løfte frem den kritiske mangelen på finansiering for organisasjoner som arbeider med alvorlige, kroniske og underprioriterte kvinnehelsediagnoser.
Organisasjonene for kvinnelidelser trenger økt støtte:
til å ivareta brukerinnsikt og medvirkning i forskning
til tiltak som gir økt mestring og helsekompetanse blant kvinner for å redusere tilleggssykdom og samsykelighet, redusere sykefravær og uførhet og redusere samfunnskostnader.
til kompetanseheving i helsetjenestene og å påse at ny kunnskap og forskning kommer raskere i anvendelse
Sammen med Endometrioseforeningen, Vulvaforeningen og PMDD Norge har vi systematisk, over tid, jobbet for politisk gjennomslag for en egen søknadsbasert kvinnehelsepott under Helsedirektoratet, fra og med statsbudsjettet 2027.
Vi har tidligere foreslått at:
Helsedirektoratet oppretter en kvinnehelsepott på 10 millioner kroner i året.
Potten øremerkes fire nasjonale kvinnehelseorganisasjoner: PMOS Norge, Endometrioseforeningen, PMDD Norge og Vulvaforeningen.
Formålet er å sikre bærekraftig og forutsigbar finansiering av pasientrettede tilbud.
PMOS Norges rolle
Det er flott med forskning på kvinnehelse – men hvem bidrar med brukerinnsikt inn i forskningen? Det bør også være et mål for Regjeringen at forskningen har høy grad av brukermedvirkning og at den forskningen de bevilgede 40 millionene brukes på, er forankret i reelle behov i de ulike pasientgruppene / befolkningsgruppene forskningen gjelder. Brukermedvirkningen vår organisasjon bistår med, gir effektiv kunnskap om hvor trykket for videre utvikling bør skje, gir større gevinst i forskningen og hjelper kvinner og deres støttepersoner mest effektivt.
Med et beskjedent offentlig tilskudd, bidrar PMOS Norge i dag, med bred og helhetlig kompetanse inn i en rekke omsøkte og bevilgede forskningsprosjekter. Vi har én ansatt som skal fylle alle organisasjonens behov, tjenester og arbeidsoppgaver. Det bør påsees at brukermedvirkning inn i forskning gjøres profesjonelt og gjennom nasjonale pasientorganisasjoner som har kompetanse og oversikt i forskningsfeltet. Vi vil belyse at det med økt bevilgning til kvinnehelseforskning, legges opp til store ressursutfordringer i brukermedvirkning. PMOS Norge skal både bidra til å stimulere til mer forskning på vår spesifikke diagnose, og samtidig ha kapasitet til å medvirke til flere forskningsprosjekter. Dette er ikke reflektert i dagens statsbudsjett.
Det er absolutt behov for mer forskning på kvinnehelse. Men det finnes allerede mye kvinnehelseforskning som ikke anvendes i dagens helsetilbud. Tiden det tar før ny kunnskap implementeres i helsetjenestene er for lang, medisinske lærebøker oppdateres ikke ofte nok og kompetanseheving blant helsepersonell er mangelfull.
Vi etterlyser en tydeligere satsing på implementering av eksisterende kunnskap som kan bidra til tidligere diagnostisering og intervensjon, som igjen vil gi friskere livsløp for en betydelig andel kvinner. Også her er pasientorganisasjonenes rolle uvurderlig. PMOS Norge har, i samarbeid med Den norske legeforening og et fagteam ved NTNU, bidratt til kompetanseheving av fastleger gjennom et eget poenggivende etterutdanningskurs om PMOS, lansert høsten 2026. Vi ønsker å gjøre mer av denne type arbeid, men begrenses i dag av økonomiske rammer. Prosjektet er et godt eksempel på hvordan kvinnehelseorganisasjonene er pådrivere for opplæring og rask ferdighetsutvikling i helsetjenestene og dermed hjelper Regjeringen oppnå flere konkrete mål i sin kvinnehelsestrategi, blant annet redusere sykefravært og den gjennomgående belastningen på helsevesenet lang tid til diagnostise og tilleggssykdom utgjør.
NOU 5:2023 Den store forskjellen, skisserer hvordan kunnskapsbroen svikter som en av fire hovedutfordringer innen kvinnehelse. Regjeringen ser ut til å ha glemt at kunnskapsbroen mellom pasienter og helsetjenester / forskning også svikter, når pasientorganisasjonene underfinansieres. Her er det også verdt å nevne en annen hovedutfordring skissert i NOUen: kvinners stemmer blir i for liten grad vektlagt. Økt støtte til kvinnehelseorganisasjonene ville sendt tydelige signaler om at kvinners felles stemme blir hørt.
Det er ikke bare i forskningen PMOS Norge fyller en viktig rolle. Vi skal også:
gi evidensbasert informasjon om livsløpsimplikasjonene som følger PMOS
tilby likepersonsarbeid og støtte for unge og voksne
bidra til kompetanseheving hos helsepersonell
synliggjøre hvordan PMOS henger sammen med bredere folkehelseutfordringer
Behovet for våre tjenester er økende, både på grunn av større åpenhet og fordi forekomsten av PMOS er økende i befolkningen.
Dagens finansiering
PMOS Norge og de andre tidligere nevnte kvinnehelseorganisasjonene, mottar per i dag ingen stabile driftsmidler, og har begrensede muligheter til å utvikle og opprettholde tilbudene det er et stort behov for. Finansieringen bæres i stor grad av frivillighet, medlemskontingent og privatpersoner som selv er kronisk syke. Dette er en uholdbar og urettferdig situasjon.
Samlet dekker PMOS Norge, Endometrioseforeningen, Vulvaforeningen og PMDD Norge store, underprioriterte og samfunnsøkonomisk belastende diagnoser som påvirker hundretusener av kvinner i Norge. Etableringen av en støttepott til vårt spesifikke kvinnehelsearbeid vil gi forutsigbarhet, gjøre det mulig å bygge fagmiljøer og styrke samspillet med helsetjenestene.
Dette vil igjen sikre pasientrettigheter og mer likestilt helsehjelp, men kanskje viktigst, bidra til oppdagelse og forebygging av langtidskomplikasjoner som følger kvinnehelsediagnosene. Regjeringen har foreslått 78 millioner til å redusere sykefraværet. Kvinner midt i livet utgjør en stor prosentandel av sykefraværet i Norge i dag. Pasientorganisasjonene bidrar med viktig arbeid for helsekompetanse og mestring av livssituasjon som helsetjenestene i dag ikke har kapasitet til å møte. Vi mener økt støtte til kvinnehelseorganisasjonene er et viktig og nødvendig helsefremmende tiltak, som vil redusere sykefravær og uførhet, og også bidrar til å takle utfordringer knyttet til samsykelighet.
Andre sentrale begrunnelser for en egen pott til kvinnehelseorganisasjonene er at det vil:
redusere samfunnskostnader knyttet til feilbehandling, sykefravær og tap av arbeidsevne.
styrke frivillig sektor som et nødvendig supplement til helsevesenet.
øke helsekompetansen blant kvinner og bidra til større grad av hjelp til selvhjelp.
gi kvinner med PMOS, endometriose, vulvalidelser og PMDD en anerkjennelse og prioritet som har vært dokumentert fraværende i flere tiår.
Avslutning
Å styrke den uforutsigbare økonomiske situasjonen til kvinnehelseorganisasjonene vil være et kraftfullt og målrettet grep for å styrke kvinnehelsefeltet og sikre grunnfinansiering for organisasjoner som utfører samfunnskritisk arbeid.
Hva er PMOS? – Bakrgunn
Polyendokrint metabolsk ovarialsyndrom (PMOS), tidligere polycystisk ovariesyndrom (PCOS) er den vanligste hormonelle forstyrrelsen blant kvinner. I Norge rammes 300.000 kvinner med store livsløpskonsekvenser. Samtidig er PMOS en av de mest underprioriterte diagnosene i helsevesenet.
PMOS er en kronisk multisystemslidelse som rammer endokrint, metabolsk, reproduktivt, dermatologisk, psykisk og emosjonelt. Lidelsen medfører betydelig økt risiko for:
infertilitet og reproduktive krefttyper
tilleggssykdom av betydelige samfunnskostnader allerede fra 35-årsalder, som diabetes type 2 og hjerte- og karsykdom
psykiske helseplager som depresjon og angst og økt risiko for selvmord hele livet
svangerskapskomplikasjoner og helseutfordringer for barn født av mødre med PMOS
høyere andel sykefravær, nedsatt arbeidsevne og uførhet enn i øvrig befolkning, allerede fra 40-årene
Til tross for alvorligheten er PMOS:
underdiagnostisert – 70% vet ikke at de har lidelsen
lite forsket på, og kunnskapen som finnes når ikke ut i helsetjenestene
undervurdert som risikotilstand i helsetjenestene
mangelfullt ivaretatt når det gjelder oppfølging og behandling. Det finnes ingen medisiner for PMOS og pasientene behandles off label med medisiner utviklet for andre tilstander. Kostnaden må pasienten selv ta.
I møte med dette står PMOS Norge som den eneste organisasjonen som tilbyr helhetlig støtte og informasjon om PMOS.
Forsvarets seniorforbund · 20. oktober 2026Vedrørende økningen i antall omsorgsplasser
Regjeringen planlegger en økning på 1.750 omsorgsplasser. Samtidig forutsetter regjeringen at investeringstilskuddet skal dekke 55% av anleggskostnadene, og hvor maksimalt godkjent anleggskostnad er på 4,2 mill kr pr plass. Det innebærer at kommunene må finansiere minst 45% av anleggskostnadene selv.
Samlet tilsagnsramme er 4,064 mrd kr. Med forutsetning om at det skal dekke 55% av 1.750 omsorgsplasser, innebærer det at kommunene må dekke minst 1.828 mrd kr selv. Netto økning i kommunenes frie midler er på 400 mill kr iht regjeringen. Regjeringens mål om 1.750 omsorgsplasser i 2027 kan dermed kun nås ved at gjeldstyngede kommuner tar opp ytterligere lån. SSB oppgir at kommunene har en netto gjeldsgrad på 90,1 %, mens KS viser at 46 % av kommunene hadde en gjeldsgrad over 85 % etter justering for ubundne investeringsfond. Kommunenes svake økonomi vil dermed bli ytterligere svekket.
FSF anmoder komitéen om å ta hensyn til kommunenes finansielle bæreevne i sin innstilling, og på en slik måte at målsettingen om nye omsorgsplasser opprettholdes og primært økes. Videre anmoder FSF om at det sannsynliggjøres at styrkingen pga demografisk utvikling som ligger inne i budsjettforslaget er tilstrekkelig til å finansiere de økte driftskostnadene som følge av økt antall plasser.
Brumunddal Legesenter AS · 19. oktober 2026Innspill fra Brumunddal legesenter – Omstillingstillskudd 2027
Videreføring og skalering av klinisk ernæringsfysiolog som del av tverrfaglighet på fastlegekontor/ modellutvikling av teamorganisering i primærhelsetjenesten
Hovedbudskap
Brumunddal legesenter ber om at regjeringen og kommunen avsetter egne midler som egen tillskuddsordning (omstillingstillskudd) for å videreføre og skalere modellen med klinisk ernæringsfysiolog (KEF) i fastlegepraksis, som en del av tverrfaglige team på fastlegekontoret.
Brumunddal Legesenter AS har gjennom «Modellutvikling klinisk ernæringsfysiolog som ressurs for helse- og omsorgstjenesten» prøvd ut klinisk ernæringsfysiolog (KEF) i et tverrfaglig fastlegekontor, med særdeles gode resultater for sårbare pasientgrupper.
Modellen er dokumentert effektiv, treffer statlige mål og oppfyller kriteriene for omstillingstillskudd slik de beskrives i Prop. 1 S.
1. Modellen oppfyller statens kriterier for omstillingstillskudd
Prop. 1 S beskriver omstillingstillskudd som midler som skal støtte kommuner i:
tjenesteomlegging
oppgavedeling
tverrfaglige team
bedre oppfølging av sårbare pasienter
kompetanseheving og strukturendring
forebygging og bærekraftige pasientforløp
Samtlige av disse punktene svares ut av KEF‑modellen ved Brumunddal legesenter.
2. Dokumenterte effekter fra Brumunddal legesenter
A. Bedre kvalitet for sårbare pasienter – (Siste rapport til direktoratet fra mars 2026 kan ettersendes)
Rapporten og erfaringene viser tydelige effekter:
Tidlig identifisering av ernæringsrisiko
Raskere intervensjon og bedre oppfølging
Helhetlige pasientforløp med fastlege, KEF, hjemmetjeneste, boligpersonell, fysioterapeuter, psykolog og sykehus
Bedre ivaretakelse av pasienter med KOLS, kreft, hjertesvikt, nyresvikt, Parkinson, ALS, ADHD, autisme, psykisk utviklingshemming, rus og psykiske lidelser
Dette samsvarer med tjenesteomlegging slik Prop. 1 S beskriver.
B. Oppgavedeling og avlastning av fastleger
KEF tar ansvar for:
risikovurdering
ernæringskartlegging
tiltak og oppfølging
dokumentasjon i samme journalsystem som fastlegene
etablert prosdyrer og fast struktur for et ernæringsperspektiv ved fastlegetimer hos sårbare pasientgrupper, som KOLS pasienter.
Fastlegen deltar i deler av konsultasjonen for medisinsk beslutning. Dette gir effektiv oppgavedeling, økt kvalitet og bedre ressursbruk – helt i tråd med statlige mål.
C. Varige strukturelle endringer i kommunale tjenester
Prosjektet har skapt systemendringer:
Screeningverktøy, kartleggingsverktøy og tiltaksplaner i EQS
Ernæringskontakter i alle boliger for utviklingshemmede
Fagdager og veiledning som hever kompetansen i hele tjenesten
Nye prosedyrer i fastlegepraksis (osteoporose, ADHD, underernæring)
Ernæring integrert i internundervisning, møter og faglige drøftinger
Etablert gruppetilbud for utsatte pasienter – både sammen med fysioterapisenter og sammen med helsestasjon.
Ovennevnte er strukturelle forbedringer, ikke enkelttiltak – og oppfattes som typiske formål for omstillingstillskudd.
D. Tverrfaglig teamorganisering
Samkonsultasjoner mellom KEF, fastlege og andre faggrupper gir:
raskere avklaringer
felles beslutninger
bedre forankring av tiltak
økt trygghet hos pasient og pårørende
Dette er primærhelseteam i praksis, og samsvarer med nasjonale mål om tverrfaglige tjenester.
3. Kliniske ernæringsfysiologers forening tilsluttet Forskerforbundet (KEFF) sitt nasjonale innspill støtter vår erfaring
(https://keff.no/nyheter/keffs-innspill-til-statsbudsjett-2027)
KEFF ber Stortinget videreføre og styrke modellutviklingstilskuddet for kliniske ernæringsfysiologer, og dokumenterer at ordningen:
bygger opp ernæringskompetanse i kommunene
styrker tverrfaglig samarbeid
gir mer helhetlige tjenester
har dokumentert effekt
dekker et nasjonalt kompetansegap
er et effektivt virkemiddel for å nå nasjonale mål
Brumunddal legesenter er et konkret eksempel på disse effektene.
4. I påvente av varig finansiering av nye arbeidsformer og kompetanse. Hvorfor omstillingstillskudd er riktig virkemiddel for videreføring
Prosjektet har avdekket behov som ikke kan løses innen dagens rammer. Per i dag er det ikke finansiering av en slik tverrfaglig struktur, og uavklart når det vil komme mulighetsrom for profesjonsnøytrale takset, og hva som omfattes av dette. Modellen ved Brumunddal Legesenter AS har vist svært gode resultater blant de mest sårbare pasientgrupper, men det er fortsatt behov for videre utvikling og avklaring – slik at modellen kan overføres sømløst ved ønske om å gi flere kommuner/primærhelsetjenesten muligheten til å etablere tilsvarende rolle.
5. Forslag til vedtak / anbefaling
Brumunddal legesenter anbefaler at kommunen avsetter omstillingstillskudd i 2027 for å:
Videreføre KEF‑stillingen som fast del av primærhelseteamet
Øke stillingsprosenten slik at modellen kan dekke etterspørselen
Sikre tid til samhandling med hjemmetjeneste, boliger, helsestasjon og sykehus
Implementere nye rutiner og prosedyrer i hele tjenesten
Skalere modellen til flere pasientgrupper og kommunale enheter
Dette vil gi bedre kvalitet, bedre ressursbruk og bedre pasientforløp, og er i tråd med statlige mål for omstilling, oppgavedeling og bærekraft.
Konklusjon
KEF‑modellen ved Brumunddal legesenter er en dokumentert, effektiv og bærekraftig tjenesteomlegging som oppfyller alle kriterier for omstillingstillskudd i Prop. 1 S.
Vi ber derfor om at ordningen videreføres og styrkes, slik at modellen kan implementeres som en varig del av kommunens primærhelsetjeneste.
Med vennlig hilsen
på vegne av Brumunddal legesenter AS
Tommy Andreassen
Fastlege og daglig leder
Norske Homeopaters Landsforbund · 19. oktober 2026Det er penger å spare på innovative løsninger som kan redusere sykefravær
HØRINGSUTTALELSE
Statsbudsjettet 2027 (kapitler fordelt til helse- og omsorgskomiteen)
Prop. 1 S (2026–2027)
Skriftlig høringsinnspill fra Norske Homeopaters Landsforbund (NHL)
NHLs hovedinnspill
• Økonomiske fordeler, kostnadseffektivitet
• Det er penger å spare på redusert sykefravær og kunnskapsbasert helhetlig behandling
1. Innledning
Det er enighet om at det trengs ny kunnskap og flere helsepersonell med riktig kompetanse i helsetjenesten. Kunnskapen om homeopati er svært begrenset i Norge, mens i Europa og resten av verden har man en helt annen erfaring og kunnskap som bidrar til at homeopati og andre CAM terapier (akupunktur) benyttes som en helseressurs. Homeopati er en medisinsk disiplin med klare definisjoner av helse og sykdom som kan bidra til et mer bærekraftig helsevesen fra et økonomisk hensyn. NHL jobber for pasientsikkerheten ved å sikre tilgangen på kvalitetssikret behandling og homeopatiske medisiner i Norge. (I en Høyesterettsdom fra 1966, ble det slått fast at det ville betraktes som myndighetsmaktmisbruk å hindre tilgangen på homeopatiske medisiner).
WHOs generaldirektør, Dr Tedros Adhanom Ghebreyesus, oppfordrer beslutningstakere, helsepersonell og offentligheten til å utnytte det potensielle bidraget til tradisjonell og komplementær medisin for å "hjelpe til med å takle de unike helseutfordringene i det 21. århundre", homeopati er "en viktig og ofte undervurdert helseressurs ... spesielt i forebygging og behandling av livsstilsrelaterte kroniske sykdommer, og i møte med helsebehovene til aldrende befolkninger.»
Gjennom innovasjon og kvalitetssikring i førstelinjen kan kvalifiserte utøvere av homeopati bidra til en del av løsningen ved «ikke livstruende» og kroniske tilstander. Et tilbud av homeopatisk behandling i primærhelsetjenesten kan være spesielt viktig for å bekjempe AMR, og for å bidra til lavere sykefravær og dermed kostnader for bedriftene og for samfunnet.
2. Økonomiske fordeler, kostandseffektivitet
Helseøkonomisk forskning har som mål å skape et vitenskapelig grunnlag for effektiv fordeling av begrensede helse- og økonomiske ressurser, samtidig som man sikrer pasientene helsehjelp av høy og jevn kvalitet. De helseøkonomiske metodene som brukes for å vurdere kostnadseffektiviteten ved konvensjonell medisinsk behandling, kan også anvendes på homeopati.
En nylig systematisk oversiktsartikkel av Ostermann m.fl. (2024), som analyserer 21 studier av økonomisk evaluering, gir en omfattende oversikt over integreringen av homeopati i moderne helsesystemer. 14 av studiene viser en gunstig økonomisk effekt. En tysk studie av Leemhuis & Seifert (2024) hevdet at utsalgsprisene for homeopatiske legemidler var høyere (30 % dyrere enn konvensjonelle alternativer), men denne analysen ble kritisert for metodiske svakheter, inkludert metoder som ikke lot seg reprodusere, samt uhensiktsmessige sammenligninger mellom legemidler. Dokumentasjon fra europeiske observasjonsstudier viser betydelige økonomiske fordeler. I Frankrike tyder data på en gjennomsnittlig reduksjon på 35 % i de totale helseutgiftene når homeopati inkluderes i pasientforløp. Spesifikke kostnadsanalyser gir også overbevisende resultater: En studie av Trichard (2005) om rhinofaryngitt hos barn viste betydelige reduksjoner i både direkte medisinske kostnader (88 € mot 99 €, p < 0,05) og indirekte kostnader, med 69,9 % færre dager med sykefravær for foreldre. En tysk studie av Kass (2020) om integrert helsetjeneste viste gunstig kostnadseffektivitet, særlig ved depresjon, med en inkrementell kostnadseffektivitetsbrøk på 11 879 € per QALY – godt under den etablerte terskelverdien på 50 000 €77 (1,2,3,4).
En nøkkelfaktor bak disse økonomiske fordelene er redusert bruk av visse konvensjonelle legemidler. Dette er dokumentert i EPI3-studien (5), som viste en reduksjon i bruken av en rekke legemidler som ofte skrives ut i primærhelsetjenesten, deriblant antibiotika og NSAIDs. Dette funnet støttes også av Medionis forskning innen onkologi, der homøopatisk behandling som tillegg var forbundet med en 12 % reduksjon i konvensjonelle støttemedisiner mot fysiske bivirkninger av kreftbehandling (p < 0,01), samtidig som pasientene fulgte det opprinnelige kreftbehandlingsopplegget. Denne reduksjonen gir en dobbel økonomisk fordel: den senker de direkte kostnadene til dyre legemidler og reduserer utgiftene knyttet til håndtering av legemiddelbivirkninger.
Ifølge Health Technology Rapport (HTA) fra Sveits er: "homeopati et verdifullt tillegg til det konvensjonelle medisinske landskapet - en status den har hatt i lang tid i praktisk helsevesen. Det er tilstrekkelig bevis for den prekliniske effektiviteten og den kliniske effekten av homeopati» (6).
3. Det er penger å spare på redusert sykefravær/kunnskapsbaert helhetlig behandling
Norge har et historisk høyt sykefravær. Hva med å se med nye øyne på homeopati som integrerende behandling som kan bidra med en helt anderledes tilnærming? Særlig ved helseutfordringer det ikke finnes noe hjelp for i dagens system ?
Forsikringsselskapet Securvita i Tyskland utførte i 2020 en studie blant 16 000 poliseholdere for å finne ut om det er penger å spare ved bruk av homeopati. Det viste seg at homeopatisk behandling fører til: Det viste seg at homeopati både var effektivt og kostnadseffektivt. Studien er et sterkt bevis på at homeopati fortjener en plass i helsevesenet. Faktisk viste studien at homeopati i daglig pleie hadde en klar positiv terapeutisk effekt og en bedre kostnadseffekt for utvalgte sykdommer enn konvensjonelle terapier (7,8).
Professor Robert Hahn i Sverige konkluderte i 2013 at man måtte utelate 90 % av studiene på homeopati for å kunne påstå at homeopati ikke har helseeffekt (9). Nær 1 av 3 barneleger foreskriver daglig homeopati til sine pasienter viste en undersøkelse som ble offentliggjort på en kongress for barneleger i Pica Italia (10).
I Toscana, Italia har homeopati som komplementær medisin gradvis blitt innlemmet i aktivitetene til regionale helsemyndigheter , basert på hensiktsmessighet, kvalitet og sikkerhet (11). Over tid er det opprettet 77 offentlige klinikker, som tilbyr omtrent 37 000 tjenester årlig , og fire henvisningssentre. Det er gitt grønt lys for å fortsette integrasjonsprosessen, som startet på 1990-tallet og har som mål å bringe sammen medisin og komplementærmedisin, nærmere bestemt homeopati , akupunktur og fytoterapi. Regionrådet har bevilget 600 000 euro per år de neste tre årene (12).
6. Avslutning
Kunnskapsgrunnlaget som legges til grunn og påvirker den norske reguleringen, må være åpen og oppdatert. Pasienter som søker hjelp med helserelaterte problemstillinger må betale MVA for homeopatisk behandling. I Norge skal egentlig helsetjenester være fritatt MVA, men fordi homeopati reguleres som alternativ behandling faller det utenfor begrepet helse og følgelig utenfor når det er snakk om samhandling og best egnet behandling.
Har vi råd til å la være eller er tiden inne for at seriøse homeopater MNHL kan bidra i en felles helsetjeneste? Med tanke på dagens helseutfordringer og kostnader som skyter i været, kan nye løsninger og samarbeid være et verdifullt tiltak for våre felles pasienter (13,14).
Kilder
1. Homeopathy Research Institute. Cost-effectiveness by homeopathy. (https://www.hri-research.org/resources/essentialevidence/cost-effectiveness-of-homeopathy/)
Ostermann, T et al. Overview and quality assessment of health economic evaluations for homeopathic therapy: an updated systematic review. Expert Review of Pharmacoeconomics & Outcomes Research 24, 117–142 (2024).
2. file:///E:/Politisk/Politisk%20arbeid%202026-2027/hamre%20og%20studier/HRI_EvidenceSummary_2024.pdf
3. https://www.hri-research.org/resources/homeopathy-the-debate/the-swiss-hta-report-on-homeopathy/
4. Kass, B et al. Effectiveness and cost-effectiveness of treatment with additional enrollment to a homeopathic integrated care contract in Germany. BMC Health Serv Res, 2020; 20, 872.
5. Grimaldi-Bensouda, L et al. Management of upper respiratory tract infections by different medical practices, including homeopathy, and consumption of antibiotics in primary care: the EPI3 cohort study in France 2007-2008. PLoS One, 2014; 9, e89990
6. Homeopathy Research Institute. Swiss HTA report on homeopathy. https://www.hri-research.org/resources/homeopathy-the-debate/the-swiss-hta-report-on-homeopathy/
7. Hamre, HJ et al. Efficacy of homoeopathic treatment systematic review of meta-analyses of randomised placebo-controlled homoeopathy trials for any indication. Syst Rev, 2023; 12(1):191
8. Hamre HJ, Glockmann A, von Ammon K, Riley DS, Kiene H. Efficacy of homoeopathic treatment: Systematic review of meta-analyses of randomised placebo-controlled homoeopathy trials for any indication. Systematic Reviews. 2023;12:191. doi:10.1186/s13643-023-02313-2.
9. Hahn, R. (2013). Homeopathy: meta-analyses of pooled clinical data. PMID: 24200828. https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/24200828/
10. https://www.quotidianosanita.it/scienza-e-farmaci/un-pediatra-su-prescrive-l-omeopatia-gorga-omeoimprese-il-settore-chiede-maggiore-attenzione-al-ministero-controlli-sempre-pi-severi/).
11. Rossi, E, Baccetti, S, Picchi, M. et al. (2015). Integration of homeopathy and complementary medicine in the public health system in Italy: national regulation and regional experiences. J Med Pers; 13. doi:10.1007/s12682-014-0187-0 https://link.springer.com/article/10.1007/s12682-014-0187-0
12. (https://www.toscanamedianews.it/toscana-medicina-complementare-la-regione-stanzia-18-milioni-di-euro.htm?fbclid=IwY2xjawI29FZleHRuA2FlbQIxMQABHWZ5F3y8XokCQrK2dBuHe2m5EnjQzGaSvTWtNtko-8ElJ5WSkdpb60VMcg_aem_ev_e1UTW305J2X1f13VIRA)
13. Witt, C, Keil, T, Selim, D, Roll, S, Vance, W, Wegscheider, K, Willich, S. N. (2005) Outcome and costs of homoeopathic and conventional treatment strategies: 52 Norske Homeopaters Landsforbund – kvalitetssikring av norske homeopater MNHL siden 1930 a comparative cohort study in patients with chronic disorders. PMID: 16036164 DOI: 10.1016/j.ctim.2005.03.005. https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/16036164/
14. ECHAMP. (2020). Homeopathy economical and effective. https://echamp.eu/news-and-events/news/homeopathy-economical-and effective?fbclid=IwAR0GR1snvT lT3teFZITenExsVllh6lPqKU7dfgtEBCqyvNpnKju1mlDMcY
Kreftsykepleierne NSF · 19. oktober 2026Nasjonale ambisjoner for kreftomsorgen må følges av kompetanse, kapasitet og økonomiske virkemidler
Kreftsykepleierne NSF viser til regjeringens forslag til statsbudsjett for 2027 og ønsker særlig å rette oppmerksomheten mot konsekvensene for kommunal kreftomsorg, palliasjon, spesialisert sykepleierkompetanse og helhetlige pasientforløp.
Nasjonal kreftstrategi 2025–2035 har tydelige ambisjoner om en mer likeverdig, helhetlig og sammenhengende kreftomsorg. Skal disse ambisjonene realiseres, må de følges av konkrete økonomiske virkemidler som sikrer tilstrekkelig kompetanse og kapasitet i hele helse- og omsorgstjenesten.
Stadig flere lever med og etter kreft. Samtidig blir pasientforløpene mer komplekse, og en betydelig del av oppfølgingen skjer i kommunene. Dette stiller økende krav til spesialisert kompetanse, koordinering, samhandling og kontinuitet. Særlig gjelder dette i kommunehelsetjenestene. De pasienter som i dag får oppfølging av kommunene er langt mer avanserte og kompliserte forløp enn tidligere.
Kreftsykepleierne NSF er bekymret for at de nasjonale ambisjonene ikke i tilstrekkelig grad følges opp med målrettede tiltak som setter kommunene i stand til å ivareta sitt ansvar.
1. Sikre kompetanse og kvalitet i palliasjon
Regjeringens forslag til statsbudsjett innebærer endringer og reduksjoner i særskilte tilskuddsordninger knyttet til lindrende behandling og kompetanseheving innen palliasjon.
Kreftsykepleierne NSF er særlig bekymret for konsekvensene av at øremerkede midler til kompetansehevende tiltak innen palliasjon i kommunene overføres til bredere tilskuddsordninger.
Palliasjon krever spesialisert kompetanse, systematisk fagutvikling og kontinuerlig kvalitetsforbedring. Dette er kompetanse som er nødvendig for mennesker med alvorlig og livstruende sykdom, uavhengig av diagnose og alder.
Når særskilte tilskuddsordninger fjernes, kan det svekke forutsigbarheten for kompetanseutvikling og gjøre fagområdet mer sårbart i kommunale prioriteringsprosesser.\¨
Kreftsykepleierne NSF ber Stortinget om å:
Sikre forutsigbar finansiering av kompetansehevende tiltak innen palliasjon i kommunene.
Vurdere å videreføre øremerkede midler til lindrende behandling, fagutvikling og kompetanseheving.
Sikre at endringer i tilskuddsordningene ikke svekker tilgangen til kvalifisert lindrende behandling, uavhengig av diagnose, alder og bosted.
Sørge for at spesialisering av leger i palliativ medisin blir gjennomført
2. Styrke kreftsykepleierkompetansen i kommunene
Kommunene har en sentral rolle i oppfølgingen av mennesker med kreft og deres pårørende gjennom hele sykdomsforløpet – fra diagnose og behandling til rehabilitering, oppfølging av senskader og palliasjon.
Kreftsykepleiere har spesialisert kompetanse innen blant annet symptomkartlegging, behandling og lindring, kommunikasjon ved alvorlig sykdom, koordinering av tjenester og støtte til pasienter og pårørende.
Denne kompetansen er avgjørende for å sikre kvalitet, kontinuitet og pasientsikkerhet i komplekse pasientforløp.
Tilgangen til kreftsykepleiere og kreftkoordinatorer varierer mellom kommunene. Uten tydelige nasjonale virkemidler risikerer vi at pasientenes bosted får for stor betydning for hvilken oppfølging de mottar.
Kreftsykepleierne NSF mener at det er behov for en mer målrettet satsing på spesialisert sykepleierkompetanse i kommunene.
Kreftsykepleierne NSF ber Stortinget om å:
Etablere økonomiske virkemidler som stimulerer kommunene til å opprette og videreføre stillinger for kreftsykepleiere og kreftkoordinatorer.
Styrke kommunenes muligheter til å rekruttere og beholde kreftsykepleiere med masterkompetanse.
Sikre tilgang til spesialisert kompetanse innen kreftomsorg og palliasjon i alle kommuner, også gjennom interkommunalt samarbeid der dette er hensiktsmessig.
3. Kreftsykepleiernes kompetanse har stor overføringsverdi til andre pasientgrupper
Kreftsykepleierne NSF vil understreke at investering i spesialisert kreftsykepleierkompetanse ikke bare er en investering i kreftomsorgen, men i hele helse- og omsorgstjenesten.
Kreftsykepleiere har avansert kompetanse innen symptomkartlegging, lindrende behandling, kommunikasjon ved alvorlig sykdom, etiske vurderinger, pårørendearbeid og koordinering av komplekse pasientforløp.
Denne kompetansen har betydelig overføringsverdi til mennesker med andre alvorlige, langvarige og livstruende sykdommer, som alvorlig hjerte- og lungesykdom, nevrologiske sykdommer, demens og sammensatte helseutfordringer.
Særlig i kommunale helse- og omsorgstjenester, hvor helsepersonell møter pasienter med ulike diagnoser og komplekse behov, kan kreftsykepleiere bidra til å styrke kvaliteten langt utover kreftomsorgen.
Kreftsykepleiere kan også bidra som faglige ressurspersoner gjennom klinisk veiledning, kompetanseutvikling, systematisk etisk refleksjon og kvalitetsforbedring.
Dette er viktig i arbeidet med å utvikle bærekraftige helse- og omsorgstjenester og sikre riktig kompetanse på riktig sted.
Kreftsykepleierne NSF ber Stortinget om å:
Anerkjenne kreftsykepleierkompetansens betydning for flere pasientgrupper enn mennesker med kreft.
Legge til rette for at kommunene kan benytte kreftsykepleiere i tverrfaglige og diagnosenøytrale tjenester innen alvorlig sykdom og palliasjon.
Se investering i spesialisert kreftsykepleierkompetanse som en del av arbeidet med bærekraftige, kompetente og sammenhengende helse- og omsorgstjenester.
4. Pakkeforløp hjem må bli et reelt og likeverdig tilbud
Pakkeforløp hjem for pasienter med kreft skal bidra til systematisk kartlegging av behov og helhetlig oppfølging gjennom sykdomsforløpet.
Dette er et viktig virkemiddel for å realisere målene i Nasjonal kreftstrategi.
Det er imidlertid grunn til å stille spørsmål ved hvordan gjennomføringen og kvaliteten på pakkeforløpet følges opp, særlig i kommunene.
Den nasjonale rapporteringen omfatter i hovedsak den første behovskartleggingen i spesialisthelsetjenesten. Det mangler tilsvarende systematisk nasjonal rapportering om gjennomføringen av de kommunale samhandlingspunktene.
Dermed mangler vi tilstrekkelig kunnskap om hvorvidt pasientene faktisk mottar den videre oppfølgingen som pakkeforløpet legger opp til.
Kreftsykepleierne NSF mener at pakkeforløp hjem må følges opp med tydelig ansvar, nødvendig kompetanse og systematisk evaluering.
Kreftsykepleierne NSF har gjort flere kartelegginger for å undrsøke sykepleiere i sykehus og kommune sine erfaringer med pakkeforløpet. Dessverre viser disse et stort gap mellom intensjon og praksis. Føringene er uklare, ansvaret pulveriserer og tilbudet varierer stort mellom regionene. Det er også stor forskjell på om det er kreftkoordinator i kommune som kan følge opp del to og tre i Pakkeforløpet, kontra kommuner som ikke har dette.
Rapport om sykepleieres erfaringer med pakkeforløpet kan leses her:
Rapport om Pakkeforløp hjem kreft viser gap mellom intensjon og praksis ( kreftsykepleierne/NSF.no
Kreftsykepleierne NSF ber Stortinget om å:
Sikre systematisk evaluering av hele pakkeforløp hjem, inkludert kommunenes oppfølging.
Utvikle kvalitetsindikatorer som belyser gjennomføring, samhandling og pasienters og pårørendes erfaringer.
Styrke kommunenes forutsetninger for behovskartlegging, koordinering og oppfølging i tråd med pakkeforløpets intensjoner.
5. Offentlig spesialistgodkjenning må følges av økonomiske virkemidler
Kreftsykepleierne NSF støtter arbeidet med å innføre offentlig spesialistgodkjenning for kreftsykepleiere.
En nasjonal spesialistgodkjenningsordning kan bidra til å tydeliggjøre kompetansen, styrke kvalitet og pasientsikkerhet, fremme hensiktsmessig oppgavedeling og gjøre spesialisert sykepleierkompetanse mer synlig for arbeidsgivere, myndigheter og pasienter.
Ordningen må imidlertid ses i sammenheng med helse- og omsorgstjenestens økonomiske rammebetingelser.
Offentlig spesialistgodkjenning vil ha begrenset verdi dersom arbeidsgivere ikke samtidig har mulighet til å legge til rette for spesialisering, rekruttere og beholde spesialister og benytte kompetansen i klinisk praksis.
Dette er særlig viktig i kommunene, hvor behovet for avansert klinisk kompetanse øker, samtidig som økonomiske og personellmessige rammer er krevende.
En ordning som forutsetter klinisk spesialisering og veiledning, må også gi arbeidsgiverne reelle muligheter til å etablere og gjennomføre slike løp.
Kreftsykepleierne NSF ber Stortinget om å:
Sikre nødvendige økonomiske og organisatoriske rammer for innføring av offentlig spesialistgodkjenning for kreftsykepleiere.
Legge til rette for utdanningsstillinger, klinisk veiledning og kompetanseutvikling i både kommunale helse- og omsorgstjenester og spesialisthelsetjenesten.
Sikre gode overgangsordninger som anerkjenner eksisterende videreutdanning, masterkompetanse og lang klinisk erfaring.
Stimulere arbeidsgivere til å etablere kliniske stillinger hvor spesialistkompetansen benyttes systematisk.
Se spesialistgodkjenning i sammenheng med Nasjonal kreftstrategi, Helsepersonellplan 2040 og behovet for likeverdige helsetjenester.
6. Likeverdig kreftomsorg krever sammenheng mellom ansvar, kompetanse og ressurser
En stadig større del av kreftomsorgen skjer utenfor sykehusene. Flere pasienter mottar behandling og oppfølging hjemme, samtidig som sykdomsforløpene blir mer komplekse.
Dette krever en kommunehelsetjeneste med tilstrekkelig kapasitet, spesialisert kompetanse og mulighet til å samarbeide tett med spesialisthelsetjenesten.
Dersom kommunenes ansvar øker uten tilsvarende styrking av kompetanse og ressurser, kan forskjellene i tilbudet mellom kommunene øke.
Kreftsykepleierne NSF mener at det må være en tydelig sammenheng mellom de nasjonale ambisjonene for kreftomsorgen og de økonomiske virkemidlene som skal gjøre det mulig å nå dem.
En målrettet satsing på spesialisert sykepleierkompetanse er ikke bare et spørsmål om bemanning, men om pasientsikkerhet, kvalitet, kontinuitet og bærekraft.
Vi er glade for at det foreslås flere heldøgns plasser for eldre. Mange av disse har kanskje kreft eller en palliativ diagnose. Vi understreker på det sterkeste at det også trengs kompetanse og ressurser rundt disse plassene.
Vi mener også at fokus på lavterskel tilbud og forebyggende helsetiltak må være mer enn fine ord. I dagens helsetjenester er det ikke lovpålagte tilbud som kuttes ved nedskjæringer og kutt i budsjetter. Da er likeverdige tjenester til pasienter med kreft og også andre diagnoser på ingen måte likeverdig. Skal det være et postkodelotteri på hvilke tilbud en får gjennom et forløp? Dette gjelder både tilbud til pasienter og pårørende.
Avslutning
Kreftsykepleierne NSF støtter ambisjonene i Nasjonal kreftstrategi 2025–2035 om en mer likeverdig og helhetlig kreftomsorg.
Men ambisjonene kan ikke realiseres gjennom strategier alene.
Likeverdig kreftomsorg forutsetter at kommunene har kompetansen, kapasiteten og ressursene som kreves for å gi pasienter og pårørende nødvendig oppfølging – uavhengig av hvor de bor.
Kreftsykepleiernes spesialiserte kompetanse er samtidig en ressurs for hele helse- og omsorgstjenesten. Investering i denne kompetansen bidrar til bedre tjenester for mennesker med kreft, men også for andre pasientgrupper med alvorlig og livstruende sykdom.
Vi har vært i kontakt med flere bruker og pasient organisasjoner som er enig i våre innspill til budsjettet.
Kreftsykepleierne NSF oppfordrer Stortingets helse- og omsorgskomité til å sikre at statsbudsjettet for 2027 bidrar til å styrke kommunenes muligheter til å gi gode, trygge og sammenhengende tjenester.
Dette krever en tydelig satsing på palliasjon, spesialisert kreftsykepleierkompetanse, kreftkoordinatorer og lavterskel tilbud, gjennomføring av Pakkeforløp hjem og økonomiske virkemidler som understøtter offentlig spesialistgodkjenning.
Nasjonale ambisjoner må følges av nasjonalt ansvar for at kompetansen og tjenestene faktisk er tilgjengelige for pasientene.
LEVE - Landsforeningen for etterlatte etter selvmord · 19. oktober 2026Statsbudsjettet 2027 må sikre hjelp som varer for etterlatte etter selvmord
Høringsinnspill til statsbudsjettet 2027
Kapittel 765 Psykisk helse, rus og voldsfeltet
Organisasjon: LEVE – Landsforeningen for etterlatte ved selvmord
Statsbudsjettet 2027 må sikre hjelp som varer for etterlatte etter selvmord
Hvert år rammes mange familier, barn, unge og voksne av selvmord. For dem som står igjen, kan konsekvensene være alvorlige og langvarige, både psykisk, sosialt og økonomisk. Etterlatte etter selvmord er en særlig utsatt gruppe med økt risiko for psykiske helseutfordringer, komplisert sorg og utenforskap. Likevel varierer tilbudet om oppfølging betydelig mellom kommuner og regioner.
LEVE ønsker regjeringens satsing på psykisk helse og styrkede lavterskeltilbud velkommen. For at satsingen skal nå alle som trenger hjelp, må den også omfatte etterlatte og berørte ved selvmord. Hjelpen må være tilgjengelig uavhengig av bosted, økonomi og den enkeltes evne til selv å oppsøke støtte i en krisesituasjon.
LEVE ber derfor Stortinget prioritere følgende tiltak i statsbudsjettet for 2027:
1. Sikre aktiv og langvarig oppfølging av etterlatte etter selvmord
Etterlatte bør ikke selv måtte bære ansvaret for å finne fram til hjelpeapparatet. Kommunene må ha et tydelig ansvar for oppfølging etter selvmord, med rutiner som sikrer at etterlatte kontaktes og tilbys støtte over tid.
LEVE ber om at det:
settes av midler til systematisk kommunal oppfølging etter selvmord, med tydelig ansvarsplassering og en navngitt kontaktperson
etableres rutiner for gjentatt kontakt og tilbud om hjelp, ettersom mange ikke er i stand til å ta imot støtte i den første tiden etter dødsfallet
prioriteres særskilt oppfølging av barn, ungdom, unge voksne og familier som har mistet noen i selvmord
sikres godt samarbeid mellom helse- og omsorgstjenester, skole, studiesteder og frivillige sorgstøttetilbud
legges til rette for tilgjengelig profesjonell hjelp ved behov, slik at økonomi og bosted ikke avgjør hvilken støtte etterlatte får
2. Sikre finansiering som gjør at støtten varer
Bruker- og pårørendeorganisasjoner spiller en sentral rolle i oppfølgingen av etterlatte gjennom likepersonstøtte, møteplasser, kurs og rådgivning. Samtidig utfordres tilbudene av økte kostnader og usikre finansieringsrammer.
LEVE ber om at det:
foretas en reell prisjustering av tilskuddene under kapittel 765 post 71 og 72
styrkes tilskudd til selvmordsforebygging og oppfølging av etterlatte
sikres flerårig og forutsigbar finansiering av likepersonsarbeid, sorgstøttetilbud og møteplasser
settes av midler til brukermedvirkning, herunder opplæring, honorering og tilrettelegging for deltakelse fra etterlatte og erfaringsrepresentanter
Avslutning
LEVE mener at oppfølging av etterlatte må være en tydelig og finansiert prioritet i den videre gjennomføringen av den nasjonale handlingsplanen for forebygging av selvmord. Det må stilles klare krav til ansvar, oppfølging og rapportering på gjennomføringen.
Ingen skal stå alene etter et selvmord. Skal hjelpen være tilgjengelig for alle som trenger den, må gode intensjoner følges av konkrete tiltak og tilstrekkelige økonomiske rammer. Støtte og hjelp skal ikke være avhengig av postnummer.
Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg · 19. oktober 2026Innspill om å styrke det selvmordsforebyggende arbeidet i Norge ved etablering av Livslosen i Tromsø
Lovisenberg er en stor ideell stiftelse med over 150 års erfaring innen drift av helse- og omsorgstjenester samt utdanning av sykepleiere. Lovisenberg diakonale høgskole etablerte den første profesjonelle sykepleierutdanningen i Norge allerede i 1868, og har fra den tid drevet sykehus. Lovisenberg Omsorg har driftsansvar for 9 sykehjem med drift på kontrakt med Tønsberg og Oslo kommune. Lovisenberg Diakonale Sykehus er et av landets største lokalsykehus med et opptaksområde på om lag 220.000 innbyggere. På Jessheim har stiftelsen et eget sykehus innenfor spesialisert hjerte- og lungerehabilitering, Lovisenberg Rehabilitering. I 2021 etablerte stiftelsen «Livslosen», et landsdekkende lavterskeltilbud for personer i livskrise med selvmordstanker.
Konkrete tiltak mot selvmord redder liv
I Norge har antallet selvmord holdt seg stabilt høyt gjennom mange år. I 2025 tok 656 personer sitt eget liv. Majoriteten av dem som tar sitt eget liv er i aldersgruppene 40-60 år. Tre av fire som tar livet sitt er menn. Det er behov for ny metodikk og flere konkrete tiltak for å fange opp flere personer i selvmordsfare. Regjeringen har varslet fremleggelse av en ny handlingsplan for forebygging av selvmord i starten av 2027. Det selvmordsforebyggende arbeidet må følges opp med konkrete budsjettforpliktelser også i statsbudsjettet for 2027.
Livskriser kan utløse selvmordstanker
Statistikken viser at så mange som 50 prosent av dem som tar sitt eget liv ikke har vært i kontakt med spesialisthelsetjenesten i det siste året. For mange av dem som sliter kan det handle om spesifikke hendelser og livskriser som oppleves som så omfattende at de blir vanskelige å håndtere alene, eksempelvis tap av anseelse og karriere, tap av livspartner, alvorlig sykdom eller gjeldsproblematikk. Ønsket om å nå flere i denne gruppen, var bakgrunnen for etableringen av Livslosen i 2021.
Livslosen – et sted å komme til i krisen
Livslosen er et gratis lavterskeltilbud for personer i livskrise med selvmordstanker, og omfatter et kortvarig botilbud på inntil fem døgn. Livslosen er lokalisert på Lovisenberg-området i Oslo. Personer som får opphold på Livslosen, «sjekker inn» og omtales som «gjest». Det skrives ikke journal og stilles ingen diagnose. Her tilbys det faste samtaler, faste rutiner, måltidsfellesskap og rådgivning. Gjesten bor som i et hjem, men omgitt av en «storfamilie» av ansatte og frivillige støttespillere.
Krisesenter for mennesker i selvmordsfare
Tilbudet er ikke en helsetjeneste, men er beregnet på personer i livskrise som ikke er tungt inne i behandling innen psykisk helsevern eller rusomsorgen. Det brukes ikke begreper som pasient, innleggelse eller utskrivning fordi dette kan assosieres med helsetjenesten som er regulert av et annet lovverk. Noe av poenget med Livslosen er å ikke definere personer i livskrise som pasienter, men snarere å hjelpe dem til å ta tak i eget liv, se egne kvaliteter og eventuelt yte hjelp til å få kontakt med hjelpeapparatet, herunder juridisk og økonomisk rådgiving, kontakt med NAV, fastlege mm. Prosjektet har 11 ansatte, inklusiv prosjektleder og frivillighetsleder samt ca. 40 frivillige. Alle gjestene følges opp med en telefonoppringning 2 uker etter hjemreise, samt med et brev sendt i posten etter 6-8 uker og etter et halvt år. Slike brev, som i faglitteraturen kalles "caring letter", har i seg selv også en positiv effekt på tidligere gjester.
Følgeforskning for ny innsikt om selvmord
En PhD-stipendiat har gjennom flere år jobbet med følgeforskning av Livslosen i regi av Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging (NSSF). Forskningen gir ny kunnskap og unik innsikt om hvilke situasjoner som øker risiko for selvmordstanker og sikrer kvalitet og forbedring av prosjektet. Følgeforskningen ble etablert for å ha en valid og uhildet dokumentasjon på evt. effekt av tilbudet, som det eneste av sitt slag i Norge.
Høy måloppnåelse. Brukerundersøkelser
Mer enn 620 gjester har hatt opphold på Livslosen siden oppstart. Gjestene kommer fra hele landet og 40% er menn. Alle gjestene blir bedt om å fylle ut anonymisert spørreskjema før hjemreise. Tilbakemeldingene viser at 98% sier det gikk kort tid fra de fikk informasjon om Livslosen til de fikk plass. 96% sier tilbudet hjalp på sin situasjon. 79% sier selvmordstankene har blitt redusert under oppholdet, 1% verre og 20% uendret.
Behovet for Livslosen i alle landsdeler
Selv om Livslosen startet som et prosjekt lokalisert i Oslo, har vi fra dag én tatt imot personer fra hele Norge. Statistikken viser at selvmordsraten er gjennomgående høy over hele landet. Personer som ønsker å benytte seg av et tilbud som Livslosen, kan oppleve lang reisevei som et hinder i seg selv. Oppholdet på Livslosen er gratis for gjestene, men de må dekke reisekostnadene selv. Alle i selvmordsfare bør få hjelp raskt, da dette kan være livreddende. For å kunne nå ut til langt flere i den norske befolkningen så ønsker vi å etablere satellitter av Livslosen i alle landsdeler.
Etablering av satellitt i Tromsø i 2027
I Nord-Norge ligger selvmordsraten generelt høyere enn landsgjennomsnittet. Historisk sett har også den samiske befolkningen vært utsatt. En satellitt i nord vil gjøre tilbudet tilgjengelig for langt flere fra den nordligste landsdelen og senke terskelen for opphold ytterligere. For å muliggjøre etablering av den første Livslosen-satellitten i Nord-Norge, ber vi om at tilskuddsordningen «Rådgivnings-, støtte- og veiledningstjenester innen psykisk helse, rus og vold» over kap. 765, post 72 økes med 7,5 mill.kr (halvårseffekt) for å legge til rette for oppstart av en satellitt i Tromsø, med oppstart høsten 2027.
Fullfinansiering av Livslosen i Oslo
Livslosen på Lovisenberg-området i Oslo og har de siste årene mottatt et årlig tilskudd til drift gjennom Helsedirektoratets tilskuddsordning (11,5 mill.kr for 2026). Lovisenberg ber om at bevilgningen på posten økes i takt med lønns- og kostnadsutviklingen ellers i samfunnet. Konkret ber vi derfor om at tilskuddsordning over kap. 765, post 72 økes med totalt 8,3 mill.kr utover regjeringens budsjettforslag, hvor 7,5 mill.kr legger til rette for oppstart av satellitt i Tromsø, samt 800 000 kr til fullfinansiering av eksisterende Livslosen i Oslo.
Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg ber helse- og omsorgskomiteen prioritere konkrete hjelpetilbud i kampen mot høye selvmordstall i statsbudsjettet for 2027.
Lovisenberg ber komiteen legge til rette for etablering av en ny Livslosen-satellitt i Tromsø. Dette for å sikre et tilgjengelig lavterskeltilbud for befolkningen i Nord-Norge, en landsdel med selvmordsrate over landsgjennomsnittet.
Lovisenberg ber helse- og omsorgskomiteen styrke bevilgningen i Prop 1 S (2026-2027) til tilskuddsordningen «Rådgivnings-, støtte- og veiledningstjenester innen psykisk helse, rus og vold» over kap. 765, post 72 med totalt 8,3 mill. kr. for 2027.
Nasjonalt kompetansenettverk for legemidler til barn · 19. oktober 2026Tilgang til barneformuleringer: legemiddelberedskap, pasientsikkerhet og likeverdige helsetjenester
Vi viser til regjeringens forslag til Statsbudsjett for 2027 og vil særlig berømme omtalen av barn som en prioritet innen legemiddelområdet. Barn er i en særstilling med tanke på bruk av legemidler ved at man ofte må befinne seg utenfor offentlig godkjent indikasjon og dosering. Det er derfor gledelig at det er lagt opp til videre finansiering av Nasjonalt kompetansenettverk for legemidler til barn, finansiering av drift og utviklingen av oppslagsverket Koble samt finansiere NorPedMed-nettverket som fører til økt forskning og bidrar til at norske barn kan delta i internasjonale studier. Det er også gledelig at Statsbudsjettet løfter frem Stortingets ønske om å se på finansieringen av antibiotikabehandling hos barn.
Samtidig mener vi at en sentral utfordring ved legemiddelbehandling til barn i liten grad omtales: mangelen på alderstilpassede legemiddelformuleringer.
Manglende formuleringer er et strukturelt problem
Barn er ikke små voksne. Mange legemidler som benyttes i pediatrien finnes kun som tabletter, kapsler eller styrker beregnet for voksne. Dette skyldes blant annet at markedet for pediatriske formuleringer ofte er lite, særlig innen sjeldne sykdommer og små pasientgrupper.
Konsekvensen er at helsepersonell i stor utstrekning må: knuse tabletter, dele tabletter i flere deler, åpne kapsler, fortynne eller rekonstituere preparater utenfor godkjent preparatomtale eller benytte magistrale eller ex tempore-fremstilte produkter
Slike løsninger er ofte nødvendige, men innebærer samtidig økt risiko for dosefeil, administreringsfeil, redusert stabilitet, redusert etterlevelse og behandlingssvikt.
Problemstillingen passer inn i flere av statsbudsjettets prioriteringer
Dokumentet løfter fram pasientsikkerhet, riktig legemiddelbruk, legemiddelberedskap, forsyningssikkerhet og likeverdige helsetjenester som sentrale mål.
Vi mener utfordringene rundt pediatriske formuleringer naturlig hører hjemme innen alle disse områdene.
Pasientsikkerhet
Når godkjente barneformuleringer mangler, øker behovet for manuell manipulering av legemidler. Dette gjør legemiddelhåndteringen mer kompleks og øker risikoen for feil, særlig hos nyfødte, spedbarn og barn med alvorlig sykdom. I de fleste tilfellene er det foreldre, og ikke helsepersonell som må utføre manipuleringen, noe som er med på å øke risikoen. Foreldre vil også kunne bli eksponert for legemidlene. Siden dette er småbarnsforeldre vil mødre både kunne være ammende, men også være gravide, noe som utvider rekkevidden av risikoen ytterligere.
En nasjonal strategi for pasientsikkerhet bør derfor også omfatte tiltak som sikrer tilgang til egnede legemiddelformuleringer for barn.
Legemiddelberedskap og forsyningssikkerhet
Dokumentet omtaler legemiddelmangel og behovet for robuste forsyningskjeder. For barn oppstår utfordringer ikke bare når et produkt blir utilgjengelig, men også når et nødvendig preparat aldri har vært tilgjengelig i egnet formulering.
Manglende tilgang til pediatriske formuleringer representerer derfor en form for sårbarhet som ikke fullt ut fanges opp av tradisjonelle vurderinger av legemiddelmangel.
Beredskapsperspektivet bør inkludere: tilgang til kritiske pediatriske formuleringer, nasjonal oversikt over særlig sårbare preparater, beredskapsløsninger for små pasientgrupper, vurdering av norsk eller nordisk produksjonskapasitet for utvalgte preparater, øke samarbeidet i Norden for å sikre felles nordiske pakninger.
Dette vil kunne føre til økte kostnader. Økt lager hos grossist vil medføre økt kostnad. Produksjon av legemidler i Norge vil ha en stor kostnad, men vil være viktig i et beredskapsperspektiv. Økt nordisk samarbeid om produksjon av utvalgte preparater vil ikke har samme store kostnad, men krever et tettere nordisk samarbeid, noe som vel også er gunstig i et beredskapsperspektiv.
Likeverdige tjenester
Tilgangen til egnede legemidler varierer blant grossistene og apotek-kjedene. Dette er problematisk i områder der man ikke har ulike apotek å velge mellom. Det har også vært eksempler på lokal mangel i et område, mens det er tilstrekkelig av produktet et annet sted. Omfordeling på Apotek-nivå er ikke mulig i Norge. Danmark har åpnet for en slik praksis ved fare for mangel.
Barn med identiske diagnoser kan derfor i praksis få ulike legemiddelløsninger avhengig av bosted og lokal tilgang på legemiddel.
Dette utfordrer målsettingen om likeverdige helsetjenester. En endring av regelverket vil slik vi ser det ikke føre til noen økt kostnad i statsbudsjettet ut over utredningsarbeidet.
Tilgang på godkjente legemidler med formuleringer tilpasset barn
Utfordringen knyttet til tilgang til formuleringer tilpasset små barn skyldes ikke manglende medisinsk kunnskap, men manglende økonomisk bærekraft.
For mange legemidler vil:
utviklingskostnadene være betydelige
pasientgrunnlaget være lite
omsetningsvolumet være lavt
Dette gjelder særlig legemidler til:
nyfødte
barn med sjeldne sykdommer
barn med kroniske og komplekse tilstander
Resultatet kan bli at nødvendige formuleringer ikke utvikles, ikke registreres i Norge eller trekkes fra markedet når patenttiden er gått ut.
Dette er en problemstilling markedet alene ikke kan forventes å løse.
Forslag til oppfølging
Vi foreslår at departementet vurderer å:
Kartlegge hvilke legemidler som hyppigst må manipuleres i norsk pediatrisk praksis.
Utrede hvordan tilgang til pediatriske formuleringer kan integreres i arbeidet med legemiddelberedskap og forsyningssikkerhet.
Vurdere egne finansieringsordninger eller incentiver for legemidler med små pediatriske markeder. Her under: se på mulighet for beskyttelse mot parallell import.
Styrke mulighetene for nasjonal eller nordisk produksjon av kritiske barneformuleringer der kommersielle alternativer ikke finnes.
Inkludere tilgang til alderstilpassede formuleringer som en del av arbeidet med pasientsikkerhet og riktigere legemiddelbruk.
Følge opp Stortingets ønske om utredning av «gratis antibiotika til barn under 6 år» og «egenandel på antibiotika skrevet på hvit resept til barn under 6 år kan føres på foreldrenes egenandelstak»)
Avslutning
Statsbudsjettet viser et tydelig engasjement for bedre legemiddelbehandling til barn gjennom forskning, kompetanseutvikling og kunnskapsstøtte. Vi mener imidlertid at dokumentet i for liten grad adresserer den praktiske og daglige utfordringen som oppstår når nødvendige legemidler mangler i formuleringer tilpasset barn.
Tilgang til aldersegnede formuleringer er ikke bare et spørsmål om legemiddelutvikling. Det er et spørsmål om tilgjengelighet, pasientsikkerhet, kvalitet, beredskap og likeverdige helsetjenester. Dette bør etter vårt syn få en tydeligere plass i det videre arbeidet med legemiddelpolitikken.
Slik vi vurderer det er markedet for legemidler til barn dysfunksjonelt og som nevnt kan man ikke forvente at markedet alene vil kunne ivareta barns behov. Det er derfor behov for endring i lovverket slik at man har flere verktøy til å styre markedet. Dette gjelder både økonomiske incentiver som naturlig vil berøre statsbudsjettet, men også regulatorisk verktøy som ikke nødvendigvis vil medføre økte kostnader.
FFHR Foreningen For Helehetlig Ruspolitikk · 19. oktober 2026FFHR - Statsbudsjettet 2027 må sikre integrert ettervern og helhetlig rusarbeid
Høringsinnspill til statsbudsjettet 2027
Til Stortingets helse- og omsorgskomité
FFHR – Foreningen for helhetlig ruspolitikk
19. oktober 2026
FFHR ber komiteen sikre særskilt finansiering av integrert ettervern, undersøke hva omleggingen til frie kommunale midler betyr for rusarbeidet, og styrke bruker- og pårørendemedvirkningen. Regjeringen må kunne vise at bevilgningene gir sammenhengende hjelp og bedre liv for dem tilbudene er til for.
Vi er en bruker- og pårørendeorganisasjon som arbeider med samhandling, erfaringskompetanse og oppfølging før, under og etter behandling. Gjennom arbeidet den siste tiden har vi særlig utfordret brudd i relasjoner og ansvar, manglende finansiering av ettervern og avstanden mellom ambisjoner om medvirkning og muligheten til å påvirke i praksis.
FFHR støtter satsingene på rusbehandling for barn og unge og tilgjengelige lavterskeltilbud. Samtidig er vi kritiske til et budsjett som svekker deler av oppfølgingen og kunnskapsgrunnlaget som slike satsinger er avhengige av. Komiteen må kreve at regjeringen dokumenterer tilgjengelig hjelp og tilstrekkelig finansiering før reformer og vedtak regnes som gjennomført.
1 Finansier integrert ettervern i hele forløpet
I budsjettforslaget anser regjeringen Stortingets vedtak om integrert ettervern som fulgt opp. Det vises blant annet til oppdrag til helseforetakene og 50 millioner kroner bevilget i 2024 til døgntilbud og integrert ettervern. [1] FFHR mener komiteen må kreve dokumentasjon på hva som faktisk er etablert, hvem som får tilbudet, og hvilke ressurser gjennomføringen krever.
Ettervern må planlegges før innleggelse og utvikles gjennom behandlingen sammen med den enkelte. Oppfølgingen må være klar ved utskrivning. En samarbeidsmodell har begrenset verdi hvis kommunen mangler kapasitet, koordinatoren ikke har tid, eller det ikke finnes et tilgjengelig tilbud å koble personen til.
Det må settes av særskilte, øremerkede midler i 2027 til innføring og drift av integrert ettervern. Finansieringen må omfatte kommuner og spesialisthelsetjeneste og gi rom for avtalte bidrag fra ideelle, frivillige og brukerstyrte tilbud. Den må støtte varig oppfølging og gi ansatte tid til å samarbeide på tvers av tjenestene.
Vi ber om en kostnadsberegnet nasjonal plan med ansvarlige aktører, frister og rapportering til Stortinget. Planen må omfatte kontinuitet i kontaktperson og koordinator, bolig, aktivitet, arbeid eller utdanning, pårørendeinvolvering der dette er ønsket, og tilgang til brukerstyrte plasser. En overgang til ny tjeneste må innebære at ansvar er overtatt, at den enkelte vet hvem som følger opp, og at hjelpen er tilgjengelig.
Minstestandarder må forplikte tjenestene. Manglende plan, ambivalens, tilbakefall eller vansker med å møte til avtaler må utløse vurdering av mer tilpasset hjelp. Dette må ikke bli begrunnelser for å skyve personen ut av forløpet. En nasjonal minstestandard må heller ikke brukes som begrunnelse for å redusere velfungerende tilbud.
Komiteen bør be om en første gjennomføringsrapport senest i revidert nasjonalbudsjett 2027. Rapporten må vise hvilken oppfølging pasientene får etter utskrivning, inkludert brukerstyrte plasser og håndtering av brudd. Det avgjørende er om tjenesten virker for den enkelte.
2 Undersøk hva som skjer med rusarbeidet i kommunene
Tilskuddet til kommunalt rusarbeid under kap. 765, post 62 ble innlemmet i kommunenes rammetilskudd i 2026. Budsjettet oppgir 374 tiltak i 233 kommuner og bydeler i 2025, hvorav 230 planlegges videreført i ordinær drift og 43 avviklet. [2] Tallene gir ikke en evaluering av omleggingen eller en fullstendig redegjørelse for alle tiltakene.
FFHR er bekymret for om midler som tidligere var øremerket rusarbeid, blir borte i kommunenes samlede prioriteringer. Vi har ikke grunnlag for å si at omleggingen har forårsaket de oppgitte avviklingene. Nettopp derfor må komiteen kreve en undersøkelse av hva som faktisk skjer, kommune for kommune.
Frie midler gir kommunen større handlingsrom. De gir samtidig mindre innsyn i om den nasjonale prioriteringen av rusfeltet blir fulgt. Regjeringen kan ikke legge til grunn at en økning i frie inntekter gir en tilsvarende styrking av rusarbeidet uten å undersøke tilbudene innbyggerne mottar.
Gjennomgangen må vise endringer fra før omleggingen i bemanning, tilgjengelighet, ventetid, oppsøkende arbeid, erfaringskonsulentstillinger og oppfølging etter behandling. Den må avklare om tiltak er videreført med samme kapasitet, redusert, slått sammen eller lagt ned. Lokale bruker- og pårørendeorganisasjoner må involveres, slik at kommunenes rapportering kan sammenholdes med erfaringene til dem som trenger hjelpen.
Vi ber komiteen kreve en offentlig, kommunevis oversikt og en vurdering av konsekvensene for ulike brukergrupper senest i revidert nasjonalbudsjett 2027. Der tilbud er svekket, må regjeringen legge frem korrigerende tiltak. Gjeninnført øremerking må vurderes dersom frie rammer ikke sikrer nødvendig rusarbeid. Stortinget må få et grunnlag for å vurdere om omleggingen oppfyller hensikten.
3 Gi brukere og pårørende reell innflytelse
Kap. 765, post 71 foreslås videreført uten prisjustering. [2] FFHR mener dette svekker organisasjonenes kapasitet når kostnadene øker. Dersom bruker- og pårørendeorganisasjoner skal delta i utvikling, innføring og evaluering av tjenestene, må tilskuddene dekke dette arbeidet.
Brukermedvirkning krever mer enn en invitasjon til et møte. Representanter trenger opplæring, forberedelsestid, tilgjengelige saksdokumenter og mulighet til å hente inn og formidle erfaringer fra flere enn seg selv. Tjenestene må sette av penger til honorar, reise, nødvendig tilrettelegging og oppfølging av innspill.
Brukere og pårørende må involveres når mandat, mål og prioriteringer fastsettes. De må kunne påvirke utforming av tjenester, anskaffelser og evalueringer. Det må være synlig hvilke innspill som er tatt inn, og uenighet må fremgå når den består. En brukerrepresentant i en arbeidsgruppe er ingen dokumentasjon på at alle brukere støtter konklusjonene.
Vi ber komiteen sikre lønns- og prisjustering av tilskuddene og egne ressurser til gjennomføring av de nasjonale faglige rådene om bruker- og pårørendemedvirkning. [4] Nye reformer og omorganiseringer må ha en finansiert plan for medvirkning. Organisasjonenes mulighet til å fremme kritikk må ivaretas, også når de samarbeider tett med offentlige tjenester.
4 Styrk erfaringskompetanse og undersøk lav måloppnåelse
Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse foreslås kuttet med fem millioner kroner. Den separate tilskuddsordningen for erfaringskompetanse videreføres med 4,1 millioner, samtidig som måloppnåelsen vurderes som lav. [2] Dette gjelder to ulike ordninger, som må vurderes hver for seg.
FFHR ber komiteen reversere kuttet til senteret. Arbeidet med å innhente, systematisere og formidle bruker- og pårørendeerfaringer må ha forutsigbare rammer. Ved omorganisering av kompetansemiljøene må regjeringen sikre at denne kunnskapen beholder sin faglige tyngde og sin mulighet til å utfordre tjenestene.
Lav måloppnåelse i tilskuddsordningen må føre til en åpen gjennomgang av hva som hindrer resultater. Er mål og tildelingskriterier hensiktsmessige? Treffer ordningen miljøene som kan bidra til rekruttering, kvalifisering og ansettelse? Er midlene tilstrekkelige, og måles de resultatene ordningen er ment å oppnå? Brukerorganisasjoner, erfaringskonsulenter og arbeidsgivere må delta i gjennomgangen.
Erfaringskompetanse må følges av tydelige roller, lønnede stillinger, veiledning og kompetanseutvikling. Vi ber om at offentlige oppdrag og anskaffelser i større grad stiller krav til hvordan erfaringskompetanse inngår i bemanning og kvalitetsarbeid. Det må finnes flere veier inn i slike roller, med kvalitet i opplæringen og tilrettelegging for mennesker med ulik bakgrunn. Ansatte erfaringskonsulenter og uavhengige brukerrepresentanter har ulike funksjoner som begge må ivaretas.
5 Sikre samtidig hjelp ved rus og psykiske lidelser
Rusbehandling, psykisk helsevern og somatiske tjenester må kunne behandle samtidige behov.[3] Det må være tydelig hvem som tar ansvar når flere tjenester er involvert eller er uenige om hvor personen hører til. Personer med sammensatte utfordringer må ikke bli sendt mellom tjenester som hver for seg vurderer dem som utenfor sin målgruppe.
Dette gjelder også tilgang til utredning av blant annet ADHD, traumer og kognitive vansker. Helsedirektoratets nasjonale pasientforløp legger opp til utredning også når pasienten ikke klarer å avstå fra rusmidler i utredningsfasen, med faglig tilpasset tolkning og ny vurdering der det er nødvendig. [5] Det må settes av kapasitet til slik utredning. Rusmiddelbruk må ikke i seg selv bli en standardbegrunnelse for å stanse avklaring av andre hjelpebehov.
Vi ber om at regjeringen følger opp avvisninger, behandlingsavbrudd og manglende ansvarsovertakelse mellom tjenestene. Oppsøkende og tverrfaglige tilbud må være tilgjengelige for personer som trenger dem. De må samtidig inngå i et samlet tilbud med boligoppfølging, behandling og praktisk støtte som kan vare over tid.
6 Bevar behandlingsbredde og finansier samhandling
FFHR mener mennesker med rusutfordringer må få reelle valg mellom faglig forsvarlige behandlingsformer. Legemiddelbehandling må kunne kombineres med samtalebehandling, sosialfaglig oppfølging, aktivitet og støtte til å bygge en fungerende hverdag. Tilbudet må ta utgangspunkt i den enkeltes behov og mål, med informasjon som gjør samvalg mulig.
Anskaffelser og avtaler må ivareta behandlingsbredde, nødvendig varighet, kvalitet i bemanningen og sammenheng med ettervern. Bruker- og pårørendemedvirkning og bruk av erfaringskompetanse må etterspørres og følges opp i avtalene. Ved nedlegging eller endring av tilbud må konsekvensene for pasientene og kontinuiteten i behandlingen vurderes før endringen gjennomføres.
ISF-andelen for poliklinisk psykisk helsevern og rusbehandling foreslås økt fra 25 til 30 prosent. Dette er en omfordeling fra basisbevilgningene. [2] Komiteen må undersøke hvordan finansieringen virker for pasienter som trenger langvarig hjelp, oppsøkende arbeid og samarbeid mellom flere tjenester.
Vi ber om at finansieringen gir tilstrekkelig rom for koordinering, samarbeidsmøter, kontakt med pårørende og oppfølging når personen ikke møter. Slike oppgaver må inngå i planleggingen av kapasitet og ressursbruk. Effekten av finansieringsendringer må vurderes ut fra kvalitet og sammenheng i forløpene, i tillegg til aktivitet og ventetid.
7 Sikre ideelle tilbud og oppfølging i hverdagen
De tre tilskuddsordningene for ideelle institusjons-, aktivitets- og oppfølgingstilbud under kap. 765, post 72 reduseres samlet med 11 millioner kroner. Midlene flyttes til nærklinikk og brukerstyrte hus. [2] Vi støtter utvikling av slike tilbud, men ber om at de finansieres uten å redusere rammen for de øvrige ordningene.
Aktivitet, fellesskap og praktisk støtte må inngå i et sammenhengende tilbud før, under og etter behandling. Det må finnes steder å komme til, mennesker å bygge relasjoner med og hjelp til utfordringer som står i veien for deltakelse. Lav terskel må bety at det er mulig å få kontakt og komme i gang, også når livet er uoversiktlig.
Tilskuddsordningene må samlet gi rom for sammenhengende tilbud. Aktører som kombinerer aktivitet, likepersonsarbeid og individuell oppfølging, trenger tydelig veiledning om hvilke ordninger som dekker de ulike delene, og hvordan disse kan finansieres uten dobbeltdekning. Det bør være mulig å søke flerårig støtte og få avklaring i tide til å beholde ansatte og planlegge tilbudene.
Vi ber komiteen reversere reduksjonen og sikre mer forutsigbare rammer for ideelle, frivillige og brukerstyrte tilbud. Samarbeidet med offentlige tjenester må avklare ansvar og finansiering. Kommuner og helseforetak må ha tilstrekkelig kapasitet til å oppfylle sitt ansvar, også når frivillige og ideelle bidrar.
8 Prioriter overdoseforebygging og helsehjelp i praksis
Budsjettforslaget reduserer bevilgningen til overdosearbeidet med én million kroner. [2] FFHR ber komiteen reversere reduksjonen og sikre finansiering av gjennomføringen av overdoseforebyggende tiltak lokalt. En handlingsplan må følges av kapasitet til å nå mennesker som er utsatt.
Forebygging, skadereduksjon, behandling og ettervern må vurderes samlet. Mennesker trenger ulik hjelp på ulike tidspunkter. Komiteen må kreve at forslag om å flytte midler mellom disse områdene begrunnes med behov, forventet nytte og konsekvenser for brukerne. En helhetlig ruspolitikk må finansiere innsatsen i hele forløpet.
Oppfølging ved utskrivning fra behandling, løslatelse og etter en overdose må prioriteres. Det må være tydelig hvem som tar kontakt, hvordan hjelpen kobles sammen, og hva som skjer hvis personen ikke møter. Vi ber om ressurser til oppsøkende arbeid, nødvendig kompetanse og tilgjengelige forebyggende tiltak tilpasset ulike brukergrupper.
Somatisk helse og tannhelse må inngå i oppfølgingen på rusfeltet. Den enkelte må få hjelp til å avklare behov, bestille time og gjennomføre behandling når det er nødvendig. Kostnader og praktiske hindringer må vurderes som del av forløpet.
Retten til offentlig tannhelsehjelp for personer med rusmiddelavhengighet er knyttet til bestemte tjenester og vilkår. [6] Komiteen bør be regjeringen undersøke om organisering av kommunale lavterskeltilbud uten enkeltvedtak skaper uklarhet om dokumentasjon og tilgang til tannhelsehjelp. Personer med tilsvarende behov må få rettighetene sine avklart uavhengig av kommunens organisasjonsmodell. Vi ber om tydelig veiledning til kommuner og fylkeskommuner og tiltak der mennesker faller mellom ordningene.
9 Gi pårørende og barn som pårørende nødvendig støtte
Pårørende må møtes som personer med egne behov for informasjon, støtte og avlastning. Der den enkelte ønsker det, må de involveres i planlegging og oppfølging. Samtidig må tjenestene kunne gi generell veiledning og støtte til pårørende innenfor gjeldende regler, også når det er begrensninger på deling av pasientopplysninger.
Vi ber om at finansieringen av integrert ettervern og andre forløp også omfatter arbeid med pårørende. Tjenestene må ha tid og kompetanse til å avklare ønsker, samarbeid og ansvar. Familien skal kunne være familie, uten å måtte overta koordineringen når offentlige tjenester ikke samarbeider.
Barn som pårørende må få tilpasset informasjon, oppfølging og tilgang til trygge arenaer. Regjeringen må vise hvordan satsingene når disse barna. Tilbud til unge med egne rusutfordringer må samtidig planlegge overgangen til voksentjenestene og sikre sammenheng med familie, skole og lokalmiljø. Hjelpen må følge behovet gjennom overgangen ved 18 år.
10 Mål om hjelpen gir bedre liv
Regjeringen må rapportere på om mennesker får hjelp som de opplever som nyttig, og om tilbudene gir bedre kontinuitet og livskvalitet. Dette krever systematiske tilbakemeldinger fra brukere og pårørende, inkludert dem som avbryter eller ikke kommer inn i tilbudene.
Vi ber om at evalueringer undersøker trygghet, relasjoner, bolig, meningsfull aktivitet, arbeid eller utdanning og innflytelse over egen oppfølging. Slike vurderinger må brukes til å tilpasse hjelpen og forbedre tjenestene. Bruker- og pårørendeorganisasjoner må delta i valg av hva som måles og i tolkning av resultatene. [4]
Digitale verktøy kan støtte dette arbeidet, men det må også finnes tilgjengelige måter å delta på uten digitale ferdigheter. Språk, kultur, kognitive vansker og funksjonsnedsettelser må tas hensyn til. Komiteen må etterspørre hvem tilbudene ikke når, og hvilke endringer som trengs for å gi likeverdig tilgang.
FFHR ber komiteen prioritere følgende
1. Sikre særskilte, øremerkede midler i 2027 til innføring og drift av integrert ettervern, med en kostnadsberegnet plan for ansvar, kontinuitet og brukerstyrte plasser.
2. Kreve en kommunevis gjennomgang av rusarbeidet etter omleggingen til frie midler, med rapportering senest i revidert nasjonalbudsjett 2027 og korrigerende tiltak der tilbud er svekket.
3. Lønns- og prisjustere tilskuddene til bruker- og pårørendeorganisasjoner og finansiere gjennomføringen av nasjonale råd om medvirkning.
4. Reversere kuttet til Nasjonalt senter for erfaringskompetanse og gjennomgå innretning, kriterier og måloppnåelse i den separate tilskuddsordningen for erfaringskompetanse.
5. Sikre finansiert oppfølging av Riksrevisjonens funn om ROP-gruppen og kapasitet til samtidig utredning og behandling av rus og psykiske lidelser.
6. Reversere reduksjonen i tilskuddsordningene for ideelle institusjons-, aktivitets- og oppfølgingstilbud, og gi tilbudene mer forutsigbare rammer.
7. Reversere reduksjonen i overdosearbeidet og prioritere oppfølging i sårbare overganger samt reell tilgang til somatisk helsehjelp og tannhelsehjelp.
8. Sikre at finansiering og anskaffelser ivaretar behandlingsbredde, erfaringskompetanse, pårørende og samhandling, og at kvalitet måles med utgangspunkt i brukernes behov og erfaringer.
Komiteen har mulighet til å forplikte regjeringen på hva innbyggerne faktisk skal få. FFHR ber om et budsjett som gir tjenester og organisasjoner ressurser til å gjennomføre vedtakene, og som gjør det mulig å etterprøve om hjelpen blir bedre.
Henrik Larsen
Daglig leder i FFHR
Kilder
[1] Prop. 1 S (2026–2027), Helse- og omsorgsdepartementet, del 1, omtalen av vedtak 628 (2023–2024) om integrert ettervern.
[2] Samme proposisjon, del 2, kap. 732 om finansiering og kap. 765, post 21, 62, 71, 72 og 74.
[3] Riksrevisjonen, Dokument 3:5 (2024–2025), om helse- og velferdstjenester til personer med samtidige rusmiddellidelser og psykiske lidelser.
[4] Helsedirektoratet, nasjonale faglige råd om bruker- og pårørendemedvirkning i rus- og psykisk helsefeltet, individnivå.
[5] Helsedirektoratet, nasjonalt pasientforløp for rusbehandling TSB, utredning i spesialisthelsetjenesten.
[6] Helsedirektoratet, Tannbehandling til personer med rusmiddelavhengighet, oppdatert 2. juli 2026.
Epilepsiforbundet · 19. oktober 2026Epilepsiforbundets innspill til statsbudsjettet 2027 - Kap. 732 og Post 70 Prop. 1 S (2026-2027)
Epilepsiforbundet takker for muligheten til å gi innspill til statsbudsjettet for 2027.
Statsbudsjettet må bidra til at mennesker med epilepsi får riktig behandling, et helhetlig tilbud og reelle muligheter til å delta i samfunnet. Det krever at vi tar vare på og videreutvikler høyspesialisert kompetanse, sikrer barn og unges rett til læring og deltakelse, satser på forskning og gir frivilligheten forutsigbare rammevilkår.
Vi ber derfor komiteen om å prioritere:
Spesialsykehuset for epilepsi (SSE): Bevare, styrke og videreutvikle den høyspesialiserte kompetansen og den nasjonale samlede funksjonen ved SSE i forbindelse med flyttingen til Nye Rikshospitalet.
Solberg skole: Sikre at sykehusskolen videreføres som en integrert del av tilbudet ved SSE, slik at barn og unge får nødvendig observasjon og utredning, samtidig som retten til opplæring blir ivaretatt.
Forskning: Styrke den langsiktige forskningsinnsatsen på epilepsi, både når det gjelder utredning, behandling og konsekvensene sykdommen har for livskvalitet og deltakelse i arbeidslivet som fanger opp fritid og aktiviteter.
Frivillighet: Sikre forutsigbare rammevilkår for frivillige helseorganisasjoner som bidrar med kunnskap, støtte og fellesskap.
Epilepsiforbundet vil særlig løfte fram fire prioriteringer: Spesialsykehuset for epilepsi (SSE), Solberg skole, forskning og frivillighet.
Spesialsykehuset for epilepsi må bevares, styrkes og videreutvikles
SSE har en helt særegen rolle i det nasjonale behandlingstilbudet til mennesker med epilepsi. Sykehuset har gjennom mange år bygget opp en høyspesialisert og tverrfaglig kompetanse på epilepsi som det er avgjørende å ta vare på.
For mennesker med komplisert epilepsi kan det være avgjørende å få tilgang til denne kompetansen. SSE er et nasjonalt tilbud, og pasienter fra hele landet kan henvises dit når det er behov for høyspesialisert utredning, observasjon, behandling og oppfølging.
På denne måten bidrar SSE til at bosted ikke skal være avgjørende for hvilken tilgang mennesker med epilepsi har til spesialisert kompetanse.
Epilepsiforbundet er derfor opptatt av at den unike kompetansen ved SSE bevares, styrkes og videreutvikles.
Dette blir særlig viktig i tiden framover, med den planlagte flyttingen til Nye Rikshospitalet. Vi oppfordrer komiteen til å se denne utviklingen som en anledning til å sikre og styrke det nasjonale epilepsitilbudet også for framtiden.
For mange mennesker med epilepsi er SSE mer enn en institusjon. Det er et tilbud som kan få stor betydning for muligheten til å få riktig diagnose og behandling, mestre hverdagen og leve et mer selvstendig liv rundt i Norge. Når vi sikrer den høyspesialiserte epilepsikompetansen, bidrar vi samtidig til bedre behandling og oppfølging av mennesker med epilepsi over hele landet, og god samfunnsøkonomi.
Sykehusskolen Solberg skole
Behovet for helhetlige tjenester er ikke minst tydelig når det gjelder barn og unge.
Når et barn har epilepsi som krever omfattende utredning eller behandling, kan sykdommen påvirke både skolegang, læring og sosial tilhørighet. Derfor er det viktig at helsetjenestene ser hele barnets situasjon, og at behandling kan kombineres med muligheten til å fortsette å lære og delta. Her spiller Solberg skole en viktig rolle.
Sykehusskolen er en del av det helhetlige tilbudet rundt barn og unge som får behandling ved SSE, og bidrar til kontinuitet i skolegangen i en periode som ellers kan være meget krevende. For barn med epilepsi kan tilrettelegging og kompetanse være avgjørende for å unngå at sykdom og behandling får unødvendig store konsekvenser for utdanningsløpet.
I en tid hvor norsk skole står overfor flere utfordringer, er det særlig viktig å ta vare på tilbud som gjør det mulig for barn og unge med helseutfordringer å opprettholde læring, utvikling og tilhørighet, og finne løsninger som fungerer i hverdagen der livene leves.
Epilepsiforbundet vil derfor understreke betydningen av at Solberg skole også framover er en sterk og integrert del av det helhetlige tilbudet ved SSE.
Forskning er nødvendig for å utvikle tilbudet videre
Samtidig som vi skal ta vare på den kompetansen og behandlingen vi har i dag, må vi sørge for at kunnskapen om epilepsi fortsetter å utvikles.
Det er fortsatt mye vi ikke vet om epilepsi. Forskning er nødvendig for å forbedre diagnostikk og behandling, utvikle nye behandlingsmetoder og få større kunnskap om hvordan mennesker kan leve best mulig med sykdommen.
Forskning på epilepsi må også omfatte konsekvensene sykdommen kan ha for livskvalitet, utdanning, arbeid og deltakelse. For mange pasienter er målet ikke bare færre anfall, men også muligheten til å leve et godt og selvstendig liv.
Epilepsiforbundet er derfor opptatt av en langsiktig og sterk satsing på helseforskning, også innen nevrologiske sykdommer.
En slik satsing er viktig både for dagens pasienter og for framtidens behandlingstilbud.
Bedre rammevilkår for frivilligheten
Et godt tilbud til mennesker med epilepsi handler imidlertid ikke bare om hva som skjer i spesialisthelsetjenesten.
For mange mennesker med epilepsi og deres pårørende er det viktig å møte andre som har erfaring med sykdommen. Gjennom lokalforeninger, tillitsvalgte og nettverk bidrar Epilepsiforbundet hver dag med informasjon, støtte, likepersonsarbeid og fellesskap.
Dette arbeidet kan være særlig viktig i perioder hvor sykdommen skaper usikkerhet eller begrenser muligheten til å delta i samfunnet. Frivilligheten kan bidra til kunnskap, trygghet og tilhørighet, og den kan være et viktig supplement til de offentlige tjenestene.
Gode og forutsigbare rammevilkår for frivillige organisasjoner er derfor viktig for folkehelsen og for muligheten til å bygge sterke lokalsamfunn.
Avslutning
Epilepsiforbundet ber helse- og omsorgskomiteen vektlegge de fire prioriteringene i arbeidet med statsbudsjettet for 2027. Dette innebærer å sikre at SSE har rammer som ivaretar og videreutvikler den høyspesialiserte kompetansen og nasjonale funksjonen, at Solberg skole kan videreføres som en integrert del av tilbudet ved SSE, at forskning på epilepsi prioriteres, og at frivillige helseorganisasjoner har forutsigbare økonomiske rammevilkår.
Vi håper komiteen vil ta disse hensynene med i sine budsjettprioriteringer, slik at behovene til mennesker med epilepsi og deres pårørende blir ivaretatt gjennom gode og helhetlige tilbud.
Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester i Finnmark · 19. oktober 2026Kompetanseheving i helse- og omsorgstjenestene til personer med utviklingshemming
Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester (USHT) i Finnmark ser med bekymring på forslaget til statsbudsjett for 2027, der øremerkete tilskudd til kompetanseheving i helse- og omsorgstjenestene til personer med utviklingshemming foreslås avviklet og samlet i et nytt fleksibelt omstillingstilskudd til kommunene. Videre foreslås avvikling av overføringene til Mitt Livs ABC, et strukturert opplæringsprogram utviklet av Nasjonalt Senter for Aldring og Helse på oppdrag fra Helsedirektoratet.
USHT Finnmark arbeider med kompetanseheving i kommunene i Finnmark og tilbyr blant annet fagnettverk, ledernettverk og ulike fysiske og digitale tiltak. Vi er også leverandør av opplæringsprogrammet Mitt Livs ABC, der vi rekrutterer til ordningen og tilbyr fagseminarer.
Gjennom dette arbeidet har vi løpende og tett dialog med ledere og ansatte i kommunale tjenester til personer med utviklingshemming. Våre erfaringer er at tjenestene i Finnmark allerede står overfor betydelige kompetanseutfordringer. Mange kommuner opplever stor turn over og mangel på vernepleiere og annet kvalifisert personell, samtidig som andelen ufaglærte ansatte er høy. Dette gjør systematisk kompetanseutvikling særlig viktig.
Selv om formålet med omleggingen av tilskudd og støtte er å gi kommunene større handlingsrom, er vi bekymret for at kompetanseheving innen tjenester til personer med utviklingshemming vil få mindre oppmerksomhet og prioritet når midlene ikke lenger er øremerket. Vi frykter at bortfallet av disse tilskuddene vil svekke kommunenes evne til å prioritere denne sårbare gruppa og til å planlegge og gjennomføre nødvendige kompetansetiltak. Konsekvensen kan bli redusert tilgang til faglig oppdatering, mindre refleksjon over etiske problemstillinger og svakere forutsetninger for å utvikle tjenestene i tråd med CRPD, nasjonale faglige anbefalinger og brukernes behov.
Vår erfaring er at opplæringstiltak som Mitt Livs ABC bidrar til økt faglig kompetanse, styrket evne til etisk refleksjon og økt bevissthet om personsentrerte tjenester, selvbestemmelse og rettigheter. I en tid der tjenestene står overfor økende krav til kvalitet, rekruttering og faglig forsvarlighet, er det viktigere enn noen gang å investere i kompetanse.
På denne bakgrunn anbefaler vi at øremerket tilskuddsordning til kompetanseutvikling i tjenester til personer med utviklingshemming og finansieringen av Mitt Livs ABC videreføres.
Landsforeningen uventet barnedød · 19. oktober 2026Innspill fra Landsforeningen uventet barnedød til Statsbudsjettet 2027 Kap. 760, post 70
Landsforeningen uventet barnedød (LUB) er en landsdekkende frivillig organisasjon for familier som mister barn i svangerskapet, i nyfødtperioden og i sped- og småbarnsalder. Vårt mål er todelt: Ingen familier skal stå alene i sorgen, og ingen barn skal dø.
LUB ber Stortinget om to ting
1. Driftstilskuddet til LUB økes fra 3,2 til 4,5 millioner kroner i 2027.
2. LUBs tilskudd videreføres som en særskilt, navngitt driftsbevilgning og ikke innlemmes i en generell konkurranseutsatt tilskuddsordning.
Et nulloppgjør er i realiteten et kutt
Regjeringen foreslår å videreføre LUBs driftstilskudd med 3,2 millioner kroner i 2027. Det er samme nominelle nivå som i 2026. Samtidig foreslår regjeringen at kap. 760 post 70 ikke prisjusteres.
For en liten landsdekkende organisasjon er dette ikke en nøytral videreføring. Det betyr redusert kjøpekraft og mindre kapasitet til å opprettholde tilbudet.
LUB ba også i fjor om at tilskuddet ble økt til 4,5 millioner kroner. Behovet var da begrunnet i økende etterspørsel etter sorgstøtte, behov for kvalitetssikring og utvikling av likepersonstilbudet, bedre tilgjengelighet over hele landet og styrket forebyggende arbeid. Disse behovene er ikke blitt mindre.
Det er derfor vanskelig å forstå at regjeringen foreslår null nominell vekst samtidig som Helsedirektoratet vurderer LUBs måloppnåelse som høy.
Hva en økning til 4,5 millioner kroner skal brukes til
LUB ber ikke om økt finansiering for å etablere nye, tidsbegrensede prosjekter. Vi ber om økt kapasitet til å gjøre mer av det vi allerede vet virker, og som etterspørres i større omfang enn vi med dagens økonomi klarer å dekke.
En økning på 1,3 millioner kroner vil bli brukt til fire konkrete formål:
350 000 kroner – bedre distribusjon av informasjonsmateriell om sorgstøtte og forebygging
LUB har utviklet informasjonsmateriell av høy faglig kvalitet, både om støtte etter barnedød og om forebygging av blant annet krybbedød og dødfødsler. Verdien av materialet avhenger imidlertid av at det faktisk når frem til gravide, småbarnsforeldre, etterlatte og helsepersonell.
God og systematisk distribusjon gjennom blant annet sykehus, helsestasjoner og andre relevante tjenester er kostbart. Med dagens rammer har vi ikke økonomi til å spre materialet så bredt som behovet tilsier. En styrking på dette området vil gjøre det mulig å få langt større effekt av kunnskapsressurser som allerede er utviklet og kvalitetssikret.
300 000 kroner – bedre oppfølging og kompetanseutvikling for frivillige likepersoner
De frivillige likepersonene er selve ryggraden i LUBs sorgstøtte. De møter familier i individuelle samtaler, sorggrupper og andre møteplasser over hele landet.
God likepersonsstøtte forutsetter systematisk opplæring, faglig påfyll, veiledning og oppfølging. Det handler både om kvaliteten på tilbudet til de etterlatte og om å ivareta frivillige som står i krevende møter med mennesker i dyp sorg.
LUB har gode strukturer for dette i dag, men økonomien setter grenser for hvor omfattende kompetanseheving og oppfølging vi kan tilby. En styrking vil både øke kvaliteten i tilbudet og bidra til å beholde og rekruttere frivillige.
350 000 kroner – flere faglige foredrag og bedre informasjonsarbeid overfor sykehusene
LUB opplever betydelig større etterspørsel etter faglige foredrag og undervisning for helsepersonell enn vi i dag har økonomi til å imøtekomme.
Sykehus og andre deler av helsetjenesten etterspør blant annet kunnskap om hvordan familier bør møtes når et barn dør, om sorgreaksjoner og oppfølging av etterlatte, og om hvordan krybbedød, andre soverelaterte dødsfall og dødfødsler kan forebygges. Dette er kunnskap LUB har opparbeidet gjennom mange års samarbeid med familier og fagmiljøer.
Vi ønsker å møte denne etterspørselen. Økt finansiering vil gjøre det mulig å tilby langt flere faglige foredrag og undervisningstiltak uten at kostnadene må tas fra den øvrige sorgstøtten.
300 000 kroner – flere og bedre tilpassede møteplasser for etterlatte foreldre, søsken og besteforeldre
Behovet for møteplasser for etterlatte er større enn det tilbudet LUB i dag har økonomi til å gi.
Familier har ulike behov avhengig av når barnet døde, hvor lenge siden tapet skjedde, livssituasjon og relasjon til barnet. Det gjelder også søsken og besteforeldre, som både står i sin egen sorg og samtidig forsøker å støtte andre i familien som også er hardt rammet.
LUB ønsker å kunne tilby flere og bedre tilpassede møteplasser, både fysisk og digitalt. Målet er at bosted, økonomi og familiesituasjon i mindre grad skal avgjøre hvilken støtte etterlatte får tilgang til.
Samlet økning: 1,3 millioner kroner.
Dette er altså ikke en utvidelse inn i nye arbeidsområder. Det er en investering i å gjøre eksisterende, etterspurte og kvalitetssikrede tilbud tilgjengelige for flere.
LUB utfører en oppgave ingen generell tilskuddsordning kan garantere
LUBs sorgstøtte er et supplement til den offentlige helse- og omsorgstjenesten. Når et barn dør, møter familiene en situasjon svært få mennesker har erfaring med. Mange har behov for kontakt med andre som selv har mistet barn, både kort tid etter dødsfallet og over lengre tid.
Denne beredskapen kan ikke etableres når behovet oppstår. Den krever en permanent nasjonal organisasjon, kvalifiserte ansatte, opplærte likepersoner, regionale nettverk, kvalitetssystemer og kontinuerlig tilgjengelighet.
Driftstilskuddet finansierer derfor ikke et tidsbegrenset prosjekt. Det bidrar til å opprettholde en nasjonal infrastruktur for sorgstøtte som må eksistere før neste familie rammes.
Ikke gjør grunnfinansieringen av sorgstøtten konkurranseutsatt
Regjeringen skriver i budsjettforslaget at en rekke tilskuddsmottakere tidligere har vært øremerket eller navngitt i statsbudsjettet, og at målet er at tilskudd i større grad skal tildeles gjennom åpne og søknadsbaserte ordninger.
LUB støtter åpne og rettferdige tilskuddsordninger der staten ønsker å stimulere til nye prosjekter og aktiviteter. Men en slik modell passer ikke nødvendigvis for alle oppgaver.
For LUB vil en overgang fra en særskilt driftsbevilgning til en generell konkurransearena innebære at den langsiktige infrastrukturen rundt etterlatte familier blir avhengig av årlige prioriteringer mellom organisasjoner med svært ulike målgrupper og oppgaver.
Dette vil redusere forutsigbarheten både for organisasjonen og for familiene som trenger tilbudet.
Regjeringen understreker selv behovet for stabile rammevilkår for ideelle og frivillige aktører. For LUB bør dette prinsippet omsettes i praksis ved å videreføre det særskilte driftstilskuddet.
Staten får mye igjen for tilskuddet
LUB kombinerer profesjonell koordinering med omfattende frivillig innsats. Driftstilskuddet utløser betydelig aktivitet gjennom likepersoner, lokale møteplasser, sorggrupper, informasjonstiltak og forebyggende arbeid.
I tillegg finansierer LUB deler av virksomheten gjennom gaver, andre inntekter og prosjektmidler. Den statlige grunnfinansieringen fungerer dermed som en plattform som gjør det mulig å mobilisere langt større ressurser enn selve bevilgningen.
En økning i driftstilskuddet vil derfor ikke bare finansiere økt aktivitet direkte. Den vil gjøre det mulig å utnytte eksisterende fagkompetanse, frivillig innsats og ferdig utviklet informasjonsmateriell betydelig bedre.
Forebygging må fortsatt prioriteres
LUB arbeider ikke bare med støtte etter dødsfall. Organisasjonen bidrar også til å forebygge dødfødsler, krybbedød og annen uventet barnedød gjennom informasjon, kunnskapsformidling og samarbeid med fagmiljøer.
Vi vil særlig understreke behovet for:
systematisk bruk av kunnskap om redusert fosteraktivitet og informasjon som kjennliv.no
systematisk bruk av kunnskap om forebygging av krybbedød og informasjon om hvordan man skaper et trygt sovemiljø for spedbarnet, blant annet LUBs informasjonsmateriell, som Helsedirektoratet og FHI stiller seg bak og selv bruker
god kapasitet og kvalitet i svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen
bedre og mer forutsigbar oppfølging av familier etter barnedød
tydeligere strukturer for samarbeid mellom helse- og omsorgstjenesten og frivillige organisasjoner med spesialisert sorgkompetanse.
Vår anbefaling
Landsforeningen uventet barnedød ber Helse- og omsorgskomiteen om å:
øke det særskilte driftstilskuddet til LUB under kap. 760 post 70 fra 3,2 til 4,5 millioner kroner i 2027, og sikre at LUB fortsatt mottar et særskilt navngitt driftstilskudd.
De ytterligere 1,3 millioner kronene vil gi konkret økt kapasitet til distribusjon av forebyggende informasjon og sorgstøtte, kompetanse og oppfølging av frivillige likepersoner, undervisning av helsepersonell og møteplasser for foreldre og besteforeldre som har mistet barn.
Familier som mister barn, trenger et tilbud som er der når livet brått endres. Det tilbudet må bygges og vedlikeholdes før behovet oppstår.
Forutsigbar finansiering av LUB er derfor ikke bare støtte til en organisasjon. Det er finansiering av en nasjonal beredskap for familier som rammes av noe av det mest alvorlige mennesker kan oppleve.
Morten Stang-Medhus
Generalsekretær
Landsforeningen uventet barnedød
Namsos kommune · 19. oktober 2026videreføring av modell utviklingsmidler til kliniske ernæringsfysiologer i kommunene
Namsos kommune fikk i 2025 tilskudd gjennom ordningen Modellutvikling klinisk ernæringsfysiolog som ressurs for helse- og omsorgstjenesten. Tilskuddet gjorde det mulig å etablere en stilling som klinisk ernæringsfysiolog og starte oppbyggingen av et mer systematisk ernæringstilbud i kommunen.
Klinisk ernæringsfysiolog arbeider på tvers av tjenester og målgrupper, med innsats rettet mot både barn og unge, og voksne og eldre. Arbeidet omfatter systematisk ernæringsarbeid med vekt på god forankring i kommunen, utvikling av rutiner og prosedyrer og kompetanseheving av ansatte. I tillegg tilbys kurs for innbyggere og individuell oppfølging av personer med ernæringsrelaterte utfordringer. Målet er å sikre at ernæring blir en integrert del av kommunens tjenester, og at innbyggere får nødvendig oppfølging gjennom et helhetlig og kunnskapsbasert ernæringsarbeid.
Uten modellutviklingsmidlene ville det vært betydelig vanskeligere for Namsos kommune å etablere dette tilbudet. Tilskuddet har gjort det mulig å bygge opp kompetanse, styrke det tverrfaglige samarbeidet og utvikle ernæringsarbeidet på tvers av kommunale tjenester.
Viktigheten av å videreføre ordningen
Erfaringene fra Namsos viser hvordan klinisk ernæringsfaglig kompetanse kan bidra til forebygging, tidlig innsats og bedre oppfølging på tvers av kommunens tjenester. Kompetansen er viktig for hele kommunen, blant annet for å forebygge underernæring hos eldre, styrke ernæringsoppfølgingen ved sykdom og sikre god oppfølging av barn og unge med ernæringsrelaterte utfordringer.
Arbeidet har allerede gitt gode resultater gjennom bedre kartlegging av ernæringsutfordringer, kompetanseheving blant ansatte, spørreundersøkelser og økt brukermedvirkning. Dette bidrar til å identifisere behov, styrke kunnskapsgrunnlaget og utvikle tjenester som i større grad er tilpasset innbyggernes behov. Individuell oppfølging, kompetanseheving og kurs for innbyggere er sentrale deler av arbeidet.
Skal kommunene lykkes med å møte framtidens behov, må vi i større grad sette inn tiltak lenger nede i omsorgstrappen. Gjennom forebygging, kunnskapsformidling og tidlig oppfølging kan flere opprettholde god helse, funksjon og selvstendighet, og behovet for mer omfattende helse- og omsorgstjenester kan reduseres. God ernæringsoppfølging kan også bidra til å forebygge sykefravær og støtte arbeidsdeltakelse. Namsos kommune opplever økende behov for ernæringsfaglig kompetanse og høy etterspørsel etter oppfølging og veiledning.
Namsos kommune fikk tilskuddet i 2025, og arbeidet med å utvikle og forankre tilbudet er fortsatt i utvikling. Dersom ordningen fjernes, kan det bli vanskelig å videreføre stillingen. Kommunen risikerer dermed å miste både kapasiteten til individuell oppfølging og en viktig ressurs for kompetanseheving, fagutvikling og systematisk ernæringsarbeid. Det vil begrense muligheten til å videreutvikle tilbudet og sikre varige resultater av arbeidet som allerede er påbegynt.
Modellutviklingsmidlene er derfor et viktig virkemiddel for å gjøre nødvendig ernæringsfaglig kompetanse tilgjengelig i kommunene og utvikle mer forebyggende og bærekraftige tjenester.
Namsos kommune anbefaler derfor at modellutviklingsmidlene videreføres som en egen tilskuddsordning. Dette vil gi kommunene bedre mulighet til å opprettholde og videreutvikle tilbudene sine, styrke det forebyggende arbeidet og sikre at flere innbyggere får tilgang til nødvendig klinisk ernæringsfaglig kompetanse.
Landsforeningen for Nyrepasienter og Transplanterte · 19. oktober 2026Tilgang til helvetesildvaksinen Shingrix på blå resept for risikogrupper
Helvetesild kan gi et alvorlig sykdomsforløp hos personer med svekket immunforsvar. Risikoen er blant annet forhøyet hos personer som har gjennomgått eller skal gjennomgå organ- eller stamcelletransplantasjon, personer med kreftsykdom og personer som lever med hiv, samt pasienter som behandles med immundempende legemidler.
For disse pasientene kan helvetesild føre til alvorlige komplikasjoner, som langvarige nervesmerter, øyeaffeksjon og spredt infeksjon. I alvorlige tilfeller kan sykdommen være livstruende.
Forebygging av helvetesild er derfor særlig viktig for pasienter som allerede befinner seg i en sårbar helsesituasjon.
En faglig vurdert sak som fortsatt venter på politisk beslutning
Direktoratet for medisinske produkter (DMP) har vurdert offentlig finansiering av Shingrix for blant annet personer som har gjennomgått eller skal gjennomgå stamcelle- eller organtransplantasjon, personer med hematologisk kreft eller malign solid svulst og personer som lever med hiv.
Saken har ligget hos Helse- og omsorgsdepartementet siden 2023. DMPs statusoversikt viser fortsatt at finansiering på blå resept for disse gruppene avventer behandling i departementet.
Det innebærer at pasienter med økt risiko for alvorlig sykdom fortsatt venter på en beslutning om offentlig finansiering.
Dagens system innebærer dessuten at vaksiner ikke følger den samme beslutningsprosessen som legemidler for forhåndsgodkjent refusjon. Selv om DMP har vurdert finansiering, krever vaksinesaker politisk behandling. Det er derfor nødvendig med en beslutning fra myndighetene for at vaksinen skal kunne finansieres gjennom blåreseptordningen.
En konkret løsning i statsbudsjettet
Vi ber regjeringen om å ta den nødvendige beslutningen om finansiering av Shingrix på blå resept for de definerte risikogruppene, og å omtale dette i statsbudsjettet for 2027.
Det er ikke behov for å etablere en ny finansieringsordning. DMP har allerede vurdert finansiering innenfor den eksisterende blåreseptordningen, så man trenger ikke å finne friske midler. Det som gjenstår, er den nødvendige politiske beslutningen.
Våre oppfordringer til helse- og omsorgskomiteen
Vi ber komiteen om å:
Sikre politisk avklaring i statsbudsjettet for 2027 om finansiering av Shingrix på blå resept for de definerte risikogruppene.
Be regjeringen legge til rette for rask innføring, basert på DMPs gjennomførte vurdering og innenfor gjeldende blåreseptordning.
Sørge for at finansieringen håndteres innenfor den eksisterende overslagsbevilgningen, med nødvendige justeringer av anslaget for blåreseptordningen.
Avslutning
Pasienter med svekket immunforsvar har økt risiko for alvorlig helvetesild og potensielt langvarige eller livstruende komplikasjoner. Når den faglige vurderingen allerede foreligger, bør den videre prosessen føre frem til en konkret beslutning.
Vi ber derfor Stortinget om å sikre finansiering av vaksine mot helvetesild over blåreseptordningen til pasienter i risikogruppen, i tråd med anbefalingene fra DMP, med virkning fra 1. januar 2027.
Nasjonal aksjon for bevaring og utvikling av de psykiatrisek sykehusene · 19. oktober 2026Døgnkapasiteten i psykiatrien må styrker betydelig
Nasjonal aksjon for bevaring og utvikling av de psykiatriske sykehusene
Leder, Randi Rosenqvist
[email protected] 19.10.2026
Høringsuttalelse til Helse- og omsorgsdepartementets statsbudsjetts del om psykisk helse.
Det er med stor undring vi har lest statsbudsjettet for psykisk helse, der man foreslår en bevilgning på 300 millioner for å styrke feltet. Psykisk helse blir i denne sammenheng definert meget bredt. Lavterskeltilbud og noen uspesifiserte tiltak for personer som sliter i hverdagen prioriteres, som treningstilbud og mer aktivitet hos NAV.
Det anføres at psykisk helseverns behandlingskapasitet for barn og unge med rusutfordringer samt spiseforstyrrelser må bygges opp, og blir tilgodesett med totalt 70 millioner. Dette er ikke nok til å etablere, enn si drifte, nye avdelinger med døgnkapasitet. Mener man at det er tilstrekkelig med polikliniske tiltak for denne svært sårbare pasientgruppen?
Det sies for øvrig intet om døgnkapasiteten i psykiatrisk spesialisthelsetjeneste.
Det er i ulike utredninger i nyere tid[1] påpekt at døgnkapasiteten innen psykisk helsevern er dramatiske for liten. Dette medfører avbrutte behandlingsforløp og dårligere prognose for mange svært syke pasienter som ikke evner å følge opp ulike lavterskeltilbud. Riksrevisjonen beskrev denne tilstanden som «sterkt kritikkverdig». Vi kan ikke se at det er blitt noen styrking av behandling og kvalifisert omsorg til alvorlig syke pasienter siden 2023. Tvert imot, kapasiteten er fra 2023 bygget ned med minst 23 døgnplasser i følge tall fra Helsedirektoratet. I tillegg er det et redusert antall liggedøgn i rusomsorgens behandlingsinstitusjoner. Vi må kunne forvente nye politiske tiltak som reaksjoner på Riksrevisjonens rapport.
Den dramatiske økningen i antall særreaksjoner (dom til tvungent psykisk helsevern og dom til tvungen omsorg) de siste 8 årene[2], er etter vår mening, et illevarslende resultat av at disse pasientene ikke har fått nødvendig og forsvarlig helsehjelp verken i psykisk helsevern eller i kommunen. Prognoser tilsier at disse dommene stadig blir flere[3], i 2033 kanskje totalt 1000 pasienter (sengekapasiteten er i dag totalt ca. 3 500). Som kjent kan ikke helseforetakene skrive ut dømte pasientene før statsadvokaten eller en domstol tillater dette. De som er så «heldige» å få en slik dom får i gjennomsnitt 6 års oppfølging, mot at 50 % av sivilt innlagte blir skrevet ut innen 6 døgn. De fleste av disse skrives ut etter bare 2-3 dager, 95 % av pasientene er skrevet ut innen halvannen måned. Dette er en meget urovekkende utvikling.
Med et stort antall pasienter som ikke rutinemessig kan skrives ut etter noen få dager, vil alle de andre pasientene få et dårligere tilbud. Dette igjen vil skape nye kronikere som vil ha høyt lidelsestrykk, som i noen tilfeller blir voldelige og/eller selvdestruktive.
Vi er helt klare på at de dømte pasientene har et stort behov for behandling og kvalifisert omsorg. Det er den manglende kapasiteten totalt som gjør at andre pasienter ikke får en tilnærmet like god oppfølging som de som allerede er dømt. Mange av disse koster samfunnet mye uten at de får adekvat hjelp. I en tv-reportasje,[4] kom det frem at en pasient hadde hatt 55 innleggelser og 5 dommer gjennom ca. 17 år. Vedkommende fikk først sammenhengende behandling etter at rettspsykiatrisk sakkyndige fant at han hadde lidd av schizofreni i minst til år. Pasienten var takknemlig for dommen.
Vi har tidligere forstått helseministeren slik at det må bygges 430 nye døgnplasser i psykisk helsevern innen 2040 for å holde tritt med prognosene for befolkningsutviklingen etter 2023[5]. Årets bevilgning vil kunne rekke til ca 11 døgnplasser dersom man ikke heller bruker pengene til å styrke polikliniske tilbud. Hvis man tror at sengetall per 1000 innbyggere i 2023 var tilstrekkelig, har man ikke forstått de ulike utredningene og funn. Alle alvorlig sinnslidende, og andre pasienter med alvorlig psykisk lidelse, har krav på forsvarlig og nødvendig helsehjelp[6]. Det får de ikke i dag.
I statsbudsjettet burde man bevilget penger av en helt annen størrelsesorden for å øke kapasiteten for god stabiliserende døgnbehandling i spesialisthelsetjenesten som så etter hvert (ikke etter noen dager!) medfører utskriving til et gjennomarbeidet, forsvarlig oppfølgingstilbud fra kommunale tjenester og fra FACT-Team eller DPS.
Avslutningsvis vil vi gjerne anbefale de ansvarlige politikere å se til Danmark og Folketingets bredt anlagte og betydelige satsing på psykisk helsevern over flere år. Her har vi noe vesentlig å lære av danskene.[7]
Randi Rosenqvist
[1] -Ekspertutvalg om samtykkekompetanse, juni 2023
- Riksrevisjonenes rapport Dokument 3:5 (2024−2025) / Offentliggjort 06.02.2025 Helse- og velferdstjenester til personer med samtidig rusmiddellidelse og psykisk lidelse
[2] NOU 2025:2 Samfunnsvern og omsorg
[3]https://www.oslo-universitetssykehus.no/493758/contentassets/31e7001ccf494ece8e59986a0e72eeba/07.09.2023-overordnet-plan-for-sikkerhetspsykiatri-.
[4] Lokalnyheter NRK Østlandet 6.januar 2026
[5] Opptrappingsplan for psykisk helse (2023 – 2033)
[6] Helsepersonelloven, sykehusloven og lov om pasient og brukerrettigheter
[7] https://regeringen.dk/aktuelt/nyheder/2025/regeringen-fuldender-10-aarsplan-for-psykiatrien-med-nyt-udspil-1/
Spondyloartrittforbundet Norge · 19. oktober 2026Behandlingsreiser til utlandet og helvetesildvaksine til alle i risikogruppen
Høringsinnspill til statsbudsjettet 2027
Fra Spondyloartrittforbundet Norge (Spafo Norge)
Til Stortingets helse- og omsorgskomité
Innledning
Spondyloartrittforbundet Norge (Spafo Norge) arbeider for bedre livskvalitet, gode helsetjenester og økte rettigheter for mennesker som lever med spondyloartritt og deres pårørende.
Spondyloartritt er en gruppe kroniske inflammatoriske revmatiske sykdommer som kan påvirke ledd, rygg, senefester og andre deler av kroppen. Sykdommene kan medføre smerter, stivhet, utmattelse og redusert funksjon. Mange lever også med andre helseutfordringer samtidig, og flere bruker medisiner som påvirker immunforsvaret.
Spafo Norge ønsker med dette høringsinnspillet å løfte fram to områder som er viktige for våre medlemmer: behandlingsreiser til utlandet og bedre tilgang til forebyggende vaksiner for personer med økt risiko for alvorlig sykdom.
1. Behandlingsreiser til utlandet – sikre et forutsigbart tilbud
Spafo Norge registrerer at regjeringen i forslaget til statsbudsjett for 2027 foreslår 125,794 millioner kroner til behandlingsreiser til utlandet under kapittel 733, post 70. Det er en økning på 4,88 millioner kroner sammenlignet med 2026-budsjettet, som tilsvarer 3,7 prosent. Det betyr ikke nødvendigvis at flere pasienter får tilbud om behandlingsreise neste år. De økte kostnadene, som svært høye drivstoffpriser, fører blant annet til økte kostnader for flyreisene.
Vi er positive til at tilbudet videreføres, men mener det er viktig at bevilgningen gir et reelt og tilgjengelig tilbud til pasientene som har behov for det.
Behandlingsreiser til utlandet er en viktig del av rehabiliteringstilbudet for de med inflammatoriske revmatiske leddsykdommer. Statsbudsjettet for 2022 ble redusert med 30 millioner kroner, fordi hele budsjettet i 2020 og 2021 ikke ble benyttet som følge av koronapandemien. De midlene ble omprioritert til andre helseområder i den perioden. Det er fortsatt en lang vei før man når nivået til datidens bevilgninger.
I 2026 har 980 pasienter fått tilbud om statlig behandlingsreise i Revmaprogrammet for voksne. I juli anslo leder for Seksjon for behandlingsreiser, Hilde Mogan, at det ville være mulig å sende 152 flere pasienter i 2027, dersom budsjettrammen ender opp på samme nivå. Årsaken er at en stor andel av behandlingsoppholdene reduseres fra fire til tre uker fra neste år.
Behandlingsreiser kan gi mennesker med kroniske revmatiske sykdommer mulighet til tilpasset fysisk aktivitet, rehabilitering, mestring og erfaringsutveksling med andre i lignende situasjoner. For mange kan dette være et viktig supplement til den øvrige behandlingen de mottar i Norge.
Et godt tilbud handler ikke bare om antall bevilgede kroner, men også om hvor mange som faktisk får plass, ventetid, kontinuitet og kvaliteten på oppholdene.
Spafo Norge ber derfor Stortinget om å:
Sikre tilstrekkelig finansiering av behandlingsreiser til utlandet.
Arbeide for at kapasiteten står i forhold til behovet i pasientgruppen.
Sikre forutsigbarhet i tilbudet, slik at pasienter og behandlere kan planlegge langsiktig.
Følge utviklingen i antall søkere, tildelte plasser og ventetider, slik at tilbudet kan vurderes opp mot det faktiske behovet.
Vi ber komiteen følge særlig med på om den foreslåtte bevilgningen gir en reell styrking av tilbudet, og ikke bare en nominell økning som spises opp av kostnadsvekst.
2. Helvetesildvaksine – bedre forebygging for personer med økt risiko
Spafo Norge er bekymret for at personer med kroniske inflammatoriske revmatiske sykdommer ikke nødvendigvis har god nok økonomisk tilgang til anbefalte vaksiner.
Mange med spondyloartritt bruker immundempende behandling. Risikoen for infeksjoner og komplikasjoner må vurderes individuelt, men for enkelte pasienter kan forebyggende vaksinasjon være særlig viktig.
Helvetesild kan gi betydelige smerter og langvarige plager. For personer med økt risiko er forebygging et viktig tema som bør vurderes i sammenheng med den samlede behandlingen og oppfølgingen av kronisk syke.
I forslaget til statsbudsjett for 2027 er det satt av midler til vaksinasjonsprogrammet for voksne og risikogrupper. Vi kan imidlertid ikke se at det er spesifisert en egen bevilgning til helvetesildvaksine for den aktuelle pasientgruppen.
Spafo Norge mener det er behov for en tydeligere vurdering av hvordan personer med kroniske sykdommer og økt infeksjonsrisiko skal sikres tilgang til anbefalte vaksiner.
Vi ber derfor Stortinget om å:
Be regjeringen vurdere helvetesildvaksine for relevante risikogrupper, inkludert pasienter med inflammatoriske revmatiske sykdommer. I alle aldersgrupper. Ikke bare for de over 64 år.
Utrede en offentlig finansieringsordning for pasienter der medisinsk behandling eller sykdom medfører økt risiko.
Sørge for at vurderingen bygger på oppdatert medisinsk kunnskap om effekt, sikkerhet, sykdomsrisiko og kostnader.
Sikre at økonomi ikke blir en unødvendig barriere for forebygging hos pasienter som har særlig nytte av vaksinasjon.
Vi mener forebygging bør være en integrert del av oppfølgingen av mennesker med kroniske sykdommer. En slik tilnærming kan bidra til bedre helse, færre komplikasjoner og redusert belastning på både pasientene og helsetjenesten.
Hva koster helvetesildvaksinen?
I Norge må man per i dag regne med at helvetesildvaksinen koster rundt 4 500–5 000 kroner for hele vaksinasjonen, dersom man betaler selv. Dette kan være en betydelig utgift for personer som lever på uføretrygd og har lite økonomisk handlingsrom.
Vaksinen som brukes i Norge, heter Shingrix. Den gis i to doser for å oppnå best mulig beskyttelse.
Utgift
Omtrentlig pris
Første vaksinedose
2 250 kr
Andre vaksinedose
2 250 kr
Vaksinering hos apotek eller lege
Varierer
Samlet kostnad
Ca. 4 500–5 000 kr
Prisene varierer mellom tilbydere. Boots Apotek oppga i august 2026 en vaksinepris fra 2 457 kroner per dose, i tillegg til betaling for å få vaksinen satt.
Vaksinen er ikke inkludert i den ordinære refusjonsordningen for blå resept, og man må derfor vanligvis betale hele beløpet selv.
Hva kan dette bety for personer på uføretrygd?
For personer med lav inntekt kan vaksinen utgjøre en stor økonomisk belastning. NAVs minstesats fra 1. mai 2026 er 345 332 kroner i året for enslige uføretrygdede, før skatt. Satsen varierer etter blant annet sivilstand og trygdehistorikk.
Et regneeksempel:
Ved en samlet vaksinekostnad på 5 000 kroner
5 000 kr
Andel av årlig minstesats for enslig ufør
Ca. 1,45 %
Tilsvarer omtrent
6 dagers bruttoytelse
Illustrasjon basert på NAVs minstesats før skatt. Det faktiske utslaget på privatøkonomien avhenger av utbetaling etter skatt og faste utgifter.
For den enkelte kan dette bety at man må velge mellom vaksinasjon og andre nødvendige utgifter, som mat, strøm, medisiner eller transport. Personer med kroniske sykdommer og svekket immunforsvar kan dessuten ha særlig grunn til å diskutere vaksinasjon med legen. FHI beskriver økt risiko for helvetesild ved blant annet sykdom og behandling som svekker immunforsvaret.
Kort oppsummert: Når en forebyggende vaksine koster rundt 5 000 kroner, kan betalingsevne bli avgjørende for hvem som får beskyttelse. For uføre med stram økonomi handler dette ikke bare om vaksinepris, men også om likeverdig tilgang til forebyggende helsehjelp.
3.Avslutning
Mennesker med kroniske revmatiske sykdommer trenger et helsetilbud som ser hele pasienten, og som kombinerer god behandling med rehabilitering, forebygging og mestring.
Spafo Norge ber Stortingets helse- og omsorgskomité om å følge opp disse to områdene i behandlingen av statsbudsjettet for 2027.
Vi ønsker et helsevesen som gir mennesker med spondyloartritt mulighet til best mulig helse og livskvalitet, uavhengig av økonomisk situasjon og bosted.
Spondyloartrittforbundet Norge (Spafo Norge)
Lillann Wermskog
Leder og interessepolitisk ansvarlig
Telefon:00 47-91752344
E-post: [email protected]
Brukerutvalget ve St.Olavs hospitl · 19. oktober 2026“Ikke møtt” gebyret i spesialisthelsetjenesten er urimelig høyt.
Brukerutvalget ved St.Olavs hospital håper Helse og omsorgskomiteen i forbindelse med sin behandling av statsbudsjettet vil redusere “ikke møtt” gebyret i spesialisthelsetjenesten.
Gebyret var i 2026 på 1993 kroner, det vil si 4,5 ganger vanlig egenandel i spesialisthelsetjenesten.
Vi mener det er riktig at man må betale gebyr for timer man ikke møter til, men vi mener at gebyret nå har blitt urimelig høyt. For noen mennesker er en regning på 2000 kroner mer enn budsjettet tåler. For mange flere er det ikke umulig, men krever omfattende tilpassing i økonomien.
Det er mange grunner til at man ikke møter til avtaler i spesialisthelsetjenesten og ikke får varslet om dette 24 timer før timen. Mange er rett og slett for syke til å dra. Transport kan for mange være krevende, og mange har liv hvor plutselige endringer i form av syke barn, syke pårørende eller andre uforutsette ting skjer i livet. Og noen glemmer timer – det går ikke an å straffe alle så hardt at ingen gjør det.
Det er også en tilleggsbelastning for mange å være redde for å ikke få avbestilt i tide hvis noe skjer, det er ofte er krevende for pasienter å få tatt kontakt med sykehus for å avbestille time. Tilsvarende er det også ressurskrevende for sykehus å håndtere klage håndteringen i forbindelse med gebyrer som ikke oppleves som riktige.
Vi er enig i at det er uheldig at timer i spesialisthelsetjenesten blir stående ubrukte. Men det er bare litt over 1% av avtaler ved vårt sykehus dette gjelder. Det er bestilt en vurdering av ordningen som ikke er gjort, men vi stiller spørsmålstegn ved om å straffe folk hardt økonomisk har hatt noen som helst effekt.
Ikke møtt gebyret kan for eksempel settes til dobbel egenandel slik det var før 2020, som en påminnelse om at det ikke er heldig å sløse med fellesskapets ressurser – men samtidig ikke en uforholdsmessig byrde for de som både har dårlig råd og uforutsigbare liv.
Hvis komiteen ikke er villig til å redusere gebyret ber vi om at det igjen etterspørres en evaluering av ordningen slik at det kan slås fast om den har effekt eller ikke på oppmøtefrekvens.
Skolelederforbundet · 19. oktober 2026Innspill til statsbudsjettet 2027 - Helse og omsorgskomiteen
Høringsinnspill fra Skolelederforbundet til helse- og omsorgskomiteen – Prop. 1 S (2026–2027) for Helse- og omsorgsdepartementet
Skolelederforbundet mener at forebyggingen for barn og unge får for svak og for lite forutsigbar finansiering i regjeringens forslag til budsjett for helse og omsorg for 2027. Innovasjons- og samskapingsutvalget la i vår fram NOU 2026: 6 Den nye velferdskommunen, og regjeringen skriver i del I at utredningen skal inngå i beslutningsgrunnlaget for helsereformen. Helsereformen gjelder organisering, styring, finansiering og ansvarsfordeling mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Utvalget understreker selv at barnehage og skole er grunnleggende velferdsarenaer og viktige investeringer i fremtidig deltakelse og tillit. I høringssvaret til utredningen pekte Skolelederforbundet på at innovasjon kan gi bedre tjenester, men ikke kan oppveie misforholdet mellom oppgaver og ressurser. Oppfølgingen av utredningen må derfor omfatte oppvekstsektoren og ses i sammenheng med kommuneøkonomien.
Det øremerkede tilskuddet til helsestasjons- og skolehelsetjenesten under kap. 760 post 61 ble avviklet i 2026. Tilskuddet var på 463,6 mill. kroner i 2025 og ble i sin helhet fordelt til kommunene etter formålet. Midlene inngår nå i Kommunalt forebyggingsprogram for barn og unge under Barne- og familiedepartementets kap. 846 post 63. Posten foreslås økt fra 519,8 mill. kroner til 1 025 mill. kroner, fordi også tilskuddet til språkutvikling for minoritetsspråklige barn i barnehagen, foreldrestøttende tiltak og tilskuddet til å inkludere barn og unge flyttes dit. I 2027 kan kommunene få ettårige tilskudd fra ordningen. Regjeringen skriver at den vil følge utviklingen i ressursene til helsestasjons- og skolehelsetjenesten mens ordningen evalueres i 2026–2028.
Når helsestasjons- og skolehelsetjenesten deler et ettårig tilskudd med barnehage, barnevern og andre tiltak, er det ikke lenger sikret at midlene går til tjenesten. Skolehelsetjenesten er en del av støtteapparatet rundt skolen, og Skolelederforbundet har tidligere bedt om varig finansiering av tverrfaglig samarbeid og varige stillinger fremfor midlertidige prosjektmidler.
Under kap. 714 foreslås tilskuddet til kommunale tiltak på folkehelseområdet, post 60, redusert med 19,1 mill. kroner. Reduksjonen skyldes i hovedsak at de tidsbegrensede områdesatsingene og samfunnsoppdraget for inkludering er avsluttet. Regjeringen foreslår samtidig 300 mill. kroner mer til psykisk helse, og opptrappingsplanen under kap. 765 vektlegger helsefremmende og forebyggende tiltak og lavterskeltilbud. Forebygging krever ressurser lenge før resultatene blir synlige. I høringssvaret til NOU 2026: 6 pekte Skolelederforbundet på at en reduksjon i tidlig innsats kan gi lavere utgifter på kort sikt og større behov for velferdstjenester senere.
Senter for økonomisk forskning ved NTNU Samfunnsforskning har på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet anslått at en økning i elevenes sosiale og emosjonelle ferdigheter på 0,1 standardavvik gir en livsløpsgevinst på om lag 4,6 mrd. kroner for ett årskull, når virkningene for arbeidsliv og helse regnes med. Ett prosentpoeng færre elever som blir mobbet, anslås å gi om lag 0,9 mrd. kroner. Rapporten viser også at randomiserte studier i Norge og internasjonalt dokumenterer at målrettede tiltak kan styrke slike ferdigheter, med effekter som varer over tid. Barnehagen og skolen er arenaene der slike tiltak når alle barn og unge.
Skolelederforbundet ber helse- og omsorgskomiteen sikre en mer langsiktig og forutsigbar finansiering av det forebyggende arbeidet for barn og unge, særlig helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Komiteen bør også understreke at oppfølgingen av NOU 2026: 6 og arbeidet med helsereformen må omfatte oppvekstsektoren. Når regjeringen skal vurdere hvordan kommunenes helse- og omsorgstjenester skal organiseres og finansieres, må den samtidig ta hensyn til betydningen av barnehage og skole for befolkningens helse og fremtidige behov for tjenester. Forebygging må prioriteres i kommunenes økonomiske rammer, også når gevinstene først kommer på lengre sikt.
NCD-alliansen · 19. oktober 2026NCD-alliansens innspill til behandling av statsbudsjettet 2027
NCD-alliansen består av Diabetesforbundet, Kreftforeningen, Rådet for psykisk helse, Nasjonalforeningen for folkehelsen og LHL, Landsforeningen for hjerte, lunge og hjerneslag. Sammen representerer vi store sykdomsgrupper som diabetes, kreft, psykiske lidelser, demens, hjerte- og karsykdommer og kroniske lungesykdommer. Sykdommene deler felles risikofaktorer og har alle et stort forebyggingspotensial.
Helsepolitikken er et viktig virkemiddel for å forebygge disse ikke-smittsomme sykdommene. NCD-alliansen mener at frisklivs- lærings- og mestringstilbud er sentrale for å fremme mestring av egen sykdom og hjelp til å endre levevaner. Helt konkret kan et nasjonalt program for røykeslutt og ordninger som sikrer tilgang til ernæringsfaglig kompetanse i kommunene være viktige tiltak for folkehelsen.
Vi har følgende innspill til statsbudsjettet for 2027:
Nasjonalt røykesluttprogram
Å tilby hjelp til røykeslutt er en særdeles god investering i helse, økonomi og miljø. Regjeringen har i nasjonal tobakksstrategi og nasjonal kreftstrategi lovet å innføre et nasjonalt program for røykeslutt basert på erfaringene fra et treårig pilotprosjekt i Vestre Viken. Prosjektet er evaluert av Folkehelseinstituttet som omtaler resultatene som sjeldent gode. Røyking koster ifølge Helsedirektoratet 120 milliarder i året, mens et Nasjonalt røykesluttprogram er beregnet å koste 80 millioner.
Frisklivssentraler i kommuner med presset økonomi
Tilskuddet til frisklivs- lærings- og mestringstilbud er avviklet og bevilgningen innlemmet i rammetilskuddet til kommunene. Tilbudene er sentrale for å fremme mestring av egen sykdom og hjelp til å endre levevaner.
NCD-alliansen er bekymret for at kommuner med presset økonomi kan kutte i tilbud som frisklivsentraler. Rammen til kommunene må økes for å sikre at frisklivssentralene prioriteres. Frisklivsentraler har en sentral rolle for å endre levevaner, som røykeslutt og vektnedgang, og styrke den psykiske helsen gjennom kvalitetssikrede mestringsbaserte kurs.
Ernæringsfaglig kompetanse i kommunene
Kliniske ernæringsfysiologer bidrar til bedre oppfølging av eldre, kreftpasienter, personer med kroniske sykdommer, barn og unge, samt personer med psykiske lidelser og rusutfordringer. Erfaringene fra kommunene viser at kompetansen styrker pasientarbeidet i hele tjenesten, fra svangerskap- og familieomsorg og helsestasjon til fastlegekontor og eldreomsorg. De bidrar også til kompetanseheving, bedre oppgavedeling og mer effektiv bruk av helsepersonellressurser. Tiltak som kan bidra til å sikre og styrke tilgangen til ernæringskompetanse i kommunene bør prioriteres.
Helsedirektoratets kommunikasjon om levevaner og helse
Avslutningsvis er NCD-alliansen bekymret for forslaget om å gi 7 mill. kroner i redusert bevilgning til Helsedirektoratets kommunikasjon om levevaner og helse. Dette er et viktig kommunikasjonsarbeid, og i en verden med store mengder feil- og desinformasjon er Helsedirektoratet som avsender viktigere enn noen gang.
Med dette som bakteppe ber NCD-alliansen partiene på Stortinget om å:
Etablere et nasjonalt røykesluttprogram med en årlig ramme på 85 millioner kroner
Sikre fortsatt drift av frisklivsentraler, som et viktig tilbud for å endre levevaner
Beholde og styrke ordninger som sikrer tilgang til ernæringsfaglig kompetanse i kommunene
Ikke redusere bevilgningen til Helsedirektoratets kommunikasjon om levevaner og helse
Med vennlig hilsen,
Britt Inger Skaanes, Generalsekretær Diabetesforbundet
Ingrid S. Ross, Generalsekretær Kreftforeningen
Tove Gundersen, Generalsekretær Rådet for psykisk helse
Bo Gleditsch, Generalsekretær Nasjonalforeningen for folkehelsen
Magne Wang Fredriksen, Generalsekretær LHL, Landsforeningen for hjerte, lunge og hjerneslag
GSK · 19. oktober 2026Innspill til statsbudsjettet for 2027, kapittel 710 Vaksiner mv.
Innspill på Prop. 1 S (2026–2027), kapittel 710 Vaksiner mv.
Vaksiner som norske fagmyndigheter har anbefalt, blir liggende i årevis uten at regjeringen følger dem opp. Vaksine mot helvetesild til immunsupprimerte pasienter har ventet på en beslutning i departementet siden mai 2023. Vaksinen til 65-åringer ble anbefalt av FHI i februar i år, men er ikke med i budsjettforslaget for 2027. Så lenge prosessene pågår, får pasienter sykdom som kunne vært forebygget, og det er privatøkonomi og bosted som avgjør hvem som blir beskyttet.
GSK støtter regjeringens beslutning om å finansiere RSV-beskyttelse av nyfødte. Men budsjettet viser at Norge fortsatt mangler en helhetlig strategi for forebygging gjennom hele livsløpet. Det er bekymringsfullt når befolkningen blir eldre, presset på helse- og omsorgstjenestene øker og det er mangel på helsepersonell og arbeidskraft.
GSK ber helse- og omsorgskomiteen legge til grunn et krav om et høyere ambisjonsnivå for forebygging med vaksiner og utvikling av et voksenvaksinasjonsprogram. Vi foreslår at:
- Stortinget ber regjeringen innføre vaksine mot helvetesild i voksenvaksinasjonsprogrammet for 65-åringer fra 1. juli 2027, i tråd med anbefalingen fra FHI.
- Stortinget ber regjeringen sette av midler til innføringen, anslått til om lag 65–75 millioner kroner i 2027 med halvårseffekt.
- Stortinget ber regjeringen innføre finansiering av vaksine mot helvetesild over blåreseptordningen til pasienter med økt risiko, i tråd med anbefalingene fra FHI og DMP, med virkning fra 1. januar 2027. Kostnaden dekkes ved en justering av anslaget for blåreseptordningen (kap. 2751).
- Stortinget ber regjeringen sikre at nye vaksiner tas inn i voksenvaksinasjonsprogrammet fortløpende når de er anbefalt av FHI, og komme tilbake til Stortinget i revidert nasjonalbudsjett for 2027 med en plan med tidsfrister for hvordan anbefalte vaksiner skal følges opp.
Prosessene tar urimelig lang tid
Vi anerkjenner at det pågår flere utredninger om hvordan nye vaksiner skal innføres. Men pasientene kan ikke vente på at systemet blir ferdig utredet.
- Vaksine mot helvetesild ble godkjent i 2018 og kom til Norge i 2022. FHI brukte fire år på vurderingen og anbefalte vaksinen i program i februar i år. Budsjettforslaget for 2027 følger ikke opp anbefalingen.
- For immunsupprimerte pasienter har DMP anbefalt finansiering over blåreseptordningen siden mai 2023. Det krever verken friske midler eller nye regler, bare en beslutning. Den har ikke kommet.
- I Prioriteringsmeldingen varslet regjeringen raskere tilgang til vaksiner for risikogrupper gjennom blåreseptordningen. Vi er ikke kjent med at dette arbeidet er fulgt opp.
- Da en stortingsrepresentant nylig ba om et kostnadsanslag med realistiske forutsetninger, gjorde ikke departementet beregningen.
Ingen av disse sakene står fast på grunn av faglig uenighet. De står fast fordi beslutningen ikke blir tatt. Ansvaret for det ligger hos regjeringen. Vi ber komiteen følge opp.
Hva koster det?
Anslagene som har vært presentert, blant annet i svar på spørsmål fra Stortinget og i media, er betydelig overestimert. FHI forutsetter 75 % vaksinasjonsdekning. Ingen av vaksinene i dagens voksenvaksinasjonsprogram har oppnådd tilsvarende dekning. Når man legger til grunn realistiske forutsetninger om dekning, egenandel i tråd med dagens praksis for andre vaksiner i programmet og et rabattnivå som kan oppnås i forhandlinger, koster et program for 65-åringer staten om lag 100 millioner kroner det første året og rundt 74 millioner kroner i året i år 2–5. Ved innføring fra 1. juli 2027 blir kostnaden om lag 65–75 millioner kroner i 2027. Kostnaden halveres ikke, fordi beredskapslageret uansett må bygges opp i sin helhet. Beregningene er nærmere beskrevet i vårt brev til Helse- og omsorgsdepartementet.
Finansiering av vaksinen til immunsupprimerte pasienter krever ikke friske midler. Den dekkes over overslagsbevilgningen for blåreseptordningen og fortrenger dermed ikke andre prioriteringer. Budsjettkonsekvensene er estimert å være mellom 6 mill. kroner og 30 mill. kroner. Det mest sannsynlige estimatet ligger mellom de to ytterpunktene.
Begrunnelse for forslagene
Vaksine mot helvetesild bør inkluderes i voksenvaksinasjonsprogrammet
Da voksenvaksinasjonsprogrammet ble etablert i 2025, ble det presentert som starten på en gradvis oppbygging. To budsjetter senere er det fortsatt ingen reell videreutvikling. Dette skjer samtidig som regjeringen prioriterer et omfattende eldreløft. Det er vanskelig å forstå hvorfor vaksiner til voksne og eldre, som er blant de mest effektive og samfunnsøkonomisk lønnsomme forebyggende tiltakene vi har, ikke inngår som en integrert del av innsatsen for å sikre flere friske leveår og redusere sykdomsbyrden blant eldre.
Dagens voksenvaksinasjonsprogram er på et minimumsnivå. I forslaget til statsbudsjett for 2027 går under en kvart prosent av Helse- og omsorgsdepartementets budsjett til vaksiner, og økningen skyldes i hovedsak dyrere koronavaksiner, ikke at programmet utvides. Regjeringen må styrke programmet, og komiteen bør være klar over mangler i både programmet og i systemet for innføring av nye vaksiner. Pasienter rammes, og presset på helsetjenestene øker. I tillegg ser vi store forskjeller i hvem som har råd til å ta nye, og dyrere, vaksiner til voksne. For hvert år prosessene trekker ut, blir flere stående uten beskyttelse, og konsekvensene rammer dem med minst ressurser.
Nye tall fra det nasjonale vaksinasjonsregisteret (SYSVAK) tyder på at omtrent 90 % av befolkningen over 50 år ennå ikke er beskyttet mot helvetesild. Tallene tyder også på en tydelig sosioøkonomisk skjevhet i hvem som faktisk vaksinerer seg i det private markedet: Jo høyere inntekt i kommunen, jo flere vaksinerer seg mot helvetesild. Forskjellene er tydeligst i Oslo, der Ullern vaksinerer seg om lag 3,5 ganger mer enn Stovner. Personer i storbyer og tettbygde strøk vaksinerer seg i større grad enn i distriktene. Eldre i distriktene er dermed i mindre grad beskyttet enn eldre i byene. Et nasjonalt vaksinasjonsprogram sikrer et likeverdig tilbud uavhengig av bosted eller sosioøkonomisk status. FHI skriver selv i sin anbefaling til departementet: «I dag hindrer vaksineprisen flere i å ta vaksinen…» Når det ikke finnes et systematisk offentlig tilbud gjennom et vaksinasjonsprogram, ser sosioøkonomiske ulikheter, lokale forhold og tilfeldigheter ut til å spille en stor rolle i hvem som vaksinerer seg.
Et voksenvaksinasjonsprogram vil bidra til enklere og mer tilgjengelig informasjon om vaksiner, og hver enkelt skal kunne være trygg på at de vaksinene som er anbefalt, er tilgjengelige gjennom et vaksinasjonsprogram.
Det er mange finansieringsmodeller som kan diskuteres, og vi i GSK har tatt initiativ til dialog, men har ikke nådd frem. Som et alternativ til enda et års forsinkelse, kan man starte med 65-åringene, tilsvarende det som ble gjort for pneumokokkvaksinen. Det er ikke ideelt, men en start.
Mange land i Europa har vaksinen refundert og/eller inkludert i et vaksinasjonsprogram – både til aldersbestemte grupper og til risikogrupper. Det er ingen grunn til at den norske befolkningen ikke skal få samme mulighet til å beskytte seg mot helvetesild, som er svært smertefullt og kan føre til langvarige og alvorlige komplikasjoner.
Vaksine mot helvetesild til sårbare grupper (immunsupprimerte)
Det er i forslag til statsbudsjett for 2027 ikke bevilget penger til vaksine mot helvetesild til pasienter med spesielt økt risiko. Det tydeligste eksempelet på utfordringene i dagens system er manglende finansiering av vaksine mot helvetesild til immunsupprimerte pasienter.
Disse pasientene har betydelig høyere risiko for alvorlig sykdom og komplikasjoner enn befolkningen ellers. Vaksinen ble anbefalt av fagmyndighetene for 3,5 år siden, og finansiering er vurdert som kostnadseffektivt. Likevel har pasientgruppen ventet i flere år på en beslutning om offentlig finansiering. Budsjettkonsekvensene er estimert å være mellom 6 mill. kroner og 30 mill. kroner. Det mest sannsynlige estimatet ligger mellom de to ytterpunktene.[i] Disse pasientene er sårbare for infeksjoner, som kan ramme dem hardt med potensielt svært alvorlige konsekvenser, sykehusinnleggelser og i verste fall død.
I dag er beskyttelse forbeholdt dem som kan betale selv. En pasientorganisasjon har sett seg nødt til å opprette en egen låneordning for medlemmer som ikke har råd.
Dersom det gjaldt et legemiddel, kunne DMP innvilge finansiering selv, uten politisk behandling. Vaksinesaker krever derimot politisk behandling uansett kostnad. Fordi finansieringen skjer over overslagsbevilgningen for blåreseptordningen, kreves det ikke friske midler, og tiltaket fortrenger dermed ikke andre prioriteringer på kap. 710. Det kreves heller ingen endring i system eller regelverk. Det som gjenstår, er en politisk beslutning, ikke en ny vurdering.
Når effektive og anbefalte forebyggende tiltak med relativt lav budsjettkonsekvens ikke tas i bruk og sårbare grupper ikke prioriteres, svekkes tilliten til at prioriteringssystemet omsetter faglige vurderinger til faktisk pasientnytte.
Dokumentert forebyggingseffekt
Med begrensede ressurser må vi prioritere forebyggende tiltak vi vet virker. Vaksiner er et av de best dokumenterte og kostnadseffektive virkemidlene vi har i forebyggende helsearbeid.
Når en vaksine er anbefalt og vurdert kostnadseffektiv, er det få andre tiltak som har gjennomgått en så omfattende vurdering – en metodevurdering er en grundig, veldokumentert analyse uten sidestykke i statsbudsjettsammenheng. Det er derfor meget fornuftig å gi anbefalte vaksiner en høyere prioritet, spesielt sett i lys av utfordringsbildet med økende press på helsetjenestene og at vi trenger flere friske eldre til å være en aktiv del av samfunnet.
EU-kommisjonen la i desember 2025 fram EU Safe Hearts Plan, og løfter for første gang vaksinasjon fram som et sentralt forebyggende tiltak mot hjerte- og karsykdom. Kommisjonen anerkjenner at infeksjoner som influensa, covid-19, RSV, pneumokokksykdom og helvetesild øker risikoen for hjerte- og karsykdom hos eldre og personer med kroniske sykdommer, og forbereder nå en anbefaling til medlemslandene om vaksinasjon som en del av forebyggingen av hjerte- og karsykdom. Helvetesild øker for eksempel risikoen for slag og hjerteinfarkt i opptil ett år etter gjennomgått infeksjon. Norge bør ikke bli liggende etter resten av Europa.
Fremover blir det derfor meget viktig at nye vaksiner inkluderes fortløpende i programmet, at vaksineprosessene effektiviseres og at kostnadseffektive vaksiner prioriteres i budsjettprosessene. Her er det i dag stor grad av uforutsigbarhet, og vaksiner blir underfinansiert og underprioritert sammenlignet med mange andre tiltak. GSK er positive til at regjeringen i arbeidet med ny folkehelsemelding vil vurdere nye mekanismer for innføring av nye effektive legemidler og vaksiner, men vi må ikke vente med å gjøre de grep det allerede er stor enighet om at skal gjøres.
Med vennlig hilsen
Line Storesund Rondan, Leder, avdeling for myndighetskontakt og kommunikasjon, GSK
Max Korman, Regional Public Market Manager, GSK
[i] https://www.regjeringen.no/no/statsbudsjett/2025/svar-pa-budsjettsporsmal/id3052998/?bq=vaksine&expand=3063186 Spørsmål 331
Stiftelsen Frambu - Leve NÅ · 19. oktober 2026Viktigheten av å videreføre den tverrfaglige videreutdanningen i barnepalliasjon ved OsloMet
Høringsinnspill fra Leve NÅ til Prop. 1 S (2026–2027) – Statsbudsjettet 2027 (kapitler fordelt til helse- og omsorgskomiteen)
Videreføring av finansiering til tverrfaglig videreutdanning i barnepalliasjon ved OsloMet
Leve NÅ, den nasjonale enheten for barnepalliasjon ved Stiftelsen Frambu, ber helse- og omsorgskomiteen sikre videreføring av den statlige finansieringen av den tverrfaglige videreutdanningen i barnepalliasjon ved OsloMet.
Barn og unge med livstruende eller livsbegrensende tilstander, og familiene deres, har behov for helhetlig og koordinert oppfølging gjennom hele sykdomsforløpet. Dette forutsetter fagpersoner med kompetanse i barnepalliasjon og evne til tverrfaglig samarbeid på tvers av tjenester og sektorer. Manglende kompetanse kan føre til dårlig samordning og ulikheter i tilbudet.
En unik utdanning med nasjonal betydning
Videreutdanningen ved OsloMet er den eneste tverrfaglige videreutdanningen i barnepalliasjon i Norge. Den gir fagpersoner fra helse-, sosial- og pedagogiske tjenester spesialisert kompetanse til å møte barnas og familienes sammensatte behov.
Barnepalliasjon er ikke en «nedskalert» versjon av palliasjon til voksne. Barn har andre medisinske, utviklingsmessige og psykososiale behov, og oppfølgingen må omfatte både barnet og familien gjennom hele sykdomsforløpet, ofte over mange år. Dette krever samarbeid mellom mange profesjoner og tjenester. Utdanningen gir deltakerne et felles kunnskapsgrunnlag og styrker samhandling og kvalitet i tjenestene. Uten videre finansiering risikerer Norge å miste et etablert og unikt kompetansetilbud på et fagområde der kompetanse er avgjørende, og som det er krevende å bygge opp igjen.
Kompetanseutvikling på alle nivåer
Den nasjonale faglige retningslinjen Palliasjon til barn og unge (2017) understreker at barn med livstruende eller livsbegrensende sykdom og familiene deres skal møtes av fagpersoner med nødvendig kompetanse, og at barnepalliasjon forutsetter tverrfaglig samarbeid på tvers av tjenester og nivåer. Retningslinjen bygger på internasjonale standarder (Benini mfl., 2022) og understøtter behovet for systematisk satsing på utdanning og kompetanseutvikling av fagmiljøer på tre nivåer:
Grunnleggende kompetanse for alle som møter barn med alvorlig sykdom.
Generell kompetanse for fagpersoner som følger opp barna og familiene i det daglige.
Spesialisert kompetanse for fagpersoner med ansvar for komplekse problemstillinger, veiledning og fagutvikling.
Videreutdanningen ved OsloMet er derfor et viktig virkemiddel for å følge opp både vedtatte nasjonale anbefalinger og internasjonale anbefalinger. Utdanningen spiller en svært viktig rolle i å bygge og vedlikeholde den spesialiserte kompetansen som tjenestene rundt barna lokalt og regionalt krever.
Betydningen for Leve NÅ og tjenestene nasjonalt
Flere ansatte ved Stiftelsen Frambus enheter, både Leve NÅ og Nasjonalt senter for sjeldne diagnoser – Enhete Frambu, har gjennomført videreutdanningen. Dette har styrket vår kompetanse og vår evne til å gi støtte til familier, veilede fagpersoner og bidra til kompetanseutvikling i hele landet.
Det er viktig at også framtidige medarbeidere og fagmiljøer får tilgang til denne utdanningen, til det beste for barnet og familien.
Leve NÅs anbefaling
Leve NÅ ber helse- og omsorgskomiteen videreføre finansieringen av den tverrfaglige videreutdanningen i barnepalliasjon ved OsloMet i statsbudsjettet for 2027.
Vi vil særlig fremheve at:
Utdanningen er unik i Norge og dekker et nasjonalt behov for spesialisert og tverrfaglig kompetanse.
Både internasjonale standarder og den nasjonale faglige retningslinjen for palliasjon til barn og unge understreker behovet for systematisk kompetanseutvikling og utdanning innen barnepalliasjon.
Kompetanse på alle nivåer er nødvendig for et godt barnepalliativt tilbud.
Utdanningen styrker samhandling mellom profesjoner, kommunale tjenester og spesialisthelsetjenesten.
Kompetansen kommer hele tjenestekjeden til gode og bidrar til mer helhetlige og likeverdige tjenester.
Videreføring av utdanningen er en langsiktig investering i kvalitet, samhandling og trygghet for barn og familier.
Finansiering av videreutdanningen er et viktig bidrag til å sikre et mer helhetlig, koordinert og likeverdig barnepalliativt tilbud i Norge.
Med vennlig hilsen
Stiftelsen Frambu Leve NÅ
OsloMet - storbyuniversitetet · 19. oktober 2026Tilskudd tverrfaglig videreutdanning i barnepalliasjon ved OsloMet foreslås avviklet
"Lindrende behandling og omsorg ved livets slutt – videreutdanning i palliasjon til barn og unge"
Midler som har gått til tverrfaglig videreutdanning i barnepalliasjon ved OsloMet foreslås omprioritert. I praksis vil det innebære nedleggelse av en utdanning som er den eneste som utdanner spesialister i barnepalliasjon.
Først må det påpekes misvisende tallgrunnlag for tildeling av midler. Tverrfaglig videreutdanning i barnepalliasjon ved OsloMet fikk for 2026 2.9 millioner i bevilging, ikke 5.5 millioner slik det kan fremstå i budsjettforslaget.
En begrunnelse for omprioriteringen er lavt studenttall for studieåret 2025/2026. Antall studenter i videreutdanningen har imidlertid variert fra år til år og vi kan ikke på grunnlag av studenttall for ett år se at dette er en dramatisk nedgang. I studieåret 2024/2025 fullførte 32 studenter, og i inneværende år går 18 studenter studiet. Studiet har 30 plasser. Barnepalliasjon er et lite fagfelt og studentene får i liten eller ingen grad støtte fra arbeidsgiver til å ta utdanningen, noe som kan være en årsak til at alle plassene ikke alltid fylles. Det er ressurskrevende å reise fra Kirkenes til Oslo for å studere.
I 2022 stemte et enstemmig storting for et forslag fra SV om et helhetlig barnepalliasjonstilbud. Videreutdanningen i barnepalliasjon ved OsloMet er en del av et slikt helhetlig tilbud
Videreutdanningen i barnepalliasjon er den eneste utdanningen på spesialisert nivå i Norge som utdanner klinikere til spesialisert barnepalliasjon (sykepleiere, leger, ergo- og fysioterapeuter, vernepleiere, spesialpedagoger, sykehusprest mfl.). Dette er profesjoner som jobber med de aller sykeste barna vi har i spesialisthelsetjenesten, og som er ressurspersoner i og for kommunale helse og omsorgstjenester, i barneboliger og spesialbarnehager.
Gjennom ti år har videreutdanningen bygget opp et utdanningstilbud som tilfredsstiller nasjonale og internasjonale standarder for kompetanse innen barnepalliasjon. Utdanningen har besørget kompetanse til de regionale og lokale barnepalliative teamene (PALBU) i spesialisthelsetjenesten, til lindrende enhetene (Leve Nå, Nordre Asen og Cato senteret), og til kommunale barnekoordinatorer slik at de har kunnet bygge opp gode kliniske tjenester til barn med livstruende og livsbegrensende tilstander og deres familier. Tverrfagligheten er essensiell, for uten samarbeid på tvers av profesjoner får ikke barna og familiene den hjelpen de trenger for å få ivaretatt sine sammensatte og komplekse behov. OsloMet er den eneste høyere utdanningsinstitusjonen i Norge med et tydelig tverrfaglig perspektiv og som ruster spesialistene til å møte barna og familienes behov.
Barnepalliasjon er et felt som er betydelig utviklet de 10-15 siste årene og det er flere som vet at barnepalliasjon handler om livskvalitet og å legge til rette for at barn som har en livstruende og/eller livsbegrensende, deres søsken og foreldre/foresatte skal få leve så gode liv som mulig. Til tross mer kompetanse og kunnskap er det fortsatt mangel på kunnskap om hva barnepalliasjon innebærer.
Det er ikke alltid stort er det viktigste for et bærekraftig tjenestetilbud. Noen fagfelt trenger drahjelp fra ansvarlige myndigheter. Barnepalliasjon er et slikt felt.
For at et fagmiljø skal være nettopp et fagmiljø kreves kompetanse (utdanning), kunnskap (forskning) og god praksis (klinisk praksis), og ikke minst kreves det samarbeid med brukerne. OsloMet er et HUB for barnepalliasjon i Norge og vi er svært bekymret for fagmiljøet dersom en viktig brikke i kunnskapspyramiden forsvinner.
Vi appellerer på denne bakgrunn til fortsatt bevilgning over statsbudsjettet til tverrfaglig videreutdanningen i barnepalliasjon ved OsloMet.
Cathrine Borchsenius · 19. oktober 2026Behold og styrk tilskuddsordningen for kliniske ernæringsfysiologer i kommunene
Vi ser at midler øremerket tilskuddsordningen «Modellutvikling klinisk ernæringsfysiolog som en ressurs for omsorgstjenesten» foreslås avviklet i statsbudsjettet. Vi vil på det sterkeste oppfordre til at ordningen videreføres, og gjerne styrkes betydelig.
Mitt navn er Cathrine Borchsenius, jeg er klinisk ernæringsfysiolog og avdelingsleder for ernæringsavdelingen i Bærum kommune. Vi har mottatt tilskuddsmidler gjennom flere år, og disse har vært en viktig forutsetning for utviklingen av vårt systematiske ernæringsarbeid. Jeg ønsker derfor å dele noen av våre erfaringer og vise hva denne satsingen har gjort mulig i praksis.
Fra tilskuddsmidler til konkrete resultater
I Bærum har tilskuddsmidlene gjort det mulig å utvikle og prøve ut nye arbeidsmåter, styrke kompetansen i tjenestene og etablere strukturer for et mer systematisk ernæringsarbeid. Dette har resultert i en rekke konkrete tiltak:
Ernæringspoliklinikk: Vi har utviklet og etablert drift av en ernæringspoliklinikk som gir innbyggere med behov for ernæringsoppfølging tilgang til klinisk ernæringsfysiolog.
Matverter på helsehus: Vi har innført matverter, lært dem opp og utviklet en egen kompetansepakke for matverter. Målet er å styrke kvaliteten på matomsorgen og måltidene og gjøre ernæring til en mer integrert del av hverdagen i tjenestene.
Unge matverter: Vi har utviklet og innført en ordning der skoleungdom får jobbe med mat og måltider på helsehus. Dette bidrar til å styrke matomsorgen og skape gode måltidsopplevelser, samtidig som ungdom får arbeidserfaring og innblikk i helse- og omsorgstjenestene.
Systematisk ernæringsarbeid: Vi har utviklet og innført prosedyrer for risikovurdering, kartlegging og oppfølging av ernæringsstatus i helsehus, sykehjem og hjemmetjenesten, i tråd med Helsedirektoratets nasjonale faglige retningslinjer.
Kompetanseheving: Vi har gjennomført kurs og foredrag for kommunens ansatte, innbyggere, pasientgrupper, ansatte og studenter ved universitetet, og bidratt til økt kunnskap om forebygging og behandling av ernæringsrelaterte utfordringer i kommune.
Informasjon og veiledning: Vi har utviklet og spredd informasjonsmateriell, blant annet nettsider, flyers og brosjyrer, for å gjøre kunnskapsbaserte råd om mat og ernæring lettere tilgjengelige.
Tverrfaglig samarbeid: Vi har styrket samarbeidet mellom ulike faggrupper og tjenester for å sikre at ernæring blir ivaretatt som en naturlig del av helhetlig helse- og omsorgsoppfølging.
Dette er eksempler på hvordan kliniske ernæringsfysiologer kan bidra både direkte i oppfølgingen av innbyggere og indirekte gjennom kompetanseheving, kvalitetsutvikling og bedre systemer i tjenestene. Arbeidet handler ikke bare om å hjelpe den enkelte som allerede har ernæringsutfordringer, men også om å forebygge problemer og sette ansatte i stand til å oppdage og følge opp ernæringsrisiko tidligere.
Tilskuddet har bidratt til varig kompetansebygging
Tilskuddsmidlene har ikke bare gjort det mulig å gjennomføre enkeltprosjekter. De har også hjulpet oss med å synliggjøre behovet for ernæringskompetanse overfor kommunens ledelse og politikere.
Etter at vi presenterte erfaringene og resultatene fra arbeidet, ble det fattet et politisk vedtak om å styrke ernæringskompetansen i kommunen. Vi har dermed gått fra én til fem faste stillinger for kliniske ernæringsfysiologer i direktørområdet Aldring og mestring.
Dette er et konkret eksempel på hvordan statlige tilskuddsmidler kan bidra til å bygge opp kompetanse som blir værende i kommunen, og legge grunnlaget for en langsiktig satsing. Det er vanskelig å se for seg at vi ville kommet like langt uten muligheten til å utvikle, synliggjøre og dokumentere arbeidet gjennom tilskuddsordningen.
Ernæring er viktig både for innbyggernes helse og for kommunens økonomi
God ernæringsoppfølging handler ikke bare om mat og måltider. Det handler også om å forebygge sykdom og funksjonsfall, understøtte behandling, bevare muskelstyrke og selvstendighet og bidra til at flere kan bo hjemme og mestre hverdagen lenger.
Målrettet ernæringsarbeid kan gi gevinster både for den enkelte innbygger og for kommunens helse- og omsorgstjenester. Dette er tydelig beskrevet i rapporten «Samfunnskostnader knyttet til underernæring» (Menon Economics) der man belyser det samfunnsøkonomiske potensialet ved å forebygge og behandle underernæring.
I en tid der kommunene står overfor store utfordringer knyttet til demografi, mangel på helsepersonell og presset kommuneøkonomi, bør systematisk ernæringsarbeid være en del av løsningen. For å få til dette trenger kommunene både relevant kompetanse og ressurser til å utvikle gode arbeidsmåter.
Øremerkede midler er fortsatt nødvendig
Tilskuddsordningen er forankret i sentrale nasjonale satsinger, blant annet Bo trygt hjemme-reformen og Kreftstrategien fram mot 2035, der ernæringsoppfølging er et viktig virkemiddel. Erfaringene fra ordningen viser hvordan tilskudd kan bidra til økt kompetanse, bedre rutiner og mer systematisk ernæringsarbeid i kommunene.
Vi er bekymret for at ernæring vil få lavere prioritet dersom midlene avvikles eller innlemmes i mer generelle tilskuddsordninger. Da tilskudd til ernæringskompetanse tidligere ble innlemmet i bredere kompetanse- og innovasjonstilskudd, ble det vanskeligere å følge med på hvor mye av midlene som faktisk gikk til ernæringsarbeid. Når kommunene samtidig har mange konkurrerende behov og stram økonomi, er det en reell risiko for at dette viktige fagområdet blir nedprioritert.
Behovet for ernæringskompetanse i kommunene forsvinner ikke selv om tilskuddsordningen avvikles. Tvert imot vil en aldrende befolkning og økende behov for helse- og omsorgstjenester gjøre systematisk ernæringsarbeid stadig viktigere.
En oppfordring om videreføring og styrking av tilskuddsordningen
Vi oppfordrer til at tilskuddsordningen for modellutvikling av kliniske ernæringsfysiologer som en ressurs for helse- og omsorgstjenesten videreføres, og at det vurderes å øke bevilgningen betydelig.
Øremerkede midler gir kommunene mulighet til å utvikle og prøve ut gode modeller, dokumentere resultater og synliggjøre verdien av ernæringskompetanse. Erfaringene fra Bærum viser at en slik satsing kan bidra til konkrete forbedringer i tjenestene, varig kompetansebygging og politisk forankring.
Det er vanskelig å se begrunnelsen for å avvikle en ordning som bidrar til å bygge opp kompetanse og strukturer som kommunene trenger, og som understøtter sentrale nasjonale mål for helse- og omsorgstjenestene.
Vi håper derfor at tilskuddsordningen ikke bare videreføres, men styrkes, slik at flere kommuner får mulighet til å utvikle et systematisk og kunnskapsbasert ernæringsarbeid til beste for både innbyggerne og kommunenes helse- og omsorgstjenester.
Beste hilsen
Cathrine Borchsenius
Avdelingsleder/klinisk ernæringsfysiolog
Bærum kommune
NMOSD-foreningen · 18. oktober 2026Likeverdig tilgang til spesialisert rehabilitering
NMOSD-foreningen ber Stortinget sikre at små og sjeldne nevrologiske pasientgrupper ikke blir glemt når rehabiliteringstjenestene prioriteres og finansieres i statsbudsjettet for 2027.
NMOSD og MOGAD er sjeldne nevroimmunologiske sykdommer som kan gi alvorlige funksjonstap, blant annet synstap, lammelser, gangvansker og betydelig utmattelse. For mange er spesialisert rehabilitering avgjørende for å gjenvinne funksjon og mestre hverdagen.
Gjennom tilbakemeldinger fra våre medlemmer erfarer vi at det kan være vanskelig å finne rehabiliteringstilbud med riktig nevrologisk kompetanse. Denne kompetansen finnes allerede i etablerte fagmiljøer, men enkelte tilbud er avgrenset til bestemte diagnoser. Dermed kan pasienter med sjeldne sykdommer falle utenfor, selv om de har sammenlignbare behov.
Vi ber ikke om egne rehabiliteringsinstitusjoner for hver sjeldne diagnose, og heller ikke om å redusere tilbudet til andre pasientgrupper. Vi ber om at finansieringen og organiseringen av spesialisert rehabilitering gjør det mulig å benytte eksisterende kompetanse på tvers av nærliggende diagnoser.
NMOSD-foreningen ber helse- og omsorgskomiteen om å:
Sikre at små og sjeldne nevrologiske pasientgrupper omfattes av prioriteringene og ressursene til spesialisert rehabilitering i 2027.
Be regjeringen vurdere hvordan finansiering og avtaler med rehabiliteringsinstitusjoner kan legge til rette for at pasienter med sammenlignbare funksjonstap får tilgang til relevant kompetanse, uavhengig av diagnose.
Sikre at små pasientorganisasjoner blir hørt i det videre arbeidet med utvikling av rehabiliteringstjenestene.
Stortingets tidligere vedtak om en handlingsplan for rehabilitering gir en viktig anledning til å følge opp dette arbeidet. Men det må også settes av ressurser som gjør likeverdig tilgang mulig i praksis.
Bekhterev Norge · 16. oktober 2026Høringsinnspill – Behandlingsreiser, habilitering og rehabilitering
Regjeringen har uttrykt et tydelig mål om at flere skal ut i arbeid. Dette målet støtter vi fullt ut. Samtidig ser vi at forslaget til statsbudsjett ikke samsvarer med denne ambisjonen. Kuttene i behandlingsreiser, habilitering og rehabilitering bidrar til å svekke nettopp de helsetjenestene som gjør det mulig for mennesker med kroniske, inflammatoriske sykdommer å stå i jobb.
Etter reduksjonen på 30 millioner kroner i budsjettet for behandlingsreiser i 2022 har konsekvensene blitt tydelige. Våre medlemmer rapporterer at der de tidligere fikk tilbud om behandlingsreise hvert andre år, må de nå vente tre til fire år før de får plass. Den økte ventetiden har direkte innvirkning på arbeidsevnen. I perioden uten behandling øker risikoen for frafall fra arbeidslivet betydelig.
For våre medlemmer er behandlingsreiser og rehabilitering ikke et tilleggstilbud, men en forutsetning for å kunne fungere i hverdagen og delta i arbeidslivet. Ett av våre medlemmer beskriver effekten slik: «Etter behandlingsreisen holdt jeg meg i jobb og fysisk aktivitet, og med lavere medisinbruk i ett og et halvt år.» Dette er et konkret eksempel på hvordan målrettet behandling gir økt arbeidsevne, lavere medisinbruk og redusert behov for offentlige tjenester.
Behandlingsreiser, habilitering og rehabilitering er investeringer som gir dokumenterte gevinster: færre sykemeldinger, lavere trygdeutgifter, bedre livskvalitet og økt arbeidsdeltakelse. Kutt i disse ordningene fører til motsatt effekt. Når behandling svekkes, øker behovet for pleie, omsorg og trygd — og kostnadene flyttes til andre deler av velferdssystemet.
Vi vil derfor utfordre Regjeringen til å se helhetlig på økonomien. En besparing ett sted fører ofte til økte kostnader et annet sted. Dersom målet om økt arbeidsdeltakelse skal nås, må helsetjenestene som gjør det mulig å stå i jobb styrkes, ikke svekkes.
Vi ber om at Regjeringen:
vurderer konsekvensene av kuttene i behandlingsreiser, habilitering og rehabilitering
sikrer tilstrekkelig finansiering av ordningene
legger til rette for tiltak som faktisk støtter målet om økt arbeidsdeltakelse
Dette er nødvendig for å sikre både god folkehelse og en bærekraftig samfunnsøkonomi.
Nasjonalt senter for aldring og helse · 16. oktober 2026Ikke kutt i kompetansen vi trenger mest! Innspill fra Nasjonalt senter for aldring og helse
Regjeringen vil ha flere fagarbeidere, høyere kompetanse og bedre bruk av personell i helse- og omsorgstjenestene. Samtidig foreslår den å svekke Med ABC til fagbrev og Mitt livs ABC – to tiltak som bidrar til nettopp dette.
Det er vanskelig å forstå logikken.
Flere fagarbeidere krever mer kompetanse, ikke mindre
Norske helse- og omsorgstjenester står foran store utfordringer. Vi blir flere eldre, behovene øker og tilgangen på arbeidskraft blir knappere. Regjeringen understreker selv behovet for tilstrekkelig personell og riktig kompetanse fram mot 2040. I statsbudsjettet for 2027 løftes helsefag fram som et område Norge må prioritere, og Helsepersonellplan 2040 peker på ansatte uten helsefaglig utdanning som en viktig personellressurs.
Da er det et paradoks å kutte i tiltak som nettopp bygger kompetanse hos ansatte som allerede arbeider i tjenestene.
Vi kan ikke utdanne oss ut av personellutfordringen alene. Vi må også kvalifisere dem som allerede har valgt helse- og omsorgstjenesten som arbeidsplass. Når Norge trenger flere helsefagarbeidere, er det lite framtidsrettet å svekke en ordning som bidrar til at erfarne medarbeidere kan ta fagbrev.
Kvalifiserer ansatte som allerede står i tjenestene
Med ABC til fagbrev gir ansatte uten helsefaglig utdanning en vei fram til fagbrev som helsefagarbeider. Mange har lang erfaring og verdifull praksiskunnskap. Når erfaring kombineres med systematisk og praksisnær opplæring, får både den ansatte, arbeidsplassen og brukerne et kompetanseløft.
Mitt livs ABC gir ansatte kompetanse til å yte gode tjenester til personer med utviklingshemming. Dette handler om langt mer enn praktisk bistand. Ansatte trenger kunnskap om kommunikasjon, etikk, selvbestemmelse, helse, miljøarbeid, lovverk og bruk av tvang og makt.
Kompetanse handler også om kvalitet og rettssikkerhet
Dette er ikke bare et spørsmål om kompetanseutvikling. Det handler om kvalitet, selvbestemmelse og rettssikkerhet for mennesker som kan være avhengige av kommunale tjenester hele livet. Kompetansen hos dem som yter tjenestene, kan ikke være tilfeldig.
En særlig styrke ved ABC-opplæringene er at læringen skjer der tjenestene faktisk leveres. Medarbeidere lærer sammen, reflekterer over egen praksis og tar kunnskapen direkte inn i arbeidshverdagen. Derfor blir kompetanseutvikling samtidig tjenesteutvikling.
Kutt i disse tiltakene rammer ikke administrasjon eller byråkrati. De rammer kompetansen hos medarbeiderne som møter brukere, pasienter og pårørende hver eneste dag.
En nasjonal modell gir likeverdige tjenester
Regjeringen understreker behovet for rekruttering, kompetanseutvikling og bedre bruk av personell. Da sender det feil signal å redusere praksisnære kompetansetiltak som gjør nettopp dette.
Samtidig handler dette om mer enn kompetanse. Det handler om likeverdige tjenester i hele landet. Uten nasjonal finansiering blir kompetanseutvikling i større grad avhengig av den enkelte kommunes økonomi og kapasitet. Resultatet kan bli større forskjeller i kvalitet mellom kommuner. En nasjonal modell sikrer et felles kunnskapsgrunnlag og mer likeverdige tjenester uavhengig av postnummer.
Feil sted å spare
Aldring og helse har gjennom mange år utviklet og driftet disse tiltakene på oppdrag fra Helsedirektoratet. De er etablerte, kvalitetssikrede og implementert i hele landet. Å svekke dem kan få konsekvenser som er det motsatte av det helsepolitikken forsøker å oppnå:
Vi trenger flere fagarbeidere, men svekker en vei til fagbrev.
Vi ønsker bedre kvalitet, men reduserer muligheten for systematisk kompetanseutvikling.
Vi vil bruke personellet bedre, men investerer mindre i dem som allerede står i tjenestene.
Vi ønsker likeverdige tjenester, men gjør kompetanse mer avhengig av lokal økonomi.
Stortinget kan rette opp dette.
Stortinget bør derfor gjenopprette finansieringen av Med ABC til fagbrev og Mitt livs ABC i statsbudsjettet for 2027.
Når mangel på arbeidskraft er en av de største utfordringene for helse- og omsorgstjenestene, er dette ikke tiden for å kutte i kompetansen til dem som allerede står i jobb. Behold en nasjonal grunnmur av kvalitetssikrede, praksisnære kompetansetiltak. Det er en liten investering med stor betydning for kvaliteten i tjenestene og for menneskene som er avhengige av dem.
Norges Optikerforbund · 15. oktober 2026Optikere kan løse utfordringer innen øyehelse
Regjeringen anslår økende volumvekst på 3,0 prosent hos privatpraktiserende spesialister for 2027. Selv med høy innsats på øyefeltet for å bedre kapasiteten og redusere ventetidene, har øyepasientene fremdeles blant de lengste ventetidene.
Ifølge en sak om øyehelse publisert av Health Talk 14. oktober 2026 var det 70 000 pasientavtaler som var forsinket eller ikke fikk behandling eller operasjon til rett tid i 2025. Dette gjelder 14% av alle avtaler for øyepasienter i spesialisthelsetjenesten i Norge. Norsk pasientregister (NPR) er kilden.
Når vi samtidig vet at det er store mørketall i NPR sine tall da mange går uten å oppsøke spesialisthelsetjenesten med sine synsproblemer, tegner det seg et bilde av en spesialisthelsetjeneste som hverken nå eller fremover vil ha kapasitet til å håndtere behovet innen spesialisert øyehelsetjeneste.
Optikere kan avlaste legene - og bidra til at folk med øyehelseproblemer får rett hjelp til rett tid nærmere der de bor. Det er politiske prosesser igangsatt, men det er viktig at Helse- og omsorgskomiteen på Stortinget er informert om at det er nødvendig å ta grep nå, om vi skal ha en øyehelsetjeneste dimensjonert for behovet noen år frem i tid.
Mange venter på øyehjelp
Det er variasjoner på ventetid rundt om i landet. To avtalespesialister på Gjøvik topper listene på ventetid.no med henholdsvis 700 og 714 dagers ventetid. I Vestfold har ventetiden hos avtalespesialist vi pekte på i forbindelse med forrige budsjett økt fra 375 dager i snitt til 379,5 dagers ventetid nå. I Tønsberg har to avtalespesialister 546 dagers gjennomsnittlig ventetid, kun slått av sine kollegaer på Gjøvik.
Trafikklysmodellen helseministeren lanserte i 2024 virker ikke å ha en funksjonell nettside lenger, så det er ikke mulig å kommentere eventuelle endringer i ventetid ved hjelp av dette verktøyet. Lenkene på nettsidene til departementet er ute av funksjon.
Selv om ventetidene forhåpentligvis er noe redusert det siste året, mister folk syn mens de står på venteliste.
Nøkkelen er bedre samarbeid og oppgavedeling
Helsesykepleiere og fastleger bør oftere samarbeide direkte med lokal optiker, for eksempel ved mistanke om at barn ser dårlig. Dette er et konkret eksempel på at optiker kan avlaste øyelegene.
Optikere er på Helsenett og kan kommunisere trygt og sikkert med annet helsepersonell.
Pasientforløpene kan kortes ned og pasientene får raskere tilgang på rett behandling. Unødvendig overforbruk av helsetjenester og unngå at samme undersøkelser stadig gjentas på ulike nivå i helsetjenesten reduserer byrden på helsetjenestene og ulempene for pasientene.
For få hender – alle må bidra
Helsepersonellplanen 2040 peker på en økende mangel på helsepersonell. Bedre bruk av kompetanse på tvers av dagens helsetjenestestrukturer og fjerne silo-baserte helsetjenester er tvingende nødvendig.
Helsepersonellets kompetanse må benyttes målrettet, uten å gå på bekostning av tilgjengelighet, behandlingskvalitet og arbeidsmiljøet i helsetjenestene. Innen øyehelse er mulighetene mange for å sørge for gode tjenester med redusert bruk av ressurser.
Øye-pasientene må få en raskere vei fra de oppdager et synsproblem til de får riktig hjelp på rett sted. Øyelegene må ha tid til pasientene som trenger dem mest, de med alvorlig øyesykdom.
Optikerne avlaste spesialisthelsetjenesten og redusere kapasitetsproblemene innen øyefeltet og sørge for gode helsetjenester nært der folk bor. Dette vil ikke bare bedre kapasiteten i helsetjenesten, men man vil få mer helse for samfunnets ressurser.
Tiltaket med størst effekt, terapeutiske medikamenter
Optikere i flere sammenliknbare land kan rekvirere medisiner til behandling (terapeutiske medikamenter). Bruk av behandlende medisiner hos kompetente optikere også i Norge er det enkelttiltaket som vil ha aller størst effekt på oppgavedeling og avlastning i helsetjenesten.
Det er beregnet at øyelegene, fastlegene og legevakt kan avlastes med mer enn en million pasientkonsultasjoner årlig. Dette kan tilbys uten ventetid og nærmere der folk bor via økende bruk av optikere lokalt.
Tydeligere prioritering
Det er pågående arbeid med å se på hensiktsmessig oppgavedeling mellom øyeleger/leger og optikere. I dette arbeidet kommer det frem tiltak innen spesialisthelsetjenesten Norges Optikerforbund mener er feil bruk av offentlige ressurser.
Innen diabetes legges det nå opp til i flere RHF at alle med diabetes skal bli en del av spesialisthelsetjenesten for øyebunnsfoto – uavhengig av alvorlighetsgrad på øyerelatert tilstand. Ca 80% av pasientene med diabetes opplever ikke - eller har noen form for synstruende tilstand – dette er pasienter med diabetes uten øyeproblemer. RHF’ene selv skaper ytterligere press på spesialisthelsetjenesten.
Helsedirektoratet skrev i 2018 en rapport der det pekes på bruk av optikere for denne pasientgruppen – noe som ville være mer fornuftig ut fra en ressursvurdering.
Tiltak som vil redusere presset på øyelegene i spesialisthelsetjenesten:
Barn og syn: Optikere kan utføre flere synsundersøkelser på barn, via tettere samarbeid med helsesykepleier og fastlege. Barn som henvises fra disse til optiker bør få undersøkelsen dekket av det offentlige. Dagens unaturlige aldersgrense for bruk av diagnostiske medikamenter på 5 år bør fjernes eller senkes.
Diabetes: Optikere kan følge syn og øyehelse hos pasienter med ingen eller mild skade på netthinnen (retinopati). Man kan stille spørsmål om slik oppfølging av ellers friske mennesker, hører hjemme i spesialisthelsetjenesten, slik flere helseforetak nå legger opp til.
Karatakt, glaukom og AMD:
Grå stær (katarakt): Optikere kan ta større ansvar for pasientene før operasjon og etter operasjon ved standard kirurgi.
Grønn stær (glaukom): Optikere kan følge pasienter med mistanke om grønn stær, eller med godt regulert grønn stær, i samarbeid med øyelege etter fastsatte oppfølgingsmål.
Forkalkning på øyebunnen (AMD): Optikere kan følge opp pasienter med tørr type (som i dag ikke behandles som standard). Optiker henviser hvis det endres fra tørr til våt type, som kan behandles.
Synsrehabilitering (for eksempel etter hjerneslag): Optiker kan undersøke og følge opp pasienter som trenger oppfølging og synsrehabilitering, der behovet ikke er betydelig eller svært avansert.
Optikere er den klart største helsepersonellgruppen i øyehelsetjenesten. Ved å overfore mer ansvar til optikere, vil mange pasienter få raskere, enklere og bedre tilgang på øyehelsetjenester – både i primærhelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten.
Forslag til merknad:
Norges Optikerforbund foreslår følgende merknad inn i budsjettbehandlingen som et første skritt på veien: Barn som vurderes for brillestøtte, og som henvises fra helsesykepleier eller fastlege til optiker, bør få dekket synsundersøkelsen.
MERK
I budsjettet er det i Post 79 Tilskudd satt av 3,1 millioner kroner i tilskudd for å redusere overdiagnostikk og overbehandling. Norges Optikerforbund har vært aktive inne arbeidet med «Gjør kloke valg» siden 2018 og ser positivt på at dette arbeidet støttes med mulighet for å søke midler og at dette får direkte støtte i statsbudsjettet.
Kompetanseforbundet · 15. oktober 2026Kompetanse i helse- og omsorgstjenestene
Kompetanseforbundet representerer studieforbundsordningen godkjent under Kunnskapsdepartementet. Ordningen er en delfinansiert og landsdekkende infrastruktur for opplæring av voksne gjennom medlemsorganisasjoner i arbeidslivet og for økt integrering. Kunnskapsdepartementet trekker selv fram «sertifiseringskurs for ingeniørar og helsepersonell» som eksempel på hva ordningen tilbyr. Vi vil peke på hvordan denne infrastrukturen kan bidra til målene i helsebudsjettet, og på hva det betyr at den samme infrastrukturen foreslås kuttet med 48,3 prosent i KDs budsjett.
1. Bemanningsgapet kan ikke lukkes bare gjennom ordinær utdanning
Ifølge proposisjonen viser framskrivinger et bemanningsgap på 42 000 helsepersonell i 2040, først og fremst helsefagarbeidere og sykepleiere. Utfordringen er størst i kommunene. Meld. St. 11 (2025–2026) Helsepersonellplan 2040, som komiteen behandler denne høsten, legger vekt på å beholde personell, øke stillingsandeler og omstille tjenestene. Det forutsetter at de som allerede jobber i tjenestene, får kompetansepåfyll der de er og mens de er i jobb. Mye av dette må skje utenfor det formelle utdanningssystemet, der studieforbundene i KD og deres medlemsorganisasjoner i helsesektoren har en sentral rolle.
2. Øremerkede kompetansetiltak blir til et omstillingstilskudd (kap. 760 post 60 og 71)
Kompetanseløft 2025 avsluttes. Flere øremerkede ordninger avvikles og samles i et nytt omstillingstilskudd på 681,7 mill. kroner (s. 213). Blant ordningene som avvikles, er:
kompetanse- og tjenesteutviklingstilskuddet (386,7 mill. kroner)
kurspakken for ufaglærte i omsorgstjenestene (11,2 mill. kroner)
tilskuddet til økt rekruttering av sykepleiere og helsefagarbeidere, Jobbvinner (13,2 mill. kroner)
lederutdanninger i de kommunale helse- og omsorgstjenestene (23,7 mill. kroner)
Kurspakken for ufaglærte var rettet mot ansatte uten relevant utdanning, også ansatte med fremmedspråklig bakgrunn (s. 229).
Departementet skriver at kompetansehevende tiltak «vil være særlig aktuelle for kommuner med en stor andel personell uten formell utdanning eller formell helsefaglig utdanning» (s. 213). Når pengene ikke lenger er øremerket, må kommunene selv finne noen som kan levere opplæringen. Studieforbundenes medlemsorganisasjoner i helse- og omsorgsfeltet er allerede en slik kanal, med godkjente studieplaner, krav til kursledere og dokumentert gjennomføring. Med kompetanseattestene, som nå innføres etter voksenopplæringsloven, kan opplæringen også dokumenteres slik at den kan bygges videre på inn mot formell utdanning.
3. Etterutdanning som gjør regjeringens satsinger virksomme
Flere av regjeringens satsinger i helsebudsjettet gir først effekt når helsepersonellet har kompetanse til å ta dem i bruk. Profesjonsforeningene tilbyr denne etterutdanningen gjennom studieforbundsordningen i dag. To eksempler:
Gradert sykmelding: Regjeringen foreslår 77,8 mill. kroner til redusert sykefravær. Helsedirektoratet utarbeider en ny faglig retningslinje som skal bidra til «færre, kortere og flere graderte sykmeldinger» (s. 29–30). Den norske legeforening, som er medlem av Akademisk Studieforbund, gir allerede kurs i økt bruk av gradert sykmelding. En retningslinje virker først når legene som sykmelder, kan bruke den i praksis.
KI i bildediagnostikk: De regionale helseforetakene har tatt i bruk KI-løsninger og trekker særlig fram «radiologi/bildediagnostikk og kreftområdet» (s. 312). Helsepersonellplan 2040 legger til grunn at kunstig intelligens skal bidra til å redusere behovet for personell (s. 196). Radiografer får gjennom sin forening og studieforbund kurs i bruk av KI for å øke presisjonen og oppdage mer, for eksempel ved kreft. Investeringer i teknologi gir gevinst først når personellet kan bruke den trygt og riktig.
Slik etterutdanning er rask, arbeidsplassnær og utviklet av fagmiljøene selv. Det er nettopp denne typen kompetansepåfyll studieforbundsordningen finansierer. Vi kunne også trukket fram arbeidet med teorikurs for ufaglærte, med mulighet til å ta fagbrev i portør- eller helsefagarbeiderfaget, og mye mer – men vi avgrenser oss til disse eksemplene.
4. Helsepersonell med utdanning fra utlandet (kap. 783 post 21)
Regjeringen foreslår å øke bevilgningen med 8,6 mill. kroner, blant annet til fagprøve for farmasøyter og introduksjonskurs før fagprøvene for helsepersonell utdannet utenfor EØS (s. 279). Kompetanseforbundet har sammen med Norges Farmaceutiske Forening og studieforbund utviklet et opplæringstilbud for farmasøyter. Tilbudet har fått større søkning enn det er finansierte plasser til, og arbeidet utvides nå til flere profesjonsorganisasjoner i helsefeltet. Dette viser at profesjonsorganisasjonene og studieforbundene sammen kan være et effektivt supplement til de statlige godkjenningsløpene.
5. Beredskap og personellmobilisering (kap. 702 post 21)
Helse- og omsorgssektoren skal være forberedt på krise og krig, og det er behov for å kunne mobilisere reservepersonell. Bevilgningen over kap. 702 post 21, som blant annet dekker øvelser og kompetansetiltak, foreslås redusert fra 37,9 til 30,6 mill. kroner (s. 96). Beredskapskompetanse må også bygges blant de ansatte i tjenestene. I 2026 arrangerte Kompetanseforbundet Totalberedskapskonferansen «Klar til krise» sammen med Virke og i samarbeid med Politiets Fellesforbund, NITO, Krigsskoleutdannede Offiseres Landsforening og Den Norske Atlanterhavskomité. Erfaringene fra konferansen viser at det er stor etterspørsel etter slik kompetanse i arbeidslivet.
6. Sammenhengen med kuttet i KDs budsjett (KD kap. 254 post 70)
I Prop. 1 S (2026–2027) for Kunnskapsdepartementet foreslås tilskuddet til studieforbundene redusert med 48,3 prosent, fra 67 312 000 til 34 812 000 kroner. Dette er dramatisk for ordningen og svekker en viktig infrastruktur i Norge for livslang læring inn mot arbeidsliv og inkludering. Tiltakene omtalt over rammes indirekte av dette kuttet, og vi ber komiteens medlemmer være særlig oppmerksomme på dette. Kommunene får med dette kuttet også et større ansvar for å skaffe kompetansetiltak selv, og infrastrukturen som kan levere slik opplæring nær arbeidsplassen rammes. Det samme gjelder etterutdanningen som skal gjøre nye retningslinjer og ny teknologi virksomme i tjenestene. Dette svekker måloppnåelsen i Helsepersonellplan 2040.
Vi ber helse- og omsorgskomiteen om å:
slå fast i budsjettinnstillingen, og i innstillingen til Helsepersonellplan 2040, at omstillingstilskuddet bør kunne brukes til å kjøpe arbeidsplassnær ikke-formell opplæring gjennom eksisterende infrastruktur, særlig for ansatte uten formell helsefaglig utdanning
ta opp sammenhengen med kuttet over KD kap. 254 post 70 med utdannings- og forskningskomiteen og finanskomiteen
be regjeringen om at kompetanse som bygges gjennom ikke-formell opplæring i tjenestene, dokumenteres slik at den kan bygges videre på, og vise til kompetanseattestene, som utstedes innenfor rammene av voksenopplæringsloven og i tråd med europeiske standarder, som en løsning
Elevorganisasjonen · 14. oktober 2026Elevorganisasjonens innspill til høring om statsbudsjettet 2027
Skriftlig høring - helse- og omsorgskomiteen
Elevorganisasjonen arbeider for en skole der alle elever har like muligheter til å delta, lære og fullføre. Det forutsetter at elevenes psykiske og fysiske helse blir ivaretatt og at alle får hjelp når de trenger det. Elevene forteller oss om en skolehelsetjeneste som ikke alltid er tilgjengelig når de trenger den. Det må tas på alvor.
I statsbudsjettet for 2027 ber derfor Elevorganisasjonen Helse- og omsorgsdepartementet om å prioritere en tilgjengelig skolehelsetjeneste og sikre et helsefremmende fysisk skolemiljø.
Skolehelsetjenesten må sikres øremerkede midler
For mange elever er helsesykepleier den første personen de oppsøker når de strever med psykisk helse, helseplager eller utfordringer i skolehverdagen. Når helsesykepleier bare er til stede enkelte dager, eller elevene ikke får oppfølging når de trenger det, svekkes tjenestens forebyggende funksjon. Elever skal ikke måtte vente til problemene blir større før de får hjelp.
Elevorganisasjonen er kritisk til omleggingen av finansieringen av skolehelsetjenesten i statsbudsjettet for 2026. Da ble den tidligere tilskuddsordningen for helsestasjons- og skolehelsetjenesten avviklet, og 472,2 millioner kroner ble flyttet fra Helse- og omsorgsdepartementets budsjett. Midlene ble innlemmet i en bredere, tverrsektoriell tilskuddsordning under Barne- og familiedepartementet, kapittel 846, post 63, med en samlet bevilgning på 519,8 millioner kroner.
I statsbudsjettet for 2027 foreslår regjeringen å øke denne ordningen til 1 024,7 millioner kroner. Økningen må sees i sammenheng med at flere tilskuddsordninger samles i samme pott, og innebærer dermed ikke nødvendigvis at skolehelsetjenesten får mer penger.
Når midlene ikke er øremerket, må skolehelsetjenesten konkurrere med andre forebyggende tiltak om kommunens ressurser. Med en presset kommuneøkonomi er Elevorganisasjonen bekymret for at forebyggende tiltak blir nedprioritert. Dette er særlig alvorlig når elever allerede opplever at hjelpen ikke er tilgjengelig nok.
Elevorganisasjonen krever en bemanningsnorm på minst ett årsverk i skolehelsetjenesten per 250 elev i videregående opplæring og ungdomsskolen. For å sikre at dette blir mulig i praksis, ber vi komiteen gjeninnføre øremerkede midler til skolehelsetjenesten. Regjeringen må også følge opp at elevene faktisk har tilgang til helsesykepleier når de trenger det.
Elevene trenger et trygt fysisk skolemiljø
Elevenes helse påvirkes også av skolebyggene de oppholder seg i hver dag. Dårlig inneklima, mangelfull ventilasjon, fukt og utilstrekkelig vedlikehold kan gå ut over elevenes helse, trivsel og læring.
Elevorganisasjonen ber regjeringen prioritere helsefremmende skolemiljøer og styrke arbeidet med vedlikehold og oppgradering av skolebygg. Vi oppfordrer Kunnskapsdepartementet, Helse-og omsorgsdepartementet og kommunal- og distriktsdepartementet til å samarbeide om tiltak som sikrer at alle elever har et trygt og helsefremmende fysisk skolemiljø.
Elevenes helse er en forutsetning for læring og deltakelse.
Landsforeningen 1001 dager · 14. oktober 2026Perinatal mental helse i de 1001 kritiske dagene for hele familien
Høringsinnspill til Helse- og omsorgskomiteen
Landsforeningen 1001 dager (mental helse under graviditet og etter fødsel) viser til anmodningsvedtak 518 og 930 som berører perinatal mental helse og tidlig innsats:
Vedtak 518 (2022) om bedre oppfølging og hjelpeapparat i svangerskap og barseltid.
Vedtak 930 (2026) om styrket forebygging og oppfølging av fødselsdepresjon.
Vi viser til den nordiske rapporten 1000 første dager (2026), finansiert av Nordisk ministerråd, samt Helsetilsynets rapport Alvorlig psykisk sykdom etter fødsel – tidlig oppdagelse kan redde liv (2026). Vi viser også til Stortings melding 28 "Tro på framtida - uansett bakgrunn" som vektlegger at perinatal mental helse skal gis særlig oppmerksomhet.
Vi gjør komiteen oppmerksom på at systemet svikter når alle psykiske lidelser omtales som fødselsdepresjon. Å samle ulike tilstander under én sekkebetegnelse er upresist og kan være potensielt livsfarlig (Eberhard-Gran, Fagbladet, 2026).
Regjeringen har lagt til grunn at vedtak 518 ikke anses som fulgt opp, og at rapporteringen skal avsluttes til fordel for videre oppfølging av vedtak 930.
Vi ber Helse- og omsorgskomiteen sikre at vedtak følges opp og be om en samlet nasjonal strategi for feltet perinatal mental helse. Dette er nødvendig for å ivareta forebygging, tidlig innsats og et helhetlig tjenestetilbud i de første 1000–1001 dagene. Psykiske helseutfordringer er den vanligste komplikasjonen som oppstår i denne livsfasen.
Forslag:
Stortinget ber regjeringen nedsette et ekspertutvalg som skal utrede perinatal mental helse i Norge, herunder omfang, risikofaktorer, tjenestetilbud, utdanningstilbud, samhandling og behov for styrking av forebyggende og behandlende trinnvise tiltak, samt behovet for en nasjonal beredskapsplan.
Stortinget ber regjeringen innføre systematisk allmenn kartlegging av psykisk helse i de kritiske 1001 dagene.
Stortinget ber regjeringen utarbeide en helhetlig strategi og en plan for systematisk innsats gjennom de første 1001 dagene, fra unnfangelse til to års alder, basert på et felles tverrfaglig kunnskapsgrunnlag som styrker samhandling på tvers av sektorer og tjenester.
Landsforeningen for overvektige · 14. oktober 2026Systemsvikt på blå resept: Regjeringens svikt skaper et uverdig klasseskille
Hovedbudskap:
Systemsvikt på blåreseptområdet rammer en biologisk, kronisk sykdomLandsforeningen for Overvektige (LFO) reagerer med stor bekymring på regjeringens forslag til statsbudsjett. Regjeringens svikt i å følge opp faglige råd på blåreseptområdet rammer en av landets største pasientgrupper på en vilkårlig måte.LFO vil understreke at alvorlig fedme er en kronisk, kompleks og biologisk sykdom, anerkjent av både Verdens helseorganisasjon og norske helsemyndigheter. Dette er ikke et livsstilsvalg, en kosmetisk utfordring eller et moralsk problem. Det er en medisinsk tilstand styrt av dype biologiske mekanismer som appetittregulering og hormonell ubalanse, og den krever reell behandling på lik linje med andre kroniske tilstander.Når effektiv og nødvendig helsehjelp holdes utenfor den generelle blåreseptordningen, gjøres medisinsk behandling avhengig av den enkelte pasientens privatøkonomi. Dette skaper et akutt klasseskille i Helse-Norge: De som har råd, betaler selv på hvit resept, mens mennesker uten økonomi til dette blir stående uten den samme muligheten til effektiv medisinsk behandling.
2. LFOs krav til Stortingets helse- og omsorgskomité
LFO ber komiteen og partiene på Stortinget om å ta grep i de kommende budsjettforhandlingene for å rette opp i denne systemsvikten:
Sikre oppstart av finansieringen for alvorlig fedme i det endelige statsbudsjettet for 2027, i tråd med det faglige og kostnadseffektive rådet fra DMP, for å stanse den pågående sosiale ulikheten i helsetilbudet.
Stortinget må kreve at det gjenreises et helhetlig behandlingstilbud for fedme som sikrer at enten medikamentell behandling, spesialisert rehabilitering eller kirurgi er reelt tilgjengelig for pasienter uavhengig av privatøkonomi.
Komiteen må slå ring om likhetsprinsippet og slå fast at en pasientgruppes antatte arbeidsevne, samfunnsøkonomiske produksjonsverdi eller sosiale stigma aldri skal brukes som et argument for å avslå medisinsk behandling.
Stortinget må pålegge helsemyndighetene å aktivt motarbeide strukturell ekskludering og diskriminering av pasienter med alvorlig fedme i hele helsetjenesten, herunder å fjerne de uholdbare barrierene der pasienter nektes ortopedisk eller annen kirurgisk behandling uten at det offentlige samtidig tilbyr reell medisinsk helsehjelp.
Stortinget må be regjeringen etablere en forutsigbar og åpen tidslinje for politisk behandling av blåreseptsaker som overstiger fullmaktsgrensen, slik at faglige godkjenninger fra DMP ikke blir liggende i et uvisst, byråkratisk vakuum.
Stortinget må pålegge regjeringen å legge frem en årlig oversikt over ventende fullmaktsgrensesaker, inkludert en konkret plan for beslutning, slik at pågående utredningsarbeid ikke kan brukes som en begrunnelse for å trenere pasientenes tilgang til medisin som er vurdert som kostnadseffektiv av offentlige fagmyndigheter.
BEGRUNNELSE OG UTDYPNING
3. Fullmaktsgrensen har blitt et skjult, fjerde prioriteringskriterium
Da fullmaktsgrensen på blåreseptområdet ble hevet i 2018, var formålet å sikre raskere pasienttilgang til kostnadseffektive medisiner, samtidig som man beholdt kontroll over statsbudsjettet. Hensikten var aldri at grensen skulle fungere som en permanent barriere som låser godkjente behandlinger ute på ubestemt tid.I dag ser vi at ordningen svikter. Når en pasientgruppe er stor, fører de samlede budsjettkonsekvensene til at saken automatisk må sendes over fra Direktoratet for medisinske produkter (DMP) til departementet for politisk behandling. Dette skaper flere alvorlige problemer:
Et byråkratisk vakuum: Saker blir liggende uten forpliktende tidsfrister, uten innsyn og uten en definert vei videre til Stortinget. Ekspertgruppen bak rapporten Perspektiv og prioriteringer fra 2024 påpekte nettopp at slike politiske prosesser kan ta flere år, og at saksbehandlingen oppleves som uforutsigbar.
Taushet fungerer som avslag: Når regjeringen lar være å omtale eller fremme ferdigforhandlede saker i budsjettforslaget, får pasientene i praksis et passivt avslag. Dette svekker tilliten til hele finansieringssystemet og forhandlingene med leverandører.
Tilsidesettelse av vedtatte verdier: Når pasientgruppens størrelse alene stanser en behandling, overstyres de tre lovfestede prioriteringskriteriene, som er nytte, alvorlighet og ressursbruk. Budsjettstørrelsen har i praksis blitt det eneste prioriteringskriterium.
4. Samfunnsvirkninger og arbeidsevne utfordrer likhetsprinsippet
LFO ser med stor uro på en tendens der store pasientgrupper møter særkrav om å måtte dokumentere positive samfunnsvirkninger, som redusert sykefravær og rask retur til arbeidslivet, for at en medisinsk godkjent behandling skal bli politisk prioritert.Dette utfordrer det grunnleggende likhetsprinsippet i den norske helsetjenesten:
Helsehjelp etter behov, ikke yteevne: Helsehjelp skal tildeles basert på medisinsk behov og sykdommens alvorlighet, ikke ut fra pasientens økonomiske verdi for samfunnet eller fremtidige produksjonsformål.
Advarsel i prioriteringsmeldingen: Risikoen ved å blande inn samfunnsvirkninger i medisinske prioriteringer er grundig diskutert i den nye prioriteringsmeldingen, Meld. St. 21 (2023–2024). Flere høringsinstanser har advart mot at dette vil føre til lavere prioritet for pasientgrupper som står helt eller delvis utenfor arbeidslivet, mens mer ressurssterke grupper prioriteres opp.
Urimelig vekting: Størrelsen på en pasientpopulasjon eller antakelser om fremtidig arbeidsdeltakelse er ikke relevante argumenter for å nekte mennesker med kronisk sykdom nødvendig helsehjelp.
5. Stigma og strukturell ekskludering som helsebarriere
Alvorlig fedme er en av de mest stigmatiserte tilstandene i det moderne samfunnet. Personer som lever med denne sykdommen, møter daglig fordommer og sosial ekskludering i arbeidslivet, i hverdagen og i møte med offentlige institusjoner.Når myndighetene opprettholder barrierer mot medisinsk behandling, bidrar staten aktivt til å legitimere og forsterke dette stigmaet. Mangelen på politisk vilje til å likebehandle denne gruppen med andre pasientgrupper sender et uhelhetlig og feilaktig signal om at sykdommen er selvforskyldt, og at personene ikke har samme krav på fellesskapets helsetjenester. Dette er eine strukturell ekskludering satt i system, og det hindrer pasienter i å oppnå den medisinske oppfølgingen de har behov for.
6. Sosioøkonomisk skjevhet, kjønnsperspektiv og økonomisk uforutsigbarhet
Regjeringens manglende vilje til å finansiere behandling på blå resept rammer i praksis etter kjente sosiale og kjønnsmessige skillelinjer:
Den sosioøkonomiske gradienten: Folkehelserapporten fra Folkehelseinstituttet (FHI) dokumenterer at forekomsten av alvorlig fedme har en sterk sosial gradient og er tettest knyttet til utdannings- og inntektsnivå. Sykdomsbyrden er betydelig høyere i grupper med lavere sosioøkonomisk status. Når myndighetene tvinger pasienter over på hvit resept til flere tusen kroner i måneden, innfører de eine ren egenandel på helse som rammer de familiene som har minst fra før.
Budsjettskvisen og regjeringens hule retorikk om trygghet og solidaritet: Regjeringen har lagt frem og pakket inn årets statsbudsjett i store formuleringer om «trygghet for helsa» og «solidaritet». Men forhistorien med den tidligere refusjonsordningen for Saxenda illustrerer hvor hult dette slagordet klinger i praksis. For en sykdom med så markant sosial gradient, er det direkte usolidarisk å fjerne eller nekte refusjon. Da blåresept-refusjonen ble trukket tilbake, ble tusenvis av pasienter stilt overfor en uholdbar økonomisk skvis. Mange oppledde god medisinsk effekt, men ble tvunget til å dekke eine betydelig månedlig utgift fra husholdningsbudsjetter som i utgangspunktet ikke har rom for medisiner til flere tusen kroner for egen regning. Systemet tvinger i praksis pasienter inn i en ulevelig økonomisk prioriteringsfelle: Valget mellom å påføre privatøkonomien en uforsvarlig belastning, eller å avbryte eine velfungerende medisinsk behandling og risikere forverret helse. Dette bryter fundamentalt med regjeringens egne løfter om helsemessig trygghet, sosial utjevning og fellesskapets solidaritet.
Kjønnsdimensjonen: Nasjonale helsedata fra FHI viser også at alvorlig fedme rammer kvinner i betydelig større grad enn menn. Kvinner utgjør flertallet av dem som søker medisinsk hjelp og spesialisert rehabilitering for tilstanden. Regjeringens passive avslag treffer derfor kvinner og kvinnehelse uforholdsmessig hardt.
Dette budsjettforslaget motarbeider dermed direkte statens egne uttalte mål om å redusere sosiale helseforskjeller og styrke kvinners helse.
7. Konkret eksempel i årets budsjett:
Behandling av alvorlig fedmeUtfordringene i systemet blir smertelig tydelige i behandlingen av pasienter med alvorlig fedme. Allerede 17. november 2025 offentliggjorde DMP at et fremforhandlet pristilbud gjorde fedmemedisinen Wegovy medisinsk kostnadseffektiv for pasienter med en KMI på minst 35 og minst to vektrelaterte følgesykdommer.Statens egne helseøkonomiske beregninger viser dermed at det er samfunnsøkonomisk ulønnsomt å la være å behandle denne pasientgruppen. Siden de samlede kostnadene for denne store gruppen, beregnet til om lag 70 000 nordmenn, oversteg fullmaktsgrensen, ble saken sendt til Helse- og omsorgsdepartementet. Siden den gang har saken ligget fast. Regjeringen bruker tidsbruken på utredninger som et argument for hvorfor saken ikke fremmes for Stortinget i årets budsjett, samtidig som pasientorganisasjonene nektes dialog i prosessen. Dette er en uforutsigbar og vilkårlig saksbehandling.
8. Historisk kontekst og den totale nedbyggingen av pasienttilbudet
For å forstå alvoret i årets budsjettforslag, må helse- og omsorgskomiteen se på den systematiske nedbyggingen av tilbudet til denne pasientgruppen over tid. Det vi opplever nå er en total svikt i alle ledd av behandlingstrappen:
Erfaringene fra Saxenda-saken: Da blåresept-refusjonen for en annen sentral fedmemedisin, Saxenda, ble trukket tilbake i 2023, mistet tusenvis av pasienter over natten tilgangen til en velfungerende behandling fordi de ikke hadde råd til å betale selv på hvit resept. Begrunnelsen den gang var manglende kostnadseffektivitet. Nå står vi i et dypt uforståelig paradoks: Det statlige fagorganet DMP har slått fast at Wegovy er medisinsk kostnadseffektivt, men barrieren flyttes i stedet til et politisk og byråkratisk nivå. Pasientene holdes dermed utenfor uansett hva de offentlige, faglige konklusjonene tilsier.
Kronisk sykdom behandles som akutt tilstand: Den ikke-kirurgiske, medisinske oppfølgingen av alvorlig fedme i spesialisthelsetjenesten er vanligvis tidsbegrenset til 24 måneder. Etter dette blir pasienten overlatt til fastlegen. Dette betyr at en livsvarig, kronisk sykdom i praksis behandles som en akutt tilstand med en utløpsdato. Systemet setter en tidsfrist for oppfølging uten at pasienten får de nødvendige medisinske verktøyene for å holde seg frisk over tid. Ingen andre pasientgrupper med beslektede kroniske lidelser – som diabetes type 2, hjerteproblemer eller høyt blodtrykk – opplever å bli utskrevet til ingenting.
Sløsing med fellesskapets ressurser: Denne tidsavgrensningen fører til en gigantisk sløsing med offentlige sykehusressurser. Spesialisthelsetjenesten bruker store summer på å utrede, kartlegge og følge opp pasienten gjennom to år. Men i det øyeblikket pasienten skrives ut til primærhelsetjenesten – uten at medisinene er dekket på blå resept – oppstår et medisinsk vakuum. Selv om many fastleger gjør en fremragende oppfølgingsjobb ut fra de rammene de har, mangler de systemiske verktøy når staten nekter refusjon. I tillegg er fedmebehandling historisk sett et sterkt nedprioritert område i den medisinske utdanningen. Uten langsiktige, økonomisk tilgjengelige verktøy forvitrer helsegevinsten sykehuset har brukt to år på å bygge opp, og pasienten må i praksis navigere videre uten tilstrekkelig systemstøtte.
Kutt og avvikling av spesialiserte rehabiliteringstilbud: De regionale helseforetakenes økonomiske rammer illustrerer krisen [13. okt., 18:35]. Foretakenes nye avtaler innebærer dramatiske økonomiske nedtrekk og en forskyvning fra langvarige døgnopphold til kortere dagtilbud [13. okt., 18:35]. Konsekvensene for kapasiteten er direkte målbare og dramatiske over hele landet: I Helse Sør-Øst er en av de største institusjonene på overvektfeltet, Evjeklinikken, tvunget til total styrt avvikling og nedleggelse etter at den offentlige avtalen falt bort. Samtidig kutter Helse Midt-Norge midlene til Helsefortet (Unicare) i Indre Fosen kommune, som tvinges til styrt avvikling og stenger dørene 1. april 2027. Dette fjerner 40 årsverk, 70 ansatte med unik spesialistkompetanse, og etterlater pasienter uten et regionalt døgntilbud for spesialisert rehabilitering.
Det kommunale paradokset: Når de private institusjonene med driftsavtale bygges ned, forsøker helseforetakene å skyve ansvaret over på kommunene og sykehusenes egne poliklinikker [13. okt., 18:35]. Eksempelet fra Indre Fosen kommune viser imidlertid hvor katastrofalt dette slår ut sosialt og økonomisk: Kommunen mister 10 millioner kroner i årlige leieinntekter samt skatteinntekter fra den nedlagte institusjonen, og presses dermed enda tettere mot den statlige Robek-listen. Samtidig mangler kommunene den tverrfaglige spesialistkompetansen som kreves, mens spesialisthelsetjenestens gjenværende polikliniske tilbud presses til bristepunktet med eksploderende ventetider som resultat [13. okt., 18:35]. Mens pasientene nektes behandling på blå resept, snerpes altså de reelle tilbudene inn fra alle kanter.
KMI-barrierer og diskriminering i øvrig sykehusbehandling: Veien til nødvendig kirurgisk og ortopedisk behandling i spesialisthelsetjenesten er også preget av denne systemsvikten. Det offentlige helsevesenet opererer i dag med strenge KMI-grenser for å i det hele tatt innvilge eine rekke nødvendige inngrep. Innen kvinnehelse og plastisk kirurgi, som ved brystreduksjon, settes grensen for avslag ofte så lavt som ved eine KMI på 27 eller 28. For ortopediske operasjoner, som innsetting av kne- og hofteproteser, settes grensene typisk ved eine KMI på 30 eller 35. Pasienter opplever i klinisk praksis at de nektes livskvalitetsforbedrende operasjoner med beskjed om at de må redusere vekten først. Når myndighetene samtidig nekter å dekke effektiv medisinsk behandling på blå resept, låses pasienter in eine medisinsk felle: De nektes ortopedisk og kirurgisk hjelp fordi de har en kronisk sykdom, og de nektes offentlig hjelp til å behandle den samme sykdommen. At pasienter må ta opp forbrukslån for å egenfinansiere dyre medisiner på hvit resept, kun for å kvalifisere til andre offentlige sykehusbehandlinger, er en grov og uakseptabel strukturell diskriminering.
Dette utgjør samlet sett en systematisk og uakseptabel nedprioritering av en pasientgruppe i en sårbar situasjon. Offentlig helsehjelp stenges, medisiner må betales selv, og det gjenværende behandlingstilbudet presses fra alle kanter.
9. Manglende sammenheng i regjeringens hovedsatsinger
LFO merker seg at regjeringen i statsbudsjettet for 2027 løfter frem tre store hovedsatsinger, som er Ventetidsløftet for å få ned sykehuskøene, en felles innsats for å redusere sykefraværet, og en styrking av psykisk helse. LFO støtter disse målene, men vil påpeke de dype paradoksene i hvordan denne politikken slår ut for pasienter med alvorlig fedme:
Ventetidsløftet og sykehuskøene: Regjeringen foreslår betydelige ekstrabevilgninger til sykehusene for å få ned ventetidene. Samtidig velger man å holde en ferdigforhandlet og kostnadseffektiv medisinsk behandling som Wegovy utenfor blåreseptordningen. Dette underbygger dårlig samfunnsøkonomi. Ved å nekte pasienter tidlig og effektiv medikamentell behandling i primærhelsetjenesten, skyver man i praksis pasientene over i de allerede lange sykehuskøene for kirurgi og spesialiserte tilbud.
Satsingen på lavere sykefravær: Det er tverrpolitisk enighet om at sykefraværet i Norge må ned, og budsjettet foreslår særskilte midler til samarbeid mellom helse- og arbeidsmyndighetene. LFO vil understreke at alvorlig fedme er en kompleks, kronisk og reell biologisk sykdom som påvirker hele mennesket. Når myndighetene unnlater å finansiere godkjente behandlinger på blå resept, fratar de pasientene muligheten til bedre helse og livskvalitet. For many handler medisinsk behandling om å få hverdagen og energien tilbake til å fungere i samfunnet, i familien og i arbeidslivet. Systemet svikter når administrative samarbeidstiltak prioriteres, mens pasientenes faktiske sykdom ikke behandles, og langvarig helsesvikt ikke forebygges med reell helsehjelp.
Sammenhengen med psykisk helse: Regjeringens bebudede satsing på psykisk helse og lavterskeltilbud må også sees i sammenheng med den hverdagen pasienter med alvorlig fedme møter. Det å leve med eine kronisk, sterkt stigmatisert sykdom, og samtidig bli økonomisk straffet ved å måtte betale tusenvis av kroner av egen lomme for den medisinen legene anbefaler, er eine enorm psykisk tilleggsbelastning. Skal satsingen på psykisk helse være reell, må myndighetene slutte å behandle alvorlig fedme som eine individuell karaktersvikt.
10. Behov for nye politiske og budsjettekniske løsninger
For å tette gapet som oppstår når store pasientgrupper faller utenfor fullmaktsgrensen, må Stortinget tenke nytt rundt budsjettering og sosial utjevning:
Tverrsektorielle overføringer: Hvis myndighetene absolutt ønsker å vurdere gevinster i form av redusert sykefravær, må samfunnsvirkninger utelukkende brukes konstruktivt. Det betyr at gevinster på andre budsjetter, for eksempel sparte sykepenger under Arbeids- og inkluderingsdepartementet, må kunne overføres for å finansiere behandlingen over helsebudsjettet.
Øremerkede midler til sosial utjevning: Stortinget bør vurdere å opprette eine egen budsjettpost med frie midler øremerket sosial utjevning i helse. Dette vil gi rom for å rulle ut kostnadseffektive behandlinger to store grupper med høy sykdomsbyrde, uten at det velter de ordinære rammene på blå resept.
Med vennlig hilsen,
Landsforeningen for Overvektige (LFO)
Mari-Mette Graff, leder
Stiftelsen CRUX · 14. oktober 2026Høringsinnspill fra stiftelsen CRUX til statsbudsjettet 2027
CRUX er en landsomfattende ideell og diakonal stiftelse med rundt 600 ansatte og over 170 frivillige. CRUX er en av de større ideelle leverandørene innen barnevernsinstitusjoner. I tillegg drifter stiftelsen spesialiserte fosterhjem, hjelpetiltak, institusjoner innen rus- og avhengighetsbehandling (TSB) og psykisk helsevern, samt oppfølgingssentre for mennesker utenfor samfunns- og arbeidsliv.
Notat til høring om statsbudsjettet (Generelt og til kap. 765 post 62 og 72)
CRUX takker for muligheten til å gi innspill. Som ideell aktør innen spesialisthelsetjeneste og lavterskeltilbud møter vi daglig mennesker i sårbare livssituasjoner. Vår erfaring er at langsiktig oppfølging, fellesskap og helhetlige tilbud er avgjørende for at mennesker skal lykkes med varig endring.
Positive signaler om lavterskel, men postene bør økes
CRUX er positive til at regjeringen styrker innsatsen på lavterskelområdet. Dette er et steg i riktig retning. Samtidig ber vi komiteen passe på at regjeringen fører en aktiv politikk for ideelle organisasjoner.
Samarbeidet med ideelle aktører gir betydelige gevinster for både brukere og samfunnet. Når kommuneøkonomier er presset, står ideelle tilbud stå i fare. Vi har de siste årene måttet legge ned og redusere flere oppfølgingstilbud på grunn av krevende økonomi.
CRUX driver syv oppfølgingssentre med lavterskeltilbud til mennesker med rus- og psykiske helseutfordringer, samt støtte og oppfølging før, under og etter soning. Sentrene er rusfrie møteplasser der deltakerne får tilgang til aktiviteter, arbeidstrening, fellesskap og individuell oppfølging. Behovet for slike tilbud er betydelig. Ved oppfølgingssentrene deltok totalt 1008 personer i 2025. Virksomhetene registrerte 20 711 besøk. Sentrene utløser også en stor innsats fra frivillige.
Mennesker som står langt utenfor arbeidsliv og øvrige samfunnsarenaer trenger ofte mer enn enkeltstående tjenester. Det som skaper endring er kombinasjonen av fellesskap, aktivitet, arbeidstrening, praktisk bistand og relasjonell oppfølging over tid. Det er viktig å opprettholde et mangfold av slike helhetlige og kunnskapsbaserte tilbud. Derfor bør det vurderes en økning i postene.
Ideelle aktører må sikres en sterkere rolle i spesialisthelsetjenesten
Helsebudsjettet nevner reservasjoner for ideelle aktører, men formuleringene er lite forpliktende. CRUX mener konkurranser innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) og psykisk helsevern (PHV) i større grad bør reserveres for ideelle aktører. Høyesterettsdommen fra desember 2025 åpner for reservasjoner.
Ideelle virksomheter representerer en viktig merverdi gjennom sitt verdigrunnlag, evne til innovasjon og langsiktige samfunnsengasjement. Denne merverdien bør anerkjennes og verdsettes for å komplettere de offentlige tjenestene.
Ideelle aktører har gjennom mange år utviklet behandlings- og oppfølgingstilbud som kombinerer faglig kvalitet med langvarig relasjonsbygging. Dette er kvaliteter som er vanskelige å måle i ordinære anbudsprosesser, men som er avgjørende for gode resultater.
CRUX ber helse- og omsorgskomiteen:
Påse at avgjørelsen fra Høyesterett om reservasjon for ideelle aktører gjøres kjent i kommunene, helseforetak og offentlige oppdragsgivere.
Prioritere ideelle aktører gjennom reserverte konkurranser i TSB og psykisk helsevern.
Få på plass en lov om register og definisjon for ideelle organisasjoner.
Øke post 62 og 72 på kap. 765.
Med vennlig hilsen
Stiftelsen CRUX
Mette Kristine Dyve, direktør CRUX Helse
Ingvill Elvestad Meltvedt, konst. direktør for Mestring og fellesskap
Creo · 14. oktober 2026Styrk Nasjonalt kompetansesenter for kultur, helse og omsorg med 3 millioner kr
Styrk Nasjonalt kompetansesenter for kultur, helse og omsorg med 3 millioner kr
Kap. 760, post 71 viderefører 3,5 mill. kr til kompetansesenteret. I 2026 ble handlingsrommet redusert med over 60 % da musikkbasert miljøbehandling ble avviklet, uten tilgang til ordningen det ble henvist til, Aktivitetstiltak for Eldre. Redusert kapasitet bremser utviklingen av veiledere, fleksible kurs og åpne læringsressurser for kommunene, til tross for høy måloppnåelse.
En styrking på 3 mill. kr i 2027, før ny organisering under Helsedirektoratet i 2028, vil sikre kompetanse og veiledning i kulturbaserte metoder.
Tiltakene er et kostnadseffektivt supplement til mer ressurskrevende behandling og er en viktig ressurs i det helsefremmende og forebyggende arbeidet. Kulturbaserte metoder kan brukes på tvers av sektorene og kan bidra til økt livskvalitet, bedre arbeidsmiljø og mer bærekraftige kommunale helse- og omsorgstjenester.
Norsk Industri · 14. oktober 2026Styrking av de arbeidsmedisinske fagmiljøene i statsbudsjettet 2027 (Kap. 732, post 78)
Norsk industris innspill til Helse- og omsorgskomiteen om statsbudsjettet 2027
Norsk Industri og Forbundet Styrke sendte i 2024 et åpent brev til statsrådene i HOD og AID der vi understreket at arbeidsmedisin er kjernen av HMS-faget, og at vi ønsker en styrking av mandatet og finansieringen av de arbeidsmedisinske avdelingene. Dette ble ikke fulgt opp
De arbeidsmedisinske fagmiljøene er hovedsakelig representert ved avdelinger på Sykehusene i Tromsø, i Trondheim, i Bergen, Skien og Ullevål, samt en arbeidsmedisinsk avdeling ved STAMI, som ligger under AID. Spesialister i arbeidsmedisin utdannes ved at leger jobber flere år i bedriftshelsetjenesten og har ett år praksis ved arbeidsmedisinsk avdeling, alternativt flere år på avdeling så ett år i bedriftshelsetjenesten.
Det er et paradoks at man i budsjettet til AID vektlegger forebygging av arbeidsrelaterte sykdommer, uten å styrke fagmiljøene som skal forebygge disse sykdommene. Det å være i arbeid har mange positive og helsebringende effekter, og forebygging av arbeidsrelatert sykdom vil ha høy verdi og begrenset kostnad for samfunnet. HOD, har ansvaret for 5 av 6 arbeidsmedisinske avdelinger, men arbeidsmedisin er bare nevnt i budsjettet ifb. med redusert bevilgning relatert til oljepionerkommisjonens arbeid. Altså ingen styrket finansiering for å forebygge de arbeidsrelaterte sykdommer.
Sterke arbeidsmedisinske fagmiljøer er en forutsetning for å skape trygge arbeidsplasser og forebygge arbeidsrelaterte sykdommer og senke sykefraværet. Disse fagmiljøene har gjennom de siste 8-10 årene opplevd svekkede budsjetter, og Norsk Industri ber Stortinget øke bevilgningen under Kap. 732 Arbeidsmedisinske og miljømedisinske tiltak, post 78 Forskning og nasjonale kompetansetjenester med 50 mill. kroner fordelt på alle de seks avdelingene. Det er også en mulighet å opprette ny post under et kapittel under det departement komiteen mener er hensiktsmessig. Det bør presiseres i komitémerknaden at bevilgningen skal gå til utdanning av arbeidsmedisinere og yrkeshygienikere.
Med vennlig hilsen
Harald Solberg
Administrerende direktør
Norsk Industri
Unge funksjonshemmede · 14. oktober 2026Behold kravene for investeringstilskudd - vi må ikke tilbake til institusjonene
Generell kommentar:
Unge funksjonshemmede (UngFunk) reagerer på utformingen av regjeringens forslag til statsbudsjett for 2027. Det er vanskelig å følge hvor endringer i bevilgninger både tas fra, og flyttes til. Ofte står det at “posten reduseres med x antall kroner for å styrke andre prioriterte tiltak” uten at det utdypes nærmere hvilke tiltak det er snakk om. Dette gjør det vanskelig for sivilt samfunn å få et reelt bilde av hvordan budsjettet fordeler seg, og det oppleves tidvis direkte udemokratisk.
UngFunk ber komiteen: understreke viktigheten av åpenhet rundt hvor bevilgninger tas fra og flyttes til, samt at dette skal være lett tilgjengelig informasjon.
Videre mener Unge funksjonshemmede at det er kritikkverdig at så mange viktige tiltak reduseres, selv med små summer, samt at tilskuddsordninger ikke prisjusteres. Dette mener vi er en reell svekkelse av frivilligheten og lavterskeltilbudene som man over flere år har bygd opp. Frivilligheten spiller en helt sentral rolle i å være bindeleddet mellom myndigheter og befolkningen, og en svekkelse av frivilligheten er derfor særlig kritikkverdig ved inngangen til totalberedskapsåret.
UngFunk ber komiteen: sikre at tilskuddene til helsefrivilligheten prisjusteres.
Kap. 760, post 63: Investeringstilskudd til heldøgns omsorgsplasser
Unge funksjonshemmede er positive til at investeringstilskuddet til heldøgns omsorgsplasser styrkes noe, men vil advare sterkt mot å støtte regjeringens forslag om å fjerne alle krav i ordningen som ikke følger annet regelverk. Husbankens veileder stiller viktige krav om at boliger for mennesker som trenger heldøgns omsorgsplasser, herunder utviklingshemmede og andre med funksjonsnedsettelser, ikke skal ha institusjonspreg, at bofellesskap ikke skal være for store og at boligene skal ligge i ordinære bomiljøer. Når disse kravene ikke er lov- eller forskriftsfestet, vil de falle bort dersom regjeringens forslag vedtas.
Forslaget må også ses i sammenheng med regjeringens øvrige signaler om større prosjekter, økt samlokalisering og sentralisering av omsorgstilbud. Samlet gir dette kommunene større mulighet til å etablere store og institusjonslignende bofellesskap for mennesker med utviklingshemming og andre grupper med omfattende bistandsbehov. Det vil være et skritt bort fra målsettingen om inkludering og selvbestemmelse i eget nærmiljø.
CRPD – FNs konvensjon om funksjonshemmedes rettigheter, er fra 1. januar 2026 en del av menneskerettsloven. Artikkel 19 slår fast retten til selv å velge hvor og med hvem man vil bo, og retten til ikke å måtte bo i en bestemt boform. Unge funksjonshemmede mener det er oppsiktsvekkende at disse menneskerettslige forpliktelsene ikke er drøftet i proposisjonen.
Utviklingen de siste tiårene, bort fra institusjonslignende løsninger og mot ordinære boliger og mindre bofellesskap, må ikke reverseres.
UngFunk ber komiteen: om å be regjeringen videreføre og forskriftsfeste krav om små bofellesskap, fravær av institusjonspreg og lokalisering i ordinære bomiljøer. Be regjeringen redegjøre for hvordan endringene er forenlige med CRPD artikkel 19 og menneskerettslovens krav til selvbestemmelse og inkludering i samfunnet.
Kap. 760, post 61: Forebyggende helse- og omsorgstjenester
Unge funksjonshemmede er veldig kritiske til at tilskuddet til frisklivs- og lærings- og mestringstilbud avvikles og innlemmes i rammetilskuddet til kommunene. Vi mener at manglende øremerking av disse midlene vil svekke frisklivs-, lærings- og mestringstilbudene i kommunene i en ellers presset kommuneøkonomi. Dette er ikke i tråd med regjeringens ambisjoner om forebygging og å gi riktig hjelp på lavest mulig nivå.
UngFunk ber komiteen: beholde bevilgningen til frisklivs-, og lærings- og mestringstilbud som en egen budsjettpost.
Kap. 2752, post 72: Egenandelstak
Unge funksjonshemmede er glade for at egenandelsfritaket for 16- og 17-åringer videreføres. Samtidig er det usosialt å øke egenandelstaket fra 3 278 kr i 2026 til 3 406 kr i 2027, noe som tilsvarer en økning på 3,9%. Dette er en økning langt høyere enn den ellers forventende prisveksten som er anslått til 2,7%. Nødvendig helsehjelp er ikke noe funksjonshemmede og kronisk syke kan velge bort når økonomien blir strammere, og dette er derfor et svært usosialt forslag som burde skrotes. Til slutt forventer vi at den nye beregningsmåten for blåreseptordningen evalueres, og at evalueringen inkluderer brukermedvirkning.
UngFunk ber komiteen: Be om en evaluering av ny beregningsmåte for egenandeler på blå resept, videreføre egenandelsfritak for 16 og 17 åringer, og avvise forslaget om å økning i egenandelstakene.
Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin (NKLM), NORCE · 13. oktober 2026Regjeringen nedprioriterer hjelp til voldtektsofre i statsbudsjettet
Rettsikkerheten og helsehjelp til personer utsatt for voldtekt og seksuelle overgrep nedprioriteres i statsbudsjettet
Voldtekt og seksuelle overgrep er et særlig alvorlig samfunnsproblem. I forslaget til statsbudsjett for 2027 fjerner regjeringen hele finansieringen av Norges eneste nasjonale fagmiljø innen overgrepsmottak. Går forslaget gjennom, vil det bety en alvorlig svekkelse av tilbudet på landets overgrepmottak. Det vil igjen ramme dem som blir utsatt for voldtekt og seksuelle overgrep. Dette passer dårlig med Regjeringens arbeid med ny handlingsplan mot voldtekt. Vi ber derfor Stortinget om å endre Regjeringens forslag til statsbudsjett, slik at Helsetjenestetilbud til overgrepsmottak beholdes i sin nåværende form.
I budsjettforslaget fra Helse og omsorgsdepartementet, post 74 Kompetansesentre s. 267, er bevilgningene på 3,9 millioner kroner til kompetanseoppbygging og fagutvikling til overgrepsmottakene tatt bort (Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin (NKLM) - Helsetjenestetilbud ved overgrepsmottak). I forslag til statsbudsjettet er dette formulert slik: Tilskuddsordningen foreslås avviklet mot at bevilgningen til nytt omstillingstilskudd til kommunene økes tilsvarende. Overgrepsmottakene er imidlertid ikke en del av kommunenes ansvar, men er organisert i spesialisthelsetjenesten og er en del av helseforetakenes ansvarsområder.
Landets 23 overgrepsmottak gir medisinsk behandling, psykososial ivaretakelse og rettsmedisinske undersøkelser til denne pasientgruppen. Kvaliteten på arbeidet i disse mottakene er avgjørende for hvordan overgrepsutsatte blir møtt og behandlet, og hvordan deres rettssikkerhet blir ivaretatt med tanke på senere straffeforfølgelse av overgripere. Sentrale elementer i hjelpen som gis ved overgrepsmottakene er medisinsk undersøkelse og behandling, psykososial ivaretakelse og rettsmedisinske undersøkelser inkludert sporsikring og skadedokumentasjon.
Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin sikrer kompetanse
NKLM sin faggruppe for overgrepsmottak arbeider for å utvikle fagområdet og øke overgrepsmottakenes kompetanse. NKLM står både for den grunnleggende opplæring av ansatte ved overgrepsmottakene og den videre kursingen innen medisinske og rettsmedisinske temaer, samt utarbeiding av digitale læringsressurser om sporsikring, fotografering av skader m.m.
NKLM er det eneste nasjonale fagmiljøet innen dette området. Behovet for- og etterspørselen etter- denne kompetansen fra overgrepsmottakene er entydig. Forslaget i statsbudsjettet vil bety en sanering av dette fagmiljøet og en kritisk svekkelse av kompetanseoppbygging og kvalitetssikring av tilbudet på mottakene. All erfaring har vist at det har vært et stort behov for en nasjonal tilnærming til fagutvikling og kvalitetssikring av arbeidet med personer som har vært utsatt for voldtekt og seksuelle overgrep.
Hvis tilskuddet på 3,9 millioner til NKLM sitt arbeid på dette feltet faller bort, vil det være en betydelig svekkelse av tilbudet til personer som har vært utsatt for voldtekt og seksuelle overgrep. Dette vil også få store konsekvenser for både helsehjelpen og rettsikkerheten til denne gruppen.
Fakta og bakgrunnsopplysninger til saken:
Overgrepsmottakene
Tilbyr akutt psykososial og medisinsk behandling til personer utsatt for seksuelle overgrep, uavhengig av om overgrepet er politianmeldt.
Tilbyr rettsmedisinske undersøkelser, inkludert sporsikring og skadedokumentasjon.
Er døgnåpne.
Gir tilbud til alle kjønn fra fylte 16 år.
Er organisert i spesialisthelsetjenesten.
Opprinnelig minst ett i hvert fylke, nå 23 mottak.
Regulert av Helsedirektoratets Nasjonal faglig retningslinje for kvalitet og kompetanse ved overgrepsmottak.
Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin (NKLM) faggruppe for overgrepsmottak (https://nklm.norceresearch.no/overgrepsmottak)
NKLM sin faggruppe for overgrepsmottak har ansvaret for kompetanseutvikling og fagutvikling ved overgrepsmottakene.
Tilbyr grunnleggende opplæring til alle ansatte (leger og sykepleiere) ved overgrepsmottakene i form av kurs.
Tilbyr opplæring innen rettsmedisinsk dokumentasjon, sakkyndigerklæringer og vurderinger og formidling til rettsapparatet.
Arrangerer ledersamlinger for administrative- og medisinskfaglige ledere ved mottakene.
Utvikler digitale læringsressurser innen sporsikring, skadedokumentasjon, rettsmedisinsk fotografering og sakkyndige legeerklæringer som brukes hver dag.
Har oversikt over overgrepsmottakenes organisering og aktivitet.
Representerer praksisfeltet overfor Helsedirektoratet, relevante samarbeidsparter i fagmiljøene, politiet og rettsvesenet.
Organisering av faggruppe for overgrepsmottak ved NKLM
Faggruppe for overgrepsmottak er en del av NKLM.
NKLM er et kompetansesenter som er organisert i NORCE Research sin divisjon for Helse og velferd, med et nasjonalt oppdrag gitt av Helsedirektoratet.
Faggruppe for overgrepsmottak er fullfinansiert ved overføring over statsbudsjettet via tilskuddsordning fra Helsedirektoratet.
Med vennlig hilsen
Jesper Blinkenberg
Divisjonsdirektør Helse og velferd
NORCE
Grethe Johnsen (sign.)
Leder faggruppe for overgrepsmottak NKLM
NORCE
Siri-Linn Schmidt Fotland (sign.)
Senterleder NKLM
NORCE
HivNorge · 13. oktober 2026HPV-vaksine og vaksine mot helvetesild over blå resept til sårbare grupper
Høring Helse- og omsorgskomiteen på Stortinget.
Statsbudsjettet 2027
HPV-vaksine til sårbare grupper på blå resept.
Noen grupper har høyere risiko for alvorlig HPV-relatert sykdom enn andre. Personer som lever med hiv har økt risiko for HPV-infeksjon og for at infeksjonen blir kronisk og utvikler seg til kreft. Kvinner som lever med hiv, har ifølge Folkehelseinstituttet (FHI) hele seks ganger høyere risiko for livmorhalskreft enn andre kvinner.
Det har gått tre år siden FHI leverte en rapport til Helse- og omsorgsdepartementet der de anbefalte at hivpositive, stamcelletransplanterte og kvinner som har vært behandlet for alvorlige celleforandringer, burde få HPV-vaksine på blå resept. Siden har lite skjedd.
Vi mener at ingen skal måtte velge mellom egen økonomi og beskyttelse mot kreft. Derfor er det vanskelig å forstå hvorfor helsemyndighetene fortsatt ikke har fulgt opp fagfolkets anbefaling om å gi gratis HPV-vaksine til grupper med særlig høy risiko for alvorlig sykdom.
HPV er et svært vanlig virus som smitter gjennom seksuell kontakt. For mange går infeksjonen over av seg selv, men for noen kan den føre til kreft. De fleste vet at HPV-viruset kan forårsake livmorhalskreft, men mindre kjent er det at det også kan føre til kreft i anus, penis, vulva, vagina og munn og svelg. De siste årene er det de HPV-relaterte kreftformer som særlig rammer menn, som øker i samfunnet.
Vi synes det er flott at alle landets 12-åringer får tilbud om gratis HPV-vaksine på skolen. Jentene startet allerede i 2009. Ni år senere kom guttene etter. HPV-vaksinen beskytter aller best når den gis før seksuell debut, og derfor er barnevaksinasjonsprogrammet grunnmuren i forebyggingen av HPV-relatert kreft. Men det løser ikke alt.
Hverken personer som lever med hiv, stamcelletransplanterte eller kvinner som er behandlet for alvorlige celleforandringer, er særlig store grupper. Nettopp derfor burde det være enkelt å gjøre noe med. Folkehelseinstituttet mener kunnskapsgrunnlaget er godt nok og anbefaler gratis HPV-vaksine til dem.
Når kunnskapen er på plass, anbefalingene er gitt og tiltaket kan forebygge alvorlig sykdom, må myndighetene handle. HPV-relatert kreft kan forebygges. Da må forebyggingen også nå dem som trenger den mest.
Vi ber komiteen sikre HPV-vaksine over blå resept eller H-resept til særlig sårbare grupper pasienter.
Vaksine mot helvetesild på blå resept.
Blodkreftforeningen, Foreningen for transplanterte og nyresyke og HivNorge har i over et år bedt Helse- og omsorgsdepartementet om innføring av helvetesildvaksinen (Shingrix) på blå resept for definerte risikopasienter i 2026, via blåreseptforskriften § 4.
Direktoratet for medisinske produkter ga allerede i 2023 klare anbefalinger om finansiering for høyrisikopasienter og Folkehelseinstituttet anbefalt nylig at vaksinen bør bli inkludert i voksenvaksine programmet.
Vaksinen er fortsatt ikke innført på blå resept for risikogruppene, selv etter mer enn 1100 dagers saksbehandlingstid knyttet til metodevurdering.
Anbefalingen for risikopasienter forelå tidlig og likevel må de vente på en generell vurdering. Blåreseptforskriften § 4 er nettopp laget for rask tilgang til særlige sårbare grupper, uavhengig av et fullstendig program for hele befolkningen. Felles for disse risikogruppene er vesentlig økt risiko for alvorlig helvetesild, langvarige smerter, komplikasjoner, sykehusinnleggelse og i noen tilfeller død. Helvetesild betyr betydelig redusert livskvalitet hos mennesker som allerede lever med alvorlig sykdom.
Vaksinen mot helvetesild har fått mye oppmerksomhet seneste tiden og apotekene rapporterer om at de har gått tomme for vaksiner. Det oppfordres nå om at vaksinene forbeholdes risikogrupper. Imidlertid gjelder dette kun pasienter som har råd til å kjøpe vaksinen.
Som representanter for risikogrupper har vi bedt regjeringen om snarest å sikre at helvetesildvaksinen Schingrix innføres på blå resept for definerte risikopasienter.
Risikogruppene foreningene representerer:
• Personer som lever med hiv
• Organtransplanterte og andre med alvorlig immunsuppresjon
• Pasienter med hematologisk kreft/blodkreft som får immundempende behandling, inkl. etter stamcelletransplantasjon og (fremtidig) CAR T-behandling
Felles for disse gruppene: vesentlig økt risiko for alvorlig helvetesild, langvarige smerter, komplikasjoner, sykehusinnleggelse og i noen tilfeller død. Helvetesild betyr betydelig redusert livskvalitet hos mennesker som allerede lever med alvorlig sykdom.
Vi ber om at komiteen sikrer vaksine mot helvetesild på blå resept til særlig sårbare grupper.
Anne-Karin Kolstad, HivNorge
Anonym · 12. oktober 2026Tannhelse
Tannhelse må bli en del av den offentlige helsetjenesten
Jeg mener det er på høy tid at tannhelse blir behandlet som en del av den offentlige helsetjenesten på lik linje med resten av helsen vår. Det er vanskelig å forstå at munnen og tennene skal behandles annerledes enn resten av kroppen, når tannhelse kan ha store konsekvenser for både livskvalitet, psykisk helse, arbeidsevne og økonomi.
Jeg har selv slitt i 16 måneder etter å ha fått satt inn en tannkrone. Jeg har vært hos flere tannleger og spesialister, men står fortsatt uten en løsning. Plagene er der hele tiden og påvirker hverdagen min betydelig. Dette har snart kostet meg over 40 000 kroner, og jeg har ikke lenger råd til å fortsette å oppsøke nye spesialister og betale for undersøkelser og behandlinger som ikke fører fram.
Jeg er nå sykmeldt, og jeg er redd for at dette kan ende med at jeg faller helt ut av arbeidslivet. Jeg orker ikke å stå i jobb når jeg har det slik over tid. Etter 16 måneder uten å få hjelp begynner jeg å miste håpet om at dette noen gang skal ordne seg.
Det er en fortvilende situasjon å stå i. Jeg må velge mellom å bruke enda mer penger på å lete etter hjelp og å forsøke å leve videre med plager som påvirker hele livet mitt. Det finnes støtteordninger, men det er også en stor belastning å måtte finne ut hva man kan ha rett på, søke, dokumentere og forholde seg til ulike vilkår. Når man allerede er syk og har store utgifter, skal man ikke måtte bruke kreftene sine på å navigere et komplisert system for å få nødvendig helsehjelp.
Jeg synes også det er uforståelig og provoserende at retten til offentlig støtte til tannbehandling i så stor grad avhenger av alder. Jeg forstår at unge mennesker skal få hjelp, men hva med oss som ikke lenger er unge? Er vår tannhelse mindre viktig? Betyr det mindre at vi har vedvarende plager, store utgifter og risiko for å miste arbeidsevnen?
Det oppleves urimelig at unge kan få støtte til tannregulering, blant annet for å rette opp tannstillingen og få et penere smil, mens voksne med alvorlige og langvarige tannproblemer kan måtte betale titusenvis av kroner selv og likevel stå uten hjelp. Dette handler ikke om at unge ikke skal få nødvendig behandling. Det handler om at voksne også må ha tilgang til nødvendig tannhelsehjelp, uavhengig av alder og betalingsevne.
Vi voksne bidrar også til samfunnet gjennom arbeid, skatt og andre oppgaver. Likevel kan vi bli stående alene når tannhelsen svikter. Jeg synes det er vanskelig å forstå at jeg kan risikere å falle ut av arbeidslivet på grunn av et tannproblem, samtidig som jeg selv må bære de økonomiske konsekvensene av å prøve å få hjelp.
Jeg ber derfor Stortinget om å arbeide for følgende:
Tannhelse må bli en reell del av den offentlige helsetjenesten, slik at nødvendig tannbehandling ikke i så stor grad avhenger av privat økonomi.
Aldersgrenser må ikke føre til at voksne med alvorlige tannhelseproblemer blir stående uten nødvendig hjelp.
Det må etableres enklere og mer tilgjengelige ordninger for økonomisk støtte, uten at pasientene selv må bruke store krefter på å finne fram i et komplisert system.
Mennesker med langvarige tannhelseproblemer må kunne få nødvendig utredning og behandling uten å risikere økonomisk ruin eller å falle ut av arbeidslivet.
Tannhelse er helse, uansett alder. Ingen burde måtte bruke opp sparepengene sine, sette seg i gjeld eller gi opp å søke hjelp fordi de ikke lenger har råd til å fortsette.
Jeg ber Stortinget om å ta dette på alvor i behandlingen av statsbudsjettet for 2027. Det trengs en reell endring, slik at tannhelse blir en naturlig del av helsetjenesten, og slik at mennesker som trenger hjelp, faktisk har mulighet til å få den.
ROS-Rådgivning om spiseforstyrrelser · 12. oktober 2026Styrk Helsedirektoratets midler til spiseforstyrrelsesfeltet samt helsefrivilligheten!
Innspill til statsbudsjettet 2027:
ROS ber om at statsbudsjettet for 2027 styrker Helsedirektoratets tilskuddsordninger til organisasjoner som arbeider med spiseforstyrrelser på lavterskelnivå som en del av å styrke helsefrivilligheten.
Bakgrunn
ROS mottok nær 20 000 rådgivningshenvendelser i 2024, en økning fra året før. Av disse var 8 273 individuelle samtaler, 5 556 chat, 1 931 telefon og 1 670 e-post.
Organisasjonen drives av rundt 34 årsverk og cirka 150 frivillige, som i 2024 bidro med 4 851 timer (tilsvarende 3 årsverk).
Høsten 2025 varslet ROS at rundt ti stillinger ved Bergen-kontoret kuttes. Generalsekretær Irene Kingswick omtalte det som den mest alvorlige situasjonen i organisasjonens 40 år lange historie.
Årsmeldingen for 2024 og 2025 peker selv på at prosjektmidler utgjør en for stor andel av det som kreves for å drifte ROS, og etterlyser nye og tilrettelagte finansieringsordninger for helsefrivilligheten.
Tallene for 2025 viser nedgang i antall rådgivningshenvendelser pga nedbemanningen. Færre får hjelp i lavterskeltilbudet og flere står i kø for rådgivning.
Landsdekkende chat har en økning så langt i 2026, og vi bemanner opp med frivillige som trenger opplæring, teknisk kompetanse og veiledning gjennom våre frivillighetskoordinatorer.
Forslag:
ROS ber om at kapittel 760 post 70 styrkes i statsbudsjettet 2027, med en økning til organisasjoner som arbeider med spiseforstyrrelser på lavterskelnivå.
ROS ber om at post 765 post 71 og 72 styrkes for å ivareta de mange som står på venteliste hos oss for en til en samtaler på senter eller digitalt.
ROS ber om at lavterskelorganisasjoner innen spiseforstyrrelser styrkes i driftsmidler.
Begrunnelse
Pågangen til ROS øker år for år, mens finansieringen ikke følger etter. Resultatet er kutt i akkurat det tilbudet som fanger opp flest for forebygging av spiseforstyrrelser. De to siste år har vi måttet si opp 12,2 årsverk, noe som gjør at ventelistene blir lange.
Tilbudet er gratis og krever verken henvisning eller diagnose. Det treffer personer tidlig, før de eventuelt trenger spesialisthelsetjenesten, og avlaster dermed et dyrere behandlingsapparat.
Stabil, ikke-prosjektbasert finansiering gir ROS mulighet til å planlegge drift og bemanning over tid, i stedet for å bygge ned og bygge opp igjen etter hvilke prosjektmidler som er tilgjengelige det enkelte året.
Med vennlig hilsen
Irene Kingswick
Generalsekretær
Norsk Ergoterapeutforbund · 12. oktober 2026Norsk Ergoterapeutforbunds innspill til statsbudsjettet 2027, Helse- og omsorgskomiteen
Økt kapasitet til behandling og omsorg er ikke tilstrekkelig for å møte framtidens utfordringer. Statsbudsjettet må også prioritere kompetanse og tjenester som styrker mestring, forebygger funksjonstap og gjør det mulig for flere å delta i samfunns- og arbeidsliv. Dette er viktig både for den enkelte og for bærekraften i helse- og omsorgstjenestene.
Et bærekraftig helsevesen krever mer enn økt omsorgskapasitet
Norsk Ergoterapeutforbund etterlyser en tydeligere satsing på kompetanse og tjenester som kan forebygge sykdom og funksjonstap, redusere konsekvensene og utsette eller begrense behovet for omfattende helse- og omsorgstjenester. Når befolkningens behov for tjenester øker samtidig som tilgangen på arbeidskraft blir knappere, holder det ikke å styrke tilgangen på pleiepersonell eller øke kapasiteten i omsorgstjenestene.
Norsk Ergoterapeutforbund er positive til økte bevilgninger til heldøgns omsorgsplasser, men bærekraft i helsesektoren forutsetter en minst like kraftfull satsning på forebyggende, habiliterende og rehabiliterende tjenester som bidrar til mestring og selvstendighet.
Omstillingstilskuddet er i realiteten ikke en satsning fordi det hovedsakelig er en omdisponering av andre tilskuddsmidler. Norsk Ergoterapeutforbund mener omstillingstilskuddet i størst grad må bestå av friske midler og at det ikke må innlemmes i kommunerammen fra 2030, som foreslått. Det er avgjørende å følge med på at kommunene bruker midlene til å dreie innsatsen til tiltak som bidrar til at flere kan mestre hverdagen, delta i samfunns- og arbeidsliv og leve selvstendige liv.
Psykisk helse må prioriteres enda mer
Norsk Ergoterapeutforbund støtter viktigheten av å øke midlene til psykiske helsetjenester, men økningen må som et minimum dobles for å muliggjøre raskere utbygging av døgnkapasitet, FACT-team og lavterskeltilbud. Midlene må samtidig sikre tilstrekkelig tverrfaglig kompetanse og gode overganger mellom tjenestenivåer.
Rehabilitering må prioriteres for å forebygge og redusere hjelpebehov
Når sykdom, skade eller funksjonstap oppstår, må målet ikke bare være å tilby behandling og omsorg. Det må også være å redusere konsekvensene, styrke den enkeltes mestring og legge til rette for deltakelse i arbeidslivet og samfunnet og et mest mulig selvstendig liv.
Habilitering og rehabilitering er sentrale virkemidler for å nå disse målene, og tjenestene må være integrert og prioritert i helse- og omsorgstjenestene, ikke komme i tillegg til eller i konkurranse med øvrige tjenester. Riksrevisjonens undersøkelser viser at det er utfordringer med tilgangen til habilitering og rehabilitering. Dette har konsekvenser for den enkelte, og kan også gjøre det vanskeligere å utnytte samfunnets samlede arbeidskraft og ressurser på en god måte.
Norsk Ergoterapeutforbund registrerer at regjeringen tar sikte på å komme tilbake til alle anmodningsvedtak om rehabilitering i 2027. Vi mener habiliterings- og rehabiliteringsfeltet må styrkes allerede i budsjettet for 2027 fordi det haster å få fart på omstillingen til innsats som utløser innbyggernes ressurser.
Utdanningskapasiteten må gjenspeile utfordringene tjenestene skal løse
Kompetansesammensetningen i helse- og omsorgstjenestene påvirker hvilke behov som fanges opp, hvilke tiltak som settes inn, og hvilke løsninger som utvikles og prioriteres. Dersom tjenestene skal sikre befolkningens mestring, forebygge funksjonstap og møte framtidens behov med riktig kompetanse, må dette gjenspeiles i utdanningskapasitet, rekruttering og utvikling av tjenestene.
Ergoterapeuter bidrar med avgjørende kompetanse om forebygging, funksjon, mestring, tilrettelegging og deltakelse. Denne kompetansen er viktig for å utvikle tjenester som ikke bare håndterer konsekvensene av sykdom og skade, men også bidrar til at flere kan leve aktive og selvstendige liv og delta i samfunns- og arbeidsliv.
Norsk Ergoterapeutforbund mener det må opprettes minimum 40 nye studieplasser innen ergoterapi og ber helse- og omsorgskomiteen om å bidra til at dette prioriteres i kapitlene som er fordelt til utdannings- og forskningskomiteen.
Norsk Ergoterapeutforbunds krav til statsbudsjettet for 2027:
Omstillingstilskuddet må i mye større grad baseres på friske midler for å sikre reell omstilling. Tilskuddet til helseteknologi bør bevares (kap. 760, post 60).
Forebygging, habilitering og rehabilitering må prioriteres like kraftfullt som heldøgns omsorgsplasser, slik at hjelpebehov forebygges, reduseres og utsettes (bl.a. kap. 714, post 60 og kap. 733.)
Psykisk helse må styrkes med minimum 600 millioner, blant annet for å styrke lavterskeltilbud og øke antall FACT-team (kap. 765).
40 nye studieplasser innen ergoterapi må prioriteres for å sikre dreining til forebygging, habilitering og rehabilitering.
Ta gjerne kontakt for utfyllende informasjon.
Med vennlig hilsen
Tove Holst Skyer
Forbundsleder
Anonym · 8. oktober 2026Varhaug-saken: Rammene for en reell erstatningsordning
Dette innspillet gis anonymt fra berørte i Varhaug-saken. Av hensyn til personvern og sakens svært sensitive karakter går vi ikke nærmere inn på de enkelte historiene.
Kort oppsummert
Vi ber Helse- og omsorgskomiteen bruke Stortingets adgang til å «bestemme rammene» til å sikre en reell erstatningsordning for ofrene i Varhaug-saken. Ordningen bør ikke begrenses til én lik kompensasjon eller bare nålevende tidligere pasienter, men åpne for grunnoppreisning, individuell vurdering av ytterligere skadefølger og vurdering av avdøde direkte rammede, etterlatte og andre nærstående som selv er rammet. Dokumentasjonskravene må samtidig tilpasses sakens alder, manglende journalføring og mangelfull historisk etterforskning.
Stortinget vedtok 2. juni 2025:
«Stortinget ber regjeringen følge opp anbefalingene fra Pasientovergrepsutvalgets rapport fra 2022 og sørge for at man raskt setter i gang arbeidet med en erstatning til ofrene i Varhaug-saken.»
Vi ber Helse- og omsorgskomiteen sikre at dette vedtaket faktisk gjennomføres, og at innholdet ikke blir gjort vesentlig smalere gjennom regjeringens senere ordvalg og forslag til innretning.
I revidert nasjonalbudsjett 2026 beskrev regjeringen en mulig ordning med en lik sum i kompensasjon for «den krenkelsen som Stortinget mener ofrene har vært utsatt for ved myndighetenes svikt i å få stoppet Varhaug».
Det er en vesentlig forskjell mellom denne formuleringen og det Stortinget faktisk vedtok.
Stortinget vedtok ikke kompensasjon for «den krenkelsen». Stortinget vedtok «erstatning til ofrene i Varhaug-saken».
Vedtaket sier heller ikke at alle skal få én lik sum, at personkretsen skal begrenses til nålevende tidligere pasienter, eller at erstatningen bare skal gjelde myndighetenes unnlatelse av å stoppe Varhaug.
Pasientovergrepsutvalgets rapport viser hvorfor dette er viktig. Utvalget dokumenterte mange og grove seksuelle overgrep gjennom omkring 30 år. Utvalget opplyste at det i sitt arbeid med overgrepssaker i perioden 2010–2020 ikke hadde registrert saker som var i nærheten av Varhaug-saken når det gjaldt alvorlighet og varighet, og at mange ofre aldri hadde fått den oppreisningen de fortjener.
Rapporten omhandler heller ikke bare pasientene. Utvalget møtte både pasienter og pårørende og beskrev skadevirkninger som kunne ramme familier.
Utvalgets mandat omfattet ikke utformingen av en erstatningsordning, og rapporten oppstiller derfor heller ingen erstatningsrettslig avgrensning av «ofrene» til nålevende tidligere pasienter.
Når Stortingets vedtak uttrykkelig viser til Pasientovergrepsutvalgets rapport, bør også rapportens brede beskrivelse av hvem saken rammet, og hvordan den rammet, få betydning når ordningen utformes.
Myndighetene har gjennom flere år brukt svært sterke ord om saken.
I Helse- og omsorgskomiteens behandling er det vist til stor og til dels ubotelig skade og enorme lidelser hos sårbare pasienter og deres pårørende. Daværende helseminister Bent Høie uttalte at han var «forskrekket over omfanget av denne saken» og beklaget på vegne av helsetjenesten overfor ofre og pårørende for det de var blitt utsatt for.
Senere erkjente helseminister Ingvild Kjerkol systemsvikt. Hun uttalte også at det er forståelig at Varhaug-ofrene føler seg sviktet av det offentlige, og beskrev det som var avdekket som «rystende hendelser».
Professor i psykiatri Lars Weisæth har omtalt Varhaug-saken som spesiell i verdenssammenheng, og medlemmer av Helse- og omsorgskomiteen har beskrevet den som en helt uvanlig grov sak som står i en særstilling.
Dette er uttalelser fra skiftende regjeringer, Stortinget, Pasientovergrepsutvalget og fagpersoner. Alvoret i saken har ikke vært et partipolitisk spørsmål.
Det er vanskelig å se hvordan dette dokumenterte skadebildet kan reduseres til én lik kompensasjon for «den krenkelsen».
Ordet krenkelse kan brukes om svært alvorlige forhold. Problemet er kombinasjonen av uttrykket «den krenkelsen», én lik sum og en avgrensning til myndighetenes svikt i å få stoppet Varhaug.
Varhaug-saken handler om dokumenterte grove seksuelle overgrep, langvarig misbruk av terapeutisk makt og et system som over lang tid ikke klarte å stoppe ham. Offentlige dokumenter beskriver alvorlige og til dels ubotelige skadefølger og omfattende konsekvenser også for pårørende og familier.
Samtidig kan skadefølgene være svært forskjellige. Noen kan først og fremst ha krav på en reell oppreisning for overgrepene og systemsvikten, mens andre i tillegg kan ha omfattende og varige helsemessige eller økonomiske skader.
Det taler etter vårt syn for at komiteen vurderer en todelt modell: en reell grunnkompensasjon/oppreisning til dem som omfattes av ordningen, kombinert med mulighet for individuell vurdering av ytterligere dokumenterte eller sannsynliggjorte skadefølger.
En standardisert grunnkompensasjon må ikke bli en standardisering av hele skadebildet.
Helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre opplyste i Stortinget 26. mars 2026 at fem ofre hadde tatt kontakt med departementet. To av dem var tidligere tilkjent erstatning fra Varhaug ved dom.
Når mennesker som faktisk er rammet allerede har meldt seg til departementet, bør den endelige ordningen gi rom for at reelle og ulike skadefølger kan vurderes.
Et annet grunnleggende spørsmål er hvem Stortingets formulering «ofrene i Varhaug-saken» skal omfatte.
Regjeringens skisse legger opp til at den enkelte må sannsynliggjøre at vedkommende selv har vært utsatt for overgrep av Varhaug i en behandlingssituasjon. Dette kan i praksis føre til at ordningen hovedsakelig omfatter tidligere pasienter som fortsatt lever og selv kan søke.
Men Stortingets vedtak foretar ikke denne avgrensningen.
Andre særskilte historiske kompensasjonsordninger og vedtak viser at Stortinget kan velge en bredere personkrets enn bare gjenlevende direkte rammede.
Ordningen for kjemikalieskadde oljepionerer omfatter også etterlatte. I Alexander L. Kielland-saken har Stortinget vedtatt at det skal etableres en særskilt kompensasjonsordning for både overlevende og etterlatte, selv om denne ordningen ennå ikke er etablert.
Disse sakene er ikke identiske med Varhaug-saken. Poenget er prinsippet: Ved særskilte historiske oppgjør etter alvorlig skade og offentlig svikt kan Stortinget beslutte at også etterlatte skal omfattes.
Det bør derfor ikke legges til grunn at bare nålevende tidligere pasienter kan omfattes av Varhaug-ordningen.
Avdøde direkte rammede ofre bør heller ikke falle utenfor bare fordi de døde før ordningen ble etablert. Det må åpnes for at etterlatte kan fremme og få vurdert krav knyttet til den avdødes egen skade og til dødsfallet dersom det kan sannsynliggjøres en sammenheng med Varhaug-saken.
Ordningen må også åpne for konkret vurdering av etterlatte og andre nærstående som selv kan sannsynliggjøre egne skadefølger av Varhaug-saken, selv om de ikke selv var pasienter hos Varhaug. Det må kunne tas hensyn til at samme person kan være rammet på flere måter.
Dette innebærer ikke at alle etterlatte eller andre nærstående automatisk skal ha krav på erstatning. Poenget er at ordningen må være utformet slik at reelle og ulike krav kan vurderes konkret.
Dokumentasjon må vurderes ut fra sakens egenart
Det er også et særlig spørsmål om dokumentasjon.
Pasientovergrepsutvalget anbefalte at det burde vurderes å opprette et eget granskningsutvalg som kunne gjennomgå «alle sider ved Varhaugsaken», herunder rollene til enkeltpersoner, institusjoner, tilsynsmyndighetene og påtalemyndigheten.
Helse- og omsorgsdepartementet vurderte anbefalingen, men besluttet i 2023 ikke å sette ned et eget granskningsutvalg. Departementet viste blant annet til at det hadde gått lang tid, at mye informasjon allerede var innhentet, og at ytterligere gransking kunne gi begrenset ny kunnskap.
Dette bør få betydning når dokumentasjonskravene i en erstatningsordning fastsettes.
Når staten selv valgte ikke å gjennomføre en bredere historisk gransking, bør manglende dokumentasjon og uavklarte forhold flere tiår senere ikke uten videre belastes dem som ble rammet.
Dokumentasjonsproblemet skyldes heller ikke bare tiden som har gått. Samtidige myndighetsdokumenter viser alvorlige mangler ved Varhaugs journalføring. Allerede på 1970-tallet var helsemyndighetene kjent med at nødvendig behandlingsdokumentasjon manglet.
Flere forhold ble heller ikke tilstrekkelig undersøkt eller fullt ut oppklart. Når vesentlig behandlingsdokumentasjon ikke ble ført, samtidig som flere varsler og mulige saker ikke ble tilstrekkelig etterforsket, kan fraværet av journaler, dommer eller politidokumentasjon i dag ikke uten videre legges de rammede til last.
Dokumentasjonskravene må derfor tilpasses sakens alder, manglende journalføring, manglende etterforskning og den dokumentasjonen som faktisk er mulig å fremskaffe.
Vurderingen bør bygge på samlet sannsynliggjøring. Det bør kunne legges vekt på blant annet offentlige dokumenter, brev, tidligere henvendelser til myndighetene, politi- og rettsdokumenter der slike finnes, forklaringer fra berørte og pårørende, sakkyndige vurderinger, journalopplysninger der slike finnes og annen historisk dokumentasjon.
Manglende dom, anmeldelse eller politidokumentasjon bør ikke i seg selv utelukke en søker dersom saken ellers kan sannsynliggjøres gjennom en samlet vurdering.
Stortinget skal nå «bestemme rammene»
I Prop. 1 S (2026–2027) omtaler regjeringen sin tidligere modell som en «konkret, mulig løsning» for kompensasjon til ofrene i Varhaug-saken.
Regjeringen skriver videre:
«Regjeringen mener at det nå er opp til Stortinget å bevilge de nødvendige midlene til en løsning og bestemme rammene for denne. Anmodningsvedtaket anses som fulgt opp.»
Dette er etter vårt syn helt sentralt.
Regjeringen omtaler selv modellen som en «konkret, mulig løsning», samtidig som den uttrykkelig sier at Stortinget nå skal «bestemme rammene».
Når regjeringen selv sier at Stortinget fortsatt skal bestemme rammene, ber vi Helse- og omsorgskomiteen bruke dette handlingsrommet til å vurdere selve innretningen av ordningen – ikke bare finansieringen.
Komiteen bør derfor ikke bare vurdere størrelsen på kompensasjonen, men selve premissene for hvem som skal omfattes, hva som skal erstattes og hvordan ulike skadefølger skal vurderes.
Det er samtidig vanskelig å forstå at «anmodningsvedtaket anses som fulgt opp» når det fortsatt ikke finnes en vedtatt og finansiert ordning.
Ved behandlingen av revidert nasjonalbudsjett 2026 ble det ikke etablert eller finansiert noen Varhaug-ordning. Regjeringen beskrev en mulig løsning. Finanskomiteens sekretariat opplyste senere skriftlig at regjeringen hadde ansvaret for utformingen og innretningen av en eventuell kompensasjonsordning, og at Stortinget avventet et nærmere forslag fra regjeringen i egnet sak.
Stortinget ba ikke regjeringen bare beskrive en mulig løsning.
Stortinget ba regjeringen raskt sette i gang arbeidet med en erstatning til ofrene.
Vi ber derfor Helse- og omsorgskomiteen sikre at:
Vedtak nr. 829 ikke anses endelig fulgt opp før Stortinget har tatt stilling til en reell og finansiert ordning.
Stortingets egen formulering «erstatning til ofrene i Varhaug-saken» legges til grunn.
Regjeringens formulering «den krenkelsen» ikke brukes til å snevre inn det skadebildet Pasientovergrepsutvalget og Stortinget selv har beskrevet.
Komiteen vurderer en todelt modell med en reell grunnkompensasjon/oppreisning til dem som omfattes av ordningen, kombinert med mulighet for individuell vurdering av ytterligere dokumenterte eller sannsynliggjorte skadefølger.
Ordningen ikke begrenses til nålevende tidligere pasienter. Avdøde direkte rammede ofre må ikke falle utenfor bare fordi de døde før ordningen ble etablert. Etterlatte må kunne fremme og få vurdert krav knyttet til den avdødes egen skade og til dødsfallet dersom det kan sannsynliggjøres en sammenheng med Varhaug-saken. Etterlatte og andre nærstående som selv kan sannsynliggjøre egne skadefølger av Varhaug-saken må også kunne få sin sak konkret vurdert, selv om de ikke selv var pasienter hos Varhaug. Det må kunne tas hensyn til at samme person kan være rammet på flere måter.
Dokumentasjonskravene tilpasses sakens alder, manglende journalføring, manglende etterforskning og at staten selv valgte ikke å gjennomføre den bredere granskingen Pasientovergrepsutvalget mente burde vurderes. Manglende dom, anmeldelse eller politidokumentasjon må ikke i seg selv utelukke en søker dersom saken ellers kan sannsynliggjøres.
Oppgjøret ledsages av en tydelig statlig beklagelse.
Pasientovergrepsutvalget opplyste at det i sitt arbeid med overgrepssaker i perioden 2010–2020 ikke hadde registrert saker som var i nærheten av Varhaug-saken når det gjaldt alvorlighet og varighet. I Helse- og omsorgskomiteens behandling er det vist til store og til dels ubotelige skader og enorme lidelser hos sårbare pasienter og deres pårørende. Bent Høie uttalte at han var «forskrekket over omfanget av denne saken» og beklaget på vegne av helsetjenesten overfor ofre og pårørende. Ingvild Kjerkol erkjente systemsvikt og beskrev det som var avdekket som «rystende hendelser». Professor Lars Weisæth har beskrevet saken som spesiell i verdenssammenheng.
Når staten selv har beskrevet saken med slike ord, må også oppgjøret stå i forhold til alvoret.
Stortinget har allerede vedtatt at arbeidet med en erstatning til ofrene skal settes raskt i gang.
Skal mennesker som staten selv har erkjent ble sviktet av det offentlige, nå risikere å bli sviktet enda en gang i selve oppgjøret?
Sterke ord må følges av handling.
Anonymt innspill fra berørte i Varhaug-saken
Anonym · 8. oktober 2026Prioriter hormonbehandling til kvinner i perimenopause/overgangsalder
Jeg vil be regjeringen prioritere at hormonbehandling for kvinner i perimenopause og overgangsalder blir tilgjengelig på blå resept når behandlingen er medisinsk riktig for vedkommende. Dagens ordning fungerer ikke godt nok.
Når hormonene endrer seg og etter hvert blir betydelig redusert, kan dette for mange kvinner få stor innvirkning på både fysisk og psykisk helse. Plagene kan være omfattende og påvirke søvn, energi, konsentrasjon, humør, funksjonsevne og livskvalitet. Samtidig har mange ikke økonomi til å betale behandlingen selv. Det bør ikke være slik i Norge at økonomi avgjør hvem som har mulighet til å få behandling for helseproblemer.
Dette er også en sak som bør ses i sammenheng med arbeidsliv og sykefravær. Det er stadig fokus på å redusere sykefraværet, få flere i arbeid og gjøre det mulig for folk å jobbe mer, og lenger. Da bør det være både logisk og naturlig å sørge for at kvinner i denne livsfasen får tilgang til behandling som kan bidra til bedre helse og funksjonsevne. Mange kvinner opplever overgangsplager samtidig som de allerede har andre helseutfordringer, og belastningen fra hormonelle endringer kan bli det som gjør at arbeid og hverdagsliv ikke lenger fungerer.
Å sikre at kvinner som har behov for hormonbehandling kan få dette uten at kostnadene blir en betydelig økonomisk belastning, kan derfor være en investering både i folkehelsen og arbeidsdeltakelsen. Bedre behandling kan bidra til at flere kvinner kan stå lenger i arbeid og få bedre helse og livskvalitet senere i livet. På lengre sikt kan dette også bidra til å redusere belastningen på helse- og velferdstjenestene.
Kvinner lever i gjennomsnitt lenger enn menn, men har samtidig færre år med god helse. Overgangsalderen er en naturlig del av livet, men det betyr ikke at omfattende plager bør aksepteres som noe kvinner bare må leve med. Når det finnes behandling som kan være riktig for den enkelte, bør økonomi ikke være det som hindrer tilgang.
Det kan også ha positive konsekvenser utover den enkelte kvinnen. Dårlig søvn, smerter, utmattelse og hormonelle endringer kan påvirke humør, overskudd og fungering i familielivet. Bedre helse hos kvinner i denne livsfasen kan derfor også ha positive ringvirkninger for familier og samfunnet rundt dem.
Det er også vanskelig å forstå prioriteringen når man ser på forskjellen mellom kvinners og menns helsebehov. Menn kan få legemiddelbehandling for erektil dysfunksjon, altså et problem som først og fremst gjelder seksuell funksjon. For kvinner kan hormonbehandling i overgangsalderen derimot ha betydning langt utover seksuallivet. Behandlingen kan for den enkelte være relevant for blant annet søvn, hetetokter, livskvalitet, funksjonsevne og andre plager som påvirker hele hverdagen. I tillegg til å kunne bedre kvinnens helse og funksjon i hverdagen, kan hormonbehandling også bidra til at hun kan ha et godt seksualliv – noe som også kan ha betydning for en eventuell partner.
Det er derfor rimelig å stille spørsmål ved hvorfor behandling av menns seksuelle funksjon i større grad kan finansieres gjennom fellesskapet, mens kvinner i en naturlig og omfattende hormonell livsfase i så stor grad må betale behandlingen selv. Dette handler ikke om at menns behandling ikke er viktig, men om hvorvidt helseordningene våre gir kvinner og menn en rimelig og likeverdig tilgang til behandling for helseproblemer som kan ha stor betydning for livskvalitet og funksjon.
Når konsekvensene for helse, arbeidsdeltakelse og livskvalitet tas med i vurderingen, fremstår det som et relevant likestillingsspørsmål om hormonbehandling for kvinner i overgangsalderen ikke prioriteres høyere. Dette er noe som er særdeles viktig for svært mange mennesker i Norge.
Jeg ber derfor regjeringen prioritere hormonbehandling på blå resept for kvinner i perimenopause og overgangsalder, slik at nødvendig behandling blir tilgjengelig også for kvinner som ikke har økonomi til å betale den selv.
Livsglede for Eldre · 7. oktober 2026Reverser forslaget om å fjerne livsglede for sårbare eldre på statsbudsjettet for 2027.
Høringsinnspill på Statsbudsjettet for 2027, fra Livsglede for Eldre(LFE). Post 761.
Regjeringen lanserer nå et Eldreløft. Målet er en trygg, aktiv og verdig alderdom. Samtidig foreslår regjeringen å fjerne hele tilskuddet på 7,2 millioner kroner til Livsglede for Eldre. Det er vanskelig å forstå.
For vi leverer over målene som er satt for oss. Vi har over 100 prosent måloppnåelse i år – på mål som Helsedirektoratet har satt i samarbeid med LFE. Så hva får staten igjen for disse 7,2 millionene? Livsglede for Eldre bidrar i dag til rundt én million timer frivillig innsats.Vi er til stede i nærmere 270 kommuner gjennom våre ulike konsepter.
Vi følger opp over 274 skoler og 544 barnehager, som skaper generasjonsmøter - aktivitet og fellesskap og virkelig livsglede for både barn, unge og eldre. Dette er 38.100 barn i gule T-skjorter som blir borte. Med dette kuttet så fjerner regjeringen 38.100 barn fra edlreomsorgen lokalt. Det er rett og slett tragisk. Det er kun LFE som jobber så bevisst med generasjonsmøter som løsninger på en eldreomsorg i krise. Hvem kan overta her?
Vi følger opp over 100 Livsgledehjem. Og vi arbeider nå i 17 kommuner med å mobilisere hele lokalsamfunnet rundt eldreomsorgen – gjennom frivillighet, generasjonsmøter og samarbeid. Interessen er stor, og vi står foran signering av ytterligere sju avtaler i år. Alt dette gjør vi med kun 11 ansatte. Det vi leverer er minst 1,5 stilling i hver kommune. Hvem skal overta dette livsviktige arbeidet ute i kommuner som sliter med manglende ansatte og dårlig økonomi? Og det viktigste er kanskje ikke hvor mange vi når. Det handler om kvaliteten på det som skjer ute i kommunene. Vi sørger for at unge og eldremøter verdighet og mening i en tøff hverdag. Vi sørger for samarbeid på tvers - vi gir håp og mening.
For Livsglede for Eldre handler ikke om å komme inn og arrangere en hyggelig aktivitet – og så dra igjen. Vi bygger strukturer. Vi gir opplæring og faglig veiledning. Vi følger opp ansatte og ledere. Vi kvalitetssikrer arbeidet over tid og hjelper kommunene med å sette aktivitet, frivillighet og personsentrert omsorg i system. Det er nettopp denne kontinuiteten som gjør at gode intensjoner kan bli til varig praksis. Og her mener vi det er en åpenbar sammenheng med regjeringens eget Eldreløft.
Regjeringen vil bruke over fire milliarder kroner på Eldreløftet og løfter fram bolig, aktivitet og helse. Det skal satses mer på frivillighet, eldrekraft, aktivitet og møteplasser på tvers av generasjoner. Det er bra. Men da må vi også spørre: Hvem skal få dette til å skje i praksis? Og hva med kvaliteten?
Frivillighet organiserer ikke seg selv. Generasjonsmøter oppstår ikke av seg selv. Og kvalitet i eldreomsorgen kommer ikke av seg selv. Noen må mobilisere, koordinere, bygge kompetanse, kvalitetssikre og følge opp over tid. Det er nettopp dette vi allerede gjør. Sammen med kommunene, andre organisasjoner og møteplasser lokalt. Vi samarbeider. Vi leverer. Vi styrker lokalsamfunnet.
Kommunene står samtidig foran en enorm omstilling. Det blir flere eldre, knappere personellressurser og større behov for å mobilisere ressursene som finnes utenfor helse- og omsorgstjenesten. Da mener vi det er et paradoks å bygge ned en nasjonal struktur som allerede gjør nettopp dette – og som leverer over målene staten selv har satt.
Vårt budskap er derfor enkelt: Ikke bygg ned det som allerede virker, samtidig som dere lanserer et Eldreløft som etterspør mer av nettopp det vi leverer.
Vi ber om at tilskuddet på 7,2 millioner kroner til Livsglede for Eldre videreføres i statsbudsjettet for 2027.
Kilde: Stortingets høringsprogram og publiserte innspill. Frister og program kan endres; kontroller originalkilden før deltakelse.
Tilbake til alle høringer