Skriftlig spørsmålBesvart

Spørsmål 531 · 2026-2027

Departementets nye instruks GI-06/2026 som omhandler advokaters tilstedeværelse med klient i utlendingssaker åpner for at advokater som rådgir klienter til å ikke medvirke til avklaring av egen identitet kan motta “reaksjoner” fra myndighetene. Det vises ikke videre til hva slike reaksjoner kan være. Hva slags reaksjoner er det departementet åpner for her, og vil statsråden opprettholde denne instruksen på tross av at den er rettssikkerhetsmessig høyst problematisk da den utfordrer grunnleggende rettsstatlige prinsipper?

Ordlyd

Spørsmålet

Departementets nye instruks GI-06/2026 som omhandler advokaters tilstedeværelse med klient i utlendingssaker åpner for at advokater som rådgir klienter til å ikke medvirke til avklaring av egen identitet kan motta “reaksjoner” fra myndighetene. Det vises ikke videre til hva slike reaksjoner kan være. Hva slags reaksjoner er det departementet åpner for her, og vil statsråden opprettholde denne instruksen på tross av at den er rettssikkerhetsmessig høyst problematisk da den utfordrer grunnleggende rettsstatlige prinsipper?

Begrunnelse

Bakgrunnen for spørsmålet

Instruksen er høyst problematisk da den undergraver grunnleggende rettsstatlige prinsipper om at advokater fritt skal kunne rådgi klienter, enten det gjelder hva de skal si overfor norske myndigheter eller overfor andre lands myndigheter. I ytterste tilfelle kan instruksen bidra til at mennesker involvert i utlendingssaker ikke får representasjon, da advokater kan frykte reaksjoner fra myndighetene. Det foreligger svært begrenset lignende praksis i andre saker der advokater rådgir sine klienter, da en advokat skal kunne stå fritt til å veilede og rådgi klienter uten frykt for represalier. Instruksen minner mer om praksis og lovverk fra land vi ikke ønsker å sammenligne oss med, der respekten for advokaters rett og frihet til å rådgi står langt svakere, og hvor advokater som motarbeider myndighetenes ønsker kan straffeforfølges. Dette er ikke en praksis Norge bør ta til seg.

Offisielt svar

Svar fra justis- og beredskapsministeren

Før jeg svarer nærmere på spørsmålet fra representanten Lønberg Henriksen, er det hensiktsmessig å klargjøre kort hva som er bakgrunnen for utlendingers plikt til å medvirke i uttransporteringsfasen. I mange saker hvor en utlending pålegges utreiseplikt, mangler vedkommende nødvendige reisedokumenter for reise til hjemlandet. Hvis utlendingen i tillegg nekter å samarbeide om å klarlegge egen identitet, kan det hefte usikkerhet ved om utlendingen vil bli akseptert for innreise til det landet norske myndigheter mener at vedkommende er borger av, og skal returnere til. Det at en utlending samarbeider om de prosesser som er nødvendige for å gjennomføre retur etter avslag i blant annet asylsaker, er helt grunnleggende for en velfungerende innvandringsregulering. Dette kan særlig komme på spissen i saker hvor avslag og utreiseplikt har sin bakgrunn i at utlendingen har begått alvorlig kriminalitet og eventuelt utgjør en trussel mot enkeltpersoner eller samfunnet. I sin nye returforordning har også EU lagt stor vekt på at det i langt større grad enn tidligere, skal tydeliggjøres hvilken plikt utlendingen selv har til å medvirke til egen retur. Blant annet har EU inntatt en egen bestemmelse i forordningen om at utlendingen har plikt til å la seg fremstille, fysisk eller digitalt for hjemlandets myndigheter som ledd i returprosessen. I den norske utlendingsloven er det allerede nedfelt en bestemmelse om at en utlending som utgangspunkt har en plikt til å fremskaffe gyldig reisedokument (§ 90 e tredje ledd) og at utlendingen har plikt til å medvirke til å avklare sin identitet i den grad utlendingsmyndighetene krever det (§ 83). I utlendingsforskriften er det presisert at en utlending som ikke har nødvendig identitetsdokument, kan pålegges å innhente det (§ 17-7 første ledd bokstav b). Stortinget har fastsatt uttrykkelig at en utlending som ikke gjør det som er nødvendig for å oppfylle plikten til å skaffe seg gyldig reisedokument, kan pågripes og interneres i den hensikt å fremstille vedkommende for hjemlandets myndigheter (utlendingsloven § 106 første ledd bokstav f). Det varierer hvor mye erfaring ulike advokater har med internering og fremstillinger i utlendingssaker, og departementet mener det kan være viktig å presisere den klare forskjellen på forklaringsplikten ved henholdsvis fremstillingstilfeller etter utlendingsloven på den ene side og avhør og fremstillinger i straffesaker på den annen side. I straffesaker er det særskilte rettsprinsipper som fritar fra forklaringsplikt. Men saker om avslag på asyl eller utvisning er ikke straffesaker. Som det fremgår ovenfor pålegger utlendingsloven i utgangspunktet en plikt for utlendingen til å medvirke til å avklare egen identitet, og til å skaffe reisedokument. Og Stortinget har fastsatt i lov at utlendinger kan pågripes og interneres for å fremstilles for hjemlandets myndigheter. I departementets dialog med politiet har politiet ut fra erfaring fremholdt behov for å tydeliggjøre disse utgangspunktene for advokater som deltar i fremstillingssituasjonene. Departementet er helt enig i det som har vært fremholdt fra advokathold om at det kan gjelde unntak fra forklaringsplikten og at det ut fra konkrete vurderinger kan være helt legitimt for en advokat å rådgi sin klient om ikke å svare på spørsmål mv. i fremstillingssituasjonen. Den formuleringen som er inntatt i bakgrunnsteksten i instruksen, har ikke vært ment å uttrykke noe annet enn det selvfølgelige om at advokater må forholde seg til advokatetiske regler, som for øvrig også er en forutsetning for deltakelse i UDIs advokatordning i selve asylsaksprosessen. Det sentrale fra departementets side er å unngå at det etableres en generell praksis med å oppfordre utlendinger som ikke overholder utreiseplikten etter avslag eller utvisning, til å nekte å medvirke i en viktig del av prosessen for gjennomføring av retur. Jeg har samtidig merket meg at formuleringene om at det i prinsippet kan oppstå grunnlag for reaksjoner har skapt unødig uklarhet, og vil sørge for en revidert versjon hvor formuleringene om mulige reaksjoner tas ut. Som formulert fra advokathold i en kommentar til instruksen: «En slik implisitt trussel følger allerede av advokatetiske regler og er noe alle advokater må forholde seg til i hverdagen». For øvrig arbeider departementet med et utkast til mer utfyllende regulering av hele fremstillingssituasjonen, og i de forslagene som etter hvert vil bli sendt på høring vil også en nærmere tydeliggjøring av advokaters rolle i fremstillingssituasjonen være ett av flere temaer.

Kilde: Stortingets åpne data – enkeltspørsmål. Teksten gjengis fra den offisielle datakilden.

Tilbake til alle spørsmål