Prop. 1 S (2026–2027); Innst. 7 S (2026-2027) · 2026-2027

Statsbudsjettet 2027 (kapitler fordelt til utenriks- og forsvarskomiteen)

Statsbudsjett 2027

Status
Mottatt av Stortinget
Type
KForslag fra Regjeringen
Komité
Utenriks- og forsvarskomiteen
Sist endret hos Stortinget
13.10.2026

Dokumentgrunnlag

Dokumenter i saken

Offisielt dokument

Tekst fra regjeringen.no

Første publiserte kapittel

Prop. 1 S (2026–2027)

Les hos regjeringen.no
Dokumenttekst

Del 1 Innledende del

1 Innledning

Verden slik vi kjenner den, er i endring. Demokrati, rettssikkerhet og menneskerettigheter er under press. Dette er selve grunnlaget for at hver enkelt av oss skal kunne leve frie og gode liv. Demokratiet i Europa står overfor det mest sammensatte og alvorlige presset siden den kalde krigen. Samtidig brukes handel, toll, energi og teknologi i økende grad som våpen, og dette kan ikke lengre ses separat fra sikkerhetspolitikken.

I Regjeringens plan for Norge er ett av fem prioriterte områder å skape trygghet for landet. Utenriksdepartementet skal bidra ved å styrke Norges økonomiske sikkerhet, og ved å forsvare Norges interesser i en farligere og mer uforutsigbar verden.

Styrke Norges økonomiske sikkerhet

En sterk økonomi og et omstillingsdyktig næringsliv er avgjørende, også for norsk sikkerhet. Regjeringen vil styrke samarbeidet med våre største handelspartnere, og særlig EU.

EØS-avtalen har gitt oss økonomisk vekst og velferd i tre tiår. Den gir oss bl.a. markedsadgang til vårt viktigste marked og er vår viktigste handelsavtale. Samtidig som den er avgjørende for Norge og norsk næringsliv, er den ikke alene tilstrekkelig for å ivareta norske interesser i møte med et EU som nå utvikler ny politikk som en respons på en mer urolig verden.

Utviklingen i EU pågår i rekordfart. Den skjer på tvers av sektorer, både innenfor og utenfor EØS-avtalens virkeområde. Dette utfordrer oss fordi en stadig større del av utviklingen finner sted på områder som ikke omfattes av EØS-avtalen. På toll- og handelsområdet har vi selv aktivt valgt å stå utenfor.

Stadig oftere skjer utviklingen av ny politikk, regelverk og verktøy fra EUs side i en «gråsone», der hele eller deler av et program eller et regelverk faller utenfor det vi som EØS-medlem har rett til å være med på.

Vi ser at gapet mellom EU-medlemskap og EØS-tilknytning blir tydeligere. Samtidig blir politikkområder som EØS-avtalen ikke dekker, stadig viktigere for oss.

Utviklingen i EU vil kunne påvirke norske arbeidsplasser, norsk næringsliv og lokalsamfunn over hele landet. De er helt avhengige av et velfungerende samarbeid med Europa, og av den markedsadgangen vi så langt har kunnet ta nærmest for gitt.

For å ivareta våre egne nasjonale interesser vil regjeringen modernisere forvaltningens EØS-arbeid, slik at vi har bedre forutsetninger for å påvirke tidlig i regelverksprosessene i EU og raskere implementere EØS-relevant regelverk i norsk lov. Dette vil sette oss bedre i stand til å ivareta hensynet til norske interesser innenfor rammen av EØS-avtalen. Disse grepene bidrar også til en mer aktiv europapolitikk.

Regjeringen har intensivert innsatsen for å sikre norske interesser i en turbulent tid for internasjonal handel, og samlet det overordnede ansvaret for handelspolitikken i Utenriksdepartementet.

Forsvare Norges interesser i en farligere og mer uforutsigbar verden

Norge står overfor den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Vi lever i en farligere og mer uforutsigbar verden. Det må vi ta innover oss.

Russlands ulovlige angrepskrig mot Ukraina fortsetter med full styrke og forblir den største trusselen mot norsk og europeisk sikkerhet. Vår langsiktige og brede støtte til Ukraina – politisk, økonomisk og militært – ligger fast. Solid norsk støtte til Ukraina er i tråd med norske interesser og verdier fordi det er avgjørende for europeisk sikkerhet og stabilitet. Krigen handler om land, folk, verdier og verdenssyn. Norge kan ikke akseptere russisk stormaktstenkning hvor Russland med makt gir seg rett til å dominere utvalgte naboland. Ukrainas kamp er derfor en kamp for retten til suverenitet og selvbestemmelse i Europa.

Norge og Ukraina har nå inngått en avtale om et gjensidig strategisk partnerskap. Målet er å styrke både Ukrainas og Norges forsvarsevne og motstandsdyktighet. Partnerskapet består av tre hoveddeler: forsvar, energi og totalberedskap. På alle disse områdene har Ukraina viktig erfaring med stor overføringsverdi til Norge. Samtidig kan vi bidra med kompetanse som Ukraina har nytte av. Etableringen av partnerskapet illustrerer styrkingen av Norges samarbeid med Ukraina etter Russlands fullskalainvasjon.

Den internasjonale interessen for Arktis og nordområdene har aldri vært større enn nå. Interressen drives frem av den sikkerhetspolitiske situasjonen og klimaendringer. Det kreves mer av oss for å ivareta norske interesser. Å sikre stabilitet og forutsigbarhet i nord er viktig for Norge.

Samtidig har den regionale storkrigen i Midtøsten fått globale konsekvenser. Blokaden av Hormuz-stredet har bidratt til økte priser på drivstoff, gjødsel og andre kritiske varer.

Geopolitiske forskyvninger, væpnede konflikter, klimautfordringer og økonomisk uro påvirker både utviklingen internasjonalt og norske interesser.

Det er samtidig en rivende teknologiutvikling. Sikkerhet, økonomi og utvikling kan ikke lenger behandles som adskilte politikkområder.

Regjeringen etablerte Direktoratet for eksportkontroll og sanksjoner (DEKSA) i 2025 for å bedre håndtere disse utfordringene, og foreslår en budsjettøkning for å styrke DEKSAs kapasitet i møte med store behov fra industri og akademia.

Snart to år inn i president Trumps andre periode har USA gjennomført en omfattende amerikansk reorientering, inkludert veivalg som ved anledninger har utfordret det transatlantiske verdifellesskapet, maktforbudet i folkeretten og suverenitetsprinsippet. Samtidig har vi grunnleggende fellesinteresser, inkludert sentrale sikkerhetsinteresser, med USA.

I over 80 år har FN, folkeretten og medlemskapet i NATO vært grunnpilarer i norsk utenrikspolitikk.

Dette er ikke adskilte spor, men gjensidig avhengige forutsetninger for en internasjonal orden der forholdet mellom stater reguleres av felles regler.

Denne regelbaserte verdensordenen er grunnleggende i norsk interesse. Vår sikkerhet og velstand bygger på demokrati, rettsstat, handel og respekt for folkeretten. Også i krig gjelder regler. Internasjonal humanitærrett er avgjørende for å beskytte sivile og sikre at humanitær hjelp når frem. Det er viktigere enn noen gang å hegne om globale avtaler innenfor nedrustning og ikke-spredning av masseødeleggelsesvåpen. Under NATO-toppmøtet i Ankara juli 2026 viste Norge og andre allierte fremgang i arbeidet med å bygge et sterkere Europa i et sterkere NATO, inkludert arbeidet mot målet om å bruke fem pst. av BNP på forsvar og forsvarsrelaterte utgifter innen 2035. Dette handler om at Europa og Canada har forpliktet seg til å ta større ansvar for egen sikkerhet. Det ansvaret må vi følge opp, primært i lys av trusselen fra Russland, men også fordi det er en naturlig utvikling av det transatlantiske forholdet. Denne satsingen innebærer også styrking av samarbeidet med nærstående allierte i Europa og med Canada, samt med vårt nære partnerland Ukraina. Slik blir vi tryggere i møte med et farligere Russland.

Med krig i Europa og i en verden der forpliktende internasjonalt samarbeid svekkes, vil regjeringen stå opp for folkeretten, menneskerettigheter og et sterkt FN.

De humanitære behovene øker som følge av konflikter, klimaendringer og et rekordhøyt antall mennesker på flukt, samtidig som flere tradisjonelle givere reduserer bistanden. Gapet mellom behov og tilgjengelige ressurser har aldri vært større.

Norge vil derfor fortsette å være en sterk støttespiller for FN og det humanitære systemet. Vi jobber for nødvendige reformer som styrker effektiviteten, ivaretar de humanitære prinsippene og forsvarer internasjonal humanitærrett. Dette gjør vi gjennom både finansielle bidrag og aktivt humanitært diplomati i bl.a. Ukraina, Midtøsten og Sudan.

Klimaendringene rammer de fattigste landene hardest, samtidig som det er i Norges egeninteresse å bidra til utslippskutt og klimatilpasning. Klima påvirker matproduksjon, helse, økonomisk vekst og stabilitet, og er derfor avgjørende for en bærekraftig utvikling globalt. Regjeringen foreslår i statsbudsjettet for 2027 et nytt norsk mål for klimafinansiering på 30 mrd. kroner årlig som skal nås senest i 2035.

Det er nå under fire år igjen til 2030. FNs framdriftsrapport viser at bare 17 pst. av bærekraftsmålene er i rute. Et fortsatt høyt bistandsnivå er derfor en viktig del av Norges bidrag til en mer stabil, rettferdig og bærekraftig verden.

Utfordringene verden står overfor er blitt mer komplekse og tettere sammenvevd. Behovene for utviklingsfinansiering øker, samtidig som internasjonal bistand ble redusert med nesten en fjerdedel i 2025.

Utviklingspolitikken omfatter hele bredden av Norges internasjonale engasjement for bærekraftig utvikling. Fred, stabilitet og sikkerhet er grunnleggende. Fattigdom, sult, svake institusjoner, klimaendringer og arbeidsledighet kan bidra til ustabilitet, tvungen migrasjon og voldelige konflikter.

Utviklingspolitikken må tilpasses virkeligheten slik den er i dag. Det krever tydeligere og færre mål, sterkere partnerskap og mer strategisk bruk av bistanden. Regjeringen vil derfor legge frem en stortingsmelding om utviklingspolitikken våren 2027. Med store finansieringskutt internasjonalt blir behovet for privat kapital forsterket. Norsk bistand må i større grad rettes mot innsats som utløser andre finansieringskilder og bidrar til varige endringer.

Regjeringen vil prioritere jobbskaping innenfor langsiktig utvikling. Å være i arbeid er den viktigste veien ut av fattigdom for enkeltmennesker. Dette vil igjen skape grunnlag for økt nasjonal ressursmobilisering. Regjeringen vil derfor styrke Norfund. Styrkingen av Norfund vil ikke bare øke skattegrunnlaget og styrke mobiliseringseffekten av privat kapital i de fattigste landene. Det vil også bidra til å nå målene om flere og anstendige jobber, det grønne skiftet og økt likestilling.

En tryggere verden bidrar også til trygghet for Norge.

2 Mål og prioriteringer for utenrikstjenesten i 2027

Iht. Lov om utenrikstjenesten (utenrikstjenestelovens §1) er utenrikstjenestens oppgaver å

  • ivareta og fremme Norges interesser overfor utlandet,
  • gi norske statsborgere og juridiske personer råd og hjelp overfor utenlandske myndigheter, personer og institusjoner, og
  • gi bistand til norske statsborgere i utlandet, inkludert bistand i forbindelse med strafforfølging, ulykker, sykdom og dødsfall.

Oppgavene ivaretas av utenriksstasjonene og Utenriksdepartementet. Departementet forvalter utenrikstjenestens virksomhet og påser at lover og forskrifter blir overholdt, mens uteapparatet skal ivareta hele sentralforvaltningen.

Styringsdokumentet for fremme av norske interesser i utlandet, vedtatt i regjeringen i desember 2022, beskriver fem hovedprioriteringer, eller strategiske områder, for regjeringens arbeid for å fremme norske interesser i utlandet. Dokumentet legger grunnlaget for mer strategisk fremme av norske interesser, bedre samarbeid i sentralforvaltningen, effektiv ressursutnyttelse og tydelige prioriteringer.

Utenrikstjenestens arbeid med de strategiske områdene i 2027 planlegges og prioriteres av Utenriksdepartementet i samarbeid med øvrige departementer. Det er utarbeidet delmål for 2027 under pkt. 1–5, jf. Boks 2.1 under.

Boks 2.1 Strategiske områder for fremme av norske interesser i utlandet

  • Trygge Norges sikkerhet og suverenitet Støtte Ukraina og motarbeide det russiske narrativet Ivareta europeisk sikkerhet og de transatlantiske forbindelsene Styrke nordisk og regionalt sikkerhetspolitisk samarbeid Styrke det sikkerhetspolitiske samarbeidet med EU Styrke forståelsen av sammensatte trusler Fremme norsk nordområdepolitikk Øke digitalt handlingsrom og forståelse av brytningsteknologi Styrke arbeidet med global helsesikkerhet
  • Støtte Ukraina og motarbeide det russiske narrativet
  • Ivareta europeisk sikkerhet og de transatlantiske forbindelsene
  • Styrke nordisk og regionalt sikkerhetspolitisk samarbeid
  • Styrke det sikkerhetspolitiske samarbeidet med EU
  • Styrke forståelsen av sammensatte trusler
  • Fremme norsk nordområdepolitikk
  • Øke digitalt handlingsrom og forståelse av brytningsteknologi
  • Styrke arbeidet med global helsesikkerhet
  • Sikre Norges økonomiske interesser og trygge velferd Støtte opp om WTO og internasjonal handel Følge opp EU-samarbeidet og EØS-avtalen Økonomisk sikkerhet
  • Støtte opp om WTO og internasjonal handel
  • Følge opp EU-samarbeidet og EØS-avtalen
  • Økonomisk sikkerhet
  • Bevare internasjonal rettsorden, fremme demokrati, rettsstatsprinsipp og menneskeretter Stå opp for folkeretten og løfte innsats for fred og konfliktløsning Fremme FN80-reformene Fremme norske FN-kandidaturer Stå opp for menneskerettighetene, demokrati og en regelbasert digital utvikling Fremme humanitær innsats og humanitær reform
  • Stå opp for folkeretten og løfte innsats for fred og konfliktløsning
  • Fremme FN80-reformene
  • Fremme norske FN-kandidaturer
  • Stå opp for menneskerettighetene, demokrati og en regelbasert digital utvikling
  • Fremme humanitær innsats og humanitær reform
  • Bevare et stabilt klima, naturmangfold og miljø Fremme Norges mål og politikk for klima, miljø, hav og naturmangfold
  • Fremme Norges mål og politikk for klima, miljø, hav og naturmangfold
  • Kjempe imot fattigdom og sikre bærekraftig utvikling Iverksette ny utviklingspolitikk Følge opp Norges Verdensbank-strategi på landnivå Redusere ulikhet gjennom målrettet innsats Fremme likestilling og seksuell og reproduktiv helse og rettigheter
  • Iverksette ny utviklingspolitikk
  • Følge opp Norges Verdensbank-strategi på landnivå
  • Redusere ulikhet gjennom målrettet innsats
  • Fremme likestilling og seksuell og reproduktiv helse og rettigheter

I tillegg til disse fem strategiske områdene ligger utenrikstjenestelovens §1, departementenes felles strategi Gode hver for oss. Best sammen og Utenriksdepartementets virksomhetsstrategi til grunn for arbeidet med departementets tjenesteproduksjon og administrative oppgaver. Sentrale prioriteringer og delmål for 2027 på disse områdene er kort omtalt under.

Regjeringens plan for Norge (2025–2029) gir overordnede føringer for departementets arbeid og prioriteringene som operasjonaliseres i departementets og utenriksstasjonenes årlige virksomhetsplaner.

Utenrikstjenesten leverer tjenester av god kvalitet

Sikre fleksibel og robust kriseorganisasjon tilpasset et mer sammensatt globalt trusselbilde

Den globale sikkerhetssituasjonen og økt risiko for sammensatte trusler og kriser krever en stadig mer robust kriseorganisasjon for å ivareta norske borgere og interesser i utlandet. Utenriksdepartementet skal i samarbeid med øvrige deler av departementsfellesskapet videreutvikle evnen til å yte effektiv bistand til norske borgere som rammes av større kriser inkludert naturkatastrofer utenfor Norges grenser. Tilsvarende gjelder der norske samfunns- og næringslivsinteresser berøres.

Videreutvikle, profesjonalisere og digitalisere det konsulære rammeverket

Utenriksdepartementet skal videreføre arbeidet med oppfølging av Meld. St. 18 (2024–2025) Når uhellet er utenlands. Konsulær bistand og bistand fra norske myndigheter i krisesituasjoner i utlandet, jf. Innst. 336 S (2024–2025). Det vil bli gjort en overordnet gjennomgang av de konsulære tjenestene med henblikk på å tydeliggjøre hvilken bistand norske borgere kan forvente i utlandet.

Effektivisere og digitalisere arbeidet på utlendingsfeltet

Utenriksdepartementet skal arbeide videre med å regionalisere arbeidet på utlendingsfeltet for å sikre kvalitativt gode tjenester på visumfeltet og effektivisere arbeidet. Samtidig vil utenrikstjenesten bidra tungt inn i arbeidet med digitaliseringsprogrammet Modernisering av utlendingsforvaltningen (ModUlf) for å sikre økt digitalisering av utlendingsfeltet og tilpasninger til det europeiske rammeverket.

Utenrikstjenesten er effektiv og kompetent, samarbeidende og verdsatt, attraktiv og synlig

Styrket virksomhetsstyring, effektivisering og gevinstrealisering

Utenrikstjenesten skal fremme norske interesser og levere tjenester i en internasjonal situasjon preget av økt sikkerhetspolitisk og økonomisk usikkerhet. Det krever tydelige prioriteringer, effektiv bruk av ressurser og systematisk håndtering av risiko. I 2027 skal arbeidet med virksomhetsstyring og effektiv forvaltning styrke tjenestens evne til å prioritere, omstille seg, samarbeide og levere gode tjenester hjemme og ute.

Områdegjennomgangen av utenrikstjenesten som ble gjennomført i 2021 skal følges opp gjennom videreføring av gevinstrealiseringsplanen, som løper til og med 2028. En områdegjennomgang er et verktøy for regjeringen for å oppnå bedre måloppnåelse på et budsjettområde og økt handlingsrom i budsjettene. I perioden 2020–2027 vil realiserte gevinster utgjøre 212 mill. kroner. Summen av effektiviseringstiltak i 2027 utgjør 20 mill. kroner, fordelt med hhv. 11,5 mill. kroner i UD og 8,5 mill. kroner i Norad. Halvparten av innsparingen reinvesteres i utenrikstjenesten og Norad, og skal benyttes strategisk for å bygge en moderne utenrikstjeneste.

Styrket kompetanseutvikling, lederutvikling og satsing på menneskene i utenrikstjenesten

For å kunne levere på samfunnsoppdraget skal utenrikstjenesten evne å ha rett kompetanse på rett sted til rett tid. Departementet vil derfor fokusere på kompetanse- og lederutvikling for menneskene i utenrikstjenesten.

Styrket sikkerhet, ivaretakelse, beredskap og krisehåndtering

I en farligere verden med økte geopolitiske spenninger og sammensatte trusler er det nødvendig å styrke arbeidet med sikkerhet, ivaretakelse, beredskap og krisehåndtering. Utenrikstjenesten skal videreutvikle sikkerhetskompetansen gjennom opplæring, veiledning og lederstøtte. Ivaretagelse av de stadig flere medarbeiderne og medfølgende i tjenesten som arbeider og bor i sikkerhetsmessig krevende områder skal gis høy prioritet.

Digital transformasjon

Gjennom økt fokus på digitalisering og ansvarlig bruk av kunstig intelligens skal departementet forbedre og forenkle arbeidsprosesser, redusere manuelt arbeid og bedre kvaliteten i saksbehandlingen.

Videreutvikle samhandling og fellestjenester i departementsfellesskapet

I tråd med strategien for departementsfellesskapet Gode hver for oss. Best sammen, vil Utenriksdepartementet fortsette arbeidet for økt gjensidig kunnskaps- og kompetansedeling, og for å videreutvikle samarbeidet om utenrikstjenesten som en tjeneste for hele sentralforvaltningen. Departementet deltar aktivt i etablering og videreutvikling av samhandling og fellestjenester i departementsfellesskapet. Samlokaliseringen i regjeringskvartalet skal brukes til mer samarbeid, raskere avklaringer og bedre kunnskapsdeling.

Andre føringer for utenrikstjenestens virksomhet

Nulltoleranse for økonomiske misligheter

Utenriksdepartementet har nulltoleranse for økonomiske misligheter og annet misbruk av fellesskapets midler. Nulltoleransen innebærer at Utenriksdepartementet vil reagere på ethvert avvik fra de forutsetninger som ligger til grunn for bruk av departementets midler. Nulltoleranse gjelder for alle midler, også de som forvaltes av Norad, Norec, Direktoratet for eksportkontroll og sanksjoner (DEKSA), Norfund, Norges forskningsråd og for midler hvor forvaltningen er delegert til andre departementer og virksomheter.

Prinsippet om nulltoleranse gjelder i hele tilskuddskjeden, fra midler bevilges og ut til endelig mottaker eller målgruppe. Tilskuddsmottaker er ansvarlig for å utøve nulltoleranse for misbruk av tilskuddsmidler i egen organisasjon og hos underliggende samarbeidspartnere. For å ivareta dette ansvaret må tilskuddsmottaker ha gode systemer for forebygging, avdekking, rapportering og reaksjon på økonomiske misligheter.

Norsk bistand til utviklingsformål og andre tilskuddsordninger er eksponert for risiko, særlig i omgivelser preget av korrupsjon, svakt styresett, ekstrem fattigdom og i krig og konflikt. Nulltoleranse for misligheter betyr ikke nulltoleranse for risiko, men risikoen må være kartlagt og kjent. Utenriksdepartementet tilstreber å redusere risikoen gjennom gode forvaltningssystemer, kvalitetssikring og systematisk oppfølging og kontroll av midlene.

Mistanke om økonomiske misligheter skal rapporteres skriftlig og uten ugrunnet opphold til Sentral kontrollenhet i Utenriksdepartementet eller annen utpekt institusjon, for eksempel Internrevisjonen i Norad. Tilskuddsmottakere har selv ansvar for å undersøke avvik i forvaltningen av midler, men Sentral kontrollenhet og Internrevisjonen i Norad kan bistå i slike undersøkelser, og kan selv beslutte granskning. Alle avvik skal følges opp på en systematisk og forholdsmessig måte. Dette arbeidet legges til grunn for viktige forbedringstiltak.

Retningslinjene for nulltoleranse åpner for at midler på visse vilkår kan betales tilbake til prosjektet i stedet for til Utenriksdepartementet eller Norad. På den måten oppmuntres samarbeidspartnere til å sørge for gode rutiner for risikohåndtering og til selv å avdekke og rapportere avvik og misligheter.

Ved norsk støtte gjennom multilaterale organisasjoner forventes det også nulltoleranse for økonomiske misligheter. Utenriksdepartementet forventer at organisasjonene har gode rutiner for risikohåndtering, internkontroll og rapportering. Ansvaret for å forebygge, avdekke og håndtere økonomiske misligheter ligger hos de multilaterale organisasjonene selv. Norge arbeider både gjennom deltakelse i styrende organer og på andre måter for å styrke multilaterale organisasjoners arbeid for nulltoleranse.

Den interne rapporten Praktisering av nulltoleranseprinsippet i tilskuddsforvaltningen (2021) anbefaler ulike tiltak og endringer ved praktisering av prinsippet. Ansvaret for å følge opp disse anbefalingene er delegert til Norad. Anbefalingene knyttet til risikodeling og sertifisering skal prioriteres. Rapportens anbefalinger følges også opp med kontinuerlige forbedringer i tilskuddsforvaltningen.

Nulltoleranse for seksuell utnyttelse, misbruk og trakassering

Utenriksdepartementet har nulltoleranse for mobbing og annen utilbørlig atferd i utenrikstjenesten. Både i utenrikstjenesten og hos departementets samarbeidspartnere skal det være en kultur for å forebygge, varsle om og følge opp saker om seksuell utnyttelse, misbruk og seksuell trakassering.

Tiltak mot seksuell utnyttelse, misbruk og trakassering har høy oppmerksomhet i det internasjonale utviklingssamarbeidet. Utenriksdepartementet forventer at samarbeidspartnere har etiske retningslinjer og gode systemer for å forebygge, avdekke og følge opp slike saker. Nulltoleranse for manglende tiltak og handlinger er forankret i tilskuddsavtalene og i interne regler og skal være forankret i retningslinjer hos våre partnere. Tilskuddsforvalter følger opp dette med partnere og tilskuddsmottakere.

Organisasjonene som mottar tilskudd skal varsle Utenriksdepartementet ved Sentral kontrollenhet eller Internrevisjonen i Norad når det er mistanke om seksuell utnyttelse, misbruk eller seksuell trakassering. Alle kan varsle direkte til departementet eller via ekstern varslingskanal. Det kan også varsles anonymt. Saker som gjelder seksuell utnyttelse, misbruk og trakassering følges opp på tilsvarende måte som varsel om økonomiske misligheter.

3 Oppfølging av anmodnings- og utredningsvedtak

Nedenfor gis en oversikt over oppfølging av anmodnings- og utredningsvedtak under Utenriksdepartementet. Oversikten inkluderer alle vedtak fra stortingssesjonen 2025–2026, samt de vedtakene fra tidligere stortingssesjoner som kontroll- og konstitusjonskomiteen i Innst. 125 S (2025–2026) mente ikke var kvittert ut. I tabellen nedenfor angis det også hvorvidt departementet planlegger at rapporteringen knyttet til anmodningsvedtaket nå avsluttes eller om departementet vil rapportere konkret på vedtaket også i neste års budsjettproposisjon.

Tabell 3.1 Oversikt over anmodnings- og utredningsvedtak, ordnet etter sesjon og nummer

Sesjon

Vedtak nr.

Stikkord

Rapportering avsluttes (Ja/Nei)

2025–2026

5

Norges forpliktelser etter folkemordkonvensjonen og til å unngå medansvar for folkerettsbrudd i Palestina

Ja

2025–2026

76

Israels medansvar for gjenoppbygging av Gaza

2025–2026

Dette er starten på kapittelet. Les hele kapittelet hos regjeringen.no.

Første publiserte kapittel

Prop. 1 S (2026–2027)

Les hos regjeringen.no
Dokumenttekst

Del 1 Innledende del

1 Mål og hovedprioriteringer

Når statsbudsjettet for 2027 legges fram står Norge i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Regjeringen prioriterer derfor å styrke forsvarsevnen raskt. Regjeringen vil styrke Forsvaret, forberede totalforsvaret på krise og krig og fortsette opptrappingen mot NATO-målet om å bruke minst fem prosent av brutto nasjonalprodukt (BNP) på forsvars- og sikkerhetsrelaterte formål innen 2035. Satsingen på å styrke forsvarsevnen er i tråd med Nasjonal sikkerhetsstrategi og prioriteringen i regjeringens Plan for Norge: trygghet for landet. I 2027 tas det konkrete steg for å styrke Forsvaret, med investeringer i personell, materiell, infrastruktur og beredskap i tråd med våre NATO-forpliktelser og langtidsplanen for forsvarssektoren. Regjeringen foreslår å øke forsvarsbudsjettet med 6,5 milliarder kroner til oppfølging av langtidsplanen. I tillegg videreføres den militære støtten til Ukraina gjennom Nansen-programmet.

Regjeringen prioriterer å utbedre svakheter i dagens struktur og tilrettelegge for videre vekst, samtidig som langsiktige kapabiliteter skal bygges opp. Dette gir et sterkere Forsvar med mer forsvarsevne, både på kort og lang sikt. Budsjettforslaget legger til rette for videre oppbygging av beredskap og økt lagerbeholdning av materiell. Forsvarets driftsrammer styrkes og legger til rette for et videreført høyt aktivitetsnivå, samtidig som den planlagte personellopptrappingen fortsetter. Strukturoppbyggingen og moderniseringen av Forsvaret fortsetter. Etterretningstjenesten videreutvikles og forsterkes for å gi bedre situasjonsforståelse. Videre gjøres det betydelige investeringer i eiendom, bygg og anlegg og kritisk infrastruktur. En annen viktig satsing er støtte til økt produksjonskapasitet i norsk og europeisk forsvarsindustri. Hovedprioriteringer i budsjettet er nærmere beskrevet under kapittel 1.4.

1.1 Sikkerhets- og forsvarspolitiske mål

Nasjonal sikkerhetsstrategi og Langtidsplanen for forsvarssektoren legger til grunn at Norge må ta et større ansvar for egen og alliert sikkerhet og bidra til stabilitet og forutsigbarhet i våre nærområder. Norske myndigheter må hele tiden kunne beskytte og ivareta innflytelse og handlefrihet, for kontinuerlig å kunne forfølge og fremme våre strategiske interesser. Evne til å ta selvstendige beslutninger og å kunne motstå press, håndtere episoder og hendelser, stå støtt i kriser, unngå angrep og hindre krig er helt sentralt i innretningen av sikkerhets- og forsvarspolitikken.

27. mars i år la regjeringen frem Prop. 68 S (2025–2026) Forsvarsløftet – Økte rammer og prioriteringer i Langtidsplanen for forsvarssektoren. Gjennom Stortingets behandling av Innst. 440 S (2025–2026) til Prop. 68 S (2025–2026) ble forsvarsforliket fra 2024 styrket og videreført. Stortinget la til grunn en ytterligere styrking av Forsvarsløftet, samt å utvide langtidsplanens planramme til 2040. I perioden frem til 2036 skal langtidsplanens økonomiske opptrapping ytterligere tilføres 121 mrd. kroner. Norge vil med den nye planen styre mot å oppnå forpliktelsen om å bruke minimum 3,5 prosent av brutto nasjonalprodukt (BNP) på forsvarsutgifter innen 2035. Fra og med 2035 legges det til grunn at forsvarsbudsjettet minimum skal holde et nivå tilsvarende 3,5 prosent av BNP.

Den strategiske innretningen av Forsvaret baseres på at Norge i første rekke må rette forsvarsinnsatsen mot å forebygge konflikt i kontinuerlig og tett samvirke med allierte. Sivilt-militært samarbeid skal understøtte dette. Likevel må Forsvaret være forberedt på at konflikt kan inntreffe, og i så fall kunne respondere rettidig og med relevante maktmidler, sammen med allierte. Som fremhevet i langtidsplanen, krever en slik innretning for det første styrket evne til innflytelse og økt handlingsrom for å ivareta stabilitet i våre nærområder. For det andre at Forsvaret innrettes for kontinuerlig anvendelse og innsats, hjemme og ute.

Langtidsplanen legger til grunn en tydelig strategisk innretning for anvendelse og utvikling av Forsvaret. Den bygger videre på Norges kjerneinteresser og på kontinuiteten i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Forsvarskonseptet beskriver hvordan Norges forsvarsevne består av tre gjensidig avhengige hovedelementer: Forsvarets egenevne, forsvarsevnen gjennom alliert og regionalt samarbeid og kollektiv avskrekkings- og forsvarsevne i rammen av NATO, og den støtten som kan mønstres gjennom det sivile samfunn, også i rammen av totalforsvaret. Forsvarskonseptet fremgår av langtidsplanen, og det utgjør en helhetlig tilnærming til forsvar av norsk sikkerhet for å oppnå de sikkerhets- og forsvarspolitiske målsettingene til sektoren.

I rammen av forsvarskonseptet skal Forsvaret være i stand til å forsvare norsk sikkerhet gjennom å forstå og forme våre omgivelser, motvirke og respondere på press, trusler og angrep mot norsk sikkerhet, i spennet fra fred til krig. Forsvarets egenevne skal styrkes og organiseres for kontinuerlig anvendelse og innsats. Forsvaret må innrettes for å ha kapasitet og fleksibilitet for et høyere og vedvarende operasjonstempo. Den sikkerhetspolitiske utviklingen understreker behovet for nasjonal og alliert militær tilstedeværelse i prioriterte områder, tilgjengelige styrker med kort reaksjonstid, og evne til rettidig samvirke med allierte styrker. Videre må sårbarheter reduseres, og Forsvarets operative utholdenhet i fred, krise og krig økes.

Seks strategiske prioriteringer ligger til grunn for utviklingen av forsvarssektoren:

  • Å forebygge og avskrekke konflikt i samvirke med allierte
  • Å videreutvikle Forsvaret for nasjonal innflytelse og handlingsrom
  • Å innrette Forsvaret for kontinuerlig innsats i samvirke med våre allierte
  • Å bidra med relevant kampkraft for forsvar av norsk og alliert sikkerhet
  • Å understøtte NATO som troverdig og effektiv garantist for alliert sikkerhet
  • Å tilpasse Forsvaret for å bidra til operativ og teknologisk relevans

Samlet sett danner innretningen og prioriteringene rammene for langtidsplanens oppdaterte sikkerhets- og forsvarspolitiske mål, forsvarskonseptet, samt Forsvarets oppgaver med tilhørende ambisjon, jf. Innst. 426 S (2023–2024) til Prop. 87 S (2023–2024) og Innst. 440 S (2025–2026) til Prop. 68 S (2025–2026).

De sikkerhets- og forsvarspolitiske målene uttrykker hva regjeringen vil oppnå med sikkerhets- og forsvarspolitikken, og utgjør i sum forsvarssektorens samfunnsmål. Målene tydeliggjør hva Norge skal forsvare, forklarer overordnet hvordan dette forsvares, og er retningsgivende for videreutviklingen av forsvarssektoren. De er siktemålet for all forsvarsinnsats, og styrende for forsvarssektorens oppdragsforståelse. I rammen av forsvarskonseptet, angir disse grunnlaget for Forsvarets oppgaver med tilhørende ambisjonsnivå.

Norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk har som mål å forsvare Norges suverenitet, territorielle integritet, befolkning, demokratiske styresett og handlefrihet mot politisk, militært og annet press ved å bidra til å:

  • forhindre væpnet konflikt og fremveksten av trusler mot norsk og alliert sikkerhet
  • forsvare Norge og allierte mot trusler, anslag og angrep i en alliert ramme
  • fremme norske sikkerhetsinteresser, herunder fred, stabilitet og internasjonal rettsorden

Forsvaret av Norge omfatter bredden av nasjonal og alliert sikkerhet og vern om våre nasjonale sikkerhetsinteresser. Militærmakt er et sikkerhetspolitisk virkemiddel og ett av flere virkemidler en suveren stat har for å verne om sine interesser, ivareta nasjonal selvstendighet og politisk handlefrihet, i hele konfliktspekteret.

Forsvaret er et avgjørende virkemiddel for å ivareta norsk og alliert sikkerhet, verne om norske interesser og verdier, tilrettelegge for samarbeid og integrert samvirke med allierte, og for å yte troverdige bidrag til vår kollektive sikkerhet i rammen av NATO. Forsvarets rolle er å løse Forsvarets oppgaver gjennom hele konfliktspekteret i fred, via krise og til og med krig. Forsvarets rolle i forsvaret av Norge er ikke avgrenset til et spørsmål om å fungere i krig og holde ut lengst mulig i påvente av alliert støtte, men aktivt forsvare landet hver dag ved å løse pålagte oppgaver i rammen av forsvarskonseptet.

Forsvarets oppgaver

Forsvarets oppgaver er Stortingets og regjeringens overordnede oppdrag til Forsvaret. De uttrykker hvilke oppgaver Forsvaret skal løse for å oppfylle sitt samfunnsoppdrag. Oppgavene er utledet av de sikkerhets- og forsvarspolitiske målene, og ambisjonene er fastsatt innenfor rammen av forsvarskonseptet. Forsvarets planverk, struktur og operative kapasiteter skal utvikles for å kunne løse de dimensjonerende oppgavene.

Forsvaret skal løse oppgavene fastsatt av Stortinget innenfor et beskrevet ambisjonsnivå og fastlagte ressursrammer. Det overordnede ambisjonsnivået for Forsvarets oppgaver stadfestes gjennom beskrivelsen av de enkelte oppgavene, herunder hvilke sentrale evner eller kapabiliteter Forsvaret trenger for å løse oppgavene. Jf. Stortingets behandling av Innst. 426 S (2023–2024) til Prop. 87 S (2023–2024) er Forsvarets oppgaver å:

  • Forebygge og avskrekke press, trusler og anslag mot norsk og alliert sikkerhet med basis i NATOs kollektive forsvar
  • Overvåke norske interesseområder og rettidig varsle relevante myndigheter om forhold av betydning for nasjonal og alliert sikkerhet
  • Forsvare Norge og allierte mot trusler, anslag og angrep
  • Hevde norsk suverenitet og suverene rettigheter
  • Ivareta myndighetsutøvelse på avgrensede områder
  • Bidra militært til internasjonal innsats
  • Bidra med militær støtte til sentrale samfunnsoppgaver

Oppgavene 1–5 er dimensjonerende for Forsvaret. Det vil si at Forsvaret primært skal organiseres, utrustes, bemannes, ledes, utdannes, trenes og øves for å løse disse oppgavene.

1.2 Sikkerhetspolitisk situasjon

Som fremhevet i Nasjonal sikkerhetsstrategi, står Norge i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. En farligere og mer uforutsigbar sikkerhetssituasjon dannet også bakteppet for regjeringens fremleggelse av Prop. 68 S (2025–2026), og behovet for økte rammer og justeringer i forsvarssektorens langtidsplan.

De samlede sikkerhetsutfordringene Norge og Europa står ovenfor er sammensatte og betydelige. Fremover må Norge forholde seg til at det internasjonale systemet vil være mer ustabilt og uforutsigbart, herunder en utvikling hvor folkeretten og den liberale verdensorden er under betydelig press. Dette innebærer blant annet økt risiko for mer uregulert maktbruk, redusert respekt for staters territorielle integritet og suverenitet, færre begrensninger på våpenkappløp, og økt fare for spredning av masseødeleggelsesvåpen.

Russland forblir den dimensjonerende trusselen mot norsk sikkerhet, og innretter seg for en langvarig konfrontasjon mot Vesten. Mot Ukraina fortsetter Russland krigføringen med uforminsket styrke. Samtidig trapper Russland opp operasjoner og virkemidler mot Europa i form av cyberangrep, sabotasjeaksjoner, forsøk på politisk påvirkning og press, og bygger økt militær evne langs NATOs grenser.

Økt oppmerksomhet og fokus på Arktis som følge av sikkerhetspolitiske og økonomiske interesser bidrar til å forsterke geopolitiske spenninger også i Norges nærområder. Samlet setter utviklingen økte krav til Forsvarets tilstedeværelse og evne til situasjonsforståelse, suverenitetshevdelse og ivaretakelsen av norske sikkerhetspolitiske interesser. Dette inkluderer behovet for kalibrert avskrekking overfor Russland i nordområdene, gjennom nasjonale operasjoner og samvirke med våre allierte ved tilstedeværelse, øving og trening.

Krig og ustabilitet i Midtøsten har også store konsekvenser for global og europeisk sikkerhet, økonomi og transatlantiske relasjoner. Økt spenningsnivå i Asia gir også grunn til bekymring, hvor utviklingen har stor innvirkning på sikkerhet og stabilitet i Europa.

Parallelt er grunnleggende forhold i transatlantiske relasjoner i endring. Det pågående byrdeskiftet i NATO innebærer at europeiske land og Canada forventes å ta et hovedansvar for det konvensjonelle forsvaret av Europa, og må erstatte amerikanske kapabiliteter på flere områder. Utfordringen krever betydelig opptrapping av europeisk innsats og økte forsvarsinvesteringer for raskt å ruste opp forsvarsevnen i møte med et aggressivt og risikovillig Russland. Europeiske land tar i stor grad innover seg denne utfordringen, både i NATO, i forsterket regionalt samarbeid, og i EU.

1.2.1 Krigen i Ukraina

Mer enn tolv år har gått siden Russlands invasjon og påfølgende annektering av Krim. Mer enn fire år har gått siden Russlands fullskalainvasjon av Ukraina 24. februar 2022. Russland lykkes ikke i videre fremrykning men viser like fullt ingen vilje vil å søke et forhandlet opphold i eller avslutning av krigen. Russiske angrep mot ukrainske byer og infrastruktur vedvarer og forventes trappet opp til vinteren, når Ukraina igjen vil være særlig sårbart for angrep rettet mot landets energiinfrastruktur.

Ukraina har lyktes i å stabilisere fronten, hindre russisk fremmarsj, og påfører Russland større tap av personell og materiell enn landet selv lider. Ukraina har også lyktes å omstille store deler av sin industrielle base til forsvarsproduksjon. Ved hjelp av teknisk og taktisk innovasjon har Ukraina utlignet Russlands ressursmessige overtak, særlig ved fremskritt innen ubemannede systemer og elektronisk krigføring.

Samtidig er utfordringene store. Myndighetene klarer å opprettholde sentrale samfunnsfunksjoner men Ukraina er fortsatt avhengig av betydelig politisk, militær og økonomisk støtte. Landet opplever store tap av personell og betydelige utfordringer knyttet til rekruttering. Russland har også intensivert angrep med ballistiske missiler, som Ukraina mangler tilstrekkelig forsvar mot. Det er også uvisshet knyttet til fremtidig internasjonal støtte. EU har innvilget Ukraina et lån på til sammen 90 mrd. euro for 2026 og 2027, hvor to tredjedeler skal gå til militær støtte. Utbetalinger er i gang. Ved Ankara-toppmøtet forpliktet NATOs medlemsland seg til å gi 70 mrd. euro i militær støtte til Ukraina i 2026, og minst samme beløp i 2027.

Under ledelse av Storbritannia og Frankrike har en rekke europeiske land gått sammen om planlegging av sikringsstyrken Multi-National Force-Ukraine (MNF-U). Styrken skal kunne settes inn på kort varsel for å sikre etterlevelse av en våpenhvile eller fredsavtale mellom Russland og Ukraina.

Regjeringens målsetting er at den norske militære støtten til Ukrainas forsvarskamp, i en bred internasjonal ramme, skal bidra til en løsning på krigen på ukrainske premisser som legger til rette for et suverent, demokratisk og levedyktig Ukraina.

Den ekstraordinære økningen av rammen for den militære støtten i 2025 og videreføringen av støtten på omtrent samme nivå i 2026 og 2027, gjør Norge til en bidragsyter av avgjørende betydning for den ukrainske forsvarskampen. I økende grad er samarbeidet med Ukraina basert på gjensidig nytte, der Ukraina gir tilbake i form av erfaringer, ekspertise, kunnskap og kompetanse, forsvarsindustrielt samarbeid, materiellutvikling og kamperfaring.

Nærmere omtale av den norske støtten til Ukraina er beskrevet i kapittel 3.

1.2.2 Russland som dimensjonerende trussel mot Norge

Russland utgjør en strukturell og langvarig trussel som vil prege norsk sikkerhet i mange år fremover. Putin-regimet er innrettet for varig konfrontasjon med Vesten, og Norge er en integrert del av det russiske fiendebildet.

Russland fortsetter å bygge ut sin militære tilstedeværelse langs grensen mot NATO. Styrkene i nord er under betydelig reorganisering og utvidelse, med overgang fra brigade- til divisjonsstruktur og etablering av et nytt armékorps i Karelen. Nesten alt personell er for øyeblikket deployert bort fra Kola, men avdelingene vil kunne overføres tilbake ved en eventuell reduksjon av kamphandlingene i Ukraina. Russland trekker aktivt lærdommer fra krigen, hvor ubemannede systemer har endret stridsfeltet fullstendig. Droner, langtrekkende presisjonsild og elektronisk krigføring vil få en viktigere rolle i fremtidens russiske militærmakt. Evnen til å operere i et stridsmiljø preget av permanent overvåking, ubemannede systemer og jamming vil være av økende betydning for norsk og europeisk forsvarsevne.

Nordflåten ivaretar sin sentrale rolle i russisk kjernefysisk og konvensjonell avskrekking, og gjennomgår en betydelig modernisering som øker dens evne til presisjon, rekkevidde og eskaleringskontroll. Nordflåten tilføres nye og moderniserte ubåter og overflatefartøy med evne til å levere moderne, langtrekkende presisjonsild i større antall. Parallelt utvikles nye strategiske våpensystemer spesifikt utformet for å omgå vestlige forsvarssystemer, herunder kjernefysisk drevne missiler og torpedoer. Uten en etterfølger til rustningskontrollavtalen Nye START legges forholdene til rette for en mulig kjernefysisk opprustning på Kola. Samlet stiller utviklingen nye krav til situasjonsforståelse, beskyttelse mot lufttrusler og evne til antiubåtkrigføring.

Russland har også overflatefartøy skreddersydd for å kartlegge vestlig undervannsinfrastruktur, samt spesialubåter bygd for å ødelegge den. Denne offensive kapasiteten finnes bare på Kolahalvøya, og aktivitetsnivået har gått opp det siste året. GNSS (Global Navigation Satellite System)-forstyrrelser fra russiske systemer nær Kola registreres jevnlig og påvirker også norsk luftrom. Dette er ett eksempel på hvordan russiske defensive tiltak knyttet til Ukraina-krigen får direkte konsekvenser i våre nærområder.

Etterretnings- og påvirkningstrusselen fra russiske tjenester er betydelig og kontinuerlig. Russland benytter i økende grad stedfortredere til å gjennomføre både fysiske og digitale operasjoner. Russland innhenter systematisk informasjon om norske våpenleveranser til Ukraina, alliert tilstedeværelse, kritisk infrastruktur og norsk forsvarsevne. Parallelt med dette søker Russland å påvirke norsk opinion og svekke tilliten til norske myndigheter. Den sikkerhetspolitiske situasjonen i og rundt Ukraina er dynamisk, og det må forventes både flere og mer alvorlige russiske operasjoner rettet mot Norge og allierte.

Effektene av krigen på Russland er blitt tydeligere. Den russiske økonomien var ved inngangen til 2026 i resesjon. Situasjonen i Midtøsten har bidratt til økt oljepris og gir midlertidig handlingsrom. Utviklingen endrer ikke de strukturelle svakhetene som har utviklet seg i den russiske krigsøkonomien siden 2022, herunder kapitalflukt og mangelfull tilgang på teknologi, arbeids- og produksjonskraft. Ukrainske droneangrep rammer russisk oljeraffinerikapasitet betydelig, noe som bidrar til å svekke russiske eksportinntekter. Ukrainas evne til å ramme mål på dypet er økende, også mot russiske storbyer og logistikk. Krigen kommer stadig nærmere på folks liv, og beskyttelsestiltak som nedstenging av internett i store deler av Russland har skapt frustrasjon i befolkningen. Et presset Russland er ikke nødvendigvis et mindre farlig Russland. Tvert imot kan økende press øke Kremls vilje til å ty til mer risikofylte virkemidler overfor Vesten.

Samlet tegner dette et bilde av Russland som en aktør som bevisst og systematisk søker å begrense Norges sikkerhetspolitiske handlingsrom.

1.2.3 Økt fokus på Arktis og nordområdene

Arktis har blitt påvirket av de senere års økte geopolitiske spenninger. Den strategiske betydningen av nordområdene har økt både for våre allierte, for Russland og for Kina.

For Russland har Arktis vedvarende strategisk betydning, særlig som base for Nordflåten og de kjernefysiske kapabilitetene på Kola-halvøya, og dermed også for Russlands avskrekkingsevne. Russland fortsetter å modernisere sine styrker i Arktis, på tross av krigen i Ukraina. Dette inkluder utvikling av avanserte undervannsbåter og et stort antall langtrekkende presisjonsvåpen. Russland fortsetter også med betydelig våpentesting i regionen, både for å forbedre eksisterende og utvikle nye våpen.

Også Kinas tilstedeværelse i Arktis er økende. Den kinesiske interessen har utgangspunkt i ønsker om tilgang til strategiske sjøruter og naturressurser. Det kinesisk-russiske samarbeidet i Arktis forsterkes, og for Kina forblir Russland den viktigste samarbeidspartneren for å få innpass i Arktis.

Med stigende temperaturer og redusert havis tilgjengeliggjøres den arktiske regionen for både militær og sivil aktivitet i lengre perioder av året. Dette kan etter hvert medføre økt interesse for utnyttelse av naturressurser i områder som ligger utenfor de arktiske staters økonomiske soner, samt økt trafikk over polpunktet. Etter hvert som flere ressurser og handelsruter blir tilgjengelige vil vi kunne se at den globale stormaktrivaliseringen i større grad når frem til Arktis.

For Norge har tilstedeværelse i arktiske nærområder i nord og alliert oppmerksomhet rundt Nord-atlanteren og Arktis vært et prioritert område i en årrekke. Vi har over de siste årene sett et økende alliert fokus på nordområdene, og økt interesse fra allierte til å operere i regionen med militære ressurser. Dette har vært en ønsket utvikling sett i lys av den sikkerhetspolitiske situasjonen. Tilrettelegging for alliert tilstedeværelse og aktivitet i Norge og norske nærområder, gjennom tilgang til øvingsområder, etterforsyning og vertlandsstøtte, er meget kostnadseffektiv innsats for å trygge norske sikkerhetsinteresser. Allierte lands engasjement og tilstedeværelse i operasjonsområdene i nord bidrar til avskrekking og økt troverdighet i den allierte sikkerhetsgarantien og er derfor viktig for Norge.

NATOs stående maritime styrker har også økt sin tilstedeværelse i nordområdene som ledd i økt oppmerksomhet rundt behovet for å demonstrere troverdig avskrekking og forsvarsevne i nord. Norge spiller en aktiv rolle i arbeidet i NATO som blant annet har resultert i opprettelsen av operasjonen Arctic Sentry. Dette initiativet bidrar til å koordinere og demonstrere allierte lands samlede aktivitet og tilstedeværelse i Arktis på en mer målrettet måte. Innretningen på NATOs engasjement i Arktis er i tråd med norske interesser.

Regjeringen er samtidig bevisst på at økt aktivitet i Arktis kan øke risikoen for misforståelser, ulykker og utilsiktet eskalering. Kalibrering av militær aktivitet og kommunikasjonslinjer for direkte kontakt med Russland er sentralt. Forsvarets daglige operasjoner og kapasitet til deltakelse når allierte opererer i våre nærområder er viktig for å sikre mest mulig innflytelse og bidra til at aktiviteten er i tråd med norske interesser. Det er derfor en prioritet fra norsk side å delta aktivt i planlegging og gjennomføring av allierte operasjoner i våre nærområder.

1.2.4 Sammensatte trusler – Norge som frontlinje i nord

Sammensatte trusler kan beskrives som en strategi der en aktør utnytter sårbarheter på tvers av sektorer for å undergrave tilliten til myndighetene. I ytterste konsekvens kan det ramme vår handlefrihet og demokratiske prosesser. Sammensatte trusler treffer hele samfunnet, men særlig sivile sektorer. Dette krever sivile mottiltak, og det er avgjørende med en helhetlig og koordinert sivil respons og et styrket totalforsvar.

Norge står overfor et stadig mer komplekst trusselbilde, der sentrale samfunnsfunksjoner er mål for statlige aktørers påvirkning, press og undergraving. Nordområdene er en del av europeiske lands samlede frontlinje i møte med Russlands sammensatte trusler. Kritiske sivile funksjoner som kommunikasjon, energi, transport, beredskap og lokal forvaltning er direkte berørt. Kartlegging av havbunnsinfrastruktur, utplassering av sensorer nære energianlegg, havner og kommunikasjonspunkter i Nord-Norge har forekommet. Det er også registrert påvirkning mot lokal forvaltning i nord, og desinformasjon rettet mot befolkningen med mål om å skape mistillit til myndigheter og allierte.

Myndighetene jobber løpende med å motvirke sikkerhetstruende økonomisk aktivitet, som oppkjøp og skjult eierskap i selskaper med tilgang til havner, logistikk og kritiske leverandørkjeder. Det registreres også påvirkning gjennom økonomiske insentiver i lokalsamfunn i nord, særlig knyttet til næringsutvikling og ressursforvaltning.

Trusselen om cyberangrep mot kritisk infrastruktur fra aktører som Kina, Russland, Iran og Nord-Korea vedvarer, og omfanget av russiske sabotasje- og påvirkningsoperasjoner mot mål i Europa har økt markant det siste året. Russland har vist større vilje til å ta risiko for å destabilisere og undergrave vestlige samfunn, blant annet gjennom sabotasjeaksjoner og bruk av stedfortredere.

Påvirkningsoperasjoner og kognitiv krigføring har lenge vært sentralt i russisk og kinesisk doktrine, og den teknologiske utviklingen gjør virkemidlene langt mer effektive enn tidligere. Bruk av informasjon som våpen og maktmiddel mellom stater, mot beslutningstakere og befolkningsgrupper utgjør en voksende trussel mot våre nasjonale sikkerhetsinteresser. Strategisk kommunikasjon er viktig for å motvirke denne trusselen, men er også viktig for avskrekking, motstandskraft og multidomeneoperasjoner. En styrking av strategisk kommunikasjon i forsvarssektoren vil derfor prioriteres.

Med Sverige og Finland i NATO er Norden nå del av ett sammenhengende operasjonsområde. Sivile sårbarheter i ett land kan derfor raskt få konsekvenser for andre. Norges rolle som energileverandør til Europa, vår geografiske plassering og vår integrasjon i NATO gjør at sammensatte trusler mot Norge i stor grad er trusler mot alliansens sivile motstandsdyktighet. Energisystemer, transportlinjer, digitale nettverk og forsyningskjeder er tett integrert på tvers av grensene. En felles nordisk tilnærming til sivil beredskap, der informasjonsdeling, felles situasjonsforståelse og koordinerte tiltak mot påvirkning, cyberangrep og sikkerhetstruende økonomisk aktivitet inngår, blir derfor stadig viktigere.

1.2.5 Utvikling i NATO og det transatlantiske forholdet

Medlemslandene forpliktet seg under NATO-toppmøtet i Haag sommeren 2025 til å bruke 5 pst. av brutto nasjonalprodukt på forsvar innen 2035. Dette fordelt på minimum 3,5 pst. til forsvarsutgifter i henhold til dagens definisjon og praksis, og inntil 1,5 pst. til sikkerhets- og forsvarsrelaterte utgifter. Canada og Europa følger opp forsvarsforpliktelsen, og økte sine forsvarsutgifter med 139 milliarder dollar i 2025. Norge er på god vei for å nå den nye forsvarsforpliktelsen, og vil i henhold til Finansdepartementets beregninger i 2026 ligge an til å benytte anslagsvis 3,1 pst. til forsvarsutgifter og 1,5 pst. på sikkerhets- og forsvarsrelaterte utgifter.

USA har signalisert at de som del av et byrdeskift vil redusere sine bidrag til NATO, og dermed at europeiske land må ta et hovedansvar for det konvensjonelle forsvaret av Europa. Dette i lys av økt fokus på egen region, et økende behov for å håndtere Kinas fremvekst og økende militærmakt i Indo-Stillehavsregionen. Samtidig vurderes Europa å inneha evne til å bidra mer. NATO toppmøtet i Ankara 2026 bekreftet at dette følges opp av Europa og Canada gjennom raske og substansielle resultater, det såkalte NATO 3.0.

Byrdeskiftet vil blant annet komme til uttrykk gjennom reduserte amerikanske bidrag til NATOs kommandostruktur og styrkemodell, som er rammeverket for understøttelse av planene for troverdig avskrekking og forsvar av Europa. Det betyr at europeiske allierte og Canada må bidra mer blant annet innenfor overvåkningskapasiteter, maritime kapasiteter, langtrekkende ild og strategisk understøttelse som eksempelvis luft-til-luft tankfly for understøttelse av alliansens planverk og aktiviteter. Samtidig har USA forsikret om at de vil opprettholde den kjernefysiske avskrekkingen for Europa.

For å øke vår felles evne til kollektivt forsvar, har det fra norsk side vært viktig å støtte opp under at NATO og allierte gjennomfører vedtatte endringer for å styrke det kollektive forsvaret, herunder å oppfylle vedtatte kapabilitetsmål. For Norges del gjelder dette blant annet å bidra til planutvikling og innmelding av styrker til NATOs operative planverk, implementere nytt vertslandsstøttekonsept, etablere og være vertsnasjon for et tredje alliert luftoperasjonssenter i Bodø, og opprettholde ansvar for et felles logistikkhovedkvarter frem til Sverige er rede til å overta. Norge vil videre lede NATOs spesialstyrkekomponent i våre nærområder frem til Danmark kan ta over, samtidig som Norge vil opprettholde et særlig ansvar for NATOs spesialoperasjoner i nord.

Norge har videre sluttet seg til NATOs kapabilitetsmål, og er forpliktet til å inkludere tildelte mål inn i nasjonal forsvarsplanlegging. Det er en klar forventning fra USA og andre allierte at Norge leverer på målsettinger om finansiering, prioriterte kapabilitetsmål, vertslandsstøtte, bemanning, økt beredskap på styrker, samt militær aktivitet og tilstedeværelse, herunder deltakelse i allierte øvelser og operasjoner. Norge bidrar til NATO Forward Land Forces (FLF) i Litauen og er tilknyttet FLF Finland. Videre bidrar Norge jevnlig til NATOs minerydderstyrke og stående fregattstyrke, samt bekler stillinger både i NATOs kommandostruktur og styrkestruktur. Jevnlige bidrag til NATOs fredstidsaktiviteter, slik som Eastern Sentry og Arctic Sentry, er viktig for å bidra til økt synlighet og en enda bedre koordinering av NATO- og alliert aktivitet, spesielt i nordområdene. Tilsvarende gjelder også styrkebidrag til understøttelse av NATOs stående forsvarsplan for luft- og missilforsvar.

Det transatlantiske forholdet og det allierte landskapet er i endring. Det har også blitt utfordret på områder som ikke faller inn under NATOs ansvarsområde, som amerikansk press mot Grønland og håndteringen av situasjonen i Hormuz-stredet. Viktige ledd i å håndtere byrdeskiftet er norsk garderingsstrategi for vårt forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeid med allierte, og en tydeligere satsing på nære allierte og regionalt forsvarssamarbeid.

1.2.6 Strategiske partnerskap og styrket nordisk forsvarssamarbeid

Som et svar på den sikkerhetspolitiske utviklingen inngår flere allierte dypere og mer forpliktende bilateralt samarbeid med utvalgte land gjennom inngåelse av avtaler om strategiske partnerskap. Dette gir mer langsiktig forutsigbarhet i samarbeidet og er med på å signalere samhold og politisk solidaritet. I tillegg til å knytte tette sikkerhetspolitiske bånd har de strategiske partnerskapsavtalene også en tung materiell- og teknologidimensjon som legger til rette for nært samarbeid om kapabiliteter, f.eks. det norske samarbeidet om fregatter med Storbritannia og ubåter med Tyskland.

For Norge er det nødvendig av både politiske, operative og ressursmessige årsaker å være mer målrettet og foreta noen tydelige prioriteringer i vårt samarbeid med allierte, herunder som del av en norsk garderingsstrategi. Dette uten å gå på bekostning av sikkerhetsgarantien fra USA, og vårt medlemskap i NATO. I tråd med garderingsstrategien har Norge derfor nylig inngått bilaterale strategiske partnerskapsavtaler med Storbritannia, Tyskland og Frankrike som tillegg til eksisterende avtaler med USA, og øvrige samarbeids- og intensjonsavtaler med allierte. Alle tre er sentrale nasjoner i utviklingen av et større europeisk lederskap i Europa, og avtalene etablerer en bredere og sterkere sikkerhetspolitisk plattform for norsk sikkerhet. Avtalene bidrar også til økt evne til å håndtere byrdeskiftet.

Samtidig er videreutviklingen av forsvarssamarbeidet med USA en prioritet for regjeringen. Det er en viktig målsetting å opprettholde det transatlantiske forholdet og amerikansk engasjement i Europa. Det sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet mellom USA og Norge er tett, utviklet over tiår, og støtter opp under både norske og amerikanske sikkerhetsinteresser. USAs militære bidrag til det transatlantiske sikkerhetsfelleskapet er avgjørende. Tross endringer i transatlantiske relasjoner er samarbeidet med USA fortsatt en viktig bærebjelke i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Norges strategiske geografiske plassering, avanserte kapabiliteter og evne til å operere sømløst med allierte styrker, gjør Norge til en relevant partner for USA. Norge, Storbritannia og USA samarbeider tett blant annet innenfor undervannsovervåking, undervannskrigføring, romdomenet, kampfly, etterretning og spesialstyrker. Dette følger av fellesinteresser i nord ettersom aktiviteten fra Nordflåten påvirker sikkerheten til de britiske øyer og det amerikanske kontinentet. Vår bilaterale samarbeidsavtale (Supplementary Defence Cooperation Agreement – SDCA) bidrar også til å opprettholde amerikansk sikkerhetspolitisk interesse for Nord-Atlanteren og Norden.

Norge og Storbritannia undertegnet en bilateral forsvarsavtale, Lunna House Agreement, i desember 2025. Avtalen har som hensikt å tilrettelegge for økt og tettere samarbeid om forsvarskapasiteter, styrket strategisk samarbeid i nordområdene, økt samtrening og gjensidig forsterkning. Storbritannia knyttes også tettere til Norge via avtalen ved forsvarsplanlegging, forsterkning av Norge og etterretningssamarbeid.

Norge og Tyskland undertegnet den bilaterale forsvarsavtalen Hansa-avtalen i februar 2026. Norge og Tyskland har allerede et omfattende forsvarssamarbeid innen flere områder, med et sterkt fokus på videreutviklingen av europeisk forsvarsindustri og samarbeidet innen forsvarsmateriell, som ubåter, missiler og nye stridsvogner. Avtalen omfatter alle domener, og inkluderer fem hovedsatsingsområder: Rombasert overvåkning, målangivelse og kommunikasjon; Maritim sikkerhet og operasjoner i Nord-Atlanteren og Nordsjøen; Landstrid ved bruk av samvirkeoperasjoner; Hurtig forsterkning; Forsvarsindustri.

Norge og Frankrike undertegnet en forpliktende forsvarsavtale, Narvik-avtalen, i mai 2026. Frankrike er, sammen med Storbritannia, den europeiske allierte som seiler mest i nord. Avtalen inneholder en bestemmelse om gjensidig forsvar, og forankrer samarbeidet i konkrete strukturer, planverk, øving og forhåndslagring. Avtalen legger også opp til tettere samarbeid om hybrid krigføring, maritim sikkerhet, romsamarbeid, cybersikkerhet, støtte til Ukraina og forsvarsindustrielt samarbeid.

Økt nordeuropeisk regionalt forsvarssamarbeid er også i norsk interesse, og gir nye muligheter for økt og mer integrert samarbeid med allierte i vår region. Norges regionale tilnærming har primært en geografisk dimensjon som omfatter Nord-Europa. I tillegg er multilateralt samarbeid innenfor NORDEFCO (nordisk forsvarssamarbeid mellom Norge, Sverige, Finland, Island og Danmark), NB8 (Nordic-Baltic Eight), JEF (Joint Expenditonary Force) og EU viktige fora for det regionale samarbeidet.

Videre styrker Norge forsvarssamarbeidet med alle de nordiske land, og det er regjeringens ambisjon om at Norden skal bli den mest integrerte forsvarsregionen i Europa. Et tettere integrert nordisk samarbeid kan bidra til en bedre og mer helhetlig bruk av ressurser og sikkerhet i regionen. En fellesnordisk forståelse for, og tilnærming til hybride trusler og sikkerhet rundt forsvarsinstallasjoner vil også være viktig. Som en del av det nordiske samarbeidet er det også naturlig å se for seg en viss grad av delt geografisk fokus og prioritering mellom landene. Sverige har størst interesser i Østersjøregionen, Finland har sitt fokus rettet langs sin østlige grense mot Russland/Karelen, mens Norge har sitt i større grad på nordområdene og Barentsregionen. Danmark på sin side har interesser delt på Østersjøregionen og særlig Nord-Atlanteren rundt Grønland og Færøyene.

Norge, Finland og Sverige har særlig fellesinteresser på Nordkalotten. Det er derfor spesielt hensiktsmessig å samarbeide tettere med Finland om land- og luftmakt. Bilateralt samarbeid med Sverige vil særlig dreie seg om mottak og fremføring av allierte styrker fra Norge via Sverige til Finland. Både Finland og Sverige er i økende grad interessert i å styrke sine forbindelseslinjer (vei og bane) til Norge. Bilateralt samarbeid med Danmark vil på sin side ha større fokus på fellesinteresser i Nord-Atlanteren og Arktis. I tillegg vil dette samarbeidet naturlig nok også inkludere andre allierte med lignende prioriteringer, som eksempelvis Storbritannia, Tyskland, Nederland og Canada. Med Nederland er det inngått en egen oppdatert bilateral forsvarsavtale som formaliserer samarbeidet og gir bedre mulighet for å prioritere og gi retning til det videre samarbeidet. I dette samarbeidet er det lagt til grunn en bred tilnærming som dekker både luftforsvar, landstyrker og det maritime domenet.

1.2.7 Rask teknologisk utvikling påvirker forsvarsplanlegging og forsvarsevne

Den akselererende utviklingen innenfor fremvoksende og banebrytende teknologier driver frem kappløpet om teknologisk overlegenhet og bidrar til å endre moderne krigføring. Dette fører til at skillet mellom sikkerhet, økonomi og teknologi i økende grad viskes ut. Statens evne til raskt å styrke forsvarsevnen og omsette eksisterende og nye teknologier i økt forsvarsevne påvirker i stigende grad statens sikkerhet, innflytelse og handlingsrom. Forsvarssektoren må derfor søke samarbeid med sivile sektorer for kunnskap, kompetanse og innovasjon for å utnytte hele samfunnets evne til innovasjon og å ta i bruk ny teknologi.

Noen av de fremste erfaringene fra Ukraina er den hurtige endringstakten og digitaliseringen av stridsfeltet. Både Russland og Ukraina tester og utvikler nye våpensystemer løpende, selv om partene hittil i begrenset grad har lykkes i å integrere nye kapasiteter med gamle for å oppnå synergi og høyere effekt.

Teknologier med flerbrukspotensial, som IKT, kunstig intelligens (KI), autonomi, kvanteteknologi og bioteknologi er avgjørende for Norges evne til å møte slike utfordringer. Samtidig er de eksempler på områder som må beskyttes mot digitale angrep, spionasje, uønsket kunnskapsoverføring og påvirkning fra fremmende aktører. Bruken av elektronisk krigføring og jamming understreker behovet for egen elektronisk krigføringsevne, evne til å motstå angrep mot vår egen bruk av det elektromagnetiske spektrumet og betydningen av robuste kommunikasjonssystemer, våpensystemer og satellittbaserte tjenester.

Videre viser erfaringene fra Ukraina at tilgangen til satellittbasert teknologi samt rombasert kommunikasjon og sensorer er utslagsgivende. Bruk av verdensrommet er avgjørende for å se og treffe mål og koordinere styrker. Vestlig teknologisk forsprang må utnyttes for å stå imot nye trusler. Rombaserte sensorer vil bli avgjørende for å ha evne til å understøtte målgivning for langtrekkende ild. Norges evne til å utvikle og masseprodusere avansert militær teknologi er begrenset. Dette understreker behovet for å øke innovasjonsevnen og raskere implementere eksisterende og ny teknologi, og styrke samarbeidet med forsvarsindustrien, for raskt å dra nytte av nye teknologier i operasjoner. Som et ledd i regjeringens garderingsstrategi vil europeisk forsvarsindustrielt samarbeid derfor bli svært viktig. Hurtig endringstakt og digitalisering preger stridsfeltet i Ukraina. Særlig fremtredende er økningen i bruk av autonome systemer, både på bakken og i luften. KI er en grunnleggende teknologisk forutsetning for utvikling innenfor autonomi og robotisering. Forsvarsplanleggingen må utvikles i takt med trusselen som robotiseringen av slagfeltet utgjør. Utviklingen skaper nye beskyttelsesbehov for egne kapasiteter, men gir også muligheter.

Offentlige og private aktører i Norge har de siste årene vært utsatt for cyberoperasjoner, og risikoen for digitale angrep mot kritisk infrastruktur fortsetter å vokse. I møte med den økte trusselen er KI-baserte løsninger for deteksjon og mottiltak avgjørende for norsk evne til å operere i og benytte cyberdomenet. Slike løsninger er også avgjøende for å beskytte viktig infrastruktur som har betydning for nasjonale sikkerhetsinteresser. Betydningen av forsvar mot cybertrusselen understrekes i NATOs strategier og i de oppdaterte nasjonale trusselvurderingene.

Som et ledd i regjeringens garderingsstrategi må Norge etablere et tettere og mer forpliktende samarbeid med europeiske allierte for å opprettholde og videreutvikle vår relative forsvarsevne i møte med sentrale trusselaktørers evne til innovasjon og erfaringslæring. En viktig del av garderingsstrategien er at regjeringen fortsatt prioriterer bilateralt samarbeid med USA innenfor de sentrale teknologiområdene, samtidig som Norge etablerer strategisk samarbeid med nære europeiske allierte og Canada.

1.2.8 Totalforsvaret og nasjonal understøttelse av militær innsats

Forsvaret av Norge er avhengig av et godt samvirke mellom sivile og militære sektorer. Uten sivil motstandskraft og understøttelse i form av infrastruktur, forsyninger og tjenester, kan ikke militære styrker operere effektivt. Og, vice versa, uten et militært forsvar vil vi ikke kunne motstå militære trusler mot Norge. Dette samvirket, som utgjør totalforsvaret, bidrar til troverdig avskrekking og kampkraft, og er derfor en integrert del av vårt forsvarskonsept.

Nasjonal beredskap og sivil motstandskraft er ikke bare avgjørende for vår militære forsvarsevne, men også for å motvirke og forebygge sammensatte trusler mot Norge. Befolkningens og næringslivets evne til å motstå utenlandske aktørers forsøk på å undergrave våre verdier og demokratiske prosesser er avgjørende. Likeledes er sivilsamfunnets evne til å forebygge og oppdage anslag mot nasjonal infrastruktur, beredskapsevne og lokal myndighetsutøvelse avgjørende for vår totale forsvarsevne.

I krise og krig må essensielle samfunnsfunksjoner i størst mulig grad holdes i gang. Myndighetene må kunne utøve styring mest mulig normalt. Bank- og finanssystemer, kraftforsyning og kommunikasjonssystemer må fungere. Matproduksjon, vannforsyning og helsetjenester må opprettholdes. Flyktningstrømmer og masseskader må kunne håndteres. De funksjonene som NATO har utpekt som de mest vesentlige for at samfunnet skal kunne fungere, betegnes som de syv grunnleggende forventninger til motstandsdyktighet (Seven Baseline Requirements). På toppmøtet i Ankara i 2026 ble et revidert konsept for forventningene godkjent. De har blitt tilpasset dagens sikkerhetspolitiske utfordringer og legger mer vekt på å understøtte NATOs planverk og vertslandsstøttekonsept. Et robust og motstandsdyktig samfunn er dermed en viktig del av forsvaret av Norge, men er likeledes viktig for å motstå sammensatte trusler – som er en realitet i dag.

Forberedelser til krig krever planlegging i fredstid. Planlegging for krig forutsetter god oversikt over militære behov for sivil understøttelse. Arbeidet med å sikre god kommunikasjon mellom forsvarssektoren og de respektive ansvarlige sektorer på sivil side vil fortsatt være høyt prioritert. Det pågår et viktig arbeid med å analysere hva NATOs minimumskrav til operativ evne (Minimum Operational Requirements – MOR) betyr for Norges evne til å understøtte allierte styrker på norsk jord i en krigssituasjon. Dette omfatter områder som infrastruktur, kapabiliteter, varer og tjenester. Analysene vil inngå i sivile sektorers planlegging for krig og danne grunnlag for en bilateral avtale mellom Norge og NATO om innføring av vertslandsstøttekonseptet.

1.3 Gjennomføring av Forsvarsløftet

Gjennomføringen av forsvarsløftet går i hovedsak etter planen. Forsvaret og de andre etatene er godt i gang med å tilpasse seg den justerte planen og føringene som ble vedtatt av Stortinget i juni 2026, jf. Innst. 440 S (2025–2026) til Prop. 68 S (2025–2026).

Forsvarsevnen skal styrkes i alle domener. Samtidig har utviklingen i Nansen-programmet for støtte til Ukraina, med en dreining mot internasjonale initiativ, og kjøp fra ukrainsk forsvarsindustri, ført til en kraftig økning i omfang og kompleksitet av oppdrag som skal gjennomføres. Den norske militære støtten til Ukraina blir gitt gjennom donasjoner, anskaffelser, internasjonale samarbeidsmekanismer, opplæring av ukrainske soldater, industrisamarbeid og tiltak for å øke produksjonskapasitet. Samlet sett har den militære støtten vært et betydelig bidrag til ukrainsk forsvarsevne, tillegg til å være en strategisk investering i videreutviklingen av Norges eget forsvar.

1.3.1 Utbedre svakheter i dagens struktur og tilrettelegge for videre vekst

Forsvaret har en lederrolle i å bidra til helhetlig utvikling av forsvarssektoren, i nært samarbeid med øvrige etater. Forsvarsmateriell, Forsvarsbygg og Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) leverer avgjørende innsatsfaktorer til Forsvaret, og skal understøtte og bidra til Forsvarets mål. Godt samarbeid mellom etatene er en kritisk suksessfaktor for gjennomføringen av Forsvarsløftet.

2025 var det første gjennomføringsåret i langtidsplanen for forsvarssektoren 2025–2040. Forsvaret er i ferd med å realisere Forsvarsløftet gjennom blant annet store anskaffelser og oppbygging av kapasitet. Samtidig skal Forsvarets daglige operasjoner ivareta norsk handlingsrom og aktivt fremme norske sikkerhetsinteresser. Regjeringen prioriterer derfor også utbedring av kritiske svakheter. Dette innebærer både premisser for bedre beredskap og økt utholdenhet for deler av strukturen. For å styre mot hva som gir mest operativ evne i nær tid, er det også områder, aktiviteter og avdelinger i forsvarssektoren som må prioriteres lavere. Tiltak for å styrke beredskap og utholdenhet omfatter økte beholdninger av ammunisjon, reservedeler, drivstoff og materiell og økt lagerkapasitet. Samlet er utholdenheten bedret de senere årene, og med grepene som nå gjøres forventes en ytterligere bedring. På kort sikt påvirkes imidlertid Forsvarets utholdenhet av donasjonene til Ukraina, og lange leveringstider. Personellets kompetanse må vedlikeholdes og utvikles gjennom utdanning, trening og øving for å få best mulig operativ effekt ut av Forsvarets styrkestruktur.

I 2025 er blant annet Finnmarksbrigaden opprettet og skal videreutvikles frem mot 2032. I tillegg var fullføringen av leveransen av F-35-kampflyene en viktig milepæl for luftmakten. Forsvaret har økt kvotene på militære skoler, bygd ut kapasitet for alliert mottak og foretatt viktige anskaffelser for å styrke forsvarsevnen.

Forsvarsmateriell rapporterer om et betydelig taktskifte i virksomheten hvor etaten leverer mer, raskere og i parallell på flere områder enn tidligere. Forsvarsbygg har i 2025, sammen med Forsvaret, prioritert ressursene inn mot eiendom, bygg og anlegg som gir styrket operativ evne. Kapasiteten innen eiendom, bygg og anlegg er økt gjennom etablering av tidsbesparende og kostnadseffektive løsninger for mottak av allierte, blant annet gjennom nye fasiliteter som Camp Akkasæter i Troms og Camp Rødsmoen i Innlandet. Tiltakene har bidratt til økt evne til vertlandsstøtte og raskere etablering av alliert tilstedeværelse ved behov.

Forskning, utvikling og innovasjon er en sentral innsatsfaktor i Forsvarets gjennomføringsplan. Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI), har i 2025 fulgt utviklingen i vitenskapelig og militærteknologisk front og omsatt denne kunnskapen til konkrete råd og løsninger for norske myndigheter.

For å underbygge evnen til å respondere på et omskiftelig trusselbilde, er det viktig å holde fast ved tidsriktig iverksettelse av anskaffelser som er sentrale i byggingen av fremtidens forsvar. Samtidig er de største anskaffelsene omfattende og tidkrevende, og det er derfor også viktig å erkjenne at det tar tid å bygge forsvarsevne.

1.3.2 Langsiktig kapabilitetsutvikling

Forsvarssektoren arbeider langsiktig for å fremskaffe materiell for å realisere strukturutviklingen og satsingene i forsvarsløftet.

Nye fregatter med maritimt helikopter

Norge har inngått et strategisk partnerskap med Storbritannia. Som en sentral del av dette partnerskapet skal Norge anskaffe minimum fem Type-26 fregatter spesialisert for anti-ubåtkrigføring, med opsjon på anskaffelse av ytterligere én fregatt. Fregattene skal utrustes med maritime helikoptre med evne til anti-ubåtkrigføring som en integrert del av kampsystemet. Overordnet målsetting for prosjektet er at Forsvaret får fregatter som kan bidra i høyintensitetssituasjoner med relevante midler over tid, har evne til kontinuerlig situasjonsforståelse og tilstedeværelse i norske interesseområder, samt kan forsvare norsk og alliert territorium i en alliert ramme.

Rapport etter ekstern kvalitetssikring av prosjektet mottas høsten 2026. Norge har som del av det strategiske partnerskapet med Storbritannia inngått et samarbeid om antiubåtkrigføring, der fregatter er sentrale. Forsvarsdepartementet er i dialog med britiske myndigheter om dette, herunder avklaringer om prioriteringer og fremdriften i fregattprosjektet sammenholdt med forutsetningene i langtidsplanen, samt forventningen om en forpliktende plan for industrisamarbeid. Dette kan medføre behov for justeringer i gjennomføringen av langtidsplanen og påvirke forventede utbetalinger i prosjektet, og kan få konsekvenser for ambisjoner og utgifter i forsvarsbudsjettet i 2027 og påfølgende år. Forsvarsdepartementet kommer tilbake til Stortinget om saken på egnet måte, på bakgrunn av disse prosessene.

Dette er starten på kapittelet. Les hele kapittelet hos regjeringen.no.

Fra forslag til vedtak

Saksgang

  1. Forslag

    Sak registrert

    Dato ikke publisert

  2. Forslag

    Saken fremmet

  3. Forslag

    Referert i Stortinget

    Åpne hendelseskilden
  4. Komitebehandling

    Sendt til komité

  5. Komitebehandling

    Komitébehandling

    Dato ikke publisert

  6. Komitebehandling

    Høringsfrist

    Åpne hendelseskilden
  7. Komitebehandling

    Høringsfrist

    Åpne hendelseskilden
  8. Komitebehandling

    Høring

    Åpne hendelseskilden
  9. Komitebehandling

    Høring

    Åpne hendelseskilden
  10. Komitebehandling

    Frist for innstilling

  11. Debatt og vedtak

    PLBEHS

Sammenheng

Medvirkning

Høringer

Avholdt

Utenriks- og forsvarskomiteen · Muntlig

Stortinget, Prinsens gate 26 N-202

Se program og innspill
Avholdt

Utenriks- og forsvarskomiteen · Muntlig

Stortinget, Prinsens gate 26 N-202

Se program og innspill

Beslutninger

Voteringer

Ingen voteringer importert

Voteringer kan komme senere i saksbehandlingen eller ved neste import.

Kilde: Stortingets åpne data – sak. Dokumenter og hendelser gjengis med lenker til originalkildene.

Tilbake til alle saker