Parlamentarisk kontroll

Spørsmål

Se hva representantene spør regjeringen om, hvem spørsmålet er stilt til og om det er besvart.

5531 spørsmål

Muntlig spørsmålBesvart

NRK har skrevet om en far som har bedt om undervisning på samisk for sin sønn i Birkenes kommune i Agder. Hvor mange elever har bedt om – men ikke fått oppfylt – sin rett til undervisning på samisk, hvor mange klagesaker har statsforvalterne liggende for elever som ikke har fått den undervisninga de har rett på, er statsråden fornøyd med Birkenes kommunes forklaring om at det ikke har vært nok kapasitet hos tilbyderne, og hvis nei, hva vil statsråden gjøre for at samiske barn får sin rettmessige undervisning på eget språk?

Hege Bae Nyholt · til kunnskapsministeren

Muntlig spørsmålBesvart

Fremskrittspartiet har foreslått tiltak for at kommuner med dårlige integreringsresultater og få arbeidsmuligheter ikke skal kunne bosette flyktninger. Kan regjeringen forklare hvordan den vurderer sammenhengen mellom kommunenes integreringskapasitet, arbeidsmarkedet og flyktningenes mulighet for selvforsørgelse, og om regjeringen er villig til å støtte kriterier som sikrer at bosetting kun skjer der det er realistiske muligheter for varig integrering?

Bjørn Larsen · til arbeids- og inkluderingsministeren

Muntlig spørsmålTrukket

Ventetiden hos UDI har økt kraftig: fra 115 dager i 2021 til 315 dager i 2024 og 486 dager i 2025. Regjeringen vil at innvandrere raskere skal komme i jobb, men det forutsetter kapasitet til rask avklaring av hvem som har rett til opphold. Lange ventetider setter mennesker i limbo. De som får opphold, mister verdifull tid i integreringen, mens de som må forlate landet, får måneder av livet kastet bort. Økt kapasitet i saksbehandlingen er derfor helt avgjørende for bedre integrering. Vil statsråden sikre at UDI, og resten av utlendingsforvaltningen, får nok ressurser til å gi mennesker raske avklaringer når de søker opphold i Norge?

Hans Edvard Askjer · til justis- og beredskapsministeren

Til presidentskapetBesvart

Mitt spørsmål går til digitaliseringsministeren. Senterpartiet har hele tiden vært kritisk til pengebruken knyttet til nytt regjeringskvartal. Jeg tror de fleste er opptatt av at regjeringen skal ha gode arbeidsforhold. Byggetrinn 1 kommer, ifølge en pressemelding fra digitaliseringsministeren, til å lande på en pris på 22 mrd. kr etter at det har blitt jobbet hardt for å kutte kostnader i prosjektet. Statsråden er visstnok, sammen med Statsbygg, særdeles godt fornøyd med det. Det er ikke bare kontorplasser det er brukt penger på. I regjeringskvartalet har man også funnet rom for en hall med basketballbane med internasjonale mål, sju meter takhøyde og i tillegg en klatrevegg til statsrådene og deres embetsverk. Mener statsråden at regjeringens medlemmer, deres ansatte og medarbeidere trenger en basketballbane med internasjonale mål i sitt hovedkvarter?

Bengt Fasteraune · til digitaliserings- og forvaltningsministeren

Til presidentskapetBesvart

Lov om helligdager og helligdagsfred har som formål å sikre søndagen som en annerledesdag – en dag for hvile, fellesskap og familieliv, og ikke minst en dag for fritid og å komme ut av tidsklemmen. Nå ser vi en utvikling som utfordrer dette prinsippet. Statsforvalterne i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus melder om en økende mengde henvendelser og søknader om status som typisk turiststed. De etterlyser klarere veiledning fra departementet. Statsforvalterne har bl.a. spurt om departementets syn på om gjeldende regelverk fortsatt skal forstås slik at sentrumsnære områder i større byer i utgangspunktet ikke kan defineres som typiske turiststeder, for det var jo aldri meningen at denne ordningen skulle åpne for søndagsåpne butikker i bysentrum. Intensjonen var å gi unntak for sesongbaserte turistområder. Når vi ser at antallet vedtak øker, og at stadig flere kommuner får unntak, er det grunn til bekymring. Dette kan uthule lovens intensjon og skape et press på arbeidstakere i handelsnæringen, som vil miste retten til en felles fridag. Mitt spørsmål til statsråden er: Mener statsråden at søndagen fortsatt skal bevares som en annerledesdag?

Mirell Høyer-Berntsen · til barne- og familieministeren

Til presidentskapetBesvart

Regjeringen skriver følgende om digitalisering av helse- og omsorgstjenestene på sin nettside: På nettsiden til Arbeiderpartiet heter det at partiet «vil ha en digitalisering som kommer alle til gode». Statsråd Tung, som er til stede i spørretimen i dag, har bl.a. ansvaret for elektronisk kommunikasjon, modernisering, IKT-politikk og digitalisering av offentlig sektor. Spørsmålet mitt går derfor til statsråd Tung. På mandag ble rapporten om den største digitaliseringsskandalen i offentlig sektor publisert, nemlig rapporten om Helseplattformen. Et av de kanskje viktigste funnene som kom fram, er at rapporten dokumenterer alvorlige utfordringer med lav brukervennlighet for helsepersonellet. Man skulle kanskje tro at dette digitaliseringsprosjektet ville ført til at helsepersonell kunne bruke tiden sin mer effektivt og få mer tid til pasientbehandling. Rapporten viser imidlertid at innføringen av Helseplattformen i Helse Midt-Norge har ført til det stikk motsatte: Man bruker mer tid på systemrelatert arbeid enn tidligere. Dette kan også bety utrolig mange tapte årsverk i kommunene og i sykehusene, fordi helsepersonell bruker mer tid på systemrelatert arbeid. Det er kritisk mangel på helsepersonell, så spørsmålet blir: Hva tenker statsråden om at et av de største digitaliseringsprosjektene i Norge er en løsning som ikke øker, men reduserer effektiviteten for helsepersonell?

Kristian August Eilertsen · til digitaliserings- og forvaltningsministeren

Til presidentskapetBesvart

Mitt spørsmål går til digitaliseringsminister Karianne Tung. Det er en eksplosjon i datasentre i Norge. Veksten er nesten doblet fra i fjor til i år, og det er meldt inn nye prosjekter tilsvarende en tredjedel av Norges kraftforbruk. Det skaper et økt press på naturen, det gir høye strømpriser, og fastlandsindustrien får hardere konkurranse når de trenger kraft for å kutte i sine klimagassutslipp. Krafttildelingen følger førstemann eller -kvinne til møllen-prinsippet, mens de fysiske etableringene avgjøres gjennom plan- og bygningsloven rundt omkring i landets kommuner. Ofte vet ikke kommunene engang hvem kundene de skal ta stilling til, er. I Sandnes stanset lokalpolitikerne en hemmelig internasjonal kunde, men ikke alle kommuner tør å stå imot det voldsomme presset. En sånn behandlingsmåte skiller seg også helt grunnleggende fra andre plan- og bygningssaker. Hvis IKEA skulle bygget et varehus i Sandnes, ville både politikerne og innbyggerne selvsagt visst hvem kunden var. Dette mener jeg og Rødt er en helt grunnleggende svakhet med dette systemet. Jeg vet at ministeren er uenig med Rødt i at vi må ha et nasjonalt konsesjonssystem for datasentre, men det går også an å se på andre måter å regulere denne næringen strengere på. Jeg mener at et minimum burde være at lokalpolitikerne vet hvem disse kundene er. Derfor lurer jeg på om ministeren i det minste kan strekke seg til å sørge for større åpenhet i lokaldemokratiet og kreve at lokalpolitikerne og kommunene skal få vite hva slags kunder de har med å gjøre.

Sofie Marhaug · til digitaliserings- og forvaltningsministeren

Til presidentskapetBesvart

Debatten om hvor sårbare barn er på digitale plattformer er svært aktuell. I dag innfører Australia et forbud mot sosiale medier for barn og unge under 16 år. Også i trygge rammer, som på skolen, får barn tilgang til innhold de ikke skal se. Et nylig eksempel dreier seg om tilgang til pornografisk materiale på skolenettbrett. Erfaringene med de algoritmestyrte sosiale mediene er at det er behov for sterkere regulering. For mange unge får tilgang til innhold de ikke burde se på. Algoritmene forsterker også ekkokamrene på en måte som vil være skadelig for samhold, tillit og demokrati. I forrige uke deltok statsråden og jeg på et frokostmøte hvor vi hørte 20 år gamle William Matteus Fonn kalle seg en forsøkskanin fordi døren har vært vidåpen inn i en verden barn ikke bør gå inn i. Et stort flertall av foreldre mener myndighetene ikke gjør nok for å beskytte barn på nett, og de etterspør strengere tiltak enn bare aldersgrense, som regjeringen for øvrig har hatt på høring. Foreldre uttrykker en bred bekymring for hvordan skjermbruk påvirker barnas hverdag. Mange peker på risiko for dårligere psykisk helse, bl.a. økt angst, depresjon og opplevelse av ensomhet. Kroppspress, at man sammenligner seg med andre, og urealistiske idealer i sosiale medier er en annen kilde til uro, sammen med nettmobbing og ulike former for digital trakassering. Andre foreldre er bekymret for konsekvenser som dårlig søvn, svekket konsentrasjon og mindre fysisk aktivitet. I tillegg kommer spørsmål om personvern, tilgang til uønsket innhold og usikkerhet knyttet til hvordan omfattende skjermbruk kan påvirke barns sosiale utvikling. Hvilke nye teknologiske og regulatoriske tiltak vil regjeringen vurdere for å hindre at barn får tilgang til skadelig innhold på plattformer som brukes både hjemme og i skolen?

Tone Wilhelmsen Trøen · til barne- og familieministeren

Til presidentskapetBesvart

Mitt spørsmål går til barne- og familieministeren. I dag avsluttes den internasjonale 16-dagerskampanjen mot vold og overgrep. Det er en viktig påminnelse om et samfunnsansvar vi aldri må tillate oss å glemme, nemlig ansvaret for å beskytte barn mot dem som begår vold og overgrep. Og stadig bes politikerne om å ta grep, også mot vold og omsorgssvikt. 20 organisasjoner og fagfolk har signert et felles opprop og krever handling fra oss politikere for å forhindre vold i nære relasjoner, og da spesielt mot barn. «Politikerne fortsetter å svikte barna som utsettes for vold og overgrep, selv om de vet.» Det sa daglig leder i Stine Sofies Stiftelse til NRK tidligere i høst. Da vil jeg minne statsråden på at i mars fikk Fremskrittspartiet gjennomslag for viktige endringer som skal gi barn mer trygghet og frihet fra vold, overgrep og mishandling. Dette var bl.a. vedtak 515, der vi ber om at personer som blir dømt for overgrep mot barn, normalt ikke skal få ha samvær med egne barn. Det var et gjennombrudd Fremskrittspartiet hadde kjempet for i mange år, og endelig sto en samlet komité bak prinsippet om at barns trygghet skal veie tyngst. Dessverre drar dette arbeidet ute i tid, og man fikk ikke levert på dette innen ny barnelov skulle avgis. Mens tiden går, risikerer barn fortsatt samvær med overgripere. Det holder rett og slett ikke. Stortinget har vært tydelig, og barna kan ikke vente. Når vil regjeringen legge fram konkrete forslag som sørger for å følge opp Stortingets vedtak, og sikre at personer dømt for overgrep mot barn ikke skal ha samværsrett med barna sine?

Silje Hjemdal · til barne- og familieministeren

Til presidentskapetBesvart

Spørsmålet mitt går til statsråden for forsking og høgare utdanning. I statsbudsjettet for 2026 føreslo regjeringa å kutta studieplassar i sjukepleie i distrikta og i Nord-Noreg. Grunngjevinga for dette var låge søkjartal. I forhandlingane i Stortinget om statsbudsjettet vart dette omgjort. Desse studieplassane vart likevel oppretthaldne. Når regjeringa bruker låge søkjartal som grunngjeving for å føreslå å leggja ned studieplassar, burde jo ein logisk konsekvens vera at høge søkjartal var ei grunngjeving for å oppretthalda studieplassar. Sånn er dessverre ikkje logikken til regjeringa og Arbeidarpartiet. I Alta er det oppretta politiutdanning. Dette er ei svært populær utdanning, med over ti søkjarar per studieplass. Likevel føreslår regjeringa å leggja ned politiutdanninga i Alta. Så mitt spørsmål til statsråden for høgare utdanning er: Bør ikkje populære utdanningar som gjev kompetanse som me treng, oppretthaldast?

Geir Pollestad · til forsknings- og høyere utdanningsministeren

Til presidentskapetBesvart

Jeg vil begynne med å ønske vår kulturminister et riktig godt nytt år, og jeg ser fram til en ny, spennende sesjon. Økonomi er fortsatt en av de største grunnene til at barn og unge faller utenfor idretten, og jeg har tidligere uttalt at idretten er en av våre aller største arenaer for inkludering. Nå peker rapporter på at økte kostnader de siste årene har gjort økonomi til en barriere for flere, og at dette først og fremst skyldes den generelle prisveksten i samfunnet. Som norsk idrett selv uttrykker, skal økonomi ikke være en begrensning for deltakelse, og de understreker at behovet for offentlige rammevilkår må støtte aktivitetstilbudene, slik at barn fra familier med lav inntekt får delta. Manglende deltakelse kan bety at noen barn går glipp av både fysisk aktivitet og sosial tilhørighet. Vi i SV mener at spillemidler alene ikke kan løse dette problemet, for øremerking til økonomisk inkludering kan jo gå på bekostning av finansiering til anlegg og aktivitet, som også er avgjørende for at barn skal kunne være aktive. Derfor mener vi i SV at innsatsen mot økonomi som barriere må suppleres med midler over statsbudsjettet og gjøres til en varig og forutsigbar ordning – ikke bare med uforutsigbare enkeltbevilgninger, slik det har vært gjort de siste årene. Mitt spørsmål til statsråden er: Hvordan vil man sikre at arbeidet mot økonomi som barriere i idretten blir langsiktig og forutsigbart, slik at barn og unge faktisk får mulighet til å delta i aktivitet, fellesskap og mestring, også etter at midlertidige ekstrabevilgninger tar slutt?

Mirell Høyer-Berntsen · til kultur- og likestillingsministeren

Til presidentskapetBesvart

Mitt spørsmål går til forsknings- og høyere utdanningsministeren. Norge har et næringsliv som krever høy kompetanse og innovasjon. For å henge med i den internasjonale utviklingen trenger vi en forskningspolitikk som styrker samarbeidet mellom akademia og næringsliv. Vi må prioritere områder der vi har kompetansefortrinn og naturgitte ressurser. Men Norge er ikke kjent som noen forskningsnasjon. I 2024 investerte Norge om lag 1,8 pst. av bruttonasjonalproduktet i forskning og utvikling, betydelig mindre enn våre nordiske naboer. Sverige ligger på 3,4 pst., Finland og Danmark ligger på rundt 3 pst. Dette gapet svekker vår konkurranseevne, teknologiutvikling og omstillingsevne. Mens nabolandene våre trapper opp satsingen, fortsetter Norge å tape terreng. Ifølge beregninger fra Khrono innebærer årets statsbudsjett en nedgang i forsknings- og utviklingsbevilgningene på 1,2 pst. sammenlignet med saldert budsjett for 2024. Fjorårets samlede bevilgning til forskning var den laveste siden 2017. Mitt spørsmål er enkelt: Er statsråden fornøyd med regjeringens innsats for å styrke forskning og utvikling, gitt at vi ligger så langt bak våre nordiske naboer?

Simen Velle · til forsknings- og høyere utdanningsministeren

Til presidentskapetBesvart

At det nå er større åpenhet og aksept i samfunnet vårt for transpersoner, skeive og andre som av ulike grunner føler seg litt annerledes, er veldig positivt. For KrF er den mest fundamentale verdien nettopp menneskeverdet – alle menneskers unike verdi – og at alle mennesker skal møtes med forståelse, nestekjærlighet og respekt for den de er, og at det skal være romslige rammer for kjønnsrollene. Opp igjennom historien og på tvers av kulturer har kjønnskategoriene vært helt sentrale – slik de også er i medisinen og biologien – og kvinners rettigheter bygger ufravikelig på dem. Jeg betviler ikke regjeringens intensjon om å bedre vilkårene for transpersoner, men problemet er at regjeringen legger opp til en postmoderne dekonstruksjon av kjønnsforståelsen som ikke tjener noen, heller ikke transpersoner, og særlig ikke barn. I Bufdirs råd om møter med kjønnsmangfold for offentlig ansatte heter det f.eks. at man skal la transpersoner bruke kjønnsdelte rom i tråd med sine egne ønsker og sin egen identitet. Det samme rådet gir Rosa kompetanse-kursene, som Kultur- og likestillingsdepartementet gir støtte til. Man skal altså selv, ut fra hva man føler seg som, få velge hvilken garderobe man vil benytte. For mange jenter og kvinner kan dette skape utrygghet. Det kan føre til at man vegrer seg for å delta i gym, idrett og andre aktiviteter fordi de risikerer å møte en biologisk mann i omkledningsrommet. For jenter og kvinner som har vært utsatt for seksuelle overgrep, kan dette være spesielt problematisk. Mener likestillingsminister Jaffery at det er riktig at jenter og kvinner skal kunne møte biologiske menn som identifiserer seg som kvinner, i garderoben?

Jorunn Gleditsch Lossius · til kultur- og likestillingsministeren

Til presidentskapetBesvart

Henrik Bulls nasjonalteaterbygning på Johanne Dybwads plass er et synlig minne om begynnelsen på Norge som en stolt kulturnasjon. Dessverre er den i dag også i sørgelig forfatning etter årevis med forsømt vedlikehold. De opprinnelige planene om å renovere bygningen fra 1899 og samtidig bygge et nytt anlegg på Tullinløkka under bakken har nå heldigvis blitt skrotet, og regjeringen går i stedet inn for den såkalte minimumsløsningen: rehabilitere den gamle hovedbygningen i sentrum og etablere eksterne scener og saler. Hvor de skal ligge, eller hvor mange det kan bli, skal avklares senere, men steder som Økern har blitt nevnt som en del av et byutviklingsprosjekt i Oslo øst. I ellevte time kom det et privat initiativ fra aksjonsgruppen Ny framtid for Nationaltheatret. De mener det er mulig å bygge ut Henrik Bulls teater i samme stil til en billigere penge enn prisen for renovering av dagens bygg og etablering av eksterne scener, men underlaget er langt mindre detaljert og komplett enn alternativer som Statsbygg har utarbeidet. I rapporten fra Marstrand er kostnadene for minimumsalternativet ikke konkretisert, det er fremdeles en rekke ukjente faktorer, og tidshorisonten strekker seg 18 år fram i tid. Utvidelsesalternativet til den private aksjonsgruppen er av prosjektgruppen selv vurdert til 2,8 mrd. kr og av Marstrand til 3,7 mrd. kr og kan stå ferdig i 2032. Utvidelsesforslaget er blitt kåret til årets tapte mulighet i Minerva, og Høyre mener det er tragisk at dette alternativet ikke får samme grundige vurdering som Statsbyggs forslag. Hvorfor lar statsråden en slik unik mulighet fare uten engang å utrede den ordentlig?

Haagen Poppe · til kultur- og likestillingsministeren

Til presidentskapetBesvart

Mitt spørsmål går til kulturministeren. Regjeringen snakker varmt om frivilligheten, men i praksis har de pekt ut nettopp frivilligheten som en av sine fremste kuttposter. De har halvert skattefradraget for gaver, noe som alene har ført til et inntektstap for organisasjonene på svimlende 7,5 mrd. kr på tre år. De fjernet gaveforsterkningsordningen, og nå senest måtte Pantelotteriet, som er en svært viktig inntektskilde for Røde Kors, slik at de kan drive beredskap, redningstjenester og besøkstjenester, stanse innsamlingen før året var omme fordi regjeringen ikke ville justere beløpsgrensen. Det stopper ikke der. Nå i julen måtte også flere kjøpmenn begrense sin gavmildhet til frivilligheten, da de ikke lenger kunne donere pepperkaker og tilsvarende julegodt som organisasjonene hadde som mål å gi til barn – alt på grunn av regjeringens forbud. Man kan jo spørre seg om regjeringen har prioriteringene sine på plass. Disse endringene og kuttene er bare noen eksempler, men de er usosiale eksempler på hvor konkret og korttenkt det går an å være. Frivilligheten er selve ryggraden i beredskapen og omsorgen mange steder i landet. Når staten svikter, stiller frivilligheten opp. Da burde selvfølgelig staten stille opp tilbake. Vil statsråden nå ta ansvar og revurdere sitt tidligere standpunkt vedrørende beløpsgrensen, slik at Pantelotteriet slipper å stanse innsamlingsarbeid også i 2026?

Silje Hjemdal · til kultur- og likestillingsministeren

Til presidentskapetBesvart

Vi startet tidligere i dag med å snakke om punktlighet på jernbanen. Bane NOR har altså mulighet til å forsere vedlikeholdstempoet for raskere å gjøre forholdene bedre for pendlerne, hadde de hatt pengene til det, men det velger statsråden ikke å gjøre. Samtidig som jernbanen sårt skulle hatt 2,4 mrd. kr mer i ekstraordinære vedlikeholdsbevilgninger for 2026, velger Nye veier å bruke mangfoldige milliarder på å starte opp nybygging av en veistrekning sør i Trøndelag etter gammel standard, som vil si fire felt og 110 km/t, selv om ÅDT på denne strekningen kun er på 5 000 biler i døgnet, altså en tredjedel av det Statens vegvesen anbefaler bør være ÅDT for å bygge en firefeltsvei. De bruker også hundrevis av millioner kroner på prosjektering av kapasitetsøkende nye motorveier rundt storbyene, som har nullvekstmål. Tenker samferdselsministeren at denne prioriteringen står i stil med regjeringens mål om kun å bygge nytt når man må?

Oda Indgaard · til samferdselsministeren

Til presidentskapetBesvart

Mitt spørsmål går til samferdselsministeren. Regjeringen besluttet nylig å slutte å drive Flåmsbana gjennom en trafikkavtale med offentlig eide Vy. Regjeringen peker på at det er kommersielle interesser ved å drive Flåmsbana. Det er ikke rart, for den drives veldig godt. Men når begrunnelsen for å lyse ut kommersielle konkurranser er at det offentlige tilbudet er drevet godt og går med overskudd, er det noe som skurrer for meg. Vi ønsker jo å drifte denne typen tog – tog som har et overskudd, og som går godt. Spørsmålet tvinger seg fram: Er regjeringens holdning at staten kun skal drive med togtilbud som går med underskudd?

Remi Sølvberg · til samferdselsministeren

Til presidentskapetBesvart

Spørsmålet mitt går til samferdselsministeren. Svalbard er viktig for Noreg. Ikkje minst i dagens sikkerheitspolitiske situasjon er det heilt avgjerande at infrastruktur og kvardagsliv fungerer på Svalbard. Senterpartiet meiner at Svalbard skal vera det familiesamfunnet som Stortinget har bestemt at det skal vera. I dag er situasjonen at innbyggjarane i Longyearbyen ikkje kan drikka vatn frå springen, og i den einaste daglegvarebutikken i Longyearbyen er det tomme hyller på grunn av manglande forsyningar. Vareforsyning til øygruppa går med båt, og i tillegg har Posten hatt fraktefly som fram til 2025 har frakta mat til Svalbard. No er båten til reparasjon, ingen veit når neste båt kan koma, og Posten har slutta å fly varer til Svalbard med fraktefly. Det rammar altså transporten av mat. Resultatet er tomme butikkhyller. Det er omtrent ikkje til å tru. Då er spørsmålet mitt: Er Arbeidarpartiet fornøgd med ein situasjon der butikkhyllene på Svalbard er tomme for mat, eller vil regjeringa ta grep for å sikra at det framover er mat i butikken?

Geir Pollestad · til samferdselsministeren

Til presidentskapetBesvart

Mitt spørsmål går til statsråden for samferdsel. Ofotbanen ble nevnt i et tidligere spørsmål. Den blir ofte glemt når det handler om realitetene. Ofotbanen utgjør bare 1 pst. av Norges jernbanestrekninger, men 60 pst. av tonnasjen fraktet i Norge går nettopp på Ofotbanen. Det er råvarer fra Sverige som verden både i krise og fredstid er avhengig av for å produsere jern. Nå i fredstid går 90 pst. av matvarene inn til Nord-Norge på den samme jernbanestrekningen, og slik vil det også måtte være i en krise. På toppen av dette har altså Sverige og Finlands inntreden i NATO gitt oss en utfordring i at vi også skal tilfredsstille beredskapen deres med militære kapasiteter. Det ene kan ikke utelukke det andre. Vi er like avhengig av at alle funksjonene fungerer til enhver tid. Mangel på tilstrekkelig krysningsspor på Ofotbanen gjør banen sårbar for stans og forsinkelser og begrenser både godstransport og persontransport og Forsvarets og NATOs muligheter til effektiv forflytning av materiell og styrker. Krysningssporet på Søsterbekk er et konkret, relativt lite tiltak som gir økt kapasitet og bedre beredskap på hele strekningen. Det ble svart på det spørsmålet som ble stilt tidligere, at man var i sluttfasen av planleggingsarbeidet. Da vet jeg ikke hvem som har rett informasjon, for i den informasjonen jeg har, er det ferdig planlagt og klart til å komme i gang, men man mangler pengene. Mitt spørsmål til statsråden blir følgende, ettersom man ikke har prioritert dette i 2026: Hvordan vil regjeringen sikre at krysningsspor på Søsterbekk på Ofotbanen blir realisert snarest mulig, sett i lys av næringslivets behov for økt kapasitet, Forsvarets behov og Norges forpliktelser overfor NATO om å styrke transport- og mottakskapasiteten i nord?

Dagfinn Henrik Olsen · til samferdselsministeren

Til presidentskapetBesvart

Eg vil gjerne utfordra næringsministeren på industripolitikk. Noreg har vore ein industrinasjon i meir enn 100 år. Det har ikkje skjedd av seg sjølv, men er resultatet av ein aktiv industripolitikk. Vasskrafta og olja skulle koma fellesskapet til gode og vera grunnlaget for industriproduksjon i norske lokalsamfunn – ikkje bli selde uforedla ut av landet. Dei ti oljeboda tidleg på 1970-talet stilte krav om lokalt innhald, teknologioverføring og lokale ringverknader, og sånn skapte me den leverandørindustrien som sysselsette størstedelen av dei som jobbar i olja. Fellesskapet tok gjennom staten ansvar for å sikra verdiskaping og skapa arbeidsplassar. Så blei den aktive industripolitikken lagt i skuffen. Dei siste tiåra har mantraet både i Noreg og i andre vestlege land vore at marknaden, frihandelen og lågast mogleg pris skal bestemma kvar og korleis industriproduksjonen skal skje. Resultatet ser me: EU er i ferd med å bli avindustrialisert, Asia har teke over, og plutseleg oppdagar me at me er sårbare. Både leverandørindustrien og fastlandsindustrien har tøffe tider no. Rosenberg i Stavanger har allereie gjennomført ei stor nedbemanning. Ved Aker i Verdal kan 300 mista jobben, og jernlegeringsindustrien er i ein dobbelt skvis på grunn av høge straumprisar og EU-toll. For å sikra og styrkja den norske industrielle ryggrada treng me meir enn frihandel og det å la marknaden rå. Norsk industri kan ikkje alltid tilby den lågaste prisen, men kan gje god kvalitet, låge klimautslepp og vera med på å byggja samfunn og velferd. Spørsmålet mitt er: Vil regjeringa opna skuffen med alle reiskapane i den aktive industripolitikken og sørgja for at Noreg framleis skal vera ein avansert industrinasjon?

Ingrid Fiskaa · til næringsministeren

Til presidentskapetBesvart

Mitt spørsmål går til samferdselsministeren. Nå har vi hatt en lang runde om beredskap for vinterdrift. Det har vært kaldt ute, og snøen har kommet. Men det blåser en kald vind over Europa hele året, så jeg vil også snakke om beredskap, men mer relatert til den urolige verdenen vi lever i. På NATO-toppmøtet i Haag vedtok medlemslandene å øke bevilgningene til forsvar til minst 3,5 pst. av BNP og i tillegg sette av 1,5 pst. til infrastrukturtiltak for å styrke beredskapen – eller som regjeringen skrev i sin pressemelding: Som samferdselspolitikere møter vi mange som ønsker seg mer til fylkesveier, ferjer, broer, nye riksveiprosjekt, jernbaneutbygging, bedre havner, kollektivtrafikk osv. Felles for alle vi møter, er at de sier: Dette er viktig for beredskapen. Ja, det er kanskje det, men alt kan ikke være like viktig. I Nasjonal transportplan, NTP-en, som vi vedtok for to år siden, var det en del henvisninger til den nye sikkerhetspolitiske situasjonen som følge av Russlands brutale overgrep mot Ukraina. Det er også henvisninger til behovet for samarbeid mellom Forsvarsdepartementet og Samferdselsdepartementet. Mye har skjedd på to år, dessverre ikke i positiv retning. I NTP-en står det: Det står videre at vi må ha et bedre samarbeid. Det er mulig at dette arbeidet er godt i gang, men her i Stortinget har vi ikke sett snurten av det. Når vil Stortinget bli involvert i det viktige arbeidet med å utmeisle prinsipper for en styrket transportberedskap?

Trond Helleland · til samferdselsministeren

Til presidentskapetBesvart

Spørsmålet mitt går til samferdselsministeren. Dagen i dag er et godt eksempel på at Norge er et vinterland. Norge er et land som i økende grad må forberede seg på kriser. Da er robusthet og beredskap helt avgjørende. Likevel ser vi at transport- og anleggssektoren i stadig større grad pålegges krav om nullutslipp og elektrifisering, også der dette gir høyere kostnader, dårligere drift og økt sårbarhet. Vi har sett elbusser som ikke fungerer i streng kulde, pasienttransport som går tom for strøm på fjellet, og vinterdrift av veier som blir både dyrere og mindre effektiv. Samtidig kuttes rutetilbud og vedlikehold fordi pengene ikke strekker til. I en krise- eller beredskapssituasjon er strømnettet noe av det aller første som kan falle bort. Det ser vi bl.a. tydelig i Ukraina. Da er det ikke klimanytte som er avgjørende, men om kjøretøyene faktisk kan brukes når samfunnet trenger det aller, aller mest. Mitt spørsmål er derfor: Mener statsråden at dagens krav til nullutslipp og elektrifisering i transportsektoren er tilstrekkelig fleksible til å ivareta beredskap, pasientsikkerhet og vinterdrift i hele landet? Eller erkjenner statsråden at disse kravene i dag kan gå på bekostning av nettopp sikkerhet og beredskap til befolkningen?

Bård Hoksrud · til samferdselsministeren

Til presidentskapetBesvart

Arbeiderpartiet gikk til valg på et løfte om trygghet. Jeg tror likevel ikke det var trygghet elevene, og heller ikke lærerne, ved den engelskspråklige IB-linjen på Manglerud skole opplevde rett før jul, da de fikk en julegave som jeg tror de absolutt ikke ville ha, nemlig en beskjed fra departementet om at tilbudet må legges ned fra høsten 2026 – et tilbud som har eksistert i ti år. Kunnskapsministerens rådgiver sa til NRK at dette tilbudet er problematisk, og at det derfor ikke ønskes videreført. Det er viktig at vi forstår hvilke elever det er som nå mister skoletilbudet sitt. Det er bl.a. snakk om familier som har tenkt å flytte til utlandet for å jobbe en periode, der barna må sikres de engelskkunnskapene de trenger for å klare seg i et annet skolesystem. Det er folk som har spesialkompetanse, og som enten er hentet inn av norske bedrifter eller er i den norske forvaltningen, som har sine barn i dette tilbudet – barn som har et rent engelskspråklig tilbud, der de åpenbart lærer seg norsk, men ikke kan nok norsk til å gå inn i et ordinært norsk skoletilbud over natten. Statsministeren besøkte Manglerud skole denne uken, så jeg, men jeg tror ikke han tok turen innom IB-linjen. Det er synd, for da kunne han ha møtt elever, foreldre og lærere som nå lever i usikkerhet. Han kunne ha sett et velfungerende skoletilbud som har eksistert i snart ti år, og som har positive evalueringer, fornøyde elever og engasjerte lærere. Statsråden som er ansvarlig for dette, sier at behovet disse familiene har, kan ivaretas av private skoler med IB-tilbud. Dette er tilbud som koster flere hundretusen kroner i året, og det mener vi i Venstre går på tvers av et budskap om et sterkt og viktig ideal om en fellesskole som gir lik rett til utdanning, uavhengig av skoletilbud. Det er ikke bare rike folk som har unike behov og livssituasjoner. Fellesskolen vår må også kunne romme spesialiserte tilbud som en IB-linje. Statsministeren har tidligere vært med på å foreta en snuoperasjon og redde den franske skolen. Den gangen fant regjeringen en løsning. Spørsmålet mitt er om statsministeren vil vise det samme engasjementet for IB-linjen på Manglerud som han gjorde da han var med på å redde den norske skolen i Paris.

Guri Melby · til statsministeren

Til presidentskapetBesvart

Man skal vanligvis gratulere når nye rekorder blir slått, men med det vi ser de siste årene – en utvikling, nærmest ukentlig, med nye rekorder i bruk, beslag, narkotikakriminalitet – kan vi alt annet enn å gratulere. Norge opplever en alvorlig utvikling når det gjelder narkotika. Det er ikke lenger enkelthendelser eller tilfeldige overskrifter, men det er et konsekvent mønster: økende bruk, større beslag, mer organisert kriminalitet og stadig yngre som trekkes inn i dette. Bare på mandag offentliggjorde Kripos at kokainbeslagene har mer enn doblet seg siden 2019. Det er rekordhøye overdosedødsfall, og Norge er et av de landene i Europa med høyest kokainbruk blant unge. Politiet og tolletaten har for lengst slått alarm, og Kripos vurderer at trusselen fra organisert kriminalitet aldri har vært så høy. Mennesker med rusavhengighet må hjelpes, men vi må også ha tydelige rammer, konsekvent forebygging og et sterkere politi og tollvesen, for når beslagene eksploderer, når volden øker, og når Norge omtales som et transittland for kokain, da må vi også se handling. Det handler om trygghet i hverdagen, om å ta foreldre og lærere på alvor og om å trygge bydeler og lokalsamfunn som presses av kriminelle miljøer. Derfor er mitt spørsmål til statsministeren: Hvilke konkrete tiltak vil regjeringen iverksette for å strupe denne økningen i bruk, beslag og narkotikakriminalitet?

Ida Lindtveit Røse · til statsministeren

Til presidentskapetBesvart

I går kveld kom jeg hjem fra Brussel etter å ha brukt noen dager på å snakke om klima- og energipolitikk med politikere i Europaparlamentet. Kanskje det tydeligste jeg sitter igjen med etter at jeg har kommet hjem, er at Norge rett og slett ikke får til klimapolitikk. Mens resten av verden investerer dobbelt så mye i fornybart som de investerer i fossilt, investerer Norge seks ganger mer i vår fossilindustri enn i all annen industri til sammen. Mens EU bygger ut sol- og vindkraft i rekordfart, står fornybarutbyggingen i Norge i praksis på stedet hvil. Mens EU har kuttet utslippene sine med 37 pst., har Norge kuttet sine med under 13 pst. Mens EU planlegger hvordan de kan kvitte seg med norsk olje og gass, planlegger Norge hvordan vi kan pumpe opp enda mer i den energipolitiske og europeiske sikkerhetens navn. Alvorlig talt: Klimakrisen blir ikke mindre viktig fordi det pågår andre kriser. Klimapolitikk er ikke valgfritt og noe man kan velge bort – likevel gjør denne regjeringen det gang på gang på gang på gang. I Brussel lærte jeg at ambisiøs klimapolitikk er en selvfølgelighet blant nesten alle partigruppene i Europaparlamentet. At EU skal bort fra fossile brensler, skulle også bare mangle for et stort flertall. Jeg lærte også at EU ser på radikal klimapolitikk som sitt beste konkurransefortrinn i den tiden vi skal inn i nå. I 2025 var utslippene fra norsk olje og gass, der det ble brent i utlandet, elleve ganger større enn alle norske utslipp til sammen. Hvis Norge mener alvor med å være en del av klimaløsningen framfor klimaproblemet, er Norges mest klimafiendtlige næring et godt sted å starte. Mener statsministeren at det ville vært bedre for klimaet og framtidens næringsliv og arbeidsplasser hvis vi fortsatte å satse på fornybar energi og på å kutte utslipp framfor å fortsette å skreddersy økonomien vår etter oljenæringens behov?

Frøya Skjold Sjursæther · til statsministeren

Til presidentskapetBesvart

Etter fem år med ekstraordinær prisvekst fortsetter matprisene å øke. De har økt mye mer enn konsumprisen, altså den generelle prisveksten i samfunnet, og mye, mye mer enn lønnsveksten, som praktisk talt har stått stille. Fredagstacoen har blitt 100 kr dyrere, og det merkes. Samtidig har næringsministeren gjentatte ganger hatt møter med dagligvarebransjen. Det kan virke litt som når bøllene i skolegården blir innkalt til rektors kontor, for de tre kjedene, NorgesGruppen, Reitan og Coop, kontrollerer 95 pst. av markedet. De har enorm markedsmakt, som de selvsagt bruker til å tjene penger, på bekostning av både kunder, bønder og andre produsenter og leverandører som er uavhengige. Inne på rektors kontor legger dagligvarekjedene skylden på alle andre enn seg selv. Næringsministeren har selv beskrevet det som en pekelek der de ulike aktørene peker på hverandre. Etter pekeleken får bøllene streng beskjed om å skjerpe seg, og så slippes de ut i skolegården igjen. Der fortsetter egentlig alt som før. Kjedene har like mye markedsmakt, prisene fortsetter å stige, og avkastningen på kapital er fortsatt skyhøy. Jeg tror at det norske folk etter fem år er mektig lei av denne rutinen, at kjedene slipper unna, samtidig som regjeringen sier at de tar saken på største alvor. For å si det som Elvis Presley: «A little less conversation, a little more action, please.» Spørsmålet er: Når kan vi forvente at regjeringen lytter til salige Elvis Presley og omsetter ord til handling og tar grep som sikrer både bedre konkurranse, bedre utvalg og ikke minst lavere priser i dagligvarebransjen?

Marie Sneve Martinussen · til statsministeren

Til presidentskapetBesvart

«Hvor store økonomiske forskjeller tåler folkestyret før det forvitrer?» Det spurte Agendas Axel Fjeldavli i Klassekampen i går. Bakteppet er en rapport fra organisasjonen Oxfam som viser brå vekst i formuen til verdens rikeste. Særlig det siste året har konsentrasjonen av makt og rikdom eskalert. Det skjer også i vårt eget Norge. Norges tre rikeste har en formue på 421 mrd. kr. Det er mer enn flere norske forsvarsbudsjetter. Men som Fjeldavli skriver: Dette er ikke SVs funn, det er ikke Agendas funn – det er Oxfam som peker på dette. Jeg regner med at statsministeren er enig i at dette er noe vi må ta på alvor, særlig når vi ser utviklingen i flere land i retning av mer autoritære styrer og en politikk som brukes til å flytte makt over til dem som har mest allerede. Vi liker gjerne å si at vi er stolte over små forskjeller i Norge, men vi ser en utvikling der ulikhetene er større enn på over 100 år. Jeg regner med at statsministeren er enig i at denne utviklingen er bekymringsfull også her hjemme. Hva slags farer ser statsministeren om dette får fortsette – om forskjellene får lov til å fortsette å øke?

Kirsti Bergstø · til statsministeren

Til presidentskapetBesvart

Fremskrittspartiet har gjennom mange tiår advart mot konsekvensene av for høy innvandring. Vi har tatt opp spørsmål knyttet til integreringsutfordringer, kostnader, kriminalitet, verdier under press og mange andre spørsmål, som vi har blitt kalt mye rart for å ta opp. Det er jo gledelig at det endelig ser ut til at det ene partiet etter det andre begynner å ta realitetene inn over seg. Det skjer altså etter at vi ser at vi har store utfordringer knyttet til integrering. Kostnadene begynner å bli svært store, og kriminalitetsutfordringer som vi har sett i vårt naboland, begynner å smitte over her. Det er rett og slett en situasjon som ikke kan fortsette. Vi har sett at regjeringen nå er ute og snakker mye. Det har kommet forslag om at man skal kutte i ytelsene, der Norge har ligget ekstremt mye høyere enn i våre naboland. Problemet er bare at selv de tallene som regjeringen nå har vært ute med, at den nye stønaden skal ligge på rundt 20 000 kr i måneden for enslige og vesentlig høyere for familier, er dobbelt så høye som tilsvarende ytelser i Danmark. Vi vet at statens veiledende sats for økonomisk sosialhjelp til enslige i Norge ligger på 8 300 kr i måneden, som altså er langt under det regjeringen ønsker å gi til nyankomne flyktninger. Da er spørsmålet: Hvorfor mener statsministeren at det bidrar til bedre integrering, og at det gjør Norge mindre attraktivt, når vi ser at vi uansett ligger mye høyere i ytelser enn våre naboland? Og hvorfor skal man opprettholde ytelser som er mer enn dobbelt så høye som i nabolandene, og betydelig høyere enn det mange fattige nordmenn lever på, som er avhengige av sosialhjelp?

Sylvi Listhaug · til statsministeren

Til presidentskapetBesvart

Vi lever i ei stad meir utrygg verd, og trygg helseberedskap er heilt avgjerande for å møta truslar om krise og krig. Når alarmen går, må sårbare pasientar kunna beskyttast, og helsepersonell må ha ein plass å gå. Verdas helseorganisasjon melder om at det har vore nærmare 2 000 angrep på helsetenestene i Ukraina i løpet av krigen. I Noreg vert ingen nye sjukehus bygde med tilfluktsrom. Det gjeld bl.a. Ahus, Nye Aker sykehus, Rikshospitalet og sjukehusa i Ålesund, Kalnes, Drammen, Stavanger, Kirkenes, Narvik og Hammerfest. Det same gjeld nye sjukehus som er under planlegging, f.eks. Mjøssykehuset og Nye Oslo universitetssykehus. Ved Stortinget si behandling av totalberedskapsmeldinga i fjor vår vart det vedteke å gjeninnføra plikta til å etablera tilfluktsrom. No ventar sjukehus i Noreg på at regjeringa skal fremja ei ny forskrift og avklara kva krav som skal stillast til eit tilfluktsrom, og korleis dette skal finansierast. Planlegginga av nye sjukehus skjer no for fullt. Difor er det heilt avgjerande at dette vert avklart snarast. Mitt spørsmål innleiingsvis er: Synest statsministeren at det er ansvarleg å byggja nye sjukehus i Noreg utan tilfluktsrom i den tryggingspolitiske situasjonen vi står i?

Kjersti Toppe · til statsministeren

Kilde: Stortingets åpne data – spørsmål.